Følelsen av alle følelsene

Å være meg om dagen er… something and a half. Leilighetsprosjektet varer og rekker, og hver gang jeg trur at det er en slutt i sikte, dukker det opp noe nytt. Det er som å vente på et tog som til enhver tid er fem minutter forsinka, uavhengig av hvor lenge man har stått på plattformen og blomstra.

For noen dager siden var jeg på konsert med TR/ST. Rett etterpå blei jeg sjuk med bihulebetennelse og feber og generelt dårlig form. Jeg hoster og slimer fortsatt, men nå er jeg i det minste i stand til å bevege meg rundt igjen uten altfor mye besvær, så det kommer seg, selv om jeg har ødelagt døgnrytmen min i prosessen.

Og helt ærlig hadde jeg ikke sett for meg at jeg skulle ha et behov for å blogge om opplevelsen av å se TR/ST live for andre gang, mest fordi jeg gjorde det såpass grundig første gangen. Hva er vel en andre gang i forhold til en første gang, liksom? Dessuten må jeg innrømme at interessen min for TR/ST har… dabba litt av, av ingen grunn mer dramatisk enn at det er sånn det er for meg; hva jeg er mest opptatt av til enhver tid går i bølgedaler. Musikk – og herunder TR/ST – var hovedinteressen min omkring 2019 – 2021, og i fjor blei det tydelig for meg at jeg gikk inn i en ny TV-spill-æra. Og om jeg skal være helt ærlig, gleda jeg meg egentlig ikke spesielt mye til årets TR/ST-konsert i forkant. Jeg føler meg generelt ganske nummen om dagen, en sannsynlig konsekvens av at livet mitt har stått litt på vent siden jeg måtte hasteflytte ut i april, pluss at jeg, i likhet med for to år siden, syntes tanken på konsert først og fremst var stressende.

Jeg har jo alltid visst at jeg har en tendens til å føle følelser sterkere enn hva gjennomsnittsbefolkninga gjør, men det var ikke før jeg fikk et par diagnoser at jeg begynte å få et ordentlig språk for det. Å lære at det fins et fagspråklig ord for de periodevise, besettende interessene mine (hyperfiksering) har rett og slett gjort det utrolig mye enklere for meg å snakke om dem, i tillegg til at jeg forstår meg sjøl bedre. Derimot veit jeg ikke om det fins et fagspråklig ord for den ekstremt spesifikke melankolien idet man innser at ei hyperfiksering er i ferd med å gå over. Jeg har aldri opplevd at ei hyperfiksering holder seg på samme berusende nivå hele tida, noe som helt ærlig også gjør at jeg er litt redd for at jeg aldri skal klare å være i et ordentlig romantisk forhold. Og akkurat som når romantiske forhold tar slutt, er det noe unektelig trist i det å oppdage at man rett og slett ikke bryr seg like sterkt om en interesse lenger. Jeg syns til dags dato det er vanskelig og feil å omtale TR/ST som yndlingsbandet mitt, bare fordi det vil være å anerkjenne at hyperfikseringa jeg hadde på Sigur Rós i midten av tenåra har gått over, selv om det er tjue år siden. Jeg kvier meg fortsatt for å omtale Baldur's Gate 3 eller Cyberpunk 2077 som yndlingsspillet mitt, bare fordi Final Fantasy X var blant de første spilla jeg hyperfikserte på. Det gjør rett og slett litt vondt i hjertet å innrømme overfor meg sjøl at jeg ikke lenger er like forelska som jeg en gang var, og det kan føles som et ikke så reint lite svik å gå videre i livet uten hyperfikseringa like tydelig tilstede som før.

Og dermed kommer vi til den omtrentlige sinnstilstanden jeg befant meg i for ei uke og noen dager siden. Jeg visste at jeg skulle se TR/ST, det bandet som sannsynligvis har betydd mest for meg de siste åra, live for andre gang, og jeg var fylt av en uventa og uvelkommen likegyldighet. Jeg burde glede meg, og stresset som riktignok også var der før den første konserten, var av et litt annet kaliber denne gangen: mer som noe å fylle tomrommet med enn noe annet. Litt sånn, noe må jeg jo tvinge meg sjøl til å føle før denne konserten, men det beste jeg får til er stress. 

Her er en annen ting om hyperfiksering og meg: å hyperfiksere på for eksempel spill og filmer er stort sett smertefritt, men når jeg hyperfikserer på ei bok eller en artist, er vi over i et litt mer utrygt landskap, bare fordi de er så uløselig knytta til personen bak. Spill og filmer er i så mye større grad samarbeidsprosjekter, men når det i hovedsak er én person som har lagd det jeg elsker, føles det litt – i mangel på et bedre ord – farligere. Før Kit og jeg dro til Stockholm og ComicCon i fjor, snakka vi om hvor ukomfortabelt jeg syns det er å møte folk jeg er fan av, ref. at man kunne betale for meet & greet med noen av skuespillerne fra BG3 under conet, noe Kit gjorde, men ikke jeg. Kit spurte meg om det ville vært annerledes om det var Neil (Newbon, a.k.a. Astarion), og det ville det, men det ville vært verre. Jeg hadde fram til da bare møtt folk jeg var moderat fan av, som Still Corners og Georgia, og det var veldig hyggelig!! Men når det gjelder folk jeg er skikkelig fan av, låser det seg helt for meg. Jeg syns det er vanskelig å beskrive hvorfor, men jeg trur noe av det handler om at jeg ikke føler meg verdig, hvor teit det enn måtte høres ut. Og jeg veit jo samtidig hvor utrolig lite rasjonelt det er, for jeg veit med meg sjøl at jeg er en helt OK person, om enn litt nervøs og keitete, og jeg veit at jeg ikke kommer til å gjøre noe som driter noen ut eller får dem til å hate meg. Men det er noe med at hvis jeg skulle møtt noen som på en eller annen måte har forandra livet mitt, ville kontrasten mellom den de er og den jeg sjøl er blitt så åpenbar og knusende tydelig for meg på en måte som potensielt ville fått meg til å like meg sjøl enda mindre. Hvis det høres dramatisk ut, er det bare fordi det er det. Det ville kunne være et slag i trynet på en lignende måte som den ene episoden av Our Flag Means Death, og jeg veit ikke om jeg kommer til å klare å forklare det på en mer presis måte, mye fordi jeg ikke helt veit hva denne ekstremt spesifikke følelsen er sjøl. Jeg snakka litt om det i etterkant av konserten for to år siden, at å møte Robert ville føltes som en kollaps av romtid-kontinuumet, og det var ikke nødvendigvis noe jeg var i stand til å utsette meg sjøl for eller i det hele tatt overleve.

Men så var dagen der, da, og jeg skulle plutselig på konsert med TR/ST uten å overhodet føle meg klar, vel vitende om at jeg ikke ante hva som skulle til før jeg eventuelt skulle kunne føle meg klar. Men jeg dro, og kanskje ikke så overraskende endte jeg opp med å få plass framst i konsertlokalet ved siden av hun som jeg venta først i kø sammen med den gangen for to år siden, og ting begynte å føles ganske bra. 

Jeg trur ikke opplevelsen min av sjølve konserten skilte seg nevneverdig nok fra det temmelig lange avsnittet jeg skreiv for to år siden til at det føles nødvendig å skrive noe nytt nå; det ville sannsynligvis bare blitt flere og andre ord for nøyaktig de samme tinga. Jeg syntes lyden på Vulkan denne gangen var dårligere enn på Parkteateret sist, og vokalen konka ut ved flere anledninger. Lia var ikke med på trommer denne gangen og jeg savna henne. Men Robert var fantastisk, og jeg er glad jeg denne gangen fikk høre Are We Arc? live, for anledninga i nedstrippa, semi-akustisk utgave.

Dette veit nok dere som kjenner meg, men det er relevant å nevne igjen: jeg har null chill når det gjelder følelser. På konserten for to år siden var det flere som påpekte at jeg var synlig berørt. Akkurat sånn som når katter som er gira sitrer med halen for å vise at de er så glad, så glad, sitrer jeg med hele meg når jeg er så glad, så glad. Også denne gangen påpekte folk rundt meg etter konserten at wow, jeg utstrålte virkelig hyper, manisk fangirl-energi, og fordi jeg oppi det hele tross alt er veldig innadvendt, prøver jeg, til dels underbevisst, å holde den energien inni meg når jeg interagerer med andre, noe som igjen bare gjør meg enda mer sprekkferdig. Jeg trur jeg, når jeg er skikkelig gira på noe, faktisk ser ut som at det vil sprute konfetti ut av meg hvis noen hadde stukket meg med ei nål. Og sist gang snakka jeg om at selv om jeg sliter med å uttrykke entusiasmen min verbalt, eier jeg ikke pokerfjes eller evnen til å holde kroppsspråket mitt under kontroll, noe jeg igjen trur er grunnen til at Lia skjønte hvor stor fan jeg var og hvor mye opplevelsen betydde for meg, og at hun derfor valgte å gi meg et kompliment som jeg i all sin enkelhet aldri kommer til å glemme, pluss settlista etter at konserten var over.

Jeg stod selvfølgelig midt på første rad også denne gangen, dansa som om jeg ikke klarte å la være (og det gjorde jeg heller ikke) og hadde, som det heter på godt norsk, my heart on my sleeve. Og etter konserten kom keyboardisten bort og ga meg ei joggebukse????? Som der og da opplevdes som premie for å være, med stor sannsynlighet, Norges største TR/ST-fan.

Så altså, jeg må glatt innrømme at grunnen til at jeg ikke eier noe TR/ST-merch fra før, rett og slett er fordi jeg ikke syns de har noen særlig spennende design, og jeg ville nok ikke kjøpt denne buksa i merchboden, men HALLO, å få den gratis og personlig overrukket av bandet av ingen annen grunn enn bare fordi??? DET ER NOE AV DET BESTE SOM HAR SKJEDD MEG. I kaosmagi er det ei greie med at ting i seg sjøl ikke har noen iboende kraft, men de får ei helt konkret kraft gjennom meningene vi legger i dem. Et krusifiks er for eksempel bare en gjenstand, men det blir en hellig gjenstand hvis personen som holder det fyller det med mening gjennom erfaringer og tru. På samme måten hadde denne buksa bare vært ei bukse om jeg hadde kjøpt den, men å få den av bandet gjør at denne buksa får noe av den samme funksjonen for meg som et krusifiks får for en kristen. Bare for å være litt dramatisk, mener jeg, fordi dette er dramatisk for meg.

På konserten for to år siden blei jeg oppriktig lei meg fordi et par fulle menn fikk for seg at de ville oppsøke Robert etter konserten, noe jeg anså som litt… invaderende. Jeg syns ikke det er greit å oppsøke bandet etter en konsert med mindre de sjøl kommer ut blant publikum eller stiller seg i merchboden eller hva som helst, men noen minutter etter denne konserten så jeg Robert stående i merchboden.

Og her blir plutselig de innledende betraktningene mine relevante, for hva i all verden hadde jeg gjort om dette scenariet hadde utspilt seg for eksempel våren 2019, da TR/ST-feberen min var på sitt aller varmeste? Jeg har i skrivende stund aldri opplevd å faktisk møte noen jeg er ekstremt fan av mens besettelsen er på sitt aller sterkeste, og en del av meg er litt glad for det, for jeg veit ikke om jeg hadde klart å gjøre det jeg gjorde uten den nødvendige distansen. Før jeg rakk å tenke altfor mye gikk jeg bort til der Robert var, der han for øyeblikket stod og snakka med en annen konsertgjenger. Og okei okei okei, før jeg skriver noe mer, vil jeg bare få presisere at gatekeeping er en uting og at det fins mange rasshøl der ute som burde skjerpe seg, og jeg håper og trur at jeg ikke er blant nevnte rasshøl. Men hun som Robert snakka med var helt åpenbart ikke like stor fan som meg, for hun stilte masse spørsmål hvis svar jeg sjøl syns er åpenbare. Og for all del, det er helt i orden å like et band uten å vite alt om dem, men det var flere andre i tillegg til meg der som hadde lyst til å si hei, og denne dama virka ikke som at hun hadde noen planer om å la andre slippe til, som er kjip oppførsel uansett hvor fan man er, men skal jeg dømme ut fra det hun sa, virka det ikke som at hun egentlig var spesielt stor fan engang. Jeg endte opp med å skvise meg inn med et "sorry to interrupt", og jeg syns faktisk Robert virka letta, men det kan selvfølgelig bare ha vært ønsketenkning. 

Og jeg skulle ønske jeg huska møtet mitt med Robert bedre enn jeg gjør, men det var på godt og vondt en sånn surrealistisk opplevelse som jeg nesten glemte igjen med én gang, fordi jeg var som i en slags transe. Det var ikke før jeg hadde lagt meg samme kveld at jeg plutselig kom på at han hadde spurt meg hva jeg het, og jeg var usikker på om jeg skulle si navnet mitt med engelsk eller norsk uttale, men endte med norsk, og etter det kan jeg ikke huske noe som helst. Men jeg fikk en klem, jeg fikk fortalt at jeg har vært stor fan i mange år, og en veldig hyggelig fyr tok bilde av oss sammen, og så tok jeg bilde av de to etterpå. Jeg var veldig nervøs og skjelven, såpass at jeg sleit med å få tatt bildet, men det gjorde det faktisk mye lettere at Robert er ganske innadvendt og keitete sjøl, og det er lov å håpe på at han tolka kroppsspråket mitt som det komplimentet jeg ikke klarte å formulere med ord.

Kanskje et annet aspekt ved problemet jeg har med å møte folk jeg er fan av, handler om nettopp det jeg snakka om da jeg snakka om, vel, den der ene episoden av Our Flag Means Death, og jeg hadde virkelig ikke trudd at det skulle bli relevant med hele to referanser til OFMD i dette innlegget, men here we are. For å sitere meg sjøl: "det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut", og kanskje er det nettopp det: jeg blir så flau over meg sjøl når det er så åpenbart at jeg føler hele følelsesspekteret på én gang. Jeg skulle ønske det ikke var sånn; at jeg var stolt over å være så følsom som jeg er, for jeg syns jo det er en god egenskap, og så uendelig mye bedre enn det motsatte, men flaut er det ikke desto mindre. Det er noe udiskutabelt verdig over å være stoisk og upåvirka, å helt tydelig ha full kontroll på seg sjøl, istedenfor å oppføre seg som en hysterisk apekatt som utelukkende lar seg styre av sine mest basale instinkter. Men jeg vil øve mer på å være stolt over å være en hysterisk apekatt, for jeg trur neiggu ikke vi ville hatt mye kunst om det ikke hadde vært for at vi lot hysteriske apekatter holde på med sitt. Det vil ikke overraske meg om også Robert er en hysterisk apekatt, det er tross alt på grunn av ham at jeg endte opp med å lese ei av de mest skjellsettende bøkene jeg har lest i nyere tid. That's right: jeg leste i et intervju med ham at Rød selvbiografi av Anne Carson er blant yndlingsbøkene hans, og da jeg endte opp med å elske den boka på en måte jeg ikke kan huske å ha elska noen annen bok før, fikk plutselig musikken til TR/ST enda flere lag for meg, og jeg blei enda sikrere på at jeg er skikkelig glad i Robert, selv om jeg kjenner ham veldig mye bedre enn han kjenner meg. Men en del av meg har litt trua på at han og keyboardisten i det minste kan ha kjent meg igjen fra konserten for to år siden; jeg stod tross alt på ganske nøyaktig samme sted i lokalet som sist, var akkurat like synlig berørt, og jeg er tross alt en person det er lett å kjenne igjen. Kanskje det til og med var derfor de syntes jeg fortjente gratis merch.

August 2026

Opplevelser: Middag med familien på Anchas bodega. Loppemarked på Lier bygdetun. Wrestlingshow med Karoline og Catrine (og Kit).

Innkjøp: Jeg har riktignok to Cyberpunk-t-skjorter fra før, men da jeg kom over ei som var spesifikt Kerry Eurodyne-merch (jeg er sannsynligvis blant verdens største Kerry-stans og er til enhver tid klar for å forsvare ham mot alle som sverter hans gode navn og rykte), klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å skaffe meg Cyberpunk-t-skjorte nummer tre.

TV-serie: En gang for lenge siden blei jeg fortalt at jeg ligna på hovedpersonen i A Murder At the End of the World, og da jeg googla den fant jeg ut at den var skapt av Brit Marling, og siden har jeg hatt lyst til å se den. Det har jeg nå fått gjort, og det som til å begynne med virka som en temmelig konvensjonell krim, krøyp stadig nærmere Black Mirror-land etter hvert som episodene utfolda seg, noe som gjorde en allerede god serie radikalt mer interessant i min bok.

Spill: Jeg er helt i sluttspurten av Mass Effect 3 nå og koser meg minst like mye med dette som med toeren. Også så utrolig pent det er, da!! 

Film: Sphere, Jurassic World, Jurassic World: Fallen Kingdom og Pillion. Som det sikkert er mulig å dedusere, har Vibeke og jeg et Jurassic Park-prosjekt på gang for tida. Hun hadde bare sett den første, mens jeg bare hadde sett de tre første, og Jurassic Park 3 for så lenge siden at jeg egentlig bare huska én eneste scene derfra. Dermed har vi begynt på begynnelsen og tatt det derfra, og jeg blei faktisk positivt overraska over Jurassic World. Syntes heller ikke Fallen Kingdom var noen dårlig film, selv om jeg syntes humoren traff bedre i den første av de to. Selvfølgelig er de nyere filmene både fullstendig unødvendige og klart underlegne originalen, men det fins langt verre måter å underholde seg sjøl på, og personlig ville jeg valgt Jurassic World over noe som helst MCU i så godt som alle tilfeller.

Musikk: Jeg er veldig fan av plateselskap som ikke nødvendigvis er sjangerspesifikke, men som gir ut band og artister som har en vanskelig definerbar . ݁˖ .⋆ ݁｡˚⋆vibe⋆˚｡⋆. ݁˖ . til felles. Etter at TR/ST signa til Dais Records har jeg begynt å sjekke ut hva annet de gir ut, og har dermed ramla over Purest Form, som det er lite sannsynlig at jeg ville oppsøkt på egen hånd. Jeg hører ikke så mye på hardcore generelt, men energien og trøkket i Animal er så oppslukende at jeg ikke klarer å la være å høre etter. Dessuten liker jeg at låta kunne vært en helt naturlig del av soundtracket til Cyberpunk.

Juli 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Lønsj på Nordvegan og tur på Historisk museum med Vibeke. Middag på Mamma Pizza og kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla.

Innkjøp: Kjøpte meg ny PS4-kontroll, som ikke er spennende nok til at jeg gidder å poste bilde av den, pluss noen suvenirer, som jeg sannsynligvis poster neste måned.

TV-serie: I all hovedsak prioriterer jeg å holde meg oppdatert på serier jeg allerede ser på, men jeg har slumpa til å se et par episoder av Altered Carbon. Foreløpig er jeg ganske likegyldig til hele greia, men at serien ser helt nydelig ut er det ingen tvil om.

Spill: Jeg har begynt på Mass Effect 3!! Men vil også nevne at jeg i begynnelsen av måneden lasta ned Dave the Diver på Steam fordi jeg sliter sånn med å komme inn i Baldur's Gate 1 som jeg kjøpte meg fordi jeg ville ha noe som lar seg spille på Macen min til de gangene jeg er kattepasser og ikke har konsollene mine tilgjengelig. Jeg har noen veldig spesifikke krav til hvilke typer spill jeg er OK med å spille på Mac, fordi konsollgaming jo er min åpenbare preferanse og Mac generelt ikke akkurat er optimalisert for gaming, og en gang i tida var Disco Elysium det helt perfekte spillet i så måte. Men all good things come som kjent to an end, og jeg skaffa meg det første Baldur's Gate-spillet til å fylle tomrommet, og jeg har prøvd mange ganger nå og det bare går ikke. I hvert fall ikke nå, kanskje seinere. Så jeg blei lei av å prøve å tvinge meg sjøl til å like et spill jeg ikke fikk noe særlig ut av og kjøpte Dave the Diver, som er så tullete og teit at det nesten føles bortkasta å spille det, men samtidig er det så gøy at jeg innser at det umulig kan være helt bortkasta. Generelt foretrekker jeg jo, hva skal jeg kalle det, den mentale stimulansen fra spill som for eksempel Mass Effect 3, men når jeg bare trenger dum underholdning i noen timer, funker Dave the Diver som bare faen.

Film: The Odyssey og Picnic at Hanging Rock. Jeg hadde liksom lyst til å finne noe å ta The Odyssey på, siden det føles som basic bitch-oppførsel å digge Christopher Nolan og jeg selvfølgelig har lyst til å være en unik rebell, men jeg må bare innrømme at den i mine øyne er en nesten perfekt film. Jeg driter i om rustningene (og skipa) ikke er historisk korrekte, de ser dritbra ut (ryggvirvlene nederst på hjelmen til Agamemnon make me go rrrrrr). Elska hvor brutal og til tider rett ut creepy de har gjort den. Kyklop-scena gjorde meg uvel på en måte de fleste skrekkfilmer bare kan se langt etter (og syns det er kult at noe av det første jeg tenkte på var Saturn-bildet til Goya, bare for å finne ut at jepp, nettopp Saturn-bildet til Goya har fungert som inspirasjon). Jeg klarer bare ikke å tenke meg noen måte som helst dette kunne vært gjort bedre på.

Bok: Jeg har – og dette føles nesten for godt til å være sant – fullført Dune Messiah, og dermed satt ny personlig rekord i hvor lang tid jeg har brukt på ei bok noensinne – og det med ei bok på under 300 sider. Kanskje er jeg for sta for mitt eget beste, men nå er det over, og nå gleder jeg meg til å ikke lese noe mer Frank Herbert igjen på leeeenge, kanskje noen gang. Herbert har en skrivestil som er komplisert, men uten å være mer presis av den grunn, heller motsatt; de innfløkte setningene hans minner mer om noen som prøver å høres smart ut for å dekke over at de ikke aner hva de snakker om, enn de lange og elegante tankespringa til, ja, la oss nå si Herman Melville. Nå har jeg så vidt begynt på The Man In the High Castle av Philip K. Dick, og er så langt bare skikkelig glad for at den er mye, mye bedre skrevet enn Dune.

Musikk: Sånn apropos å ville være unik rebell, hater jeg litt når sosiale medier gjør at jeg får hekta på hvilke enn popsanger som trender for tida, men dere. Folkens. De John Carpenter-aktige synthene i Dance av Slayyyter?? KØDDER DERE MED MEG?? De er så mmmmm delicious.

Fortsettelsen på visa

Da jeg skreiv dette innlegget for snart tre måneder siden, var jeg… vel, jeg vil ikke gå så langt som å si lykkelig uvitende, for spesielt lykkelig var jeg ikke, men jeg var definitivt uvitende om hvor omfattende problema med leiligheten min skulle vise seg å være.

For å ta opp tråden igjen fra der jeg slapp den sist: det var april og jeg var sånn noenlunde i rute med nedpakking med tidvis hjelp fra venner, da jeg en skjebnesvanger søndag morgen – dagen derpå etter utdrikningslaget til Trine, bare sånn for sikkerhets skyld – våkna til lyden av knitring. Jeg syntes også det lukta litt brent, men skyldte på at jeg var trøtt og fyllesjuk og sannsynligvis uansett halvveis i drømmeland. Jeg sovna igjen, men våkna av det samme litt seinere, så jeg stod opp og gikk ut på stua, og da så jeg at det kom røyk ut fra den ene stikkontakta. Jeg kledde på meg og ringte brannvesenet, som ba meg om å skru av sikringene, og så dukka de opp omkring fem minutter seinere. Det var ikke så mye mer de fikk gjort enn å konstatere det vi jo egentlig allerede visste: at jordfeilen i leiligheten min var en big deal og at jeg ikke under noen omstendigheter kunne fortsette å bo der. Så jeg ringte Vibeke, hun ba meg pakka de viktigste tinga mine og ga beskjed til pappa om at jeg trengte å hentes, og halvannen time seinere var jeg på vei til Lier med en sekk full av bagasje jeg håpa ville være nok til de neste ukene.

Vi er vel i skrivende stund oppi sånn cirka ti uker.

Sånn i tillegg til de veldig konkrete, fysiske skavankene som må fikses av håndverkere, har det vært en del utfordringer av en litt mer personlig karakter, som jeg ikke har noe videre lyst til å dele her. Men det er snakk om ting jeg i april trudde ville gå greit som har vist seg å overhodet ikke gå greit, og nå befinner jeg meg i et ubehagelig limbo der jeg ikke aner åssen den nærmeste framtida vil se ut, og for noen som blir engstelig AF av å ikke vite, kan jeg ikke tenke for lenge på det om gangen. 

Jeg er veldig takknemlig over å få bo hos Vibeke, ikke minst fordi hun har stor nok plass til at vi ikke trenger å bo oppå hverandre av den grunn, men som rutinemenneske av rang som er veldig vant til – og glad i –  å bo aleine, kan jeg bli litt frustrert over at jeg ikke kan gjøre absolutt alt på den måten jeg pleier lenger. Jeg har for eksempel kommet veldig ut av treningsrutinene mine, ikke bare fordi jeg har fryst medlemskapet mitt på Sometimes fordi det blir for tungvint å komme seg dit når jeg ikke bor i Oslo, men også fordi det er vanskelig å få drevet med hjemmetrening så lenge jeg er gjest et sted. Ikke at Vibeke ikke gjør at jeg føler meg velkommen, for dette er utelukkende i mitt eget hode, og det gjelder uansett ikke bare trening: når jeg ikke er hjemme hos meg sjøl, har jeg lett for å glemme helt grunnleggende rutiner jeg egentlig har, som hvilken rekkefølge jeg gjør ting i på badet. Det blir lett for meg å for eksempel glemme å pusse tenner eller å ikke lenger huske hva jeg pleier å spise til middag, bare fordi jeg ikke er vant til å gjøre disse helt fundamentale greiene i akkurat disse omgivelsene. Men det jeg syns er det mest krevende, er at det ikke fins noe kollektivtilbud utover skolebussen, så jeg er helt avhengig av å få skyss av familien min når jeg skal ting, så ikke bare må ting passe inn i min timeplan, men også i timeplanen til de som gjør meg en tjeneste.

Jeg håper det fins en slags lærdom et sted i dette. At situasjonen kanskje tvinger meg til å sette pris på ting det kanskje er litt for lett å ta for gitt, sånn som, hva skal jeg kalle det, logistisk autonomi.

I det minste har Vibeke fire veldig fine katter, da. På godt og vondt, kan man kanskje si, siden jeg sånn egentlig er allergisk.

Og ikke minst har jeg overtalt Vibeke til å spille Baldur's Gate 3. Ikke at hun trengte rare overtalelsen; jeg har tross alt bedrevet en ganske intens vervekampanje i månedsvis allerede. 

I hele juli minus tre dager er jeg opptatt med kattepass på for det meste mer sentrale plasser enn familiegården. Egentlig stengte jeg ned dyrepasserbusinessen min allerede i april da Alt Skjedde™, men dette er oppdrag som kunder har betalt for for lenge siden, så selv om jeg per akkurat nå ikke tar på meg nye oppdrag – jamfør punktet om logistisk autonomi – gjør jeg fortsatt oppdrag som allerede var avtalt før ting begynte å gå til helvete. Nå har jeg vært ei ukes tid på Nordstrand, og man skulle kanskje ha håpa og trudd at denne nyfunne midlertidige friheten skulle gjøre underverker, men dessverre er hjernen min sånn at dette bare innebærer enda et lokasjonsbytte og enda flere endringer i rutinene, så jeg har ikke funnet tilbake til meg sjøl helt ennå likevel. Jeg satser på at det kanskje går lettere etter hvert som juli skrider fram. Nå har jeg oppholdt meg i – i hvert fall for meg – ekstraordinære omstendigheter såpass lenge at jeg merka at da jeg så Europavisjonar sist måned – og det var første gang på ganske lenge at jeg var sosial med noen utafor nærmeste familie – hadde jeg nesten glemt åssen man gjør sosiale greier. Det var vanskelig for meg å holde en samtale, og det føltes som om jeg ikke helt klarte å huske min egen personlighet.

Det meste som pleide å utgjøre hverdagen min har blitt kraftig stokka om på. Jeg får ikke trent på studio, hjemmetrening er vanskelig å få til så lenge hjernen min er som den er, DnD er en luksus som må planlegges nøye, og hobbyer som blogging, lesing og til dels gaming må gjøres i… tilpassa former. Jeg har ikke lyst til å høres altfor sutrete ut, for jeg veit hvor heldig jeg er som har familie som stiller opp og at alt dette kunne vært mye verre enn det allerede er, men for å si det med Tommy og Tigern:

Og: selv om hva som skjer framover er ganske mye mer usikkert enn hva jeg sjøl ville foretrukket, så varer ingenting evig, ikke engang dette. Selv om det akkurat nå føles litt sånn.

Juni 2026

Opplevelser: Familieferie til Dalen hotell. Europavisjonar på Det Norske Teatret med Hannah, Kit, Karoline og Catrine. Bryllupet til Trine og Lars. Sverige-tur med Vibeke.

Innkjøp: Bare gave til brudeparet.

TV-serie: Jeg har lenge tenkt på å skrive et oppdateringsinnlegg til dette, men det er så vanskelig å få tid til egentlig noe som helst oppi alt som skjer, men forhåpentligvis kommer det i løpet av måneden. Men situasjonen er fortsatt kaotisk og jeg har lite tid til meg sjøl, så det blir ikke til at jeg får gjort så mye av det jeg pleier, inkludert å sjekke ut nye serier. Men jeg har sett litt på true crime-serien Trust Me sammen med Vibeke, og den er veldig god. På et eller annet tidspunkt etter Making a Murderer og Serial, fant strømmetjenestene ut at det er gode penger i true crime, og siden har vi blitt bombardert med true crime av veldig varierende kvalitet, såpass at det har blitt vanskelig å skille klinten fra den proverbiale hveten i alt mylderet. Trust Me er noe av det beste jeg har sett innen sjangeren i nyere tid, mye på grunn av at filmskaper Christine Marie er et såpass karismatisk og dyktig menneskelig forankringspunkt. 

Spill: Jeg er på min tredje playthrough av Baldur's Gate 3 og jeg har hatt litt bråstopp i Mass Effect fordi reasons, men jeg har kommet på at jeg egentlig ikke har snakka noe særlig om Date Everything, som jeg skaffa meg relativt kort tid etter at det kom ut. Jeg, i likhet med alle andre jeg har snakka med som har spilt det, har vært litt skuffa over sjølve utførelsen av et i utgangspunktet veldig gøyalt konsept, men med det sagt, har jeg likevel blitt glad i spillet. Det er ikke et spill jeg blir oppslukt av i timesvis om gangen, men det er en såpass lettvin og underholdende tidtrøyte at jeg faktisk kommer til å savne det når jeg en vakker dag fullfører det. Litt som at jeg til enhver tid (under normale omstendigheter anyway) pleier å ha én lettbeint serie med korte episoder og én mer seriøs serie med lange episoder å se på, har Date Everything endt opp med å fylle et tomrom jeg ikke før har visst at har vært der. Alle som kjenner meg, veit at når jeg liker et spill, liker jeg det så mye at det er vanskelig for meg å ha plass til noe annet i livet mitt samtidig, men det har vært overraskende forfriskende å ha et spill jeg faktisk kan holde på med i tre kvarter av gangen og så er det nok.

Film: Jeg har sett animeklassikeren Perfect Blue (selv om en del av meg syns det gjør litt vondt å omtale en film fra 1997 som "klassiker"), og jeg ser absolutt hvorfor den har vært en så viktig inspirasjonskilde for mange av samtidas filmskapere (hei hei, Darren Aronofsky), samtidig som jeg ikke helt klarer å fri meg fra tanken på at denne filmen hadde gjort vesentlig sterkere inntrykk på meg om jeg hadde sett den som tenåring, og en liten del av meg er litt bitter for at jeg åpenbart så den for seint i livet.

Musikk: Også musikk er vanskelig å få tid til om dagen, i hvert fall som en aktiv hobby på den måten det jo egentlig er for meg, men i juni snubla jeg over Heaven av Mercy Girl, og det er en oppdagelse som i høyeste grad fortjener å deles videre.

Mai 2026

Opplevelser: Perleworkshop hos Kit. Rollespill hos Martin. DnD hos Kit. Kino med Vibeke.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Den generelle situasjonen min er litt ekstraordinær om dagen, og jeg har i hovedsak oppdatert meg på nye sesonger av serier jeg allerede følger, istedenfor å begynne å se så mye nytt. Jeg har fullført sesong to av Fallout og er i gang med sesong tre av Euphoria, og jeg merker jeg ikke har noen sterke meninger fra eller til vedrørende noen av dem.

Spill: Jeg fortsetter å være ond i min tredje playthrough av Baldur's Gate 3, parallelt med at jeg guider Vibeke gjennom hennes første playthrough.

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Project Hail Mary, som absolutt innfridde forventningene mine. Jeg trur den kunne tålt noe mer klipping mot slutten, men scfi-fi-hjertet mitt forlot kinosalen fullt og fornøyd. 

Musikk: Ved en tilfeldighet har jeg oppdaga Haute & Freddy, og som om det herlige synthpop-lydbildet deres ikke var nok, kjører de i tillegg en vintage-sirkus-estetikk som gjør meg svak i sjela på den riktige måten.

April 2026

Opplevelser: Besøk av Vibeke. Bitteliten bursdagsfeiring. Utdrikningslaget til Trine.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Har hatt det gøy med I Love LA denne måneden. Underholdende og satirisk om influenser- og C-kjendislivet i LA som rett og slett var veldig min greie, ikke minst fordi jeg, y'know, elsker LA.

Spill: Jeg durer videre i Mass Effect 2, som jeg fortsatt liker, selv om det på enkelte områder (som jeg ikke har lyst til å gå i detalj om i frykt for å spoile noe) føles litt datert. Ikke noen stor greie, bare at jeg trur at om spillet hadde blitt lagd i dag, ville enkelte valg bare blitt gjort… annerledes. Ellers har jeg vært mildt sagt jævlig stressa de siste ukene, så i noe som kanskje var et underbevisst forsøk på å trøste meg sjøl, har jeg starta på enda en ny playthrough av Baldur's Gate 3. Møt Nyx, en drow necromancer som i motsetning til Durge ikke er ond som en tragisk konsekvens av alvorlig PTSD, men som er ond bare fordi hun er en kald psykopat. Jeg koser meg.

Film: X og Lost River. Blei litt skuffa over X, bare fordi jeg hadde høye forventninger til den, men ikke skuffa nok til å være uinteressert i å se resten av trilogien når sjansen byr seg – tross alt var den over gjennomsnittlig gøyal og gladvoldelig. Blei også en anelse skuffa over Lost River, som jeg har hatt på den mentale lista over filmer jeg har lyst til å se i maaaange år, først og fremst på grunn av det fantastiske soundtracket som jeg fortsatt hører på i ny og ne. Audiovisuelt var den alt jeg kunne ønske meg, men jeg klarte ikke helt å bli så engasjert i sjølve historien eller karakterene som jeg gjerne skulle blitt. 

Musikk: For mange år siden var jeg på aktiv leiting etter gladmusikk, i og med at det meste av det jeg hører på jevnt over tross alt pleier å være triste greier. Fikk anbefalt discopunk-legendene Blondie (takk, Maria fra Tromsø-klassen min!), som jeg ikke har hatt noe utprega forhold til tidligere, og april 2026 var endelig tida for å sjekke dem ut for alvor. Og selv om jeg brukte lang tid på å ta tipset til etterretning, var det verdt tida, for dette er virkelig sjølve essensen av musikk man blir glad av.