Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:

Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.

Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som Vannfall, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

August 2017

Opplevelser: Hundepass. Jordbær i parken med Unn. Kinotur på Cinemateket. Øyafestivalen. Grønlandsūtraen på Nationaltheatret med påfølgende middag på Der Pepper'n Gror. Forlagenes store boksalg, etterfulgt av pizza på Hell's Kitchen. Suspension Sunday. Slippfest for Runa Fjellangers På motorveiene. 

Innkjøp: Det har blitt noen bøker denne måneden. Blir gjerne sånn når det er forlagenes store boksalg og slippfest og sånn.

TV-serie: Har fortsatt i samme sporet som tidligere med Game of Thrones og Twin Peaks, og seriøst, den nyeste episoden av sistnevnte var jo bare helt sinnssyk.



Film: The Evil Dead (hadde faktisk ikke sett originalen fra før, bare oppfølgeren), I Am the Pretty Thing That Lives in the House, Secret Window og Dunkirk. Sistnevnte så jeg i 70mm på Cinemateket – det var stort. Aner ikke åssen det er å se den i digitalt format og standard utsnitt på vanlig kino, men den funker sannsynligvis bra sånn òg. Trur nok også at den kan ses både av folk som vanligvis ikke liker krigsfilmer, og av folk som vanligvis ikke liker filmene til Christopher Nolan – sammenligna med for eksempel Interstellar er den veldig nøktern og ujålete.



Bok: Altså, jeg veit ikke om det er noe vits i å snakke enda mer om Han/Vannfall av Atle Håland, men jeg kan jo sitere det jeg skreiv om dem for litt siden på Facebook:

Jeg elsker enkelheten i dikta, naiviteten i skrivestilen, og melankolien som både er god og vond på samme tid. Disse små diktsamlingene endte til sammen opp med å bli en av mine største leseropplevelser på lenge, og jeg må helt tilbake til 2011 for å komme på ei bok som gjorde like sterkt inntrykk på meg. Og det hele altså uten at det er noe som helst prangende eller påtrengende ved disse dikta; de er tidvis nesten banale, og likevel er det plass til noen av de største og vanskeligste følelsene i dem.

Ellers går det (u)jevnt og trutt framover med Ut og stjæle hester av Per Petterson.

Musikk: Dere, de siste par ukene i august fikk jeg så utrolig hekta på Raga Rockers, såpass at jeg var nødt til å se igjen Mannen som elsket Yngve. Klarte ikke å slutte å danse til Slakt aleine i leiligheten. Digger skjorta til Michael Krohn i denne liveopptredenen fra 1989:

Det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i

(Jeg skal snakke om suspension en dag når jeg bare har fått fordøyd det litt!!)

(Og! En annen ting: noen av bildene av tekst her blir kanskje litt små, men om du trykker på bildene blir de større. Væffal om du sitter på data.)

Så dere. Jeg kjøpte denne her en dag for ikke så lenge siden, og det er altså de to bøkene til Atle Håland, Han og Vannfall, i én utgave. Som dere helt sikkert skjønte ut fra blogginnlegget mitt for ei ukes tid siden, elska jeg Han. Jeg syntes den var fin, melankolsk og vond, og den litt naivistiske skrivestilen appellerte veldig til meg.

Og så leste jeg Vannfall.

Og det er heller ikke så lenge siden jeg leste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Nå er jeg for så vidt klar over at Buzz Aldrin er en roman, altså, og ikke en dokumentar eller noe sånt, men der er det altså en karakter, Anna, som går på et galleri og ser et maleri, et maleri som skal komme til å utløse en psykose hos henne. I lang tid etterpå hallusinerer hun at det står dryppende sjøfolk ved senga hennes og stirrer på henne.

Og det er nok å ta i å kalle det jeg opplevde etter å ha lest Vannfall en psykose, men jeg blei sugd inn i en sykt sær mental tilstand, et slags emosjonelt høl som jeg sist opplevde under sesong tre av Skam, bortsett fra at i Skam ga det på mange måter mening at det var sånn, på grunn av sjølve formatet og alt det der, jeg følte jo at det var jeg som var Isak og at alt skjedde med meg. Så kanskje er det ikke sammenlignbart likevel, kanskje må jeg helt tilbake til da jeg leste Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken mens jeg fortsatt gikk på forfatterstudiet i Bø i 2011.

Og jeg veit ikke, dere, kanskje er det mest fordi jeg er fra et lite sted sjøl, og noen ganger kan jeg ikke forestille meg at noen som har vokst opp i en by i det hele tatt kan forstå denne diktsamlinga på samme måten som meg, bare fordi de ikke fullt ut kan sette seg inn i det farlige ved bygdedyret og alle konsekvensene det har.

Og det er jo litt morsomt, er det ikke, litt komisk med disse menneskene som har levd hele livet sitt på det samme stedet og som blir så ekstremt prega av det, som nesten glemmer verdenen som fins utafor, og som er superdefensive med én gang det dukker opp noe som kan komme til å forandre det de alltid har sett på som sitt og som trygt, og når the calls are coming from inside the house i form av et lokalt utskudd, noen som har vokst opp der i likhet med dem, men som likevel er altfor annerledes, det er da at det kan bli virkelig mørkt. Jeg-et i Vannfall er dette utskuddet, på samme måte som jeg var det, og på mange måter alltid kommer til å være det, i hjembygda mi.

Og dette, herregud, dette! For det er jo akkurat sånn det er! At alle veit, men ingen sier noe, for vi må for guds skyld ikke forstyrre freden, hvis vi bare later som at alt er fint, ignorerer det fæle lenge nok, så vil ingen på utsida merke at vi ikke er det harmoniske samfunnet vi liker å late som at vi er, og da vil jo det i praksis bety at alt er som før, nok en gang. Alt er som før. Ingenting forandres. Alt som før. Dette er sånn vi alltid har gjort det.

Og jeg kom til å tenke på podcasten S-town, som jeg også blei ekstremt fascinert av. Den begynner som ei ganske straight-forward true crime-greie, men utvikler seg til å bli et dypdykk i den merkelige hjernen til denne lille bygdas eget lokale utskudd, som i kraft av å være et oppegående og smart individ på et lite sted ellers befolka av hillbillyer, nettopp blir den rare. Og jeg har ikke lyst til å røpe for mye av S-town, for selvfølgelig vil jeg jo at dere alle skal høre det sjøl, men det lokale utskuddet, John B. McLemore, kom seg aldri vekk, og det gikk ikke bra med ham.

Og så er det jo helt sikkert veldig mange som spør men hvis det var så jævlig å bo i S-town, hvorfor tok han ikke bare bilen og kjørte vekk?

Sjøl kom jeg meg jo på en måte vekk, jeg bor jo i Oslo nå, og jeg-et i Vannfall kom seg på et vis også vekk til slutt, fordi det må man jo for å overleve, samtidig som man aldri kommer seg helt vekk, og kanskje er det nettopp dét dette er:

Denne rastløsheten som er bundet til steder, små steder, de stedene man aldri får unnsluppet helt, de svarte høla, det var denne rastløsheten som kom over meg, trur jeg, etter å ha lest denne diktsamlinga. Den kommer i rykk og i napp, blir aldri helt kvitt den, noen ganger lurer den bare i bakgrunnen, andre ganger tar den nesten fullstendig over styringa. Og så må man bare vekk, men man skjønner at det er midlertidig, for rastløsheten ligger alltid klar og venter, den lar deg aldri slå deg ned ett sted, den gjør at du aldri fikser det:

Og jeg tenker på den fantastiske låta Land Locked Blues av Bright Eyes, og seriøst dere, Conor Oberst er en av vår tids største låtskrivere:



For det er jo akkurat det han snakker om òg, er det ikke? Og kanskje er det ikke eksklusivt for oss som kommer fra små steder, kanskje merker man det uansett, hva veit vel jeg, jeg har jo aldri prøvd å komme fra et stort sted, men denne rastløsheten som på nytt kom over meg etter å ha lest Vannfall, i overskrifta referert til som "det emosjonelle hølet", trur jeg kanskje midlertidig slapp taket etter å ha prøvd ut suspension (John B. McLemore foretrakk blant annet tatoveringer, piercinger og pisking), men kanskje også fordi jeg sannsynligvis snart skal isolere meg for ei stund på ei hytte. Jeg trur det kan bli godt for meg.

Jeg veit ikke om dette engang var en bokomtale.

Unicorn punk

ER JEG IKKE FIN PÅ HÅRET OM DAGEN????

In other news er jeg skikkelig rastløs for tida, og i dag begynte jeg jaggu å skrive dikt igjen. På jobb. Bakpå jobbpapirer. Stappa dem i lomma. Jeg veit ikke om dette blir til noe. 

Og en eller annen gang bør jeg sikkert snakke om det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i, men foreløpig har jeg ikke funnet de riktige orda.