Juli 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Lønsj på Nordvegan og tur på Historisk museum med Vibeke. Middag på Mamma Pizza og kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla.

Innkjøp: Kjøpte meg ny PS4-kontroll, som ikke er spennende nok til at jeg gidder å poste bilde av den, pluss noen suvenirer, som jeg sannsynligvis poster neste måned.

TV-serie: I all hovedsak prioriterer jeg å holde meg oppdatert på serier jeg allerede ser på, men jeg har slumpa til å se et par episoder av Altered Carbon. Foreløpig er jeg ganske likegyldig til hele greia, men at serien ser helt nydelig ut er det ingen tvil om.

Spill: Jeg har begynt på Mass Effect 3!! Men vil også nevne at jeg i begynnelsen av måneden lasta ned Dave the Diver på Steam fordi jeg sliter sånn med å komme inn i Baldur's Gate 1 som jeg kjøpte meg fordi jeg ville ha noe som lar seg spille på Macen min til de gangene jeg er kattepasser og ikke har konsollene mine tilgjengelig. Jeg har noen veldig spesifikke krav til hvilke typer spill jeg er OK med å spille på Mac, fordi konsollgaming jo er min åpenbare preferanse og Mac generelt ikke akkurat er optimalisert for gaming, og en gang i tida var Disco Elysium det helt perfekte spillet i så måte. Men all good things come som kjent to an end, og jeg skaffa meg det første Baldur's Gate-spillet til å fylle tomrommet, og jeg har prøvd mange ganger nå og det bare går ikke. I hvert fall ikke nå, kanskje seinere. Så jeg blei lei av å prøve å tvinge meg sjøl til å like et spill jeg ikke fikk noe særlig ut av og kjøpte Dave the Diver, som er så tullete og teit at det nesten føles bortkasta å spille det, men samtidig er det så gøy at jeg innser at det umulig kan være helt bortkasta. Generelt foretrekker jeg jo, hva skal jeg kalle det, den mentale stimulansen fra spill som for eksempel Mass Effect 3, men når jeg bare trenger dum underholdning i noen timer, funker Dave the Diver som bare faen.

Film: The Odyssey og Picnic at Hanging Rock. Jeg hadde liksom lyst til å finne noe å ta The Odyssey på, siden det føles som basic bitch-oppførsel å digge Christopher Nolan og jeg selvfølgelig har lyst til å være en unik rebell, men jeg må bare innrømme at den i mine øyne er en nesten perfekt film. Jeg driter i om rustningene (og skipa) ikke er historisk korrekte, de ser dritbra ut (ryggvirvlene nederst på hjelmen til Agamemnon make me go rrrrrr). Elska hvor brutal og til tider rett ut creepy de har gjort den. Kyklop-scena gjorde meg uvel på en måte de fleste skrekkfilmer bare kan se langt etter (og syns det er kult at noe av det første jeg tenkte på var Saturn-bildet til Goya, bare for å finne ut at jepp, nettopp Saturn-bildet til Goya har fungert som inspirasjon). Jeg klarer bare ikke å tenke meg noen måte som helst dette kunne vært gjort bedre på.

Bok: Jeg har – og dette føles nesten for godt til å være sant – fullført Dune Messiah, og dermed satt ny personlig rekord i hvor lang tid jeg har brukt på ei bok noensinne – og det med ei bok på under 300 sider. Kanskje er jeg for sta for mitt eget beste, men nå er det over, og nå gleder jeg meg til å ikke lese noe mer Frank Herbert igjen på leeeenge, kanskje noen gang. Herbert har en skrivestil som er komplisert, men uten å være mer presis av den grunn, heller motsatt; de innfløkte setningene hans minner mer om noen som prøver å høres smart ut for å dekke over at de ikke aner hva de snakker om, enn de lange og elegante tankespringa til, ja, la oss nå si Herman Melville. Nå har jeg så vidt begynt på The Man In the High Castle av Philip K. Dick, og er så langt bare skikkelig glad for at den er mye, mye bedre skrevet enn Dune.

Musikk: Sånn apropos å ville være unik rebell, hater jeg litt når sosiale medier gjør at jeg får hekta på hvilke enn popsanger som trender for tida, men dere. Folkens. De John Carpenter-aktige synthene i Dance av Slayyyter?? KØDDER DERE MED MEG?? De er så mmmmm delicious.

Mai 2026

Opplevelser: Perleworkshop hos Kit. Rollespill hos Martin. DnD hos Kit. Kino med Vibeke.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Den generelle situasjonen min er litt ekstraordinær om dagen, og jeg har i hovedsak oppdatert meg på nye sesonger av serier jeg allerede følger, istedenfor å begynne å se så mye nytt. Jeg har fullført sesong to av Fallout og er i gang med sesong tre av Euphoria, og jeg merker jeg ikke har noen sterke meninger fra eller til vedrørende noen av dem.

Spill: Jeg fortsetter å være ond i min tredje playthrough av Baldur's Gate 3, parallelt med at jeg guider Vibeke gjennom hennes første playthrough.

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Project Hail Mary, som absolutt innfridde forventningene mine. Jeg trur den kunne tålt noe mer klipping mot slutten, men scfi-fi-hjertet mitt forlot kinosalen fullt og fornøyd. 

Musikk: Ved en tilfeldighet har jeg oppdaga Haute & Freddy, og som om det herlige synthpop-lydbildet deres ikke var nok, kjører de i tillegg en vintage-sirkus-estetikk som gjør meg svak i sjela på den riktige måten.

Mars 2026

Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Ikke noe.

TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong? 

Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33 etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.

Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.

Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.

Februar 2026

Opplevelser: DnD-økter hos Kit. Varieté-show med Haus of Blossom på Sentralen. Middag på Monsun og kino med Kit.

Innkjøp: Jeg er tydeligvis i ferd med å bli seriøs som rollespiller, for nå har jeg (etter pålegg fra dungeon master Kit) gått til innkjøp av Player's Handbook, pluss blyant som matcher personligheten til karakteren min, viskelær og blyantspisser.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt å se på Heated Rivalry, som jeg syns er litt oppskrytt, men det er kanskje bare fordi jeg forventer det samme av en serie som primært er lagd for å, vel, innfri basale lyster, som jeg forventer av en hvilken som helst annen serie? Etter tre episoder syns jeg den rett og slett ikke er særlig godt skrevet, med den tredje episoden som et hederlig unntak, og jeg sliter ganske enkelt med å finne en grunn til å heie på romansen mellom de to hovedpersonene. Har også begynt å se på A Knight of the Seven Kingdoms, som jeg liker tålelig godt, og som jeg vil anbefale også til folk som ikke likte Game of Thrones, for den er vesentlig lettere i tonen, i tillegg til at den foreløpig er mindre opptatt av pupper og voldtekt.

Spill: Siden sist har jeg fullført Disco Elysium, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye som jeg ikke allerede har sagt om det, men jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å spille noe så velskrevet, morsomt, absurd, filosofisk og unikt. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ville ha mer, og det er visst basert på et tabletop-rollespill utvikla av de samme folka som står bak TV-spillet, så i teorien har jeg flere muligheter til å fordype meg i dette sjeldent rike og fascinerende universet som jeg nå har vært så heldig å få oppleve en flik av. Jeg vil ydmykt anta at om du noen gang har likt noe jeg har skrevet, vil sjansene være gode for at du også vil like Disco Elysium, for det er i det minste mitt håp at jeg har fått til noe av den samme viben i blant annet novellene mine og i mitt nyeste romanprosjekt. 

Film: The Northman, som er første gang jeg har blitt skuffa av Robert Eggers, og den enormt kule indieoverraskelsen Iron Lung. Jeg så den uten å ane noen ting annet om den enn ratinga dens på IMDb (6,5 av 10) og at den var kategorisert som horror/sci-fi, og jeg trur det var en god idé, for dette var den typen film der mesteparten av moroa var å prelle av lag etter lag etter hvert som filmen presenterte dem for oss. Med andre ord har jeg ikke lyst til å si for mye om handlinga, men den klarte den imponerende bragden det er å fengsle seeren i to timer med stort sett én skuespiller og én location, og den ga meg en distinkt følelse det er vanskelig å beskrive av å oppleve et TV-spill. Etter filmen fant jeg ut at den faktisk er basert på et spill, så den merkelige følelsen min var velbegrunna. Først og fremst så jeg mange paralleller til Subnautica, men også (kanskje overraskende nok) Baldur's Gate 3 og Disco Elysium. Jeg hadde det hvert fall skikkelig gøy på kino – men den anbefales ikke til folk som er rødgrønn-fargeblinde.

Musikk: Den sangen som antakelig oppsummerer februar best for min del, må være Hildegard von Blingin's versjon av Pink Pony Club, fordi DnD-karakteren framførte den på et vertshus i løpet av vår første session ♥︎ I hodet mitt har jeg begynt på et framtidig innlegg om DnD og kampanjen vår, la oss håpe at det blir virkelighet om noen uker.

Post-game blues i en blå desember

Sist jeg var innom her, nevnte jeg et blogginnlegg jeg hadde begynt på den 25. oktober, og nå, nesten to måneder seinere, har jeg omsider tid, mental ro og kapasitet nok til å sette meg ned og plukke det opp igjen. Og det har jo skjedd litt på to måneder, men det meste av det føles ekstremt lite interessant for noen andre enn meg sjøl, og knapt nok dét, så jeg kan kanskje bare oppsummere det sånn: det er mørketid, dyremennesket jeg er har lyst til å gå i hi, men samfunnet jeg lever i forventer at jeg fortsetter som før, og denne konflikten gir både fysiske og psykiske utslag i kroppen min. Ingen grunn til å syns synd på meg, men jeg bruker mesteparten av tida mi på å bare holde følge, så overskuddsprosjekter – herunder blogging – prioriteres bort.

Og så var det dette vakuumet, da, som jeg på to måneder ennå ikke har klart å fylle. Hvor tomt livet plutselig føles når man på den ene eller andre måten er ferdig med det som har opptatt det aller meste av den ledige tankekapasiteten din fram til nylig er antakelig en uungåelig del av tilværelsen som følsom nerd, men den vissheten trøster mer i teorien enn i praksis.

Nå skal det sies at Baldur's Gate 3 på mange måter ikke er den verste besettelsen å navigere i kjølvannet av, rett og slett fordi det er basert på Dungeons and Dragons, og som et resultat av å sannsynligvis være en av verdens mest populære fandoms, er det myyyye å fordype seg i selv om man har spilt BG3 både én og to ganger. Det er også veldig mye lettere å finne miljøer rundt en fandom av denne størrelsen enn når det gjelder mine litt smalere interesser og diller opp gjennom. Selv om for eksempel Cyberpunk også er et sykt populært spill, både i digitalt og analogt format, hadde jeg ingen nære venner som hadde hekta på det samtidig som meg, mens BG3-perioden av livet mitt har inneholdt både memegruppechatten vår, DnD-økter og friendship bracelets, all of which forøvrig fortsatt lever i beste velgående. 

Det øverste armbåndet der er egentlig et sitat av Astarion. 

(Ja, konteksten er nøyaktig det det ser ut som, haha. IT'S NOT PORN, IT'S ART.)

Men da Karoline lagde armbåndet til meg, leste jeg den første biten ("delicious as you were") fonetisk, altså noe i nærheten av "DAVE", bare med en mer ekstravagant stavemåte, noe som igjen ga opphav til DnD-karakteren min Dayw, en dragonborn bard som ser sånn ut:

Og Dayw har allerede fått æren av å være den første karakteren jeg har spilt med i DnD, men i tillegg til dét har Kit og jeg planer om en low-stakes co-op kampanje i BG3 der vi begge spiller som bards og der vi respeccer alle de andre karakterene som bards og det hele ser foreløpig ut til å ligne på en særdeles tøysete verdensturné for et omreisende trubadurband som ennå ikke har fått noe bandnavn. Jeg liker hvert fall tanken på at selv om jeg ikke ser for meg en ny Stor og Seriøst playthrough av BG3 med det aller første, kan denne formodentlig kaotiske all bards-kampanjen ligge der som et mjukt og trøstende fløyelsteppe i bakhodet mitt som ei ekstra forsikring om at selv om jeg går videre med livet mitt og spiller andre spill, er ikke vennene mine i Faerûn lengre unna enn en multiplayer-session med Kit.

BG3/DnD tok meg også på min første ferietur utenlands siden jeg dro til Stockholm i 2019, og gjorde at jeg dro til… Stockholm, haha. Men Skandinavia er fortsatt utlandet! Kit og jeg dro på Comic Con sammen med Catrine og Vibeke, og jeg fikk se noen av skuespillerne fra BG3 i panelsamtale, og vi fikk også skvist inn DnD på hotellrommet flere av kveldene. 

Jeg veit ikke helt, dette er bare første gang på veldig, veldig lenge at jeg har funnet fellesskap i en fandom, for som regel er mine besettelser og diller ensomme affærer der jeg stort sett bare sitter for meg sjøl og jazzer, eventuelt plager intetanende venner som ikke har peiling og som egentlig ikke bryr seg med monologer og metaforiske Powerpoint-presentasjoner. BG3 og DnD har gjort meg mye mer sosial enn jeg pleier å være, og det har gitt meg lyst til å være sosial. Og denne sosiale komponenten gjør at det liksom ikke føles helt over likevel, selv om jeg prøver å komme videre i livet mitt ved å spille andre spill. Jeg er egentlig i sluttfasen av Clair Obscur: Expedition 33 for tida, men jeg multitasker litt ved å samtidig spille Cyberpunk for andre gang, fordi jeg har bestemt meg for at nå har det gått nok tid til at det er greit, og jeg må innrømme at de siste dagene har det blitt en overvekt av Cyberpunk, selv om jeg prøver å prioritere E33. Det føles tross alt mer nyttig/produktivt/sunt (?) å spille noe for første gang enn å spille noe for andre gang i løpet av et år. Men hey, jeg klarer ikke å la meg fange og oppslukes av E33 på samme måten som med Cybepunk og BG3, og som allerede sagt noen ganger nå: livet mitt føles litt tomt uten et noe som føles viktigere enn alt annet. Det er kanskje litt som å ha en bestevenn som flytter langt unna; det betyr ikke at dere aldri kommer til å se hverandre igjen, men du må likevel forberede deg på en hverdag der en viktig del av livet ditt bare… ikke lenger er der.

… jeg trur jeg, da jeg begynte på dette innlegget for lenge siden, hadde en litt mer substansiell plan med det enn som så, men som sagt: ting skjer på to måneder, og mye av det føles ikke like relevant å snakke om lenger. Jeg ville også bruke dette som ei anledning til å minne dere på at jeg lever, og at jeg egentlig liker bloggen min, jeg bare har vært litt overvelda av livet i det siste, og at jeg prøver å komme meg ut av en slags spillbasert kjærlighetssorg som gjør en del ting vanskeligere enn de trenger å være. 

Og god jul, I guess.