August 2024

Opplevelser: Kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla. Lønsj på Sara og drikke på Brewgata med Renate, Mari og Martina. Skrivetreff med skrivevenner. 

(Foto: Renate)

Innkjøp: Mischelle Moy, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, har designa denne fleecegenseren, og siden jeg generelt er veldig fan av å kjøpe produkter fra kreative folk jeg liker, er jeg herved ekstra klar for kaldere tider.

TV-serie: Har endelig sett Fallout-serien, og den levde opp til forventingene. Syntes muligens den var hakket for lettbeint i forhold til spillserien, men jeg koste meg absolutt, og ikke minst er jeg veldig glad for at serieskaperne bestemte seg for å beholde det corny soundtracket. Veit ikke om jeg tør å anbefale den til folk som ikke allerede er kjent med spilluniverset, i og med at den ikke bruker noe særlig tid på world building, samtidig som det godt kan hende at det går helt fint å ikke sitte på masse bakgrunnskunnskap når man gir seg i kast med denne – jeg veit ikke, siden jeg jo gjør det. 

Film: Late Night with the Devil, All of Us Strangers, Last House on the Left, Saltburn, Tron og The Void. De filmene blant disse som jeg har tenkt mest på i ettertid, er Saltburn og The Void. Jeg visste veldig lite om Saltburn på forhånd, utover at jeg hadde sett den blitt nevnt i forbifarta i Incredibly Strange Films-gruppa på Facebook (som er stedet jeg sannsynligvis får mine fleste filmtips fra). Da jeg begynte å se den, trudde jeg at jeg hadde ei ganske klar formening om hva slags film jeg hadde med å gjøre, men den overraska meg bare mer og mer jo lenger den varte, og endte opp med å være en av de mest uforutsigbare og underholdende filmene jeg har sett på lenge. Jeg anbefaler å lese så lite som mulig av synopsiset på forhånd. Om det er en god eller dårlig film er jeg ikke sikker på, men det føles heller ikke så viktig. The Void har mange svakheter, men også den er ekstremt underholdende (vel å merke hvis man i utgangspunktet liker body horror), og jeg satte enormt pris på at spesialeffektene i all hovedsak var praktiske og ikke CGI. Antakelig den filmen jeg har sett som i størst grad har klart å gjenskape stemninga fra novellene til H.P. Lovecraft, og det inkluderer det jeg har sett av faktiske filmatiseringer av novellene til H.P. Lovecraft. Tullete, campy, ekkel, irriterende, kul, ambisiøs og sjølhøytidelig på én gang, med fryktelig høy popcorn-faktor.

Musikk: Føler det er min oppgave her i verden å ha ei offisiell mening om hver nye singel som TR/ST slipper, og dere som faktisk har fulgt med, veit hvilken skuffende oppgave det har vært så langt i år. Augustsingelen er Dark Day, ei låt jeg på én måte er takknemlig for at i det minste ikke fortsetter i det samme sporet som All At Once, Soon og Robrash, men så er det jo ikke til å komme ifra at heller ikke Dark Day gir meg noe spesielt. Jeg håper disse nye singlene bare er en glipp i en ellers plettfri diskografi, litt som Taiga av Zola Jesus, og at han kommer sterkere tilbake seinere, for jeg syns jo det er rart at en artist som har stått bak noen av mine viktigste musikalske opplevelser, plutselig ikke klarer å prestere noe bedre enn midt på treet. Men i likhet med julioppsummeringa, velger jeg også denne gangen å i tillegg slenge på månedens hyggeligste popoppdagelse. Jeg ser inn i spåkula mi og forutser at når alle har blitt lei av den ikke spesielt interessante musikken til Charli XCX (beklager, jeg har aldri klart å like henne), står Chloe Qisha klar til å ta over. Ærlige tekster som er lette å kjenne seg igjen i, kort nok til å klare å holde på oppmerksomheten til Gen Z og dansbare refrenger: dette er sånn popmusikk bør være.

Throwback Thursday: Aloha verden – trettiende kapittel

Dette, folkens, er siste kapittel av Aloha verden, en roman på 161 Word-sider, men det slutter ikke der!! Aloha verden er første bind i en trilogi, og om det er en brennende interesse for det, skal jeg vurdere å poste de resterende to binda i tillegg, men sånn som ting er nå, gir jeg meg for denne gang. Det har vært gøy å dykke ned i dette universet som betydde så mye for meg da jeg var tenåring, men tida er moden for å gå videre. 

Også, wow, jeg brukte virkelig en hel roman på anekdotiske "så gjorde vi det, så gjorde vi det"-scener, før alt dramaet, som ideelt sett burde vært litt jevnere fordelt utover, kommer hulter til bulter og alt på én gang og som julekvelden på kjerringa helt i siste kapittel. Med dét sagt, er det jo på et vis det samme jeg fortsatt sliter med når jeg skriver. Det språklige er i stor grad på plass (påstår ikke at det var det i 2004, altså, haha), men det å konstruere et solid narrativ? Oh boy, fortsatt vanskelig. Jeg har nok også blitt flinkere til dét på tjue år, men jeg er den dag i dag glad i anekdotisk skriving og slices of life. Kausalitet er liksom ikke min sterkeste side. Men jeg prøver. Prøver stadig.

Klikk på Aloha verden-knaggen for å komme til hele arkivet med kapitler. 

Vi var langt fra overlykkelige da flyet omsider landet. Vemodige tok vi imot bagasjen vår før vi tunge om hjerte steg inn i taxien. 

   Alle var triste, ja visst var vi det, men Sid var som et nervevrak. Han satt spent som en buestreng på hele veien til huset vårt og da vi gikk ut, så han seg nervøst rundt omkring. Fyren var paranoid, men jeg skjønner ham. Hadde jeg visst at en som tidligere hadde prøvd å ta livet av meg lurte et sted der ute, hadde jeg sannelig vært like anspent som Sid. Dessuten skvatt han utrolig lett med en gang vi var hjemme. Var det en liten lyd som kom uventet på ham, til og med mens vi var inne i huset, spratt han himmelhøyt og krevde at han fikk vite hva det var med vettskremte øyne. Øynene er, som sagt, sjelens speil og nå var det ikke den vanlige tristheten jeg så i øynene til Sid: Det var redsel. Han gikk rundt i flere dager hjemme, alltid på vakt, for mye på vakt, så mye at jeg begynte å bli redd for ham. Han var helt paranoid, konstant på grensen til panikk og jeg bekymret meg for ham. Han kunne rett og slett bli gæren av det.

   Ei uke gikk, faren deres hørte vi ikke noe fra eller så ikke noe til, men Sid var fortsatt like skremt. Jeg var ikke den eneste som var engstelig for ham heller. De andre guttene, særlig Tobias, var like urolige for at dette faktisk skulle etter hvert gjøre Sid gal. Han var nesten gal allerede.

   En kveld huket Tobias tak i meg og sa noe jeg kommer til å huske: ”Jeg tror vi er nødt til å sende ham på et sånt sykehus for mentalt syke, jeg. Han er ikke god. Vi burde gjøre det nå så han får behandling før det er altfor sent.” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Såklart var også jeg livredd for at det virkelig skulle skje Sid noe, den snille, herlige og morsomme personen jeg hadde blitt så intenst glad i som nå hadde forandret seg til et nervevrak på tomgang. Han hadde paranoia, rett og slett, og det var umulig å få inn et fornuftig ord til ham. Samtidig ville jeg ikke at han skulle bli sendt bort, murt inn sammen med de som virkelig var gale, men jeg tenkte at hvis vi ikke fikk gjort noe med denne permanente panikken til Sid, kunne det gå med ham på samme måte. Derfor var det vel ekstremt motvillig at jeg til slutt sa ja.

   Allerede neste kveld skulle Tobias og jeg prøve å få med oss Sid til (p)sykehuset. Det var allerede veldig sent. Hvor vi skulle, sa vi ikke noe om, han var jo alt nå like skvetten som et rådyr og det ville uroe ham enda mer hvis vi fortalte ham at vi hadde planlagt å legge ham inn… der.

   ”Blir du med å gå en tur?” spurte Tobias den en gang så bekymringsløse broren sin. 

   ”Ut?” spurte Sid og så på ham med et vilt uttrykk i øynene. 

   ”Ja. Det blir ikke langt”, prøvde Tobias å overbevise ham. Men Sid ville ikke bli overbevist. I stedet gjemte han seg bak en stol og hveste: ”Nei! Ikke ut!” 

   ”Jo! Kom igjen, nå, kom igjen”, sa Tobias og nærmet han seg omtrent som man nærmer seg en forskremt kanin.

   Jeg merket noe vått nedover kinnet mitt. Jeg var så lei meg. Jeg følte at alt dette var min feil, selv om det sikkert var dagen han så faren her i byen som gjorde utslaget. Å se Sid sånn skar meg i hjertet som kniver og jeg greide ikke engang å få et lite glimt av den han var før dette marerittet begynte. Han var livredd og panisk hele tiden og alt jeg kunne gjøre med det var… ikke noe. Eller kanskje jeg kunne det. Allikevel hadde jeg stått helt stille og sett på denne fantastiske gutten sakte, men sikkert, ble forvandlet til en høyspentledning. Det virket som om han ikke var hjemme, omtrent som i Exorcisten, filmen om ei jente som blir besatt av en demon. Det virket som om Sid også var besatt og det verste av alt var at det ikke fantes et spor Sid igjen.

   ”NEI! NEI! NEI!” De panikkslagne skrikene til Sid traff meg som spyd i hjertet. Jeg begynte å hulke høyt når jeg så hvordan Tobias dro ham i armen, men det eneste han gjorde, var å stritte imot og skrike. På nytt stirret jeg ham inn i øynene, men jeg fant ikke et snev av den gløden de en gang hadde hatt. Det eneste jeg så var noe vilt som ikke ville slå seg til ro. Han var helt besatt.

   ”Bare en kort tur?” ba Tobias, men nå hadde den infernalske hylingen til Sid gitt seg. Han hadde sluttet å kjempe imot, i stedet lot han Tobias trekke ham med seg mens han gråt og tryglet. Det gjorde meg virkelig vondt å se ham sånn.

   ”Sånn. Her er jakka di. Du får den på deg, ikke sant?” spurte Tobias mens jeg så at også han kjempet mot gråten. 

   ”Ikke ta meg til ham, ikke ta meg til ham!” hikstet Sid mens Tobias tok på ham parkasen. 

Da han til slutt var ferdig påkledd, måtte Tobias leie ham ut utgangsdøren mens jeg fulgte bak. Hele tiden prøvde Tobias å berolige ham, men han gråt hele veien. Folk på gaten snudde seg og så rart på oss og de tenkte nok sitt om Sid.

 Jeg gikk, som jeg sa, bak dem. Jeg gråt. Strigråt. Jeg brydde meg ikke noe om at det var kaldt i luften og at tårene mine kunne fryse, jeg var bare så utrolig lei meg for Sid sin skyld. Kanskje det ikke var noen vei tilbake. Kanskje han fortsatte å være sånn hele sitt liv. Det var min feil også. Hadde jeg bare gått med på å ta ham til sykehuset for psykisk syke før, hadde det ikke gått så vidt. Kanskje han kunne reddes da. Ikke nå. Han var nok dømt til et liv i evig panikk. 

   Der var det. Sykehuset. Tobias og jeg stod på trappen med Sid imellom oss. Sid gråt. Jeg gråt. Tobias gråt. Tobias klemte meg og gråt intenst mot skulderen min mens den sinnssyke broren hans hadde kastet seg ned på knærne og gråt og gråt han også, men han fordi han nesten var lammet av redsel. Redsel for sin egen far.

   Jeg kastet et blikk bort på Sid igjen og nok en gang følte jeg at tårene kom. Hvor hadde det blitt av gutten jeg hadde falt så for? Han var borte. Gutten jeg… elsket… var borte vekk. Som snø for solen.

   Plutselig tok hulkingen til Tobias en brå slutt og han kikket opp fra skulderen min. Han hadde fått øye på noe. 

   ”Å… å nei…” hvisket han, knapt hørbart. 

   Jeg snudde meg for å se hva han hadde fått øye på som satte et sånt sjokk i ham. Og stivnet. Der kom han. Én gang, én enslig gang, hadde jeg sett ham før, men det var nok. Mot oss kom faren til Sid og Tobias.

   Plutselig fikk Sid øye på ham også. Han snudde hodet og stivnet et øyeblikk før han på nytt begynte å hyle. Deretter satte han seg opp og la på sprang. 

   ”Nei! Sid!” ropte Tobias og kom etter ham, men Sid bare skrek og løp videre, mistet balansen, falt, kom seg opp og løp igjen. Men han hadde visst blitt mer skadet enn han trodde, for snart måtte begynte han å halte. Han hadde falt temmelig hardt.

   Faren hans hadde sett ham også. Han satte også opp fart og gikk raskt og bestemt mot oss. 

   ”Å herregud, hva skal vi gjøre?” hvisket Tobias før han foldet hendene og begynte lavt å be Fadervår. Hadde jeg vært kristen og hadde trodd på Gud, hadde nok jeg gjort det samme, men siden det ikke fins et spor av den kristne tro i meg, lot jeg være. I stedet så jeg vettskremt på mannen som var nesten-morder og nå nærmet seg faretruende raskt.

   Plutselig skjedde alt så raskt at det er vanskelig å forklare. De bare dukket fram som fra ingensteder. Flere. En gjeng. Og de hadde våpen. En hadde kølle, en annen pistol. Siden det ikke var noen der bortsett fra nesten-morderen, Tobias, Sid og meg, flokket de seg rundt faren til Sid og han med kølla slo til ham så han deiste i bakken. 

   Da Sid så det, kom han hinkende mot oss. Han sa ikke et ord, men et blikk inn i de uttrykksfulle øynene hans, og jeg forstod. Han så fortsatt redd og trist ut, men også noe nytt. Han virket lettet. Lettet over at faren hans kanskje snart skulle bli drept.

   Han med kølla slo til faren deres så blodet begynte å strømme fram. Vi tre stod bare som forheksede å så på.

   Da fyren med kølla løftet seg for å slå nok en gang, rykket det til i Sid, men Tobias holdt ham tilbake. Nå hadde også hans øyne forandret seg og de lyste kun av en altoppslukende følelse. Hat. Hat mot faren sin som nesten hadde tatt livet av sin egen sønn og hans bror.

   ”Han drepte deg nesten. Hvorfor vil du redde ham?” snerret Tobias til Sid, men jeg så at Sid bare ble engsteligere og engsteligere. Jeg så det på øynene hans.

   Jasså, der har du det. Det måtte sitte langt inne i ham, men Sid hadde fortsatt litt til overs for sin egen far som nesten hadde drept ham. Nå var han redd disse folkene skulle drepe ham. 

   Plutselig begynte de å fjerne seg! Gruppen med mennesker hadde nok tenkt å la faren til tvillingene ligge der, forslått.

   Ikke alle dro. En ble igjen. Han hadde pistol. Nå siktet han på nesten-morderen som lå der hjelpesløs i snøen og tryglet for livet sitt.

   ”Trykk på avtrekkeren. Trykk på avtrekkeren”, hørte jeg Tobias mumle mellom sammenbitte tenner.

   Nå skjedde alt som i en storm! Alt gikk veldig, veldig fort. Fra det øyeblikket Tobias holdt et sterkt grep rundt høyrearmen til Sid til det øyeblikket Sid greide å rive seg løs fra grepet og storme i vei, kaste seg mot mannen med pistolen som straks ble slått i bakken. Pistolen gled ut av hendene på ham og Sid var rask med å plukke den opp og peke den mot den nå avvæpnede mannen som lå der under ham.

   ”Sid! Hva går det av deg? Sikt den mot pappa, sikt den mot pappa! Det monsteret fortjener ikke å leve!” skrek Tobias til ham. Sid ristet bare sammenbitt på hodet og da han gjorde seg klar til å trekke av, kom fyren seg fort på bena og sprang vekk. Det samme gjorde faren deres som nå lå bak Sid.

   Sid virvlet rundt idet han hørte fottrinn bak seg. Faren løp vekk og med et forskremt blikk, så han seg over skulderen og ropte: ”Takk, Sid.”

   Tilbake stod Sid. Han holdt fortsatt pistolen i hånden, men den gled rett ut.

   Jeg vet ikke om det var på grunn av smerten i beinet som sikkert hadde blitt sterkere etter det lynraske bykset eller om han rett og slett var… ja, jeg vet ikke engang hva slags ord jeg skal bruke for å beskrive det. I allefall segnet han om mens han skalv som et aspeløv over hele seg.

   Tobias og jeg skyndte oss bort i ham. Nå som jeg skjønte hvor mye øynene kan fortelle, tok jeg titt på Tobias. Hatet var borte og nå så jeg bare omsorg. Han brydde seg virkelig om Sid. 

   ”Åssen går det med deg?” spurte Tobias da vi var borte hos ham. Han satt fortsatt nede i snøen. Da Sid verken gjorde mine til å reise seg eller svare, satte Tobias seg ned ved siden av ham og la armen rundt skuldrene hans. De gjorde ikke noe, de bare satt der. Jeg hadde halvveis ventet at Tobias skulle si noe sånt som ”hvorfor drepte du ham ikke mens du hadde sjansen?”, men han gjorde ikke det. Kanskje han forstod Sid. 

   Plutselig reiste Sid seg på beina. Det samme gjorde Tobias. 

   Sid smilte til Tobias, et broderlig og varmt smil. Og øynene hans? Takknemmelighet og kjærlighet. De var virkelig bare helt utrolig glad i hverandre. 

   Lenge stod de bare slik. Så åpnet Sid munnen og sa: ”Takk”. ”Ingen årsak”, sa Tobias og ga Sid en rask klem.

   Det virket som om Sid la merke til meg først nå. Han kom mot meg, smilende. Nå var han endelig seg selv igjen. Galningen hadde måttet vike for den ordentlige Sid.

   ”Hei”, sa han da han var borte mot meg. 

   ”Hei”, sa jeg tilbake, kom ikke på noe annet å si. 

   ”Takk skal du også ha”, sa Sid. 

   ”Ingen årsak”, sa jeg og følte meg brydd.

   ”Hør her, jeg har kanskje oppført meg litt rart og sånn noen ganger, men… det har ikke alltid vært så lett”, sa Sid og så ut som han skulle begynne å forklare noe mer, men jeg bare sa til ham: ”Det er greit. Jeg skjønner deg.” 

   Lenge stod vi uten å si noe. Jeg lette etter noe å si, men hva enn jeg til slutt fant, virket det helt dumt og som om det ikke passet inn, så jeg lot heller være. Plutselig fant jeg ord allikevel. Det var ikke mye jeg sa, men det betydde så utrolig mye og da kunne det være samme hvor mye det var. 

   ”Veit du, Sid?”, sa jeg, ”du er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt”. Sid satte opp et ansiktsuttrykk som minnet mest om en tiggende hund ved bordet idet han spurte: ”Bare en venn?” Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så gikk det opp for meg at han faktisk følte det samme overfor meg som jeg følte for ham, derfor sa jeg: ”Nei. Du er bare helt spesiell og enestående, du” – og kysset ham. 

Juli 2024

Opplevelser: Tur til Astrup-Fearnley-museet for å se Cauleen Smiths The Deep West Assembly og middag på New Delhi med Vibeke. Middag på Anchas bodega og kinotur med Vibeke. Besøk av Martina.

Innkjøp: Har kjøpt et nytt par gode joggesko fordi jeg trenger å ha noe å bytte på Hoka-skoa mine med (i andre farger enn pastell, fordi det tross alt ikke passer til absolutt alt). Har også kjøpt det nyeste nummeret av TWIMC-magasinet, både fordi det er masse interessant lesestoff og for å vise at jeg setter pris på den kulørte presse, også i vår digitale tidsalder. ♡

TV-serie: I all hovedsak har jeg sett House of the Dragon, og jeg skal være forsiktig med å utrope serien til like bra som Game of Thrones, samtidig som… den kanskje er det? Med timeslange episoder skal det faktisk godt gjøres, hvert fall når publikummet er meg, å etterlate seeren med følelsen av ER EPISODEN FERDIG ALT??? MÅ JEG VIRKELIG VENTE EI HEL UKE PÅ MER???? men det er tilfellet med House of the Dragon. Og! Jeg har gjenoppdaga Better Things. I alt styret og omorganiseringa av HBO via HBO Max til Max, mista jeg tråden og antok at jeg hadde sett alle sesongene, men nylig fant jeg ut at jeg mangla femte og siste sesong! Nå er jeg helt i sluttspurten, og det er en serie det er lett å bli glad i. Anbefales til alle som likte Pørni.

Film: The Greatest Showman, Inside Out, Naked, Kinds of Kindess, The Zone of Interest, Troll 2 og Prey. Kinds of Kindness er like morsom, grotesk og forskrudd som man forventer av Yorgos Lanthimos, selv om tre-novellefilmer-stappa-inn-i-én-lang-langfilm-formatet kan gjøre det vanskelig å holde tunga rett i munnen. Men en like stor plass i hjertet mitt som høykulturell kunstfilm, har tross alt lavbudsjettert B-film, fordi inne i meg eksisterer motsetninger på generell basis side om side i perfekt harmoni. Endelig fikk jeg sett Troll 2, som har vært på ønskelista mi i årevis nå. Filmen har forøvrig ingen sammenheng med Troll som kom noen år tidligere; tittelvalget blei utelukkende gjort av såkalte utspekulerte distributører som ville lure de som hadde sett Troll til å se Troll 2. Og dere, det er faktisk en egen kunst å lage severdige dårlige filmer. Problemet med de aller fleste dårlige filmer er at de rett og slett er skikkelig kjedelige. Derfor er jeg enormt takknemlig for filmer som The Room og Troll 2 som klarer å underholde hele løpet igjennom. 

Musikk: TR/ST har annonsert nytt album, noe jeg selvfølgelig gleder meg til, samtidig som jeg helt ærlig er en anelse bekymra, for bortsett fra The Shore, som jeg elska, har alle de nye låtene i beste fall vært middelmådige. Den nyeste singelen, All At Once, har vokst litt på meg siden jeg hørte den første gang, og den er ikke dårlig, men den lever likevel ikke opp til standarden TR/ST har satt for meg med alle sine tidligere utgivelser. Begynnelsen av låta gir meg litt Black Marble-vibber, men der den varme og djupe vokalen til Chris Stewart umiddelbart påkaller en lengtende følelse av nostalgi, klarer ikke den særegne nasale syngestilen til Robert å kle låta på samme måten. Vokalen hans bærer kjølige, urovekkende låter mye bedre enn den bærer sommerlige pop bops som All At Once. Dessverre. Men noen som virkelig har lagd en helt perfekt pop bop, er Chappell Roan, som jeg liksom hadde bestemt meg for å ikke bli fan av, bare fordi det verka litt i hipsterhjertet mitt å like noe som alle andre også liker, men Hot To Go! er jo virkelig det sommerdrømmer er lagd av. Jeg fikk et mildt sjokk da jeg fant ut hvor ung Chappell Roan er, ikke fordi hun ser gammal ut, men fordi jeg var helt sikker på at noen som var i stand til å lage musikk som dette, måtte ha vokst opp på åtti- og nitti-tallet, med alt det innebar av new wave og jock jams. 

A man dances alone at night

Jeg står på plass nummer sju på ventelista for å komme inn på tredjeåret i Tromsø, og det føles overraskende greit. Med tanke på at de tar inn seks stykker, innebærer det at en hel klasse pluss én til må si fra seg plassen før jeg kommer inn, så jeg gidder ikke å håpe på et mirakel, men jeg klarer faktisk å være fornøyd med å i det hele tatt ha kommet på venteliste, og det er jeg helt ærlig litt overraska over. Nesten så man skulle tru at jeg var mental friskere enn på lenge, si, kanskje mer enn noen gang. Er det luftakrobatikken som gjør det? Er det ADHD-medisinene? Samme kan det egentlig være, dette beviser i alle tilfeller at jeg for én gangs skyld har gjort noen veldig kloke valg i livet de siste åra eller deromkring, og dét er generelt noe jeg ikke har hatt for vane å gjøre.

Jeg fikk forresten nei fra litterär gestaltning. Som også føles helt greit.

For ei lita stund siden gjorde jeg noe som fortsatt føles ekstremt skummelt: søkte om bistand i hjemmet. Jeg har i løpet av alle mine år som udiagnostisert blitt fortalt at jeg er rotete og lat. De fleste har uttrykt at det er stort problem. Noen har uttrykt at de ikke bryr seg, fordi "det er opp til deg åssen du velger å ha det." Selv om sistnevnte reaksjon har føltes bittelitt mindre sårende enn førstnevnte, har den likevel føltes feil, fordi åssen jeg har det rundt meg har aldri føltes som et aktivt valg. Jeg har heller aldri likt rot spesielt godt. I likhet med de fleste andre, mistrives jeg i rot, men i motsetning til de fleste andre, er ikke det grunn nok for meg til å gjøre noe med det, og jeg har aldri skjønt hvorfor. Dermed har jeg gjort som vanlig er for oss som får diagnosene våre først i voksen alder: internalisert det jeg har blitt fortalt og gaslighta meg sjøl til å tru at grunnen til at jeg ikke får til det som alle andre gjør, er fordi jeg er lat og rotete. Til dags dato sliter jeg fortsatt med å skjønne at det ikke er sant, til tross for at vansker med eksekutiv funksjon er vanlige trekk både hos folk på autismespekteret og for folk med ADHD. Jeg prøver å minne meg på noe som min sjukepleier Åshild sa til meg en gang, som tross alt gir veldig mye mening: jeg kan jo umulig være lat, jeg som går nesten overalt istedenfor å kjøre kollektivt, og som trener hver dag. 

Når man snakker om at autisme er et spekter, er det mange som trur at det spekteret består av "bare litt autistisk" i den ene enden og "ekstremt autistisk" i den andre. Det er ikke helt riktig. YoSamdySam på YouTube har brukt en av mine favorittmetaforer: det er mer som et miksebord.

Selv om treble er skrudd høyt, kan fortsatt bass være skrudd lavt.

Mange går automatisk ut fra at fordi jeg er relativt flink sosialt (jeg syns ikke sjøl at jeg er det, men jeg innser jo at i en autistisk målestokk er jeg faktisk det), må dermed også de andre autistiske trekka mine være lite framtredende, noe som i sin tur gjør det vanskelig for meg å få hjelp. Noen som snakker så godt for seg, kan umulig slite særlig mye på andre områder, liksom. Sannheten er at min eksekutive funksjon er temmelig ræva. Før jeg skulle ha første møte med hverdagsrehabilitering (som det så fint heter) var jeg derfor veldig redd for at jeg skulle bli avfeid og ikke tatt på alvor, som ofte er tilfellet ellers. Heldigvis blei jeg veldig positivt overraska, og satt igjen med et ganske godt inntrykk av hele opplegget. De skal komme hjem til meg på befaring i midten av august, og jeg gruer meg skikkelig, for det er omtrent ingenting i verden jeg skammer meg mer over enn min manglende evne til å ta vare på meg sjøl og leiligheten min, noe som også er mye av grunnen til at det har gått såpass lang tid før jeg søkte om hjelp. I det lengste håpa jeg jo at jeg skulle klare å fikse det sjøl, siden den lille stemmen inni meg som sier at jeg er lat og rotete aldri holder helt kjeft, og hvis man er lat og rotete, så betyr det at man bare kan ta seg sammen. Men jeg er ikke lat og rotete, jeg er autist med ADHD, og utfordringene mine er like reelle som de til noen med ei fysisk funksjonshemming. Så jeg håper at dette skal være litt som da jeg endelig fikk psykisk helsehjelp for tre år siden: dritskummelt i starten, men så utrolig verdt det på lang sikt.

Apropos ingenting: jeg trur hovedpersonen i denne musikkvideoen faktisk kan være Marerittgutten i den novella mi som før het Hesten og som nå heter Eventyr:

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueniende kapittel

Ja, dere, omsider når våre helter det forjettede land, der det tydeligvis er normal prosedyre å slippe fjortenåringer inn på nattklubber, og som er velsignet fritt for ubeleiligheter som snø, kulde og mordere.

Tidligere kapitler finner du her.

Dagen etter var vår nest siste dag. Det var også dagen vi skulle til Disneyland og for å si det sånn: Vi glemte det ikke bort. Fra jeg stod opp ble jeg minnet på det av Tobias som spratt rundt omkring og sang og ropte og lo. Det var litt irriterende, men også morsomt siden jeg også såklart gledet meg, men jeg viste det ikke på samme måte som Tobias. Dessuten fikk jeg også bekreftelsen på det mens jeg var i her i L.A.: Jeg var kanskje ikke så barnslig som jeg trodde. Med Roger som ville bygge sandslott og Tobias som ikke kunne få ned en eneste matbit fordi han gledet seg så fælt til han skulle til Disneyland, måtte jeg pent si meg enig i at de var barnsligere enn meg.

   ”Er dere snart ferdige?” maste Tobias på Sid, Kylie og jeg som satt og spiste. Han hadde vært oppe grytidlig og hadde allerede spist.

   ”Jada, jada”, mumlet Sid med munnen full av mat. Kylie bare lo av den hypre kjæresten hennes som ikke greide å sitte stille.

   Da vi hadde spist, skulle vi dra. 

   Vi gikk ut i korridoren og Tobias banket energisk på døren til de andre. Roger åpnet og han gliste. 

   ”Gleder meg”, sa han lavt, før han snudde seg og ropte på Gabriel og Arne som straks etter dukket opp bak ham. 

   ”Og da var vi klare?” spurte Sid. 

   ”Ja, ja, ja!” ropte Tobias og hoppet opp og ned. Så gikk vi ut og bestilte en taxi som hentet oss like etterpå.

   ”Vi skal til Disneyland”, sa Tobias til taxisjåføren med et stort smil om munnen. Stakkar, greide nesten ikke å sitte stille, han. Han hoppet opp og ned i setet og hvinte, lo og sang. 

   Da taxien stoppet utenfor det veldige området, var Tobias først ute av alle, selv om det betydde at han måtte klatre over både Gabriel og Sid. 

   ”Hei, pass på!” sa Gabriel idet Tobias kløv over han, men Tobias merket seg ikke noe av det, bare rev opp døren på taxien og datt pladask ned i bakken. 

   ”Idiot”, lo Sid og gikk ut. Han måtte ta et kjempesteg over ham. Tobias lå der fortsatt og kavet.

   Da vi alle var ute av taxien, var også Tobias på bena igjen. Jeg betalte og så opp på fornøyelsesparken som tronet over oss før vi gikk inn i samlet flokk.

   Med en gang vi var inne (etter en laaang kø, vel å merke), var Tobias i ekstase. Han ville se alle Disneyfigurene og kjøpe masse suvenirer mens vi andre nærmest ble helt slitt ut av all løpingen hans fram og tilbake til de forskjellige attraksjonene.

   Plutselig fikk jeg øye på noe som fanget min oppmerksomhet. En berg- og dalebane. En stor en. En gigantisk en.

   ”Hva er det du glor på?” spurte Kylie og kom opp bak meg. Med det samme hun gjorde det, fikk hun også øye på den. 

   ”Oi”, utbrøt hun. 

   ”Hva er det? Hvorfor stopper dere? Vi må videre!” utbrøt Tobias og dro Kylie i armen, men så festet også blikket hans seg på berg- og dalebanen. 

   ”Oi, oi, oi!” utbrøt han og ropte på de andre: ”Sid! Arne! Gabriel! Roger! Det er noe dere må se her!” De kom mot oss, Roger med et kjempestort sukkerspinn i hånden og så den. 

   Plutselig gled et nytt tog inn på stasjonen og Sid var rask med å smette inn i køen. 

   ”Den der skal jeg ta”, sa han bestemt og jeg stilte meg fort bak ham. Så kom Roger, Gabriel, Arne og Tobias også og stilte seg opp, men Arne feiget ut og gikk ut av køen og bort til Kylie som stod og holdt sukkerspinnet til Roger. Hun ville visst ikke være med.

   ”Kom du da, Kylie!” ba Tobias, men Kylie ristet på hodet. 

   ”Aldri i verden”, sa hun. 

   ”Jeg skal holde deg i hånda under hele turen!” lovte Tobias. 

   ”Nei, på låret, på låret!” sa Gabriel, men Tobias ignorerte ham og fortsatte: ”Vær så snill, gode, søte, kjære, snille…” 

   ”Ja vel, ja vel, siden du ber så pent!” sa Kylie, ga sukkerspinnet til Arne og stilte seg i køen med en latter, ”det kan vel ikke være så fælt”.

   Plutselig ble det vår tur til å huske oss og jeg var så heldig at jeg fikk plass helt foran. Roger humpet ned ved siden av meg. 

   ”Heisann”, sa han. 

   ”Morn”, sa jeg, ”lenge siden sist!” 

   ”Ja, du vet, turneringer og sånn. Når man er superstjerne som meg, så…” Mer rakk vi ikke å spøke siden toget begynte å lee på seg. Vi ble trukket oppover en lang bakke. 

   ”Boya!” utbrøt jeg da vi var på toppen av bakken og skulle bli sluppet nedover igjen.

   Både Roger og jeg satte i et gledeshyl da vi var på full fart nedover. Så var det opp, litt bort, ned, enda mer bort og så masse sånne ting – og så kom loopen. Den gikk nesten så sakte at jeg trodde den skulle stoppe på toppen, men akkurat da skjøt den fart igjen og så var vi i gang igjen.

   Da turen omsider var over, lo Roger høyt og lenge. Vi tok av oss bøylene vi hadde fått over hodet og gikk mot utgangen.

   ”Aldri mer! Aldri mer!” hørte vi og begge snudde seg. Kylie klamret seg til Tobias og hun hadde en lett grønnfarge i ansiktet. 

   ”Tror jeg må spy”, stønnet hun. 

   ”Jeg holdt deg i hånda!” protesterte Tobias, men Kylie bare lo og sa spøkefullt at det var nettopp derfor.

   ”Hallo”, sa Arne og kom bort. Deretter pekte han på en liten butikk lenger borte. 

   ”Dere må ha bilde av dere mens dere kjørte den greia!” 

   ”Å, hjelp, de tok ikke bilde!?” gispet jeg, men da den grufulle virkeligheten gikk opp for meg, var det igrunn ikke annet å gjøre med det enn å akseptere det. 

   Vi la i vei mot butikken, men bildet av meg var faktisk ikke så ille. På bildet så jeg faktisk glad ut i stedet for de påklistrede og anstrengte smilene mine fra de alle de andre bildene.

   Alle anskaffet seg et eksempler hver av alle sammen og da vi gikk videre, var alle kjempeblide.

Da vi dro fra Disneyland den dagen, var alle i et kjempehumør. Ingen av oss, absolutt ingen var sure, ikke engang den vanligvis så syrlige Arne. Kylie var også blid, til tross for at hun var en smule grønn i ansiktet ennå.

   Det var allerede ganske sent da vi kom hjem, men siden det var nest siste dagen vår, bestemte vi oss for å ta en tur ut. Ikke veldig langt, altså, kanskje bare til det første og beste utestedet. Uansett syntes vi at vi burde gjøre det for å feire en vellykket ”ferie” her på vestkysten. 

   ”Hva skal du ha på deg?” spurte Kylie meg oppe på hotellrommet. 

   ”Ikke skjørt denne gangen”, sa jeg, men et overblikk på buksene mine, fikk meg til å skifte mening. Jeg mener det, du har helt sikkert ikke sett så mange kjedelige bukser på en gang.

   Kylie tok på seg bukse. Selv om den ikke var min stil, var hun heldig som hadde den for det, hun kledde den nemlig. Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn kropp som henne, husker jeg at jeg tenkte. Vel, vel, jeg tok på meg skjørtet mitt, jeg, og fant ut at man burde være tilfreds for den kroppen man har.

   Da alle var klare til å åke, samlet vi oss i gangen igjen før vi satte av sted til sentrum til fots. Vi fant ut at vi kanskje kom over det beste stedet på den måten.

   Jeg falt pladask for et sted som bare spilte trance. Du vet, jeg elsker jo det, men det gjorde bare Kylie av de andre, så det avgjorde saken. Vi fortet oss videre og videre, men fant ikke noe. På de fleste stedene var det jo trance, trance og atter trance som gjaldt, ikke det at det gjorde meg noe, men hva med guttene da? Nei, de skulle ikke inn der og det gjorde meg rett og slett frustrert. Jeg holdt på å rope til dem at hvis de var ute etter et diskotek som spilte punk hele tiden, kunne de jo få lete så mye de ville for meg, men jeg ble ikke med siden jeg ikke hadde helt troen på akkurat det.

   Da vi gikk forbi en spillehall, viste det seg at det var dit guttene ville inn. 

   ”Jeg kan ikke tro det! En spillehall!” stønnet Kylie og jeg måtte si meg enig. Av alle ting og klubber og steder vi gikk forbi, var lissom en spillehall tingen, virket det som.

   ”Sjekk dette her, a’! Fett!” utbrøt Gabriel og ble nærmest trukket magnetisk mot noe spillegreier. 

   ”Wow!” utbrøt Sid og fulgte etter mens Kylie og jeg stod igjen og ristet på hodet.

   ”Jenter! Sjekk dette her! Dette vil dere like!” ropte plutselig Tobias og gikk bort til noe han syntes virket forlokkende. 

   ”Nei”, sa Kylie tvert, tok meg i armen og sa: ”Gutter er nå en gang gutter, men vi lar vel ikke det ødelegge for oss? Kom a’, vi stikker til en av de klubbene med bra musikk”. Jeg skyndte meg etter henne ut av spillehallen og nedover gaten til vi kom til et ålreit sted hvor vi moret oss. Et par gutter prøvde å sjekke opp Kylie, men hun avviste dem med en gang. Hun var jo opptatt, vet du.

   Da vi omsider kom tilbake til hotellet, Kylie og jeg, altså, var allerede guttene hjemme.

   ”Hvor var dere, a’? Dere kunne sagt ifra”, surmulte Sid med en gang vi kom inn døren. 

   ”Vi gadd i hvertfall ikke bli med dere. En spillehall!” nærmest spyttet Kylie ut og slo ut med hendene. 

   ”Et diskotek!” spyttet Sid tilbake og så var krangelen i gang: Spillehall eller diskotek. Guttene sa at spillehall var best og vi holdt med diskoteket. Vi ble vel ikke egentlig enige om noe da vi til slutt gikk og la oss. 

   

Jeg var sur da jeg våknet neste dag. Vi skulle hjem, men det ville jeg ikke. Jeg ville bli her. Her var det sol og godt og varmt og trygt, der borte i D.C. var det snø og kaldt og... kanskje var noen også ute etter å drepe Sid og det er ikke hva jeg vil kalle trygt.

   ”Hm... Jeg vet at du ikke vil opp og bort, men det må du jo”, hørte jeg stemmen til Kylie. Jeg slo opp øynene som jeg nesten akkurat hadde lukket igjen og stirret opp i det morgentrøtte ansiktet til Kylie. Håret hennes stod rett ut, men blid, det var hun. 

   Da jeg gikk inn i stuen, var guttene også sure. Antakeligvis av samme grunnen som meg. Heldigvis var Kylie som en solstråle og smilte og lo som alle andre dager. Som sagt hadde jeg bare sett henne sur en gang og det var når Giovanni nektet henne å bli med på lanseringen. 

   ”Hvem tok den siste bananen?”, gryntet Sid da han merket at fruktskålen var tom for bananer. 

   ”Det var sikkert Stan”, sa Tobias like surt, men Kylie svarte glad: ”Å nei, det var meg, det!” Sid mumlet et eller annet og gikk motvillig og hentet syltetøy i stedet. 

   ”Melka har gått ut på dato”, kom det surt som eddik fra Tobias idet han åpnet kjøleskapsdøren. Kylie var fortsatt den eneste med godt humør og sa: ”Ta litt juice, da vel! Det har vi masse av!” 

   ”Bare det ikke er eplejuice”, sa Tobias og tok juicekartongen ut og drakk opp det som var igjen rett fra kartongen. 

   ”Tørst i dag?” spurte Kylie muntert. Tobias svarte ikke, men sa noe om at han forsvant ned i butikken nede ved resepsjonen for å kjøpe seg en muffin. 

   ”Du, da, Stan, du er vel i det minste i godt lag i dag?” spurte Kylie meg. 

   ”Si nå ikke det”, mumlet jeg der jeg satt og spiste en taus frokost med Sid ved bordet. 

   ”Huff, da. For en morgengretten gjeng jeg deler rom med!” nærmest kvitret Kylie og svinset rundt og ryddet på plass og vasket etter oss siden vi skulle reise nesten med en gang vi hadde spist.

   ”Det var dyrt”, sa Tobias dystert idet han dukket opp i døren med en blåbærmuffin. 

   ”Ja, ja, sånn er livet!” sang Kylie og blåste fullstendig i humøret til oss andre. 

   Da alt var spist opp og alle var klare, var det med elendig humør at jeg pakket ned alle tingene mine i kofferten min. Jeg spurte Kylie om hun ikke var det minste lei seg for at vi skulle dra. 

   ”Å jo da, men jeg er født med godt humør!” sa Kylie og pakket faktisk ned klærne med et smil om munnen. 

   Da alle hadde pakket, gikk vi ut på gangen. Der møtte vi en gjeng med gutter som så ganske så trøtte ut. 

   ”Gabriel holdt oss våken i hele natt”, sa Roger søvnig. 

   ”Du da, får ikke du 14 timers søvn, så er jo du kake!” sa Gabriel til sitt forsvar. 

   ”Du hadde ikke trengt å holde på med det greiene for det!” sukket Roger. 

   ”Hvilke greier?” spurte jeg nysgjerrig. 

   ”Synging”, sa Roger, ”han sang og danset som om han var full i hele natt!” Jeg greide ikke å holde tilbake en latter der jeg så for meg Gabriel hoppende og sprettende rundt omkring mens han trallet og sang akkurat som Tobias dagen i forveien da vi skulle til Disneyland. 

   ”Hei, gutter, klare til å reise?” spurte Giovanni og kom mot oss. Han bodde litt lenger nede enn oss. 

   ”Nei”, sa Sid og fingret med låsen på sin koffert. 

   ”Kom igjen, litt bedre humør kunne ikke skade”, sa Giovanni, irriterende nok virket han like glad som Kylie, og klappet den sure gutten på skuldrene. Deretter trakk han pusten og sa: ”Vel, vel, uansett om vi vil eller ikke, venter ikke flyet og vi må dra nå. Kom”. Han gikk mot heisen og vi fulgte motvillig etter. 

   ”Opp med hakene, folkens, vi kan reise hit en annen gang!” sa Kylie mens vi gikk. 

   ”Lett for deg å si! Du betalte ikke en dritt og vet ikke hvor dyrt det er! Jeg spanderte alt for deg, vet du”, sa Tobias. 

   ”Ikke lommepenger”, innvendte Kylie. Til det bare trakk Tobias på skuldrene.

   Inne i heisen, var det eneste vi hørte, et langt gjesp fra Roger sin side. Jeg lurte på om det stemte det som Gabriel sa, at dette murmeldyret av en gutt trengte 14 timers søvn. Virket nesten sånn, men så visste ikke jeg hvor lenge Gabriel hadde holdt på med disse greiene sine heller, da. For alt jeg visste, kunne han ha holdt på til daggry, men det var lite sannsynlig for han selv virket kjempeopplagt. 

   Pling! kom det irriterende blidt fra heisen da den stoppet i resepsjonen og jeg gikk med tunge skritt ut. Med tungt hjerte leverte jeg nøkkelen og trakk med meg kofferten ut hvor Giovanni bestilte taxi til oss.

   Da taxien kom, var Kylie den eneste som satte seg glad inn. Giovanni skulle nemlig ikke være med, han hadde fått det ærefulle (eh?) oppdraget av å kjøre vanen helt fra den ene kanten av USA til den andre. Hm. Kjempemoro. Særlig.

   ”Å nei. Flyplassen”, sukket Sid da taxien stoppet utenfor flyplassen. Allikevel gikk både han og vi andre ut. Snart etter kom flyet vårt som skulle frakte oss helt til hovedstaden igjen hvor faren til Sid og Tobias lurte. Jeg lurte på hvor engstelig han var idet vi gikk gjennom gaten og fant setene våre.

   Jeg var takknemmelig da jeg fant ut at jeg skulle sitte ved siden av ham på veien tilbake. 

   ”Jeg savner lua mi”, sukket han da vi holdt på å lette, ”hadde jeg hatt den nå, skulle jeg dratt den langt ned og aldri kommet fram igjen.” 

   ”Huff da, det hørtes ikke bra ut”, sa jeg. 

   ”Nei, det gjorde nå ikke det, da. Kanskje jeg heller burde få meg et skjell og leke eremittkreps”, sa han mørkt. 

   ”Kutt ut. Han er ikke der”, forsikret jeg ham om. Jeg visste jo hvorfor han absolutt trengte luen eller skjellet eller hva han nå skulle ha. 

   ”Han er der. Det vet du og”, sa Sid bare og egentlig kunne jeg ikke protestere på det.

Når ser man akkurat passe autistisk ut?

Om jeg ikke tar helt feil (og kjenner jeg meg sjøl rett, er det slettes ikke umulig) er Ruter-kampanjen jeg var med på nå over. Frykten min for å møte på en full guttegjeng som kjente meg igjen fra plakaten viste seg å være fullstendig ubegrunna, så der kan dere se: angst hjelper! De aller, aller fleste jeg har snakka med har vært positive, og så har det selvfølgelig vært noen surpomper der ute, og i utgangspunktet hadde jeg bestemt meg for å ikke gidde å bruke noe tid på surpompene, men så har jeg ikke klart å la være, fordi det de sier er så… motstridende? Gir så lite mening? Og er samtidig så ekstremt talende for den autistiske opplevelsen?

Okei, la meg forklare. 

Først har vi altså denne Reddit-nissen som ser ut til å mene at jeg ser altfor woke ut til å kunne være autist på ordentlig, men derimot har diagnostisert meg sjøl (selv om måten vedkommende formulerer seg på gjør det litt uklart hva hen egentlig mener):

En smule smigrende er det jo tross alt å bli omtalt som "woke ungdom" i en alder av 34 år, men jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har tenkt tanken at jeg ser spesielt "woke" ut. Min dragning mot alt som er fargerikt har ingenting å gjøre med at jeg vil vise omverdenen at jeg er opptatt av samfunnsspørsmål, og alt å gjøre med at jeg elsker farger på en veldig spesifikt autistisk måte, som jeg snakka en del om i dette innlegget fra januar 2022. Hva øreringene mine i det hele tatt har med saken å gjøre, har jeg faktisk ikke peiling på. Sånn med tanke på at jeg trur jeg kjenner flere folk som har hull i øra enn som ikke har det, klarer jeg heller ikke å se at dét er noe som er spesielt "woke." Men jeg liker å snurre på dem som en form for stimming, da.

Og angående dette:

Siden denne plakaten var ment som noe som skulle kunne leses med bare et kjapt overblikk, valgte reklamebyrået å forkorte den fem sider lange utredningsrapporten min til "føler meg annerledes", men jeg lover at det at jeg har følt meg annerledes hele livet ikke er det eneste autismesymptomet jeg har, for i så tilfelle hadde jeg ikke oppfylt de diagnostiske kriteriene. ☺

Med andre ord: enda et tilfelle av "men du ser ikke autistisk ut", altså. Men vent, det er mer! Unnveig sendte meg en TikTok-video der folk etter alt å dømme er av motsatt oppfatning av Reddit-brukeren over her, nemlig at jeg ser altfor autistisk ut. Eller åssen er det egentlig meninga at jeg skal forstå dette?

Jeg tviler jo på at disse folka leser bloggen min, men hadde de gjort det, hadde de kanskje visst at kostymeavdelinga egentlig hadde valgt ut et mer nøytralt antrekk til meg, men at jeg likevel endte opp med å bruke jakka mi fordi det jo er sånn jeg faktisk kler meg til vanlig. At jeg, i kraft av å se ut som jeg gjør, forsterker stereotypier om at autister er eklektiske, trur jeg helt ærlig er å tillegge meg mer påvirkningskraft enn jeg egentlig har. Jeg har kledd meg såkalt "annerledes" veldig mye lenger enn jeg har visst at jeg er autist, og som delvis allerede nevnt: da jeg blei klar over diagnosen min, ga det plutselig veldig mye mening at jeg alltid har hatt en annen klesstil enn de fleste andre rundt meg. Og i motsetning til hva enkelte, både her og andre steder på nettet, ser ut til å tru, har ikke Ruter gått ut og leita etter den mest eksentriske autisten de kunne finne, helt til de heldigvis fant meg og alt løste seg. Faktisk søkte ikke Ruter aktivt etter autister i det hele tatt, men etter personer som har opplevd at livet deres har forandra seg i løpet av den siste tida, enten positivt, negativt eller nøytralt. Da jeg fikk min diagnose i oktober 2021, var det noe av det beste som har skjedd meg. Og det syntes Ruter var så fint at de hadde lyst til å bruke historien min i kampanjen sin.

Og til vedkommende som mener at jeg er "litt my": dette er ikke første gangen jeg har blitt beskyldt for å være "litt mye", og det blir nok ikke den siste. Med deg vil jeg gjerne dele dette sitatet av Latrice Royale i den nyeste sesongen av We're Here:

Også litt apropos "bruke en dragartist for å representere alle homofile" (selv om jeg strengt tatt ikke representerer noen andre enn meg sjøl, verken i denne kampanjen spesifikt eller generelt i livet). Med dét sagt, er det jo kanskje en grunn til at jeg har blitt så innmari investert i RuPaul's Drag Race. Flere av deltagerne der har, på tvers av sesonger, snakka om vansker med å bli akseptert i nærmiljøet og/eller av familien sin, og at folk har en tendens til å være litt sånn "det er greit at du er homo, så lenge du ikke driver med drag." Jeg får litt den følelsen sjøl nå, at det er liksom greit at jeg er autist, så lenge jeg ikke er så åpenlyst autist. Så lenge jeg skjuler autismen min litt bedre. Maskerer, om du vil. Jeg kan få være autist, så lenge folk slipper å få rarheten min slengt i fleisen på bussen, liksom.

Kanskje dette bare beviser at det nettopp var helt riktig at folk i noen uker nå har fått rarheten min slengt i fleisen på bussen. Kanskje de, uten å vite det, trengte å få rarheten min slengt i fleisen på bussen.

Juni 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Vibeke sin bursdagsfeiring. Tur til Göteborg og Liseberg med Martina og Anders. Pizza og vin på Maximus Trattoria og kinotur med Trine, Hannah, Martina og Anders. Call of Cthulhu-kveld med Hannah og hennes venner. Besøk av Rosa.

Innkjøp: Jeg har hatt lyst på ei ordentlig aerial-drakt lenge, sånn at jeg, om jeg en vakker dag skal opptre, kan se litt mer profesjonell ut enn om jeg bare skulle møtt opp i tights og t-skjorte. Så da Jay solgte drakta hun opptrådte i årets NM med fordi den var for stor, slo jeg til. Jay syntes til og med at jeg kledde den bedre enn henne, og jeg veit ikke om jeg er enig, men noe jeg er helt sikker på, er at blå, rosa og glitter i veldig stor grad er min type estetikk. Her modellert med creative director Sussie i en liten cameo:

TV-serie: Denne måneden har jeg blant annet sett på The Acolyte, We're Here og House of the Dragon, men den serien jeg har lyst til å trekke fram er den tyske miniserien Signalet. I begynnelsen irriterte den meg litt, fordi både regien, dialogene og skuespillet føltes datert på en helt spesifikk måte som jeg liker å omtale som "europeisk dag-TV" (som også var hovedinnvendinga mi mot Dark i sin tid), i tillegg til at jeg syntes den lente seg litt for tungt på krimklisjeer og -troper til at jeg greide å leve meg så mye inn i handlinga som jeg gjerne skulle ønske, men jo lengre tid jeg har brukt på å fordøye den, dess mer har jeg likt den. Enkelte filmer og serier er rett og slett sånn at selv om ikke førsteinntrykket er fantastisk, vokser de på deg når de bare har fått marinere litt i underbevisstheten. Jeg trur det i Signalet sitt tilfelle skyldes noe som sjeldent som en, i mine øyne, perfekt slutt. Jeg kan i skrivende stund komme på to andre perfekte slutter, og det er de til henholdsvis The Florida Project og Battlestar Galactica. Jeg veit det fins folk der ute som hater sluttene til begge disse to og mener de ødelegger filmen/serien, men kanskje jeg bare er en sånn person som liker dårlige slutter. Nei vent, det er jeg jo ikke. Game of Thrones hadde tross alt en helt objektivt sett elendig slutt. Med andre ord er det kanskje ikke jeg som liker dårlige slutter, men grinebiterne der ute som faktisk tar feil.

Film: Hos Vibeke så vi At Eternity's Gate om Vincent van Gogh med Willem Dafoe i hovedrollen, som til tross for at han er mange år eldre enn van Gogh noen gang blei, gjør en formidabel prestasjon i en i det hele tatt riktig så fin film. Et par uker seinere var jeg på kino og så Furiosa: A Mad Max Saga. Den var igrunn akkurat det jeg forventa at den skulle være, og det er noe udiskutabelt deilig i det å sette seg ned i en kinosal og være klar for masse kreativ over-the-top desert punk action, for så å få servert nettopp dét på et sølvfat.

Musikk: Sommer er for meg ofte synonymt med gladtrist synthpop, og Nation of Language har perfeksjonert sjangeren. For meg høres de ut som ei blanding mellom Future Islands og Black Marble, og det er en hedersbetegnelse når det kommer fra meg. Rush & Fever er for meg lyden av å gå hjem i det gylne lyset fra kveldssola i juni og lukte salt fordi man har vært på stranda og føle på en viss melankoli fordi man plutselig blir så innmari klar over alle tings forgjengelighet.