Én film og tre TV-serier

Det er vel egentlig ikke noe vits i å holde dette hemmelig for dere: jeg har søkt på Den norske filmskolen igjen. Som noen av dere kanskje veit, har jeg søkt der to ganger tidligere og kommet til intervju begge gangene, men ikke kommet inn. Kjedelig å snuble på målstreken, men sånn er det jo bare noen ganger. Jeg trur problemet rett og slett er personligheten min. Jeg er veldig introvert av meg, og en typisk person som jobber i film- og mediabransjen er alt annet enn introvert; de er sosiale, gode på å bygge nettverk, gode på å snakke, i det hele tatt alt som jeg ikke er. Man kan skrive mye om hvor synd det er at introverte blir valgt bort i jobbsammenhenger, og mye bra har allerede blitt sagt om saken, men det forandrer ikke så mye reint praktisk; vi sliter fortsatt med å gjøre gode intervjuer. Jeg har jo ikke forandra personlighet på de fire åra det har gått siden sist gang jeg søkte, men jeg er møkk lei av jobben min og livssituasjonen min som den er for øyeblikket, og jeg har hatt skikkelig lyst til å skrive filmmanus i sikkert femten år, så hvorfor ikke. Det verste som kan skje er at jeg ikke kommer inn, men fortsatt sitter igjen med noen sider potensielt verdifull tekst jeg blei nødt til å produsere som en del av opptaksprøvene.

Og noe av denne teksten har jeg lyst til å dele på bloggen min i dag. Det er aldri en dum idé å snakke om filmer og TV-serier jeg liker i håp om at noen av dere kanskje tar det til etterretning, så værsågod:



Jeg husker ikke nøyaktig når det var jeg så Lost In Translation for første gang, jeg trur det var ganske kort tid etter at den hadde kommet og jeg var omtrent i midten av tenåra, men det jeg husker veldig godt, er at den fikk meg til å tenke at jeg helt spesifikt ville skrive filmmanus. Skriving hadde hele livet mitt vært den hobbyen som aldri gikk over, og jeg trur jeg hadde tenkt ei stund allerede at jeg ville jobbe med film, men dette blei en aha-opplevelse for meg, jeg oppdaga plutselig at det å jobbe med film og det å skrive kunne kombineres, jeg tenkte at det er dette jeg vil skrive, dette er nøyaktig i den retninga jeg vil dirigere de kreative kreftene mine, for å si det litt melodramatisk. Jeg elska at det som blei sagt var like viktig som det som ikke blei sagt, jeg elska hvor dempa og subtile de filmatiske virkemidlene var, og jeg elska at film også kunne være dette; at dialogen og mangelen på dialog kunne være det som driver filmen framover. Lost In Translation var et av mine første møter med filmer der den ytre handlinga ikke er det viktigste, og på sett og vis representerte denne filmen for meg et krysningspunkt mellom litteratur og film, dette var en slags poesi som var løfta ut av bokpermene og spilt ut på et sett. At film var en kombinasjon av flere kreative uttrykksformer visste jeg jo, men plutselig stod det veldig klart for meg hvor utrolig bra det kan gjøres om det skrevne får lov å være like viktig som det visuelle.




I egen skriving er det antakelig hvordan forhold utvikler seg mellom mennesker over tid som interesserer meg mest, og en TV-serie jeg nesten alltid nevner når noen spør meg hva jeg har lyst til å skrive, er Six Feet Under. For meg er Six Feet Under så nærme man kan komme den perfekte TV-serien. Med åra har jeg blitt mindre og mindre opptatt av plott, noe som tidvis har frustrert skrivelærere jeg har hatt opp gjennom, og nå skal jeg ikke påstå at jeg skriver like godt som Alan Ball, men Six Feet Under er et av de beste eksemplene jeg veit om på at plott på ingen måte trenger å være hoveddrivkraften i et godt drama. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at Six Feet Under mangler plott; det er vel heller det at serien ikke har ett plott, men flere plott som hele tida forandrer seg etter hvert som tida går. Jeg får ofte tilbakemeldinger som går på at prosjekter jeg skriver på spriker i for mange retninger, noe de helt sikkert også gjør, men likevel: Six Feet Under beviser at det fint kan sprike i mange retninger uten at det nødvendigvis trenger å være et problem, og ikke bare det: det at det spriker i mange retninger, er en av de store styrkene ved serien. Det er ikke så mye det at Six Feet Under handler om ting som skjer, som at det utforsker temaer. Og nettopp denne tilnærmingsmetoden til et skriveprosjekt er det jeg hele tida prøver å strekke meg mot: at handlinga heller går ut på å utforske temaer enn at ting skjer. Alle de tinga jeg prøver å få til i egen skriving er gjort riktig i Six Feet Under, og på den måten har Six Feet Under blitt et slags forbilde for det jeg skriver.

 


I samme åndedrag som jeg snakker om Six Feet Under, nevner jeg også ofte The Affair, og det er mye av samme grunn. Begge disse seriene tar utgangspunkt i en enkelthendelse som ødelegger en status quo, og deretter får vi seerne følge ettervirkningene av denne hendelsen etter hvert som dønningene brer seg. I The Affair er gode karakterer viktigere enn en spenningsfylt handling, og sånn sett representerer også denne serien et slags motto som jeg gjerne bruker i egen skriving: at har du interessante og velskrevne karakterer, har du egentlig alt du trenger, da går nesten skrivinga av seg sjøl.

 


Det føles nesten overflødig å nevne Skam, bare fordi så mye allerede har blitt sagt. Formatet er innovativt, det naturlige mangfoldet blant karakterene er prisverdig, temaene serien tar opp er aktuelle og nyanserte, men for min egen del var det et mer udefinerbart aspekt som fenga mest. Serien gikk inn på meg på en måte det er utrolig lenge siden noe som helst har gått inn på meg, jeg trur jeg må tilbake til tenåra før jeg kan finne noe tilsvarende. Jeg levde meg inn i liva til de fiktive ungdommene på en måte som kom fullstendig uforberedt på. Jeg hadde vel fram til da egentlig bare konkludert med at grunnen til at filmer, serier og bøker ikke hadde den samme effekten på meg lenger, var at jeg hadde blitt voksen; jeg hadde lært meg å gjennomskue virkemidlene, i tillegg til at hjernen min hadde blitt modnere og dermed mindre hormonell og påvirkelig fra impulser utenfra. Jeg hadde fram til Skam trudd at de intense berg-og-dal-banefølelsene jeg hadde opplevd forholdsvis hyppig som tenåring, var forbeholdt nettopp den perioden av livet mitt. Og så kom altså Skam og sendte meg ut på en nostalgisk og emosjonell heisatur jeg aldri hadde kunnet se for meg på forhånd. For ordens skyld: det føltes ikke nostalgisk fordi det kjentes som å gjenoppleve sin egen ungdomstid – ungdomstida til Skam-karakterene er faktisk temmelig radikalt forksjellig fra hvordan min egen ungdomstid var –  men nostalgisk fordi jeg fikk gjenoppleve den samme gnistrende begeistringa for noe som jeg ikke hadde opplevd på kanskje ti år, ei begeistring jeg hadde trudd jeg aldri skulle få oppleve igjen. Denne begeistringa kan kanskje beskrives som en seerglede, men også som en slags skaperglede: en entusiasme som bare kan vekkes i meg når jeg er mottaker av godt formidla kunst, og som videre manifesteres som en inspirasjon til å skape noe eget. Å se og oppleve hvor bra noe kan gjøres, er rett og slett den største inspirasjonskilden jeg veit om. Jeg begynte faktisk å skrive på et nytt romanprosjekt etter å ha blitt oppslukt av Skam, et prosjekt jeg fortsatt jobber med og som i skrivende stund har nesten seks hundre sider, men det var kanskje en digresjon. Skam minte meg på gleden jeg føler når jeg skriver og skaper, kanskje fordi det er skapt av folk som føler den samme lidenskapen som jeg tydeligvis fortsatt er i stand til å føle, og det er rett og slett herlig smittsomt.

... jula er vel ikke helt over ennå, vel?

Det er jo noen som sier at den varer til 13. januar, så jeg satser på at det er innafor å skrive om julegavene jeg fikk to uker etter at jeg fikk dem. Ting har vært temmelig hektisk de siste månedene av flere grunner, og jeg håper det kommer til å roe seg litt nå framover. Jeg har liksom ikke følt meg som et menneske i det siste.

Gaver, dere!

Og apropos gaver: det er altså så sinnssykt vanskelig å ta dugelige bilder på denne tida av året. Jeg kan bedre enn dette, altså, jeg lover. Bare sånn at dere veit det.

Jeg fikk saker og ting til kjøkkenet, inkludert masse Mummi-greier, som jeg alltid setter pris på. Syns uansett det er veldig greit å få kjøkkenting, fordi det er ting jeg virkelig trenger, men som både kan være kjedelig og vanskelig å huske på å kjøpe sjøl. Veldig fint å kunne få sånt av slektninger som i utgangspunktet kanskje ikke helt veit hva de skal kjøpe.

Jeg mener, disse tinga er jo faktisk fine i tillegg til å være praktiske, inkludert den ildfaste forma. Jeg trudde liksom ikke det helt var mulig å finne ei estetisk tiltalende ildfast form, men jaggu gikk det an, gitt.

Jeg fikk klær:

Det syns ikke så godt på bildet, men genseren glitrer! Jeg trur de fleste som leser denne bloggen har fått med seg at jeg er over gjennomsnittet glad i glitter.

Jeg fikk gøye ting:

I tilfelle det ikke skulle være så lett å skjønne: det øverste er et kjøleskapspoesisett med ord fra en av yndlingspodcastene mine. Det nest øverste er en pin, og det femte bildet viser to noveller av henholdsvis Charles Dickens og Selma Lagerlöf i hendig format, pluss en utgave av britiske Granta.

I tillegg fikk jeg penger, Flax-lodd og ei plate som jeg har fra før, men som jeg satser på å få bytta.

Og dere, jeg føler jeg har så lite å si om dagen. Så lite av det jeg opplever føles liksom relevant å dele med andre. Jeg veit ikke helt, jeg. Hva er dere vil lese om, egentlig? Hvis dere vil fortsette å lese?

Parantesåret 2018

Åra har begynt å ligne på hverandre. Jeg husker ikke lenger hva som skjedde i fjor og hva som skjedde for to år siden. Er det sånn det er å bli voksen? Det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at jeg ikke klarer å ha noe A4-liv. Jeg trur det må skje noe snart.

Hva gjorde du i 2018 som du aldri har gjort før?
Var på Pride. Var forlover i et bryllup. Bada i Oslofjorden. Var i Bodø. Var DJ på Altern80s.

Beste konsert:
Antakelig årets første Gåte-konsert og Slowdive-konserten.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Polen og Sverige.

Hva ønsker du deg i 2019 som du har savna?
Forandring, ei opprøsking i status quo. Mer fri. Energi til å dra på eventyr. Skrivero og inspirasjon. Forlagskontrakt?

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Jeg fikk en veldig positiv overraskelse fra uventa hold i The Haunting of Hill House. Jeg bestemte meg jo for å se det fordi jeg syntes det virka bra, men jeg hadde sett for meg noe litt mer standard skrekkaktig. The Haunting of Hill House innfridde forventninger jeg ikke engang visste at jeg hadde, og det er alltid enormt tilfredsstillende når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å få en av årets beste TV-opplevelser. Likte også Mindhunter skikkelig godt, i tillegg til at det var fantastisk å se Engler i Amerika, selv om den serien ikke akkurat er ny lenger.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har faktisk lest tragisk få bøker i år. Ikke at jeg noen gang leser mange bøker, men jeg syns liksom leseåret 2018 har vært usedvanlig trist. Trur jeg leste fem bøker, eller egentlig bare tre, fordi to av dem var lydbøker. Mye av grunnen var nok at jeg veldig lenge prøvde å lese Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson uten å få det helt til fordi jeg aldri kom ordentlig inn i den. Det er egentlig så få bøker at det nesten ikke gir noen mening å trekke fram noen favoritt. Shit, ass. Innser akkurat nå at nyttårsforsettet mitt for 2019 må være å lese flere bøker.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Black Marble, Regina Spektor, I Break Horses, Ride og The Jesus and Mary Chain.











Hva ønska du deg? Og fikk?
En katte- og skriveferie.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill sammen med Vibeke og Jørgen.

Hvilken var de beste filmen du så?
120 slag i minuttet. Herregud, for en film, og for en opplevelse. Det var vondt og vakkert om hverandre. Dette var en sånn type film jeg merka i flere dager etterpå. Honorable mention: Another Earth fra 2011 som jeg ramla over mer eller mindre tilfeldig, og som jeg hadde enda færre forventninger til enn til The Haunting of Hill House. Kjempefin, lavmælt sci-fi som rett og slett var en av årets hyggeligste overraskelse.

Edit: HALLOOOOO, jeg glemte jo Mandy!!!! Den får dele førsteplassen sammen med 120 slag i minuttet. Til tross for at jeg nettopp glemte den, var det en uforglemmelig kinoopplevelse. Få ganger har jeg sett det store lerretet, lydanlegget og mørket en kinosal tilbyr komme så til sin rett som i akkurat Mandy. Om du får muligheten: SE DEN PÅ KINO.

Ønsker og planer for det nye året:
Lese mer. Foreta ei omveltning.

Desember 2018

Opplevelser: Tobias og dagen det smalt på Black Box Teater. Julemarked på Norsk Folkemuseum. Konsert med Seigmen. Pizza på Villa Paradiso og kinotur med Jørgen. Julaften (duh) med familien min i Lier. Enda en kinotur med Jørgen.

Innkjøp: Prøver å unngå å kjøpe ting til meg sjøl i desember, så denne måneden har jeg bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg kom helt plutselig på at jeg ikke har pleid å regne true crime-dokumentarseriene og -filmene jeg ser med til disse månedsoppsummeringene mine? Er litt usikker på hvorfor, egentlig. Jeg ser en god del av det, sånn i tillegg til all fiksjonen, mener jeg. Uansett, jeg liker orden og systemer og har ikke helt kapasitet til å gå tilbake til gamle innlegg og rette opp i det, så nå veit dere at jeg ser masse dokumentarer i tillegg, både på serie- og filmfronten. Og hva angår fiksjonsserier så jeg i desember Kidding og første sesong av American Crime Story, som altså handler om O.J. Simpson (fiksjon og fiksjon, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg var veldig nysgjerrig på Kidding, i og med at Michel Gondry, en regissør jeg har veldig sansen for, har vært med på og lage det. De to første filmene hans, Eternal Sunshine of the Spotless Mind og The Science of Sleep ELSKER jeg, men jeg blei veldig skuffa over tredjefilmen Be Kind Rewind. Siden har han liksom forsvunnet litt. Men nå er han altså tilbake, og at hjernen hans har vært med på å skape Kidding er – heldigvis – veldig tydelig. De absurde DIY-animasjonssekvensene er lett gjenkjennelige, det samme er melankolien og humoren som går hånd i hånd. Jeg liker nesten ingen Jim Carrey-komedier, men når han faktisk får spille seriøse roller, kommer det tydelig fram hvilken fantastisk skuespiller han egentlig er. Jeg gleder meg allerede til neste sesong.



Film: Bird Box (jeg ser den har fått ganske blanda kritkker, men jeg likte den! Effektiv og suggererende thriller som jeg følte meg dratt inn i, noe som ikke på langt når gjelder alle filmer for min del), Colette (likte den òg, nesten overraskende godt) og Sorry to Bother You. Jeg så en trailer for Sorry to Bother You en gang for lenge siden, og trudde jeg visste sånn cirka hva jeg gikk til da jeg satte meg i kinosalen. Det skulle vise seg at det gjorde jeg på ingen måte. Filmen er en gjennomført satire, en skikkelig god satire vel å merke, men i løpet av den første halvtimen eller deromkring kan man bli henleda til å tru at dette er en mer eller mindre realistisk film. Dere veit, forankra i vår virkelighet. Det er den ikke, og det blir bare villere og villere underveis. Når man bare aksepterer filmen på filmens premisser, er den hylende morsom og treffsikker, men for å bli litt forfatterstudent her, så gjør den ikke en veldig god jobb med å etablere universet sitt innledningsvis, noe som gjorde i væffal denne seeren ganske overraska da ting begynte å gå over stokk og stein. Men når ting først gjør det: ikke kjemp imot. Det er best sånn. Dette var mye rarere enn jeg hadde forestilt meg, men gode, rare filmer er alltid et kjærkomment skue.



Bok: Jeg leser Kjell Askildsens novellesamling Hundene i Tessaloniki for tida, mest fordi jeg har lyst til å skrive flere noveller (jeg har begynt å innse hvor ekstremt langt unna jeg er å fullføre en roman, og novellesamling virker i første omgang mer overkommelig). Jeg liker den godt, altså. Det skjer lite på det ytre plan i disse novellene, men det er i detaljene at alt dramaet utfolder seg. Jeg trur rett og slett jeg kan lære veldig mye av Askildsens måte å skrive på. Novelle goals.

Musikk: For noen av pengene jeg fikk til jul har jeg bestilt en nyutgitt utgave av debutalbummet til Soft Kill, på limited edition farga vinyl. Jeg er rett og slett ekstremt svak for limited edition farga vinyl, det er nesten så jeg kjøper hva som helst så lenge det er et begrensa opplag og fin farge på vinylen, jeg er ganske overfladisk sånn sett. Jeg har glemt litt bort å snakke om Soft Kill på denne bloggen, men det er et post-punk-band jeg har oppdaga ganske nylig via Black Marble, og det er veeeeeldig fint. Denne låta er fra debutalbummet deres som jeg altså skal få i posten om sikkert noen uker, og heller enn å snakke om enkeltlåter, syns jeg det er lettere å snakke om det generelle soundet deres: for det er vanskelig å sette fingeren på det, men lyden av dem gir meg akkurat den riktige stemninga, det er Halloweensk og mørkt og retro, og jeg vil at denne typen musikk skal være soundtracket til livet mitt alltid, og det minner meg om hvorfor musikk er så viktig og hvorfor vi føler følelser og hvem jeg er innerst inne. Jeg veit ikke helt hva jeg sier, men jeg liker dette skikkelig, skikkelig godt.

Folkemuseet i desember

Før i går hadde jeg faktisk ikke vært på Folkemuseet siden barneskolen en gang, og da var vi egentlig bare inne i sjølve museumsbygget. Så de gangene Jørgen har snakka om at han har lyst til å dra på Folkemuseet, har jeg liksom bare tenkt at ja ja, vi kan jo det, men det er jo liiiiiitt kjedelig der, er det ikke? Altså, til tross for at jeg nå har bodd i Oslo i seks og et halvt år, ante jeg ikke at Folkemuseet var et sånt sted der man kan forsvinne inn i en annen verden.

Jeg tok noen bilder. Jeg veit ikke med dere, men jeg syns i væffal det er ganske kjedelig når folk har vært på ferie, og så kommer de hjem, og så bombarderer de Instagram med bilder som egentlig er ganske like hverandre, så jeg tenkte å bombardere bloggen isteden.

Beklager at det ikke er superaktivt her om dagen. Det er så mye jobb i desember at jeg blir sprø.

(Okei, dere, jeg har veldig, veldig lyst til å bo i et hus som ser ut som dette. Det nærmeste jeg kan komme her og nå, er kanskje Dops gate?)

Altså, jeg bare tenker at det må ha vært fantastisk å være turist her i går.

(Ække hver dag jeg får se spøkelser, si!)

Jeg er jo en surpomp, men til og med jeg fikk julestemning av dette. Etterpå dro vi og spiste noe av den mest julete maten jeg veit om, nemlig indisk. Jeg tuller ikke engang. Indisk mat, med kanel og ingefær og nellik, får meg lett i julestemning.

November 2018

Opplevelser: Harrytur til Sverige med Vibeke. Konsert med Gåte. Innflyttingsfest hos Mari.

(Bilde tatt av Stian Schløsser Møller, funnet på Wikipedia. Jeg tok visst ingen egne bilder denne kvelden.)

Innkjøp: Kjøpte det nye Gåte-albummet i limited edition grønn vinyl. 

Og så var det en dag da jeg kom fra jobb og skulle bytte tog og toget mitt videre var innstilt at jeg gjorde noe så sjeldent som å kikke i butikker. Jeg veit ikke helt hva det er med meg, fordi det å kikke i butikker er liksom noe som jeg føler at det er meninga at man skal like, men som jeg personlig egentlig ikke liker så godt? Jeg trur noe av grunnen til det, er at jeg har en litt *kremt* spesiell smak når det gjelder det aller meste og sånn sett sjeldent finner noe jeg egentlig liker, og at jeg har et komplisert forhold til egen økonomi, noe som eeeeegentlig er for mye å gå inn på i dette lille avsnittet, men som i meget korte trekk går ut på at jeg ofte opplever en tærende dårlig samvittighet når jeg kjøper meg noe. På grunn av det, kjøper jeg meg sjeldent noe med mindre det er noe jeg trenger eller har ekstremt lyst på. Men! Denne dagen slo jeg meg altså helt løs og endte opp med å kjøpe to par sokker. Med enhjørninger!!! 

Og en annen ting: min yndlingsbokhandel, Cappelens Forslag, er i ferd med å gå konkurs. Jeg ser ikke poenget med å forklare det på nytt på noen annen måte, så jeg limer rett og slett inn denne fra min egen Facebook-profil:

Jeg kjøper meg sjeldent nye bøker sånn helt uten grunn, mye på grunn av mitt kompliserte forhold til egen økonomi som jeg nettopp nevnte, men så tenkte jeg på at jeg gladelig ville donert en slant til Forslaget for å sikre at de fortsatt kan holde på, så hvorfor ikke få ei bok tilbake? Så jeg kjøpte denne fra dem, som jeg har hatt lyst til å lese helt siden Stig Sæterbakken snakka varmt om den da vi hadde ham som gjestelærer på forfatterstudiet i Bø way back when.

TV-serie: Okei, jeg har sett fryktelig mye bra på TV i det siste. Jeg har jobba stort sett hver dag i november, og det sliter meg veldig ut, så ofte er TV det eneste jeg orker å gjøre når jeg kommer hjem. Mine beste nye oppdagelser er Dirk Gently's Holistic Detective Agency og The Haunting of Hill House, to serier som omtrent er så forskjellige som det er mulig å få dem. Dirk Gently er basert på bokserien av Douglas Adams, og jeg var litt skeptisk innledningsvis, bare fordi jeg ikke likte filmen basert på The Hitchhiker's Guide to the Galaxy fra 2005 så veldig godt. Jeg konkluderte vel egentlig med at humoren til Douglas Adams ikke lot seg overføre så godt fra litteratur til film. Men! Dirk Gently-serien har tatt Douglas Adams' absurde humor på alvor (eller hva jeg skal si...) og resultatet er til tider hysterisk morsomt, og de gangene det ikke er hysterisk morsomt, er det likevel så herlig og oppfinnsomt og underholdende at man blir varm i hjertet av det ikke desto mindre. Dette var akkurat den vitamininnsprøytinga jeg trengte etter en slitsom arbeidsdag. Stas med musikk av Bloc Party i traileren òg:

Og så er det The Haunting of Hill House. Jeg mistenker at jeg har snakka om det på bloggen her før, men jeg liker liksom skrekkfilmer i teorien, men så er det dessverre sånn at jeg i praksis syns de fleste er ganske dårlige. Jeg syns ofte de er overfladiske og virker meningsløse. Derfor er det så utrolig deilig når serier som The Haunting of Hill House dukker opp med så utrolig mange elementer fra skrekkfilmer som jeg elsker, og som i tillegg er oppriktig bra, med interessante karakterer som jeg bryr meg om etter bare et par episoder, barneskuespillere som ikke er irriterende på den måten barneskuespillere i skrekkfilmer gjerne er, en skikkelig original vri på den klassiske spøkelseshistorien, et velskrevet manus og fryktelig imponerende klipping og kameraføring – i en av episodene la jeg bare merke til ett klipp i løpet av hele greia! Slutten er muligens kanskje litt for ryddig og riktig, men alt i alt fungerte dette på så godt som alle områder.




Film: Med så mange bra serier har jeg nesten ikke hatt noe behov for å se film. Den eneste filmen jeg så denne måneden var I Don't Feel at Home in This World Anymore, en film jeg trudde skulle være en litt skakk Coen'esque komedie, men som viste seg å ha flere lag enn antatt. Det blir etter hvert skikkelig mørkt. Dessverre var jeg skikkelig trøtt da jeg så denne filmen, så jeg mistenker at jeg ikke satte så mye pris på den som den egentlig fortjener.



Bok: Jeg hadde noen dager i november da jeg var i ganske dårlig form, og de dagene brukte jeg på å lese ferdig Bovara av Jan Roar Leikvoll, og lese hele Blomsterfraktaler av Kristian Bergquist, og begynne på Hundene i Tessaloniki av Kjell Askildsen! På én og samme dag! Jeg likte nok ikke Bovara like godt som Eit vintereventyr og Songfuglen av samme forfatter, men jeg setter likevel utrolig stor pris på forfatterskapet til Leikvoll, og jeg er veldig takknemlig for at det har funnes en forfatter med den hjernen han hadde. Det stygge og det vakre får stå side om side i nesten magisk-realistiske virkeligheter som ligner vår egen virkelighet, men som er akkurat annerledes nok til åpne for et ganske fritt spillerom. Blomsterfrakalter hadde noen virkelig fine og minimalistiske enkeltdikt i seg, som disse:

men jeg falt litt av underveis. Jeg veit ikke, kanskje er hjernen min for ufokusert for disse dikta, men det konkrete og fysiske som prega diktsamlinga til å begynne med, blei etter hvert litt borte til fordel for mer høytsvevende og abstrakt billedbruk som bare... ikke er helt min greie. Jeg veit ikke, jeg har en veldig spesifikk smak når det gjelder dikt, og jeg liker meg i det enkle og nesten naivistiske. Når det gjelder Hundene i Tessaloniki, har jeg bare rukket å lese den første novella, som heter det samme som boka, og jeg skjønner hvorfor Kjell Askildsen hele tida blir løfta fram som en av våre framste novellister. Også novellene hans holder seg i det konkrete og fysiske, og det skakke misforholdet mellom karakterene får ligge og ulme mellom linjene, uuttalt og truende. Jeg liker det så langt.

Musikk: Jeg har fortsatt veldig hekta på Altern80s-spillelistene mine, og blandinga mellom blues og synthpop i Depeche Modes Personal Jesus er faktisk helt rå.

Fra skisseboka: begynnelser

Jeg trur alle som skriver opplever å begynne på noe og legge det fra seg igjen før det er ferdig. Og ikke bare ferdig-ferdig, typ utgis-i-bokform-ferdig, men gi det opp før det som skal skje, har skjedd. Dere veit. Ting som mangler ei avslutning. Ting som kanskje bare er begynnelser.

Her er et knippe av mine begynnelser fra de siste åra. Blir de noe mer? Kanskje. Sannsynligvis ikke.



---



Dette er et av mine tidligste minner: sol mot lukka øyne, og bildet det framkalte på netthinna mi; et kryssverk av blodårer mot en varm oransj bakgrunn, nesten pulserende, som om hva enn det var som befant seg på den andre sida, kunne komme til å sprekke, eller klekkes ut, når som helst. For deretter å åpne øya og finne ut at det som befant seg på den andre sida, var ingenting mindre enn hele verden; den endeløse blå himmelen, vinden i trekronene, åkeren med de meterhøye kornaksene. 
   Et annet tidlig minne: å plukke opp ei snegle etter sneglehuset for så å plassere den på håndbaken. Følge med mens sugekoppkroppen dens langsomt seilte bortover huden min, det glinsende laget med slim den etterlot seg. 
   Men jeg husker ikke hvordan varmen fra sola kjentes mot huden min, eller hvordan det føltes å la ei snegle bevege seg på meg. Det eneste jeg husker fra før katastrofen er bilder, og de eneste følelsene jeg er i stand til å gjenoppleve når jeg ligger i senga med lukka øyne og venter på søvnen, er hender mot kaldt stål, klam gummi mot huden, sko som klemmer på tærne, høytrykkspylere mot kroppen i dekontamineringsrommet. Ved siden av meg kan jeg høre Yun vri på seg; hun var femten da katastrofen inntraff og husker det fremdeles godt, og minnene hennes om den gangen er aldri så sterke og livaktige som i nettopp drømmene. 
   Det var Anna som fortalte Yun og meg om monsteret. 

---

Samboeren min blei først sur da jeg fortalte ham det. Dagen etter lo han av det. Felles for begge reaksjonene, var at de var utløst av vantro.

   ”Jeg må fortelle deg noe, noe viktig”, hadde jeg sagt. Jeg hadde bedt ham skru av TV’en og se på meg, og det gjorde han.

   ”Okei.” Han nikka langsomt, forståelsesfullt, tok henda mine, så meg inn i øya.

   ”Du må love at du trur på meg”, hadde jeg sagt.

   ”Selvfølgelig”, hadde han svart, den idioten.

   ”Og ikke begynn å le.”

   ”Selvfølgelig skal jeg ikke begynne å le.”

   Jeg trakk pusten. ”Dette er ganske vanskelig for meg å fortelle.”

   ”Jeg er her for deg uansett.” Han strøyk meg over kinnet.

   Stillheten som fulgte varte kanskje i et halvt minutt. Så sa jeg: ”Jeg er i ferd med å forvandles til ei flaggermus.”

   Han stirra på meg, blunka et par ganger, før han utbrøyt noe i nærheten av: ”Men faen, jeg trudde det var noe alvorlig! Det der var ikke morsomt!”

   ”Det er ikke morsomt for meg heller!” hadde jeg prøvd å si, men da sa han bare: ”Okei, kutt ut nå. Jeg mener det.”

   ”Men du lovte å tru på meg!” sa jeg.

   ”Seriøst, slutt. Jeg kødder ikke.”

   ”Jeg kødder heller ikke.”

   Og så la vi oss uten å snakke noe mer om det.

   Sånn sett var han i bedre humør morgenen etter.

   ”Du lurte meg skikkelig i går kveld, du”, sa han mens han var i ferd med å sette fram pålegg fra kjøleskapet.

   ”Jeg prøvde ikke å lure deg”, sa jeg, resignert allerede før diskusjonen hadde begynt.

   ”Don’t push it too far.” Han satte seg ned ved siden av meg og smilte.

   Nå står jeg på badet og prøver desperat å finne igjen 

---

De blei gitt det vitenskapelige navnet Monstrum galaxia, som betyr nøyaktig det det høres ut som: galaksemonsteret. Etter den første ekspedisjonen til månen Europa trudde forskerne at de bare hadde oppdaga en mikroorganisme, noe som for all del ikke var bare-bare. Jeg var vel kanskje ti år den gangen, men jeg husker fortsatt overskriftene: de hadde oppdaga utenomjordisk liv for første gang, attpåtil i vårt eget solsystem.