Idioti satt i system

Når flinke mennesker skriver poesi om deg

2012-02-11T12:32:00.001+01:00

Eg lever eigentleg berre fordi eg ikkje har noko anna å finne på, seier ho.

For på eine sida er livet som vandrande bohèm; vin i forstore glas, og eit liv fyld i sanningar som ligg mellom linjene på gamle, inntørka post-it lappar.

Medan på den andre ligg eit liv med tradisjonell skulegong, og individa som druknar i meiningslause ord om at utan utdanninga er du ingenting.

Eg finn henne på midten; med auge som virrar frå side til side, og hender som forgjeves prøvar å halde om alt som gjer henne til henne, og vona om at Tellus vil rette seg oppatt i hennar favør.

-- Astrid

FAQ

2012-02-07T23:19:00.003+01:00

Hvorfor er du så emo?
Jeg veit ikke. Jeg har veldig mange forutsetninger for å være glad, men jeg klarer det ikke helt. Har sikkert noe å gjøre med dumme ting i barndommen som gnager i underbevisstheten og sånn, sånn som at ymse folk har fått meg til å tru på at jeg er stygg og mislykka uansett hva jeg gjør, men jeg veit ikke. Jeg gjør ikke det. Jeg har et fint liv. Jeg er klar over det. Jeg veit ikke.

Men har ikke du kjæreste, da?
Jo. Jeg er sjeldent emo når jeg er sammen med ham, men det blir vanskeligere med én gang vi ikke er sammen.

Hvorfor gidder du ikke å prøve og være glad?
Det er forskjell på å ikke gidde og ikke orke. Faktisk. Dette er helt sikkert veldig vanskelig å sette seg inn i for de som ikke har vært der sjøl, men jeg stenger meg ikke inne fordi jeg har lyst, men fordi jeg ikke har motivasjon eller overskudd til å reise meg opp av senga.

Du er klar over at hvis du bare gjør morsomme ting i steden for å sette deg ned med ditt eget hode, at ting faktisk blir bedre da?
For noen gjør det sikkert det, men folk forholder seg ganske forskjellig til sånne ting. Hvis jeg i utgangspunktet er sliten og tvinger meg sjøl til å være sosial, blir jeg bare irritert, grinete, mer sliten og ganske ukoselig å være sammen med. Jeg likte tross alt ikke å være sammen med andre mennesker før jeg begynte på folkehøyskolen, så all denne samværsgleden er fortsatt ganske ny for meg.

Går du til psykolog?
Nei.

Hvorfor ikke?
Jeg liker ikke psykologer, og det hjelper ikke at folk minner meg på at de er profesjonelle folk med lang utdanning. Det gjør det nesten verre at de faktisk får betalt for å sitte og høre på problema mine, i steden for at de gjør det fordi de faktisk bryr seg. Pluss at jeg ville følt meg utrolig ukomfortabel med å dele alt mulig drit med et fremmed menneske jeg ikke aner noen ting om. Annet enn at de er utdanna psykolog, altså.

Du veit at du har ingen rett til å klage over at du har det fælt når du verken gjør en innsats sjøl for å ha det bra eller søker hjelp?
Det syns jeg da at jeg har. Det eneste som er verre enn å syns at livet suger, er bedrevitere som tråkker deg lenger ned i søla ved å hevde at du ikke har rett til det.

Lol.
Lol sjæl.

Sånn. Vennligst ikke spør mer.

&

2012-02-02T11:32:00.000+01:00

Jeg er en ekkel klump av dritt og ingenting.

Umuligheten av å leve

2012-01-25T17:19:00.003+01:00

"Dette blir, når jeg endelig får mannet meg opp til å begå det, hovedbegrunnelsen for mitt selvmord."

-- Det fryktinngydende, 2011, Stig Sæterbakken

Likevel klarer jeg ikke å tro på det.

Jeg klarer heller ikke å slutte og tenke på det han sa da jeg så ham sist på Blå i høst, om at nå var det slutt. Nå var han tom. Nå kom det ikke flere bøker. Og jeg tenkte at han skulle vel bare ta ei pause fra forfatterskapet.

Dette er helt utenkelig og ufattelig tragisk. Et av de mest inspirerende menneskene jeg noen gang har møtt er død. Jeg er så takknemlig for at vi fikk ha ham som gjesteforeleser i Bø, og at han ga meg så grundig tilbakemelding på alt det jeg skreiv.

Du vil alltid bli savna, Stig. Må du hvile i fred.

Hvorfor jeg ikke blogger for tida:

2012-01-20T11:52:00.005+01:00

Jeg har ikke tid til et liv også på verdensveven, skjønner dere. Jeg er for opptatt med å være ute i den virkelige verden - faktisk - og gjøre sånn her:

- altså være full ute i Oslo sammen med byens herligste, og sånn her:

Herregud, jeg kan nesten ikke tru at jeg nettopp posta et kyssebilde på bloggen min. Det blir liksom ikke bedre av at vi ser ut som to tiåringer heller. Akk, ja.

Men altså, bortsett fra et og annet anfall i ny og ne, så er livet fint, det. Med andre ord ikke så interessant for dere å høre om. Jeg er på konserter, drikker, jobber, kysser. Jeg skriver ikke, da. Ikke dagbok engang. Det er vel det eneste som mangler i livet mitt akkurat nå.

Skal prøve å skjerpe meg, da.

Oh, og foto av Unnveig, sånn betedobbeltve.

And the only feeling that lingers on is that I wanna close my eyes, go back and be gone

2012-01-16T22:34:00.003+01:00

Jeg vil løpe omtrent like mye som Amanda Palmer; fra medlidenheten, ansvaret, byen, landet, meg sjøl, men det betyr ikke at jeg noen gang kommer til å finne ut hva jeg løper fra. Hvor deilig hadde det ikke vært å kunne fake sin egen død, kutte ut absolutt alt, for så å gjemme seg et sted langt borte, der ingen bryr seg og ingen tvinger systema sine over på deg, og du og kanskje noen utvalgte andre vil være de eneste som veit at du fins.

Jeg spises opp.

2011

2011-12-28T18:41:00.002+01:00

Sikkert litt juks å skrive et sånt type innlegg nå, men Jørgen kommer i morra, og jeg klarer ikke helt å tru på at han kommer til å dra igjen før etter nyttår en gang, så jeg må liksom bare få gjort det nå. Det er jo en tradisjon. Dette var de femten schlägerne det gikk mest i:

1. The Vaccines - Wreckin' Bar (Ra Ra Ra) - spilt 149 ganger
2. Samuel E. Wright - Under the Sea - spilt 126 ganger
3. Amanda Palmer - Runs In the Family - spilt 91 ganger
4. The Dresden Dolls - Coin-Operated Boy - spilt 89 ganger
5. The Dresden Dolls - Girl Anachronism - spilt 84 ganger
5. The Dresden Dolls - Half Jack - spilt 84 ganger
7. The Vaccines - If You Wanna - spilt 62 ganger
8. Kreayshawn - Gucci Gucci - spilt 56 ganger
9. The Grand Spectacular - Being a Dickhead's Cool - spilt 54 ganger
9. Bright Eyes - Shell Games - spilt 54 ganger
11. Göttemia - HIV - spilt 51 ganger
11. Blue Sky Black Death - Carl Sagan - spilt 51 ganger
13. Marilyn Manson - This Is Halloween - spilt 49 ganger
13. Robyn - Call Your Girlfriend - spilt 49 ganger
15. The Vaccines - Blow It Up - spilt 47 ganger

Og jeg bruker samme dings fra i fjor fordi den var fin og relevant:

Hva gjorde du i 2011 som du aldri har gjort før?
Hadde kjæreste er det første jeg kommer på. Bodde i kollektiv i en privat bolig der jeg sjøl betalte husleie. Hadde en ordentlig jobb. Var på Nes. Sikkert flere ting.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Bare Ungarn.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Tru på meg sjøl og livet mitt.

Hvilke datoer i 2011 vil du aldri glemme, og hvorfor?
5. november, Bonfire night. Jeg trur de fleste som leser bloggen min har fått med seg hva som skjedde da, eller i det minste har lest det mellom linjene.

Ble du forelsket i 2011?
Ja.

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Kanskje Skins?

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken.

Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Muligens Blue Sky Black Death eller Current 93.

Hva ønsket du deg? Og fikk?
Jørgen.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Hadde Linda, Kolbjørn, Eirin og Sabrina på besøk på hybelen min. Vi drakk vin, leste høyt fra kleine husmorpornobøker og sang.

Hva har holdt deg i mental balanse?
De fine folka som passer på meg.

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Jørgen.

Ønsker og planer for det nye året:
At alt skal gå bra til slutt.

Godt nyttår, dere. Måtte dere få det fint, bli fulle, etc.

Post-julaftenmani

2011-12-25T11:34:00.002+01:00

SE! SEEEEEEEE!:

Eller. Det er kanskje litt vanskelig med tanke på størrelse og bildekvalitet og sånn. Men altså, fra sånn cirka venstre: glansbilde/fotoalbum med bilder av meg og livet mitt, oppå det en Kvikklunsj, Salem - King Night, Sigur Rós - Inni, kakefat i etasjer med Neil Gaiman - Stjernestøv oppå, Stig Sæterbakken - Ikke forlat meg, og masse foundation. Foran fra venstre: svarte hekla pulsvanteting, sokketøffelgreier, bak det igjen kopp, te og såpebobler, ved siden av der to skåler med nesten usynlig rosa lolita-choker, som ikke er usynlig i virkeligheten, men bare på bildet, og et litt mer synlig hårbånd/headdress i samme stil, og foran det leggvarmere og strikka knestrømper helt til høyre. Puh!

JEG ER LYKKELIG. TING ❤

Seriøst. Jeg visste ikke at vennene mine hadde så god smak, eventuelt kjente meg så godt. Det er fint å vite. Det mangler fortsatt et par ting fra noen jeg ikke helt har hatt anledning til å se før jul, men jeg har virkelig trua, altså.

Ellers blogger jeg ikke så mye spennende lenger. Det gidder jeg ikke å tenke så mye over akkurat nå. Brb, stikker for å høre i hjel Inni-plata mi og spise sjokoladepudding.

God jul

2011-12-22T21:49:00.005+01:00

I morra etter jobb drar jeg til Lier for å ha juleferie i tre dager før jeg må tilbake til Oslo igjen for å tjene penger. I det minste har jeg et juletre:

Jørgen har lagd pynten. Flink kjæreste.

Egentlig ville jeg bare ønske dere god jul, og jeg trur kanskje jeg skal la Low gjøre det for meg. Ha en fortreffelig høytid, alle dere som leser dette tullet!

Dette er ikke en innleggstittel

2011-12-21T20:49:00.002+01:00

Jeg innrømmer det; den eneste grunnen til at jeg blogger nå, er fordi det er lenge siden sist. Det skjer ikke så fordømt mye, egentlig, men jeg trives med det. Jeg har fått en jobb til, så jeg jobber vel mer eller mindre fulltid nå, har hatt og vært på masse fint kjærestebesøk, har konsumert alkohol med nære og kjære, drukket te, fyrt i peisen, spist sjokoladepudding, sett på film, kjøpt julegaver. Jeg er ganske glad. Ganske tilfreds. Før jeg ville jeg sagt at du får mer ut av livet mitt om du følger meg på Twitter enn om du leser bloggen min, men jeg har jo innsett at jeg nesten ikke henger på internett lenger. Trudde aldri jeg skulle si det, men det kan jaggu se ut som om jeg er for opptatt med å være ute i livet i steden.

Kristiania-Bohêmen har forøvrig - for dere som ikke har fått det med dere via Twitter, mener jeg - innført emoonsdag. Vi hører på dette, kler oss i svart og sutrer i kor, og det er fryktelig koselig. Spre budskapet, vi skal gjøre dette til et nasjonalt fenomen. Og husk - hver onsdag er emoonsdag.

Nei, nei, ja. Kanskje jeg bare skal komme tilbake en dag jeg har noe å si.

Åretz

2011-12-08T21:14:00.008+01:00

Stadig flere folk ber meg om ønskeliste for jula, så værsågod, bitches:

- KORSETTER. De selger og sender billig for eksempel herfra. Jeg bruker størrelse 22.
- En fin sigøyner/sjørøver/poet-type bluse i hvitt eller noe, sånn som er fin å ha under korsetter.
- CD'er og LP'er. Jeg har bare to LP-plater, ( ) av Sigur Rós og I'm Still In The Night av Salem. Har litt flere CD'er, men ikke så veldig mange der heller. Musikksmaken min ser cirka sånn ut.
- Platespiller. Ikke egentlig helt krise siden vi allerede har tre i huset, men det kan jo være fint å høre på platene sine på rommet sitt, for eksempel.
- Alt Stig Sæterbakken noensinne har gitt ut (eneste jeg allerede har, er Umuligheten av å leve).
- Nekrofilen/The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop.
- Bøker av Tomas Espedal.
- Ander bøker du med god boksmak mener jeg bør ha.
- Et fint sølvkakefat i etasjer, type sånn her.
- Te. Jeg drikker for mye av det.
- Godteri og brus, fordi jeg er et vrak.
- Fine kjoler og gode ullgensere, og for så vidt også andre klær. Bruker i hovedsak størrelse S/36.
- Vakre ting.
- Nesten alt fra Søstrene Grene.
- Fine ting som glitrer, blinker og/eller har fine farger. Jeg er enkel å glede.
- Engangskameraer. Jeg er avhengig.
- Penger. Jeg er jo tross alt fattig.
- En sånn fin hvit nettingblondestrømpebukse.
- Tjukke strømpebukser, gjerne i lyse farger og uten strikkegreier og sånn utapå, for de er mer praktiske å ha under andre strømpebukser.
- Og tynne strømpebukser med fine mønstre og farger.
- Venetianske masker. Altså, de trenger ikke være kjøpt i Venezia, liksom, men den stilen.
- Malerier med fine rammer vi kan ha i leiligheten vår. Med "fine rammer" mener jeg sånne gammaldagse med utskjæringer og sånn.
- TV-serier på DVD. Har de tre første sesongene av Dexter, sesong fire eller noe sånt av Entourage, de to første av Californication, de to første av Skins, ørste av Flight of the Conchords og hele Battlestar Galactica.

... og sist, men ikke minst, elsker jeg å bli overraska.

Børre

2011-12-07T14:07:00.003+01:00

Herre, jeg har et liv! Det går utover blogginga, så jeg har så klart helt glemt bort/ikke fått tid til å introdusere dere for det nyeste medlemmet av Kristiania-Bohêmen. Det stemmer, vi har fått en femte samboer. Han flytta inn for cirka ei uke siden, heter Børre, og er kjempekjekk:

Oooog så har jeg et jobbintervju i morra, så forhåpentligvis kommer jeg snart til å klare og tjene nok penger til at jeg kan fortsette å bo her. Hurra for livet!

Oslo-dager pt. III

2011-12-06T15:58:00.006+01:00

... og desember kom, og etterlot seg en magisk høst i hovedstaden. Foto © meg og mine.

Oslo-dager pt. II

2011-11-28T13:57:00.005+01:00

Slik går nu dagan, og dét kan man jo ikke klage på. Bildene er tatt av meg og de jeg henger med.

Oslo-dager pt. I

2011-11-22T18:20:00.007+01:00

Litteratur, musikk, alkohol og de fineste folka i hele verden. Fotocredz til Odd-Wiking Rahlff, Unnveig, Karoline, Vibeke, Kristine og meg sjøl, da.

Så var det offisielt, da

2011-11-21T14:41:00.003+01:00

Dere som er venn med meg på Facebook har jo allerede visst dette noen dager, men hey, jeg er så opptatt med å ha det fint om dagen at bloggkapasiteten min går på etterskudd.

Det begynner vel så smått å gå opp for meg at dette faktisk skjer i virkeligheten. Sjøl om jeg fortsatt noen ganger bare venter på at Ashton Kutcher skal hoppe fram fra bak en busk og bare "PUNK'D!" Men ja. Livet! ❤

I sommer så vi jo faktisk Bright Eyes live sammen

2011-11-13T23:52:00.004+01:00

This is the first day of my life
I swear I was born right in the doorway
I went out in the rain, suddenly everything changed
They're spreading blankets on the beach

Yours is the first face that I saw
I think I was blind before I met you
Now I don't know where I am, don't know where I've been
but I know where I want to go

and so I thought I'd let you know
that these things take forever, I especially am slow
but I realized that I need you
and I wondered if I could come home

Remember the time you drove all night
just to meet me in the morning
and I thought it was strange, you said everything changed
You felt as if you'd just woke up

and you said, "this is the first day of my life
I'm glad I didn't die before I met you
but now I don't care, I could go anywhere with you
and I'd probably be happy"

So if you want to be with me
With these things there's no telling, we just have to wait and see
but I'd rather be working for a paycheck
than wait in to win the lottery
Besides maybe this time is different
I mean I really think you like me

Einar Stenseng feat. Unnveig Aas @ Black Box

2011-11-10T00:25:00.001+01:00

Og jeg som trudde det aldri kom til å skje med meg

2011-11-07T21:04:00.003+01:00

Du veit han er det vakreste mennesket du noen gang har sett, og er i begynnelsen glad for det; du svever rundt på rommet ditt, hører på Vampire Weekend etter at alle andre er ferdige med dem, hører på Under The Sea fra Den lille havfruen, løper i nedoverbakker, skjønner ikke hva som har gått av deg, men du kommer deg ned på jorda igjen, fordi han er jo altfor pen for deg, du føler deg grusom, du hater deg sjøl, du er oppe om nettene og bare griner og skriver sjølnedsettende blogginnlegg, begynner å tenke at du skulle ønske det bare går over, for du ser i beste fall helt ordinær ut, han ser ikke ut som om han er fra denne verdenen engang, for åssen kan han være det, du prøver å fortrenge det, finner ut at det ikke går, prøver å glemme, for det går jo over, det går jo alltid over, du skriver depressive dikt, leser Stig Sæterbakken, ringer søstera di, men så, så plutselig, så snakker dere sammen, og du løftes opp igjen, du veit at han er det aller nydeligste, og dere snakker sammen, snakker masse, du klarer ikke å ta øya fra ham, og dere snakker masse, og så drar du igjen, hverdagen kommer tilbake, du prøver å glemme igjen, for dette er for usannsynlig og du veit jo at det aldri går bra for sånne tilbakestående, stygge mongounger som deg, og så møtes dere igjen, og du glemmer at verden er fryktelig, og så drar dere fra hverandre igjen, og det går lang tid, men han er jo så vakker, han er jo så fantastisk, du klarer ikke å glemme ham, og dere møtes igjen, dere snakker, han gir deg komplimenter, du klarer ikke å ta øya fra ham, dere går og kjøper milkshake, han drar igjen, du savner ham, han kommer tilbake, han klemmer deg, han smiler til deg, herregud han er så utrolig vakker, han drar, han kommer tilbake, dere snakker, det brenner i peisen, dere legger dere ned ved siden av hverandre og hører på Salem på vinyl, du tar handa hans, dere ligger så utrolig nærme hverandre, herregud han er det aller vakreste, du stryker ham over armen, du kysser ham, for du veit at hvis du ikke kysser ham nå, kommer du aldri til å få muligheten igjen, han kysser deg, og du skjønner ikke at det skjer, for hvorfor skal det skje, og det blir morgen, dere skilles, han virka jo ikke så full, men hvorfor skal han ville se på deg, hvorfor skal han ville kysse deg, deg av alle mennesker, han må ha vært kjempefull, han husker det sikkert ikke engang, og det blir en ny dag, og du skjønner ingenting, du skjønner virkelig ingenting, du veit ikke hva du skal gjøre, og hvorfor må han være så vakker da, men så ringer han deg, herregud han ringer deg, spør om det går bra, hvorfor skjelver stemmen hans, han sier han er forvirra og glad, og det er jo du og, det er jo akkurat det du er, og han spør om det skjedde bare fordi du var full, og du sier nei, men du kan jo bare snakke for deg, og han sier at han egentlig ikke var full i det hele tatt, og du ler, du ler, du er så letta, men hva gjør dere nå, hva skal dere gjøre nå, du veit ikke, men du bare veit at du savner ham, du vil være sammen med ham igjen, du trenger ham, så dere avtaler å møtes, og så løper du flere runder rundt i huset, for han liker deg, han liker deg, og han er jo så utrolig, utrolig vakker.

Seriøst. Jeg er så sykt forelska. Og jeg er jo redd, for jeg er jo meg, men. Jeg er så lykkelig. Jeg er så veldig lykkelig.

Remember, remember the fifth of November

2011-11-06T23:56:00.003+01:00

Jeg skjønner ingenting. Jeg veit fryktelig lite. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå, eller åssen jeg skal gjøre det. Men saken er at da jeg gikk på jobb i dag, skjedde det omtrent som dette:

og deler av meg nekter fortsatt å tru på at gårsdagen faktisk skjedde, men den gjorde jo det, og Kristiania-Bohêmens feiring av Bonfire Night gikk over alle forventninger jeg overhodet kunne hatt, og nå bare... vil jeg være lykkelig resten av livet. Jeg håper jeg kan sortere dette. Det hadde gjort meg usannsynlig ekstatisk glad. Jeg føler litt at jeg kan nå dit nå. Kanskje.

Beklager at dette blei kryptisk, men sånn må det bli foreløpig. Og jeg beklager at jeg aldri viser dere bilder av livet mitt lenger, men når man nå en gang har gjort seg sjøl avhengig av engangskameraer, så må man leve med de upraktiske sidene ved det. Som at det ikke bare er å laste inn bildene på dataen samme dagen som man har tatt dem.

Føkk. Jeg er så glad og forvirra og redd at jeg ikke helt tør å tenke positivt, men ja. Jo. Gårsdagen skjedde jo.

Start All Over

2011-11-03T15:17:00.004+01:00

I vår en gang satt Linda og jeg på hybelen til Unnveig i Bø og jamma Dickheads. Vi lagde ei Facebook-gruppe. Videoen over er et resultat av i går kveld. I kveld er det konsert. Kommer du?

(Haha, først etter å ha skrevet det, innså jeg hvor cheesy dette innlegget er. Men seriøst. Jeg føler at jeg har utretta noe stort, sjøl om min rolle oppi det hele, egentlig bare har begrensa seg til å spise kake i bakgrunnen. Hurra for Unnveig!)

Natt

2011-10-31T04:16:00.002+01:00

Noen ganger blir jeg så trist og frustrert at jeg bare vil knuse noe, men jeg har innsett at det eneste jeg klarer å ødelegge, er meg sjøl.

Om å ha en yndlingsforfatter

2011-10-29T22:53:00.005+02:00

Fra dette stedet rømmer du ut i natten. Det snør. Du løper. Du faller, kommer deg på bena igjen, og faller igjen. Du kaster opp. Og med ett står du foran huset der Zombie bor. Du står og klamrer deg til ringeklokken hans med spy og sikkel hengende i lange strenger fra munnen, inntil døren plutselig blir revet opp og du tumler overende i entreen. Du snakker som en foss, halvt støttet, halvt båret, ord kastet omkull i et forsøk på å forklarer hvorfor du er kommet. En vammel lukt slår imot deg, alt sammen veller opp i deg, som en ny omgang kvalme: alt som har foregått der, den triste innlevelsen i en ekkel fantasiutgave av den verden dere ennå var for unge til å nyte godt av.

Du er tilbake. Du er tilbake der du hører hjemme. Dit det hele tiden har vært meningen at du skulle ende.

Han dumper deg på en madrass og kler av deg, som en unge. Halvt bevisstløs overgir du deg til det du etterpå ikke vet, som du etterpå er usikker på om var det du egentlig kom for, eller om det var en tilfeldighet som drev deg til å søke tilflukt i en gammel fortrolighets havn. Du husker bare at du tenkte mens du lå der og bet tennene sammen, at det er som å drite, bare omvendt. Og med et vellystig brøl fra din illeluktende venn er det som alt håp om glede blir sugd ut av deg, som om innvollene blir dratt ut gjennom endetarmen på deg og at alt det andre følger med, alt som er deg, alt som har vært deg disse siste årene, alt du har gledet deg over og sett frem til, alt som har fylt dine dager med lys, og som nå blir revet ut av deg og forkastet, som søppel, som dritt, som ekkel stinkende masse.

-- Stig Sæterbakken

(Norges kuleste mann, og kanskje eneste forfatter som er like emo som meg sjøl, og som jeg skulle ofra kropp og sjel for å klare å skrive som. Og så hører han på Death In June.)

Der holdt vi hender mens vi sang gjennom hullet i taket

2011-10-27T03:32:00.003+02:00

Climb the fence and in through the side door
past the sarcophagi laid down on the dirt floor
There we were holding hands
singing through the hole in the ceiling into the heavens

I'm in your church at night
singing hallelujah at the top of my lungs

No one spoke as our voices rose
Stars were shining and so were our souls
but now it's just a memory burnt in my brain
The power that we felt that night will never be explained

I'm in your church at night
singing hallelujah at the top of my lungs

I'm in your church at night
singing hallelujah at the top of my lungs

Å våga seg ut i ord

2011-10-20T02:14:00.003+02:00

Breaking news, dere! 30. oktober kommer antologien Å våga seg ut i ord ut på Samlaget - og yours truly er med i den! Det har skjedd med mitt halvannet år gamle dikt Mysteriemannen, og jeg kunne så klart sagt "hvis du vil lese diktet, må du kjøpe boka", men med tanke på at det allerede ligger ute flere steder på internett, spiller det nok ingen rolle fra eller til om det ligger på bloggen min òg.

Mysteriemannen

Han
utånder røyksignaler
som strekker seg lenger enn
galaksene jeg kjenner til

skjuler hemmelighetene
under hattebremmen

lar meg smugkikke
når jeg er uoppmerksom

Yes, people! Slippfest på Litteraturhuset 30. oktober. Kom!

Fiji Kitsune - ei ordliste

2011-10-17T13:18:00.006+02:00

Siden jeg ikke ante at jeg kom til å gi den ut da jeg begynte å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer, var liksom den største ambisjonen min med den å legge ut alle kapitla på Skrivebua, med et nytt dokument helt til slutt med ei ordliste. Sånn gikk det som kjent ikke, og romanen er utgitt på Panthera Publishing.

Så. Det nye dokumentet med ordforklaringer får komme her i steden. Det fins faktisk et grammatisk system og, men det orker jeg ikke å forklare så veldig inngående. Liker å tenke at dere kanskje skjønner det litt av dere sjøl hvis dere sitter og oversetter ord for ord, for så veldig vanskelig og innvikla er det ikke. Her følger uansett alle orda jeg har brukt på det mystiske språket som dukker opp i løpet av romanen. Liten note: "ae" uttales i de fleste tilfeller "ej", og i ord som slutter på "lle", er e'en stum.

(Tegna av meget talentfulle Ingrid, posta for stemningas skyld.)

abaras = lukte
aea = vi
aeroras = bestemme
aei = oss
aes = for
aese = fordi
aestarros = forklare
aevotas = begynne
ala = hva
alle = hun
am = jeg
ana = selv
anavifasnia = selvfølgelig
anen = noen
anin = noe
ara = hvilken/hvilket
aro = trone
asir = skje
ava = slik
awas = mens
aya = skygge
baenol = slott
bano = mann
bas = der
basaes = derfor
biranor = mellom
brihou = gjenstand
brilanuno = gjenferd
broir = nyte
bo = ned
boni = våken
brinnor = gjennom
buram = stor
ca = med
cafor = trenge
cali = blå
cara = før
caron = tålmod
caronia = tålmodig
caroniale = tålmodighet
ce = nå
cisel = frost
cisor = fryse
coras = gjøre
crae = død
creor = smake
crie = redd
crope = halv
dara = på
daro = rett
darolanunoia = rettferdig
darolanunoiale = rettferdighet
doras = skulle
ene = bare
es = den, det
eses = (genitiv, plasseres bak ordet)
ete = eller
etla = ting
etli = opp
faeras = bli
felis = ville
fof = støv
garo = hjel
gapas = holde
grerie = toleranse
haera = verden
haris = bruke
hat = grunn
hou = stand
im = meg
ille = henne
ipras = bade
is = kunne
isis = i
isasir = kanskje
lan = han
lanuno = ferd
lanunor = ferde
lal = dere
laria = evig
laves = vise
le = enn
lele = lys
lev = at
lil = dere (objektsform)
lilu = ja
lin = ham
mae = kraft
mi = en
millir = føde
minor = hilse
mir = måtte
moi = gud
monie = hjem
mu = ikke
muelle = natt
muren = bror
muria = land
nala = dum
nar = ut
naros = vite
nini = liten
nirelle = nåde
nis = dag
nor = om
norio = konge
noro = verken
obor = ha
ogros = ta
orio = mørke
oro = gammel
parir = la
pasi = vei
pirio = empati
pinye = svak
pinyele = svakhet
pite = sans
pites = sanse
pora = tegn
pre = måte
qual = hvor
qualaes = hvorfor
qualelle = hvordan
raba = høy
rae = inn
ress = dråpe
ria = to
rora = stemme
roelle = krone
roetla = kroning
saeras = ligge
sal = du
samor = orden
sanar = komme
scar = kontrast
se = som
selle = hvem
sil = deg
sinae = torden
sis = (bestemt form entall, plasseres bak ordet)
sise = (ubestemt form flertall, plasseres bak ordet)
sisi = (bestemt form flertall, plasseres bak ordet)
sonos = dyp
taroc = kjeft
taroi = topp
tarro = klar
telle = annen/annet/anna
tre = salt
torar = gå
unos = bra
vam = de
vae = vel
vaesanaro = velkommen
vaes = være
vas = lede
vala = når
veves = skjønne
vi = men
vifas = følge
vim = dem
vio = ingen
vioetla = ingenting
viror = huske
vis = dit
vitla = vann
viv = alle
vivelle = alt
vou = da
we = så
wevasi = således
wie = nei
win = fra
wisis = velge
yae = av
yam = til
ye = og
yerer = gjøre
yewe = også
yie = (komparativ, plasseres bak ordet)
yiel = (superlativ, plasseres bak ordet)
yu = tre (tallet)

Henrik skreiv en biografi om meg

2011-10-15T22:48:00.002+02:00

"Det var en gang ei jente som bodde i Lier. Hun var så lei alle vennene sine, og kunne tenkt seg å gjort noe nytt. Hun søkte på Skiringssal Folkehøyskole, og kom inn på filmlinja. Hun trivdes ikke i det hele tatt i starten, og skjønte ikke hvordan et helt år på denne skolen skulle gå. Hun la seg tidlig hver eneste kveld fordi det ikke var noe gøy å være oppe, og ville heller fordype seg i spennende bøker mens hun venta på å bli trøtt nok til å sovne.

Etter en stund ble hun kjent med noen folk som var de heftigste hun noengang hadde møtt, og kom sakte men sikkert mer og mer ut av rommet sitt for å henge på kvelden. Da skoleåret virkelig var godt i gang var hun blitt en stor del av en enda større gjeng.

Etter Skiringssal flyttet jenta til Bø for å lære seg å skrive på høyskolenivå, og bor den dag i dag i Oslo hvor hun jevnlig oppdaterer facebookstatusen sin med hvor godt rødvin er og at blonder og hus er tingen."

Totalt urelatert til noe som helst, men jaja. Jeg bruker jo ikke denne bloggen til en dritt lenger. Jeg fryser noe helt sykt, drikker altfor mye altfor ofte og lurer på når livet mitt skal begynne å gi mening, samtidig som jeg føler at jeg ikke har rett til å klage når jeg ikke engang prøver å gjøre noe med det.

Vi røyka på balkongen mens de andre sov

2011-10-11T16:09:00.001+02:00

Du fortalte meg at yoghurtnøtter minner deg om meg, og at det fortsatt lukter røkelse av armbåndet jeg lagde til deg. Jeg vil fortelle deg at jeg begynte å høre på Bright Eyes fordi jeg trudde det minte meg om Hove, men jo mer jeg hører på dem, dess mer går det opp for meg at de minner meg om rommet ditt; presskanna, platespilleren, den lysende greina du hadde hengt opp i taket. Den tida da du bare var en plen unna og du ennå ikke hadde blitt et minne blant alle andre.

---

(Jeg har begynt å skrive kleine kortprosatekster i du-form om/til folk jeg kjenner.)

Wooden floors and chandeliers

2011-10-06T22:35:00.004+02:00

Hallo!

En vakker dag skal jeg bli en sånn flink blogger som kommer med visdomsord og tar fine bilder og i det hele tatt er interessant for andre enn de ytterst spesielt interesserte, men ja. Nå er det bare fordi jeg ville si ifra at HEI VEIT DERE HVA JEG KAN FAKTISK VÆRE GLAD INNIMELLOM OG, og jeg har fortsatt litt lyst til å være et spøkelse, men akkurat nå skal jeg bare drikke masse te og muligens tulle meg inn i korsettet mitt og på lørdag skal jeg bake pai og tenne stearinlys og drikke vin og ha på meg den utrolig fine kjolen min

denne:

og forhåpentligvis unngå å gjøre noe altfor dumt.

Jo, og dette har jeg jo glemt å si. Jeg har jobb nå! Bunnpris, ass, fuck yeah.

Og dere, folk kaller dem depressive, men jeg syns bare de er fine, jeg. Former Ghosts! De passer til oktobermørket.

Thomas spådde meg i englekort

2011-09-29T17:57:00.003+02:00

"Ha håp og tillit, det er noe positivt og nytt i horisonten som du enda ikke kan se. Frøene du sådde har begynt å spire og bringe resultater. Du er dog kanskje ikke oppmerksom på disse resultatene siden de er i sin spede begynnelse. Nå er det viktigere enn noen gang å forbli positiv, og holde en klar visjon om dine ønsker og intensjoner. Unngå skepsis eller folk med negative tankemønstre. Daglig handling, selv om det kun innebærer små steg mot virkeliggjørelsen av din drøm, er helt essensielt. En telefonsamtale, et brev, eller å lese relevant litteratur vil holde energien til din manifestasjon på et høyt nivå. Hver dag må du positivt affirmere at du allerede har nådd, eller mer enn nådd, din drøm. Og viktigst av alt, be om englenes assistanse til hvert steg på veien."

Det er jo sikkert sånn at man leser seg sjøl inn i sånne ting fordi man har så veldig lyst til at det skal stemme, men sannheten er at hver gang jeg har blitt spådd eller lest de riktige horoskopa eller hva som helst, så har det stemt. Jeg håper det gjør det denne gangen også.

Sopor Aeternus & The Ensemble of Shadows

2011-09-26T16:15:00.005+02:00

Grotesk avskyelighet vipper ofte over i morbid fascinasjon. Og hvis det bare graver seg dypt nok inn, vipper den morbide fascinasjonen over i bisarr skjønnhet.

Lokalkjendiseri

2011-09-23T01:11:00.004+02:00

Pliz overse at jeg myser verre enn en... okei, jeg skal ikke være rasistisk nok til å si nærsynt kineser. Og det at jeg ser ut som en bæsj. Fordi det at du leser bloggen min, bør bety at bryr deg litt over gjennomsnittlig om meg, ikke sant? Og sånn sett er det bare for meg å pøse ut med egosentrisme. Og oh, klikk på bildet for full størrelse og leselig skrift.

Faksimile: Lierposten.

Karoline har forresten gitt meg en veldig fin anmeldelse.

Nå skal jeg kutte ut sjølpromoteringa før det blir kleint. Til helga skal jeg lese på Splittet Kjerne og henge med fine folk!

My so-called life

2011-09-22T13:18:00.003+02:00

Åh, jeg hadde det jo så klart for meg åssen jeg skulle skrive dette i går, eller kanskje det var i overigår, men nå bare... words fail me. Så sannsynligheten blir stor for at dette ikke kommer til å handle om noe som helst.

Fordi altså ja. Jeg gjør jo morsomme ting i Oslo. Jeg har gjort morsomme ting helt siden jeg kom hit. Splittet Kjerne 19, med Eirin som leste og Unnveig og Kolbjørn som spilte, fester hos folk, besøk hos folk, besøk av folk, kaféturer, vin på byen, latter på byen, konserter med 120 Days, Pirate Love, Einar Stenseng og Jason Webley, Åpen Mikrofon på Litteraturhuset der blant andre Unnveig, Linda, Karoline, Jo Mikkel samt undertegnede leste, kos i kollektivet... joda. Ja. Jeg har det fint.

Men jeg bare... jeg veit ikke. Jeg gjør gøye ting, og har det ganske bra, men jeg er aldri sånn... jeg veit ikke, jeg tenkte liksom at dette året skulle bli sånn at jeg bare kom til å gå rundt og smile hver dag fordi alt er så bra, men ting er jo fortsatt litt tull, pluss at jeg hele tida går rundt og bekymrer meg for framtida mi. JADA JEG ER TEIT og dere trenger ikke å si "du må huske å leve i øyeblikket", for så klart er jeg klar over det, men det er bare... det er jo ingenting som gir meg langvarig lykke. Skriving, joda. Men ikke egentlig. Før, så, men ikke nå lenger. Og da blir jeg sånn, hva er vitsen å fortsette dette tøyset når det bare fortsetter som dette uansett? Jeg er ikke i stand til å få noen ordentlig jobb, det har jeg jo skjønt. Skal jeg liksom studere, da? Ta et kult studium, for eksempel filosofi, og skaffe meg en bachelor som ikke kan brukes til en dritt? Og når jeg har kommet dit, og ikke har noe mer å finne på, skal jeg gå på en master, bare sånn for the heck of it? Ikke at det er noe mer brukbart, det. Og så skriver jeg, da, kanskje jeg publiserer noe og får noe penger for det, og så kjøper jeg vin og et korsett og så er de borte. Det blir til at jeg lever bare fordi jeg ikke har noe annet å finne på.

Jeg skjønner at dere ikke kan gi meg meninga med livet eller noe, men... nei. Jeg veit ikke. Kanskje verden hadde vært vakker hvis alle bare hadde vært venner og jeg ikke hadde vært tilbakestående og stygg. Men jeg veit ikke hvilken av de to som er verst å rette opp i.

Og jeg er ikke egentlig emo, jeg er bare apatisk.

Nei, når dere har kommet så langt, syns jeg i det minste dere kan bruke litt under tre minutter av deres liv og høre litt på Generalen. Bare fordi det er en veldig fin ting å gjøre:

Hvorfor er jeg ikke et spøkelse?

2011-09-18T20:36:00.004+02:00

Vindeltrapp. Lysestake. Blondegardiner. Nattkjole. Himmelseng. Fløyel. Rødvin. Støv.

Og så en sang som ikke har så mye med innlegget forøvrig å gjøre, men den er så fin:

Jeg er fjorten år

2011-09-17T00:10:00.006+02:00

Denne gangen hadde jeg jo lovt meg sjøl at det ikke skulle skje, at det ikke tjener til en dritt, at enkelte ting hører hjemme aller innerst, men så er det denne greia, det med at jeg til tider bare vil si det til absolutt alle, kanskje bortsett fra deg, eller kanskje aller mest deg, og at jeg tenker at hvis du finner dette, så kanskje du skjønner at det er til deg, fordi kanskje stalker du meg like mye som jeg stalker deg, men det trur jeg ikke, og jeg må uansett slutte å tenke at stalking er et sikkert tegn på kjærlighet, jeg er jo bare idiot, det er det som er problemet, jeg er idiot, og du aner ikke hvor mye jeg vil si til deg, og hvor mye jeg vil si så veldig mye til deg, men jeg tør ikke, samtidig som jeg er redd for å tørre, for dette går jo ikke bra, det går aldri bra for idioter som meg, og du aner ikke, du aner virkelig ikke, og egentlig sitter jeg vel bare og venter på at det skal gå over, for det går jo over, alt går over til slutt, men det er så vondt og dumt hver gang, og tenk hvis du finner dette, herregud tenk hvis du finner dette

jeg er idiot jeg er idiot jeg er idiot

Blue sky, black death

2011-09-12T23:52:00.004+02:00

Jeg gjør jo det jeg vil, jeg gjør jo det. Jeg skriver og leser masse, bor i Oslo der hvor alt skjer, og der hvor hver bydel liksom er en ny verden, og uansett om jeg er på Grønnland eller på Frogner, så er det fint, og det er loppemarkeder her, det er konserter, litteraturarrangementer, og jeg bor sammen med så fine folk, og flere av de andre menneskene jeg er så glad i er heller ikke så langt unna, og vi har vår egen leilighet, som vi kan gjøre hva vi vil med, og jeg kan gå hvor som helst når som helst.

Men snart er det ikke motivasjon nok til å stå opp lenger, når jeg ikke har et sted å gå, noe å gjøre, noen å treffe, noe som trenger meg.

Dating?

2011-09-11T16:42:00.003+02:00

Jeg kan ikke tru at jeg faktisk lager et blogginnlegg om dette. Ja, ja. Og la meg presisere først som sist at sjøl om det kanskje kan virke som om dette er en dårlig skjult kontaktannonse, så er det ikke det, og jeg er heller ikke så desperat som jeg sikkert må virke på Twitter. All #foreveralone-twitringa mi er i hovedsak for underholdningas skyld.

Jeg har hørt to forskjellige og veldig motstridende ting om meg sjøl og mitt forhold til dette med kjæresteri:
- jeg er altfor kresen
- jeg forelsker meg altfor lett

Det siste skal jeg ikke si noe på, for tru meg når jeg sier at jeg er smertefullt klar over det, så det skal jeg ikke gidde å utforske noe nærmere. Vil kanskje bare supplere det med noe annet jeg har hørt, som også strider imot den første der, nemlig at jeg ikke skal ta til takke med hva som helst, noe jeg er fullstendig enig i.

Men ja. Er jeg altfor kresen? Jeg skjønner nesten ikke hva det utsagnet der skal bety engang, med tanke på at jeg strengt tatt ikke velger hvem jeg forelsker meg i. Hadde jeg klart å forelske meg i en tjukkas uten hår eller framtid, hadde jeg så klart valgt det, bare fordi da hadde jeg jo faktisk hatt en sjanse, men altså... nei. Jeg kan ikke late som om noe jeg overhodet ikke syns er attraktivt, er attraktivt bare fordi det gjør det enklere for meg sjøl. Det blir å lure meg sjøl og den andre, og det er jo bare slemt og feil.

Så altså, dating... Jeg har opplevd at folk på forumer og på Twitter irriterer seg over at jeg klager over at jeg ikke har kjæreste når jeg avviser alle likevel. Men det blir jo samme greia. Hva faen er vitsen med å late som om jeg liker noen når jeg ikke liker dem, bare fordi de er interessert i meg? Det er jo bare kjempefalskt og, så vidt jeg har forstått begrepet "forelskelse", ikke det som er meninga i det hele tatt? Og når jeg ikke vil bli med noen på date, eller bli med noen hjem, eller kysse en eller annen random kødd på et eller annet utested, så er det ikke fordi jeg er altfor kresen. Det er fordi jeg faktisk ikke er interessert, og det å ha en så høy standard som jeg tydeligvis har, er jo alt annet enn fordelaktig for meg sjøl, men å ønske seg en kjæreste er ikke det samme som å ta til takke med hva som helst som måtte by seg.

Og så forstår jeg ikke konseptet "dating." Kanskje det bare er jeg som har en sinnssyk intuisjon, men jeg gidder ikke å bli med noen jeg ikke er interessert i på date. Og hvorvidt jeg er interessert eller ikke veit jeg ganske fort. Folk har argumentert med at tingen med dating er at man skal bli bedre kjent med hverandre og finne ut om man liker hverandre, men sjøl noier jeg igrunn bare jeg hører ordet "date." Jeg noier bare jeg hører spørsmålet "vil du bli med og ta en kaffe?" med mindre det er fra noen jeg kjenner godt, fordi bare dét har blitt en slags klisjé for "jeg er interessert i deg." Det er en fin ting å bli bedre kjent med folk, og jeg har mangen en gang irritert meg over at det ikke er fullstendig sosialt akseptert og helt normalt å bare kunne spørre folk "har du lyst til å bli vennen min?", litt sånn som på The Sims, at nå har vi avklart at vi er venner, så derfor er vi venner, og nå kan vi gjøre morsomme ting sammen. Hvis noen, og med "noen" mener jeg vel egentlig et medlem av det motsatte kjønn, jeg ikke egentlig kjenner noe særlig spør om jeg vil være med og ta en kaffe, får jeg baktanker med én gang. Jeg tenker "shit, han er interessert i meg", og så finner jeg på tusen unnskyldninger fordi jeg ikke er interessert i ham. Ja, jeg er nok litt innbilsk, men det er bare sånn det har blitt. Så klart skulle jeg ønske at fortsatt var som da vi var små, at det var helt vanlig å bare ringe på døra til noen vi ville bli venn med og spørre om de ville være med ut og leike, for det er jo virkelig bare koselig, men jo eldre jeg blir, dess mer virker det som om absolutt alt man finner på med noen av det motsatte kjønn er fordi en av dem har planer i bakhodet. OG DET ER SÅ DUMT. Fordi jeg vil jo ikke at jeg skal frike ut bare fordi noen vil bli kjent med meg - en liten innskytelse: ja, jeg friker stort sett alltid ut hvis jeg finner ut at noen er interessert i meg, med mindre jeg er interessert i dem og, og grunnen til det er sannsynligvis altfor freudiansk til at jeg vil gå inn på det på bloggen min, så bare ha det i bakhuet fra nå av - og jeg vil kunne spørre noen jeg vil bli bedre kjent med, uansett om det er en gutt eller ei jente, om de vil for eksempel ta en kaffe med meg uten at de skal tenke "shit, hun er interessert i meg."

Nå har jeg nesten mista tråden sjøl her, så hvis du fortsatt henger med, er jeg veldig stolt av deg.

Jeg kan ikke tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Det må skje av seg sjøl. Hvis jeg i tillegg veit at det er et press på meg - som det jo av naturlige årsaker er under en date - klarer jeg væffal ikke å tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Og jeg bare gjør ikke one night stands. Så det at jeg ikke vil bli med deg hjem eller ut eller wherever, er ikke fordi jeg er kresen eller prippen. Eller kanskje det er det. Men jeg syns faktisk ikke du har rett til å kalle meg bipolar bare fordi jeg "veksler mellom å være desperat og prippen", når jeg faktisk ikke er desperat. Jeg gjentar: Å HA LYST PÅ KJÆRESTE ER IKKE DET SAMME SOM Å VÆRE DESPERAT. Det å ikke date fordi jeg ikke forstår meninga med det - og det skal en jævla god grunn til for at jeg skal forstå det, fordi ingen av argumentene jeg har hørt hittil har appelert til meg - er jo sikkert litt upraktisk for min del, men når jeg først forelsker meg, så er det fordi det bare skjer naturlig uten at jeg prøver å styre det, og det å gå på en date for å "prøve å finne ut om jeg liker noen", er å prøve å styre det.

Og det er sikkert så utrolig mye mer jeg vil si i saken, men jeg innser jo at jeg gjentar meg sjøl, og dette er uoversiktlig nok som det er.

Too long, didn't read: JEG GÅR IKKE PÅ DATE. JEG BLIR IKKE MED DEG HJEM FRA BYEN. JEG VIL IKKE HA DET JÆVLA TELEFONNUMMERET DITT. Lev med det og ikke kall meg kresen.

Takk for meg.

Marbles

2011-09-07T01:09:00.003+02:00

Arbeidsledighet er ei tid for å dyrke hobbyene sine. Sier vi. Eller sier jeg til meg sjøl. Seriøst, noe må jeg jo fylle dagene med når motivasjonen etter hundre tusen ubesvarte søknader uteblir.

UANSETT! La oss ikke deppe. Se hva jeg har lagd:

Skodde-sampler er på vei.

I'm a signed bitch, baby

2011-09-03T15:05:00.003+02:00

Dette kan bli noe stort. Kanskje.

Dette er vakkert

2011-08-31T22:34:00.001+02:00

En liten bekjennelse

2011-08-27T03:37:00.003+02:00

Noen ganger, sånn som akkurat nå, savner jeg Bø helt absurd mye. Ikke bare studiet - sjøl om, herregud, alle andre studier i hele verden virker sikkert kjedelige og meningsløse i forhold - men bare hele greia der. Jeg savner for eksempel vinteren der. Jeg savner at det er midt på natta, tjue minus, kanskje januar, februar, og jeg går ute med rimfrost og knirk-knirk under føttene, kanskje berusa av enten det ene eller det andre, hører på Salem på headset, eller prater skit/filosofi/følelser med Linda eller Kolbjørn eller begge. Jeg savner å fryse, fordi det var så godt å fryse der. Og jeg savner Porsgrunn, jeg savner november, da Linda og jeg så stjerner og vi pynta oss med visne blomster i håret, og vi var fulle nesten hver dag, og hørte på Cherry Bomb på badet i det nydelige fønkishuset fra søttitallet med barokke møbler i seg. Og jeg veit at det var sånn på denne tida i fjor og, bare at da savna jeg Skiringssal, og jeg trenger sikkert bare litt tid på meg til å vokse inn i veggene i den bohemske Frogner-leiligheten vår, for jeg er flink til å leve i nuet bare jeg kommer så langt, men bare ikke akkurat nå. Ikke helt ennå.

I morra blir en fin dag, da. Splittet kjerne der Eirin skal lese og Unnveig og Kolbjørn skal spille. Og så skal vi drikke vin!

Denne sangen blei min faste jeg-venter-på-fine-folk-som-kommer-med-nattoget-på-vinteren-sang. Seriøst. Jeg står fortsatt på perrongen med de gule lysa og fryser ræva av meg og nyter det hver gang jeg hører den.

Fiji Kitsune fra landet bak drømmer

2011-08-25T21:00:00.004+02:00

Hva skal vel en blogg brukes til om ikke skruppelløs sjølpromotering og egosentrisme?

1. september kommer den andre Panthera-romanen min. Den skal kunne kjøpes fra nettsidene til Panthera og i utvalgte Libris- og Outland-butikker rundt om i landet, samt på Dragens hule. Og ja, vel, jeg har jo faktisk brukt fire år på boka, så jeg håper den er litt bedre enn I dypet av en ruin. Og så føler jeg meg vel herved ganske ferdig med fantasy-sjangeren for ei stund. Her, ta et lite utdrag, og nyt etter beste evne:

(Foto: Daniell N. de Sousa)

---

Jo lenger ned vi ble dratt, jo mer av landskapet åpnet seg under meg. Det var trær, så skinnende grønne at de så fuktige ut, og etter hvert så jeg også blomster med enorme kronblader i farger jeg knapt nok kunne ha forestilt meg på forhånd. Sommerfugler på størrelse med hodet mitt virret svimmelt rundt, og dyr med store øyne, lange fingre og glatt pels var over hodene våre og innimellom buskene.

Da vi landet på bakken, slapp den andre Fiji hånden min for første gang. Først hadde jeg ingen balanse i det hele tatt, men etter kort tid lærte jeg meg at det å bevege seg her var en fryd. Jeg oppdaget at jeg kunne ta kjempestore skritt som førte meg lenger av gangen enn skrittene jeg tok hjemme, og jeg kunne klatre i de enorme trærne uten vanskeligheter. Jeg svingte meg oppover trestammen til et av dem ved å ta tak i lianer og grener som hang og stakk ut fra den. Som om en slags motsatt tyngdekraft trakk meg, var jeg oppe i trekronene fortere enn jeg trodde var mulig. Jeg dyttet løvverket til side, og oppdaget at det var det enkleste i verden å klyve ut og opp på de helt øverste bladene og bare bli sittende der. Lyset på denne planeten kom ikke allestedsfra som det gjorde hjemme, men var konsentrert i en skinnende ball som stakk i øynene hvis jeg så direkte på den. Men denne ballen fikk området rundt meg til å gløde på en måte som liksom kom innenfra, og alt virket så uendelig… levende. Alt pustet rundt meg, og da jeg selv tok et dypt innpust, føltes det som om jeg luktet alt samtidig. Vann, krydder, jord, planter, det var liksom et snev av alt, og jeg foretok lange reiser inne i hodet mitt bare basert på duftene.

Men synet! Oppe fra trekronen kunne jeg se en bred elv sno seg langt fremme ved horisonten. Den lignet flytende gull. Og med det samme hørte jeg en lyd, og da jeg så opp, strøk en enorm rosa fugleflokk forbi.

Jeg reiste meg. Føttene mine var nesten ikke nær løvet engang, og jeg visste at jeg kunne fly. Jeg strakk begge armene ut til sidene, og tok meg tid til å føle på vinden. Den var lun og varm, og med et slags strøk av noe vått. Uredd lente jeg meg fremover, og en het oppvind tok tak i brystet og magen min og løftet meg opp over trekronene, og jeg kunne snu meg, ligge på ryggen og bare drive av sted mens øynene mine fortapte seg i det evige blå over meg.

Da jeg rullet rundt på magen igjen, peilet jeg meg nedover mot bakken. Den andre Fiji hadde kommet frem fra skogbrynet, og hun smilte opp mot meg. Jeg smilte tilbake, og hadde kursen rett mot henne…

Da plutselig bakken under henne revnet. En stor sprekk, som dukket opp av ingensteds, og knakk opp landet fra der hun stod og flere kilometer innover, vippet henne i overbalanse. Jeg prøvde å fly fortere, men det gikk ikke, og noen hundre meter unna var jeg vitne til at hun skrikende falt ned i den nyåpnede revnen.

Fortvilt så jeg meg om etter et sted å lande, men bakken under meg var i kaos. Biter av bakken ble flerret opp og slukt av en usynlig energi langt nedenfra et sted, de stolte trærne fra den fuktige skogen ulte idet de falt overende mens barken splintret, og dyrene prøvde å flykte, men snublet i sine egne ben og datt med ansiktene først ned i fallgruvene.

Blodet dundret i tinningene. Fingrene mine føltes numne, og balansen der jeg svevde ble vanskelig å opprettholde. Jeg kunne kjenne meg selv ramle ned gjennom luften; et hjelpeløst offer for den magnetiske kraften det ikke nyttet å kjempe imot.

Kristiania-bohemen @ Frogner

2011-08-23T17:13:00.014+02:00

Dette er mine fine samboere for et par uker siden utafor døra rett før vi skreiv kontrakt.

Og nå bor vi jaggu her. Ikke Linda helt ennå, da, men vi venter (u)tålmodig.

Gjett hvilken du må ringe på for å komme til oss, da:

Foreløpig er det ganske lite fancy her, men vi håper det kommer med tid og penger (og Linda). Gangen vår, for eksempel, ligner mistenkelig mye på en gang:

Men vi har Pez-pin-up-dame på veggen, da!

Vi har enda en gang, vi:

Uspennende og rotete, men at det er en gang, kan ingen ta fra den.

Forholdsvis kaotisk stue:

De som bodde her før oss, etterlott seg masse randomme bilder og et par stygge sofaer. Vi venter fortsatt i spenning på en container vi blei lovt som kan ta seg av problemet.

Kjøkkenet vårt:

Heller ikke dét så veldig interessant ennå, men vi har flere vakre enkeltelementer, da, sånn som ovnen vår, de skrå bestemorskapa, tekannene, oppslagstavla og de fine kjøleskapsmagnetene:

Badet vårt er gammalt, men nydelig:

Seriøst, tapeten:
Den er ikke egentlig i flere nyanser, bare lyset som gjør sånn med det.

Jeg gikk på rommet til Linda (i hovedsak fordi hun strengt tatt ikke bor her ennå) for å ta bilder derfra og, for hun har det største rommet. Det funker dessuten litt som ei slags ekstrastue, for det er hun som blant annet har balkongen.

Hun har fine ting på rommet sitt som vi, hvis Linda godkjenner vedtaket, har lyst til å flytte inn i stua:

Og, le grand finale, rommet mitt:

Heller ikke her er alt på plass ennå, men det begynner å komme seg.

Og for dere som lurer på åssen det går på UiO, kan jeg hilse og si at det går elendig. Joda, jeg har prøvd, men altså... kort og cirka bloggvennlig versjon: i dag, etter å nok en gang ha kommet et kvarter for seint til seminar, trengte jeg bare å sitte der i ti minutter før det blei for mye, og jeg løp ut på gangen og grein. Jada, det er hvor tilbakestående jeg er. Nå håper jeg bare å finne en jobb snart. Plis, noen! Sjøl om jeg er tilbakestående, betyr ikke det at jeg ikke vil ha penger!

Årets Øya

2011-08-18T17:17:00.016+02:00

Hei.

Jeg var på Øyafestivalen, jeg. Og det var fint og koselig, og kunne ikke vært gjennomført hvis det ikke hadde vært for at Karoline tok seg av Vibeke og meg og ga oss husrom.

Her er vi på yndlingskafeen til Karoline på Hasle, liksom.

Og det var fint og koselig på festival! Først var vi på SubScene og så Mikhael Paskalev, Agent Cooper og Le Corbeau (Of Grace and Hatred spilte òg, men de virka så sinna, så vi gikk på Oslo City i mellomtida). Og så møtte jeg Regine og Jenny!

Og dagen etter regna det, men vi så Veronica Maggio og Edward Sharpe & The Magnetic Zeros. Og jeg møtte Tuva som jeg var på Westerdals-intervju med, og tremenningen min Kjetil. Men jeg trur jeg var litt sur den dagen, så vi dro hjem.

Men dagen etter var kjempestas. Vi så Pantha du Prince & The Bell Laboratory, som var FANTASTISK, i motsetning til bildene jeg tok derfra:

Og jeg møtte Jo Mikkel! Og jeg møtte Jenny igjen, og Åshild (som btw tok bildet av meg helt øverst her), og de kule vennene deres:

Og så hang vi masse rundt med Unnveig:

Og så så vi Fleet Foxes! Og Explosions In the Sky, og det var også fantastisk:

På samme konserten møtte jeg Kine som gikk i klassen min på Skiringssal. Koselig. Og så så vi Aphex Twin:

Og så dro vi hjem og sov.

Dagen etter så vi Noah and the Whale:

Og The Pains of Being Pure At Heart:

Og 120 Days, og det var AWESOME (akkurat som sist, og akkurat som forventa), og Pulp, og så stalka jeg Einar littegrann. Så gikk vi hjem og spiste honning. Men ikke noe av dette har jeg bilder av ennå, for de er på den andre filmen som jeg ikke har framkalt ennå.

Jeg har heller ingen bilder fra dagen etter, men da gjorde vi ikke så mye heller. Jeg lå på graset ved elvebredden og hørte The Avett Brothers spille et sted i bakgrunnen, begynte å se på Maria Mena, men blei litt sur igjen, og så satte vi oss på VG-tribunen og jeg fulgte distré med på Crystal Fighters, for jeg var sliten og teit, og så måtte vi dra hjem mens alle de kule hipsterne hang på Luna og oppdaterte oss andre om det via Twitter.

Nå er jeg i nyeleiligheten og nettet er elendig, men det kommer forhåpentligvis nytt om et par ukers tid, og jeg er skeptisk til UiO, og jeg syns ting egentlig er fint, men lurer på om jeg kanskje ikke helt er typen til å bo i kollektiv likevel, delvis misantrop som jeg er, mener jeg. Ikke at det er de jeg bor med sin feil, for de er fine, de. Jeg er bare hemma i huet, og sånn må det bare bli. Men jeg veit jo at jeg aldri kunne ha klart meg aleine heller.

Så ja. Jeg trur jeg prøver å si at jeg er litt fraværende om dagen nå, mens jeg ordner ting og venter på ting og sånn, men hey, hold ut? Skal nok poste noen freske bilder av huset mitt etter hvert som muligheten byr seg.

Misantropi

2011-08-14T19:04:00.004+02:00

Jeg skal snakke om Øyafestival, ny leilighet og masse kule bohemting, men bare ikke akkurat nå.

Fordi akkurat nå vil jeg bare informere dere om at jeg gruer meg som et reint helvete til å begynne på Universitetet, fordi spansk er liksom det mest intetsigende studiet i hele verden. Hva for slags tilbakestående suppehuer er det som studerer spansk, liksom? Oh, wait, hadde det bare vært tilbakestående suppehuer. Ser for meg at folk som studerer spansk, har hestehale, joggesko, perleøredobber og olabukse. JEG KOMMER IKKE TIL Å SE FORSKJELL PÅ DE I KLASSEN MIN ENGANG. Faen, ass. Jeg vurderer å ikke møte opp første skoledag bare fordi jeg virkeligvirkeligvirkelig ikke har lyst. Og ja, jeg er en generaliserende faen, men det er mest fordi jeg føler at jeg har lov til det fordi det virkelig er få folk jeg faktisk liker. Og jeg gir så langt faen i hele studiet fordi jeg veit jeg ikke skal bruke det til noe, og så flytter jeg i morra, og jeg har ikke pakka en dritt, og så har vi ikke strøm eller internett i leiligheten ennå, og så vil jeg egentlig bare dra ut i skauen og bo i toppen av et tre helt til jeg får greiner sjøl.

Gi meg en jobb

2011-08-08T14:49:00.002+02:00

Litt om meg: kreativ, glad i glitter og analogt foto, fascineres av spøkelseshus, skulle ønske hver dag var et maskeradeball, har lyst til å være en vill hest i skogen eller et lite amish-barn som gjør opprør mot sin kristen-konservative familie og joiner en omreisende sirkustrupp.

Ønsker å: tjene penger.

Virker dette interessant, ta kontakt snarest da undertegnede er fattig.

Den nye Kristiania-bohemen

2011-08-04T01:06:00.005+02:00

Det er så sykt at jeg skal skrive dette dagen etter det forrige innlegget mitt.

I dag var vi på visning for ørnte gang. I kveld fikk jeg en telefon fra utleier som spurte når vi kunne flytte inn.

Det er faktisk nesten ikke til å tru. Jeg har helt seriøst et sted å bo. Det blei ikke i en fantastisk shabby, men nydelig villa med stor hage, eller i en toppleilighet på vestkanten med gipsrosetter i taket, men en likevel dugelig og stor femroms på Frogner. Eirin kunne ikke bo med oss likevel, men hun slipper ikke unna besøk.

Så her skal jeg bo sammen med Linda, Unnveig og Vibeke om mindre enn to uker:

Bilder stjålet fra finn.no.

Som dere ser; ganske plain, men vi skal nok trylle det til det mest magiske stedet dere noen ganger kommer til å besøke. For dere kommer vel til å besøke oss?

Augusthoroskopet mitt sa jeg skulle gå ut og fikse ting, og nå er én av de store tinga jeg har bæla med i det siste blitt fiksa. Nå gjenstår bare resten. Men hvem veit, dette har strengt tatt gitt meg ny virkelyst. Bare synd jeg er så trøtt.

Hvis du klikker på denne tittelen, får du høre et veldig fint album

2011-08-03T00:32:00.009+02:00

Kanskje jeg bare skal selge livet mitt på finn.no, bruke pengene på togbillett til Brumunddal og bo i telt på Nes til jeg oppnår nirvana.

Og hey, se hva augusthoroskopet mitt sa til meg:

Det kan jo ikke være tilfeldig.

Skrivebuatreff 2011

2011-08-02T17:08:00.010+02:00

Jeg syns det var fint, jeg.

Jeg liker at jeg kan henge med enkelte mennesker kanskje én gang i året, kanskje sjeldnere, eller kanskje jeg møter dem for første gang, og så møtes vi igjen på Skrivebuatreff og så kan vi fortsette samtalen akkurat der vi slapp sist.

Jeg liker minnene de ga meg som jeg kan se eller ta på, og plutselig være tilbake sammen med dem:

(Altså det søte armbåndet av grasstrå som Terese fletta til meg.)

Og ikke minst:

Og så denne, da, herregud:

bare fordi jeg fikk flest stemmer i skrive-dikt-ut-fra-avisutklipp-man-fikk-fra-sidemannen-konkurransen. Sofia tok bilde av mitt, men jeg veit ikke hvor lett det er å se hva som står:

"ikke noe igjen
bare det vakreste jeg har"

Jeg liker at internhumoren vi har opparbeida fra åra og månedene før blir videreutvikla, og at jeg for noen dager har gått fra å være fylleonkel Åge til onkel Kremtopp. Takk for kremtoppene, forresten, Daniel. De var veldig gode, og jeg har spist dem opp alt, med god hjelp fra ymse andre treffgjengere:

Takk for fine dager i vakre Kristiansand, alle sammen. Dere er gode å ha.

(Har jeg nevnt at det er koselig om dere skriveinteresserte der ute vil melde dere inn i Creare?)

Brb; Skrivebuatreff 2011

2011-07-27T14:39:00.002+02:00

Jeg har inntrykk av at jeg skriver to typer blogginnlegg om dagen. Den ene typen er sånn: "Hei, jeg ville bare fortelle dere at i kveld/i morra skal jeg til x. Tilbake om y dager." Den andre typen er sånn: "Hei, jeg ville bare fortelle dere at nå er jeg tilbake fra x. Her er noen bilder <3"

Vel. Jeg er her for å fortsette trenden. I morra fær eg til Kristiansand for å overvære årets Skrivebuatreff. Håper det blir fint.

Jo, og så endte jeg opp med å si ja til studieplassen. Lol. Ellers er livet mitt uforandra.

I anledning dagen i dag

2011-07-22T18:45:00.004+02:00

Hvis det er noen som trenger å sove et sted utafor Oslo, så ta kontakt med meg. Jeg bor en halvtime unna med tog, førtifem minutter unna med bil. Det er to ekstra senger her, og en del madrasser.

Verden er sinnssyk. Jeg er på nippet til å begynne å gråte for hver gang Twitter-feeden min blir oppdatert.

Dere som er kristne, får be for alle i Oslo og på Utøya, for jeg trur ikke Gud hører på meg.

Inntil videre er dette alt jeg kan gi dere: ❤

Så gøy hadde jeg det på Slottsfjell 2011

2011-07-21T17:24:00.003+02:00

Foto: Ivan Rios

I kronologisk rekkefølge så jeg Crystal Castles, Röyksopp, Grinderman, Casual Friday, Bernhoft, Erasure, Mogwai, MikroMinus (som det ræives hardt til på bildet) og Mari Boine. For et fint avbrekk i min emosjonelle hverdag.

Minner om gårsdagen. Jeg er fortsatt forvirra.

FremtidenfremtidenAAAAAAAAAA--

2011-07-20T19:27:00.002+02:00

Så. Hei.

Jeg kunne sikkert ha blogga om Slottsfjell, og det er sikkert det jeg burde og. Men i dag. I dag logga jeg meg inn på Samordna opptak bare sånn for å sjekke, liksom, og trur dere ikke jeg har prestert å komme inn på spansk årsstudium på UiO? Trudde aldri det skulle gå siden jeg ikke sendte inn følgeskjema, men så har det visst skjedd likevel. Og nå veit jeg jo ikke hva jeg skal gjøre.

Fordi greia er jo at nå har jeg vært så innstilt på å ikke skulle gjøre så mye annet enn å jobbe, skrive og ha det fint fra høsten av at jeg ikke helt klarer å ta det innover meg. Jeg... jeg, nei. Jeg setter opp to lister, jeg. For dere må seriøst hjelpe meg. Innen den tjuesjette må jeg ha bestemt meg. Så kan dere plis si meninga deres i kommentarfeltet? Jeg er så usannsynlig ubesluttsom og kan ingenting, så jeg trenger dere litt nå.

Listene, ja.

Derfor skal jeg si nei til studieplassen:
- jeg har vært veldig innstilt på å ikke studere fra høsten av så lenge nå. Og det er denne grunnen som er vanskeligst å forklare for omverdenen, trur jeg, for jeg trenger alltid veldig lang tid på å forberede meg på ting. Lenger enn de fleste. Det er liksom... jeg driver og øver meg på å være mer spontan, og det var av ukjente grunner litt enklere i Bø enn andre steder, sånn som å bare bli med folk hjem og sånn, men det er sånne ting som... jeg veit ikke, hvis jeg får ei melding og noen spør om de kan møte meg i kveld, kan jeg ikke det. For jeg er ikke mentalt forberedt på det ennå. Og... nei, herregud, jeg får ikke til å si det på en måte som gjør at dere forstår. Men nå som jeg er forberedt på én ting, kan jeg liksom ikke gå bort fra det med det første. Det var jo sånn planen var. Og jeg får veldig angst av å bryte den planen nå, for det har vært planen så lenge. Og dette blei langt.
- jeg er ikke en veldig flink student. Jeg leser ikke til prøver. Jeg gjør ikke lekser. Jeg er mye borte. Og det har gått bra foreløpig, men jeg veit ikke om det går bra når det er the real shit som på universitetet. Og nei, det er faktisk ikke så enkelt som å bare si "jammen, begynn å lese, da", av grunner jeg ikke orker å gå dypere inn på nå. Jeg bare får ikke sånne ting til.
- jeg liker ikke folk. Jeg liker bare bra folk, men for å vite at de er bra, må jeg kjenne dem fra før. Og jeg bruker lang tid på å bli kjent med nye folk. Og noen ganger er jeg veldig klar for å møte nye folk, men akkurat nå, med to årsstudier bak meg allerede, har jeg fått ganske mange nye bra folk inn i livet mitt i løpet av kort tid, og akkurat nå har jeg ikke behov for flere. I væffal ikke spansk-studenter. Ja, jeg generaliserer nå, men jeg føler litt at jeg har lov til det. Jeg orker ikke flere flinke, oppegående, positive mennsker. De tar energien fra meg.
- jeg kommer ikke til å bruke et årsstudium i spansk til noe som helst. Jeg tviler på at jeg kommer til å like det så godt at jeg går på en bachelor - dog man skal så klart aldri si aldri - og det er overhodet ingen språkrelaterte jobber jeg kunne tenke meg å ha. Ikke prøv dere på å foreslå yrker som tolk, oversetter, diplomat, ambassadør eller - gud forby - språklærer, fordi bare nei. Jeg er overhodet ikke interessert i det.
- studielån. Enda mer av det.
- mindre fritid. Hvis jeg i tillegg skal ha en jobb, kommer det ikke til å bli et liv igjen i det hele tatt, gjør det vel?

Derfor skal jeg si ja til studieplassen:
- jeg har lyst til å friske opp og holde spanskkunnskapene mine ved like.
- jeg får studielån og stipend, og det gjør meg mer attraktiv i forhold til å få depositumslån av banken, hvilket jeg trenger for å få det etterlengta stedet å bo. Nå har vi riktignok funnet en leilighet som har så lite i depositum at jeg faktisk har råd til det akkurat her og nå, men hvis vi ikke får den... ja.
- kanskje jeg får en følelse av å ikke kaste bort året.
- mamma og pappa blir helt sikkert veldig glade.

Og jeg ser jo jeg òg at det er flere nei-grunner enn ja-grunner, men det er jo en grunn til at jeg skriver dette her, og det er fordi at JEG VEIT IKKE ÆÆÆÆÆH. Jeg veit virkelig ikke. Og jeg må jo sikkert begynne å studere for alvor en gang jeg og, og da er jo sånn sett sikkert ikke spansk et så dumt valg, for jeg likte jo spansk veldig godt på videregående, og kanskje det er fint å komme inn i systemet til UiO fordi jeg har bittebittebittelitt lyst til å studere filosofi om et års tid, så. Men heeeeh.

Kan ikke noen som er flinke til sånt skrive noe smart til meg i kommentarfeltet? Innen tjuesjette juli, så er du en engel.

Slottsfjell tumørrøw

2011-07-12T18:40:00.003+02:00

Gleder meg stort til å se disse banda live og for noen dager glemme at jeg verken har penger, jobb, sted å bo eller noen framtid overhodet.

Noen øyeblikk er så fine at man ikke trenger bilder for å huske dem

2011-07-09T20:11:00.005+02:00

Jeg tenkte litt på det da jeg mista kameraet mitt på Hove. Jeg har snakka om det med ymse venner og. Hvor utrolig avhengig vi er av å dokumentere alt det gøye vi gjør. Hvor inderlig vi elsker å laste opp bilder fra alle mulige sammenhenger på Facebook bare for å vise alle vi kjenner at vi har et liv, at vi har venner, og at vi har det kjempebra. For hva er vitsen med å gjøre noe morsomt hvis man ikke kan skryte av det seinere? Se, dette er meg med de kule klærne mine og de like kule vennene mine. Se, vi ler og smiler på alle bildene. Holder rundt hverandre. Har det dritfett. Jeg merker det jo sjøl og. Jeg veit ikke om det er akkurat det jeg tenker på midt oppi situasjonen, men hvis vi har det ekstra moro, blir jeg jo sånn med én gang at jeg vil spare på øyeblikket. Ikke glemme det. Vil kunne ta det fram igjen, mimre, hente fram alt det samme som var så gøy den gangen bare ved å se på det igjen. Dra tilbake. Og jeg lurer på om den intense frykten for å glemme hvor fint alt var den ene gangen, gjør at vi glemmer å faktisk være i det øyeblikket mens vi faktisk har det. For uansett hvor mange bilder man tar, vil man ikke få det spesielle øyeblikket tilbake igjen. Og når man ikke engang hadde det mens det faktisk var der fordi man var altfor opptatt med å dokumentere det, hva er da vitsen?

Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å kunne se tilbake på gamledager. Men jeg har funnet ut at jeg misliker friheten ved digitale kameraer med monsterminnekort, der de som har dem ikke gjør noe annet enn å ta bilder. Sånn sett føler jeg at bildene du tar med analog film blir mer eksklusive. Bildene du tar, tar du ikke fordi det er forventa at du skal kunne dokumentere at du til enhver tid er omringa av alle de kule folka du kjenner og at dere har det dritgøy sammen. Det blir i større grad at du tenker at dette øyeblikket er verdt å ta vare på. Og hvis du faktisk ikke har med deg kameraet, så gjør det ikke så mye, for du har jo opplevd det uansett.

Hør på meg, begynner å mase om at alt var bedre før i tida, før teknologien og syntesen tok overhånd. Det er nok nummeret før jeg skaffer meg platespiller og, nå (og det er det jo faktisk og). Neste steg blir vel at jeg slutter å høre på elektronika og påstår at bare lydene man lager med fysiske instrumenter kan kalles musikk. Nei, forresten, jeg trur ikke det kommer til å skje med det første. Men til og med en synth- og plastikkfans som meg syns det er fint med noe som føles ekte innimellom. Ikke at det er noe gærent med syntetiske ting, så lenge man er klar over at det er syntetisk.

Nå veit jeg ikke lenger hva jeg sier. Analog film har vel blitt hipster uansett.

Her, ta en sang, dere:

Hove 2011

2011-07-07T21:56:00.004+02:00

På kvelden den nest siste dagen jeg var der, mista jeg kameraet mitt. Det kunne jo så klart vært verre. Jeg kunne ha vært dust i huet og tatt med meg speilreflekset, eller jeg kunne ha tatt med Holga. Heldigvis var det bare et engangskamera, men jeg mista jo alle bildene jeg hadde tatt. Det rare var at da jeg gikk tilbake for å leite etter det - er ganske overbevist om at jeg mista det under The Strokes-konserten - fant jeg ikke engang de istykkertråkka restene av det. Og i lost and found-boden fikk de ikke inn noen ting. Så det jeg, og flere av de som var der sammen med meg, lurer litt på, er om noen rett og slett har tatt det og tatt sine egne bilder med dem. Hvilket igjen vil si at når de framkaller dem, kommer det til å dukke opp bilder av noen mystiske fremmede som i all framtid vil hjemsøke dem med sin tilstedeværelse på bildene... det er jo sånt de lager filmer og bøker om. Folk som har sett et mystisk menneske på et bilde, og visst instinktivt at "det der er sjelevennen min", og så finner de hverandre igjen etter ti år eller noe.

Eller kanskje noen bare har kasta det i søpla.

Poenget er at jeg ikke har så mange bilder å vise dere. Men jeg stod helt forrerst på The Vaccines-konserten med t-skjorta mi og sang med på alle sangene, og fikk ellers med meg, som nevnt, The Strokes, i tillegg til Jimmy Eat World, Brandon Flowers og Bright Eyes. Jeg dro dit med Signe og Lindawg, og i løpet av oppholdet rakk jeg dessuten å leike med Unnveig, Heidrun, Jo Mikkel, Kolbjørn og Jørgen. Dette var forresten første gang jeg var på noen som helst festival større enn Vaffelføzz, og jeg er meget imponert over min egen evne til å forholde meg til masse folk, liten plass og stakkarslig personlig hygiene over så lang tid. Hove var dritgøy!

Jo, forresten;

Heidrun tok dette bildet av Jørgen, Kolbjørn, meg og Unnveig etter Bright Eyes-konserten. Haha, aww. Vi er jo litt søte.

Jo, og det må jeg jo ikke glemme!

JEG MØTTE ET BAND!

Og siden jeg er deres første fan, fikk jeg en gave av dem:

Yeah!

Sjekk ut Askespråk her og her.

Føler litt at jeg bør ha en sånn badam-TSSSJJJ type avslutning på alle blogginnlegg jeg skriver, men strengt tatt kommer jeg ikke på noe mer å si akkurat nå, så takk for meg inntil videre.

Budapæzt

2011-07-06T16:44:00.011+02:00

Fra tjueførste til tjuefjerde juni var jeg i Budapest. En meget, meget pen by med sykt mange kule butikker. Masse vintage og små, uetablerte designere og sånt. Eneste som var så forbanna kjipt, var at noe tull jeg ikke har oversikt over gjorde at kortet mitt ikke funka der nede, så jeg blei nødt til å låne rundt av de andre. Så det blei ikke rare shoppinghimmelen, men jeg har veldig lyst til å dra tilbake dit for å gjøre noe med akkurat dét. Uansett var det koz å henge med skiringssalere igjen.

Vi bodde på et superkoselig og ekstremt billig hostell med utrolig søte folk som jobba der, og med rom som var oppkalt etter ymse popkulturelle helter.

Pluss at jeg greide å forelske meg i et utested. Det er liksom... det er såpass at jeg har lyst til å åpne mitt eget med tid og stund, liksom. De spilte chill musikk, hadde bord og stoler som overhodet ikke passa sammen, hadde gamle lamper med møllspiste skjermer stående rundt og med pærer i forskjellige farger, og de pynta med gamle bildeler. Prøvde å ta noen bilder, men dere veit... engangskamera er litt uforutsigbart, og mobilen min er ikke allverden. Og til tross for at jeg er hellig overbevist om at hvis man bare er flink nok fotograf, så skal man faktisk nesten greie å fange stemninga på et sted uten å trenge å være der sjøl, men som dere alle har sett veldig mange ganger før, så er ikke jeg en flink fotograf.

Det jeg trur jeg prøver å si, er: i steden for å drive med dette tullet her, bør du bildegoogle Szimpla Budapest. Det er nok sikkert litt mer til hjelp enn å se på de tøvete bildene mine.

Hovedgrunnen til at vi dro dit, var forresten fordi de andre skulle få med seg Roger Waters - The Wall etter at konserten blei utsolgt i Norge. Jeg, som ikke egentlig har noe spesielt forhold til verken mannen eller Pink Floyd i det hele tatt, blei med bare for turen, men så hadde det seg sånn at noen av folka kunne ikke dra likevel. Så jeg fikk kjøpt billetten for hundre kroner. Ikke så dumt, særlig ikke når konserten - helt ærlig - var steinbra. Ingen av banda jeg liker spiller liksom på stadioner uansett, så bare hele greia med episk lysshow og flere figurer som svever oppunder taket var jo igrunn nok til å få meg til å måpe. Bare hele The Wall-konseptet er jo dritkult, og det blei så bra med alle animasjonsfilmene og den fysiske veggen de bygde opp og... ja. Jeg er dårlig til å prate om dette, jeg som egentlig ikke skjønner meg på Pink Floyd. Men det var kjempebra. Og jeg beklager de dårlige bildene, nok en gang.

Og så var det jo bare masse annet fint i tillegg, da:

Og YOU GAAAAIIIIS, DENNE KJOLEN, SERIØST:

Jeg fant den på en bruktbutikk der det kosta sånn... tredve kroner per kilo klær. En gammal brudepikekjole i størrelse ni år, der jeg ikke fikk opp glidelåsen bak i ryggen. Angrer fortsatt bittelitt på at jeg ikke kjøpte den. Tenk om jeg en vakker dag kommer til å bli dritflink til å sy, og så kunne jeg ha fiksa det. Den er helt sikkert noe av det vakreste jeg noen gang har sett.

Og så da jeg skulle hjem, da dere. Jeg satt på flyplassen, og så kom det en japansk mann og satte seg ved siden av meg, snakka litt med dama han reiste sammen med, og så så han på meg, smilte, og ut av innerjakka på lomma si, tok han to ballonger. Og han triksa og trylla, og så ga han denne til meg:

Da blei jeg glad.

Nå skal jeg gå og lese eller finne ut av livet mitt. Trur det blir det første.

Næsty

2011-07-05T15:27:00.007+02:00

Akkurat nå; jeg trenger et sted å bo. For å kunne bo et sted, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. Jeg kan ikke få en jobb hvis jeg ikke har et sted å bo. Jeg kan heller ikke få lån uten en jobb. Jeg skulle ønske det å bli voksen var valgfritt, i væffal for sånne fuck-ups som meg.

Joda, litt av grunnen til at jeg ikke har penger, er at jeg har vært på farta kontinuerlig siden jeg flytta fra Bø. Sånn at jeg skal sitte så lite som mulig og stirre i taket hos foreldra mine. Men jeg veit ikke hva som er verst egentlig, jeg. Egentlig sitter jeg bare her og venter på et mirakel. Jeg veit ikke, kanskje NAV kan forbarme seg over meg.

Fy faen, så depressivt dette blei. Det var jo ikke meninga. Skulle jo endelig snakke litt om det koselige Nes-besøket mitt for en måned siden. Bare at jeg egentlig ikke har så mye å si, nå som jeg endelig har bildene. Det virker så innmari lenge siden. Akkurat da var jeg jo dritglad og trudde at alt skulle løse seg, bare fordi jeg gjorde morsomme ting og hang med fine folk. Men det var koselig, altså. Veldig koselig.

Det viktorianske haveselskabet vårt gikk over all forventning, til tross for å være litt i overkant improvisert og spontant. En kveld satt Linda, Magnhild og jeg oppe og lagde invitasjoner til klokka fem om morningen:

Vi satte i sammen ei awesome spilleliste med bare bra musikk, jeg bakte pai, vi plukka blomster og fant fram det gamle kaffeserviset til bestemora til Linda. Så kom det folk, og tradisjonen tro var jeg litt redd til å begynne med, men bare jeg havner sammen med ålreite mennesker, har det en tendens til å gå bra likevel, i væffal etter hvert. Denne gangen var jo intet unntak.

Flere bilder på Lindas blogg her.

Nå skal jeg gå tilbake til å være en whiny, passiv sutreunge og slutte å plage dere.

Utpust

2011-06-25T18:19:00.003+02:00

Advarsel: dette innlegget er kjedelig å lese.

Men jeg er tilbake fra Budapest, og jada, det var fint. Selvfølgelig var det dét. Jeg har en egen evne til lave forventninger, men det er jo egentlig en god ting, da, for da slipper jeg å bli skuffa. Jeg har blant annet sett Roger Waters - The Wall for en hundrelapp og vært innom det vakreste huset, som var et utested, jeg noen gang har sett. Men jeg skal snakke mer om det når jeg bare får framkalt bildene. I det hele tatt avhenger mye av bilder. Så, jeg sier bare ifra nå om at jada, jeg er her, men snart drar jeg videre, til Hove, og så til Gjøvik, og så får vi se om jeg ikke etter dét engang endelig kan begynne å blogge om alt det jeg trenger bilder for å snakke om litt seinere. Og jeg håper jeg får til å fikse alt i livet. Dette skulle jo bli en så forbanna bra sommerferie.

Live long and prosper, minions.

Snart drar jeg til Budapest

2011-06-21T03:08:00.002+02:00

... og jeg skulle virkelig ønske jeg var i humør til det.

Dere kan jo få noen fine album å høre på mens jeg er borte, sjøl om det ene strengt tatt er en EP. Eller et eller annet. Jeg veit ikke helt, egentlig.

Former Ghosts - Fleurs
White Ring - Black Earth That Made Me
Nine Inch Nails - Ghosts

Kos dykk.

I går skreiv Kristine i dagboka si:

2011-06-18T17:44:00.003+02:00

"... jeg føler at hvis jeg skriver 'det er så utrolig trist', så virker det ikke som om jeg syns det er trist i det hele tatt, men jeg orker ikke å komme opp med noen fancy metaforer eller sammenligninger for å illustrere hvor trist det er, for det er altfor forjævlig trist til det."

Atter en liung

2011-06-15T18:23:00.005+02:00

(Liung (sub.) - person fra Lier.)

Så ja. Jeg har offisielt flytta fra Bø. Jeg har ikke så mye å si om det akkurat nå, egentlig, annet enn at det har vært et fint år, et veldig fint år. Veldig annerledes fra Skiringssal-året mitt, og i fjor høst syntes jeg det var dumt, men jeg har lært såpass at så lenge man klarer å akseptere at det ikke er det samme, greier man å se hvor bra det kan være på andre områder. Og nok en gang syns jeg det er trist at det er over.

Men dere, jeg har så fine planer utover sommeren at jeg håper jeg ikke rekker å utvikle min årlige sommerferiedepresjon denne gangen. Det eneste jeg er bittelitt bekymra for, er penger, men jeg har faktisk fått huka tak i en jobb (kåsør i Lierposten, yay!), så det kan hende det ordner seg litt likevel. Denne sommeren blir det, i cirka kronologisk rekkefølge, tur til Budapest, Hovefestival, slektstreff på Toten/Gjøvik, ny tur til Nææz, Slottsfjell, Vorpisparty i Gjøvik og Øyafestival. Pluss at bohemvennene mine og jeg har funnet drømmeleiligheten. Nå gjelder det bare å få den.

Fy faen, for et kjedelig blogginnlegg dette blei. Må lære meg å ta hippe bilder og bli velartikulert.

We all play synth

2011-06-14T00:12:00.004+02:00

Neimen! Har du sett! The Dickheads har jaggu kommet med musikkvideo!

Neste gang lover jeg å filme alt riktig vei.

Jeg skulle ønske jeg

2011-06-13T15:33:00.003+02:00

Siste pust

2011-06-12T21:05:00.003+02:00

Jeg kommer ikke til å skrive noe om Nes før jeg får framkalt bildene jeg tok derfra. Ikke at jeg trur jeg kommer til å finne på så mye å skrive da heller... det var liksom så utrolig fint og deler av det ganske uvirkelig, faktisk. Jada, jeg veit jeg snakker om føkkings NÆS på Hedmark her, men klisjeen vil jo ha det til at man ikke alltid trenger å dra så langt for å oppleve fine ting. I mellomtida kan dere jo se på noen av bildene fra det viktorianske haveselskapet vårt.

Og nå er jeg atter i Bø, sjøl om det bare er for tre dager. På onsdag flytter jeg. I dag sa jeg for eksempel ha det til Kolbjørn. Og det er bare... ja, jeg veit jeg snakka nesten kvalmende mye om dette i fjor og, men det blir jo aldri Bø igjen. Jeg skal jo flytte sammen med en gjeng fra klassen min til høsten, men det er alle småtinga, liksom. Ekko på Breisås, å våkna hos Linda uten å huske åssen jeg havna der, Dickheads-jamming hos Unnveig, lok og latter i klasserommet, nattprat og -røyk med Kolbjørn, gamle Bø sentrum... det er akkurat nå det er akkurat sånn akkurat her. Ikke om et år, ikke i Oslo. Det er høsten 2010 og våren 2011 i Bø. Og sånn må det bare bli.

Samtidig har jo erfaring vist at om ting blir helt annerledes fra det jeg trudde det skulle bli, så kan det hende det blir fint likevel. Og jada, jeg gleder meg til høsten. Så lenge jeg husker på å leve i øyeblikket, så trur jeg at jeg kan - strengt tatt - få noen veldig fine dager framover. Og ja, jeg veit jeg bruker ordet "fint" utrolig mye, men det er liksom det... fineste... adjektivet jeg veit om. For meg er "fint" alt som er bra samla i ett ord.

Dere burde sjekke ut innlegget til Kolbjørn om Bø-vandring. Mange fine bilder fra et underlig, lite sted i Telemark.

Så skal jeg bare gå og pakke livet mitt ned i esker.

Livet, liksom

2011-06-08T17:48:00.004+02:00

Hallo hallo, jeg er fortsatt på Nes og jeg har det så bra om dagen at hadde jeg vært meg sjøl for tida, hadde jeg forventa at noe drit skulle skje anytime soon, men det er jeg ikke, så jeg smiler naivt og bedøva rundt og trur at jeg aldri skal bli trist igjen. Men det er fint for meg, da.

Og nå mens Linda er på jobb og jeg kan puste ut litt - ei pause med fin musikk, chill form, glade tanker, sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet er ikke så gæli sjøl om det er pause fra fine ting - kan jeg benytte meg av min foreløpige fritid til å informere nysgjerrige sjeler om hva jeg skal gjøre fra høsten av:

INGEN VERDENS TING.

Neida, tulla. Håper jeg. For forhåpentligvis får jeg en jobb og jeg får skrevet dritmasse, så det blir nok noe. Kom ikke inn på Westerdals, noe jeg egentlig ikke forventa heller, fordi jeg leverte et elendig intervju og generelt sett oppførte meg som en retard mens jeg var der. Slo an usannsynlig dårlige anti-semittiske vitser og svarte omtrent "ææææææh jeg gjør liksom ikke sånne ting, jeg da...", "tja, sånt no kan ikke jeg noe særlig om, da" og "hm, jeg veit ikke? Pleier ikke å tenke så mye på sånt, jeg" på omtrent alt de spurte om uansett. Og nå som jeg ikke kom inn likevel, kan jeg jo bare disse dem litt uten å stå i fare for å la det veie negativt med tanke på søknaden, for når de åpner intervjugreiene med noe fellesopplegg for alle som har gått videre til intervju med å si noe lignende "i motsetning til landets skriveskoler, har vi en progressiv innstilling til dette med skriving, vi da", så... blir jeg skeptisk, liksom. Og de skrøyt av hvor markeds- og karriereretta de var, og sa at det ikke var så viktig med et godt språk som med en god idé, og at tekstene mine for all del var blant dem de likte best, men at det var "tydelig" at jeg ikke hadde noen "klar idé" med det jeg skreiv. Da jeg ikke kunne forklare symbolikken i mine egne tekster (jeg sa noe lignende "næææh... ække noe særlig med symbolikk i dem, vel?") syntes de det var veldig rart.

Westerdals, jeg har en ting å si til dere: LOL.

Jeg kommer til å trives kjempegodt i et vakkert kunsterkollektiv med mine fine Vibeke, Eirin, Linda og Unnveig uansett, og vi skal ikke ha noen planer og like å ikke ha det. Jeg er så optimistisk for øyeblikket at det gjør meg sinna og glad samtidig.

Og hey, for spesielt interesserte: her har dere to av opptaksprøvene mine.

Tjallabais. Håper Vibeke har tid til å talatutte med meg, for jeg trenger noen å sladre om livets store spørsmål med.

Næz

2011-06-04T16:44:00.001+02:00

Jeg skulle til Bø. Endte opp i Hedmark.

Ja, ja. Sånn kan det gå, og sånn gikk det òg.

We're having new age fun with a vintage feel

2011-06-01T16:42:00.005+02:00

Jeg savner Bø litt. Lier er utrolig ensomt.

Disse fine jentene flytter jeg sammen med til høsten. Og:

Tida går.

I går var jeg så glad og hyperaktiv at jeg var oppe i tjuesju og en halv time og la et lass med spontanplaner ut av det blå. Humøret fortsatte da jeg stod opp sju i dag morges, og vedvarte mens jeg sosa rundt i Drammen i mange-mange timer i dag, og så plutselig fikk jeg en telefon som i hovedsak sa at jeg burde begynne å tenke på framtida mi, og så blei jeg deppa igjen. Men planene jeg har framover nå, er så fine at jeg forhåpentligvis har kommet over på godsida igjen i morra. Sjøl om pappa er utrolig skuffa over at det sannsynligvis aldri blir noe av meg.

Når trollmor har lagt sine fem små troll

2011-05-27T23:49:00.005+02:00

Nachspiel i Bø. Jeg elsker dette bildet.

Foto: Ingrid i (den forhenværende :( ) forfatterklassen.

Man er ikke hipster før man spiller ukulele

2011-05-23T05:51:00.005+02:00

Du kan få lov til å se på dette som en slags videoblogg, hvis du vil.

Jeg blei faktisk flinkere etter at jeg var ferdig med å filme, altså. Og så lærte jeg en sang til. Og fordi det er litt vanskelig å høre fordi jeg strengt tatt ikke synger til - som har sin naturlige forklaring i det at jeg virkelig ikke kan synge overhodet - så er dette altså Use Somebody av Kings of Leon. Og sjøl om videoen er max loka, så er den liksom så fin med Unnveig og Linda som pusler rundt i bakgrunnen der. Og jeg er så mye styggere på film enn jeg er på bilder. Det er liksom, jeg ser et bilde av meg sjøl og tenker, "jeg ser OK ut", og så ser jeg meg sjøl på film og bare "EEEEWWW." Men okei.

Ukulele! Jeg vil ha en.

(Pssst...! The Dickheads har lagt ut to nye sanger nå.)

Falske motiva

2011-05-19T20:14:00.005+02:00

(Jeg har alltid pleid å si at jeg ikke får til å høre på et band eller en artist utelukkende fordi de har bra tekster. Kombinasjonen gode tekster og gode melodier er så klart å foretrekke, men jeg velger helt klart gode melodier med dårlige tekster framfor dårlige melodier med gode tekster. Skal jeg bare høre på tekstene, kan jeg like så godt lese noe. Det jeg med dette prøver å si, er ikke at Happy Dagger har dårlige melodier. Det jeg prøver å si, er at de er at av de få banda som jeg hører på i første omgang på grunn av de gode tekstene deres. Jeg var ikke hundre prosent overbevist etter førsteplata deres, Songs of Shame, men så kom Bittarheden, og jeg falt litt. Kanskje bare fordi jeg syns det er enklere å legge merke til at tekstene er gode når de tross alt er på norsk. Når de er på engelsk, blir stemmen for meg ofte bare en del av instrumentene. Og dette blei en veldig lang parantes når det egentlig dreier seg om en sang som taler for seg.)

Eg he sodde og grubla i lange tia
på mitt skakkjøyrde liv og mine falske motiva
Bag kver einaste setning
eg prøve å skriva
e der alltid bagtanka og falske motiva

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Om eg bebreide meg sjøl, så blir eg bedre likt
Det fer deg te å tru at eg he gode sjølinnsikt
Men du forstende det vel nå?
Du he'kje någe å ta meg på
For alle syndan eg he gjort he eg allerede innrømt

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Og eg synge melankolske sanga om dei mørke tingan
Om Gud og om Satan, alkohol og om jenta
Men du sko bare ha visst
kanskje eg ikkje e så veldig trist
men at eg faktisk bare e ein store egoist

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Eg syns det hjelpe lidegrann å raba opp ein sang
Eg syns det hjelpe lidegrann å ta ei lida dram
for nå he det blitt et helvede å leva
så eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang
Ja, eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang

Kristiania-bohemen

2011-05-18T21:40:00.004+02:00

Til dere som holdt pusten av spenning på mine vegne: jeg kom ikke inn på Den norske filmskolen. Fikk brevet i dag. Jeg er så klart litt trist, fordi det hadde unektelig vært AWZUM og jeg følte jo at intervjuet gikk så bra og greier. Men jeg har uansett et intervju med Westerdals ganske snart, så... vi får se.

Poenget var at jeg ikke var udelt trist da jeg fikk greie på det, men liksom litt letta oppi det hele òg. Nå trenger jeg jo ikke lenger ta hensyn til dilemmaet kul skole versus kul by, for nå er jo kul skole strøket av lista for meg. Ikke sånn å forstå at Westerdals ikke er en kul skole, for all del, men det er mer det at Den norske filmskolen er enda kulere igjen.

Men. Jeg veit ikke om det er dette jeg egentlig vil, da. Du veit, jeg er en klassisk forvirra tjueénåring som leiter etter ei mening med livet, og jeg veit ikke om den meninga ligger i tekst og skribent-linja (med ei tilhørende årsavgift på over seksti tusen). Og jeg veit hva dere tenker:

LOL KRISTINE ER SÅ SYKT FAIL NÅ KOMMER BARE WESTERDALS TIL Å GOOGLE HENNE FØR INTERVJUET OG SÅ FINNER DE DETTE OG SÅ KOMMER DE TIL Å BARE NEI HUN KOMMER I VÆFFAL IKKE INN HER NÅR HUN IKKE HAR LYST TIL Å KOMME INN ENGANG.

Men jeg har jo lyst til å komme inn, da. Problemet er at jeg også har lyst til å skrive og jobbe og bli en levende bohemsk legende (yeah, right). Men vi får se, vi får se. Oslo blir det væffal, forhåpentligvis sammen med noen av de beste menneskene jeg veit om i ei skranglete pønkrønne som nesten ikke har husleie i det hele tatt. Det er bare om å gjøre å finne den perfekte rønna.

∞

2011-05-16T04:11:00.002+02:00

Opprinnelig var planen å legge ut om mitt bedrøvelige kjærlighetsliv, men ved å faktisk skrive ned alle problema mine i tur og orden, innså jeg at det vel egentlig ikke er det som er kjerna. Altså, det er jo ingen hemmelighet at jeg er særdeles angsty når det kommer til forhold og, y'know, intimitet, men det er bare en liten del av det.

Jeg veit ikke hva det er, men jeg har aldri vært sammenhengende glad i flere uker av gangen siden... jeg veit ikke, jeg var elleve eller noe sånt. Det er ikke sånn å forstå at jeg alltid er emo, for det er jeg jo ikke. Faktisk er jeg mesteparten av tida sånn i helt OK humør, og igrunn egentlig ganske blid, ganske ofte. Men jeg trur det i hovedsak er fordi jeg er distrahert. Når jeg gjør ting med andre, får jeg andre ting å fokusere på annet enn alt dritet oppi huet mitt som begynner å kverne med én gang jeg kommer for meg sjøl igjen. Jeg merker det så tydelig nå som det er ferie. Jeg MÅ virkelig ha et gjøremål som involerer å gå ut av døra og møte andre mennesker for at ikke dagen min skal bli borte. I dag, for eksempel, har jeg lagd middag og hengt de reine klærne mine på plass i klesskapet. Det er det. Resten av tida har jeg ligget helt stille i senga mi. Gårsdagen var likedan, bare at da rydda jeg ikke klærne på plass. Og det gir seg liksom ikke heller. Jada, jeg kan ha oppsvingperioder, men igjen, de går stort sett over igjen når jeg blir aleine. Men jeg vil jo ikke finne på noe hele tida heller, for da får jeg jo ikke tid til de tinga jeg bare får gjort når jeg er aleine. Sånn, skrive, lese type ting. For i steden for å gjøre sånne ting som jeg veit at strengt tatt kan distrahere meg, blir jeg bare liggende og ikke orke noen ting.

Jeg veit ikke. Jeg veit virkelig ikke.

Et paradoks

2011-05-15T05:35:00.003+02:00

(Ååååh, Blogspot var nede i en periode og da blei kommentarene jeg fikk i den perioden borte vekk! Det er trist, syns jeg.)

(Og oh, jeg ralla i vei om alle problema mine så anonymt jeg kunne på et forum i stad - skifta til og med om fra mitt ellers så radikale bokmål til mer konservativt riksmål så ingen skulle ta linken - og jeg har fått sånn fem kommentarer av folk som ber meg komme meg til psykolog. Sier ikke dette her for å skryte eller noe, altså, sjøl om jeg til tider tenker at det eneste jeg sikkert lider av, er en variant av dette. Uansett hadde jeg aldri i verden turt å snakke med en psykolog likevel.)

Men ja! Nå er vi ferdige med parantesene, og beveger oss heller over til innleggets kjerne, som er et paradoks jeg har tenkt på skikkelig mye og skikkelig lenge. Veit ikke, fikk bare en trang til å dele det. I sin tid sendte jeg det til og med inn til Illustrert vitenskap, uten at jeg fikk noe svar på det. Kanskje fordi det ikke var formulert som et spørsmål, i væffal ikke som et ordentlig spørsmål. Jeg veit ikke. Men anywayz:

Sant at i et språk har man et visst antall ord. Disse antall orda kan settes sammen på en viss måte i forskjellige typer setninger. Altså fins det også et visst antall type setninger. Disse setningene kan igjen settes sammen på forskjellige måter til å danne avsnitt. Og fordi det bare fins et visst antall ord, må det nødvendigvis bare finnes en viss antall måte å sette sammen setningene på òg. Med andre ord bør det bety at en gang i fjern, fjern framtid, ville alle bøker være skrevet.

Det samme gjelder musikk. Det fins bare et visst antall toner. Disse kan settes sammen på forskjellige måter, men en eller annen gang vil alle de forskjellige kombinasjonene være brukt opp.

MEN. Menneskers fantasi og kreativitet er endeløs. Er den ikke? Den er jo det?

Så: er det da mulig at en gang i fjern, fjern framtid vil alle bøker være skrevet og alle sanger komponert? I følge sannsynlighetsteorien bør det jo tilsi det. MEN ÅSSEN KAN DET VÆRE MULIG AAAHFLSGFYDGA. Jeg kan liksom ikke se for meg ei framtid der det... går an, da. For hvorfor har det i så fall ikke skjedd før, liksom. Vi har jo skrevet og lagd musikk ganske lenge? Hvis da ikke det vi lager i dag er plagiat av noe som blei lagd for eksempel i steinalderen, for det er det jo ingen som kan bekrefte uansett?

Jeg blir litt gal, men det er liksom litt gøy og. Og - sukk! - tenk om noen ordentlige vitenskapsmenn eller matematikere faktisk ville lest og kommentert dette her!

Sett og hørt i klasserommet

2011-05-12T14:19:00.001+02:00

Sanna har vært veldig flink og skrevet ned spontane visdomsord som har kommet fram i ulike sammenhenger i klasserommet. Disse har i tur blitt sendt rundt på mail til alle i klassen, og jeg tør påstå at til og med ikke folk som kjenner oss personlig, kan være enig i at vi er ganske geniale med ord, altså. Men vi går vel kanskje ikke forfatterstudiet for ingenting heller:

Marta (etter å ha vært på Kroavalg kvelden i forveien): "Jeg våknet i dag morges og innså at jeg var blitt scenograf."

Gunnstein Bakke (om at man ofte tenker på tall eller farger i forbindelse med steder): "Det stedet jeg kommer fra heter Grendli og har postnummer 4681, men så bytta de til 4247, og det syns jeg fremdeles er helt forferdelig... og veldig usmakelig."

Rikke (om sjangerbetegnelser): "Hvis du skal skrive dikt, så kan du liksom ikke skrive en svær roman, da... for da er det liksom ikke dikt."

Rikke (om filmen "I rosens navn"): "Hvis dere kjeder dere veldig en kveld og nesten er litt sånn... suicidal, så kan dere se den her."

Kyrre Andreassen (om at det er en dverg som er bartender i en av Ingrids tekster): "Neida, jeg er ikke imot det, det er fint at dverger kan være bartendere."

Rikke (om Marits tekst fra gårdsmiljøet på attenhundretallet): "Nei, altså, det at hun går barføtt... Altså, store folk gjør jo sikkert også det, da, men... ja... de hadde kanskje ikke så høye krav til hva som var gøy på den tida."

Kyrre Andreassen (om norske menn): "Ja, nei asså, norske menn er en trist rase, for drømmedama til norske menn er Dorthe Skappel."

Kristine (det vil si yours truly) (om Lindas tekst): "Jeg føler meg liksom litt depressiv i positiv forstand når jeg leser det."

Kyrre Andreassen (om "What's Eating Gilbert Grape"): "Det er akkurat som det der 'hva er det med Gilbert Grape.' Jeg skjønte egentlig ikke hva det var med Gilbert Grape, han hadde stor mor, og Leonardo DiCaprio var ikke helt tam, han heller."

Marit (om at hun blei skremt av NRK-serien "Ansur"): "Ja, men jeg mener, jeg har alltid vært redd for svartedauden."

Marit (om Finnmark): "Ja, men det er liksom der folket bor!"

Rune Christansen (etter at vi har sittet førti minutter og venta på at alle skal bli ferdige med å printe og kopiere så vi kan begynne timen. Noen spør om de kan hente en kaffe så lenge): "Ja, gjør gjerne det, så kan jeg gå og hente wienerbrødet mitt hjemme."

Bjørn Esben Almaas (illustrerer forholdet mellom protagonist og antagonist i film): "Altså, man kan gå til veldig drastiske skritt når man har lyst på frukt."

Marit (om Anne Oterholms "Tilfeldigvis begjær"): "Jeg syns de ødelegger konseptet handle-mat-på-nærbutikken... det burde vært litt finere, da."

Kyrre Andreassen (om forfatterøkonomi): "Det er et simpelt honorar for det å komme inn som en klovn og lese opp."

Håvard Syvertsen: "Jeg og Kyrre har planlagt en ny bok nå som heter 'Ut og stjæle sykler.'"
Kyrre Andreassen: "Ja, det er etter min selvbiografi 'Min kam.'"
Håvard (med handa på hodet til Kyrre): "Ja, det blir en kort bok."
Kyrre: "Ja, haikudikt, faktisk."

Rikke (om at man bør lese Roman Jakobson til eksamen): "Det kommer litt som jul'kvelden på kjerringa, på en måte, hvis du ikke har lest den."

Kyrre Andreassen (om sentimentalitet): "Sentimentalitet er når livet er tungt, og så setter man på en film med Hugh Grant for å føle noe."

Kyrre Andreassen (om melankoli): "Nei, melankolsk er sånn, 'NÅ VAR DET GODT Å VÆRRA TRIST!'"

Hahaha. Så fin klasse og forelesere.

... In which jeg prøver å virke kultivert

2011-05-11T14:52:00.009+02:00

Lol, ass. Jeg har ikke hatt sommerferie så innmari lenge, så det er kanskje bare derfor jeg ikke lenger husker hva det å ha denne "fritida" folka snakker om innebærer. Er så lenge siden det var en del av vokabularet mitt. Nå har vi jo hatt intet mindre enn to avslutningsfester, i går og i overigår, og jeg skal se om jeg orker å drasse den lett fyllesjuke ræva mi til fest nummer tre i kveld. Ikke at jeg har penger til mer drikke, men ja. Og det er jo på ingen måte det at jeg kjeder meg, det er vel heller det at nå har jeg plutselig mulighet og tid til å gjøre alt det jeg ikke har gjort før med god samvittighet, og så bare blir jeg apatisk av alle valga jeg har. Nå har jeg klipt litt på en kommende musikkvideo med The Dickheads, og snart skal jeg lage mat. Men først skal jeg vise dere noe fint.

Jeg har endelig blitt flinkere til å faktisk kjøpe CD'er igjen, og da får jeg jo se så mange fine platecovere! Og plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville vise dere noen av de fineste jeg veit om. Snill som jeg, har jeg lagt ved en av yndlingssangene mine fra albummet i tillegg.

Hvorfor slutta jeg egentlig å skrive denne typen blogginnlegg, forresten? For et par år siden var jo listebaserte innlegg det eneste jeg la ut. Oh well. Her er albumcovera i ingen spesiell rekkefølge (ikke alfabetisk engang!):

Sigur Rós - Takk...

Denne er rett og slett fantastisk vakker, og så greier den veldig godt å fange essensen av musikken til Sigur Rós, og spesielt musikken på akkurat Takk...-albummet (som forøvrig er yndlingsalbummet mitt av dem). Noe nostalgisk, noe melankolsk, noe inderlig nydelig... og så er sjølve CD'en i noe som ligner på resirkulert papir med det svarte trykt på. Noe hjemmelaga ved det, på samme måte som Sigur Rós ofte bruker leikeinstrumenter eller helt dagligdagse gjenstander til å skape den himmelske musikken sin.

Her, ta for eksempel Sæglópur, sjøl om jeg kunne ha gitt dere en hvilken som helst sang, egentlig. Umulig å velge en favoritt fra dette mesterverket:

Bat For Lashes - Two Suns

Bortsett fra at jeg på ingen måte liker fonten, eller hva jeg skal kalle det, som hun har skrevet navnet sitt med - det passer liksom ikke inn til coveret forøvrig overhodet - er dette virkelig fabelaktig. Jeg kan jo ikke en dritt om billedkunst og komposisjon og sånn, så jeg klarer ikke helt å forklare det annet enn at fargene er nydelige sammen, og så får jeg en sånn hindu-psykedelia-verdensrommet-althengersammen følelse av det hele, og det er en veldig god ting, det. Og så er hun jo utrolig pen sjøl og.

Det er jo sikkert litt lite innovativt å legge til Daniel nederst her, men det er jo ikke til å komme ifra at det er en nydelig sang (som jeg vel å merke brukte litt tid på å like, men hey, jeg lover at den vokser fra gang til gang):

Blue Sky Black Death - Third Party

Holga? Engangskamera? Mobilkamera med sinnssyk photoshopping etterpå? Hva det abstrakte albumcoveret til yndlingsplata mi av BSBD er tatt med, eller for den saks skyld forestiller, er ikke greit å si. Det er et gjerde der, og så noe snø? Noe som lyser er det væffal. Kanskje eksploderer, til og med? Men det er så fine farger, og minner meg om de bildene jeg tar sjøl som blir kjempefine ved et uhell. Bare at jeg sjelden får dem så fine, da. Dette er rett og slett bare deilig å se på.

Jeg har lasta opp Carl Sagan på bloggen min før, men fyyyyy faen, den sangen er fantastisk, da:

Blue Sky Black Death - Noir

Det er en viss nostalgi her og, men der jeg føler meg på slutten av attenhundretallet i forhold til Sigur Rós, er dette snakk om seksti-søtti-åra, eller kanskje femti-åra, til og med. Det er vel noe med kjolen og håret til hun som står nærmest, og at det ser ut som om hun tar bilde med et veldig gammalt kamera som gjør det, pluss selvfølgelig det at sjølve coveret ser jo òg ut som om det er tatt med et gammalt kamera. Og noe som minner vagt om stjerner helt øverst? Et nydelig cover, og et nydelig album i det hele tatt.

Jeg har ikke hørt like mye på Noir som Third Party, så jeg greier ikke helt å skille sangene fra hverandre ennå, men på mange måter føler jeg at enkeltsangene ikke er så viktige i akkurat Noir-sammenheng, for de passer så fint sammen, og er så fint plassert etter hverandre, at jeg nesten ikke legger merke til at sangen bytter engang. Hele CD'en er bare én eneste lang, fantastisk sang, føler jeg. Så nå bare tar jeg en random sang fra albummet og veit at den er nydelig:

Nightlands - Forget the Mantra

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er heeeelt sikker på om dette er en slags alternativ utgave av Forget the Mantra-CD'en eller om det er EP'en til 300 Clouds eller hva det er for noe, men at det er et eller annet albumcover som har med 300 Clouds å gjøre og er av Nightlands, det veit jeg. Så ta den lille underoverskrifta her med ei klype salt, okei? Uansett er dette bare ufattelig pent. Ikke minst passer den så godt til stemninga i 300 Clouds, for hver gang jeg hører på den, blir jeg tatt med til et harmonisk fantasiland, kanskje plassert i nærheten av Afrika, og det er herlig. Som med Two Suns til Bat For Lashes, får jeg en slags trip-følelse her, men det er bare positivt. Til evigheten og forbi eller noe sånt. Helt nydelig.

Selvfølgelig skal dere få 300 Clouds, sjøl om jeg trur jeg har posta den her før. Den er bare... episk. Ja. Episk. Ikke som i "OMG AWESOME :D" men som i faktisk episk. Eller, ikke som i fortellende heller, men... faen da, bare hør på sangen:

... og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt veldig lenge, men det er disse jeg veit om sånn med én gang som jeg umiddelbart tenker på når jeg skal se for meg pene albumcovre.

Jeg er i hovedsak glad om dagen, og det er jo veldig fint. Så derfor skal jeg gå og gjøre flere ting som gjør meg glad nuh. ❤

Hurra!

2011-05-10T17:03:00.004+02:00

Jeg leverte noe jeg trur var et godt intervju med Filmskolen på lørdag, og i dag fikk jeg vite at jeg bestod eksamen! Nå skal livet mitt fram til 15. juni være sånn her:

Uff

2011-05-06T02:49:00.008+02:00

Dette gruer jeg meg til:

- intervju med Den norske filmskolen på lørdag
- eksamen på mandag eller tirsdag, jeg er helt ærlig ikke sikker, med mindre noen kan forklare meg om "mandag 10. mai" vil si mandag eller 10. mai

Og det er jo ikke så mye, det, det gjelder jo bare framtida mi, og så er det andre ting, som at - haha, dette høres så teit og barnslig og fjortiz og whinete ut at jeg ikke vil skrive det her engang, men så gjør jeg det visst likevel - Twitter-kontoen min sannsynligvis har blitt hacka og Twitter åpenbart ikke skjønner hva jeg mener når jeg forklarer dem problemet, og og og og og hvor skal jeg ellers gå når jeg føler at jeg må si noe, men ikke vil at noen skal svare sånn direkte, jeg kan jo ikke bare gå på balkongen og rope heller? Og så er det dette andre, dette not-blog-material, som føkker opp hodet mitt, og folk som ikke har trua på meg og ymse rør. Ikke finner jeg pensumbøkene mine heller, og det begynner jo å haste litt, da. Hybelen min flyter over av matrester og søppel, og jeg ligger bare i senga med puta over huet og spiser kokesjokolade.

"Selvmordet er barnsligheten i sin ytterste konsekvens" - Stig Sæterbakken.

Edit: JA, jeg er veldig føkkings klar over at veldig mange andre har myyyye større problemer enn meg, og at jeg er et bortskjemt barn av kapitalismen som egentlig bare har godt av det. JEG HAR SKJØNT DET, OKEI.

Inger Christensen - Alfabet

2011-05-05T19:18:00.002+02:00

(dessverre tatt ut av kontekst, men sjøl om jeg har veldig lyst, er det liksom likevel ikke aktuelt å gjengi ei hel diktsamling på bloggen min.)

snøen
er slett ikke snø
når det snør
midt i juni

snøen har
slett ikke falt ned
fra himmelen
i juni

snøen har
selv steget opp
og blomstret
i juni

som epler
aprikoser
kastanjer
i juni

forville seg
i den ekte snøen
som er snøen i juni
med blomster og frø

når man aldri skal dø

Narcissus

2011-05-01T21:49:00.002+02:00

Jeg vil bare være pen.

Litt kvalitetsanimasjon på en torsdag

2011-04-28T14:32:00.006+02:00

Herregud, dette har jeg helt glemt å dele med dere. Det var vel kanskje en måned siden eller noe sånt som jeg omtrent starta dagen med å se disse snasne episodene, som jeg blei, om ikke introdusert for, så i væffal gjenintrodusert for, av Sabrina. Greia er jo at jeg så på det da jeg var liten og superfan av Løvenes konge. At dette ikke var Disney, og at det fins ulovlige, eller i væffal frekke, saker som til hverdags kalles plagiat, falt meg liksom ikke inn. Og nå bare... fy faen, så dårlig dette er. Så gjennomført elendig at det fortjener en hederspris. Det er ikke i min autoritet å dele ut hederspriser, men litt hederlig omtale på bloggen kan jeg i væffal gi. Bare... bare... bare... ja. Dette er en kommende kultklassiker.

Dubbinga, dere! Dubbinga! Replikkene er overhodet ikke synkronisert med tegningene, stappfulle av talefeil, syntaktisk absurde, og generelt bare... omg. Det snøvles, stønnes og gryntes, i det hele tatt bare alt annet enn snakkes. Dette er nydelig. Dette er vakkert.

Og i andre episode, skifter blant andre Bambi stemme. Nå har han blitt en nasal arendalitt:

Cirka 13:20 og utover; LSD, ANYONE? Seriøst, dette er faktisk det eneste jeg husker fra jeg faktisk så på det den gangen jeg var ung og ubesudlet. Bare at jeg huska det med flere farger. Bwaha.

Jeg skjønner ikke noe av livet mitt om dagen, men folk sier jo at sånt skal man ikke skrive om på bloggen sin uansett, så derfor; ha ein fin dag! ❤

Snart, snart

2011-04-27T02:24:00.004+02:00

Jeg er i Bø igjen etter fullendt påskeferie.

Torsdag og fredag er de to siste dagene med undervisning vi har her. Da skal vi få besøk av forlag. Etter det er det leseleselesepuggepuggepugge før eksamen omkring midten av mai. Og så er det slutt.

Det er ufattelig, ufattelig trist.

Jeg har så lyst til å bruke de siste ukene til å sosialisere meg med den fine klassen min, men det går ikke, fordi vi må jo øve til eksamen. Jeg veit ikke, jeg er nok litt for fersk fra folkehøyskole. Innerst inne veit jeg jo at det ikke er sånn det funker på høgskoler og sånn. Man er ikke der for det sosiale. Man er der for å lære. Det er jo sånn det er.

I morra skal vi fyre opp grillen min for første gang. Det blir en hellig innvielsesseremoni.

Jeg skal bo i Bø helt til hybelkontrakta, som jeg glemte å si opp, går ut av seg sjøl. Og etter det veit jeg ikke hva som skjer.

Gjør dere sjøl en tjeneste og hør på disse sangene. De er noe av det vakreste i livet mitt akkurat nå:

Klisjé

2011-04-22T04:49:00.002+02:00

Eg bur på et småbruk på landet
med en kunstnar i andre etasje
Me høre på Vreeswijk og Jokke
og pugge sitater av Nietzsche

For eg e blitt en klisjé
og eg trives med det
Tralalala
Lalala
Lala

Og dagan, dei e stort sett metta
av alkohol og sladder og vås
Nei, det ekkje så vanskelig å gjetta
Eg e lett å setta i bås

For eg e blitt en klisjé
og eg drite i det
Tralalala
Lalala
Lala

Og når eg sette meg på pubben
så snakke eg høgt om meg sjøl
om alle mine problemer
og berre oppdikta vrøvl

For eg e blitt en klisjé
og eg skryte av det
Tralalala
Lalala
Lala

Men bohemlivet he sine manglar
Eg klarikkje alltid å le
Nei, du ska ikkje sjå vekk frå at du finne
meg dinglandes i et tau frå et tre

For eg e blitt en klisjé
og eg hate meg sjøl
Tralalala
Lalala
Lala

Vårblond

2011-04-20T17:52:00.005+02:00

Yeah!

Har ikke sagt heeeelt ha det til det lilla, da:

Bare nesten, da.

Jeg har kjøpt ting og, men det kjipe med å ha ei søster med de samme yndlingsbanda som deg, er at det jo er hun som har bursdag:

Men siden det strengt tatt ikke er så lenge siden jeg hadde bursdag heller, unte jeg meg sjøl en liten something og:

Fred ut, niggaz.

Det er bare noen ganger innimellom som

2011-04-17T04:36:00.002+02:00

jeg ikke får sove og sånn. Og jeg tenker at

ikke se på meg. Jeg er for stygg for denne verden. Jeg fortjener ingen. Jeg fortjener ikke noe.

GR†LLGR†LL

2011-04-16T19:26:00.005+02:00

Man er ikke voksen før man har kjøpt seg grill.

(Foto: Linda.)

Dette er det mest spennende som har skjedd i livet mitt siden jul. Neida. Eller joda.

Hjelp

2011-04-14T11:44:00.004+02:00

Det er liksom... shit just got real. Og egentlig burde jeg være dritglad, og det er jeg jo, og egentlig er jeg ikke særlig nervøs for intervjuet heller, men det er bare det at jeg var så innstilt på å bli Kristiania-bohem fra høsten av fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde sjanse til å komme inn på Lillehammer uansett at nå blir jeg helt egnstelig her. Si at jeg faktisk kommer videre fra intervjuet, da, og dermed kommer inn på føkkings manuslinja på Den norske filmskolen. Jeg kan ikke leve med meg sjøl om jeg sier nei til en plass seks stykker blir tilbudt annethvert år. Men jeg har jo allerede funnet det perfekte huset i Oslo med de perfekte menneskene, der vi skal ha perfekte temafester og være kule og egentlig bare fortsette der vi slapp i Bø. Jeg mener, hadde bare Den norske filmskolen vært i Oslo, hadde livet mitt vært så nært opptil komplett som man kan komme for min del, men det er det jo ikke.

Jeg har ikke kommet meg på skolen ennå. Det burde jeg kanskje. Det er jo ikke så mye tid igjen her, sånn egentlig. En måned, liksom, hvorav flere av de dagene blir asosiale lesedager. Og så har jeg blitt sjuk og.

Booyah!

2011-04-12T15:00:00.001+02:00

❤

Videre er ganske mye ganske rotete, men hey, jeg smiler i væffal?

Forleden dag hadde jeg besøk av fine folk

2011-04-10T11:52:00.006+02:00

... og det var veldig fint.

Og så fikk jeg GAVER! Greit nok at jeg feira bursdagen min, men liksom ÅH:

"Takk for at du er deg. Du er regnbuen mellom de narrative distansene." Fineste, mest randomme og mest interne kortteksten ever.

Takk til Linda, Kolbjørn, Eirin og Sabrina for ei veldig perfekt bursdagsfeiring.

FORFATTARSTUDIET I BØ

2011-04-07T19:22:00.003+02:00

(Innleggstitler ser alltid så mye mer formelle ut når de skrives med store bokstaver!)

Men ja! Karen lurte på om jeg kunne blogge litt om forfatterstudiet her i Telemarken. Sånn, hva vi gjør, åssen det er og the like, hvis jeg har forstått henne riktig. Det er jo sikkert nyttig for framtidige søkere og sånn. Derfor, som Rachel i Animorphs pleide å si, la oss sette i gang!

Aight. Klassen er ganske liten med plass til femten stykker, og det er egentlig bare positivt, for på den måten blir man bedre kjent med hverandre og får tettere oppfølging og alt sånt. Jeg er superfan av liten klasse. Hva skoledagene består av, kommer litt an på hva vi har og hvilke lærere som foreleser. Foreløpig har vi hatt prosa, poesi, barnelitteratur, drama, film og essay, pluss at vi innimellom har litteraturteori som er det vi har muntlig eksamen i på slutten av skoleåret. Som regel når vi har praksisundervisning (altså ikke teori med Marius), tar vi med noen sider tekst i den sjangeren det undervises i, leser den høyt og får tilbakemelding fra de andre i klassen, før den foreleseren vi har kommer til ordet. Innimellom opplesningene får vi ofte spontanoppgaver, eller hvis vi lurer på noe, tar foreleseren seg tid til å forklare ting vi lurer på, som kan være hva som helst, egentlig, alt fra åssen man får til noe reint skriveteknisk, til åssen en bokutgivelsesprossess fungerer, til hvilke forfattere som egentlig er verdt noe, til filosofi. Her om dagen med Stig Sæterbakken diskuterte vi for eksempel ondskap, egoisme og forskjeller og likheter. Teoriundervisninga er ganske standard forelesningsopplegg, med Marius, tavle, kritt og notater, og hender i været hvis det er noe vi ikke forstår.

Noen av foreleserne vi har hatt hittil:
Rune Christiansen (litt ymse, egentlig, men mest prosa og film)
Kyrre Andreassen (prosa)
Trude Marstein (prosa)
Kjersti Bronken Senderud (poesi)
Gro Dahle (barnelitteratur)
Eivind Sandem (drama)
Bjørn Esben Almaas (film)
Ellisiv Lindkvist (essay)
Marius Emanuelsen (i hovedsak teori, men han har også titta innom i poesi og essay)
og altså Stig Sæterbakken, som igrunn kjører sitt eget opplegg, men det er vel mest prosa, det òg

Skoledagene er fra halv elleve til tre hver dag, bortsett fra onsdag, for da har vi FRIIIIII jeg mener skrivedag. På slutten av året skal vi levere femten siders tekst til antologien, som liksom er vår skriftlige eksamen, pluss snakke i tjue minutter om teorien vi har hatt om som en muntlig eksamen. Karakterene i begge eksamenene er bestått eller ikke bestått.

Bø som boplass er jo noe for spesielt interesserte, men det har absolutt sjarm. Det har faktisk et blendende utvalg av matbutikker (både Meny, Rema, Rimi, Prix og Spar!), alt innen gangavstand fra alle studenthjemma og høgskolen. Og i det hele tatt er det jo det som er så veldig praktisk med Bø; det er liksom akkurat lite nok til at det er gangavstand til alt. Det er ikke akkurat noen by, men det er mer konsentrert enn for eksempel Lier, og i sentrum er det fire utesteder medregna Studentkroa, og et lite utvalg spisesteder. Kjøpesentre er det og, til og med to! Og så to kaffebarer eller kafeer eller hva man vil kalle det. Rånere er det òg, men de trenger vi ikke å snakke så mye om. Egentlig har Bø det viktigste av det man trenger i hverdagen.

Og altså, bare så det er sagt, så er året i Bø ekstremt nyttig. Jeg føler det litt på samme måte med Skrivebua, for utviklinga har vært enorm. Jeg merker det i væffal veldig godt sjøl. Det at man hele tida har fjorten andre rundt seg som er på omtrent samme nivå som deg talentmessig (så slipper man - håper ingen føler seg støtt nå - å holde ut med type "Kjempebra! Stemmer <3"-bemerkninger), i tillegg til forskjellige lærere som kan sakene sine veeeeeldig godt, gjør en rett og slett mye flinkere til å skrive. Og ikke bare til å skrive, men til å lese og gi tilbakemelding og.

Og før man avfeier forfatterstudiet som et slags slabbedaskår, så må jeg bare si at det er det på ingen måte. Ja, vi har et kort skoleår - muntlig eksamen blir i midten av mai - men det er veldig intenst med innleveringer nesten hver uke og en del som må leses til teoritimene. Men man får skrevet, og man får utvikla seg noe voldsomt, så i tilfelle det skulle være noen tvil hos både Karen og andre skriveinteresserte, så JA, et år på forfatterstudiet i Bø er verdt det! Dessuten får man jo et unikt sosialt nettverk av folk med like interesser, og som man på grunn av Bøs beskjedne størrelse bare kan gå til hvis man føler seg ensom. Dette er jo også folk det er fint å ta vare på av praktiske årsaker og, fordi hvis man holder kontakta ved like, har man jo noen man kan vende seg til for tilbakemeldinger også etter at året er over.

Så folkens; søknadsfristen er 15. april!

(Og så kommer en liten parantes med noe totalt på sida, for Lierposten har nemlig nevnt meg i dag! Det er fordi jeg er så sinnssykt kul.)

Er det mulig å savne noen før de har blitt borte?

2011-04-05T02:55:00.002+02:00

I så fall er det nok det jeg driver med nå. Og det er superteit, fordi jeg burde jo være hæppihæppi de siste ukene her. Y'know, bruke tida til å henge med folk og sånn. Ikke at det går uansett, fordi vi har eksamen og må lese og kommer til å dø og sånn, men... det er jo sånn det burde ha vært. Men jeg merker jo hvor ufattlig glad jeg blir bare jeg ser folk, da. Og jeg kommer meg på skolen hver dag for tida fordi jeg savner folk altfor mye hvis jeg blir hjemme. Så det er vel i hovedsak en god ting.

Mars - åssen finner de meg?

2011-04-01T20:24:00.003+02:00

JAHEIALLESAMMEN det går litt treigt med blogginga om dagen, men jeg er relativt stressa, om enn egentlig ganske glad om dagen, og hadde jeg hatt tid, så hadde jeg sikkert ikke blogga så mye uansett fordi det skjer jo ikke allverden. Eller, mange ting skjer, men tru det eller la vær; jeg har faktisk et privatliv. Høh.

Men hey, avvikeren Eirik hadde en artig liten sak på sin blogg/hjemmeside/whatever, og fordi jeg jo har særdeles lite av interesse å komme med, tenkte jeg å ta en spansk en og stjele ideen. Dere veit, siden jeg har profil på statcounter.com og sånn sett kan se hva folk søker på for å finne bloggen min. Det er ganske trivelig.

Her har dere høydepunktene fra mars:

runke - denne troner øverst og høyest på lista. Jeg er akk, så beæret.
runke til - også høy plassering.
fun fact pølser - veit ennå ikke om denne har sammenheng med de to overstående.
liker å runke i skogen - ja, det er ikke måte på hvilke temaer jeg tar for meg her på bloggen.
Runke utendørs
norsk runke noveller - det jeg strengt tatt skriver mest av.
Got Gisele sexy kåt gown - denne lar jeg tale for seg...
mamma liker at jeg runker - noen har et Ødipus-kompleks.
beste ronke måten
naken folk - fordi det jo fins så mange nakenbilder av meg her.
hemmelig agent redder verden - ❤
jeg har runket i 2 dager
filmer å runke til
runke i flammene - HVA GÅR DET AV FOLK?
godt å runke
Herregud, slutt å ver så jævla kug, då - denne blei jeg glad av.
popularität tokio hotel - Yndlingsbandet mitt! Nææææt.

Hurra! Nå skal jeg gå og legge planer for verdensherredømme.

All this has happened before and will happen again

2011-03-28T20:49:00.003+02:00

Shit, ass. Jeg stod på kjøkkenet i stad og lagde mat. Så noia jeg totalt. Det er bare halvannen måned igjen her. Greit nok at jeg hater Bø dypt og inderlig ganske ofte, noen ganger nesten like mye som Lier, men herregud... folka. Selvfølgelig har jeg jo en vag deja vu-følelse av det hele, og så klart har jo erfaring vist at det ikke blir siste gang jeg ser dem igjen når eksamen er overstått, men det er jo noe med den helt spesielle bobla man lever i akkurat her og akkurat nå, da. Og for å ta i bruk en sliten klisjé, så må alle bobler sprekke en gang.

Jepsi pepsi! Jeg har overhodet ikke noe spennende å blogge om. Livet mitt er egentlig bare stress. Bare april kommer i gang nå, så trur jeg det blir fint. Kanskje.

Her skulle det ha stått noe spennende

2011-03-24T22:25:00.003+01:00

men så sletta jeg det.

Jeg har faktisk vurdert å begynne å skrive dagbok. Fjerne presset ved at jeg veit at ingen leser det jeg skriver, og dermed slippe å sensurere meg sjøl. Sikkert bedre å få ut følelsene sine på den måten. Men samtidig hadde jeg jo visst at ingen noen gang kom til å få lese det, hvilket igjen ville ha fått meg til å tenke at det jo egentlig ikke er noe vits i det hele tatt.

Det er faen meg hardt å være både eksibisjonist og ganske sjenert samtidig, ass.

Uff, nei, herregud. Skjønner godt at dere ikke greier å bry dere om livet mitt når jeg knapt nok greier å bry meg sjøl.

Mannefrigjøring

2011-03-20T19:11:00.002+01:00

Jenter, kvinner, damer, kall oss hva du vil, har det ikke så verst i Norge. Vi går med bukse, twitrer om mensen, er stolte av mensen, går uten behå, utdanner oss til elektrikere og bilmekanikere – kort sagt alt det som menn gjør, og mer til. Kvinnegrupper som Ottar smeller neven i bordet og langer ut offentlig når vi føler oss urettferdig behandla, noe som fører til beklagelser og for noen sikkert også erstatninger.

Hvis en mann bestemmer seg for å gå i skjørt en dag, er det ingen mannegruppe som kan si ifra at det ikke nødvendigvis gjør ham verken homofil eller transseksuell. Hvis en mann twitrer om ejakulasjonen sin og er stolt av den, er han en gris, og hvis han legger ut en video av seg sjøl på YouTube der han banker opp damer og smiler mens han gjør det, er han en voldelig mannssjåvinistisk psykopat, mens ei kvinne som hadde gjort det samme bare med menn, bare hadde vært en flink feminist.

Det er jo ikke til å komme unna at menneskene har levd i et samfunn styrt av menn omtrent nittini prosent av den tida vi har bodd på jorda. Kvinner fikk ikke engang lov til å si hva de mente før i 1893 på New Zealand, jf. stemmerett. Men gir det oss rett til å ”ta igjen” ved å fortsette å dyrke synet vårt på mannen, som ikke har forandra seg stort siden middelalderen? På Ottar sin hjemmeside, under ”Program”, og videre under ”Seksualitet”, kan vi lese at ”Det er en etablert sannhet i vårt samfunn at menn har en spesielt sterk seksualdrift som de har krav på å få tilfredsstilt, koste hva det koste vil.” Det Ottar faktisk sier, er at menn generelt er voldtektsmenn, noe jeg vil gå ut fra at de aller fleste er enige om at er veldig fjernt fra sannheten.

Ta Vi Menn, for eksempel. De har reklamer på radioen der slagordet deres er ”la menn være menn”, der de påstår at det å like ting som tradisjonelt sett har blitt sett på som feminine, sånn som strikking, rett og slett ikke egner seg for ekte mannfolk. Jeg har ikke sett så mange reaksjoner på disse reklamene, og det eneste jeg fant da jeg søkte rundt på internett, var ei kvinne som fortalte om hvor provosert hun hadde blitt av dem i et forum, og som blei svart av både menn og kvinner som blåste henne av og fortalte henne at reklamene jo var kjempemorsomme. Et av de verste svara lød som følger: ”Man kan finne feil og mangler ved alt, vi kan jo snu litt på det og si at de ikke bare gjør narr av de homofile, men kvinner generellt, i dagens samfunn hvor vi skal være likestillt. (jada...skjer ikke) Det er like tullette. Det vil alltid være noen som finner noe å ta seg nær ut av, men det er ikke alltid like nødvendig å lete etter det..” Er likestilling mellom kjønna tullete? Hadde jeg vært gutt og fan av strikking, kanskje til og med følt meg bittelitt utafor og attpåtil blitt litt småmobba på skolen av de tøffe gutta i klassen, veit jeg ikke hvor innmari glad jeg hadde blitt for en reklame som forteller meg at jeg ikke er en mann. Hvorfor må menn ”være menn” når de kan være seg sjøl isteden?

Man kan kanskje si at siden jeg er jente, aner jeg ingenting om åssen det er å være mann, og har dermed ikke rett til å uttale meg om saken overhodet, men jeg veit åssen det er å være jente, og det er ikke alltid så innmari gøy å ikke ha mulighet til å leve opp til forventningene samfunnet har til deg. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal være likedan for menn og gutter. Kanskje til og med verre, fordi mannerollen fra gammalt av har hatt en sterkere posisjon enn kvinnerollen, og dermed er det ikke like lett å se at en mann er undertrykt som det er med ei kvinne. Man vil ikke like lett kunne se at en mann som oppfyller de klassiske krava til mannsrollen, med gevær på veggen, TV med alle sportskanalene og jobb som anleggsarbeider, er underkua. Likevel har jeg en hypotese om at det er vanskeligere for en mannemann å innrømme at han egentlig syns det er litt stas med musikaler enn det er for ei jentejente å innrømme at hun digger førstepersonsskytespill til X-box. Dette er rett og slett fordi vi ikke ser at mannen også har et behov for å bryte ut av kjønnsrollemønsteret sitt, som på ingen måte er fordelaktig på ham. Ved første øyekast kan det se bra ut med gode penger og mer makt, mens tabuet som er knytta opp mot å ha en eneste interesse som ikke faller innunder stereotypien, er desto sterkere.

Jeg syns på ingen måte at feministene skal slakke ned på frigjøringsarbeidet sitt, men at de også kan hjelpe sine mannlige motparter på veien, hadde vært å foretrekke.

---

(Vi skal ha om essay på skolen til uka, så jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg blogger jo ikke så ofte lenger likevel.)

††† H1P$T3R W1TCH H0U$3 †††

2011-03-19T13:53:00.005+01:00

har du saks? har du teip? jeg pleier å bruke så mange filtere så jeg ikke ser hvor dårlig kvalitet det er. vil du ha te? jeg har ikke kaffe. du veit. du har en saks og et keyboard og et øde sted og en parkeringsplass. ja. og en øde skog. vinterkulde. eg kan ikkje gå hjem og si at eg spelar i et band som heter The Dickheads.

(The Dickheads, a.k.a. Unnveig, Linda og meg.)

I hope I die before I get sold

2011-03-15T13:36:00.002+01:00

(Noe å høre på.)

Det er liksom... folk krever alltid en årsak for alt. Hadde det gått an å akseptere "jeg veit ikke" eller "jeg bare greier ikke" som et svar hvis jeg hadde skaffa meg en diagnose å skylde på?

Oslo, Oslo

2011-03-14T21:47:00.003+01:00

Oslo, du er fin og rar, akkurat som alle som bor der.

Men herregud, se så mye skrap jeg kjøpte med meg hjem:

Akk.

Nå er jeg i Bø og har det ganske fint. Dårlig tid til alt, men det er det eneste. Plussgrader og greier. In your face, vinterdepresjon. Oh, og så har jeg kommet videre til andre runde av opptaket til Den Norske Filmskolen. Hurra for meg. Spennende å se hvorvidt jeg rekker å mekke sammen enda ei opptaksprøve i løpet av en halv måned.

Futurum

2011-03-02T19:36:00.002+01:00

Jeg er tidlig ute i år. Det ligner jo ikke meg, men grunnen er at feriene våre ikke samsvarer så godt med søknadsfristene, og i Bø gjør jeg jo fint lite annet enn å lage mat, lese pensum, hoppe rundt på rommet, brenne røkelse, trene og drekka uansett, så det sier seg jo sjøl at når jeg først er i Lier på vinterferie, må jeg bruke den godt. Det jeg prøver å si: jeg har allerede søkt, eller har søknaden 99 % klar, på skoler til høsten. Jeg, jeg, ja. Her er lista, i ingen prioritert rekkefølge:

- Den norske filmskolen - manus
- The Icelandic Film School - screenwriting/directing
- Westerdals - tekst og skribent
- Skrivekunstakademiet
- Samordna opptak (i prioritert rekkefølge): Spansk (UiO), engelsk (UiO), litteratur, film og teater (UiA) og allmenn litteraturvitenskap (UiO)

Når det gjelder samordna, er alt årsstudier fordi jeg ikke tør å begynne på en bachelor i noe. Jeg mener, bedre å ta ett år for å finne ut om det er noe tess først, sant? Og så må jeg bare nevne at jeg ikke er udelt positiv til noe av det, så det ultimate hadde vært hvis jeg hadde kommet inn på bare én ting sånn at jeg slipper å ta beslutninger, for det er det verste jeg veit noen ganger.

Jeg kunne sikkert ha benytta anledninga til å si noe smart, men det trur jeg at jeg driter i.

Hvilken skole heier dere på, da?

SIAD

2011-03-01T02:21:00.003+01:00

Jeg visste ikke engang at det fantes en dag for det (eller jo, egentlig - jeg leste jo dikt i den anledning i fjor), men så lærte jeg meg det på Hege sin blogg.

Fra Wikipedia:

"Self-Injury Awareness Day (SIAD) is a grassroots annual global awareness event/campaign on March 1, where on this day, and in the weeks leading up to it, some people choose to be more open about their own self-harm, and awareness organizations make special efforts to raise awareness about self-harm and self-injury."

Så ja. Jeg har aldri vært noe særlig god til sånne ting.

Men altså, hallo hallo...?