Lunisand – episode 9: Klassikeren

Jeg må innrømme at "halla, balla" er et sånt uttrykk jeg hadde glemt litt bort at vi faktisk brukte for sånn femten pluss år siden. Hva kan jeg si. Lunisand er et barn av sin tid.

Som alltid: alle episodene som foreløpig ligger ute kan leses her. 

Julian var forøvrig sannsynligvis den karakteren jeg syntes det var aller morsomst å skrive om. Jeg trur det er mulig å merke det.

Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.

Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.

Noe kimte i det fjerne. Han hadde hørt det før, så mange ganger, likevel greide han bare ikke å sette fingeren på hvor. Hva var denne ringingen? Var det noen inne i hodet hans, kanskje? Noen tømmermenn som hadde byttet ut øksene med tamburiner…
   ”Dørklokka!” Julian Azul kom på hva det var i samme øyeblikk som ordet unnslapp leppene hans, og som tilfeldigvis var samme øyeblikk som han hørte en bister mannsstemme bjeffe utenfra: ”Er det noen hjemme i denne jævla rønna, eller? Hallo?”
   ”Det er ikke noen rønne, det kalles kunst!” hylte Julian skingrende gjennom døren samtidig som han spratt opp fra sengen og kastet dynen av seg i én og samme bevegelse. Med armer som virret til alle kanter i forfjamselse over å ha blitt vekket så tidlig på en søndags morgen – klokken ti! – vimset han frem og tilbake i det fem kvadratmeter store soverommet sitt og lette etter klær. Hvor hadde han endt opp i går? Hvordan hadde han kommet seg hjem? Hvorfor kjentes ryggen og skuldrene hans ut som om noen hadde kjørt over dem med en dampveivalser, rygget over dem igjen med en monstertruck, for så å kjøre over dem en gang til med skurtresker? Og sist, men desidert ikke minst viktig, hvor i helvete var alle klærne hans? I klesskapet var de ikke, og på gulvet og på stolen ved skrivebordet hans var det strøkent… Forresten, stolen ved skrivebordet hans var ikke der i det hele tatt. Eller skrivebordet, for den saks skyld. Og… han hadde han tenkt på klesskapet? Det var heller ikke der! Hva hadde egentlig skjedd i natt?

   Da kom det til ham. Og det var slettes ikke så perverst som det lett kunne ha blitt.

   De skulle jo flytte i dag! Det nye huset i Gelé Allé hadde stått ferdig siden i går, og det var i dag at de endelig skulle kjøre flyttelasset på plass. Det var der alle klærne hans var. Enn de han hadde hatt på seg i natt, da?
   ”Vær så snill, ikke la det ha gått så lettkledd for seg som det jeg trur, vær så snill, vær så snill, vær så snill…” mumlet Julian der han med hodet i hendene og en hodepine som minnet ham stygt mye om en hel verdenskrig vandret rundt i det nesten tomme rommet i bare bokseren.
   ”Jeg gir faen i hva dere friker kaller det, men det skal åpnes NÅ!” vrælte mannen, langt fra tålmodig, og Julian innså at han ikke hadde så mange andre valg enn å møte inntrengeren, som han nå skjønte var han som skulle kjøre flyttelasset, i undertøyet.
   ”Halla, balla!” ropte han idet han slang døren fra soverommet opp på vidt gap, men han ble straks blendet av et fandenivoldsk sollys som nærmest gjorde narr av ham der det fylte hele huset. Det var rent merkelig hvor lyst et rom kan bli uten møbler og gardiner. Dessuten hjalp det ikke så veldig at den bredbente gubben som stod på terskelen til utgangsdøren med armene i kors, ikke så ut til at han ville lukke igjen utgangsdøren heller.
   ”Jeg vil virkelig ikke vite mer”, mumlet flyttemannen, som må ha syntes at synet av en halvnaken tenåringsgutt med dreadlocks som en jungel og toleranse som en vampyr overfor dagslys ikke var helt behagelig.
   Etter at Julian noenlunde hadde vent seg til det skarpe skinnet, torde han endelig å se opp igjen. Solen sørget for at den melkehvite huden hans strålte som en julestjerne, og hadde det ikke vært for melsekkene under øynene hans og den misfornøyde grimasen, hadde han slett ikke vært ulik en erkeengel i all sin glans.
   ”Åssen kom du deg inn?” spurte han omsider, etter å ha stabilisert seg litt. Nå rettet han seg opp i ryggen, og lot armene hvile i kors over det bare brystet.
   Kraftpluggen skiftet vekten til det ene benet til fordel for likt fordelt på begge, som han tidligere hadde hatt, og plasserte den ene foten et stykke foran den andre idet han sa med et svakt selvgodt drag i stemmen: ”Det skal jeg si deg, gutt, for det var like enkelt som å hakke opp grønnsaker: jeg åpna døra, og gikk inn.”
   ”Åh… den var ikke… låst?” spurte Julian, og husket ikke helt hvilket år det var.
   Karen i døråpningen snudde seg, sendte en saftig spyttklyse ned på bakken utenfor, snudde seg tilbake igjen, og gliste mot Julian med snusstriper rennende nedover de allerede brungule tennene.
   ”Hadde jeg stått her hvis den hadde vært det?” spurte han, og Julian trakk så vidt på smilebåndet av sin egen dumhet.
   ”Uansett syns jeg du bør hoppe i nikkersen snart”, fortsatte flytteren, ”og kanskje vekke opp resten av slekta. Vi skulle egentlig ha kommet oss av gårde for en halvtime sia, men ettersom det tydeligvis ikke er skikk i denne rønna…”
   ”Det kalles kunst”, avbrøt Julian, men flytteren viftet bare irritert med hånden og drev på som om Julian aldri hadde sagt noe: ”… å stå opp innafor rimelighetas grenser, får vi bare ta det så snart dere har krøpet ut av dvale.” Og med de ordene snudde han ryggen til og slamret igjen ytterdøren. Det var like greit at Julian allerede hadde pakket ned sine elskede malerier, ellers hadde de garantert mottatt ufrivillig nærkontakt med gulvet i det øyeblikket.
   Selv om han hatet tanken på å stå opp så tidlig, særlig når hukommelsen hans var i biter etter gårsdagen og formen tok konsekvensene av dét, visste han at snusbamsen hadde hatt rett. De skulle faktisk flytte til det nye huset nå, som var designet av ham og moren Gabrielle Azul fra spiker til lister. Huset de bodde i nå, kunne knapt nok kalles et hus, og var resultatet av den heller snevre inntekten en ung, talentfull, ambisiøs, men akk så misforstått poet hadde hatt på den tiden da hun nettopp hadde blitt kastet ut hjemmefra av foreldre som var sjokkerte over å ha funnet sin eneste datter til sengs med en narkoman sirkusartist, hvor datteren attpå til hadde blitt gravid. Barnefaren hadde dratt videre med teltene sine, og etterlatt den misforståtte poeten i en lei økonomisk knipe. Hun hadde levd av småtteriet hun samlet inn fra aviser som publiserte skriveriene hennes, og til slutt skrapt sammen nok til å sette sammen sitt eget krypinn av hva som best kunne karakteriseres som drivgods og søppel. Veggene var av hardplast, isolert med tykke skinnfeller, og taket var av metall. Mot alle odds stod huset ennå, og i løpet av sitt snart sytten år lange liv, hadde Julian aldri opplevd å fryse som følge av uheldige byggematerialer. Nå var det derimot slutt på det; det nye huset, som hadde blitt finansiert av blant annet potten Julian selv hadde håvet inn etter å ha representert Lunisand i en nasjonal kunstkonkurranse, var innflytningsklart, og lå mer sentralt enn hva familien Azuls nåværende residens gjorde. Nå gjaldt det bare å få liv i morskrotten, som hadde vært gjennom et fyllehagl av verste sort da hun kvelden i forveien hadde vært på et såkalt ”hageselskap” hos Lunisands nyeste gren på innbyggertreet: den styggrike familien McLurv. De skulle forresten bli deres nye naboer, noe som kunne by på utfordringer så vel som underholdning.
   Gabrielle sov i et rom på den andre siden av huset. Til tross for at sengen var det eneste møblet som var igjen der, akkurat som hos Julian, og vinduene gapte alt de kunne som skrubbsultne krokodiller, var luften likevel klam og lukten rivende idet Julian forsiktig åpnet døren inn dit. Gabrielle selv hadde rullet seg inn i dynen som en pølse i lompe, og hennes sukkerspinnfargede hår var tovet sammen av gode, gammeldagse floker, men også av støv og noen få dråper oppkast. Hun lå med munnen åpen, og hun hadde siklet en liten pytt på siden av puten.
   I begynnelsen følte Julian nærmest avsky ved å pirke borti den så godt som livløse kroppen, men han ga seg selv en innvendig ørefik og hvisket strengt til seg selv at dette tross alt var hans egen mamma. Han samlet sammen motet, forberedte ørene sine så godt han kunne på lurvelevenet han visste ville følge idet han dro moren ut fra en paradisisk harmoni, for så å kaste henne inn i en hard virkelighet av hodepine og fylleangst, og stålsatte hver muskel i kroppen. Han kunne trenge litt spenst for å hoppe unna eventuelle slag og spark som fulgte instinktivt fra den sovende zombien.
   Han begynte lett og mildt med en hånd på skulderen hennes.
   ”Mamma… vi skal bevege på kadavra”, sa han lavt, nesten vennlig. Ingen reaksjon fulgte. Han innså at han ble nødt til å ty til sterkere midler, og la også hånd nummer to på skulderen til Gabrielle, litt ovenfor den første.
   ”Mamma. Det er på tide å lette på liket”, sa han, fortsatt vennlig, men tydelig mer bestemt. Dessuten la han til en lett skjelvning som vugget henne varsomt.
   Da det heller ikke denne gangen kom så mye som et misfornøyd grynt, økte han intensiteten på skjelvingen sin, slik at den ikke lenger var en skjelvning, men rett og slett risting.
   ”Mamma! Tryllekunstneren har dukka opp, og venter på frivillige til å gjøre forsvinne-fra-huset-sitt-nummeret!” sa han, og fnugget av vennlighet var forsvunnet. Nå var han direkte streng i stemmen. Dessuten kunne ikke de nærmest epileptiske armbevegelsene hans lenger betegnes som ”risting”. Nå var de kraftige nok til å gi utslag på Richters skala.
   Det eneste livstegnet Gabrielle viste, var en rykning i øyelokkene som ga seg like hurtig som den var kommet. Dette gjorde Julian både frustrert og irritert, og han plasserte sin høyre fot på sengekanten, og nøyde seg ikke lenger med å skake skulderen hennes ut av ledd, men grep i stedet fatt om ryggen hennes, som han gjøv løs på lik Godzilla gyver løs på Tokyo.
   Med så buldrende stemme han bare fikk til, ropte han ut: ”MODERSKIP! VI SKAL FLYTTE, FOR FAEN! MODERSKIP! MODERSKIP!”
   Dette endelige basketaket var nok til å gjenopplive Gabrielle, og som Julian hadde forutsett, skjedde det med kakofoni og vold. Et hest drønn nede fra dypet av strupen hennes presset seg ut gjennom leppene, og voldtok ørene til Julian med stor brutalitet. Armer og ben skjøt ut fra kroppen hennes som fangarmer, og virvlet rundt og brakte ødeleggelse til hvert objekt de kom nær, inkludert henne selv. Julian, på sin side, kjente sin mor altfor godt, og hadde allerede stilt seg på trygg avstand i den andre enden av rommet. Her betraktet han ragnarokket som utspilte seg foran øynene hans med knusende ro, og ventet til Gabrielle hadde falt sammen i en utslitt haug av fyllenerver og skjelvninger på madrassen.
   ”Mamma… flyttebilen er her”, sa han så varsomt som han syntes han kunne, men likevel klasket Gabrielle hendene sine for ørene og hvisket grøtet: ”… smerten…”
   Julian sukket og forlot rommet. Det var det samme hver gang. Moren drakk seg fra sans og samling, og våknet dagen derpå for kun å gå gjennom et personlig inferno. Hans lette kvalme og djevelske hodepine var ingenting imot hva moren slet med hver gang. Likevel kunne han ikke akkurat vedgå at han var opplagt selv, og bestemte seg for at flyttemannen rett og slett måtte se seg nødt til å vente. Verken han eller moren kom til å rikke på seg før senere på dagen uansett, og så var det jo de som betalte ham, og ikke omvendt. Hadde han ikke tålmodighet nok til å ta det litt med ro, fikk han heller ikke penger, så enkelt var det.
   Inne på soveværelset sitt igjen, satte Julian seg tungt ned på sengen med hodet i hendene. Nå var tiden inne for det han hadde fryktet mest – å komme til bunns i mysteriet om hva i helvete som hadde skjedd natt til i dag.
   Om han ikke fant et eneste klesplagg, med unntak av den grønnrutete silkebokseren han for øyeblikket befant seg i, fant han i det minste mobiltelefonen sin. Den lå finurlig dandert under hodeputen hans, og han kom over den ved en tilfeldighet idet han deiset ned mot siden litt for hardt. Overrasket plukket han den frem, og lot øynene sine vokse til dobbel størrelse idet han så hvor mange meldinger han hadde mottatt. Tjueåtte? Her måtte det da finnes noen spor…
   For det første var alle meldingene fra den samme – Fabian. Og selv om det ikke stod noe direkte i meldingene om hvor han hadde vært, hva som hadde skjedd eller hvorfor han hadde kommet hjem i bare undertøyet, fant Julian likevel ganske fort ut av det ved å lese mellom linjene og tolke det heller tydelige budskapet som var til stede i hver eneste lille SMS. Og han ble mer og mer urolig etter hvert som det stod mer og mer åpenbart for ham hva som var svaret på den store gåten.
   ”Jeg har hatt det kjempefint i kveld<3<3<3”
   ”Når kan vi møtes igjen?:)”
   ”Hei!:* Kom på at jeg savner deg… Kan du ikke ringe meg?:)<3”
   Han hadde nok hyperventilert, hadde ikke moren hans i samme øyeblikk trådd inn i rommet, i elendig forfatning, selvfølgelig, men han gjenkjente henne i det minste. Han stirret frustrert opp på henne, som i desperasjon, som om han hadde innsett at hun var hans siste håp, men gjennom de blodskutte ballongene la hun ikke merke til det, og ut gjennom munnen hennes kravlet en skrøpelig røst som sa noe som kunne minne om: ”Vi bør se og komme oss av gårde.”

   Senere, da moren var kledd og han fortsatt ikke hadde kommet over et eneste plagg, til tross for at han hadde saumfart hele huset og hagen, satt de i baksetet på morens eldgamle pickup med flammelakkeringer. Hun hadde ikke sett seg i stand til å kjøre selv, og hadde fått sin gode venninne og nabo Aurora Fraz til å kjøre dem. Heldigvis var hun av den forståelsesfulle typen, og stilte ingen spørsmål vedrørende Julians påkledning, eller snarere avkledning.
   Da de omtrent en halvtime senere parkerte foran det tårnlignende huset av bambus, kunne ikke Julian hjelpe for at han ble nysgjerrig på pengegrisene som veltet seg i gulltallerkener, gjørmebad og juvelbesatte toalettseter på den andre siden av veien, og snudde seg rundt i setet for å kikke på dem fra bakruten. Synet svarte til forventningene, for å si det slik.
   Frem til inngangspartiet, hvor taket over bislaget var holdt oppe av romerske marmorsøyler, lå polerte steinplater med prydtrær på hver side. To gigantiske fontener greide på ingen måte å ta oppmerksomheten fra et kunstnerisk utformet basseng med rader på rader av solsenger. På baksiden av huset kunne han dessuten skimte hvordan en hage med eksotiske blomster strakk seg ut. Dessuten så huset ut til å være hele tre etasjer høyt, og i første og andre etasje kunne han se minst seks balkonger, fordelt på tre i hver etasje. Det forundret ham ikke om balkong nummer syv og åtte befant seg på baksiden.
   På en måte ble han ikke overrasket av det neste han så. Det faktum at han visste at han var ny i nabolaget, sammen med den meget dannede talen han hadde lagt merke til, gjorde vel egentlig at han hadde skjønt det allerede.
   Ut på balkongen i andre etasje som vendte mot Azuls nye rede, kom Sonny, den litt malplasserte, søte emogutten Julian hadde snakket med et par ganger. Han holdt en bok i hånden, og satte seg ned på rekkverket med ryggen hvilende mot en av søylene.
   En trillende latter minnet Julian på hvor han var, og trakk blikket til seg. De knallblå øynene til Aurora stirret på ham fra den åpne døren og hun ristet på hodet mens hun smattet megetsigende.
   ”Jeg tviler på at dere er i stand til å bære så fryktelig mye”, lo hun hjertelig, og dro frem mobiltelefonen sin fra baklommen, ”men slapp av. Jeg ringer Jonas og får ham til å ta med seg naboene. Vi hjelper dere mer enn gjerne.”
   Julian kjente at han ble glad, men det var ikke fordi han slapp å ødelegge ryggen i ung alder. Nei, han tenkte på hvor… klassisk… situasjonen var. The girl next door… Romeo og Julie…
   Han måtte smile for seg selv. Han bare elsket klassikere.

Livet og ting

Jeg har vært ganske fraværende i det siste, ikke bare på bloggen, men også mentalt, dog ikke sosialt, og dette virker kanskje som en sjølmotsigelse, men jeg har gått aktivt inn for å omgi meg med mennesker for å unngå å tenke på ting jeg ikke har så veldig lyst til å tenke på. Og når jeg omgir meg med mennesker, får jeg ikke tid til å være med meg sjøl, på godt og vondt. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn inni hodet mitt, men la gå. 

Jeg er, som jeg så vidt har vært inne på før, til utredning på DPS for tida. Det tar tid og er ganske slitsomt, noe som gjør at jeg går rundt og konstant føler meg overvelda og emosjonell, men det er samtidig så utrolig befriende at alle greiene mine endelig blir tatt tak i og jobba med. Vi har ennå ikke funnet ut konkret hva som "feiler meg" (i mangel på bedre uttrykk), men jeg kommer godt overens med psykologen min, og spaserturen til og fra sjukehuset går gjennom idylliske skogsomgivelser, og vakker natur har en tendens til å både gi meg ro, som jeg trenger når jeg er på vei dit, og trøst, som er godt å ha når jeg er på vei hjem igjen.

Jeg har ennå ikke funnet ut av hva jeg skal gjøre med novelleprosjektet mitt, for jeg trur det egentlig er ferdig, men jeg har ikke sendt det fra meg fordi jeg er så redd for å få avslag. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så redd for det, jeg har jo fått mange avslag før, men jeg trur det er fordi jeg alltid ellers har begynt på et nytt prosjekt før jeg har gjort meg ferdig med det jeg holder på med, noe som for første gang ikke er tilfellet nå. Personlig empiri tilsier at ingen skrivesperrer varer evig, og jeg trur jo ikke egentlig det er realistisk å anta at jeg aldri vil skrive noe igjen når jeg er ferdig med novellene mine, men akkurat nå føles det sånn. Og det skremmer meg. Dessuten er jeg litt redd for at et forlag ikke ville gitt det den oppmerksomheten det egentlig fortjener fordi det under pandemien har vært så sinnssykt mange som plutselig har hatt tid til å skrive bok, og jeg er redd manuset mitt skal drukne i mengden. Samtidig er jeg så innmari utålmodig. Jeg er rett og slett så inni granskauen lei av å ikke være forfatter. 

Heldigvis kommer det nye episoder av Drag Race España hver søndag, og Arantxa Castilla-La Mancha er så søt at jeg holder på å dø. Jeg syns ikke hun er den flinkeste eller den med den mest interessante drag-stilen, men latteren hennes! Ansiktsuttrykka hennes! Og når hun sitter i utkanten av bildet og ser ut som at hun lever i sin egen drømmeverden! Jeg var rett og slett nødt til å klippe sammen min egen Arantxa appreciation video. Beklager at bilde og lyd er så dårlig, men Blogspot hadde ikke lyst til å laste den opp i bedre kvalitet.

I stad inne på soverommet mitt fant jeg en lapp med et telefonnummer på, og da jeg søkte opp nummeret i Gule sider, viste det seg å ikke være noe spennende i det hele tatt, men å tilhøre hovedtillitsvalgte i fagforeninga på den gamle jobben min. Det slo meg at om livet mitt hadde vært en film eller en TV-serie, og jeg plutselig hadde dødd eller forsvunnet, og en etterforsker hadde funnet lappen med telefonnummeret, hadde det automatisk betydd at fagforeninga eller jobben hadde hatt noe med døden eller forsvinninga mi å gjøre. Det telefonnummeret hadde hatt stor betydning for hele utviklinga av narrativet. Detaljer betyr liksom så mye mer på film enn i virkeligheten.

Jeg kjenner på en følelse av å måtte rettferdiggjøre at dette blogginnlegget i det hele tatt skal fins, at jeg på en eller annen måte må gi dere valuta for penga (til tross for at ingen tjener noe som helst på denne bloggen), at jeg må være en flink blogger og gi dere ✧* CoNtEnT *✧, men kanskje det er grunn nok å bare stikke hodet innom for å minne dere på at jeg lever?

Mai 2021

Opplevelser: Tapas med Vibeke på Anchas bodega. Bursdagen til Pål. Besøk hos Vibeke. 17. mai-frokost hos Mari. Middag med Mari og Martina på New Anarkali og øl på Oslo mekaniske. Botanisk hage med Nova. Besøk hos Eirin og Eirik. Besøk hos Trine. 

Innkjøp: Det eneste var vel ny og større potte til Tarjei:

TV-serie: Jeg holder på med Dark nå, en serie jeg egentlig begynte å se for et par år siden, men så var livet mitt så kaotisk da at jeg ikke helt klarte å følge med på det. Men nå gir jeg det altså et nytt forsøk, og jeg liker det sånn ganske godt. Det vil si, jeg syns i all oppriktighet at skuespillet og manuset er litt platt, men sjølve historien og premisset er såpass spennende at det likevel holder på interessen min. Tidsreiser! Svarte hull! Atomkraftverk der ting går over stokk og stein! Og da er mye allerede gjort for min del.

Spill: Jeg er ferdig med The Last of Us, og jeg likte det, men jeg trur jeg ville likt det enda bedre om det ikke hadde vært for at jeg har lest The Road av Cormac McCarthy, som ligner en del i tematikk og handling. Det er ikke nødvendigvis det at The Last of Us er dårligere enn The Road, det er bare det at ting som kanskje burde sjokkert meg ikke egentlig gjør det fordi jeg har oppholdt meg i et lignende landskap før. Og sjølve gameplayet er veldig lineært. Men som sagt tidligere er det fullt av rørende og vakre øyeblikk, og jeg er glad jeg har spilt det. 

Film: The Current War, Portrett av en kvinne i flammer, Tickled, The Holy Mountain, Dallas Buyers Club, Terminator 2: Judgement Day, Zero Dark Thirty, Oxygene, Army of the Dead, Jurassic Park: The Lost World og Hullet.

Og dere, det er ikke nødvendigvis det at Portrett av en kvinne i flammer finner opp hjulet på nytt eller noe, men den er så utrolig vakker. Den er som å se på et levende maleri, og skuespillerne er så innmari, innmari gode. Dette er bare så godt håndverk at selv om den er relativt trist – kanskje heller melankolsk enn tragisk – blir jeg likevel glad av å se den, bare fordi godt håndverk gjør meg i godt humør. 

Musikk: Altså, jeg digga Ukraina sitt bidrag i Eurovision i år, og jeg begynte å like låta enda bedre etter å ha sett den framført live i Rotterdam. Jeg blei rett og slett litt satt ut av hvor kraftfullt det var. Og så er musikkvideoen så kul, jeg får liksom østeuropeiske Mad Max-vibber. Den fins i en annen og lengre versjon òg, som jeg egentlig liker bedre, men fordi jeg liker musikkvideoen til Eurovision-varianten best kan dere få begge. Go_A er neonskogsåndene jeg ikke visste at jeg trengte i livet mitt.

Throwback Thursday #17: Aloha verden – tiende kapittel

Fjorten år gamle Kristine som skriver om musikkbransjen:

Klikk her for resten av kapitlene.

Da vi kom til hotellrommet igjen, møtte vi Rune, Roger og Gabriel. De fortalte gledestrålende at når Sid og Tobias hadde sunget dagen etter, kunne selveste videoinnspillingen begynne. Jeg var veldig, veldig glad på deres vegne.
   Om kvelden bestemte jeg meg for å ringe til Pernille. Vi var nødt til å skvære opp. Dessuten var det en del oppklaringer å gjøre.
   ”Hallo!” sa Pernille i den andre enden av røret. Hun hadde sett at det var meg som ringte og begynte med en gang: ”Jeg er så lei for at jeg ikke fortalte deg at jeg skulle til USA, men du gjorde faktisk ikke…”
   ”Hysj, hysj, det er jeg som har vært en dårlig venninne og jeg som har en del ting å forklare her”, avbrøt jeg. Jeg tok en liten pause før jeg fortsatte: ”Det er så mye som har skjedd i det siste og midt oppi alt sammen har jeg glemt å fortelle deg halvparten. Da jeg ringte deg sist gang, kom jeg på at jeg ikke hadde fortalt deg at jeg skulle til USA og jeg var redd for at du ville syntes jeg var en dårlig venninne siden jeg ikke hadde fortalt noe så stort og viktig derfor løy jeg og sa at jeg hadde drømt om tidsforskjeller. Du husker det? Da jeg ringte deg? Dessverre kom jeg på alt for sent at det tross alt er verre å ljuge enn å ha hemmeligheter. Jeg ble litt desperat og det der om Friends datt ut av meg. Det var fordi at Rune, en av de nye vennene mine, hadde sett på Friends dagen i forveien og det var vel grunnen til at jeg sa det. Det første jeg kom på i farta. Innerst inne visste jeg jo at du ikke ser på Friends, men det var det første som falt meg inn. Uff, jeg har vært en idiot. Kan du være så snill å tilgi meg?”
   ”Jada, alle kan gjøre feil”, sa Pernille og jeg ble lettet. Så sa Pernille: ”Eh… Du veit han derre kjæresten din…”
   ”Sid, mener du?” spurte jeg og prøvde å holde tilbake en latter som truet med å boble fram.
   ”Ja, det var kanskje det han hette. Altså, nå veit jo jeg at vi ikke skal dømme folk etter utseende, men når jeg så på han, så… Hm, ikke det at jeg har fordommer, altså, men han var lissom litt… Hva skal jeg si, da? For det første hadde jeg ikke trodd det om deg. At du var sammen med… sånne… det syntes jeg var litt rart…” Nå lo jeg høyt og sa: ”Ta det rolig, Pernille! Han er ikke kjæresten min! Bare en god venn! Han bare latet som fordi han ville skremme dere bort! Du skjønner, han ble litt såret over måten dere oppførte dere på!”
   ”Å, ja!” sa Pernille og hørtes lettet ut (He, he, he).
   ”Ja, det var koselig å prate med deg uansett. Vi er fortsatt bestevenninner, ikke sant?” spurte Pernille.
   ”Så klart! En gang venner, alltid venner!” sa jeg og med det la vi på. Allikevel følte jeg at noe var forandret mellom oss og at det aldri kom til å bli som før.

Neste dag var guttene i ekstase. Jeg også, for den saks skyld. De skulle spille inn musikkvideo i dag!
   Alle våknet grytidlig, slengte på seg yndlingsklærne og dro i vei. Jeg ble med, dette kunne jeg ikke gå glipp av.
   Alle unntatt Gabriel kjørte til studioet. Gabriel var det ingen som visste hvor var.
   Det var de i studio som hadde cd’en som endelig var ferdig. De skulle snakke med guttene om hvilken sang de skulle lage musikkvideo til og hvordan musikkvideoen skulle være.
   Mannen ved datamaskinen, som visstnok hette Giovanni, stod ved døra til studioet og smilte da vi ankom i taxi.
   ”God morgen, rockestjernene!” sa han og smilet hans minket ikke da vi gikk ut. Kanskje han ikke var så ille som det jeg hadde trodd? Kanskje var bare førsteinntrykket jeg hadde fått av ham helt feil? Det var jo mulig. Sånn var det jo blant annet med Sid.
   ”Vi må ta den håpløse sangen!” sa Sid og Tobias var helt enig. De to brødrene hadde fått et helt spesielt forhold til den sangen.
   Giovanni rynket pannen og så skeptisk ut. Så sa han: ”Nja, jeg er ikke helt sikker på det. Det er en bra låt å gi ut som nummer 2, men debutsangen bør være litt mer… glad og lystig. Hører du på den du ville ha, legger du merke til at det er en litt sånn gotisk, mørk og dyster stemning over den. Den er bra å komme med som nummer 2, da beviser dere bare at dere kan å lage annen type musikk også, men tar dere en av de sangene som er sånn gladrock, vil nok den være bedre å debutere med.”
   Jeg så at Sid og Tobias ble skuffet. De hadde virkelig ønsket å gi ut den sangen om hvor håpløst livet var som den første.
   ”Vel, det er ingen grunn til å stå her ute! Vi går inn!” sa Giovanni og alle sammen gikk inn. Vi satte oss ned på stoler rundt datamaskinen hans hvor han hadde alle sangene de hadde spilt inn lagret. Deretter så han på Tobias og sa: ”Husk det at jeg bare skal være rådgiveren deres. Dere har ikke så mye peiling, dere er ferske i denne bransjen, mens jeg har holdt på med musikk gjennom hele livet. Vil dere absolutt ha den sangen, er det jo egentlig ingen som stopper dere, men jeg bare vil si det at jeg synes det er lurt å ikke ta den, om dere skjønner.” Tobias nikket alvorlig og spurte de andre om hva de syntes. De andre nikket de også.
   ”Nå syns jeg vi skal høre på sangene deres, jeg, og bestemme hvem av dem dere vil ha en musikkvideo til”, sa Giovanni og satte på sangene etter hverandre i den rekkefølgen de kom til å komme i på cd’en.
   En ting skal de guttene ha, de kan å lage musikk! Tobias hadde kjempefin stemme og jeg ble på en måte glad inni meg når Sid sang. Han sang som regel bare litt i bakgrunnen, men det vesle jeg hørte fra han sin kant, var nydelig, direkte vakkert, altså. Jeg kunne ikke skjønne at han hadde komplekser for stemmen sin.
   Jeg krympet meg når den sangen jeg sang på kom. Det hørtes jo verre ut nå enn det som det hadde gjort i studio. Alle de andre forsikret meg om at jeg gjorde det kjempebra, da.
   Plutselig kom det en sang jeg dro kjensel på. Det var sangen til Kylie. Den var ikke så veldig annerledes fra da jeg hadde hørt den hjemme på hotellrommet, Sid brukte nemlig kassegitar i stedet for el-gitar som han vanligvis gjorde, men noe el-gitarspilling var det i bakgrunnen. Det var Gabriel. Den ble enda finere med det som Gabriel spilte.
   Så var det duket for siste sangen. En bass spilte en innledning som bare oste av selvsikkerhet og jeg-gir-blaffen-holdning. Så kom stemmen til Tobias og jeg gjenkjente teksten. Det var ”den håpløse sangen”.
   Refrenget kom.
   Etter refrenget kom en bitteliten pause før en ny stemme brøt den. Og det var en stemme jeg absolutt ikke dro kjensel på. Hvem i all verden var det? En ting var sikkert, stemmen var skikkelig røff, lissom, ordentlig tøff, sånn som bare stemmen i seg selv ville si ”verden driter i meg og jeg driter i verden”.
   Så kom jeg på noe. Fyren med den tøffe stemmen… Det var Sid! Det var han som sang det den gangen på hotellrommet, men da var ikke stemmen hans sånn i det hele tatt. Jeg husket han sa noe om at i denne sangen kom stemmen hans til å bli fæl og skrikende. Ikke akkurat det jeg ville definert den med, skrikende, jo, kanskje litt, men absolutt ikke fæl.
   ”Det er bra, Sid. I denne sangen ga du virkelig alt”, sa Giovanni rosende, men Sid ville sikkert ikke høre sin egen stemme. I hvertfall hadde han dratt lua ned over øynene og satt og holdt seg for ørene. Huff da.
   Da den var ferdig, gjenstod det viktige valget. Hvem skulle være debutsangen deres? Hvis denne floppet, var omtrent hele karrieren deres lagt i grus, derfor var det viktig å velge riktig sang.
   Plutselig kom Gabriel stormet inn, men absolutt ikke den Gabriel vi var vant til å se. Han var usminket, for en gangs skyld, og… han hadde blondt hår! Han hadde bleket håret!
   Alle stirret på Gabriel, Giovanni også, men Gabriel bare stod der og smilte.
   Da sjokket hadde lagt seg, spurte Giovanni om hvilken sang de ville ha. Ingen av dem hadde noe som helst peiling, de visste jo at dette var et veldig viktig valg å ta. Giovanni valgte til slutt en skikkelig sang som du bare måtte hoppe og sprette til.
   Så satt alle seg sammen for å planlegge videoen. Hvordan skulle den være? Hvilke klær skulle de bruke? Hvem skulle statistene være? Skulle de bruke statister i det hele tatt?
   Det var Roger som først la fram ideen om å la dem stå på en scene og synge, men de fleste bare lo av ham.
   ”På en scene? Hvor mange synes det er gøy å se på noen folk stå på en scene? Dette skal ikke være en filmet konsert, men en musikkvideo!” sa Rune surt.
   ”Og jeg som syntes det var et bra forslag…” sa Roger.
   Jeg er den typen person som ikke liker overfladiske folk. Derfor hater jeg sånne typer musikkvideoer som bare gir inntrykk av at de som synger bare bryr seg om seg selv og det å ta seg bra ut til enhver tid. Sånne musikkvideoer jeg derimot liker, er de morsomme, de hvor du ser de som synger på en litt annen måte hvor de har det gøy. Enten de tuller med hverandre i musikkvideoen eller menger seg med vennene deres som ikke er kjendiser, kort og godt videoer som gjenspeiler vennskap, sånne liker jeg. Jeg fortalte om det til de andre.
   ”Så det jeg vil fram til,” avsluttet jeg, ”er at vi kan bruke ideen til Roger pluss det at vi kan vise hva som skjer når dere ikke er på den scenen. Før dere går ut der, for eksempel. Hva gjør dere da? Brenner dere hurtigmaten i mikroen? Har dere vannkrig? Spruter dere på hverandre mens dere vasker opp? Klager dere høylydt når noen har tettet doen? Sånne ting! Tro meg, det er det jeg liker å se og sikkert veldig mange andre også.”
   ”Det var faktisk en veldig god idé”, sa Gabriel som nå hadde satt seg ned han også, ”jeg, for eksempel, før vi pleier å gå på scenen, pleier jeg å pusse på lekene mine”.
   Jeg lo litt, men sa: ”Ja, sånne ting. Ok, her er et forslag: Lat som det er dere som filmer. Dere lager en koselig film om den gangen dere hadde konsert. Tenk dere det at dere skal lage en liten film som kun skal være deres private lille moro-sak. Hva hadde dere gjort da?”
   ”Kastet seigmennene jeg holdt på å spise på han som filmet”, sa Sid.
   ”Ja, det kunne dere gjort i den videoen også. Ikke sant?” Guttene nikket enig, og jeg var ganske så stolt da de faktisk tok forslaget mitt i bruk. Men flere ting måtte bestemmes. Statister, for eksempel. Skulle de ha en konsert, måtte det jo være fans med. Men det ble, i følge Giovanni, ikke noe problem. En annonse i lokalavisa, og vips! hadde de nok en haug med statister. 
   Det var verre med alt hva de skulle gjøre. Forslaget til Sid om å kaste seigmenn på kameramannen var bare råbra og det måtte ned på arket som Sid noterte på. Dessuten det forslaget til Gabriel om å pusse lekene sine.
   Vi planla masse den dagen. Dessuten ville de jo at fansen skulle synge med på sangen, i allefall de som stod fremst. Derfor var de nødt til å lære mange av statistene sangen, men det kom nok til å gå.
   Da vi kom på hotellrommet, var alle ganske utkjørte. Vi hadde jobbet ganske hardt og Sid sverget på at han hadde krampe i handa etter å ha skrevet så fælt.
   Giovanni, som jeg først da skjønte var manageren deres, skulle stå for å sette inn en annonse i avisa. Mange ville nok melde seg.
   Da vi gikk og la oss den kvelden, var vi alle oppspilte på hvordan dette kom til å gå. Annonsen kom dagen etter og der gjaldt førstemann til mølla. Du behøvde jo ikke akkurat glimrende skuespillertalenter for å spille hylende fan.

Om natta våknet jeg av at Sid pratet i telefonen. Jeg, som sover veldig lett, merket det med en gang, selv om Sid pratet lavt.
   Jeg kunne ikke unngå å smuglytte litt, men det virket ikke som om dette var noe privat. Sid virket veldig glad og lystig, faktisk, og stod og snakket med et digert glis om munnen. Det skjedde ikke ofte.
   ”Da gleder jeg meg til å se deg! Dette blir kjempemoro! Ha det!” sa Sid og la på.
   Oi! Var han så fort ferdig?
   Jeg fortet meg å trekke dynen over hodet og late som om jeg sov tungt.

Lunisand – episode 8: Hvordan drite på draget

Det er Lunisand-tid! Hvis du ramler innom for første gang nå, finner du de tidligere episodene her. Eller altså, det gjør du uansett. 

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 


Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.

I begynnelsen, da hun hadde stått foran det storslåtte inngangspartiet, tatt gjestene i hånden og ønsket velkommen, hadde Albertine smilt like mekanisk som hun var vant med. Utover kvelden hadde det såkalte smilet blitt mer og mer preget av ømme kinnmuskler og fått et atskillig mer stivfrossent preg. Nå, derimot, som barna hadde kommet hjem og gjemt seg vekk i andre etasje av ren skam, var det ikke engang en nyanse av et smil igjen i ansiktet hennes. Skulle hun være ærlig med seg selv, hadde hun aller mest lyst til å følge sønnens og datterens eksempel, stjele teknikken strutsene ifølge enkelte skal bruke, og stikke hodet i sanden. Aller inderligst ønsket hun å late som om hun aldri hadde innbedt dette gjøkeredet til hageselskap, og kanskje tømme et par flasker portvin for seg selv for å glemme at hun faktisk hadde gjort det også. Likevel, var det noe hun begjærte enda mer intenst enn å glatt overse kveldens fadese, så var det å reise seg fra mengden som et idol. Hun lengtet etter å bli sett opp til, å bli beundret, å bli tilbedt som en gudinne. Kunne hun bare få dette mentalsykehuset til å betrakte henne som en heltinne, kunne hun klare å manipulere tankegangen deres, rydde opp i de besudlede sinnene deres og få synspunktene deres tilbake på allfarveien. Noen av dem var det kanskje for sent med, men hun var bråsikker på at en stor del av saueflokken kunne omformes til siviliserte, sofistikerte borgere hvis hun bare fikk sjansen. Hun, Albertine McLurv, kunne overta styringen av den zoologiske hagen Lunisand og løfte samfunnet dit hen hun ville. Disse apene kunne forvandles til finansmenn, aksjemeglere og advokater, og i sentrum ville hun stå, udødelig som en helgen, omtalt i de lokale historiebøkene som Kvinnen Som Reddet Oss Alle.

   Men hvor skulle hun begynne?
   Fra sin utkikkspost på den østlige balkongen i andre etasje, hadde hun et bredt synsfelt. Hun skuet utover svømmebassenget, med boblebadet og solsengene som navle. Dessuten var det lett å tenke seg hvor de som ikke var der befant seg. Antakeligvis hang en stor del av dem inne i første etasje. Der var baren, og der stod Peter trofast ved komfyren og disket opp med det ene herremåltidet etter det andre. Dessuten hadde hun gått forbi noen i denne etasjen også. En fem – seks stykker hadde klumpet seg inne i salongen rundt biljardbordet, mens, skulle hun dømme utifra musikken som strømmet fra et av rommene, andre igjen ristet på lemmene foran stereoanlegget. Den gale ravekvinnen, hun med klær av selvlysende farger og hår som et sukkertøy, var så langt fra sans og samling som hun kunne komme, og Albertine hadde sett henne der hun like stødig som et fugleskremsel i storm hadde stått på den nordlige balkongen med Sonnys elektriske gitar og forsterker ved sin side. Slike som henne var det ikke så farlig om utopien Albertine hadde i tankene var foruten, og for hennes del kunne hun godt bikke over gelenderet og falle de om lag fem meterne hodestups ned.
   Men, tilbake til hvor hun skulle begynne, eller snarere hvem hun skulle begynne med. Det var ganske klart og tydelig at for å få til dette til å fungere, måtte hun starte med å infiltrere hodene til de allerede mest innflytelsesrike innbyggerne, og hvis hun lot blikket gli over de gjestene som var synlige her oppefra… stanset de stålgrå øynene på ingen ringere enn borgermester Jonas Fraz.
   Så, hvordan skulle hun gå frem? Det viktigste var vel kanskje å først forsikre seg om at han var like svingstang i topplokket som hva regnbuebarnet med gitaren for øyeblikket var.
   På selvsikre pipestilker nærmest marsjerte hun inn i huset igjen og inn i heisen. Hun kjørte den ned til første etasje, hvor hun grep to fjonge drinker som bartenderen, spesielt innleid for denne anledningen, stod klar med. Deretter var det rake veien ut og bort til boblebadet, hvor borgermesteren satt godt tilbakelent med en selvtillit som skein lik en glorie om ham.
   En av plassene var ledige. Albertine var ikke mindre drøy enn at hun, i sitt mildt beduggede sinn, lot plaggene falle og kløv opp i boblebadet i bare undertøyet. Hun brukte god tid på å sette seg, slik at de andre som satt der skulle få god nok tid til å beskue de veltrente lårene, de stramme magemusklene og huden som var like glatt som et strykebrett. Ikke minst sørget hun for å så vidt skumpe inntil Jonas’ skulder, så han skulle få en viss forståelse av hvor fantastisk myk og cellulittløs kroppen hennes var.
   Fortsatt med drinkene balansert i hver sin hånd, satte hun seg tilbake og smilte elegant. Hun visste at hvis hun bikket hodet så vidt det var til venstre, ville skinnet fra et spotlight like i nærheten falle på det porselenshvite smilet hennes og få tennene til å glinse som briljanter. Det var nettopp dette hun gjorde, og håpet at hun så like glamorøs ut som den filmstjernen hun følte seg som.
   ”Så, kan jeg by herr borgermester på en drink?” spurte hun deretter, med et spøkefullt leie i stemmen. Borgermesteren selv og de andre som satt sammen med dem, humret høflig seg imellom.
   ”Tusen takk, frue, det var meget vennlig av Dem”, repliserte Jonas, og den samme overdrevent fisefine tonen speiltes i stemmen hans. Dette igjen førte til mer latter, og stemningen stilnet ikke idet han grep hånden hennes og kysset den galant.
   Jeg har ham nå, tenkte Albertine idet de begge tømte glassene sine.
   ”Du vil ikke danse, da?” spurte Albertine, ”vi har et eksklusivt stereoanlegg importert direkte fra statene stående i stuen. Dessuten er det der baren befinner seg.” Det siste la hun til med et visst sensuelt preg i stemmen, og hun hevet det ene øyebrynet mens hun smilte fyrig.
   Jonas fniste ukontrollert, tydelig påvirket, og fulgte etter vertinnen der hun skred ut av badet med stil selv en modell ville ha misunt henne. Hun dro på seg plaggene igjen, og overså at de nå fikk våte flekker som følge av at hun ikke hadde tatt på seg bryet med å tørke seg først.

   Selv om hun var godt i gang med å sette planen sin ut i live, var ikke Albertine hundre prosent sikker på nøyaktig hvordan hun skulle gjøre dette. Hva skulle hun si til Jonas for å få ham til å danse etter hennes pipe?
   Brått, mens hun og Lunisands borgermester gikk side om side over gresset, gikk det opp for henne at dette dreide seg ikke om noe hun måtte si, men snarere noe hun måtte gjøre. Hun fikk et minimalt angstanfall av dette, og begynte å kaldsvette lett, men forholdt seg likevel rolig, så Jonas tok ingen videre notis av det. Men selv om hun var like kontrollert og struttende av selvtillit som det hun alltid var på overflaten, ulmet det i magma og følelser innvendig. Skulle hun virkelig gjøre dette? Tenk om det ikke fungerte engang? Tenk om det ikke ville ha noen som helst innvirkning på styresettet i Lunisand?
   Kanskje var hun ikke like dyktig til å beherske seg selv som hun likte å tro likevel. I hvertfall begynte hun ubevisst å gå merkbart saktere, og da Jonas oppdaget at han faktisk gikk foran henne, snudde han på hodet og spurte: ”Er det noe i veien?”
   Albertine ble minnet på at det tross alt var i sin egen hage med et beruset avskum hun var, og ikke i sin personlige Albertine-transe, så hun innhentet seg så fort som mulig til virkeligheten igjen, og gjorde det hun kunne best, nemlig smilte som en eneste stor tannpastareklame, og forsikret ham om at hun følte seg bedre enn noensinne.
   De fortsatte inn i huset, der Peter, som var travelt opptatt på kjøkkenet med svettedråper i pannen og flerfoldige tallerkener balansert oppetter armene, ga sin kone et uforstående og noe engstelig blikk, hvilket Albertine glatt overså. Hun spankulerte derimot bort til baren, hvor hun grep med seg så mange drinker som de spede hendene kunne bære, ga dem til bartenderen sammen med beskjed om å få dem opp i andre etasje sporenstreks, og lot seg fotfølge av en tydelig oppspilt Jonas inn i heisen.
   ”Er det ikke tungt med så mye ansvar du har som borgermester?” spurte hun med spilende sølvtunge der de ventet på å bli fraktet til etasjen over.
   Jonas trakk på skuldrene og la hodet til siden så hanekammen skaket.
   ”Frue, jeg er viss på at du gjør dette for å være hyggelig, men skal jeg være ærlig, kan du godt slutte med det nå. Det er på en måte litt sårende å stadig bli mint på det, om du skjønner…” sa han, til Albertines overraskelse, men hun innså lynkjapt at dette var noe hun kunne tøye til sin fordel.
   Hun anla en lett trutmunn, hevet øyebrynene nesten umerkbart, og tok en sjanse der hun la hånden sin på kinnet hans.
   ”Tillat meg å gjøre det godt igjen…” hvisket hun, smalt hånden sin bort på bryterpanelet slik at heisen gikk opp og ned uten å egentlig stoppe noe sted, og bøyde seg mot ham og plantet et kyss på leppene hans.
   Da hun trakk hodet tilbake igjen, så hun hvordan han hadde sperret øynene opp. Det kulerunde, mørkebrune blikket minnet henne delvis om en livredd spøkelsesape i fangenskap, og delvis om et oppspilt barn som ser et stjerneskudd for første gang.
   ”Det… kom en smule uventa…” stotret Jonas, og lo nervøst, men Albertine oppfattet ingen tegn til at han var uvillig.
   ”Åh, det er flere overraskelser der det kommer fra”, kurret hun forførende, grep hånden hans og plasserte den på den øverste knappen i blusen hennes.
   En lang stund stod Jonas helt stille og glodde på brystene hennes. Albertine var tålmodig, og fikk det endelige beviset på at å tie er gull da hun så at et lystent smil omsider bredde seg utover leppene hans.
   ”Jeg skal gi deg borgermester, jeg”, gneldret han med et begjærlig glis, og forsøkte å flerre blusen av Albertine med det grep som sikkert var meningen at skulle få knapper og sømmer til å fly som fyrverkeri til alle kanter, men som ikke engang fikk den til å løsne fra Albertines skuldre, i og med at knappene fortsatt var der de skulle – i hullene sine. I sitt stille sinn gjorde Albertine seg opp en rekke tanker, men på fasaden valgte hun å overse disse, og smilte i stedet forlokkende der hun tok seg av avkledningsmanøveren selv.
   Om lag femten minutter senere, vandret de begge ut fra heisen, Albertine med et sleskt flir som strakk seg over hele ansiktet hennes. Hun visste av erfaring at menn er aldri så påvirkelige som når de er nakne sammen med en kvinne, og til nå hadde hun fått Jonas til å love henne sin stemme ved neste borgermestervalg. Opprinnelig hadde hun planlagt å få ham til å gi opp hele tittelen sin for så å overrekke den til henne, men da hadde han bare gispet at det kunne han da ikke, det ville han aldri få til, og hadde han kunnet det, hadde han aldri klart å tilgi seg selv. Albertine skjønte ikke helt hva han hadde ment med dette vrøvlet, men hun valgte å overse det og heller være tilfreds med hva hun hadde fått til. Hun hadde gledelig en hyggestund med hver enkelt innbygger, hun, for å kapre stemmer. For hvis hun skulle forme Lunisand etter sine egne tanker, var borgermestersetet stedet å gjøre det fra.
   Selv om hun i praksis hadde fått det hun var ute etter, måtte hun sørge for at Jonas skjønte at hun hadde ment det når hun sa at hun egentlig bare elsket ham og ikke ektemannen (noe som selvfølgelig ikke var sant), så da han nå så på henne med et fårete smil og slørede øyne, limte hun på plass fristerinnesmilet igjen og sa: ”Du vil ikke ta en dans, da? Jeg lover å sette på noe rolig…”
   Jonas nikket, ennå halvt i svime, til forslaget, og lot sin ferske elskerinne lede an over det teppebelagte gulvet og inn i rommet der det enorme musikkanlegget var plassert.
   I samme øyeblikk hun entret værelset, fikk hun derimot hakeslipp. Plutselig forstod hun den lavmælte latteren som hadde brutt ut blant gjestene i boblebadet da hun hadde tiltalt Jonas som borgermester. Brått skjønte hun seg på svaret Jonas hadde avgitt da hun hadde spurt om det ikke var tungt med så mye ansvar. Hun innså med ett til og med hva Jonas hadde ment da han tilsynelatende bare hadde pratet tull da de hadde elsket i heisen.
   Mannen hun hadde forført var ikke Jonas Fraz. Jonas Fraz stod nemlig foran henne nå, og svinget seg sammen med barna hennes. Han hadde den samme strittende, sorte hanekammen, men hvordan kunne hun ha glemt at virkelighetens borgermester hadde nok blekk på armene til å skrive en hel romantrilogi?
   Jonas, den ekte, stoppet bevegelsene sine idet han så at rommet hadde blitt to mann rikere, og smilte, både til henne og til forfalskningen som stod ved siden av henne. Til sistnevnte sa han: ”Hei, Jokke! Åssen henger’n?”
   Og Albertine, stakkar, måtte mobilisere alle kreftene som bodde i kroppen hennes for å motvirke et sammenbrudd av nevrotisk og frustrert grad.

Smakebit på søndag: "Sigd" av Ruth Lillegraven

Jeg leser fortsatt lite, noe som plager meg. Og nå som vi lever i ei tid med hjemmekontor og turgåing, er det også veldig mange flere folk på de stedene i nærområdet mitt som jeg har pleid å tenke på som "mine", der jeg kan gå for å få litt ro og fred til å nettopp lese. En dag det var skikkelig varmt tok jeg med meg Sigd av Ruth Lillegraven for å få lest litt på stranda, fordi jeg syns det er enklere å konsentrere seg om kortere tekster enn om romaner når jeg leser ute blant folk, men det var dessverre litt for livat på Katten til at jeg fikk lest særlig mye. Men jeg har så vidt begynt, og så langt er dette ei veldig stemningsfull og lydlig diktsamling om livet på en gård for hundre pluss år siden.

Her er prologen:

ALL DENNE STEINEN

alt fell

i fjorden

himmelen

fjella, lyset

blått i blått

grått i grått

vått i vått

alt i alt

alt fell

i fjorden

vegen

så svingesmal

og steinstabbete

all denne steinen

som ein gong har

yngla fram, i fjøra

i kyrkjemurane

i potetåkeren

kvar kom

han frå

sjølv husa er

grå kjempesteinar

og røyken frå pipene

grå, grå, grå

men så er det

også grøftegraset

risleraslelauvet og 

sundagsskyene

snart hit

snart dit

fram og tilbake

fram og tilbake

og under jorda

spira

små grøne fingrar

som strekkjer og

strekkjer seg

gjennom molda

gjennom molda

mørke modermolda

mot lyset

mot lyset

Flere smakebiter finner du her.

April 2021

Opplevelser: Besøk av Mari på bursdagen min. Piknik med Lauren et al. Tur med Vibeke. Veranda, sol og Netflix hos Mari. Botanisk hage med Martina, Lauren og Mone. 

Innkjøp: Trengte litt å se på, så derfor:

TV-serie: Jeg har snart sett ferdig første sesong av Rådebank, som jeg har hørt mye bra om, pluss at det er jo litt nostalgisk for meg som bodde i Bø for ti år siden. Jeg er ikke like personlig investert (ennå) som jeg hadde håpa å bli, men jeg misliker det ikke.

Spill: Det gjenstår fortsatt en god del egentlig ganske kjedelig flisespikkeri for å fullføre Final Fantasy VII Remake helt hundre prosent på ordentlig – som jo er tilfellet med alle FF-spill – så fordi jeg egentlig ikke hadde det gøy med å spille det lenger, begynte jeg på The Last of Us, og herregud for en opplevelse det er. Jeg har de siste femten åra eller deromkring nesten utelukkende spilt RPG, jeg trur sist gang jeg spilte et action/skrekk-spill må ha vært da jeg var aaaaltfor liten til å spille det (jeg har vage minner om Doom på den gamle Windows 98-maskinen i barndomshjemmet mitt), så dette er rett og slett ganske… uvant for meg? Liksom, det er jo vold i Final Fantasy òg, men det er så urealistisk fantasyvold at det ikke går an å sammenligne det med brutaliteten i The Last of Us. Og i liksom eldre spill er jo på en måte ikke grafikken god nok til at noe faktisk ser realistisk ut, noe som ikke er tilfellet her. Dette spillet føles så troverdig på så mange måter, ikke bare utseendemessig, men også sjølve historien: for de som ikke veit er The Last of Us et slags zombiespill, med trykk på "et slags", for vesnene som har sendt verden ut i en dystopi er ikke per definisjon zombier, men mennesker som har blitt infisert av den høyst reelle cordyceps-soppen – en sopp jeg har hatt mareritt om siden første gang jeg så den Planet Earth-episoden på folkehøyskolen eller deromkring. Med andre ord: for meg er dette et ganske mentalt slitsomt spill, i tillegg til at jeg syns det er teknisk vanskelig fordi jeg i større grad er vant med RPG-kamp og ikke det å sikte og treffe med et gevær, liksom. På en måte er det litt bra at det er såpass utfordrende for meg, for det gjør at jeg rett og slett ikke klarer å sitte hele dagen og spille som jeg har en tendens til å gjøre med visse andre spill, haha. Men jeg liker skikkelig godt å bryte meg inn i forlatte hus og lage improviserte våpen av søppel og henlagte ting, i tillegg til at spillet – tross i all elendigheten – har mange utrolig vakre øyeblikk, både visuelt og dramatisk.

Film: In the Tall Grass, Footloose, The Wrestler, Cannibal Holocaust, Austin Powers: International Man of Mystery, Willy's Wonderland, The Lost Boys, Steve Jobs, Bob Lazar: Area 51 & Flying Saucers, River's Edge, Jacob's Ladder, Apollo 11, Kammerpiken, Everest, Stowaway, The Social Network, The Trial of the Chicago 7, Mank og Henry: Portrait of a Serial Killer.

Jeg trur jeg har sutra litt over det før òg, at det liksom skal mer og mer til for å tilfredsstille… hva enn det er som får meg til å bli begeistra over en film på en eller annen måte, så hvis du sitter på noen tips til filmer som kan åpne sjelelige dører eller noe sånt for meg, så skrik for all del ut. Jeg trur at jeg burde sett Jacob's Ladder i midten av tenåra heller enn nå, jeg ser for meg at det er en sånn type film som ville kunne gått veldig inn på meg da som jeg var litt mindre emosjonelt herda, men jeg likte den likevel og har lyst til å gi den cred for en kul idé, som jeg syntes at kunne vært utført biiiiittelitt bedre. Det har visst kommet en remake, men den skal visst være skikkelig dårlig, så kanskje noen bør lage en god remake isteden?

Musikk: Takk til The Crown for å ha mint meg på Max Richters fantastiske rekomponering av Vivaldis De fire årstider! Herregud, for en drøm av et musikkstykke dette er.