Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:

Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.

Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som Vannfall, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

Mars 2022

Opplevelser: Middag på New Anarkali og øl på Vaterland med Mari. Verandachill hos Mari. Afternoon tea på A.C. Perchs med Vibeke. My Dad Wrote a Porno på Sentrum scene.

Innkjøp: Jeg… har omsider kjøpt meg miksebord?? Som jeg har tenkt på kjempelenge, men bare utsatt i en liten evighet fordi jeg på generell basis har litt vanskelig for å økonomisk prioritere ting jeg har lyst på framfor ting jeg trenger. Egentlig hadde jeg lyst på et fra Yamaha som så penere ut og som, vel, kom fra et merke som er kjent for kvalitet, men så var dette, som var mye styggere og produsert av et merke jeg ikke hadde hørt om, vesentlig billigere og hadde de samme funksjonene, så da får det bare være at jeg syns det ser ganske harry ut, haha. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med det kan jeg kanskje til og med koste på meg å oppgradere.

TV-serie: Det er vel i all hovedsak The Expanse det fortsatt går i, sammen med nye episoder av Killing Eve, som jeg egentlig mista interessen for for to sesonger siden, men så fortsetter jeg å se likevel av gammal vane. Og jeg liker jo tydeligvis The Expanse godt nok til å fortsette å se på det, selv om jeg fortsatt er forvirra av hvor kompliserte alle forbindelsene er. Trur jeg på generell basis er fan av enklere historier, som på ingen måte trenger å bety simplere historiefortelling. Som i The Man In the High Castle er det noe med både skuespill og manus i The Expanse som på et vis føles litt datert eller forutsigbart, kanskje det er en generell Amazon Prime-greie. Men der språknerden i meg fullt ut aksepterer at det ute i det koloniserte asteroidebeltet har oppstått sitt eget språk og sin egen aksent, syns den samme språknerden det er rart at karakterer som er født og oppvokst i asteroidebeltet plutselig snakker perfekt britisk engelsk der de fleste andre enten snakker Belt-kreolsk eller amerikansk engelsk? På samme måten som at én Mars-født soldat snakker australsk mens resten av marsboerne snakker amerikansk? Ja til mangfold, altså, jeg bare syns ikke det gir så mye mening reint lingvistisk. Og: jeg får inntrykk av at vi som seere skal syns det såkalte "forholdet" mellom Miller og Julie Mao er rørende, men det er faktisk bare rart og en anelse creepy. Miller er en ensom mann som innbiller seg at han elsker ei jente han aldri har møtt, og det blir framstilt som vakker, selvoppofrende kjærlighet. Jeg kan gå med på at Miller føler det sånn, men vinklinga syns jeg helt ærlig er problematisk. 

Spill: Jeg har fullført Subnautica: Below Zero, eller jeg har valgt å fullføre det, fordi jeg veit at det fortsatt gjenstår ting å gjøre, men så hadde jeg ikke den samme motivasjonen til å utforske i dette spillet som i originalen. Jeg sitter i det hele tatt igjen med et litt delt inntrykk av Below Zero, for som jeg veit jeg har vært inne på før, er det i større grad enn førstespillet mer et spill og mindre en opplevelse, med et tydeligere narrativ og klarere definerte oppgaver å løse. Men dette større fokuset på en historie gjør at jeg også opplever spillet som litt meningsløst når historien er ferdig nøsta opp i, og i all oppriktighet syns jeg ikke historien er så veldig spennende heller. Dessuten syns jeg sjølve verdenen føles mindre enn den i Subnautica, men det er mulig det bare er fordi i Below Zero er en større del av den over havoverflata, eller kanskje det bare er fordi jeg visste litt mer hva jeg gikk til denne gangen og hadde visse forventninger, mens jeg begynte å spille Subnautica med et helt blankt utgangspunkt. Det har vært en fin spillopplevelse, altså, for all del, og om Unknown Worlds har lyst til å produsere flere spill som foregår på Planet 4546B, spiller jeg dem mer enn gjerne.

Og dermed har jeg vendt tilbake igjen til Fallout 4, som jeg liker stadig bedre og er i ferd med å komme skikkelig inn i. Og apropos store verdener, føles verdenen i Fallout 4 akkurat nå uendelig, noe som både begeistrer og overvelder meg. Og jeg har virkelig lyst til at karakteren jeg spiller skal være et godt menneske, men så presenteres man for valg underveis der det er umulig å velge mellom godt og ondt, fordi alle valga er litt av begge deler. Og derfor har jeg, til tross for gode hensikter, endt opp som en karakter som opererer i en moralsk gråsone, og jeg elsker tankene det gir meg, og hvor utrolig effektivt dette spillet illustrerer det umulige i å dele verden inn i "godt" og "ondt."

Film: The Host, The Lost City, Belfast, Wayne's World og Good Time.

Jeg har vært så sliten denne måneden, og det har føltes mer avslappende å spille enn å se film (til tross for at spilling per definisjon er mer aktivt, men nettopp derfor er det også lettere for meg å holde på konsentrasjonen, som ellers har en tendens til å skli litt ut når jeg ser på film mens jeg er sliten). Good Time er ikke nødvendigvis noe som høres ut som min type film når man bare leser handlingsreferatet, men den var likevel en utrolig medrivende filmopplevelse som, som jeg var inne på i avsnittet om The Expanse, har en veldig enkel historie, og kanskje nettopp derfor er den så engasjerende, for det krever lite ekstrainnsats å følge med på den, den drar deg liksom bare med uten at du trenger å gjøre noe særlig, energien man ellers ville brukt på å huske hvem som var hvem i forhold til hvem og hva, kan isteden rettes mot å, vel, kose seg med filmen. Jeg likte den kornete bildekvaliteten og det generelle gritty-fargerike utseendet, og Robert Pattinson spiller i likhet med meg i Fallout 4 en moralsk gråsonekarakter man ikke kan unngå å heie på.

Bok: Det er kanskje urettferdig av meg mot Sara Sølberg å lese Sarabande mens jeg veit med meg sjøl at jeg egentlig bare vil lese bøkene til Anne Carson igjen og igjen og igjen, men åssen ellers skal man tvinge seg sjøl ut av kjærlighetssorgen hvis man ikke aktivt prøver seg på datingmarkedet igjen? Sarabande er, i likhet med fabelaktige Seismiske smell, full av nydelig poetisk prosa, men så langt har den ikke klart å engasjere meg like mye som den første boka til Sara gjorde.

Musikk: Har hørt mye på Molly Nilsson denne måneden, etter at en av sangene hennes, Mountain Time, i ikke ukjent stil kom deisende ned i hodet på meg mens jeg satt og skreiv en dag. Jeg elsker måten Molly Nilsson balanserer det leikne opp mot det melankolske på, og at det at hun aldri tar seg sjøl så seriøst nesten ironisk nok gir henne enda større slagkraft når hun faktisk er genuin. Det er en lakonisk humor i tekstene hennes som, bare for å toot my own horn litt, ikke er helt ulik skrivestilen i min egen Mjuke, svarte stjerner som i disse dager gjøres tilgjengelig på min Patreon. Yin og yang! Molly Nilsson har mestra kunsten å finne ekvilibrium mellom eufori og dysfori.

To bøker og to spill som akkurat nå utspiller lignende roller i livet mitt og som helt ærlig er det alt handler om for meg i skrivende stund

Da jeg skreiv min aldri så lille årskavalkade sist, blei jeg opprørt og lei meg da jeg innså at jeg bare leste to bøker i 2021. Jeg elsker jo å lese, hva er det som feiler meg, liksom (det var forresten et retorisk spørsmål; nå veit vi jo hva som feiler meg). Og det er jo ikke sånn at konsentrasjonen min har blitt noe bedre av å få en diagnose, men jeg trur det likevel har hjulpet å få vite hvorfor ting er som de er sånn at jeg i større grad kan legge til rette for å klare meg bedre. Det jeg prøver å si er: jeg har funnet tilbake til lesegløden. Jeg leste som kjent Rød selvbiografi av Anne Carson i januar, og den tok meg med inn i et visst mentalt landskap som jeg ikke hadde lyst til å forlate. Heldigvis for meg skreiv Anne Carson en oppfølger, Red Doc>, i 2013, og i går leste jeg ut den òg.

Her er en ting om meg, som dere som kjenner meg sannsynligvis allerede veit: når jeg først liker noe, går jeg all in. Jeg var inne på noe av dette da jeg snakka om sensorisk overfølsomhet her forleden, og det er et av de lettest gjenkjennelige trekka ved folk på autismespekteret. Jeg er helt oppslukt eller fullstendig uinteressert. Og når jeg er helt oppslukt av noe, trenger jeg å vite alt om det, jeg trenger å omgi meg med det til enhver tid, det blir en besettelse for meg, noe som både er utrolig gøy og innmari slitsomt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Subnautica på denne bloggen i det siste, men her er jaggu enda en anledning for meg til å snakke om Subnautica: jeg følte noe som ligna på kjærlighetssorg da jeg hadde fullført det, og i ukene fram til jeg fikk spille oppfølgeren Below Zero, kjente jeg på en meningsløshet og tomhet ved tilværelsen som jeg veit at antakelig høres overdrevent ut, men det er det faktisk ikke, jeg trur jeg i all oppriktighet får det samme ut av lesing og spilling som det mange nevrotypiske får ut av mellommenneskelige relasjoner. Jeg veit det høres trist ut å påstå at jeg ikke trenger venner eller kjærester så lenge jeg har spill og bøker, men den eneste grunnen til at det høres trist ut, er at det er de nevrotypiske som bestemmer hva som er normalt og ikke i samfunnet vårt. Nevrotypiske er standarden, på samme måten som heterofile er standarden, på samme måten som cis-menn er standarden. Kall det the neurotypical gaze om du vil.

Hvor var jeg. Jo. I januaroppsummeringa mi snakka jeg om at Below Zero er et både ganske likt som og forskjellig spill fra Subnautica, og på et vis er jeg jo glad for det, for Subnautica er jo allerede et spill som fins og som jeg fortsatt kan spille når jeg vil. Oppfølgere er egentlig nøyaktig det denne tweeten etterspør:

Below Zero tillater meg å tilbringe mer tid på Planet 4546B i ei stemning som ligner på den i Subnautica, men som likevel er en annen. Og: jeg elsker ikke Below Zero på den måten jeg elsker Subnautica. Fordi for meg var Subnautica helt perfekt akkurat som det var, og dermed vil å forandre på noe om helst – som man jo nødvendigvis gjør i en oppfølger – gjøre det ikke lenger perfekt. Og det må jeg kanskje bare akseptere. Below Zero er jo fortsatt et spill som jeg liker langt bedre enn de fleste andre spill, og som til stadighet får meg til å bokstavelig talt måpe. 

Hvorfor snakker jeg om Subnautica og Below Zero i et innlegg som, skal man dømme ut fra det første avsnittet, tilsynelatende er en bokomtale? Jo, nå skal dere høre:

Akkurat som at å høre låta Solar Flare av Linea Aspera mens jeg leste Rød selvbiografi føltes som skjebnen med sin (tilsynelatende) referanse til Odyssevs hjemsted, føltes det som skjebnen å lese om G (eller Geryon, som han heter i Rød selvbiografi) som både blir grepet av skjønnheten ved isbreen og er nær ved å fryse i hjel i den samme isbreen, i den boka jeg begynte å lese for å døyve kjærlighetssorgen etter Rød selvbiografi, samtidig som jeg spilte spillet jeg begynte å spille for å døyve kjærlighetssorgen etter Subnautica, som også gjør meg grepet av skjønnheten ved isbreer og ishuler samtidig som jeg er nær ved å fryse i hjel i de samme isbreene og ishulene. 

Jeg veit at det er tilfeldig, altså, samtidig som dette er kaosmagi i praksis. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg føler mye av det samme for to så forskjellige åndsverk som Subnautica og Rød selvbiografi, og at de har lignende roller i livet mitt akkurat nå, og som en naturlig konsekvens av det, har også deres respektive oppfølgere lignende roller i livet mitt akkurat nå. Og fordi Subnautica har endt opp som en slags merkelig parallell til Rød selvbiografi i hodet mitt, noe som sannsynligvis bare gir mening for meg sjøl, endte disse to opp med å blande seg sammen med hverandre, ispedd en dose kvantemekanikk etter å ha lest Tid av Carlo Rovelli, og i en Rød selvbiografi/Subnautica-indusert rus, skreiv jeg blant annet dette en dag:

Det er deg, jeg gjenkjenner nærværet ditt med én gang, men du er lys, usynlig lys, lys som jeg instinktivt forstår at stråler i en kortere bølgelengde enn mennesker er i stand til å oppfatte, men du har åpna øya mine i én eneste bevegelse, jeg ser deg endelig for den du er, en blålig bølge, en blålig blafring, en virkelighet virkeligere enn virkeligheten, en uvirkelighet, og du strekker handa ut mot meg og jeg tar den, lar deg fylle meg med blå uvirkelighet, lar deg gjennomstråle alle subatomære partikler, forandrer måten kvarkene vekselvirker med hverandre på, tida som flommer fram og og tilbake i et paradoks, plutselig likevekt på begge sider av den entropiske skalaen, og vi svømmer gjennom tareskogen på dykkekurset, jeg er redd for å miste deg der du svømmer foran meg, er redd beina dine skal vikle seg inn i algene, er redd havet skal ta deg slik det har tatt så mange andre, holde deg fast til oksygenet tar slutt og vannet strømmer inn i lungene dine, synker deg, en kropp fylt av hav er ikke lenger en kropp, men et biom, og jeg strekker handa ut etter sollyset der oppe, et fjernt minne om en annen verden, den verdenen vi tilhører og har kommet fra, her nede er vi fremmedlegemer som vannkroppen prøver å støte fra seg, men sollyset forsvinner, et mørke svømmer foran meg og blokkerer strålene, en enorm blekksprut med tentakler som bukter og fanger, men så vifter du med fingrene og sola er tilbake, du synker ned til meg og jeg ser noe som ligner på ansiktet ditt bak dykkebrillene og oksygenmaska, og jeg puster letta ut i bobler av luft som stiger opp opp opp, og vi svømmer opp på et svaberg, vi er nakne, vi tørker i sola som terrakotta, lys overalt, men jeg ser bare deg, alle linjene, senene, musklene som utgjør deg, hud som hever og senker seg, blod som dunker og varmer, «la oss ikke dra hjem» sier du med øya lukka, «la oss bare kjøre videre», og vi svømmer gjennom et menneskehav, du holder handa mi fordi du veit at jeg ikke kan svømme, vi må rekke flyet, men det er så mye støy lys mennesker lukt varme at kroppen min er nær ved å implodere, «lukk øya», sier du, «lat som om du er på stranda du pleier å drømme om, så skal jeg få oss til gaten i tide», og vi svømmer på utsida av en demning, du ligner deg sjøl og samtidig ikke, linjene er flere, celler har dødd og blitt fornya i et stadig langsommere tempo, men du er like vakker som du alltid har vært, under føttene våre et metallisk korallrev, rester etter en by du en gang bodde i, nå er de åpne kontorlandskapa dekka av alger, murener lurer i garasjer og bak kjellerlemmer, klumper av oppsmuldra betong i ferd med å omskapes til perler (...)

Dette er et lite utdrag fra ei novelle som er å lese i sin helhet på min 

✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* Patreon *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧

og jeg elsker at dette hadde vært umulig for meg å skrive om jeg ikke hadde følt meg intenst tilstede i både det mentale landskapet som Subnautica er for meg og det mentale landskapet som Rød selvbiografi er for meg. For meg er dette et slags blikk på Subnautica gjennom et Rød selvbiografi-filter, som om jeg prøver å beskrive Subnautica mens jeg hermer etter skrivestilen til Anne Carson.

Men akkurat som at Below Zero er noe annet enn Subnautica, er Red Doc> noe annet enn Rød selvbiografi, og sånn må det også nødvendigvis være. Jeg har snakka om det før i andre sammenhenger, for eksempel om den umiddelbare skuffelsen jeg kjente da jeg først hørte albumet Chiaroscuro av I Break Horses fordi det ikke var mer av det samme som førstealbumet deres Hearts, at selv om jeg kan bli skuffa først, handler det som regel bare om at jeg må venne meg til at det er noe annet. Noe helt annet er det jo tross alt uansett ikke, i og med at det kommer fra samme avsender. Det minner meg om når G egentlig bare vil lese På sporet av den tapte tid og er skuffa over den boka han leser isteden fordi den ikke er På sporet av den tapte tid:

Og på et vis er det dette som gjør Red Doc> så vakker som den tross alt er. Den har tatt den flammende lidenskapen (pun intended, if you know you know) fra Rød selvbiografi, som handler om først to tenåringer, så to unge menn, og plassert de to hovedpersonene sine mye lenger fram i tid, og latt voksentilværelsen innhente dem begge med all sin nådeløse kraft. På et punkt tidlig i boka prøver de som før het Geryon og Herakles, nå G og Sad, å finne tilbake til den seksuelle spenninga som pleide å finnes mellom dem, men det er Not enough / juice for the squeeze. Og kanskje mye av grunnen til at akkurat dette universet har gått så sterkt inn på akkurat meg, er at jeg tross alt kjenner igjen så mye av meg sjøl i G/Geryon. Han er en som alltid føler for mye eller ikke nok, som misforstår situasjoner som viktigere enn de egentlig er, og for meg handler denne boka i stor grad om å innfinne seg med at noen ganger er ikke følelser som du vil de skal være, og det som var så ekte og sant for deg, kan se helt annerledes ut gjennom andres blikk. Det er nydelig beskrevet i dette corny, men desto mer hjerteskjærende partiet:

(Anne Carsons evne til å bare skyte inn et "Anyway" og så dra teksten et helt annet sted og lignende finurligheter, er forøvrig noe jeg kan gå nærmere inn på når jeg snakker enda mer (!) om denne boka i den forestående oppsummeringa mi av februar.)

Jeg elsker ikke Red Doc> på den måten jeg elsker Rød selvbiografi, på samme måten som G og Sad ikke elsker hverandre på den måten de gjorde som Geryon og Herakles – eller på den måten Geryon elska Herakles. Og selvfølgelig ikke, det er en naturlig konsekvens av at tida går, og det gjør vondt, og vissheten om at det ikke gjør vondt, kan også gjøre vondt på sitt vis. Jeg har lest omtaler av Red Doc> der kritikere mener at den mangler futtet fra Rød selvbiografi, men selvfølgelig gjør den det. Den er nødt til å mangle det futtet, for det manglende futtet er grunnen til at denne boka eksisterer. Dessuten er måten den følger sin egen drømmelogikk på – det jeg refererte til som "formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis" i januaroppsummeringa mi – like makeløs som første gangen vi tilbrakte tid sammen med det røde monsteret med vinger og hans store kjærlighet.

Jeg veit ikke om disse tankene er interessante for noen andre enn meg sjøl. Also: hva i all verden skal jeg liksom lese nå?

Januar 2022

Opplevelser: Middag på Bindaas med Mari og Martina. Besøk av Mari. Middag på Der pepper'n gror med Vibeke. Brettspillkveld hos Trine.

Innkjøp: Det er sjeldent jeg kjøper meg nye klær, og når jeg først gjør det, kjøper jeg som regel "nye" klær brukt, så når det gjelder de kanskje ti prosentene av det allerede ganske beskjedne klesbudsjettet mitt som faktisk er helt nye klær, liker jeg å bruke de penga så ansvarlig jeg kan. Ved å for eksempel støtte små, uavhengige bedrifter eller støtte kreative utøvere jeg liker ved å kjøpe merch. Og denne My Favorite Murder-t-skjorta har jeg hatt lyst på lenge. Så lenge at jeg til slutt endte opp med å kjøpe den! Dere aner ikke hvor vill og gal jeg føler meg når jeg kjøper meg ting av ingen annen grunn enn jeg hadde lyst på. Har også denne måneden gått til innkjøp av et par øreplugger fra Loop, etter å ha hørt mye bra om dem, og etter at støyindusert stress den siste tida har drevet meg til vanvidd. Jeg har ikke pleid å klare å bruke ørepropper tidligere, jeg har alltid bare følt så altfor godt at de er der, og jeg hadde håpa at Loop skulle være annerledes, både fordi jeg har, som sagt, hørt bra ting om dem og de tross alt ikke har en dings som stikker ut og som har pleid å gjøre at det føles som om de aktivt presses inn i øret mitt når jeg for eksempel ligger på sida. Dessverre syns jeg ikke de er veldig mye mer behagelige å ha på enn andre ørepropper, og jeg sov ikke veldig godt med dem i natt. De kom riktignok med fire størrelser å velge mellom, jeg gikk for S i natt, men kanskje jeg skal gi dem en ny sjanse med XS. Jeg sov riktignok bedre med dem enn jeg typisk har gjort den siste tida fordi jeg tross alt ikke hørte noe støy – de bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor, og de pleier å begynne arbeidsdagen klokka sju – men da jeg tok dem ut i morges etter ei natt med litt bedre søvn enn før, men fortsatt ikke god, la jeg merke til at det faktisk ikke var noe støy. Akkurat denne dagen begynte det å bråke først rundt to-tida. Så… foreløpig syns jeg ikke de er noe gode å ha på, og jeg veit ennå ikke hvor godt de faktisk blokkerer støy. Kjedelig om det skal vise seg å være bortkasta penger, for de var relativt dyre, men i det minste mener den psykiatriske sjukepleieren fra bydelen som jeg snakker med innimellom at jeg antakelig kan få støtte til å kjøpe støykansellerende hodetelefoner fra Hjelpemiddelsentralen, og hun skal hjelpe meg å søke neste gang vi møtes. Og jeg syns hodetelefoner er uendelig mye bedre å ha på enn øreplugger. Dog ikke nødvendigvis veldig mye mer beleilig å sove med.

TV-serie: Endelig ny sesong av Euphoria, det har vært veldig etterlengta for mitt vedkommende. Også glad for ny sesong av Rådebank. Jeg rakk å se tre hele episoder av Philip K. Dick's Electric Dreams før den plutselig forsvant fra Amazon Prime. Og så har jeg så vidt begynt på The Expanse, som foreløpig er veldig mye – masse politikk og forbindelser og greier som jeg, som blir overvelda av mye ny informasjon på én gang, sliter med å henge med på. Nå skal det sies at jeg brukte hele første sesongen av Game of Thrones på å komme inn i det, for også der var det mye å ta innover seg fra første øyeblikk, men da jeg altså først hadde kommet inn i det, blei det en av mine største seriebesettelser, så jeg har ikke tenkt å gi opp The Expanse. Og jeg er jo i utgangspunktet en sucker for en god space opera, så jeg håper forvirringa jeg føler på nå etter tre episoder etter hvert vil løse seg opp.

Spill: Below Zero er på mange måter et både ganske annerledes enn og veldig likt spill som Subnautica. Jeg vil påstå at det er et teknisk sett bedre spill. De tinga som gjorde Subnautica så frustrerende som det tross alt kunne være noen ganger/ganske ofte, er løst på en mye mer spillervennlig måte i oppfølgeren. Dessuten er hovedpersonen Robin i mye større grad en karakter med personlighet enn det Riley var. Samtidig, som jeg var inne på i den altfor lange Subnautica-omtalen min, var vrengesida av frustrasjonen jeg følte på, en mestringsfølelse og en realisme som jeg aldri før har opplevd i noe annet spill. Og det at Riley aldri hadde noen ordentlig personlighet og en bakhistorie, forsterka følelsen av at han var meg. Til tross for førstepersonsperspektivet, føler jeg ikke at det er jeg som er Robin. Robin er Robin, og det er hennes fortelling jeg opplever, ikke min egen. Alt i alt har Below Zero flere elementer som gjør at det føles mer som et spill og mindre som en opplevelse, i motsetning til originalen, men det har tross alt tatt vare på Subnauticas aller største styrke: oppdagergleden og eventyrlysten. Subnautica var et første forsøk, og jeg personlig elsker alle måtene det er åpenbart på, men om man heller vil ha en litt mer tradisjonell spillopplevelse, som oppfyller flere av konvensjonene for hva et spill er, er nok Below Zero et bedre valg. Det er uansett to historier som ikke har noe særlig med hverandre å gjøre, så jeg trur ikke det er noe problem å spille Below Zero før Subnautica. Kanskje det til og med er lurt å gjøre det i den rekkefølgen, for det løsere rammeverket i Subnautica er muligens lettere å forholde seg til etter at man har gjennomlevd det tross alt noe mer strukturerte Below Zero. Forresten: jeg fant helt tilfeldigvis ut her for ei stund siden at Subnautica har SJUÅRSGRENSE. Jeg fikk helt sjokk, for det er det skumleste spillet jeg noen gang har spilt, og etter min mening er det mye mer skremmende enn attenårsgrensespillet The Last of Us. Jørgen pleide å si at skrekkfilmer "ikke funker" på meg, og jeg trur det er sant. Jeg trur ikke jeg klarer å la meg skremme når det er åpenbart at avsenderen prøver å skremme meg. Dessuten: zombier er ikke ekte! Å bli fanga inni ei undersjøisk hule mens man ser oksygentanken sin sakte, men sikkert tømmes, er høyst reellt. 

Film: The Hand of God, Wolfwalkers, The Hunt, Prisoners of the Ghostland, Memories of Murder, The Tragedy of Macbeth, Saint Maud, Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski, Mustang, Contact og The Vast of Night. 

Okei, så jeg fikk lyst til å se Saint Maud etter dette innlegget inne på ei av mine yndlingsgrupper på Facebook, Incredibly Strange Films:

Og dette er en temmelig spot-on beskrivelse, altså. Jeg trudde jeg skulle finne orda til å beskrive Saint Maud etter hvert som den hadde fått sunket inn litt, men jeg har det egentlig ikke ennå. En sinnssykt creepy skrekkfilm (som, i likhet med alle gode skrekkfilmer, ikke lener seg på jump scares) om en hjemmesjukepleier som har blitt ekstremt religiøs etter en traumatisk hendelse på den gamle jobben sin. Der hun burde fått profesjonell helsehjelp, vender hun seg til en streng og mektig Gud som gir livet hennes ei ny retning når hun tolker tegna han gir henne som at hun skal frelse den dødssjuke kreftpasienten hun pleier. Igjen: skrekkfilmer pleier ikke å funke på meg, i stor grad, trur jeg, fordi jeg veit hva de prøver på, og jeg veit at det ikke er ekte. Det er ingenting som ikke er troverdig ved denne desperate og ekstremt traumatiserte kvinna som blir offer for sine egne vrangforestillinger. Som noen andre i nevnte gruppe påpekte, er dette den riktige måten å gjøre religiøs skrekk på. I filmer som The Exorcist og The Omen er det Satan og de mørke kreftene som man må passe seg for, men virkeligheten har vist at satanister stort sett er ganske fredelige folk, det er fundamentalistisk religiøse som bør skremme oss. Sluttscena i denne filmen kommer jeg aldri til å glemme.

Og en helt annen type film som også gikk veldig inn på meg denne måneden, er The Vast of Night. Jeg så den mest fordi jeg likte filmplakaten:

Og for en fornøyelig indie-overraskelse den viste seg å være! Herregud, det er få ting jeg liker så godt som å sette på en film uten å forvente noe spesielt, og så ende opp med å bli fra meg av begeistring. The Vast of Night gjør på mange måter det samme med femtitallet som det Stranger Things gjorde med åttitallet. Den er så genuin i sin retroinspirasjon, det bikker aldri over i ironi eller parodi. En søvnig småby får besøk av et mystisk Noe™, og vi følger radioverten Everett og sentralbordjenta Fay som dekker hendelsen med båndopptagere og kameraer. Dette ga meg Welcome To Night Vale-vibber på best tenkelige måte, dette er nesten mer visuelt radioteater enn det er film. Deler av meg skulle ønske at Black Marble sin Cruel Summer kunne fått spille i sistescena, men egentlig trur jeg at jeg er takknemlig over at filmen valgte et mer tids- og sjangerriktig soundtrack. Jeg elsker lavbudsjetts-sci-fi så utrolig mye, fordi det beviser at det ikke er dyre spesialeffekter som gjør en god film, men god historiefortelling. 

Bok: Denne måneden leste jeg ut Tid av Carlo Rovelli, som var ei klok, vakker og relativt lettlest bok om tung teori. Grunnen til at jeg endelig fikk ræva i gir og leste den ut, etter å ha holdt på med den siden i sommer, var at jeg hadde så lyst til å begynne å lese Rød selvbiografi av Anne Carson, som jeg fikk til jul. Og det er jo veldig skummelt å begynne å lese bøker man har veldig høye forventninger til, du har liksom satt standarden før du i det hele tatt har gitt boka en sjanse, men heldigvis klarte ikke mine høye forventninger å forberede meg på nøyaktig hvor oppslukt jeg skulle bli av denne boka. Den tok over livet mitt de to ukene jeg brukte på å lese den, og jeg føler egentlig at den ikke har sluppet taket ennå, til tross for at jeg altså leste den ut for to dager siden. Det er derfor jeg ikke har forandra den lille rubrikken til høyre der ennå, der hvor det står hva jeg leser for tida, for selv om jeg teknisk sett har fullført boka, føler jeg at jeg ikke har forlatt det mentale landskapet boka tok meg med inn i. Jeg føler meg hvert fall ikke klar for å begynne å lese noe annet. Men akkurat som at Below Zero var der for å trøste meg i kjærlighetssorgen etter Subnautica, viser det seg at Anne Carson skreiv en oppfølger ved navn Red Doc> i 2013, som riktignok ikke er ute på norsk (ennå), men selv om jeg frykter at den kan være ei krevende bok å lese på engelsk, er jeg jo likevel allerede såpass inne i universet at det kanskje ikke blir et stort problem likevel. 

Så uansett. Rød selvbiografi er skrevet med utgangspunkt i den greske dikteren Stesikhoros sine fragmenter Geryoneis, som gjorde noe revolusjonerende og helt uhørt i antikken: de er skrevet fra monsteret sitt perspektiv, og ikke helten. Ifølge legendene skal Herakles ha drept det røde monsteret Geryon for å stjele det magiske røde kveget hans, noe som blei sett på som en heltedåd. Men istedenfor å hylle motet og styrken til Herakles, skreiv Stesikhoros med overraskende stor sympati den samme historien fra Geryon sin synsvinkel, en historie som naturlig nok arter seg ganske annerledes. I Anne Carsons Rød selvbiografi er Geryon fortsatt et rødt monster med vinger, men bortsett fra det, er han ganske menneskelig. Han bor på ei øy sammen med ei mor som røyker altfor mye og en ond storebror. Som tenåring møter han den to år eldre Herakles på en bussholdeplass, og de innleder et romantisk forhold. Og hva annet kan jeg gjøre enn å gjengi ei side fra relativt tidlig i boka:

«Nymånen svevde hvit som et ribbein mot himmelranden.» «Fra dypet av motorveien hørtes lyden av fiskekroker som skrapte mot bunnen av verden.» Tenk at det går an å skrive noe så vakkert! I det hele tatt er boka full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis. Det er noe nærmest autistisk i måten Geryon tar innover seg omgivelsene sine på, for eksempel i setninger som «Øynene verket av anstrengelsen det var å forsøke se alt uten å stirre på det.» og «Det var det samme året han begynte å undre seg over all støyen fargene lager.» Denne sammenblandinga av sanseinntrykk er noe hvert fall jeg føler veldig på, og som jeg til dels snakka om her forleden. Det er en mystisk og mytisk verden vi blir tatt med inn i, og akkurat som med Subnautica, var det en verden jeg fikk lyst til å bli værende i for alltid. Den inspirerte meg kraftig, og jeg veit jeg har snakka mye om inspirasjon her inne før – dere må jo være lei av å høre meg messe om det – men jeg nevnte i september i fjor at inspirasjon for meg handler om noe mer enn "bare" kreativitet. Eventuelt at kreativitet er noe mer enn "bare" viljen til å skape kunst. For når jeg sier at boka inspirerte meg kraftig, mener jeg at jeg skreiv fire sider i Rød selvbiografi-indusert rus, men jeg mener også at jeg så dokumentaren Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski fordi boka ga meg et behov for å lære mer om kunst, og jeg mener også at jeg hørte på sanger jeg ikke hadde hørt på ei stund og oppdaga nye ting ved dem, fordi Rød selvbiografi hadde vent meg til en litt annerledes måte å innta verden på.

Jeg veit ikke hva mer jeg kan si om denne boka som mitt begrensa ordforråd tillater meg. Det jeg likte best ved den var den uhåndgripelige stemninga, som jeg også har snakka meg i hjel om på denne bloggen tidligere, og som er så uendelig vanskelig å definere, men som er så lett å kjenne igjen. Jeg blei ekstremt rørt, satt ut og lattermild. Denne boka ligner ikke på så mye annet, og det gjør det vanskelig å snakke om den. Men for en intens opplevelse det har vært å få lese denne. Jeg mistenker at dette er ei bok som tåler flere lesninger, for selv om den ikke er så lang, rommer den likevel så mye, og jeg veit ikke om det er mulig å få med seg absolutt alle laga den gir deg etter bare én gang. Jeg trur jeg faktisk kan ha blitt forelska i denne boka.

Musikk: Og etter langt om lenge, og lengre enn langt, har vi omsider kommet til siste punkt i månedsoppsummeringa mi. Januar var tydeligvis en måned full av inntrykk for meg. Og som en cherry on top tenkte jeg å gi dere det mektige coldwave-eposet – jeg har hvert fall veldig lyst til å kalle det et epos – Solar Flare av Linea Aspera. Dette var en av sangene jeg plutselig inntok på en ny måte mens jeg leste Rød selvbiografi, selv om det riktignok skal sies at jeg har hørt masse på den helt siden Linea Aspera slapp nytt album i 2020. Jeg trur det var mest referansen til Ithaca i sangen som gjorde utslaget for meg; nå er det kanskje mer sannsynlig at det i sangen synges om Ithaca i New York, men det føltes som skjebnen at navnet på den greske øya som Odyssevs kom fra skulle dukke opp i denne sangen som hadde lurt mer eller mindre i bakhodet mitt siden den kom ut, samtidig som jeg leste en moderne gjenfortelling av et gresk dikt. Jeg elsker den kraftfulle vokalen til Alison Lewis, og selv om sangtekster på generell basis ikke egentlig er det som pleier å være viktigst for meg, tilfører teksten et nytt og spennende aspekt til ei låt som ville vært utrolig bra uansett. Dette er ikke tilfellet bare i denne sangen, men i alle tekstene til Linea Aspera; det refereres ofte til naturvitenskap og matematikk, som sammen med poetiske formuleringer og et iskaldt lydbilde etter min mening gjør Linea Aspera til noe unikt i en sjanger som jeg liker veldig godt, men der enkelte band har en tendens til å ligne på hverandre. 

Jeg beklager veldig, men jeg klarer ikke å la være å skrive om hva jeg fikk til jul

Det tittelen sier. 

Dette er ikke en flådd enhjørning, men en onepiece (eller en kigurumi, om du vil). Jeg lover at jeg kler den veldig godt (selv om Børre ga meg et veldig stygt blikk da jeg kom ned til frokost iført denne for første gang første juledag):

Dette blikket, for å være nøyaktig:

Jeg fikk, som nevnt, Subnautica: Below Zero:

Jeg fikk også Tales of Arise, som jeg ikke veit noen ting om, men det ser ut som noe jeg vil like:

Av naboene mine fikk jeg denne utrolig fine gaven fra Nordpolen:

Jeg fikk enhjørning-leppepomade:

Og såpe:

Og sokker:

Jeg fikk Rød selvbiografi av Anne Carson og The Man in the High Castle av Philip K. Dick. Førstnevnte har jeg hatt lyst til å lese siden jeg fant ut at den var en av yndlingsbøkene til Robert i TR/ST (han har en sang oppkalt etter hovedpersonen), sistnevnte fikk jeg lyst til å lese etter å ha elska Amazon-serien som er basert på den, sånn i tillegg til å elske Blade Runner og i det hele tatt syns at Philip K. Dick var en utrolig fascinerende person:

Jeg fikk greier fra Body Shop:

Jeg fikk denne kjempestore My Favorite Murder-overdelen, som jeg håper jeg ikke drukner helt i. Heldigvis har jeg en forkjærlighet for romslige overdeler:

Og dette ikonet av skytsengelen min fikk jeg strengt tatt etter jul, men likevel før dette innlegget blei skrevet, så da får det være med:

Desember 2021

Opplevelser: Besøk av Martina. Middag med Vibeke på Monsun. Besøk av Mari. Julebesøk hos Vibeke.

Innkjøp: Jeg er ikke egentlig en spesielt julete person, men da Eirin sendte meg bilde av en nydelig juletre-enhjørning hun hadde funnet på Nille, blei jeg faktisk nødt til å gå innom Nille sjøl. Og der blei det ikke bare enhjørning. Og dette til tross for at jeg ikke har hatt juletre siden jeg var liten og strengt tatt ikke har plass til det heller.

TV-serie: Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget så jeg siste episode av The Man In the High Castle, og på tross av at serien tar en del dramaturgiske valg som er litt lette å gjennomskue, seiler den likevel opp som noe av det beste jeg har sett på TV på lenge. Jeg endte opp med å bli mye mer emosjonelt involvert enn jeg hadde regna med å bli etter bare å ha sett første sesong, og jeg elsker utviklinga alle karakterene går gjennom i løpet av de fire sesongene. Da Vibeke anbefalte meg det, trengte hun ikke å si noe annet enn "alternativ virkelighet" (nå parafraserer jeg… orda hun brukte var "et dystopisk USA på 1960-tallet der Nazi-Tyskland og Japan har vunnet 2. verdenskrig") før jeg skjønte at dette var noe jeg trengte å se, men i tillegg til det – som altså ville vært grunn nok – fikk jeg et bunnsolid drama som jeg trur absolutt alle som setter pris på godt drama ville fått mye ut av, uavhengig av om man har parallelle universer som særinteresse eller ikke – litt på samme måten som at jeg fikk utrolig mye ut av The Crown, jeg som i utgangspunktet regna meg sjøl som fullstendig uinteressert i det britiske kongehuset. Men… det er noe helt spesielt når talentfulle serieskapere får til å lage bunnsolid drama ut av særinteressene dine, altså. Og når en av de talentfulle serieskaperne er Ridley Scott, er det kanskje ikke så overraskende heller.

Spill: Egentlig liker jeg ikke å holde på med flere spill samtidig, på samme måten som at jeg ikke liker å se flere serier på én gang eller lese flere bøker samtidig, så da jeg fikk Subnautica: Below Zero – altså oppfølgeren til Subnautica, om det av en eller annen grunn skulle være uklart – til jul, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å vente til jeg hadde fullført Fallout 4 med å begynne å det. Men dette med å bare konsentrere meg om én ting av gangen er egentlig bare en dum tvangstanke jeg har, og på DPS innså jeg at mange av tvangstankene mine faktisk har oppstått fordi de har vært nyttige for meg, fordi uten dem syns jeg det er utrolig vanskelig å organisere dagene og livet mitt, men det betyr ikke at alle er like sunne. Jeg syns det er vanskelig å "bruke skjønn" og "se det an"; for meg er en enten-eller-mentalitet mye mer oversiktlig å forholde seg til, men i løpet av de siste åra har jeg også lært meg at et av de beste skrivetipsa jeg fikk i Bø – "gå dit det brenner" fra Kyrre Andreassen – også er overførbart til det virkelige liv. Hvis jeg føler ei sterk dragning mot akkurat dét akkurat nå, betyr det at det er fordi det er riktig for meg akkurat nå. Jeg veit jeg har snakka om det før, blant annet da jeg snakka om TR/ST, hvor utrolig mye timing kan ha å si for hvor godt et åndsverk treffer, på hvor godt man forstår det, og jeg kjenner meg takknemlig for å ha oppdaga noen av mine yndlingsbøker og yndlingsfilmer akkurat på riktig tidspunkt, så med det i bakhodet har jeg innsett at det er en grunn til at jeg blei så lei meg at jeg begynte å grine da jeg fullførte Subnautica, og fra meg av begeistring da jeg fikk oppfølgeren til jul. Da er det faktisk fullstendig meningsløst å tviholde på å fullføre det jeg har begynt på, når det jeg har begynt på også vil være der etterpå, når the heart wants what the heart wants. Det et rett og slett akkurat nå det er aller riktigst for meg å spille Subnautica: Below Zero, det er nå jeg emosjonelt trenger å være på Planet 4546B, ikke seinere når det passer mer beleilig inn på timeplanen min. Love doesn't wait, you guys!! 

tl;dr: Jeg feira nyttårsaften på en måte jeg faktisk er ganske stolt av. Jeg dreit i samfunnsnormer og -forventninger og spurte meg sjøl hva jeg hadde lyst til. Og jeg hadde lyst til å være på Planet 4546B. Så på fjorårets siste kveld og årets første natt spilte jeg Subnautica: Below Zero for første gang. Fortsettelse følger ♥

Film: The Power of the Dog, The Matrix Revolutions (jeg hadde gjensyn med den originale Matrix-trilogien som oppvarming til Resurrections og innså underveis at jeg aldri kom så langt som å se film nummer tre?? Men no more) og Don't Look Up.

Og veit dere hva, i all oppriktighet er det ikke mulig å overdrive hvor god en film The Power of the Dog er. Jeg trur jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. En jeg kjenner som har ADHD har sagt at han ikke klarer å se noe annet enn typ Michael Bay- og Marvel-filmer, fordi der skjer det nok greier til å holde på konsentrasjonen hans. Sjøl er jeg helt motsatt. De få Marvel-filmene jeg har sett har vært underholdende nok, men rett og slett fordi de er så mye blir jeg egentlig ganske sliten av dem. Det er så mye å forholde seg til i hvert eneste bilde per sekund av farger og lyder og eksplosjoner at jeg ganske enkelt ikke klarer å følge med på det som det faktisk er viktigst å følge med på, nemlig historien. The Power of the Dog er helt motsatt, og virker nærmest å være spesialtilpassa måten hjernen min fungerer på. Alt det som er i filmen, er der fordi det er nødvendig. Alt har betydning og ikke noe er overflødig bare for overflødighetens skyld. Den er langsom, så om man trenger å bli konstant bombardert med sanseinntrykk for å holde på fokuset, kan jeg skjønne at dette ikke er den rette filmen, men er man derimot helt motsatt, er denne filmen til gjengjeld en gavepakke. Den belønner detaljorienterte autister som undertegnede ved å aldri gi seeren mer enn nødvendig, og som et resultat klarte denne filmen å hypnotisere meg. Bokstavelig talt. Å oppleve det samme som jeg opplevde da jeg så The Power of the Dog unner jeg alle som er glad i film. 

Musikk: Man kan kaaaanskje si at låta Dirty Talk av Wynter Gordon på sett og vis er den musikalske ekvivalenten av Michael Bay sine filmer, den er hvert fall ikke et eksempel på at less is more, men du verden for en gøy sang å høre på når man trenger rask energi i kroppen fort. Litt som å spise en sjokoladecroissant på vei hjem fra jobb istedenfor å, y'know, lage seg en buddha bowl fra bunnen av. Alt dette snakket mitt om stimuli og sanseinntrykk har fått meg til å innse at jeg egentlig bør dedikere et helt blogginnlegg til det. Det henger sammen med min enten-eller-mentalitet, trur jeg. Alt henger sammen.

Herregud, nå må jeg se og holde kjeft. Mer bablete månedsoppsummering enn denne kan jeg ikke huske å ha skrevet før noen gang. Kanskje jeg føler jeg må kompensere for de to ukene det har vært helt knyst her inne. Værsågod, her har dere Dirty Talk, ei maksimalistisk gladlåt om BDSM, for skal man dømme ut fra at den har vært blant mine mest spilte låter de tre siste månedene eller deromkring, er det tydeligvis akkurat dette hjernen min har trengt.