Mai 2025

Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.

TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.

Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.

Jeg veit jeg har sagt det før, men man kan bare ikke gi meg et spill som foregår vekselsvis i en skitten neonfantasi av en verdensmetropol og vekselsvis i en støvskimrende ørken og forvente at synapsene mine ikke går bananas. 

Uansett! La meg sitere meg sjøl fra april: 

Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:

Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.

Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det. 

Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.

Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:

Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.

Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.

I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg. 

Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.

Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:

Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.

Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.

Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.

Nesoddbåten kan være en religiøs opplevelse

Siden sist har jeg roa meg ned en anelse. Jeg sover litt bedre om nettene, og i går kveld fikk jeg til og med til å lese et kapittel i Dune Messiah, som jeg tross alt føler meg ganske stolt over. Greia er nemlig det at jeg sliter med å stole på egne følelser, fordi jeg sliter med å vite hva jeg til enhver tid føler. Jeg veit jeg har snakka masse om dette før, men det er en unngåelig konstant i livet mitt. Det kjennes som om hverdagen min er en evig kamp mellom å stole på magefølelsen og å gjøre det som objektivt sett virker best. Jeg må innrømme at jeg innimellom er litt misunnelig på folk som ikke har det sånn: folk som veit at de på et gitt tidspunkt har lyst til å lese, og dermed setter seg ned for å lese. Folk som kan bla gjennom Netflix og spørre seg sjøl "hva er jeg i humør til å se?" og velge deretter, istedenfor å ha rigide systemer for hvilken serie de skal se når, fordi man ellers ikke ville klart å velge, fordi man i stor grad ikke klarer å forstå abstrakte konsepter som "humør."

Jeg har, helt siden jeg begynte å studere skrivehåndverket, blitt fortalt at for å skrive godt må man lese mye, og lese variert. Allerede i Bø leste jeg vesentlig mindre enn mine medstudenter, og jeg syns jeg leser enda mindre nå, i vår stadig mer påkobla tidsalder. Jeg liker å lese, men bortsett fra noen få unntak, sliter jeg med å prioritere lesing til daglig, rett og slett fordi det krever så mye av ADHD-hjernen min. Samtidig har jeg gjennom nevnte skrivestudier også fått et tips som har vist seg å være noe av det jeg oftest bruker aktivt i ikke bare skrivinga mi, men i livet generelt: gå dit det brenner. Hvis du står fast, ta et skritt tilbake og spør deg sjøl hvor det er som får det til å knitre og sprake og leve. Problemet er at hvis jeg alltid skal gå dit det brenner i livet mitt, kommer jeg med stor sannsynlighet til å kaste bort dagene på å danse og dagdrømme. Dansing og dagdrømming er nemlig noe av det som til enhver tid er lettest tilgjengelig for meg. Det er litt som næring, på et vis. Man kan gå for et mettende måltid fullt av grønnsaker, proteiner og sunt fett, eller man kan gå for raske karbohydrater i form av for eksempel sjokolade eller boller. Studier har vist at folk med ADHD langt oftere enn folk uten ADHD heller velger å få ei lita belønning umiddelbart, enn å vente litt for å få ei større belønning seinere. I hodet mitt liker jeg å kalle dette for "raske endorfiner." Å danse og dagdrømme – og jeg innser at man kan få mye inspirasjon ut av begge de to, altså, for all del, så direkte bortkasta tid er det jo ikke – er raske endorfiner for meg. Jeg legger ned lite innsats i det, og blir belønna med en kortvarig endorfinrus med én gang. Å lese er langsomme endorfiner, der jeg bruker tid på å komme inn i det og legger ned en god del innsats, men når ei bok virkelig fenger meg, ender den til gjengjeld opp med å gjøre meg smartere og mer empatisk, i tillegg til å – jeg overdriver ikke – forandre livet mitt. Tross alt er mye av grunnen til at jeg sliter med å lese Dune Messiah nå, rett og slett det at boka jeg leste rett før, Moby-Dick, gikk så sterkt inn på meg at jeg sliter med å komme meg videre. Eller som jeg sa til Vibeke her forleden: jeg er kanskje ferdig med Moby-Dick, men Moby-Dick er ikke ferdig med meg.

Så hvis jeg skal gå dit det brenner i dagliglivet nå for tida, går jeg til havet – I'm running to the sea, om du vil. Og når man løper mot havet hver gang man bestemmer seg for å løpe noe sted, blir hverdagen plutselig proppfull av synkronisiteter. 

Selvfølgelig var det nå, etter at havet ikke hadde gjort annet enn å dukke opp i både bevisstheten og underbevisstheten min i årevis, og etter at jeg hadde hatt det aldri så lille eureka-øyeblikket jeg snakka om sist, at jeg for andre gang i mitt liv skulle ta Oslo-båten over fjorden for å tilbringe de neste ukene med havet utafor kjøkkenvinduet. Jeg veit at det å ta Nesoddferga er en temmelig udramatisk aktivitet i de aller flestes liv, men fordelen med å både like Jung og kaosmagi, er at det gjør det lett å tolke det magiske inn i det banale. Fordi alt i utgangspunktet er tilfeldig, kan man som tenkende individ velge å se sammenhenger egentlig hvor enn man vil. Universet er kaotisk og verdinøytralt, men mennesker liker orden og moral, så all orden og all moral er nødvendigvis menneskelige påfunn, men menneskelige påfunn eksisterer i det samme kaotiske og verdinøytrale universet som alle andre, og de har høyst reelle praktiske konsekvenser. Og nå skal jeg gi meg, fordi jeg er ikke riktig person til å snakke om dette, men poenget mitt er noe sånt som at det å kjøre båt på havet en gitt dag, er en like banal og verdinøytral hendelse som for eksempel at en mann i Midtøsten døde på et kors for cirka 2000 år siden, men sistnevnte er den dag i dag en høyst betydningsfull hendelse for millioner av mennesker. Ting bare skjer, fordi universet er kaotisk, og akkurat som at mennesker kan velge seg henrettelsen av en viss jøde for lenge siden, står jeg like fritt til å velge meg noe så trivielt som en båttur som et betydningsfullt og magisk øyeblikk, universet bryr seg like lite uansett. Det var meninga, det var skjebnen, fordi jeg opplevde det sånn, og min opplevelse av et verdinøytralt univers er det eneste jeg har, fordi vi har bare én bevissthet og mangler muligheten til å oppleve det verdinøytrale universet vårt løsrevet fra den. 

Jeg sa jeg skulle gi meg, og så skreiv jeg ni linjer til, haha.

Jeg lider ikke av vrangforestillinger, og jeg anser meg sjøl som verken religiøs eller overtroisk. Men å tillegge synkronisiteter magisk betydning, gjør livet unektelig mye morsommere. Fordi veit dere hva jeg la merke til noen få dager etter at jeg hadde kommet til den fantastiske leiligheten der jeg oppholder meg for tida? Dette klistremerket på døra inn til soverommet jeg bruker:

Dette kan da ikke være annet enn Donald Duck-versjonen av Moby-Dick?? I en virkelighet der alt er tilfeldig, påberoper jeg meg retten til å påstå at dette er kaosmagi i praksis, som plasserer en synkronisitet rett foran nesa på meg for å fortelle meg at det er havet jeg skal løpe til, fordi det tydeligvis er der det brenner.

Og ikke i ørkenen, som i Dune Messiah. Kanskje jeg bare bør legge den fra meg og lese noe annet som er sterkere tilknytta havet, fordi the heart wants what the heart wants, og det er ikke ørkenen i hvert fall, ikke denne gangen. Samtidig som OCD'en min har store problemer med å gi opp noe jeg har begynt på, og som minner meg på at jeg tross alt allerede har lest cirka en tredjedel, og at det beste nå er å bare power through, så kan jeg lese noe som samsvarer bedre med der det brenner neste gang. 

Jeg gjør nok det siste, fordi tvangstanker er vanskeligere å motsi enn de fleste andre krefter og pådrivere kroppen min til enhver tid måtte huse. 

I hodet mitt har jeg begynt å forestille meg ei ny episk filmatisering av Moby-Dick, fordi det er på tide, syns jeg. Jeg vurderer å gi regijobben til James Cameron eller Ridley Scott, fordi jeg trur de ville kunne gitt historien den grandiositeten den fortjener, men på den annen side vil jeg ha en regissør som er villig til å la forholdet mellom Ishmael og Queequeg bli eksplisitt, fordi altså, det ligger der allerede i kildematerialet, så uttalt som man i det hele tatt kunne komme unna med på midten av attenhundretallet, og jeg veit ikke om noen av dem ville grepet den muligheten med like stor iver som enkelte andre regissører ville gjort. Jeg har tenkt på å caste Geoffrey Rush eller Willem Dafoe som Ahab, kanskje sistnevnte, fordi Rush ville kanskje blitt litt for lik som i Pirates of the Caribbean. Og en liten del av meg har lyst til å sette meg ned og skrive det nye adapterte filmmanuset sjøl, men jeg innser jo at jeg allerede har begrensa nok av timer i døgnet på å skrive som det er, at jeg bør bruke tida jeg har tilgjengelig på et prosjekt som tross alt er noenlunde realistisk å realisere – altså det nye prosjektet mitt. Men hey.

Jeg er forresten ikke sikker på om dette blogginnlegget har handla om noe som helst.

Januar 2025

Opplevelser: Middag og film hos Martina. Middag på Yum Cha og kino med Vibeke. Skrivemøte med skrivevenner. Konsert med Ms. Boan og SRSQ på Goldie med Martina.

Innkjøp: Fikk med meg ei t-skjorte hjem fra konsert i går.

TV-serie: Okei, aller først må jeg snakke litt mer om Our Flag Means Death, som jeg begynte å se på i desember. Den gang var jeg litt skuffa, men fortsatte å se på det likevel fordi det var akkurat gøyalt nok til å så vidt holde på interessen min. Jeg… har utvikla et fullstendig uforutsett og på grensa til usunt forhold til den serien. At jeg blir sugd inn i en historie på en altoppslukende måte er i seg sjøl ikke uhørt for min del, det har skjedd med blant annet Mandy, Subnautica og Rød selvbiografi før, det nye her er at det skjer med en noe jeg ikke syns er fantastisk bra, bare sånn passe bra. Jeg humrer litt innimellom mer enn jeg ler høyt, og ofte syns jeg ikke forsøka på humor er spesielt gode engang, men jeg har likevel blitt så sinnssykt glad i karakterene, og særlig Blackbeard. Det hjelper selvfølgelig at han er spilt av alltid geniale Taika Waititi, og er det noe New Zealand-komedieklubben (Flight of the Conchords, What We Do In the Shadows, Wellington Paranormal) får til, er det nettopp å skape minneverdige karakterer som nesten umiddelbart føles som personlige, nære venner. Dessuten klarer jeg ikke å la være å syns at Taika Waititi som Blackbeard er helt uforskamma sexy, haha. At han er en kjekk mann har jeg visst siden filmversjonen av What We Do In the Shadows, men selv om dandy-vampyren han spilte den gang teknisk sett er mer min type, så er det overraskende nok Blackbeard som bare gjør ting med meg (ikke bokstavelig, til tross for at, y'know, I wish). Og jeg liker jo egentlig ikke macho menn engang! 

Jeg trur jeg har kommet fram til at jeg har en slags sjørøverfetisj, for da jeg så igjen Pirates of the Caribbean for første gang på flere år for noen måneder siden, innså jeg at Barbossa innehar et visst je ne sais quoi, og Geoffrey Rush er i utgangspunktet altfor gammal til at jeg egentlig syns han er attraktiv. Én ting er Johnny Depp som Jack Sparrow, liksom, men det er akkurat som at hjernen min plutselig skrur seg på for bistre, middelaldrende menn med én gang de er sjørøvere. Jeg merka jeg følte noe lignende for Ahab i Moby-Dick, og han er riktignok teknisk sett ikke en sjørøver, men det er ikke vanskelig å argumentere for at han oppfører seg som en. Nå har jo også Taika Waititis Blackbeard verdens søteste personlighet, sånn i tillegg til å være en blodtørstig sjørøver, og generelt er jeg veldig svak for et får i ulveklær. Det er en replikk fra Mysterious Skin som går noe lignende "I hate it when they look like Tarzan but talk like Jane", en påstand som jeg er riv ruskende uenig i, for personlig elsker jeg det, haha. Og så er det noe med sammenblandinga av det corny og det oppriktige, eller kanskje heller anerkjennelsen av det corny i det oppriktige, i Our Flag Means Death som jeg virkelig setter pris på og lar meg sjarmere av. I sluttscena i en av episodene omkring midten av andre sesong, bevitner vi en surrealistisk, over-the-top, tullete og klisjéfylt drømmesekvens, tonesatt av ingen ringere enn gudinna Kate Bush, og hvor komisk det hele enn var, satt jeg og grein og følte på hjertesmerte like fullt, eller kanskje nettopp derfor. For det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut, som er noe av grunnen til at jeg, og mange andre med meg, gjerne påtar oss et lag av ironi og kynisme bare fordi ufiltrerte følelser er så jævlig kleint. Our Flag Means Death er ikke redd for å ta sårbarheten til kleinest mulig nivå, noe som gjør at jeg blir like deler lattermild og rørt. Viser seg at det er fullt mulig å le og grine samtidig, akkurat som at den beste dansinga er den som skjer med tårer i øya. Alt dette har i sin tur ført til at til tross for at serien har noen svakheter, og jeg ikke syns den er på høyde med What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, har den fått et overraskende sterkt grep om meg, ikke på den måten at jeg ikke klarer å holde meg borte fra den og bare må se alle episodene sammenhengende, men nesten motsatt. Jeg blir så emosjonelt investert i hver eneste episode at jeg må utporsjonere dem nøye, fordi å se for mye for ofte rett og slett ville gjort meg følelsesmessig overvelda. 

Sååååå når jeg ikke er mentalt sterk nok for Our Flag Means Death, som i utgangspunktet var ment som den chille serien jeg skulle slappe av med ved slitsomme omstendigheter, ser jeg isteden på den forholdsvis intense sci-fi-serien 3 Body Problem – who would've thunk. Jeg må innrømme at jeg likte den bedre helt på starten, hvor ting fortsatt føltes mystisk, men det er fremdeles en veldig spennende serie, og jeg setter pris på hvor grundig forankra den er i tung vitenskap. Det er mulig noen som ikke er like interessert i astrofysikk som meg ikke vil få det samme ut av denne serien, men hvis man allerede syns for eksempel strengteori er noe av det mest spennende som fins, tilfører det serien en ekstra dimensjon (see what I did there?). 

Spill: Jeg har omsider gått hen og fullført den siste biten som var igjen av Horizon: Forbidden West, og nå har jeg tatt opp igjen Cyberpunk 2077, som jeg egentlig begynte på for et par år siden eller deromkring, men som jeg ga opp igjen fordi det viste seg at jeg ikke var i riktig humør likevel. Nå, derimot!! Det er fortsatt et overveldende og komplisert spill, men jeg får gradvis bedre teken på det. En dag i forrige uke blei jeg plutselig sittende og spille sammenhengende i bortimot tolv timer, fordi jeg faktisk ikke klarte å rive meg løs. Jeg trudde jeg hadde begynt å få et omtrentlig grep om historien og handlinga, før alt blei snudd fullstendig på hodet og jeg blei sittende igjen med et sjeldent tilfelle av mindblownness, og plutselig gikk det hele fra å være et bra spill til et fantastisk spill. Kanskje jeg går nærmere inn på det ved ei seinere anledning, når jeg ikke har brukt opp mesteparten av min daglige skrivekapasitet på Our Flag Means Death, haha.

Film: Hos Martina så vi Ready Or Not, en riktig så underholdende skrekksak med såkalt glimt i øyet. Jeg så også Nosferatu på kino sammen med Vibeke, og den var akkurat så stemningsfull og kul som jeg hadde forventa av Robert Eggers. Jeg merker jeg setter litt ekstra pris på filmene hans, bare fordi det er så tydelig hvor sterk kjærlighet han har til filmmediet, historien han forteller og den historiske perioden den er satt i. Den unge alderen hans til tross, er han rett og slett en gammaldags håndverker som utfører faget sitt med nerdete presisjon og med en imponerende oppmerksomhet for detaljer. Ingenting ved filmen overlates til tilfeldighetene, og det gjør ganske enkelt godt å se at man også i strømmetjenestenes konsumeringstidsalder får muligheten til å se film lagd av lidenskapelige ildsjeler.

Bok: Etter å ha opplevd hvilken suksess Ringenes Herre på lydbok var for meg, har jeg nå begynt å høre A Game of Thrones. Jeg var spent på åssen det skulle gå, siden jeg tross alt hadde lest Ringenes Herre før, dog på norsk og for lenge siden, men siden jeg har sett TV-serien Game of Thrones og George R.R. Martin tross alt har en ganske lettlest skrivestil, funker også denne helt fint å høre på istedenfor å lese på tradisjonelt vis.

Musikk: Få ting er like tilfredsstillende som å gjenoppdage en artist du egentlig allerede liker, men som du ikke har hørt på på ei stund. Det er en vakker følelse som er vanskelig å beskrive når du hører ei låt som du har hørt flere ganger før, så du kjenner den utvilsomt igjen, samtidig som det er såpass lenge siden sist at det likevel føles som å høre den for første gang, fordi du er et annet menneske nå enn du var den gangen. I januar var jo så heldig at det skjedde ikke bare én, men to ganger, med to forskjellige artister fra ulike generasjoner, men som likevel har mye til felles. Første gang det skjedde, var under den fullstendig på trynet og samtidig helt magiske drømmeaktige scena fra Our Flag Means Death som jeg nevnte lenger opp her, hjerteskjærende perfekt akkompagnert av aldeles nydelige This Woman's Work av Kate Bush. Andre gangen det skjedde var faktisk i går, under konserten til SRSQ. SRSQ representerer for meg noe både helt nytt og fortryllende nostalgisk på én gang, fordi det er så få på hennes alder som gjør det hun gjør, samtidig som musikken hennes virker åpenbart inspirert av åttitallets drømmepop á lá Cocteau Twins, og en tilsvarende nesten gammalmodig vokal som tidvis minner om nettopp Kate Bush. Jeg har hørt låta Ever Crashing fra albumet med samme navn før, og har alltid syntes det er ei god låt, men formidlingsevnen til SRSQ live og den helt spesielle emosjonelle scenekarismaen hennes, gjorde at jeg i går opplevde låta på den måten den føltes ment til å bli opplevd, og hele greia var så følelsesmessig slagkraftig at jeg jaggu fikk tårer i øya, gitt.

Trettipunktersbloggutfordring #21: ei bok som har betydd mye for deg

Jeg liker tittelen på dette punktet, fordi det ikke er snakk om yndlingsboka di eller den beste boka du veit om, fordi i likhet med så mange andre lesere, er det cirka umulig for meg å svare på det. Å snakke om ei bok som har betydd mye for meg, derimot, betyr at man ikke trenger å måle vidt forskjellige bøker opp mot hverandre, for det er sjeldent rettferdig å sammenligne epler og appelsiner, for å vri litt på et anglifisert uttrykk. 

De fleste bøkene som har betydd mye for meg i nyere tid, har allerede fått et blogginnlegg tilegna seg, så jeg tenkte å benytte anledninga til å snakke om ei av mine aller første yndlingsbøker, nemlig Ringenes Herre.

Jeg skulle gjerne likt å kunne si at jeg er en purist som selvfølgelig leste boka lenge før jeg så filmene, men sannheten er at da filmversjonen av Ringens brorskap kom, var jeg elleve år og leste i all hovedsak Animorphs og W.I.T.C.H.-bladene. Jeg var fortsatt liten nok til at jeg syntes at alt som Vibeke gjorde var det kuleste i hele verden, så da hun hadde vært på kino og sett Ringens brorskap og kunne melde om at det var den beste filmen hun noen gang hadde sett, måtte selvfølgelig jeg også se den. Jeg er i dag faktisk litt usikker på om jeg umiddelbart etterpå også syntes Ringens brorskap var den beste filmen jeg noen gang hadde sett fordi den faktisk var det, eller om det var fordi jeg ville være like kul som Vibeke, men fra og med det øyeblikket var den yndlingsfilmen min, og det skulle bare mangle om jeg ikke også leste boka, som jeg rakk å fullføre før jeg så både To tårn og Atter en konge på kino, en bragd jeg ikke nødvendigvis ville vært i stand til å gjenta om det hadde vært i dag. 

Da jeg begynte å høre Ringenes Herre på lydbok for litt over et år siden, var det første gang jeg leste den igjen siden elleve – tolvårsalderen, og første gang jeg leste den på engelsk. Det var en spesiell følelse å gjenoppleve det som sannsynligvis var min aller første dille i livet som voksen, og jeg nekter å prøve å vurdere den som om jeg var en slags litteraturkritiker, bare fordi betydninga den har hatt for meg som leser og menneske gjør at jeg er fullstendig inhabil. Ringenes Herre føles som familie, og jeg ville vært tilsvarende uegna til å være dommer i en konkurranse der et menneskelig (eller kattelig) familiemedlem var deltager. Men noe jeg er i stand til å si, og som jeg også trur var hovedgrunnen til at den blei min første yndlingsbok omkring 2002 en gang, er at den er ufattelig rik. Både da og nå blei jeg helt lamslått av det faktum at den, med sine nesten tusen sider, egentlig bare er en bitteliten flik av et materiale av kosmiske proporsjoner. J.R.R. Tolkien skapte sine egne språk, sin egen historie, sin egen mytologi, sin egen geografi, sine egne naturvitenskapelige lover. Jeg veit ikke om det i det hele tatt fins en forfatter verken før eller etter hans tid som har vært like grundig når det gjelder world-building. Tolkien var en usedvanlig lærd mann og professor, og ofte tenker jeg at det var først og fremst det han var, mens forfatter kom i andre rekke. I første omgang var han en slags skaper, og så dukka bøkene med utgangspunkt i universet hans opp nærmest som en ettertanke. Jeg er sikker på at mesteparten av materialet hans ikke engang fins som bøker, og å lese bøkene hans kjennes ikke som å lese skjønnlitteratur, men som å lese noe i nærheten av Bibelen eller kongesagaene til Snorre. De føles som eldgamle tekster som har blitt gravd ut av en katakombe av arkeologer, som ingen veit opphavet til, og som bare kan dateres omtrentlig. Ved å lese dem får man en anelse om konteksten tekstene har blitt til i, men det meste av det vil være prisgitt gjetting og kvalifisert synsing. 

Til tross for at jeg ikke klarte å ordlegge meg like elegant da jeg leste Ringenes Herre som barn, var jeg likevel veldig klar over at det var nøyaktig sånn det var å lese den. Ringenes Herre var mer enn bare et klassisk eventyr, for fortellinga strakk seg så langt utover boksidene i både den ene og andre retninga at jeg bare kunne skimte omrisset av den. Og den følelsen blei enormt skjellsettende for meg, og selv om det jeg skriver i dag på de fleste andre måter ligner veldig lite på Ringenes Herre, har jeg et håp om å skape noe som, om ikke føles like mektig (fordi det trur jeg at jeg med 99% sikkerhet ikke er i stand til), så i hvert fall noe som føles større enn sjølve fortellinga. Jeg vil gi leserne en opplevelse av at disse karakterene lever liva sine også utafor boksidene, og at alt det som ikke står på trykk, like fullt føles tilstede i orda. 

Tjuetjuefire

Med én gang jeg begynte å tenke tilbake på fjoråret, tenkte jeg på at jeg har vært mye stressa og at jeg generelt fikk gjort altfor lite av det jeg ville. Men så bladde jeg meg bakover i arkivet på denne bloggen og kom på at oy vey, 2023 var jo det året der nesten halvparten av det gikk med på å bli frisk fra den dritkjipe treningsskaden min, og i 2022 var jeg så deprimert som jeg kanskje aldri har vært før, så faktisk er jeg på en upward trajectory hva angår livet mitt for tida. 2024 har kanskje ikke vært mitt gøyeste eller mest produktive år, men det har vært ei langsom endring til det bedre, der jeg starta året med å endelig kunne begynne å trene igjen, i tillegg til at jeg begynte på et nytt skriveprosjekt. 

Det går i bølgedaler for meg, langsomme bølger. Knekken min i 2022 blei såpass brutal fordi den fulgte direkte etter en lang opptur, og selv om jeg ikke bobler over av manisk energi om dagen på samme måten som jeg gjorde en periode for noen år siden, føler jeg ikke at det går direkte dårlig med meg. I høst fikk jeg jo også innvilga uføretrygd, og plutselig kunne jeg slappe mer av og unnslippe de mest påtrengende økonomiske bekymringene. 

Ikke minst så jeg TR/ST live, noe jeg nesten hadde mista håpet om at noen gang skulle skje.

Så ja, dere. Det går sakte, men det går bedre. Riktignok med museskritt, men bedre like fullt.

Hva gjorde du i 2024 som du aldri har gjort før?

Fikk strømterapi hos fysioterapeut. Gjorde et betalt modelloppdrag. Tok ordentlig tak i ryddeproblemene mine som jeg blant annet har snakka om her, i form av å søke om – og få innvilga – bistand i hjemmet, og begynne i behandling for OCD på DPS. Mestra invert på top bar (noe som sannsynligvis bare gir mening for hoopers, men jeg er skikkelig stolt av det). Besøkte Göteborg og Liseberg. Dyrka mine egne krystaller. Spilte tabletop-rollespill. Så et av mine aller høyest elska yndlingsband live. 

Beste konsert:

TR/ST, til ingens overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2025 som du har savna?

Mer kontroll på OCD'en min. Bedre balanse mellom jobb og fritid. Og som alltid: forlagskontrakt.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Baby Reindeer, House of the Dragon, Monsters: The Lyle and Erik Menendez Story og What We Do In the Shadows, der fjorårets sesong av sistnevnte også var den siste. Dette er en serie som kunne pågått i all evighet, og noe så sjeldent som en serie som ikke taper seg etter hvert, og jeg følte at Guillermo i siste episode representerte meg og mine følelser omkring serieavslutninga perfekt.

Hvilken bok var den beste du leste?

Ja nei, altså, til tross for at jeg egentlig ikke følte at jeg leste spesielt lite, så leste jeg nå en gang bare éi bok, og det var Moby-Dick. Og den likte jeg veldig godt.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var Philip Glass, David Bowie, The Human League, Max Richter og Autechre. Enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilke var de beste filmene du så?

Poor Things, Civil War og The Substance.

Beste spill?

Horizon: Forbidden West var nok det beste spillet, men jeg vil også nevne Dredge, fordi å få sinnssykt hekta på noe som basically er en fiskesimulator med skrekkelementer, var en hyggelig overraskelse jeg ikke så komme.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste, drakk, spilte, sang og skravla med venner på Raadhuset.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Uføretrygd. Et nytt skriveprosjekt.

Ønsker og planer for det nye året:

Lytte bedre til signalene kroppen sender ut, både fysisk og psykisk. Det er ikke noe gøy å være verken skada eller utbrent, og det eneste jeg beviser ved å tøye strikken til den ryker, er at viljestyrken min er sterkere enn fornuften, og det er ikke en flex. 

Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.

Trettipunktersbloggutfordring #20: fem fine ting med våren, sommeren, høsten og vinteren

Wow, ting har vært overveldende den siste tida. Ferien jeg bestemte meg for å ta i desember har foreløpig ikke føltes særlig mye som en ferie. Å prøve å bli frisk fra – eller i det minste bedre av – noe som kanskje er OCD er slitsomt, frustrerende og tidkrevende. 

Jeg sa en gang for lenge siden at jeg ville prøve å svare på denne utfordringa en gang i måneden, og det har jeg åpenbart ikke fått til. Så jeg trur jeg heretter skal fokusere på ordet "prøve", og så får det gå som det går.

Vår

1. Lukta av vår. Hvem skulle tru at blandinga av råte og blomster skulle funke så godt sammen? Alle veit hvilken endorfinrus det er å gå ut døra og oppleve årets første dag med den umiskjennelige vårlukta i lufta. 

2. Og i forlengelse av det: den første dagen man finner ut at veit du hva, i dag er faktisk støvlene mine for tunge og jakka mi for tjukk. Å gå ute med lette sko og lette(re) klær for første gang i år.

3. Gåsunger.

4. Bursdagen min!

5. At kirsebærtrærne blomstrer, for kirsebærblomster er kanskje de aller fineste blomstene jeg veit om.

Sommer

1. Den første dagen med over tjue grader. Det begynner å bli for mye for meg når gradestokken bikker tjuefem, men når temperaturen er så perfekt at man verken svetter eller fryser, oppnår jeg termisk ekvilibrium. 

2. Is! Generelt prøver jeg å bare spise godis og snacks i helger, men om sommeren er det faktisk lov for meg å spise is når enn jeg har lyst på det.

3. Å lese ute. For mange er lesing kanskje en høst- og vinteraktivitet innendørs, men jeg leser desidert mest om sommeren. Ute på en sval plass med ørepropper, headset og solbriller. Jeg har flere plasser i nærområdet som for meg er designerte leseplasser.

4. Turer til Katten. Jeg er egentlig ingen utprega badenymfe, fordi jeg er dårlig til å svømme og nesten alltid syns vannet er for kaldt til å bade i, men den sommeren som var så varm (2018?) blei jeg plutselig nesten tvunget til å bade, og det var første gang siden jeg var liten at jeg var på stranda i Norge. Katten er yndlingsstranda mi, nesten utelukkende av praktiske årsaker fordi det er den nærmeste badeplassen til her jeg bor og i gangavstand, ikke fordi den er mer idyllisk enn andre strender i Oslo og omegn, men nettopp fordi den er såpass nærme har den også endt opp med å bli et sted jeg liker å gå tur til, og det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei.

5. Alle de fine klærne mine. Hadde jeg hatt en ryddig leilighet og helfigursspeil, er sjansen stor for at jeg ville blitt en sånn irriterende "dagens outfit"-blogger, for jeg er virkelig glad i klær og mote, jeg ser på det som en like legitim måte å være kreativ på som andre visuelle uttrykksformer som tegning og maling. Jeg syns jeg har en kul klesstil året rundt, men jeg syns at sommeren like fullt er den årstida som passer stilen min aller best. Ikke minst gir det å gå i shorts meg muligheten til å vise fram enhjørningen min (forholdsvis fun fact: jeg hadde hatt lyst på lårtatovering leeenge før jeg omsider tok enhjørningen min, men fordi jeg aldri brukte shorts, var jeg bekymra for at det skulle være fullstendig bortkasta. Mari mente at om jeg fikk meg lårtatovering, ville jeg begynne å få lyst til å bruke shorts, and guess what, hun hadde rett!).

Høst

1. Akkurat som at jeg elsker lukta av vår, elsker jeg lukta av høst, og den første dagen man kjenner høstdrag i lufta. Hvem skulle trudd at lukta av råte var så behagelig å puste inn!

2. Det er en klisjé, men det er en klisjé av en grunn: bladene på trærne.

3. I utgangspunktet er jeg jo veldig glad i være inne og ha det koselig om høsten, med alt det innebærer av varmt drikke, god mat, store gensere, puslespill, brettspill og bøker, men dessverre har de høye strømprisene de siste åra ødelagt kosen litt for meg. Men om strømprisene ikke hadde vært en issue!!

4. Halloween. Jeg har elska Halloween siden jeg var liten og vi så vidt begynte å markere Halloween her til lands, og vært litt misunnelig på de som er noen år yngre enn meg og som har opplevd at Halloween har vært en greie i landet forøvrig da de var barn. Det er ikke hvert år jeg gjør noe ut av det, men jeg har hatt noen ikke så aller verst kostymer opp gjennom (og lagd noen skikkelig digge gresskarcurryer).

5. Konserter. Jeg veit ikke hvorfor det er sånn, men jeg har en generell tendens til å dra på mange bra konserter om høsten.

Vinter

1. Snø! Jeg anerkjenner at snøfall ofte innebærer at det er kaldt og at det blir glatt på veiene, men om så årets første snø faller allerede i september, fyller snøen meg med barnslig, ukomplisert, naiv glede.

2. Jul. Jeg var veldig mye mer en juleperson da jeg var yngre enn jeg er nå, og nå er jula litt mer bittersøt for meg, men en ting jeg jo setter pris på med juletida, er at folk generelt ofte er litt rausere med hverandre enn ellers, og at man – i hvert fall etter hvert som man nærmer seg julaften – generelt ikke forventer det samme heseblesende tempoet og produktiviteten av hverandre som man kan kjenne på ellers i året.

3. Ingen dårlig samvittighet over å sitte inne og spille TV-spill fordi samfunnet i mindre grad enn om sommeren forventer at man skal være ute og gjøre ting.

4. Julegodis på tilbud i januar. Jeg elsker marsipan og sjokolade, men kjøper det nesten bare til nedsatt pris fordi jeg er fattig. Og da skal jeg love at jeg til gjengjeld fråtser!

5. Ny sesong av RuPaul's Drag Race, som pleier å ha premiere i januar.

Oktober 2024

Opplevelser: Konsert med Nick Cave and the Bad Seeds i Oslo Spektrum med Marie og Pål. Konsert med Current 93 i Asker Kulturhus med Martina. Kinotur med Martina. Slippfest for Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998 av Jonas Hansen Meyer. Middag på Ghost Pizza og kinotur med Hannah. Utstilling med Malin Tadaa på SOFT galleri. Konsert med TR/ST på Parkteatret med Martina. Besøk av Vibeke. Middag på Barcode Street Food med Vibeke. 

Innkjøp: Kjøpte rosa (!!!) Nick Cave-t-skjorte på konserten og selvfølgelig boka til Jonas på slippfesten hans. Skulle ønske TR/ST hadde litt mer interessant merch, haha.

TV-serie: I oktober så jeg først og fremst på The Boys, som på mange måter minna meg om en morsommere og mindre sjølhøytidelig versjon av Watchmen. En veldig underholdende serie det var lett å få hekta på.

Film: I Saw the TV Glow, The Substance, The Black Phone, Saw III, Nope og Ibelin. Fra første gang jeg hørte om The Substance for noen måneder siden visste jeg at jeg måtte se den. Jeg hadde allerede sett og digga regissørens forrige (og første) film Revenge, i tillegg til at body horror generelt har en spesiell plass i hjertet mitt, så denne føltes obligatorisk for meg. Den skuffa på ingen måte, og den var langt morsommere enn jeg hadde sett for meg. Sjøl syntes jeg den ikke var på langt nær så ekkel som mange skal ha det til, med forbehold om at det skal ganske mye til for å sjokkere meg. Lyden var en viktig del av opplevelsen, så se den helst på kino om du kan!!

Musikk: Det er kanskje ikke helt uventa at jeg har hørt ekstra mye på TR/ST denne måneden, i tillegg til at jeg fortsetter å forelske meg i låtene til Chappell Roan. Jeg truuuur jeg har bestemt meg for at jeg syns Boys of LA er den beste låta på Performance, muligens på delt førsteplass med The Shore, men siden den blei sluppet som singel for såpass lenge siden, har jeg liksom blitt litt vant til den på en annen måte enn med Boys of LA. Chappell Roans Pink Pony Club føles direkte overførbar til min kjærlighet for luftakrobatikk (og, y'know, LA) og føles som om den kunne vært min egen theme-sang, pluss at pre-chorus moduleringa hennes gir meg gåsehud (dessuten liker jeg at musikkvideoen har mange likhetstrekk med TR/ST sin musikkvideo for Performance!).