søndag 26. februar 2012

I dag har jeg vært en ufrivillig tilskuer til livet

Lei av å være hjemme, lei av å gå ut døra, inn på barer, ut av barer, av å drikke, av å aldri drikke lenger, lei av livet, lei av Oslo, her hvor alt er, her hvor jeg ikke vil flytte fra, lei av å være blakk, av å jobbe, av å aldri ha tid til å bruke penga jeg tjener, lei av tid, så lei av tid, så mye og så lite tid, lei av å ikke orke og av at alt bare er et overveldende lass av ingenting.

lørdag 18. februar 2012

Hvorfor var jeg så mye flinkere til å skrive før?

Dyna er fortsatt varm etter at du satt på den, og den tomme boksen står ennå inntil bordet mitt. Det ligger fremdeles et sånt lag av væske rundt kanten på den, og det er vel egentlig ikke et kvarter engang siden du gikk ut av rommet mitt. I stad spurte du om jeg ville ha, og jeg blei glad, sa ja, og du ba meg finne en kopp, og jeg tok den koppen jeg lånte sjampo av deg i, men som er vaska nå, og så helte du oppi til meg. I løpet av filmen satt du med armene i kors, som alltid ellers, egentlig, og den handa som var underst greip liksom etter noe flere ganger. Jeg turte ikke ta den. Og akkurat nå har jeg fortsatt Just Like Honey som et tankelerret, og jeg tenker på alt jeg kunne ha sagt, og alt du ikke sa, og alt jeg burde ha sagt, og alt jeg håpa du skulle si, og egentlig er du jo bare sikkert ikke ti meter unna engang, og jeg som nettopp har sett dette burde vite at det er jo sånn det funker på film; jeg skal nå løpe nedover gangen, banke på døra di, få deg til å åpne, si alt jeg ikke gjorde i stad, og alt skal bli så bra, og jeg tenker at hvis det er noens liv som burde være en film, så må det i hvert fall være vårt. Men jeg sitter her ennå, tenker på Just Like Honey, tenker på fingrene dine som ikke fant feste i lufta rundt oss, tenker på den tomme boksen som fortsatt har gjenferdet ditt i fingermerkene rundt kanten og i dråpene på innsida, tenker ennå på orda som aldri kommer, skifter stilling i senga, og kjenner at nå, nå er det bare ett varmt merke her, og det er her hvor jeg sitter. Jeg prøver desperat å klappe rundt meg, men du er borte.

(6. november 2009)



Sier ikke at Bø har ødelagt meg eller noe, på ingen måte, bare at motivasjon og ork og energi avtar for hver jævla dag som har gått siden jeg var fjorten. Det føles for så vidt litt merkelig å poste denne teksten nå uansett, men hey, jeg må før eller siden lære meg å se på det jeg skriver som litterære åndsverk framfor dagbokinnlegg.

lørdag 11. februar 2012

Når flinke mennesker skriver poesi om deg

Eg lever eigentleg berre fordi eg ikkje har noko anna å finne på, seier ho.

For på eine sida er livet som vandrande bohèm; vin i forstore glas, og eit liv fyld i sanningar som ligg mellom linjene på gamle, inntørka post-it lappar.

Medan på den andre ligg eit liv med tradisjonell skulegong, og individa som druknar i meiningslause ord om at utan utdanninga er du ingenting.

Eg finn henne på midten; med auge som virrar frå side til side, og hender som forgjeves prøvar å halde om alt som gjer henne til henne, og vona om at Tellus vil rette seg oppatt i hennar favør.



-- Astrid

tirsdag 7. februar 2012

FAQ

Hvorfor er du så emo?
Jeg veit ikke. Jeg har veldig mange forutsetninger for å være glad, men jeg klarer det ikke helt. Har sikkert noe å gjøre med dumme ting i barndommen som gnager i underbevisstheten og sånn, sånn som at ymse folk har fått meg til å tru på at jeg er stygg og mislykka uansett hva jeg gjør, men jeg veit ikke. Jeg gjør ikke det. Jeg har et fint liv. Jeg er klar over det. Jeg veit ikke.

Men har ikke du kjæreste, da?
Jo. Jeg er sjeldent emo når jeg er sammen med ham, men det blir vanskeligere med én gang vi ikke er sammen.

Hvorfor gidder du ikke å prøve og være glad?
Det er forskjell på å ikke gidde og ikke orke. Faktisk. Dette er helt sikkert veldig vanskelig å sette seg inn i for de som ikke har vært der sjøl, men jeg stenger meg ikke inne fordi jeg har lyst, men fordi jeg ikke har motivasjon eller overskudd til å reise meg opp av senga.

Du er klar over at hvis du bare gjør morsomme ting i steden for å sette deg ned med ditt eget hode, at ting faktisk blir bedre da?
For noen gjør det sikkert det, men folk forholder seg ganske forskjellig til sånne ting. Hvis jeg i utgangspunktet er sliten og tvinger meg sjøl til å være sosial, blir jeg bare irritert, grinete, mer sliten og ganske ukoselig å være sammen med. Jeg likte tross alt ikke å være sammen med andre mennesker før jeg begynte på folkehøyskolen, så all denne samværsgleden er fortsatt ganske ny for meg.

Går du til psykolog?
Nei.

Hvorfor ikke?
Jeg liker ikke psykologer, og det hjelper ikke at folk minner meg på at de er profesjonelle folk med lang utdanning. Det gjør det nesten verre at de faktisk får betalt for å sitte og høre på problema mine, i steden for at de gjør det fordi de faktisk bryr seg. Pluss at jeg ville følt meg utrolig ukomfortabel med å dele alt mulig drit med et fremmed menneske jeg ikke aner noen ting om. Annet enn at de er utdanna psykolog, altså.

Du veit at du har ingen rett til å klage over at du har det fælt når du verken gjør en innsats sjøl for å ha det bra eller søker hjelp?
Det syns jeg da at jeg har. Det eneste som er verre enn å syns at livet suger, er bedrevitere som tråkker deg lenger ned i søla ved å hevde at du ikke har rett til det.

Lol.
Lol sjæl.

Sånn. Vennligst ikke spør mer.

torsdag 2. februar 2012