Mai 2026

Opplevelser: Perleworkshop hos Kit. Rollespill hos Martin. DnD hos Kit. Kino med Vibeke.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Den generelle situasjonen min er litt ekstraordinær om dagen, og jeg har i hovedsak oppdatert meg på nye sesonger av serier jeg allerede følger, istedenfor å begynne å se så mye nytt. Jeg har fullført sesong to av Fallout og er i gang med sesong tre av Euphoria, og jeg merker jeg ikke har noen sterke meninger fra eller til vedrørende noen av dem.

Spill: Jeg fortsetter å være ond i min tredje playthrough av Baldur's Gate 3, parallelt med at jeg guider Vibeke gjennom hennes første playthrough.

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Project Hail Mary, som absolutt innfridde forventningene mine. Jeg trur den kunne tålt noe mer klipping mot slutten, men scfi-fi-hjertet mitt forlot kinosalen fullt og fornøyd. 

Musikk: Ved en tilfeldighet har jeg oppdaga Haute & Freddy, og som om det herlige synthpop-lydbildet deres ikke var nok, kjører de i tillegg en vintage-sirkus-estetikk som gjør meg svak i sjela på den riktige måten.

April 2026

Opplevelser: Besøk av Vibeke. Bitteliten bursdagsfeiring. Utdrikningslaget til Trine.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Har hatt det gøy med I Love LA denne måneden. Underholdende og satirisk om influenser- og C-kjendislivet i LA som rett og slett var veldig min greie, ikke minst fordi jeg, y'know, elsker LA.

Spill: Jeg durer videre i Mass Effect 2, som jeg fortsatt liker, selv om det på enkelte områder (som jeg ikke har lyst til å gå i detalj om i frykt for å spoile noe) føles litt datert. Ikke noen stor greie, bare at jeg trur at om spillet hadde blitt lagd i dag, ville enkelte valg bare blitt gjort… annerledes. Ellers har jeg vært mildt sagt jævlig stressa de siste ukene, så i noe som kanskje var et underbevisst forsøk på å trøste meg sjøl, har jeg starta på enda en ny playthrough av Baldur's Gate 3. Møt Nyx, en drow necromancer som i motsetning til Durge ikke er ond som en tragisk konsekvens av alvorlig PTSD, men som er ond bare fordi hun er en kald psykopat. Jeg koser meg.

Film: X og Lost River. Blei litt skuffa over X, bare fordi jeg hadde høye forventninger til den, men ikke skuffa nok til å være uinteressert i å se resten av trilogien når sjansen byr seg – tross alt var den over gjennomsnittlig gøyal og gladvoldelig. Blei også en anelse skuffa over Lost River, som jeg har hatt på den mentale lista over filmer jeg har lyst til å se i maaaange år, først og fremst på grunn av det fantastiske soundtracket som jeg fortsatt hører på i ny og ne. Audiovisuelt var den alt jeg kunne ønske meg, men jeg klarte ikke helt å bli så engasjert i sjølve historien eller karakterene som jeg gjerne skulle blitt. 

Musikk: For mange år siden var jeg på aktiv leiting etter gladmusikk, i og med at det meste av det jeg hører på jevnt over tross alt pleier å være triste greier. Fikk anbefalt discopunk-legendene Blondie (takk, Maria fra Tromsø-klassen min!), som jeg ikke har hatt noe utprega forhold til tidligere, og april 2026 var endelig tida for å sjekke dem ut for alvor. Og selv om jeg brukte lang tid på å ta tipset til etterretning, var det verdt tida, for dette er virkelig sjølve essensen av musikk man blir glad av.

Greia med leiligheten min om dagen

Dette er kanskje et tilfelle av det som kalles skjebnens ironi, men jeg har lefla litt med magisk tenkning de siste åra, og en del av meg trur litt at det at jeg satte ord på visse ting for litt siden, fungerte som en mer eller mindre u(nder)bevisst katalysator for det som skjedde etterpå. Jeg innleda innlegget jeg linka til med å si at jeg ikke hadde skrevet på lenge, og dagen etter at jeg hadde publisert det, skreiv jeg masse på det nyeste romanprosjektet mitt som jeg blei skikkelig fornøyd med. Jeg posta også nylige bilder fra leiligheten min for å dokumentere framgangen i ryddeprosjektet jeg har hatt gående i litt over et år nå, for bare å oppleve ei lita krise hjemme som for alvor begynte noen dager seinere.

Jeg skal ta det fra begynnelsen.

Cirka halvannen uke uti mars dro jeg til Nordstrand for å passe en katt. Jeg kom meg av gårde mye seinere enn jeg hadde planlagt, for da jeg stod opp på avreisedagen, var det til en leilighet uten strøm. Viste seg at det hadde gått ei sikring, men jeg hadde ikke flere sikringer med riktig ampere. Etter litt fram og tilbake fikk jeg ei sikring av naboene mine, og så dro jeg. Problem løst. Trudde jeg.

Da jeg kom tilbake igjen fra kattepass, oppdaga jeg at strømmen i leiligheten hadde gått igjen. Jeg åpna sikringsskapet og det var den samme sikringa, noe jeg stussa over. Jeg hadde fortsatt mangel på den typen sikring, spurte naboene igjen om de hadde flere, og det hadde de, men bare én. Jeg bytta sikring og tenkte at det var jammen uflaks at sikringa skulle gå to ganger med så tett mellomrom, men javel, nå var det i det minste i orden igjen. Jeg skrudde på varmekablene på stua, det smalt i sikringsboksen og strømmen gikk igjen. 

Okei, dette var et ekte problem.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe flere sikringer, og naboene, som forøvrig også er de jeg leier leiligheten av, sa at de skulle tilkalle elektriker så fort som mulig, for her var det åpenbart noe feil. De ba meg om å ikke skru på varmekablene inntil videre, siden det så ut til å utløse kortslutning, men heller bruke panelovnene isteden.

Så jeg skrudde på panelovnen. Og det smalt igjen. Og strømmen gikk igjen.

Inntulla i pledd og med varmeflaske i fanget venta jeg på elektriker i noen dager, og da han kom, fant han kjapt ut at det var jordfeil i leiligheten min fordi ei velta plante i vinduskarmen hadde ført til jord i ei stikkontakt. Så bokstavelig talt en jordfeil, altså.

Men det var ikke alt, for han fant også store mengder mugg og sopp i leiligheten min. Jeg bor i en sokkelleilighet og har slitt med høy luftfuktighet siden jeg flytta inn for tolv år siden, men jeg trudde vi hadde fått bort det meste av muggen for noen år siden. Den gang ei. Det var faktisk så høye forekomster av mugg og sopp at elektrikerne ikke kunne lovlig fikse jordfeilen før inneklimaet var bedre, fordi det ifølge arbeidsmiljøloven regnes som helsefarlig. Med andre ord blei vi helt nødt til å kvitte oss med alt av mugg og sopp før jobben med å utbedre jordfeilen kunne begynne. Og for å kunne kvitte oss med alt av mugg og sopp, måtte vi først tømme leiligheten fullstendig for innbo.

Og alt dette i leiligheten til en klinisk hoarder (eller "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser", som den offisielle diagnosen min strengt tatt er, fordi hoarding er ikke en egen diagnose i den utgaven av DSM som vi bruker i Norge). En hoarder som også er autist med angst og ADHD, og som begynte å få behandling og hjelp for de hoarding-spesifikke symptomene først for halvannet år siden. Og som, til tross for bedring, fortsatt var langt unna en OK bostandard, og som bare så vidt hadde begynt å øve på å ha folk på besøk. 

Brukte noen dager etter å ha fått beskjeden fra naboene mine om åssen ståa var til å egentlig bare ha sammenhengende angstanfall. 

Og midt oppi det hele var jeg så innmari takknemlig, fordi så mange av folka rundt meg tilbydde seg å hjelpe uten at jeg engang hadde bedt dem om det først. Også takknemlig for naboene mine, som jeg var redd for at skulle bli sinte på meg, men som isteden bare har vært hjelpsomme og lei seg fordi de ikke visste hvor ille situasjonen min var. Og siden vi nå først uansett må rense leiligheten min fullstendig, har naboene også tenkt å benytte anledninga til å pusse opp, som egentlig var tentativt planlagt i 2020, meeeen vi veit jo alle åssen det gikk med de fleste prosjekter som var planlagt det året. De har også sagt at vi kan male leiligheten innvendig om jeg vil, fordi de hvite veggene som er her nå var noe de blei fortalt av eiendomsmeglere at lønte seg når de skulle leie ut, men så var det jeg som endte opp med å bo her, og de syns jeg kan få en mer fargerik bopæl som passer personligheten min bedre. 

Med andre ord må det bli verre før det kan bli bedre.

Så i disse dager står jeg oppi den verste biten; nedpakking, og så etter hvert grundig vasking. Jeg skal få bo hos Vibeke mens sjølve arbeidet pågår, og jeg har fått rydda opp i kalenderen min sånn at jeg skal tåle å være temmelig isolert på en gård i Lier uten kollektivtilbud og førerkort når den tid kommer. Det er så mye ved denne situasjonen som suger noe helt jævlig, men hvor villige folk har vært til å stille opp på forskjellige måter har tross alt gitt meg tilbake trua på menneskeheten litt. Jeg kommer til å måtte tvinges ut av maaaaange komfortsoner framover, om jeg vil eller ei, for jobben som må gjøres før håndverkene i det hele tatt får begynt, er for omfattende til at jeg klarer det på egen hånd. Kjenner jeg meg sjøl rett, er jeg ikke ferdig med panikkanfall og grining i denne forbindelse. Men nød lærer naken kvinne å spinne, I guess. Og nød lærer kanskje muligens engstelig autist å gi fra seg noe av kontrollen til andre. Det er hvert fall det jeg håper på.

Jeg har vært nødt til å sette det meste av ikke-essensielle planer på foreløpig vent, inkludert trening og DnD, som har vært noen av mine viktigste hobbyer den siste tida. Jeg er likevel ikke i verken fysisk eller psykisk stand til å jobbe så effektivt som noen kanskje mener jeg burde, men jeg vil heller at dette skal ta litt lenger tid enn at jeg skal være sliten og sur hver dag. Hele denne greia stresser meg nok som det er, og jeg syns at min egen mentale velstand er et viktig hensyn å ta. Såpass syns jeg faktisk at jeg fortjener.

Vi ses på den andre sida.

Mars 2026

Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Ikke noe.

TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong? 

Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33 etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.

Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.

Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.

Det har ikke blitt plass, det har ikke føltes riktig

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe som helst, at bare et blogginnlegg som ikke følger ei fast oppskrift (ref. månedsoppsummeringene mine) føles… kanskje ikke uoverkommelig, men hvert fall vanskelig. Å skrive dagbok føles fysisk tungt, og skjønnlitterær skriving har jeg ikke engang lyst til å tenke på. Jeg veit ikke helt, det er som om jeg, som pleide å leve et veldig innadvendt og (er det innafor å kalle det) åndelig liv, som stort sett bare bestod av meg sjøl, tankene mine og orda, de siste åra har vent meg til en radikal annerledes hverdagsstruktur. Jeg deltar plutselig så aktivt i mitt eget liv på en måte jeg pleide å lengte etter, og en (tross alt ganske stor) del av meg er jo stolt av at jeg har blitt noen som trener og som er sosial på en ikke utelukkende digital arena, men ett sted må jo like fullt ressursene hentes fra.

Helt ærlig veit jeg ikke helt sjøl hva jeg mener heller. Det er bare å beklage.

Det er ting jeg har hatt lyst til å fortelle dere om, men så få av opplevelsene mine føles verdt andres tid. Jeg veit ikke helt hvor den tanken kommer fra, for det er ingen som har fortalt meg at jeg blir for slitsom, snakker for mye, tar for mye plass, om noe er det heller motsatt, men det er sant ikke desto mindre.

Egentlig trur jeg at jeg fortsatt er mildt deprimert på grunn av noe så banalt som at jeg har spilt to fantastiske spill. Men jeg innser jo at de fleste ikke vil syns at det er en god nok grunn til å bli deprimert.

Det er nesten nøyaktig et år siden sist jeg snakka om OCD'en min. Jeg får ikke besøk av ergoterapeuten lenger, men det fine med OCD (!) er at når jeg først har fått innarbeida en rutine, er det vanskeligere å slippe taket på den enn det er å holde den ved like – med andre ord; jeg gjør rutinen om til en tvangstanke. Den visuelle forskjellen fra ett år til et annet i leiligheten min er ikke så stor som jeg skulle ønske, men jeg er likevel stolt over at jeg fortsatt holder på timeplanen vi har utarbeida. Jeg trenger uansett også å øve på at ting ikke trenger å være perfekt for at det skal være noe poeng. Jeg tok disse bildene av leiligheten min i forrige uke. Du kan klikke på linken øverst i avsnittet hvis du vil sammenligne.

Apropos OCD: offisielt sett er det ikke OCD jeg har, men, ifølge journalen min, "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser (men usikkert om symptomene best forstås som ledd i F84.5)." For enkelhets skyld kommer jeg til å kalle det OCD likevel, må innrømme at "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser" ikke helt har den samme schwungen. I epikrisen min står det at:

Møtt til 18 konsultasjoner i '24/2025. Enkelte konsultasjoner over video for å arbeide med eksponering i hjemmemiljøet oppimot F42.8. Til dels lite fremgang på dette. Ved avslutning er hun i all hovedsak i sin habituelle tilstand.

Oversatt til norsk: terapi funker ikke. Vi gir opp. 

It is what it is, som ungdommen sier.

Og fordi jeg ikke kommer på noen fiks måte å bytte tema på, avslutter jeg dette innlegget fort og gæli med å poste bilde av tatoveringene jeg tok i fjor for å hedre haværaen min, for jeg fant aldri riktig anledning til å poste dem her inne tidligere:

Februar 2026

Opplevelser: DnD-økter hos Kit. Varieté-show med Haus of Blossom på Sentralen. Middag på Monsun og kino med Kit.

Innkjøp: Jeg er tydeligvis i ferd med å bli seriøs som rollespiller, for nå har jeg (etter pålegg fra dungeon master Kit) gått til innkjøp av Player's Handbook, pluss blyant som matcher personligheten til karakteren min, viskelær og blyantspisser.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt å se på Heated Rivalry, som jeg syns er litt oppskrytt, men det er kanskje bare fordi jeg forventer det samme av en serie som primært er lagd for å, vel, innfri basale lyster, som jeg forventer av en hvilken som helst annen serie? Etter tre episoder syns jeg den rett og slett ikke er særlig godt skrevet, med den tredje episoden som et hederlig unntak, og jeg sliter ganske enkelt med å finne en grunn til å heie på romansen mellom de to hovedpersonene. Har også begynt å se på A Knight of the Seven Kingdoms, som jeg liker tålelig godt, og som jeg vil anbefale også til folk som ikke likte Game of Thrones, for den er vesentlig lettere i tonen, i tillegg til at den foreløpig er mindre opptatt av pupper og voldtekt.

Spill: Siden sist har jeg fullført Disco Elysium, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye som jeg ikke allerede har sagt om det, men jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å spille noe så velskrevet, morsomt, absurd, filosofisk og unikt. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ville ha mer, og det er visst basert på et tabletop-rollespill utvikla av de samme folka som står bak TV-spillet, så i teorien har jeg flere muligheter til å fordype meg i dette sjeldent rike og fascinerende universet som jeg nå har vært så heldig å få oppleve en flik av. Jeg vil ydmykt anta at om du noen gang har likt noe jeg har skrevet, vil sjansene være gode for at du også vil like Disco Elysium, for det er i det minste mitt håp at jeg har fått til noe av den samme viben i blant annet novellene mine og i mitt nyeste romanprosjekt. 

Film: The Northman, som er første gang jeg har blitt skuffa av Robert Eggers, og den enormt kule indieoverraskelsen Iron Lung. Jeg så den uten å ane noen ting annet om den enn ratinga dens på IMDb (6,5 av 10) og at den var kategorisert som horror/sci-fi, og jeg trur det var en god idé, for dette var den typen film der mesteparten av moroa var å prelle av lag etter lag etter hvert som filmen presenterte dem for oss. Med andre ord har jeg ikke lyst til å si for mye om handlinga, men den klarte den imponerende bragden det er å fengsle seeren i to timer med stort sett én skuespiller og én location, og den ga meg en distinkt følelse det er vanskelig å beskrive av å oppleve et TV-spill. Etter filmen fant jeg ut at den faktisk er basert på et spill, så den merkelige følelsen min var velbegrunna. Først og fremst så jeg mange paralleller til Subnautica, men også (kanskje overraskende nok) Baldur's Gate 3 og Disco Elysium. Jeg hadde det hvert fall skikkelig gøy på kino – men den anbefales ikke til folk som er rødgrønn-fargeblinde.

Musikk: Den sangen som antakelig oppsummerer februar best for min del, må være Hildegard von Blingin's versjon av Pink Pony Club, fordi DnD-karakteren framførte den på et vertshus i løpet av vår første session ♥︎ I hodet mitt har jeg begynt på et framtidig innlegg om DnD og kampanjen vår, la oss håpe at det blir virkelighet om noen uker.

Januar 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Middag på Maximus Trattoria og kino med Vibeke.

Innkjøp: TV'en som jeg har hatt i tolv år, og som ikke var ny da jeg fikk den heller, takka omsider for seg, og etter temmelig mye om og men og stress og angst, har jeg nå kjøpt ny TV!

TV-serie: Jeg så Alex Garland-miniserien Devs, etter å ha elska alle filmene jeg har sett som Alex Garland har vært involvert i. Jeg likte sci-fi-delen av den bedre enn spion-thriller-delen (syntes spiondelen føltes litt påklistra, som om det var noe produsentene pusha igjennom for at serien skulle favne breiere, på en måte?), men jeg er alt i alt glad for å ha sett den.

Spill: Jeg er på det stadiet av Clair Obscur: Expedition 33 nå der det eneste som gjenstår er the endgame, pluss alle de kjedelige og/eller vanskelige tinga jeg har prokrastinert i månedsvis. Dessverre har jeg OCD, så jeg syns det er oppriktig vanskelig å gå hen og fullføre et spill når jeg veit at det fortsatt fins ting igjen å gjøre, selv om jeg egentlig ikke syns det er noe gøy lenger. Så jeg er der om dagen at jeg prøver å prioritere å jobbe meg gjennom de siste strabasene i E33, og så unner meg litt kos når jeg syns jeg fortjener det i form av playthrough nummer to av Cyberpunk 2077, playthrough nummer tre og fire (!) av Baldur's Gate 3 (henholdsvis multiplayer med Kit og Karlach origin i tactician mode), og selvfølgelig Disco Elysium, som jeg nå dessverre også nærmer meg slutten av.

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Avatar: Fire and Ash. Den ga meg nøyaktig det jeg forventa, og noen ganger er det akkurat det jeg trenger (og jeg crusher litt på Varang, må innrømme det).

Musikk: Hvis noen, inkludert meg sjøl, kom til skade for å tru at jeg blei ferdig med Chappell Roan for ei stund tilbake, så let the record show at vi tok feil, alle som en. Det er ikke engang de nye låtene hennes jeg hører på (må innrømme at de ikke gir meg noe særlig), bare slagere fra The Rise and Fall of a Midwest Princess som popper opp igjen og igjen. Men en vokal i mesterklasse og relaterbar låtskriving er nå en gang kvaliteter som aldri går av moten.