September 2022

Opplevelser: Forfattertreff på Kulturhuset. Konsert med Jon Hopkins på Sentrum scene. Besøk hos Vibeke. Konsert med Go_A på Vulkan arena. Middag med Vibeke på New Delhi. 

TV-serie: I det siste har jeg sett mest på den nyeste sesongen av Westworld, selv om det er en serie jeg gradvis har mista interessen for etter hvert som den har utfolda seg. Jeg syns fjerde sesong er helt grei sci-fi-underholdning så lenge man ikke tenker at den skal ha noe som helst å gjøre med første sesong, for allerede fra sesong to blei Westworld en helt annen type serie enn den begynte som, og siden da har den fjerna seg stadig lenger vekk fra utgangspunktet. Jeg syns den fortsatt er forvirrende og føles litt meningsløs, ettersom man liksom aldri veit hva som er ekte og ikke, og sånn sett gidder man liksom ikke helt å bry seg heller. Jeg aner ikke om det er planlagt flere sesonger, men for min del trenger det ikke å komme flere nå.

Film: The Electrical Life of Louis Wain, Ted K og Halloween (2007). Og egentlig er ikke The Electrical Life of Louis Wain en spesielt nyskapende film innen historisk biografi-sjangeren, den forteller historien sin uten radikale grep og med trygge virkemidler, men jeg har vært fascinert av personen Louis Wain i noen år allerede, og han var på mange måter noen jeg kjenner meg en del igjen i. Syns denne filmen er et fint og rørende portrett av en eksentrisk fyr som dessverre levde i et samfunn og ei tid som ikke makta å tilrettelegge for ham.

Musikk: Is It Cold In The Water? av Sophie er for meg den lengselsfulle sangen til en digital havfrue som skulle ønske hun hadde en kropp til å faktisk føle vannet. Nå kan det hende at albumcoveret bidrar litt til denne tolkninga, men likevel. Sophie døde etter et fall i 2021, bare 34 år, og jeg syns det er utrolig tragisk at verden aldri får høre resten av den musikalske reisen hennes. 

Per og jeg

Jeg tenkte lenge at jeg ikke burde skrive dette innlegget, for alle er lei av klaginga mi, alle er lei av at jeg sier det samme igjen og igjen og ikke kommer meg videre. Akkurat som veilederen min på Nav og sjukepleieren i bydelen. Begge de to vurderer nå å si meg opp fordi jeg ikke viser noen utvikling. Ironien i det hele er at jeg blir avvist av psykologer fordi det ikke feiler meg noe som kan kureres, men samtidig har jeg tydeligvis ikke rett på den lille hjelpa jeg per akkurat nå får fordi jeg ikke har blitt noe bedre? Jeg har ikke rett på hjelp fordi jeg ikke kan bli bedre, og jeg har heller ikke rett på hjelp fordi jeg ikke blir bedre? 

Jeg er veldig klar over at jeg nesten ikke skriver noe her lenger. Jeg har ikke noe å si, har ikke lyst til å si eller gjøre noe. Og når folk spør hvorfor, svarer jeg at det er fordi jeg er så hinsides lei av av å få standardavslag fra forlag. Og da virker det som at de blir letta; heldigvis er det ikke noe ordentlig jeg er lei meg for, det er ikke det at jeg er ensom eller noe sånt, heldigvis er jeg bare litt betutta fordi jeg får nei fra forlag, men det er jo bare å ikke gi opp, å fortsette å skrive, bedre lykke neste gang.

Det er bare det at jeg er så sinnssykt lei av å ikke gi opp. Jeg har ikke gitt opp i sånn rundt femten år nå og begynner å bli ekstremt sliten av å ikke gi opp. Det er ikke som at dette er første gangen det skjer, liksom, jeg klarer ikke å trekke på skuldrene og tenke at livet går videre når jeg har investert hele livet mitt, inkludert tre år med høyere utdanning, i dette her. På et punkt mot slutten av tenåra eller begynnelsen av tjueåra bestemte jeg meg for at det skulle være litteratur eller ingenting, fordi selv om jeg hadde flere interesser, var det ingenting av det jeg var så god i som nettopp skriving. Og tilsynelatende var alle rundt meg enige om at jeg var god til å skrive òg! Men hva om man, i en alder av trettito år, innser at man har satsa alt på ett kort, og så leder ikke det kortet noen vei. Kanskje om jeg faktisk hadde satsa annerledes for ti år siden, at jeg kunne ha vært i en annen situasjon nå enn avhengig av Nav og nødt til å snu oppned på døgnrytmen min fordi jeg ikke har penger til å vaske klær på dagtid. 

For noen dager siden møtte jeg noen av skrivevennene mine fra forfatterstudiet i Tromsø. De forstod frustrasjonen min, men innså samtidig at utgangspunkta våre var forskjellige. Som Maria sa; hun syntes det var gøy å skrive, men hun elska uansett jobben sin. Jeg har inntrykk av at de fleste som skriver har det litt på samme måten; de har uansett liv, familier, venner, jobber og interesser utafor skrivinga, men det har ikke jeg. De jobbene jeg har hatt, har jeg utelukkende hatt for å tjene nok penger til å kunne skrive. Jeg har lagt opp livet mitt rundt skrivinga, skriving har aldri vært en artig hobby for meg, det har alltid vært liv eller død. Folk som forteller meg at jeg ikke må gi opp, mener selvfølgelig godt, men de skjønner ikke hva jeg mener. Jeg kjenner meg mer igjen i det transpersoner forteller om opplevelsene sine før de kunne få være seg sjøl, enn den til de fleste skrivende. Det handler ikke om at jeg blir lei meg fordi et forlag ikke syns jeg er god nok, men at jeg blir hindra i å være meg sjøl. Skriving er ikke en hobby for meg, det er identiteten min. Eller som en av de få skrivende der ute som ser ut til å ha hatt det på samme måten sa da han gjesta Litteraturhuset i januar:

Jeg kan helt ærlig ikke huske å ha hatt det så ille som jeg har det nå. Før når jeg har fått avslag, har jeg alltid allerede vært i gang med et nytt prosjekt, et prosjekt jeg uansett hadde bedre tru på. Det er ikke tilfellet nå. Jeg skreiv én roman, som jeg fikk høre at var for stor, hadde for mye stoff og pekte i alle mulige retninger, så jeg tok det til meg og skreiv en ny roman, men denne gangen fikk jeg høre at det var for lite av alt det den første hadde for mye av. Så jeg bestemte meg for så skrive noveller, siden jeg åpenbart ikke fikk til romaner. Og tilsynelatende får jeg ikke til noveller heller, til tross for tilbakemeldinger underveis på at dette virker å være ideelt for meg, at novellene mine virker ferdige og helstøpte, solide. Til tross for at jeg blei oppfordra av en redaktør i Gyldendal til å sende dem novellene mine. Jepp, også sistnevnte førte til et standardavslag. Akkurat dét var det avslaget som såra meg mest, så jeg sendte denne mailen tilbake (klikk på bildet for leselig størrelse): 

Jeg har ikke fått svar på den. Fordi ingen syns at bitre, forsmådde forfatterspirer er det spor sjarmerende. Da jeg altså møtte skrivevennene mine for litt siden, sa Jo Mikkel at ingen psykologer har lyst til å høre på noe av dette, for det virker jo ikke som at dette er en ordentlig grunn til å være deprimert. Til og med i min egen journal fra DPS er dette nevnt i et litt nedlatende ordlag, og jeg skjønner jo åssen det kan virke for noen som ikke sjøl driver med noe kreativt. Det virker sutrete, som om jeg mener jeg er så god at jeg har krav på å bli gitt ut og anerkjent, og når det ikke skjer, begynner jeg å surmule. Som om det ikke er mange andre der ute som også drømmer om å være forfatter, som drømmer om å kunne leve av hobbyen sin, som om det er noe annet enn en luksus å kunne bli utgitt på et stort forlag, som om jeg er så vant til å få alt jeg vil ha servert på sølvfat at når jeg møter motstand, innbiller jeg meg at jeg er deprimert. 

Jeg skjønner åssen alt dette høres ut.

Men de fleste som "drømmer om å bli forfatter", gjør nettopp det: drømmer om å bli forfatter. De fleste som drømmer om å bli forfatter har ikke lagt opp hele livet sitt rundt nettopp dette ene målet, og utelukkende dette ene målet. De fleste som drømmer om å bli forfatter blir ikke værende i en jobb de hater i mange år fordi den gir dem friheten de trenger til å skrive. De fleste som drømmer om å bli forfatter klarer å finne en måte å være lykkelig på også om de ikke skulle bli forfatter. De færreste som drømmer om å bli forfatter vil heller dø enn å ikke være forfatter.

Jo Mikkel sa at han hadde tatt et valg om å ikke bli en sånn bitter ikke-forfatter som begynner å hate å skrive, som ikke lenger klarer å lese uten å sammenligne sin egen skriving med boka man leser, som ikke klarer å glede seg på andres vegne fordi man er sjalu. Og jeg skulle ønske jeg også bare kunne velge det, for jeg hater virkelig den personen jeg er, eller den personen jeg har blitt, selv om jeg egentlig trur jeg alltid har vært sånn. 

Og greia med standardavslag er jo at jeg ikke engang veit hva jeg gjør feil! Jeg syns i all oppriktighet jeg skriver bra. Jeg trur ingen av novellene mine er perfekte, men jeg syns de er gode nok til å fungere som et utgangspunkt til å skrive noe det er verdt å lese. Selvfølgelig er det ingen forlag som skylder meg noe som helst, men jeg klarer bare ikke å forstå misforholdet mellom det forfattere, medstudenter og redaktører forteller meg og det at jeg bare får standardavslag. Jeg trur ikke at folk ljuger når de sier til meg at jeg er god, at det er en større ro i novellene mine enn i romanene mine, at jeg er inne på noe. Så hva er det da? Er det dét at jeg ikke allerede er et kjent navn, at jeg ikke allerede har jobba som journalist i ei landsdekkende avis i flere år, at jeg er for keitete og innadvendt, at jeg ikke kjenner de riktige folka? 

Jeg trur alt dette egentlig bare var en veldig omstendelig måte å unnskylde det at jeg omtrent ikke blogger lenger på. Blogginga er ikke det eneste jeg ikke har motivasjon til, jeg har ikke motivasjon til noe som helst. Jeg tviholder på rutinene mine fordi akkurat nå er de det eneste jeg har. Tanken på at hele livet mitt har leda opp til ingenting er ikke til å holde ut. Og uansett hva veilederen min i Nav ser ut til å mene, er det ikke mulig for meg å kanalisere denne lidenskapen over i noe annet. Nei, jeg kan ikke legge bort skrivinga og bli kunderådgiver i et reisebyrå isteden. Kanskje andre kan det, men det kan ikke jeg. Folk må slutte å behandle meg som om jeg var et normalt menneske, for det er jeg ikke.

Og selv om det kanskje kan virke sånn ut fra at jeg nå har brukt mange timer på å skrive om hvor fælt jeg syns jeg har det, liker jeg ikke at folk syns synd på meg, så det er ikke dét jeg er ute etter. Jeg veit egentlig ikke hva det er jeg er ute etter. Som sagt er vel dette ment som ei forklaring mer enn noe annet. Jeg beklager at jeg ikke klarer å være glad.

August 2022

Opplevelser: Dranks på Godthåb og konsert med Kite på Blå. Frokost på stranda med Martina. Middag på Hell's Kitchen med Vibeke. Noe jeg velger å kalle barhopping med Mari, Martina og Renate. Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Siri og Hannah (tredjeplass denne gangen, men til gjengjeld vanskeligere quiz og flere lag). Batplanet med Martina.

Innkjøp: Sist snakka jeg om at den nye telefonen min ikke hadde jack-utgang, noe jeg i all oppriktighet fortsatt syns er veldig teit, men det gjorde i det minste at jeg endelig fikk ræva i gir og fikk kjøpt meg et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, noe som jeg egentlig har hatt løse planer om lenge. Og nå i ettertid er jeg veldig glad for det sparket i ræva, for mine nye Jabra Elite 85h viste seg å være ei fantastisk investering. Ikke bare er de skikkelig gode på å blokkere ut lyd, men man kan også velge å for eksempel høre på hvitstøy eller undervannslyder for å maskere lydene utenfra enda bedre. Det eneste problemet med dem, er at jeg fant ut i dag at de ikke er kompatible med dataen min. Akk, ja. I det minste har dataen min tross alt fortsatt jack-utgang, og jeg har uglene mine, det er bare det at uglene mine ikke er like gode som disse nye og nå har jeg blitt litt bortskjemt, haha. 

TV-serie: Jeg har vært enda litt mer sliten enn vanlig i det siste, og da har det passa meg helt perfekt at nye episoder av What We Do In the Shadows legges ut i disse dager. Dette må være en av de seriene i verden jeg koser meg aller mest med. Kanskje den eneste serien jeg håper at faktisk varer evig.

Film: Star Trek Beyond, Ett sekunds lykke, The Wild Reeds, Evil Dead (2013), Bodies Bodies Bodies, Rose, De uskyldige, Under the Silver Lake og Sing. Og kanskje er det De uskyldige som er den som fortjener oppmerksomheten mest blant disse? Jeg liker hvert fall når jeg ser norske filmer og aldri tenker ting som "god til å være norsk." For dette er en god film, uavhengig av nasjonalitet, med barneskuespillere som faktisk er troverdige. Ikke verst i en film der alle hovedrollene spilles av barn. Jeg syntes slutten var litt underveldende, samtidig som jeg på et vis er glad for at den ikke endte i Hollywood-versjonen av et klimaks, så… jeg er vel litt delt på akkurat det. Jeg er absolutt for en minimalistisk slutt, men kanskje bare en litt annen minimalistisk slutt. Jeg veit ikke. Jeg er ikke akkurat verdensmester i å skrive slutter sjøl. Men den er en imponerende og ubehagelig film som utfordrer det som ser ut til å være gjengs oppfatning om at barn alltid er uskyldige, og skal jeg dømme ut fra min egen barndom, er jeg definitivt med på at (noen) barn har en iboende ondskap.

Bok: Jeg har lest ut A Good Man is Hard to Find og står egentlig ved det jeg skreiv om den sist; at den er ei god bok som er full av både humor og mørke og som jeg skjønner hvorfor har den klassikerstatusen den tross alt har, men som ikke rørte ved den delen av meg som får meg til å løpe i ring i leiligheten av pur begeistring (som jeg bokstavelig talt gjør når jeg leser bøker jeg virkelig elsker.) Med det sagt er karakteren Mrs. Pritchard beskrevet på en fantastisk måte, og jeg elsker at Flannery O'Connor med bare disse setningene gjør at jeg veit nøyaktig hvilken type hun er:

Nå er jeg godt igang med Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg fikk i bursdagsgave av Vibeke ("mest på grunn av omslaget"). Jeg liker den godt fordi den er så deilig å være i. Det er ei samling anekdoter og omtrent ikke noe plott i hver tekst, bare ei løs samling karakterer som kommer og går, flyter inn og ut. Og hun skriver det så fint i den første teksten òg, den som heter Late dagar: "For at noko skal vere fiksjon, må det som kjent halde stø kurs og ikkje vingle inn mellom buskane for å stire over mot nabokommunen. Dessverre er det umuleg med LA. Du kan ikkje skrive ei historie om LA som ikkje snur midt i eller går seg vill." Jeg har jo fått kritikk for nettopp dette når det gjelder min egen skriving. Jeg skulle ønske jeg hadde den samme integriteten, at jeg bare kunne insistere på at tekstene mine må være vinglete og retningsløse, fordi noe annet er ikke mulig med det materialet jeg har til rådighet.

Musikk: Jeg har gått en del turer i skogen i det siste, fordi det er et sånt type humør jeg har vært i, og der fant jeg jaggu ut at Spellwork av Austra er det perfekte soundtracket til å gå i skogen. Og det fant jeg ut før jeg så musikkvideoen, altså, for den så jeg for første gang i dag.

Lunisand – episode 23: Sonny og forglemmegeien

Dette er den siste hele episoden jeg skreiv om Lunisand. Jeg begynte på en episode 24 som aldri endte opp på Skrivebua fordi den aldri blei ferdig, de to avsnitta det er snakk om kan leses her. Som jeg var inne på sist, fant jeg vel egentlig ut mens jeg skreiv at historien til Sonny og Julian var den som interesserte meg mest, og da den nådde sitt klimaks i denne episoden, gikk piffen litt ut av prosjektet og jeg klarte aldri å skrive videre.

Og så er det en annen ting, og det er at det har ikke akkurat vært til å stikke under en stol at det har vært laber aktivitet her i det siste. Jeg er umotivert, uinspirert og sliten, og de tre siste ukene har jeg i tillegg vært sjuk med feber, hoste og slapphet som følge av ymse betennelser. Sist gang jeg følte at jeg følte noe på ordentlig, var da jeg spilte Subnautica og leste bøkene til Anne Carson. Jeg har likt å ha en grunn til å blogge i midten av måneden. Som den autisten jeg tross alt er, liker jeg å ha et fast holdepunkt å ta utgangspunkt i, det gjør ting så mye lettere for meg. Å ha mine faste månedsoppsummeringer og (inntil nylig) Lunisand har føltes som ei forsikring og et lim som holder alt sammen. Og i det siste har det også vært det eneste jeg har hatt å si, det eneste jeg har hatt lyst til å meddele til alle og enhver. Jeg har følt på en del kjipe følelser i det siste, men jeg merker jeg er lei av å blogge om det, for det er de samme tinga som det alltid er og jeg har ikke noe behov for å gjenta meg sjøl i det uendelige. Livet mitt for noen år siden pleide å innebære flere forandringer, mens de siste åra klarer jeg knapt å skille fra hverandre. Jeg føler meg gammal og irrelevant og kjedelig. 

Poenget var egentlig ikke å sutre, poenget var at jeg egentlig har veldig lyst til å holde fast ved rutina med å, om ikke annet, i hvert fall blogge rundt hver fjortende dag, men så veit jeg ikke helt hva jeg skal fylle midten av måneden med om ikke Lunisand. Jeg har jo også en Patreon nå, for dere som liker å lese skjønnlitteraturen min, og jeg liker egentlig å holde skjønnlitteraturen min og blogginga mi adskilt på denne måten. Så: om du har noen forslag, eller om det er en slags fast spalte du kunne tenke deg å lese rundt midten av hver måned, kom gjerne med innspill! Så skal jeg gi dere aller siste episode av Lunisand-sagaen. Det vil si at fra og med nå finner du alt som fins av Lunisand ved å klikke på Lunisand-knaggen.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?

Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny så på ølen i hånden sin som om han aldri hadde sett en før i hele sitt liv. Det hadde han på en måte heller ikke. Selvfølgelig hadde han jo sett ølflasker ved unevnelige anledninger når han gikk forbi alle de gule kassene stablet oppå hverandre i butikkene, men dette var første gang han holdt en i sin egen hånd og ble forventet å drikke av den. Han så seg fortapt etter Julian, men han hadde blitt borte i mylderet. Selv om det var ham han var hos aldri så mye, kunne han ikke hjelpe seg for at han følte seg i feil element. Hadde bare Theresa vært her!

   Ut fra høytalerne på stereoanlegget i hjørnet sivet det ut noe hodepinefremkallende greier med skingrende datapip som hovedbase. Sonny kunne ha fått sprengte blodkar av mindre, og dyttet seg gjennom menneskemassen på vei vekk fra lydkilden. Skjønt, det var ikke den letteste oppgaven han hadde påtatt seg i dag. Ærlig talt hadde han aldri trodd at det bodde så mange mennesker i Lunisand. Nå var vel kanskje ikke alle derfra heller, men ansiktene til de fleste virket kjente for ham, til tross for at han ikke hadde snakket med noen av dem før, bortsett fra Julian, så klart.

   Langs den ene veggen stod et langbord med en skrikende rosa duk på. Oppå duken var det plassert et utall desserter, den ene mer kaloririk enn den andre. Folk her syntes å være mer opptatt av å drikke enn å spise, så Sonny satte fra seg ølflasken på bordet, grep en av engangstallerkenene som var satt frem, og forsynte seg grådig av en forlokkende tiramisu som dro ham til seg som en hulder.

   Da han så seg ferdig med å lempe sukkerbomben over på tallerkenen sin, tok den ikke bare opp all plassen, men den lå som et flere etasjer høyt spir oppå pappskiven. Sonny tok en plastskje, kylte den inn i fettårnet og førte herligheten opp mot munnen.

   Hadde han nølt et sekund eller så med å stappe den innenfor, hadde han nok luktet at den søte duften egentlig var litt vel søt, nå som han holdt den så nært opptil nesen. Derimot hadde ikke Sonny spist i hele dag, ikke på skolen en gang, og en relativt nylaget, kraftig angende tiramisu ble en så stor fristelse for ham at han nærmest handlet ut fra urinstinktet, og ikke den fornuftige hjernedelen som dempet skrek i bakgrunnen at ikke alle søte lukter tilhører matretter som er på riktig side av kvalmhetsskalaen. Konsekvensen ble dermed som den måtte, og idet Sonny svelget unna den oversukrede, svakt kaffeaktige konsistensen, kunne han, etter bare et par øyeblikk, kjenne hvordan det han nettopp hadde slukt, var i full fart på vei mot dit den hadde kommet fra – nemlig utenfor Sonny.

   I fullt villrede virret Sonny med hodet mens kinnene hans blåste seg utover. Den beske smaken av magesyre blandet med den vamle kremen fylte munnhulen hans, og aller mest ønsket han å skille leppene fra hverandre og få det ut. Men han var gjest, og til og med i hans eget hjem ville spy utover gulvteppet både ha vært en uappetittlig og uhøflig affære. Til han fant badet, fikk han heller bare presse hendene mot munnen og prøve å holde smørjen innenfor. Ikke tale om at han skulle svelge denne avskyelige suppen igjen.

   Mens han fortsatt prøvde å få øye på noe som kunne ligne en dør over hodene omkring ham, var det en fast hånd som grep ham om armen. Vedkommende sa ett eller annet, men Sonny kunne ikke få det med seg som følge av den syretrippinspirerte ”musikken” som fortsatt ljomet som et støyende, trykkende bakgrunnsteppe. Så begynte armen å dra i Sonny, og hadde han allerede da oppdaget at den tilhørte Julian, hadde sikkert oppkastet havnet på dem begge som følge av overraskelse og brå ekstase, men heldigvis gjorde han altså ikke det. Han holdt blikket rettet mot bakken i konsentrasjon, og først da han var utenfor og gjenkjente stemmen som ba ham om å ”vrenge seg”, kunne han endelig slippe alt han hadde av manerer og fokus og la den vemmelige væsken velte ut av ham. Tulipanene han stod bøyd over, mottok en sur dusj.

   ”Første gang du drikker, dette?” spurte Julian, og først nå ble Sonny klar over at han holdt det skulderlange, sorte håret hans bort fra ansiktet og munnen, som stadig sendte nye stråler syrlig, tynn grøt ut av ham.

   Sonny skulle gjerne ha svart at han ikke hadde drukket noen ting, men munnen hans var altfor full av spy til å romme ord i tillegg.

   ”Det var sånn for meg òg, tru meg”, trøstet Julian, ”men i løpet av den første halvtimen? Magen din må være laga av silke.”

   Omsider rettet Sonny seg opp, og hans eget hår kilte ham i nakken idet Julian slapp taket i det. Et kort sekund beveget han en finger opp mot det bare for å se om han kunne kjenne at Julian hadde tatt i det.

   ”Det var noe jeg spiste”, unnskyldte Sonny seg. Stemmen var ru som følge av brekningene.

   ”Keep telling yourself that”, lo Julian, men før Sonny fikk protestert igjen, hadde Julian sagt til ham: ”Vent her. Jeg stikker og venter vann til deg. Mer alkohol får ikke du av meg i kveld.” Dermed forsvant han, og Sonny pustet lettet ut. Han kunne ikke akkurat si at han hadde så lyst på mer alkohol heller, eller alkohol i det hele tatt.

   Da Julian hadde forsvunnet inn igjen, gikk Sonny og satte seg på husken familien Azul hadde i hagen. Det var et plaststativ i blide farger av beste lekeplasstype. Han våget derimot ikke å huske noe særlig. Han var redd bevegelsene ville gjøre magen hans ustabil igjen.

   Han merket nesten ikke at Julian var der igjen før han fikk et deilig avkjølende glass opp mot leppene.

   ”Drikk, og rop mer på elgen hvis du må”, sa Julian. Han hadde satt seg på huk foran Sonny, og han… Sonny begynte å skjelve… støttet seg med den ene hånden mot kneet hans.

   Sonny tok glasset fra ham og tømte det i en eneste munnfull. Munnviken hans rynket seg av oppkastrestene som ble vasket tilbake igjen i magesekken, men da han var ferdig, følte han at munnen hans var mye renere.

   ”Takk”, sa han, og stemmen var fortsatt hes.

   ”Næh, det var så lite. Jomfruer i nød er tross alt min spesialitet”, gliste Julian, tok glasset fra ham og satte det ned i gresset, som hadde begynt å kjølne nå som det hadde blitt senere. Tussmørket hadde overtatt for dagslyset, og kun en blek stripe mot vest vitnet om at solen en gang hadde vært der.

   En liten stund var det helt stille mellom de to. Sonny nistirret på hånden til Julian som fortsatt lå rolig på kneet hans, som ennå dirret av begeistring. Han lurte på om Julian kunne kjenne det, og ble lyserød i ansiktet på et eneste øyeblikk. Der og da lovpriset han det kamuflerende mørket omkring dem.

   ”Blir du med inn igjen, eller? Det er litt småkjølig ute”, sa Julian omsider. Sonny oppfattet nesten ikke hva han sa, men tenkte på hånden hans. Den føltes varm, selv gjennom buksestoffet.

   ”Mhm”, sa han dermed fraværende, og la skuffet merke til hvordan Julian reiste seg, og dermed slapp taket. Han hadde lange, bleke fingre med avtygde negler, så Sonny.

   Da Sonny ikke gjorde tegn til å ville flytte på seg, sa Julian til ham, mest for å fylle stillheten, virket det som: ”Du virker ganske edru, jeg skal innrømme det.”

   ”Jeg er ikke full”, sa Sonny litt kvast, og øyebrynene hans snørte seg ufrivillig sammen på midten.

   ”Nei, det er jo det jeg sier. Kanskje det hjalp å kaste opp”, sa han, og Sonny begynte å skjønne at hva enn argument han kom med, kom ikke Julian til å tro på ham.

   ”Så, bevega vi oss, eller?” sa Julian utålmodig, og noe langt bak i hukommelsen til Sonny greide å fiske opp at han hadde spurt om det tidligere også.

   ”Hm? Ja, jøss, seff”, sa han, og kom seg på bena, bare for å oppleve at Julian lo av ham.

   ”Hva?” spurte han irritert, ”jeg står stødig, og…”

   ”Det er ikke det jeg ler av”, sa Julian, og tok seg sammen for å undertrykke latterhikstene, ”seff.”

   ”Hva sa jeg nå, da?” spurte Sonny frustrert, og slo ut med armene.

   ”Seff”, gjentok Julian, og måtte le igjen.

   ”Hva er det som er galt med det?” spurte Sonny, og følte seg irriterende furten.

   ”Hallo. Det er bare så uke trettifire”, kniste Julian, en lyd som minnet Sonny i moderate mengder om et esel.

   ”Nei, unnskyld”, sa Julian, og rettet seg opp. Han kremtet og gjorde et nummer ut av å holde seg alvorlig, men ansiktet hans sprakk opp igjen i et flir idet han så på Sonny.

   ”Det var litt morsomt?” sa Julian, fortsatt flirende, og stakk en finger innimellom ribbena til Sonny.

   ”Nei, ikke…” kom det fra Sonny, som straks knakk over på den siden Julian hadde stukket ham.

   ”Jasså, du er kilen!?” ropte Julian triumferende, og holdt begge hendene opp til ansiktet mens fingrene hans vridde seg som ormer.

   Og dermed startet en halsbrekkende jakt gjennom hagen. Sonny løp forrest, og for hver gang joggeskoene hans klasket mot det kveldsfuktige gresset, ble alderen hans mental senket med én måned. Så etter flere runder rundt huset, gjennom huskestativet og på alle sider av den digre eiken, var Sonny forvandlet til en hyperaktiv syvåring med latter som en blomstereng og øyne som en stjernehimmel.

   Det var ikke til å nekte for at han var i langt bedre form enn hva forfølgeren hans var, og idet han rundet hushjørnet for noe som sikkert var åttende gang, oppdaget han med ett at Julian ikke var å se. Hadde han virkelig løpt så mye ifra ham at han var igjen på den andre siden av huset? Han vippet hodet forsiktig til siden, og lot bare øynene synes idet han kikket rundt vinkelen. Ingen Julian var å se.

   Langsomt begynte Sonny å skritte baklengs. Blikket var stadig rettet mot langsiden av huset på utkikk etter tegn til bevegelse.

   Men Julian, som selvfølgelig hadde innsett for lenge siden at Sonny var ham overlegen på det området som dreide seg omkring fysiske evner, hadde en plan B. Og Sonny, det intetanende offeret, ble så skremt at han skled på det glatte underlaget idet han kjente en varm pust som slo mot nakken hans. Dette fremkalte naturligvis nye latterbølger hos Julian.

   ”Sorry!” hikstet han mellom gapskrattingen, ”men jeg måtte liksom ty til det psykiske planet når du eier meg på det kroppslige.”

   ”Det der…” Sonny var fortsatt skjelven der han halvveis satt, halvveis lå på den kjølige bakken, ”det der gjør du ikke igjen!”

   ”Sorry!” gjentok Julian, og han lo fortsatt idet han satte seg på huk ved siden av ham.

   Først nå la Sonny merke til at han hadde landet midt i en liten flokk forglemmegei. Blomstene så skjøre og bleke ut i det stadig større mørket. De lignet morild i grunt vann.

   Julian hadde tydeligvis sett hva Sonny så på, og plukket opp en blomst. Han tvinnet den noen ganger mellom fingrene, og fulgte sine egne handlinger nærmest hypnotisert med blikket.

   Omsider så han opp fra den, og så rett på Sonny. Nå som de så vidt bare kunne ane silhuettene til hverandre, var det lettere å gjengjelde blikket til Julian. Luften rundt dem spente seg, og Sonnys hjerte vibrerte under jakken. Denne stillheten var annerledes enn noen annen stillhet, og ikke en eneste gang så Julian bort eller sa noe som helst. Det var nesten som om øyeblikket var hellig, og Sonny kjente med ett en intens trang til å ta på Julian. Det ville være det eneste riktige å gjøre nå. Ikke si noe, men bare så vidt stryke underarmen hans, eller sette seg litt nærmere inntil ham, eller…

   Men selvfølgelig torde han ikke. Angsten var for sterk, og selvtilliten var for svak. Gang på gang prøvde Sonny å tvinge seg selv til å i det minste hinte til at han ville være nær ham, men han kjente at adrenalinet presset så hardt mot tinningene at det gjorde vondt bare av tanken.

   Kanskje satt også Julian og ventet på at Sonny skulle ta for seg noe. Da det ikke skjedde, brøt han den magiske atmosfæren, strakte armen ut og sa: ”Til deg.” Og idet han sa det, innså Sonny at han ikke egentlig hadde brutt den magiske atmosfæren i det hele tatt; tvert imot hadde han intensivert den, og var det to ord i hele verden som hadde vært de eneste riktige å si akkurat der og da, så var det ”til deg.”

   Sonny registrerte så vidt en bevegelse, og deretter en svak kiling oppe ved øret idet Julian festet den lille, blå juvelen i håret hans. Og før han rakk å få hjertebank fordi Julian igjen hadde tatt på ham, kjente han noe ved kinnet sitt. Det var varmt og bløtt, og like fort borte som det hadde kommet, men det var det vakreste Sonny noen gang hadde opplevd. Han fikk et sterkt behov for å gråte og le på én gang, og de motstridende følelsene gjorde at han bare satt der apatisk.

   ”Unnskyld”, hørte han stemmen til Julian hviske, og hans egne ben nektet å lystre ham idet han ville løpe etter Julian da han reiste seg og gikk.

Juli 2022

Opplevelser: St. Pauli Biergarten med Mari og Mari. Sverige-tur med Vibeke. Oslo Street Food med Martina, Mone og Lauren. Kattepass på Konnerud.

Innkjøp: Jeg har lest og hørt så mye om den kollektive underbevisstheten fra alle andre steder enn hos originalkilden i det siste at jeg til slutt bestemte meg for at det var på tide å gjøre noe med det:

Denne boka så veldig mye mer fryktinngytende ut i virkeligheten enn på bildet i nettbutikken, men jeg håper jeg klarer å lese den.

Dessuten, som det kanskje er mulig å se nettopp på bildekvaliteten over, har jeg måttet kjøpe meg ny telefon. Da jeg måtte kjøpe meg ny data – okei, jeg var sikker på at det kanskje var for rundt et år siden, men så viste det seg å være tre år siden!! – skreiv jeg om de ambivalente følelsene jeg hadde rundt det, og jeg føler på mye av det samme nå. Nye datamaskiner og telefoner er ikke noe jeg kjøper med mindre jeg absolutt må, og det passer meg alltid dårlig når det jeg har fra før går i stykker fordi jeg aldri har mye penger og dingser er dyrt og dessverre nødvendig. Og jeg liker jo ofte de gamle jeg har, de er pålitelige og jeg veit åssen de funker. For tre år siden var jeg frustrert og sur fordi den nye dataen min ikke hadde USB-inngang – det er helt ærlig fortsatt frustrerende – og da den nye telefonen min kom i posten, oppdaga jeg til min store skrekk at den ikke hadde minijack-utgang. Det er tydeligvis ikke meninga å bruke denne nye telefonen min sammen med hodetelefoner som bruker kabler. Og nå har jeg for så vidt lenge tenkt at jeg bør investere i et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, det er bare litt irriterende at det også er en ting som er ganske dyrt for noen som er prisgitt de til enhver tid gjeldende satsene fra Nav, og så vil jeg liksom bestemme sjøl når jeg går til innkjøp av noe som er ei relativt stor investering. Jeg har lyst til å bruke god tid på research og sammenligning, ikke måtte hastekjøpe noe i panikk fordi Apple bare har blitt enda grådigere siden sist og nå selges alt som før pleide å være inkludert, separat (ikke engang en ordentlig lader fulgte med denne gangen). Og nå er jeg en sånn person som er helt avhengig av å høre på musikk nesten uansett hva jeg gjør (kanskje med unntak av lesing, selv om jeg heller ikke er fremmed for å høre på visse typer musikk og lese samtidig), så det er helt utenkelig for meg å ta i bruk den nye telefonen før jeg har fiksa en måte å høre på musikk på den på. Så foreløpig opererer jeg med to telefoner… en skranglete en som innimellom dør (inntil videre har jeg fått til å gjenopplive den hver gang det skjer, men det blir vanskeligere og vanskeligere), men som jeg tross alt kan høre på musikk på, og en som er ny og fancy og som jeg ikke kan bruke til å høre på musikk på. Jeg flytter SIM-kortet fram og tilbake mellom dem. Skakke værra lett, si.

TV-serie: Mens jeg var opptatt i månedsvis med The Expanse kom det massevis av nye sesonger av serier jeg har fulgt ei stund, så i juli har jeg egentlig bare sett meg opp på gamle favoritter, blant annet Peaky Blinders og Better Call Saul. Det føles for meg riktig at begge de to seriene gir seg nå, mens de fortsatt er bra. Jeg blir i skikkelig dårlig humør av serier som går tom for ideer underveis, men som fortsetter å tyne episoder ut av materialet sitt mest av gammal vane (eller, y'know, kapitalisme), og hjernen min klarer heller ikke slutte å se, fordi når jeg allerede har investert så mye tid i historien, føles det bortkasta å bare gi opp halvveis uti uten å få vite åssen det går, selv om det i praksis viser seg å være mer bortkasta å faktisk fortsette å se enn å, vel, la være. Men for å vende tilbake til det jeg egentlig snakka om, så er jeg litt imponert og fascinert av hvor oppslukt jeg hele tida har vært av Better Call Saul, for advokatdrama høres i utgangspunktet ut som noe som er veeeeldig langt unna mitt interessefelt. Det er en serie fullstendig uten dødtid, uten et eneste overflødig minutt. Det beviser bare, i likhet med The Crown, at dyktige serieskapere kan lage gjennomsolid underholdning av hva enn det måtte være. 

Film: Heller ikke denne måneden har jeg sett så mye film som jeg egentlig pleier, for jeg har vært mye sliten, og når jeg er sliten syns jeg det er vanskelig å holde fokus, særlig når det gjelder passive aktiviteter med liten egeninnsats som det å se film tross alt er. Men jeg har sett sci-fi-thrilleren Possessor, som like godt kunne vært en Black Mirror-episode, og den utrolig kule dokumentaren Woodlands Dark and Days Bewitched, som er en kulturhistorisk gjennomgang av det jeg har funnet ut at er en av mine yndlingssjangre: folk horror. Ikke minst bydde den på utrolig mange inspirerende filmtips som jeg håper å få sjekka nærmere ut når jeg er mer i humør til å se film.

Bok: Jeg har lest ut Her Body and Other Parties, og det er rett og slett ei veldig, veldig god bok. Yndlingsnovella mi i samlinga er den som heter Especially Heinous, som består av synopsiser av alternative episoder av Law and Order, sortert etter sesonger og greier.

Dette er et format som i utgangspunktet høres begrensende ut, men så viser det seg tvert imot å åpne for en helt unik måte å fortelle en historie på. Novella minner meg faktisk ikke så reint lite om Welcome to Night Vale, både når det gjelder konsept, utførelse, stemning og til en viss grad handling. Episoder og detaljer som i begynnelsen virker uviktige, viser seg flere sesonger seinere å ha enorm betydning. Alt flettes på skremmende vis sammen i en serie som ligner på den mange av oss allerede har et forhold til, men som er skrudd bare så vidt litt for langt til den ene sida, og sluttresultatet blir en slags asymmetrisk upside down-versjon av Law and Order. Rett og slett utrolig godt gjort, underholdende og akkurat passe creepy, og på ingen måte uten politisk slagkraft.

Jeg er nå over halvveis i ei annen novellesamling, A Good Man is Hard to Find av Flannery O'Connor, ei bok som også er utrolig godt skrevet, og som jeg absolutt ser hvorfor har den klassikerstatusen den har, men foreløpig har den ikke gitt meg noe særlig utover å være ei velskrevet bok. Jeg trur jeg hadde håpa at den skulle fenge meg mer enn den så langt gjør, appellere til noe personlig i meg, men jeg trur jeg må akseptere at ikke alle bøker kan gjøre dette med meg.

Musikk: Ja, nei, dere, jeg har ennå ikke kommet over The Shore, altså. Jeg skal ikke påstå at den har fått meg til å gjenoppdage TR/ST, for helt siden jeg gjenoppdaga TR/ST sist, har de/han liksom fortsatt å være der, det siste året kanskje ikke like sterkt tilstede som i 2019, men veldig langt fra å være glemt, tvert imot har det vel knapt vært noen annen artist jeg har hørt på like jevnt og trutt over de siste tre åra som nettopp TR/ST, men der det stort sett har vært et knippe låter jeg har likt bedre enn andre, skjer det innimellom at jeg plutselig hører ei av de låtene jeg har hørt forholdsvis lite på, og så er det noe med en riktig kombinasjon av tid og sted som gjør at nå er jeg plutselig klar for den på en måte jeg ikke har vært før. Det skjedde da jeg leste Rød selvbiografi og plutselig begynte å høre mye på Geryon (selvfølgelig) og Lost Souls/Eelings, og av grunner jeg ikke fullt ut forstår, begynte jeg plutselig å høre masse på Joyland etter at The Shore kom inn i livet mitt. The Shore har i det hele tatt mint meg på ting jeg liker ved de låtene jeg ikke har hørt like mye på som storfavorittene Bicep, Capitol og Destroyer (for å nevne noen), den har rett og slett funka som en slags katalysator til å utforske de mindre umiddelbare låtene på nytt. Eeeeeller kanskje grunnen til at Joyland er den sangen jeg har hørt nest mest på i juli etter The Shore bare er fordi jeg for noen uker siden kjøpte ei kasse med en av yndlingsbrusene mine, om ikke den faktiske yndlingsbrusen min, Fanta Grape fra Fast Candy, og jeg mener fast bestemt at Joyland høres ut sånn som Fanta Grape smaker eller motsatt.

Lunisand – episode 22: Sceneteppet løftes

Dette er nest siste episode av Lunisand. Planen var jo da jeg begynte å skrive dette for mange år siden, at det skulle være et slags evighetsprosjekt, i likhet med andre såpeoperaer, men så viste det seg etter hvert som jeg skreiv, at det jeg syntes var mest gøy å skrive om, var spenninga mellom Julian og Sonny. Jeg slutta litt å bry meg om alle andre enn dem. Syns også det er litt morsomt hvor "gammal" jeg må ha tenkt på Gabrielle som da jeg skreiv dette mot slutten av 2000-tallet. Hun er jo bare noen få år eldre enn det jeg er nå.

Tidligere episoder fins her.

Julian Azul – 16 år, Vekt. Sønn til Gabrielle. En homofil raring som er svært talentfull med malerpenselen. Beryktet for sine treffende kommentarer og sine flyktige vennskap, men har alltid vært trofast og pliktoppfyllende overfor sin mor.

Gabrielle Azul – 38 år, Vekt. Mor til Julian. En kunstnerisk skrue med sans for farger og malerier. Prøver å gi ut roman. Har hatt mange forhold og one night stands, men har aldri giftet seg.

Den fredagen stod Julian skummelt tidlig opp, men det var ikke for å dra på skolen. Faktisk svinset han rundt som om han blant annet hadde oppgaven om å løse allverdens konflikter hengende over seg idet skolebussen brølte forbi bambushuset i Gelé Allé. Gabrielle satt og betraktet ham fra den art nouveau-inspirerte sofaen. Hun hadde stått opp tidlig selv. De siste dagene etter at hun hadde fått beskjeden fra legen sin, hadde hun ikke kunnet sove om nettene. Det hendte i stedet at hun duppet av i løpet av dagen, ofte på de minst beleilige tidspunkt. Nå, derimot, kjente hun at det fylte henne med liv å se sønnen sin jobbe så hardt. Så fikk det heller være at han fikk en dag ekstra fravær på karakterkortet sitt. Denne festen hadde han planlagt lenge, og ikke minst hadde han snakket om at han hadde bedt nabogutten, Sonny McLurv. Hun måtte smile for seg selv. Hun hadde aldri opplevd sitt eneste barn virke så oppglødd bare hun nevnte et navn for ham.

   Akkurat som henne selv, var Julian en kreativ sjel, men der moren alltid hadde vært et naturlig talent med det skrevne ord, var sønnen allerede nå en svært dyktig kunstmaler, og hadde til og med hatt et bilde utstilt på Galleri Anfall, Lunisands kunstsenter for ungdom. Nå hadde han brukt sine medfødte evner til å mekke dekorasjoner ingen i den lille ørkenbygden hadde sett makne til. Hjemmelagede girlandere, serpentiner og konfetti ble hengt opp og strødd rundt hvor enn han gikk, og hele tiden sang han eller plystret han lystige melodier. Føttene hans fløt over gulvet som om han var en trikk på skinner, og nesten umerkelig begynte Gabrielles åndedrett å gå dypere og lengre inn i alle kroppens små avkroker og smug.

   Etter en stund var hele huset omgjort til et fyrverkeri av en ballsal. Glitrende bannere var festet mellom veggene, fargeglade bånd og sløyfer prydet trappen og møblene, og taket var pyntet med diverse krimskrams som tørkede blomster og annet nips. Straks etterpå ble dessuten luften fylt med lukter av varierende aromatisk grad. Gabrielle måtte fnise. Nå hadde tydeligvis Julian begynt å gyve løs på kjøkkenet.

   Og det stemte aldeles perfekt. Han hadde ikke før sett seg ferdig med å stase opp huset etter alle kunstens regler, eller kanskje snarere ved å bryte dem, da han gikk i gang med kveldens gastronomi. Aldri hadde han lagt ned så mye tanke i en enkelt fest, men i motsetning til Gabrielle, hadde egentlig ikke grunnen for det gått opp for ham enda.

   Eggedosisen sprutet som en hvilken som helst vannspreder idet han pisket den rundt og rundt. På menyen hadde han satt en rekke interessante desserter, og tiramisuen, som var den han for øyeblikket holdt på med, var bare ett eksempel på diverse kulinariske fristelser han hadde planer om å sette frem for gjestene. I det minste håpet han at planene hans ville ende som fristelser. Han hadde litt for mange ganger tidligere eksperimentert med smak og ingredienser, og resultatene hadde bare unntaksvis blitt særlig vellykkede. Blant annet hadde han ikke engang vært tilstede første skoledag etter ferien på grunn av en matforgiftning forårsaket av hans eget forsøk på å tilberede blåskjell, en hendelse han hadde skyldt på moren for, fordi han var for flau til å innrømme noe annet. Likevel var det en oppmuntring for ham at han denne gangen hadde en motivasjon. Nå laget han ikke rettene til seg selv, men skulle servere dem til andre. Tanken på dette gjorde at han bet tennene ekstra hardt sammen idet han konsentrerte seg for å holde hver enkelt kjeks nøyaktig to sekunder i kaffen slik at det ferdige utfallet ville smake best mulig.

   Da det hadde gått flere timer, dukene var kommet på bordene og rommet bugnet av duftene fra iskrem, kake og alskens andre sukkerholdige lekkerbiskener, tillot endelig Julian seg å synke segneferdig ned ved siden av moren i sofaen. På pannen hans lå fuktige, røde hårstrå klistret, og øyelokkene dekket halvveis et par utslitte, men tilfredse jadegrønne øyne.

   ”Når er det du har bedt dem til?” spurte Gabrielle, og mønstret stuen. Blikket hennes var en blanding av stolt og imponert.

   ”Jeg trur… ikke jeg… oppga noe… klokkeslett.” Svaret fra sønnen kom i rykk og napp, og det var tydelig at han hadde gitt alt han hadde i utsmykningen av boligen.

   Gabrielle rettet øynene mot et vindu i nærheten, bare for å se at solen fortsatt stod på himmelen, men hang betraktelig lavere enn for bare noen få timer siden. Klokken var vel omkring seks.

   ”Jeg tenker uansett at jeg rusler bort til Aurora nå”, sa hun og reiste seg.

   Det var ikke det at verken hun eller sønnen hadde noe imot at hun var tilstede i løpet av festlighetene, i motsetning til mange andre på Julians alder. Det var heller det at hun, av alle ting, hadde begynt å føle seg litt i veien. Det hadde vært slik de siste årene nå; hun hadde begynt å tenke at musikken var for høy, at vennene til sønnen lo av ting hun ikke kunne forstå, og at det i det hele tatt hadde oppstått en slags usynlig mur mellom hennes årskull og hans, en mur hun aldri tidligere hadde lagt merke til. Hun så nedover hendene sine, og merket seg hvordan den lyse huden med et mildt rosaskjær fortsatt var glatt. Deretter skottet hun bort på sønnen, som fortsatt halvveis satt, halvveis lå i den snirklete toseteren. Det var tjueto år som skilte dem. Tjueto år, og en hel generasjon. Hvor hadde årene blitt av? Det var ikke så altfor mange årene igjen før Julian nådde alderen hun hadde hatt da hun hadde født ham. Selv kom hun aldri til å oppleve det, innså hun idet et blankt slør med ett la seg over øynene, men hun blunket det vekk med det samme det hadde dukket opp. Deretter hentet hun seg selv tilbake til nuet, og gikk ut av døren.

   Tilbake i sofaen lå fortsatt Julian som en filledukke hensynsløst slengt fra seg. Han hadde ikke tatt noen notis av hvordan moren hadde nølt før hun hadde gått, og nå kjente han for alvor hvordan anstrengelsene hans hadde utpint ham for energi. Det var så vidt han hadde krefter nok igjen i kroppen til å holde øynene oppe.

   Men så med ett grep hans innvendige kontrollrom fatt i spareblussene, og sendte ham som en nyttårsrakett opp på to ben igjen. Engstelig kikket han ut vinduet, bare for å lettet kunne konstatere at aktiviteten i nabohuset, McLurv-festningen, virket forholdsvis laber. Det var ingen Sonny på vei mot hans og morens residens på den andre siden av veien. Likevel hindret det ham ikke i å småjogge da han vendte nesen mot badet og dusjen. All denne virksomheten hadde gjort ham svett og antakelig ganske illeluktende, og i sin iver etter å gjenoppta tilværelsen som ren og nyparfymert, hadde han fullstendig glemt å finne frem både håndklær og nyvaskede filler å iføre seg etterpå. Dette kom han selvfølgelig på først da han var vel innelukket i dusjkabinettet, og han bannet idet det gikk opp for ham at han ikke bare kom til å måtte gå ut av badet splitter naken, men han måtte gå gjennom både første og andre etasje før han kom til rommet sitt i tredje. Ulempene ved å bo i et tårn lo hånlig av ham der han gned seg inn med dusjsåpe med papayalukt og bannet mer intenst enn forrige gang. Mulighetene til å ta på seg klærne han nettopp hadde flådd av seg, nådde ikke frem til ham.

   Da han avgjorde at han hadde tilbrakt nok tid under rennende, varmt vann, gikk han ut av dusjen, snek seg over gulvet og åpnet døren på gløtt. Selvfølgelig var det ikke noen andre enn ham i huset, men han la klynkende merke til hvor urovekkende store vinduene i rommet var. Riktignok var det ingen på den andre siden av dem per akkurat nå, men hvis skjebnen hatet ham, en mulighet han fant sannsynlig i aller høyeste grad, kom den nok til å plassere noen der idet han besluttet at det var klar bane. Likevel oppnådde han ingenting ved å kun stå og lure i dørsprekken heller. Innerst inne visste han at det bare var å la det stå til.

   Fortere enn han selv anså som fysisk mulig for en som ham, skjøt han som et prosjektil ut fra badet. Han kuttet svingen som førte ham mot trappen så mye at han nesten gikk over ende, men greide akkurat å innhente seg før det gikk galt. I trappetrinnene var han ikke like heldig, og det glatte kirsebærtreverket nektet å oppføre seg pent mot Julians våte fotsåler. Resultatet ble at han falt fremover, og skubbet håndleddet mot noen trinn lenger oppe. Selv om det sved, priset han seg heldig over at det tross alt var håndleddet, og ikke en viss annen kroppsdel.

   Etter en halsbrekkende ferd gjennom også andre etasje, stod han omsider i det lille, runde rommet sitt, som ironisk nok hadde hele fire vinduer. Et kort sekund grublet han over hvor godt synlig han var her oppefra, og at han i tårnet sitt kneiste godt over de fleste andre bygningene i nabolaget. Han følte seg nesten som et utstillingsobjekt; som et kunstverk i all sin nakenhet der han stod beskyttet bak glass i en høyde som ga ham utsikt og forbipasserende innsikt. Deretter tittet han nedover seg selv, og så hvordan den blekrosa huden nesten skar i øynene som en følge av det minkende solskinnet. Han ble rent snøblind, og besluttet å spare omverdenen for synet av medmenneskelige årsaker. Dermed åpnet han det flettede klesskapet og fant frem en svart bukse. Om skuldrene slengte han favorittskjorten i burgunderrødt, og rundt halsen hengte han et hodeskallesmykke. Han ga helfigursspeilet ved siden av en inspeksjon, og kunne glisende fastslå at synet som møtte ham, tross alt kunne ha sett verre ut. Han plasserte hånden på hoftebenet, lente seg over til siden og prøvde å se tilbakelent, kul og sexy ut. Med senket hode og øyne som stirret på ham fra speilbildet bak halvlukkede øyelokk, ville han ikke akkurat påstå at han direkte mislyktes, men likevel… Det var et spesifikt noe som manglet. Så klart kunne han skylde på det gylne lyset som skyldtes en sol i nedgang, men det var likevel noe annet som…

   Så kom han på det.

   Det var velsignet kort vei fra hans rom i tredje til Gabrielles i andre, og han bykset ned trappen på nytt, noe som var enklere nå siden han hadde fått på seg sokker, og halset inn på morens værelse. Overfor sengen stod et sminkebord, og han rev den første skuffen åpen for å se hva han kunne finne.

   Utvalget var overveldende. Sant nok hadde Julian sett moren ha flere farger enn hva som finnes i regnbuen i ansiktet på én gang, men at det skulle vente et arsenal av et slikt kaliber på ham, hadde han aldri trodd. Halvparten av remediene visste han ikke engang hva var.

   For å unngå å gjøre noe galt, holdt han seg til hva han visste med sikkerhet var en kajal, og førte den med en undring verdig en barneskoleelev i blomster-og-bier-timene opp til ansiktet. Helt nederst på øyelokket hvor vippene var festet, tegnet han opp en tykk strek. Den så faretruende sort ut i det ellers så påfallende lyse ansiktet. Likevel så det bedre ut straks han hadde skapt en tilsvarende strek over øyelokk nummer to. Da han i tillegg malte også våtkanten på begge øynene med den samme sorte fargen, begynte det nesten å ligne noe. Visuelt intelligent som han var, klarte han straks å sette fingeren på hva som ville fjerne ”nesten” fra setningen, og gnidde de ganske markerte øverste strekene utover til han fikk en sotet effekt.

   I neste øyeblikk ringte det på døren. Kajalen falt til gulvet med en dempet lyd, og trillet innunder sminkebordet. En momentan skjelvning som begynte som en svak krusning, men etter hvert tiltok til det kunne ha gitt et aldri så lite utslag på Richters skala, førte til at Julian der og da minnet lett om en epileptiker. Helst av alt ville han spurte til døren og omfavne Sonny, men en underlig bedøvelse gjorde alle forsøk på bevegelse forgjeves.

   Det ringte på igjen, og Julian tok til fornuft. Derimot var gangen hans varsom i stedet for voldsom for å unngå å gå i dørken på veien, og han følte seg svimmel da han omsider åpnet utgangsdøren i lyst tre.

   For så å bli slått til bakken med styrke som bare skuffelse får til. For foran ham stod ikke det skjøre, engleaktige romvesenet som han fortsatt ikke skjønte hva gjorde blant alminnelige dødelige, men det heller ulike søskenparet Elegía, hånd i hånd. Arielle, som gikk i klassen over ham, så ut som en gresk gudinne med sin gnistrende bronsehud og brunsorte, omhyggelig oppsatte hår. Mio, som gikk i klassen under ham, så på sin side ut som et gjenferd der han med sin bleke hud, som var gjennomgående hvit i motsetning til Julians svakt rødlige, stirret på ham fra under en sort lugg. Håret hans var derimot ikke varmt og sydlandsk som hos søsteren, men mer som om det på en måte var støvete.

   ”Kan vi komme inn?” spurte omsider Arielle utålmodig. Julian hadde så langt bare glodd matt på dem, misfornøyd med tanke på hvem han i stedet hadde trodd kom til å være først ute. Nå ristet han på hodet som for å vekke seg selv fra transen, og steg til siden for å slippe gjestene inn. Han gjorde en dramatisk gest, og proklamerte teatralsk: ”Velkommen skal eder være til mitt ydmyke hjem, madame og monsieur!” Hadde han bare valgt fransk på skolen i stedet for spansk, hadde sikkert ikke uttalen hans vært så skjærende heller.

   Uavhengig av det, kom Arielle og Mio innenfor, og så måpende rundt seg.

   ”Wow. Du har… stått på”, bemerket Mio imponert, og Julian tok strunk imot rosen med et bredt smil. Han skulle innrømme selv at stuen hans så mildt sagt praktfull ut etter at han hadde blitt ferdig med den, så han tillot seg selv å smile i enda noen sekunder.

   Kort tid etter Elegía-søsknenes ankomst, rakk omtrent ikke ringeklokken å puste før den ble trykket inn av nye fingre. Men da det hadde gått en halvtime, og førsteetasjen langsomt ble trang med folk, glimret Sonny fortsatt med sitt fravær. Julian trippet nervøst rundt og kikket på det som var av klokker. Av og til så han på den som hang på veggen, mens han andre ganger spurte de andre. For hvert minutt han fikk greie på at hadde gått, hamret hjertet hans hurtigere og hurtigere. Hva hvis han ikke kom? Hva skulle han gjøre da?

   Like brått som om han virkelig hadde like mange overnaturlige evner som det Julian likte å tillegge ham, stod Sonny nesten umerkelig på dørterskelen. Det var som om Julian hadde skjønt at det var han som kom da dørklokken kvart over syv hadde kimt. Lyden var liksom fagrere denne spesielle gangen; lysere og klarere. Og nå stod han plutselig rett fremfor ham, kanskje så mye som ti centimeter høyere enn ham, og så sjenert ned på ham med de blåeste øynene Julian noen gang hadde sett.

   ”Jeg var et øyeblikk livredd for at du ikke skulle komme”, sa Julian, og sparket seg selv i leggen to ganger; den første for at han hadde brukt et så sterkt ord som ”livredd”, i stedet for eksempelvis ”småredd”, og den andre for at han på ingen måte greide oppgaven å skjule det lettede stemmeleiet. Likevel, var det noe inne i ham som sa, hvorfor skulle han egentlig skjule noe som helst hva angikk hvor uhyre tiltrukket han var av denne magiske skapningen? Han hadde da aldri tidligere hatt noe problem med å uttrykke seg verbalt til noen han betraktet som attraktive. På den annen side hadde han heller aldri følt et så kraftig sug i magen bare ved å snakke med noen, et sug som både gjorde ham dårlig og fikk ham til å føle seg til de grader ovenpå. Aldri før hadde han opplevd å få hjertet i halsen ved lyden av en dørklokke eller at ordene stokket seg før han fikk sagt dem, og aldri før hadde han følt en slik… dragning mot noen. Selvfølgelig hadde han følt begjær, og blitt seksuelt pirret ved å være i nærheten av en annen, men dette var annerledes. Det var ikke først og fremst erotikk han ønsket med Sonny, men nærhet. Han lengtet etter å kjenne Sonnys lange, slanke hånd mot kinnet sitt, etter å ha de smale fingrene hans tvinnet inn i det viltre, tovede håret sitt, og etter de tynne armene hans rundt livet sitt. Han higet etter evigvarende samtaler der de lesset av seg sine innerste sorger, for så å omfavne hverandre. Det han ville ha, var stunder foran peisen, endeløse dager der bare de to var sammen, og noen å våkne opp med, i motsetning til noen han bare sovnet med.

   Hele himmelen deiset ned i hodet på Julian og slo ham i ubalanse. Han trodde han, av alle ting, faktisk og helt egentlig var forelsket.

   For å komme over sjokket, skyndte han seg bort til stereoanlegget, satte på noe sær synth-rock, og dyttet en øl inn i hånden på Sonny, som stod ut blant mengden som en abyssiner blant en gjeng huskatter.

   ”Kos deg”, sa han til ham, og så måtte han gå et annet sted for å unngå å hyperventilere.

Juni 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine og Martina (vi kom på andreplass!) og rave på Det gamle biblioteket. Øl med Mari og Marie på Oslo mekaniske. Middag på Sara med Renate, Mari og Vibeke. Piknik i hagen hos Mari. Besøk hos Vibeke. Pizza på Peloton med Vibeke.

TV-serie: Jeg har omsider sett ferdig The Expanse, som er en serie jeg likte godt nok til å fortsette å se på, men samtidig ikke godt nok til å unnslippe en slags utålmodighet etter å bli ferdig så jeg kunne se på andre ting. Jeg sleit med å klare å følge med på handlinga, som sikkert er mer hjernen min sin feil enn serien sin, men mer enn det klarte jeg aldri å bry meg nok om det som skjedde. Til det blei virkemidlene serien tok i bruk rett og slett for forutsigbare. Manuset blei litt for teatralsk til tider, og det var i overkant mange redda-i-siste-liten-sekvenser til at jeg egentlig noen gang bekymra meg for åssen det skulle gå. Men, underveis tok serien opp mange interessante temaer, og proto-molekylet begeistra og fascinerte meg. Syns forøvrig også det var gøyalt at i sesong fire, når menneskeheten er i ferd med å kolonisere planeten Ilus, så kommer de over noen eldgamle, mystiske strukturer bygd av en tilsynelatende utdødd romvesenart de kaller "Builders", og etter hvert begynner folk å vise symptomer i form av grønt utslett på en sjukdom de ikke finner noen medisin for. Dette er basically plottet i Subnautica, bare at der er romvesenarten kjent som "Architects." Strukturene i The Expanse og Subnautica ligner til og med på hverandre reint designmessig. Jeg veit ikke om det ene er inspirert av det andre, eller om dette bare er nok et eksempel på den kollektive underbevisstheten, men jeg satte pris på det okkesom. 

Og derfor har jeg også fått sett første del av sesong fire av Stranger Things! Som jeg har hatt masse glede av. Jeg syns det er deilig at serien har fått et større alvor igjen etter en tredje sesong som blei i overkant lett, og jeg liker karakterene, stemninga, musikken og det visuelle såpass godt at det nesten kunne handla om hva som helst, plottet er liksom sekundært, jeg bare elsker å oppholde meg i dette universet. Med det sagt begynner jeg å bli litt lei av at det egentlig skjer det samme i hver eneste sesong. Vi kan godt få litt ordentlig utvikling snart. Jeg har ikke lyst til at også denne serien skal gå i Killing Eve- og Walking Dead-fella.

Film: Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, men den eneste filmen jeg så denne måneden var Lost Highway. Ikke for det, altså; når man først skal se bare én film en måned, er det helt i orden at den filmen er nettopp Lost Highway. Jeg trur kanskje dette kan være den David Lynch-filmen jeg liker aller best (kanskje bortsett fra The Straight Story, som tross alt er den minst Lynchete filmen hans). Den er over the top på den måten bare David Lynch kan tillate seg å være, den er ubehagelig og kul, og estetisk og stemningsmessig er den et helt eget moodboard. David Lynch har sjøl sagt at det ikke er noe poeng i å "forstå" den, at den mer skal oppleves som en sinnstilstand enn ei fortelling, og det er en måte å både lage og innta kunst på som jeg stiller meg bak. Nå er forøvrig min personlige tolkning at det hele dreier seg om parallelle dimensjoner og triggerpunkter der de parallelle dimensjonene blør over i hverandre, noe som sikkert overrasker ingen, men ikke la dét komme i veien for å oppleve filmen på den måten som gir mest mening for deg.

Bok: I går leste jeg ut økoromanen Sarabande av Sara Sølberg, ei bok jeg egentlig har brukt altfor lang tid på, men grunnen til det, er at den rett og slett er litt… seig. Bevares: den er vanvittig godt skrevet, og på setningsnivå er Sara bedre enn de aller fleste. Jeg veit derimot ikke om det egentlig skjer nok i den til å forsvare at den skal være 277 sider lang, jeg lurer på om dette er ei bok som kunne vært vesentlig kortere uten at det hadde gått på akkord med alt hun vil fortelle. For meg blir den litt for langtrukken (jeg sier ikke at jeg sjøl er noe flinkere til å fatte meg i korthet, altså). 

På den annen side: bare hør på dette, da:

Nå har jeg så vidt rukket å begynne på Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado.

Jeg har ikke kommet langt nok til å ha gjort meg opp noen ordentlig mening ennå, men jeg merker jeg allerede er litt redd for at den skal ligne for mye på noe av det jeg sjøl har skrevet? Liksom, jeg er redd framtidige lesere av mine tekster skal tenke at jeg prøver å kopiere Machado når jeg egentlig har skrevet som jeg gjør i mange år før jeg i det hele tatt visste hvem hun var. Jeg utviste i sin tid samme typen furten begeistring over Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg trur mer eller mindre samtidig litteratur som ligner på hverandre har mer å gjøre med nettopp den kollektive underbevisstheten og sosiokulturelle strømninger enn et ønske om å kopiere andre, men jeg har jo likevel et kanskje egoistisk ønske om at det jeg gir ut skal oppleves som noe man aldri har sett maken til før. Fordi disse blurbsene er jo nøyaktig det jeg har lyst til at folk skal si om mine tekster:

Musikk: Innrømmelse: jeg er fortsatt dypt personlig fornærma over at TR/ST avlyste Europaturneen sin knappe to uker før den skulle begynt og så deretter bare snakka på sosiale medier om hvor mye han gleda seg til å spille konserter i USA uten å nevne den avlyste turneen med et ord, og så, plutselig, annonserte han slippfest for den nye singelen sin i Paris med to dagers varsel, og liksom, når du plutselig kan dra til Paris for å slippe en ny singel, hvorfor kunne du ikke dra på Europaturné noen uker tidligere? Jeg skjønner også at uforutsette ting kan skje, men det hadde vært greit med noen få ord om hvorfor eller i det minste en, y'know, vedkjennelse. Men så er det nå en gang sånn at den nye singelen tross alt er så bra at jeg nesten glemmer at jeg egentlig fortsatt er sur på han som har lagd den. Den er TR/ST på sitt beste; aggressiv og truende, men samtidig intenst energisk og fengende. Den gir meg følelsen av å gå tur om natta rett før det begynner å tordne. Den tente også en gnist av inspirasjon som jeg den siste tida har savna, problemet var bare at samme dagen singelen blei sluppet, som også var da jeg følte den sterkeste tilstedeværelsen av denne inspirasjonen, hadde jeg egentlig ikke tid til å skrive. Jeg fikk rabla ned et avsnitt i full fart før jeg måtte videre med et håp om å ta opp igjen tråden seinere, men det har jeg dessverre ikke fått ordentlig til fordi jeg ikke har klart å finne tilbake til den mentale tilstanden jeg blei satt i de første gangene jeg hørte den. Jeg har dog ikke gitt opp håpet. Det er tross alt få artister som har inspirert meg så mye som TR/ST de siste åra, så det overrasker meg ikke om jeg kommer til å oppdage flere lag ved denne låta etter enda flere gjennomlyttinger. Og: jeg kan ikke nok om musikkteori til å kunne ordet for det som skjer på 2:13, men jeg elsker det så utrolig mye, og det er kanskje mitt favorittsekund i hele låta.