mandag 27. april 2015

Musikalsk utfordring #10: En instrumental sang

Nå kan man sikkert argumentere for at en instrumental sang strengt tatt ikke kan kalles en sang i det hele tatt, men jeg har aldri helt likt å bruke uttrykket "låt", uten at jeg helt veit hvorfor. Og instrumentelle sanger er noe jeg har likt siden jeg var kid, så dette blikke akkurat lett, foråsire sånn. Men her er én. Og hvis ikke den får deg til å forsvinne inn i deg sjøl, så veit ikke jeg.



Her er hele den musikalske utfordringa.

onsdag 22. april 2015

Fra skisseboka: hva er mot?

For noen år siden søkte jeg på tekst og skribent-linja på Westerdals. Jeg kom ikke inn, noe jeg i ettertid ikke egentlig har syntes at har gjort så mye, med tanke på at jeg på intervjuet erfarte at de har en radikalt forskjellig tilnærming til skriving enn hva jeg har, pluss at jeg aldri kan se for meg at jeg hadde hatt råd til å gå der uansett. Opptaksprøvene gikk ut på å besvare noen gitte oppgaver skriftlig, og to av dem, Spise snø og Det er jeg som er katten, blei jeg ganske godt fornøyd med - de er til og med publisert i antologien Bruer. Det er derimot ei av opptaksprøvene mine jeg aldri har publisert noe sted. Jeg trur den enkle forklaringa rett og slett er at jeg ikke blei like fornøyd med den som med resten. Der oppgaveteksten til de to andre var henholdsvis Spis snø eller gress eller jord. Hva tenker du? Hva får det deg til å huske? og Velg deg et dyr. Gi dyret en stemme. Hva sier dyret?, gikk oppgaveteksten til den upubliserte opptaksprøva ut på å svare på hva mot er. Så vær så god, dette er mitt forsøk på å besvare spørsmålet:



Jeg, på den ene sida av et vindu. Kaffekopp i handa, håret i hestehale.  Hun, som kommer ut ytterdøra på den andre sida av gata, lilla hatt, rullator. 
   Det har regna. Hun triller omhyggelig rett ut i en dam, jeg lukker øya, prøver å kjenne fukten gjennom de tynne skosålene, føle den trekke inn i støttestrømpene, legge seg klamt om stortåa. 
   Jeg åpner øya igjen, hun har kommet lenger enn jeg hadde trudd. Hun rister, skaker, jeg er redd hun kommer til å dette fra hverandre innen hun kommer fram til lyskrysset. Hun ser rett fram, hendene knuga sammen til hvite, skrukkete klumper rundt håndtaka. Føttene subber mot fortauet, steg for steg, jeg lurer på om sokkene hennes surkler ennå etter sølevannet. Hele kroppen hennes henger over kurven foran på rullatoren. Hun virker så fortung. Jeg presser neglene inn i håndflatene idet jeg innser at hun hvert øyeblikk nå kan knekke sammen på midten, og hodet og overkroppen vil ramle over rullatoren, kanskje delvis havne i kurven.
   Hun er framme ved krysset. Den høyre handa hennes klemmer litt ekstra om håndtaket idet den venstre slipper tak, den dirrer på vei bortover mot trafikklyset. Fingeren hennes trykker inn knappen, handa blir trukket tilbake mot kroppen igjen, tilbake mot håndtaket, hun kan slappe av. Jeg puster ut. Så går hun over, ristende, skakende, dirrende, subbende, hele tida ser hun rett fram, hun kan knekke når som helst, er sikkert våt på beina.
   Jeg reiser meg opp, går til døra. Trykker ned håndtaket, drar inn. Låst. Går tilbake på kjøkkenet, setter på en ny kopp kaffe, går inn på soverommet, slukker lyset, legger meg under dyna. Neste gang jeg står opp, skal det være for å hente den ferdige kaffen.

søndag 19. april 2015

Noen ganger leser jeg

Rask eller langsom leser?
Langsom, ass! Jeg leser helt usedvanlig treigt. Jeg trur det kan ha en sammenheng med min elendige konsentrasjon, som dessuten gjør det helt umulig for meg å lese på tog, trikker, eller generelt steder det er folk. På studier og sånn har jeg ofte seriøse problemer med å rekke gjennom det vi skal ha lest til enhver tid - det vil si, jeg har aldri noensinne vært a jour med sånne pensumgreier. Langsom all the way.

Tynne eller tjukke bøker?
Samme det, så lenge de er bra.

Bibliotek eller bokhandel?
Jeg har ikke sånne gode, magiske forhold til biblioteker som jeg føler at mange andre som liker å lese har, i tillegg til at jeg er plagsomt opptatt av å fysisk eie ting og å samle på ting (det er ikke for ingenting at søstera mi med ujevne mellomrom truer med å melde meg på Hoarders). Må forøvrig si jeg syntes det var koselig å låne novellesamlinger forrige høst - det var første gang jeg brukte et bibliotek til andre ting enn pensum på mange, mange år. I det hele tatt leiker jeg litt med tanken på å bruke biblioteker flittigere i framtida til å teste ut ting jeg i utgangspunktet er usikker på. Men det må vel i så fall skje etter at jeg har lest ut alle de uleste bøkene jeg allerede eier, så det blir vel om en ti års tid, minst. Så, i tilfelle svaret skulle være uklart: definitivt bokhandel.

Lydbok eller e-bok?
Æsj, ingen av dem. Jeg har ikke konsentrasjon nok til å høre på lydbok, dessuten syns jeg alltid de leses altfor fort. Jeg liker å ta meg veldig lang tid med hver setning, gjerne lese de som er litt poetisk lada gang på gang til hele betydninga har sunket ordentlig inn (jamfør første punkt). Og noe sånt e-bok-greier skal jeg aldri, aldri ha. Jeg MÅ ha ting fysisk. Jeg kjøper CD'er og vinylplater, kjøper DVD'er med filmer og TV-serier, og masse, masse bøker. Så hvis jeg må velge mellom to onder, må det nok bli lydbok. Fordi det er strengt tatt noe jeg ikke har noen sterke meninger imot, det bare ligger ikke for meg.

Innbundet eller pocket?
Pocket er billigst, så det blir det mest av, til tross for at innbundne bøker ser penest ut. I likhet med Karoline, som jeg lånte denne lista fra, bryr jeg meg mye mer om innsida av boka enn utsida. Men hvis ei pocketbok og ei innbunden bok av en eller annen grunn koster akkurat det samme, blir det klart den innbundne.

Vampyrer eller spøkelser?
Jeg har egentlig alltid vært veldig glad i begge to, men i motsetning til vampyrer, har ikke spøkelser blitt brukt totalt i hjel av mainstream-kulturen (ennå). Dessuten føler jeg at vampyrer generelt har flere fans, og jeg har jo en tendens til å heie på underdogsa, så derfor: spøkelser.

Nytt eller gammalt?
Det blir mest nytt, men leser gjerne gammalt òg.

Bokmerke eller eseløre?
Ingen av dem. Jeg bruker aldri noen ting for å huske hvor jeg er, jeg bare husker det av meg sjøl. Men da jeg var liten brukte jeg alltid bokmerke. Ville ikke slite ut bøkene unødvendig.

Biografier eller memoarer?
Det høres umiddelbart mest besnærende ut med memoarer. Nå er jeg ikke helt sikker på nøyaktig hva som legges i de forskjellige begrepa, men det er noe med ordet biografi som får det til å høres veldig formelt og journalistisk ut. Memoarer virker mer kunstnteriske og velskrevne, på sett og vis. Så sistnevnte.

Skrekk eller chicklit?
Skrekk, sjøl om jeg nesten ikke skjønner hva ei skrekkbok egentlig er for noe. Men jeg har både likt Mary Shelleys Frankenstein og Chuck Palahniuks Haunted, og jeg er generelt sett veldig tilhenger av det mørke, depressive og groteske i romaner, og chicklit syns jeg bare virker motbydelig.

Sofaen eller senga?
Kommer an på tid på døgnet - sofa på dagtid, seng om kvelden.

Inne eller ute?
I all hovedsak inne, mest på grunn av årsaker nevnt i det første punktet, men jeg digger jo å sitte ute i en stille hage eller på en veranda eller balkong om sommeren og lese, da!

Originalspråk (engelsk) eller norsk oversettelse?
Hvis jeg kan originalspråket nesten like godt som norsk (som jo er tilfellet med engelsk), velger jeg originalspråket der jeg kan. Er redd for ting som kan gå tapt i oversettelsen.

Poesi eller prosa?
Jeg liker jo egentlig begge deler like godt, men av en eller annen grunn leser jeg bare dritmye mer prosa enn poesi.

Kvinnelige eller mannlige forfattere?
Irrelevant.

Boka eller filmen?
Så godt som alltid boka.

Kokebok eller bakebok?
Begge deler, men de siste åra har det gått mest i førstnenvte.

Kjærlighet eller spenning?
Herregud, for et jalla spørsmål. Ja takk, begge deler og nei takk, ingen av delene. Føler dette appellerer veldig til (stereo)typisk sjangerlitteratur, noe jeg leser lite av. Har litt for negative action-og-eksplosjons-assosiasjoner til ordet spenning, men kjærlighet, i god eller vond form, er jo aldri et tema jeg går lei. Kjærlighet, da.

Første voksenboka du leste og virkelig likte?
Sannsynligvis Ringenes Herre.

Nevn en klassiker du hevder å ha lest, men aldri har kommet deg helt gjennom?
Jeg gjør mye rart, men jeg trur jeg aldri har skrytt på meg å ha lest noe jeg faktisk ikke har lest, altså.

Har du noen bokserier du liker spesielt godt?
Leser ikke så mye i serieformat lenger, men jeg hadde jo, som cirka alle andre, stor glede av Harry Potter for noen år siden. Eller, regnes trilogier? For da kan man jo ikke la være å nevne Philip Pullmans Den mørke materien. Herregud, for noen bøker.

Hvilken forfatter har du lest flest bøker av?
Veit ikke, men har lest en del av Rune Christiansen, Stig Sæterbakken og Elin Brodin, sånn on top of my head. Hvis man da ikke regner sånne eviglange nittitallsserier á lá Grøsserne og Animorphs, for i så fall blir det nok R. L. Stine og K. A. Applegate.

Mest slitsomme boka du har lest?
Er nok noe pensumlitteratur, ja. Bøkene om markedsføring og økonomi fra da jeg studerte kulturprosjektledelse er nok gode kandidater. Husker dog ingen titler.

Har du oppdaga noen nye forfattere du liker i det siste?
Leser min første bok av Josefine Klougart nå, og liker det godt.

Har du noen yndlingsforfatter?
Jepp. Stig Sæterbakken.

Beste barnebokforfatteren?
Astrid Lindgren og Tove Jansson.

Boka som har berørt deg mest?
Her er det selvfølgelig umulig å nevne én, så jeg nevner tre: Ringenes Herre av J. R. R. Tolkien, Kjære Timo av Elin Brodin og Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken.

Hvilken bok gleder du deg til å lese? 
Jeg fikk meg nettopp tidenes skuffelse i denne anledning. Altså, jeg trudde det fantes ei bok der ute som het Zombiane i Ski som handla om zombier som inntar Ski kommune, det hele skrevet på et Jon Fosse-aktig nynorsk. I can't even. Det viser seg at boka heter Zombie Nation, er skrevet av Øystein Stene på bokmål, og foregår ikke i Ski i det hele tatt. Jeg vil fortsatt lese den, da. Behovet er bare ikke like akutt som hvis førstnevnte scenario hadde vært tilfellet.



Lista har jeg funnet på carolinesverden.com via bloggen til Karoline.

onsdag 15. april 2015

I'm blue (da-ba-dee)





Eller er det lilla? Reine The Dress, dette her. Kjøpte uansett fargen som "purple" (det er den med mest rødt i, er det ikke?), men syns den definitivt ser blå ut. Ikke på bloggen min, da, her ser det blågrått ut, men stol på meg, det er blått. Med litt lilla i. Men jeg liker blått, altså.

torsdag 9. april 2015

Tjuefem

Som noen kanskje eller kanskje ikke har fått med seg, fylte jeg tjuefem år for tre dager siden. Dagen gikk forholdsvis stille og rolig for seg, med kake, godteri, restaurantbesøk og ikke minst gaver:



Veit ikke helt om jeg skal regne med disse skoa, som jeg strengt tatt kjøpte helt av meg sjøl, rettferdiggjort med påskuddet om at jeg tross alt snart hadde bursdag og fortjente noe ekstra fint. Dessuten hadde jeg sikla etter dem leeeeenge. Seriøst, sjekk ut heartandsoles.no, de har så mange fine design at å bare velge ett par var et aldri så lite helvete. En liten ting, bare: på mange av designa, men ikke alle (inkludert det paret jeg kjøpte) står det en liten advarsel om at de er litt store i størrelsen og bør bestilles i en størrelse mindre enn den man vanligvis bruker. Fordi denne advarselen altså av en eller annen grunn ikke stod på akkurat det paret jeg bestemte meg for å kjøpe, endte jeg opp med å kjøpe den størrelsen jeg vanligvis kjøper og... the rest is history. Det vil si, jeg trur det går bra bare jeg får tak i et par såler. Men så veit dere det, liksom.



SE SÅ SØT GENSER HERREGUD!!!! Fra Vibeke.



SE SÅ FIN VESKE HERREGUD!!!! Jeg ønska meg ei fin veske å bruke med den fine kåpa mi, og jeg hadde jo i og for seg funnet ei fin veske på Etsy, men så blei den solgt, a gitt. Jørgen sydde like godt denne til meg til bursdagen min.



Et lite innendørs drivhus! Det er ganske genialt. Dette er gaven fra mamma og pappa. Drivhus, og tilhørende urter; basilikum, oregano, mynte, rosmarin, koriander og timian.



Og dere, nå er ikke jeg noen ekspert, altså, men den korianderen til venstre ser ikke ut til å ha det så bra med seg sjøl. Den stod opprinnelig inne i drivhuset, men likte seg tydeligvis ikke noe særlig godt, så den har nå bytta plass med rosmarinen og står nå på skrivepulten isteden. Jeg håper virkelig den kommer seg. Det er alltid så trist når planter dør. Og det må sies, at det er ganske mange ting som ikke stod i bruksanvisninga som fulgte med som jeg skulle ønske at stod. For eksempel hvor mye vann som egentlig skal oppi. Jeg skjønte det sånn at man bare heller på litt vann, og så kan det vannet bare være der ei stund helt til det blir borte, og så kan man fylle på nytt vann, og dette skal man ikke trenge å gjøre sånn veldig ofte, og så leste jeg at korianderen ikke vil ha like mye vann som mange av de andre vil, så jeg (dette retter jeg altså i hovedsak til noen av dere som kanskje til og med har den samme greia som meg) putta den i den ene oransje potta som fulgte med for å heve den litt over de andre, men noe vann må den jo ha, så da måtte jeg fylle på en del vann, og nå er vannet et lite stykke oppe over kanten på de urtene som står i sine egne potter. Likevel har jo ingen av de dødd, da, det er bare korianderen som ser ut til å være sjuk. Så ehm. Veit ikke helt om noen kan hjelpe meg her, jeg, men hvis det er det, så er det jo veldig fint!

Ellers opptar bekymringa for hvorvidt jeg kommer inn på andreåret i Tromsø eller ikke store deler av sinnet mitt om dagen, men ehhh ja. Den som lever får se, og leve får vi da satse på at jeg gjør lenge nok til å få vite.

fredag 3. april 2015

Tre anbefalinger på W

The Walking Dead - Hadde hørt mye bra om denne serien på forhånd, men jeg var likevel ikke forberedt på at jeg blei nødt til å se hele førstesesongen i ett strekk fordi jeg ikke turte å stoppe. Jeg trur dette kanskje er den mest spennende serien jeg noen gang har sett, i den betydning at man får oppriktig hjertebank når man skjønner at nå er ting i ferd med å gå gærent, og at man slipper pusten ut når man skjønner at ting roer seg ned, fordi man underbevisst faktisk har holdt pusten gjennom hele den skumle sekvensen. Og altså, det sier litt, fordi jeg er av den beintøffe film- og TV-sorten som ser hva det skulle være av drøy skrekk, gørr og vold uten å la meg påvirke nevneverdig. Denne serien er skikkelig ubehagelig, men ikke på en negativ måte, ikke sånn ubehagelig bare for å være ubehagelig, liksom, men bare veldig, veldig intens hele tida. Veldig kort fortalt handler det om Rick, som etter at han våkner fra en flere uker lang koma, finner ut at apokalypsen har inntruffet, og har etterlatt seg zombier istedenfor mennesker. Nå må han kjempe for å overleve, og finne igjen kona og sønnen sin, som han er sikker på at er i live der ute et sted. Fun fact: jeg husker ikke om det er hele piloten, eller bare nesten hele piloten, som ikke har noe musikk i det hele tatt. Likevel er piloten noe av det mest nervepirrende jeg noen gang har sett.




What We Do In the Shadows - Mens alle andre par så Fifty Shades of Grey på Valentinsdagen, så Jørgen og jeg vampyrmockumentary signert Flight of the Conchords-Jemaine. Og den er virkelig veldig morsom. Jeg merka allerede etter den knappe nittiminutter'n filmen varte, hvor glad jeg hadde blitt i alle karakterene - noe som umiddelbart fikk meg til å ønske at det hadde blitt lagd en TV-serie om dette kollektivet, bare fordi dette er et konsept som lett kunne funka kanskje til og med enda bedre i episodeformat. For det er mye stoff å ta tak i her, altså, følte nesten at WWDITS nærmest bare var et gløtt inn i urbane vampyr-New Zealand, og at man likeså godt kunne tatt for seg en helt annen dag og helt andre situasjoner. Det handler altså om fire vampyrer, Petyr, Vladislav, Viago og Deacon, som hver er født i forskjellige historiske perioder, og livet i et kollektiv i New Zealand - et liv som viser seg å ha mange likheter med det å bo i kollektiv når man er menneske - men selvfølgelig også vesentlige forskjeller, som for eksempel at de må drikke blod av intetanende ofre for å holde det gående.




Windy & Carl - I kategorien fantastisk skrivemusikk, må drone-duoen Windy & Carl nevnes. Ekstremt seigtflytende, gitardrevet ambientatmosfære som kanskje best kan sammenlignes med lange bølger. Ikke minst har de veldig vakre albumtitler, med tilsvarende vakre låttitler, ta for eksempel en titt på albummet Depths. Hva kan vel beskrive følelsen av sistelåta bedre enn nettopp det å komme til overflaten igjen etter et dypdykk? Et forholdsvis snevert utvalg av det de har gitt ut er å finne på Spotify, men det er likevel nok til å lene seg tilbake, lukke øya og bare la seg flyte av sted på de eteriske tonene. Eller, som sagt, å skrive.