søndag 16. januar 2022

Lunisand – episode 16: CSI: Lunisand

Når jeg leser dette, merker jeg at jeg savner litt å skrive tullball. Det vil si, jeg savner litt å ikke ha noen videre ambisjoner med skrivinga enn å ha det gøy. Det er selvfølgelig i teorien ingenting i veien med å skrive fjas og fanteri i dag, men jeg føler litt at når jeg først har tid til å skrive, må jeg prioritere å skrive ting jeg faktisk legger ned litt arbeid i. 

Kanskje det jeg savner, er å ikke være voksen.

Uansett! Hele Lunisand-arkivet fins her. God fornøyelse:



Jonas Fraz
– 36 år, Vekt. Mann til Aurora, far til Ravn. Lunisands kontroversielle borgermester. Av noen sett på som en lat slubbert med gæren frisyre, men elsket av innbyggerne. Opptatt av rettferdighet, og da gjør det opp for hans manglende juridiske talenter.
Aurora Fraz – 35 år, Skytte. Kone til Jonas, mor til Ravn. Livlig, sprudlende og aktiv, og totalt forskjellig for hva man forbinder med ”borgermesterens kone”. Kjent for sitt musikalske talent, sine tatoveringer og sin ærlighet. Et kjent fjes på alle fester.
Ravn Fraz – 12 år, Vekt. Sønn til Aurora og Jonas. Av mange trodd til å bli Lunisands neste borgermester, men vil gå sin egen vei, noe foreldrene støtter. Oppdratt i musikkens ånd, og optimistisk og glad. Kommer fra et rikt hjem.

Hanekammen til Jonas duvet langsomt fra side til side sammen med støvkorn som den lette ørkenbrisen brakte med seg. Han stod med de tunge militærstøvlene godt plantet i den tørre bakken et godt stykke fra hverandre, og med de svulmende, tatoverte armene i sidene. Øynene hans var som mørke revner øverst i ansiktet der de sendte sitt smale blikk utover søppelhaugen som stort sett var det eiendommen til Elegía bestod av.
   Huset i seg selv var vanskelig å få øye på, til tross for at det egentlig var den eneste bygningen på plassen. Grunnen til det var at det var satt sammen av tilfeldig drivved og vrakgods, og man forventet at hvis det var noe hus på tomten, lå det i så fall under masken av skrot. Det som derimot gikk opp for en etter hvert som man stod der og prøvde å tenke ut hvor mye skrap som egentlig lå over dette bygget, var at det faktisk var skrapet som
var bygget. De fire veggene og taket søsknene Mio og Arielle og moren deres Ursula bodde under, bestod nemlig utelukkende av korte og lange trestykker, metallflak, isoporesker og ellers alt mulig annet ubrukelig som andre hadde kastet fra seg. Jonas undret seg litt på hvorfor det var slik; i følge papirene hans, hadde Ursula en helt greit betalt jobb som vaskehjelp, men likevel levde de altså som uteliggere. Hvorfor ville Fabian bryte seg inn her, av alle steder?
   Vel, han innså at det bare var én måte å få svar på noen av spørsmålene på, og det var ved avhør. Han begynte å bevege seg mot det han antok var døren.
   For øyeblikket holdt han Fabian varetektsfengslet inne på musikkrommet i tredje etasje i den gigantiske eneboligen han og familien hadde tilhold i. Innbrudd var så visst ikke en gjerning som burde gå ustraffet hen, og i mangel på ressurser, tok han til takke med det han allerede hadde, og brukte de tilgjengelige midlene kreativt. Tre ganger om dagen ble guttungen fôret av enten Ravn eller Aurora, til tross for at vedtaket til Jonas hadde skapt litt misnøye hos de to samboerne hans. Aurora mente at det var totalt uetisk å gjøre noe sånt mot en som ikke engang var myndig – og attpåtil uten rettssak! Jonas hadde argumentert med at det var jo tross alt derfor han var varetektsfengslet – rettssaken hadde ikke funnet sted enda, og de trengte et sted å oppbevare ham inntil da. Dessuten var han da over kriminell lavalder, og da var da ikke dette så drastisk?
   Ravn, på sin side, hadde et litt annet utgangspunkt for motviljen sin. I følge ham satte farens handlinger ham i et dårlig lys hos sine skolekamerater, og gjorde ikke akkurat veien inn til videregåendeelevenes hjerter noe enklere. Jonas hadde klappet ham på skulderen på faderlig vis og påpekt at dette mest sannsynlig hadde motsatt effekt, ja, faktisk skulle han ikke bli forundret om de andre begynte å se opp til ham som en hardhaus av de sjeldne, men det var fortsatt skeptisk at Ravn lusket opp til Fabian med frokost og kvelds. Jonas håpet bare ikke at tvilen hans ville komme fangen til gode. Det skulle sannelig ha tatt seg ut om hans egen sønn hadde løslatt en farlig kriminell i Lunisand uten så mye som en dom å støtte seg til. Det kunne bli skjebnesvangert.
   Men nå hadde han andre ting å tenke på enn Ravn, Aurora og fengselsfuglen deres. Han stod for øyeblikket rett foran en litt skjev plankebit med gaffatape på utsatte steder, og med en liten haug murstein helt nederst. Jonas mistenkte dem for å fungere som en dørstopper for å hindre døren i å blåse opp i hardt vær.
   Siden det ikke var noen ringeklokke, knyttet Jonas de massive nevene og ga planken noen lette dunk. Men det skulle vise seg at han hadde undervurdert sin egen rå muskelkraft, og med knirking og brak falt trestykket ned av den øverste hengselen.
   ”Beklager!” hauket han inn gjennom sprekken som hadde oppstått, og siden han nå først var i gang med snakketøyet, kunne han likeså godt unngå mer hærverk ved å legge til: ”Kan jeg komme inn?”
   Han ventet spent i noen få sekunder, men ettersom ikke så mye som et stakkarslig pip pep tilbake, prøvde han igjen med et mer nøytralt: ”Hallo?”
   Heller ikke denne gangen var det en lyd å høre, og forvirret åpnet Jonas døren så forsiktig han kunne. Tydeligvis ikke forsiktig nok, i og med at resultatet ble et smell og en vannrett dør. Jonas plystret uskyldig idet han reiste den opp igjen og gjorde et helhjertet forsøk på å henge den nok en gang på hengslene. Han fjernet hendene så varsomt som mulig, og passet på å liste seg vekk fra vaklevorenheten for å slippe å være den direkte årsaken til mer ødeleggelse.
   Dagen i forveien hadde Jonas gått undercover på Lunitrums eneste kasino for å speide etter mistenkeligheter. Hva det nå var det skulle bli, hadde han ikke helt visst på forhånd, men siden et kasino tross alt er en plass for folk som er i pengetrengsel, i alle fall blant annet, og pengetrengsel er en vanlig årsak til å bo i søppel, hadde han sett besøket sitt som gunstig likevel. Og neimen hadde han ikke kommet over Mio Elegía, som til tross for at han bare var seksten år, og slettes ikke gammel nok til å spille om penger, hadde med friskt mot dukket opp rundt bordet sammen med Jonas’ egen bestekompis, Jølle Sirkelsneip, og den lokale pokerlegenden Jonathan Neon. Den siste hadde ikke Jonas helt fått taket på hvem var, ettersom han hele tiden hadde sett vekk, men det var nå en gang ikke det som var poenget heller. Poenget var at Mio åpenbart måtte befinne seg i en litt håpløs situasjon siden han prøvde seg på noe som i utgangspunktet var ulovlig. Da han hadde reddet ham fra det som lett kunne ha blitt en stygg affære med noen vakter, hadde det bekreftende nok kommet frem at søsteren hans manglet penger til utdannelse, og at det var derfor han hadde tydd til mer desperate metoder. Så Ursula var ikke i stand til å ta ansvar for sine barn, altså? Da Jonas derimot hadde luftet denne påstanden for Mio, hadde sistnevnte fått et litt manisk ansiktsuttrykk, begynte å vifte febrilsk med hendene, og de vanligvis så gråbleke kinnene hans hadde antatt en lyserød farge, og han hadde hektisk begynt å forklare at jo da, det var hun absolutt, hehe, de hadde det kjempefint, de, aldeles storartet. Denne oppførselen var noe Jonas hadde notert seg bak øret, og det var med dette friskt i minne at han hadde bestemt seg for å oppsøke Ursula og høre henne ut selv. Men, da han nå stod midt i den spartanske stuen og kikket rundt seg, kunne han se at det var like tomt her som hva det hadde hørtes fra utsiden. Var hun på jobb, kanskje? Fantes det muligens noe telefonnummer til arbeidsplassen i umiddelbar nærhet?
   Like ved den gammeldagse telefonen med nummerskive lå en utgått lefse av en adresse- og nummerbok. Jonas nølte ikke med å plukke den opp, og finne frem til alle de oppførte kontaktene under E.
   Først så ikke Jonas navnet til Ursula med suffikset ”jobb” bak. Det var en grunn til det. Hele linjen hadde nemlig en tykk, svart strek over seg. Også mobilnummeret hennes hadde fått samme behandling. Men hvorfor hadde Ursula mobiltelefon når de ikke engang hadde en skikkelig dør inn til huset sitt? Mystisk. Han dro frem notatblokken sin og skrev ned observasjonen.
   Videre fant ikke Jonas annet av interesse, bortsett fra et lass flere bevis på at familien Elegía var og ble lutefattig. Dette ga ikke mening. Hvorfor skulle Fabian bryte seg inn her? Noe fornuftig ut av gjerningsmannen var det dessuten umulig å få. Han nektet simpelthen å prate. Han ble rett og slett nødt til å få fatt i andre som var i stand til å gi noen form for forklaring på den heller snodige oppførselen hans, men her var det jo ingen hjemme. Han hadde nok ikke andre valg enn å komme tilbake ved en senere anledning, men hva skulle han ta seg til i mellomtiden? Denne saken hadde slått rot i hjernefurene hans, og nektet å la seg røske opp før han hadde tygget over hver bidige forgrening i detalj. Han visste med seg selv at han simpelthen ikke kom til å få fred i sjelen før i alle fall noe av denne suppen var vel fortært, og da hjalp det ikke å luske rundt hjemme i påvente av at huset han nå befant seg i skulle fylles med folk. Her krevdes det handling, og det krevdes handling nå!
   Ikke før hadde han tenkt tanken, før en lyd reiste seg fra stillheten utenfor. For det var da sannelig den umiskjennelige melodien av gummi mot grus han hørte? En bil? Men så lød sukket som er særegent for tunge kjøretøy, som om de puster lettet ut etter å ha dratt enda et stykke med alt det massive metallet, og Jonas ble vill i nikkersen. Dette måtte være skolebussen! Han kunne ikke vente med å konfrontere søskenparet med de syke oppdagelsene han hadde gjort! Dermed løp han ut av huset, glemte den vinglete døren, som falt ned på bakken utenfor med et knall og en sky av støv, brukte bare noen få sekunder på å snu seg, plukke den opp igjen, hive den på plass, virvle rundt på hælene, og springe mot de to skikkelsene som stod skrikende ved hovedveien. Jonas åpnet armene slik at det så ut som om han var på vei til å gi dem en klem, tok lange, faste, byksende skritt og gliste jovialt, og lot av og til noen humrende latterbrøl finne veien ut av kjeften, men det lot ikke til å hjelpe. Mio og Arielle klynget seg til hverandre mens de hylte som sirener, og Jonas prøvde alt som stod i sin makt for ikke å virke skremmende. Derfor, da han endelig var fremme ved de to reddharene, klasket han Arielle kameratslig i skulderen og knegget godlynt, bare for å erfare at hele henne liksom klappet sammen, som en annen campingstol under en litt for velfødd bakende. Mio ble fra seg, og stilte seg opp foran henne øyeblikkelig, som for å beskytte henne. Først da gikk det opp for Jonas hva de to faktisk hadde sett. Og en høy, røslig kar med huden full av blekk, klesstil som et Hells Angels-medlem og hår som en indianerhøvding som stormer ut av huset deres, som de selvfølgelig hadde antatt var tomt og ant fred og ingen fare om idet de kom hjem fra skolen, som attpåtil presterer å rive ned døren deres og komme settende mot dem i et halsbrekkende tempo rett etterpå, er vel neppe et syn som går helt ubemerket hen, i alle fall ikke hvis du ikke engang er det minste forberedt. Jonas anså derfor det som sin plikt etter denne oppvåkningen å hjelpe til så godt han kunne, så han holdt kjeften momentant, og nå var den eneste lyden som hørtes, hvinene fra de to tenåringene.
   ”Døh, Arielle, beklager det der…” begynte Jonas, og skulle til å rekke ut en hjelpende hånd mot henne der hun satt sammenkrøpet på bakken som et vilt dyr, men Mio dyttet ham tilbake med en kraft som var overraskende sterk i forhold til den heller beskjedne kroppsbygningen hans, og sa bryskt med de tynne leppene presset godt sammen: ”Du har å holde deg unna, ditt misfoster!”
   ”Oi, skal si man er på offensiven i dag, ja!” bemerket Jonas syrlig, og skulle til å skubbe ham vekk, men Arielle kom ham i forkjøpet. Det lot nemlig til at hun først nå, når hun hadde hørt stemmen, hadde gjenkjent denne galningen som for kort tid siden hadde kommet i vill fart mot dem som en annen psykotisk morder.
   ”Borgermester… Jonas?” spurte hun forvirret, karet seg til bena igjen, og ga broren et puff slik at han kom i overbalanse, og ble nødt til å hinke noen skritt til siden.
   ”Dette er altså så pinlig”, unnskyldte hun seg forlegent der hun ga seg til å børste klærne for skitt og sand. En rosa farge bredde seg i det bronsefargede ansiktet.
   ”Så, så, sånt skjer hele tida”, løy Jonas, og ventet tålmodig til hun så seg ferdig med feieprosessen.
   Omsider rettet Arielle seg opp, smilte overbevisende og spurte fattet: ”Så, åssen har det seg at… du… eh… er her?”
   ”Jo, nå skal du høre”, begynte Jonas, og ga henne hele historien fra han hadde snakket med Mio på kasinoet, til det underlige fenomenet med overstrekningen, mobiltelefonen og pengemangelen.
   ”Har du noe å si til dette?” avsluttet han.
   ”Mamma har slutta i den gamle jobben sin, og har sagt opp mobiltelefonen fordi det blei for dyrt. Hun fant ut at vi måtte prioritere”, kom det fra Arielle mens hun nonchalant byttet kroppsvekten fra det ene benet til det andre.
   ”Jasså, sier du det…” mumlet Jonas fjernt, skrev som besatt i blokken og lot som om han tenkte, men innerst inne hadde han allerede bestemt seg. Arielle løy. Svaret hadde kommet for raskt og unaturlig naturlig. Nå gjaldt det bare å finne ut hvorfor hun løy, hva som egentlig var sannheten og hva det hele hadde med at Fabian hadde brutt seg inn her å gjøre.
   ”Hvor jobber hun nå?” spurte han saklig.
   ”I Lunitrum”, sa Arielle behersket.
   ”Hva jobber hun som?” gravde han videre.
   ”Hjemmesjukepleier”, var svaret han fikk.
   ”Veit du navnet på noen av pasientene hennes?” spurte han.
   ”Beklager, nei”, sa Arielle uanfektet, og ristet på hodet for å understreke det.
   ”Takk, det var alt for i dag!” sa Jonas med et fasadesmil, og mottok det samme tilbake. Men idet han gikk vekk fra eiendommen, derimot, og satte seg inn i den flammelakkerte sportsbilen sin, smilte han med hele sitt hjerte. Søskenparet Elegía trodde nok at de hadde lurt ham nå. Men det hadde de ikke. Det var han som hadde lurt dem.

tirsdag 11. januar 2022

Jeg beklager veldig, men jeg klarer ikke å la være å skrive om hva jeg fikk til jul

Det tittelen sier. 

Dette er ikke en flådd enhjørning, men en onepiece (eller en kigurumi, om du vil). Jeg lover at jeg kler den veldig godt (selv om Børre ga meg et veldig stygt blikk da jeg kom ned til frokost iført denne for første gang første juledag):


Dette blikket, for å være nøyaktig:


Jeg fikk, som nevnt, Subnautica: Below Zero:


Jeg fikk også Tales of Arise, som jeg ikke veit noen ting om, men det ser ut som noe jeg vil like:


Av naboene mine fikk jeg denne utrolig fine gaven fra Nordpolen:


Jeg fikk enhjørning-leppepomade:


Og såpe:


Og sokker:


Jeg fikk Rød selvbiografi av Anne Carson og The Man in the High Castle av Philip K. Dick. Førstnevnte har jeg hatt lyst til å lese siden jeg fant ut at den var en av yndlingsbøkene til Robert i TR/ST (han har en sang oppkalt etter hovedpersonen), sistnevnte fikk jeg lyst til å lese etter å ha elska Amazon-serien som er basert på den, sånn i tillegg til å elske Blade Runner og i det hele tatt syns at Philip K. Dick var en utrolig fascinerende person:


Jeg fikk greier fra Body Shop:



Jeg fikk denne kjempestore My Favorite Murder-overdelen, som jeg håper jeg ikke drukner helt i. Heldigvis har jeg en forkjærlighet for romslige overdeler:


Og dette ikonet av skytsengelen min fikk jeg strengt tatt etter jul, men likevel før dette innlegget blei skrevet, så da får det være med:

lørdag 8. januar 2022

Fjoråret

I hodet mitt var 2021 et marginalt bedre år enn 2020, rett og slett fordi jeg ikke forventa så innmari mye. 2020 skulle jo liksom bli mitt år, og så gikk plutselig alt til helvete på én gang. Ting har igrunn ikke forbedra seg veldig mye i 2021, men det har jo heller ikke blitt verre. Det vil si, fjoråret hadde med seg éi veldig viktig forbedring for mitt personlige vedkommende: jeg fikk endelig ei forklaring på hvorfor jeg har følt meg rar og annerledes og som om det er noe feil med meg så godt som hele livet. Det har vært en stor lettelse, samtidig som det har gjort meg veldig frustrert. Disse fra stimmy__autie oppsummerer det bra:

                                                              

Hvis man skal tolke disse stega som en fasit, føler jeg meg per akkurat nå på et steg mellom tre og fire, eller på tre og fire samtidig, eller som at jeg kontinuerlig bytter mellom de to. Jeg må innrømme at å lære å akseptere at jeg faktisk ikke kan bli flinkere på de områdene jeg vil bli flinkere på, er veldig krevende. Dette med å lese bøker er en liten ting i det store og det hele, men jeg hadde egentlig håpa litt på at grunnen til at jeg syns det å lese er så vanskelig, var at jeg hadde ADHD, for da kunne jeg fått medisiner som ville hjulpet på konsentrasjonen min. Å lære at det heller er på grunn av eksterne distraksjoner heller enn en indre uro, er faktisk ganske nedslående. Det fins ingen medisiner mot å ikke henge meg så mye opp i lydene fryseren min lager at jeg ikke klarer å følge med på setningene i boka, og ikke bare fins det ingen medisiner, men det kommer ikke til å bedre seg framover overhodet, for det er per definisjon ingenting som er sjukt eller feil i hjernen min, den har bare vanskeligheter med å skille viktig informasjon fra overflødig informasjon, alle sanseinntrykk får liksom like stor plass. Med andre ord: med mindre jeg gjør noen drastiske (og dyre) endringer i livssituasjonen min som eliminerer distraherende lydinntrykk, kommer jeg ikke til å lese mange flere bøker enn det jeg per dagens situasjon gjør, og det gjør meg oppriktig lei meg, for det er så sinnssykt mange bøker jeg til enhver tid vil lese, og jeg leser ganske enkelt ikke fort eller mye nok til å rekke over alt det jeg vil. I tillegg får jeg alltid høre at det er umulig å bli en god skriver med mindre man leser masse, og jeg leser jo patetisk lite. Betyr det at jeg aldri kommer til å bli forfatter?

På den annen side: som med det meste annet her i verden, er kanskje nettopp dét rådet beregna på nevrotypikere. Det hjelper litt på sjølfølelsen å møte det meste verden gir meg med en automatisk skepsis til om dette i det hele tatt er beregna på den måten hjernen min fungerer på. Det meste er jo ikke det, mener jeg. Det meste må fra nå av inntas med forbehold og ei klype salt. Det meste må tilpasses ei annen virkelighetsoppfatning enn den som er normgivende. 

Forresten er det et steg nummer fem òg:


Det er noe å jobbe mot, i det minste.

Jeg tok meg nettopp i å beklage for at det har blitt så mye asperger-snakk på bloggen min i det siste, for det er jo ikke noe å beklage. Det å få en diagnose var jo ikke bare det største som skjedde meg i 2021, men noe av det største som har skjedd meg i løpet av hele livet mitt. Det skulle bare mangle at det ikke gjenspeiltes på denne bloggen.

Håper dere er klare for oppsummeringa mi av 2021:



Hva gjorde du i 2021 som du aldri har gjort før?
Var på nye Deichman. Hadde grønt hår. Lagde og spiste vegansk fish and chips. Var på DPS. Fikk til en akseptabel crow pose. Fikk hodet i gulvet under wide-legged forward fold. Begynte så smått å dyrke litt grønnsaker innendørs. Var på Sognsvann. Var på karaokebar. Var på 17. mai-frokost. 



Beste konsert:
Akkurat som i 2020 fikk jeg på ingen måte dratt på så mange konserter som jeg ville i 2021, men jeg så Sandra & The Rocketqueens på Fjordrock i sommer, komplett med faste sitteplasser, og i november rakk jeg å dra på to ordentlige konserter uten restriksjoner, Molchat Doma og The Jesus and Mary Chain, på henholdsvis Blå og Rockefeller. Herregud, så etterlengta det var! Og jeg trur rett og slett at jeg koste meg mest på Molchat Doma, selv om det var trangt og svett inne på et utsolgt Blå, fordi jeg er bare så innmari mye mer glad i konserter på små scener enn på store scener. Den samme graden av nærhet klarer man liksom ikke å gjenskape i en sal med plass til 1300 (og som – jeg veit – på ingen måte er stort sammenligna med Telenor Arena og denslags, altså, men jeg er nå litt sær på det. Er forøvrig også en grunn til at jeg aldri har vært på Telenor Arena).



Hva ønsker du deg i 2022 som du har savna?
En avtalespesialist for samtaleterapi, som jeg helt på tampen av 2021 fikk avslag på. Jeg har egentlig ikke helt fordøyd det ennå og føler meg ikke helt klar til å ta opp kampen igjen, men forhåpentligvis kommer energien til å fight for my right to party til å dukke opp i overskuelig framtid.


Hvilke TV-serier var de beste du så?
The Crown var det beste dramaet jeg så. What We Do In the Shadows var den beste komedien. The Man In the High Castle var den beste sci-fi'en.





Hvilken bok var den beste du leste?
Jeg har nådd en all-time low og leste bare to bøker i 2021. Jeg syns i all oppriktighet det er helt forjævlig, men ting er nå som de er. Og mellom Sigd av Ruth Lillegraven og Mouthful of Birds av Samanta Schweblin, likte jeg Sigd best.


Hva slags musikk har du hørt mest på?
Depeche Mode, Ryuichi Sakamoto, Giorgio Moroder, Underworld og The Jesus and Mary Chain.











Hvilke var de beste filmene du så?
Tre vilt forskjellige: Climax, The Florida Project og The Power of the Dog.





Beste spill?
Final Fantasy VII: Remake og Subnautica.




Hva gjorde du på bursdagen din?
Mari kom på besøk, og vi hørte på musikk, drakk øl og sparkling spritz og spiste pizza.


Hva ønska du deg? Og fikk?
Hjelp til greiene mine og en diagnose.


Hva lærte du i 2021?
Vel. I 2019 skreiv jeg denne åpninga, og i desember i fjor, da jeg nettopp hadde kommet hjem fra juleferie, skreiv jeg noe helt annet, og i løpet av denne skriveprosessen, fant jeg plutselig svaret på spørsmålet jeg indirekte stiller i åpninga fra 2019. Jeg elsker når sånne ting skjer, når jeg plutselig oppdager at skrivinga lever sitt eget liv, og når underbevisstheten min løfter på sløret og avslører at svaret egentlig har vært der hele tida.



Ønsker og planer for det nye året:
Jeg føler jeg sier det samme hver gang, men det er ingenting i veien med å være konsekvent, er det vel? Jeg har veldig, veldig lyst til å gi ut novellesamlinga mi og til å få bedre psykisk helsehjelp. Jeg har egentlig vært veldig fornøyd med hjelpa jeg fikk fram til jeg faktisk fikk diagnosen, etter det følte jeg litt at jeg havna i en merkelig gråsone fordi asperger syndrom ikke er en sjukdom det fins behandling for, og dermed stod jeg plutselig igjen med færre ressurser enn om jeg hadde hatt (ironisk nok, syns jeg) en mindre komplisert diagnose. Men mer om det en annen gang. Kanskje. Hvis jeg orker.

lørdag 1. januar 2022

Desember 2021

Opplevelser: Besøk av Martina. Middag med Vibeke på Monsun. Besøk av Mari. Julebesøk hos Vibeke.



Innkjøp: Jeg er ikke egentlig en spesielt julete person, men da Eirin sendte meg bilde av en nydelig juletre-enhjørning hun hadde funnet på Nille, blei jeg faktisk nødt til å gå innom Nille sjøl. Og der blei det ikke bare enhjørning. Og dette til tross for at jeg ikke har hatt juletre siden jeg var liten og strengt tatt ikke har plass til det heller.





TV-serie: Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget så jeg siste episode av The Man In the High Castle, og på tross av at serien tar en del dramaturgiske valg som er litt lette å gjennomskue, seiler den likevel opp som noe av det beste jeg har sett på TV på lenge. Jeg endte opp med å bli mye mer emosjonelt involvert enn jeg hadde regna med å bli etter bare å ha sett første sesong, og jeg elsker utviklinga alle karakterene går gjennom i løpet av de fire sesongene. Da Vibeke anbefalte meg det, trengte hun ikke å si noe annet enn "alternativ virkelighet" (nå parafraserer jeg… orda hun brukte var "et dystopisk USA på 1960-tallet der Nazi-Tyskland og Japan har vunnet 2. verdenskrig") før jeg skjønte at dette var noe jeg trengte å se, men i tillegg til det – som altså ville vært grunn nok – fikk jeg et bunnsolid drama som jeg trur absolutt alle som setter pris på godt drama ville fått mye ut av, uavhengig av om man har parallelle universer som særinteresse eller ikke – litt på samme måten som at jeg fikk utrolig mye ut av The Crown, jeg som i utgangspunktet regna meg sjøl som fullstendig uinteressert i det britiske kongehuset. Men… det er noe helt spesielt når talentfulle serieskapere får til å lage bunnsolid drama ut av særinteressene dine, altså. Og når en av de talentfulle serieskaperne er Ridley Scott, er det kanskje ikke så overraskende heller.


Spill: Egentlig liker jeg ikke å holde på med flere spill samtidig, på samme måten som at jeg ikke liker å se flere serier på én gang eller lese flere bøker samtidig, så da jeg fikk Subnautica: Below Zero – altså oppfølgeren til Subnautica, om det av en eller annen grunn skulle være uklart – til jul, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å vente til jeg hadde fullført Fallout 4 med å begynne å det. Men dette med å bare konsentrere meg om én ting av gangen er egentlig bare en dum tvangstanke jeg har, og på DPS innså jeg at mange av tvangstankene mine faktisk har oppstått fordi de har vært nyttige for meg, fordi uten dem syns jeg det er utrolig vanskelig å organisere dagene og livet mitt, men det betyr ikke at alle er like sunne. Jeg syns det er vanskelig å "bruke skjønn" og "se det an"; for meg er en enten-eller-mentalitet mye mer oversiktlig å forholde seg til, men i løpet av de siste åra har jeg også lært meg at et av de beste skrivetipsa jeg fikk i Bø – "gå dit det brenner" fra Kyrre Andreassen – også er overførbart til det virkelige liv. Hvis jeg føler ei sterk dragning mot akkurat dét akkurat nå, betyr det at det er fordi det er riktig for meg akkurat nå. Jeg veit jeg har snakka om det før, blant annet da jeg snakka om TR/ST, hvor utrolig mye timing kan ha å si for hvor godt et åndsverk treffer, på hvor godt man forstår det, og jeg kjenner meg takknemlig for å ha oppdaga noen av mine yndlingsbøker og yndlingsfilmer akkurat på riktig tidspunkt, så med det i bakhodet har jeg innsett at det er en grunn til at jeg blei så lei meg at jeg begynte å grine da jeg fullførte Subnautica, og fra meg av begeistring da jeg fikk oppfølgeren til jul. Da er det faktisk fullstendig meningsløst å tviholde på å fullføre det jeg har begynt på, når det jeg har begynt på også vil være der etterpå, når the heart wants what the heart wants. Det et rett og slett akkurat nå det er aller riktigst for meg å spille Subnautica: Below Zero, det er nå jeg emosjonelt trenger å være på Planet 4546B, ikke seinere når det passer mer beleilig inn på timeplanen min. Love doesn't wait, you guys!! 

tl;dr: Jeg feira nyttårsaften på en måte jeg faktisk er ganske stolt av. Jeg dreit i samfunnsnormer og -forventninger og spurte meg sjøl hva jeg hadde lyst til. Og jeg hadde lyst til å være på Planet 4546B. Så på fjorårets siste kveld og årets første natt spilte jeg Subnautica: Below Zero for første gang. Fortsettelse følger ♥



Film: The Power of the Dog, The Matrix Revolutions (jeg hadde gjensyn med den originale Matrix-trilogien som oppvarming til Resurrections og innså underveis at jeg aldri kom så langt som å se film nummer tre?? Men no more) og Don't Look Up.

Og veit dere hva, i all oppriktighet er det ikke mulig å overdrive hvor god en film The Power of the Dog er. Jeg trur jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. En jeg kjenner som har ADHD har sagt at han ikke klarer å se noe annet enn typ Michael Bay- og Marvel-filmer, fordi der skjer det nok greier til å holde på konsentrasjonen hans. Sjøl er jeg helt motsatt. De få Marvel-filmene jeg har sett har vært underholdende nok, men rett og slett fordi de er så mye blir jeg egentlig ganske sliten av dem. Det er så mye å forholde seg til i hvert eneste bilde per sekund av farger og lyder og eksplosjoner at jeg ganske enkelt ikke klarer å følge med på det som det faktisk er viktigst å følge med på, nemlig historien. The Power of the Dog er helt motsatt, og virker nærmest å være spesialtilpassa måten hjernen min fungerer på. Alt det som er i filmen, er der fordi det er nødvendig. Alt har betydning og ikke noe er overflødig bare for overflødighetens skyld. Den er langsom, så om man trenger å bli konstant bombardert med sanseinntrykk for å holde på fokuset, kan jeg skjønne at dette ikke er den rette filmen, men er man derimot helt motsatt, er denne filmen til gjengjeld en gavepakke. Den belønner detaljorienterte autister som undertegnede ved å aldri gi seeren mer enn nødvendig, og som et resultat klarte denne filmen å hypnotisere meg. Bokstavelig talt. Å oppleve det samme som jeg opplevde da jeg så The Power of the Dog unner jeg alle som er glad i film. 



Musikk: Man kan kaaaanskje si at låta Dirty Talk av Wynter Gordon på sett og vis er den musikalske ekvivalenten av Michael Bay sine filmer, den er hvert fall ikke et eksempel på at less is more, men du verden for en gøy sang å høre på når man trenger rask energi i kroppen fort. Litt som å spise en sjokoladecroissant på vei hjem fra jobb istedenfor å, y'know, lage seg en buddha bowl fra bunnen av. Alt dette snakket mitt om stimuli og sanseinntrykk har fått meg til å innse at jeg egentlig bør dedikere et helt blogginnlegg til det. Det henger sammen med min enten-eller-mentalitet, trur jeg. Alt henger sammen.

Herregud, nå må jeg se og holde kjeft. Mer bablete månedsoppsummering enn denne kan jeg ikke huske å ha skrevet før noen gang. Kanskje jeg føler jeg må kompensere for de to ukene det har vært helt knyst her inne. Værsågod, her har dere Dirty Talk, ei maksimalistisk gladlåt om BDSM, for skal man dømme ut fra at den har vært blant mine mest spilte låter de tre siste månedene eller deromkring, er det tydeligvis akkurat dette hjernen min har trengt.

onsdag 15. desember 2021

Lunisand – episode 15: Nye begravde McLurv-hunder

Jeg liker at Peter drar på kasino… på formiddagen? Haha. Hvorfor ikke. Også: jeg trur jeg mente sjetonger, og ikke "sjargonger", men her som tidligere har skrivefeil og andre feil fått stå som de er. Apropos det: fatshaminga av Peter er også temmelig ugrei, selv om han bare en fiktiv karakter aldri så mye, og jeg beklager at jeg omtalte overvektige på den måten jeg gjorde på den tida dette blei skrevet. Jeg håper det hjelper litt å vite at jeg aldri ville skrevet det sånn i dag.

Jeg veit forresten ikke om jeg får tid til å blogge noe mer før jul, så hvis vi ikke snakkes innen den tid: god jul om du feirer denslags! Håper de siste ukene i 2021 gir deg noe du trenger for å møte det nye året på en god måte.

Klikk her for å komme til hele Lunisand-arkivet.



Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 


Samvittigheten og bilen til Peter hadde samme farge der han skjøt ut fra innkjørselen i et blaff av metallisk sort. Til familien hadde han sagt at han skulle på jobb, noe som på ingen måte hadde rot i virkeligheten. Sannheten var faktisk at Peter ikke hadde jobb. Det måtte derimot ingen få vite om. På utsiden het det nemlig at han var en svært vellykket aksjemegler, og grunnen til at han hadde måttet ta med seg familien og flytte til dette avsondrede sandhullet kjent som Lunisand, var at det var aksjemeglerfirmaet hans som hadde flyttet hovedsetet. Angivelig. Den egentlige grunnen var nemlig at fordi Peter hadde en lei tendens til å skulke avtaler til fordel for besøk i den lokale kiosken, hadde han blitt sparket, og det firmasponsede rikmannsslottet hadde blitt tatt fra ham. Helt fortvilet over at dette skulle bli allment kjent, hadde han i desperasjon kjøpt en like gigantisk fortifikasjon så langt fra hvermannsen som det var mulig å komme, og håpet på å håve inn nok spenn gjennom gambling inne i Lunitrum til å greie seg inntil videre. Han kunne rett og slett ikke se noen annen løsning. Sjefen hans hadde ikke gitt ham noen pen attest heller, og den kom absolutt ikke til å veie positivt når det gjaldt videre jobbsøkning. Det var ikke det at han ikke hadde prøvd, for det hadde han, men nå i det siste hadde han gradvis mistet motivasjonen etter avslag på avslag. Dessuten hadde Albertine flere ganger vagt hintet til at det ikke virket som om de hadde like mye penger i potten nå som hva de tidligere hadde hatt, og dette hadde tvunget Peter inn i de litt mer ekstreme metodene for å skaffe nok til livets opphold på, eller nærmere sagt, nok til et livsopphold for en storforbruker. Han nektet å kutte ned på sine hyppige innkjøp av stadig nyere, mer strøkne biler, og han ville heller ikke slutte å vise sin kone materialistisk kjærlighet ved å hele tiden gi henne de dyreste og mest eksklusive pelskåpene som fantes på markedet. I tillegg hadde han to barn som han elsket, og han ville gjerne at de skulle få en så solid utdanningsplattform som mulig, selv om det skulle bety privatskoler og universitet til millionsummer. Nå var det riktignok bare én skole i hele Lunisand, og det var utenkelig å sende dem over tjue mil av sted så lenge de bare gikk på ungdomsskolen og videregående, men han var svært klar på at hva enn de ville tenke seg å studere videre, skulle han være der for dem, utbrettet som et økonomisk nett under dem.
   Smått om senn ble Peter dratt ut fra den lettere destruktive tankegangen sin etter hvert som stadig flere bygninger av litt mer urban grad enn ellers dukket opp i synsfeltet hans. Han begynte å nærme seg Lunitrum.
   Kort tid etterpå svingte han panteren av et kjøretøy inn på en parkeringsplass, stilte seg midt mellom to plasser bare for å demonstrere at han var kongen av veien, før han dro ut nøkkelen til tenningen med et ansiktsuttrykk som ikke var helt ulikt en kvinne idet hun trekker ut en dildo.
   Etter å ha sittet litt til i bilen bare for å forsikre seg om at så mange som mulig så at det var
ham, og ikke en hvem-som-helst som satt i luksuskjerren, gikk han endelig ut. Været var upåklagelig, og til tross for at september rykket nærmere for hvert åndedrett, sang fortsatt fuglene i de plantede bytrærne, nesten som på trass, som for å si: ”Og hva så om det snart er høst? Ser det ut som om vi bryr oss?”
   Nå skal det nevnes at om ikke Peter i realiteten var en vellykket aksjemegler, så lignet han i det minste på en. Med lyseblå skjorte og grå bukser med press spradet han nedover gatene mens barten vippet fornemt fra side til side i vinden. Skinnskoene klasket og klikket akkurat som ekte aksjemeglersko bør, og for et øyeblikk likte Peter å innbille seg at det var slik det var. I Peters dagdrøm var han nå på vei til jobben sin, som var lokalisert noen kvartaler unna i en hi-tech skyskraper, gjerne laget av glass, og med en heis som førte til utsikt over hele byen. Han begynte nesten å tro det selv, og skulle til å trykke dokumentmappen nærmere brystet, men kom i siste liten på at han ikke bar på noen dokumentmappe, og i det sekundet han innså det, lot han et bedrøvet sukk flykte fra leppene sine.
   Men melankolien og tristessen måtte straks etterpå vike for en annen type glød, annerledes fra de behagelige, lykksalige bølgene som hadde varmet ham innvendig da han for bare noen blunk siden hadde forestilt seg at han aldri hadde mistet jobben. Denne gleden var som en utemmet ild, fyrig og lunefull, og som fikk ham til å øke tempoet på skrittene sine fremfor å flyte av sted på dem som han hadde gjort i sted. Han merket at han smalnet blikket, lot den ene munnviken vende en tanke oppover lik en spansk hjerteconquistador og beveget seg mer målrettet. Pulsen hans slo i en annen takt nå, og den både skremte og begeistret ham. Den var liksom ny og ukjent, og han var både ekstatisk nysgjerrig på hva den ville bringe med seg, samtidig som han var redd, i og med at han ikke kunne forutse utfallet. Alt han visste, var at dette til sammen dannet et slags adrenalinkick, og idet han slo opp dørene til en relativt anonym bygning, i alle fall nå på ettermiddagen som alle neonskiltene var skrudd av, pustet han allerede hurtig og kraftig; på vakt.
   Et titalls ansikter, for det meste menn, men også noen kvinner, snudde seg mot ham. Noen av dem smilte gjenkjennende og vinket på ham. Peter gliste tilbake, men skjulte en svak skjelvning som kom og opphørte i løpet av et glimt. Han var visst allerede et kjent fjes på dette stedet, som han som Peter McLurv fordømte som et rotterede av tapere, en yngleplass for tankeløst idioti, en lekegrind for samfunnets uflidde avskum. Men nå var han ikke Peter McLurv, nå var han Tony Slickster, og akkurat som alt av Peter McLurv ble igjen ute idet han trådde over dørterskelen, kom hele Tony Slickster og hans eksistens til å være over for dagen idet Peter forlot bulen utpå kvelden. Men det var det ingen på dette kasinoet, for det var et kasino det var, som visste. Allerede første dagen hadde nemlig Peter gått inn i rollen som sitt improviserte alter ego, som selvfølgelig hadde en litt mer spennende bakgrunn nå som han fikk velge alle de spenstige detaljene, som var totalt fraværende i hans eget liv, selv. Blant annet hadde han ingen fast bopel etter at konen hans hadde kastet ham ut da hun fant ut at han hele tiden hadde stått i med en ung, meksikansk godseierdatter. For å gjøre vondt verre, hadde han blitt overfalt av en gjeng gangstere der han gikk og drev gatelangs med koffertene sine. De hadde drept elskerinnen hans, ranet ham, slått ham helseløs, for så å dumpe ham ute i en da uviss ørken, men som han etter hvert fant ut av var Lunisand. Siden da hadde han bodd der det passet ham. Noen ganger var det ikke rom for ham andre steder enn i nedgrisede hønsehus, mens andre ganger brøt han seg inn i luksushotell og sovnet på bakrommet etter å ha drukket det som var av dyr, fin vin som de hadde gjemt unna for spesielle anledninger. Selvfølgelig hadde han alltid våknet tidsnok igjen til å flykte før noen merket noe som helst.
   Nå var ikke egentlig Peter direkte dum. Han hadde fått overbevisende karakterer i løpet av hele sin langvarige utdannelse, og som tidligere aksjemegler var han vant med å ta fattede beslutninger i tidvis heseblesende tempo. Problemet lå bare i at i og med at han var født inn i livet som overklasseborger, var også dette det eneste han visste om. Han hadde null erfaringer med det som mannen i gaten ville ha kalt et liv, og hadde noen sagt til ham at alle de som tjener under 400.000 i året stort sett spiser søppel til middag, ville Peter ha slukt åtet uten spørsmål. Derfor så han ikke de mange logiske bristene, til tross for sitt intellekt, som biografien til Tony Slickster tross alt bar med seg. Det gjorde derimot de andre stamgjestene, men selv om de fleste av dem hadde vanskeligheter med å svelge alt som rullet ut av den svære kjeften hans, godtok de det som regel likevel, for de aller fleste syntes det faktisk var storlig underholdende å høre på fabuleringene hans, oppdiktede eller ei.
   Med magen stolt dissende foran seg, strente Peter gjennom rommet og bort til et pokerbord. Han gikk bort til en stol, plasserte bena et lite stykke fra hverandre, før han bøyde seg fremover slik at flesket fikk plass mellom knærne hans, og endelig satte seg ned med rumpa først. Han klasket håndflatene mot tømmerstokklårene og liksom målte rommet med bare sprekker til øyne.
   ”Er det noen som vil teste ferdighetene sine mot Tony Slickster?” spurte han ut i værelset, og det falt til stillhet med én gang mens alle ventet på at noen skulle melde seg. Det hadde de nemlig fått med seg på den korte tiden han hadde spilt her; at hans teoretiske sans ikke var noe man ville kødde med.
   Selv om han selvfølgelig ble smigret over all respekten han allerede hadde opparbeidet seg, kjente han et lite stikk av engstelse. Hvis ingen ville spille mot ham, kom han heller ikke til å vinne noen nye penger, og det trengte han jo.
   Smilet hans visnet mer og mer etter hvert som tausheten stadig festnet grepet sitt. Han trengte penger. Han var den eneste arbeidende i husstanden, og tjente han ikke noe i ettermiddag og kveld, ville det bli lett å merke.
   Men like før han skulle til å reise seg snurt og gå igjen, brøytet en jypling som så ut til å være i begynnelsen av trettiårene seg frem. Han var stilig antrukket i gråblå dongeribukser og sort skjorte, men med et uregjerlig virvar av et hår. Peter syntes med en gang at det var noe kjent ved ham, men greide likevel ikke å plassere ham.
   ”Jeg vil teste ferdighetene mine”, sa han med et lurt smil idet den slanke kroppen kastet seg elegant ned ved bordet på en stol rett fremfor Peter.
   Og nå var det gjort. Etter at denne mannen, som plaget Peter fra vettet med oppsynet sitt som enda ikke ringte så mye som den minste glassbjelle, besluttet å gi Peter en sjanse til å dra i land litt lønn, var det flere som begynte å røre på seg, snakke sammen og til og med bevege seg bort til pokerbordet. Det var som om utfordreren på en måte godkjente situasjonen, og da var det fritt frem for de andre å kopiere ham.
   Til høyre for Peter deiset en sjuskete mann med gyllebrun hud ned. Han var eldre enn den første som hadde dukket opp, men yngre enn Peter. Også han virket det som om Peter hadde sett før, og dette uroet ham. Kanskje hadde det ikke vært så smart å kreere et alter ego på en så tynt befolket plass som Lunisand?
   Han som smøg seg forsiktig ned på setet til venstre for Peter, kunne han heldigvis ikke si at han husket fra noe sted. Muligens hadde det noe å gjøre med at han så veldig ung ut. For ung for å spille poker, til og med.
   Det lot til at Peter ikke var den eneste som tvilte på alderen hans. Han mottok skeptiske skråblikk fra de to andre spillerne også, noe som førte til at han krympet seg forlegent, men ingen sa noe foreløpig.
   Uten et ord, men med en desto mer intens atmosfære, som bare tyknet av at folk stimlet sammen for å beskue fjolsene som var dumme nok til å yppe seg mot selve Tony Slickster, som ganske kjapt hadde fått litt av et rykte på seg, grep mannen med det latinamerikanske utseendet kortbunken og delte ut kortene raskt med kyndige og grasiøse bevegelser, noe som så litt merkelig ut hos den shabby fillefransen. Det var tydelig at han var en dreven pokerspiller, og i sitt stille sinn ble Peter opphisset ved tanken på en real kamp. Likevel var fornuften straks på plass og rettet en usynlig pekefinger mot den barnslige delen av vesenet hans som i et uvaktsomt øyeblikk hadde fått muligheten til å titte frem. Han måtte minne seg selv på at han ikke gjorde dette for underholdingens skyld, men i trengsel etter cash.
   Da det ble tid for å satse, dukket et listig smil under senkede øyebryn opp i ansiktet til den relativt unge herren med kaoshåret.
   ”Gjett om han pønsker på noe…” var det noen som hvisket et sted i rommet, og denne bemerkningen fikk Peter til å svette litt ekstra. Han hadde aldri spilt mot denne karen før. Hvem visste hvilket talent som lurte under sjarmørutseendet hans?
   ”Hva er innsatsen din?” spurte luringen rett overfor Peter, og stirret ham ertende inn i øynene, stadig med dette skjeve smilet lekende om leppene.
   Igjen lot Peter blikket gli over motstanderne sine. Guttungen til venstre var tydelig uerfaren, og satt og tygde seg nervøst på fingerneglene. Han så ikke ut til å være stort eldre enn Peters egne barn. Han kom nok til å være førstemann ut av spillet, og Peter forventet ikke mye konkurranse derfra.
   Så var det han som plirte så eggende mot Peter. Han visste nok hva han drev med. Dessuten var Peter nødt til å ta i betraktning at han tross alt var den første som hadde meldt seg til å spille mot ham, så han var nok ikke et kart på pokertreet. Og hva var det så han planla? Kanskje skulle han la være å satse i denne første runden for å se hva han kom med?
   Til slutt var det mannen som Peter først hadde mistolket som en lurvete loppelekeplass med sitt ukjemmede hår og tredagersskjegg. Nå hadde derimot Peter forandret mening, og syntes faktisk at han så svært selvsikker og kul ut der han satt rakrygget og med haken så vidt vippet fremover og opp. Nå satt han med stoisk ro og betraktet de andre spillerne. Den fødte pokerspiller, med et ansiktsuttrykk som var umulig å lese. Kanskje var han en enda større trussel enn den sleipe reven? Det tryggeste var sikkert å vente med å satse.
   Likevel, da han igjen kastet et blikk på det purunge nervevraket, som i så fall ville bli den neste til å satse, ble fristelsen for stor. Han kom uansett ikke til å vinne noe hvis han ruget på innsatsen som en hønemor, og det verste som kunne skje, var at han tapte litt. I så fall fikk han bare spille ekstra rått i morgen.
   ”Jeg satser 300”, kunngjorde Peter, og skjøv et lite lass sjargonger fra seg.
   Dette førte til sammenbrudd fra pjokken. Han begynte ikke å gråte, men det så ut til å være like før. Mer trøstesløst åsyn hadde Peter bare sett i krigsfilmer.
   ”Jeg har nettopp mista jobben, og dermed har vi bare én inntektskilde i huset, og greier jeg ikke å samle opp noe nå, er det ikke sikkert at søstera mi kan skaffe nok til å gå på den skolen hun vil. Som om ikke dét var nok, har vi nettopp hatt innbrudd hos oss, så jeg bestemte meg for å prøve ut poker som en siste utvei, og dette er hva som skjer! Jeg er ruinert allerede i første runde, og må nok en gang vende tomhendt hjem. Hvorfor skjer dette med meg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Det er i alle fall ikke søstera mi sin feil; hun har bare vært god og snill hele tida. På hvilket punkt var det jeg feila? Kan noen si meg det?”
   Peter, reven og den elegante slasken ble bare sittende og stirre tomt på hverandre mens valpen fortsatte den sørgmodige monologen sin. Skulle de si noe? Trøste ham? Hive ham ut fordi han mest sannsynlig var mindreårig?
   Det faktum at den bedrøvede småtassen var den eneste som ga lyd fra seg i hele kasinoet, gjorde at han snart fanget oppmerksomheten til vaktene som gikk rundt omkring og snuste. De hadde nok merket at han ikke så helt moden ut.
   ”Unnskyld, kan vi få se noe legitimasjon?” spurte en som kom bort til ham, og avbrøt ham mens han var midt i en tale om søsterens ubrukte talenter som aldri kom til å få blomstre.
   ”Jeg…” Et øyeblikk virket han mer irritert enn noe annet over forstyrrelsen, og sendte den uniformerte herren et trassig blikk bak den bustete, sorte luggen mens han smekket oppgitt med tungen.
   ”La nå småen få være i fred”, sa en høy, muskuløs mann som brått reiste seg. Peter hadde hørt stemmen hans et sted før, og da han så hvem den tilhørte, krympet han seg.
   ”Han har da ikke gjort noe galt, har han vel?” fortsatte borgermester Jonas, og nærmet seg det som så ut til å utvikle seg til en krangel borte ved pokerbordet der Peter satt.
   Jo tettere opptil den begynnende diskusjonens sentrum herr Fraz kom, dess mer opptatt ble Peter med å studere bordbena, skoene til de andre i rommet, og ikke minst det uhyre interessante gulvteppet.
   ”Du som er borgermester, burde vite best av alle her at loven skal og vil opprettholdes. Med mindre han kan bevise at han er myndig, åker han rett ut”, sa vakten, først fast, men ettersom blikket til Jonas hardnet, mistet også autoriteten i stemmen hans grepet, og det siste bortimot mumlet han.
   ”Jeg kunne ikke ha sagt det bedre sjøl!” utbrøt Jonas lystig, og slo ut med armene, ”du skjønner, i lovens navn har jeg nemlig en avtale med vår venn her.” Han gjorde en håndbevegelse mot den mistenkelig unge pokerspilleren, som ikke så ut til å skjønne hva borgermesteren snakket om, noe som resulterte i at sistnevnte så seg nødt til å legge til: ”Men det veit du ikke sjøl ennå, naturligvis. Dette gjelder nemlig det nylige innbruddet på eiendommen din.”
   Før vakten rakk å komme med flere innvendinger, hadde ungdommen sprettet opp, og lydig som en vakthund hengt hakk i hæl på Jonas der de ruslet av gårde, vekk fra forfjamselsen til både vakten, som bare hadde prøvd å gjøre jobben sin, og, heldigvis for Peter, resten av folkene i kasinoet. Nå som han hadde oppdaget hvilke konsekvenser det å bo på et lite sted kunne føre med seg, hadde han nemlig innsett at det bare var med knapp margin at Jonas ikke hadde gjenkjent ham, så han benyttet denne gylne anledningen til å smyge seg – i den grad den fyldige kroppen hans tillot, vel å merke – opp av stolen, bortover gulvet og mot utgangsdøren. Hvordan han nå skulle skaffe penger uten at det gikk utover hans gode ry og rykte, var for øyeblikket skjult for ham, men det fikk han ta for seg senere. Nå gjaldt det bare å komme seg vekk før noen fant ut at Tony Slickster slett ikke var Tony Slickster.
   Ute i frisk luft igjen, skulle han til å puste lettet ut, men det rakk han ikke før han kjente en hånd på skulderen, så uventet at han gispet høylytt.
   Som en tornado av fett virvlet han rundt, og stirret rett inn i de grønne, smale øynene til reven. Han smilte fortsatt like åleglatt.
   ”Mitt navn er Jølle Sirkelsneip, og jeg veit nøyaktig hvem du er. Neste gang skal du ikke greie å snike deg ut før jeg har spilt mot deg – med din virkelige identitet som innsats.” Ordene hans var klisne av olje, men likevel greide ikke Peter annet enn å nikke nervøst.

lørdag 11. desember 2021

Jeg veit ikke

Du gikk omsider med på det. Eller jeg gikk med på det. Ett av de to.
   Fordi dette med sex hadde vært vanskelig lenge, hadde det ikke. Ingen av oss likte å snakke om det, ingen av oss ville være den som vedkjente seg det. Og når vi først hadde sex, så var det jo skikkelig bra. Det var vel det som var så vanskelig for den andre å forstå. Du skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, vi ikke kunne ha sex oftere. Jeg skjønte ikke hvorfor, når det var så bra, det ikke holdt med en gang i blant, hva poenget var med å ha oss flere ganger i uka. Man spiser jo ikke godteri hver dag, liksom.
   Og så var det selvfølgelig dette med, hva skal jeg kalle det, bakgrunnen min, som det var umulig å late som at var noe annet enn hva den var. Vi hadde vært sammen i to og et halvt år, og jeg hadde ikke vært utro mot deg en eneste gang, bortsett fra den ene gangen som vi begge hadde blitt enige om at egentlig ikke teltes, og selvfølgelig kunne grunnen til det bare være at jeg elska deg så utrolig mye, men både du og jeg syntes det hørtes i overkant naivt ut. Vi var da fornuftige mennesker, var vi ikke. Empirien var ikke på min side, og kanskje var det lureste vi kunne gjøre å minske skadeomfanget heller enn å satse på at ingen skade noen gang kom til å skje. Om jeg først skulle treffe på et isfjell, var det greit å ha nok livbåter tilgjengelig, liksom.
   Å invitere en tredjepart inn i forholdet vårt var utelukka, aller mest fordi vi ikke hadde samme smak i det hele tatt. Det var det første jeg noterte i Excel-skjemaet.
   «Er det virkelig nødvendig å lage et Excel-ark», sa du ved siden av meg i sofaen, du satt sidelengs med beina trukket oppunder deg, armen hvilende langs sofaryggen.
   «Det samme sa eksen min om å skrive samboerkontrakt, men da det blei slutt, viste det seg at det kunne vært jævlig smart likevel», sa jeg.
   «Det er vel ikke helt sammenlignbart», sa du og klødde deg på halsen.
   «Det er ikke ikke sammenlignbart heller», sa jeg, jeg forminska dokumentet og forstørra det igjen, flere ganger, helt til du begynte å se i en annen retning.
   Det klikka i vannkokeren ute på kjøkkenet, du reiste deg for å finne kopper. Jeg lirka hendene innunder laptopen, varma fingrene.
   «Vil du ha svart eller grønn te», sa du, lyden av kroppen din som romsterte utafor synsfeltet mitt.
   «Har vi melk», sa jeg.
   «Nei», sa du.
   «Da vil jeg ha grønn, men da må du vente til vannet har nådd sånn søtti til åttifem grader», sa jeg.
   Jeg kopierte den ene setninga jeg hadde skrevet inn i skjemaet, forminska Excel, åpna Word, limte inn setninga i et tomt dokument.
   Jeg hørte lyden av skritta dine før jeg så deg, den mjuke bevegelsen i sofaen da du på nytt satte deg ned ved siden av meg, forsiktig så du ikke skulle skvulpe ut noe av teen, en kopp i hver hand.
   «Hva skjer?» sa du og stirra inn i dataskjermen på fanget mitt.
   «Du hadde rett, Excel blei litt for klinisk. Word er et mer passende program», sa jeg, «venta du til vannet hadde nådd sånn søtti til åttifem grader?»
   «Jeg har ikke brukt termometer, liksom», sa du.
   Jeg tok imot den ene koppen, dampen dogga på brillene mine, teen kunne umulig være noe særlig under nitti grader.
   Jeg visste ikke om jeg noen gang kom til å venne meg til varmen fra kroppen din på den måten jeg hadde vent meg til andres kropper i løpet av åra, og jeg visste ikke om det var en bra eller en dårlig ting. Det kom aldri til å føles helt og holdent trygt når du tok på meg, ikke engang i søvne, jeg hadde våkna mange ganger av at du la deg tettere inntil meg mens du sov, en arm over magen, ei nese i nakken, en støkk hver gang som ikke blei noe mindre da jeg innså at det bare var deg, for det var ingenting bare ved deg, du var altfor mye til å kunne være bare, du hadde så store følelser, så mye overskudd av alt det de fleste andre kun har basale verdier av, det var vanskelig å holde tritt med deg, så lett å ikke føle seg tilstrekkelig, selv om du igjen og igjen prøvde å overbevise meg om at jeg var nok, at du ikke trengte noe mer enn hva jeg hadde å tilby, men jeg klarte ikke å fri meg fra tanken om hvorfor ikke, hvordan i alle dager kunne noen med din apetitt mettes av noen som meg, jeg fikk det ikke til å stemme, og nå hadde vi omtrent ikke sex lenger engang, og det var fint, det var helt fint for meg, og du sa det var helt fint for deg òg, men hvordan i alle dager kunne det være fint.
   Ved siden av meg i sofaen satte du koppen mot leppene og slurpa teen forsiktig i deg, huden over kinnbeina dine som stramma seg.
   «Så altså», sa du da du merka blikket mitt på deg, «jeg tenker at det i utgangspunktet er lettere å forholde seg til hele greia hvis det er noen man ikke kjenner.»
   Jeg så på deg.
   «Jeg mener, vi kan ikke ligge med noen vi allerede kjenner», sa du, «det blir for rart om jeg plutselig skal møte noen på en fest og så veit jeg at det er noen du har ligget med, liksom. Jeg går ut fra at det gjelder andre veien òg.»
   «Men det er jo det første som blir vanskelig», sa jeg, «jeg klarer jo ikke å snakke med nye mennesker. Jeg klarer ikke å bruke datingapper. Jeg har aldri hatt en one-night-stand i hele mitt liv.»
   «Bortsett fra med meg», sa du.
   «Jammen det var jo ikke en one-night-stand, vi er jo bokstavelig talt kjærester, på hvilken måte er vi to en one-night-stand.»
   «Det var jo det som var planen da vi møttes», sa du, «at det skulle være en engangsgreie.»
   «Det var kanskje din plan, men det var ikke min plan», sa jeg.
   «Så du visste allerede i løpet av den første kvelden at det skulle bli oss to, liksom.»
   «Visste er vel å ta i, men jeg hadde jo ikke blitt med deg hjem hvis jeg ikke hadde følt at dette var noe helt spesielt», sa jeg.
   Du løfta teposen fra koppen din, kikka rundt deg for å finne et passende sted å legge den fra deg, du reiste deg halvveis fra sofaen og dro til deg en asjett som ingen av oss visste hvor lenge hadde stått på skrivebordet, la posen fra deg på asjetten, den blei liggende i en egenprodusert tepytt.



Dette er det siste jeg har skrevet, og det var i oktober. Jeg har lagra det i et nytt dokument som heter "novellegreier 2021", men jeg veit ikke om dette i det hele tatt er begynnelsen på ei novelle, kanskje er det begynnelsen på en roman isteden, men det virker veldig skummelt å tenke på det sånn, foreløpig virker noveller som et tryggere landskap for meg å oppholde meg i. Jeg har prøvd å skrive videre på det mange ganger, men det er vanskelig. Det er mye som er vanskelig. Jobbsøking, for eksempel. Jeg har blitt skrevet ut fra DPS, og er nå overlatt til IPS, og tidligere denne uka skulle vi levere CV'er til bedrifter, men jeg starta likeså godt økta med å få et angstanfall idet vi skulle til å gå inn i en Ark-butikk, så vi brukte en times tid på å få roa meg ned, før vi prøvde på nytt, bare at denne gangen var det jobbspesialisten min som tok seg av all snakkinga, og etter det blei vi enige om at det hadde vært nok dramatikk for en dag, så jeg dro hjem. 

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg blogger så lite, men jeg har ikke noe å si, det er så lite som engasjerer meg om dagen. Sist gang jeg følte at jeg brydde meg om noe, var da jeg spilte Subnautica, og jeg føler meg litt teit nå, men det minner om en slags kjærlighetssorg å ha fullført det, haha, for selv om det selvfølgelig bare er et spill, fylte det meg med mening og inspirasjon på den måten for eksempel enkelte bøker og enkelte typer musikk har evnen til. Jeg har levd lenge nok i kroppen min til å vite at jeg kommer til å føle det samme for noe annet igjen når tida er moden for det, men akkurat nå føles hverdagen min egentlig mest av alt prega av et fravær.

Jeg gruer meg litt til jul, for jeg syns jula er ei utrolig stressende tid, og det plager meg at det er sånn for meg, for jula skal liksom per definisjon være tida for ro. Jeg er lei av høye strømpriser og å alltid inngå kompromisser og alltid være litt kald uansett, jeg er lei av alle lydene leiligheten min lager, jeg er lei av å være redd for å være smitta med korona hver gang jeg snufser litt – og det er ganske ofte. Jeg er lei av å ikke fungere på den måten jeg har lyst til, og for at det ikke er noen behandling eller medisiner mot utfordringene mine. Jeg er så innmari lei av å ikke føle meg tilstrekkelig. 

Men jeg har i løpet av de siste ukene fått rydda leiligheten min, da. Og jeg har blitt flinkere til å meditere. Jeg er ikke helt der at det tillater meg å reise mellom parallelle dimensjoner ennå, men hvem veit, kanskje jeg kommer dit en gang. 

onsdag 1. desember 2021

November 2021

Opplevelser: Konsert med Molchat Doma på Blå. Harrytur til Sverige med Vibeke. Spøkelsesvandring i Kvadraturen og Akershus festning med Martina. Konsert med The Jesus and Mary Chain på Rockefeller



Innkjøp: Trengte litt nytt glitter (for når man er meg, er faktisk glitter sånt man trenger innimellom), og jeg er veldig fornøyd med disse biologisk nedbrytbare glitterne i praktisk forpakning med medfølgende aloe vera til påføring! Og om jeg får si det sjøl, så syns jeg at jeg kler dem skikkelig godt.




TV-serie: Denne måneden har jeg latt meg oppsluke av The Man In the High Castle, der handlinga hovedsakelig utspiller seg i en parallell dimensjon der Tyskland og Japan vant andre verdenskrig. Det er noe med enten manuset eller regien, eller begge, som på en måte føles litt forutsigbart for meg, det er noen klisjeer her og der som gjør at enkelte av replikkutvekslingene og reaksjonene til karakterene føles veldig som skuespill, men det er en bagatell i det store og det hele, for det er cirka ingenting i verden jeg syns er mer spennende enn parallelle dimensjoner. Jeg får til tider litt Battlestar Galactica-vibber av det, godt hjulpet av at et par av skuespillerne som dukker opp i BSG også er å finne i mindre roller i The Man In the High Castle. Anbefales veeeeldig om smaken din har en tendens til å sammenfalle med min!



Spill: Som kjent har jeg fullført Subnautica, med alt det innebar av følelser, og har nå begynt på Fallout 4. Toer'n i serien er et av mine all-time favorittspill, og jeg var veldig spent på åssen konseptet hadde utvikla seg siden sist, og foreløpig liker jeg det, men det er relativt komplisert i forhold til forgjengerne sine fra nittitallet – duh – og foreløpig fortsatt litt for overveldende til at det er noe jeg klarer å slappe av med, men jeg håper å komme inn i det etter hvert. 



Film: The Harder They Fall, The Suicide Squad, Malignant, ReminiscenceSound of Metal, Urban Legend og The Invisible Man.

Og rett skal være rett: blant filmene jeg så i november, var nok ikke Malignant den teknisk sett beste av dem, men det er den som overraska meg mest og som jeg har tenkt mest på i ettertid. Malignant er en ikke spesielt skummel skrekkfilm om ei kvinne som plutselig opplever å bli telepatisk knytta til en seriemorder, og i løpet av de første tre kvartera eller deromkring irriterte den meg litt fordi skuespillet var så tafatt og manuset så uinteressant, men den irriterte meg likevel ikke nok til å skru den av, og det er jeg glad for, for på et visst punkt tar filmen ei så cray-cray vending, og de egentlig ganske dårlige aspektene ved den bikker over vippepunktet, biter seg sjøl i halen og går fra dårlig til gøy, at plutselig satt jeg foran TV'en og koste meg skikkelig likevel. Rart med det, er det ikke?



Musikk: Jeg har fortsatt ikke kommet over den nyeste plata til Black Marble. Jeg trur faktisk jeg syns Preoccupation er den beste låta på albumet. De drømmende synthene får meg til å lengte tilbake til noe jeg egentlig ikke har opplevd, men som jeg likevel føler at jeg husker.