Mars 2026

Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Ikke noe.

TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong? 

Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33 etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.

Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.

Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.

Rævåret 2020

Ja, nei, dere, hvor skal jeg begynne. I fjor på denne tida snakka jeg om at det var få ting som skjedde, lite forandring fra gang til gang og at åra gradvis ligner på hverandre mer og mer. Hah! Pass på hva du ønsker, si. 

Jeg var en av dem som ikke helt skjønte at korona var alvor før landet plutselig stengte ned. Jeg lo av dem som var bekymra, syntes at de var paranoide, tenkte at jeg som hadde overlevd svineinfluensa mens jeg gikk på folkehøyskole hadde vært ute ei vinternatt før. Og da jeg blei permittert kort tid seinere, tenkte jeg at nå skulle jeg endelig få tid til å skrive framover. Kanskje var det til og med litt deilig å få litt pause fra en jobb som hele tida prøvde å stjele tida vekk fra de litterære prosjekta mine? 

I år fylte jeg tretti, og jeg som aldri pleier å feire bursdagen min hadde i utgangspunktet løse planer om å gjøre det ordentlig nå som jeg fylte rundt tall, kanskje med en utenlandstur med gode venner til sommeren. Sånn gikk det åpenbart ikke, og dét var nok første gangen jeg virkelig følte på at pandemien rett og slett var noe forbanna drit, og ikke en form for forkledd velsignelse. Samtidig begynte hypokondrien min å virkelig kicke inn, nærmest for å veie opp for de ukene tidlig i mars der jeg underbekymra meg, og jeg endte opp med å isolere meg nesten fullstendig. Jeg var heldigvis blant dem som fikk lov til å teste meg tidlig, og det var ikke før jeg testa negativt i mai at jeg endelig turte å treffe folk igjen og slappe litt mer av. Det som skulle være årets høydepunkt for meg, TR/ST-konserten i juni, blei avlyst, det samme blei en annen planlagt utenlandstur i anledning Mari sitt utdrikningslag, i høst blei jeg sagt opp fra jobben min etter nesten ti år på den samme arbeidsplassen, og jeg har ikke engang fått skrevet så mye som jeg hadde håpa på. Det viser seg at det å være bekymra for økonomi og framtid og egen og andres helse er kanskje enda mer utmattende enn å jobbe søtti prosent. 

Men nå er det 2021, og vaksinasjonen er i gang. Det beste med å være på bunnen er at herfra kan det bare gå oppover. Skål, dere.

Hva gjorde du i 2020 som du aldri har gjort før?

Så perlemorsskyer. Gikk på Nav. Fikk synlige muskler! – et resultat av nesten daglig yoga siden mars, cirka det eneste positive med ingen jobb og få planer. Opptrådde på Instagram Live til overraskende stor suksess. Var i Moss (i 2020 tok man de reisene man fikk). Var i utdrikningslag. Kjøpte og pynta leiligheten med planter. Var på fagforeningssamling i Sulitjelma. Smakte boble-te.

Beste konsert:

Hadde alt gått etter planen hadde jeg fått sett TR/ST live i år, men den gang ei. Forhåpentligvis får jeg det nå til sommeren isteden ❤ Men jeg rakk faktisk et par konserter i år før denslags blei en umulighet. Selv om jeg koste meg både på Tamaryn + Some Ember og på Georgia, trur jeg nok at Georgia-konserten var hakket gøyere, ikke fordi hun nødvendigvis er bedre live, men fordi det var en så liten, intim scene (Jæger) og jeg stort sett alltid liker små scener bedre enn store. Lett å se godt uten å knuffe eller bli knuffa på, Georgia sjøl hoppa ned fra scena og begynte å danse sammen med publikum underveis, og etterpå var det ikke noe problem å gå bort og snakke med henne. Og dét tar jeg framfor stadiumskonsert any day.

Hva ønsker du deg i 2021 som du har savna?

Jeg vil ha jobben min tilbake. Det er noe i det at man ikke veit hva man har før man mister det. Fikk så vidt prøvd meg i en ny jobb rett før jul, og det fikk meg til å innse hvor mange ting som faktisk var veldig bra med jobben jeg nå ikke har lenger. Det er en jobb jeg kan og er god i, det er omgivelser jeg kjenner, det er muligheten til å høre på musikk, podcast eller lydbok mens jeg jobber, det er kolleger jeg liker og er glad i. 

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Euphoria, Gösta og We Are Who We Are. Og jeg har ikke fått betalt av HBO for å si det, haha.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?

I år har jeg lest åtte bøker, pluss to Flamme-singler, og det høres kanskje ikke så veldig imponerende ut, men det er mer enn jeg leste både i fjor og året før der. Og den boka som ga meg mest av de åtte (eller ti?), var Echo Mountain av Anna Kleiva. Jeg har drømt om Los Angeles i et par år nå, og der jeg vanligvis har pleid å lese det jeg allerede har stående i bokhyllene mine fordi det er så SINNSSYKT mye ulest der framfor å låne noe nytt på biblioteket, bestemte jeg meg denne gangen for at når denne boka først fins, er det best å lese den mens LA fortsatt er det eneste jeg klarer å tenke på. Og det er jeg glad for at jeg gjorde! Den er jo objektivt sett ei bra bok, selv om jeg nok ikke ville fått like mye ut av den om jeg ikke hadde vært så opptatt av LA som det jeg har vært de siste åra. Men til gjengjeld gjorde LA-besettelsen min at der jeg ellers ville lest ei objektivt sett bra bok, leste jeg i sommer ei bok jeg måtte ta med meg overalt, der jeg måtte tvinge meg sjøl til å lære meg å lese ute blant folk (med dronete musikk høyt på headset for å stenge ute distraksjoner), ei bok jeg tok ørten bilder av (min måte å notere på) fordi annenhver side traff meg så inderlig hardt, ei bok jeg drømte om om nettene. Dette var boka jeg trengte å lese i 2020 fordi hverdagen var som den var. 

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Björk, TR/ST, Susumu Yokota, Ryuichi Sakamoto og Health. 

Hva ønska du deg? Og fikk?

Mot nok til å sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til forlag.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Feira mukkers aleine med rødvin, hjemkjørt pizza fra Peppes, Myst og Color Out of Space som jeg egentlig skulle sett på kino, men som jeg for anledninga kjøpte på iTunes.

Hvilke var de beste filmene du så?

Jeg har sett – er dere klare? – 161 filmer i år! I det minste har denne pandemien utvida min kulturelle horisont noe voldsomt. Og de filmene som ga meg mest var The Bad Batch, Nærkontakt av tredje grad, Shame, Det hvite båndet, Martyrs og American Honey.

Ønsker og planer for det nye året:

Når det har gått lang nok tid til at det ikke lenger føles som at jeg maser, skal jeg sende inn det etter hvert ganske omfangsrike novellemanuset mitt til forlag.

August 2020

Opplevelser: Badetur med Martina og Mone. Konsert med Lunula og Vanvidd. Tusenfryd med Martina og Anders.

Innkjøp: Jeg har ikke helt blitt en sånn plantefrik som de fleste har en eller annen variant av i Instagram-feeden sin, men jeg HAR faktisk kjøpt meg to planter sånn nesten ut av det blå. De gangene jeg har hatt planter tidligere, har det som regel vært krydderplanter, men nå har jeg kjøpt meg to planter som egentlig bare er til for kos og pynt. Det vil si, kos, pynt og fluefanging:

Kaktusen heter Tarjei og fluefangeren heter Audrey. Dessverre virker det ikke som at Audrey trives så godt i leiligheten min. Jeg trur det er for høy luftfuktighet for henne. Men det virker som at Tarjei, som er en dragefruktkaktus som i det fri faktisk vokser i tropene og ikke i ørkenen, har det helt ideelt. 

TV-serie: Dere, alle sammen MÅ faktisk se Gösta! Herregud, som jeg koste meg. Dette er den første TV-serien til Lukas Moodysson, som tidligere har skjenka verden filmatiske perler som Fucking Åmål og Tilsammans. Likte du de to – og jeg elsker dem begge – kommer Gösta til å være perfekt for deg. Det er den samme lune humoren og den samme høye gjenkjennelighetsfaktoren – om du ikke kjenner igjen deg sjøl, kjenner du garantert igjen noen i din umiddelbare omgangskrets. Stort pluss for masse fantastisk musikk, ikke minst med åpningsspor av Kælan Mikla. Hele serien er full av øyeblikk som godt mulig kan bli stående som like ikoniske som "men jag vill ha knarka!"-scena (blant annet) fra Fucking Åmål med tid og stund. Dette er en sånn komiserie der man ler med karakterene og ikke av dem, og uansett hvor mange vanskeligheter tittelkarakteren måtte finne på å rote seg opp i, klarer man ikke la være å bli i godt humør av hver eneste episode. Jeg merker jeg allerede har lyst til å se hele sesongen om igjen.

Film: The Peanut Butter Falcon, The Lighthouse, Den gylne hanske, Grensen, High Life, Mom and Dad, Martyrs, The Terminator, Halloween (1978), The Blair Witch Project, Eraserhead, The Orphanage, Mad Max, The Omen, Carrie, Funny Games, Halloween (2018), Venom, Da Vinci-koden, Time Trap og Lola.

Hvilket vil si at jeg denne måneden så tjueén filmer, hvilket mye mulig er ny personlig rekord for meg – med forbehold om at jeg egentlig ikke pleier å telle hvor mange filmer jeg ser per måned.

Folkens, vi må snakke om Martyrs. Det er en av de filmene jeg har fått anbefalt oftest de siste åra, filmsmaken min og mitt generelle vesen tatt i betraktning, og akkurat idet jeg trudde denne filmen var i ferd med å skuffe meg, gjorde den det ikke i det hele tatt. For altså, jeg innser at jeg i min jakt på de mest intense, interessante og uforglemmelige filmopplevelsene kanskje er i ferd med å bli litt blasert. Jeg har snakka om det før, men den siste tida har jeg blitt mindre og mindre opptatt av hvor bra en film er, eller hvorvidt jeg i det hele tatt liker eller misliker den, for det jeg isteden vil ha, er en film som får meg til å føle noe, som gir meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg. Og det er med utgangspunkt i dette (og min generelle preferanse for alt som er mørkt, dystert og makabert) at altså Martyrs har dukka opp i samtalene igjen og igjen. Jeg har omsider fått sett den, og dét skal Martyrs ha: den slutter ikke å overraske. På mange måter kan den sies å være den ultimate fortellinga i dét at hver eneste ting som skjer, avløser neste scene, og at hver scene høyner innsatsen. Det er faktisk ikke noe dødtid her, dette er en film i konstant utvikling, og hver gang man tenker at nå har man fått grep om filmen, nå skjønner man hvor dette bærer hen, så drar neste scene hva enn det er som til enhver tid foregår enda litt lenger. Og sånn holder den det gående til man helt utkjørt når filmens ende, og uten å røpe for mye, svarer absolutt slutten til det mønsteret filmen allerede har etablert, og den er faktisk overraskende dyp og filosofisk på en måte, vel, denne typen filmer liksom ikke har for vane å være. Dette er noe så sjeldent som en skikkelig drøy og gory skrekkfilm som også makter å være oppriktig smart og fullstendig nytenkende. Traileren under er ikke spesielt bra, verken bildekvalitetsmessig eller forøvrig, men stol på meg når jeg sier at dette er en film som definitivt oppfylte ønsket mitt om å føle noe og å gi meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg.

Bok: Jeg har faktisk lest mye mer enn jeg pleier denne måneden. Jeg har sittet mye ute, og jeg har funnet ut at jeg til en viss grad klarer å lese på mer eller mindre offentlige steder hvis jeg samtidig hører på yoga-spillelista mi på Spotify – men alt dette snakka jeg jo egentlig om for noen innlegg siden. Jeg har foreløpig ikke testa ut denne taktikken på noe annet enn noveller, poesi og kortprosa, men det er helt greit for meg om sommer er noveller, poesi og kortprosa-tid, så kan heller resten av året være forbeholdt all slags litteratur. I august leste jeg Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale, Sitt hos meg av Kristian Bergquist, de to Flamme-singlene 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg av Kristian Bergquist, og på månedens siste dag fullførte jeg Ingenting skjedde av Inger Wold Lund. Flamme-singlene føltes for meg litt som samlinger med utkast som ikke har vært gjennom nok etterarbeid til å få bli med i ei "ekte" bok, men de andre var på hver sin måte givende leseropplevelser. Sitt hos meg fikk meg til og med til å grine litt, så det tok seg sikkert fint ut der jeg satt på stranda. I det hele tatt er jeg veldig begeistra for den knappe og naivistiske stilen Kristian Bergquist er så god på (og som for eksempel Trygve Skaug ikke i det hele tatt håndterer like smertefritt).

Musikk: Det har i hovedsak vært to veldig forskjellige sanger jeg har hatt hekta på denne måneden, men i min musikksmak er det heldigvis plass til både den kaotiske synthpopen til Health og den PJ Harvey-aktige folk-rocken til Anna Calvi. Begge disse kan med fordel spilles høyt, i hvert fall.