mandag 30. juni 2008

Svenskefiendskap

Når jeg ber meg sjøl om å se for meg en typisk svenske, så spør jeg meg sjøl først: jente eller gutt? Er det jente, ser jeg for meg svensken som platinablond pornostjerne (á lá Victoria Silvstedt) med all den intelligensen som vi kjenner fra ymse svenskevitser. Er det gutt, er det typen i rosa pikéskjorte og Lindeberg (er ikke det merket svensk, sånn btw?) med bleika hår og solskjerm. Skikkelig SOSS, rett og slett, og bare fysj og æsj og ekkelt når det gjelder begge kjønn. Stygt språk har de og. Altså, nå innser jeg at jeg sikkert erter på meg noen her, og jeg veit jo at ikke alle svensker er sånn, kanskje bare de færreste, til og med, men i dag syns jeg sjøl at jeg har lov til å være forbanna på dem og innbille meg at de er djevelsønner og -døtre alle som en.

Hvorfor? Miyavi spiller i Stockholm i morgen.

Det sies at billettene forsvant på to timer. På den tida hadde jeg ikke engang kommet fram til noen konklusjon med mamma hvorvidt det var forsvarlig å sende meg mukkers aleine til Stockholm på tog eller ei ennå.

Snart sender jeg fanmail og forlanger å få ham til Norge. Dir en Grey har spilt i Sverige òg, og det var samme leksa da.

Fy faen.

lørdag 28. juni 2008

Å skape

På den ene eller den andre måten. Det er det jeg trur som gjør meg aller mest glad. Selvfølgelig er det en sann fryd å se hva andre har skapt og - enten det er ord, som i noveller, romaner og dikt, eller det er visuell kunst, eller kanskje musikk. Men hvis jeg liker det, ender det som regel alltid med at jeg enten blir inspirert eller misunnelig eller begge deler, så det bunner jo uansett ut i å skape sjøl.

Nå har det seg sånn at det egentlig er få ting ved skapekunsten som jeg er flink til. Det eneste jeg må handa på hjertet kan si at jeg får til, det er å skrive. Kanskje ikke dikt, men enkelte av de lengre fortellingene mine (les: romaner) er ikke så halvgærne, altså. Men det er ikke bare egne verdener, språk og karakterer jeg liker å skape. Det gjelder generelt. Jeg er glad i å ta bilder, og mekke sammen egen musikk, og jeg hadde tegna som bare faen, hadde det bare blitt bra, noe det på ingen måte gjør. Det at jeg prøver meg på å tegne, virker faktisk veldig mange ganger mot sin effekt, og jeg blir sur og frustrert fordi jeg har et bilde i huet som bare er WOW, og så blir det kjempestygt i praksis. Sånn er det med de fleste andre ting og. Fotograferinga mi har så klart bedra seg etter at jeg fikk et bedre kamera, men jeg er jo strengt tatt ikke så god på den fronten heller. Kanskje jeg må kjøpe meg ei bedre linse. Eventuelt tørre å eksperimentere litt mer i Paint Shop Pro. Er alltid så redd for å føkke opp hele dritten og ikke ane hva jeg driver med.

Så sånn generelt, er jeg altså glad i å skape. Klær og. Problemet er bare at det jeg mangler i talent, tas igjen når det gjelder min demotivasjon. Jeg er alltid så full av ideer og kreativ på natta, og så kommer jeg til morgen og er mitt samme late jeg. Egentlig hater jeg at jeg er så lat. Altså, jeg hater ikke det faktum at jeg ikke gidder å trene, for eksempel, så det blir kanskje mer passende å si at jeg hater at jeg er så... tiltaksløs. Jeg gidder aldri å starte noe, og hvis jeg først starter noe, så gidder jeg sjelden å fullføre det. Kanskje bare hvis jeg veit at jeg har et visst talent. Jeg har jo for eksempel gjort ferdig en del lange fortellinger, men når vi snakker forlag og sånn... der igjen, der er jeg for tiltaksløs. Jeg tenker som regel aldri på at det går an, og når jeg først tenker på det, gidder jeg sjelden å dvele særlig lenge ved tanken fordi det er så mye styr. De fleste tar jo heller ikke imot over mail, bare fysisk, og det er slit å skrive ut og sende i vanlig post og. Egentlig er det synd at jeg er sånn. Igjen, så hater jeg at jeg er sånn. Jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg kommer jo aldri til å komme meg noen vei i livet, så apatisk som jeg er til enhver tid. Jeg gidder aldri å jobbe hardt for noe. Lære meg islandsk på ega hand? Ja, særlig! Med min motivasjon, liksom! Altså, jeg vil jo gjerne, men... akk, det var den motivasjonen, da. Jeg eier den ikke. Jeg er som hovedpersonen i Naiv. Super. Kanskje jeg òg bare trenger å treffe noen. Sukk.

Dette innlegget skulle bli en hyllest til gleden ved å skape, men det blei jaggu depressivt likevel. Kanskje jeg bare må gå og se noe tankeløs yaoi-anime for å klarne hjernen.

torsdag 26. juni 2008

Með suð i eyrum við spilum endalaust

La meg åpne ved å si at et morderisk tordnevær kom og stjal strømmen. Nå er den tilbake igjen etter FIRE FØKKINGS DAGER. Er du klar over hvor lenge det er uten internett? Opprinnelig skulle jeg altså ha posta dette på mandag, men sånn gikk det altså ikke. Så det kommer nå i stedet.

Men, altså, mandag. Det var den 23. juni, det. Og for dere som ennå ikke har sett lyset, kan jeg informere dere om at det betydde dette:


Det stemmer. 23. juni var lanseringsdatoen for gudenes nye album. Sånn helt egentlig hadde jeg store planer om å forhåndsbestille det fra hjemmesida deres, og det hele så ut til å gå som planlagt, helt til jeg fikk opp beskjed at siden jeg av en eller annen grunn ikke er registrert i folkeregisteret eller noe annet tullball, greide ikke de derre folka jeg skulle bestille av å godkjenne adressa og navnet mitt, fordi de liksom ikke hadde noen ekte person å linke det opp mot. Jeg blei FORBANNA. Så jeg sendte mail til folka, og søyt og klaga over situasjonen min, og har ennå ikke fått svar.

Dermed måtte jeg ta det på gamlemåten. Den første mandagen i ferien er jo alltid hellig, og skal feires med å sove til tidligst klokka ett, men den mandagen brøyt jeg en årelang tradisjon ved å stå opp halv åtte for å nå ut til Magasinet (kjøpesenteret i Drammen sentrum, suckers) til åpningstid klokka ni. Med på lasset skulle Vibeke (filosofagrisen, og yours truly's søster) være, men makan til diva! For da vi vekkeklokka ringte, og vi så at strømmen var gått, var det ikke snakk om at hun skulle dusje før det var blitt lyst nok til å dusje! Jeg prøvde meg på en alvorsprat. Hallo, sa jeg, det funker å dusje i mørten. Det er jo bare vann, liksom. Men neida! For Vibeke kunne jo så klart ikke se hvilke klær hun skulle ha på seg, og det innbød jo til ei mindre krise. Med andre ord måtte jeg se meg pent nødt til å vente til sola stod høyere på himmelen så hun fikk sett hvilke klær hun skulle ha på seg. For jeg har jo ikke førerkort, alderen til tross, og... det er faktisk litt dramatisk å gå 2,5 mil til fots, i væffal for en som meg. Så jeg måtte pent vente.

Men åh, jeg fikk kjøpt engleverket rundt klokka elleve i stedet! Jeg var først livredd idet jeg gikk inn i Drammens nyåpna Platekompani - for hey, den var jo ingen steder! Så måtte jeg skjelvende gå bort til kassa for å høre om de hadde den. Med tidenes lureste smil - jeg kødder ikke; det lukta rev lang vei - sa ekspeditøren at joda, det hadde de, og så lå den der, da. På disken. Smilte til meg. Så betalte jeg og snudde meg - bare for å finne ut at de hadde stilt den ut heeelt ved inngangen. Så det var der det lure smilet kom fra.

Tilbake i heimen var det å leite fram discmanen, skru på og nyte...

Mange kritikere hevder at nyeste albummet er det gladeste og mest hurra-meg-rundt-prega foreløpig. Og på en måte kan jeg si meg enig. Takk...-albummet var langt mer melankolsk og dramatisk, men melankolien var ikke helt borte fra Með suð i eyrum-albummet heller. Jeg mener, teksten til All Alright, deres første sang på engelsk (og jeg blei ikke skuffa - jeg mener, skeptisk var jeg jo, ettersom islandsken selvfølgelig er varemerket deres, men selvfølgelig gjorde mine serafer meg til skamme. Jónsi er jo ikke Britney Spears heller, og det høres Sigur Rós ut, til tross for at det er på engelsk) er det tristeste jeg har hørt på lenge. Og melodiene til Straumnes og Fljótavik... Nei, det er kanskje ikke samme håpløsheta som for eksempel på Svo hljótt fra Takk..., men melankolsk, det er det. Og selvfølgelig ikke desto mindre vakkert.

Men til dels skjønner jeg jo hva de mener! Gobledigook er jo en gladsang jeg har hatt på hjernen lenge, men siden den er gammalt nytt, går jeg over til en annen humørvekker - Inní mér syngur vitleysingur. Melodien er jo hoppeslott, såpebobler og trampoline på én gang! Og vi må jo ikke glemme den lekreste og snertneste teksten noensinne ("ég sér þig nakinn" - tihi!) som det er umulig å ikke elske ved første, eh, ørekast.

Men min favoritt på albummet er utvilsomt Góðan daginn. Noe så vakkert og skjørt og lykkeskapende er det lenge mellom hver gang jeg hører. Altså, bare vær med meg på én ting - glede og lykke er to forskjellige ting, sant? Glede er sånn hoi og hei og piruetter, mens lykke er grønne enger og blå himmel og salige smil - akkurat som den Windows-bakgrunnen, haha. Og denne sangen er
lykke. Ikke glede, men lykke. Jeg flyter på den. Og vil grine fordi verdens mest fantastiske band - det var en underdrivelse - greier å formidle følelsen av nettopp en god dag på den aller beste måten. Faktisk, følelsen jeg fikk av å høre den første gang minner litt om stemninga som Ebbas dikt glede etter midnatt: formidler. Les diktet, og hør så på sangen - skulle tru de to der var inspirert av hverandre. Symbiose, liksom. Og Ebba, hvis du tilfeldigvis leser dette, så vit at jeg nettopp ga deg et kembokompliment! Det at jeg sammenligner deg med Sigur Rós, er som at den lokale presten sammenligner deg med Jesus.

Men åh.


Dette er kjærlighet <3>

søndag 22. juni 2008

Om j-rock

Hadde veldig lyst til å ha det lille sitatet innimellom de vakre bildene på personlig melding på MSN, men jeg har funnet ut at jeg er litt for glad i tatoveringa til Miyavi (en av dem...) som jeg foreløpig har sitert der. Derfor poster jeg den her i stedet, for haha, det er jo så sant, så sant.

(Men åh! Bloggen er teit med meg, og vil ikke laste den opp i sin animerte versjon. Følg linken, mine venner. Følg linken: http://img75.imageshack.us/my.php?image=7018640234554c033dad12xc1.gif)

lørdag 14. juni 2008

En sak å undres over

Ikke ett vondt ord om utseendet til Kappei Yamaguchi. Jeg mener, fyren er jo tross alt '65-modell, og på ingen måte i mi målgruppe, sånn, tiltrekningsmessig. Likevel, syns du det ikke er litt pussig at en som ser sånn ut:

... har så fantastisk sexy stemme?

Bare et tankekors...

fredag 13. juni 2008

Vi snakker main theme

Altså, jeg innrømmer det gjerne. Jeg er nerd. Og jeg er egentlig ikke en spesiell type nerd, men jeg er flere typer nerd på en gang. Animenerd, RPG-nerd, spillnerd, fantasynerd, språknerd, you name it. Jeg er g33k, rett og slett. Otaku. Kall det hva du vil. Men den nerdness'en vi skal se nærmere på nå, er den som handler om film.

Jeg har lenge vært superinteressert i film. Jeg trur jeg faktisk ville ha valgt film framfor musikk. Det ville selvfølgelig ha vært et jævlig tøft valg, men personlig er jeg mektig glad i historiefortelling, og det er enklere å fortelle ei historie gjennom film enn gjennom musikk. Det er en påstand som så klart kan motargumenteres, men det er altså mi mening. MEN, jeg elsker musikk, for all del, og film hadde ikke vært film uten musikk, egentlig. Derfor har jeg fått den glimrende ideen å kåre de fem beste main themes'ene som fins. Du veit, originalmusikken. Og hvorfor akkurat fem? Fordi da jeg skulle kåre de ti beste badass'ene sist gang, tok det himla lang tid. Derfor.

Hva jeg har tatt hensyn til, er om de representerer filmen på en god måte, og rett og slett musikalsk kvalitet. Noe så enkelt som det. Og vips, bare ved hjelp av få ord hørtes jeg plutselig skikkelig proff ut og. Jeg overrasker stadig!

Here goes:



5. Løvenes konge

Vel, så er det kanskje ikke main theme'et til Løvenes konge, men det er fortsatt en av de aller vakreste sangene jeg veit om. Jeg så filmen for første gang da den kom ut, og da var jeg fire år. Man skulle kanskje tru at fireåringer er følelsesløse jævler som bare er til for å plage folk eldre enn dem sjøl, og jeg legger ikke skjul på at jeg sikkert var sånn, jeg og, men helt hjerteløs var jeg likevel ikke. For når denne sangen kom, grein jeg i bøttevis. Det gjør jeg forøvrig ennå. Løvenes konge er en av de aller beste tegnefilmene jeg veit om, og bare å snakke om den gir meg gåsehud. Dette er min aller første wow-kinoopplevelse, og både filmen og sangen vil alltid bety noe spesielt for meg. Sangen er rørende, vakker, og ikke så helt fri for de afrikanske rytmene som særpreger soundtracket til Løvenes konge. En veldig verdig femteplass, vil jeg si.



4. Death Note

(You saw it coming, didn't you?) Vel, Death Note har ganske enkelt et genialt soundtrack. Jeg snakka en del om det i Death Note-innlegget mitt som jeg skreiv noen måneder tilbake, og i frykt for å gjenta meg sjøl, vil jeg si at soundtracket sånn generelt er suverent, og et av de aller beste jeg veit om, når det gjelder å formidle sjølve essensen av filmen, eller i dette tilfellet TV-serien. Det er ei blanding av elektronisk, hardrock og dramatisk kor på latin, der main theme'et er representert ved sistnevnte. Death Note som serie er prega av galskap, vold og gotikk, så sammensetninga av musikkstiler kunne vel egentlig ikke passa bedre. Klikk her for en kjempeklønete oversettelse av teksten, men det er likevel nok til å forstå hvor sinnssykt bra den passer til tankegangen til Kira (hvis du har sett/lest serien, vel å merke). Og så spiller den jo på noe bibelsk, og hvis ikke hele greia, med guder og alt det der, er bibelskinspirert, så veit ikke jeg!



3. Pirates of the Caribbean

Kom igjen, innrøm det! Det går virkelig ikke an å la være å elske POTC og main theme'et! Jeg veit du gjør det! Denne er bare så herlig. Den er sinnssykt fengende, i tillegg til at den er skikkelig sjørøverish, uten at jeg greier å poengtere det noe nærmere. Men det er bare den spesielle følelsen du får i deg av å høre den sangen... Sverd som slår mot hverandre, kanoner som fyrer av kanonkule etter kanonkule, blafring fra seila i vinden, lukta av saltvann... Det er der, liksom! I sangen! Og akkurat som filmen gir den deg en nesten umulig-å-undertrykke tendens til å hoppe rundt i rommet og skrike randomme piratutsagn. Greit, dette var en elendig beskrivelse av sangen, men den fenger. Jesus, som den fenger.



2. Platoon

Platoon er en ekstremt sterk film. Den er tragisk og brutal, og helt knallærlig. Det er noe med theme sangen dens som greier å formidle alle de følelsene helt knirkefritt. Jeg får lyst til å grine av å høre den bittersøte fiolinen. Uten å bli sentimental, greier sangen å fange opp desperasjonen og grusomhetene vi blir presentert for gjennom filmen, og man sitter igjen med et sinnssykt godt musikkstykke. Det tar liksom aldri helt av, men er på en merkelig måte fæl fordi den liksom er snikende og lengtende og sår på ei og samme tid. Du får så sterke følelser inni deg av å høre den, på en måte. Gah. Jeg greier virkelig ikke dette med forklaringer. En tilgivelse hadde vært på sin plass.



*trommevirvel*



1. Requiem for a Dream

Her, vettu. Her snakker vi epic. Blandinga av klassisk og elektronisk er et virkemiddel som funker som dusan - se bare på, igjen, Death Note - og det virker ikke dårligere her, for å si det sånn. Som du ser av plasseringa, er nemlig main theme'et til Requiem for a Dream det aller beste jeg veit om, og er en fantastisk... sang? (kan man kalle en instrumentalting for en sang?)... sånn i det hele tatt. Filmen er både jævlig, klastrofobisk, gledesløs og snikende, akkurat som de ekle fiolonene, som skremmer livsskiten ut av meg, og de elektroniske hjerteslaga, som kan bety både det ene og det andre, hvis man velger å virkelig gå i dybden av analyse her, i sangen. Dette er rett og slett en perfekt representant for en helt fantastisk film. Jeg får lyst til å grine av både sangen og filmen fordi den er så jævlig tragisk. Og hver gang jeg får lyst til å begynne å grine, så er det en grunn for det. Jeg er nemlig berykta for å være sparsom med tårene når det gjelder både film og musikk. Det er vel ikke så mye mer å si... dette er genialisme satt i system.

torsdag 12. juni 2008

Uadskillelige i evigheten

Jeg snakker om mine Converse og meg. Mamma har nemlig fått en, i følge hun sjøl, knakende god idé. Jeg kunne ikke sagt meg mer uenig.

Altså. I utgangspunktet var den ganske fin, skjønner dere. Jeg har nemlig forelska meg. I disse:


Og jeg har verken jobb eller penger. Ehm, der ljugde jeg litt. Jeg har nemlig penger, men de skal spares. Jeg skal nemlig noe. Men jeg vil ikke si hva det er før det er 100 % sikkert (nå er det 99 %), til tross for at jeg egentlig bare vil bælje det ut. Noen veit det allerede, da. Men foreløpig er min munn lukket. Men det var ikke det jeg skulle snakke om. Det jeg skulle snakke om, er at jeg altså ikke har penger til å bruke på sko, særlig ikke når jeg har to vakre Converse-par fra før. Hva skal jeg med flere, forresten? Så kan Reebok'ene over her bare se så heite ut som de bare vil, for jeg gidder ikke å kjøpe flere sko enn nødvendig.

Men det var altså på det tidspunktet at mamma lufta denne knakende gode ideen sin. Hun mente nemlig at vi burde ta oss en tur opp på Liertoppen, så skulle hun kjøpe hjertebarna til meg. Det likte jeg tanken på. HURRA! sa jeg. Det vil jeg. Og så, sa mamma, så kan du jo kaste dem derre gamle haugane du har fra før. Er jo bare høl i dem. Såla holder på å detta av.

Dét var dråpa. Mine Converse er hullete, ja, men det er sjarm! Hallo! Hørt om sjarm før, mamma? Og de skal ikke kastes. Jeg skal ikke la en attraktiv elsker komme foran ekte kjærlighet. Behold the beauty:

(Btw, jeg aner ikke hva det er jeg har i den venstre skoen helt øverst der, men jeg er neiggu ikke sikker på om jeg vil vite det heller. Jeg mener, har jeg virkelig traska rundt i det der? Ewww.)

Uansett. Dette er klart og tydelig sjarm, hva? Noen forslag til hva som skal til for å overbevise mamma? Gjemming på rommet er et alternativ, men jeg veit ikke hvor lenge det kommer til å holde, i og med at mitt moderskip er av den snokete sorten.

tirsdag 10. juni 2008

Gackt goes to Hollywood

Jeg har nevnt Gackt før i bloggen min, sant? Så hvis du ikke er obsessed fra før av som meg, så er han liksom ikke wtf-materiale, liksom? Men i tilfelle du trenger oppdatering, og jeg bare har vært innom ham i bisetninger, hvilket jeg mistenker er tilfellet, så skal jeg gjerne gi deg kortversjonen:

GACKT ER GUD.

Og nå skal han altså til Hollywood. Tidligere har herr Camui (Ingrid the Alp har fått meg hekta på de der herr/fru-sakene...) vært å observere i Moon Child og den filmen jeg aldri husker hva heter (og jeg kaller meg fan...), men nå skal altså gromgutten selges ut. Jeg har... veldig blanda følelser. Det kjennes litt som Death Note på norsk. Med i filmen er også Josh Hartnett og Demi Moore. Jeg trur det blir litt skummelt, jeg. Faenskapen/mesterverket, alt ettersom, bærer i væffal navnet Bunraku og skal komme ut i 2009. Hei hå.

Og helt til sist! Jeg har ingen grunn til å laste opp masse bilder av His Royal Hotness Himself, men det trenger jeg virkelig heller ikke:

søndag 8. juni 2008

Enda flere betaggelser

Sjekk Himmelsvelgertorhild er frekk, da! Tagger meg på nytt, attpåtil etter at jeg tagga henne! Hørt på maken... Men jeg skal ikke bukke under for presset, og gjør som sist.

"Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you."

Nærmeste bok er The World of Tolkien, som jeg fikk til jul av mamma for noen år tilbake. Brukte den i engelskprosjektet til Stine og meg, der vi skulle sammenligne Ringenes Herre som film og bok. Here goes:

HAHA! Lurte dere! På side 123 er det nemlig ikke tekst! Det er derimot ei veldig fin tegning av Gandalf og Shadowfax, som jeg akter å laste opp til deres personlige tilfredsstillelse, så var ikke taggen heeelt unøvendig, liksom (for vi har fått oss skanner, tihi!):


Og gjett hva? Nå gidder jeg ikke å tagge noen! Mohahahahahahaaa!

lørdag 7. juni 2008

SOMMER!

Akkurat nå bes du overse det tidligere innlegget mitt om stressblandet fryd, og heller blåse løvetann og drikke smoothie, for per akkurat nå elsker jeg sommeren, og i den anledning inviterer jeg dere til å ta del i ei sommerbrainstorming (føl hvor privilgierte dere er)! Så, altså. Jeg kommer bare til å nevne alle ord i tilfeldig rekkefølge (til tross for at det smerter mitt hjerte, men det er nødvendig for å få bukt med min avhengighet av lister ordna i så strengt system at det er nesten nazistisk - nemlig alfabetisk) som minner meg om sommer. Eller, det er vel strengt tatt mine assosiasjoner til orda, og ikke orda i seg sjøl, som minner om sommer. Så faktisk er det ting som minner om sommer, og ikke ord. Uansett. Behold! Her kommer lista over sommerting. Bare for å skape stemning, liksom.

Rulleskøyter. Is. Løvetann. Smoothie. Frukt. Grilling. Ashita, Genki ni Naare og musikkvideoen. Skjørt. Farger. Blomster. Saltlukt. Sandaler. Flipp-flopper. Solkrem og lukta av det og den ekkel-behagelige seige følelsen du får av å ha det på. St. Hans-bål. Varm av typen brenne-seg-på asfalt. Torgseil. Sommerfugler. Bier. Humler. Bade i sprederen. Søtt godteri. Kabrioleter. Sparkesykkel. Øl (til tross for at jeg ikke liker det). Neglelakk. Elveparken. Festival. Skjell og smykker av det. Flette. Iste. Såpebobler. Hubba Bubba. Isbiter. Parasoll. Sarong. Gras. Kornåkre. Løvtrær. Strå. Skyer. Blå himmel. Tordenvær og flyktige regnbyger. Kiosk. Uventa fri fra skolen.

Pluss ymse saker og ting jeg helt sikkert har glemt. Anywho, sommer er her, og akkurat nå er det dritgøy.