onsdag 23. mai 2018

Trettipunktersbloggutfordring #8: Et outfitbilde

Dere, jeg har så blanda følelser for disse outfit-greiene, fordi jeg føler litt at de er forbeholdt rosablogger, samtidig som jeg jo egentlig er veldig opptatt av mote. Ikke mote som i trender, men som i stil. Altså, for alle dere som på et eller annet tidspunkt har sett meg i virkeligheten, burde dette være åpenbart; jeg elsker å sette sammen antrekk, og jeg føler at jeg nærmest bruker stilen min for å uttrykke meg, litt sånn som med kunst. En helt annen ting: jeg har aldri i mitt liv hatt et helfigursspeil, så reint praktisk er outfitbilder vanskelige å gjennomføre.

Uansett. Her er et antrekk fra i fjor sommer:


Denne dagen følte jeg meg veldig chill og bare... ekstremt kul, i ordets rette betydning. Trur den mest spennende tingen jeg gjorde den dagen var å tømme søppel, men likevel.

Solbrillene er fra Retro & Me. T-skjorta er fra Johnny Leave Home/Urban. Buksa er en gave fra Japan (altså at gaven er kjøpt i Japan, ikke som i at staten Japan har skjenka meg buksa i gave).

lørdag 19. mai 2018

Fra skisseboka: ei scene i liva til Tobias og Kristian i framtida

Jeg har, om ikke alltid, så i veldig mange år, siden cirka ungdomskolen vil jeg anslå, hatt lyst til å skrive manus. Mest filmmanus, men det kunne sikkert like gjerne vært teatermanus, det er bare at jeg som en default ser det jeg skriver for meg som en film. Det er jo faktisk sånn når jeg skriver romaner, at det hele utspilles veldig filmatisk i hodet mitt, komplett med forskjellige kameravinkler og det hele. Kanskje særlig mitt nyeste prosjekt, Døden og gleden. Jeg føler i væffal at Døden og gleden er vesentlig mer filmatisk enn Mjuke, svarte stjerner, som i større grad foregår på et indre plan. Men jeg trur det kan være en bra ting – min mentor Anne Oterholm nevnte en gang at jeg er god på indre monologer og den slags, men faktisk enda bedre på rein, observerende tekst, som sett fra et helt nøytralt perspektiv uten filter.

Jeg trur jeg skreiv denne teksten... enten rett etter at jeg hadde begynt å skrive Døden og gleden eller rett før. Jeg hadde jo litt starttrøbbel med Døden og gleden; jeg måtte teste ut flere forskjellige måter å behandle materialet på før jeg faktisk fant en form som funka (dette var, utrolig nok, mitt første forsøk – nesten fullstendig ugjenkjennelig fra sånn som det faktisk endte opp). Jeg har en (ikke så) hemmelig drøm om å studere scenetekst ved Teaterhøgskolen, så jeg har ved flere anledninger skrevet scener fra dramatiske tekster som mest av alt er ment som øvelser. Denne gangen tok jeg karakterene mine fra Døden og gleden, flytta dem noen år inn i framtida, og undersøkte åssen forholdet deres kunne komme til å se ut når de har blitt voksne, for eksempel i slutten av tjueåra. Også elsker jeg jo å skrive dialoger – det må vel kunne kalles et godt utgangspunkt for å skrive for scene eller film.



---


SCENE 1

TOBIAS står på en togstasjon. Han ser opp på skjermen som viser togtidene og denslags. Tar opp mobilen fra lomma og ringer til noen.

TOBIAS
Skjera, styggen. Du, jeg er egentlig på vei inn til byen, men så er toget mitt jævlig forsinka. Du gidder vel ikke å muligens kjøre meg inn, vel? Strålende. Ses.

Han legger på. Like etterpå ringer mobilen hans igjen.

TOBIAS
Hei, babe. Forsåvidt, jeg venter på toget, skal på jobb. Ferdig rundt... åtte, kanskje? Spørs litt, kan hende jeg kan gå tidligere hvis det er lite å gjøre. Jeg kan jo ringe deg opp igjen når jeg er ferdig. I kveld? Faen. Jeg mener det kan vi godt. Det er bare det at du veit åssen jeg er når jeg nettopp har kommet fra jobb.

En bil stopper opp i nærheten, Tobias ser bort på den.

TOBIAS
Du, toget kommer nå, jeg kommer til å miste dekninga i tunnelen uansett. Jess. Men vi ringes når jeg er ferdig på jobb i sjutida. Åtte, ja. Jess. Hej då, babe.

Tobias går bort til bilen, åpner døra på passasjersida og setter seg inn. KRISTIAN sitter i førersetet.

TOBIAS
Hadde jeg visst at du var så kjapp, hadde jeg rukket å ta meg en runk først.

KRISTIAN
Den skjønte jeg ikke.

TOBIAS
Det vakke meninga heller.

KRISTIAN
Hei på deg, forresten.

Tobias reiser seg opp i setet og peker ut av vinduet med en overdrevent hektisk bevegelse.

TOBIAS
Følg etter den bilen!

KRISTIAN
Har du tatt speed, eller?

TOBIAS
Sorry, jeg veit ikke hva det er med meg i dag.

KRISTIAN
Hvor skal du, egentlig?

TOBIAS
På pøbben med deg.

KRISTIAN
Den var smud, du. Trudde kanskje det var noe viktig.

TOBIAS
Jeg har jo fått lønning, jeg spanderer til og med.

KRISTIAN
Du har lagt merke til at jeg sitter i en bil, ikke sant?

TOBIAS
Det gjør jeg òg, det.

KRISTIAN
Har ikke du en jobb å ta ansvar for?

TOBIAS
Jeg har også ei potteplante. Det betyr ikke at jeg vanner den hver dag.

KRISTIAN
Men seriøst, hvor skal du?

TOBIAS
På pøbben, sa jeg jo.

KRISTIAN
Du er faen meg trist, ass.

Kristian starter bilen og de kjører av sted.

SCENE 2

KRISTIAN kjører en bil, TOBIAS sitter i passasjersetet.

TOBIAS
Hører du gjør det bra.

Kristian trekker på skuldrene.

TOBIAS
Jammen du gjør jo det.

KRISTIAN
Jeg synger coverlåter.

TOBIAS
Du gjør det bedre enn meg.

KRISTIAN
Du lager din egen musikk.

TOBIAS
Jeg jobber på Platekompaniet.

KRISTIAN
Og lager din egen musikk.

TOBIAS
Jeg tjener 150 i timen.

KRISTIAN
Du lager din egen musikk, da.

TOBIAS
Som ikke akkurat betaler husleia.

De kjører litt videre i stillhet.

KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?

TOBIAS
Elisabeth.

KRISTIAN
Jeg visste det var noe på T eller E.

TOBIAS
Nei, jo. Hun jobber med masteroppgaven sin, da.

KRISTIAN
Sosialantropologi, var det?

TOBIAS
Journalistikk.

KRISTIAN
Ja, nettopp.

TOBIAS
Jo, nei. Hun skriver på den, da, og jobber fortsatt i barnehage.

Både Kristian og Tobias nikker langsomt mens de kjører videre ei stund til i stillhet.

KRISTIAN
Åssen skriver man en master i journalistikk, egentlig?

TOBIAS
Åssen skriver man en master i noe som helst?

KRISTIAN
Nei, men altså... jeg skjønner masteroppgaveprinsippet i liksom filosofi, en avhandling om Freud eller Marx eller hva de heter for noe alle sammen, men liksom... hva forsker man på når man tar en master i journalistikk, sladder innad i kongefamilien, liksom?

TOBIAS
Hvis man driver med forskning, er man vel strengt tatt i gang med en doktorgrad, ikke en mastergrad.

KRISTIAN
Hva er forskjellen?

TOBIAS
Pøbben.

KRISTIAN
Hæ?

TOBIAS
Stopp her.

Kristian stopper bilen, Tobias tar av seg beltet, blir sittende og stirre på Kristian.

KRISTIAN
Ja, ha det, da.

TOBIAS
Jeg spanderer en øl.

Kristian peker på rattet.

TOBIAS
Som om du ikke har fyllekjørt før!

KRISTIAN
Fyllekjøring er ikke akkurat målet mitt for dagen.

TOBIAS
Hva er det liksom du har av planer i dag som ikke kan utsettes, da? Må du hjem og pusse Spellemann-statuetten din?

KRISTIAN
Jeg trur ikke du skjønner hvor dust du er.

TOBIAS
Men jeg trur jeg skjønner hvor lyst du har på en øl.

Kristian blir sittende ei kort stund uten å si noe.

KRISTIAN
Faen ta deg.

Han tar av seg setebeltet, og han og Tobias går ut av bilen.

SCENE 3

KRISTIAN sitter ved et bord i en pub. TOBIAS kommer bort til bordet med en øl i hver hand, plasserer den ene på sin plass, den andre foran Kristian. Han setter seg ned. De tar begge en slurk.

TOBIAS
Så hva skulle du egentlig i dag som gjorde at du ikke kunne ta en øl med meg?

KRISTIAN
Du veit. Kjøre bil og sånn.

TOBIAS
Jammen seriøst. Skulle dere øve? Ny plate på gang?

Kristian trekker på skuldrene, drikker litt.

KRISTIAN
Greia med oss er at vi omtrent ikke trenger å øve fordi vi har jo hørt alle sangene så jævla mange ganger før, og riffa er ikke akkurat kompliserte. Og når vi spiller inn og sånn, blir de andre alltid sure når jeg, you know, faktisk gjør en egen vri på vokalen. Fansen vil bare at det skal høres så likt som originalen som mulig.

TOBIAS
Unnskyld at jeg spør, men hvem gidder vel egentlig å kjøpe ei plate med noen som ikke er Ramones, men som bare prøver å høres helt like ut som Ramones?

KRISTIAN
Veit da faen. Jeg bare veit at jeg får penger for å gjøre det, så jeg stiller ingen spørsmål.

TOBIAS
Altså, jeg skjønner jo at det er gøy å være på konsert med dere når man ikke har muligheten til å oppleve de ekte Ramones, pluss at, la oss innse det, du er faktisk ti tusen ganger mer karismatisk enn Joey uansett, men liksom... hvem kjøper platene deres?

Kristian trekker på skuldrene.

KRISTIAN
Folk bruker overraskende mye penger når de er fulle, altså. Og folk er som regel fulle på konsertene våre. Og liksom, platene ligger jo der i merch-boden, så...

Kristian tar en slurk øl, Tobias gjør det samme.

TOBIAS
Du har fortsatt ikke svart på spørsmålet mitt, da.

KRISTIAN
Hvilket spørsmål?

TOBIAS
Du skal sikkert på date.

KRISTIAN
Å ja, hva jeg skal i dag? Næh. Ingenting spesielt.

TOBIAS
Så hvorfor ville du ikke pilse med meg da?

KRISTIAN
Hva ser det egentlig ut som at jeg gjør nå?

TOBIAS
Du trengte overtalelse.

KRISTIAN
Hvor billig trur du at jeg er? Selvfølgelig trengte jeg overtalelse.

De tar en ny slurk hver.

TOBIAS
Jeg trur ikke noe på at du ikke hadde planer for i dag, jeg.

KRISTIAN
Hva vil du at jeg skal si? Har du lyst til at jeg skal prioritere deg framfor andre ting i livet mitt? Jeg gadd å komme og hente deg, gjorde jeg ikke? Hvor mange bekreftelser trenger du egentlig?

TOBIAS
Ro deg ned, styggen. Ta deg en chill pill. Nei, glem det. Ved nærmere ettertanke innser jeg at du faktisk kommer til å ta det til seriøs etterretning.

KRISTIAN
Jeg har ikke rusa meg på flere uker.

TOBIAS
(ironisk)
Vel, gratulerer!

Han hever glasset sitt til skål, Kristian løfter ikke sitt glass. Tobias drikker.

KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?

TOBIAS
Er du forelska i henne, eller?

KRISTIAN
Hæ? Jeg... åh, faen, glemte at jeg spurte om det i stad.

TOBIAS
ELISABETH driver med en master i JOURNALISTIKK for tida, takk som spør.

KRISTIAN
Du er så sykt dårlig til å være passiv-aggressiv. 

TOBIAS
Og du er sykt dårlig til å, du veit, faktisk bry deg om livet mitt.

KRISTIAN
Butthurt much?

TOBIAS
Sorry hvis jeg forventer at du faktisk husker hva kjæresten min heter.

KRISTIAN
Er hun kjæresten din nå.

TOBIAS
Hun har vært kjæresten min i fire måneder.

KRISTIAN
Hun var ikke kjæresten din for to uker siden.

TOBIAS
Jeg angrer på at jeg overtalte deg.

KRISTIAN
Du angrer på at du lå med meg.

TOBIAS
Snakk litt lavere, da, faen. Trenger ikke skrike ut til hele pøbben, liksom.

KRISTIAN
Du er bra egosentrisk hvis du faktisk innbiller deg at de andre folka her prøver å overhøre samtalen vår.

De tar hver sin slurk øl.

KRISTIAN
Men altså, Elisabeth... det er seriøst, liksom?

TOBIAS
Visst faen.

KRISTIAN
Okei. Fint for deg.

TOBIAS
Det er kjempefint for meg, faktisk.

mandag 14. mai 2018

Engler i Amerika

Om man på noe som helst vis er opptatt av teater og/eller kultur, kan man ikke unngå å ha fått med seg at Nationaltheatret i disse dager setter opp Engler i Amerika, et ikke så reint lite berømt og bejubla todelt stykke av Tony Kushner. Sjøl så jeg den på lørdag, etter å ha varma opp med HBO-serien, noe jeg så vidt nevnte for halvannen uke siden. Og forresten: bildene jeg har sprita opp innlegget med (bortsett fra Facebook-faksimilen, mener jeg) er lånt fra Nationaltheatret.


Det er vanskelig å gi noe ordentlig handlingsreferat, fordi dette er en sånn type historie med en sånn type såkalt plott som jeg sjøl er veldig begeistra for og som jeg streber etter i mine egne romaner: den hvor det ikke er noe fra A til B, men heller bare en vev av omveier, der det er som i klisjeen: at reisen er viktigere enn destinasjonen. Da jeg nevnte HBO-serien den gangen i begynnelsen av måneden, skreiv jeg at den på sett og vis minner om Six Feet Under, en serie jeg for det første nærmest bare går ut fra at alle har sett, og for det andre elsker innmari mye. Men om du faktisk er av dem som ikke har sett den eller overhodet veit hva det er for noe: den åpner med at en familiepatriark dør, og derfra følger vi liva til de gjenlevende familiemedlemmene etter hvert som de leves gjennom flere år. Den er et aldri så lite mesterverk, med fantastiske skuespillere, et smart, morsomt og rørende manus, og karakterer man blir glad i, hater, blir kjent med og ser utvikle seg. Man kan si mye av det samme om Engler i Amerika, selv om tidsspekteret er vesentlig kortere. Dette er skjebner som krysser hverandres veier i åttitallets New York, der AIDS fortsatt er som en dødsdom å regne, der hullet i ozonlaget fremdeles er den største bekymringa blant klimaforskere, og der Ronald Reagan er president. Dette er politikk, religion, identitet og kjærlighet på randen av tusenårsriket, og blant karakterene vi møter, er AIDS-sjuke Prior, kjæresten hans Louis, mormoneren Joe, hans psykisk sjuke kone Harper og den konservative advokaten Roy.


Det er sikkert mye man kan si om de tekniske tinga her. Altså, dette er fryktelig flott gjort, med nydelig musikk av Nils Petter Molvær, en minimalistisk, men samtidig mektig scenografi og imponerende skuespillerprestasjoner. Men som skriver er det selvfølgelig to ting framfor noe jeg lar meg begreistre av, og det er manuset og karakterbygginga. De to tinga henger sammen, for det er jo nettopp først og fremst gjennom det som blir sagt at vi blir kjent med karakterene. Nå skal det sies at jeg var på teater fra klokka ett på dagen til halv ti på kvelden, noe som jo tross alt er ganske lenge i teatersammenheng, men likevel er det veldig mye kortere enn hva de fleste TV-serier er. Jeg har vært lidenskapelig opptatt av film i veldig mange år nå, men den siste tida har det gått mer og mer opp for meg at jeg stort sett blir mer glad i karakterer fra TV-serier enn karakterer fra filmer, noe jeg rett og slett trur har å gjøre med at man får bedre tid til å bli kjent med dem i TV-serier. Det skal mye til for å gjøre meg like engasjert i livet til en filmkarakter, eller for den saks skyld en teaterkarakter, som jeg blir i livet til en TV-serie-karakter, men det er altså her Engler i Amerika for min del skinner aller sterkest: i sin evne til å skape empati for og dybde i karakterene sine, særlig sett i forhold til den relativt korte tida vi tilbringer sammen med dem. Relativt fordi, y'know, fra ett på dagen til halv ti på kvelden jo er lang tid å være på et teater, men i forhold til en flere sesonger lang TV-serie hvis handling utfolder seg over flere år... dere skjønner hvor jeg vil hen.

Dette resulterte blant annet i følgende Facebook-status fra undertegnede:


Da jeg skreiv om Skam way back when i desember 2016 (halvannet år siden! shit), ytra jeg et ønske om en Skam-spinoff som egentlig bare er en slags Friends (bare at det er morsomt, fordi jeg syns faktisk ikke Friends er morsomt i det hele tatt). Eller for å sitere meg sjøl:

Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette

... og jeg sitter igjen med det samme ønsket angående Engler i Amerika. Jeg har innsett at dette er det ulitmate beviset på at karakterene har endt opp med å bety mye for meg. Jeg vil helt oppriktig at de bare skal ha det fint sammen, jeg vil bare se dem glade. De føles allerede som vennene mine, og jeg vil dem bare vel. Og Prior og Belize har en så sinnssykt vakker kjemi sammen, og scena der de spionerer på mormoner-Joe på kontoret hans er kanskje yndlingsscena mi i hele greia. Det fins scener i stykket som er mer rørende, vakrere, dypere, viktigere, mindre fjollete, men denne scena viser framfor noen det utrolig fine vennskapet Prior og Belize imellom, i tillegg til at den kanskje er den morsomste og mest underholdende scena i hele greia. For å omformulere Facebook-statusen min: hadde denne scena vært ei representativ scene for en komedie-spinoff som mer eller mindre bare er Prior og Belize som vaser rundt i New York, ideellt sett mens Prior er kledd som Obi-Wan Kenobi (eventuelt som heksa i Snøhvit ute på tokt, som var det første jeg tenkte), hadde jeg slukt det. Engler i Amerika reimagined som Girls eller Looking – FUCK YES.


Og det er så mange lag her! Dette er et sånt stykke som man aldri blir helt ferdig med. Jeg la merke til andre ting nå enn da jeg så HBO-miniserien for litt siden, og hadde jeg sett det på nytt, kanskje i en annen utgave, med en annen regissør, hadde det sikkert vært atter nye ting som åpenbarte seg for meg. Og likevel er det ikke sånn at man ikke får noe ut av det om man ikke får med seg alle referansene: referansene og laga er mer som en bonus, som tilfører en ekstra dimensjon om de treffer, en ny inngang, en annet lys å se det i. Og på denne måten vil nok – som for så vidt all kunst, men spesielt dette – stykket oppleves og tolkes bittelitt forskjellig avhengig av publikummet som ser, og dermed ender det opp med å ikke bare være én historie, men millionvis av unike historier der alle er littegrann forskjellige. På jobb i stad tenkte jeg på prog-rock, og åssen mye prog er litt sånn som egentlig bare blir likt av musikknerder som forstår, men så har du et band som Muse, som har hatt en voldsom gjennomslagskraft også blant folk som ikke nødvendigvis kan masse musikkteori, og det blir litt på samme måten: kan man nok om musikk til å sette pris på de teknisk imponerende sidene ved Muse, er det en bonus som forsterker opplevelsen, men det er likevel givende å høre på Muse selv om man ikke har de samme referansene som de som har gått musikklinja på Stange vgs.


Og bare for å ha sagt det: sist gang jeg var leeeeenge på teater, var da jeg så Natt i verda på Det Norske Teatret for to år siden. Den gangen var jeg temmelig utkjørt etterpå. Det at stykket blei spilt i løpet av natta hadde sikkert en del med saken å gjøre, men likevel: jeg var ikke i det hele tatt sliten etter å ha vært hele dagen på teater og sett Engler i Amerika. Sjølve logistikken rundt det hele er faktisk genial: tjue minutters pause hver time, og så en times pause med matservering mellom de to delene. Tida fløy, og ikke en eneste gang lengta jeg etter pause eller til det var over. Jeg kunne lett vært på teater i flere timer til.


Vær så snill og se det. Dette, sammen med Klassen vår, er nok det beste jeg noen gang har sett på teater. Jeg kan faktisk ikke komme på noen dette stykket eventuelt ikke ville kunne passa for, for temaene det tar opp er så universelle og så dypt menneskelige at hvem som helst som liker historier vil kunne like dette. Du trenger ikke være vant til teater eller tenke at teater overhodet er noe for deg for å la deg sjarmere og bergta av Engler i Amerika. Men om du vil se begge delene i ett, som jeg gjorde, og som jeg virkelig anbefaler og som jeg lover at ikke er slitsomt i det hele tatt, så må du forte deg; delene spilles samla bare fire ganger til. Biletter fås her. Det er selvfølgelig også mulig å se del én og del to på hver sin dag, men siste frist er altså begynnelsen/midten av juni. Det er bare å rydde kalenderen, folkens, dette er teaterkunst på sitt aller ypperste.

mandag 7. mai 2018

Gdańsk 2018

Faren min fylte seksti i år, og for å feire bestemte han seg for å ta med meg, søstera mi og mora mi til Gdańsk i Polen.

Gdańsk er først og fremst en veldig gammal by (fra 900-tallet, i følge Wikipedia), og det er utrolig mye vakker arkitektur. Vi la også merke til noen byggeprosjekter der de faktisk konstruerte nye bygninger og leiligheter i samme stil som de gamle. Jeg blir faktisk ganske varm i hjertet når jeg ser sånn byplanlegging, der de ikke bare tenker at det nye de bygger skal være moderne akkurat nå, men der de ser byen som en helhet, med alt den har av historie og kultur.















(Dette er et bibliotek!!)



Jeg blir aldri så inspirert som når jeg reiser. Det er som når Thåström synger "Tänk nånstans där man inte är ifrån, tänk att vakna varje dag som ny" og "Tänk att lämna just när dimman kommer, tänk städer som är dina allihop" og "Tänk att alltid va på väg." Det er så mye som kan knyttes til steder.

Fordi det jeg egentlig liker aller best med å være på nye steder, er å bare gå rundt, oppdage, se. Og jeg har snakka om det før, men jeg blir så trist når jeg tenker på at jeg aldri, ikke engang om jeg på magisk vis blir steinrik, kommer til å få tid til å besøke alle steder i verden. Fordi alle steder har faktisk sin egen sjel, som er utforma av historien til stedet, og akkurat Gdańsk har sett det verste både av verdenskrigene og av Sovjetunionen. Hver gang jeg besøker et nytt land, eller en ny by, blir jeg så takknemlig for at akkurat jeg fikk være akkurat her i noen dager.

Dette er Solidaritetssenteret:


Det ser ut som noe som inneholder et ekstremt viktig dokument i en science fiction-film, for eksempel Blade Runner, men i virkeligheten er det et museum og et bibliotek tilegna en streik som fant sted i 1980, en streik som var begynnelsen på Polens løsrivelse fra Sovjetunionen, og i forlengelse av det, oppløsninga av Sovjetunionen.

Dette er et monument til minne om alle som blei drept under streiken:


Og inni sjølve museet var det grønt og vakkert:




Her er en annen science fiction-bygning, kanskje et politisk hovedkvarter:




Men egentlig er det museet for andre verdenskrig.



En av dagene tok vi båt nedover elva:



(Det var noe med himmelen og industrien den dagen.)

(En (forholdsvis stor) del av meg har en forkjærlighet for det stygge, det ødelagte, det falleferdige.)

(Altså, hva er egentlig greia med de trærne her?)

Å gå rundt, oppdage, se:









Og så fikk jeg spist og drukket litt: