søndag 26. mai 2019

Extinguish these ghosts inside of me

Jeg kommuniserer visst utelukkende via musikkvideoer for tida, men hey, dere husker vel hva jeg sa om kunst for noen innlegg siden?

tirsdag 21. mai 2019

I am the destroyer of everyone

Sååååå selv om jeg forhåndsbestilte The Destroyer – Part 1 den 4. april og den blei sluppet 19. april, har Big Dipper ennå ikke fått den inn til meg. I tillegg venter jeg utålmodig på Part 2 som skal komme i november. Går det like radig for seg da som det tydeligvis gjør nå, får jeg den vel tidligst i desember.

Og jeg føler egentlig at jeg har hatt hekta på sangene til TR/ST i tur og orden her, og nå har jeg endelig fått øra opp for tittelsporet, som altså kommer til å være et av spora på part 2. Det er noe Jónsi-aktig over moduleringa til Robert på 0:42, og siden dere alle veit hvor stor fan jeg er av Sigur Rós, veit dere også hvor stort kompliment det er når det kommer fra meg. Og altså... jeg veit ikke helt, jeg, dere. Det jeg snakka om da jeg snakka om kunst i det forrige innlegget mitt gjelder fortsatt. Dette er musikk som får meg til å føle på en måte bare musikk får til, og helt spesifikt på en måte bare TR/ST får til. Og uansett hvor mye jeg elsker synth, er det rett og slett skikkelig fint å høre hva Robert får til med reint piano òg. Denne mannen, ass. Herregud.

Det er forresten samme koreograf i musikkvideoen under som har koreografert Sias fantastiske musikkvideo til Chandelier. Det merkes. Det er forøvrig også et kompliment.



Forresten! Jeg har begynt å lære meg å spille trommer!!!!! Dette har egentlig ikke noe som helst med saken å gjøre, men det er sant ikke desto mindre.


Foto av Mari.

søndag 19. mai 2019

Inspirasjon: Los Angeles Vaporwave

Dere kan tenke på dette som et søsterinnlegg til dette, om dere vil. Men denne gangen skal vi til vestkysten, og vi begrenser oss ikke bare til åttitallet, kanskje vi strekker oss over og inn i nittitallet, men det er fortsatt sommer.

Det som er så fantastisk med kunst, er at det klarer å uttrykke noe det ikke går an å formidle med konvensjonelle uttrykksformer. Det er derfor man skriver dikt istedenfor å skrive en artikkel. Det er derfor man lager musikk istedenfor å holde et foredrag. Og de ulike kunstformene funker så godt på hver sin måte. Jeg har jo, som alle som leser denne bloggen garantert har fått med seg, valgt litteraturen som mitt kunsteriske hoveduttrykk. Eller, for å si det litt corny, men desto riktigere: litteraturen valgte meg. Det er helt sant, jeg har faktisk aldri hatt noe valg. Jeg har vært flink til å skrive fra det øyeblikket jeg lærte å skrive, og skriving har vært den eneste såkalte hobbyen som aldri slutta å interessere meg. Noen ganger gir jeg meg sjøl utfordringer som går på å prøve å formidle det uformidlbare (!) via litteraturen; å lage en tekstversjon av for eksempel en sang eller et fotografi jeg liker. Da jeg snakka om Mandy, snakka jeg om hvor riktig det var at Mandy nettopp var en kinofilm; alt det som Mandy formidler kunne faktisk ikke ha blitt formidla på noen annen måte. Det er det som er kunst! Men: sta som jeg er har jeg, inspirert av blant annet bildene nedenfor, prøvd å skrive noe som holder seg i dette helt spesifikke landskapet, disse pastellfargene, denne melankolske stemninga som bare forsterkes av at det nesten tipper over i det parodiske. Dette er kanskje starten på noe, eller kanskje det ikke blir noe som helst, men noen ganger vil jeg bare skildre omgivelser og drite i et narrativ:

Bilradioen står på mellom to kanaler, av en eller annen grunn har jeg alltid likt hvitstøy så godt. Jeg røyker i passasjersetet, kalesjen er uansett nede. Bobbi trommer fingrene mot rattet mens han kjører, som om han klarer å skjelne en rytme i hvitstøyet, som om det er musikk like godt som noe annet. Nemånen står lavt på himmelen, horisonten er rød, rosa, lilla, snart står sola opp. Vinduet på min side er sveiva ned, albuen min er lent på vinduskanten, jeg røyker i lange trekk om gangen, palmene i det fjerne ser svarte ut mot himmelen. 
   ”Trur du det er liv på andre planeter?” spør Bobbi ved siden av meg, jeg snur meg mot ham, han har fortsatt solbrillene oppå hodet selv om det er mange timer siden sist det var sol.
   ”Det er jo dette med Fermi-paradokset, da”, sier jeg, ”statistisk sett er det ekstremt usannsynlig at mennesket er den eneste intelligente livsformen i universet, men hvor er i så fall alle aliensa?”
   ”Men hvorfor går vi ut fra at aliensa er sånn at vi kjenner dem igjen? Kanskje de ikke har fysiske kropper engang. Kanskje er de overalt rundt oss, men det begrensa sanseapparatet vårt er ikke i stand til å legge merke til dem”, sier han, jeg stumper røyken i den tomme ølboksen som står i koppholderen. 

Jeg har stort sett funnet bildene på Instagram. Klikk på bildet for å tas med til kontoen det er henta fra.
















Har du sett! Det siste bildet der er det jaggu meg jeg som har tatt. Ikke noe filter eller engang lett redigering, bare gode, gamle Hauketo i all sin prakt en kveld jeg lå på sofaen og hørte på et ambient DJ-sett. Passa sinnssykt bra å kikke ut av vinduet og se DETTE HER, liksom.

Og dere, John Foxx. Selv om dette egentlig er vel innafor hva jeg kan finne på å høre på, er jeg likevel ikke sånn superfan av denne sangen, men musikkvideoen! Herregud:



Nå skal jeg jammen meg drikke en Aloha:


Og helt avslutningsvis er jeg nødt til å spørre dere som kikker innom om noe: har noen av dere lest Echo Mountain av Anna Kleiva? Dette mindsettet jeg har ramla inn i har gitt meg intenst lyst til å lese den, og jeg lurer rett og slett på om den kan anbefales?

torsdag 16. mai 2019

TEDtalks: Empathy is not endorsement

Jeg har snakka om Dylan Marron på denne bloggen før i forbindelse med podcasten hans Conversations with People Who Hate Me, og endelig har jeg fått tatt meg sammen og sett TEDtalken hans. Og den er virkelig fin. Her snakker han mer om hvorfor han valgte å lage podcasten – som forøvrig er en veldig bra og for så vidt også prisvinnende podcast som jeg egentlig vil anbefale til absolutt alle – og enda mer her enn i podcasten framstår han rett og slett bare som en gjennomsympatisk fyr som man veldig fort blir glad i. Jeg trur i all oppriktighet at det Dylan Marron gjør faktisk gjør verden til et bittelitt bedre sted å være i, og tilnærmingsmetoden hans er utrolig ydmyk og inspirerende.

Tittelen på TEDtalken sier egentlig det meste: å empatisere med noen trenger ikke å bety at man plutselig står inne for det den andre mener. Jeg snakka en del om det i seriemorderinnlegget mitt òg, at dette med å prøve å forstå hvorfor enkelte mennesker gjør forferdelige ting, har en tendens til å gjøre andre folk opprørt. Det er som om mange mener at det ikke er greit å prøve å finne ut av hvor hat og raseri kommer fra hos andre. Nå er selvfølgelig ikke drap og netthets to sider av samme sak, men å møte mennesker med så mye empati som man har å by på, trur jeg uansett er en usedvanlig mye mer konstruktiv måte å imøtegå hat og hets på enn ved for eksempel no-platforming.

Uansett. Det er en grunn til at det er Dylan Marron som har holdt en TEDtalk om temaet og ikke meg. Han formulerer seg uendelig mye mer elegant enn det jeg er i stand til, og er i det hele tatt underholdende å høre på og en veldig sjarmerende person. Jeg trur alle uavhengig av interesser og personlige meninger har både nytte og glede av å se den, så værsågod:






onsdag 1. mai 2019

April 2019

Opplevelser: Besøk av Vibeke. Middag på Sara og kino med Martina. Tur til Teknisk museum. Bursdagsburger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders. Bursdagsfest hos Mari.



Innkjøp: Okeiså egentlig hadde jeg ikke tenkt å kjøpe det nye limited edition bokssettet til Son Lux fordi det var så innmari dyrt, men jo flere bilder jeg så av det, jo mer fikk jeg lyst på det. Seriøst, disse albuma, både omslaga og sjølve platene, er KUNSTVERK. Det at det er så mye fin musikk på dem er jo også en ålreit bonus.





Og med gavekort fra Platekompaniet jeg har hatt liggende kjøpte jeg disse to av John Maus:


Oooooog jeg har omsider kjøpt meg ringer til øra! Det var meninga at jeg skulle bytte ut kulene mine med ringer noen måneder etter at jeg hadde pierca meg, men så... y'know, gikk det fire år.


TV-serie: ALTSÅ HALLOOOOOO GAME OF THRONES!!!!



Film: The Room (herregud, endelig!!), The Disaster Artist, Pet Sematary, Agnosia, Weekend og God's Own Country. Jeg har gått rundt i månedsvis og sitert The Room uten å ha sett den faktiske sammenhengende filmen; jeg har liksom bare sett massevis av YouTube-klipp. Etter å ha stått en halv evighet på venteliste på biblioteket, kan jeg nå OMSIDER slippe å føle at jeg jukser når jeg slenger ut en aldri så casual "So anyway, how's your sex life?". Jeg så forresten The Disaster Artist dagen etter – det anbefales! Og: om det finnes en offisiell trailer for The Room, veit jeg ikke hvor den er å se. Så dere får denne isteden:



Musikk: Altså herregud, TR/ST er i ferd med å ta over livet mitt. Poorly Coward er en av favorittene mine fra det nyeste albumet. Det er noe veldig Neubauten-aktig over det industrielle støypartiet i midten av låta og jeg ELSKER DET. Har også hørt en del på Susanne Sundfør i det siste – Ten Love Songs er SÅ BRAAAAA – så jeg er rett og slett så raus at gir dere begge to, jeg.



tirsdag 23. april 2019

Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet

Humørsvigningene mine som begynte for cirka to måneder siden fortsetter å herje med hjernen min, og det begynner å bli skikkelig slitsomt og faktisk vanskelig å fungere i hverdagen. Jeg sover nesten ikke, spiser nesten ikke, klarer ikke å sitte stille, klarer ikke å la være å tenke, klarer ikke å holde fokus, så den kreative minieksplosjonen jeg snakka om i innlegget fra februar har gitt seg. Trur jeg. Eller, det vil si, jeg skreiv ei dritrar novelle i går der jeg gjorde noen grep jeg har prøvd ut i en roman tidligere, men som jeg den gangen ikke fikk til å funke. Jeg veit ennå ikke hva jeg syns om den, men det gjorde godt å skrive den. Jeg prøver å roe meg ned ved å gå turer, men det gir bare midlertidig lindring. Kanskje jeg bare er nødt til å henge meg opp etter kroker igjen.

Oh, og The Destroyer, det nye albumet til TR/ST, er endelig her. Poorly Coward er så mmmmmmmperfekt.

Har lyst til å dele litt tekst med dere. Førstutkastet jeg fullførte for en måneds tid siden har fått arbeidstittelen Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Hele dette prosjektet var egentlig mest ment som et eksperiment for å se om jeg klarte å reindyrke en minimalistisk, antydende stil. I all oppriktighet trur jeg at jeg har fått det til å funke sånn mer eller mindre, ass.



Om Tarjei våkner av vekkeklokka mi, viser han det ikke. Jeg skrur den av, ruller over på ryggen og stirrer i taket, det er antydning til fuktskader der oppe. Tarjei puster tungt med munnen åpen ved siden av meg, han ligger i en forvridd stilling med den ene armen under puta og det ene beinet dratt opp til brystet, dyna har han dytta over på min side. Han har bare på seg bokser, men når jeg veldig forsiktig legger handa mi på kinnet hans, er han overraskende varm.
   Jeg står opp, hodet dunker litt etter vinen i går. Jeg går inn på kjøkkenet, åpner skapdørene etter tur. De er nesten tomme, bare noen gamle pakker med kjeks og pasta. Jeg kikker på emballasjen, det meste gikk ut på dato for flere år siden. Jeg finner ikke noe som kan minne om smertestillende, men i det borterste skapet finner jeg ei tilsynelatende uåpna flaske pálinka. Jeg tar fram et kjøkkenglass og heller oppi en passende shot. Jeg lener hodet bakover og drikker, skjærer en grimase og setter flaska tilbake inn i skapet.
   Badet har ingen lås eller nøkkel. Det har heller ingen varmeovn eller varmelampe eller varmekabler, linoleumsgulvet er kaldt under de nakne føttene mine. Jeg drar t-skjorta over hodet, drar av meg bokseren, huden på armene mine nupper seg. Jeg tenker at jeg burde hatt sandaler idet jeg trår inn i dusjen. Jeg nøler noen sekunder før jeg skrur på vannet, strålen er tynn og kald, jeg krymper meg instinktivt idet den treffer meg. Knærne mine er bøyd, armene mine er tett inntil overkroppen, men vannstrålen blir verken noe særlig varmere eller sterkere. Jeg bøyer meg ned og plukker opp såpeflaska Tarjei har plassert her inne, det er en kombinert hår- og kroppsvask, den lukter gymgarderobe og joggesko, jeg lener hodet bakover for å vaske den ut av håret idet døra går opp og jeg snur meg automatisk vekk, kryper liksom sammen i hjørnet av dusjen, svelger, holder pusten. Lyden av dosetet som blir slått opp, en pissestråle som treffer vann.
   ”Dårlig trykk i den dusjen der”, sier Tarjei mens han fortsatt pisser.
   ”Ja”, sier jeg, stemmen min høres fremmed ut i det kalde baderommet.
   ”Sovet godt?” sier han og drar opp, jeg hører ham gå over gulvet og så vaske hender.
   ”Ja. Du?” sier jeg, jeg har fortsatt sjampo i håret, noe av den renner nedover ansiktet mitt i ei stripe og inn i munnen, jeg prøver å spytte diskret ut. 
   ”Ja, faktisk, jeg hadde egentlig ikke regna med det, men jeg var vel så sliten i går at jeg bare slokna”, sier han, jeg hører ham skru av springen igjen.
   ”Jeg setter på kaffe, jeg”, sier han, ”eller nei, du drikker vel ikke kaffe, du. Det var sånn det var.”
   Jeg sier ikke noe, jeg kjenner kroppen min skjelve i det kalde vannet. Tarjei lukker ikke baderomsdøra ordentlig etter seg, den står på gløtt og jeg hører ham nynne på vei til kjøkkenet.