Trettipunktersbloggutfordring #30: noe som kommer rett fra hjertet, i form av tekst/bilde/video/tegning/kombinert

Hæ? Er det virkelig sant? Har jeg faktisk kommet til det siste punktet i denne utfordringa som jeg begynte på for elleve år siden, ei utfordring som opprinnelig var ment å ta en måned? Jaggu!

Selv om jeg lefla litt med foto i mine yngre dager, er det nå en gang, og har alltid vært, skriving som er min måte å uttrykke meg på hjertet fra, til tross for at jeg syns uttrykket "fra hjertet" er skikkelig kleint. Hva som kommer eller ikke kommer "fra hjertet" fins det kanskje ikke noe fasitsvar på, men jeg føler i hvert fall sterkt at så godt som all skjønnlitteraturen jeg har produsert opp gjennom antakelig gjør det. Så her, ta et utdrag fra mitt nyeste romanprosjekt. Jeg har tross alt bare delt ett eneste utdrag fra det her inne tidligere, og det er cirka et år siden, så det virker på sin plass.

(...)

   På vei tilbake til sjukehuset går jeg innom en kiosk og kjøper med en kaffe, og når jeg trår inn over terskelen til rommet der Sara er, er feen borte, Sara sover fortsatt, og mamma sitter i den stolen der jeg satt tidligere på dagen. 

   «Gutten min!» utbryter mamma når hun får øye på meg, hun reiser seg fra stolen og klemmer meg i en hard omfavnelse, hun er tynnere enn jeg husker henne og knoklene hennes stikker svakt gjennom genseren min, før hun trekker seg unna og siger ned på stolen igjen.

   Jeg setter meg på stolen ved siden av hennes, stirrer på kaffekoppen i hendene mine i et par sekunder før jeg rekker den til henne i mangel på noe å si. 

   «Så omtenksomt av deg», sier mamma og tar den imot, slurken hun tar er så grådig at hun umulig kan rekke å smake noe overhodet.

   «Har hun sovet hele tida mens du har vært her?» sier jeg i stillheten som oppstår etter at mamma har satt pappkruset fra seg på nattbordet. 

   «Ja», sier mamma, etterfulgt av et skarpt innpust som om hun vil si noe mer, men det kommer ingen fortsettelse. 

   «Fikk du kjøpt deg noen hagemøbler på tilbud, da», sier jeg, hjertemonitoren til Sara piper som en altfor høyfrekvent metronom. 

   «Du, jeg er nødt til å snakke med deg om noe», sier mamma og snur overkroppen i min retning, men istedenfor å se på meg ser hun skrått ned på gulvet mellom oss. 

   «Har du opplevd noe… ubehagelig på hotellet du bor på?» sier hun og møter blikket mitt, jeg ler en brå latter i et anfall av lettelse, mamma rynker bryna. 

   «Hva mener du?» sier jeg og anstrenger meg for å slutte å smile. 

   «Jeg veit ikke helt, jeg var innom der for å se etter deg rett før jeg dro hit, og jeg spurte i resepsjonen etter romnummeret ditt og jeg fant riktig rom og alt, jeg dobbeltsjekka, og så gikk døra opp etter at jeg hadde banka på, men du var ikke der, men det var liksom noe annet som var der.» Mamma vrir på seg, fikler med den øverste knappen i blusen sin. 

   «Nå henger jeg ikke helt med her», sier jeg.

   «Og jeg måtte undersøke litt, veit du, så jeg måtte søke på internett etter informasjon om hotellet. Og joda, på den tomta det er bygd på var det et barnehjem i gamledager.» Mamma nistirrer på meg, leppene hennes bevrer en anelse. 

   «Hæ, trur du hotellet er hjemsøkt, liksom? Det er vel ganske nytt», sier jeg.

   «Men du har ikke merka noe rart på det rommet, altså?», hun skakker på hodet, «fordi det er vanskelig å forklare det, men selv om rommet var helt tomt, så var det helt åpenbart en bevissthet der. Liksom et kaldt gufs, eller en skygge som bevegde seg, og hele tida hadde jeg følelsen av at noen jeg ikke kunne se dreiv og stirra på meg.»

   «Ikke ta dette ille opp, men jeg trur alt dette egentlig bare er fordi du har sovet dårlig i det siste, som ikke er rart i det hele tatt», sier jeg, «du er bare bekymra for Sara. Det var ikke noe spøkelse på hotellrommet mitt.»

   «Nei vel», mamma lener seg tilbake inntil stolryggen igjen, «så åssen forklarer du da det at døra åpna seg for meg da jeg banka på når du ikke var der?»

   «Kanskje jeg bare ikke lukka den helt igjen ved en feiltakelse da jeg gikk ut derfra i stad», sier jeg, «slapp av.» 

   Sara rører på seg i søvne, både mamma og jeg ser på henne, hun er bare en kropp, knappe søtti kilo, skjør nok til at sjølve kilden til alt liv klarte å knuse henne innvendig uten engang å prøve, likevel husker jeg armene hennes mot brystet mitt i skogstjernet den gangen som sterkere enn noe annet. 

   «Du veit, i vår familie har vi alltid vært sensitive», sier mamma uten å ta blikket fra Sara, «vi har alltid følt ting.»

   «Du må slutte å se på Åndenes makt, det er ikke sunt for deg», sier jeg. 

   «Det er også derfor vi har vært så lette for andre å utnytte», fortsetter mamma, hun snakker tilsynelatende til seg sjøl mer enn til meg, «mora mi opplevde vardøger stadig vekk. Og rett før faren hennes døde, min bestefar og din oldefar, så kjente hun det i hjertet sitt. Hun trudde hun var i ferd med å få infarkt og var i ferd med å ringe etter sjukebilen, men før hun rakk å slå nummeret visste hun at far hennes var død. Hun visste det bare, det var like virkelig som noe hun kunne se fysisk.»

   «Hun var vel også temmelig dement på sine eldre dager», sier jeg.

   «Du elska jo fortellingene til oldefar da du var liten, husker du det?» Mamma flytter omsider blikket fra Sara til meg, øya hennes er matte, som om synet av Sara i sjukesenga har tørka dem ut, «redd blei du òg, og så erta Sara deg for det. Det var en dag du nekta å spise middag, selv om vi skulle ha spagetti, fordi oldefar hadde sagt at hvis man spiste mat man hadde fått fra en av de underjordiske, kom man til å bli værende hos dem i underverdenen for alltid, og du turte ikke ta sjansen på at en underjordisk ikke hadde sneket seg inn på kjøkkenet vårt og tukla med et eller annet.»

   «Sa han noen gang hva som ville skje hvis det var motsatt? Hvis man ga mat til en underjordisk?» sier jeg, men mamma fortsetter som om jeg ikke engang er tilstede: «men du skjønte noe som Sara ikke skjønte, nemlig at fortellingene hans ikke bare var eventyr, de var ekte. Sara har alltid ligna mest på faren deres sånn sett, praktisk anlagt og flink i matte. Og så var det du, du ligna på meg fra du var bitteliten av, elska musikk, du kunne høre på oldefar spille gitar til fingrene hans begynte å blø, og du fikk ikke sove før noen hadde sunget for deg.»

   Mamma vrir seg på stolen igjen, den knirker lavt idet hun bøyer seg ned mot Sara, stryker henne over panna, fingrene hennes ligner rovfuglklør, og for første gang legger jeg merke til at mamma er ei gammal dame, nesa hennes har blitt krokete mellom de tidligere fyldige kinna, det er som om mora mi har skrumpa vekk, at noen har skrelt henne bort som om hun var det inntørka skallet til en appelsin som har ligget for lenge i sola, og det som er i ferd må tre fram isteden er det rynkete ansiktet til oldefar, som om mamma-formen bare var larvestadiet, og nå presser oldefar seg atter en gang fram fra den størkna kokongen, som om han aldri døde, men bare gjemte seg innunder huden til mamma, og der har han ligget i dvale siden, henta ut næring fra mammas blod, gradvis og umerkelig fortært henne fra innsida som en parasitt, men når hun retter seg opp igjen i ryggen og vender ansiktet tilbake mot meg, forsvinner oldefar og mamma er tilbake, han dukker bare opp igjen i vekselsvise glimt når hun smiler på en bestemt måte.

   «Jeg ser på deg at du blir flau når jeg snakker om at hotellet du bor på er hjemsøkt, men det er ikke første gangen jeg har opplevd noe sånt», sier hun.

   «Hvis du sier det, så», sier jeg.

   Mamma smiler plutselig, «og der kom Sara fram, gitt.»

   «Hva snakker du om», sier jeg.

   «Da dere var små prøvde du alltid å snakke sånn som Sara gjorde. Sara var alltid veslevoksen og logisk av seg. Du satt storøyd og slukte alle fortellingene til oldefar, men Sara var alltid opptatt av å prøve å motbevise ham. Sa at tusser og troll ikke fantes, for hvis de fantes, hvorfor stod de ikke oppført i faunaboka om alle skogens dyr. Og da du blei eldre pleide du å herme etter Sara, satte hendene i sidene sånn som hun gjorde, brukte hennes tonefall, hennes ord, som du ikke alltid skjønte hva betydde engang. Det er jo ikke noe rart at en lillebror hermer etter storesøster, og det var jo litt søtt når du prøvde å være veslevoksen, for det falt deg liksom aldri naturlig, det var så tydelig at du bare lata som, samtidig som det stakk litt i hjertet mitt når du gjorde det, fordi du var alltid den lille gutten min. Sara var så lik faren deres, ikke av utseende, men alltid så sindig og fornuftig. Og så var du helt motsatt, du var som meg, du dagdrømte stadig vekk, elska å kle deg ut og leike at du var noen andre eller noe annet, mens Sara satt i ro og leste og pusla puslespill. Og jeg likte det så godt, og så blei dere eldre og Sara begynte å spille fotball og du begynte å spille piano, men fortsatt så herma du etter Sara innimellom og du gjør det fortsatt.»

   «Sindig og fornuftig er vel ikke sånn jeg ville beskrevet pappa, akkurat», sier jeg og jeg angrer allerede idet jeg sier det, men det er som om orda har sin egen agenda og at den driter i hva jeg måtte mene.

   Mamma krymper liksom litt, trekker seg sammen mot midten som ei stjerne som kollapser under sin egen tyngdekraft. 

   «Han var alltid så smart, han kunne blitt ingeniør om han ville, men han var redd at om han fikk en grad så ville han bare bli plassert inne på et kontor, og det var sjølve håndverket han brant for, du veit at han bygde huset vårt nesten helt på egen hånd, ikke sant?»

   «Du begynner alltid å snakke om noe annet når jeg sier noe du ikke liker», sier jeg.

   «Vel, der tar du etter mor di, i så fall», sier mamma, plutselig fast i blikket, leppene stramme som knyttnever.

   Jeg åpner munnen og lukker den igjen, viker blikket selv om jeg prøver å la det være.

   «Jeg veit du syns at jeg burde tatt ut skilsmisse», sier mamma, stødigheten i stemmen hennes får det til å føles som en skjennepreken, alderen min synes å synke for hvert ord hun sier, jeg vokser baklengs foran ansiktet hennes som en hyperakselerert Benjamin Button, «men jeg klarte det ikke, fordi jeg elska ham. Akkurat som at du elska den der gartneren som plutselig tok alle avgjørelsene i livet ditt for deg.»

   «Det er tross alt ganske stor forskjell på å være gift og ha barn med en alkoholiker, og å havne i et forhold med en litt kjip dynamikk», sier jeg, gjør stemmen så hard jeg klarer uten at det betyr at jeg får til å møte blikket hennes. Jeg er tenåring igjen, tatt på fersken med sigg i kjeften i en alder av seksten, skinnjakke og naglebelte i et håpløst forsøk på å overbevise mamma om at jeg er noe som helst annet enn en vettskremt hundevalp. 

   «Hvor mange timer om dagen bruker du på å stelle i hagen? Og hvor mange timer bruker du på å spille piano?» sier mamma, skinnjakka faller av de krympende skuldrene mine, naglebeltet blir slakt om hoftene før det sklir ned rundt anklene mine. Jeg er åtte år, kledd i sjørøverkostyme selv om det ikke er karneval, jeg har gravd ned spritflaskene til pappa i hagen som sjørøverskatt, men nå husker jeg ikke hvor, og snart kommer pappa hjem fra jobb, og åtteåringen skjønner ikke at sinnet til mamma egentlig bare er kamuflert redsel. 

   «Ferskentreet mitt har mugna tvers igjennom», hører jeg meg sjøl mumle.

   «Kanskje det er et tegn», mamma er mild i stemmen igjen, hun legger ei hand på armen min, berøringa sender meg tilbake til tredveåra og dette sterile rommet med Sara som har et hjerte som piper på en skjerm.

   «Et tegn fra hvem da», sier jeg og ser på henne.

   «Spøkelset på hotellrommet ditt», sier mamma og smiler.

Trettipunktersbloggutfordring #29: noen du savner

Okei, så punkter som dette gjør at jeg ofte føler meg ganske unormal, hahaha. Jeg må innrømme at jeg veldig sjeldent savner folk, kanskje på grunn av ute-av-syne-ute-av-sinn-mentaliteten som mange ADHD'ere opplever. Jeg trur dessuten at jeg oftere savner situasjoner enn mennesker, fordi i mange tilfeller er vedkommende mennesker strengt tatt fortsatt, hva skal jeg si, tilgjengelige for meg, men forholdet vårt er ikke det samme som det en gang var, og vi har begge forandra oss for mye. For eksempel kan jeg savne vennene mine fra folkehøyskolen, men jeg savner dem spesifikt som folka de var for femten år siden, og den overordna konteksten som gjorde oss til den gjengen vi var, og som det er umulig å gjenskape utenom (selv om jeg fortsatt er god venn med Trine den dag i dag!). Jeg savner også Jørgen, men ikke som kjæreste; jeg savner internhumoren vår og samtalene våre, og jeg savner familien hans, som tok godt imot meg fra første øyeblikk. Ikke minst kommer jeg aldri til å ikke savne katten vi hadde da jeg var liten, Mons, som oldemor, som bodde på samme gård som oss, fikk da jeg var kanskje omkring tre år, og som vi tok over da hun døde et par år seinere. Jeg klarer faktisk ikke å huske nøyaktig hvilket år han døde, men jeg har lyst til å si 2007, da jeg var søtten år. Med andre ord var han en del av nesten hele barndommen min, og jeg kan fortsatt ta meg i å kjenne at livet er tomt uten ham.

Trettipunktersbloggutfordring #28: en måte du kunne tenke deg å tilbringe påskeferien på

Fortell meg at du ikke gjør denne utfordringa i sanntid uten å fortelle meg at du ikke gjør denne utfordringa i sanntid, si.

Jeg innrømmer glatt at jeg er jævlig uinspirert på bloggfronten for tida, fordi det eneste jeg egentlig klarer å vie tankekraft til om dagen er TV-spill, og jeg hjemsøkes litt av, vel, tilbakemeldinger jeg har fått om at jeg kan være ganske plagsom når jeg ikke klarer å holde kjeft om TV-spill. Dermed har jeg fått for meg at siden det eneste jeg egentlig har lyst til å bruke denne bloggen til i disse dager er gamingsnakk, er det best å holde kjeft for å unngå å irritere noen, selv om jeg jo i teorien veit at å lese denne bloggen er helt frivillig, og at det vanligste å gjøre når man kommer over noe som ikke interesserer en, er å ignorere det, heller enn å… nei, jeg veit helt ærlig ikke hva alternativet skulle vært, og jeg veit ikke helt hva jeg er redd for at skal skje. Men det at jeg ikke helt veit om jeg har ord for å beskrive tinga jeg føler på omkring gjennomspilling nummer to av BG3, bærer vel også litt av ansvaret for stillheten her inne. 

TL;DR: å bruke en lørdagskveld i august på å snakke om hva som skal skje i påskeferien om over et halvt år føles ganske abstrakt, både fordi det helt faktisk er sykt lenge til, og fordi jeg er i den sinnstilstanden nå at bare TV-spill interesserer meg, så å prøve å tenke på noe som helst annet, er både vanskelig og kjedelig.

Så for å svare på spørsmålet i tittelen: i skrivende stund vil jeg ingenting annet enn å vie en hel ferie, for eksempel påskeferien, til gaming og lite annet. Jeg veit allerede at min neste påskeferie skal tilbringes i Ski for å passe to herlige katter, hvis eiere har en TV som er mye større og finere enn min egen, og sist jeg var hos dem, tok jeg med meg Playstationen dit, og suksessen var så stor at det føltes litt skuffende å komme tilbake til min egen TV og oppdage hvor liten skjerm jeg egentlig har og hvor dårlig bildekvaliteten er i forhold til nyere og mer fancy modeller. Med andre ord utelukker jeg ikke at min drømmepåskeferie som den arter seg akkurat nå, fort kan bli en realitet.

Heldigvis har verken jeg eller familien min noe sterkt forhold til påsken som høytid, så de siste åra har jeg tilbrakt den i fred og fordragelighet enten hjemme hos meg sjøl, eller sammen med kattene til stamkundene mine. 

… å skrive alt dette gjør at jeg innser at mitt neste innlegg sannsynligvis er nødt til å handle om TV-spill.

Trettipunktersbloggutfordring #27: fem steder som er fine å være på

Jeg liker at jeg skriver punkt nummer 27 på den 27.!

1. Katten

Det første bildet er tatt i overigår, det midterste er tatt sommeren 2018, det nederste er tatt våren 2019. Katten har vært yndlingsstranda mi så lenge jeg har bodd på Hauketo, av den nesten banalt enkle grunn at den bare ligger et par kilometer unna leiligheten min og jeg kan gå dit på tjue minutter. Det fins strender i Oslo-området som både er mer idylliske, mer langgrunne, bedre tilrettelagt for bading og har bedre plass, men Katten har fått en spesiell plass i hjertet mitt ut av vane mer enn noe annet, uten at et føles som en dårlig grunn. På en måte føles det tvert imot som en ekstra god grunn: jeg elsker ikke Katten på grunn av objektive kvaliteter, men bare fordi det i nærmere ti år nå har vært stranda jeg går til for å være aleine, like mye som stranda jeg tar med venner til. Som jeg skreiv om Katten i fjor vinter: "det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei."

2. Ole Bjørns plass

Hvis man går gjennom skogen langs Ljanselva fra Hauketo til Mortensrud, går man forbi en rydda liten plass med tømmerbenker der Ole Bjørn pleide å bo i sitt hjemmelagde hus. I åra før sommerne mine pleide å bety bortreist for dyrepass, var Ole Bjørns plass yndlingsstedet mitt for å gå og lese. Jeg elsker å lese ute om sommeren, men selv om jeg har en fin, liten hage foran leiligheten min, er nabolaget mitt litt for tettbygd (og barnevennlig…) til at jeg klarer å påkalle det nødvendige lesefokuset der, om jeg så bruker ørepropper og lydkansellerende headset aldri så mye. Det er usedvanlige mye lettere i ei klaring uti skogen, og på seinsommeren pleier til gjengjeld Ole Bjørns plass å være befolka av øyestikkere, som sannsynligvis er yndlingsinsektet mitt. 

3. Toppen av Sloreåsen

Før jeg fant Ole Bjørns plass, pleide toppen av Sloreåsen, som på vinterstid er en slalåmbakke, å være leseplassen min. Det ligger imidlertid en barnehage rett i nærheten, så selv om det fins en veldig fin sitteplass med god utsikt og halvskygge, er dette en plass som bare unntaksvis er velegna for lesing for autister med ADHD som meg. Men det vokser masse blåbær der, og det er faktisk temmelig stas at jeg har markas grøde en snau kilometer unna der jeg bor.

4. Teknisk museum

Okei okei, det første bildet er strengt tatt ikke tatt på sjølve Teknisk museum, men i området rundt. Syntes det fortjente å være med likevel. Uansett, Teknisk museum er lett yndlingsmuseet mitt i Oslo, og jeg har vært der mange ganger, både med venner og aleine. De fleste som kjenner meg veit at jeg er uendelig nysgjerrig og elsker vitenskap, og Teknisk museum har virkelig klart å fange nettopp hvor gøy vitenskap er, selv om naturfag som man kjenner det fra skolen har rykte på seg for å være tørt og teoretisk. Teknisk museum er en sånn sjelden attraksjon som jeg nesten alltid er i humør til å besøke, om jeg så vil leike og herje i de interaktive utstillingene deres, eller chille og filosofere i Astroamfiet.

5. Sometimes studio

Om noen for, la oss si, fem år siden hadde fortalt meg at mitt ypperste happy place i midten av tredveåra skulle være et treningssenter, veit jeg ikke om jeg hadde klart å tru på dem. Jeg har snakka masse før om hvor mye glede luftakrobatikk gir meg, så jeg trenger ikke å gjenta meg sjøl mer enn nødvendig, men herregud, så sinnssykt takknemlig jeg er for at jeg har funnet en fysisk hobby som gir meg så mye mestringsfølelse og god psykisk helse. Smilet på bildet over taler vel for seg. Og ikke bare er sjølve treninga utrolig givende, men miljøet er så innmari støttende og positivt, og jeg har blitt kjent med så mange herlige folk, både blant andre medlemmer og instruktører. 

Trettipunktersbloggutfordring #26: forklar åssen det kjennes for deg å være forelska

Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are. 

Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.

Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:

Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen. 

Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.

Så eh, happy pride, I guess?

Trettipunktersbloggutfordring #25: et bilde hvor du er kjempeglad/smiler

Jeg trur det eneste reelle alternativet her, er dette bildet som Trine tok av meg da vi kom på andreplass i Disney-quizen til Brød og sirkus i juni 2022:

Nei, dette er ikke meg som poserer for kamera, dette er min helt genuine reaksjon. Så er også andreplass den beste plasseringa vi har fått til dags dato, så gliset er på sin plass. 

Also wow, det er mange år siden jeg pleide å skrive blogginnlegg så korte som dette! 

Trettipunktersbloggutfordring #24: ti fine blogger

Punkter som dette gjør at jeg begynner å innse hvor sta jeg er som tviholder på bloggformatet, til tross for at det hadde sin storhetstid for ti – femten år siden. Jeg veit egentlig ikke helt hvorfor folk slutta å blogge, fordi for meg er det ikke direkte utskiftbart med sosiale medier som Instagram og TikTok. Men nå var kanskje de fleste av de mest populære bloggene i all hovedsak bildebaserte uansett, mens jeg alltid har fokusert mest på tekst? Ikke greit å si, men jeg savner litt den perioden av livet mitt da alle internettvennene mine hadde blogger. Bevares, kudos til dem for å vokse opp og gå videre i livet, men jeg har nå en gang alltid hatt en sterk preferanse for at ting skal fortsette å være som de er.

Det jeg prøver å si er: jeg veit ikke engang om jeg klarer å komme på hele ti blogger som jeg fortsatt følger med på den dag i dag? Men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å i det minste liste opp så mange som mulig.

1. Akima Montgomery

Karoline er den eneste andre jeg kjenner utenom meg sjøl som fortsatt holder stand i bloggosfæren, og jeg trur også bloggen hennes har eksistert omtrent like lenge som min egen. Det er ikke til å komme ifra at man blir investert i livet til noen man har lest nedtegnelsene til over mange år, og jeg mener bestemt at bloggformatet byr på både mer personlige og mer engasjerende glimt inn i noens hverdag enn hva som er tilfellet med for eksempel Facebook og Instagram. Det er alltid koselig å lese Karolines særegne blikk på stort og smått, fortalt gjennom et pratsomt og tidvis malende språk. Anbefales spesielt til de av dere der ute som er svake for blant annet teater, musikaler, ungdomsbøker, animasjonsfilm eller Nintendo. 

2. Wait But Why

Dette pleide å være yndlingsbloggen min, men i likhet med blogger flest blir den i disse dager bare særdeles sporadisk oppdatert (i skrivende stund er det nyeste innlegget omkring et år gammalt). Nå skal det også sies at de seineste innlegga, stort sett fokusert på amerikansk politikk og livet som småbarnsforelder, har interessert meg mindre enn de tidligere innlegga som typisk har vært mer orientert rundt blant annet vitenskap og filosofi, men for bloggforfatter Tim Urban har nok rett og slett livet kommet i veien: han har via mye av tida si til å skrive bøker framfor blogg, i tillegg til at han altså har stifta familie. Og kanskje er det nettopp dét som er mye av grunnen til at blogging ikke er hva det en gang var: det var stort sett millenials som dreiv med det, og de fleste av oss (ekskludert Karoline og meg, hehe) har nå kommet i den alderen der familie og jobb gjerne tar opp en større del av livet.

3. Green Bonanza 

Familie og jobb har også blitt hovedprioritet for Mia Frogner, hobbykokken bak yndlingsmatbloggen min, som ikke har blitt oppdatert siden 2021. Det fins flere matblogger der ute dedikert til et vegetarisk kosthold, men Green Bonanza har alltid vært min favoritt fordi oppskriftene ikke bare har vært veldig nøyaktige og gode, men fordi Mia Frogner ofte tok seg tid til å skrive hvorfor man gjør som man gjør, og for en nysgjerrigper som meg som fort kan bli skikkelig vrang hvis jeg bare blir bedt om å gjøre noe uten å bli fortalt hvorfor, har dette vært gull. Selv om jeg ikke trur det er noen umiddelbare planer om å oppdatere Green Bonanza i overskuelig framtid, er jeg like fullt glad for at oppskriftarkivet fortsatt ligger gratis tilgjengelig, for mange av rettene derfra har blitt som klassikere å regne på mitt eget kjøkken, der jeg har gjort flere av dem til mine egne ved å legge til en personlig vri.

4. Okonomi Kitchen

Jeg føler allerede på meg at det kommer til å bli en overvekt av matblogger på denne lista, for matblogger har etter alt å dømme tålt den såkalte tidens tann bedre enn enkelte andre typer blogger. Jeg foretrekker helt klart matbloggene til de hobbykokkene der ute som virkelig veit hva de driver med, som er interessert i de kjemiske prosessene i matlaging, og som har satt seg inn i det tekniske håndverket, og Lisa Kitahara er en av dem. Okonomi Kitchen fokuserer mest på det japanske kjøkkenet spesielt, og det asiatiske kjøkkenet generelt, og en del av ingrediensene hun bruker er såpass spesifikt asiatiske at de kan være upraktiske å få tak i for noen som hovedsakelig har tilgang på norske kjedebutikker, men jeg bruker ikke desto mindre gjerne oppskriftene hennes som veiledning og inspirasjon. 

5. Et kjøkken i Istanbul

En annen matnerd med en viss integritet der ute, er Vidar Bergum. Som tittelen på bloggen tilsier, er han i hovedsak inspirert av det tyrkiske kjøkkenet, og der står det sosiale aspektet ved mat sterkere enn det gjør hos oss her i nord. Jeg har eksepsjonelt sjeldent besøk, og jeg bor aleine, så jeg må innrømme at jeg sjøl foretrekker oppskrifter som i seg sjøl er fullverdige måltider, framfor å bruke masse tid på å lage en drøss småretter som kan deles, men jeg setter veldig pris på hvor godt han skriver om matlagingsprosessen og at han ikke overlater noe til tilfeldighetene.

6. Jamie Oliver

Kanskje er det like unødvendig å anbefale Jamie Oliver sin matblogg som det er å anbefale Addison Rae sin musikk, men det er jo en grunn til at han har blitt en av verdens største matkjendiser, og reint bortsett fra trynefaktor og personlighet, er mye av det fordi oppskriftene hans ofte er overraskende enkle. Jamie Oliver er en bunnsolid kokk som ikke trenger å gjemme seg bak fiksfakseri, fordi han veit at om du bruker gode råvarer og riktig teknikk, trenger man ikke fancy, eksotiske ingredienser, for man kan like gjerne lage magi ut av de trausteste grønnsaker om man bare veit hva man skal gjøre med dem.

7. What If? 

Jeg veit ikke om opphavsmann Randall Munroe er enig i at dette er en blogg, men jeg er det, og det er det eneste som betyr noe. Undertittelen lyder "serious answers to absurd questions", og det er akkurat hva dette er: en usedvanlig kunnskapsrik fysiker, som til gjengjeld er knallgod til å formidle, svarer på spørsmål som er så meningsløse og dumme at de fleste andre vitenskapsfolk ikke gidder å bruke tid på dem. Dette er et nettsted/blogg som aldri slutter å underholde meg, og anbefales til folk som liker å bli smartere samtidig som de har det gøy.

Så… jeg klarte å komme på sju blogger jeg liker. Som strengt tatt ikke er like mange som ti, men som er uendelig (faktisk) mange flere enn ingen. 

Trettipunktersbloggutfordring #23: fem dyr du kunne tenke deg å ha (trenger ikke være tradisjonelle husdyr)

Okei, så jeg skjønner at tittelen på dette punktet impliserer at dette ikke er ment altfor seriøst, men jeg syns likevel dette er litt vanskelig, fordi jeg så veldig åpenbart verken kan eller bør ha dyr. Én ting er at jeg er allergisk mot det aller meste man kan være allergisk mot, men alt dette jeg har snakka om med eksekutiv dysfunksjon her inne, gjør at jeg ikke under noen omstendigheter ville stolt på evnen min til å ta vare på et levende vesen på fulltid. Jeg er rett og slett redd jeg ikke ville klart å være noen god dyreeier. Jeg kan være en fantastisk dyrepasser i avgrensa perioder, men en del av meg er alltid litt letta når et oppdrag er over og jeg kan gå tilbake til å ikke ha ansvar for noen andre enn meg sjøl – som ofte er vanskelig nok, helt ærlig. Kanskje ville jeg klart meg helt fint som dyreeier, men jeg er ikke villig til å gamble med noens liv og velferd for å finne det ut, og det er nok av mennesker der ute som absolutt ikke burde hatt dyr, men som likevel skaffer seg dyr, og jeg tør ikke ta sjansen på å muligens ende opp som en av dem. 

Så selv om denne lista er aldri så hypotetisk, sliter jeg med å skrive den, fordi tanken om å ha et kjæledyr er så fjernt fra det som er virkeligheten min. Men hey, la oss prøve.

1. Katt

Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. Katter har vært yndlingsdyret mitt så lenge jeg kan huske, og jeg maste om å få katt med én gang jeg lærte meg å snakke, omtrent. Da oldemor døde da jeg var fem, tok vi over katten hennes Mons, og jeg sa noe så gjennomtenkt som at "egentlig var det litt bra at oldemor døde, for da kunne vi få Mons." Mons døde da jeg var søtten, så han var en del av nesten hele barndommen min, og føltes sånn sett mer som et søsken enn et kjæledyr. Lenge følte jeg meg ufrivillig barnløs som ikke kunne ha katt, fordi katt dessverre er det dyret jeg er aller mest allergisk mot, men etter at en ny allergimedisin kom på markedet for noen år siden, har det gjort allergien min overkommelig nok til at jeg kan få kattebehovet mitt tilfredsstilt som dyrepasser, selv om det fortsatt ville vært en utrolig dårlig idé å ha katt på permanent basis. 

2. Rotter

Rotter i flertall, ja, fordi de er enormt sosiale dyr. Rotter er kanskje det eneste dyret jeg har seriøst vurdert å skaffe meg, fordi huseierne syns det er greit (i motsetning til litt mer plasskrevende dyr som hund og katt), fordi de tross alt ikke lever så lenge og dermed ikke er en like langvarig forpliktelse som større dyr, og fordi de er smartere og mer sosiale enn mange andre gnagere. Jeg føler rett og slett at jeg ville connecta mer med ei rotte enn med for eksempel et marsvin, og jeg syns det virker gøy å innrede hjemmet sitt med massevis av gøyale labyrinter, tunneler og gangveier som rottene kan leike og boltre seg i. Sistnevnte er dessverre ganske uoverkommelig for meg, og siden jeg aldri ville syntes det var greit å bare ha rotter i et bur, er rotter heller ikke spesielt realistisk som kjæledyr for meg, dog sannsynligvis det mest realistiske kjæledyret jeg kan tenke meg. Og jeg syns de er skikkelig søte!

3. Rev

Og dermed er vi over i "trenger ikke være tradisjonelle husdyr." Jeg har sett folk som har rever som kjæledyr etter å ha redda dem fra pelsfarmer, som jo er et godt alternativ når de uansett er for tamme til å kunne klare seg på egen hånd, men det ville krevd ei vilje og en tålmodighet som jeg ikke har – i tillegg til, y'know, eksekutiv funksjon. Men jeg ville satt veldig pris på å bli venn med en vill rev som bodde i hiet sitt et eller annet sted i skogen, men som kom på besøk til meg for å henge, leike og kose innimellom. Rever er rett og slett noen av de søteste dyra jeg veit om, og jeg føler litt at de er ei slags perfekt blanding mellom hund og katt.

4. Skjære

Okei, så skjærer har jeg lenge hatt en halvkonkret plan om å faktisk bli venn med ei stund nå, det er bare det at jeg glemmer bort å legge nøtter og frø i lommene mine før jeg går ut. Skjærer er ekstremt smarte og kan kjenne igjen og bli glad i mennesker, og jeg har så innmari lyst til å ha en ekte skjærekompis. De er utrolig misforståtte dyr, og jeg kan være enig i at de er litt plagsomme når de tjatrer høyt tidlig om morgenen, men jeg tilgir dem fordi de er så kule. En periode hadde jeg en slags skjærekompisgjeng – eller de var vel litt i grenseland til plageånder, helt ærlig – som pleide å kakke på vinduet inn til stua mi tiiiidlig, tidlig om morgenen. Når jeg stod opp og dro fra gardina for å jage dem, fløy de bort, bare for å komme tilbake for å kakke på vinduet mitt på nytt når jeg hadde dratt gardina for og lagt meg igjen noen minutter seinere. Trur de syntes det var kjempegøy å drive ringestikk med meg.

5. Alpakka

Jeg kommer definitivt aldri til å få meg alpakka, fordi gårdsdrift er noe jeg aldri i verden kunne vært i stand til – til tross for å at jeg har vokst opp på gård – men de er så ekstremt søte og fluffy at jeg nesten får tårer i øya av å se dem. Om alt går etter planen skal jeg i bryllup på alpakkagård neste år, og jeg mistenker at jeg gleder meg like mye som brudeparet. 

Trettipunktersbloggutfordring #22: favorittproduktene dine (hår, sminke, hygiene, osv.)

Oi wow, dette er et punkt jeg merker jeg har ekstremt lite interesse av å skrive om, haha, til tross for at jeg har en temmelig stram ansiktsrutine. Føler dette er litt mynta på… andre typer blogger enn akkurat min, samtidig som ei utfordring kanskje kalles ei utfordring nettopp av en grunn, for gud veit at jeg ikke ville kommet på å snakke om dette på eget initiativ. Forøvrig av en grunn: ikke bare fordi jeg syns det er ganske kjedelig, men også fordi jeg ikke ville stolt på anbefalingene og tipsa til tilfeldige mennesker på internett med mindre de faktisk har bakgrunn som hudpleiere, -terapeuter eller -leger, noe jeg ikke har. Det jeg derimot har, er annenhåndskunnskap fra min faktiske hudterapeut, og via henne kan jeg jo si følgende: huden din er like individuell som resten av deg, og det er ingen grunn til at du bør begynne å bruke produktene som noen med lignende hudtype som deg bruker uten å ha rådført deg med kvalifiserte fagfolk først (de fleste som jobber i parfymerier er til informasjon ikke kvalifiserte fagfolk). Det er omtrent like lurt som å ta en medisin som noen med lignende symptomer som deg tar, uten å først ha konsultert en lege. Jeg brukte "mainstream" hudprodukter før, og på det beste opplevde jeg ingen forbedring, på det verste opplevde jeg at huden min blei verre. Jeg har akne, som er en hudsjukdom, og dermed bør huden min behandles med nettopp medisinske produkter. Hvis du også har akne, anbefaler jeg deg å gå til hudterapeut for veiledning og kjøp av produkter, for medisinske hudprodukter selges bare av de som har løyve til å selge dem. Jeg gidder ikke å gå gjennom alle de individuelle stega og produktene i min egen rutine, nettopp fordi de er individuelle og skreddersydd for meg og min hud, og noe annet sannsynligvis vil være tilfelle for deg, men produktene jeg bruker er fra produsentene Neostrata og Exuviance: 

Disse er grunnen til at jeg til tross for å ha akne, har null problem med å vise meg offentlig uten sminke, noe som ikke alltid har vært tilfellet. Dette bildet fra en dag jeg kjeda meg på trening viser åssen huden min ser ut uten sminke nå:

Den lille flekken på haka mi er et arr, flekken på kinnet mitt er en føflekk. Jeg har ikke noe før-bilde, rett og slett fordi jeg skamma meg for mye over min egen hud til at det ville falt meg inn å ta bilde av den uten masse foundation og dekkstift. Så konklusjonen min er vel denne: hvis du har problemhud, så ikke ta imot anbefalinger fra influensere, med mindre den sertifiserte hudterapeuten som har undersøkt huden din fysisk tilfeldigvis også er en influenser. Ikke kast bort penger på ikke-medisinske hudprodukter som ikke er beregna på å behandle hudsjukdommer, blant annet akne (det at det skal være "mot kviser" holder ikke, sjansen er stor for at de isteden bare vil tørke ut huden din og ikke virke i dybden). Medisinske hudprodukter koster mer enn de billige man kan kjøpe på matbutikken eller apoteket, men å betale lite for noe som ikke virker, framstår for meg som ei dårligere investering enn å betale mye for noe som virker. Hvis man først velger å bruke penger på huden sin, så gjør det for all del ordentlig. 

Når det gjelder hår, gjelder forøvrig samme prinsippet: stol på frisøren din, ikke på tenåringer på TikTok. 

Jeg skal ikke være like streng med sminke. Sminke er tross alt ment for pynt og gøy, ikke for å forbedre hudkvaliteten din. Mine personlige favoritter er denne paletten fra Morphe og disse biologisk nedbrytbare glitterne fra Eco Lovers:

Beholderne er litt slitte bare fordi de er mye brukt og mye båret rundt omkring i vesker. Jeg legger på litt primer på øyelokket før jeg bruker fingrene til å påføre øyenskyggene fra Morphe (beklager, jeg veit det er mer hygienisk å bruke børster, men mine dårlige finmotoriske evner har aldri mestra akkurat den kunsten). Løsglitteret fester jeg ved å smøre et tynt, tynt lag med god, gammaldags aloe vera på kinnbeina først. 

Trettipunktersbloggutfordring #21: ei bok som har betydd mye for deg

Jeg liker tittelen på dette punktet, fordi det ikke er snakk om yndlingsboka di eller den beste boka du veit om, fordi i likhet med så mange andre lesere, er det cirka umulig for meg å svare på det. Å snakke om ei bok som har betydd mye for meg, derimot, betyr at man ikke trenger å måle vidt forskjellige bøker opp mot hverandre, for det er sjeldent rettferdig å sammenligne epler og appelsiner, for å vri litt på et anglifisert uttrykk. 

De fleste bøkene som har betydd mye for meg i nyere tid, har allerede fått et blogginnlegg tilegna seg, så jeg tenkte å benytte anledninga til å snakke om ei av mine aller første yndlingsbøker, nemlig Ringenes Herre.

Jeg skulle gjerne likt å kunne si at jeg er en purist som selvfølgelig leste boka lenge før jeg så filmene, men sannheten er at da filmversjonen av Ringens brorskap kom, var jeg elleve år og leste i all hovedsak Animorphs og W.I.T.C.H.-bladene. Jeg var fortsatt liten nok til at jeg syntes at alt som Vibeke gjorde var det kuleste i hele verden, så da hun hadde vært på kino og sett Ringens brorskap og kunne melde om at det var den beste filmen hun noen gang hadde sett, måtte selvfølgelig jeg også se den. Jeg er i dag faktisk litt usikker på om jeg umiddelbart etterpå også syntes Ringens brorskap var den beste filmen jeg noen gang hadde sett fordi den faktisk var det, eller om det var fordi jeg ville være like kul som Vibeke, men fra og med det øyeblikket var den yndlingsfilmen min, og det skulle bare mangle om jeg ikke også leste boka, som jeg rakk å fullføre før jeg så både To tårn og Atter en konge på kino, en bragd jeg ikke nødvendigvis ville vært i stand til å gjenta om det hadde vært i dag. 

Da jeg begynte å høre Ringenes Herre på lydbok for litt over et år siden, var det første gang jeg leste den igjen siden elleve – tolvårsalderen, og første gang jeg leste den på engelsk. Det var en spesiell følelse å gjenoppleve det som sannsynligvis var min aller første dille i livet som voksen, og jeg nekter å prøve å vurdere den som om jeg var en slags litteraturkritiker, bare fordi betydninga den har hatt for meg som leser og menneske gjør at jeg er fullstendig inhabil. Ringenes Herre føles som familie, og jeg ville vært tilsvarende uegna til å være dommer i en konkurranse der et menneskelig (eller kattelig) familiemedlem var deltager. Men noe jeg er i stand til å si, og som jeg også trur var hovedgrunnen til at den blei min første yndlingsbok omkring 2002 en gang, er at den er ufattelig rik. Både da og nå blei jeg helt lamslått av det faktum at den, med sine nesten tusen sider, egentlig bare er en bitteliten flik av et materiale av kosmiske proporsjoner. J.R.R. Tolkien skapte sine egne språk, sin egen historie, sin egen mytologi, sin egen geografi, sine egne naturvitenskapelige lover. Jeg veit ikke om det i det hele tatt fins en forfatter verken før eller etter hans tid som har vært like grundig når det gjelder world-building. Tolkien var en usedvanlig lærd mann og professor, og ofte tenker jeg at det var først og fremst det han var, mens forfatter kom i andre rekke. I første omgang var han en slags skaper, og så dukka bøkene med utgangspunkt i universet hans opp nærmest som en ettertanke. Jeg er sikker på at mesteparten av materialet hans ikke engang fins som bøker, og å lese bøkene hans kjennes ikke som å lese skjønnlitteratur, men som å lese noe i nærheten av Bibelen eller kongesagaene til Snorre. De føles som eldgamle tekster som har blitt gravd ut av en katakombe av arkeologer, som ingen veit opphavet til, og som bare kan dateres omtrentlig. Ved å lese dem får man en anelse om konteksten tekstene har blitt til i, men det meste av det vil være prisgitt gjetting og kvalifisert synsing. 

Til tross for at jeg ikke klarte å ordlegge meg like elegant da jeg leste Ringenes Herre som barn, var jeg likevel veldig klar over at det var nøyaktig sånn det var å lese den. Ringenes Herre var mer enn bare et klassisk eventyr, for fortellinga strakk seg så langt utover boksidene i både den ene og andre retninga at jeg bare kunne skimte omrisset av den. Og den følelsen blei enormt skjellsettende for meg, og selv om det jeg skriver i dag på de fleste andre måter ligner veldig lite på Ringenes Herre, har jeg et håp om å skape noe som, om ikke føles like mektig (fordi det trur jeg at jeg med 99% sikkerhet ikke er i stand til), så i hvert fall noe som føles større enn sjølve fortellinga. Jeg vil gi leserne en opplevelse av at disse karakterene lever liva sine også utafor boksidene, og at alt det som ikke står på trykk, like fullt føles tilstede i orda. 

Trettipunktersbloggutfordring #20: fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren

Wow, ting har vært overveldende den siste tida. Ferien jeg bestemte meg for å ta i desember har foreløpig ikke føltes særlig mye som en ferie. Å prøve å bli frisk fra – eller i det minste bedre av – noe som kanskje er OCD er slitsomt, frustrerende og tidkrevende. 

Jeg sa en gang for lenge siden at jeg ville prøve å svare på denne utfordringa en gang i måneden, og det har jeg åpenbart ikke fått til. Så jeg trur jeg heretter skal fokusere på ordet "prøve", og så får det gå som det går.

Vår

1. Lukta av vår. Hvem skulle tru at blandinga av råte og blomster skulle funke så godt sammen? Alle veit hvilken endorfinrus det er å gå ut døra og oppleve årets første dag med den umiskjennelige vårlukta i lufta. 

2. Og i forlengelse av det: den første dagen man finner ut at veit du hva, i dag er faktisk støvlene mine for tunge og jakka mi for tjukk. Å gå ute med lette sko og lette(re) klær for første gang i år.

3. Gåsunger.

4. Bursdagen min!

5. At kirsebærtrærne blomstrer, for kirsebærblomster er kanskje de aller fineste blomstene jeg veit om.

Sommer

1. Den første dagen med over tjue grader. Det begynner å bli for mye for meg når gradestokken bikker tjuefem, men når temperaturen er så perfekt at man verken svetter eller fryser, oppnår jeg termisk ekvilibrium. 

2. Is! Generelt prøver jeg å bare spise godis og snacks i helger, men om sommeren er det faktisk lov for meg å spise is når enn jeg har lyst på det.

3. Å lese ute. For mange er lesing kanskje en høst- og vinteraktivitet innendørs, men jeg leser desidert mest om sommeren. Ute på en sval plass med ørepropper, headset og solbriller. Jeg har flere plasser i nærområdet som for meg er designerte leseplasser.

4. Turer til Katten. Jeg er egentlig ingen utprega badenymfe, fordi jeg er dårlig til å svømme og nesten alltid syns vannet er for kaldt til å bade i, men den sommeren som var så varm (2018?) blei jeg plutselig nesten tvunget til å bade, og det var første gang siden jeg var liten at jeg var på stranda i Norge. Katten er yndlingsstranda mi, nesten utelukkende av praktiske årsaker fordi det er den nærmeste badeplassen til her jeg bor og i gangavstand, ikke fordi den er mer idyllisk enn andre strender i Oslo og omegn, men nettopp fordi den er såpass nærme har den også endt opp med å bli et sted jeg liker å gå tur til, og det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei.

5. Alle de fine klærne mine. Hadde jeg hatt en ryddig leilighet og helfigursspeil, er sjansen stor for at jeg ville blitt en sånn irriterende "dagens outfit"-blogger, for jeg er virkelig glad i klær og mote, jeg ser på det som en like legitim måte å være kreativ på som andre visuelle uttrykksformer som tegning og maling. Jeg syns jeg har en kul klesstil året rundt, men jeg syns at sommeren like fullt er den årstida som passer stilen min aller best. Ikke minst gir det å gå i shorts meg muligheten til å vise fram enhjørningen min (forholdsvis fun fact: jeg hadde hatt lyst på lårtatovering leeenge før jeg omsider tok enhjørningen min, men fordi jeg aldri brukte shorts, var jeg bekymra for at det skulle være fullstendig bortkasta. Mari mente at om jeg fikk meg lårtatovering, ville jeg begynne å få lyst til å bruke shorts, and guess what, hun hadde rett!).

Høst

1. Akkurat som at jeg elsker lukta av vår, elsker jeg lukta av høst, og den første dagen man kjenner høstdrag i lufta. Hvem skulle trudd at lukta av råte var så behagelig å puste inn!

2. Det er en klisjé, men det er en klisjé av en grunn: bladene på trærne.

3. I utgangspunktet er jeg jo veldig glad i være inne og ha det koselig om høsten, med alt det innebærer av varmt drikke, god mat, store gensere, puslespill, brettspill og bøker, men dessverre har de høye strømprisene de siste åra ødelagt kosen litt for meg. Men om strømprisene ikke hadde vært en issue!!

4. Halloween. Jeg har elska Halloween siden jeg var liten og vi så vidt begynte å markere Halloween her til lands, og vært litt misunnelig på de som er noen år yngre enn meg og som har opplevd at Halloween har vært en greie i landet forøvrig da de var barn. Det er ikke hvert år jeg gjør noe ut av det, men jeg har hatt noen ikke så aller verst kostymer opp gjennom (og lagd noen skikkelig digge gresskarcurryer).

5. Konserter. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn, men jeg har en generell tendens til å dra på mange bra konserter om høsten.

Vinter

1. Snø! Jeg anerkjenner at snøfall ofte innebærer at det er kaldt og at det blir glatt på veiene, men om så årets første snø faller allerede i september, fyller snøen meg med barnslig, ukomplisert, naiv glede.

2. Jul. Jeg var veldig mye mer en juleperson da jeg var yngre enn jeg er nå, og nå er jula litt mer bittersøt for meg, men en ting jeg jo setter pris på med juletida, er at folk generelt ofte er litt rausere med hverandre enn ellers, og at man – i hvert fall etter hvert som man nærmer seg julaften – generelt ikke forventer det samme heseblesende tempoet og produktiviteten av hverandre som man kan kjenne på ellers i året.

3. Ingen dårlig samvittighet over å sitte inne og spille TV-spill fordi samfunnet i mindre grad enn om sommeren forventer at man skal være ute og gjøre ting.

4. Julegodis på tilbud i januar. Jeg elsker marsipan og sjokolade, men kjøper det nesten bare til nedsatt pris fordi jeg er fattig. Og da skal jeg love at jeg til gjengjeld fråtser!

5. Ny sesong av RuPaul's Drag Race, som pleier å ha premiere i januar.

Trettipunktersbloggutfordring #19: ei oppskrift på noe godt

Det er lenge siden sist, jeg er klar over det. Dyrepasserbusinessen min går over all forventning, noe som jo er vel og bra, problemet er jo at jeg er en sånn person som det skal veldig lite til å overvelde. Jeg innser at det er en av de chilleste jobbene det er mulig å ha, og så er ikke heller sjølve jobben den mest krevende biten, men all planlegginga og logistikken i forkant og rundt. Dessuten elsker jeg luftakrobatikk så mye at det innimellom kan være vanskelig å tenke på noe annet, men det gjør meg også såpass sliten at de dagene jeg trener, er dét stort sett det eneste jeg får gjort den dagen.

Nå som jeg er ferdig med å poste Aloha verden, har jeg tenkt å erstatte mine månedlige visitter i memory lane med månedlige svar på tredvepunktersutfordringa jeg begynte på for bokstavelig talt år og dag siden. I dag skal jeg visstnok dele ei oppskrift på noe godt, og jeg elsker å lage mat, men er ikke så veldig flink til å følge oppskrifter. Skal likevel gjøre så godt jeg kan, så velger å dele med dere en av mine signaturretter, som jeg praktisk nok har tenkt å spise til middag seinere i dag, og som jeg ofte lager for å imponere middagsgjester de få gangene jeg har folk på besøk, nemlig shakshuka. Den består av billige og lett tilgjengelige ingredienser, er temmelig sunn og metter godt, og er forholdsvis enkel og kjapp å lage. Husk at alle mål er omtrentlige fordi jeg måler så godt som alt på øyemål. Det er fritt fram å for eksempel opp- eller nedjustere mengden chili og hvitløk for mildere eller hottere smak, og eksperimentere med andre ingredienser (har hørt rykter om at det funker bra å bytte ut paprika med spinat). Min versjon faller nok i en god, gammaldags medium-kategori på spicy-skalaen, og metter to sultne voksne. 

Du trenger:

1 løk

4 – 6 fedd hvitløk

ca. 1 teskje pul biber (tyrkiske tørka chiliflak), eventuelt vanlige tørka chiliflak, eventuelt 1 finhakka fersk chilipepper

ca. 2 teskjeer hele spiskummenfrø, eventuelt knust spisskummen

ca. 1 teskje røkt paprikapulver

1 aubergine

1 paprika

1 boks hakka tomater

1 pakke fetaost

1 skvis sitron

4 egg (ja, jeg har brukt 3 på bildet, tag hva du haver, men 4 egg passer best til to personer)

1 håndfull hakka fersk bladpersille

1 klunk rapsolje 

2 pitabrød

Du gjør:

Aller først må du forsikre deg om at du bruker ei steikepanne som tåler å stå inne i ovnen. Håndtak i plast kan smelte! Sjøl bruker jeg min trofaste steikepanne i støpejern med avtagbart håndtak i tre. Den var dyr, men den er til gjengjeld den eneste panna jeg bruker, og sannsynligvis den eneste panna jeg noen gang kommer til å trenge i mitt liv. 

Aller først setter du steikeovnen på 200 grader over- og undervarme. Sett panna på ei steikeplate, hell i rapsolje, og skru plata på medium varme. Mens olja varmer opp, begynner du å kutte grønnsakene.

Når det gjelder aubergine, er den giftig i rå tilstand. Mange anbefaler å salte den før bruk for å trekke ut bitterstoffer. Sjøl pleier jeg å droppe det, fordi jeg er lat og utålmodig, men til gjengjeld får jeg noen ganger litt magetrøbbel etter å ha spist aubergine. Så hvis du vil gjøre det ordentlig: skjær auberginen i terninger, legg terningene i et dørslag og salt dem godt. Sett dørslaget til avrenning over vasken. Etter omkring tjue minutter skyller du aubergineterningene godt sånn at alt saltet renner vekk, og klapper dem tørre med litt tørkepapir etterpå.

Skjær løken smått og ha den i den varme olja i steikepanna. Den skal steike i en fem minutters tid, du kan finkutte hvitløken i mellomtida. Når løken har blitt blank, har du hvitløken i panna sammen med den. Når hvitløken har blitt gyllen (ikke brun) har du i de tørre krydderne. De skal få steike sammen i noen minutter til det begynner å lukte aromatisk på kjøkkenet ditt. Deretter går auberginen i terninger i panna. Kutt paprika i små biter, ha dem i panna sammen med resten. Dette skal steike sammen mens du rører rundt innimellom til auberginen har blitt mjuk og mørk i fargen. Hvis du vil tilsette ekstra salt kan du gjøre dette nå, men personlig syns jeg fetaosten er salt nok til at jeg ikke trenger noe mer. Hell over boksen med hakka tomater og rør rundt så alle ingrediensene er jevnt fordelt i panna. Vent til det begynner å boble i tomatene, skru deretter varmen på plata ned til lavt. Mens den putrer legger du fetaosten på ei fjøl, skviser litt sitron over den, og moser den med en gaffel. Deretter klatter du fetaosten jevnt over ingrediensene. Rett etterpå klekker du fire egg over fetaosten igjen.

Nå skal hele panna inn i ovnen. Hvor lenge den skal steike, avhenger av hvor godt stekt du liker egga dine. Etter ti minutter har de litt fuktig plomme, etter femten minutter er de harde helt gjennom. Du kan pirke dem i toppen med en gaffel underveis, når den gula hinna er hard, er maten klar. Pitabrøda kan varmes i ovnen sammen med shakshukaen; hvis de er ferske, holder det at de varmes i et par minutter; om de er frosne, trenger de nok fem – sju minutter.

Når eggeplommene er stive og pitabrøde varme, er maten klar. Ta panna ut av ovnen og strø over fersk oppkutta bladpersille før servering.

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:

Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.

Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som Vannfall, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.