søndag 22. desember 2019

Det meste av angsten min kan spores tilbake til dette

Jeg har nevnt tidligere på denne bloggen at når skrivinga mi står fast, står jeg fast generelt òg, for skriving er så ekstremt viktig for meg og så tett bundet til livet mitt. Hvis jeg ikke får skrevet har jeg det ikke bra. Det høres så teit ut, men det er på sett og vis nesten like viktig for meg som mat og luft. I disse His Dark Materials-tider; skriving er min dæmon.

Og jeg har altså ikke skrevet siden i sommer. Det er faktisk helt jævlig. Og fordi jeg liker å skylde på alle andre enn meg sjøl, så trur jeg noe av grunnen til det er at jeg fortsatt venter på svar fra en tidligere lærer.

Så altså. Alltid like fantastiske Anne har allerede gitt meg ei grundig lesning av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg har tatt til meg hennes tilbakemeldinger så godt som jeg syns jeg får til og jobba fram et andreutkast. Anne hadde ikke muligheten til å lese det på nytt etter at jeg skreiv det om – noe jeg for all del forstår SÅ SINNSSYKT GODT, for hun gjør jo dette her helt frivillig og det tar tid og ressurser og jeg skjønner egentlig ikke at hun gadd og orka å lese det første gangen heller, men hun er nå en gang en superhelt – så jeg spurte en annen tidligere lærer om han kunne lese. Han skreiv at han var usikker på om han fikk tid, men at jeg skulle sende, så skulle han se hva han fikk til. Og i sommer sendte jeg ham altså det jeg hadde, og jeg venter fortsatt på svar. I mellomtida har jeg snakka med en av mine nyeste venner, Lina, som driver med utrolig mange spennende kreative prosjekter, og som har ganske mye mer erfaring med scenekunst (som er det hovedpersonene i romanen jobber med) enn det jeg har, og jeg har skrevet om teksten for tredje gang med hennes kommentarer og innspill både i bakhodet og i margen. Sendte en liten notis til læreren min om at jeg hadde gjort noen endringer, så om han fortsatt ville lese, kunne jeg sende ham den nye versjonen. Dette var i høst, og jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra ham.

Og jeg har jo ikke lyst til å mase, for disse folka er jo etablerte forfattere som for det første velger å gi meg kunnskapen sin og blikket sitt GRATIS når den "vanlige" måten å gjøre dette på er å betale flere tusen for å delta på skrivekurs – og sånn bør det jo for så vidt også være, for ingenting er mer irriterende enn når man som kreativ utøver blir bedt om å gi av seg sjøl og fagfeltet sitt gratis. For det andre er jeg veldig klar over at disse forfatterne lever langt travlere liv enn meg og har cirka ti tusen bedre ting å finne på enn å lese tekster fra tidligere elever, og det er jo ikke det at jeg på noen måte trur eller forventer at det jeg skriver er så jævla viktig for omverdenen at jeg bør prioriteres framfor noe annet, det er bare det at det er jo faktisk så jævla viktig for meg. Noe som er en bagatell i form av "jaja, jeg glemte visst å svare på den mailen" for noen, betyr skrivesperre i månedsvis for meg. Og la meg også presisere at det er helt i orden for meg om man ikke har tid eller mulighet eller lyst til å lese, men da hadde det vært alle tiders med en liten beskjed om at dét er tilfellet sånn at jeg kan komme meg videre i livet og kanskje heller vurdere andre alternativ, for eksempel å sende det til noen andre eller – jesus kristus – sende det inn til et forlag.

Og apropos det: jeg er så redd for å sende det inn til et forlag. Jeg veit jeg har snakka om det før, at fordi dette nyeste romanprosjektet mitt er det jeg har skrevet som jeg har aller størst tru på, føles det som så uendelig mye står på spill ved å sende det fra seg. For om ikke dette er godt nok for utgivelse, åssen kan jeg da noen gang skrive noe som er bedre? Særlig uten hjelp fra for eksempel en redaktør? Og jeg har jo gått så mye på skriveskole nå at det bør holde snart, bør det ikke? Og kanskje er egentlig dette prosjektet godt nok til å gis ut, men hva om jeg sender det fra meg prematurt og får nei, og så ville jeg kanskje kunnet få ja om jeg bare hadde vært litt mer tålmodig? Jeg blei litt skremt da jeg en gang blei bedt av en redaktør om å sende manuset til ham for en, som han kalte det, "uforpliktende samtale", og det jeg fikk tilbake var ei seriøs vurdering med konsulentuttalelse og det hele. Som jeg for all del satte pris på, altså, men jeg hadde liksom regna med at en "uforpliktende samtale" var litt mindre formell enn som så. Jeg har jo beslutningsvegring så det gjaller, men jeg trur det jeg ønsker meg er en kvalifisert hjerne som kan fortelle meg om romanen min er klar til å sendes til et forlag eller ikke.

Så er det dette, da. Forfatterstudiet i Tromsø blir landets første skrivestudium med et tredje år. Jeg har selvfølgelig tenkt å søke, og ja, jeg kommer til å bli helt knust om jeg ikke kommer inn. Men hva om jeg kommer inn? Er det ikke da bedre å vente med å sende fra meg et manus jeg er usikker på til etter at jeg har jobba med det gjennom et helt studieår til? Eller må jeg gjøre noe med dette manuset så fort som mulig, fordi jeg er drittlei av å stirre i veggen dag ut og dag inn fordi jeg ikke får til å skrive så lenge Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er i limbo?

Ingen av disse spørsmåla er retoriske, forresten. Har du gjort deg opp noen tanker som helst under lesinga av dette blogginnlegget? I så fall: SNAKK TIL MEG. Jeg trenger en rådgiver, ass. Nå som jeg ikke går forfatterstudiet lenger, har jeg liksom ingen å snakke om skriverelaterte ting med i umiddelbar nærhet til enhver tid. Hva bør jeg gjøre? Sende manuset til et forlag? Avvente og se om jeg kommer inn på forfatterstudium 3 først? Gi opp? Rømme fra leiligheten min og bli med i et omreisende sirkus? HJELP???

4 kommentarer:

  1. Jeg har lest dette innlegget flere ganger og jeg vet ikke om jeg har så mye lurt å bidra med, men jeg tenker at du definitivt burde gå for å rømme fra leiligheten og bli med i et omreisende sirkus ;) Nei da, jeg tøyser. Mer seriøst så tenker jeg først at jeg forstår frustrasjonen med å vente på svar, jeg skjønner at man havner i et slags limbo da når man ikke vet om man vil få svar eller ei. Samtidig så tenker jeg ikke at det ville vært masing om du forhørte deg om hva som skjer, å spørre om en liten oppdatering på prosessen burde være greit. Hva angår manuset så syns jeg at det er verdt å sende det til forlag nå selv om du er usikker for jeg tror ikke usikkerheten nødvendigvis ville forsvunnet om du ventet til etter et eventuelt forfatterstudium 3 (som jeg for øvrig håper veldig at du kommer inn på, jeg krysser fingrene for deg), skriving er så personlig at en del usikkerhet nok vil følge med på kjøpet uansett dessverre. Utover det så ville jeg ellers prøvd å komme inn i en rutine med skrivingen igjen, men fokusert på kortere ting som kortprosa og noveller. For jeg har ikke skriving som daimon på samme måte som deg, men jeg merker at det er bedre for psyken min selv når jeg er kreativ. Hvis jeg skriver, tegner eller fargelegger har jeg det bedre enn når jeg ikke gjør det og om det er vanskelig å jobbe med f.eks. "Jeg vet ikke om det er dette som er kjærlighet" fordi du er i denne ventefasen der du ikke vet hva som er best å gjøre med den videre, så er kortere ting mer overkommelig. Men det er bare noen tanker jeg har. Og hvis du står fast så kan du stjele noen av mine ideer for det du ville gjort ut av ideen ville vært noe helt annerledes enn det jeg ville gjort og jeg syns det å få ideer er lettere enn selve det å skrive dem og der tror jeg du er litt omvendt. Jeg vet ikke, jeg bare tenker litt og håper noe av dette kom til nytte. Håper uansett alt ordner seg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det med å bli med i et omreisende sirkus har vært en ekstremt urealistisk drøm jeg har hatt i mange, mange år, men jeg trur dessverre ikke jeg ville hatt så mye å bidra med, med mindre jeg lærer meg å blåse flammer, som også er noe jeg har hatt lyst til lenge ;) Jeg føler litt at jeg har brukt opp masekvota mi etter at jeg spurte om han ville lese den nye versjonen i høst (da var det et par måneder siden sist jeg hørte noe fra ham), men det er klart, det ER jo egentlig ikke masing, og siden det har gått så lang tid har jeg jo på en måte "rett" til det, men det sitter litt langt inne for meg, altså. Jeg trur jeg fortsatt skal vente litt med å sende manuset fra meg, om ikke for annet, så bare fordi jeg veit at jeg har mer fryktløse perioder enn der jeg er akkurat nå. Jeg går liksom gjennom humørsykluser der jeg noen ganger er veldig engstelig og usikker, før jeg noen måneder seinere blir ambisiøs og energisk (som jeg var i vår da jeg skreiv hele greia). Kjenner jeg hjernen min rett, kommer vilja tilbake om jeg bare holder ut litt lenger. Og noen ganger hjelper det bare at noen andre sier det til deg òg. Jeg skal være hundepasser igjen utpå nyåret, da trur jeg jaggu at jeg skal prøve å fullføre ei novelle jeg begynte på en gang som jeg faktisk likte ganske godt å skrive på – trur den blei avbrutt av ideen til "Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet", faktisk, så nå er jo egentlig det perfekte tidspunktet å ta den fram igjen på. Og det hadde forresten vært fryktelig gøy å gjøre et slags "samarbeid", der du for eksempel sender meg en idé, og så skriver vi begge vår versjon av den – trur i all oppriktighet at det kunne vært veldig morsomt, og at vi ville skrevet ekstremt forskjellige ting! Jeg er definitivt omvendt fra deg pǻ det området, ja. Tusen takk for en veldig nyttig kommentar!

      Slett
  2. Kæreste Kristine

    Glædelig jul - og Solhverv! - til dig, først.

    Jeg kom til at tænke på Karen Blixen, da jeg læste dit indlæg. Når hendes venner spurgte hende om råd, for hun var klog, svarede hun altid, efter grundig tænkning : Du ved det bedst selv.

    Dernæst tænker jeg, og nu skriver jeg det lidt hårdt, men mener det blidt : Du giver din kraft til andre mennesker. I stedet for at tro på dig selv.
    Måske har du allerede fået svar? For du har ikke fået noget svar af en supertravl lærer. Og måske er det Universets måde at sige : Be strong og tro på dig selv. For DU er kompetent nok. Du er faktisk sej nok til at vurdere selv!

    Så mangler du bare styrken til en dag at kunne sende dit manuskript ind. Det har du gjort før. Og det kan du gøre igen.
    Jeg forstår godt du er sensitiv, som bare pokker, over det du skriver.
    Men det du mangler er måske tålmodighed?

    For du vokser ind i din styrke igen en dag, Kristine. Du har altid haft den, og den er ikke væk.
    Jeg tager til havet, når jeg har det som dig. Eller sætter mig ude en hel nat og kigger på stjerner om sommeren.
    Det er allerbedst, til at sætte ens problemer i perspektiv.

    For jeg tror ikke løsningen vil komme fra dine tanker. Jeg tror løsningen kommer ved at du springer ud i livet og mærker din egen kraft igen!

    Du kan se, jeg er ikke så klog som Karen Blixen, i og med, jeg lige har givet dig en masse råd!

    Jeg vil også skrive og fortælle dig, at jeg synes, du har en helt unik måde at skrive ungdoms tekster på. Af dem jeg har læst her, er de de allerbedste.
    Du er virkelig dygtig til dem!

    Alle bedste ønsker - og kram på din vej -

    /Fra Laila












    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Laila, du skriver alltid så fine kommentarer til meg! Det du sier minner meg på noe som skjedde en gang for mange år siden, da jeg ringte en venn for å spørre om råd om hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde kommet inn på et årsstudium i spansk på Universitetet, men jeg visste ikke om jeg skulle takke ja eller ikke. Jeg endte opp med å takke ja til plassen, ikke fordi han sa at jeg burde det, men fordi jeg ved å snakke med ham innså at det var det jeg hadde lyst til. Noen ganger trur jeg at jeg trenger at noen forteller meg hva jeg skal gjøre, men så trenger jeg egentlig bare at noen lytter til meg og hjelper meg med å sortere tankene mine. Tusen takk for de varmende orda dine (og du ER altså veldig klok), og god jul og godt nyttår!

      Slett