mandag 13. september 2021

Lunisand – episode 12: Fabian finner noe rart

Din månedlige dose Lunisand er her! Klikk her for å lese de tidligere episodene.



Fabian Neon
– 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.
Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Fabian satt med ryggen støttet opp av puter på sengen sin og klemte på kviser. De mørkebrune øynene var bare olme sprekker der de glodde rundt i rommet. Han var sint på Julian, som bare hadde ignorert ham siden lørdagen. Han var sint på moren sin, som hadde stukket av fra faren og ham bare uker etter at han ble født. Han var sint på Lulu, farens nye kjæreste som stjal oppmerksomheten hans og som fikk ham til å unngå å legge merke til all galskapen sønnen hans fant på. Men mest av alt var han altså sint på sin egen pappa, Jonathan. På lørdag hadde Fabian drukket seg drita full på Jonathans eksklusive, hjemmelagede kirsebærvin sammen med Julian, for senere å havne i en nokså intim og naken situasjon på sofaen – det hele mens faren var hjemme. Likevel hadde faren bare kvitret om ung kjærlighet og deretter forsvunnet opp på rommet for å bable med hun der Lulu på telefonen. Fabian visste at han var nødt til å finne på noe som virkelig utmerket seg. Men hva skulle det bli? Seksuelt samvær med andre gutter i farens påsyn var tydeligvis ikke nok. Det var visst heller ikke en utagerende klesstil, et språk preget av mye grov banning eller en viss gi faen-holdning overfor opphavets følelser. Han var nødt til å komme opp med noe nytt, og da gjaldt ikke de typiske tenåringsrevolusjonene som å rømme hjemmefra eller ha fest uten foreldrenes samtykke eller viten i det hele tatt, men her måtte noe skikkelig kruttladet til. Han var ikke så sikker på om han ville dra det hele så langt som å begynne med stoff, men helt ærlig begynte han å gå ganske så tom for ideer. Han kunne selvfølgelig skaffe seg noen piercinger i ansiktet og digre tatoveringer, men han følte på seg at det umulig kunne være nok.
   Plutselig falt et lyn ned i hodet på ham, og han ble så bevisst genialiteten ved sin egen idé at han så seg nødt til å plante føttene ettertrykkelig ned på gulvet. Han merket seg stolt hvordan dunket fikk taklampen i første etasje til å riste.
   Han kunne bli kriminell! Vanskeligere var det ikke! Det skulle selvfølgelig ikke være noe alvorlig noe, som drap og voldtekt, men litt småtteri kunne han vel unne seg. Litt innbrudd her og der, nasking i butikker… ikke noe som trengte å havne på rullebladet hans. Kanskje kunne han også piratkopiere noen filmer på si som han kunne markedsføre på eBay. Det lå karriere i dette! Og hvorfor ikke begynne allerede i kveld?
   Besluttsomt reiste han seg fra sengen, og knyttet instinktivt den ene neven foran ansiktet. Det var ikke et spørsmål om
hvis faren fant ut av dette, men når. Og når han gjorde det, kom Fabian endelig til å bli beundret i de rette kretsene. Hele Lunisand ville snakke om Jonathan, stakkars, stakkars Jonathan, som hadde en rabiat villstyring av en sønn, en sønn som ikke lot seg binde av regler, og som ville bli respektert og fryktet i all fremtid. Fabian, han som gjorde opprør. Han gledet seg allerede.
   Ekstra fordelaktig var det selvfølgelig at faren for øyeblikket befant seg hos turtelduen sin. De bodde i gangavstand fra hverandre, og det var ingen sak for Fabian å bøffe bilen så lenge. På den måten kunne han gli relativt usett rundt i Lunisands mulm og mørke og speide etter et egnet mål for sine ugjerninger. Han hadde nok kjøretimer på samvittighet til å greie å holde kjerren sånn noenlunde på veien, og dessuten skulle han jo ikke kjøre fort heller. Nei, han skulle cruise langsomt nedover de mest tvilsomme strøkene som alle hadde glemt fantes i bygden deres og finne et hus som ikke så altfor vanskelig ut å komme seg inn i. Det var akkurat det han skulle gjøre!
   Med iver verdig en nerd i en naturfagstime jogget han ned trappen, bort til nøkkelskapet og, etter å ha snappet til seg bilnøkkelen, ut i oppkjørselen. Fem lange steg over den røde sanden som så blå ut nå om kvelden, og så var han borte ved bildøren. Han slang den opp, og hev seg inn i førersetet. Showtime!
   Motoren startet med et drønn idet han vred nøkkelen om i tinningen, og han kunne formelig føle hvordan hestekreftene under ham klargjorde seg. Pedalene foran føttene hans skrek praktisk talt etter nærkontakt, og han skulle da sannelig gi dem hva de ønsket seg.
   Det knaste idet gummi trillet mot sandstein, og for Fabian låt det som musikk der han rygget ut på hovedveien.
   Selv om han hver dag ellers forbannet det faktum at det ikke var gatelys å oppdrive i Lunisand, med unntak av i Lunitrum, valgte han å velsigne det nå. Nå kunne han luske i fred som et spøkelse, uten å være redd for uvelkommen iakttakelse.
   Da kjøretøyet stod klart i Sågodtsomny Aveny, kilte Fabian den ene pedalen lekent med foten, og han rullet stillferdig av gårde i behagelige tjue kilometer i timen. Dette ga ham god nok tid til å peile seg ut et offer blant de spredde boligene som ruvet opp på hver side av veien som mørke monumenter, med de tårnende fjellene som lerret. Han ble nødt til å velge sin ”klient” med omhu. Antakelig ble han nødt til å kjøre en liten stund, for innbruddet skulle jo ikke være
for lett å spore heller; det ville bare ha virket uprofesjonelt. Dessuten måtte det se relativt lett ut å komme seg inn, for selv om han selvfølgelig ville at det skulle se slik ut, kunne han jo ikke hjelpe for at han tross alt ikke var profesjonell.
   Sågodtsomny Aveny gikk over i Karategata, og etter en kjapp elle-melle-deg-fortelle, satset Fabian på å finne lykken ved å svinge til venstre.
   I Gelé Allé, gaten som løp parallelt med Karategata, tronet det nye huset til Azul frem. Selv om det eneste lyset nå kom fra stjernene og billyktene, hadde Fabian sett det mange ganger før i dagslys, og det var virkelig noe utenom det vanlige. For det første var det fra topp til tå bygget i bambus, og for det andre reiste et tårn seg opp fra det til høyre. Fabian hadde fått med seg såpass at dette var soverommet til Julian, og et øyeblikk vurderte han faktisk å bryte enda litt flere regelverk ved å ta til høyre akkurat nå og velge ut Azuls hus som episenter for sine forbrytelser, som en slags hevnaksjon mot den heller sjofle behandlingen han hadde fått fra elskeren sin, men ombestemte seg i siste liten. Han kom på at i og med at det var flunkende nytt, hadde det garantert alt det nyeste innen sikkerhet, og han ville helst rekke å utrette
litt faenskap før onkel politi kom med håndjern og blålys.
   Etter å ha kjørt litt lenger, innså derimot Fabian at skulle han finne seg et passende åsted, var ikke Karategata og Gelé Allé stedene å lete. Her lå husene nært inntil asfalten, i tillegg til at det var nettopp disse to gatene som var de mest populære når det gjaldt bosetning i ørkenen. Nå nærmet han seg Sugesmuget. Kanskje ville det vise seg å være litt av et sjakktrekk å forsvinne opp dit i stedet?
   Men før han rakk å komme på regelen for vikeplikt i et kryss, skimtet han noe som virket ganske malplassert ved siden av herregårdene som pleide å dominere akkurat dette distriktet.
   Silhuetten av det som lignet mest på et lite skur hvilte et lite stykke ved siden av jumboeiendommen til nykomlingene McLurv. Han kunne egentlig ikke si at han hadde lagt noe særlig merke til det før nå. Tidligere hadde han vel bare trodd at det var en tilfeldig ansamling planker og stein, men nå som han la sjelen sin i å finne en gunstig krimarena, stod det ut som et tilbudsprodukt i en merkevarebutikk.
   Fabian sakket farten til bilen bare så vidt gikk, før han kjørte rett av veien og parkerte om lag hundre meter borte fra den. Han lirte av seg en rekke ikke så trykkvennlige ord i frustrasjon over Lunisands manglende flora, men håpet at bare han stoppet tilstrekkelig langt vekke fra huset han snart skulle angripe, var det ingen som ville knytte noen direkte forbindelse mellom den sløve Volvoen og udådene som straks skulle finne sted.
   Da motoren sluttet å gå, steg han ut av førersetet og inn i den stjerneklare natten. Hjertet dundret, og pulsen slo som en basstromme mot åreveggene hans. Adrenalinet etterlot seg en søt smak ytterst på tungespissen. Det var nå det skulle skje.
   Det tok ikke lang tid å luske bort til det sjuskete rotteredet. Dessuten sørget Fabians sorte hår og mørke klær for en ypperlig beskyttelse, og sammen med avstanden, gjorde det at ingen av rønnens nærmeste naboer kom til å legge merke til ham.
   Ingen lys var på innvendig, så det ut til. Fabian var nå helt fremme ved trappen, og bak de gardinløse glassene så han bare mørke.
   Han satte hendene i siden, kastet hodet noen centimeter tilbake, og flekket tennene i et infernalsk glis. En tanke meldte seg i hodet hans: hvordan hadde han planer om å gjøre innbrudd uten noe brekkjern, dirk eller så mye som et stykke ståltråd?
   Gliset visnet vekk på få sekunder.
   Men likevel var det ikke nok til å slukke opprørsgleden hans helt. Faktisk var han på dette punktet allerede såpass ruset på utopiske tanker om anarki i hans eget hjem at han også ble uvanlig kreativ. Kanskje ikke så altfor rasjonell, men like fullt kreativ. Og er man veldig kreativ, og tilsvarende lite rasjonell, er det praktisk talt ikke grenser for hva man kan få seg selv til å gjøre. Fabian, for eksempel, fant ut at han så lenge han kunne grave seg gjennom til kjelleren, var veien derfra sikkert litt enklere. Og siden han ikke hadde spade, huket han seg ned til en doggy style-stilling på alle fire for å grave med hendene.
   Han hadde derimot ikke gravd lenge før han merket hvordan det sved i både håndledd og fingre. Mellom neglene og fingertuppene hans var det sikkert nok jord til å fylle et helt gjørmebad, og så gikk det ufattelig tregt.
   Det var da han kom på enda en kreativ idé. Heller ikke denne var så altfor rasjonell at det gjorde noe, men overflødigheter som menneskelig fornuft og forstand var redusert til et minimum hos Fabian denne skjebnesvangre kvelden. Litt unna der han nettopp hadde gravd, stod nemlig et ikke akkurat velstelt tre, men et tre kunne likevel ingen nekte for at det var. Og et tre har røtter, så mye vett hadde enda ikke blåst ut av Fabians sinn. Og finner man en rot som er akkurat passe krum og akkurat passe tung, er det ingenting i veien for at den kan fungere like godt som en hvilken som helst fullblods spade. Det var i alle fall det Fabian tenkte der han nærmet seg treet med en glød som minnet skummelt mye om storbrannen i London i 1666. Bagateller som hvordan han skulle skille roten fra treet, hvis han i det hele tatt fant en rot med tilfredsstillende nok form, vel å merke, kretset ikke engang i hans hode der han på ny deiste til bakken med knærne først og gjøv løs på den rødlige sanden med drepende engasjement. Blikket hans minnet ikke så mye om det man ofte ser hos mennesker, men mer om det som er vanlig hos rabiesinfiserte villdyr.
   Også denne gangen skulle han til å gi opp etter å ha gravd i en ti minutters tid, mo inn til benet av utmattelse. Men akkurat idet han skulle til å segne om på stedet, oppdaget han en tynn, blek, akkurat stor nok rot som passet perfekt til idealet han hadde bilde av bak kraniet. Den satt litt kinkig til, men med litt flaks og kløkt var absolutt muligheten til stede for at han kunne lirke den ut.
   Han hoppet ned i det grunne hullet han hadde laget, og inntok nok en gang kraftstillingen. Besluttsomme lanker ble stukket ned i jorden og løftet opp igjen i et beundringsverdig tempo, og selv om musklene hans kjentes trette og numne, stoppet han ikke, og fortsatte å skyfle kull inn i kroppsmaskineriet til den store gullmedalje. Egentlig var det vel strengt tatt ikke mer kull igjen, men med nødreserver av alt mulig annet lommerusk kroppen hans fant det for godt å bruke som energikilde, holdt han det gående som en ustoppelig robot.
   Men resten av roten hadde ingen planer om å la seg grave ut. Fabian gravde og gravde, men jo dypere han kom, desto sikrere ble han på at gevinsten han hadde sett seg ut, ikke var så lett å komme til som hva han først hadde antatt. Dessuten viste det seg at det bare var en liten del av roten som hadde stukket ut. Det var mye mer igjen av den, akkurat som et isfjell, men nå hadde tanken på å bli den som avdekket den store skatten blitt en besettelse, og øynene til Fabian antok et stadig mer psykotisk glimt jo nærmere han kom kilden til hva han først hadde mistolket som ”en tynn, blek, akkurat stor nok rot som passet perfekt til idealet han hadde bilde av bak kraniet.”
   Men plutselig var moroen over. Fabian skvatt tilbake med krefter som strengt tatt ikke engang fantes i den nå utkjørte kroppen. Et halvkvalt vræl fant veien ut av strupen hans, og han kunne føle hvordan kulden omsvøpte ham.
   Det var slettes ikke en del av en litt stor rot han hadde sett. Det var en knokkel. Og nå satt han her med hele skjellettet foran seg.

søndag 5. september 2021

Ti Instagram-kunstnere som er verdt å følge

Etter et døgn med feber og muskelverk er jeg endelig fullvaksinert!

Det var på ingen måte relevant for innlegget, men det måtte ut ikke desto mindre.

Jeg har nevnt før at jeg ikke kan noen ting om visuell kunst, men det hindrer meg ikke i å like det jeg liker. De estetiske elementene ved noe som helst har alltid vært veldig viktig for meg, noe som er grunnen til at jeg blant annet har den klesstilen jeg har og nesten alltid tenker utseende framfor hvor praktisk noe er, for eksempel i det at jeg har en relativt ukomfortabel sofa, som til gjengjeld ser veldig fin ut. Måten en film ser ut på er ofte viktigere enn plottet for meg, og ikke sjeldent kjøper jeg en viss type godteri fordi jeg liker fargene, selv om de typene godteri jeg faktisk syns smaker best befinner seg i motsatt ende av fargespekteret (sjokolade og lakris). Kort oppsummert: visuell kunst er en viktig del av livet mitt, selv om jeg syns det er vanskelig å forklare hvorfor. Litt strengere folk enn meg vil kanskje påstå at mye av det jeg tenker på som kunst – som for eksempel emballasje, reklameplakater eller nettopp godteri – ikke er kunst i det hele tatt, litt på samme måten som at artige tweets ikke er poesi eller at muzak ikke er musikk, men jeg har lært meg å omfavne kitsch og søppel. Litt som at, uten sammenligning forøvrig, Brian Eno bestemte seg for å omfavne muzak for en del tiår siden og si at jo, også dette er musikk. Grensa mellom hva som er kitsch og hva som er kunst vil vel uansett alltid være flytende og høyst diskutabel.

Har lyst til å dele med dere noen av yndlingskontoene mine innen visuell kunst på Instagram. Som sagt har jeg ingen evne til å forklare nøyaktig hvorfor dette appellerer til meg. Poenget er at jeg får noe ut av å følge disse kontoene, på den måten man bare får noe ut av kunst, det uhåndgripelige noe som er så vanskelig å forklare for folk som nettopp ikke får noe ut av kunst (eller i søknader til offentlige instanser.........). Det rører meg, det får meg til å tenke, det inspirerer. Hvis du har noen tips til kontoer jeg bør følge basert på disse, må du gjerne skrike ut i kommentarfeltet!



1. Palmiye 

Det eneste jeg veit om denne kunstneren er at det er en fotograf basert i Tyrkia med et dust pastelluttrykk som gir meg følelsen av milde og melankolske sommerkvelder som aldri tar slutt.






3D-/CGI-kunstner som skaper drømmeaktig cybereskapisme.






Finsk-født (trur jeg?) fotograf bosatt i London med et mørkt neonuttrykk som sender tankene mine mot Mandy.






Italiensk infrarød-fotograf.






New York-basert fotograf og grafisk designer som fargelegger hverdagen i psykedeliske nyanser.






Arabisk-amerikansk fotograf og grafisk designer med en like stor kjærlighet til farger som det jeg har.






Fantasy-fotograf som får modellene sine til å se ut som porselensdokker. Har flere ganger samarbeida med Firefly Path.






Fotograf som gjør absurde syredrømmer til virkelighet.






Surrealistisk kunstner som lager retro-aktige collager jeg skulle ønske jeg kunne leve i.






Fotograf basert i Sør-Korea, som nesten har fått meg til å tru at det den eneste fargeskalaen som fins i Seoul er pastell.





onsdag 1. september 2021

August 2021

Opplevelser: Bastard Burgers med Vibeke. Hedwig and the Angry Inch på utekino på SALT. Besøk hos Vibeke. Bryllupsfesten til Mari og Jostein. Meze på Habibi med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Trine, Mone og Daniel. Lønsj på Sara og dranks på Brewgata med Mari.






Innkjøp: For noen uker siden sådde jeg noen paprikafrø som jeg plukka ut av en helt vanlig paprika, og etter ganske kort tid begynte de å spire! Og de spirer fortsatt! De vokser dritfort, og jeg blei så stolt og glad! Så glad at jeg måtte kjøpe den nyeste boka til yndlingsmatbloggeren min, som – som om det var et tegn – var på tilbud akkurat denne ene dagen:


Kokebok med oljeflekker på allerede – det er sånn det skal være, ikke sant?


TV-serie: Av ukjente grunner har jeg utsatt å se TV-serieversjonen av What We Do In the Shadows i flere år. Jeg elsker filmen, og jeg trur jeg kanskje var redd for at jeg ikke skulle like serien like godt? Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, for det er mulig jeg til og med likte serien enda bedre enn filmen. For filmen har liksom ikke ei tydelig narrativ oppbygging; jeg husker jeg allerede første gangen jeg så den tenkte at dette konseptet kanskje ville kledd et serieformat bedre. Og heldigvis er ikke serien verken en oppfølger til eller en remake av filmen, den er snarere en parallellhistorie om et annet vampyrkollektiv på den andre sida av jorda. Jeg har vanskelig for å le av filmer og TV-serier, så når jeg faktisk finner noe jeg syns er skikkelig morsomt, setter jeg umåtelig stor pris på det. Dette er humor i litt naivistisk Flight of the Conchords-stil, som bare er veldig min greie. Allerede etter første episode hadde jeg rukket å bli glad i karakterene, og jeg elsker alle måtene de tuller med sjangerklisjeene på. Og takket være IT Crowd klarer jeg nesten ikke engang å se ansiktet til Matt Berry uten å begynne å le.




Film: Bo Burnham: Inside (tells Netflix-spesialer som filmer?), Soppenes fantastiske verdenThe Addams Family (som jeg strengt tatt egentlig trur at jeg så da jeg var liten, men det er i så fall så lenge siden at jeg ikke husker noen ting av den, så i alle tilfeller var det som å se den for første gang), En morders memoarer: Dennis NilsenGudfaren og Gudfaren 2. Og… jeg veit jo egentlig at jeg siden jeg begynte å spille Subnautica ikke har sett så mange filmer som jeg har pleid i det siste, men dette var faktisk sjokkerende lesning. Jeg må innrømme at jeg så de to Gudfaren-filmene ikke fordi jeg trudde jeg ville like dem, men for å øke min kulturelle kapital, men til tross for at mafiafilmer altså aldri har vært min yndlingsting, så var de jo utrolig gode filmer (duh) som jeg skjønner hvorfor har den statusen de har. The Addams Family var et moderat fornøyelig tullball, Bo Burnham-spesialen fikk meg til å le og grine, Dennis Nilsen-dokumentaren var ei grei innføring i hans liv og såkalte virke, mens det denne måneden faktisk var dokumentaren Soppenes fantastiske verden som gikk mest inn på meg. Naturdokumentarer er skikkelig trøste-TV for meg, og jeg så denne en dag jeg ikke følte meg så veldig bra, og etter å ha sett denne blei jeg i fyr og flamme. Fordi sopper er faktisk en av de mest fascinerende livsformene vi har, og hive mind'en deres, som er verdens største nettverk av noe slag som helst, er både vakker og mystisk – eller vakker fordi den er mystisk. Jeg hadde trudd filmen skulle være mer Planet Earth-aktig og mindre pro-psykedelia, men det at den hadde en litt annen innfallsvinkel enn jeg hadde forestilt meg på forhånd var ikke egentlig negativt.



Bok: Jeg har så vidt begynt på Tid av Carlo Rovelli, som av mange blir sammenligna med Stephen Hawking, og jeg kan skjønne hvorfor. 



Musikk: Det som er så fantastisk med sangene til Bo Burnham, er at de, sånn i tillegg til å være veldig morsomme, faktisk er helt latterlig fengende. Til og med med kjedelige tekster hadde dette vært gode poplåter, liksom. Takket være Inside har jeg ikke klart å slutte å høre på den første av de to Jeff Bezos-sangene hans:

fredag 20. august 2021

TEDtalks: I've lived as a man and as a woman – here's what I've learned

Jeg trur jeg var i begynnelsen av tenåra da Ranma 1⁄2-mangaen begynte å komme ut på norsk. For de som aldri har hatt en periode der de var manisk opptatt av japansk kultur: Ranma 1/2 handler om en gutt som forvandles til ei jente når han kommer i kontakt med kaldt vann. Jeg husker jeg var veldig misunnelig på ham, for jeg hadde også lyst til å bytte kjønn fram og tilbake etter eget forgodtbefinnende. 

For ganske mange år siden så jeg den fantastiske svenske dokumentaren Ångrarna (som kan ses i sin helhet om du trykker på linken!) som er en filma samtale mellom to menn som begge i en lang periode av sine respektive liv levde som transkvinner. Noe av det jeg husker som mest interessant var når de snakka om hvor forskjellig de blei behandla når samfunnet oppfatta dem som kvinner kontra når de blei oppfatta som menn. Og hvis du ikke har lyst til å bruke en time av ditt liv til å se Ångrarna (selv om jeg syns du burde det), så sjekk i det minste ut denne kvarterslange TEDtalken av Paula Stone Williams:


Dette er dessverre sannsynligvis et sånt tilfelle der de som trenger mest å se den, antakelig velger å ikke gjøre det, men den er likevel så god at jeg bare har lyst til å vise den til alle jeg kjenner. For det er jo sånn at man blir blind på sitt eget privilegium – you don't know what you don't know – og dette er mye av grunnen til at så mange viktige diskusjoner stagnerer. Jeg low-key hater uttrykket "på seg sjøl kjenner man andre", for det gjør man jo ikke! Mennesker er så utrolig forskjellige, men det er dessverre ganske vanlig å ikke innse at andre kan ha vilt ulike oppfatninger, erfaringer og reaksjonsmønstre enn seg sjøl. "Jeg klarer det jo, så da må jo du få det til" er noe jeg har fått høre altfor mange ganger i løpet av livet, men det er da ingen som helst logikk i at jeg skal få til det samme som et menneske som har levd et helt annet liv enn meg gjør. Og jeg er veldig klar over sjøl hvilke privilegier jeg ikke har, for det blir jeg mint på stadig vekk, men å se de privilegiene jeg faktisk har er mye vanskeligere. Fordi å være privilegert er ikke det samme som å få spesialbehandling. Jeg tenker ikke over at jeg får spesialbehandling når jeg møter opp på en konsert i god tid og kaprer en god plass helt foran. Likevel har jeg et privilegium overfor rullestolbrukere som blir stua bort bakerst i hjørnet uansett hvor tidlig de møter opp, og så forventer liksom arrangørene at de skal være takknemlige så lenge de i det hele tatt får lov å være med.

Jeg snakker meg bort her. Det trenger jeg ikke å gjøre. Paula Stone Williams forklarer det uansett mye bedre enn meg.

mandag 16. august 2021

Lunisand – episode 11: Tusen små øyeblikk

Holy shit, folkens, responsen på det forrige innlegget mitt gikk helt over stokk og stein. I løpet av den samme dagen som jeg publiserte det endte det opp med å bli et av mine mest leste blogginnlegg noensinne, og jeg har fått supermange fine kommentarer fra folk både på sosiale medier og i virkeligheten etter at jeg skreiv det, selv om jeg syntes det var en litt skummel ting å snakke offentlig om. Så: tusen takk!

Men! Nå er det tid for episode elleve av Lunisand, min litterære såpeopera skrevet omkring 2007 – 2008. Som alltid er det litt, vel, cringe, men det er dere vel vant til innen nå. Tidligere episoder finner du her.



Ylva Serpiente – 16 år, Skorpion. Datter til Lulu, søster til Nico. Kjølig og arrogant, og liker å titulere seg selv som ”dronning av skolegården.” Har lett for å forelske seg, men til tross for massiv popularitet på skolen, har hun ennå ikke kjæreste.
Nico Serpiente – 17 år, Vær. Sønn til Lulu, bror til Ylva. En sporty og populær fyr som mer enn gjerne går på fest med sine venner. Hans store hobby er å bygge roboter, og har som drøm å bygge en androide en dag.
Lulu Serpiente – 41 år, Skorpion. Mor til Nico og Ylva. Stresset alenemor på jakt etter en mann å dele livet med. Er sykemeldt fra jobben på grunn av utbrenthet. Er depressiv i perioder der hun sørger over kjærligheten hun aldri fikk.

Den lille lappen i Ylvas håndflate ble skrukkete og klam av svetten huden hennes utskilte. Lunisand var et sted der alle kjente alle, men til alt hell hadde hun ikke møtt på noen andre enn eieren av den lokale bokhandleren, som ikke visste hva hun het engang. Hun hadde hatt nok slit med å bortforklare det hele for Nico da han hadde spurt om hvorfor hun ikke tok skolebussen hjem. Og nå satt hun her, med en skjerm foran seg som stadig viste høyere tall, is i hjertet, og en uggen følelse i magen. Hun ble kvalm bare av å tenke på det hele. Hun hadde prøvd å fortrenge det, men fornuften hadde omsider tatt over, og her satt hun på apoteket.
   Nummer nittifem. Nå var det altså bare én kunde igjen før det var hennes kølapp som skulle benyttes. Heldigvis var det ingen andre som greide å maskere følelser som selveste dronningen av skolegården gjorde, og hun visste at hun skulle greie å forholde seg nøytral idet det ble hennes tur.
   Og i det samme hun tenkte det, fikk hun altså muligheten til å teste ut hvor flink hun faktisk var til å dekke over hva det skulle være av affekter. Nummer nittiseks var det neste som blinket digitalt i rødt på den elektroniske skjermen over henne, og hun gjorde så godt hun kunne for å ikke skjelve idet de spinkle bena løftet resten av kroppen opp fra stolen.
   Borte ved disken ble hun møtt av en liten, eldre dame med firkantede briller og et vennlig smil. Ylva fikk lyst til å gråte av ironien.
   ”Jeg skal ha en graviditetstest, takk”, sa hun. Stemmen lød som en jernlenke klasket mot kaldt metall.
   Smilet til damen i kassen forsvant, og hun nikket alvorlig mens hun sa at det skulle hun finne. Ylva kjente hvor frustrert hun ble. Denne uvitende tosken hadde da ingen rett til å bekymre seg! For alt hun visste, kunne hun ha kjøpt det til en venninne, en søster eller en mor. Og hvorfor så plutselig alle i hele apoteket på henne? Hvorfor rynket de brynene, smalnet øynene og rettet usynlige pekefingre mot henne? Hadde dette bare vært på skolen, skulle hun ha krevd respekten tilbake ved å legge høylydt ut om hvor mye lengre oppe på rangstigen hun befant seg enn dem. Hun skulle saktens ha minnet dem på at de bare var som parasitter å regne, udugelige snyltedyr som levde av hennes suksess, blodigler som kun hadde venner fordi de gikk på samme skole som henne. Det var hun, og hun alene, som var grunnen til at folk i det hele tatt gadd å bo på et så gudsforlatt sted som Lunisand, og mislikte de henne, var det fordi de var sjalu fordi de ikke var like pene og kule som henne. Det skulle hun ha sagt! Det ville ha fått dem til å dra de lange, nysgjerrige nesene til seg, til å passe sine egne saker, og til å reflektere over selve verdien av deres egen eksistens, særlig sett i sammenheng med at hun, Ylva Serpiente, eksisterte samtidig med dem.
   Men hun var på apoteket, og her var hun like anonym som flisene på gulvet. Favorittkjolen i lårkort bomull var dekket over av en knelang, grå kåpe, og de sorte fløyelsgardinene hang som slør nedover ansiktet og fikk henne til å gå fra å være en noen til en hvem-som-helst.
   Ekspeditrisen returnerte med den lille, forrædersk ubemerkelsesverdige forpakningen som hun la i en pose. Et metallisk ”takk” sprang fra munnen til Ylva, før hun tok posen, rullet den sammen til den var liten nok til å skli ned i lommen hennes, og strøk ut av døren. Fortsatt inne på apoteket ristet en gammel mann på hodet og mumlet noe om dagens seksuelt frigjorte ungdom, før han og alle de andre glemte alt om henne, og begynte å tenke på hva de skulle ha til middag igjen.
   Ylva, på sin side, tenkte på alt annet. 
   Som om det var et tegn, hadde været ute skyet til, og tunge skyer truet med å gi den lille bygden en vask.
   Like før himmelen rev ned demningene sine og lot vannet falle, som en syndeflod adressert til Ylva selv, skyndte hun seg inn i det lille skuret av en bussholdeplass som ventet på henne ved veien. Det var velsignet tomt, og bortsett fra et par sigarettsneiper som lå nedtråkket i asfalten, var hun helt alene. Hun ség sammen på trebenken, dunket hodet i pleksiglasset bak seg, og lukket øynene. Nå var det bare henne og hjerteslagene hennes.
   Men det lille øyeblikket av forfriskende ensomhet var ikke ment til å vare. Kort tid etterpå hørte hun fottrinn i regnet, og en vennlig mannsstemme som spurte: ”Kan jeg sette meg her?”
   Hun slo øynene opp, og blikket falt på en høy, relativt ung mann med bowlerhatt og et paisleymønstret skjerf om halsen. Hudfargen hans var gyllen, og i et vettskremt sekund trodde hun nesten det var Jonathan Neon, men hun innså raskt at ham kunne det ikke være. Der sistnevnte kledde seg som en slask, var mannen hun nå så på stilig antrukket i skjorte og mørke bukser.
   ”Ja… ja, klart”, mumlet hun, litt perpleks over å bli overrasket, attpå til av en som minnet litt om visse andre.
   Den fremmede satte seg forsiktig ved siden av henne, som om han ville gjøre det helt klart at han ikke var ute etter å skade henne, og så på henne med et blekt smil. Ylva glante tomt tilbake, uten helt å vite hva hun skulle si eller ta seg til. Derimot bestemte hun seg raskt for at hun slett ikke trengte å ta seg til noen ting. Han var bare et tilfeldig menneske som ventet på bussen med henne.
   Likevel virket det ikke som om den ukjente personen ved siden av henne var av samme oppfatning.
   ”Se på regnet”, sa han, og for en gangs skyld gadd ikke Ylva ta på seg bryet med å svare noe som ville få ham til å holde kjeft tilbake, og hun sa: ”Ja, dritt at det måtte komme nå som sola var så god og varm, ass.”
   ”Ja, sola er viktig. Uten den hadde ikke regnet kunnet leve”, sa han, og Ylva merket seg at han hadde en utenlandsk aksent. R-ene hans var litt skarpere enn vanlig, og tonefallet var annerledes.
   Så gikk det med ett opp for henne hva han hadde sagt. Eller, kanskje det var nettopp dét det ikke gjorde. For hva mente han med det?
   ”Jeg er ikke sikker på om…”
   ”Regnet, vannet… ingenting er mer udødelig enn det”, sa han, som om han ikke enset at hun var der, ”sola drar vannet til seg, og deretter faller vannet som regn ned til jorda. Det renner ut i elver og innsjøer, og neste gang sola skinner, drar den det til seg igjen. Evig liv…”
   ”Jeg trur jeg er gravid”, ramlet det ut av Ylva før hun i det hele tatt hadde blitt klar over at hun hadde tenkt det. Helt ute av seg slo hun hendene for munnen og kjente seg svimmel. Hva var det hun nettopp hadde sagt til en totalt uvitende og tilfeldig fyr?
   Men hvem-han-nå-var reagerte ikke som folkene på apoteket. Han kom ikke med noen skjennepreken eller morske miner, men så på henne med det samme milde smilet han hadde hatt idet han satte seg.
   ”Da er vi motpoler”, sa han, og så henne inn i øynene.
   ”Hva… mener du?” spurte Ylva, og uten at hun visste hvorfor, hadde hun klump i halsen.
   ”Du bærer livet i deg. Akkurat nå har du en liten vannpytt inni kroppen, som ennå ikke har blitt til regn. Jeg er en regndråpe som renner i stadig større fart mot havet”, sa han, og hele tiden mens han snakket, hadde ikke Ylva på følelsen av at han så henne, men at han henne. Og det han sa… Hun trodde hun visste hva det betydde, men…
   ”Er… du…” begynte hun, men hun greide ikke å si det siste ordet. Heldigvis tok han over, nikket og sa: ”Ja. Jeg er døende.”
   Ylva trakk blikket til seg og stirret heller ned i fanget sitt. Hun ble plutselig brydd, og begynte å fingre med knappene på kåpen sin.
   ”Ikke bli så forlegen. Du har all grunn til å være glad”, sa han, men da greide ikke Ylva å holde seg lenger, og lot saltstrømmer dra med seg den kraftige øyesminken nedover porselenskinnene.
   ”Verden er virkelig det underligste stedet som fins”, sa mannen, og la trøstende en hånd på skulderen hennes, ”du har skapt nytt liv, og du gråter. Jeg skal snart forlate mitt, og jeg smiler. Og på toppen av dette, så møttes vi mens det regner. Mon tro om ikke sola snart titter fram. Da ville ironien, og på den måten også skjebnen, ha vært fullkommen.”
   ”Jeg ville ikke… men han holdt ikke opp da jeg ba ham slutte… jeg sparka og slo… men han stoppa ikke…” Ordene fra Ylvas munn kom rykkvis, og bare ved å prate om det, kjente hun kvalmen igjen. Hun følte tungen hans i munnen, hun merket smerten i underlivet. Samtidig ga den plutselige ordflommen henne følelsen av å kaste opp. Den bitre smaken var nesten like besk og sur som hva den hadde vært den skjebnesvangre kvelden voldtekten faktisk hadde funnet sted, men det var bare for en stund. Jo mer hun snakket, selv om det for det meste bare var hikst og hulk og det samme om igjen og om igjen, jo tommere følte hun seg. Snart ville alt være ute av henne.
   Og han som satt ved siden av henne, han holdt henne bare rolig på skulderen og lyttet oppmerksomt uten å si noe.
   Slik satt de i flere minutter, til Ylva endelig fikk rettet seg opp og tørket ansiktet. Hun overrasket seg selv ved å tenke tanken på å unnskylde anfallet sitt, men lot det være. Det lot uansett ikke til at han som satt der med henne hadde noe som helst imot at hun gråt litt.
   Kort tid etterpå kom bussen, og idet hun reiste seg, sa han: ”Ta vare på deg selv.”
   ”Jeg skal prøve så godt jeg kan”, forsikret Ylva, og smilte til ham idet hun gikk på og etterlot ham i skuret. Og, tilfeldig eller ei, litt oppløftende var det at da hun satte seg ved en vindusplass, la hun merke til hvordan solen endelig greide å skinne gjennom skylaget.

Da hun var hjemme, ble hun derimot brått rykket tilbake til virkeligheten igjen. Hun kom på hva det var hun bar på i lommen, og hva det var hun måtte gjøre. Det var selvfølgelig med en viss nervøsitet. Selv om det så klart var godt mulig at hun var helt ubefruktet, hadde voldtekten funnet sted mens hun hadde hatt eggløsning. Hvis mensen uteble om cirka fjorten dager fra nå…
   Hun grøsset. Aller helst ville hun ha svar på det nå med en gang i stedet for å gå rundt og seigpines, men der hun satt på sengen sin og hadde bruksanvisningen foran seg, stod det at den kunne benyttes den første uken etter at mensen unnlot å komme. Altså ble hun nødt til å vandre rundt i usikkerhet frem til det.
   Hun hørte skritt i gangen utenfor, og skyndte seg å legge pakken under hodeputen. Hun kunne høre morens latter og den mørke stemmen til Jonathan. Bare ikke moren åpnet døren hennes nå…
   Men foreldre har en plagsom tendens til å gjøre akkurat det motsatte av hva barna deres vil at de skal gjøre. Uten så mye som å banke på, presset Lulu ned dørhåndtaket og stod på terskelen. Bak henne skimtet hun det ubarberte ansiktet til Jonathan, og han gjorde et forsøk på å smile til henne. Hun presset en slags grimase frem mens hun kjente hvordan magen kjørte berg-og-dal-bane innvendig.
   ”Var det så fort gjort?” spurte hun, og Ylva kvapp til. Hvem hadde sladret?
   ”Eeeh… h-hæ?” spurte hun, og hørte selv hvor påtatt hun låt, men hun innså at det var bedre å spille uvitende, i alle fall med det første.
   ”Nico sa at du blei med ei venninne hjem i dag for å gjøre lekser. Er dere ferdige alt?” smilte hun, og Ylva kunne puste lettet ut. Hun hadde helt glemt hva hun hadde sagt til broren tidligere på dagen.
   ”Ja, det var ikke så mye, og de fleste oppgavene var ganske lette”, sa hun, og prøvde å ikke stirre på Jonathan.
   ”Så flott. Jonathan og jeg skal bare… snakke litt sammen på rommet mitt, så da er jeg der hvis dere trenger meg”, sa Lulu, og smilte så overbevisende hun bare kunne.
   ”Mhm”, sa Ylva, mens hun prøvde å tenke på noe annet.
   Men da moren omsider lukket døren, og fnisingen hennes etter hvert døde bort i gangen, falt Ylva over på siden og lot tårene renne for andre gang den dagen.

søndag 8. august 2021

Så hva feiler det meg egentlig?

Jeg har vært litt i tvil om hvor mye jeg skal snakke om min psykiske helse på denne bloggen. Jeg har jo ikke lyst til å holde en så viktig del av livet mitt skjult, samtidig som jeg veit at jeg dessverre kjenner en del folk som fortsatt tenker at begreper som "deprimert" og "engstelig" bare er nymotens varianter av "lat" og "dum". Eller som bare, jeg veit ikke, treffer meg utelukkende på mine gode dager og derfra trekker konklusjonen om at det umulig kan feile meg noe som helst, fordi jeg ikke ser ut som eller oppfører meg sånn som de tenker at psykisk sjuke folk ser ut eller oppfører seg. Eller som trur de kjenner meg, men som egentlig ikke kjenner meg i det hele tatt. Når jeg har prøvd å være åpen om min psykiske helse før, har jeg blitt beskyldt for å bare ville ha oppmerksomhet og for å innta en offerrolle, og det gjør at jeg kvier meg litt for dette, selv om jeg jo egentlig veit at de aller, aller fleste som sannsynligvis kommer til å lese dette er greie folk som skjønner at psykisk sjukdom er, ya know, en greie. Så bare for å ha gjort det klinkende klart: det er altså ingen annen grunn til at jeg skriver dette enn at jeg vil at dere skal vite hva det er som egentlig skjer med meg. Jeg trenger ikke at dere syns synd på meg (selv om det er greit om dere gjør det), men jeg trenger at dere respekterer meg.

Herregud, dette blei plutselig veldig mye mer seriøst og formelt enn jeg opprinnelig hadde forestilt meg, men ting går ikke alltid som man har tenkt.

Det er noe gærent med meg. Det har vært det så lenge jeg kan huske. Jeg skreiv dette for nesten ti år siden, for eksempel, men det begynte jo leeeenge før det. Jeg trur jeg var tolv år første gang jeg skada meg sjøl, men den gangen hadde jeg liksom noe konkret å knytte det opp til: jeg blei mobba på skolen, og jeg grua meg til å stå opp hver eneste morgen. Det var en ganske åpenbar grunn til at jeg følte meg dritt, liksom. Men det gikk liksom ikke over etter at jeg begynte på ungdomsskolen og mobbinga slutta. Jeg hadde skikkelig dårlig sjøltillit, jeg hata meg sjøl og kroppen min, syntes det var vanskelig å knytte meg til andre mennesker, blei sliten av sosiale sammenkomster, ville egentlig bare være i fred og skrive og lese og spille TV-spill og dagdrømme, for fantasiverdener var mye bedre og mer interessante steder å være enn virkeligheten. Og det gikk litt bedre etter hvert som jeg kom meg vekk fra hjemstedet mitt. Jeg begynte på folkehøyskole, og for første gang i mitt liv var jeg på daglig basis omgitt av folk som var interessert i de samme tinga som jeg var, og som syntes det var gøy, og ikke irriterende, når jeg bega meg ut på lange, nerdete monologer om bøker, filmer, band og spill jeg likte. Jeg var riktignok redd jeg aldri skulle klare å få meg utdanning eller jobb fordi nye, ukjente situasjoner var så utrolig overveldende og skremmende for meg, og det gjorde meg så ekstremt sliten, men heldigvis hadde forfatterstudiene et opplegg som passa for hjernen min på en måte mer typiske akademiske utdanninger ikke gjorde, og det var utrolig fint for meg å være sammen med andre folk som hadde de samme interessene som meg, og som kanskje syntes jeg var litt rar, men at det var noe av sjarmen min.

Men uansett hvor hjemme jeg følte meg på forfatterstudiene, måtte jeg likevel forholde meg til resten av livet. Jeg var fortsatt elendig til å holde orden hjemme, betale regninger i tide, organisere livet, sette meg inn i systemer, være på jobbintervju, kjøre kollektivtrafikk (og å ta førerkort gikk hvert fall ikke), få nye venner og holde kontakta med gamle venner, være på konserter (til tross for at det er noe jeg egentlig liker veldig godt), lese (en annen ting jeg er veldig glad i), kommunisere tydelig, være på flyplasser og andre travle steder, sove, forstå romantiske forhold, gjøre noe som helst så lenge jeg måtte høre på en lyd jeg ikke likte, sitte på en normal måte, sitte stille, feire bursdag, studere alt som ikke er forfatterstudiet, spise, kle på meg, dusje, flørte, kjøpe ting, samarbeide, støvsuge, kaste ting, jobbe og smalltalke. For å nevne noe, men lista er så lang, og det er så mye jeg ikke tenker over engang fordi det for meg tross alt bare er sånn livet mitt er og alltid har vært og det tok litt tid før jeg skjønte at dette var ting det ikke var normalt å være dårlig i. Jeg var flink til å skrive, da. Fiksjon, vel å merke. Ikke jobbsøknader, akademiske tekster, kronikker, mailer eller noe annet som har noen praktisk funksjon i livet. Bare kunst. Og det at alle disse tinga som var så mystiske for meg, framstod som så selvfølgelige for alle andre, gjorde at jeg følte meg ekstremt mislykka og dum og lat. Det hjalp heller ikke at enkelte andre mennesker mente akkurat det samme, at jeg nettopp var mislykka og dum og lat for å ikke få til helt vanlige ting, og at de ikke hadde noen kvaler med å la meg få vite det. Jeg skjønte rett og slett ikke åssen jeg kunne være så tilsynelatende smart og flink, når jeg samtidig var så utrolig dum og udugelig. Hvis man klarer å skrive en roman, bør man klare å ta en buss man aldri har tatt før, liksom. Tenkte jeg, da.

Første gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg femten år og blei fortalt at jeg bare ville ha oppmerksomhet og være spesiell. Andre gangen jeg prøvde å få hjelp, var jeg tjuefem år og blei fortalt at jeg bare måtte bli flinkere til å holde meg i fysisk aktivitet, spise oftere, stå opp og legge meg tidligere og gå på kafé med venner. Etter å ha prøvd å begynne i ny jobb for bare å bryte fullstendig sammen etter noen timer på den nye arbeidsplassen fordi det var så mange nye folk og rutiner, så høy musikk og så skarpt lys, fikk jeg endelig hjelp som trettiåring. Og nå er jeg trettién og skal forhåpentligvis få en diagnose i begynnelsen av september. Og det er ikke den diagnosen jeg hadde trudd. Jeg hadde liksom bare gått ut fra at det kom til å være klassikeren "angst og depresjon" som feilte meg, fordi, vel, jeg har vært utrolig engstelig og skikkelig deprimert mesteparten av livet. Men det slo meg liksom ikke at angsten og depresjonen min kunne være på grunn av noe annet.


Yo Samdy Sam har mange utrolig fine YouTube-videoer som i all hovedsak handler om åssen det er å bli diagnostisert med autisme som voksen dame. Som hun forklarer i videoen over, er dessverre nesten all forskning på autisme gjort på gutter, men fordi jenter i myyyyye større grad enn gutter blir oppdratt til å (og kjefta på hvis de ikke gjør det) holde kjeft og sitte stille, kan det være vanskeligere å oppdage, fordi symptomene våre kan se annerledes ut. 

Da psykologen min snakka om autisme og asperger syndrom for første gang, blei jeg litt overraska, men jo mer vi snakka om det og jo mer jeg leste om det, desto mer mening ga det. Autisme kan forklare så godt som alt som feiler meg. Det jeg hele livet har gått ut fra at har vært angstanfall, er sannsynligvis det som på engelsk kalles autistic meltdowns (sjøl liker jeg den direkte oversettelsen "autistisk nedsmelting" veldig godt, men det er så vidt jeg veit ikke et etablert uttrykk). Og igjen: ikke rart jeg har vært deprimert når jeg ikke har klart å forstå hvorfor jeg ikke får til helt hverdagslige ting og dermed har gått ut fra at det er fordi jeg er lat og dum, si!

Som sagt skal jeg altså gjennom det offisielle diagnostiseringsintervjuet sammen med psykolog og overlege i begynnelsen av september. Fra før av har vi vært gjennom et diagnoseskjema der en score på over 65 kan tyde på at man har autisme eller asperger syndrom. Jeg scorte 125. I mellomtida skal DPS'et i tillegg innhente komparentopplysninger, noe jeg gruer meg til, for noen av mine nærmeste pårørende har vært blant dem jeg snakka om innledningsvis som i løpet av åra ikke har tatt meg og symptomene mine på alvor. Jeg er rett og slett skikkelig bekymra for at det skal gjøre at jeg ikke får diagnosen, for som pasient har man umiddelbart mange flere rettigheter hvis man har en offisiell diagnose å vise til.

Og hvis du etter å ha lest alt dette sliter med å forstå åssen i all verden noen så tilsynelatende oppegående som meg sannsynligvis har autisme eller asperger syndrom, så er det fordi jeg – og som Samdy Sam påpeker er det ekstremt vanlig, særlig blant jenter – hver eneste dag prøver ekstremt hardt å passe inn fordi jeg i barndommen og ungdomstida blei fortalt at sånn kunne jeg ikke oppføre meg. Og det er SÅ SLITSOMT! Jeg veit ikke om det går an for folk som ikke er på autismespekteret å skjønne hvor utrolig energikrevende det er å hele tida prøve å følge regler man egentlig ikke fullt ut forstår. 

Så ønsk meg lykke til i begynnelsen av september! Og hey, hvis du da du leste dette kjente deg igjen i mye av det, kan det kanskje være verdt å nevne det for legen din neste gang du er der.

lørdag 31. juli 2021

Juli 2021

Opplevelser: Kunstutstilling, burger på Døgnvill og gin & tonic på Sukkerbiten med Camilla, Corita, Madelén og Lauren. Sognsvann med Martina. Botanisk hage med Vibeke. Kino med Mari. Fjordrock. Katten med Martina. Bursdagen til Mone. Kattepass i Drammen (noe som inkluderte Anchas Bodega med Martina). 





Innkjøp: Ingenting utover husholdning og andre basisprodukter.


TV-serie: Jeg har ikke gjort noen nye oppdagelser denne måneden, men sesong to av HBOs fargerike skateperle Betty gleda hjertet mitt like mye som sesong én gjorde.



Film: Black Widow, Fear Street Part One: 1994, Fear Street Part Two: 1978, Fear Street Part Three: 1666, Weathering With You, A Dangerous Son og Bohemian Rhapsody. Og som dere ser, endte den første Fear Street-filmen opp med å begeistre meg så mye at jeg så de to andre delene rett etterpå. Det kom litt overraskende på meg; jeg hadde rett og slett ikke regna med å like dem så godt som jeg faktisk gjorde. Filmserien i tre deler er basert på bokserien med samme navn av R.L. Stine, en bokserie jeg leste litt av tidlig i tenåra, uten at jeg kjente igjen historien av den grunn. Filmene er teknisk sett kategorisert som skrekkfilmer, men de er såpass lettbeinte og med såpass mye humor at man fint kan være lettskremt og likevel like disse filmene godt, noe som i sin tur gjør at enkelte temmelig grafiske voldsscener kan komme litt brått på, men denna blod og gørr-entusiasten syntes det bare gjorde hele greia desto gøyere. I stemning, utseende og til dels i handling kan de minne litt om Stranger Things, bare at det denne gangen er nittitallet som har blitt kjørt gjennom hypernostalgi-filteret. Dette er ikke de dypeste og mest tankevekkende filmene som fins, men for oss som vokste opp på nittitallet og var glad i bøkene til R.L. Stine, og som aldri helt slutta å være fascinert av det mørke og makabre, er dette ekstremt fornøyelig underholdning. 



Bok: På katteferie i Drammen fikk jeg endelig sjelefred nok til å få lest masse! Herregud, som jeg har savna å sitte ute og lese hele dagen, på den måten jeg pleide å gjøre nesten hele sommeren da jeg var liten. Jeg leste endelig ut Sigd av Ruth Lillegraven, som var ei vakker, sart og melankolsk diktsamling som rørte og begeistra meg med sin til tider nærmest Inger Hagerupske rytme og lydlighet. Jeg leste også novellesamlinga Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, som var skikkelig kul og rar, og som faktisk – ikke for å skryte, eller noe som ligner på å skryte – minte meg litt om enkelte noveller jeg sjøl har skrevet. Nå har jeg for første gang på ekstremt lenge kommet dit at jeg ikke helt veit hva jeg skal begynne å lese nå, men jeg har nok å velge i, så det er egentlig et ikke-problem.





Musikk: Jeg veit jeg har sagt det før, men noen ganger kan det gå laaaang tid før jeg hører ei låt for første gang til jeg plutselig, som fra ingensteder, skjønner hvor bra den faktisk er. For omkring to og et halvt år siden siden fant jeg jo ut at jeg egentlig liker Susanne Sundfør, og da hovedsakelig albumet hennes Ten Love Songs, og så skulle det altså gå enda noen år før det gikk opp for meg at hei, husker dere den hitten Susanne Sundfør hadde i 2012? DEN ER SÅ SYKT BRA. Og resten av verden bare, jada, Kristine. Vi veit det. Vi har visst det i ni år. Ikke desto mindre: jeg kommer ikke over hvor uhorvelig god Susanne Sundfør er til å blande det melankolske og det dansbare, og White Foxes er bare nok et eksempel på hvor perfekt hun har balansert de to polene mot hverandre. Jeg er ikke alltid like fan av, vel, vokaljukkinga hennes (fins det et hakket mer profesjonelt og nøytralt ord for det?), mens andre ganger syns jeg det hun gjør sangteknisk er utrolig spennende og, så klart, ekstremt imponerende. Og perkusjonen! Himmel.