Opplevelser: DnD hos Kit. Lønsj på Nordvegan og tur på Historisk museum med Vibeke. Middag på Mamma Pizza og kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla.
Innkjøp: Kjøpte meg ny PS4-kontroll, som ikke er spennende nok til at jeg gidder å poste bilde av den, pluss noen suvenirer, som jeg sannsynligvis poster neste måned.
TV-serie: I all hovedsak prioriterer jeg å holde meg oppdatert på serier jeg allerede ser på, men jeg har slumpa til å se et par episoder av Altered Carbon. Foreløpig er jeg ganske likegyldig til hele greia, men at serien ser helt nydelig ut er det ingen tvil om.
Spill: Jeg har begynt på Mass Effect 3!! Men vil også nevne at jeg i begynnelsen av måneden lasta ned Dave the Diver på Steam fordi jeg sliter sånn med å komme inn i Baldur's Gate 1 som jeg kjøpte meg fordi jeg ville ha noe som lar seg spille på Macen min til de gangene jeg er kattepasser og ikke har konsollene mine tilgjengelig. Jeg har noen veldig spesifikke krav til hvilke typer spill jeg er OK med å spille på Mac, fordi konsollgaming jo er min åpenbare preferanse og Mac generelt ikke akkurat er optimalisert for gaming, og en gang i tida var Disco Elysiumdet helt perfekte spillet i så måte. Men all good things come som kjent to an end, og jeg skaffa meg det første Baldur's Gate-spillet til å fylle tomrommet, og jeg har prøvd mange ganger nå og det bare går ikke. I hvert fall ikke nå, kanskje seinere. Så jeg blei lei av å prøve å tvinge meg sjøl til å like et spill jeg ikke fikk noe særlig ut av og kjøpte Dave the Diver, som er så tullete og teit at det nesten føles bortkasta å spille det, men samtidig er det så gøy at jeg innser at det umulig kan være helt bortkasta. Generelt foretrekker jeg jo, hva skal jeg kalle det, den mentale stimulansen fra spill som for eksempel Mass Effect 3, men når jeg bare trenger dum underholdning i noen timer, funker Dave the Diver som bare faen.
Film: The Odyssey og Picnic at Hanging Rock. Jeg hadde liksom lyst til å finne noe å ta The Odyssey på, siden det føles som basic bitch-oppførsel å digge Christopher Nolan og jeg selvfølgelig har lyst til å være en unik rebell, men jeg må bare innrømme at den i mine øyne er en nesten perfekt film. Jeg driter i om rustningene (og skipa) ikke er historisk korrekte, de ser dritbra ut (ryggvirvlene nederst på hjelmen til Agamemnon make me go rrrrrr). Elska hvor brutal og til tider rett ut creepy de har gjort den. Kyklop-scena gjorde meg uvel på en måte de fleste skrekkfilmer bare kan se langt etter (og syns det er kult at noe av det første jeg tenkte på var Saturn-bildet til Goya, bare for å finne ut at jepp, nettopp Saturn-bildet til Goya har fungert som inspirasjon). Jeg klarer bare ikke å tenke meg noen måte som helst dette kunne vært gjort bedre på.
Bok: Jeg har – og dette føles nesten for godt til å være sant – fullført Dune Messiah, og dermed satt ny personlig rekord i hvor lang tid jeg har brukt på ei bok noensinne – og det med ei bok på under 300 sider. Kanskje er jeg for sta for mitt eget beste, men nå er det over, og nå gleder jeg meg til å ikke lese noe mer Frank Herbert igjen på leeeenge, kanskje noen gang. Herbert har en skrivestil som er komplisert, men uten å være mer presis av den grunn, heller motsatt; de innfløkte setningene hans minner mer om noen som prøver å høres smart ut for å dekke over at de ikke aner hva de snakker om, enn de lange og elegante tankespringa til, ja, la oss nå si Herman Melville. Nå har jeg så vidt begynt på The Man In the High Castle av Philip K. Dick, og er så langt bare skikkelig glad for at den er mye, mye bedre skrevet enn Dune.
Musikk: Sånn apropos å ville være unik rebell, hater jeg litt når sosiale medier gjør at jeg får hekta på hvilke enn popsanger som trender for tida, men dere. Folkens. De John Carpenter-aktige synthene i Dance av Slayyyter?? KØDDER DERE MED MEG?? De er så mmmmm delicious.
Opplevelser: DnD-økter hos Kit. Varieté-show med Haus of Blossom på Sentralen. Middag på Monsun og kino med Kit.
Innkjøp: Jeg er tydeligvis i ferd med å bli seriøs som rollespiller, for nå har jeg (etter pålegg fra dungeon master Kit) gått til innkjøp av Player's Handbook, pluss blyant som matcher personligheten til karakteren min, viskelær og blyantspisser.
TV-serie: Jeg har så vidt begynt å se på Heated Rivalry, som jeg syns er litt oppskrytt, men det er kanskje bare fordi jeg forventer det samme av en serie som primært er lagd for å, vel, innfri basale lyster, som jeg forventer av en hvilken som helst annen serie? Etter tre episoder syns jeg den rett og slett ikke er særlig godt skrevet, med den tredje episoden som et hederlig unntak, og jeg sliter ganske enkelt med å finne en grunn til å heie på romansen mellom de to hovedpersonene. Har også begynt å se på A Knight of the Seven Kingdoms, som jeg liker tålelig godt, og som jeg vil anbefale også til folk som ikke likte Game of Thrones, for den er vesentlig lettere i tonen, i tillegg til at den foreløpig er mindre opptatt av pupper og voldtekt.
Spill: Siden sist har jeg fullført Disco Elysium, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye som jeg ikke allerede har sagt om det, men jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å spille noe så velskrevet, morsomt, absurd, filosofisk og unikt. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ville ha mer, og det er visst basert på et tabletop-rollespill utvikla av de samme folka som står bak TV-spillet, så i teorien har jeg flere muligheter til å fordype meg i dette sjeldent rike og fascinerende universet som jeg nå har vært så heldig å få oppleve en flik av. Jeg vil ydmykt anta at om du noen gang har likt noe jeg har skrevet, vil sjansene være gode for at du også vil like Disco Elysium, for det er i det minste mitt håp at jeg har fått til noe av den samme viben i blant annet novellene mine og i mitt nyeste romanprosjekt.
Film: The Northman, som er første gang jeg har blitt skuffa av Robert Eggers, og den enormt kule indieoverraskelsen Iron Lung. Jeg så den uten å ane noen ting annet om den enn ratinga dens på IMDb (6,5 av 10) og at den var kategorisert som horror/sci-fi, og jeg trur det var en god idé, for dette var den typen film der mesteparten av moroa var å prelle av lag etter lag etter hvert som filmen presenterte dem for oss. Med andre ord har jeg ikke lyst til å si for mye om handlinga, men den klarte den imponerende bragden det er å fengsle seeren i to timer med stort sett én skuespiller og én location, og den ga meg en distinkt følelse det er vanskelig å beskrive av å oppleve et TV-spill. Etter filmen fant jeg ut at den faktisk er basert på et spill, så den merkelige følelsen min var velbegrunna. Først og fremst så jeg mange paralleller til Subnautica, men også (kanskje overraskende nok) Baldur's Gate 3og Disco Elysium. Jeg hadde det hvert fall skikkelig gøy på kino – men den anbefales ikke til folk som er rødgrønn-fargeblinde.
Musikk: Den sangen som antakelig oppsummerer februar best for min del, må være Hildegard von Blingin's versjon av Pink Pony Club, fordi DnD-karakteren framførte den på et vertshus i løpet av vår første session ♥︎ I hodet mitt har jeg begynt på et framtidig innlegg om DnD og kampanjen vår, la oss håpe at det blir virkelighet om noen uker.
Jeg pleier alltid å starte mine årlige oppsummeringer av fjoråret med å skumlese tidligere års innlegg og sammenligne med dem, og det første som slår meg av å lese det innledende avsnittet i 2024-innlegget mitt, er at jeg har følt meg mer som meg sjøl i 2025 enn på lenge. Med det mener jeg at jeg virkelig har gått all in når det gjelder interessene mine på en måte jeg var litt for nedfor til å egentlig orke å gjøre i samme grad i 2024. Før jeg begynner å gå systematisk til verks, er det nemlig tre titler som automatisk dukker opp i hodet mitt, og de er henholdsvis Our Flag Means Death (som sammenfalt med Moby-Dick og havet generelt), Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Ut fra dette velger jeg å dele fjoråret inn i tre æraer av varierende lengde: haværaen, etterfulgt av cyberpunk-æreaen, som igjen glei over i Forgotten Realms-æraen, der jeg fortsatt oppholder meg. På den negative sida har jeg skrevet langt mindre enn jeg har spilt, men jeg må kanskje akseptere at inspirasjon kommer og går, the heart wants what the heart wants, og noen ganger vil den kreative ånden sanke inspirasjon, mens andre ganger vil den bruke inspirasjon. Jeg trur jeg i skrivende stund er OK med å være i sankefasen, for erfaring tilsier at den uunngåelig vil avlastes av en brukefase før eller siden uansett. Når tida er inne for det.
Hva gjorde du i 2025 som du aldri har gjort før?
Var på Nesodden. Eide en Playstation 5. Dekorerte ei russebukse. Deltok i et burleskshow. Spilte Dungeons and Dragons. Opplevde den lokale sensasjonen som er den lyssatte Gullaugkleivtunnelen.
Beste konsert:
Sannsynligvis årets første, den med Ms. Boan og SRSQ, men jeg vil også gi en shoutout til Neko3 og Only Slime, for æren av å være den mest unike konsertopplevelsen, ikke bare av året, men for å være den eneste konserten jeg noen gang har vært på der jeg ikke visste hva jeg forventa og likevel fikk noe helt annet, og dette andre som jeg fikk var en gedigen positiv overraskelse.
Hva ønsker du deg i 2026 som du har savna?
Mer skrivetid.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
Our Flag Means Death var den som gikk mest inn på meg og som jeg fikk mest hekta på, men Severance var kanskje den beste.
Hvilken bok var den beste du leste?
I 2024 var Moby-Dick den eneste boka jeg leste, men den var i det minste såpass lang og tung at det var forståelig, men den eneste boka jeg leste i 2025 var Dune Messiah, som verken er spesielt lang eller komplisert, den er bare… drit kjedelig. Og jeg har ikke lest den ut ennå, nei. Kanskje burde jeg gitt den opp, men nå har jeg såpass lite igjen av den at jeg likeså godt kan lese det som mangler. Forhåpentligvis får jeg det til innen 2027.
Hvilke artister/band har du hørt mest på?
Philip Glass, The Midnight, Ride, TR/ST og Health.
Hvilke var de beste filmene du så?
Jeg kan dessverre ikke komme på en eneste skjellsettende filmatisk opplevelse fra fjoråret, men skrekkfilmene Heretic og Talk To Me skilte seg ut som positive overraskelser, ikke minst fordi de tilhører en sjanger som er berykta for å bestå av en høy prosentandel ræl.
Beste spill?
Who the fuck are we kidding. Framfor noe annet står 2025 igjen for meg som året der jeg omtrent ikke klarte å tenke på noe annet enn Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Men jeg vil også gi en honourable mention til Disco Elysium, for å gi meg skikkelig Welcome To Night Vale-stemning, og for å være mer David Lynch enn noe som faktisk er skapt av David Lynch.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Skravla høl i huet på Trine og Martina om Cyberpunk på House of Nerds.
Hva ønska du deg? Og fikk?
Ikke bare én, men to altoppslukende besettelser, kanskje til og med tre.
Opplevelser: Lønsj på Sara med Mari. Besøk hos Vibeke. DnD med Hannah, Kit og Karoline. Slippfest for Steder vi var av Silje Heier. Den uendelege historia på Det Norske Teatret og middag på Pincho Nation med Kit og Karoline. Tusenfryd med Karoline. Tur til Stockholm med Kit (og Catrine og Vibeke).
Innkjøp: På slippfesten til Silje kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes. Gleder meg til å lese! Og siden mine personlige emotional support stuffed animals (Dokka og Kosen) har blitt for slitte til at tør å ta dem med meg rundt omkring lenger, overtalte Kit meg til å kjøpe meg en ny reisevenn på Naturhistorisk museum i Stockholm, så folkens: hils på Alfira the rosy maple moth. Og før noen eventuelle besserwissere der ute påpeker at Alfira er et for feminint navn til en møll som har hannlig biologi, så kan jeg informere om at Alfira er trans og bruker hun/henne-pronomen.
TV-serie: Det har vært spooktober, og jeg har benytta anledninga til å legge opp månedens TV-baserte underholdning deretter. Jeg så Wayward, som jeg alt i alt likte, men syntes slutten var for åpen til at jeg hadde lyst til at det skulle være en miniserie. I utgangspunktet har jeg ikke noe imot åpne slutter, men det var for mange elementer som vi bare fikk et overfladisk innblikk i som blei introdusert for seint i serien til at jeg syntes den føltes ferdig. Hadde jeg visst at jeg hadde en sesong to i vente, hadde det vært noe annet. Så også Monster: The Ed Gein Story og The Fall of the House of Usher, som jeg syntes var gode, men begge var dessverre for meg den svakeste sesongen av sine respektive antologiserier.
Spill: Jeg er litt in between games for tida der jeg leiter etter det som føles riktigst akkurat nå. Jeg prøver standhaftig å komme inn i Mass Effect, særlig fordi det visstnok skal bli TV-serie i løpet av 2026, men jeg må innrømme at jeg sliter litt. Ikke fordi spillet er dårlig, det er bare jeg som er autist og har problemer med å skifte fra én modus til en annen. Å gå fra sci-fi (Cyberpunk) til klassisk fantasy (BG3) gikk litt hakkete sist, men da jeg først var klar til å omfavne forandringa, gikk jeg til gjengjeld all inn. Siden sci-fi er sånn cirka min yndlinssjanger innen alt av media noensinne, hadde jeg egentlig trudd at å skifte tilbake igjen til sci-fi skulle gå forholdsvis knirkefritt, men om jeg skal være helt ærlig, butter det mye mer imot nå enn da jeg begynte på BG3.
Film: Den eneste filmen jeg så i oktober var An Evening with Beverly Luff Linn, som er en sånn film som jeg mistenker at om den ikke er hundre prosent riktig for anledninga, så er den hundre prosent feil. Jeg var skikkelig sliten da jeg så den, og det viste seg å være helt perfekt sinnstilstand, for jeg lo mer enn jeg har gjort av en film på lenge. Nå har jeg også veldig sansen for den typen komedie Aubrey Plaza, Jemaine Clement og Matt Berry har en tendens til å by på (Matt Berry er en sånn type skuespiller som kan få meg til å le bare av å bevege seg), så for meg blei dette et herlig avbrekk av tullball i et liv som har inneholdt litt for mye seriøse greier for min smak i det siste.
Musikk: Jeg merker jeg blir litt vrang når jeg begynner å like en sang fordi den trender i sosiale medier, men Golden Brown av The Stranglers er oppriktig skikkelig fin (om enn litt ihjelbrukt i reels der den ikke nødvendigvis passer inn). Cembaloen gir låta et visst ｡ₓ ू ₒ ु fordums sus ू ₒ ु ₓ｡ som passer veldig godt inn i den delen av hjertet mitt som blei igjen i the Forgotten Realms, selv etter at siste kapittel av historien til både Natt og Mímir var fullført. Når koringa kommer inn mot slutten, blir jeg faktisk ikke så reint lite emosjonell.
Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.
Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.
TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.
Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.
Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.
Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:
Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.
Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det.
Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.
Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:
Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.
Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.
I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg.
Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.
Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:
Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.
Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.
Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.
Siden sist har jeg roa meg ned en anelse. Jeg sover litt bedre om nettene, og i går kveld fikk jeg til og med til å lese et kapittel i Dune Messiah, som jeg tross alt føler meg ganske stolt over. Greia er nemlig det at jeg sliter med å stole på egne følelser, fordi jeg sliter med å vite hva jeg til enhver tid føler. Jeg veit jeg har snakka masse om dette før, men det er en unngåelig konstant i livet mitt. Det kjennes som om hverdagen min er en evig kamp mellom å stole på magefølelsen og å gjøre det som objektivt sett virker best. Jeg må innrømme at jeg innimellom er litt misunnelig på folk som ikke har det sånn: folk som veit at de på et gitt tidspunkt har lyst til å lese, og dermed setter seg ned for å lese. Folk som kan bla gjennom Netflix og spørre seg sjøl "hva er jeg i humør til å se?" og velge deretter, istedenfor å ha rigide systemer for hvilken serie de skal se når, fordi man ellers ikke ville klart å velge, fordi man i stor grad ikke klarer å forstå abstrakte konsepter som "humør."
Jeg har, helt siden jeg begynte å studere skrivehåndverket, blitt fortalt at for å skrive godt må man lese mye, og lese variert. Allerede i Bø leste jeg vesentlig mindre enn mine medstudenter, og jeg syns jeg leser enda mindre nå, i vår stadig mer påkobla tidsalder. Jeg liker å lese, men bortsett fra noenfåunntak, sliter jeg med å prioritere lesing til daglig, rett og slett fordi det krever så mye av ADHD-hjernen min. Samtidig har jeg gjennom nevnte skrivestudier også fått et tips som har vist seg å være noe av det jeg oftest bruker aktivt i ikke bare skrivinga mi, men i livet generelt: gå dit det brenner. Hvis du står fast, ta et skritt tilbake og spør deg sjøl hvor det er som får det til å knitre og sprake og leve. Problemet er at hvis jeg alltid skal gå dit det brenner i livet mitt, kommer jeg med stor sannsynlighet til å kaste bort dagene på å danse og dagdrømme. Dansing og dagdrømming er nemlig noe av det som til enhver tid er lettest tilgjengelig for meg. Det er litt som næring, på et vis. Man kan gå for et mettende måltid fullt av grønnsaker, proteiner og sunt fett, eller man kan gå for raske karbohydrater i form av for eksempel sjokolade eller boller. Studier har vist at folk med ADHD langt oftere enn folk uten ADHD heller velger å få ei lita belønning umiddelbart, enn å vente litt for å få ei større belønning seinere. I hodet mitt liker jeg å kalle dette for "raske endorfiner." Å danse og dagdrømme – og jeg innser at man kan få mye inspirasjon ut av begge de to, altså, for all del, så direkte bortkasta tid er det jo ikke – er raske endorfiner for meg. Jeg legger ned lite innsats i det, og blir belønna med en kortvarig endorfinrus med én gang. Å lese er langsomme endorfiner, der jeg bruker tid på å komme inn i det og legger ned en god del innsats, men når ei bok virkelig fenger meg, ender den til gjengjeld opp med å gjøre meg smartere og mer empatisk, i tillegg til å – jeg overdriver ikke – forandre livet mitt. Tross alt er mye av grunnen til at jeg sliter med å lese Dune Messiah nå, rett og slett det at boka jeg leste rett før, Moby-Dick, gikk så sterkt inn på meg at jeg sliter med å komme meg videre. Eller som jeg sa til Vibeke her forleden: jeg er kanskje ferdig med Moby-Dick, men Moby-Dick er ikke ferdig med meg.
Så hvis jeg skal gå dit det brenner i dagliglivet nå for tida, går jeg til havet – I'm running to the sea, om du vil. Og når man løper mot havet hver gang man bestemmer seg for å løpe noe sted, blir hverdagen plutselig proppfull av synkronisiteter.
Selvfølgelig var det nå, etter at havet ikke hadde gjort annet enn å dukke opp i både bevisstheten og underbevisstheten min i årevis, og etter at jeg hadde hatt det aldri så lille eureka-øyeblikket jeg snakka om sist, at jeg for andre gang i mitt liv skulle ta Oslo-båten over fjorden for å tilbringe de neste ukene med havet utafor kjøkkenvinduet. Jeg veit at det å ta Nesoddferga er en temmelig udramatisk aktivitet i de aller flestes liv, men fordelen med å både like Jung og kaosmagi, er at det gjør det lett å tolke det magiske inn i det banale. Fordi alt i utgangspunktet er tilfeldig, kan man som tenkende individ velge å se sammenhenger egentlig hvor enn man vil. Universet er kaotisk og verdinøytralt, men mennesker liker orden og moral, så all orden og all moral er nødvendigvis menneskelige påfunn, men menneskelige påfunn eksisterer i det samme kaotiske og verdinøytrale universet som alle andre, og de har høyst reelle praktiske konsekvenser. Og nå skal jeg gi meg, fordi jeg er ikke riktig person til å snakke om dette, men poenget mitt er noe sånt som at det å kjøre båt på havet en gitt dag, er en like banal og verdinøytral hendelse som for eksempel at en mann i Midtøsten døde på et kors for cirka 2000 år siden, men sistnevnte er den dag i dag en høyst betydningsfull hendelse for millioner av mennesker. Ting bare skjer, fordi universet er kaotisk, og akkurat som at mennesker kan velge seg henrettelsen av en viss jøde for lenge siden, står jeg like fritt til å velge meg noe så trivielt som en båttur som et betydningsfullt og magisk øyeblikk, universet bryr seg like lite uansett. Det var meninga, det var skjebnen, fordi jeg opplevde det sånn, og min opplevelse av et verdinøytralt univers er det eneste jeg har, fordi vi har bare én bevissthet og mangler muligheten til å oppleve det verdinøytrale universet vårt løsrevet fra den.
Jeg sa jeg skulle gi meg, og så skreiv jeg ni linjer til, haha.
Jeg lider ikke av vrangforestillinger, og jeg anser meg sjøl som verken religiøs eller overtroisk. Men å tillegge synkronisiteter magisk betydning, gjør livet unektelig mye morsommere. Fordi veit dere hva jeg la merke til noen få dager etter at jeg hadde kommet til den fantastiske leiligheten der jeg oppholder meg for tida? Dette klistremerket på døra inn til soverommet jeg bruker:
Dette kan da ikke være annet enn Donald Duck-versjonen av Moby-Dick?? I en virkelighet der alt er tilfeldig, påberoper jeg meg retten til å påstå at dette er kaosmagi i praksis, som plasserer en synkronisitet rett foran nesa på meg for å fortelle meg at det er havet jeg skal løpe til, fordi det tydeligvis er der det brenner.
Og ikke i ørkenen, som i Dune Messiah. Kanskje jeg bare bør legge den fra meg og lese noe annet som er sterkere tilknytta havet, fordi the heart wants what the heart wants, og det er ikke ørkenen i hvert fall, ikke denne gangen. Samtidig som OCD'en min har store problemer med å gi opp noe jeg har begynt på, og som minner meg på at jeg tross alt allerede har lest cirka en tredjedel, og at det beste nå er å bare power through, så kan jeg lese noe som samsvarer bedre med der det brenner neste gang.
Jeg gjør nok det siste, fordi tvangstanker er vanskeligere å motsi enn de fleste andre krefter og pådrivere kroppen min til enhver tid måtte huse.
I hodet mitt har jeg begynt å forestille meg ei ny episk filmatisering av Moby-Dick, fordi det er på tide, syns jeg. Jeg vurderer å gi regijobben til James Cameron eller Ridley Scott, fordi jeg trur de ville kunne gitt historien den grandiositeten den fortjener, men på den annen side vil jeg ha en regissør som er villig til å la forholdet mellom Ishmael og Queequeg bli eksplisitt, fordi altså, det ligger der allerede i kildematerialet, så uttalt som man i det hele tatt kunne komme unna med på midten av attenhundretallet, og jeg veit ikke om noen av dem ville grepet den muligheten med like stor iver som enkelte andre regissører ville gjort. Jeg har tenkt på å caste Geoffrey Rush eller Willem Dafoe som Ahab, kanskje sistnevnte, fordi Rush ville kanskje blitt litt for lik som i Pirates of the Caribbean. Og en liten del av meg har lyst til å sette meg ned og skrive det nye adapterte filmmanuset sjøl, men jeg innser jo at jeg allerede har begrensa nok av timer i døgnet på å skrive som det er, at jeg bør bruke tida jeg har tilgjengelig på et prosjekt som tross alt er noenlunde realistisk å realisere – altså det nye prosjektet mitt. Men hey.
Jeg er forresten ikke sikker på om dette blogginnlegget har handla om noe som helst.
Opplevelser: Middag og film hos Martina. Middag på Yum Cha og kino med Vibeke. Skrivemøte med skrivevenner. Konsert med Ms. Boan og SRSQ på Goldie med Martina.
Innkjøp: Fikk med meg ei t-skjorte hjem fra konsert i går.
TV-serie: Okei, aller først må jeg snakke litt mer om Our Flag Means Death, som jeg begynte å se på i desember. Den gang var jeg litt skuffa, men fortsatte å se på det likevel fordi det var akkurat gøyalt nok til å så vidt holde på interessen min. Jeg… har utvikla et fullstendig uforutsett og på grensa til usunt forhold til den serien. At jeg blir sugd inn i en historie på en altoppslukende måte er i seg sjøl ikke uhørt for min del, det har skjedd med blant annet Mandy, Subnauticaog Rød selvbiografifør, det nye her er at det skjer med en noe jeg ikke syns er fantastisk bra, bare sånn passe bra. Jeg humrer litt innimellom mer enn jeg ler høyt, og ofte syns jeg ikke forsøka på humor er spesielt gode engang, men jeg har likevel blitt så sinnssykt glad i karakterene, og særlig Blackbeard. Det hjelper selvfølgelig at han er spilt av alltid geniale Taika Waititi, og er det noe New Zealand-komedieklubben (Flight of the Conchords, What We Do In the Shadows, Wellington Paranormal) får til, er det nettopp å skape minneverdige karakterer som nesten umiddelbart føles som personlige, nære venner. Dessuten klarer jeg ikke å la være å syns at Taika Waititi som Blackbeard er helt uforskamma sexy, haha. At han er en kjekk mann har jeg visst siden filmversjonen av What We Do In the Shadows, men selv om dandy-vampyren han spilte den gang teknisk sett er mer min type, så er det overraskende nok Blackbeard som bare gjør ting med meg (ikke bokstavelig, til tross for at, y'know, I wish). Og jeg liker jo egentlig ikke macho menn engang!
Jeg trur jeg har kommet fram til at jeg har en slags sjørøverfetisj, for da jeg så igjen Pirates of the Caribbean for første gang på flere år for noen måneder siden, innså jeg at Barbossa innehar et visst je ne sais quoi, og Geoffrey Rush er i utgangspunktet altfor gammal til at jeg egentlig syns han er attraktiv. Én ting er Johnny Depp som Jack Sparrow, liksom, men det er akkurat som at hjernen min plutselig skrur seg på for bistre, middelaldrende menn med én gang de er sjørøvere. Jeg merka jeg følte noe lignende for Ahab i Moby-Dick, og han er riktignok teknisk sett ikke en sjørøver, men det er ikke vanskelig å argumentere for at han oppfører seg som en. Nå har jo også Taika Waititis Blackbeard verdens søteste personlighet, sånn i tillegg til å være en blodtørstig sjørøver, og generelt er jeg veldig svak for et får i ulveklær. Det er en replikk fra Mysterious Skinsom går noe lignende "I hate it when they look like Tarzan but talk like Jane", en påstand som jeg er riv ruskende uenig i, for personlig elsker jeg det, haha. Og så er det noe med sammenblandinga av det corny og det oppriktige, eller kanskje heller anerkjennelsen av det corny i det oppriktige, i Our Flag Means Death som jeg virkelig setter pris på og lar meg sjarmere av. I sluttscena i en av episodene omkring midten av andre sesong, bevitner vi en surrealistisk, over-the-top, tullete og klisjéfylt drømmesekvens, tonesatt av ingen ringere enn gudinna Kate Bush, og hvor komisk det hele enn var, satt jeg og grein og følte på hjertesmerte like fullt, eller kanskje nettopp derfor. For det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut, som er noe av grunnen til at jeg, og mange andre med meg, gjerne påtar oss et lag av ironi og kynisme bare fordi ufiltrerte følelser er så jævlig kleint. Our Flag Means Death er ikke redd for å ta sårbarheten til kleinest mulig nivå, noe som gjør at jeg blir like deler lattermild og rørt. Viser seg at det er fullt mulig å le og grine samtidig, akkurat som at den beste dansinga er den som skjer med tårer i øya. Alt dette har i sin tur ført til at til tross for at serien har noen svakheter, og jeg ikke syns den er på høyde med What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, har den fått et overraskende sterkt grep om meg, ikke på den måten at jeg ikke klarer å holde meg borte fra den og bare må se alle episodene sammenhengende, men nesten motsatt. Jeg blir så emosjonelt investert i hver eneste episode at jeg må utporsjonere dem nøye, fordi å se for mye for ofte rett og slett ville gjort meg følelsesmessig overvelda.
Sååååå når jeg ikke er mentalt sterk nok for Our Flag Means Death, som i utgangspunktet var ment som den chille serien jeg skulle slappe av med ved slitsomme omstendigheter, ser jeg isteden på den forholdsvis intense sci-fi-serien 3 Body Problem – who would've thunk. Jeg må innrømme at jeg likte den bedre helt på starten, hvor ting fortsatt føltes mystisk, men det er fremdeles en veldig spennende serie, og jeg setter pris på hvor grundig forankra den er i tung vitenskap. Det er mulig noen som ikke er like interessert i astrofysikk som meg ikke vil få det samme ut av denne serien, men hvis man allerede syns for eksempel strengteori er noe av det mest spennende som fins, tilfører det serien en ekstra dimensjon (see what I did there?).
Spill: Jeg har omsider gått hen og fullført den siste biten som var igjen av Horizon: Forbidden West, og nå har jeg tatt opp igjen Cyberpunk 2077, som jeg egentlig begynte på for et par år siden eller deromkring, men som jeg ga opp igjen fordi det viste seg at jeg ikke var i riktig humør likevel. Nå, derimot!! Det er fortsatt et overveldende og komplisert spill, men jeg får gradvis bedre teken på det. En dag i forrige uke blei jeg plutselig sittende og spille sammenhengende i bortimot tolv timer, fordi jeg faktisk ikke klarte å rive meg løs. Jeg trudde jeg hadde begynt å få et omtrentlig grep om historien og handlinga, før alt blei snudd fullstendig på hodet og jeg blei sittende igjen med et sjeldent tilfelle av mindblownness, og plutselig gikk det hele fra å være et bra spill til et fantastisk spill. Kanskje jeg går nærmere inn på det ved ei seinere anledning, når jeg ikke har brukt opp mesteparten av min daglige skrivekapasitet på Our Flag Means Death, haha.
Film: Hos Martina så vi Ready Or Not, en riktig så underholdende skrekksak med såkalt glimt i øyet. Jeg så også Nosferatu på kino sammen med Vibeke, og den var akkurat så stemningsfull og kul som jeg hadde forventa av Robert Eggers. Jeg merker jeg setter litt ekstra pris på filmene hans, bare fordi det er så tydelig hvor sterk kjærlighet han har til filmmediet, historien han forteller og den historiske perioden den er satt i. Den unge alderen hans til tross, er han rett og slett en gammaldags håndverker som utfører faget sitt med nerdete presisjon og med en imponerende oppmerksomhet for detaljer. Ingenting ved filmen overlates til tilfeldighetene, og det gjør ganske enkelt godt å se at man også i strømmetjenestenes konsumeringstidsalder får muligheten til å se film lagd av lidenskapelige ildsjeler.
Bok: Etter å ha opplevd hvilken suksess Ringenes Herre på lydbok var for meg, har jeg nå begynt å høre A Game of Thrones. Jeg var spent på åssen det skulle gå, siden jeg tross alt hadde lest Ringenes Herre før, dog på norsk og for lenge siden, men siden jeg har sett TV-serien Game of Thronesog George R.R. Martin tross alt har en ganske lettlest skrivestil, funker også denne helt fint å høre på istedenfor å lese på tradisjonelt vis.
Musikk: Få ting er like tilfredsstillende som å gjenoppdage en artist du egentlig allerede liker, men som du ikke har hørt på på ei stund. Det er en vakker følelse som er vanskelig å beskrive når du hører ei låt som du har hørt flere ganger før, så du kjenner den utvilsomt igjen, samtidig som det er såpass lenge siden sist at det likevel føles som å høre den for første gang, fordi du er et annet menneske nå enn du var den gangen. I januar var jo så heldig at det skjedde ikke bare én, men to ganger, med to forskjellige artister fra ulike generasjoner, men som likevel har mye til felles. Første gang det skjedde, var under den fullstendig på trynet og samtidig helt magiske drømmeaktige scena fra Our Flag Means Death som jeg nevnte lenger opp her, hjerteskjærende perfekt akkompagnert av aldeles nydelige This Woman's Work av Kate Bush. Andre gangen det skjedde var faktisk i går, under konserten til SRSQ. SRSQ representerer for meg noe både helt nytt og fortryllende nostalgisk på én gang, fordi det er så få på hennes alder som gjør det hun gjør, samtidig som musikken hennes virker åpenbart inspirert av åttitallets drømmepop á lá Cocteau Twins, og en tilsvarende nesten gammalmodig vokal som tidvis minner om nettopp Kate Bush. Jeg har hørt låta Ever Crashing fra albumet med samme navn før, og har alltid syntes det er ei god låt, men formidlingsevnen til SRSQ live og den helt spesielle emosjonelle scenekarismaen hennes, gjorde at jeg i går opplevde låta på den måten den føltes ment til å bli opplevd, og hele greia var så følelsesmessig slagkraftig at jeg jaggu fikk tårer i øya, gitt.
.jpeg)
.jpg){kind=link}