torsdag 25. november 2021

Trettipunktersbloggutfordring #15: en rar/fin drøm du har hatt

Er det ikke egentlig en opplest og vedtatt sannhet at det er ekstremt kjedelig å høre om andres drømmer? 

Uansett.

Jeg trur ikke jeg husker så veldig mange drømmer jeg har hatt sånn på stående fot, men et lite ordsøk i dagboka mi viser at jeg har skrevet ned ikke så reint få av dem siden jeg begynte med dagbokprosjektet mitt for halvannet år siden. Så værsågod, her har dere et knippe drømmer jeg har hatt som tydeligvis gikk nok inn på meg til at jeg prioriterte å skrive dem ned:



2. juli 2020:
Jeg drømte mye rart i natt, om Vibeke og jeg som måtte kjøre gjennom en storm, stormer er et tildels gjentagende motiv i drømmene mine, og de ligner ikke på helt vanlige stormer vi har i Norge, de er nesten Jupiter-dimensjonerte, de ser ut som portaler til en annen verden, som noe fra Donnie Darko. På et eller annet tidspunkt i drømmen blei Vibeke til Bibs, som i denne drømmen var et år yngre enn meg og en venn jeg hadde gått på videregående med, som alltid hadde likt meg veldig godt, men som jeg ikke innså at jeg likte skikkelig godt før akkurat nå. Vi var veldig kosete med hverandre, og på et eller annet tidspunkt fikk jeg se en musikkvideo han hadde vært med i der han klina med Ardian, av en eller annen grunn. Hvorfor jeg plutselig drømmer om Bibs og Ardian aner jeg ikke. Jeg drømte også at bestemor hadde sendt inn noen gamle dikt på engelsk jeg hadde skrevet på videregående til Lierposten fordi hun syntes de var så bra, de var ganske seksuelle, og Lierposten hadde illustrert dikta mine med et bilde av Violet Chachki. Nei, jeg veit heller ikke.

5. juli 2020:
Drømte en rar drøm om at Robert gifta seg med Justine i natt, bare at det var ikke egentlig Robert, eller det var ham, men han så helt annerledes ut. Han var i størstedelen av drømmen asiatisk; først østasiatisk, deretter sørøstasiatisk, faktisk helt lik Raja ute av drag. På et tidspunkt var han også svart, da så han helt lik ut som Lakeith Stanfield (er det dét han heter, han skuespilleren fra Sorry to Bother You?). Justine var forsåvidt ikke Justine heller, jeg trur hun i drømmen bare var ei random dame som hadde lånt utseendet til Justine; jeg leste en gang at hjernen vår er ute av stand til å finne opp nye ansikter, så når man drømmer om tilfeldige folk, får de utseendet til noen man har sett før, noen man kjenner eller noen man kanskje bare har gått forbi på gata. 

13. juli 2020:
Jeg hadde et slags mareritt om Pennywise fra It, før drømmen etter hvert gikk over til å handle om et slags postapokalyptisk samfunn som jeg tross alt likte ganske godt å være i.

15. juli 2020:
Jeg drømte forøvrig i natt at vi spilte dette brettspillet Mari snakka om i går, og at jeg hadde dritvanskelig for å skjønne reglene. 

17. juli 2020:
Jeg har fått sove greit de siste dagene, men jeg har sovet lett og drømt masse freaky greier. Merker at jeg ofte er trøtt gjennom dagen fordi jeg ikke sover spesielt djupt når jeg først sover. Jeg føler jeg skriver masse om hva jeg drømmer her for tida, men sannheten er jo den at jeg har drømt spesielt mye i det siste – sikkert, som sagt, fordi jeg sover så lett for tida. Jeg drømte blant annet at Mari og Jostein passa en tiger og en ozelot for noen de kjente, altså noen som hadde en tiger og en ozelot som kjæledyr, og ozeloten var grei, men jeg klarte aldri å ikke være nervøs i nærheten av tigeren, til tross for at alle prøvde å overbevise meg om at den var helt tam og kjempesnill. Drømte om ungdomsskolereunion, og at alle av en eller annen grunn hadde med gaver til hverandre, bortsett fra at ingen egentlig hadde med noen gaver til meg, og drømte at Robert plutselig hadde tatt mange nye tatoveringer, sånn at begge armene hans var dekt, og at han hadde grodd helskjegg. En av tatoveringene hans var en drømmefanger.

26. juli 2020:
I natt drømte jeg blant annet at Michael kom inn på tredjeåret i Tromsø og at jeg var sykt sjalu på ham. Jeg sneik meg med på samlingene til tross for at jeg ikke kom inn, og ingen sa noe på at jeg var der.

11. september 2020:
Jeg sov ekstremt dårlig i natt. Det føles litt som at jeg ikke sov i det hele tatt, men jeg veit at jeg gjorde det, for jeg dreiv og drømte at jeg ikke fikk sove og at jeg ringte pappa og Vibeke og sa at jeg hadde blitt sjuk og at jeg ikke kom likevel. 

14. september 2020:
Jeg trur jeg drømte om TR/ST-konserten som skal være i juni i natt. Jeg trur ikke det var en spesielt behagelig drøm. 

15. september 2020:
Jeg drømte forholdsvis vilt i natt òg, noe med at hele familien min jobba på et hotell der mamma gjorde jeg husker ikke hva, pappa var vaktmester, Vibeke jobba i resepsjonen, og jeg tjente til livets opphold ved å beføle eldre menn, av alle ting. Så drepte pappa noen vakter og stjal en bil som hele familien satt i for å få oss vekk fra hotellet, men han kræsja bilen og alle blei arrestert. I avhøret husker jeg at jeg tenkte at jeg måtte fortelle sannheten, jeg kom ikke til å ljuge bare for å skåne pappa, og jeg var helt med på å vitne mot ham i rettssaken om det skulle komme til det. 

22. september 2020:
I natt drømte jeg at jeg fikk tilbakemelding på manuset mitt igjen, bare at i denne drømmen var tilbakemeldinga heller dårlig. Jeg fikk tilsendt et skjema Øyvind hadde lagd der han hadde gitt terningkast til de forskjellige aspektene ved romanen min. Jeg drømte også at han hadde sendt meg masse meldinger med en shitload emojis. 

29. oktober 2020:
I natt drømte jeg at jeg fikk tilbakemelding av Øyvind, men i drømmen var romanen min en visuell opplevelse kanskje enda mer enn litteratur, og jeg hadde lagt inn noen visuelle detaljer som virka som en homage til klassiske western-filmer, noe Øyvind satte pris på, blant annet et hus – trur jeg?! – og en bil som var plassert med noen meters mellomrom mange meter over bakken på påler. Go figure.

20. desember 2020:
I natt trur jeg at jeg drømte om sex og om å være på TR/ST-konsert. Ikke i samme drøm, da. Trur jeg.

6. februar 2021:
Natt til i dag var min første natt der jeg sov dårlig til tross for sovepiller, men det var en annen måte å sove dårlig på enn ellers. Jeg merka at jeg holdt på å sovne etter podcastepisoden, som er sånn det har pleid å være siden jeg begynte å bruke dem, men jeg dreiv og drømte at det klødde på kroppen, så jeg begynte å klø i virkeligheten, bare for å oppdage at det ikke egentlig klødde, det at det klødde var bare en drøm, men bevegelsen gjorde at jeg våkna til igjen. Sånn holdt jeg det gående ganske lenge.

11. februar 2021:
Sovepillene mine fortsetter å funke bra, men de gir meg noen temmelig cray-cray drømmer – det er ikke nødvendigvis negativt, altså. Jeg har også fått en tendens til å drømme om folk og ting jeg på en eller annen måte har hatt noe med å gjøre den dagen. I går kveld så jeg Dog Day Afternoon, som faktisk overraska meg positivt, for jeg syns faktisk det er vanskelig å se eldre filmer uten å dømme dem etter dagens standarder, som jeg jo veit er urettferdig, men jeg er ganske enkelt ikke i stand til å se filmer med de samme forutsetningene som man hadde da de faktisk kom, MEN! Dog Day Afternoon er en sånn film som faktisk har holdt seg, og som er oppriktig bra og føles fresh også i dag. Som regel er min største issue med eldre filmer at skuespillet er annerledes enn hva vi er vant med i dag, men både skuespillet og manuset oppleves relevant, som om det likeså godt kunne være dagsaktuelt. ANYWAY, I DIGRESS. Poenget mitt er at Al Pacino var i drømmen min i natt, jeg husker ikke helt hva den handla om utover det, jeg trur kanskje det var jeg som var Al Pacino i drømmen, men jeg husker at jeg hadde det gøy mens jeg drømte.

12. februar 2021:
Nattas cray-cray sovemedisininduserte drøm (eller egentlig morgenens, for jeg våkna før sju i dag og lå våken til rundt halv ni, og det var da jeg drømte dette): jeg var en astronaut på en forskningsferd til Jupiter, og det burde jo i teorien vært en kul drøm, men den var faktisk ganske ubehagelig, for tyngdekrafta til Jupiter var så sterk at den nesten dro oss inn til seg som et svart hull. For å finne ut om planeten faktisk hadde en hard kjerne innerst inne meldte en av de andre astronautene seg frivillig til å dra ned til planeten i et sånt bittelite skip som satt fast på hovedskipet som de alltid har i sci-fi-filmer, og hun sa hun skulle prøve å komme seg tilbake igjen etter å ha kommet seg ned, men mens hun var der nede blant de sinnssyke stormene fant hun ut at tyngdekrafta var så sterk at ikke engang radiosignalene hun sendte ut klarte å unnslippe og nå oss andre på hovedskipet, og hun kom seg hvert fall ikke løs fra tyngdekrafta sjøl, så vi måtte bare etterlate henne. Det var faktisk skikkelig ille. Og for å gjøre det verre, hadde jeg rett etterpå en ny kanindrøm. Jeg trur ikke jeg nevnt kanindrømmene mine her før, men det er altså en type gjentagende drøm jeg har med ujevne mellomrom om at kaninene Vibeke og jeg hadde da vi var yngre aldri døde, at de fortsatt er i live der borte i kaninhuset, vi har bare glemt dem bort. For bare å gjenoppdage dem, og finne ut at de er i elendig forfatning etter å ha vært etterlatt til seg sjøl i alle disse åra. Jeg husker jeg til og med tenkte noe sånt som «nei, ikke denne drømmen igjen!» i drømmen.

2. mai 2021:
(...) da jeg sovna igjen etterpå drømte jeg at jeg dreiv og stalka Tor Espen, han bodde i en viktoriansk mansion og så ut som en rik amerikaner på slutten av attenhundretallet, jeg stalka ham igjen og igjen, jeg trur jeg dreiv og brøyt meg inn i huset hans eller noe sånt, og etter hvert begynte jeg å stalke ham for å beklage at jeg stalka ham, igjen og igjen, det var så nedverdigende, jeg blei jo tatt på fersken hver gang, og han var liksom overbærende og oppgitt og lei, men jeg klarte ikke å stoppe. 

22. juni 2021:
I dag tidlig våkna jeg i kjent stil i fem-tida, gikk på do, fikk sove igjen, men drømte hektiske drømmer om at naboene kom og klaga på meg over at jeg hadde klaga over at de bråker på sosiale medier, jeg drømte at de ringte på døra og leste opp innlegg fra bloggen min der jeg hadde skrevet at de bråka, de sa at dette var mobbing og trakassering fra min side, og passende nok våkna jeg igjen i sju-tida av at bråket var løs igjen. 

16. august 2021:
Jeg husker jeg hadde en rar ubehagelig drøm der jeg hadde posta bilde på Instagram av ei linsesuppe eller noe som jeg hadde spist, der jeg hadde skrevet en tekst om hvis noen for ti år siden hadde sagt til meg at jeg kom til å bli en sånn person som likte sunn mat, hadde jeg nok ikke trudd på dem (eller noe sånt), og så fikk jeg fire DMs der folk blei støtt av formuleringa mi og syntes det virka som at jeg påstod at eldre generasjoner hadde dårligere kosthold enn min generasjon. 

torsdag 18. november 2021

Throwback Thursday #18: Aloha verden – ellevte kapittel

Jeg liker hvor… beleilig alt er i dette universet. En barndomsvenn så tilfeldigvis en annonse og kjente igjen bandet fra en tegning i sjuende klasse. En annen venn fra Norge er tilfeldigvis i USA samtidig med hovedpersonen, og er tilfeldigvis bare sånn helt plutselig statist i musikkvideoen til bandet hovedpersonen har blitt venn med. Og nå har jaggu kameramannen tilfeldigvis blitt sjuk òg, jeg lurer på om det er en Mary Sue i nærheten som kan steppe inn?

Tidligere episoder fins under Aloha verden-knaggen.



”Gjett hva! Gjett hva! Gjett hva!” hylte Sid.
   Jeg strakk meg. Jeg hadde følelsen av at jeg nettopp hadde sovnet og her hoppet Sid rundt omkring som en hyperaktiv kanin og ropte og jublet.
   ”Hvor mye er klokka?” mumlet Rune, men ingen svarte han på det. I stedet virket det som om Roger straks ble like oppspilt og selv om han nettopp hadde strukket på seg og glippet med øynene like trøtt som oss andre, spratt han med en gang opp og ropte: ”Nei, jeg vet ikke! Si det, si det!”
   ”Skru av lyset, Sid!” brummet Tobias, men Sid sa bare: ”Husker du Mario som vi gikk i klasse med i USA før vi flyttet?”
   ”Ja… han fattige?” lurte Tobias på.
   ”Ikke snakk sånn! Vi var like fattige, vi, og Mario var den eneste bortsett fra deg som var hyggelig mot meg! Du har vel ikke glemt at jeg også da var klassens hakkekylling?”
   ”Jo da, jo da, hva med Mario?”
   ”Han så annonsen og gjenkjente navnet på bandet og ringte inn! Han blir en av statistene!” hylte Sid og hoppet og danset.
   ”Tuller du? Vi hadde jo ingen planer om å starte et band da vi!” protesterte Tobias.

”Å jo! Husker du ikke når vi var 10 år og du betalte tegnetalentet Vanessa i 7. for å tegne portrett av oss to og Mario hvor du skrev Onyx med stilig skrift over? Da var du skikkelig opptatt av å bli den nye generasjonens The Clash og tjene fete penger og jeg husker når du øvde foran speilet med hårbørsten til mamma! Ikke si at du har glemt det?” maste Sid.
   ”Visste jeg allerede da at vi skulle hete Onyx?” gryntet Tobias.
   ”Ja!” svarte Sid.
   ”Å…” mumlet Tobias og trakk dynen over hodet. Så begynte han å lage høylydte og tilgjorte snorkelyder.
   Sid stod midt på gulvet med armene hengende slapt ned langs siden og skulte bort på Tobias. Så gikk han bort og snappet til seg dynen så Tobias lå der i en gammel t-skjorte og bokseren.
   ”Hei!” ropte han og kavet etter dynen, men Sid holdt den bak ryggen og smilte lurt. Tobias sendte ham et strengt blikk, så dro Sid fram dynen igjen og gjentok: ”Mario kommer!” Tobias ristet på hodet idet Sid forsvant ut på badet for å gjøre seg i stand.

Det var en hel gjeng med folk som hadde møtt opp som statister, deriblant denne Mario som Sid snakket om. Jeg kjente han igjen med en gang, fordi Sid fløy bort til ham og ga ham en skikkelig bjørneklem med det samme de så hverandre.
   ”Stan!” hørte jeg plutselig noen rope og snudde meg. Der stod Pernille og smilte og vinket. Jeg skyndte meg bort til henne.
   ”Skal du også være statist?” lurte hun på.
   ”Veit ikke, jeg”, sa jeg som sant var.
   ”Veit du ikke? Hvorfor i alle dager har du møtt opp da?” spurte Pernille uforstående.
   Å ja, såklart! Pernille visste jo ikke at klikken jeg hadde blitt kjent med egentlig var et band og hadde hun visst det, hadde hun garantert ikke regnet med at det var dem hun skulle være med i videoen til!
   ”Jeg kjenner disse folka”, skrøt jeg.
   ”Kjenner hvem?” lurte Pernille på.
   ”Bandet. Jeg kjenner bandet”, sa jeg stolt.
   ”Bandet? De som spiller her?” spurte Pernille mens øynene hennes utvidet seg.
   ”Jepp!” sa jeg og satte hendene i hoftene.
   ”Å, gubbanoa!” utbrøt Pernille mens hun tok seg til munnen og jeg smilte.
   ”Stan!” hørte jeg plutselig bak meg og jeg virvlet rundt. Gabriel stod der med et bekymret uttrykk i ansiktet.
   ”Han som skulle filme bak scenen er syk!” sa han.
   ”Å nei!” utbrøt jeg.
   ”Å jo. Derfor lurte vi på om du ville ta jobben”, sa Gabriel.
   ”Jeg? Men jeg er jo ikke proff kameramann!” utbrøt jeg.
   ”Nei, nei, men litt uproff filming er bare sjarmerende i en sånn musikkvideo, ikke sant?” spurte Gabriel, mer håpende enn overbevisende.
   ”Ja vel”, sa jeg til slutt og Gabriel sa lavt ”yes!”, så forsvant han, sikkert for å fortelle det til de andre.
   ”Hva sa jeg?” sa jeg til Pernille da Gabriel var borte. Hun stod bare målløs og stirret etter Gabriel.
   Giovanni kom plutselig bort til meg og sa at nå skulle filmingen begynne. Jeg fulgte etter ham og inn i en svart van som også rommet klikken.
   Praten gikk nervøst mellom meg og dem. Alle sammen var litt småskjelvne, det var nå eller aldri. Dreit de seg ut nå, var alt sammen ødelagt. Det var derfor dette var så viktig. Hvis ikke dette ble annet enn en gigantisk flopp, kunne de si farvel til noen spesiell karriere som punk rockere.
   ”Så stille Sid har blitt”, bemerket plutselig Tobias. Og det stemte. Han hadde jo pratet livlig hele tiden, helt til han plutselig ble helt stille.
   Vi snudde oss og så på han alle sammen. Vi begynte å le. Han sov.
   ”Han der sover omtrent aldri! Til og med ikke om natta og vi har aldri skjønt åssen han får det til, men der har vi svaret, rett foran oss!” lo Roger.
   Til slutt stoppet vanen foran en stor utendørsscene. Det var der de skulle spille inn videoen og noen av guttene gikk på skjelvne bein ut. Særlig Roger var et nervevrak og det måtte han såklart fleipe med så hele klikken, inkludert meg, fikk latterkrampe.
   Giovanni hoppet ut av bilen og fant fram et lite digitalt kamera fra bagasjerommet. Det var det jeg skulle bruke. Han sa at det beste og mest sjarmerende var når kvaliteten var så uproff som mulig, det viste at det virkelig var en av bandets venner som hadde filmet dette.
   Han rakte meg kameraet og jeg gikk mot scenen, men de andre bare stod der. Jeg snudde meg og ropte hva det var. Jeg rakk akkurat å se Giovanni gå inn i bilen igjen.
   Da han kom ut igjen, så han bekymret ut.
   ”Rune har blitt syk og er ikke sikker på om han greier å gjennomføre det”, sa han. Å nei, tenkte jeg.
   ”Må vi utsette filminga?” spurte jeg i stedet.
   ”Nei, det er det som er problemet. Vi kan ikke utsette den noe, vi må prøve å greie det uten Rune. Det må bare gå.” Jeg nikket, så sa Giovanni: ”Jeg får kjøre Rune hjem og guttene vil visst bli med. Blir du med også, eller?” Jeg skulle til å si ja, men så fikk jeg en idé og takket nei i stedet og med ideen min i tankene, smilte jeg idet jeg så dem kjøre av gårde.
   De ble lenger borte enn jeg trodde og satte meg i stedet ned for å vente. Jeg lente meg mot scenen og begynte å rive gresstuster opp fra bakken.
   Der kom de. Jeg holdt kameraet slapt langs siden og slentret mot dem, lite visste de om at jeg holdt fingeren klar ved record-knappen.
   Tobias gikk ut først. Han gikk i bagasjerommet og da han stod med ryggen til, tok jeg fram kameraet og tenkte at dette ville bli et hyggelig innslag til musikkvideoen deres.
   Tobias famlet litt før han til slutt fant det han lette etter – mikrofonen som han selvfølgelig greide å miste på bakken så han måtte bøye seg ned for å ta den opp igjen. Da han så opp igjen, stirret han rett opp i kameraet som han ga et bredt glis. Deretter rettet jeg kameraet mot Sid som nettopp kom gående med gitaren sin. Han skar en morsom grimase idet han gikk forbi.
   Jeg skrudde av kameraet etter det. Det var sikkert mye annet morsomt også jeg bare måtte få med.
   Giovanni besluttet at de måtte øve litt først, i allefall på scenen så alt så skikkelig kult ut. De ville jo gi inntrykk av at de var helt rå på scenen og at de ga fansen valuta for pengene.
   Guttene entret scenen mens jeg stod nede og så på. Jeg la armene i kors og latet som om jeg var en skikkelig streng dommer og så på dem med et myndig blikk.
   Giovanni hadde med seg en liten sammenleggbar stol, omtrent som en regissørstol. Han hadde også en ropert. Kult.
   ”Når dere øver og filmer for den saks skyld behøver dere ikke å synge. Lyden vil bli slettet når jeg redigerer den på datamaskinen, hvis det da ikke er noen spesielle lyder dere vil ha med, da. Uansett, jeg kommer til å sette på sangen, jeg, så kan dere mime til den eller synge eller hva dere vil”, sa Giovanni og guttene nikket.
   De hadde planlagt dette her grundig og nå skulle de spille hele sangen og utfolde seg på scenen, så skulle Giovanni klippe bort det dårligste og heller sette inn noen av de greiene jeg skulle filme.
   Giovanni satte på cd-spilleren han hadde med seg og skrudde opp på fullt volum så var i allefall guttene nødt til å høre det.
   De satte i gang. Og de gjorde det bra. Virkelig, virkelig show. Det skulle de ha, de kunne det å gi alt på scenen. Jeg hadde jo sett dem på det klubbhuset den gangen og også da hadde de vært fantastiske. Jeg mener skikkelig energibunter. De virket fulle av liv der de hoppet og spratt rundt som om gulvet var brennhett. Roger tok til og med en liten ”snurrings” der han hoppet rundt og rundt i ring som han hadde gjort på vei til skolen da jeg fikk vite den gledelige nyheten om at de skulle få platekontrakt.
   Fordi det skulle se ekte ut, måtte Gabriel, Roger og Sid spille det de egentlig gjorde, derfor var det jo som om de på en måte spilte og sang i kor med seg selv, for Tobias sang selv, du hørte det bare ikke så godt på grunn av musikken. Jeg lurte der og da på hvorfor de skulle slette all lyden, hva med musikken fra cd-spilleren da, ble den også borte? Ble det ikke noe lyd på musikkvideoen (Ja, jeg er naturlig blond)? Da jeg spurte Giovanni om det etterpå, svarte han, som du kanskje allerede har gjettet, at den la de jo såklart til i slutten.
   Da guttene hadde øvd en stund, kom det plutselig en buss, nei, flere busser og de inneholdt statistene som skulle være fans. De proffe kameramennene som skulle filme klikken på scenen kom også med bussene.
   ”Hallo!” hørte jeg plutselig noen rope. Det var Petter. Han kom ut fra en av bussene med Bastian, Måns, Victor og Tom etter seg. De skulle også være med i musikkvideoen.
   Mens guttene hadde vært her og øvd, hadde de øvd der i studio. De hadde øvd seg på å digge musikken skikkelig og såklart hadde de også øvd på sangen så de kunne synge med. Ekte fans gjør jo gjerne det.
   Statistene gikk på plass og jeg holdt meg i utkanten mens jeg fulgte med på hvordan kameramennene filmet hele konserten. De skulle bare ta med det beste og klippe bort det dårligste og heller fylle opp med klipp fra det jeg skulle filme bak scenen neste dag.
   Da de hadde filmet hele konserten med hylende fans, energiske gutter som løp omkring som gærne og vokalister som kastet seg selv ned i folkehavet som straks tok dem imot, var alt klappet og klart, i allefall for i dag. Ikke for Giovanni, vel å merke, han og de proffe regissørene hadde klipping å gjøre. Dagen etter skulle vi filme bak scenen.

”Det var dødsfett i dag!” sa Roger pesende da vi litt senere satt i den svarte vanen igjen. Giovanni var så snill at han kjørte oss helt hjem.
   ”Enig, men jeg ble helt utmattet”, sa Tobias. Han var like sliten.
   ”Ja, det kan du banne på at jeg ble også”, sa Sid og lente seg tilbake.
   Da vi kom hjem, skulle Tobias og Sid ringe til moren sin. Jeg var bare så sliten at jeg slang meg om på senga og faktisk sovnet. I allefall vekte Sid meg litt senere og sa gledesstrålende: ”Du vet jo hvor godt vi likte oss her i D.C.?”
   ”Eh, ja?” sa jeg spørrende. Hva var dette om?
   ”Jo, vi ringte mamma som bare er glad for at vi slipper å være hjemme og plage henne, så nå sa hun at hvis vi fant et fint hus, ville hun gledelig betale for det så vi kan bo her!”
   ”Hva!?” sa jeg og satte meg opp. Bo her? Helt alene i et fremmed land?
   ”Men… det er en ulempe ved det…” sa Tobias stille. Han stod litt lenger borte.
   ”Ja…” sa Sid lavt, ”du må jo snart hjem igjen. Gabriel, Rune og Roger slipper, de skal også flytte hit, med foreldrene på andre sida av gata, vel å merke, men du… du må jo tilbake til Norge igjen…” Jeg nikket mens jeg tygde meg på leppa for ikke å gråte. Nå som jeg hadde greid å få meg nye bestevenner, faktisk bestevenner som var bedre enn det Pernille noen gang hadde vært, måtte jeg flytte fra dem også. Eller de flytte fra meg, da. Jeg skulle bare være her en uke til med disse herlige guttene og så var de ute av livet mitt også. Jeg bestemte meg for i stedet for å gråte, skulle jeg gjøre det beste ut av det.
   ”Du, Sid?” sa jeg og bestemte meg for å skifte samtaleemne, ”jeg skjønner jo hvorfor du ikke liker Lill, men hvorfor blei du på samme måten når Kylie var her?”
   Sid slo blikket ned og sa: ”Det er ikke Kylie det er noe gærent med. Det er bare det at når jeg ser hvor lykkelige broder’n og hun er sammen, blir jeg på en måte litt lei meg for sånn har det aldri vært for meg. På alle skoleball og sånn er jeg den som ingen vil danse med og jeg har aldri opplevd hvordan det er å ha kjæreste…”
   Huff, da! Hva enn som kom ut av munnen vår denne ettermiddagen, ble det trist uansett!
   ”Du, da? Hvorfor gråt du da du skulle synge den gangen?” spurte Sid.
   Å, nei, nå kom det! Men jeg ville ikke si det her som Rune og Gabriel også kunne høre det, jeg var ikke så godt kjent med dem enda at jeg kunne fortelle noe så personlig uten videre.
   ”Bli med meg i parken”, sa jeg og Sid forstod og så gikk vi i taushet ned til parken hvor duene samlet seg rundt en flokk småbarn med brødsmuler.
   Jeg tok med meg Sid bort til en benk ved en stor og flott fontene i hjertet av parken og der fortalte jeg ham alt mens jeg strevde med å holde tårene tilbake. Alt om at pappa snakket nedsettende om og til meg hele tiden og at mamma baksnakket meg til venninnene sine.
   Da jeg var ferdig, så Sid på meg med et så forståelsesfullt blikk som var så fullt av medlidenhet at jeg begynte å gråte bare av det. Han ga meg en klem og sa at det gikk greit for han visste hvordan det var å ha en tøff oppvekst.
   Da vi var på vei hjemover til hotellet, følte jeg meg mye bedre. Det var så godt å få snakket med noen om det! Jeg hadde tidligere prøvd å snakke med Pernille om det, men hun bare blåste det av og sa at foreldrene mine som var så koselige aldri kunne gjøre noe sånt. Med andre ord, hun trodde ikke på meg. Det var nok en av grunnene til at denne klikken er de beste vennene jeg noen gang har hatt.

mandag 15. november 2021

Lunisand – episode 14: Hils på altmuligmannen

Jeg trur det er mulig å merke hvor gøy jeg hadde det da jeg skreiv denne episoden. Jonas er omtrent like kompetent som politietterforsker som det Bernard Black er som advokat.

Eldre episoder? Klikk her.



Jonas Fraz
– 36 år, Vekt. Mann til Aurora, far til Ravn. Lunisands kontroversielle borgermester. Av noen sett på som en lat slubbert med gæren frisyre, men elsket av innbyggerne. Opptatt av rettferdighet, og da gjør det opp for hans manglende juridiske talent.
Aurora Fraz – 35 år, Skytte. Kone til Jonas, mor til Ravn. Livlig, sprudlende og aktiv, og totalt forskjellig for hva man forbinder med ”borgermesterens kone”. Kjent for sitt musikalske talent, sine tatoveringer og sin ærlighet. Et kjent fjes på alle fester.
Ravn Fraz – 12 år, Vekt. Sønn til Aurora og Jonas. Av mange trodd til å bli Lunisands neste borgermester, men vil gå sin egen vei, noe foreldrene støtter. Oppdratt i musikkens ånd, og optimistisk og glad. Kommer fra et rikt hjem.

Lunisand var et lite sted med et innbyggertall på så vidt over tusen. Dets fjerntliggende plassering gjorde det ganske skjermet fra all ekstern innblanding, og til tross for at det av areal utgjorde et stort område, var befolkningen samlet til ett brennpunkt innenfor fjellenes ekskluderende gitter, og det var sjelden noen av borgerne orket maset det innebar å krysse dette gitteret. Likeledes hendte det ikke ofte at noen fra naboplassene avla dalføret en visitt. Det meste av kontakten ørkenen hadde med omverdenen, kom med andre ord fra TV og radiosendinger. Det hørte med til historien at staten derfor ikke gadd å koste på steinødet nok til å for eksempel bygge en politistasjon, men det staten ikke tenkte på, var at det også hørte med til historien at skulle det faktisk være noe kriminelt på gang, ville det være forferdelig langt å reise bare for å anmelde noe. Ikke det at dette i praksis utgjorde noe stort problem; var man medlem av et så lite samfunn som Lunisand, var ikke bare sannsynligheten lav for at det gjemte seg en lovløs blant beboerne, men sannsynligheten var også lav for at det ikke var en du eller noen du kjente, kjente.
   Det var derfor Jonas Fraz, borgermester, for øyeblikket befant seg i en kinkig situasjon. For når noe faktisk skjer, hvem henvender man seg til? Fabian Neon hadde gått til ham, med det resultatet at Jonas akkurat nå vridde hjernen sin for å komme på hva man egentlig gjør etter å ha mottatt en anmeldelse. Han prøvde å gjenkalle timene med Unni Lindell foran peisen, eller stundene med Kommissar Rex foran fjernsynet med sin kjære Aurora i armkroken, men han greide ikke å komme opp med noe av nevneverdig interesse.
   Det hadde alltid vært litt slik, egentlig. Skjedde det noe uforutsett i den elskede bygden deres, kom alle til Jonas, noe som for så vidt var greit; han var jo tross alt borgermester, og det var hans jobb å høre på lunisanderne og problemene deres, men en anmeldelse? Dette var litt mer enn han kunne takle. Samtidig var han bare nødt til å takle det. Han hadde ikke engang nummeret til nærmeste politidistrikt, rent bortsett fra krisetelefonen, altså. Han visste ikke hva nærmeste politidistrikt het heller. Og… når han ga tanken enda litt mer tid i tenkeboksen… visste han faktisk ikke hva nabokommunene het engang.
   Men dette var ikke tiden til å gruble. Han stod her med en frustrert guttevalp foran seg som fortalte med stor innlevelse om hvordan han hadde avdekket et lik på en av eiendommene i området rundt her, og hvis ikke dette var en sak for borgermesteren, hvem var det en sak for da?
   ”Ro ned egga, gutten min! Dette er en sak for Jonas Fraz”, forsikret han ham der de stod på henholdsvis dørterskelen og øverste trappetrinn.
   ”Imens kan du jo komme inn, så kan jeg få Ravn til å presse litt sitronjuice til deg”, fortsatte han, og før Fabian rakk å protestere, hadde han plassert den brede hånden sin bak på ryggen til tenåringen og ledet ham inn i huset sitt.
   Selv var ikke Jonas hundre prosent sikker på hva han hadde ment med ”imens”. Imens hva da? Imens han dro til åstedet og gransket det for spor? Imens han ringte rundt i nabolaget og fikk rasket sammen en etterforskningspatrulje? Imens han finkjemmet
Orkestergraven på leting etter noen hint om hva i helvete han skulle ta seg til nå?
   ”RAVN!” gaulet han opp til tredje etasje, og kort tid etterpå dukket en skikkelse i lærjakke og hullete olabukse opp øverst i trappen.
   ”Skaff kameraten din her litt forfriskninger”, kommanderte Jonas vennlig, og overså det faktum at Fabian sukket tungt ved tanke på å bli etterlatt i samme rom som Ravn.
   Skulle han være helt ærlig, kunne han faktisk forstå Fabian godt. Han visste selv hvordan det var å ha en desperat fan hengende etter seg hver gang muligheten bød seg. Personlig hadde han en beundrer i den ensomme, men akk så slitsomme tullingen Jokke Molbosson, som ganske nylig hadde kopiert den karakteristiske frisyren som Jonas var så kjent for – sort hanekam med barberte flanker. Dessuten hadde jo stakkars Jokke like lite vett innenbords som en gjennomsnittlig tom sardinboks, og på akkurat dette punktet lignet heldigvis ikke Jonas’ sønn på den tomsingen han tidligere hadde blitt sammenlignet med. Tvert imot var Ravn en gløgg og oppvakt tolvåring som dessverre hadde litt for høye ambisjoner når det gjaldt hvem han valgte å anse som sine venner. Jonas hadde tidligere prøvd å arrangere sammenkomster mellom ham og jevnaldrende, uten at det hadde gått over all forventning. Det hadde alltid endt med at Ravn syntes gjestene var for barnslige, og at gjestene syntes Ravn var for overlegen. I det siste hadde Jonas dermed begynt å prøve å prakke ham på de litt eldre, selv om det skjedde med en viss halvhjertethet. Han forstod jo godt hvor plagsomt det måtte være for dem å være barnevakt for en wannabe.
   For å unngå å tenke mer på saken og for å motta stimulans til å tenke mer på den foreliggende saken, tuslet Jonas ned i første etasje med en pose potetgull under armen. Det var klart noe måtte gjøres med den døde kroppen i den hittil ukjente hagen. Problemet var bare hvor han skulle begynne. Identifisere skrotten, muligens? En god innledning. I tillegg måtte han nok snakke med de som bodde der. Kanskje var det en enda bedre start å finne ut hvilken tomt det hele faktisk dreide seg om først? Denne tanken lukket opp for første fase i etterforskningen: avhør! Og alt dette kom altså Jonas på allerede før han hadde nådd frem til sofaen.
   Besluttsomt snudde han seg, og tok fatt på trappen igjen, opp denne gangen.
   Med én gang ansiktene til Fabian og Ravn dukket opp i synsfeltet til Jonas, kunne han se hvordan anspentheten forsvant fra Fabian lik et lettende skydekke. Ravn var personlig i full gang med å snakke om seg selv, og tok bare pause for å skylle ned litt av ordflommen med litt fersk sitronjuice. Fabian, på sin side, hadde ikke så mye som sett på sitronjuicen, lot det til, og han hadde i alle fall ikke planer om å røre den. Demonstrativt hadde han nemlig plassert begge hendene under lårene, og satt som på en spikermatte.
   ”Det ser ut som om du er vitne i saken, Fabian”, sa Jonas så myndig han bare greide, ”og jeg vil gjerne snakke med deg. Eller… jeg vil gjerne at du skal snakke til meg. Eller… si hva du har sett! Eller, jeg vil avhøre deg!”
   Uansett hvor amatørmessig det hadde kommet ut, virket det som om Fabian ble sjeleglad for en unnskyldning til å slippe Ravns selskap uansett.
   ”Når som helst!” utbrøt han nesten gledesstrålende, hoppet lykkelig ned fra barkrakken, og pilte bort til Jonas, noe som fikk ham til å fremstå som minst ti år yngre.
   Igjen gjorde Jonas et iherdig forsøk på å høres ut som en tøff og macho politietterforsker, og hadde Varg Veum i tankene idet han buldret så mørkt stemmen hans tillot ham å gå: ”Det du kommer til å si til meg, Fabian, vil du si under fullstendig taushetsplikt. Altså, at jeg har taushetsplikt. Og… du kommer bare til å si meg sannheta. Du kommer heller ikke til å utelate noen detaljer som kan være avgjørende for etterforskningen. Og dette skal Ravn respektere. Ikke sant, Ravn?” Han gjorde en pause for å forsikre seg om at Ravn aksepterte. Han rynket de buskete brynene og gjorde de nøttebrune øynene sine så harde som han kunne, noe som førte til at Ravn så seg nødt til å kvele et knis mens han nikket.
   ”Godt, godt. Dermed vil du, Ravn, heller ikke prøve å avlytte oss, og du vil naturligvis heller ikke komme ned”, sa Jonas i et leie som ikke kunne bety annet enn alvor, eventuelt selvparodi.
   ”Ikke tenk på isbjørn”, mumlet Ravn til dette, men Jonas valgte å overse det.
   ”Så”, Jonas snudde seg rundt til Fabian igjen, og grep gutten tungt om skuldrene, ”er du klar til å gjøre dette?”
   På dette punktet greide ikke Ravn å holde seg lenger, og munnen hans åpnet seg i et lattersprengt flir, komplett med sitronjuice, noe som førte til at veggen rett forut for ham mottok en gul dusj. Jonas ignorerte ham nok en gang, og det gjorde Fabian også, som nikket, fortsatt ivrig etter å unnslippe Ravn.
   ”Bra. La oss gå nedenunder”, brummet Jonas henvendt til Fabian, og passet på å sette føttene ettertrykkelig ned på hvert trinn og vente et par sekunder før han gikk videre. Han innbilte seg at hver gang bena hans traff trappetrinnene, lød et skikkelig drønn som ga ekko i alles hoder, og hadde livet hans vært en film, hadde akkurat denne scenen blitt filmet i slow-motion, og med nærbilde av sokkene… nei, støvlene hans. I filmen om hans liv skulle han ha hatt på seg støvler i denne scenen, skikkelig mandige støvler som dunket ekstra mye for hvert steg.
   Da både han og Fabian befant seg i første etasje, som for all del minnet lite om et politikontor med diskolys i taket, DJ-bås og biljardbord, slang de seg begge ned på de eneste sitteplassene tilgjengelig, nemlig i den enorme sebrastripete sofaen som kneiste foran en like diger plasma-TV.
   ”Så, Fabian”, åpnet Jonas, og tok en liten kunstpause før han fortsatte med: ”i hvis hage fant du dette liket?”
   ”Er ikke sikker, jeg, ass”, sa Fabian med et skuldertrekk, ”men huset ligna ikke noe anna jeg har sett. Kan egentlig heller ikke si at jeg har lagt merke til det før. Men det så egentlig bare ut som ei ansamling skrot. Plankebiter, steiner… ikke et hus, liksom. Hvis vi kjører forbi det, vil det være lett å finne igjen.”
   ”Ja vel”, sa Jonas, og lot som om han tenkte nøye gjennom informasjonen. Sannheten var at han ikke kunne huske noe skrothus selv, men det trengte jo ikke vitnet her å vite.
   ”Hva gjorde du etter at du hadde funnet liket?” drev Jonas på.
   ”Jeg skreik! Som bare faen!” berettet Fabian med stor innlevelse og gedigne armbevegelser, ”så plutselig kjente jeg et dunk i bakhodet, og så blei alt svart. Jeg går ut fra at hvem det nå var som hadde lagt liket der, oppdaga meg og slo meg bevisstløs for at jeg ikke skulle sladre. Men det var helt mørkt, og jeg rakk ikke å se ansiktet til vedkommende.”
   ”Hva skjedde etterpå?” spurte Jonas.
   ”Vel”, Fabian tenkte en stund, før han sa: ”jeg våkna opp. Midt ute i ørkenen. Heldigvis var det ikke så innmari langt til hovedveien, og jeg hadde ikke gått meg vill, liksom, men syns du ikke det var litt råttent gjort, da? Slå meg ned på den måten?”
   ”Klart, klart, og det vil bli tatt hensyn til når dommen skal felles”, sa Jonas viktig.
   Denne replikken så ut til å tenne en ny glød i Fabian.
   ”Dom? Hvilken dom? Skal denne gærningen dømmes òg? Hvem skal ta seg av jobben som dommer, da?” spurte han ivrig og i et rasende tempo.
   ”Sikkert meg, det òg”, sa Jonas utålmodig, ”så vidt jeg veit, har vi ingen dommere her i bygda. Uansett, hvor var vi… Jo. Hvorfor i alle dager dreiv du egentlig og gravde ute i gården til vilt fremmede folk?”
   Dette spørsmålet hadde tydeligvis ikke Fabian ventet seg, for han kvapp til øyeblikkelig. Det oppspilte gliset han hadde hatt om kjeften da det var snakk om dom, ble til en halvåpen revne i den underste delen av ansiktet. Øynene hans forstørret seg, og han frøs alle småbevegelser han hadde foretatt seg etter, nok en gang, domsnakket, som tydeligvis hadde falt i interesse hos ham. Nå, derimot, lignet han en stiv og vettskremt statue. Det gikk til og med lang tid før det kom noen lyd ut av ham, og dette noterte Jonas seg i underbevisstheten, for selv om han ikke akkurat var profesjonell detektiv, så hadde han såpass med sosial intelligens at han skjønte at hva det nå var som ramlet ut av gapet til Fabian nå, så skulle det tas med en klype salt. Bedre inntrykk fikk ikke borgermesteren/etterforskeren da det eneste som slapp ut av munnen til guttungen, var noe gurglende, usammenhengende babbel.
   ”Dette kan og vil bli brukt mot deg i retten”, sa Jonas, mest fordi det lød usannsynlig tøft.

torsdag 11. november 2021

Subnautica er spillet for alle som elsker å seile i forbudte farvann

Hei, det er meg. For litt siden fullførte jeg Subnautica, etter å ha tilbrakt månedsvis i kanskje den vakreste og mest fryktinngytende verdenen jeg noen gang har besøkt. Det var ekstremt emosjonelt. Jeg blir ofte veldig oppslukt av spill på en måte jeg sjeldent blir av filmer og TV-serier – på et vis har gaming mer til felles med lesing i hodet mitt – men Subnautica stiller i en klasse for seg. Det er så fullstendig ulikt alle andre spill at det ikke går an å sammenligne det med noe. Det har utvida forståelsen min for hva et spill kan være. Jeg trur jeg – beklager melodramatikken – er nødt til å skrive om det før jeg kan gå videre med livet mitt. 


Det var helt tilfeldig at jeg lasta det ned på PSstore. Egentlig var det Horizon Zero Dawn jeg hadde kommet for, etter et nyhetsbrev som annonserte at det i en begrensa periode var tilgjengelig gratis. Og siden jeg først var der, sjekka jeg ut hvilke andre spill som var en del av den samme kampanjen. Syntes Subnautica hørtes interessant nok ut til at det hvert fall ikke kunne skade å prøve, og prøve gjorde jeg. For bare å stresse meg sjøl opp til nye høyder. Bildene jeg hadde sett så såpass fredelige ut at da jeg starta et nytt spill, hadde jeg ikke forventa en hektisk førstepersonssynsvinkel, lyden av en alarm og synet av flammer. Subnautica starter nemlig så in medias res som man kan få det: romskipet du er ombord i styrter, og du setter deg inn i en livbåt som slynges ned i atmosfæren på en ukjent planet. Noe løsner fra taket og slår deg bevisstløs. Når du våkner, har livbåten landa i et fremmed hav, og det brenner. Det første du må gjøre, er å plukke opp brannslokningsapparatet og få kvalt flammene. Og når det er gjort, er det fortsatt mye å stresse over. Du er tørst. Du er sulten. Og hvor i alle dager er du? Var det noen andre som overlevde? HVA SKJER?


En rutinert gamer er vant til at det i begynnelsen dukker opp beskjeder og hint på skjermen som gir deg ei grunnleggende innføring i åssen du gjør ting og hva alt sammen betyr. Det er ikke helt tilfellet i Subnautica. Bortsett fra instruksjonene om åssen du bruker brannslokningsapparatet, er du i stor grad overlatt til deg sjøl. Det er opp til deg å finne oppbevaringsboksen inne i livbåten som inneholder blant annet ei blokk med kondensert næring som du kan spise for å stilne sulten og noen flasker vann for å slokke tørsten. Det er en radio montert på den ene veggen, det er opp til det hva du velger å gjøre med beskjedene som tikker inn. Og når du er tom for næringsblokker og flaskevann, har du ikke annet valg for å overleve enn å svømme ut av livbåten med logisk sans som din eneste pekepinn på hva du kan gjøre for å unngå å sulte og tørste i hjel. Det vil si: du har en slags iPad-lignende innretning på deg til enhver tid som er kobla til et allestedsnærværende nettverk som du kan åpne for å lese litt bakgrunnsinformasjon. Men som en vennlig robotstemme informerer deg om: etter kræsjlandinga har mye av informasjonen blitt korrupt, og det er opp til deg og scanneren din å scanne og utforske nærområdet for å finne ut av grunnleggende greier som hvilke dyr og planter som er spiselige og hvilke mineraler som kan brukes til å lage nødvendig utstyr. 


I begynnelsen syntes jeg dette fraværet av ei hjelpende hand var utrolig frustrerende, men etter hvert som jeg kom litt bedre inn i det og i større grad vente meg til gameplayet, begynte jeg å se på det som et av spillets største styrker. For hovedgrunnen til at Subnautica er så unikt og nettopp ikke ligner på noe annet, er hvor ekstremt realistisk det er. Det vil si, realistisk er kanskje feil ord, dette er tross alt en forholdsvis van(n!)vittig sci-fi-fabel som ikke er noe nærmere virkeligheten enn hva Star Wars eller Dune er, kanskje er troverdig et mer treffende begrep. For sjømonstre og interplanetariske reiser til side, har jeg aldri før spilt et spill som i like stor grad føles som å leve det. Førstepersonsperspektivet er selvfølgelig en faktor her, men enda mer er det nok nettopp fraværet av det meste av det som gjør et spill til et spill. Det er ikke noe tydelig narrativ her, ingen spesiell retning spillet forsøker å dytte deg i, det er ingen poeng, ingen belønninger for utførte oppdrag, ingen minispill. Når du dreper haier med den lille kniven din – det eneste våpenet du har – er det ikke for noen annen grunn enn å hindre dem i å drepe deg. Og å utforske huler fører ofte ikke til noe annet enn nettopp utforskninga i seg sjøl. Og derfor er det vel også at jeg har brukt såpass lang tid på å fullføre det, til tross for at jeg i perioder har spilt hele dagen. Det er ikke noe her man blir ferdig med i tradisjonell forstand. Reisen er målet. Og akkurat dét snakker så inderlig til utforskertrangen og nysgjerrigperen i meg. Noe av det mest givende med spillet, er nettopp å komme over en art man ikke har sett før, scanne den og lære om den. Og det gjør også at det er veldig vanskelig å bli lei av dette spillet, i hvert fall når man lider av det samme eventyrersyndromet som meg. 


Med det sagt: det at det ikke er noe lineært narrativ som i ei fortelling her, betyr ikke at Subnautica mangler narrativ fullstendig. For etter hvert som du har kommet inn i en viss tralt og skjønner hva du kan gjøre for å holde dine basale behov i sjakk, er det på tide å finne ut av hva som har skjedd, hvor du er, om det er andre overlevende, og åssen du skal komme deg vekk. Du har som sagt en radio, og den plukker opp SOS-signaler som dine medpassasjerer har sendt ut. Etter hvert som du utforsker, begynner en historie på en imponerende organisk måte å forme seg, og den strekker seg dypere enn i hvert fall jeg kunne sett for meg på forhånd. Det som ved første øyekast ser ut som ei rimelig straight-forward overlevelsessimulering, peker langt utover seg sjøl i både tid og rom, og det beviser bare hvor utrolig mye jobb som ligger bak dette spillet. Dette er et univers som ikke er noe mindre enn nettopp det Frank Herbert skapte i Dune, og underveis begynner det å gå opp for deg – det gjorde det hvert fall for meg – at du egentlig ikke har noe hastverk med å bli redda, for Planet 4546B er et så vakkert og vidunderlig og skremmende sted at du igrunn ikke har så lyst til å dra. Gleden ved å finne en ny puslespillbit for å avdekke et nytt lag av historien, overgår langt den ved å bare samle et knippe XP – og dette kommer altså fra en særs entusiastisk RPGer.


Jeg har inntrykk av at det fins to typer fans av det store og ukjente der ute: de som trekkes mot havet, og de som trekkes mot verdensrommet. I Subnautica trenger man ikke å velge; her utforsker man havet på en fremmed planet. Og følelsen av å dykke til nærmere tusen meters dyp i Subnautica, kan neppe forklares fullt og helt i ord. Det er umulig å si om det er begeistringa og spenninga over å oppdage steder mennesker aldri før har vært, eller den primitive urfrykten for hva som fins der nede som er sterkest. Til enhver tid i spillet eksisterer disse to symbiotisk side om side med hverandre, det er aldri det ene helt uten det andre. Jeg har sjøl aldri dykka noe dypere enn kanskje en meter på grunna, men dette slår meg likevel som en så korrekt gjengivelse av hva det å utforske forbudte farvann faktisk er at den eneste måten man kan komme enda nærmere på, er ved å fysisk dra på seg våtdrakta og bokstavelig talt hoppe i det. Jeg hadde aldri så høy puls da jeg spilte det faktiske skrekkspillet The Last of Us som under Subnautica på sitt såkalt verste. Zombier er ingenting i forhold til det ukjente. Men det motsatte er også tilfellet: følelsen av pur euforisk nirvana som fyller kroppen når du svømmer gjennom undersjøiske skoger med farger bare havet (og universet) kan produsere, ligner på lite annet. For dette spillet er virkelig vakkert. Tangen, korallreva og skapningene som bor i dem kan ta pusten fra hvem som helst, det hele satt til et eksepsjonelt stemningsfullt soundtrack som håndterer de to ytterpunktene mellom nettopp terror og zen med lekende letthet. 


Jeg kan ikke huske å ha vært så frustrert av et spill før. Men det rørte meg også på en annen måte enn det spill pleier å gjøre. Både The Last of Us og Final Fantasy har fått meg til å grine, men det er på grunn av aspekter ved historiefortellinga. På et vis er det også tilfellet i Subnautica, men det er også noe mer, noe større, noe som jeg liksom ikke helt kan sette fingeren på, men som er en undring og beundring over hvor vakkert og stort noe kan være. På japansk kalles det yūgen, som kan oversettes med "an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words." Det er dette, det er det store i det små, det er as above, so below. Det er vissheten om at det som er der ute og det som er der nede speiler hverandre, det er tanken om at nevronenes nettverk i hjernen ligner strukturen til både det underjordiske soppnettverket og forbindelsene mellom materie i universet. 


Det er ingenting som er masete eller påtrengende ved Subnautica. Alt skjer i det tempoet det er ment til å skje. Dette minner som sagt mer om levd liv enn et spill i måten historien fortelles på. Det er åpent og stort. Du må ha mat og vann for å overleve. Det er sinnssykt gøy å bygge hus og å gro sine egne spiselige planter og å samle egg og klekke dem i et akvarium. Jeg følte meg som David Attenborough og Steve Irwin på én gang. Og ikke minst følte jeg meg som Herman Melville. Mer enn bare litt. Subnautica blei et spill og en verden jeg aldri hadde lyst til å forlate, og da jeg til slutt likevel var nødt, gråt jeg. Dette blei også det første spillet noensinne jeg har klart å samle alle trophiene til; det viser seg nemlig at utforskning for utforskningas skyld er en mye større motivator for meg enn hva noe poengsystem noen gang vil kunne bli. Og bare for å skryte litt: jeg tydde ikke til Google en eneste gang når jeg stod fast, fordi jeg visste at i et spill som dette, ligger svaret til enhver tid rett under nesa på deg, noen ganger bokstavelig talt. Jeg har tidvis følt på en ekstrem frustrasjon, men gud bedre så forløsende det var å plutselig, ved å bare undersøke litt nærmere, oppleve eureka-øyeblikket som skulle forandre alt. Dessuten er det aldri mer frustrerende enn virkeligheten. Den tanken trøsta meg litt innimellom. Grunnen til at dette spillet er både frustrerende og skummelt, er jo nettopp fordi det så utrolig nøyaktig klarer å fange følelsen av å være en fremmed i et fremmed land. 


Akkurat som min teori om at ekte kunst oppstår i det perfekte ekvilibriet mellom tristhet og glede, klarte Subnautica å hypnotisere meg med sin perfekte balanse mellom frykt og begeistring. I Subnautica er alle følelser skrudd opp til max, og det må være sånn, for uten fullkommen redsel kan du ikke ha perfekt lykke. Uten tvil den mest unike spillopplevelsen jeg noen gang har hatt, og det hele fra et uavhengig spillselskap få hadde hørt om fra før. Det er nesten så man skulle tru utviklerne aldri før hadde spilt et spill, for Subnautica følger ingen fastsatte regler og skaper sin egen standard. Det høres sykt kleint ut å si det, men dette er et spill som oser kjærlighet; kjærlighet til havet, oppdagerånden og sin egen historie. På samme måten som det er gøy å se filmer og teaterstykker med skuespillere som koser seg i rollen, eller å lese bøker av forfattere som virkelig har hatt det moro mens de skriver, er det fantastisk å spille et spill som er lagd av lidenskapelige ildsjeler. Det er en lidenskap som strekker seg ut av skjermen, inn i hjertet mitt og videre ut i det ukjente.


søndag 7. november 2021

Smakebit på søndag: Tid av Carlo Rovelli

Jeg leser ikke så mye om dagen, til tross for kaldt, grått og vått vær. Det er jo det som objektivt sett betegnes som lesevær, er det ikke? Jeg har alltid lest mest om sommeren, lesing har liksom blitt etablert litt som en uteaktivitet i hodet mitt.


Boka jeg leser nå er denne; Tid av Carlo Rovelli. Jeg begynte i utgangspunktet å lese den som en del av researchet til novellesamlinga mi, som i stor grad handler om tid, men så… fullførte jeg novellesamlinga før denne boka? Ikke at det gjør så mye, tid er i alle tilfeller noe av det mest spennende jeg veit om i hele verden, så dette er på ingen måte bortkasta kunnskap. Mange har sammenligna italienske Carlo Rovelli med Stephen Hawking, og det er ikke helt på jordet, for de er begge teoretiske astrofysikere med en spesiell interesse for tid og kvantemekanikk, og de er begge gode på å formidle tung teori på en underholdende og forholdsvis lettforståelig måte. 

Her er en smakebit der Rovelli drøfter det vi kaller nåtid, som gir praktisk mening her på jorda, men som faller fullstendig sammen når vi snakker om avstander på mange lysår:



Vår "nåtid" innbefatter ikke hele universet. Den er som en boble rundt oss. 
   Hvor stor er så denne boblen? Det avhenger av hvor presist vi ønsker å fastsette tiden. Hvis vi måler den i nanosekunder, er nåtiden definert innenfor bare noen få meter; hvis det er i millisekunder, er nåtiden definert innenfor noen tusen kilometer. Vi mennesker har problemer med å oppfatte varigheter på et tiendedels sekund, og vi kan rolig betrakte hele planeten Jorden som én enkelt boble, der vi snakker om nåtiden som et øyeblikk som er felles for alle. Men ikke hvis det gjelder steder lenger borte.
   Lenger borte finnes fortiden vår (de hendelsene som skjedde før det vi kan se nå). Lenger borte finnes også fremtiden vår (de hendelsene som kommer til å skje etter det øyeblikket da vi, derfra, kan se det vi kaller her og nå). Men mellom disse to finnes det et intervall som hverken er fortid eller fremtid, og det har en varighet: tredve minutter på Mars, åtte år på Proxima b, millioner av år i Andromeda-galaksen. Det er den utvidete nåtid. Dette er kanskje den største og merkeligste av Albert Einsteins oppdagelser.
   Forestillingen om at det finnes et fast definert som gjelder overalt i universet, er med andre ord en illusjon, en feilaktig antagelse fra vår side, en altfor dristig slutning å trekke av det vi selv erfarer. Det er som det punktet der regnbuen berører skogen: Vi synes vi kan se det, men hvis vi går for å sjekke, er det ikke der.
   La oss si at jeg i det interplanetariske rommet spør: Befinner disse to steinene seg "på samme høyde"? Da vil det riktige svaret være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke bare én enkelt oppfatning av hva uttrykket 'samme høyde' betyr i universet." Videre spør jeg: Disse to hendelsene, den ene på jorden og den andre på Proxima b, skjer de "i samme øyeblikk"? Det riktige svaret vil være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke noe 'samme øyeblikk' i universet." 
   Uttrykket "universets nåtid" betyr ingenting.



Flere smakebiter finner du hos Astridterese.no.

mandag 1. november 2021

Oktober 2021

Opplevelser: Tekveld hos Lauren. Oslo/Fusion. Musikkbingo med Lauren på Brewgata. Middag med Vibeke på Kverneriet. Kattepass. Slippfest for Sara Sølbergs Sarabande. Filmkveld hos Mone.



Innkjøp: Var i begynnelsen av måneden en tur på Ikea for å kjøpe kjedelige ting som jeg ikke gidder å nevne her, men jeg kjøpte også en veldig søt kaktus, som jeg da jeg tok bilde av den oppdaga at ligner på en mutert penis med tre testikler, og nå klarer jeg ikke å se noe annet. Kjøpte selvfølgelig også den nyeste boka til Sara på slippfesten hennes.




TV-serie: Jeg så Ratched, som jeg likte veldig godt, og som jeg egentlig ikke har så mye å si om, og jeg så Hellier på YouTube, etter at de snakka om den på Last Podcast On the Left. Og jeg syns egentlig det er veldig kult at det fins en dokumentarserie som følger en gjeng paranormal investigators (fins det noe norsk begrep for det?) som faktisk tar det de driver med på alvor, sånn at det ikke bikker over i ufrivillig komikk og melodramatikk á lá History Channel after dark, om dere skjønner hva jeg mener. Rett og slett en forholdsvis nøktern framstilling av overnaturlige fenomener uten sensasjonalismen som gjerne følger med lignende typer serier. Jeg syns kanskje en del av de langtekkelige seansene deres kunne vært klippa litt i – denne serien hadde nok ikke blitt dårligere av litt god, gammaldags darlingkilling – men alt i alt er dette en utrolig god og proff produksjon, særlig til å ha et såpass beskjedent budsjett og til å være helt indie.



Film: Cam, Coherence, TitaneThe Purge, Child's Play (2019), Borat Subsequent Moviefilm, Predator, Timecrimes og Everything and Nothing.

Og dere, jeg har funnet ut at i filmverdenen er det få ting som begeistrer meg så mye som utrolig gode uavhengige sci-fi-filmer med lavt budsjett, for de beviser bare enda en gang at det som har noe å si, ikke er dyre spesialeffekter, men en teft for historiefortelling. Har man noen ålreite skuespillere, en dyktig manusforfatter og en regissør med peiling, trenger man faktisk lite annet. Det kan til tider være utfordrende å få med seg alt som skjer i nattscenene i Coherence på grunn av bildekvaliteten, men det er jeg villig til å tilgi, for den er så smart og velskrevet og gjennomtenkt og på en merkelig måte troverdig? Ikke som i realistisk, men som i at den har etablert virkeligheten sin så godt at man aksepterer alt som skjer i den, jf. sannsynliggjøring, som vi snakka utrolig mye om på forfatterstudiet i Tromsø. Coherence faller litt sammen mot slutten, men heller ikke det er så nøye, for spørsmåla den har stilt underveis blir likevel med deg lenge etterpå. Altså, det er rett og slett få ting som er hyggeligere enn å forvente cirka ingenting av noe man aldri før har hørt om, og så sitte igjen med en skikkelig god filmopplevelse.



Musikk: Det kan vel ikke bare være meg som elsker enkelte sanger så mye at jeg liksom ikke klarer å være noe annet sted enn i musikken? Som i at jeg ikke klarer å konsentrere meg om filmer, spill eller min egen skriving fordi de nødvendigvis er andre mentale rom? Og hvis jeg skal skrive noe, så må denne skrivinga foregå i det samme mentale rommet som låta fordi det den gir deg, tar over alle andre sanseinntrykk? Låta fyller hele hjernen din på en måte som gjør at det liksom ikke er plass til noe annet? Er det bare meg som kan bli så overvelda av musikk at ingenting annet føles viktig? In other news: denne måneden ga Black Marble ut sitt fjerde album, og jeg bytter på hvilke av låtene derfra jeg liker best, men akkurat nå er det Ceiling. Jeg er ikke uenig i denne anmeldelsen fra Pitchfork, men det Black Marble gjør er det bare Black Marble som får til å gjøre akkurat sånn, så for meg gjør det ingen verdens ting at ikke soundet deres har utvikla seg noe særlig siden sist eller at det er vanskelig å skille låtene på albumet fra hverandre. Det er alltid Black Marble jeg går til når jeg trenger å være i dette spesifikke mentale landskapet, og jeg elsker at jeg alltid føler meg hjemme der.

mandag 25. oktober 2021

Kan man være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig?

Jeg så nettopp i ei Facebook-gruppe jeg er medlem av at noen etterspurte erfaringer fra funksjonsvarierte kvinner, eller helt konkret ba de funksjonsvarierte kvinner fortelle om hva de skulle ønske at andre visste. Blant svara var det noen på autismespekteret som fortalte om den daglige kampen med sensorisk hypersensitivitet, angst for sosiale settinger, problemer med å få venner og eksekutive vansker. Og jeg bare jess, jeg er med. Helt enig. 

Og så kom jeg på at jeg for ikke engang et år siden omtalte meg sjøl som funksjonsfrisk. Og plutselig begynte jeg å tenke på mange ting. Det vil si, jeg har tenkt på disse tinga ganske lenge, men plutselig følte jeg for å sortere disse tankene litt.

For jeg aner rett og slett ikke om jeg skal kalle meg funksjonsvariert eller funksjonsfrisk. Når jeg googler "er asperger en funksjonshemming" står det i det aller første resultatet jeg får opp, fra autismesiden.no, at "Asperger syndrom er en funksjonshemming hos personer som i utgangspunktet er normalt begavet, men kan ha følgende funksjonsvansker", før de ramser opp diagnosekriteriene. Så… da er det vel en funksjonshemming, da? Personlig liker jeg faktisk uttrykket "funksjonshemma" bedre enn "funksjonsvariert", men jeg veit om mange funksjonsvarierte som nettopp foretrekker sistnevnte, og jeg føler på en måte at jeg ikke er funksjonshemma eller funksjonsvariert nok til å ha ei mening om det. I hodet mitt er det sånn at det er de som for eksempel bruker rullestol som må få bestemme hvilke ord det er greit å bruke, fordi jeg er ikke synlig funksjonsvariert, og jeg er dermed redd for at hvis jeg bruker uttrykket funksjonshemma, vil noen som er funksjonshemma "på ordentlig" bli sinte fordi jeg virker som en utenforstående som forteller ei underprivilegert gruppe åssen jeg mener de bør oppfatte seg sjøl. Jeg veit ikke om dette gir mening andre steder enn i hodet mitt.

Det minner om da jeg begynte å henge i det såkalte Skeive Miljøet™ i slutten av tenåra. Jeg har et helt konkret minne om at jeg ville være med på et arrangement, men en skeiv venn fortalte meg at jeg kunne ikke være med fordi jeg var hetero. Og på dette tidspunktet hadde jeg aldri engang hatt kjæreste, så jeg syntes det var rart at denne vennen tydeligvis visste mer om min seksuelle legning enn hva jeg sjøl gjorde. Men jeg sa ingenting, for jeg følte at jeg allerede hadde blitt avvist, og som atten – nittenåring var jeg uansett på ingen måte tøff nok til å si rett ut at du tar faktisk feil, jeg er ikke hetero. Jeg trur jeg ikke engang visste at det fantes noe annet enn hetero, homo og kanskje til nød bi, og siden jeg ikke fullt og helt kjente meg igjen i noen av de merkelappene, visste jeg uansett ikke hva jeg skulle si at jeg var hvis jeg ikke var hetero. Jeg veit jeg har et privilegium i det at jeg som oftest blir lest som cis og hetero av samfunnet – jamfør transpersoner som blir slått ned på åpen gate – samtidig som det heller ikke føles bra når både streite så vel som skeive bare automatisk antar at jeg er cis og hetero basert på at den ene kjæresten jeg har hatt i løpet av livet var en gutt. Jeg er redd for at folk som er mye mer åpenbart skeive (eller hva jeg skal kalle det) enn det jeg er, skal tru at jeg bare vil henge meg på den skeive bevegelsen fordi det er trendy, som en form for kulturell appropriasjon. Jeg er redd folk ikke skal syns jeg er skeiv nok, samtidig som jeg jo veit at jeg på et vis er heldig som relativt lett kan kamuflere meg som hetero og cis.

Og på samme måten er jeg redd for at jeg, som en såkalt høytfungerende autist, ikke er funksjonshemma nok. Kanskje er jeg ikke egentlig funksjonshemma i det hele tatt? Jac den Houting har i hvert fall ganske overbevisende argumenter for at det ikke er autister som er funksjonshemma i seg sjøl, men at det er måten samfunnet er organisert på som i praksis gjør oss funksjonshemma:


Så akkurat som med skeivhet, virker skillet mellom funksjonsfrisk og funksjonshemma litt… flytende. Kanskje alt koker ned til at jeg må velge det som føles best for meg. Problemet er at jeg føler meg som kongen på haugen når jeg gjør noe jeg er god på, som da jeg holdt tale i bryllupet til Mari (IYKYK, som kidsa sier), men når jeg gjør noe jeg ikke er god på, som å prate med folk eller rydde leiligheten min, føler jeg meg fullstendig mislykka som menneske. Jeg er både funksjonsfrisk OG funksjonshemma, helt avhengig av kontekst. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere, har jeg allerede møtt på kommentarer av typen "nå håper jeg du ikke begynner å bruke diagnosen din som ei unnskyldning" fra folk som tydeligvis er redd for at jeg skal lure til meg rettigheter jeg egentlig kan klare meg uten. Jeg merker jeg er litt redd for å si til ikke bare perifere bekjente, men også folk jeg stoler på, at grunnen til at det alltid ser helt jævlig ut hjemme hos meg, er at jeg har store eksekutive vansker – vansker som profesjonelle helsearbeidere har bevist at jeg faktisk har – fordi en ganske stor del av hjernen min forteller meg at det er jo bare fordi jeg er lat. Jeg har fått høre at jeg er lat hele livet. Jeg husker da jeg som liten prøvde å forklare for foreldra mine at jeg "orker ikke", og svaret jeg fikk var "gidder ikke, mener du." Så jeg aksepterte det som sannhet. Jeg får det egentlig til, jeg er bare for lat til å prøve ordentlig. Og når jeg prøver så hardt at jeg begynner å riste og grine, så må jeg bare ta meg sammen. Og når jeg ikke får til å ta meg sammen, så er det fordi jeg er lat. Det er en evig runddans.

Og hvis du syns dette blogginnlegget er rotete og springende, så skulle du bare visst åssen det ser ut inni hjernen min! Heldigvis er det blogg som er mitt foretrukne format, og ikke kronikker eller, gud forby, akademiske tekster.

Men sånn helt serr, jeg veit ikke egentlig hva jeg vil med dette innlegget sjøl, for jeg har virkelig ikke noe svar på det spørsmålet jeg stiller i overskrifta. Jeg aner ikke om man kan være både funksjonsfrisk og funksjonshemma samtidig, og jeg veit ikke hvilke av de to jeg er. Og kanskje er det ikke så nøye heller, men jeg liker å føle at jeg hører hjemme et sted, for jeg har allerede brukt altfor store deler av livet mitt på det motsatte.

På den positive sida har jeg, siden jeg fikk diagnosen, i større grad begynt å akseptere meg sjøl som den jeg er. Jeg hadde en ganske interessant samtale med Lauren for litt siden, der vi snakka om hvor grensa går for når man skal akspetere seg sjøl for den man er, og når man skal aktivt jobbe med seg sjøl for å bli bedre. Jeg kjente for eksempel en gang ei jente som ofte var veldig frekk, på grensa til slem, og når man påpekte det, trakk hun på skuldrene og sa at det var bare sånn hun var, hun snakka rett fra levra, take it or leave it, liksom. For det er vel ingen hemmelighet at det fins folk der ute med enkelte veldig dårlige egenskaper som kanskje bør prøve å, y'know, forbedre seg sånn at de ikke er uutholdelige å være rundt? Og bør jeg dermed prøve å undertrykke de egenskapene jeg har som mange opplever som dårlige i et forsøk på å være en bedre person, når jeg samtidig veit at autister som undertrykker de autistiske trekka sine, så godt som alltid ender opp med angst, depresjon, tvangstanker og andre psykiske sjukdommer? Jeg vil jo ikke være urimelig og vanskelig, men jeg veit også at det tærer på den psykiske helsa mi å late som at jeg er fleksibel og chill, når jeg som oftest er alt mulig annet. Det er jo en grunn til at jeg endte opp som sjukemeldt og på DPS in the first place, mener jeg. Så dette er en balansegang jeg prøver å finne ut av, men så langt har det funka veldig bra å bare være så ærlig som mulig og si ifra når noe blir for mye for meg. Og det fine med å ha fått diagnosen asperger syndrom, er at nå har jeg et konkret begrep å knytte den i utgangspunktet ganske vage følelsen min av å ikke strekke til, opp mot. Det sparer mye tid og krefter å kunne si at jeg er, du veit, autist, så akkurat den tingen du ber meg om å gjøre kan bli litt vanskelig for meg, istedenfor å på mitt sedvanlige, omstendelige vis prøve å forklare for en nevrotypisk person at jeg i dag har mer enn nok med å stå opp av senga og få i meg frokost til å kunne tenke på noe annet.

Kort oppsummert: jeg veit ikke. Men jeg håper jeg finner ut av det etter hvert.