lørdag 31. mai 2008

Just to show some love...

Har nettopp funnet den beste AMV'en noensinne. Har du store planer om å se Death Note, og det har du jo, bør du derimot ikke se den. Proppfull av spoilere. Men har du sett det - GLED DEG. Jeg begynte faktisk å grine da jeg så den fordi den var så helvetes bra. Redigeringa, musikken og bildene er... perfekt. Og så de autentiske stemmeklippa fra serien... genialt. Jeg mener det. Bedre blir det ikke. Jeg har noe å strekke meg mot, for å si det sånn.

fredag 30. mai 2008

Åh, lykken!

I GÅR KJØPTE JEG XBOX OG I MORGEN SKAL JEG PÅ ÅPNINGA AV OUTLAND I DRAMMEN. 20 % PÅ ALLE VARER. JUUUIIIJUUUUUU~~

Kanskje er ikke verden så verst likevel? Med tanke på norsk Death Note og sånn, mener jeg...

torsdag 29. mai 2008

Seriøst...

Death Note-mangaen kommer ut på norsk. Jeg veit ikke om jeg skal le eller grine. Det er som når ditt favorittindieband plutselig bytter til Sony og gir ut listesurfer etter listesurfer. Ålreit, Death Note er bra populært fra før, men likevel er det liksom litt av sjarmen å gå rundt og like noe som ingen andre gjør (jeg er væffal ganske unik hvor jeg bor, men det har nok noe med størrelsen på stedet å gjøre og, da...). Men nå... altså, på norsk, liksom. Til salgs på Rimi for en femtilapp. Gleden var jo å endelig tjene nok penger til å ta toget til Oslo sånn at du kunne kjøpe et nytt volum for hundrelappen - på engelsk, ja - og så gå hjem og glede deg som om det var julaften! Jeez. Dette er voldtekt av nerdenes interesser. Nei til tilgjengelighet og mainstream, og må den norske mongooversettelsen være så dårlig at ingen kjøper og den blir tatt vekk fra de ekle nærbutikkhyllene! Men altså, hva er vitsen, liksom? Greit nok med Love Hina og Naruto og sånn, for det liker jo småunger og, men er du ikke stor nok til å kunne skjønne engelsk, er du væffal ikke stor nok til å kunne skjønne hva Death Note handler om overhodet. Det neste som skjer, er vel at den nye videoen til Sigur Rós blir spilt på norske MTV med norske Charlotte føkkings Thorstvedt som babler i vei om hvor kule og nyskapende de er.

Hva annet er det å si? Rimfrosten har allerede begynt å legge seg i mitt helvete.

tirsdag 27. mai 2008

Ich bin tagged

Se hva Ida i Oslo gjorde mot meg!:

"Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you."

Akk, ja. Jeg er på skolen, øver til eksamen (som dere alle ser...), og nærmeste bok er engelskboka mi - International Focus av Bente Heian og Rasma Haidri Sjøvoll. Dette blir nok fryktelig spennende.

"Describe exactly how this man's head is decorated. How do you think it was done? How do you think it felt having it done?"

Det var interessant, dere!

La oss plage følgende stakkars mennesker med en tag hver:
Aurora
Eva
Torhild
Vibeke
Daniel

søndag 25. mai 2008

Litt randomness før jeg går til sengs

Det er relativt seint, og jeg har spanskframføring i morgen. Det er derfor jeg sitter her, ja.

Først av alt vil jeg vise dere et screenshot fra PC'en min da jeg var femten og medlem av Blink. Det er ikke så mye å si, bortsett fra at geniale mennesker fantes da som nå:

(Legg forresten merke til brukernavnet mitt, samt navnet på gruppa jeg besøkte. Det eneste jeg vel egentlig har å si til mitt forsvar, er at akk - jeg var femten.)

Videre følger snadder fra dinside.no. Denne historia har jeg faksa ordrett inn. Syntes den var temmelig tøff, særlig med tanke på at den er sann. Jeg mener, da har du liksom beviset på at du faktisk er jævlig mislykka:


"Da franskmannen JaJacques LeFevrier bestemte seg for å ta livet av seg overlot han ingen ting til tilfeldighetene. Han stilte seg på kanten av en klippe med en løkke rundt halsen, og festet tauet rundt en stor stein. Deretter drakk han gift og satte fyr på klærne sine.

Han forsøkte sågar å skyte seg selv idét han hoppet ut fra klippekanten. Han bommet imidlertid med skuddet, som gikk tvers igjennom tauet hans. I møte med sjøen slukket brannen og han kastet opp giften som følge av alt saltvannet han svelget. En fisker som kom ham til unnsetning dro ham opp av vannet og sørget for å få ham på sykehus, der han senere døde av hypotermi."



Og helt til sist fant jeg samme dag som jeg fant historia over, ei rimelig røff overskrift på samme side. I korte trekk gir den deg svaret på noe du ikke visste fra før:



"Korsfestelse er farlig for helsa"


Takk for i dag!

lørdag 24. mai 2008

Jeg har funnet min drømmemann!

Det er ikke L (!). Det er Stéphane Miroux, hovedpersonen i den altfor nydelige filmen Science of Sleep. Han har ALT. Han er så søt at jeg ikke finner på noe kreativt å skrive her, han har tidenes mest elskbare engelsk med aksent og ord og det hele (seriøst, se den med engelske undertekster! Alt han sier er löw), han drømmer hele tida, er vakkert distré, og er så random, atte. Og om jeg ikke gifter meg med akkurat ham, noe som er så smått usannsynlig i og med at han ikke fins, så vil jeg væffal at min framtidige ektemann skal ha hans personlighet.

Stéphanie: "Why do you do this to me? What have I done to you? Tell me, what... what do you want me to do?"
Stéphane: "I don't know... Maybe touch my hair or something?"

<3

Og som du kanskje ser, gjør det ikke noe om min framtidige ektemann deler hans utseende og.

torsdag 22. mai 2008

Absolutt BADASS!

Karoline Akima er altfor genial. Faktisk så genial at jeg bare er nødt til å gjøre som henne og skrive skurkeliste, men der Karoline holdt seg innafor Disney-verdenens rammer, boltrer jeg meg fritt (men ha i bakhodet at lista selvfølgelig er sterkt påvirka av mine personlige og obsessive interesser...). Uansett, behold! Her er de ti mest geniale fiktive slemmingene gjennom tidene:



10. Michael (Angel Sanctuary)

Nå er ikke den godeste Angel of Fire den typiske badguyen, da, og det er på ingen måte han som er sjølve "I Я EVIL!" i serien og den som hovedpersonen alltid må slåss med, men han er steintøff. Han er ekstremt naiv og impulsiv, har sjukt kort lunte (hvis noen lunte i det hele tatt), er ganske hyperaktiv, kjeder seg lett, er like høy som meg, og dermed den eneste badguyen jeg veit om som bruker platåsko. Det er ingen i den serien som blir gjort så mye narr av som ham, og det er selvfølgelig med fatale konsekvenser. Raserianfalla hans, som kommer som perler på ei snor, er ofte bortimot meningsløse, og han elsker å sparke ræv uten grunn, og, nå skal vi sitere direkte fra volume 10, der en liksom-Setsuna har dukka fram på jorda, bare for å demonstrere. Setsuna er hovedpersonen, og siden Mika tross alt er blant de slemme, er det blant andre hans oppgave å fjerne Setsuna. Uansett, først er det Raphael som antyder at det kanskje er bare en late-som-Setsuna, og Mikas respons er som følger: "GOD DAMN IT! I DON'T GIVE A CRAP IF THIS SAVIOR IS THE REAL ONE OR NOT! I'M GONNA RIP THIS BASTARD TO SHREDS!", og seinere er det faktisk bekrefta at den som er på jorda ikke er den ekte Setsuna. Her er Mikas svar i situasjonen: "I DON'T GIVE A CRAP! DIE!!!". Nå skal det nevnes at han har sinnssyke skills i dette med rævsparking, og han er en sadistisk jævel som gjerne dreper for moro skyld. Han er derimot litt for barnslig og, tør jeg si det, dum?, til å havne høyere oppe på lista. Dessuten er han, som nevnt, ikke den store stygge ulven, bare en bikarakter.


9. Freddy (A Nightmare On Elm Street)

Freddy trenger vel ingen særlig videre introduksjon. De fleste veit hvem den forbrente psykopaten som herja i marerittene til uheldige ungdommer på 80-tallet er. Derfor gidder jeg ikke gå i detaljer omkring bakgrunnen hans her, men jeg kan nevne at siden jeg er veldig opptatt av at en skurk ikke er ordentlig skurk før han har en grunn for det (også en av grunnene til at Michael ikke fikk ei høyere plassering), i tillegg til at psykologi er spennende saker, syns jeg årsaken til at herr Krueger har blitt som han har blitt, er interessant. Han hadde en jævlig barndom, og var født av ei dame som var urettmessig plassert på galehus der hun blei systematisk voldtatt og torturert av medpasienter. Omsider blei hun gravid, og avkommet var nettopp mister F.K. himself. Han blei adoptert bort til en voldelig og alkoholisert far, som han som tenåring tok livet av. Som voksen gikk han rundt og drepte og misbrukte barn, men blei til slutt tatt for det. Foreldra til de drepte og misbrukte barna blei forbanna da han blei frikjent, og tente på ham og huset hans, thus hans lite tiltalende utseende. Nå går han igjen og spøker i drømmene dine. Og i drømmene dine er han en brutal gærning som gjerne legger stor vekt på måten du blir drept på og mengden lidelse du blir utsatt for før du dør. Dessuten er klohansken hans et av de mest skremmende våpna innen filmhistorien.


8. Bijomaru (Azumi)

Han har stil, altså. Han har det. For en veldig viktig del av helhetsoppfatninga mi av skurkene, er at de har nettopp stil. De behøver ikke nødvendigvis være dødelig heite, men så lenge de har dette med stil, så er mye gjort, altså. Og som sagt, herren har det in spades. Jeg mener, han flyr rundt i helhvitt, sminka omtrent som en geisha, dreper med eleganse med listas nest heiteste sverd, og gir alle han dreper ei rose; hva kalles det om ikke stil? Dessuten har jeg en forkjærlighet for skurker som klikker i vinkel mot slutten av filmen, og det han gjør, kan vel definitivt karakteriseres som vinkelklikking. Så får heller skuespillet til Joe Odagiri, som har det ærefulle oppdraget å portrettere ham, tilgis.



7. Shenzi (Løvenes konge)

Shenzi var min aller første obsession, sammen med Løvenes konge generelt. Da filmen kom i 1994, blei det umiddelbart min favorittfilm, og den dag i dag kan jeg flere replikker fra den utenat, og det til tross for at det (beklageligvis) er årevis siden jeg har sett den nå. Men seriøst, Shenzi er hot stuff. Hun er vittig, smart, sexy (i den grad jeg kan kalle en hyene det uten å motta ekle beskyldninger) og rett fram ondskapsfull. Hun har med mindre ord alle kvaliteter det forventes at en skikkelig badguy, eller i dette tilfellet badgirl, skal ha. I barnehagen fløy jeg rundt og ville leike Shenzi hele tida, og maste på mamma om å få lov til å klippe meg som henne. Av veldig merkelige grunner sa hun alltid nei.



6. O-Ren (Kill Bill)

Akkurat som med medslemming Freddy, er O-Ren en av de få som har en skikkelig bakgrunnshistorie. Dessuten kan hun sparke fra seg! OK, kanskje er det ikke sparking hun driver mest med, men hun kan fekte fra seg, og også hun gjør det med stil. The final showdown mellom henne og The Bride i den første Kill Bill-filmen, komplett med juksesnø og det hele, er verdt DVD-plata aleine, spør du meg. Dessuten er jo Lucy Liu en habil skuespiller, da, og får så til de grader fram til kjølige elegansen som kjennetegner Cottonmouth herself. I tillegg kan hun kunsten å bli sint, og jeg skjelver ennå når jeg tenker på scena med yakuzaen ved det langbordet der noen fornærmer henne, og hun svarer ved å... vel, helt ærlig husker jeg ikke hva hun gjør, i og med at det begynner å bli ei stund sia jeg så filmen, men det er væffal noe helsikes tøft.


5. Gogo (Kill Bill)

Enda tøffere enn O-Ren igjen, er Gogo. Synd hun er såpass lite med i filmen. Hun er den type jente jeg skulle ønske jeg var da jeg var sju (ja, jeg var en skikkelig drittunge da jeg var liten), og hadde jeg sett den filmen da, hadde jeg nok forguda henne enda mer. Hun har rett og slett bein i nesa, og er enda kjøligere elegant enn hva dama hun tjener er. Man kødder ikke med Gogo, noe en uheldig stygging fikk erfare da han spurte om han kunne ha sex med henne, og endte med å miste livet. Dessuten taper hun faktisk kampen mot The Bride ved et uhell, og sjøl om jeg, da jeg så filmen, selvfølgelig visste at frøken Kiddo kom til å vinne hele dritten, satt jeg og heia på Gogo. I tillegg ser hun jo ufattelig smexy ut med manrikien sin.


4. Kualo (Seven Swords)

Jeg kødder ikke. Kualo må være den råeste dama noensinne på lerretet. Hun har så stil, hun, og så har hun ett eller annet ved seg som bare er så... ja, tøft, rett og slett. Hun står og håner fienden sin opp i ansiktet før hun dreper dem mens hun holder på å le seg i hjel. Klin sprø, kanskje, men de beste skurkene er nettopp klin sprø, så jeg skal ikke klage. Hun er derimot altfor lite med i filmen, og tatt i betrakning at Jiajia Chen, som spiller herligheten, gjør ei av de aller beste rolletolkningene i hele greia, er jo det direkte tragisk, og Seven Swords som film ender opp som bare middelmådig, men likevel. I tillegg har hun sikleverdige våpen, og en stil som sparker ræv og det som verre er. Dessuten har hun jo nesten lik frisyre som Miyavi!


3. Nero (Dirge of Cerberus)
(Beklager det elendige bildet, men du er virkelig ikke klar over hvor vanskelig det er å finne bilder av ham.) Det er litt merkelig, men jeg liker å tenke på Nero som den lille emoungen som dreper og står i fordi han er trist. Jada, jada, jeg veit hva du tenker, men før du rekker meg nøklene til privatkåk på nærmeste mentalsjukehus, så... eh, så har jeg egentlig ingenting å si til mitt forsvar. Bare glem det. Men altså, han er jo tross alt såpass drittsekk mot Vincent fordi han elsker Weiss over alt på jord, og det eneste han egentlig bare vil, er å forsvare Weiss, og ettersom Weiss er spillets hovedskurk, er det jo bare rett og rimelig at spillets reddende, eh, engel(?) Vincent plaffer ned Weiss - men det vil ikke Nero ha noe av. Men det er altså noe med Nero. Som sagt så er han egentlig ikke ond, men han er bare fullstendig besatt av Weiss. Dessuten er det så mye mystikk omkring ham, og så mange spesielle særtrekk ved ham. Hva skjer med likheten hans med edderkopper? Hva er greia med at han har mekaniske robotenglevinger? Hva er bakhistorien hans? Og hvorfor i helvete flyr han rundt i bondage-utstyr? Uansett er Nero en både melankolsk, tragisk og ufattelig stilig karakter som er den eneste i det spillet som har en genial stemme på engelsk (se bare hva som skjedde med Vincent - i den engelske versjonen høres han ut som ei tysk pornostjerne).


2. Light (Death Note)
Nå er Light et litt spesielt tilfelle fordi hele grunnideen bak Death Note, er jo om Light er snill eller slem. Velger likevel å plassere ham på skurkelista mi, og attpåtil på andre plass, fordi til tross for at han er massemorder med god samvittighet fordi han er overbevist om at han gjør det rette for verden, så er han jo nettopp, ja, massemorder (se forresten Death Note-innlegget mitt for nærmere detaljer...). Uansett har Light en av de aller mest spennende karakterutviklingene her på lista, og det har nok nær sammenheng med at Death Note er en effin' genial serie. Det er helt vilt å se åssen han går fra å være et rent og pent skolelys til en gal, gal, gaaal psykopat. Dessuten er han dritsmart, og joda, han har stil når man tenker på hvor sinnssykt detaljert han planlegger alt som er. Likevel er det nok nettopp dette med interessant karakterutvikling som gjør Light verdig ei så høy plassering. Det er nesten skummelt å tenke på hvor vanlig han er. Han er liksom mannen i gata, og snakker man med ham mens han er Light (og altså ikke Kira), så er det som å snakke med naboen sin, og nettopp derfor er han så skremmende. Liksom, han kunne ha vært hvem som helst. Og er det noen som klikker enda mer i løpet i slutten av historien enn hva Bijomaru gjør, så er det nettopp Yagami-san.


*trommevirvel*


1. Sephiroth (Final Fantasy VII)

Ingen over, ingen ved siden. Sephy er sjølve poster boy'en på ondskap. Noen skurker kan kanskje tenne på en hel landsby uten å foretrekke en eneste mine - men Sephiroth er den eneste som kan tenne på en hel landsby og stå og smile. I tillegg er hver jævla replikk han ytrer som knivhogg å regne, og den dritskumle (japanske, vel å merke) stemmen hans kan starte jordskjelv. Det er noe gjennomført iskaldt, elegant og nifst ved ham, og på det siste der har han enkelte likhetstrekk med Light. Han var nemlig også verdens hyggeligste type helt til det klikka for ham og han fant ut om bakgrunnen sin, som han av merkelige grunner ikke kunne huske noen ting fra... og igjen, jeg trur det er noe av det som gjør ham så genial, nemlig at han var idealet på hvor godt og edelt et menneske kan være, for så å bare... ja, klikke. Uansett er Sephiroth sjølveste kongen av ondskap. Ikke prøv å komme med motargumenter engang.


onsdag 21. mai 2008

50 grunner til å leike i trafikken

Her kommer nemesislista, også den idéplagiat fra Nemi, noe jeg håper Lise har forståelse for. Rekkefølgen er tilfeldig, nok en gang, og det smerter meg, men jeg skal se gjennom fingrene.

1. Allergi
2. Tvungen fysisk aktivitet (les: gym)
3. Fordommer
4. "Venner"
5. Det faktum at mennesker trur at dyr er lagd for dem
6. Høyreorientert politikk og tenkemåte
7. Ulykkelig forelskelse
8. Mattekarakteren min
9. Å si "Jeg vet at jeg kommer til å være der rundt syvtiden... eller skal vi kanskje heller si klokken åtte?" - OG VÆRE FRA LIER!
10. Boaer (de der idiotiske dingsene rundt halsen, altså, ikke slangene)
11. Hunder som på død og liv skal hoppe og sleike og klynke som om de gikk på LSD (jeg hinter på ingen måte til bikkja til bestemor og bestefar, nei...)
12. Hip-hop
13. Ører (jada, jada, hva skulle vi gjort uten og alt det der, men det hadde da gått an fra skapelsens side å lage dem litt mindre stygge og litt mindre bøyelige?)
14. Herpes
15. Tanken om at emo er depping og My Chemical Romance - og samtidig hevde å være emo sjøl!
16. Ordet "mage"/"mave" når det blir uttalt på Oslo-dialekt
17. G-streng på gutter
18. Mandager
19. Meg sjøl da jeg var 13 - 14 (se forøvrig også punkt 15)
20. Bussforbindelsene her jeg bor
21. Det faktum at jeg ikke kan tegne
22. Helsesøstre og psykologer
23. Gassmasker - skumlere blir det ikke
24. Den engelske stemmen til Vincent Valentine
25. Vanilla-sangen til Gackt
26. Misunnelse
27. Vann med kullsyre
28. Skolesystemet
29. Siste del av episode 25 av Death Note (første del, derimot...)
30. "Özmer has flirted with you!"-mail fra Facebook
31. Drittunger
32. Russefeiring
33. Stress
34. Å være blakk og ønske seg alt
35. Bokmålsnazier som absolutt må rette på alt du sier
36. BMW og kebab - eller Drammen i et nøtteskall, om du vil
37. Trehogst
38. Urbanisering
39. Wannabe-poetiske tekster med overveiende bruk av uttrykk som "evighetens øye" og kursiv
40. BikBok
41. Samfunnet på sitt verste
42. Damestemmen som ALLTID er på reklamer for sjampo, bind, frokostblanding og alt mulig annet
43. Ukonsekvent bruk av hunnkjønn og hannkjønn, for eksempel "en dør/døra" - det heter enten "ei dør/døra" eller "en dør/døren", ffs!
44. Mote
45. Død
46. Kommunikasjon via telefon
47. Romantiske komedier
48. Paris Hilton
49. Faenskap for faenskapens skyld
50. MySpace

søndag 18. mai 2008

50 grunner til å se seg for når man skal over veien

Jeg gjør som Nemi og Karoline Montgomery og skriver liste over femti grunner til å se seg for når man skal over veien. Det er kos med lister, og det er enda mer kos med koselister. Rekkefølgen er tilfeldig, og det har kosta meg mye, fordi at for meg er alle lister som ikke er sortert etter noe system, uryddige. Oh, well. La oss begynne.

1. Trær og blomster
2. Regn
3. Gode venner
4. Det skrevne ord
5. Island og det islandske språk
6. Film
7. Farger
8. Gutter med piercing i leppa
9. Anime og manga
10. Gelato
11. Musikk
12. Sjokolade
13. Bakt potet
14. Playstation
15. Det faktum at mennesker har funnet ut at nakenhet er kaldt og flaut, og at man derfor skal bruke klær, fordi det åpner for uendelige festlige måter å kombinere på
16. Kyss og klemmer
17. Rømmedressing
18. Katter
19. Sudoku
20. Poetisk estetikk i de merkeligste ting
21. Bildene til Zhang Jingna
22. ... yaoi...
23. Hyperaktivitet
24. Randomness (ofte nært forbundet med punktet over)
25. Den menneskelige hjerne (faktisk, for det er så mye spennende som kommer ut av den - evnen til å drømme seg bort, evnen til å tenke ut geniale plott, og så videre)
26. Lukta av syrin
27. Vind
28. Himmelen med skyer, stjerner og alt som er vakkert
29. Bassgitar
30. Hardingfele
31. Hverdagsengler
32. Wikipedia
33. Såpebobler
34. Årstidene
35. Å le så mye at man får vondt i magen og/eller munnen
36. Innvendige sommerfugler
37. ... og utvendige
38. Skikkelig oppriktige smil
39. Lykkelig forelskelse
40. Sukkerspinn
41. Berg-og-dalbaner
42. Kaleidoskop
43. Kunst
44. Rusen av suksess
45. Å se dine venners reaksjoner når du gir dem noe de har ønska seg lenge
46. Å bite på ting
47. Ahem... å se virkelig heite mennesker bite på ting...
48. Å hoppe, enten på trampoline, på hoppestokk eller bare ved hjelp av beina
49. Å løpe barbeint i graset eller i kornåkeren så fort og langt du kan, før du ikke greier mer fordi du begynner å le og dermed detter sammen og så blir liggende å se opp på himmelen over deg
50. Ansiktssuttrykket som Yohei fra De syv samuraier går rundt med i omtrent hele filmen

fredag 16. mai 2008

Enden på visa

Det blei ikke så verst tøft til slutt, eller hur? Dette er altså det endelige resultatet av fargefadesen. Jeg har omfarga, og resultatet blei svart med innslag av rødbrunt. Fargen jeg kjøpte, hadde det heidundrende kjedelige navnet "BRUN", men det blei jo alt annet enn brunt i mitt misfarga hår, da. Samme kan det være, egentlig, for jeg likte det sånn. Og nå skal det nevnes at jeg bare har gått med håret løst én dag sånn som jeg har på bildene etter at jeg farga det. Resten av tida har jeg gått for en wannabe-geisha-look, og det er egentlig ganske dritheftig. Jeg mener, har man først fått en perfekt svartnyanse på håret, så får man søren meg utnytte det! For jeg mener det; geishahår ser bare døvt ut når det er blondt.




Se! Jeg er til og med brun nederst i skallen, sånn at det ser ut som om jeg har søt og naturlig ettervekst!

mandag 12. mai 2008

Faenskapen

BEHOLD!!!

(Nå er det fett i tillegg. Bonus-stygghetspoeng! Jeg skal seriøst gå med lue på skolen i morgen. Og etterpå skal jeg på Liertoppen og kjøpe ny farge.)


Fra høyre.



Fra venstre.



Rett forfra.


Og veit du hva? Det ser faktisk verre ut i virkeligheten.

lørdag 10. mai 2008

Blålørdag

I dag har vært en begivenhetsrik og delvis fin dag. Det har vært varmt i været, jeg har nyst som den pollenallergikeren jeg er, jeg har henta ett stykk nyyydelig skjørt på posten, jeg har kjøpt sommerklær på internettet med mammas penger (og godkjennelse samtidig!), jeg har spist sushi med Fiji (noe jeg skal utdype seinere, ettersom det var en slightly selsom oppplevelse), og ikke minst har jeg erfart at Fiji ikke kan farge hår. Det skal også utdypes seinere, fordi det var en skikkelig selsom opplevelse.

Men sushi først. Drammens beste sushirestaurant heter Sushi Delight og er for tida under oppussing. Det fører til at det for øyeblikket bare er mulighet for take-away, men det er jo ikke noe problem, med tanke på at Drammen har en slags strandpromenade med benker og det hele. Fiji og jeg plasserte oss her, med Farris, Fanta mandarin og fersken- og jordbærsmoothie for å skylle ned med, og alt så ut til å bli perfekt.

Men så, veit du, så så Fiji noe hun ikke burde ha sett. Jeg tenkte overhodet ikke over det, og nøt maten, sola, drikken og det nye skjørtet mitt med hele meg. Jeg sølte ikke engang. Jeg tenkte ikke over at det hele tida gikk folk forbi. Hvorfor skulle jeg det? Det gjorde derimot Fiji. Og det var ikke bare det at det gikk folk forbi - det gikk asiater forbi! Og da Fiji så en guttegjeng av østasiatisk opprinnelse komme gående på vei rett mot oss, fikk hun panikk. For tenk om de tilfeldigvis var japanere, og de så at vi spiste sushi, og tenk om de syntes at vi var dårlige med spisepinner, tenk om de tenkte at det var hån mot deres kultur, og tenk om de begynte å le av oss! Det var i væffal det Fiji tenkte da hun med ett fikk hastverk og begynte å pakke i sammen tinga sine. Ikke minst skyfla hun sushibrettet sitt under plastikkposen, og gjorde det samme med min - bortsett fra at jeg hadde spisepinnene i hendene. Det tenkte hun ikke over, men gjemte alt kjempefort, og hviska noe som ligna på "vi forter oss et annet sted! Kan ikke spise når de er her!" Jeg forstod ennå ikke hva hun mente med de, men blei nå med, og lurte på hvor i all verden vi skulle spise nå. Men hun hadde åpenbart hastverk, og gikk fort inn i ei sidegate så ikke guttene skulle legge merke til oss. Og så la hun merke til at jeg gikk med spisepinnene i handa, og da var det "fort, gjøm dem! Tenk om vi går forbi flere!" Og det var først da jeg hadde skjønt hvorfor, og fikk meg selvfølgelig en god latter. Hun tok seg god tid og forklarte hva som var så farlig med at de så at vi spiste sushi, men jeg greide likevel ikke å holde opp. Det hele endte uansett med at vi tok bussen hjem til henne og spiste resten på graset i bakken ned til fotballbanen.

Etter at sushien var vel fortært, var det endelig tid for å teste ut hårfargen som jeg har nevnt i forbifarta for noen av leserne her. For dere som derimot ikke har fått det med dere: den er blå og rosa. Eller, det vil si, jeg hadde ei tube med blå farge, og ei tube med rosa farge. Personlig elsker jeg fargekombinasjonen blå og rosa, og tenkte at dette måtte jo bare bli dynamitt.

Så feil kan man ta! Altså, egentlig var nok ikke ideen så vond i seg sjøl, men det var vel heller det at jeg lot Fiji farge det som var feilgrepet. Jenta er suveren med tegne- og malesaker i hendene, men når det skal tegnes og males i håret til andre... Vel, på det punktet kan hun på ingen måte anbefales, for å si det sånn.

Det med rosafargen var ikke hennes feil. Den var veldig bleik, og ikke engang i mitt lyseblonde hår syntes den særlig godt. Men sjølve spikeren i kista for den, var vel at fargen vi hadde valgt å kombinere den med, var eier av det fiffige navnet "after midnight." Skal ikke skylde på fargens navn, altså, men ved å se på fargens navn, kan du jo tenke deg hva slags blåfarge det var. Og det blei ikke rosa striper innimellom av det, veit du. Det blei totalt overkjøring, det blå eide det rosa, og vi snakker faktisk om at det rosa ikke helt syntes. Det tenkte derimot ikke Fiji over, og fortsatte å farge som om det faktisk var rosa farge på utvalgte steder - noe det, for dere som ikke har skjønt det ennå, på ingen måte var. Dessuten var hun ikke helt stødig med mengden, noe som førte til at venstre sida av håret mitt nesten er blåsvart, og den høyre sida er blond og lyseblå. Og jeg velger faktisk å fraskrive meg det meste av skyld, i og med at det var hun som farga mitt hår, og jeg satt og hun så, og jeg ikke hadde peiling på hva hun dreiv med før jeg fikk sett meg i speilet da hun var ferdig.

Det er JÆVLIG. Akkurat nå har jeg ikke sjøltillit nok til å laste opp bilde av faenskapen, men jeg får se i morgen. Jeg har allerede stått i dusjen i to timer og gnidd inn hele hodet med neglelakkfjerner, uten særlig til resultat, egentlig. Nå har jeg derimot fått en ny idé, og det er en idé mamma ikke liker noe særlig: å kjøpe ny glansvask, i en sterke farge som mørkebrun eller svart, og farge hele dritten på nytt igjen. Det er bedre at det er i én heldekkende farge, sjøl om det er en stygg farge. Ikke det at mørkebrunt og svart er så stygt, men på en bleikfis som meg, kan jeg ikke garantere noe vakkert resultat. Men stort styggere enn hva det er nå, har det vanskelig for å bli, så jeg lurer på om jeg bare skal kjøre på. Det får bli fort, da, for skolen starter opp igjen allerede på tirsdag, og på grunn av pinsen, er jo alt som fins stengt. Har derimot sett meg ut "raven"-fargen til Manic Panic, og får prøve å få bestilt den etterpå eller i morgen. Skal nok snakke med Vibeke først. Hun er min personlige rådgiver på alle punkt, og jeg tar få beslutninger uten hennes veiledning først.

Jeg mener det. Får jeg ikke "raven"-fargen innen tirsdag, noe som er usannsynlig, kommer jeg til å skulke skolen helt fram til jeg får den. Så ille er det. Og hadde det enda bare vært stygt! Dere skjønner, det er en dude i engelskklassen min som har nesten nøyaktig samme farge på håret som det jeg har, og alle kommer garantert til å tru at jeg har herma etter ham. Og jeg HATER å bli tatt for å herme etter andre. Om ikke annet, kommer folk til å kommentere det, at nå passer jo han og jeg sammen og bla, bla, bla, og la oss innrømme det, folkens: jeg bryr meg altfor mye om hva folk tenker om meg.

onsdag 7. mai 2008

Om Miyavi

"We still love him, despite the fact that he acts like he's on drugs all the time."
-- tilfeldig fan

Jeg syntes det var litt... beskrivende.

tirsdag 6. mai 2008

En festbrems' bekjennelser

Jeg har ikke blogga på lenge nå fordi jeg har vært opptatt med andre ting, for eksempel:

video

Ja, det er meg som har alle stemmene bortsett fra fortelleren. Den er det Stine som står for. Hva det er? Jo, det er vårt nyeste prosjekt i kommunikasjon og kultur. "Nå får du sjansen til å presentere teksten i et helt annet medium og i en helt annen sjanger enn den opprinnelige. Eventyret ble fortalt muntlig, overlevert fra generasjon til generasjon, men du skal nå bruke dagens moderne medier til å presentere den samme fortellingen." Så ja. Vi gjorde så godt vi kunne. Og jeg har stått for alt av tegning og foto. Hva annet kan jeg si enn at jeg rett og slett er dødelig ikke-talentfull? Men så er jo nettopp dét litt av sjarmen, da.

Men det var faktisk ikke det det skulle handle om i dag. For du må tru om igjen hvis du trur at jeg har sittet inne og mekka animasjon hele den tida jeg har vært fraværende fra bloggen. Det er ca. 75 % av sannheta, da, for sånne ting tar tid, det skal jeg love deg, men de resterende 25 % har gått med til andre ting, som for eksempel... eh, festing. Jeg liker ikke det ordet. Det høres barnslig og patetisk og fjortis ut, og kanskje det er nettopp derfor jeg føler meg så ukomfortabel på dem?

Altså, misforstå meg så rett som mulig. Jeg har ikke noe imot det, sånn egentlig. Faktisk syns jeg det er ganske koselig, i væffal i mange tilfeller. Nå er riktignok dette med "fest" et definisjonsbegrep, og de fleste tenker kanskje ikke på en sammenkomst på høyst 15 stykker der du kjenner alle som en skikkelig fest, men det er altså det som er koselig. Jeg drikker vanligvis ikke så mye, og har aldri opplevd å være direkte full før, for det skjønner jeg liksom ikke helt vitsen med. Jeg mener, moroa er jo alle de gøyale minnene, sant? Og hva skal du uten minner? Men nå ja, moralpreken til side. Det var ikke det dette skulle handle om. Ikke i dag.

For dere skjønner én ting, at jeg føler meg tidvis feilkategorisert av mange. Mange påstår (faktisk!) at jeg er "vill" og "gal" og "utadvendt", noe jeg på ingen måte kan si meg enig i. Jeg skal innrømme at jeg er glad i å ta av med gode venner til stede, og er ikke redd for å drite meg ut - men det er hvis jeg kjenner alle. Når det er flere jeg ikke kjenner til stede, får jeg ikke bare prestasjonsangst, men jeg blir rett og slett sky. Det er greit hvis det bare er noen der jeg ikke kjenner, men så straks det blir ganske mange - nei, da løper jeg helst og gjemmer meg, faktisk. Som nå sist, på bursdagsfeiringa mi, da satt jeg i garderoben og stura før jeg dro hjem før midnatt. Men nå skal du få hele historia, og slippe og føle deg utafor.

Altså. Isabel, Thomas, Martin (som jeg egentlig ikke kjenner, bare veit hvem er fordi venner av meg er venner med ham) og jeg gikk sammen for å feire bursdagen vår. Dette skjedde altså sist lørdag. Alle vi inviterte dem vi ville skulle komme, og jeg så fram til ei fin og koselig feiring. Men det jeg overhodet ikke tenkte over, er at det tross alt bare er jeg som tenker som meg, og det er kanskje like greit, men at vi i det minste kunne ha hatt noen tanker til felles, ja, det hadde jo vært greit, særlig med tanke på at vi tross alt stod overfor et snuskete samarbeid. Men. Der jeg hadde overveid nøye hvem jeg ville skulle komme, hadde Isabel tenkt som så at "jeg inviterer hu, for hu er jo ei god venninne av meg, og jeg inviterer hu, sjøl om jeg ikke kjenner a, for hu er jo venninna til hu, så da har jo hu non å værra sammen med og", sant? Og Thomas, han tenkte at "fy faan, jeg skal ta så jævlig av og mekke den festen, JAH, la oss be alle vi kommer over, og ja, bare ta med dere folk dere ikke kjenner, det gjør ingen verdens ting, jo flere, jo bedre, og jo mere vi er sammen ogsåvidere, FORNÅSKALDETFESTES". Såeh. Jah. Martin aner jeg ikke med, fordi jeg, som sagt, egentlig ikke kjenner fyren i det hele tatt.

Så det gikk som det måtte gå. Jeg murte meg inne i garderoben og satt der til klokka var litt over elleve. Da lata jeg som om jeg var sjuk og dro. Det var mange folk der jeg ikke ante hvem var, og som om ikke det var ille nok, virka det som om jeg var den eneste som ikke ante hvem de var, så alle mine venner hang jo med dem jeg ikke ante hvem var, og jeg gikk rundt og følte meg litt fortapt, sånn alt i alt og egentlig. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg er glad i oppmerksomhet. Heldigvis ikke avhengig av oppmerksomhet, for det takler jeg ikke folk som er. Men det var masser av oppmerksomhetsavhengige dævler på bursdagsfeiringa vår. Og dem syns jeg er slitsomme, og svarer med å trekke meg tilbake og bli sur hver gang noen av dem som kjenner meg og dermed feilkategoriserer meg som "vill" og "gal" og "utadvendt" prøver å true meg med på ting sammen med de oppmerksomhetsavhengige. Og folk blir overraska over å finne ut at jeg er sånn. Det er som om de trur det er noe gærent med meg fordi jeg ikke danser rundt med plastikkposer på hodet og synger Ole Ivars i D-moll foran vilt fremmede vesener. Og det plager meg, så jeg blir sur, gjemmer meg og/eller reiser hjem.

Akk. Det er hardt å være festbrems.

Og her kommer dagens lille randomme: Jeg har, faktisk helt ubevisst, adobtert sittestillinga til L. Og når sant skal sies, gjør den ikke underverker for en i utgangspunktet frisk og opplagt rygg. Så her er beviset dere alle har venta på: Death Note er faktisk helseskadelig. Ouch.