”Vicky! Hørte du var i Ålesund! Var det kult?” spurte Lill da jeg møtte henne ved matbutikken i sentrum. Jeg hadde akkurat kommet hjem og virkeligheten hadde innhentet meg. Nå skulle jeg gå sammen til skolen med Lill.
”Ja, jeg har noe som sikkert interesser deg: Jeg har fått meg kjæreste!”
”Har du?” spurte Lill og ble ikke i ekstase.
”Ja, du skulle sett ham, du, han er så utrolig skjønn, peneste gutten jeg noen gang har sett!”
”Jeg tviler ikke, men helt borte i Ålesund?” spurte Lill.
”Eh, ja”, sa jeg, som sant var.
”Det blir vel verre å få besøkt ham da, tenker jeg? Du, hør her. Av erfaring vet jeg at langdistanseforhold ikke fungerer. Dropp ham”, sa Lill.
”Hæ? Det kan du bare glemme! Jeg har vært forelska i ham siden Gud veit hvor lenge og så skal jeg droppe ham? Nei takk!” sa jeg.
”Ja, ja, gjør som du vil”, sa Lill og trakk på skuldrene før vi begynte å gå.
Hun virket ikke så glad som hun pleide og dette bemerket jeg.
”Tja, kanskje jeg bare stod opp med feil bein i dag, vet du. Ingenting alvorlig”, sa Lill, men jeg visste at det ikke var sant. Det var åpenbart noe som plaget henne, men jeg greide ikke å finne ut hva.
Da vi kom fram til skolen, lyste plutselig Lill opp: ”Vi har en fest! Da kan du invitere han typen din fra Ålesund og kanskje noen venner fra gamleskolen din også! Det hadde vært så kult, altså!”
”Ja, det kan vi jo”, sa jeg og tenkte ikke noe mer på det.
Da skolen var forbi, gikk jeg alene hjem. Lill skulle bli med Yvonne, så der gikk altså jeg i plaskende regnvær og våte meitemarker som kravlet på bakken.
Hva for slags sted er egentlig dette? spurte jeg meg selv. Så vidt jeg kunne huske, hadde det omtrent bare vært gråvær og regn siden jeg kom hit. Kanskje det hadde noe med årstiden å gjøre, men allikevel, på hjemstedet mitt hadde jeg allikevel bare minner om en solrik og varm høst. Hvorfor lengtet jeg ikke tilbake da? Det var helt tydelig at jeg lengtet vekk, men ikke hjem. Jeg lengtet riktignok til sol og varme, men det var ikke det gamle huset mitt med kirsebærblomster og stor hage og gressplen jeg ville vekk til. Ikke denne gangen. Før ville jeg bare tilbake dit, tilbake til landet og den tiden mamma og pappa elsket hverandre. Da var de i allefall litt vennligere innstilt ovenfor meg.
Da innså jeg det. Stedet jeg lengtet til var solrikt og varmt, men det var ikke til hjembyen min. Det var til D.C. Høye løvtrær i de tallrike og grønne parkene, flotte bygninger i empirestil, rene og pene gater… og vennene mine…
Idet jeg nådde postkassene, tørket jeg tårene som rant nedover kinnene mine.
Jeg dro posten opp av kassen. Det var ikke noe interessant. Noen reklameaviser og et brev til mamma og pappa.
Da jeg kom inn, la jeg merke til at mamma og pappa ikke var hjemme. Det var nok grunnen til at jeg tok meg den friheten å åpne brevet deres. Det så ikke ut som noe regninger eller noe sånt allikevel.
”Hm”, mumlet jeg da jeg så hva konvolutten inneholdt. En innbydelse til slektsstevne. Nok en kjedelig anledning til å treffe familie jeg ikke hadde noen som helst kjennskap til og sikkert aldri kom til å få heller. Ja, ja. Det var da alltids noe. Da slapp jeg å sitte inne og surmule over regnet og vennene mine jeg kanskje aldri fikk se igjen.
Plutselig la jeg merke til noe som fanget interessen min idet jeg lot blikket gli over innbydelsen. Så begynte noen hvite lys å blinke og jeg ble helt svimmel. Deretter så jeg bare svart.
Jeg våknet ikke så lenge etterpå. Tror jeg. Det er jeg jo igrunn ikke helt sikker på siden jeg besvimte.
I begynnelsen husket jeg ikke hvorfor jeg hadde besvimt, men et blikk på innbydelsen fikk meg til å huske. Jeg plukket den opp igjen og leste setningen nok en gang: ”Dere kan godt ta med dere datteren deres, selv om hun er adoptert.”
Det smalt i ytterdøra og mamma kom hjem fra jobb. Jeg var nødt til å spørre henne rett ut om dette, selv om hun og jeg aldri hadde hatt et kjempebra forhold, akkurat.
”Mamma, les det som kom i posten i dag”, sa jeg etter at hun hadde slengt fra seg veska i gangen og kommet inn i stua.
”Vent litt, jeg må hvile”, sukket hun og kastet seg ned i nærmeste stressless-stol mens hun stønnet og bar seg.
”Nei”, sa jeg bestemt og strente mot henne med innbydelsen i hånda, både sint og lei meg og forvirret over at jeg ikke hadde fått vite noe før nå.
”Victoria, vær så snill…” protesterte hun og holdt ei hånd opp som forsvar, men jeg stakk papiret opp under nesen hennes og pekte på avsnittet.
”Les!” nærmest snerret jeg. Og hun leste. Deretter, når hun hadde lest, ba jeg om en forklaring.
Plutselig brast mamma i gråt!
”Jeg skulle ha forklart deg det”, hikstet hun mellom hulkene. Jeg så spørrende på henne og hun fortsatte: ”Du er ikke engang norsk!”
HÆ!? Hva mente hun? Ikke norsk? Var jeg finsk? Islandsk? Fransk? Estisk? Noe enda verre?
”Du har en søster som ble adoptert til noen i det opprinnelige hjemlandet ditt fordi foreldrene dine døde da du var liten! Jeg var 19 år og elsket unger og greide ikke å se deg foreldreløs… Siden har jeg skjønt at jeg ikke var klar for å oppdra noen barn, men jeg hadde ikke hjerte til å sette deg ut på gata, heller.” Alt sammen kom i en veldig flom av ord, av og til avbrutt av kraftige hulk.
”Det opprinnelige hjemlandet mitt? Hvor… hvor kommer jeg egentlig fra?” spurte jeg skjelven og følte at jeg fikk den samme svimmelhetsfølelsen som da jeg fikk vite at jeg faktisk var adoptert. Jeg satte meg derfor ned for ikke å besvime igjen.
”Faren din og jeg var, som jeg sa, 19 år gamle da vi reiste dit. Jeg var, også det har jeg sagt før, så mektig glad i unger og vi tenkte på å gå innom barnehjemmet bare for å se litt… Snakke litt med ungene… Da så vi dere. To små tuller. Den ene hadde så vidt fylt to år og den andre, det var deg, var så liten, så liten… Ikke mer enn et halvt år. Vi kom altså i snakk med et annet par der som også hadde sett de to helskjønne nurkene og der og da bestemte vi to parene oss for å adoptere en av hver. Vi bestemte oss også for å ikke fortelle om at de var adoptert eller hadde en søster der ute et sted, det ville bare bli problematisk. Nå hadde ikke jeg noe valg, da…”
Jeg var lamslått. Jeg var adoptert. Jeg kom fra et annet land. Jeg hadde en to år eldre søster.
”Hv-hvilket land kommer jeg fra, da?” spurte jeg mens hele meg skalv.
”Både du og søsteren din er amerikanske”, sa mamma.
Amerikanske? Ja, ja, det kunne vært verre, mye verre. Jeg hadde fryktet noe skikkelig ille, jeg, altså, ikke noe galt med folk fra Island, Frankrike eller Estland, men av en eller annen grunn ble jeg på en måte litt lettet over at det var akkurat USA jeg kom fra.
”Er du fornøyd nå? Er du fornøyd over å ha fått vite den egentlige bakgrunnen din?” spurte mamma meg sint, som om det var min feil at jeg ved en feiltakelse fikk vite at jeg var adoptert.
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, jeg. Fornøyd? Vanskelig å si. Det hadde på en måte vært bedre om jeg ikke fikk vite noen ting som helst, men når jeg først fikk beskjeden opp i ansiktet, var jeg vel fornøyd med å få vite sannheten. Eller?
”Jeg tror jeg må få være litt for meg sjøl, jeg”, mumlet jeg og gikk inn på rommet mitt hvor jeg ikke hadde annet å ta meg til enn å stirre i veggen.
Øynene mine falt til slutt på mobilen min som lå på skrivepulten. Ringe Pernille eller ikke? Vi fortalte hverandre alt, da, nesten, i allefall. Hvis det var noen jeg av hele mitt hjerte ville ringe til, måtte det bli Roger, Sid eller Tobias, men dem hadde jeg jo ikke telefonnummeret til. Ja, det måtte definitivt bli Pernille.
”Mobilen er slått av”, hørte jeg i den andre enden. Pokker også. Jeg følte så for å åpne meg for noen, men hvem skulle det bli da? Jeg følte at jeg ikke kjente Yvonne eller Lill godt nok til å fortelle dem noe sånt enda.
Hvem er søsteren min? kom jeg plutselig til å tenke på. Tenk om jeg hadde sette henne mens jeg var i D.C., men ikke hadde visst det. Tenk om jeg hadde snakket med henne! Eller tenk om jeg hadde sett henne, snakket med henne og tenkt at hun var ei skikkelig bitch. Hva om hun var en av barbie-dokkene på festen til Petter? En av de som hadde hengt seg på og flørtet med Victor? Huff a’ meg. Sånn måtte jeg ikke tenke. Det mest sannsynlige var tross alt at jeg ikke hadde verken sett eller snakket med henne. Sannsynligheten var nok liten for at det var akkurat D.C. hun bodde i og.
Neste dag, på skolen, var jeg helt borte og åndsfraværende. Jeg greide ikke å tenke på noe annet enn at jeg i virkeligheten var amerikaner og at jeg – trøste og bære – hadde ei amerikansk søster i USA!
Litt senere på dagen bemerket Lill at jeg så litt bortreist ut. Hun spurte hva det var, og jeg svarte at det var ingenting. Lill, som var den type person som aksepterer omtrent hva enn forklaring du gir henne, smilte og sa ”fint!” før hun begynte å fortelle om festen hun hadde planlagt.
”Du har sikkert noen venner fra der du bodde før og kjæresten din er en selvfølge! Det blir jo litt voldsomt å be Tobias, han bor i USA nå, vet du, men jeg har noen kule venninner som bor i byen. Dessuten er kusinen til Yvonne dødssnill og kul og henne må med. Lene og Benedicte, tvillingene i c-klassen er også festlige, de må vi be.”
Tvillinger i c-klassen? Kult, rakk jeg å tenke før jeg igjen forsvant inn i min egen lille adoptivverden, eller hva jeg skal kalle den.
”Hører du etter, eller?” spurte Lill.
”Hm?” Jeg ble rykket ut av tankegangen min.
”Jeg spurte om det var greit vi hadde det hos deg”, sa Lill en smule irritert.
”Nei, det tror jeg ikke. Mamma… Nei, glem det, det tror jeg ikke går helt bra”, svarte jeg.
”Hm, nei vel. Hos meg, da. Vet du hvor jeg bor?” spurte hun.
”Nei”, svarte jeg.
”Ja, du finner vel fram. Når passer det for deg, da?” lurte hun på.
”Du, er det ikke du som skal ha festen, a’? Det er du som bestemmer alt det greiene!” utbrøt jeg.
”Jooo… Men…” Lill dro litt på det.
”Men hva?” spurte jeg. Da det ikke kom noe svar fra Lill, ble jeg irritert og sa: ”Jeg blir sjuk av å være sammen med deg. Jeg går”, sa jeg og, ganske riktig, jeg gikk.
Det var sant, det var til å bli gæren av. Å gå sammen med Lill, altså. Hun greide ikke å tie stille og regnet med at alt var greit hvis hun foreslo det, men var det noen andre som foreslo noe for henne, kunne det ikke gå. Jeg innså at jeg likte Lill mindre nå enn det jeg hadde gjort i begynnelsen.
Noen dager senere fikk jeg et brev i posten. Det var fra Lill. Innbydelse til ”Årets party”, som hun selv kalte det i brevet. Hadde det ikke vært for at Ole skulle komme, ville ikke jeg ha kommet heller, men han kom jo, så da var saken klar.
Det kom bare til å bli Pernille, Ole, Lill og Yvonne jeg kjente på den festen, men det gikk nok greit. Pernille og Ole kjente jo tross alt bare hverandre og meg, så jeg kom nok til å henge med dem.
Festen skulle være en slags julefest, nemlig på selveste lille julaften. Det var en stund til ennå, litt mer enn to måneder, men jeg gledet meg allerede, egentlig bare til å se igjen Ole. Jeg har nemlig alltid aldri vært noe festmenneske, eller jeg mener, jo, jeg har det, men da skal det være en fest også, ikke en gruppe mennesker som sitter i en sofa med musikk i bakgrunnen og prater og spiser godteri. Det kom nok til å bli gørr kjedelig, men siden Ole var der, var jeg villig til alt!
Jeg gruet meg til julaften. Det har jeg alltid gjort. Alltid er det den samme gamle leksa. Mamma drar til venninnene sine og pappa blir ravende full borte hos naboen og jeg sitter alene og gråter mens jeg stirrer på pakkene under juletreet fra vennene mine. Pakke fra mamma og pappa er det alltid også, bortsett fra at jeg ikke regner dem som pakker. De er nemlig gitt av plikt og ikke av glede, det vet jeg.
En gang husker jeg at jeg spurte Pernille om jeg kunne være hos hennes familie i jula. Pernille ble i ekstase og vi begynte å legge store planer. Så kom hennes senile farfar og satte en stopper for planene våre. Han ville ha hele familien sin samlet på aldershjemmet og hele greia endte med at de tok med seg et juletre i plast og dro opp dit for å holde ham med selskap mens jeg satt hjemme og hørte på julemusikk for å prøve å komme i stemning selv om det var umulig.
”Det er mat!” ropte mamma og jeg trasket inn på kjøkkenet hvor jeg spiste meg god og mett. Deretter gikk jeg inn på rommet mitt. Sa jeg skulle legge meg, men jeg ble sittende og glo i veggen og tenkte på alt det som hadde skjedd i det siste: Bestevennene mine som hadde flyttet, Ole, festen og, så klart, at jeg var adoptert fra USA og hadde ei amerikansk søster der borte.
”Det er jo veldig dyrt”, hørte jeg pappa si innenfra stua. Han har veldig høy stemme, for å si det sånn, derfor listet jeg meg bort, presset øret mitt mot døra som skilte gangen og stua og spisset ører.
”Da slipper vi å ha henne her og det ville vært en befrielse”, hørte jeg mamma sukke.
”Ja, men tenk på pengene!” nærmest ropte pappa.
”Ja, hva med dem? Du trenger dem vel til å kjøpe alkohol for, ikke sant? Ikke sant!?” hylte mamma og da ropte pappa tilbake: ”Og du sløser ikke med penger, eller? Dyre pelskåper, smykker og diamanter, fins ikke måte på!”
”Det er bedre enn hva du gjør!” skrek mamma, ”problemet er at hun bare er i veien og vi har ikke bruk for henne!” Henne, var det meg? Antakelig, og det skremte meg at de ikke ”hadde bruk for meg”. Ærlig talt, hvem snakker sånn om barna sine?
”Du sier noe. Da slipper vi å se henne. Ok, jeg blir med. Men du betaler!” glefset pappa.
”Gledelig. Skulle aldri ha tatt henne til oss”, stønnet mamma og jeg kjente noe vått renne nedover kinnene mine. Hva de enn tenkte på, likte jeg det ikke. Dessuten snakket de om meg som om jeg skulle vært en gjenstand. Kanskje de ikke hadde fått det med seg, men jeg var faktisk et levende og tenkende menneske jeg også.
.jpg)
.jpg)
.JPG)
