fredag 8. november 2019

Tenåringer med sykler

Jeg har nettopp sett Super Dark Times, og det slår meg hvor godt jeg av en eller annen grunn liker filmer som handler om tenåringer som sykler rundt på småsteder på åtti- og nittitallet?? Altså, jeg veit ikke helt hvorfor akkurat dét appellerer så innmari til meg, kanskje fordi de representerer den ungdomstida jeg sjøl ikke hadde, men som jeg kanskje lengta etter, men det fikk meg uansett til å tenke på ei novelle jeg skreiv tidligere i år, der hele greia egentlig bare var at jeg ville skrive om tenåringer med sykler i en forstad på nittitallet. Så, in the spirit of It, Donnie Darko, Stranger Things, Summer of 84, Goonies og nettopp Super Dark Times: værsågod.

(Jeg tar forresten VELDIG GJERNE! imot tilbakemeldinger av alle slag på denne. Jeg har overhodet ingen følelse av hvorvidt dette er bra eller dårlig. Skulle tru tre år med skriveskoler hadde gjort meg bedre til å lese egne tekster, men jeg veit ikke helt, jeg.)

(Forresten nummer to: etter min mening er albumet It's Immaterial av Black Marble det perfekte soundtracket til denne teksten. Jeg hørte faktisk på det mens jeg skreiv.)



Jeg var tolv år den sommeren Ingrid flytta inn i huset på den andre sida av veien. Hun var tretten, hadde ingen far, hadde ei mor som aldri var hjemme, og en morgen ringte hun på døra vår med rulleskøyter på beina.
   ”Mamma sa at jeg burde ringe på fordi det bodde ei jente på min alder her”, sa hun, hun hadde håret samla i en hestehale på sida av hodet, jeg hadde aldri sett noen med sånn sveis før.
   ”Vil du bli med hjem til meg og spille Donkey Kong?” spurte hun.
   Ingrid hadde soverom i kjelleren, hun gikk foran meg ned ei trapp og inn ei dør.
   ”Oi, har du TV på rommet ditt?” sa jeg.
   ”Ja, og discokule”, sa hun og pekte.
   Hun var høyere enn meg, hadde hull i øra og lange negler med rosa neglelakk.
   ”Vil du ha en Fanta?” spurte hun.
   ”Midt i uka?” sa jeg.
   Ingrid bare flirte og gikk ut av rommet igjen, og etter å bare ha kjent henne i noen minutter var jeg allerede aleine i hennes verden. Hun hadde ikke plakater av hester eller popstjerner på veggene, men hun hadde en stor X-Files-plakat, det fikk ikke jeg lov til å se på. Hun hadde Grøsserne-bøker og Fantomet-blader, et rektangulært akvarium med gullfisker, og i skuffen under akvariet fant jeg masse godteri og ei åpen røykpakke. 
   Da hun kom tilbake, hadde hun med seg to åpne Fanta-glassflasker med sugerør.
   ”Har du fått mensen ennå?” spurte hun og rakte meg den ene.
   Jeg rødma. ”Nei.”
   ”Det har jeg”, sa hun, fortrakk ikke en mine og stakk sugerøret inn i munnen, ”jeg fikk det for to måneder siden.”
   ”Er det vondt?” sa jeg.
   ”Nei”, sa hun.
   Hun satte seg ned med beina i kors på gulvet foran TV’en, strakte seg fram og slo på Nintendoen, jeg satte meg ned ved siden av henne, drakk Fanta med sugerør.
   ”Har du kjæreste?” spurte hun, hun så ikke på meg, hun så inn i TV-skjermen, på den skimrende Nintendo-logoen.
   ”Nei”, sa jeg, ”du?”
   ”Ikke nå lenger”, sa hun.
   Ingrid var veldig mye bedre enn meg, jeg døde igjen og igjen, mens hun fant bonusbrett og samla så mange bananer at hun fikk ekstra liv, som jeg deretter brukte opp. Men hun blei ikke sur, loada bare på nytt fra forrige checkpoint, lot meg prøve å slå bossene selv om hun visste at jeg ikke kom til å få det til. Og da jeg hadde drukket opp Fantaen min, så hun på meg, spurte ”en til?”, før hun satte spillet på pause og på nytt forsvant ut gjennom døra, og mens hun var borte satte jeg meg i saccosekken som stod i hjørnet, den var allerede forma etter kroppen hennes, jeg prøvde å plassere min egen hengslete figur i avtrykket etter henne, men rumpa mi var for liten, ryggen min for kort.
   I ukene som fulgte spilte vi oss gjennom både Donkey Kong og Super Mario, og da vi var hadde runda dem, spilte vi Mortal Kombat, Bust-A-Move og Street Fighter helt til fingertuppene mine var dekt av vannblemmer. Vi så på filmer, Jurassic Park og Alien selv om den hadde sekstenårsgrense. Vi drakk brus som jeg ikke ante hvor kom fra, det var som om kjøleskapet på magisk vis blei fylt opp av seg sjøl, og en dag da Ingrid satte spillet på pause og satte fra seg Fantaen sin på gulvet før hun gikk på do, løfta jeg opp flaska hennes, stakk sugerøret i munnen og jeg drakk vel egentlig ikke en slurk engang, jeg flytta bare sugerøret fram og tilbake med tunga.
   Ingrid var aldri hjemme hos meg, jeg hadde ingenting som kunne imponere henne. Hun kom inn i gangen vår en gang, mamma håndhilste på henne, spurte om hun ville bli til middag, men jeg sa kjapt at vi allerede hadde sagt til mora til Ingrid at vi skulle spise der, men mora til Ingrid var ikke hjemme, det eneste sporet etter henne var en post-it-lapp på kjøleskapet der det stod at det var spaghetti à la Capri i skapet som vi kunne ta. Ingrid varma det opp i ei gryte på ovnen, jeg satt oppå kjøkkenbenken og så på de bare armene hennes som rørte i gryta med ei sleiv, så på matosen som la seg som ei blank hinne over ansiktet hennes, så på puppene hennes under den løse t-skjorta, sjøl var jeg helt flat, men Ingrid sine var akkurat store nok til at hun ikke klarte å gjemme dem bort, særlig når hun satt på gulvet og lente seg tilbake på albuene, det hendte hun gjorde det, når vi så på film på rommet hennes eller når vi satt ute på plenen og hørte på musikk på walkman. 
   Det var den kvelden Ingrid ga meg en sigarett for første gang. Det var seint, rundt midnatt, Ingrid og jeg hadde spilt Street Fighter hele kvelden, og mora hennes hadde fortsatt ikke kommet hjem.
   ”Jobber hun nattevakt?” spurte jeg, Ingrid bare trakk på skuldrene, skrudde av Nintendoen og gikk bort til skuffen under akvariet, fant fram røykpakka og holdt den fram mot meg, som et trofé.
   ”Kom”, sa hun, og så fulgte jeg etter henne ut av rommet, opp trappa og ut ytterdøra, vi gikk bak huset, satte oss inntil garasjeveggen, det var tropenatt og insekter i lufta, men Ingrid sa at sigarettrøyken ville holde myggen på avstand. Graset var kjølig og fuktig mot de bare beina mine, huden vår var blålig, horisonten fortsatt svakt gul, resten av himmelen turkis. Ansiktet til Ingrid lyste opp da hun tente på sigaretten hun hadde plassert mellom leppene, men istedenfor å røyke den, rakte hun den til meg. Jeg tok imot med fingre som skalv, tenkte ikke så mye på tobakken eller nikotinet som jeg tenkte på leppene til Ingrid da jeg sugde inn og det kribla i meg på en måte jeg aldri hadde kjent før, jeg blåste ut igjen, spøkelsesaktige formasjoner mellom oss.
   ”Du må dra ned”, sa Ingrid.
   ”Hæ?” sa jeg.
   ”Jeg skal vise deg”, sa Ingrid, hun tok sigaretten fra meg igjen, stakk den i munnen, sugde inn, trakk pusten overdrevent inn, jeg så brystkassa hennes utvide seg, før hun pusta ut igjen, jeg husker jeg tenkte at hun så ut som en voksen.
   ”Nå kan du prøve igjen”, sa Ingrid og rakte meg sigaretten på nytt, ”du må få røyken ned i lungene, det er da det blir godt etterpå. Det kan hende du hoster litt, da.”
   Og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, sigaretten som hadde vært mellom leppene hennes mellom leppene mine, trakk pusten så djupt jeg klarte før jeg blåste ut igjen, men jeg hosta ikke, hosta ikke en eneste gang der Ingrid og jeg fnisende sendte sigaretten fram og tilbake mellom oss, lepper og røyk og mygg og fuktig gras helt til jeg måtte legge meg ned, på ryggen med hendene på magen. Ingrid tok det siste trekket før hun stumpa sigaretten inn i sin egen underarm.
   ”Blei du kvalm?” spurte hun, jeg nikka bare, det var fortsatt for lyst ute til at jeg kunne se særlig mange stjerner, men jeg visste at de var der ute et sted.
   Ingrid la seg ned ved siden av meg, så nærme at håret hennes kilte meg på kinnet. Så la hun handa si over handa mi, handa mi som fortsatt lå på magen min, jeg hadde pulsen og pusten helt øverst i halsen, hun var varm og mjuk mot meg, jeg tok tak i handa hennes, løfta den ned fra magen min, la den i det kalde graset mellom oss, fletta fingrene mine inn i mellom hennes, jeg hørte henne trekke pusten, hørte leppene hennes skille seg, men hun sa ikke noe, og hva kunne vel jeg si.
   Husker ikke helt hvor lenge vi lå sånn, det var sikkert ikke like lenge som det kjentes som, men en eller annen gang sa Ingrid ”jeg begynner å bli kald, vi bør gå inn”, og så gjorde vi det, og selv om vi hadde hele huset for oss sjøl, gikk vi inn på rommet hennes igjen, jeg stirra inn i akvariet, gullfiskene som svirra fram og tilbake mellom de blåaktig grønne plantene og som trudde dette var hele verden, bak meg hørte jeg Ingrid sette seg ned på senga si.
   ”Er du trøtt?” spurte jeg.
   ”Ja”, sa hun.
   ”Jeg òg”, sa jeg, ”kanskje jeg kan overnatte.”
   ”Vi har ikke noen ekstra seng”, sa Ingrid.
   ”Men senga di er jo ganske stor, da, det er jo plass til begge i den”, sa jeg.
   ”Det blir for trangt, da får jeg ikke sove”, sa Ingrid, jeg så på gullfiskene igjen, det meningsløse i tilværelsen deres.
   Mamma var ikke sint da jeg kom hjem selv om det var seint, ”det er jo tross alt sommerferie” sa hun, og neste morgen hadde jeg nesten forventa at Ingrid ikke kom til å ringe på, men så gjorde hun det, jeg løp for å åpne og hun stod der med rulleskøytene sine og håret samla i en sidelengs hestehale.
   ”Vil du bli med til stranda?” spurte hun, og jeg løp tilbake inn på rommet mitt, fant fram badedrakt og håndklær og solkrem som jeg stappa i en sekk, jeg løp ut igjen til Ingrid, jeg låste opp sykkelen og sykla ved siden av Ingrid og rulleskøytene hennes, men innen vi kom fram til stranda, hadde det skya over, det regna til og med litt. Vi satte oss på et svaberg likevel, tett inntil hverandre, jeg med hodet på skuldera hennes og vi så havet bli grått foran oss.
   ”Hvis du kunne bodd hvor som helst i verden, hvor ville du bodd da?” spurte Ingrid.
   På den andre sida av veien for deg, tenkte jeg. ”På Mars”, svarte jeg, hun lo.
   Det begynte å regne kraftigere, jeg la armen rundt livet til Ingrid, men hun reiste seg opp og ut av omfavnelsen min, plukka opp rulleskøytene sine, holdt dem etter lissene. 
   ”Vi kommer til å bli forkjøla”, sa hun, og jeg reiste meg også, gikk bort til sykkelen min.
   ”Vil du sitte på styret på vei hjem?” spurte jeg, Ingrid stirra på sykkelen.
   ”Eller du kan sitte bakpå”, sa jeg. Hun vippa litt fram og tilbake på føttene, før hun rista langsomt på hodet.
   ”Jeg bare går ved siden av”, sa hun, og jeg endte opp med å trille sykkelen, regnet blei stadig kraftigere, og vi var søkkvåte da vi kom hjem.
   ”Jeg må inn og skifte”, sa Ingrid da vi stod utafor huset hennes, det regna fortsatt, håret mitt var tungt mot panna. Jeg fulgte etter henne inn gjennom inngangsdøra, ned trappa og inn på soverommet, blei stående og se på at hun fant fram tørre klær fra klesskapet sitt. Hun la fram ny t-skjorte og shorts på senga si, så flytta hun blikket til meg.
   ”Jeg hadde tenkt å skifte nå”, sa hun.
   ”Ja vel”, sa jeg.
   ”Ja?” Hun så på meg, ”du må gå ut.”
   Jeg snudde meg, gikk ut av rommet hennes, Ingrid lukka døra bak meg, og mens jeg stod på gangen og så for meg hva som skjedde på den andre sida av veggen, begynte jeg å gråte, ikke så mye, jeg trur ikke det syntes da Ingrid åpna døra igjen etter det som virka som altfor lang tid, mine klær var fortsatt dryppende våte, men jeg gikk ikke hjem, spurte ikke Ingrid om jeg kunne låne tørre klær av henne, vi blei bare stående ved siden av hverandre ute i gangen, jeg stirra rett fram, hørte på lyden av Ingrids pust, kjente nærværet av kroppen hennes, hun utsondra varme og jeg stod taus ved siden av og tok imot, sugde den til meg, svelga en gang før jeg tok handa hennes, hun holdt den, knuga den til og med, kanskje i så mye som ti sekunder, før hun slapp taket i meg samtidig som hun slapp pusten, lufta imploderte rundt oss.
   ”Jeg har en onkel som er homse”, sa hun plutselig, ”visste du at man kan få AIDS av det?”
   Jeg stirra inn i veggen på motsatt side, furupanel, årringer som slynga seg ut fra kvisten i midten som kosmisk gass etter en supernova. 
   ”Jeg må hjem og skifte”, sa jeg.
   ”Ja, det drypper skikkelig av deg”, sa Ingrid, jeg gikk opp trappa og ut av huset, snubla i mine egne bein da jeg kryssa veien, men klarte så vidt å hente meg inn igjen.
   ”Har du og Ingrid hatt det fint?” ropte mamma til meg inne fra stua da jeg kom inn døra, men jeg gikk bare rett inn på rommet mitt, satte meg på senga, jeg hadde lyst til å enten kaste opp eller gråte, men jeg fikk ikke til noe av det, det eneste jeg fikk til var å puste så fort at jeg blei svimmel, og under meg trakk vannet fra klærne mine inn i sengetøyet, jeg blei sittende omgitt av klamt stoff og høre på vekkeklokka mi som tikka helt til jeg begynte å skjelve, det var som om regnvannet hadde trukket hele veien inn, inn gjennom porene i huden min, ned gjennom musklene, lagt knoklene mine i bløt helt til de gikk i oppløsning, og da jeg prøvde å reise meg fra senga, var det ingenting som fungerte, jeg bare falt sammen igjen ned til det klamme og kalde, varmen som hadde strålt ut fra kroppen til Ingrid for bare kort tid siden var langt borte, den nådde ikke bort hit.
   Uka etter begynte vi på skolen igjen, Ingrid på ungdomsskolen, jeg på siste året på barneskolen, og jeg så henne nesten aldri mer, hun slutta helt å ringe på. En gang jeg skulle legge meg og gikk bort for å åpne vinduet, syntes jeg at jeg så to skikkelser snike seg ut av døra til huset hennes, og så hørte jeg latteren til Ingrid, og latteren til ei annen jente, jeg så dem gå rundt hjørnet, jeg trengte ikke å følge etter dem for å vite at de skulle røyke sigaretter bak garasjen, jeg dro for gardinene og kledde av meg.

fredag 1. november 2019

Oktober 2019

Opplevelser: Konsert med Current 93. Konsert med Chromatics og Desire. Heels of Hell. Research og øl med Lina. Konsert med Drab Majesty. Kinotur med Mari. To kinoturer med Vibeke.






Innkjøp: Jeg trur jeg forrige måned glemte å nevne at jeg kjøpte meg noe ny sminke, men det var uansett såpass basic greier at det ikke er så veldig spennende å fortelle om. Og i oktober kjøpte jeg meg visst ikke noe nytt.

TV-serie: Jeg har omsider kommet meg ut av RPDG-bobla og er mer eller mindre tilbake i virkeligheten. Jeg har fått sett andre sesong av Mindhunter, og er nå godt i gang med tredje sesong av The Handmaid's Tale, som faktisk overrasker meg positivt så langt. Altså, første sesongen er noe av det beste jeg har sett på TV noen gang, men da andre sesong kom, blei det veldig åpenbart for meg at den første sesongen var basert på ei bok. Første sesong er, til tross for alle sine sterke scener, tross alt veldig langsom og med ei seig oppbygging som jeg likte innmari godt, mens når serieskaperne forlater kildematerialet i andre sesong blir det så veldig tydelig at dette er en TV-serie, med ei mye mer typisk TV-serieoppbygging enn ei litterær oppbygging, komplett med cliffhangere og en del andre virkemidler som bærer veldig preg av at dette nettopp er, vel, en TV-serie. Jeg veit ikke om dette gir så mye mening, men for meg blei det litt for enkelt å gjennomskue. Jeg veit ikke om tredje sesong egentlig er så mye mer litterær enn sesong nummer to, eller om jeg bare har vent meg til formatet i større grad, men jeg liker det hvert fall, og det føles som om det er genuin utvikling i serien, i motsetning til visse andre serier på HBO (*host* The Walking Dead *kremt*). Med dét sagt: jeg begynner å bli litt lei av at episoder slutter med at June gir the Kubrick stare inn i kameraet.



Film: Tom of Finland, The Thing, Cube, Hedwig and the Angry Inch, Joker, Grey Gardens, Girl, Interrupted, The Wolf of Wall Street og The Ritual. Og dere, jeg blei så utrolig fascinert av Grey Gardens. Den minner meg på sett og vis om den aldeles nydelige Plötsligt i Vinslöv der den ikke egentlig gjør så mye annet enn å vise fram et knippe eksentriske personligheter, og i 1975 var dette en fryktelig big deal, fordi dokumentarer på den tida pleide stort sett å kommentere innholdet. Grey Gardens følger mor og datter Beale der de bor i sitt store, falleferdige hus på den amerikanske nordøstkysten med alle kattene og vaskebjørnene sine. Den er like deler trist som morsom, og minner oss om at virkeligheten i mange tilfeller overgår fiksjonen. You can't make this stuff up, som det heter på godt norsk.




Musikk: Jeg hører fortsatt mest på synthpop, og ifølge last.fm-kontoen min (jeg føler noen ganger at jeg er den eneste i verden som fortsatt bruker last.fm, men jeg syns faktisk det er et helt genialt nettsamfunn og vil egentlig at alle jeg kjenner skal ha en konto der) er Under Your Spell av Desire den sangen jeg har hørt aller mest på. Og det er egentlig ikke så rart; mot slutten av september så jeg Drive der nettopp Under Your Spell er en essensiell del av soundtracket, og ikke minst varma Desire opp for Chromatics da jeg så dem live på John Dee for noen uker siden. Jeg hadde hørt sangen før jeg så Drive og før jeg opplevde Desire live, men det var noe med den generelle stemninga på konserten som gjorde at det virkelig gikk opp for meg hvor godt jeg egentlig liker denne sangen, til tross for at den er ganske, hva skal jeg si, streit. Altså, reint teknisk er den ikke superspennende produsert på noe som helst vis, så jeg veit nesten ikke hvorfor jeg liker den så godt engang, men det gjør jeg altså. Og dere: jeg er på generell basis veldig begeistra for så å si alt som kommer fra Italians Do It Better. Selv om de forskjellige musikalske prosjekta skiller seg fra hverandre, har de alle liksom en distinkt retro-sound til felles som bare produsent Johnny Jewel får til. Jeg trur Italians Do It Better er det eneste plateselskapet der jeg kan høre ei låt fra et band og tenke "oi, det der høres ut som noe Johnny Jewel har produsert, ja", og ha helt rett.

lørdag 12. oktober 2019

Trettipunktersbloggutfordring #10: En situasjon jeg kunne tenke meg å være i om fem år

Herregud. Dette punktet på den utfordringa jeg begynte på for lenge siden har jeg grua meg til. Jeg klarer ikke å tru på noe annet enn at jeg om fem år ikke har kommet noe særlig lengre i livet enn jeg har nå, og jeg syns sjøl ikke at jeg er på noe ideelt sted for tida, for å si det mildt. Og tida går jo bare fortere og fortere. Det skjedde mye og tok ganske lang tid mellom da jeg var tjue og da jeg var tjuefem, men neste år er jeg tredve og det føltes som om jeg var tjuefem for noen få måneder siden. Dette må jo bety at jeg er trettifire om sånn cirka et par dager.

Men okei. Overskrifta ber meg om å beskrive en ønskesituasjon, ikke nødvendigvis en sannsynlig situasjon. Og dagdrømming er tross alt noe jeg er god på.

Så skal vi se. For det første har jeg gitt ut minst éi bok, veldig gjerne Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og kanskje også et av de andre prosjekta mine, for jeg har jo en del av dem; jeg har Mjuke svarte stjerner som jeg offisielt sett ikke har gitt opp ennå, jeg har Døden og gleden som er ekstremt rotete, superduperlangt og milevis unna å være så mye som et førsteutkast, men som dyktigere mennesker enn meg har trua på, jeg har novellene mine som jeg ikke engang skjønner om er noveller i det hele tatt og som jeg inderlig ønsker meg redaksjonell hjelp med, og jeg har ett eller flere dikt- eller kortprosaprosjekter som spriker i alle tenkelige retninger og som trenger et profesjonelt blikk kanskje enda mer enn det novelleprosjektet gjør.

Og mens vi først snakker om de litterære prosjekta mine, så vil jeg jo også veldig gjerne at de skal bli usannsynlig suksessrike! Jeg vil at de skal oversettes til minst tjue av verdens språk, og jeg vil reise til alle landa de har kommet ut i på bokturné. Jeg vil inviteres til nære og fjerne litteraturfestivaler, og jeg vil at bøkene mine skal filmatiseres, og at jeg er involvert i filmarbeidet som manusforfatter, med-produsent, med-regissør og musikkansvarlig.

Jeg vil være kreativ på fulltid, og i tillegg til å være forfatter har jeg lyst til å gi ut noe av musikken min, og kanskje jeg til og med har fått til å starte et band med noen, og på et eller annet vis finne tid til å ta flere DJ-oppdrag. Jeg vil ha min egen podcast som jeg ikke engang veit hva skal handle om, men det kan egentlig bare være jeg som snakker om musikk jeg liker, filmer jeg har sett og bøker jeg syns andre bør lese. Egentlig bloggen min i lydformat, når jeg tenker meg om.

Jeg veit ikke helt hvor jeg vil bo, da. Deler av meg har lyst til å fortsette å bo i (utkant-)Oslo, andre deler av meg har lyst til å bo i LA, mens atter andre deler har lyst til å bo i et kråkeslott i en tett skog som ikke fins på noe kart i verden. Det eneste jeg veit er at hagen min skal se omtrent sånn ut.

Jeg vil, om ikke være frisk, så i det minste finne ut av hva som feiler meg. Jeg vil veldig, veldig gjerne møte en lege som tar meg på alvor og som klarer å gi meg hva enn det er jeg trenger av behandling for å kunne takle livet litt bedre.

Jeg vil ha sjøltillit, jeg vil være trygg på meg sjøl og komfortabel i min egen kropp. Jeg vil ikke være redd lenger.

Jeg vil ha flere venner.

Men dere veit. Sannsynligvis bor jeg fortsatt på Hauketo, er ringevikar i en jobb som litt etter litt dreper ryggen min, og skriver på et prosjekt som jeg er kjempefornøyd med, og som jeg ikke skjønner hvorfor ikke blir gitt ut. Men likevel. Om bare én av tinga jeg har nevnt her skjer, så har jeg uansett oppnådd mye.

mandag 7. oktober 2019

Tolv RuPaul's Drag Race-favoritter

Here's the T: før jeg begynte å se RuPaul's Drag Race, hadde jeg ei veldig snever oppfatning av hva drag egentlig er for noe. Jeg trur jeg tenkte at det egentlig bare handla om at menn kledde seg ut som damer, at hele poenget var å ligne så mye på damer som overhodet mulig, og… det var egentlig det? Det falt meg liksom ikke inn at de var utøvere og underholdere i tillegg, eller at det fins uendelig mange måter å "kle seg ut som ei dame" på. Jeg er så glad for at jeg har oppdaga at det er en helt utrolig variert kunstform, og at det er like mange forskjellige måter å gjøre drag på som det fins forskjellige måter å skrive på, forskjellige typer musikk og forskjellige typer visuell kunst, og hvorfor skulle det ikke være sånn? Alle kunst- og kulturuttrykk virker kanskje mystiske, uforståelige og vanskelige å skille fra andre ting innen samme medium før man virkelig har gått inn for å bli kjent med dem (hvor mange folk som er fullstendig uinteressert i kunst fins det vel ikke som påstår at all moderne kunst er "noe som fireåringen min kunne malt", liksom).

Gjennom elleve sesonger med RPDG er det disse dronningene som i størst grad har lært meg å sette pris på drag. Med tanke på hvor utrolig mange sterke personligheter som til enhver tid har oppholdt seg i the werkroom, kunne denne lista selvfølgelig vært myyyye lenger, og det fins dronninger jeg nesten har litt dårlig samvittighet for å ha utelatt, men ett sted må man liksom bare sette grensa. Jeg er skikkelig gira på å følge drag-karrierene deres videre, og ikke minst gleder jeg meg skikkelig til mandag om ei uke da jeg skal se blant annet Alaska, Sharon Needles, Adore Delano og Latrice Royale live på Folketeateret!



Ongina



Ah, sesong én, der lyset er elendig og bildet er kornete. Problemet med sesong én er at det fins få klipp på YouTube som viser det jeg virkelig har lyst til å vise dere, og de få klippa som fins er av ræva kvalitet. Så når jeg snakker om Ongina, skulle jeg virkelig ønske jeg hadde flere bilder og videosnutter å vise til når jeg snakker om hvor awesome hun er, men dere får bare stole på meg, og hvis dere ikke stoler på meg får dere bare værsågod å se sesong én, tilgjengelig som den er på Netflix. Uansett. Mitt møte med Ongina knuste den heller trangsynte forhåndsoppfatninga jeg hadde om drag, og fikk meg til å skjønne at drag også kunne være dette; Ongina kunne helt klart valgt å prøve å se mer feminin ut, for eksempel ved å bruke parykk, men hun bryter heller regler enn å følge dem, og resultatet av det er kanskje overraskende. For ved å gjøre sin helt egne vri på drag, framstår hun bare desto mer troverdig og genuin, og for meg handler drag mer om dét enn om bare å se pen ut. Men med dét sagt syns jeg jo faktisk Ongina nettopp er veldig pen i drag, og hun viser at man på ingen måte trenger hår for å være sensuell og vakker. For det hun mangler av hår, tar hun igjen med sjarm, personlighet og utstråling. Bare måten hun ser ut på når hun går på runwayen, som i den første av looksa hennes i videoen under, oser av alt det som gjør Ongina til Ongina, og det å klare å formidle så mye bare med måten man beveger seg på, det er et kunststykke i seg sjøl. Og enda en gang: beklager at kvaliteten er så dårlig. Og speilvendt.






Nina Flowers




Som deltager i sesong én lider dessverre Nina Flowers under de samme bildekvalitetsmessige begrensningene som Ongina, men det får dere bare leve med. Akkurat som Ongina tilfører Nina en viss androgynitet til drag, og jeg husker hun satte meg helt ut med sin fryktløshet og fierceness i den aller første episoden. Å komme ut på runwayen med hanekam er tøft nok i seg sjøl, men det hadde ikke betydd noe som helst om det ikke hadde vært for sjøltilliten hennes. Hun eier virkelig ethvert rom hun går inn i, hun har en naturlig autoritet som gjør at hun kan komme unna med nesten hva det skulle være, og det utnytter hun til det fulle. Nina var en av de mest kreative deltagerne i første sesong, samtidig som hun hadde en utrolig fin personlighet. Det er sikkert lett å tenke om noen som er så sjølsikre som det Nina er at man da også nødvendigvis må være ganske bitchy, men Nina viste igjen og igjen at hun er ekstremt raus og gjennomført sympatisk. Fierceness trenger ikke å gå på bekostning av sweetness, snarere tvert imot, i min bok bare forsterker de to trekka hverandre. Nina er i all oppriktighet et fantastisk forbilde, både sterk og modig, og sjenerøs og ekte, og altså heller ikke redd for å leike seg med forskjellige oppfatninger av hva femininitet og maskulinitet er, og blande dem sammen til et helt eget rått uttrykk.






Raven



I begynnelsen av sesongen husker jeg at jeg ikke likte Raven i det hele tatt. Jeg syntes hun var bitchy, og jeg koste meg da hun gjorde det dårlig under country queens-utfordringa. Men en eller annen gang i løpet av sesongen løsna det for meg, og etter rocker queens-utfordringa innså jeg et faktum det ikke lenger var mulig å nekte for: Raven hadde blitt min definitive sesong to-favoritt. Hun har en sexy rockabilly-stil som skiller henne klart ut fra andre dronninger, som gjør henne til noe unikt i drag-sammenheng. Hun er liksom litt frynsete i kantene, og disse frynsene gjør hun til sin største styrke. I tillegg imponerte hun meg gang på gang med noen helt fantastiske runway-looks, uten at det gikk på akkord med det pønkete grunnuttrykket hennes.







Raja

Ah, Raja. Jeg nevnte henne i månedsoppsummeringa mi for august, og altså, hva enn jeg følte for Ongina og Nina i sesong én og Raven i sesong to, blei småtterier sammenligna med det Raja brakte til sesong tre. Jeg står ved det jeg sa den gangen om at hun er et av de vakreste menneskene jeg noen gang har sett, både i og ute av drag, og hun er framfor noen queen på denne lista, kanskje framfor noen queen i det hele tatt, et vandrende stykke avantgardistisk high fashion. Ikke bare er hun de andre dronningene overlegen reint teknisk som makeupartist og designer, men kreativiteten hun viste innen de forskjellige runway-kategoriene er i en klasse for seg. Da deltagerne fikk beskjed om å vise seg fram på runwayen i sin mest patriotiske look, og de andre deltagerne gikk for stars and stripes-varianten, dukka Raja opp i en look inspirert av amerikanske urinnvånere, for eksempel. Og så er det noe med denne sjøltilliten, da, som var så tydelig i måten hun bevegde seg nedover runwayen på. I likhet med Nina Flowers utstråler Raja en sjølsikkerhet og en autoritet som de færreste har helt naturlig. Bare blikket hennes, liksom. Hun er sjefen. Sånn er det bare.







Latrice Royale 




Latrice Royale skiller seg litt ut fra de andre på denne lista, for hun er i utgangspunktet en ganske klassisk pageant queen, og jeg er egentlig ikke sånn superfan av pageant queen-looken. Enormt hår og glorete kjoler som ser billige ut til tross for at de sikkert ikke er det, er sikkert noens greie, men det er ikke min. Med det sagt: jeg syns Latrice Royale sin stil er veeeeldig mye bedre enn den til mange andre pageant queens, noe bildet rett over her er et bevis på. Men grunnen til at jeg digger henne handler uansett ikke om looken hennes, men om den ekstremt elskverdige personligheten hennes. Bare noen minutter etter at hun dukka opp i werkroomet for første gang merka jeg at jeg hadde blitt glad i henne. Hun har ei utstråling og en varme som jeg trur er ekstremt viktig – og i noen tilfeller etterlengta – i et miljø som tidvis kan være prega av drama og rivalisering. Ikke minst har Latrice et stoooort humoristisk talent, og bidraget hennes til queens behind bars-utfordringa – "get those nuts away from my face!" – er legendarisk. Og la oss nå ikke glemme at hun har en av RPDG-historiens aller beste lattere – etter Yvie Oddly, så klart.







Sharon Needles


Og akkurat idet jeg trudde jeg hadde begynt å få et visst grep om hva drag innebærer, dukka altså Sharon Needles opp og knuste forventningene mine igjen. På best tenkelige måte, altså. Fra første episode av sesong fire, da hun kom inn i werkroomet iført heksehatt og svart leppestift, representerte hun ei mørk side ved drag jeg fram til da aldri hadde sett før. De fleste som leser denne bloggen veit vel allerede at jeg har en viss dragning mot det mørke og groteske, og Sharon omfavner alt dette og mer til med sin vampyr-drag. Dessuten syns jeg hun virker som en oppriktig hyggelig person, og jeg elsker at hun i tida da sesong fire blei spilt inn basically hadde en blond versjon av sveisen jeg har nå når hun var ute av drag. Men selv om goth var greia hennes, klarte hun også å vise at hun var allsidig, og at hun tok til seg tilbakemeldingene hun fikk fra dommerne underveis. Mine favoritter blant runway-looksa hennes må være apokalypse-looken hennes – jeg trur alle som har sett den episoden satte et eller annet i vrangstrupa da blodet begynte å komme – og plastisk kirurgi-looken hennes. Seriøst, denne dronninga er helt ekstremt kreativ og jevnt over sykt kul.








Alaska



Så var vi altså kommet til min darling Alaska. Jeg blei forelska i henne i det øyeblikket hun kom inn i werkroomet for første gang og sa "HIEEEEEEE" etter å ha tatt av seg hestemaska hun gjemte seg bak. Det er egentlig nesten litt vanskelig å beskrive hva det er jeg liker så innmari godt med Alaska, for hun er ikke den på denne lista som har de beste looksa – selv om cotton candy-looken hennes fra gifen over, plastkjolen hennes, og den lange hvite kjolen i kombinasjon med mørk øyesminke som fikk henne til å ligne på et elegant spøkelse, var DRITBRA – men det er vel noe med sjarmen hennes. Hun har på mange måter et ganske spesielt utseende, med et avlangt, nesten hesteaktig ansikt, og så har du det at hun nesten er litt hjulbeint… altså, hadde man ikke visst bedre, kunne man nesten trudd at dette var ting som ikke ville vært til hennes fordel, men så er hun så forbaska søt i alt hun gjør, jeg vil nesten kalle henne adorkable. Hun er liksom så quirky og awkward, i tillegg til at hun får til å være ekstremt morsom, og hun var fra første episode av sesong fem og veldig lenge deretter min all-time fave, fram til… ja, nei, det kommer vi tilbake til.









Adore Delano



Adore Delano har det til felles med Alaska at det først og fremst er sjarmen og personligheten hennes jeg elsker henne for. Morsomt nok hata jeg henne i begynnelsen; jeg hata valley girl-måten hennes å snakke på, og jeg syntes mest av alt at hun minna om en bortskjemt tenåring. Men et eller annet sa klikk inni meg i løpet av sesongen, og da hiphop-episoden omsider traff meg med all sin kraft, hadde hun meg i sin hule hånd. Seriøst, hun var helt usannsynlig kul i den utfordringa, på sett og vis minte hun meg om Ella Marie i hennes hiphop-tolkning i forrige sesong av Stjernekamp. Adore var bare tjuetre år da sesongen blei spilt inn, og hun var virkelig veldig ung, ikke bare i alder, men nesten enda mer av personlighet. Og mens det altså irriterte meg i starten, endte jeg opp med å bli ekstremt sjarmert av det underveis, og hun fikk meg til å fysisk ta meg sjøl til brystet og utbryte "aaaawwww!" når hun gjorde eller sa noe som var litt ekstra typisk Adore. Og selv om looksa hennes ikke kan måle seg med fashion-gudinner som Raja eller Violet på denne lista, har stilen hennes et ungdommelig grunge-preg som jeg tross alt liker veldig godt likevel.








Bianca del Rio



Bianca del Rio er en av de aller morsomste dronningene av alle som noen gang har vært med i RPDG, og da får det bare være en bonus at det er et eller annet jeg ikke helt klarer å sette fingeren på ved utseendet hennes som minner meg om Regina Spektor. Jeg liker at looken hennes er fargerik og gøyal og at hun alltid smiler når hun går på runwayen, det er liksom en sprudlende varme i hele det estetiske uttrykket hennes, og stilen hennes er kanskje ikke min favoritt blant dem alle, men hun er altså mer enn "bare" komidronninga framfor noen. Og det at hun ser så innmari glad ut på runwayen er jo spesielt morsomt med tanke på hvor shady humoren hennes egentlig er. Bianca kan dette med å roaste noen, og hun gjør det både når det passer seg og ikke passer seg. Og like fullt: hun viste gjentatte ganger gjennom sesongen at innerst inne har hun, uansett hvor mange fornærmelser hun kaster om seg, et hjerte av gull. For det er som om den fornærmelsesbaserte humoren hennes kommer fra et ektefølt sted der hun virkelig bryr seg om deg. Jeg fikk aldri følelsen av at hun var slem; Biancas humor er litt som når du har en god venn som kan være morsom på din bekostning, og så er det like gøy for dere begge. Man må være bestevenner før man kan fornærme hverandre in good spirit, liksom. Sånn sett framstår Bianca for meg som den bestevennen du ikke visste at du hadde.






Violet Chachki



Innrømmelse: jeg var i tvil om jeg skulle ha med Violet Chachki på denne lista fordi jeg hadde et ganske ambivalent forhold til henne under sesong sju. På den ene sida klarte jeg liksom aldri helt å like henne som en person. Hun blei riktignok litt mer sympatisk underveis i sesongen, etter at den bitchy oppførselen hennes gjentatte ganger blei tatt opp av de andre deltagerne, men jeg klarte aldri å bli ordentlig glad i henne på den måten jeg blei glad i for eksempel Raven, som heller ikke var fremmed for bitchy øyeblikk. På den andre sida er det få queens som har sett så sinnssykt bra ut på runwayen som det Violet har. Violet sin look er helt oppe på nivå med Raja, men der Raja har et uttrykk som var veldig haute couture, er Violet inspirert av burlesk og fetisj. Det er noe udiskutabelt sexy ved henne, og det er umulig å ikke få hakeslepp hver gang hun entrer runwayen. Og så syns jeg jo på et helt personlig plan at det er artig at hun tilsynelatende henger med mah boi Robert Alfons på privaten.






Kim Chi



Kim Chi var i likhet med blant annet Sharon Needles og Alaska ei dronning som jeg umiddelbart likte fra det øyeblikket hun kom inn i werkroomet for første gang. Jeg likte at hun så ut som en levende animefigur, men etter hvert som hun begynte å snakke og vi blei bedre kjent med henne, likte jeg henne om mulig enda mer. Kim Chi skiller seg litt ut fra de andre på denne lista, for en gjenganger blant de andre er at de har en sjøltillit og en sjølsikkerhet som stråler helt ut gjennom TV-skjermen. Kim Chi framstod som ganske sjenert og usikker ute av drag, men hjertet mitt svulma hver gang hun gikk ut på runwayen, for det var så tydelig at det var der hun hørte hjemme. Kim Chi er en usedvanlig dyktig makeupartist og designer, og det er åpenbart at det er i kunsten hennes hun lever, og at drag gir også innadvendte kunstnere som henne et sted å føle seg vakker og sterk. For det hun leverte på runwayen uke etter uke, kan virkelig ikke beskrives som annet enn kunst. Hun hadde kanskje ikke den fryktløse måten til Raja å sprade nedover runwayen på, men hun hadde likevel en helt egen måte å leve seg inn i kunsten sin på, en tilstedeværelse og en oppriktighet som var rørende å se. Kim Chi er kanskje den av alle drag queensa i RPDG som jeg kjenner meg mest igjen i, bare at det rommet som åpner seg for henne når hun driver med drag, åpner seg for meg når jeg skriver.






Yvie Oddly





Etter et par sesonger der jeg egentlig ikke hadde noen klare favoritter, trudde jeg nesten at RPDG-feberen min hadde gått over. Jeg likte jo fortsatt å se på det, men jeg blei ikke like emosjonelt investert i det lenger som i de første sesongene. I sesong fem hadde jeg hjertet i halsen da sweet baby angel Alaska hadde ei dårlig uke, mens jeg i sesong ti i og for seg var fornøyd med hvem som vant, men uten at det påvirka meg fra eller til. Og så… enter sesong elleve og Yvie Oddly. Yvie minte meg på at jeg på ingen måte har gått lei av drag, og åssen er det i det hele tatt mulig å gå lei av drag når Yvie brakte noen av de mest kreative kreasjonene jeg noen gang har sett til runwayen igjen og igjen. Jeg snakka jo litt om henne i det forrige innlegget mitt, men noe jeg ikke nevnte den gangen er hvor mye jeg kjente meg igjen i henne, om enn på en annen måte enn jeg kjente meg igjen i Kim Chi. Yvie har blitt kalt rar mange nok ganger i løpet av sin drag-karriere til at hun har lært å bruke det som et våpen mot mobberne, og det var definitivt en eller to deltagere i denne sesongen som virkelig ikke satte pris på Yvie sin unike tilnærming til drag (*host* Ra'Jah *kremt*). På en eller annen måte endte jeg opp med å føle at Yvie representerte meg, for gud veit hvor mange ganger jeg har blitt anklagd for å nettopp være for rar, og hver opptur og nedtur for Yvie kjentes som en personlig opptur og nedtur. Så sterkt har jeg ikke følt for en RPDG-deltager siden Alaska, og nå er det nesten sånn at det ikke føles som om det er noe vits i å se kommende RPDG-sesonger siden Yvie ikke er med. Men oh well. Hun er the queen of my heart, og jeg er så ekstremt spent på hvor resten av drag-karrieren hennes vil ta henne.




Honourable mention:

Ginger Minj i Eggs

Ginger Minj er en pageant queen, og som nevnt er jeg generelt ikke superbegeistra for sjølve det estetiske uttrykket i pageant-verdenen, men at hun har en elskelig personlighet og er supermorsom kan ingen komme fra. Dette klippet er kanskje det aller morsomste jeg har sett i RPDG-sammenheng, og fordi jeg i skrivende stund ikke kan komme på et annet innlegg denne lille videoen vil kunne passe inn i, får den være med her. Herregud, jeg må få sett filmene til John Waters, ass.

torsdag 3. oktober 2019

September 2019

Opplevelser: Troll i eske på Cinemateket. Forlagenes store boksalg. Kinotur med Vibeke. Fortellerkafé. Besøk hos Mari. Øl med Mari og Annette. Kinotur med Martina.



Innkjøp: Disse to bøkene på Forlagenes store boksalg:


TV-serie: RuPaul's Drag Race er fortsatt bokstavelig talt den eneste TV-serien jeg ser, og on that note: Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie! Yvie!


Sånn i tillegg til å ha noen av de kuleste looksa jeg noen gang har sett, har hun ei sinnssyk sceneutstråling og ei helt unik tilnærming til drag:



for ikke å snakke om verdens beste latter:



Film: Hvítur, hvítur dagur, Once Upon a Time… In Hollywood, A Quiet Place, Drive, Knife + Heart og Paris Is Burning. Jeg har i det siste begynt å innse at jeg egentlig ikke er så opptatt av hvor bra en film er lenger; isteden er hvor interessant den er viktigere for meg. Når jeg tenker meg om gjelder det kanskje ikke bare filmer heller, men alt mulig. En film kan være så teknisk sett perfekt den bare vil, men om den ikke har noe ved seg som gjør at den skiller seg ut vil jeg med stor sannsynlighet syns den er kjedelig. Når jeg blar på Netflix eller kikker i kinoprogram nå om dagen, velger jeg i større grad enn før bort filmer som har vunnet massevis av priser og på alle måter må kunne sies å være imponerende, til fordel for filmer som jeg trur vil kunne gi meg noe ingen annen film kan gi meg. Det har liksom oppstått et visst mønster i akkurat dette avsnittet de siste månedene. Jeg tenkte for eksempel ganske lenge at jeg burde se Bohemian Rhapsody, og altså, kanskje jeg fortsatt bør det, men du verden så mye jeg koste meg med en raring som Knife + Heart på kino:



Musikk: Denne måneden har jeg drømt meg bort til Still Corners. Jeg har lyst til å være halvvåken i baksetet på en veteran-Mustang som kjører nedover USAs sørvestkyst mens jeg hører på dette:

mandag 23. september 2019

Når man ikke er den enhjørningen likevel

Jeg må innrømme at jeg ikke helt veit hva jeg skal skrive i dette innlegget.

Det har vært vanskelig å komme tilbake til blogginga igjen. Jeg lever nesten utelukkende inne i mitt eget hode om dagen, og det virker nesten umulig å komme seg ut i verden. Jeg tenker veldig mye på åssen ting kunne vært, og ikke minst åssen jeg kunne vært, hvis bare ditten og datten hadde vært annerledes. Jeg føler litt at jeg brukte opp all energien min i vår, bare at jeg egentlig ikke brukte energien min på noe da heller, annet enn til å vandre hvileløst rundt. (Eller okeida, jeg skreiv kanskje førsteutkastet til en roman.) Men akkurat nå føles det som om det ikke er noe igjen, men om jeg hadde hatt noe av den, veit jeg ikke åssen jeg skulle brukt den.

For litt over en måned siden blei det slutt mellom Jørgen og meg. Egentlig kunne det blitt slutt lenge før, men nå er det hvert fall endelig. Når man har vært sammen med noen i nesten åtte år er det plutselig ikke så enkelt lenger å huske hvem man var før alt sammen, det er litt som å måtte bli kjent med seg sjøl på nytt. Et så langt forhold får nesten sitt eget liv, blir nesten en egen person bestående av to individer.

Akkurat nå bare venter jeg. På at noe skal skje, på at lysten til å ville ta tak i livet sitt skal komme tilbake. For det gjør den jo alltid, den har i hvert fall alltid gjort det hittil. Veit ikke helt hva jeg skal gjøre om jeg når et punkt der den ikke gjør det.

Inntil videre drømmer jeg meg bort i RuPaul's Drag Race og skulle ønske jeg kunne være en drag queen sjøl. Det virker fantastisk å ha et alter ego på den måten, å kunne bli noen som man sjøl ikke får til å være ellers.

For eksempel en sexy unicorn.


søndag 1. september 2019

August 2019

Opplevelser: Hundepass. Øl på byen med Mari og Karoline. Altern80s med Martina. Middag på Mantra med Vibeke. Kaffe med Anna. Besøk hos Mari. Og egentlig hadde jeg mye mer planlagt, men jeg endte opp med å bruke halve måneden på å være influensasjuk.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Disse øredobbene, fordi jeg sjeldent ramler over noe som er så innmari meg:


I tillegg har jeg kjøpt dette bokssettet i anledning at det er tjue år siden mesterverket Ágætis byrjun kom ut. Det er en sjuplaterssamleutgave med tilhørende bok:



Og så var jeg på Havaristen med Mari og Lina her en dag, og der fikk jeg blant annet med meg disse buksene. Og dere, Havaristen er en sånn butikk som kjøper opp restepartier fra andre butikker og selger det billig videre. Med andre ord fikk jeg disse buksene, i tillegg til masse spiselige og drikkelige greier, for under seks hundre kroner. Til sammen, ja. Da går det liksom an.




TV-serie: Dere, jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg har sett på noe annet enn reality-TV denne måneden, men saken er den at jeg har blitt sykt oppslukt av RuPaul's Drag Race. Sånn egentlig syns jeg ikke at reality-TV liksom tells som TV-serie i denne forstand – jeg mener, jeg har jo ikke engang pleid å regne med dokumentarserier, dette punktet har liksom vært strengt forbeholdt fiksjon – men jeg binger det som om det var en spenningsserie, liksom. Og ja, jeg veit jeg er nesten ti år late to the party, men late to the party er jeg jo som regel uansett. I tilfelle du har gått glipp av det: dette er en konkurranse i Top Model-stil der deltagerne kjemper om å bli Amerikas neste drag-superstjerne. Og deler av meg føler at jeg kaster bort livet mitt når dette mer eller mindre er det eneste jeg driver med om dagen, mens andre deler av meg prøver å argumentere med at når noe gjør meg i så godt humør kan det jo umulig være bortkasta. Fordi i all oppriktighet: det er lenge siden jeg har blitt så glad av å se noe som helst på TV. For litt siden posta jeg dette på Facebook


og i det hele tatt er det en generell mangel på kulturinntrykk i livet mitt som gjør meg i godt humør. Jeg tiltrekkes liksom mer av det mørke og fæle enn av det lyse og lette. RuPaul's Drag Race er veldig underholdende med all sitt drama, men mer enn det gjør hele drag-kulturen, med alt det innebærer av kroppspositivisme, gender-bending, fantastiske antrekk og sterke personligheter, at jeg føler meg genuint bra. Det er en stolthet i det deltagerne driver med som er skikkelig smittsom, og jeg merker jeg blir så glad i de ulike dronningene at det alltid er litt trist når jeg har sett ferdig en sesong og må si farvel til dem (for denne gang). Altså, da jeg begynte å se på dette, hadde jeg liksom ikke sett for meg at jeg kom til å bli så til de grader emosjonelt investert i det, men det har jeg altså blitt. Det er visst dette som er livet mitt nå. Og i tilfelle du lurer: mine favoritter fra sesong én er Ongina og Nina Flowers, i sesong to er det Raven, i sesong tre er det Raja, i sesong fire er det Sharon Needles, og i femte sesong har jeg ikke rukket å gjøre meg opp noen favoritt helt ennå, i og med at jeg i skrivende stund bare har sett to episoder. Men altså, jeg trur faktisk Raja er et av de vakreste menneskene jeg noen gang har sett, både i og ute av drag:



Og selv om the auto-tune is strong with this, er jeg veldig glad for at dette fins:




Film: Jeg innså nettopp at min RuPaul's Drag Race-obsession har ført til at jeg bare har fått sett én film denne måneden, og det er choose your own adventure-filmen Black Mirror: Bandersnatch. Og jeg må innrømme at det var litt gøy i starten, men jeg mista ganske fort interessen. Det var en artig gimmick, liksom, men bare inntil et visst punkt. Jeg foretrekker helt klart de vanlige Black Mirror-episodene. Ellers hadde jeg forøvrig planlagt to kinoturer denne måneden, men måtte avlyse fordi jeg var sjuk.




Bok: Dere, jeg har LEST UT A MANUAL FOR CLEANING WOMEN! Cirka det eneste positive med å være sjuk. Og jeg likte disse novellene godt, men jeg likte boka som en helhet bedre enn noen individuelle noveller. Jeg likte åssen de til sammen utgjør et flettverk av en historie, og jeg likte den tilforlatelige skrivestilen til Lucia Berlin; åssen hun kan nevne til dels helt forferdelige hendelser nærmest bare i en bisetning, og så gå videre, uten at det på noen måte bagatelliserer det som skjer. Egentlig tvert imot: den jordnære og usentimentale, nærmest hverdagslige, måten å skrive på forsterka bare alvoret. På sitt eget skakke vis. Jeg er herved en fan.

Og dere. Jeg leste også Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake av Naja Marie Aidt, og det skjedde i ett jafs. Så revet med av ei bok har jeg ikke blitt siden Vannfall. Denne boka reiv huden av meg. Jeg er alltid litt redd for å lese bøker som har blitt veldig hausa opp, fordi det skaper forventinger de ikke nødvendigvis klarer å innfri for min del, men denne boka fortjener alle lovorda som har blitt sagt om den. Noe så ekte har jeg aldri tidligere lest om sorg, nettopp fordi dette ikke føles som å lese om sorg. Dette er sorg. Dette er litteraturens ugly-crying. Boka er fragmentert, fordi hva er sorg om ikke oppløsning.



Kan ikke huske sist gang jeg gråt så mye på én og samme og kveld.





Og akkurat dette har jeg tenkt på så mange ganger før:


Jeg trur nemlig jeg ville gjort nøyaktig det samme i en lignende situasjon. Jeg forestiller meg ganske ofte at grusomme ting skjer med meg og folk jeg er glad i (altså, det er en greie), og dette er det jeg alltid innbiller meg at kommer til å skje: at jeg må vite. Jeg trur dette også er grunnen til at jeg ofte søker opp crime scene photos (sorry, når man omgir seg med engelskspråklig true crime er det vanskelig å komme på tilsvarende uttrykk på norsk); det er ikke nødvendigvis det at jeg liker å se blod og gørr, men at jeg føler jeg skylder offeret det. Jeg kan ikke gå gjennom det de gikk gjennom, men jeg kan komme så nærme som mulig for å prøve å forstå. Jeg veit ikke, jeg har bare alltid følt meg litt rar og creepy over å tenke på denne måten når så mange rundt meg "ikke orker å se", så det gjorde faktisk skikkelig godt for meg å lese dette avsnittet. Det å ville vite alle de grusomme detaljene gjør meg ikke nødvendigvis til et fælt menneske.

Ooooog så har jeg så vidt begynt på The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop. Apropos fæle mennesker, liksom.

Musikk: Dere, en av de vakreste sangene i verden har nå endelig blitt sluppet på Spotify, og jeg klarer følgelig ikke å slutte å høre på den. Noe går i stykker inni meg hver gang de tre synth-tonene kommer inn over pianoet rett før refrenget. Meeeen siden jeg allerede har posta den på denne bloggen, og den egentlig dukka opp på Spotify helt i slutten av måneden, er det kanskje mer passende å trekke fram noe annet? Jeg har stort sett hørt på techno og dansbar synthpop den siste tida, og kanskje var det Stockholm-turen som gjorde at jeg fikk hekta på Robyn. Det kan også ha vært etterdønningene av den fantastiske duetten til Ella Marie og Silya under forrige Stjernekamp. Uansett: jeg har hørt veldig mye på Hang With Me, og hva er egentlig greia med svensker og popmusikk? De klarer liksom det fantastiske kunststykket og den nesten umulige balansegangen å lage melankolsk gladpop på en måte ingen andre land får til. Eller jo, forresten, Susanne Sundfør får det til her til lands. Men liksom, du har Sergels torg av Veronica Maggio, du har stort sett alt Kent noen gang har lagd, du har det i mye av ABBA sin musikk, og så har du selvfølgelig også Robyn. En av de beste tinga med å ikke være fjortis: jeg er ikke lenger redd for å innrømme at det fins masse ganske så radiovennlig popmusikk jeg bare elsker.