TV-serie: Jeg har lenge tenkt på å skrive et oppdateringsinnlegg til dette, men det er så vanskelig å få tid til egentlig noe som helst oppi alt som skjer, men forhåpentligvis kommer det i løpet av måneden. Men situasjonen er fortsatt kaotisk og jeg har lite tid til meg sjøl, så det blir ikke til at jeg får gjort så mye av det jeg pleier, inkludert å sjekke ut nye serier. Men jeg har sett litt på true crime-serien Trust Me sammen med Vibeke, og den er veldig god. På et eller annet tidspunkt etter Making a Murderer og Serial, fant strømmetjenestene ut at det er gode penger i true crime, og siden har vi blitt bombardert med true crime av veldig varierende kvalitet, såpass at det har blitt vanskelig å skille klinten fra den proverbiale hveten i alt mylderet. Trust Me er noe av det beste jeg har sett innen sjangeren i nyere tid, mye på grunn av at filmskaper Christine Marie er et såpass karismatisk og dyktig menneskelig forankringspunkt.
Spill: Jeg er på min tredje playthrough av Baldur's Gate 3 og jeg har hatt litt bråstopp i Mass Effect fordi reasons, men jeg har kommet på at jeg egentlig ikke har snakka noe særlig om Date Everything, som jeg skaffa meg relativt kort tid etter at det kom ut. Jeg, i likhet med alle andre jeg har snakka med som har spilt det, har vært litt skuffa over sjølve utførelsen av et i utgangspunktet veldig gøyalt konsept, men med det sagt, har jeg likevel blitt glad i spillet. Det er ikke et spill jeg blir oppslukt av i timesvis om gangen, men det er en såpass lettvin og underholdende tidtrøyte at jeg faktisk kommer til å savne det når jeg en vakker dag fullfører det. Litt som at jeg til enhver tid (under normale omstendigheter anyway) pleier å ha én lettbeint serie med korte episoder og én mer seriøs serie med lange episoder å se på, har Date Everything endt opp med å fylle et tomrom jeg ikke før har visst at har vært der. Alle som kjenner meg, veit at når jeg liker et spill, liker jeg det så mye at det er vanskelig for meg å ha plass til noe annet i livet mitt samtidig, men det har vært overraskende forfriskende å ha et spill jeg faktisk kan holde på med i tre kvarter av gangen og så er det nok.
Film: Jeg har sett animeklassikeren Perfect Blue (selv om en del av meg syns det gjør litt vondt å omtale en film fra 1997 som "klassiker"), og jeg ser absolutt hvorfor den har vært en så viktig inspirasjonskilde for mange av samtidas filmskapere (hei hei, Darren Aronofsky), samtidig som jeg ikke helt klarer å fri meg fra tanken på at denne filmen hadde gjort vesentlig sterkere inntrykk på meg om jeg hadde sett den som tenåring, og en liten del av meg er litt bitter for at jeg åpenbart så den for seint i livet.
Musikk: Også musikk er vanskelig å få tid til om dagen, i hvert fall som en aktiv hobby på den måten det jo egentlig er for meg, men i juni snubla jeg over Heaven av Mercy Girl, og det er en oppdagelse som i høyeste grad fortjener å deles videre.
