Februar 2025

Opplevelser: Disneyquiz på Proud Mary. Besøk av Vibeke.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Som tidligere nevnt sliter jeg med å gi slipp på Moby-Dick, og nå har jeg ikke engang mer igjen å se av Our Flag Means Death. Egentlig trur jeg dette er en slags autistisk greie, for jeg sliter generelt med avslutninger og vissheten om at alt er midlertidig. Jeg har alltid vært særdeles dårlig på å takle flytting, siste studiedag, ny veileder og hva enn det måtte være, og jeg trur det henger sammen med frykt og ubehag ved forandringer. Avslutninger av alle slag er nesten alltid for brå for meg, uten at jeg veit hva alternativet skulle vært. Uansett har jeg, som følge av alt dette, endt opp med å finne miniserien Moby-Dick fra 1998 på YouTube og har sett den mens jeg har passa katter på Nesoddtangen. Jeg syns det er vanskelig å være nøytral i vurderinga mi av serien, bare fordi Moby-Dick fortsatt tar så innmari stor plass i bevisstheten min for tida, men jeg opplevde serien som litt datert, dog ikke direkte usjarmerende. Til å begynne med syntes jeg Patrick Stewart ikke var helt riktig i rollen som Ahab, bare fordi han er litt for gentleman, og Ahab i hodet mitt er mer røff og rufsete, men under ei nøkkelscene som virkelig viser hvor kald Ahab faktisk er, slo det meg at scena kanskje ikke ville hatt den samme emosjonelle slagkraften om Ahab hadde blitt spilt på en mer uttalt hardbarka måte.

Spill: Cyberpunk 2077 er… en mektig opplevelse. Jeg har i skrivende stund spilt i over seksti timer, men jeg har med vilje unngått å gå videre på hovedhistorien og de siste ukene fokusert på sideoppdrag, bare fordi sist gang jeg spilte hovedhistorien, endte jeg opp med å tilbringe omkring tolv timer i Night City fordi jeg ikke klarte å rive meg løs. Ikke minst er det veldig gøy for meg, som elsker klær, at nettopp klesstil er en ganske viktig del av spillet, og jeg koser meg sykt mye med å sette sammen ekstravagante antrekk til V.

Film: In the Heart of the Sea, Boy, Lamb, Escape From Alcatraz og Sommeren '85. Førstnevnte er ei filmatisering av det virkelige hvalangrepet mot hvalfangstskipet Essex i 1820, som i sin tid fungerte som Romerriket til Herman Melville, og inspirasjon for Moby-Dick. Det sa seg dermed litt sjøl at da denne filmen dukka opp på Max noenlunde samtidig som jeg hadde en kjip dag, kom den til å ende opp som kveldens comfort-film. Og en dårlig film er den teknisk sett ikke, men med tanke på hvor oppslukt jeg sjøl blei av å lese om Essex-forliset rett etter å ha fullført Moby-Dick, er det egentlig litt merkelig at denne filmen ikke klarte å leve opp til sitt dramaturgiske potensial. Det er liksom… allerede så mye som er på plass, med tanke på at den virkelige hendelsen den er basert på nesten er en film i seg sjøl, spennende og brutal som den er, så at filmen likevel aldri føltes noe særlig mer enn middelmådig, gjorde meg ganske skuffa. Jeg ville liksom ikke trudd at det kunne gå an å gjøre en av nyere histories mest hårreisende tragedier bare sånn helt passe interessant, men det har altså teamet bak In the Heart of the Sea fått til. Det er nesten så jeg mistenker at jeg ville likt filmen bedre om den faktisk var dårlig, men så var den liksom bare helt grei, og det irriterer meg ekstra mye når den i utgangspunktet hadde alle forutsetninger for å bli fantastisk. 

Musikk: De siste ukenes besettelser tatt i betraktning, kom det ikke overraskende på at jeg i februar skulle finne fram igjen Sailor Song av en av mine all time faves Regina Spektor. Ingen gjør det som Regina.

Nesoddbåten kan være en religiøs opplevelse

Siden sist har jeg roa meg ned en anelse. Jeg sover litt bedre om nettene, og i går kveld fikk jeg til og med til å lese et kapittel i Dune Messiah, som jeg tross alt føler meg ganske stolt over. Greia er nemlig det at jeg sliter med å stole på egne følelser, fordi jeg sliter med å vite hva jeg til enhver tid føler. Jeg veit jeg har snakka masse om dette før, men det er en unngåelig konstant i livet mitt. Det kjennes som om hverdagen min er en evig kamp mellom å stole på magefølelsen og å gjøre det som objektivt sett virker best. Jeg må innrømme at jeg innimellom er litt misunnelig på folk som ikke har det sånn: folk som veit at de på et gitt tidspunkt har lyst til å lese, og dermed setter seg ned for å lese. Folk som kan bla gjennom Netflix og spørre seg sjøl "hva er jeg i humør til å se?" og velge deretter, istedenfor å ha rigide systemer for hvilken serie de skal se når, fordi man ellers ikke ville klart å velge, fordi man i stor grad ikke klarer å forstå abstrakte konsepter som "humør."

Jeg har, helt siden jeg begynte å studere skrivehåndverket, blitt fortalt at for å skrive godt må man lese mye, og lese variert. Allerede i Bø leste jeg vesentlig mindre enn mine medstudenter, og jeg syns jeg leser enda mindre nå, i vår stadig mer påkobla tidsalder. Jeg liker å lese, men bortsett fra noen få unntak, sliter jeg med å prioritere lesing til daglig, rett og slett fordi det krever så mye av ADHD-hjernen min. Samtidig har jeg gjennom nevnte skrivestudier også fått et tips som har vist seg å være noe av det jeg oftest bruker aktivt i ikke bare skrivinga mi, men i livet generelt: gå dit det brenner. Hvis du står fast, ta et skritt tilbake og spør deg sjøl hvor det er som får det til å knitre og sprake og leve. Problemet er at hvis jeg alltid skal gå dit det brenner i livet mitt, kommer jeg med stor sannsynlighet til å kaste bort dagene på å danse og dagdrømme. Dansing og dagdrømming er nemlig noe av det som til enhver tid er lettest tilgjengelig for meg. Det er litt som næring, på et vis. Man kan gå for et mettende måltid fullt av grønnsaker, proteiner og sunt fett, eller man kan gå for raske karbohydrater i form av for eksempel sjokolade eller boller. Studier har vist at folk med ADHD langt oftere enn folk uten ADHD heller velger å få ei lita belønning umiddelbart, enn å vente litt for å få ei større belønning seinere. I hodet mitt liker jeg å kalle dette for "raske endorfiner." Å danse og dagdrømme – og jeg innser at man kan få mye inspirasjon ut av begge de to, altså, for all del, så direkte bortkasta tid er det jo ikke – er raske endorfiner for meg. Jeg legger ned lite innsats i det, og blir belønna med en kortvarig endorfinrus med én gang. Å lese er langsomme endorfiner, der jeg bruker tid på å komme inn i det og legger ned en god del innsats, men når ei bok virkelig fenger meg, ender den til gjengjeld opp med å gjøre meg smartere og mer empatisk, i tillegg til å – jeg overdriver ikke – forandre livet mitt. Tross alt er mye av grunnen til at jeg sliter med å lese Dune Messiah nå, rett og slett det at boka jeg leste rett før, Moby-Dick, gikk så sterkt inn på meg at jeg sliter med å komme meg videre. Eller som jeg sa til Vibeke her forleden: jeg er kanskje ferdig med Moby-Dick, men Moby-Dick er ikke ferdig med meg.

Så hvis jeg skal gå dit det brenner i dagliglivet nå for tida, går jeg til havet – I'm running to the sea, om du vil. Og når man løper mot havet hver gang man bestemmer seg for å løpe noe sted, blir hverdagen plutselig proppfull av synkronisiteter. 

Selvfølgelig var det nå, etter at havet ikke hadde gjort annet enn å dukke opp i både bevisstheten og underbevisstheten min i årevis, og etter at jeg hadde hatt det aldri så lille eureka-øyeblikket jeg snakka om sist, at jeg for andre gang i mitt liv skulle ta Oslo-båten over fjorden for å tilbringe de neste ukene med havet utafor kjøkkenvinduet. Jeg veit at det å ta Nesoddferga er en temmelig udramatisk aktivitet i de aller flestes liv, men fordelen med å både like Jung og kaosmagi, er at det gjør det lett å tolke det magiske inn i det banale. Fordi alt i utgangspunktet er tilfeldig, kan man som tenkende individ velge å se sammenhenger egentlig hvor enn man vil. Universet er kaotisk og verdinøytralt, men mennesker liker orden og moral, så all orden og all moral er nødvendigvis menneskelige påfunn, men menneskelige påfunn eksisterer i det samme kaotiske og verdinøytrale universet som alle andre, og de har høyst reelle praktiske konsekvenser. Og nå skal jeg gi meg, fordi jeg er ikke riktig person til å snakke om dette, men poenget mitt er noe sånt som at det å kjøre båt på havet en gitt dag, er en like banal og verdinøytral hendelse som for eksempel at en mann i Midtøsten døde på et kors for cirka 2000 år siden, men sistnevnte er den dag i dag en høyst betydningsfull hendelse for millioner av mennesker. Ting bare skjer, fordi universet er kaotisk, og akkurat som at mennesker kan velge seg henrettelsen av en viss jøde for lenge siden, står jeg like fritt til å velge meg noe så trivielt som en båttur som et betydningsfullt og magisk øyeblikk, universet bryr seg like lite uansett. Det var meninga, det var skjebnen, fordi jeg opplevde det sånn, og min opplevelse av et verdinøytralt univers er det eneste jeg har, fordi vi har bare én bevissthet og mangler muligheten til å oppleve det verdinøytrale universet vårt løsrevet fra den. 

Jeg sa jeg skulle gi meg, og så skreiv jeg ni linjer til, haha.

Jeg lider ikke av vrangforestillinger, og jeg anser meg sjøl som verken religiøs eller overtroisk. Men å tillegge synkronisiteter magisk betydning, gjør livet unektelig mye morsommere. Fordi veit dere hva jeg la merke til noen få dager etter at jeg hadde kommet til den fantastiske leiligheten der jeg oppholder meg for tida? Dette klistremerket på døra inn til soverommet jeg bruker:

Dette kan da ikke være annet enn Donald Duck-versjonen av Moby-Dick?? I en virkelighet der alt er tilfeldig, påberoper jeg meg retten til å påstå at dette er kaosmagi i praksis, som plasserer en synkronisitet rett foran nesa på meg for å fortelle meg at det er havet jeg skal løpe til, fordi det tydeligvis er der det brenner.

Og ikke i ørkenen, som i Dune Messiah. Kanskje jeg bare bør legge den fra meg og lese noe annet som er sterkere tilknytta havet, fordi the heart wants what the heart wants, og det er ikke ørkenen i hvert fall, ikke denne gangen. Samtidig som OCD'en min har store problemer med å gi opp noe jeg har begynt på, og som minner meg på at jeg tross alt allerede har lest cirka en tredjedel, og at det beste nå er å bare power through, så kan jeg lese noe som samsvarer bedre med der det brenner neste gang. 

Jeg gjør nok det siste, fordi tvangstanker er vanskeligere å motsi enn de fleste andre krefter og pådrivere kroppen min til enhver tid måtte huse. 

I hodet mitt har jeg begynt å forestille meg ei ny episk filmatisering av Moby-Dick, fordi det er på tide, syns jeg. Jeg vurderer å gi regijobben til James Cameron eller Ridley Scott, fordi jeg trur de ville kunne gitt historien den grandiositeten den fortjener, men på den annen side vil jeg ha en regissør som er villig til å la forholdet mellom Ishmael og Queequeg bli eksplisitt, fordi altså, det ligger der allerede i kildematerialet, så uttalt som man i det hele tatt kunne komme unna med på midten av attenhundretallet, og jeg veit ikke om noen av dem ville grepet den muligheten med like stor iver som enkelte andre regissører ville gjort. Jeg har tenkt på å caste Geoffrey Rush eller Willem Dafoe som Ahab, kanskje sistnevnte, fordi Rush ville kanskje blitt litt for lik som i Pirates of the Caribbean. Og en liten del av meg har lyst til å sette meg ned og skrive det nye adapterte filmmanuset sjøl, men jeg innser jo at jeg allerede har begrensa nok av timer i døgnet på å skrive som det er, at jeg bør bruke tida jeg har tilgjengelig på et prosjekt som tross alt er noenlunde realistisk å realisere – altså det nye prosjektet mitt. Men hey.

Jeg er forresten ikke sikker på om dette blogginnlegget har handla om noe som helst.

Havet, og at alt henger sammen, og at alt henger sammen med havet

Kjære venner, jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Dette er et blogginnlegg som lenge har ligget og marinert i underbevisstheten min, men så har jeg ikke funnet tida til å sette meg ned og skrive det før nå.

Jeg kan jo begynne med dette:

Jeg befinner meg for øyeblikket på Nesoddtangen hvor jeg passer to katter. Fra kjøkkenvinduet er det utsikt til havet, og jeg merker jeg er litt misunnelig på dem som har penger til å ha havet innen synsvidde på en daglig basis, men mest av alt føler jeg meg takknemlig som får lov til å være akkurat her akkurat nå.

De siste ukene har det begynt å skje noe i hjernen min. Den kanskje mest nærliggende og kjedeligste forklaringa kan være at jeg er i ferd med å utvikle toleranse overfor ADHD-medisinene mine, for jeg kan ikke huske å ha følt noe lignende siden før jeg begynte med dem. På den annen side kan jeg ikke huske å ha følt at jeg mista dette noe som jeg føler er i bevegelse nå da jeg begynte med dem, i motsetning til hva jeg følte da jeg gikk på p-piller for mange år siden. Å slutte på p-piller var egentlig ei aldri så lita åpenbaring for meg, fordi jeg hadde egentlig gått ut fra at det ikke var p-pillene som endra personligheten min, men alderen. Jeg begynte på p-piller da jeg var tjueén, og gradvis begynte det å kjennes som at følelsene mine om ikke direkte forsvant, så i hvert fall at de… roa seg. Jeg var alltid veldig intens som tenåring, følte alltid enten for mye eller ikke nok, var så lidenskapelig opptatt av interessene mine at det grensa til pinlig, og var i det hele tatt veldig cringe. Så tok jeg fatt på tjueåra, begynte på p-piller, og blei langsomt mer cool. Jeg holdt livet på en armlengdes avstand, interesserte meg passe mye i det som skjedde, gråt sjeldent, lo like sjeldent. Da jeg slutta på p-piller, kom følelsene mine tilbake og vel så det. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg slutta å ta dem, men jeg trur det sammenfalt sånn cirka med hytteturen min mot slutten av 2017, for jeg husker jeg satt aleine ute i koia på Furnes og grein og følte og opplevde at alt kom tilbake til meg. Da var jeg 27 år, og ifølge de som kan sånt, skal midten av tjueåra være omtrent da hjernen blir ferdig utvikla. Med andre ord hadde jeg liksom antatt at det som virka som ei slags tilmodning av følelselivet mitt, var en uunngåelig del av det å bli voksen, men så satt jeg altså der og følte meg plutselig likedan som jeg hadde gjort på hybelen min i Bø da jeg var tjue og var verdens mest sentimentale lille forfatterstudent, bare at denne gangen var jeg en del år eldre.

Ikke var det kortvarig heller. Tvert imot blei følelsene bare større og flere, og de nådde en slags topp i 2019. Jeg sov nesten ikke, spiste nesten ikke, var konstant rastløs, kunsteriske uttrykk som musikk og billedkunst påvirka meg mer enn vanlig, typ jeg absorberte dem som en svamp og gjorde dem til en del av meg framfor å bare være en tilhører eller en tilskuer. Og som en antakelig ganske naturlig konsekvens av å ha følometeret sitt skrudd opp til elleve, fikk jeg meg en ekstremt tøff nedtur i 2022. Den nedturen har jeg tenkt at jeg fortsatt er i prosessen med å komme meg fra. 

Dere som har fulgt med ei stund, veit at jeg lot meg absorbere av Subnautica, på den måten bare jeg kan la meg absorbere av noe mens følelsene mine er skrudd forbi max. Det var i 2021, rett før det lengste fallet fra den høyeste toppen. Til tross for at jeg har hørt at mennesket djupest sett bare skriver om én av fire ting – livet, døden, kjærligheten og havet – var det ikke før Subnautica at jeg omsider innså greia med havet. Og greia med havet er overhodet ikke en bagatell, det er noe så instinktivt og urmenneskelig at det virker koda inn i DNA'et vårt. Verdens vanligste yndlingsfarge er blå, fordi det minner om havet, alle mennesker er fra fødselen av ekstremt glad i glitter (grinebitere som påstår at de ikke er det, er faktisk i fornektelse), fordi det minner oss om når sola skinner på havet, og mennesker føler seg ofte enten ekstatiske eller avslappa i nærheten av havet. 

Men ikke jeg, trudde jeg. Jeg bader nesten aldri, fordi jeg nesten alltid syns det er for kaldt i vannet og fordi jeg er dårlig til å svømme. Der folk rundt meg romantiserte havet, var det alltid verdensrommet som var greia mi. Før jeg altså spilte Subnautica og innså greia med havet. 

Og egentlig var det jo nesten på overtid, for selv om verdensrommet og havet på mange måter er motpoler, speiler de samtidig hverandre. Det var tross alt en av mine aller største helter, astrofysiker Carl Sagan, som først fikk meg til å ville lese Moby-Dick, ved å gjengi et sitat som jeg fra første øyeblikk visste at var noe av det vakreste jeg noen gang hadde hørt. 

Jeg begynte å for alvor fatte interesse for konseptet as above, so below og for jungianske synkronisiteter. 

Plutselig så jeg at sjøstjerner og stjernetåker ligner på hverandre. Og det er jo ikke så rart, når de begge består av stjerner, og når stjerner både fins i det djupeste djupet og det ytterste ytre. Selvfølgelig, for verden er en eneste fraktal, og det store er i det små og det små er i det store, og ingenting er tilfeldig fordi alt er tilfeldig. 

Jeg innså at jeg sneik inn vann overalt i tekstene jeg skreiv, og at musikken jeg hørte på hadde uttalte referanser til havet. Jeg innså at dette var verdens riktigste tidspunkt å endelig lese Moby-Dick på, og selv om den antakelig får den høyst tvilsomme æren å være den boka jeg har brukt aller lengst tid på, så har den virkelig ikke gått ubemerka hen – eller kanskje nettopp derfor. For det går an å vinkle det på en annen måte, nemlig at Moby-Dick har den helt utvilsomme æren av å være den boka hvis univers jeg har tilbrakt mest tid i. Når man oppholder seg i den samme historien i et år sammenhengende, kommer den historien til å påvirke deg om du vil eller ei. 

Dere husker sist jeg hadde hekta på et litterært univers, ikke sant? Da jeg leste om Geryon i bøkene til Anne Carson? I Red Doc> vil G, tidligere Geryon, utelukkende lese På sporet av den tapte tid, men den har han allerede lest, så isteden leser han ei annen bok, som han hater, men han veit ikke om det er fordi han faktisk hater den, eller om han bare hater den fordi den ikke er På sporet av den tapte tid. Dessverre, og urettferdig nok, har Dune Messiah blitt tildelt en lignende rolle i livet mitt nå. Akkurat som at jeg i sin tid sleit med å komme meg videre fra Anne Carson, strever jeg nå med å gi slipp på Moby-Dick. Ikke bare er Dune Messiah ikke Moby-Dick, men den foregår i den tørreste ørkenen, som er så langt unna havet man kan komme. Og jeg skal være ærlig og innrømme at Moby-Dick ikke var i nærheten av å påvirke meg like sterkt emosjonelt som det Rød selvbiografi gjorde, for selv om jeg kjente gnister av noe nesten tilsvarende underveis i lesninga, var det ikke direkte sammenlignbart. Faktisk er erkjennelsen av hvor mye Moby-Dick betydde for meg relativt ny, tydeliggjort av min nylige motvilje mot å lese Dune Messiah. 

Fordi det er en snikende følelse, dette, hva enn det er. Den følelsen jeg nevnte innledningsvis. Det jeg omtalte som et "noe" som har begynt å skje i hjernen min. I etterpåklokskapens lys føles det som at det kom brått på den gangen i 2017, men det er mulig jeg husker helt feil, at det var like gradvis da òg. Subnautica (og Rød selvbiografi) var liksom min siste altoppslukende dille før mørket kom og tok meg i 2022. Det var også min første havbaserte dille, så jeg trur jeg ei lita stund antok at grunnen til at jeg hadde skjønt greia med havet, innerst inne handla om at jeg skjønte greia med Subnautica. Men selv om knekken kom og de sterkeste følelsene visna bort, var jo havet der fortsatt, intet sted tydeligere enn i nettopp tekstene mine. Jeg trur ikke jeg har skrevet en eneste tekst siden 2021 som ikke har vært tett knytta opp mot havet. Det var ikke like lett å legge merke til at havet lå der som et utgangspunkt for alt jeg gjorde og tenkte på, fordi følelsene mine oppførte seg helt motsatt enn hva de hadde gjort da jeg ikke kunne få nok av palmer og neonfarger. 

Og fordi havet, uten at jeg var fullt bevisst på det, nærmest dikterte livet mitt fra kulissene, begynte jeg å se Our Flag Means Death. Fordi havet hadde vært der siden Subnautica. Og fordi jeg ikke ville forlate Moby-Dick, så jeg oppsøkte lignende farvann. Og det som skulle være den chille serien jeg skulle slappe av med når jeg var for sliten til å forholde meg til noe ordentlig, fikk meg til å innse at et "noe" som hadde vært der før, men for lenge siden, plutselig var der igjen. Det er litt morsomt, for jeg klarer å sette fingeren på nøyaktig når det skjedde: episode tre av sesong to, The Innkeeper. 

Ja, det er en artig referanse til The Shape of Water. Det er også noe av det mest corny og rørende jeg har sett på lang, lang tid, og jeg snakka mer utfyllende om denne spesifikke scena for et par uker siden. Følelsene denne konkrete episoden satte i gang, måtte jeg bruke noen dager på å fordøye og forstå. Og da det skjedde, var det i form av et smertefullt eurekaøyeblikk som fikk meg til å grine. Jeg innså at akkurat denne episoden, i en av de mest tullete komiseriene som fins, rører ved noe av det som føles aller mest personlig og vondt for meg. Jeg hadde gjennom hele serien tenkt at jeg kjente meg igjen i Blackbeard, i hvor følsom og impulsiv han er, og uten å spoile noe, innser han i denne episoden en forferdelig sannhet om seg sjøl, og det er den samme sannheten jeg plutselig blei konfrontert med for min egen del. Dette handla jo plutselig om meg. Ikke rart at jeg grein og følte og følte og atter følte. 

Og det kickstarta altså dette "noe", som har ligget på lur og venta på den rette katalysatoren siden Subnautica, og som fikk det i form av Our Flag Means Death via Moby-Dick. Første gangen jeg havna på DPS, snakka vi om den forrige perioden som begynte omkring 2017, og som herja som verst i 2019. Jeg trur vi kom fram til at det ikke var feil å kalle det en manisk episode, men ikke den typen manisk episode som passer inn i en bipolar-diagnose. Mine perioder med intense følelser varer for lenge til at de kan omfattes av kriteriene for en bipolar lidelse, til tross for at de typisk følges av depresjoner, men heller ikke depresjonene mine følger det medisinsk definerte bipolar-mønsteret. Den mest logiske forklaringa på min mentale flo og fjære, er nettopp at min potente ADHD/autisme-kombococktail rett og slett gjør meg disponert for sterke følelser, samtidig som jeg i stor grad mangler evnen til å definere dem og skille dem fra hverandre. 

Det er på grensa til poetisk, dette her. At jeg, i form av å være det skakkjørte nevroatypiske mennesket jeg er, oppfører meg nøyaktig som havet, det samme havet som har næra meg, nærmest umerkelig, med inspirasjon og energi de siste åra. Kanskje er det verdens kleineste klisjé, dette med at livet er som en serie av bølger, med topper, bunnpunkt og sammenbrudd, men hvem bryr seg, så lenge det er sant. Det er flo og fjære i meg òg, ikke fordi jeg er sjuk eller lider av noe, men fordi jeg er et menneske som består av 70% vann, og det ville vært naivt å tru at jeg, når jeg er vann mer enn noe annet, ikke skulle følge de samme fysiske lovene som vann forøvrig. Selvfølgelig påvirker det meg, for bevegelsene i det store er de samme bevegelsene som i det små, fordi verden er en fraktal og alt henger sammen og av vann er vi kommet og til vann skal vi bli. 

Jeg veit ikke, kanskje dette bare er spinnvilt tankekaos fra min side. Men nettopp fordi det ikke betyr noe, betyr det alt. Og etter mange år med mangel på følelser, kjenner jeg meg ganske klar for et energiskifte. Siden jeg uansett ikke er en sånn person som får lov til å velge den gylne middelvei, mener jeg. Siden jeg er dømt til å være en person som enten er alt eller ingenting. Så hey, universet, gi meg alt, det kjennes som at tida er moden. Jeg trur jeg skal takle det.

Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.

Januar 2024

Opplevelser: Skrivetreff med skrivevenner. Overraskelsesbursdag for Marie. Moby Dick på Det Norske Teatret med Kit. Middag på Via Village og kinotur med Hannah. 

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Etter en skambra førstesesong, har Fargo hatt litt ujevn kvalitet. Men! Den nyeste og femte sesongen, med en Juno Temple jeg ikke kjente igjen i hovedrollen, var helt fantastisk. Personlig syntes jeg denne sesongen var den minst humoristiske og den mest emosjonelt vanskelige å se av alle sesongene, men til gjengjeld en av de mest velspilte og mest engasjerende. Og i tilfelle du ikke allerede visste det: sesongene er helt frittstående fra hverandre, så du kan fint se denne sesongen uten å ha sett de andre.

Film: Hannah og jeg så How To Have Sex for ei uke siden, debutspillefilmen til regissør Molly Manning Walker, som er tre år yngre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg gammal og særdeles unaccomplished, haha. Filmen har ikke noen tydelig narrativ struktur, noe som strengere folk enn meg nok vil ha problemer med, men som jeg sjøl ikke syns gjør så mye (kanskje fordi jeg ikke sjeldent har fått samme kritikken sjøl, ehe). Isteden er den ei utforskning av psyken til unge mennesker som trur de er voksnere enn de egentlig er, helt uten å verken dømme eller konkludere. Den tematiserer nyansene av fri vilje, dømmekraft og samtykke på en måte som føles befriende apolitisk. Filmen går inn i de ubehagelige realitetene med den hensikt å vise fram framfor å moralisere. Til tider brutal, men samtidig usentimental og nøktern. I det hele tatt en veldig imponerende debut, og jeg er veldig spent på resten av karrieren til knapt tredve år gamle Walker.

Bok: Som tidligere nevnt har jeg hatt et ønske om å lese så mye som mulig av Moby-Dick før jeg så den på teater, og jeg er helt ærlig ganske fornøyd med at jeg rakk over omtrent 200 sider av totalt cirka 650. Jeg sliter litt med den viktorianske engelsken til Melville, mest fordi det er en del navn på gjenstander og ting som ikke er noe særlig i bruk lenger som jeg ganske enkelt ikke forstår (hva i all verden er for eksempel scrimshander?) og det ville tatt for lang tid og ødelagt flyten om jeg skulle ha googla ethvert ord jeg ikke kan. Ikke desto mindre syns jeg den er ei langt mer underholdende og engasjerende bok enn mye annet, kanskje det meste annet, jeg har lest fra samme tidsperiode, og for alle dens kronglete formuleringer, tar jeg meg i å både le av, filosofere over og nyte den tidvis slående poesien i Melvilles særegne språk.

Musikk: Den forstående lengre utgivelsen til TR/ST som jeg skjønte at var på ferde i desember, kom ut i form av en EP i januar. Min umiddelbare reaksjon var at dette var nok en skuffelse, men etter diskusjoner med andre fans, har jeg, om ikke begynt å like EP'en bedre, så i hvert fall begynt å forme en slags forståelse for omstendighetene rundt den. TR/ST har de siste åra vært et uavhengig musikalsk prosjekt, så da Robert knytta seg til plateselskapet Dais på tampen av fjoråret, burde jeg kanskje lest det som en indikator på at ting framover kom til å bli litt annerledes. For eksempel inneholder denne EP'en den eurodance-inspirerte Slug, som blei sluppet på YouTube i 2015 uten å være tilknytta noen faktisk utgivelse i form av et album eller en singel. For meg ser dette mest av alt ut som at et plateselskap pusher en artist til å gi ut noe de veit at fanbasen allerede har et forhold til, så de kan tjene penger på det som ei offisiell låt. Alt i alt er dette en litt merkelig og ujevn EP som virker å være et slags sammenrask av låter som ikke har så mye å gjøre med hverandre, litt som at plateselskapet syntes de var for gode til å ikke finnes der ute, men at de likevel ikke passa inn i en tross alt mer helhetlig enhet i form av et album. Og tross alt er jo også jeg veldig glad for at Slug endelig er tilgjengelig på Spotify, og EP-versjonen av den er lydmessig forbedra fra YouTube-versjonen. Jeg har ikke hatt et like sterkt forhold til den som mange andre fans har hatt, men den er likevel for meg åpenbart EP'ens sterkeste låt. Som sagt syns jeg at jeg hører tydelig inspirasjon fra nittitallets eurodance og trance, og selv om jeg foretrekker mørk og møkkete-TR/ST framfor lett og poppete-TR/ST, syns jeg at Slug tar vare på nok av melankolien og lengselen fra låtene jeg virkelig elsker til å likevel være kompleks og ektefølt. Det samme kan jeg ikke si om for eksempel Run eller coverlåta Being Boring, som for meg framstår litt overfladiske. Men igjen, for alt jeg veit kan nettopp disse lettere og mer tilgjengelige låtene være et bevisst forsøk fra plateselskapet sin side på å nå ut til et større publikum.

Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.

For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:

Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.

Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.

Desember 2023

Opplevelser: Besøk av Mari. Besøk av Vibeke. Bakeverksted hos Martina. Middag på Nordvegan med Vibeke. Drænks på Kulturhuset med Mari, Marie og Pål. Juleferie hos Vibeke. Nyttårsaften hos Mari.

Innkjøp: Før middagen vår på Nordvegan var jeg med Vibeke innom Outland for å kjøpe en julegave, og da så jeg at de solgte Steven Rhodes-t-skjortene jeg har sett rundtom på internett og som jeg har hatt lyst på lenge, men ikke fått somla meg til å kjøpe fordi jeg allerede har en drøss t-skjorter og det fort blir dyrt med frakt og toll når man bestiller greier fra utlandet, sååååå jeg greip det jeg anså som en gyllen mulighet:

TV-serie: Hos Vibeke i jula så vi miniseriene Appropriate Adult og The Act, der sistnevnte viste seg å, via tilfeldighet eller synkronisitet, sammenfalle med at hovedpersonen Gypsy Rose Blanchard slapp ut av fengsel. I tilfelle du ikke kjenner historien fra før: i 2015 blei Dee Dee Blanchard funnet drept i sitt eget hjem. Det viste seg at gjerningspersonene var hennes egen datter Gypsy Rose og kjæresten hennes, etter at Dee Dee i skjul hadde mishandla dattera si gjennom nesten hele oppveksten hennes som et resultat av at hun sjøl leid av Munchausen by proxy-syndrom. Mitt første møte med saken var denne episoden av My Favorite Murder, men for ei dypere utforskning anbefaler jeg dokumentaren Mommy Dead and Dearest, som i skrivende stund er tilgjengelig på HBO. The Act fra 2019 er en fiksjonalisert dramaserie basert på liva til mor og datter Blanchard, og da vi bestemte oss for å se den, var vi altså uvitende om at Gypsy Rose, både offer og utøver, skulle slippe ut av fengsel mens vi var seks episoder inn i serien om den grufulle ungdomstida hennes. Serien er usedvanlig velspilt med en nesten ugjenkjennelig Patricia Arquette og Joey King i rollene som henholdsvis Dee Dee og Gypsy, og er helt ærlig like spennende selv om man veit åssen det går med alle til slutt. 

Film: How the Grinch Stole Christmas, Moonage Daydream og Triangle of Sadness. Jeg opplevde Triangle of Sadness som en mer ujevn film enn fenomenale The Square, men jeg koste meg – i mangel på bedre ord – med størstedelen av den. Piffen gikk litt ut av den i filmens tredje del og den kunne med fordel vært en halvtime kortere, men det er likevel bare å la seg begeistre av manus og skuespill på samme skyhøye nivå som vi – eller hvert fall jeg – har begynt å forvente av Ruben Österlund etter The Square. Og hey, det er vel ikke mange filmskapere som kan skryte på seg å vinne to Gullpalmer i Cannes rett etter hverandre?

Bok: Under det siste av mine to kattepassopphold i desember blei jeg helt akutt – og helt ærlig fullstendig uforvarende – overrumpla av en intens lesetrang, og jeg leste ut The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft. Jeg likte de tre utvalgte novellene i boka godt og fant stor glede i Lovecrafts pompøse og ordrike språk, men syntes alt i alt at tekstene ligna såpass mye på hverandre at jeg ikke veit om jeg føler et sterkt behov for å lese enda flere av novellene hans med det aller første.

Nå har jeg veldig så vidt begynt på Moby-Dick av Herman Melville, og jeg har kanskje ikke som mål, men hvert fall som ønske å lese den ferdig innen jeg skal se den i sceneversjon på Det Norske Teateret om noen uker. Kjenner jeg meg sjøl rett er det temmelig urealistisk, men om det kan fungere som en motor til å generelt bli flinkere til å prioritere lesing, vinner jeg på det uansett om jeg klarer det eller ikke.

Musikk: Årets siste måned blei betraktelig lysere av at TR/ST slapp sin veldig etterlengta andresingel etter The Shore fra en framtidig lengre utgivelse. Robrash er ikke like slagkraftig som The Shore, men føles i det minste heldigvis som ei ferdig låt, i motsetning til skuffelsen Razr. Jeg har uansett et håp om at neste singel fra den kommende plata, utgitt av hans nye plateselskap Dais, skal være Boys of LA. Basert på klipp jeg har sett fra livekonserter det siste året, trur jeg Boys of LA har potensial til å leve opp til – og om vi er riktig heldige; overgå – forventningene han skapte med The Shore.