fredag 31. oktober 2008

Happy Halloween!!!

Halloween er en av de få gode ideene som har kommet fra USA. Det er det ikke alle som har skjønt, og folk i området her er generelt kjipe når det gjelder å sosialisere seg på intelligente måter. Derfor ville ingen bli med på verken knask eller knep-runde eller Halloween-kveld eller noe som helst. Lame mennesker. Men jeg tok saken i egne hender (nei, jeg onanerte ikke!!!) og troppa opp på skolen i dag i full mundur. Det var ganske kos.


Posen min er bare sååå "land ohoy!" - jeg mangler liksom bare den speiderhanda over øya.

Folk blei litt glade for at jeg tok Halloween på alvor, da. De blei det. Og det er jo bare Halloween én gang i året.

For å få deg i stemning, har jeg plukka ut noen musikalske gotherier til deg, der sistnevnte er sånn cirka kontinuerlig på repeat i både iTunes og på iPoden min og i topplokket mitt. Og så kom jeg til å tenke på det spørsmålet Ingrid Marie stilte som en del av utfordringsprossessen, nemlig om, hvis det hadde vært fysisk mulig, så klart, hvilken sang jeg ville ha hatt sex med. Det er fryktelig godt mulig at jeg hadde landa på Happy Birthday, altså.

Jack Off Jill - Strawberry Gashes


Marilyn Manson - This Is Halloween


The Birthday Massacre - Happy Birthday


Så helt til slutt tenkte jeg å, av alle ting, dele ei sjølskreven novelle med dere. Den er faktisk ikke så aller verst, tatt i betraktning at grøsserne jeg skriver er mer rævva enn de til R.L. Stine. Dog er den prega av overtrøtthet og, som nevnt, ihjelspilling av schlägeren til The Birthday Massacre. Hva skal jeg si? Unjoy!


Nattens engler
Storesøsteren til Edit hadde sagt at vi ikke fikk lov til å bli med på knask eller knep-runden. Det var vi for små til, hadde hun sagt. Dermed hadde Edit lengtende blitt vitne til hvordan den eldre jenta hadde smurt leppene blodrøde, svøpt et sort korsett om den allerede spinkle kroppen, og festet spisse plastbiter over hjørnetennene. Deretter hadde hun fnisende forsvunnet ut døren til venninnene som ventet utenfor. Moren til Edit hadde sagt at Edit bare skulle gå og legge seg. Klokken var snart halv ti om kvelden, og den eneste grunnen til at hun fikk lov til å være oppe så sent, var fordi det ikke var skole i morgen.
Men da Edit hadde gått inn på rommet sitt i nattkjole, slukket lyset og kysset moren god natt, hadde hun ikke lagt seg innunder dynen. I stedet hadde hun åpnet vinduet, satt de bare føttene ute i det duggkalde gresset utenfor, og løpt hvinende ut av hagen, ekstatisk over å bryte reglene.
Samtidig satt Gabriel og jeg i baksetet i mammas stasjonsvogn. Jeg hadde sløyfe i håret og hvit kjole på meg. Jeg hadde sittet hele den siste timen og fått håret krøllet av den varme krølltangen. En gang hadde jeg brent meg, så jeg hadde et plaster på det ene kinnet. Gabriel så ukomfortabel ut i slips, og prøvde hele tiden å løsne det. Samtidig klødde han seg i det finkjemmede håret, men det så mamma i sladrespeilet, og fortalte ham strengt at moren hans hadde brukt lang tid på å gjøre ham fin, så nå måtte han ikke ødelegge.
Selvfølgelig hadde vi sagt til mamma at hun ikke trengte å kjøre opp hele den lange bakken opp til huset til Edit. Hun trodde at vi bare skulle feire bursdagen hennes og overnatte hos henne. Riktignok hadde hun stilt spørsmål ved at det var så sent, men da hadde jeg benyttet det velkjente trikset å begynne å gråte. Da sluttet hun å stille spørsmål.
Da bilen omsider stoppet ved enden av bakken, spurte hun en siste gang om hun ikke skulle følge Gabriel og meg opp. Det var tross alt mørkt, sa hun. Hun likte dårlig at vi to skulle gå alene de femti meterne opp til huset til Edit. Til dette himlet jeg med øynene og sa at alle de andre i klassen min fikk lov til å gå så langt alene. Enda en gang ga mamma seg, og kjørte vekk så Gabriel og jeg stod alene.
Månen var allerede oppe, og det kalde lyset fra stjernene fikk de bladløse grenene på trærne til å ligne mangefingrede monstre. Selv hadde jeg aldri vært mørkredd. Ikke Gabriel heller. Edit, derimot, hadde alltid vært en skikkelig pyse. En gang hadde Gabriel og jeg låst henne inne i et hus vi fortalte var hjemsøkt. Selvfølgelig var det bare tull, men Edit hadde begynt å gråte. Gabriel og jeg hadde ledd oss skakke, og stått utenfor og laget ulende spøkelseslyder. Da Edit begynte å skrike, lo vi enda mer, og sa med uhyggelige, mørke stemmer at hvis vi ikke fikk godteriet hennes, skulle vi komme og ta henne. Først da hun med et komisk høyt hvin hadde slengt godteposen fra seg, låste vi opp. Hun enset knapt at Gabriel og jeg stod der, og løp hele veien hjem. Da dro Gabriel og jeg hjem til ham og delte alt snopet mens vi så på film etter at de voksne hadde lagt seg.
Vi hadde avtalt å møte Edit ved det store eiketreet nesten oppe ved skogbrynet. Det var et stykke fra huset hennes, og selv om vi lo veldig høyt, kom ingen til å høre noe.
Da Gabriel og jeg nærmet oss møteplassen, så vi tidlig at hun allerede var der. De bare armene og bena hennes så sykelige ut i det bleke lyset, og ved siden av de mørke konturene til treet, syntes hun ekstra tydelig.
Vi hilste begge på henne da vi omsider var fremme. Hun hilste tilbake, men stemmen hennes var så vidt et pust. Dessuten ble ordene opphakkede som følge av tennene hennes, som klapret mot hverandre i raskt tempo.
Med seg hadde hun tre poser fulle av godteri. Hun sa hun hadde rappet dem fra skuffen inne på kjøkkenet. Storesøsteren hennes sa nemlig at man alltid spiste masse snop på Halloween.
”Hva skal vi gjøre først?” spurte Gabriel. Han hadde aldri før vært med da de store feiret Halloween, for han var enebarn. Både Edit og jeg, derimot, hadde storesøsken, og visste at alt dreide seg om å gjøre det så skummelt som mulig. Jeg så, til tross for mørket, at Edits blikk flakket bare ved tanken på at vi skulle skremme hverandre i hele natt. Men hun visste like godt som jeg gjorde at hun aldri våget å feige ut. Hun ville hevde seg for Gabriel og meg, og vise at hun ikke var den reddharen vi alle innerst inne visste at hun var.
”K-k-kan vi i-ik-ke he-he-nte dynen min f-f-først?” stotret Edit. Ånden hennes var en spøkelseshvit sky rundt det blonde hodet hennes.
”Dumma! Og vekke foreldrene dine?” skjente Gabriel, og Edit nevnte det ikke en gang til.
Jeg, derimot, var for en gangs skyld enig med Edit. Den ujevne hakkelyden som kontinuerlig lød fra henne, irriterte meg.
”De vil ikke merke det hvis vi er raske”, argumenterte jeg, og så var det avgjort. For å lage så lite lyd som mulig, gikk bare Edit og hentet dynen, mens Gabriel og jeg la planer så lenge om hvordan vi skulle skremme henne best mulig.
Men det varte og det rakk, og Edit kom ikke. Et øyeblikk utvekslet Gabriel og jeg blikk, og jeg kunne merke at han tenkte det samme som meg. Hadde hun likevel trukket seg? Hadde hun lagt seg i sengen igjen og latt som om hun aldri hadde møtt oss, som den prektige korpiken hun hadde blitt oppdratt til å være?
Likevel, da Gabriel og jeg skulle til å se til henne, kom hun likevel stavrende med blondedynen slynget om de magre skuldrene. Gangen hennes var langsom, nølende. Innvendig godtet jeg meg. Dette kom til å bli enda morsommere, og Edit kom til å skrike enda høyere enn vi først hadde planlagt.
Da hun var borte ved oss, tok Edit på seg en tøff maske, løftet haken noen centimeter, og spurte freidig: ”Så, hvor skal vi begynne?”
Gabriel og jeg hadde allerede forberedt et knippe spøkelseshistorier. Vi satte oss under eiken og fortalte med imponerende innlevelse og voldsomme gestikulasjoner. Edit gyste hver gang vi kom til klimakset, og skjelvningene som synlig ridde fyrstikkroppen fikk meg til å sitre av begeistring.
Etter en stund begynte derimot Gabriel og jeg å gå tomme for fantasi. Dessuten merket jeg at den stadig mer krypende natteluften fikk huden min til å nuppe seg under kniplingene.
Med ett hoppet Gabriel opp på to ben. Han snappet dynen fra Edit, som straks dekket til den nakne huden sin mens hun klynket: ”Få den tilbake!”
”Kom og ta den, da!” ertet Gabriel, tok meg i armen, og løp av gårde over jordene, opp mot skogen. Både han og jeg visste at vi løp mye fortere enn Edit, og ingenting ville gjøre henne mer livredd enn å bli etterlatt alene ute i mørket på selveste Halloween. Ikke kom hun til å tørre å gå tilbake heller. Gjorde hun det, visste hun hvordan Gabriel og jeg ville komme til å erte henne.
Da vi var ute av syne for henne, gjemte vi oss bak noen trestammer.
Det var Gabriels idé å feste snirklete grener til kroppen så vi ville ligne bisarre uhyrer idet vi vendte tilbake igjen. Jeg var straks med på planen, og brakk av knusktørre kvister for så å feste dem i halslinningen. Dessuten tok jeg så mange jeg kunne i armene. Når Edit ville se oss fra langt unna, ville hun komme til å illskrike, kanskje til og med tisse på seg. Jeg gledet meg til synet som ventet.
På langsomme, faste steg beveget Gabriel og jeg oss tilbake til eiketreet.
Akkurat som vi hadde forutsett, hadde Edit gitt opp jakten. Nå satt hun lent inntil stammen med knærne tett oppunder haken. Allerede fra lang avstand kunne vi høre de halvkvalte hulkene fra henne og se de ristende skuldrene. Vi kunne til og med høre henne si: ”Og jeg som bare ville ha det som storesøster!”
Da hun fikk øye på oss, var reaksjonen akkurat som vi hadde håpet på. Hun kunne knapt ha hvint verre om vi så hadde holdt en brølende motorsag centimeter fra strupen hennes. Deretter klatret hun med en smidighet jeg aldri ville ha tiltenkt henne opp i eiken, og der knuget hun øynene sammen. Nå som vi var relativt nærme, kunne vi også se hvordan det begynte å dryppe fra grenen. Hun hadde tisset på seg.
Jeg greide ikke å holde latteren tilbake lenger, kastet fra meg grenene og ropte ut: ”Det er jo bare oss! Er du redd for oss, nå? Og du har tisset på deg!” Latterbrølet som fulgte, var om mulig enda høyere enn angstskriket hun tidligere hadde utstøtt.
Edit så opp, og øynene var allerede hovne.
”Skulle du gjerne ønske du var som storesøster, hva? Som er med på ekte Halloween-fester? Du vet vel hva de gjør på Halloween-fester, hm? De skremmer hverandre! Så nå får du kjenne hvordan det er!” hånet Gabriel, som syntes en forgrått, dødfrossen, livredd Edit som hadde tisset på seg var like morsomt som meg.
”Skulle du ikke ønske du var mer som Gabriel, hm?” fortsatte jeg, ”du skulle ønske du var tøff som oss, hva?” Og dermed tok jeg tak i henne og rev henne ned fra treet. Hun gjorde ikke motstand. Kroppen hennes fulgte bare slapt armbevegelsen min som en filledukke. Hun landet stygt, og fikk et sår på det nå blåhvite kneet. Følgelig begynte hun å gråte enda mer.
”Hun vil være som deg”, sa jeg høyt til Gabriel, men setningen var ment for Edit.
”Men jeg kler meg ikke i kjole”, sa Gabriel, og så lo vi begge igjen idet vi dro av henne det eneste hun hadde på seg, nattkjolen. Nå lå hun der i truse og forsøkte å dekke seg til med armene. Hun lignet et stort, blått foster i stillingen hun lå sammenkrøpet i.
Gabriel gjorde noe han hadde lengtet etter i hele kveld. Han knøt opp slipset sitt og slynget det som en pisk mot den usle, forfryste skikkelsen som lå sammenkrøllet som et dødt dyr på bakken. Jeg hjalp til ved å sparke henne. Ikke en eneste gang prøvde hun å reise seg. Ikke en eneste gang ba hun oss holde opp. Ikke en eneste gang forsøkte hun så mye som å kravle unna.
Etter en stund hadde piskingen og sparkingen mistet underholdningsverdien sin. Edit hadde nå fått blodige sår, men de skyldtes først og fremst at hun i løpet av hele seansen hadde kylt fingerneglene sine inn i huden av smerte.
Jeg løftet hodet hennes etter håret, og øynene hennes var sperret vidt opp. Hun skalv ikke lenger, men ristet, og hun var like kald å ta på som om hun alt var død.
Uten å tenke meg om, stakk jeg en finger i det ene øyet hennes. Ny gråtsalve, pluss en blodstripe som så sort ut i natten som rant nedover kinnet. Den landet omsider på leppene, og fordelte seg ganske jevnt i alle furene.
”Endelig ligner du på søsteren din!” utbrøt Gabriel.
”Men det er deg hun aller helst vil ligne på. Hun vil være modig som deg”, sa jeg og tok slipset fra ham. Jeg bandt det rundt nakken hennes i stedet.
Plutselig ble jeg grepet av et stikk av dårlig samvittighet. Skjønt, ”stikk” var en overdrivelse. Det var mer som en forsiktig kribling, spennende og ny for meg, nesten eksotisk.
”Unnskyld”, sa jeg brått, og et øyeblikk sluttet Edit å gråte. I stedet stirret hun på meg med det ene øyet sitt. Det andre var bare en guffen smørje av mørkt blod.
”Skal vi leke?” spurte jeg i stedet innbydende, og Edit, desperat som hun var, greide ikke annet enn å nikke. Bevegelsen var like hakkete som lyden av tennene hennes tidligere hadde vært.
Gabriel hadde hørt spørsmålet mitt og sett bevegelsen hennes. Dermed grep han dynen han tidligere hadde tatt fra henne og slo den hardt mot henne. Den skrøpelige kroppen falt over på siden.
”Putekrig!” hylte han, og dengte det tykke stoffet flere ganger mot henne så fjærene føk.
Men det var måte på hvor gøy i lengden dette var også.
”Skal vi leke noe annet?” spurte Gabriel med påtatt vennlig stemme. Edit rørte seg ikke, men vi hadde begge hørt de voksne si at den som tier, samtykker, så vi tok henne mellom oss og halvveis lempet, halvveis løftet henne opp i de sterke grenene nederst på treet. Det var vanskelig å klatre i det med en ekstra person mellom oss, men det gikk.
Om sommeren hadde vi lekt mye i dette treet. En av de artigste lekene vi visste om, også den av typen som gjorde Edit engstelig, men som hun ble med på likevel, var at vi hele tiden klatret høyere i treet og hoppet ned fra det. Det var om å gjøre å tørre å hoppe fra høyest mulig gren.
”Skal vi leke den leken, Edit?” spurte Gabriel.
Hun svarte ikke, så jeg gjentok: ”Skal vi leke den leken, Edit?”
Fortsatt ingen respons. Den som tier, samtykker.
Dermed strammet vi slipset rundt halsen til Edit, og så hoppet vi alle tre. Fire føtter smalt i bakken så det gjorde vondt, men jeg greide ikke annet enn å le. Hele situasjonen var så absurd latterlig.
Godteriet lå fortsatt i tre plastposer under treet. Vi grep alle posene, og løp kaklende av latter som hekser over jordet og mot huset til Gabriel. Månelyset fikk den røde kjolen min til å skinne. Og omkring den store eiken, dalte fortsatt fjærene fra dynen som englefjær.

onsdag 29. oktober 2008

Dead Poets Society (1989)

Vi er i USA en gang på femtitallet, på en konservativ internatskole for pubertale slamper som skal bli leger, advokater og annet rask. Vi følger en guttegjeng gjennom beskjedne Todds øyne, og opplever på den måten både smertene ved forelskelse og en dominerende farsfigur. Men vi opplever òg hvor demotiverende det kan være å ha messende, uengasjerte lærere som kun er opptatt av å pugge, pugge, pugge. Og desto sterkere merker vi forskjellen idet både vi og våre venner på Hellton blir introdusert for engelsklæreren Keatings, som faktisk vil at elevene skal tenke sine egne tanker, og ikke imprente sine egne i deres hoder.

Det var ikke rare handlingsreferatet, og det er jeg klar over, men det er liksom på en måte ikke så mye mer som skjer heller. På en annen måte er det akkurat dét det gjør, men det dreier liksom rundt de punkta jeg trakk fram. Kan liksom ikke si noe mer før det blir spoiling heller. Men til tross for at det for så vidt skjer mye, så foregår handlinga her først og fremst på det psykologiske planet. Sterke rolleprestasjoner, ikke minst fra Robin Williams, men òg fra en purung Ethan Hawke, og igrunn fra veldig mange andre og. Dessuten funker manuset som bare dusan. Intelligente og som oftest ikke for klisjéiske replikker gjør at det faktisk føles naturlig, det de sier, samtidig som det innehar ei viss mening.

Når jeg sier "som oftest", så gjelder ikke det bare replikkene. Altså, for all del, dette er en knallfilm, men den har en tendens til å kjøre safe når det gjelder enkelte ting. For å unngå å skuffe noen, virker det som om de av og til kjører filmen i den retninga som alle forventer at det skal gå, og det er ganske dumt. Noen ganger er det bare detaljer, for eksempel en sjukt irriterende filolinmusikk som har vært tilstede i så mange filmer allerede. Hvorfor fioliner? Hvorfor ikke gå for akustisk gitar som i Brokeback Mountain? Sluttscena er vakker og rørende, men også den kan ta litt av. Det samme gjelder herr Keating. Selvfølgelig er han filmens desidert mest sympatiske karakter, men han er så... typisk sympatisk, hvis du skjønner hva jeg mener. Det var egentlig akkurat det samme jeg tenkte om Robin Williams i Good Will Hunting. Et sammentreff at det er samme fyren?

Men som nevnt; dette er en utrolig bra film. Den er sterk og bevegende og inneholder masse av det vi liker. Det er flere sidehistorier her, men takk og lov er det akkurat det de fortsetter å være. Det er enkelte ting vi aldri får svar på, men det er fordi det er irrelevant. Sjøl om vi får innblikk i andre ting og, holder historia hele veien et klart fokus. Og pssst...! Karakteren er sterk.

Dommeren har talt: 5

tirsdag 28. oktober 2008

Utfordringsorgie

Jeg tar det som et kompliment, jeg, at jeg i det siste har blitt utfordra så mad mange ganger. Det må jo bety at jeg er litt populær, sant?

Og hvis jeg har glemt utfordringa di, så ta meg i øret, så skal jeg skrive et innlegg om den og. Men jeg trur jeg har fått med de aller fleste nå.

Here we go!



Ida Katrine spør:


dei har teke over jula! kva film tenkjer du på då?
The Nightmare Before Christmas, så klart! This is Halloween, this is Halloween, Halloween, Halloween, Halloween, Halloween...


og den geniale mannen/dama bak filmen heiter..?
Tim Burtooooon! Eller egentlig Tim Burton, da. Men én O, altså.


kva for høgdepunkt er det som ligg fremst i hjartet ditt nett no?
Desucon med cosplay, j-fashion, klemmer, Pocky, Ramune, Ingrid og bare sånn generelt kjærleik, egentlig.


kvar skal du tilbringe jula di?
Forhåpentligvis Japan, men det er 98 % usikkert.


kor mange presangar skal du kjøpe i år?
Har ingen anelse. Sikkert ikke så mange, for jeg trur helt ærlig at ikke så mange kommer til å kjøpe til meg. Høhø.


vart du stressa, no, som eg nevnte jul?
Ja, litt. Jeg er jo blakk.


skal du på buatreffet 09?
Jaaaaah!
Christi Elin spør:

1)Hvilken musiker ville du ha sunget en sang med?
Jah, jeg som kan synge, mener du? Sammen med Jónsi hadde det ikke bare vært en ydmykelse, men det hadde vært direkte blasfemi. Trur jeg heller ville ha valgt Miyavi. Han er dessuten heitere, haha.


2) Hvilken sang ville du ha sunget sammen med musikeren din?
Si det. Kanskje Jibun Kakumei. Å si at den fenger vil være en underdrivelse på linje med å si at Oreo med sjokoladetrekk smaker himmelsk. Eller kanskje Aho Matsuri, så kunne jeg ha dansa Aho Matsuri-dansen! Nei, forresten, holder meg til Jibun Kakumei. Det er (flaut å innrømme, men) den eneste sangen av ham som jeg kan utenat, og det hadde jo vært en fin ting å kunne teksten.


3) Hvor ser du for deg at du er om 5 år?
Det er sånne ting jeg helst ikke vil tenke på.


4) Om du kunne gjort hva som helst du ville akkurat nå, hva ville du ha gjort?
Da ville jeg ha sittet på flyet til Japan til Vibeke.


5) Hva ser du på som meningen med livet ditt, eller hva tror du det er?
Å bli lykkelig. Fullt og helt og holdent.


6) Hvilken film skulle du helst ha spilt hovedrollen i?
En film som allerede eksisterer, tenker du på? Tjæ. Alle de tøffe hovedrollene er jo spilt av menn, da, og jeg syns ikke sjøl at jeg er sååå mandig. Men hvor pubertalt det enn kan høres ut, så trur jeg faktisk at jeg ville ha spilt hovedrollen i Underworld eller noe sånt. Jeg mener, det er jo sånne roller som faktisk ser morsomme ut å spille. For all del, filmer som Lost in Translation og Amelie er jo evig mye dypere, men altså... Nei, jeg veit virkelig ikke, jeg. Trur ikke jeg hadde vært så sugen på hovedrollen uansett. Skurkerollen har alltid virka tusen ganger mer forlokkende på meg.


7) Signatur dansemovet ditt?
Har kommet fram til at her nytter det ikke med ord, og alle norsklæreres gode venn "show, don't tell" er gjeldende i aller høyeste grad. La meg finne mobilkameraet mitt...

Pwnage.

8) Hvor vil du dra i sommer?
Japan, så klart. Eller Island, som heller ikke er å forrakte.

9) Hvordan var ditt første kyss? (Bare for å bli litt intim her, hoho)

Fort overstått.
Ruskelinda spør:

1. Hva tiltrekker deg minst: lodne legger eller lodne armhuler?

... ewww... Er helt ærlig ikke så fan av noe av det, men hadde kanskje endt opp med lodne armhuler. Jeg greier liksom ikke å se for meg hva som er så digg med å bli holdt rundt av en arm som er stappfull av hår under. Kanskje svett hår, til og med. Brrr.

2. Ville du drukket en halv liter av din bestemors urin hvis du fikk en million for det?
Ikke en halv liter. Og ikke en million. Men jeg ville sikkert ha drukket et lite glass for ti millioner.

3. Ville du droppa bilen eller kjøttet for å redde verden?
Har allerede droppa kjøttet, og hadde det vært opp til meg, hadde jeg mer enn gjerne droppa bilen og, men det er det tydeligvis ikke (se tidligere innlegg om pappa og kjøretimer...) så enkelt. Sukk...

4. Hvis du hadde valget mellom meg og Vendela Kirsebom, hvem ville du giftet deg med?Nå kjenner ikke jeg Vendela Kirsebom (og skal vi være riktig strenge, kjenner jeg vel egentlig ikke deg heller), men det virker i væffal som om vi har litt til felles? Og så er ikke du for gammal for meg. Haha. Så valget hadde nok falt på førstnevnte.

5. Ane Brun står og gråter på dørkarmen din, hva gjør du?
Æh, spør om det går bra? Ærlig talt har jeg vanskelig for å takle folk som griner. Veit aldri hvor jeg skal gjøre av meg.

6. Hvilket instrument syns du er det vakreste?
Aj, aj, den var vond å besvare. Er jo så mye fint ute og går, og jeg har ikke hørt halvparten en gang. Har nå en gang alltid vært svak for synthesizer, da. Ellers er jo ikke hardingfele så gæli heller. Eller sekkepipe. Haha. Smaken min er litt schizofren.

7. Ville du vært en homofil mann eller kvinne?
Hadde ikke vært noe stress, det. Og hadde jeg vært homofil mann, kunne jeg i tillegg ha fått så mye live action yaoi når jeg ville! Gitt at jeg var en attraktiv mann, vel å merke. Men fortsatt!

8. Mener du vi har langt igjen for å få fullstendig likestilling?
Et stykke, ja.

9. Hva mener du er fullstendig likestilling?
Fullstendig likestilling er når ikke engang nynazister/inngrodde gamle bønder (avstanden er tidvis kort - tru meg, jeg kjenner begge) kan se noe som er såkalt "avvikende" uten engang å tenke stygge tanker. For så vidt burde ikke ordet "avvikende" engang være en del av et vokabular i et land som har oppnådd fullstendig likestilling, så vel... vi har ei aldri så lita strekning igjen.



Nikoline spør:

1) Hvis du kunne prate hvilket som helst språk flytende, hvilket ville det være og hvorfor?
Islandsk. Fordi det ganske enkelt er verdens vakreste språk.

2) Hva er minst en positiv ting/egenskap ved deg sjøl? :D
Humm. Ikke for å virke emo, men når jeg tenker meg om, kan jeg nesten bare komme på negative egenskaper. Jeg trur ikke jeg er så innmari sympatisk, sånn helt egentlig, men siden jeg tross alt har venner, så kan jeg vel ikke være fullstendig drittsekk? Eventuelt er jeg bare falsk? Tja. La meg tenke... Jo! Jeg er, eh, litt flink til å skrive.

3) Hvis du kunne banke opp hvilken som helst kjendis eller politiker, hvem ville det da være?
Åhåhå, det er mange! Siv Jensen aller først, trur jeg.

4) Favorittfarge?
Det kan virke litt rart for folk som (trur dem) kjenner meg, men jeg liker faktisk innmari godt duse farger og pastell. Lysegråblått, tåkegrønn, sølvgrå, bleikt lilla... akk.

5) Nord, sør, øst eller vest?
Øst, baby!

6) Vil du kremeres, begraves eller eventuelt noe annet?
Jeg er jo død uansett, så jeg kunne virkelig ikke ha brydd meg mindre.

7) Hva vil du bli når du blir stor?:D
Lykkelig.

8) Ynglingssang for ever/øyeblikket?
4evah: Hafssól av Sigur Rós (sangen som gir alle som påstår at kjærlighet ved første blikk ikke fins et saftig spark bak, og som jeg vil tatovere teksten til et sted på kroppen). Atm: Happy Birthday av The Birthday Massacre. Ssssexy synth!

9) Hvis du kunne velge å leve på et annet tidspunkt enn nå, når ville du da leve? (Middelalderen, år 3000, 1965…?)
Åh, heisann! Jeg som er så avhengig av alskens teknologi for å overleve? Sikkert en gang i framtida. Når det ikke fins fordommer, landegrenser eller raser, og vi har teknologi nok til å spille super virtual reality-TV-spill. Og når grafikken til Square Enix har blåst seg til så nye høyder at Vincent ser like ekte ut som en hvilket som helst modell i et magasin, og da i tillegg i VR... Imagine the possibilities...



Eva spør:


Kva skulle du ønskje du gjorde nett no? 
Svarte egentlig på det i stad. Jeg skulle gjerne ha sittet på flyet til Japan.

Er det ein spesielt godteri, snacks, drikke du fekk lyst på nett no?
Egentlig ikke. Sitter her og drikker smoothie, og har egentlig mine behov dekka. For en gangs skyld.

Bruka du støvla når det regna? Eller blir du alltid våt når det er regnveir ute?
Jeg bruker mine lillastripete gummistøvler, jeg!

Kva klesplagg har du planar om å kjøpe, men ikkje fått gjort endå?
Det er sikkert en del. Tjukke vintergensere, for eksempel. Problemet er bare at jeg er så kresen at jeg aldri greier å finne noe jeg liker.

Er du ofte kald på henda/føtta?
Ja. Men faktisk ikke akkurat nå. 

Viss det var eit musikalsk stykke i heile verda du kunne ha lært deg, kva skulle det ha vore, og på kva slags instrument?
Hmmm. Instrument er væffal bass, men hvilket stykke? Er jo så mange lekkerbiskener ute og går. Eller, de står vel strengt tatt stille, men. Egentlig står de ikke heller, for et musikalsk stykke er noe abstrakt som ikke kan ha egenskaper av den sorten, men vel... ja. Hvilket? Nå husker jo ikke jeg hva alle sammen heter heller, da. Eller egentlig kunne jeg godt ha lært meg den derre niende symfonien til Beethoven ordentlig. Er meninga at jeg skal kunne den, men... vel... altså... eh, ja. Jeg ville ha lært den ordentlig.

Kva er det raraste namnet som er i familien din, meinar du sjølv?
Er jo så vant med alle navna at det er vanskelig å komme på et som jeg syns er rart. Hadde jeg vært Alex hadde det vært enkelt (bestefaren hans heter Ingbert), men det er jeg ikke. Skal vi se... Nei, altså, jeg kommer ærlig talt ikke på noe. Det er sikkert noen helt søkte noen, men jeg kjenner jo ingen lenger uti slekta enn søskenbarna mine uansett.

Om du feirar jul, kva er det du ser mest fram til?
Gavene, så klart. Og fri fra skolen.

Når var det sist du bada i sjøen, og når var det, og korleis var det?
Det var en gang i sommer (!), men jeg husker ikke om det var før eller etter ferien. Var væffal på øya hos Silje. Da bada Johanne, Monica og jeg. Det var akkurat passe temperatur, og veldig deilig. Jeg var lengst uti av alle!



Og så er det endelig min tur til å herje fritt igjen. Nå skal jeg prøve å være kreativ i valg av nye ofre. Så blir det heller spennende å se om ofra faktisk svarer. Jeg håper på det beste, og utfordrer:
Vibeke
Daniel
Torhild

Se her, mine venner, her har dere litt å kose dere med:
1. Hva slags sokker har du på deg i dag?
2. Hva slags klesplagg ville du aldri, aldri ha gått med?
3. Hvor mye må jeg betale deg for å se deg naken? (a.k.a. hvor billig er du?)
4. Er du panofil?
5. Hva drømte du i natt/forrige natt/sist du husker?
6. Hvilket ord/uttrykk har du sagt plagsomt mye i det siste?
7. Hvilken stereotype ville du ha plassert deg sjøl innafor hvis du måtte velge? (du veit, emo, gangster, soss, otaku, hippie, goth etc.)
8. Insert random dirty thought here!
9. Hva er den bløteste vitsen du kan?

mandag 27. oktober 2008

Matprat

Har nettopp fått i meg en urteburger nå, og prøver å lure meg sjøl til at det var sunt. Urteburger, liksom. Åssen kan en matrett med urter være usunt?

Vel, legger man til tonnevis med ketsjup, og en god porsjon Pepsi Max (uten sukker fordi jeg også i dette tilfellet prøver å lure meg sjøl til å tru at det er sunt), blir det ikke så sinnssykt sunt at det gjør noe. Folk trur at jeg er moderat helsefrik fordi jeg er veggis og kun bestiller vann på restaurant. Vel, grunnen for sistnevnte er rett og slett at det er gratis. Og jeg lover deg at det er helt vilt mye usunt man kan få i seg uten kjøtt.

Ta godteri, for eksempel. Hver jævla dag spiser jeg godteri. Hver jævla dag! Ofte er det omtrent ikke bevisst. Det vil si, det er sjelden jeg for eksempel går i skolekantina og kjøper noe annet enn iste og rundstykke. OK, så kjøper jeg ca. annenhver dag boller, men jeg kjøper ca. aldri de virkelige synderne som sjokolade og pastiller. Da er det egentlig verre hjemme. Vi har alltid noe småsnop liggende, og bare fordi det er tilgjengelig spiser jeg det. Jeg trenger egentlig ikke å være spesielt glad i det heller. Nå for litt siden, for eksempel, så jeg noen ekle, syntetiske, plastaktige, grelt oransje ting som lå og slang rundt. Jeg har smakt dem før, og veit at de smaker like kunstig som de ser ut, men de lå der. Inn i kjeften, borte. Det er sånt som skjer. Og dette til tross for at det ligger gode ting, som jeg faktisk liker, som epler og pærer på bordet. Ett argument er jo at jeg er allergisk mot det, og klør som et lite helvete sjøl om jeg bare spiser noen få biter. Men all denne snopspisinga gir meg hyppigere herpesutbrudd, og det er tusen ganger verre enn litt kløing som går over i løpet av timen.

Og matretter, som kunne ha vært sunne, som nevnte urteburger, gjør jeg straks superusunne ved hjelp av få, men effektive grep. Litt sånn som når jeg spiser salat og. Dressing all the way, baby! Eller som Alex sier; at jeg spiser dressing med salat.

Akk.

søndag 26. oktober 2008

Third Stage

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive så ille mye, men bare poste bilder av herligheta. Men jeg syns det bør være verdt å nevne at Lady Alexiel fra Angel Sanctuary vant cosplay-konkurransen, noe som igrunn var det minste hun fortjente. Og så fikk jeg høre av sjølveste Light Yagami at jeg hadde bra kostyme. Det er jo ikke hver dag.