Juli 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Lønsj på Nordvegan og tur på Historisk museum med Vibeke. Middag på Mamma Pizza og kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla.

Innkjøp: Kjøpte meg ny PS4-kontroll, som ikke er spennende nok til at jeg gidder å poste bilde av den, pluss noen suvenirer, som jeg sannsynligvis poster neste måned.

TV-serie: I all hovedsak prioriterer jeg å holde meg oppdatert på serier jeg allerede ser på, men jeg har slumpa til å se et par episoder av Altered Carbon. Foreløpig er jeg ganske likegyldig til hele greia, men at serien ser helt nydelig ut er det ingen tvil om.

Spill: Jeg har begynt på Mass Effect 3!! Men vil også nevne at jeg i begynnelsen av måneden lasta ned Dave the Diver på Steam fordi jeg sliter sånn med å komme inn i Baldur's Gate 1 som jeg kjøpte meg fordi jeg ville ha noe som lar seg spille på Macen min til de gangene jeg er kattepasser og ikke har konsollene mine tilgjengelig. Jeg har noen veldig spesifikke krav til hvilke typer spill jeg er OK med å spille på Mac, fordi konsollgaming jo er min åpenbare preferanse og Mac generelt ikke akkurat er optimalisert for gaming, og en gang i tida var Disco Elysium det helt perfekte spillet i så måte. Men all good things come som kjent to an end, og jeg skaffa meg det første Baldur's Gate-spillet til å fylle tomrommet, og jeg har prøvd mange ganger nå og det bare går ikke. I hvert fall ikke nå, kanskje seinere. Så jeg blei lei av å prøve å tvinge meg sjøl til å like et spill jeg ikke fikk noe særlig ut av og kjøpte Dave the Diver, som er så tullete og teit at det nesten føles bortkasta å spille det, men samtidig er det så gøy at jeg innser at det umulig kan være helt bortkasta. Generelt foretrekker jeg jo, hva skal jeg kalle det, den mentale stimulansen fra spill som for eksempel Mass Effect 3, men når jeg bare trenger dum underholdning i noen timer, funker Dave the Diver som bare faen.

Film: The Odyssey og Picnic at Hanging Rock. Jeg hadde liksom lyst til å finne noe å ta The Odyssey på, siden det føles som basic bitch-oppførsel å digge Christopher Nolan og jeg selvfølgelig har lyst til å være en unik rebell, men jeg må bare innrømme at den i mine øyne er en nesten perfekt film. Jeg driter i om rustningene (og skipa) ikke er historisk korrekte, de ser dritbra ut (ryggvirvlene nederst på hjelmen til Agamemnon make me go rrrrrr). Elska hvor brutal og til tider rett ut creepy de har gjort den. Kyklop-scena gjorde meg uvel på en måte de fleste skrekkfilmer bare kan se langt etter (og syns det er kult at noe av det første jeg tenkte på var Saturn-bildet til Goya, bare for å finne ut at jepp, nettopp Saturn-bildet til Goya har fungert som inspirasjon). Jeg klarer bare ikke å tenke meg noen måte som helst dette kunne vært gjort bedre på.

Bok: Jeg har – og dette føles nesten for godt til å være sant – fullført Dune Messiah, og dermed satt ny personlig rekord i hvor lang tid jeg har brukt på ei bok noensinne – og det med ei bok på under 300 sider. Kanskje er jeg for sta for mitt eget beste, men nå er det over, og nå gleder jeg meg til å ikke lese noe mer Frank Herbert igjen på leeeenge, kanskje noen gang. Herbert har en skrivestil som er komplisert, men uten å være mer presis av den grunn, heller motsatt; de innfløkte setningene hans minner mer om noen som prøver å høres smart ut for å dekke over at de ikke aner hva de snakker om, enn de lange og elegante tankespringa til, ja, la oss nå si Herman Melville. Nå har jeg så vidt begynt på The Man In the High Castle av Philip K. Dick, og er så langt bare skikkelig glad for at den er mye, mye bedre skrevet enn Dune.

Musikk: Sånn apropos å ville være unik rebell, hater jeg litt når sosiale medier gjør at jeg får hekta på hvilke enn popsanger som trender for tida, men dere. Folkens. De John Carpenter-aktige synthene i Dance av Slayyyter?? KØDDER DERE MED MEG?? De er så mmmmm delicious.

Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.