Greia med leiligheten min om dagen

Dette er kanskje et tilfelle av det som kalles skjebnens ironi, men jeg har lefla litt med magisk tenkning de siste åra, og en del av meg trur litt at det at jeg satte ord på visse ting for litt siden, fungerte som en mer eller mindre u(nder)bevisst katalysator for det som skjedde etterpå. Jeg innleda innlegget jeg linka til med å si at jeg ikke hadde skrevet på lenge, og dagen etter at jeg hadde publisert det, skreiv jeg masse på det nyeste romanprosjektet mitt som jeg blei skikkelig fornøyd med. Jeg posta også nylige bilder fra leiligheten min for å dokumentere framgangen i ryddeprosjektet jeg har hatt gående i litt over et år nå, for bare å oppleve ei lita krise hjemme som for alvor begynte noen dager seinere.

Jeg skal ta det fra begynnelsen.

Cirka halvannen uke uti mars dro jeg til Nordstrand for å passe en katt. Jeg kom meg av gårde mye seinere enn jeg hadde planlagt, for da jeg stod opp på avreisedagen, var det til en leilighet uten strøm. Viste seg at det hadde gått ei sikring, men jeg hadde ikke flere sikringer med riktig ampere. Etter litt fram og tilbake fikk jeg ei sikring av naboene mine, og så dro jeg. Problem løst. Trudde jeg.

Da jeg kom tilbake igjen fra kattepass, oppdaga jeg at strømmen i leiligheten hadde gått igjen. Jeg åpna sikringsskapet og det var den samme sikringa, noe jeg stussa over. Jeg hadde fortsatt mangel på den typen sikring, spurte naboene igjen om de hadde flere, og det hadde de, men bare én. Jeg bytta sikring og tenkte at det var jammen uflaks at sikringa skulle gå to ganger med så tett mellomrom, men javel, nå var det i det minste i orden igjen. Jeg skrudde på varmekablene på stua, det smalt i sikringsboksen og strømmen gikk igjen. 

Okei, dette var et ekte problem.

Jeg gikk på butikken for å kjøpe flere sikringer, og naboene, som forøvrig også er de jeg leier leiligheten av, sa at de skulle tilkalle elektriker så fort som mulig, for her var det åpenbart noe feil. De ba meg om å ikke skru på varmekablene inntil videre, siden det så ut til å utløse kortslutning, men heller bruke panelovnene isteden.

Så jeg skrudde på panelovnen. Og det smalt igjen. Og strømmen gikk igjen.

Inntulla i pledd og med varmeflaske i fanget venta jeg på elektriker i noen dager, og da han kom, fant han kjapt ut at det var jordfeil i leiligheten min fordi ei velta plante i vinduskarmen hadde ført til jord i ei stikkontakt. Så bokstavelig talt en jordfeil, altså.

Men det var ikke alt, for han fant også store mengder mugg og sopp i leiligheten min. Jeg bor i en sokkelleilighet og har slitt med høy luftfuktighet siden jeg flytta inn for tolv år siden, men jeg trudde vi hadde fått bort det meste av muggen for noen år siden. Den gang ei. Det var faktisk så høye forekomster av mugg og sopp at elektrikerne ikke kunne lovlig fikse jordfeilen før inneklimaet var bedre, fordi det ifølge arbeidsmiljøloven regnes som helsefarlig. Med andre ord blei vi helt nødt til å kvitte oss med alt av mugg og sopp før jobben med å utbedre jordfeilen kunne begynne. Og for å kunne kvitte oss med alt av mugg og sopp, måtte vi først tømme leiligheten fullstendig for innbo.

Og alt dette i leiligheten til en klinisk hoarder (eller "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser", som den offisielle diagnosen min strengt tatt er, fordi hoarding er ikke en egen diagnose i den utgaven av DSM som vi bruker i Norge). En hoarder som også er autist med angst og ADHD, og som begynte å få behandling og hjelp for de hoarding-spesifikke symptomene først for halvannet år siden. Og som, til tross for bedring, fortsatt var langt unna en OK bostandard, og som bare så vidt hadde begynt å øve på å ha folk på besøk. 

Brukte noen dager etter å ha fått beskjeden fra naboene mine om åssen ståa var til å egentlig bare ha sammenhengende angstanfall. 

Og midt oppi det hele var jeg så innmari takknemlig, fordi så mange av folka rundt meg tilbydde seg å hjelpe uten at jeg engang hadde bedt dem om det først. Også takknemlig for naboene mine, som jeg var redd for at skulle bli sinte på meg, men som isteden bare har vært hjelpsomme og lei seg fordi de ikke visste hvor ille situasjonen min var. Og siden vi nå først uansett må rense leiligheten min fullstendig, har naboene også tenkt å benytte anledninga til å pusse opp, som egentlig var tentativt planlagt i 2020, meeeen vi veit jo alle åssen det gikk med de fleste prosjekter som var planlagt det året. De har også sagt at vi kan male leiligheten innvendig om jeg vil, fordi de hvite veggene som er her nå var noe de blei fortalt av eiendomsmeglere at lønte seg når de skulle leie ut, men så var det jeg som endte opp med å bo her, og de syns jeg kan få en mer fargerik bopæl som passer personligheten min bedre. 

Med andre ord må det bli verre før det kan bli bedre.

Så i disse dager står jeg oppi den verste biten; nedpakking, og så etter hvert grundig vasking. Jeg skal få bo hos Vibeke mens sjølve arbeidet pågår, og jeg har fått rydda opp i kalenderen min sånn at jeg skal tåle å være temmelig isolert på en gård i Lier uten kollektivtilbud og førerkort når den tid kommer. Det er så mye ved denne situasjonen som suger noe helt jævlig, men hvor villige folk har vært til å stille opp på forskjellige måter har tross alt gitt meg tilbake trua på menneskeheten litt. Jeg kommer til å måtte tvinges ut av maaaaange komfortsoner framover, om jeg vil eller ei, for jobben som må gjøres før håndverkene i det hele tatt får begynt, er for omfattende til at jeg klarer det på egen hånd. Kjenner jeg meg sjøl rett, er jeg ikke ferdig med panikkanfall og grining i denne forbindelse. Men nød lærer naken kvinne å spinne, I guess. Og nød lærer kanskje muligens engstelig autist å gi fra seg noe av kontrollen til andre. Det er hvert fall det jeg håper på.

Jeg har vært nødt til å sette det meste av ikke-essensielle planer på foreløpig vent, inkludert trening og DnD, som har vært noen av mine viktigste hobbyer den siste tida. Jeg er likevel ikke i verken fysisk eller psykisk stand til å jobbe så effektivt som noen kanskje mener jeg burde, men jeg vil heller at dette skal ta litt lenger tid enn at jeg skal være sliten og sur hver dag. Hele denne greia stresser meg nok som det er, og jeg syns at min egen mentale velstand er et viktig hensyn å ta. Såpass syns jeg faktisk at jeg fortjener.

Vi ses på den andre sida.

Mars 2026

Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Ikke noe.

TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong? 

Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33 etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.

Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.

Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.

Det har ikke blitt plass, det har ikke føltes riktig

Det er så lenge siden jeg har skrevet noe som helst, at bare et blogginnlegg som ikke følger ei fast oppskrift (ref. månedsoppsummeringene mine) føles… kanskje ikke uoverkommelig, men hvert fall vanskelig. Å skrive dagbok føles fysisk tungt, og skjønnlitterær skriving har jeg ikke engang lyst til å tenke på. Jeg veit ikke helt, det er som om jeg, som pleide å leve et veldig innadvendt og (er det innafor å kalle det) åndelig liv, som stort sett bare bestod av meg sjøl, tankene mine og orda, de siste åra har vent meg til en radikal annerledes hverdagsstruktur. Jeg deltar plutselig så aktivt i mitt eget liv på en måte jeg pleide å lengte etter, og en (tross alt ganske stor) del av meg er jo stolt av at jeg har blitt noen som trener og som er sosial på en ikke utelukkende digital arena, men ett sted må jo like fullt ressursene hentes fra.

Helt ærlig veit jeg ikke helt sjøl hva jeg mener heller. Det er bare å beklage.

Det er ting jeg har hatt lyst til å fortelle dere om, men så få av opplevelsene mine føles verdt andres tid. Jeg veit ikke helt hvor den tanken kommer fra, for det er ingen som har fortalt meg at jeg blir for slitsom, snakker for mye, tar for mye plass, om noe er det heller motsatt, men det er sant ikke desto mindre.

Egentlig trur jeg at jeg fortsatt er mildt deprimert på grunn av noe så banalt som at jeg har spilt to fantastiske spill. Men jeg innser jo at de fleste ikke vil syns at det er en god nok grunn til å bli deprimert.

Det er nesten nøyaktig et år siden sist jeg snakka om OCD'en min. Jeg får ikke besøk av ergoterapeuten lenger, men det fine med OCD (!) er at når jeg først har fått innarbeida en rutine, er det vanskeligere å slippe taket på den enn det er å holde den ved like – med andre ord; jeg gjør rutinen om til en tvangstanke. Den visuelle forskjellen fra ett år til et annet i leiligheten min er ikke så stor som jeg skulle ønske, men jeg er likevel stolt over at jeg fortsatt holder på timeplanen vi har utarbeida. Jeg trenger uansett også å øve på at ting ikke trenger å være perfekt for at det skal være noe poeng. Jeg tok disse bildene av leiligheten min i forrige uke. Du kan klikke på linken øverst i avsnittet hvis du vil sammenligne.

Apropos OCD: offisielt sett er det ikke OCD jeg har, men, ifølge journalen min, "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser (men usikkert om symptomene best forstås som ledd i F84.5)." For enkelhets skyld kommer jeg til å kalle det OCD likevel, må innrømme at "andre spesifiserte obsessiv-kompulsive lidelser" ikke helt har den samme schwungen. I epikrisen min står det at:

Møtt til 18 konsultasjoner i '24/2025. Enkelte konsultasjoner over video for å arbeide med eksponering i hjemmemiljøet oppimot F42.8. Til dels lite fremgang på dette. Ved avslutning er hun i all hovedsak i sin habituelle tilstand.

Oversatt til norsk: terapi funker ikke. Vi gir opp. 

It is what it is, som ungdommen sier.

Og fordi jeg ikke kommer på noen fiks måte å bytte tema på, avslutter jeg dette innlegget fort og gæli med å poste bilde av tatoveringene jeg tok i fjor for å hedre haværaen min, for jeg fant aldri riktig anledning til å poste dem her inne tidligere:

Februar 2026

Opplevelser: DnD-økter hos Kit. Varieté-show med Haus of Blossom på Sentralen. Middag på Monsun og kino med Kit.

Innkjøp: Jeg er tydeligvis i ferd med å bli seriøs som rollespiller, for nå har jeg (etter pålegg fra dungeon master Kit) gått til innkjøp av Player's Handbook, pluss blyant som matcher personligheten til karakteren min, viskelær og blyantspisser.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt å se på Heated Rivalry, som jeg syns er litt oppskrytt, men det er kanskje bare fordi jeg forventer det samme av en serie som primært er lagd for å, vel, innfri basale lyster, som jeg forventer av en hvilken som helst annen serie? Etter tre episoder syns jeg den rett og slett ikke er særlig godt skrevet, med den tredje episoden som et hederlig unntak, og jeg sliter ganske enkelt med å finne en grunn til å heie på romansen mellom de to hovedpersonene. Har også begynt å se på A Knight of the Seven Kingdoms, som jeg liker tålelig godt, og som jeg vil anbefale også til folk som ikke likte Game of Thrones, for den er vesentlig lettere i tonen, i tillegg til at den foreløpig er mindre opptatt av pupper og voldtekt.

Spill: Siden sist har jeg fullført Disco Elysium, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye som jeg ikke allerede har sagt om det, men jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å spille noe så velskrevet, morsomt, absurd, filosofisk og unikt. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ville ha mer, og det er visst basert på et tabletop-rollespill utvikla av de samme folka som står bak TV-spillet, så i teorien har jeg flere muligheter til å fordype meg i dette sjeldent rike og fascinerende universet som jeg nå har vært så heldig å få oppleve en flik av. Jeg vil ydmykt anta at om du noen gang har likt noe jeg har skrevet, vil sjansene være gode for at du også vil like Disco Elysium, for det er i det minste mitt håp at jeg har fått til noe av den samme viben i blant annet novellene mine og i mitt nyeste romanprosjekt. 

Film: The Northman, som er første gang jeg har blitt skuffa av Robert Eggers, og den enormt kule indieoverraskelsen Iron Lung. Jeg så den uten å ane noen ting annet om den enn ratinga dens på IMDb (6,5 av 10) og at den var kategorisert som horror/sci-fi, og jeg trur det var en god idé, for dette var den typen film der mesteparten av moroa var å prelle av lag etter lag etter hvert som filmen presenterte dem for oss. Med andre ord har jeg ikke lyst til å si for mye om handlinga, men den klarte den imponerende bragden det er å fengsle seeren i to timer med stort sett én skuespiller og én location, og den ga meg en distinkt følelse det er vanskelig å beskrive av å oppleve et TV-spill. Etter filmen fant jeg ut at den faktisk er basert på et spill, så den merkelige følelsen min var velbegrunna. Først og fremst så jeg mange paralleller til Subnautica, men også (kanskje overraskende nok) Baldur's Gate 3 og Disco Elysium. Jeg hadde det hvert fall skikkelig gøy på kino – men den anbefales ikke til folk som er rødgrønn-fargeblinde.

Musikk: Den sangen som antakelig oppsummerer februar best for min del, må være Hildegard von Blingin's versjon av Pink Pony Club, fordi DnD-karakteren framførte den på et vertshus i løpet av vår første session ♥︎ I hodet mitt har jeg begynt på et framtidig innlegg om DnD og kampanjen vår, la oss håpe at det blir virkelighet om noen uker.

Januar 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Middag på Maximus Trattoria og kino med Vibeke.

Innkjøp: TV'en som jeg har hatt i tolv år, og som ikke var ny da jeg fikk den heller, takka omsider for seg, og etter temmelig mye om og men og stress og angst, har jeg nå kjøpt ny TV!

TV-serie: Jeg så Alex Garland-miniserien Devs, etter å ha elska alle filmene jeg har sett som Alex Garland har vært involvert i. Jeg likte sci-fi-delen av den bedre enn spion-thriller-delen (syntes spiondelen føltes litt påklistra, som om det var noe produsentene pusha igjennom for at serien skulle favne breiere, på en måte?), men jeg er alt i alt glad for å ha sett den.

Spill: Jeg er på det stadiet av Clair Obscur: Expedition 33 nå der det eneste som gjenstår er the endgame, pluss alle de kjedelige og/eller vanskelige tinga jeg har prokrastinert i månedsvis. Dessverre har jeg OCD, så jeg syns det er oppriktig vanskelig å gå hen og fullføre et spill når jeg veit at det fortsatt fins ting igjen å gjøre, selv om jeg egentlig ikke syns det er noe gøy lenger. Så jeg er der om dagen at jeg prøver å prioritere å jobbe meg gjennom de siste strabasene i E33, og så unner meg litt kos når jeg syns jeg fortjener det i form av playthrough nummer to av Cyberpunk 2077, playthrough nummer tre og fire (!) av Baldur's Gate 3 (henholdsvis multiplayer med Kit og Karlach origin i tactician mode), og selvfølgelig Disco Elysium, som jeg nå dessverre også nærmer meg slutten av.

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Avatar: Fire and Ash. Den ga meg nøyaktig det jeg forventa, og noen ganger er det akkurat det jeg trenger (og jeg crusher litt på Varang, må innrømme det).

Musikk: Hvis noen, inkludert meg sjøl, kom til skade for å tru at jeg blei ferdig med Chappell Roan for ei stund tilbake, så let the record show at vi tok feil, alle som en. Det er ikke engang de nye låtene hennes jeg hører på (må innrømme at de ikke gir meg noe særlig), bare slagere fra The Rise and Fall of a Midwest Princess som popper opp igjen og igjen. Men en vokal i mesterklasse og relaterbar låtskriving er nå en gang kvaliteter som aldri går av moten.

Trettipunktersbloggutfordring #30: noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombinert

Hæ? Er det virkelig sant? Har jeg faktisk kommet til det siste punktet i denne utfordringa som jeg begynte på for elleve år siden, ei utfordring som opprinnelig var ment å ta en måned? Jaggu!

Selv om jeg lefla litt med foto i mine yngre dager, er det nå en gang, og har alltid vært, skriving som er min måte å uttrykke meg på hjertet fra, til tross for at jeg syns uttrykket "fra hjertet" er skikkelig kleint. Hva som kommer eller ikke kommer "fra hjertet" fins det kanskje ikke noe fasitsvar på, men jeg føler i hvert fall sterkt at så godt som all skjønnlitteraturen jeg har produsert opp gjennom antakelig gjør det. Så her, ta et utdrag fra mitt nyeste romanprosjekt. Jeg har tross alt bare delt ett eneste utdrag fra det her inne tidligere, og det er cirka et år siden, så det virker på sin plass.

(...)

   På vei tilbake til sjukehuset går jeg innom en kiosk og kjøper med en kaffe, og når jeg trår inn over terskelen til rommet der Sara er, er feen borte, Sara sover fortsatt, og mamma sitter i den stolen der jeg satt tidligere på dagen. 

   «Gutten min!» utbryter mamma når hun får øye på meg, hun reiser seg fra stolen og klemmer meg i en hard omfavnelse, hun er tynnere enn jeg husker henne og knoklene hennes stikker svakt gjennom genseren min, før hun trekker seg unna og siger ned på stolen igjen.

   Jeg setter meg på stolen ved siden av hennes, stirrer på kaffekoppen i hendene mine i et par sekunder før jeg rekker den til henne i mangel på noe å si. 

   «Så omtenksomt av deg», sier mamma og tar den imot, slurken hun tar er så grådig at hun umulig kan rekke å smake noe overhodet.

   «Har hun sovet hele tida mens du har vært her?» sier jeg i stillheten som oppstår etter at mamma har satt pappkruset fra seg på nattbordet. 

   «Ja», sier mamma, etterfulgt av et skarpt innpust som om hun vil si noe mer, men det kommer ingen fortsettelse. 

   «Fikk du kjøpt deg noen hagemøbler på tilbud, da», sier jeg, hjertemonitoren til Sara piper som en altfor høyfrekvent metronom. 

   «Du, jeg er nødt til å snakke med deg om noe», sier mamma og snur overkroppen i min retning, men istedenfor å se på meg ser hun skrått ned på gulvet mellom oss. 

   «Har du opplevd noe… ubehagelig på hotellet du bor på?» sier hun og møter blikket mitt, jeg ler en brå latter i et anfall av lettelse, mamma rynker bryna. 

   «Hva mener du?» sier jeg og anstrenger meg for å slutte å smile. 

   «Jeg veit ikke helt, jeg var innom der for å se etter deg rett før jeg dro hit, og jeg spurte i resepsjonen etter romnummeret ditt og jeg fant riktig rom og alt, jeg dobbeltsjekka, og så gikk døra opp etter at jeg hadde banka på, men du var ikke der, men det var liksom noe annet som var der.» Mamma vrir på seg, fikler med den øverste knappen i blusen sin. 

   «Nå henger jeg ikke helt med her», sier jeg.

   «Og jeg måtte undersøke litt, veit du, så jeg måtte søke på internett etter informasjon om hotellet. Og joda, på den tomta det er bygd på var det et barnehjem i gamledager.» Mamma nistirrer på meg, leppene hennes bevrer en anelse. 

   «Hæ, trur du hotellet er hjemsøkt, liksom? Det er vel ganske nytt», sier jeg.

   «Men du har ikke merka noe rart på det rommet, altså?», hun skakker på hodet, «fordi det er vanskelig å forklare det, men selv om rommet var helt tomt, så var det helt åpenbart en bevissthet der. Liksom et kaldt gufs, eller en skygge som bevegde seg, og hele tida hadde jeg følelsen av at noen jeg ikke kunne se dreiv og stirra på meg.»

   «Ikke ta dette ille opp, men jeg trur alt dette egentlig bare er fordi du har sovet dårlig i det siste, som ikke er rart i det hele tatt», sier jeg, «du er bare bekymra for Sara. Det var ikke noe spøkelse på hotellrommet mitt.»

   «Nei vel», mamma lener seg tilbake inntil stolryggen igjen, «så åssen forklarer du da det at døra åpna seg for meg da jeg banka på når du ikke var der?»

   «Kanskje jeg bare ikke lukka den helt igjen ved en feiltakelse da jeg gikk ut derfra i stad», sier jeg, «slapp av.» 

   Sara rører på seg i søvne, både mamma og jeg ser på henne, hun er bare en kropp, knappe søtti kilo, skjør nok til at sjølve kilden til alt liv klarte å knuse henne innvendig uten engang å prøve, likevel husker jeg armene hennes mot brystet mitt i skogstjernet den gangen som sterkere enn noe annet. 

   «Du veit, i vår familie har vi alltid vært sensitive», sier mamma uten å ta blikket fra Sara, «vi har alltid følt ting.»

   «Du må slutte å se på Åndenes makt, det er ikke sunt for deg», sier jeg. 

   «Det er også derfor vi har vært så lette for andre å utnytte», fortsetter mamma, hun snakker tilsynelatende til seg sjøl mer enn til meg, «mora mi opplevde vardøger stadig vekk. Og rett før faren hennes døde, min bestefar og din oldefar, så kjente hun det i hjertet sitt. Hun trudde hun var i ferd med å få infarkt og var i ferd med å ringe etter sjukebilen, men før hun rakk å slå nummeret visste hun at far hennes var død. Hun visste det bare, det var like virkelig som noe hun kunne se fysisk.»

   «Hun var vel også temmelig dement på sine eldre dager», sier jeg.

   «Du elska jo fortellingene til oldefar da du var liten, husker du det?» Mamma flytter omsider blikket fra Sara til meg, øya hennes er matte, som om synet av Sara i sjukesenga har tørka dem ut, «redd blei du òg, og så erta Sara deg for det. Det var en dag du nekta å spise middag, selv om vi skulle ha spagetti, fordi oldefar hadde sagt at hvis man spiste mat man hadde fått fra en av de underjordiske, kom man til å bli værende hos dem i underverdenen for alltid, og du turte ikke ta sjansen på at en underjordisk ikke hadde sneket seg inn på kjøkkenet vårt og tukla med et eller annet.»

   «Sa han noen gang hva som ville skje hvis det var motsatt? Hvis man ga mat til en underjordisk?» sier jeg, men mamma fortsetter som om jeg ikke engang er tilstede: «men du skjønte noe som Sara ikke skjønte, nemlig at fortellingene hans ikke bare var eventyr, de var ekte. Sara har alltid ligna mest på faren deres sånn sett, praktisk anlagt og flink i matte. Og så var det du, du ligna på meg fra du var bitteliten av, elska musikk, du kunne høre på oldefar spille gitar til fingrene hans begynte å blø, og du fikk ikke sove før noen hadde sunget for deg.»

   Mamma vrir seg på stolen igjen, den knirker lavt idet hun bøyer seg ned mot Sara, stryker henne over panna, fingrene hennes ligner rovfuglklør, og for første gang legger jeg merke til at mamma er ei gammal dame, nesa hennes har blitt krokete mellom de tidligere fyldige kinna, det er som om mora mi har skrumpa vekk, at noen har skrelt henne bort som om hun var det inntørka skallet til en appelsin som har ligget for lenge i sola, og det som er i ferd må tre fram isteden er det rynkete ansiktet til oldefar, som om mamma-formen bare var larvestadiet, og nå presser oldefar seg atter en gang fram fra den størkna kokongen, som om han aldri døde, men bare gjemte seg innunder huden til mamma, og der har han ligget i dvale siden, henta ut næring fra mammas blod, gradvis og umerkelig fortært henne fra innsida som en parasitt, men når hun retter seg opp igjen i ryggen og vender ansiktet tilbake mot meg, forsvinner oldefar og mamma er tilbake, han dukker bare opp igjen i vekselsvise glimt når hun smiler på en bestemt måte.

   «Jeg ser på deg at du blir flau når jeg snakker om at hotellet du bor på er hjemsøkt, men det er ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt», sier hun.

   «Hvis du sier det, så», sier jeg.

   Mamma smiler plutselig, «og der kom Sara fram, gitt.»

   «Hva snakker du om», sier jeg.

   «Da dere var små prøvde du alltid å snakke sånn som Sara gjorde. Sara var alltid veslevoksen og logisk av seg. Du satt storøyd og slukte alle fortellingene til oldefar, men Sara var alltid opptatt av å prøve å motbevise ham. Sa at tusser og troll ikke fantes, for hvis de fantes, hvorfor stod de ikke oppført i faunaboka om alle skogens dyr. Og da du blei eldre pleide du å herme etter Sara, satte hendene i sidene sånn som hun gjorde, brukte hennes tonefall, hennes ord, som du ikke alltid skjønte hva betydde engang. Det er jo ikke noe rart at en lillebror hermer etter storesøster, og det var jo litt søtt når du prøvde å være veslevoksen, for det falt deg liksom aldri naturlig, det var så tydelig at du bare lata som, samtidig som det stakk litt i hjertet mitt når du gjorde det, fordi du var alltid den lille gutten min. Sara var så lik faren deres, ikke av utseende, men alltid så sindig og fornuftig. Og så var du helt motsatt, du var som meg, du dagdrømte stadig vekk, elska å kle deg ut og leike at du var noen andre eller noe annet, mens Sara satt i ro og leste og pusla puslespill. Og jeg likte det så godt, og så blei dere eldre og Sara begynte å spille fotball og du begynte å spille piano, men fortsatt så herma du etter Sara innimellom og du gjør det fortsatt.»

   «Sindig og fornuftig er vel ikke sånn jeg ville beskrevet pappa, akkurat», sier jeg og jeg angrer allerede idet jeg sier det, men det er som om orda har sin egen agenda og at den driter i hva jeg måtte mene.

   Mamma krymper liksom litt, trekker seg sammen mot midten som ei stjerne som kollapser under sin egen tyngdekraft. 

   «Han var alltid så smart, han kunne blitt ingeniør om han ville, men han var redd at om han fikk en grad så ville han bare bli plassert inne på et kontor, og det var sjølve håndverket han brant for, du veit at han bygde huset vårt nesten helt på egen hånd, ikke sant?»

   «Du begynner alltid å snakke om noe annet når jeg sier noe du ikke liker», sier jeg.

   «Vel, der tar du etter mor di, i så fall», sier mamma, plutselig fast i blikket, leppene stramme som knyttnever.

   Jeg åpner munnen og lukker den igjen, viker blikket selv om jeg prøver å la det være.

   «Jeg veit du syns at jeg burde tatt ut skilsmisse», sier mamma, stødigheten i stemmen hennes får det til å føles som en skjennepreken, alderen min synes å synke for hvert ord hun sier, jeg vokser baklengs foran ansiktet hennes som en hyperakselerert Benjamin Button, «men jeg klarte det ikke, fordi jeg elska ham. Akkurat som at du elska den der gartneren som plutselig tok alle avgjørelsene i livet ditt for deg.»

   «Det er tross alt ganske stor forskjell på å være gift og ha barn med en alkoholiker, og å havne i et forhold med en litt kjip dynamikk», sier jeg, gjør stemmen så hard jeg klarer uten at det betyr at jeg får til å møte blikket hennes. Jeg er tenåring igjen, tatt på fersken med sigg i kjeften i en alder av seksten, skinnjakke og naglebelte i et håpløst forsøk på å overbevise mamma om at jeg er noe som helst annet enn en vettskremt hundevalp. 

   «Hvor mange timer om dagen bruker du på å stelle i hagen? Og hvor mange timer bruker du på å spille piano?» sier mamma, skinnjakka faller av de krympende skuldrene mine, naglebeltet blir slakt om hoftene før det sklir ned rundt anklene mine. Jeg er åtte år, kledd i sjørøverkostyme selv om det ikke er karneval, jeg har gravd ned spritflaskene til pappa i hagen som sjørøverskatt, men nå husker jeg ikke hvor, og snart kommer pappa hjem fra jobb, og åtteåringen skjønner ikke at sinnet til mamma egentlig bare er kamuflert redsel. 

   «Ferskentreet mitt har mugna tvers igjennom», hører jeg meg sjøl mumle.

   «Kanskje det er et tegn», mamma er mild i stemmen igjen, hun legger ei hand på armen min, berøringa sender meg tilbake til tredveåra og dette sterile rommet med Sara som har et hjerte som piper på en skjerm.

   «Et tegn fra hvem da», sier jeg og ser på henne.

   «Spøkelset på hotellrommet ditt», sier mamma og smiler.

I fjor

Jeg pleier alltid å starte mine årlige oppsummeringer av fjoråret med å skumlese tidligere års innlegg og sammenligne med dem, og det første som slår meg av å lese det innledende avsnittet i 2024-innlegget mitt, er at jeg har følt meg mer som meg sjøl i 2025 enn på lenge. Med det mener jeg at jeg virkelig har gått all in når det gjelder interessene mine på en måte jeg var litt for nedfor til å egentlig orke å gjøre i samme grad i 2024. Før jeg begynner å gå systematisk til verks, er det nemlig tre titler som automatisk dukker opp i hodet mitt, og de er henholdsvis Our Flag Means Death (som sammenfalt med Moby-Dick og havet generelt), Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Ut fra dette velger jeg å dele fjoråret inn i tre æraer av varierende lengde: haværaen, etterfulgt av cyberpunk-æreaen, som igjen glei over i Forgotten Realms-æraen, der jeg fortsatt oppholder meg. På den negative sida har jeg skrevet langt mindre enn jeg har spilt, men jeg må kanskje akseptere at inspirasjon kommer og går, the heart wants what the heart wants, og noen ganger vil den kreative ånden sanke inspirasjon, mens andre ganger vil den bruke inspirasjon. Jeg trur jeg i skrivende stund er OK med å være i sankefasen, for erfaring tilsier at den uunngåelig vil avlastes av en brukefase før eller siden uansett. Når tida er inne for det.

Hva gjorde du i 2025 som du aldri har gjort før?

Var på Nesodden. Eide en Playstation 5. Dekorerte ei russebukse. Deltok i et burleskshow. Spilte Dungeons and Dragons. Opplevde den lokale sensasjonen som er den lyssatte Gullaugkleivtunnelen.

Beste konsert:

Sannsynligvis årets første, den med Ms. Boan og SRSQ, men jeg vil også gi en shoutout til Neko3 og Only Slime, for æren av å være den mest unike konsertopplevelsen, ikke bare av året, men for å være den eneste konserten jeg noen gang har vært på der jeg ikke visste hva jeg forventa og likevel fikk noe helt annet, og dette andre som jeg fikk var en gedigen positiv overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2026 som du har savna?

Mer skrivetid.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Our Flag Means Death var den som gikk mest inn på meg og som jeg fikk mest hekta på, men Severance var kanskje den beste.

Hvilken bok var den beste du leste?

I 2024 var Moby-Dick den eneste boka jeg leste, men den var i det minste såpass lang og tung at det var forståelig, men den eneste boka jeg leste i 2025 var Dune Messiah, som verken er spesielt lang eller komplisert, den er bare… drit kjedelig. Og jeg har ikke lest den ut ennå, nei. Kanskje burde jeg gitt den opp, men nå har jeg såpass lite igjen av den at jeg likeså godt kan lese det som mangler. Forhåpentligvis får jeg det til innen 2027.

Hvilke artister/band har du hørt mest på?

Philip Glass, The Midnight, Ride, TR/ST og Health.

Hvilke var de beste filmene du så?

Jeg kan dessverre ikke komme på en eneste skjellsettende filmatisk opplevelse fra fjoråret, men skrekkfilmene Heretic og Talk To Me skilte seg ut som positive overraskelser, ikke minst fordi de tilhører en sjanger som er berykta for å bestå av en høy prosentandel ræl.

Beste spill?

Who the fuck are we kidding. Framfor noe annet står 2025 igjen for meg som året der jeg omtrent ikke klarte å tenke på noe annet enn Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Men jeg vil også gi en honourable mention til Disco Elysium, for å gi meg skikkelig Welcome To Night Vale-stemning, og for å være mer David Lynch enn noe som faktisk er skapt av David Lynch.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Skravla høl i huet på Trine og Martina om Cyberpunk på House of Nerds.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Ikke bare én, men to altoppslukende besettelser, kanskje til og med tre.

Ønsker og planer for det nye året:

Fullføre romanen jeg jobber med for tida hadde vært optimalt.