Men JAJA. Det var en kjedelig historie, dere. Bilder!

Jeg glemte selvfølgelig laderen til speilrefleksen på hybelen, så da blei det mobil og Holga.
Og vi var i kirker og på gudstjenester. Christ Church fikk meg til å ville konvertere til katolisismen sporenstreks:


Og mens vi er inne på kirker, var vi også i St. Patrick's Cathedral. For all del en minst like fotogen kirke:






Men dere skjønner at det triste med St. Patrick's Cathedral, er at da vi gikk inn, var det til en disk med en fyr som tok inngangspenger og en suvenirbutikk. Jeg veit helt ærlig ikke hva det heter, men den gangen i midten mellom radene med benker var sperra av. Veldig pent likevel, altså men... fortsatt.
Vi var ikke i St. Andrew's Church, men det snødde veldig heftig da vi gikk forbi, så jeg tok bilde av den likevel:
Åh hei, Oscar Wilde:


På vei hjem fra McDonald's en av dagene, blei jeg forresten stalka av John fra Toronto. Haha. Eller altså, det begynte med at vi skulle ut, men så var det fullt FØKKINGS OVERALT, og Vibeke måtte på do, så vi gikk på McDonald's, og jeg kjøpte en pommes frites mens jeg venta, og det var da John fra Toronto kom bort og sa noe sånt som at "HOLY SHIT, I love your hair!", og så lurte han på om han kunne sette seg, og joda, han kunne jo i og for seg det. Han begynte å bable i vei, og så var det noen amerikanere som satt bak meg igjen som dreiv og ropte forslag til ham, som at da jeg sa at jeg kom fra Norge, så ropte amerikanerne bak meg "I'D LOVE TO GO TO NORWAY!" og lo seg spent i hjel etterpå. Og joda, han var jo koselig nok. Full, men koselig dog. Og så kom Vibeke, og jeg måtte gå, og så viste det seg altså at da vi gikk, fulgte han faktisk etter oss. Han tok oss igjen ved et kryss og begynte å mase om at "I love you to death" og "I'd marry you straight away", noe som for så vidt er smigrende nok, men liksom... ja. Men jeg lover at vi kom oss trygt hjem til slutt.
Og en annen ting: da vi skulle hjem og stod nede i resepsjonen klokka halv seks om morran eller noe sånt og hadde bestilt taxi til flyplassen, var det plutselig en fyr der som tok kofferten min! Jeg blei litt ute av meg, gikk etter ham, sa "excuse me, that's my suitcase", men han hørte ikke, så jeg blei litt mer desperat, "EXCUSE ME, SIR, THAT'S MY SUITCASE!", og så begynte Vibeke og resepsjonisten å le, fordi det var taxisjåføren... akk, ja. Ingen kan i væffal klage på at jeg har underutvikla reflekser. Sier vi.
Moralen er, folkens: dra til Dublin. Det er fint der.