tirsdag 3. mai 2022

April 2022

Opplevelser: Bursdagen til Mari. Sasha Velour på Folketeateret. Bursdagen min på Aku Aku. Middag med Vibeke på Südøst. Geocaching-tur med Martina. Werq the World på Folketeateret. Konsert med Wardruna på Sentrum scene. Konsert med Kanga og Kælan Mikla på Blå.





(Dette bildet av Kanga har jeg lånt av Nastja Izotova fordi jeg syntes det var så kult, og fordi det ser ut som at jeg og Martina i publikum har det helt fantastisk. Det hadde vi for så vidt òg.)


Innkjøp: På vei til bursdagsfesten min gikk Mari og jeg innom Velouria Vintage, og dermed endte jeg opp med å kjøpe denne Bowie-t-skjorta i bursdagsgave til meg sjøl. Og: i april begynte jeg på aerial hoops, som jeg nevnte for litt siden, og da trengte jeg en treningstights. Siden jeg var rundt åtti kroner unna å få gratis frakt fra Zalando, endte jeg opp med å i tillegg kjøpe ei bukse til fire ganger prisen for tightsen. Fordi det er sånn hjernen min fungerer.





TV-serie: Jeg er veldig glad for at Wellington Paranormal nå er å se på HBO! Serien foregår i samme univers (og er selvfølgelig skapt av de samme geniale folka) som What We Do In the Shadows og er nærmest en slags X-Files-parodi. Jeg er generelt veldig sær på humor, men akkurat Taika Waititi og Jemaine Clement (som jeg takket være Flight of the Conchords har veldig lyst til å kalle bare Jemaine, for det virker så tungvint å si hele navnet hans, liksom) veit tilsynelatende veldig godt hva jeg liker, for alt de to tar i blir til humorgull. Jeg trur dette, i likhet med både What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, er en veldig elsk-eller-hat-serie, men jeg er veldig glad i det allerede etter bare to episoder, og det overrasker meg ikke om jeg ender opp med å elske det.



Film: Deep Water, Maniac, Final Destination, Dog Pound, Spotlight, The Batman, Labyrinth, Gothika og Monos.

Jeg merker jeg egentlig ikke har veldig mye å si om noen av disse filmene. Jeg likte kanskje Dog Pound aller best av dem, i stor grad fordi det var en god film, og i kanskje like stor grad fordi jeg har en generell greie for fengselsfilmer der alt er helt jævlig, jeg veit ikke hvorfor. Men ingen av disse filmene, Dog Pound inkludert, ga meg noe annet eller mer enn det jeg forventa, og det er i utgangspunktet ingenting i veien med det, og når man ser så mye film som meg skal det uansett litt til for å overraske meg, jeg trenger stadig høyere doser for å oppnå den samme rusen som jeg tidligere kunne få av mindre, men det har fått meg til å innse, som jeg veit jeg har nevnt før, at hvorvidt en film er god eller dårlig egentlig ikke interesserer meg så mye lenger. Det føles viktigere for meg personlig om en film er i stand til å gi meg noe jeg ikke kunne fått på noen annen måte. Og hva det "noe" er, er vanskelig å vite før jeg opplever det. Men nå er det nå en gang sånn at jeg skriver dette innlegget tre dager ut i mai måned, og denne måneden har jeg allerede sett en film som gjorde nettopp det. Men det kommer vi selvfølgelig tilbake til om en måneds tid.



Musikk: Enkelte måneder ser man bare filmer der man veit hva man får. Og enkelte måneder heter et av de albuma man har hørt mest på Slut Pop. Jeg har ikke så mye å si til mitt forsvar, Kim Petras sin nyeste utgivelse er nesten patetisk enkelt produsert, og selv om hun egentlig er en god vokalist, har hun denne gangen resignert til det noen jeg kjenner omtalte som "drag queen-vokal." Noe sier meg at hun med Slut Pop heller ikke prøvde å lage et sjelsmadrende konseptalbum, og hun inntar rollen som sexsymbol med en viss humor og tør jeg si glimt i øyet. Hun tar ikke dette så altfor seriøst sjøl, og uansett hvor høyt jeg liker å heve meg over allmuen, er jo også jeg bare et menneske, og sex selger, og billige salgstriks funker på meg. Dette er lettvint, fengende og gøy.

tirsdag 26. april 2022

TEDtalks: Will our kids be a different species?

Så… jeg klikka meg inn på denne TEDtalken fordi den hadde en besnærende tittel og jeg syns vitenskap og teknologi er spennende (duh) og var faktisk ikke forberedt på sluttpoenget hans. Men da det kom, blei jeg glad og håpefull. Jeg veit ikke om han har rett i at økninga i autismediagnoser de siste åra skyldes mutasjoner og kan være evolusjonens forsøk på å tilpasse seg en mer teknologisk hverdag, eller om økninga kanskje heller skyldes mer kunnskap om autismespekteret – det siste virker umiddelbart mest innlysende i hodet mitt – men jeg syns likevel dette var en veldig fin måte å se det på, kontra den rådende oppfatninga om at autister er en byrde for samfunnet, at vi er "utviklingsforstyrra" og at det er vårt ansvar å tilpasse oss et samfunn som ikke er organisert på en måte som gjør at vi passer inn i det. Jeg har mye mer lyst til å være en mutant med superkrefter enn et veldedighetsprosjekt, liksom, for ikke å snakke om en velferdsparasitt. 

Nå er det sånn at dette lille foredraget er ti år gammalt, og som han sjøl sier i det: "and it seems like nothing's happening, until it does." Hvis du syns dette temaet er like spennende som det jeg syns, kan du glede deg over at han har snakka om det nyligere enn 2012 òg. Og for videre lesning om menneskets potensielle framtid og teknologiens eksponentielle vekst, anbefaler jeg veldig denne langlesninga fra Wait But Why om kunstig intelligens, som er noe av det beste jeg har lest om temaet, og denne om Neuralink. Menneskeslekta er på vei til steder, uansett hva vi måtte mene om det. Og kanskje tida snart også er moden for at den generelle befolkninga innser at hjernen min ikke er noe dårligere, bare annerledes.

Jeg har forresten synestesi òg. Det er ofte kult og ofte ubehagelig.


fredag 15. april 2022

Lunisand – episode 19: Tvekamp

Innrømmelse: jeg kan overhodet ingenting om poker. Jeg trur jeg gjorde the bare minimum av research for å skrive dette, og det er ikke umerkbart, haha. Jeg kan for den saks skyld overhodet heller ingenting om lokalpolitikk, samtidig som jeg føler at det er enklere å se gjennom fingrene med, i og med at Lunisand ikke er et normalt samfunn på noen måte som helst, som jo også er hele poenget. 

Mer Lunisand? Klikk her.



Jølle Sirkelsneip – 32 år, Vekt. Mann til Stella. Tidvis håpløs rotekopp, tidvis kjærlig ektemann, tidvis bestis med Jonas. Mange ser på hans forhold til sistnevnte som ikke annet enn et forsøk på å tilrøve seg borgermestertittelen, men er han virkelig i stand til noe så sjofelt?
Stella Sirkelsneip – 34 år, Kreps. Kone til Jølle. Intelligent og avbalansert er Stella uten tvil den fornuftige i ekteskapet. Svært glad i sin ektemann, til tross for at han til tider irriterer henne grenseløst.

Jølle Sirkelsneip kunne ikke annet enn å glise selvgodt da han betraktet det gjennomgående arbeidet han hadde bedrevet den siste tiden. Ikke det at det var så vanskelig å gå så grundig til verks når man tross alt hadde tilgang til alt som var hos de nærmeste naboene, som var ingen ringere enn borgermesterfamilien Fraz. I en periode nå hadde Jølle kommet og gått som han ville, som han egentlig stort sett gjorde til alle andre tider også, men forskjellen disse gangene var at han hadde sugd til seg alt han kunne komme over av kompisens løsslupne sladring om innbyggerne. Særlig hadde han merket seg alt som ble sagt om en viss Peter McLurv. Fyren var, i følge Jonas, aksjemegler, men Jonas hadde slått seg på lårene i riktig Jonas-stil og kauket ut at han aldri hadde sett noen aksjemeglerinntekter hos den familien. Som det nærmeste man kunne komme en leder i dette nærmest stammeaktige samfunnet av verdens kloakkavløp, hadde Jonas digital tilgang til inntektene til ethvert individ i Lunisand. Han hadde med andre ord til alle tider full oversikt, og til tross for at dette egentlig var noe han skulle og burde holde tett om, lot han den svære kjeften sin løpe av gårde med seg opptil flere ganger. Jølle hadde på denne måten plukket opp både det ene og det andre, og i sinnet hans hadde det begynt å bygge seg opp en viss mistenksomhet. Han hadde dermed grepet sjansen idet han fikk greie på at familien McLurv arrangerte fest, og hadde møtt opp i villaen deres. Etter noen drinker hadde han gjort seg fortrolig med Peter selv, og fått ut av ham at han var en ivrig gambler. Jølle hadde notert seg dette bak øret, og noen dager senere møtt opp på det lokale kasinoet, bare for å erfare hvordan Peter dro på seg et alias. Jølle hadde lagt to og to sammen, og antatt at det var dette han gjorde i stedet for å megle aksjer, og skammet seg over det. Opprinnelig hadde han hatt planer om å ta ham der og da, men de hadde blitt avbrutt. Nå mannet han seg opp til å fortsette der han glapp i kveld. Og hele veien hadde han samlet opp informasjon som han holdt samlet i en arkivmappe. Han hadde full kontroll.
   ”Jøllepus…” Han skvatt litt til av den plutselige berøringen, men lente seg straks tilbake på stolen han satt på da han hørte at det var hans kone Stella. Han lente hodet inntil magen hennes, og hun la armene om brystet og halsen hans.
   ”Hvorfor legger du så mye arbeid i dette?” kurret hun kjærlig, og strøk sin mann over hår og kinn, ”han er bare en vanlig mann. Hva får du igjen for å styrte livet hans i grus?”
   ”Vel, jeg skal si deg én ting”, sa Jølle, snudde seg tvers rundt på stolen så han satt med stolryggen mellom bena, trakk sin kjære nærmere og kysset henne. Etterpå fortsatte han: ”Peter er arbeidsledig, akkurat som meg. Det er likevel én stor forskjell mellom oss. Der han hele livet har fått alt han har ønska seg og blitt mata fra gulltallerkener med juvelbesatte teskjeer, har jeg slitt. Den eneste grunnen til at jeg kan forsørge deg, er fordi jeg tilfeldigvis traff på Jonas, som av rein veldedighet slenger inn noen tusen på kontoen min i ny og ne. Nå står Peter på randen av personlig apokalypse, og helt ærlig skal jeg innrømme at jeg kommer til å nyte å være den som gir ham det fatale dyttet. Skjønner du? Det å se en bortskjemt onkel Skrue som ham mislykkes… Jeg mener, han fortjener det. Han fortjener å se åssen det er å faktisk leve et virkelig liv, og ikke en plastisk fantastisk kunsttilværelse der alt er illusjoner. Er du med meg?”
   ”Han har barn, kjære”, sa Stella, men de sensuelle undertonene hadde ikke sluppet taket.
   ”Og så? De er sikkert like bortskjemte, de. De har godt av å se realiteten i øya før det er for seint. Jeg gjør dem en tjeneste!” påstod Jølle, og nå kunne ikke Stella annet enn å le sin sexy, litt hese latter. Det sorte, halvlange håret hennes kastet en forførende skygge over ansiktet hennes i den dempede belysningen, og hun lente seg nærmere. Jølle kunne kjenne hvordan underlivet hans banket av å se sin kone slik, og det var ikke akkurat med avtagende begjær at han merket seg hvordan den ene stroppen på toppen hennes hadde glidd ned.
   Men han skjerpet seg, og like før han lot lystene herje fritt og hoppe på henne, reiste han seg i stedet resolutt opp og sa: ”Nå stikker jeg til Lunitrum for banke arbeidsledig ræv!”

Det føltes bare som øyeblikk senere da Jølle gikk inn i lokalene til Lunisand Kasino. I motsetning til Peter, eller skulle han si Tony Slickster, som var det heller fjortisaktige navnet eks-aksjemegleren hadde valgt på sitt alter ego, snarere smøg Jølle seg inn enn å brautende slå opp dørene for å markere sin ankomst. Derimot hadde gårsdagens hendelser i kasinoet ført til at han likevel trakk alles blikk mot seg som om han var en honningklatt i en bikube, og hviskingen spredde seg lynraskt. Jølle kunne ikke hjelpe for at han nøt den ekstra oppmerksomheten.
   Han gikk inn og satte seg på en barkrakk. Han bestilte en gin, som han helte rett ned, før han ba om enda en. Derimot hadde han ingen planer om å ta flere. Poker handlet om logisk sans og en tilstedeværende fornuft, og selv om han ikke syntes Peter var annet enn patetisk, måtte han vedgå at han hadde et talent innen spillet. Han trengte med andre ord å være klar i hodet før runden som kunne rævkjøre ham eller forherlige ham til heltestatus, alt ettersom.
   Til å begynne med trodde faktisk ikke Jølle at Peter kom. Det varte og rakk, og alle som hadde møtt opp for å overvære duellen, begynte å bli utålmodige.
   
Jeg visste at han var feig, tenkte Jølle, men ikke møte opp? Hvor lite ære i livet har han egentlig?
   Men akkurat idet han hadde tenkt det, lirket dobbeltdørene seg opp med et knirk. Inn gjennom den tynne sprekken som hadde oppstått, som straks ble dramatisk utvidet av massen som presset seg gjennom, listet et bedrøvelig syn seg med halen mellom bena. Det var Peter, og han så ut til å ha tapt allerede. Borte var den skremmende selvsikre auraen som hadde vært Tony Slicksters fremste varemerke. Tilbake var skyggen hans som hans virkelige identitet hele tiden hadde gjemt seg i. Jølle måtte fnyse av forandringen. Han var så tøff når han trodde at han hadde alt under kontroll, men så snart noen utfordret ham, krøp han sammen og tryglet om nåde som en valp.
   Men Jølle var ikke helt æreløs selv. Selv om han, hadde han virkelig villet, kunne ha sagt akkurat her og nå at det ikke fantes noen Tony Slickster, ville han gjøre det på en redelig måte.
   Han jumpet ned fra barkrakken og gikk bort til Peter. Stakkaren stod og skalv, og jo nærmere Jølle kom, dess mer fremtredende ble de blanke dråpene på pannen til rivalen. Han slet visst virkelig. 
   ”Det er noe uoppgjort mellom Tony og meg”, kunngjorde Jølle til alle som ville høre på. Stillheten var trykkende, og det var klart at menneskemengden hadde naglet blikkene sine fast til de to fiendene.
   ”Derfor vil vi ikke spille med penger denne gangen”, fortsatte Jølle, og en lett mumlig spredde seg. Den opphørte dermed momentant idet Jølle hevet armene.
   ”Hva vi spiller om, vil dermed gjøres klart når en av oss har vunnet. Én ting er i alle fall sikkert: når vi er ferdige her i kveld, er det bare en av oss to som noen gang vil ha baller nok til å komme tilbake igjen!”
   Etter disse siste ordene fra Jølles munn, brøt jubelen løs. Never ble slynget opp i været, og ropene steg stadig. Folkemassene begynte å dele seg i to – én fanklubb for Jølle, og én for Peter/Tony – og bartenderen startet instinktivt å helle opp i glass som ble satt frem og styrtet på høykant av de andre gjestene. De var her for å bli underholdt.
   Det var det derimot to som ikke var. Mens de andre allerede nå hoiet og heiet som om de var på fotballkamp, var det med uavbrutt øyekontakt at Jølle og Peter satte seg overfor hverandre ved et pokerbord. Jølle greide ikke annet enn å smile sleskt. Peter, derimot, gjorde én gang et tappert forsøk på en latter og et glis, men det hele ble til et halvkvalt hikst av en grimase. Det var nesten så Jølle syntes synd på ham. Selv hadde han jo tross alt ingenting å tape, mens Peter hadde alt. Publikum visste jo ikke at dette ikke dreide seg om et rettferdig spill, men utpressing.
   ”Du kan få stokke”, sa Jølle da larmen i rommet omsider hadde stilnet, og med en bevrende, tykk hånd grep Peter kortstokken som lå foran dem. Jølle observerte hvert eneste kort der det ble skyflet inn mellom to andre av de fete pølsefingrene til hans nemesis. Atmosfæren i rommet var ladet av spenningen mellom de to, og det var kanskje av den grunn at tilskuerne knapt torde puste. Peter, derimot, peste og prustet høylydt, hvinende og med kort intervall. Det var tydelig at stressnivået var på topp.
   Kortene ble delt ut, og en bunke havnet foran Jølle. Han plukket dem opp, og beholdt sitt lurifaksflir. Han hadde ikke grunn til noe annet, egentlig, i og med at han hadde et hus for hånden.
   Peter, derimot, var så angrepet av adrenalin at sinnstilstanden hans ikke så ut til å forandre seg nevneverdig. Antakeligvis hadde han ikke fått all verden å skryte av, men hvem kunne vite? Uansett spilte det ingen stor rolle for Jølle. Alternativene hans bestod i å vinne eller gå tomhendt derfra, mens alternativene til Peter bestod i å gå tomhendt derfra eller tape.
   ”Er du mann nok til å komme med innsatsen sjøl?” spurte Jølle, og det var ikke fritt for at det lå et aldri så lite hånlig preg over stemmen hans.
   Peter fikk ikke til annet enn å nikke, men stotret like fullt frem: ”Jeg satser… det vi ble enige om i går…”
   Stemningen var til å ta og føle på. Fanbasen sa ikke så mye som et pip, men kjente Jølle dem rett, stod tankene deres i brann, like mye av engasjement for å se om deres helt vant som av nysgjerrighet etter hva denne innsatsen var. Jølle greide å motstå fristelsen til å bemerke for Peter at hvis han ikke tapte, kom han til å skuffe de oppmøtte.
   ”Siden det bare er oss to, er det vel ikke annet å gjøre enn å vise kortene, eller hva sier du?” spurte Jølle. Peter beveget hodet i hastige rykk opp og ned. Han kunne vel ikke annet.
   Skjelvende foldet han hendene sine utover slik at kortene ble synlige. Han dreiet dem frem og tilbake slik at alle fikk se.
   Peter hadde flush.
   Jølle gjorde ikke noe forsøk på å skjule det sleipe smilet sitt, som bare tiltok i intensitet idet han så det bestyrtede ansiktsuttrykket til motstanderen sin da han la ut huset sitt foran ham.
   ”Da gjenstår vel bare én ting, eller hva?” Det var sekundet før Jølle brøt ut i spotsk latter.
   Peter, på sin side, så ut som et desperat byttedyr omsider stilt opp mot veggen av sin forfølger. Pusten hans kom i rykk og napp, og frustrert kastet han hode fra side til side, som om løsningen plutselig skulle dukke opp i form av noe fysisk. Pannen, kinnene, nesen, ja, hele ansiktet var blankt nok til at man kunne speile seg i det, og Jølle besluttet å vente noen få sekunder til med å avsløre kontrapartens opprinnelige identitet bare for å studere reaksjonene hans litt videre. Dette var sannelig interessant, psykologisk sett.
   ”Er… er dette den eneste måten?” spurte Peter omsider. Stemmen hans kom langt borte fra, og han sluttet ikke å virre med hodet.
   ”Sorry, men du har faktisk tapt”, sa Jølle rolig.
   Nå gikk Peter for en annen taktikk. Han lente seg over bordet og nærmere motspilleren.
   ”Du vet, jeg er en veldig rik mann…” innledet han, men Jølle blåste ham av ved å gjenta: ”Sorry, men du har faktisk tapt.”
   Jølle lot Peter få tid til å komme med noen fortvilede klynk til, før han endelig åpnet munnen og begynte med å si: ”Denne mannen er ikke den dere trur han er…”
   Men der var det også stopp. For lenger rakk ikke Jølle å komme før Peter grep seg dramatisk til brystet og mistet all farge fra ansiktet.
   Først trodde Jølle at det bare var enda en syk ting han fant på for å unnslippe sannheten, enda en siste utvei-løsning, men da han bikket over og den tunge kroppen falt hardt mot gulvet, innså Jølle at det faktisk var alvor.
   ”Han er helt livløs!” vrælte noen som kvikt hadde løpt bort til ham.
   ”Ring krisetelefonen!” skrek noen andre.
   Hva har jeg gjort? tenkte Jølle, men glemte av en eller annen grunn ikke å glise på sin åleglatte måte.

mandag 11. april 2022

Forandringer

Jeg syns alltid det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne når det er lenge siden sist. De siste fem ukene eller deromkring har vært veldig slitsomme for meg, og det som frustrerer meg mest, er hvor lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke bare byggingsprosjektet på den andre sida av veien som sliter meg ut, men det er Nav-møter, bydelsmøter, andres forventninger, å ta vare på meg sjøl, livet i det hele tatt. Og behandlerne mine gjør jo selvfølgelig så godt de kan med meg, de spør åssen de kan hjelpe, men jeg aner ikke, for jeg skjønner ikke sjøl hva jeg trenger, jeg veit bare at jeg ikke har hatt det kjempebra i det siste. Dog litt bedre nå, som påskefreden mer eller mindre har begynt å senke seg. Når andre tar ferie, får jeg ferie fra dem. På den norske Wikipedia-sida om asperger syndrom, står det å lese at "De fleste opplever at tilstanden blir bedre med årene", men for meg er det helt motsatt, jeg føler meg mer og mer tilbakestående jo eldre jeg blir. Eller kanskje det bare er 31 år med maskering og forvirring og å presse seg sjøl utover tålegrensa fordi verken jeg eller andre rundt meg forstod at tålegrensa mi gikk et annet sted enn hos andre, som omsider har kulminert i en gigantisk kollaps. Som når man fortsetter å blåse opp en ballong helt til den sprekker.

Siden sist jeg stakk snuta mi fram her, har det skjedd noen forandringer. En av dem er at jeg har klipt meg:


Jeg har hatt variasjoner av den samme hockeysveisen nå veldig lenge til meg å være, og i all oppriktighet syns jeg kanskje pixieklippen er blant de frisyrene som kler ansiktsformen min best. Ikke minst føles det ufattelig deilig og lett å bli radikalt mye kortere; har du hatt langt hår så godt som hele livet, er du nok ikke klar over hvor mye håret ditt veier, men oh boy, jeg lover deg at man merker forskjell. 

En annen ting som har skjedd siden sist, er at jeg har rukket å bli trettito år. Jeg feira dagen på Aku Aku med gode venner, og feiringa kunne igrunn ikke blitt bedre. Jeg fikk kose med en hund! Jeg fikk til og med gaver!:







En tredje ting som har skjedd, som jeg så vidt har vært inne på før, er at jeg nå anmelder filmer for FilmMagasinet! Jeg ytra et ønske om å gjøre det allerede way back when i 2008, så det er jo godt å se at i det minste noen av drømmene mine for framtida har gått i oppfyllelse, selv om jeg nok som attenåring så for meg at jeg i en alder av trettito år antakelig kom til å ha ting litt mer på stell enn hva som faktisk er tilfellet. 

Og så er det ei fjerde forandring, som jeg i skrivende stund er den jeg angster mest for, men av den enkle grunn at den strengt tatt ikke har skjedd ennå. Jeg har bare bestilt den. Jeg har nemlig meldt meg på introduksjonskurs i aerial hoops:


Jeg har hatt lyst til dette i veldig mange år, men så har jeg liksom ikke skjønt at det er noe man bare kan… melde seg på kurs i? Så det har jeg gjort. Nå skal det sies at jeg generelt ikke er en ekstremt atletisk person, jeg blei alltid valgt sist til laget på barneskolen og gikk ut med en rungende treer i standpunktkarakter i gym fra videregående. Men det skal også sies at det vi nesten utelukkende blei vurdert i, var ballspill og løping, som var det jeg var absolutt dårligst i, mens der jeg var god, i hvert fall kanskje litt over gjennomsnittlig god, var turn og dans, og det utgjorde kanskje til sammen to uker i løpet av et år. Jeg var med andre ord ikke god i de "riktige" tinga, bare de tinga som ikke teltes som "ekte idrett" likevel. Eventuelt at det blei regna som femi, og ikke tøft og macho som fotball og styrketrening, og det maskuline har en lei tendens til å bli høyere verdsatt enn det feminine i de fleste sammenhenger. Jeg er litt redd for at alle de andre på kurset skal være veldig mye bedre enn meg, samtidig som jeg egentlig veit at det er teit å tenke sånn, av flere grunner. For det første presiserer Sometimes på hjemmesida si at det ikke kreves noen forkunnskaper, for det andre er det nettopp et introduksjonskurs, og de som allerede er gode vil sannsynligvis velge litt mer viderekomne kurs, for det tredje har jeg gjort daglig yoga i to år og det er ikke verdens dummeste utgangspunkt, og for det fjerde: om jeg så faktisk er den dårligste der, hva så? Noen må på en måte være dårligst òg. Selv om jeg selvfølgelig gjerne har lyst til å bli god i dette, er det en ukultur å tenke at man gjøre noe bare for å bli god. Det viktigste med å gjøre noe må jo være å like å gjøre det, så hvis jeg ender opp med å elske dette, spiller det egentlig ikke noen rolle hvor god jeg er eller blir.

Så er det dette med at jeg blir sykt engstelig av forandringer, nye rutiner, nye mennesker og nye steder, da. Men heldigvis har jeg nå et ord for hvorfor, og gode venner som støtter meg, så du skal ikke se bort ifra at dette ikke går så aller verst.

torsdag 31. mars 2022

Mars 2022

Opplevelser: Middag på New Anarkali og øl på Vaterland med Mari. Verandachill hos Mari. Afternoon tea på A.C. Perchs med Vibeke. My Dad Wrote a PornoSentrum scene.



Innkjøp: Jeg… har omsider kjøpt meg miksebord?? Som jeg har tenkt på kjempelenge, men bare utsatt i en liten evighet fordi jeg på generell basis har litt vanskelig for å økonomisk prioritere ting jeg har lyst på framfor ting jeg trenger. Egentlig hadde jeg lyst på et fra Yamaha som så penere ut og som, vel, kom fra et merke som er kjent for kvalitet, men så var dette, som var mye styggere og produsert av et merke jeg ikke hadde hørt om, vesentlig billigere og hadde de samme funksjonene, så da får det bare være at jeg syns det ser ganske harry ut, haha. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med det kan jeg kanskje til og med koste på meg å oppgradere.



TV-serie: Det er vel i all hovedsak The Expanse det fortsatt går i, sammen med nye episoder av Killing Eve, som jeg egentlig mista interessen for for to sesonger siden, men så fortsetter jeg å se likevel av gammal vane. Og jeg liker jo tydeligvis The Expanse godt nok til å fortsette å se på det, selv om jeg fortsatt er forvirra av hvor kompliserte alle forbindelsene er. Trur jeg på generell basis er fan av enklere historier, som på ingen måte trenger å bety simplere historiefortelling. Som i The Man In the High Castle er det noe med både skuespill og manus i The Expanse som på et vis føles litt datert eller forutsigbart, kanskje det er en generell Amazon Prime-greie. Men der språknerden i meg fullt ut aksepterer at det ute i det koloniserte asteroidebeltet har oppstått sitt eget språk og sin egen aksent, syns den samme språknerden det er rart at karakterer som er født og oppvokst i asteroidebeltet plutselig snakker perfekt britisk engelsk der de fleste andre enten snakker Belt-kreolsk eller amerikansk engelsk? På samme måten som at én Mars-født soldat snakker australsk mens resten av marsboerne snakker amerikansk? Ja til mangfold, altså, jeg bare syns ikke det gir så mye mening reint lingvistisk. Og: jeg får inntrykk av at vi som seere skal syns det såkalte "forholdet" mellom Miller og Julie Mao er rørende, men det er faktisk bare rart og en anelse creepy. Miller er en ensom mann som innbiller seg at han elsker ei jente han aldri har møtt, og det blir framstilt som vakker, selvoppofrende kjærlighet. Jeg kan gå med på at Miller føler det sånn, men vinklinga syns jeg helt ærlig er problematisk. 


Spill: Jeg har fullført Subnautica: Below Zero, eller jeg har valgt å fullføre det, fordi jeg veit at det fortsatt gjenstår ting å gjøre, men så hadde jeg ikke den samme motivasjonen til å utforske i dette spillet som i originalen. Jeg sitter i det hele tatt igjen med et litt delt inntrykk av Below Zero, for som jeg veit jeg har vært inne på før, er det i større grad enn førstespillet mer et spill og mindre en opplevelse, med et tydeligere narrativ og klarere definerte oppgaver å løse. Men dette større fokuset på en historie gjør at jeg også opplever spillet som litt meningsløst når historien er ferdig nøsta opp i, og i all oppriktighet syns jeg ikke historien er så veldig spennende heller. Dessuten syns jeg sjølve verdenen føles mindre enn den i Subnautica, men det er mulig det bare er fordi i Below Zero er en større del av den over havoverflata, eller kanskje det bare er fordi jeg visste litt mer hva jeg gikk til denne gangen og hadde visse forventninger, mens jeg begynte å spille Subnautica med et helt blankt utgangspunkt. Det har vært en fin spillopplevelse, altså, for all del, og om Unknown Worlds har lyst til å produsere flere spill som foregår på Planet 4546B, spiller jeg dem mer enn gjerne.

Og dermed har jeg vendt tilbake igjen til Fallout 4, som jeg liker stadig bedre og er i ferd med å komme skikkelig inn i. Og apropos store verdener, føles verdenen i Fallout 4 akkurat nå uendelig, noe som både begeistrer og overvelder meg. Og jeg har virkelig lyst til at karakteren jeg spiller skal være et godt menneske, men så presenteres man for valg underveis der det er umulig å velge mellom godt og ondt, fordi alle valga er litt av begge deler. Og derfor har jeg, til tross for gode hensikter, endt opp som en karakter som opererer i en moralsk gråsone, og jeg elsker tankene det gir meg, og hvor utrolig effektivt dette spillet illustrerer det umulige i å dele verden inn i "godt" og "ondt."


Film: The Host, The Lost City, Belfast, Wayne's World og Good Time.

Jeg har vært så sliten denne måneden, og det har føltes mer avslappende å spille enn å se film (til tross for at spilling per definisjon er mer aktivt, men nettopp derfor er det også lettere for meg å holde på konsentrasjonen, som ellers har en tendens til å skli litt ut når jeg ser på film mens jeg er sliten). Good Time er ikke nødvendigvis noe som høres ut som min type film når man bare leser handlingsreferatet, men den var likevel en utrolig medrivende filmopplevelse som, som jeg var inne på i avsnittet om The Expanse, har en veldig enkel historie, og kanskje nettopp derfor er den så engasjerende, for det krever lite ekstrainnsats å følge med på den, den drar deg liksom bare med uten at du trenger å gjøre noe særlig, energien man ellers ville brukt på å huske hvem som var hvem i forhold til hvem og hva, kan isteden rettes mot å, vel, kose seg med filmen. Jeg likte den kornete bildekvaliteten og det generelle gritty-fargerike utseendet, og Robert Pattinson spiller i likhet med meg i Fallout 4 en moralsk gråsonekarakter man ikke kan unngå å heie på.



Bok: Det er kanskje urettferdig av meg mot Sara Sølberg å lese Sarabande mens jeg veit med meg sjøl at jeg egentlig bare vil lese bøkene til Anne Carson igjen og igjen og igjen, men åssen ellers skal man tvinge seg sjøl ut av kjærlighetssorgen hvis man ikke aktivt prøver seg på datingmarkedet igjen? Sarabande er, i likhet med fabelaktige Seismiske smell, full av nydelig poetisk prosa, men så langt har den ikke klart å engasjere meg like mye som den første boka til Sara gjorde.



Musikk: Har hørt mye på Molly Nilsson denne måneden, etter at en av sangene hennes, Mountain Time, i ikke ukjent stil kom deisende ned i hodet på meg mens jeg satt og skreiv en dag. Jeg elsker måten Molly Nilsson balanserer det leikne opp mot det melankolske på, og at det at hun aldri tar seg sjøl så seriøst nesten ironisk nok gir henne enda større slagkraft når hun faktisk er genuin. Det er en lakonisk humor i tekstene hennes som, bare for å toot my own horn litt, ikke er helt ulik skrivestilen i min egen Mjuke, svarte stjerner som i disse dager gjøres tilgjengelig på min Patreon. Yin og yang! Molly Nilsson har mestra kunsten å finne ekvilibrium mellom eufori og dysfori.

torsdag 24. mars 2022

Greier som skjer

Jeg er så innmari sliten om dagen. Jeg har vel nevnt det i forbifarta et par ganger her inne allerede, men de driver og bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor. De begynte i sommer, da med å sprenge berg og basically lage et hull i bakken til å putte huset nedi, og nå over nyttår begynte sjølve bygginga. De holder på hver uke mandag til fredag fra tidlig på morgenen til tidlig på kvelden. Jeg trur de fleste ville syntes støy over en lengre periode ville vært skikkelig slitsomt, men jeg mistenker at det er verre for meg enn for mange andre. Jeg klarer rett og slett ikke å overse det, og jeg får ikke til å konsentrere meg om noen ting. Med andre ord har jeg de siste ukene stort sett gjort noe hver eneste hverdag på dagtid for å unnslippe støyet, men nå er det nå en gang sånn at sosiale interaksjoner, uvante omgivelser og sanseinntrykk jeg ikke kan kontrollere også sliter meg ut, så jeg sitter igjen med en konstant følelse av å være utmatta. Helgene har faktisk blitt hellige for meg, i og med at det er de eneste dagene jeg får fred fra byggingsprosjektet, så da prøver jeg å fokusere på lesing og skriving siden det på ingen måte går an de andre dagene i uka – men fordi jeg altså møter helga utslitt, og lesing og skriving tross alt også krever en del energi fra meg, er det ikke alltid jeg får til dét heller, og dermed blir jeg skuffa over meg sjøl for å ikke utnytte de eneste dagene jeg har til rådighet til å gjøre det eneste jeg føler er meningsfylt med livet mitt. Og det verste av alt er at jeg ikke engang finner noen spesiell trøst i det at de en vakker dag kommer til å bli ferdige, for jeg har funnet boligannonsen på Finn, og dette skal være en bolig med plass til to eller tre familier. Jeg beklager at jeg er ei sur kjerring, men om alt dette betyr at bygginga bare vil bli erstatta av kanskje opp mot ti små barn som på ingen måte kommer til å holde kjeft bare fordi det er helg, veit jeg ikke om det er et alternativ jeg i det hele tatt ser fram til. Og jeg hater at fordi jeg bare leier, har jeg ikke noe jeg skulle ha sagt, at kommunen eller bydelen eller hvem det nå er bare kan bygge et nytt, enormt hus tjue meter unna hagen min og det må jeg bare akspetere, og alternativet til å akseptere det er å flytte, og jeg vil ikke flytte, for jeg liker leiligheten min og huseierne mine og området og flytting er ekstremt stressende. Og jeg har egentlig ikke lyst til å sutre om dette på en offentlig plass som bloggen min tross alt er, og jeg skjønner jo også at enkelte ting må man liksom bare finne seg i, men jeg hater at jeg har en diagnose som gjør det umulig for meg å finne meg i den slags type ting, og at jeg på grunn av den samme diagnosen går på arbeidsavklaringspenger med alt det innebærer av økonomisk uvelstand, for hadde jeg hatt masse penger hadde jeg hatt både mange flere rettigheter og mange flere muligheter til å flytte et sted som i større grad var tilpassa måten jeg fungerer på. Og egentlig er det ikke diagnosen min jeg misliker heller, det er det at samfunnet vårt på generell basis ikke er så veldig interessert i å ta hensyn til minoriteter.

Derfor har jeg ingen ledig kapasitet til å blogge. Jeg beklager så mye, jeg skulle virkelig ønske det ikke var sånn, for enkelte dager er jeg så lei av alt dette spetakkelet at jeg bare griner. I begynnelsen var jeg frustrert og sint, men jeg har ikke lenger energi til det.

Og veit dere hva, jeg savner Rød selvbiografi og Red Doc>, og jeg savner Subnautica og Below Zero. Tidligere denne måneden fullførte jeg sistnevnte, og det skal jeg selvfølgelig snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, men per akkurat nå har jeg liksom ingenting i livet mitt å være hysterisk begeistra over, haha. Rett før jul skreiv jeg om Subnautica at å ha fullført det kjentes som en kjærlighetssorg, men at jeg visste at jeg kom til å føle det samme for noe annet igjen når tida var inne, og rett over jul leste jeg jo Rød selvbiografi, så jeg VEIT jo at intens kjærlighet og vill inspirasjon på et eller annet tidspunkt vil finne veien inn i livet mitt igjen, men akkurat nå er fraværet av det veldig åpenbart for meg.

På den positive sida kan det se ut som at jeg har fått jobb?? Jeg har på følelsen av at det ikke er helt offisielt ennå, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg foreløpig bare testes ut eller om jeg faktisk har fått denne jobben på ordentlig, så jeg tør ikke å si for mye ennå, men jeg skal komme tilbake til det. Og det er en veldig kul jobb. Jeg trur – eller håper hvert fall – at alle dere som kjenner meg vil skjønne hvorfor når jeg etter hvert kan fortelle dere det.

mandag 14. mars 2022

Lunisand – episode 18: Sonny finner også noe rart

Det har vært mye greier i det siste, og alt tyder på at det blir like mye greier framover, så beklager at det er lenge siden sist, og beklager at det sannsynligvis blir like lenge til neste gang. Inntil videre er Lunisand her for deg. Tidligere episoder finner du under Lunisand-knaggen.



Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.


”Faens djevelpung!” ropte Sonny iltert idet han mottok en noe ufrivillig dusj som kom like uventet på ham som det kreative utropet kom på hans søster Theresa, som ikke kunne annet enn å le.
   ”Er det ikke meningen at dette skal forestille en ørken!?” fortsatte han forbannet, og bannet enda mer.
   ”Det gir seg sikkert snart”, prøvde Theresa å oppmuntre ham, men akkurat nå så det ikke ut til å hjelpe noe særlig.
   Dette var andre gang de to nyinnflytterne hadde opplevd regnvær i Lunisand, og selvfølgelig kom det den dagen de begge sluttet likt på skolen, ingen av dem rakk bussen, og begge dermed hadde en lang og kronglete hjemvei foran seg. Heldigvis i nedoverbakke, men langt var det like fullt. Reisen tok en time hvis man gikk for motorisert kjøretøy, så til fots måtte de nok regne med å bruke en god dag. Allerede hadde de vandret i tre timer, og Sonny var så sliten at han helst ville sette seg rett ned og bli der.
   Ganske brått fikk han sjansen også. Han skled på noen rullesteiner, som var ekstra glatte som våte, og gikk rett bakover så det sang. Halebenet fikk seg en god smell, og han følte for å skrike ut en ny remse grove ord.
   ”Gikk det bra?” spurte Theresa, og gjorde et iherdig forsøk på å hjelpe ham opp på to igjen, men det gikk ikke bedre enn at også hun gled, og snart lå de der ved siden av hverandre, allerede dyvåte av regnteppet, som var så tett at det lignet tåke.
   Den andre gangen det hadde regnet, hadde det blitt borte like fort som det hadde kommet. Theresa håpet og antok at det samme ville skje denne gangen, derfor foreslo hun for broren, til tross for at de hadde en fortsatt lang vandring igjen foran seg: ”Hva sier du til at vi setter oss under treet der borte til regnet har gitt seg? Så går vi videre etter at det er over.”
   ”Akkurat som om det hjelper! Vi er allerede så våte som det går an. Jeg vurderer å skaffe meg gjeller”, mumlet han humørløst, men fulgte likevel etter søsteren der hun kløv innunder det nederste bladverket på en hengepil som hadde blitt plantet langs den ulendte støvveien.
   Det så derimot ikke ut til at skuren ville gi seg med det første. Theresa var egentlig glad til. Da hadde de en unnskyldning for å bli sittende her. Selv om hun ikke hadde brukt opp energien på å klage i så stor grad som hva broren hadde, merket hun med en gang hun satt i ro at musklene hennes nøt det. Senene formelig sukket av velvære, og det hadde nok hun også gjort, hadde det ikke vært for at hun hadde rukket å bli kald og hutrende av den overrumplende spylingen. Hun hadde bare på seg en kortermet kjole, og prøvde å forsvare seg selv ved å peke på det faktum at hun tross alt bare hadde bodd her en uke. Hun var ikke vant med ørkenens lunefulle herjinger, og hadde dermed heller ikke noe grunnlag for å vite ting som de innfødte tok for gitt. Ting som at en solrik og het morgen kan ha noen fuktige ess i ermet.
   ”Det gir bare ikke mening”, sa Sonny, og ristet på hodet, ”vi har en bilgal far, men vi har likevel bare én bil? Jeg mener, hvor er logikken?”
   ”Oppe i rumpehullet hans, sammen med alt annet. Seriøst, familien vår stinker”, istemte Theresa, og selv om det ikke akkurat var oppløftende snakk søskenparet bedrev, så var det på flere måter ganske lettende å bare lette litt på trykket innimellom.
   ”Og denne ene bilen må han bruke for å dra på jobb med! Ærlig talt, mann. Ta bussen som alle andre. Miljøet sparer du også”, fortsatte Sonny, og glodde dystert rundt seg bak den dryppende, sorte luggen som virket enda tyngre nå som den holdt på cirka like mye vann som en hvilken som helst sukkulent.
   ”Kanskje vi kan få mamma til å ringe en taxi for oss?” foreslo Theresa.
   ”Ja, herfra, mener du? Hva forventer du at hun skal si? At ungene hennes sitter under en hengepil et eller annet sted på strekningen mellom Karategata og Lunisand skole?” fnøs Sonny.
   ”Men vi kan gjøre det så snart vi kommer frem til et gatenavn. Nei, vent! Jeg har jo faktisk GPS på mobilen min!” kom Theresa brått på, og fisket den frem fra hoftelommen, bare for å finne ut at det var null dekning.
   ”Innse det, sis. Vi er eid”, brummet Sonny.
   De to søsknene satt en liten stund i taushet. Sonny greide ikke å tenke på noe annet enn hvor åndssvakt urettferdig det var at de ble nødt til å gå hele den lange veien hjem. De kunne likeså godt overnatte her ute. Snart kom tussmørket til å smyge seg på, og da ble det enda verre. Dessuten var det sikkert mange rare dyr i denne utmarken. I Kosdal, som lå lenger mot nord, hadde ikke bare terrenget vært helt annerledes, men han hadde i tillegg på følelsen av at Lunisand i det hele tatt var… villere, på en måte. Kosdal hadde virket så ordentlig og sofistikert, men her var det lenger mellom hver bolig, og viltvoksende planter krabbet langs husveggene til hvermannsen. Det villeste som fantes på hjemstedet, var sommerfugler. Her, derimot, ville han ikke ha blitt overrasket om de hadde kjørt forbi en coyoteflokk på vei til skolen. Han måtte grøsse ved tanken. Tenk om de ble overfalt?
   Men da han så bort på søsteren, satt hun tydeligvis i helt andre tanker. Hun kikket ned i fanget sitt, og ikke ut på de våte omgivelsene slik Sonny gjorde, og hun tygget seg hemmelighetsfullt på underleppen. Om de tynne leppene krøp et nærmest forventingsfullt smil, og det var tydelig at hun hadde noe spesielt i tankene.
   Da hun merket at broren så på henne, bestemte hun seg for å dele det med ham.
   ”Jeg tror jeg er forelsket”, røpet hun, og kinnene antok en rødere nyanse.
   ”Han emoungen, eller hva?” smilte Sonny tilbake, glad på hennes vegne.
   ”Som om du bør snakke så høyt”, fnøs hun ertende, ”men jo, jeg tror vi tenker på den samme. Mio, han som går i klassen min.”
   ”Er ikke han sammen med den latinske bimboen?” spurte Sonny.
   ”Nei, det viste seg at det var søsteren hans”, sa Theresa, bare for å få som respons fra Sonny: ”Da slo du henne ned for ingen nytte, da!”
   ”Hold kjeft!” sa Theresa brydd, tydelig pinlig berørt over hele affæren, og slo etter ham.
   ”Han er den eneste som har snakket til meg så langt på den nye skolen”, fortsatte hun, og før Sonny i det hele tatt hadde rukket å tenke seg om, hadde han bust ut med: ”Jeg er rimelig sikker på at jeg er forelsket selv.”
   ”Åh?” Theresa snudde hele kroppen mot ham, og hele ansiktet hennes glødet av iver, ”i hvem da? Det har du ikke sagt noe om! Fortell!”
   ”Eh…” Sonny tok en pause. Først nå innså han hva han egentlig hadde sagt. Det var ikke det at han var redd for å skjule noe for søsteren, men… nå som han tenkte seg om…
   Nei. Nei. Han var ikke
forelsket i det der Julian-dyret. Han var bare fascinert fordi han var så annerledes enn alle andre han noen gang hadde møtt.
   ”I hvem da?” maste Theresa videre, og nok en gang greide ikke Sonnys hjerne å reagere før han hørte seg selv svare: ”I Julian, han som bor rett over gaten.”
   
Faen.
   Derimot så ikke Theresa ut til å tenke noe over det på noen måte. Tvert imot utbrøt hun begeistret: ”Åh, han er så kul! Jeg har sett ham flere ganger ute. Han gjør liksom så mye… ja, så mye jeg ikke engang hadde tenkt over at går an. Jeg så ham en gang da han tydeligvis hadde blitt utelåst, og han fikset det hele ved å klatre opp i det store eiketreet utenfor huset deres og derfra gå inn gjennom vinduet sitt, helt øverst i det tårnet som stikker opp! Han kunne sikkert ha gått gjennom et av de som var på bakkeplan, men det var akkurat som om han gjorde det bare for å, tja… skape litt spenning, kanskje?”
   Sonny smilte takknemlig til henne, men innvendig var det full storm. Bare ved å si det høyt, at han var forelsket i Julian, og ikke Julia, hadde han på en måte bekreftet det han i en tid nå hadde fryktet. Samtidig kjentes det litt lettende. Nå slapp han å gå rundt med denne gufne følelsen av å hele tiden ville sprenges innvendig. Nå var katten ute av sekken, og det var på tide å lære en ny side av seg å kjenne.
   ”Men er ikke han veldig… utadvendt? Sånn, selvsikker, liksom… Han virker så trygg på seg selv, nesten litt vel mye. Jeg tror han er ganske populær”, sa Theresa, nesten bekymret.
   ”Han virker ganske selvsikker, ja, og jeg tror ikke han tenker det samme om meg”, sa Sonny, forbauset over hvor enkelt det var å finne ordene, ”jeg har sett hvordan han er med andre. Du vet, han går jo på samme skole som oss. Og, hva skal jeg si, han oppfører seg ikke annerledes med meg. Jeg tror det rett og slett er naturlig for ham. Å snakke med folk han ikke kjenner, altså. Så utadvendte personer som ham tenker sikkert ikke over det engang; de bare slår av en prat med alle som ser ut til å trenge det. Hver gang han har pratet til meg, er det sikkert bare fordi jeg tilfeldigvis var i nærheten.”
   ”Men var det ikke han som inviterte deg på den festen nå til fredag? Det må da bety noe!” oppmuntret Theresa, som overrasket var vitne til hvordan broren ristet på hodet.
   ”Han stod og delte ut flygeblader midt i skolegården, for helvete”, smilte han trist, ”er man så populær som ham, er det bare om å gjøre å ha flest folk på festene sine.”
   Theresa rettet på ham: ”Er man så populær som ham, er det et privilegium å bli bedt på festene hans!”
   Sonny så på henne, med et vagt håp tent i de bleke øynene.
   ”Tror du virkelig det?” spurte han tynt, og hun nikket opprømt.
   En ny stillhet la seg om dem, og de eneste lydene som hørtes, kom fra de dumpe plaskene fra det fortsatt sivende regnet. Det falt derimot ikke like tett lenger, og nå kunne man faktisk se de separate dråpene.
   ”Ikke si det til mamma og pappa”, kom det plutselig fra Sonny, og Theresa skvatt litt av det brå stemningsbruddet, men samlet seg snart og sa halvveis forståelsesfullt, halvveis fleipende: ”Hva tror du om meg egentlig? Selvfølgelig skal det være det første jeg gjør når jeg kommer hjem!”
   ”Din store jævel”, flirte han mildt, og ga henne et kraftig dult i siden.
   ”Hva var det for noe?” lo hun, ”din lille jævel!” Og dermed gjengjeldte hun dyttet.
   Tullingen deres ble derimot avbrutt av en svak lyd de begge hørte.
   ”Hva var det?” spurte Theresa, og frøs alle bevegelser.
   ”Det låter som…” begynte Sonny, men lenger kom han ikke før han hadde satt seg opp, krøpet ut under hengepilen, og sett seg om ute på den åpne plassen igjen. Det hadde da visselig kommet et sted herfra, hadde det ikke?
   Der var det igjen! Tynt og nærmest bedende, lød det, og på den andre siden av veien stod noen bregnelignende planter. Disse ga Sonny seg til å gjennomsøke.
   Han måket de brede bladene til side, bare for å komme over en sammensnørt sekk. Denne tvang han åpen med nevene sine, og fant dermed lydkilden.
   ”Hva er det du…” Theresa kom opp bak ham og tittet over skulderen hans, og avbrøt i samme sekund seg selv ved å gispe.
   ”Det er jo en kattunge!” utbrøt hun.
   ”Nei”, sa Sonny, og løftet dyret opp, ”hun er voksen. Men det er en katt, det har du helt rett i.”
   Den forskremte krabaten likte dårlig å få vann helt over seg, og ristet misfornøyd på hodet. I en hvilken som helst annen sammenheng, ville hun nok ha stukket av gårde i frykt, men sannsynligvis var hun både så redd og utmattet at hun ikke greide å gjøre annet enn å bore neglene dypt inn i Sonnys armer, noe som gjorde ham fint lite, i og med at han hadde en godt polstret jakke på seg.
   ”Så utrolig pen hun er! Men…” Theresa reiste seg opp og bøyde seg frem for å få et bedre blikk på den bergede, ”… det er jo en siameser! De kattene er seriøst dritdyre!”
   Sonny fnøs av kommentaren hennes og sa: ”Det er idiotisk å måle dyr etter penger uansett! Hvem er det som har bestemt at for eksempel en perser er mer verdt enn en huskatt? Et liv er et liv, og det var det noen frekke kødder som ikke ville at pusen her skulle ha! Det var bare flaks at vi fant henne!”
   ”Hvordan kan du forresten se at det er jente?” spurte Theresa, og Sonny ble forlegen idet han sa: ”Vel… hun er rett og slett mindre enn hannkatter. Og ser du at hun ikke har så fremtredende værhår i ansiktet? Hos hannene er de som oftest tydeligere.”
   ”Skal vi ta henne med hjem?” spurte Theresa, og Sonny blåste: ”Selvfølgelig! Jeg håper ikke du så mye som vurderte tanken på å bare la henne bli her! Mamma og pappa blir nok ikke blide, men jeg går ikke i fra henne her!” Og etter at de ordene var talt, reiste han seg resolutt opp med katten i armene og spaserte nedover veien, til tross for at regnet enda ikke hadde holdt opp.
   ”Vent på meg, da!” ropte Theresa, og kom settende etter.
   Det var ikke det at hun ville at broren bare skulle etterlate katten i sekken som om ingenting hadde hendt, men hun bare visste at dette kom de til å få trøbbel for. Så klart ville hun ikke under noen omstendigheter ha valgt annerledes selv, men hun ville bare at Sonny skulle være klar over at dette kom nok ikke til å gå ubemerket hen.
   Etter å ha gått noen minutter i nedoverbakke og blitt like våte som før de søkte tilflukt under det store treet, hadde de vektige skyene over dem blitt slitne, og regnet holdt opp. Kort tid etterpå banet solen seg vei, og strålte opp området til sanden glødet som et helt hav med rubiner. Det hadde faktisk ikke Theresa tenkt over før, men nå som hun så utover det lille tettstedet oppe fra høyden, var hun ikke blind for at det slettes ikke var uten sjarm, og at det faktisk var bedårende vakkert på sin måte.
   Med ett sa Sonny: ”Prøv GPS’en nå.”
   Den hadde Theresa helt glemt, men ivrig tok hun den frem, og kunne lettet bekrefte at nå var det dekning. Hun fant dermed raskt ut hvor de var, og ringte selv direktenummeret til drosjesentralen mens hun demonstrativt satte seg på en nærliggende stein og tok av seg de gnagende støvlettene.