Myter

Syns du det skeive fetisjmiljøet er for dårlig representert i norsk folketru? Da bør du lese novella mi som står på trykk i det nyeste nummeret av Replikk:

Og novella mi er jo bare én grunn til å skaffe seg denne utgaven! Du finner også blant annet bokomtaler, dikt, artikler og kunst, som på ulike måter tolker og tar utgangspunkt i temaet myter. Fås kjøpt i Oslo hos Norli Universitetsgata, i Bergen hos Boksalongen og Akademika Studentsenteret, hos Audiatur eller hos Tekstallmenningen.

Fra skisseboka: åpninger, innganger, muligheter

Jeg skriver noveller. For tida volder skrivinga meg dessverre mer angst enn glede, og sånn har det vært ubehagelig lenge. Det er til og med sånn at jeg syns det er ekkelt å snakke om det her, haha. Og jeg veit jo egentlig også hva som er løsninga, det er bare det at løsninga har to mulige utfall: alt løser seg, eller alt blir mye verre. Jeg trenger ikke å bruke altfor mye tid på å gjenta meg sjøl, gjør jeg vel?

For noen år siden posta jeg begynnelser på noveller jeg aldri kom noe videre med. Novelleprosjektet jeg jobber med nå, består av to dokumenter: en kladd, og noe man, for å bruke ungdomsskolelingo, kan kalle ei innføring. Sistnevnte består akkurat nå av 203 sider. Førstnevnte består av 257 sider. Min skriveprosess går hovedsakelig ut på at jeg først og fremst skriver ekstremt mye, og så heller stryker og sletter og finpusser seinere. I Nanowrimo-ånd tenker jeg som så at bare jeg skriver mye nok, må det jo være et eller annet brukbart et sted i tekstmassen. Med andre ord er det akkurat nå i overkant av femti sider jeg allerede har sortert ut som ubrukelig. Ikke så ubrukelig at jeg faktisk har sletta det; jeg tar vare på så godt som alt jeg skriver, fordi jeg aldri veit hva som plutselig kan komme til nytte en gang likevel, men åpninger jeg per akkurat nå av ulike grunner ikke føler meg motivert til å fullføre. 

Jeg benytter denne glovarme søndagen til å dele et knippe kasserte begynnelser med dere:

---

Jeg var seksten da sirkuset kom til landsbyen. Mamma så på gjennom vinduet da de monterte opp telt og leide elefantene ned fra hengerne.

   «Fordømte sigøynerpakk», sa mamma og rista på hodet.

   Seinere den dagen var det jeg som tilbød meg å gå og kjøpe mat.

   «Ikke snakk med fremmede nå, da. Og kom hjem før stormen begynner», sa mamma og rakte meg kurven.

   Jeg måtte knyte hatten ekstra godt fast da jeg gikk ut døra. Det hadde allerede begynt å blåse kraftig, og jeg måtte holde opp ei hand foran ansiktet for å unngå å få altfor mye sand i øya og i munnen.

   Likevel klarte jeg ikke å la være å stoppe opp da jeg passerte de fargerike vognene og stripete telta. Fra å være travelt og livlig for bare noen timer siden, virka sirkuset nå forlatt.

   Men så kom hun ut av en av vognene. Og ropte noe til meg, men vinden stjal orda rett ut av munnen hennes. Jeg forta meg bort til henne.

   «Hva sa du» ropte jeg da jeg var nærme nok.

   «Jeg sa at du må komme inn til stormen har rast ferdig. Du kan ikke bli her ute.» Så tok hun meg i armen og dro meg inn i vogna.

   Hun var på min alder, kanskje litt eldre. Håret hadde hun samla i ei lang, tjukk, svart flette som hang nedover den slanke ryggen. Huden hennes var gyllen, øya var brune, milde.

   «Vil du ha en kopp te?» spurte hun. Uten å vente på svar fant hun fram en kjele fra et skap.

   Vogna var liten, med en kjøkkenkrok i den ene enden, ei brei seng i den andre, og et lite, rundt bord på midten. Det lukta tungt og varmt av røkelse.

   «Vi har ikke åpna ennå!» var det plutselig en stemme som lød, en kvinnestemme, overraskende mørk.

   Jeg så ikke før nå at det lå noen i den breie senga. Det måtte være mora hennes, med grå striper i det mørke håret og ei krokete nese. Hun satte seg opp og gnei seg i ansiktet.

   «Jeg bare…» begynte jeg, men jenta avbrøyt meg: «Jeg kunne ikke la henne gå ute i stormen. Jeg ba henne med inn til det har roa seg.»

   Mora reiste seg tungt, det virka som at hun hadde vanskelig for å gå, og kom mot meg. Hun var høy og røslig, grov, og jeg rygga kanskje ubevisst et par steg bakover, men så brøyt hun ut i et strålende smil. Hun granska meg liksom fra topp til nå; jeg fikk følelsen av at hun godkjente meg.

   «Men se på deg, da, jente!» sa hun plutselig, og jeg så nedover meg sjøl; det hadde samla seg sand foran på den blå kjolen min.

   «La meg finne noen gamle klær etter Lela som du kan låne», sa hun.

   «Det trengs ikke», sa jeg fort, litt for fort, for både mora og Lela snudde seg og så på meg.

   «Altså, det går bra med meg. Den kan vaskes», sa jeg.

   «Hvis du sier det, så», sa mora, og gikk på stive skritt bort til det lille bordet og satte seg ned på en trestol som stod ved siden av det. Ut fra ei hylle under bordet tok hun ei pipe og en tinnboks med tobakk. Med kraftige fingre ga hun seg til å stappe pipa. Så tente hun den med en lang fyrstikk. 

   «Vær så god.» Lela rakte meg en kopp med rykende te. Hun tok meg i armen igjen og leda meg bort til bordet der mora satt, og vi satte oss på de to gjenværende stolene.

   «Kom innom igjen i morgen, så skal jeg lese deg i hendene», sa mora og blåste den søtlige piperøyken bort på meg. Vinden ruska i vogna, og fikk nesten teen min til å skvulpe ut. Jeg tok en langsom slurk. Den var krydrete, sterk.

   Det var da Lela reiste seg og strakte armene opp for å tenne parafinlampa som hang fra taket at jeg la merke til håndledda hennes. Kjoleermene hennes sklei ned, og var noe med måten handa og armen hennes møttes i ei perfekt innsvingning som gjorde at jeg med ett ikke klarte å ta øya fra henne. Det var som om dette litt tynnere punktet gjorde hendene hennes sterkere, smidigere, vakrere, og jeg klarte ikke å gjøre annet enn å følge enhver bevegelse hun gjorde; de tynne fingrene som holdt den lange fyrstikken, den andre handa som løfta glasset, lyset som spredde seg i vogna da fyrstikken traff veka. Med et uanstrengt rist på håndleddet slokka hun fyrstikken, og satte seg ned igjen på stolen, fullstendig upåvirka av den skjellsettende oppdagelsen jeg nettopp hadde gjort.

   Ei stund blei vi sittende i stillhet. Mora røkte pipe mens hun stirra ut i rommet, Lela stirra ned på hendene sine i fanget, jeg drakk av teen med jevne mellomrom, den slurpende lyden i den ellers stille vogna gjorde at jeg krympa meg.

   «Jeg kjeder meg», sa mora omsider, «vis meg hendene dine.»

   Hun stirra rett på meg, øya hennes var nesten svarte.

   «Jeg har ingen penger», sa jeg langsomt.

   «Jeg kjeder meg, sa jeg. Jeg trenger noe å gjøre. Vis meg hendene dine», sa hun igjen og kakka pipa mot et askebeger hun dro fram fra under bordet.

   Nølende strakk jeg hendene mine fram mot henne. Jeg skvatt da hun tok tak i dem og dro dem nærmere seg, selv om det jo var derfor jeg rakte dem mot henne. Hun myste da hun studerte dem.

   «Jeg vil si du er over gjennomsnittet godt bemidla», sa hun og strøyk forsiktig langs handflata mi, «kanskje til og med rik.»

   Jeg skotta bort på Lela, hun studerte mora med haka hvilende i handflata, et inneforstått smil om leppene hennes. 

   «Er du litt lat? Det kan hende du er litt lat. Enten er du lat, eller så er du bortskjemt», fortsatte mora, Lela undertrykte et knis, «men du er også kreativ og kultivert. Skapende. I framtida di ser jeg penger, stabilitet og… tja, ikke nødvendigvis lykke, men vellykkahet.»

   «Hvordan kan du se alt det bare ut fra hendene mine?» spurte jeg.

   «Enkelt.» Mora slapp hendene mine, lente seg tilbake i stolen og la armene i kors over brystet, «kjolen din er eksepsjonelt velsydd, den skredderen kan ikke ha vært billig. Det at du bruker den ute en dag det brygger opp til storm, og ikke på ball, kan ikke bety annet enn at du er over middels godt bemidla. Dessuten trur jeg at jeg aldri har tatt på så mjuke hender i hele mitt liv. Det kan bare bety at dere stort sett har tjenere som gjør det meste for dere, at du ikke er vant til å grave i jord, eller å lage mat, eller å være ute i allslags vær.»

   «Men hvordan visste du at jeg var kreativ?» spurte jeg.

   Mora trakk på skuldrene. «Det var litt gjetting inni bildet der. Noe må jo du finne på òg, du som har tjenere til å gjøre alt for deg. Jeg antok at du kanskje leser, eller spiller piano, eller broderer.»

   «Kan jeg kjenne?» Lela lente seg plutselig over bordet og tok tak i hendene mine.

   Jeg åpna munnen for å si noe, hva veit jeg ikke, det blei uansett borte da Lelas varme hender greip om mine. Hun strøyk med to fingre i handflata mi, først opp og ned, så i sirkler. Det kilte, først bare i handflata der Lela strøyk, men så spredde det seg oppover armene, gjennom brystet, inn mellom ryggvirvlene. 

   «Jeg har heller aldri tatt på mjukere hender før», sa Lela uten å se vekk fra hendene mine.

   «Men nå skal det sies at de eneste hendene du tar på, er mine når du hjelper meg med å komme opp av senga», flirte mora, Lela rødma, flytta blikket ned i gulvet, og så slapp hun hendene mine, uten å tenke over det lot jeg dem ligge der på bordet, som i vente på at hun skulle ta på dem igjen.

   «Man får ikke akkurat verdens mjukeste hender av å spa elefantdritt hele kvelden!» Mora lo rungende og holdt de grove hendene opp foran seg, de var store, som om de tilhørte en mann. 

   «Men du sa jo nettopp at du leser folk i hendene?» sa jeg, det var ikke før nå at jeg la hendene tilbake i fanget mitt.

   «Ja, når sirkuset er åpent, ja. Så stenger det for publikum, og drittjobbene, bokstavelig talt, gjenstår.» Mora lente seg nærmere, «og elefantene driter akkurat like mye som det ser ut som at de gjør.»

   Jeg drakk den siste slurken av teen min og kasta et raskt blikk ut av vinduet. Stormen så ut til å ha stilna noe.

   Jeg kremta. «Jeg bør komme meg hjem.»

   Mora og Lela så på meg, jeg så på Lela.

   «Ikke røp hemmeligheten min til noen, da, ett sted må jo penga komme fra», sa mora, hun smilte.

   Jeg reiste meg, stolen skrapte mot det slitte tregulvet

(Denne teksten er egentlig ei resirkulering av ei novelle jeg skreiv for første gang i sekstenårsalderen. Den lå ute på Skrivebua. Denne har arbeidstittel Elefanten, men jeg har endt opp med å gi den tittelen til ei annen novelle i prosjektet. Meget spesielt interesserte får kanskje noe ut av å vite at jeg var inspirert av sangen The Zookeeper's Boy av Mew da jeg skreiv den opprinnelige novella som tenåring.)

---

Du er en ung mann, og jeg har kjent deg halve livet. Vi ses ikke så ofte lenger, og det er stort sett alltid på grunn av meg. Du bor i en leilighet, har en kjæreste nå, jeg trur det er Barbro hun heter, jeg har ikke møtt henne. Alt er så mye enklere for deg enn for meg, men jeg veit ikke hvordan jeg skal forklare det for deg på en måte som gjør at du forstår hva jeg mener. Du er ganske dårlig til å lage mat, men du spiser likevel fire ganger om dagen hver eneste dag. Du drikker kaffe hver dag, hvis ikke får du vondt i hodet, du drikker stort sett øl i helgene, enten på bar eller hjemme, noen ganger er Barbro med, som oftest ikke. Du har bandøving et par ganger i uka, det hender det blir øl da òg. 

---

Håkjerringa de fanga på Grønland var over fem hundre år gammal. Hun har vært i live siden Columbus gjenoppdaga Amerika. Hadde vi kunnet intervjue henne, hadde hun kunne fortelle oss alle hemmelighetene våre; hun har sett oss komme, se, vinne og feile. Hun veit hvorfor vi fyller hava med plast, hun veit hvorfor vi ikke klarer å slutte å krige. Hun sitter på fasiten om menneskehetens historie, men hun sier ingenting. 

   Katten vi hadde da jeg var liten og jeg var født med bare et par års mellomrom; jeg før ham. Jeg så ham krype helt til han klarte å gå, jeg så ham falle og reise seg igjen. Jeg så ham vokse, hørte forandringene i stemmeleiet hans, jeg leika med ham og koste med ham. Jeg ga ham mat, drikke, vaska teppet hans nå og da. Jeg så ham bli en gammal katt, jeg så ham sikle og sjangle, så ham ikke orke å reise seg lenger, så ham til slutt dø av nyresvikt. For ham var det jeg som var håkjerringa.

---

Du var femten år første gang vi møttes, og umiddelbart hadde jeg kjent deg hele livet. Nå er det ti år seinere, og vi ses ikke så ofte lenger, men nå har Håkon dumpa deg og du sitter i sofaen i leiligheten din med håret i en rotete topp og brillene på snei, du har teppet opp til haka selv om det er sommer, du føler liksom ikke at du kan skru på varmekablene i juni, så du ligger og fryser isteden, jeg krabber opp i sofaen til deg, skulle ønske jeg kunne varme deg.

   «Vil du se en film eller noe?» spør jeg, du stirrer rett framfor deg.

   «Du veit at jeg alltid har syntes at du er den vakreste jenta i verden, ikke sant?» sier jeg, du ler kort, fnyser nesten.

   «Eller vi kan gå ut, Miriam skal være DJ på Parkteatret i kveld, skal hun ikke?» sier jeg.

   «Jeg kan ikke gå ut sammen med deg», sier du.

   «Du gjorde det jo hele tida før», sier jeg.

   «Men nå har jeg jo ekte venner», sier du.

   «Men det er jeg som er her», sier jeg, «det er jeg som aldri forlater deg, jeg som alltid er her når du trenger det, alltid jeg som stiller opp.»

   «Er du sjalu?» Du ser på meg, og i blikket ditt ser jeg hele verdenen min, jeg ser alt vi har gjort sammen, jeg ser alle kveldene vi har sittet inne på rommet ditt når du var den eneste som ikke blei invitert på festen, jeg ser alle de gangene du har grått i armene mine fordi en eller annen dum gutt ikke likte deg tilbake, det var jeg som var her da du flytta inn i denne leiligheten, jeg som strøyk deg over håret da du nettopp hadde begynt på universitetet og du ennå ikke hadde blitt kjent med Miriam, og da Håkon dukka opp var jeg den som fortalte deg at om han virkelig hadde likt deg like godt som du likte ham, hadde han svart på meldingene dine med én gang, ikke latt deg vente i dagevis før han ga lyd fra seg, og da du helt slutta å henge med meg fordi du plutselig bare brydde deg om Håkon kunne jeg valgt å bare forsvinne ut av livet ditt fullstendig, men i motsetning til Håkon og alle de andre er min kjærlighet til deg ubetinga.

   «Jeg er ikke sjalu», sier jeg, «den plassen jeg har i livet ditt er helt spesiell, og ingen kommer noen gang til å kunne erstatte meg.»

   Du plukker opp telefonen som ligger på bordet foran deg, jeg kikker over skuldra di, ser deg bla gjennom kontaktlista di, du stopper opp ved Håkon.

   «For guds skyld, ikke ring Håkon», sier jeg.

   «Jeg skulle ikke det heller», sier du, du blar videre, med så mange navn i lista skulle man tru det var noen der du kunne snakke med.

   «Hold kjeft», sier du.

   «Sa jeg det høyt?» sier jeg.

   «Ja, og du er ikke hjelpsom», sier du.

   «Men helt seriøst, Miriam er vel kanskje den eneste faktiske vennen du har i denne lista, og hun har ikke engang spurt åssen du har det etter bruddet», sier jeg, «og ikke minst var det via Miriam at du møtte Håkon. På en måte er alt sammen hennes feil, det er indirekte hennes skyld at du sitter her aleine nå.»

   «Noen ganger hater jeg deg», sier du. 

   «Don’t hate the messenger», sier jeg, du ler, i det minste fikk jeg deg til å le.

---

Det har aldri vært lett for meg å ikke bare bli kjent med andre mennesker, men å oppleve at jeg tilhører samme art som dem. Folk har alltid hatt lett for å like meg, men vanskelig for å ville ha meg noe nærmere enn en armlengdes avstand.

   Jeg møtte Bae tilfeldig på en bar i Byen. Vi skulle egentlig bare ligge sammen, men så snakka vi sammen isteden, lenge, vi lå sammen også for så vidt, etter å ha snakka sammen i mange timer, og vi møttes igjen dagen etter, og egentlig skulle jeg reise hjem dagen etter der igjen, men jeg kunne ikke, jeg måtte kjøpe en seinere flybillett som jeg egentlig ikke hadde råd til, for dette var min Before Sunrise, dette var min Garden State, jeg visste det ikke akkurat da, men jeg var manisk, det var derfor jeg var så innmari impulsiv, manisk og nyforelska, to begreper som egentlig kunne vært synonymer, og ingenting ved møtet vårt var planlagt eller beleilig, egentlig var det altfor kort tid siden mitt forrige forhold og hele den psykiske kollapsen dét førte med seg, og egentlig var ikke Bae min type engang, og vi bodde så langt unna hverandre at det var vel egentlig ikke noe vits i å prøve å ha et forhold gående, men så prøvde vi likevel, vi prøvde til vi ikke lenger hadde penger til å fortsette å prøve, og det var da jeg forlot alt jeg kjente til og flytta til Byen, og egentlig skulle jeg bare bo hos Bae midlertidig til jeg fant meg mitt eget sted, vi var begge enige om at vi kunne ikke gå fra å se hverandre et par uker om gangen cirka hver annenhver måned til å plutselig bo sammen, men jeg klarte aldri å gå helhjerta på visning, jeg fant liksom hele tida på unnskyldninger for meg sjøl for at jeg ikke kunne bo et visst sted, Bae sa igjen og igjen at jeg bare kunne bli boende hos ham for hans del, «men du og jeg er så bra, jeg vil ikke føkke opp det vi har ved å gå for fort fram, det er for mye som står på spill» sa jeg, jeg sa det igjen og igjen helt til jeg sa «næh, fuck it», senka skuldrene og blei boende.

   Det var ikke vanskelig for meg å være borte fra alle jeg kjente. Og alle de som snakka om at de var nødt til å komme og besøke meg så snart de fikk neste lønning, kom aldri. Det hendte de ba meg komme hjem for å besøke dem. «Kom hit isteden», sa jeg, det gjorde de ikke.

   Bae tok meg med til stambarene sine, på telttur i fjellet, på grillfester hjemme hos vennene sine. Og vennene dytta gin tonic, rosévin og meksikansk øl inn i henda mine, og jeg drakk, jeg ville jo ikke være uhøflig. 

---

M og jeg sitter ved siden av hverandre på betongklossen utafor fabrikken, vi røyker og det er fortsatt fem minutter til bussen skal være her.

   «Har du noen gang tenkt på sigaretten som et fallos-symbol», sier M, jeg ler.

   «Tenker du noen gang på noe annet enn peniser», sier jeg.

   «Peniser er noe av det jeg tenker minst på», sier M, hun blåser ut.

   «Penis», sier hun, hun fnyser nesten, «det burde heller hett styggis.» 

   Jeg trekker inn, M slipper sneipen sin ned på bakken og tråkker på den med hælen, jeg sier ikke noe.

   «Hvem var det du skulle møte igjen», sier M.

   «Barndomsvenninne av meg, det er mange år siden sist jeg har sett henne», sier jeg.

   «Du får sende meg melding hvis det blir kleint, da, så kan jeg finne på et nødstilfelle av noe slag», sier hun, hun drar røykpakka opp av lomma si igjen, «faen, jeg har lyst på en til, ass.»

   «Det rekker du ikke, der kommer bussen», sier jeg, jeg stumper sigaretten mot busskiltet og legger sneipen i lomma. Vi setter oss bakerst, jeg tenker på hvor mye status det ga å sitte bakerst i bussen på barne- og ungdomsskolen, kontra hvor lite folk bryr seg i Oslo-kollektivtrafikken, hvor latterlig lite det hadde å si i det store og det hele.

   «Kanskje jeg skal prøve å imponere noen med å si at jeg pleide å sitte bakerst i bussen på ungdomsskolen neste gang vi er ute på byen», sier jeg.

   «Gjorde du det? Satt bakerst i bussen?» M ser på meg.

   «Ja, men det var bare fordi jeg var venn med S, og det var en selvfølge at hun skulle sitte bakerst i bussen», sier jeg.

   «Er det hun du skal møte nå», sier M.

   «Nei, hun kom seg aldri vekk fra bygda. Trur hun har sånn fire unger eller noe nå, men det virker som at hun har det fint, da.»

   «Jeg bare så liksom ikke deg for meg som en bakseteramp. Jeg pleide å sitte foran med de andre nerdene», sier M.

   «Det var jo der jeg egentlig hørte hjemme òg, men det skjønte jeg liksom ikke før vi var uansett var ferdige med å bry oss om sånt», sier jeg.

   M plinger når vi nærmer oss stoppet hennes, hun går mot dørene i midten lenge før bussen stopper. På veien snur hun seg mot meg.

   «Vi ses i morra, da. Eller i kveld. Avhengig av åssen det går med hun venninna di», sier hun, vi vinker, så går hun av bussen.

   Bussen kjører inn mot sentrum, jeg skal møte I i Slottsparken av alle steder. Jeg foreslo et utested, et hvilket som helst utested egentlig, men I skreiv tilbake at hun ikke likte utesteder så godt, hun ville heller ha en piknik, og hvorfor ikke, det eneste problemet er at jeg ideelt sett hadde trengt litt flytende mot, og én ting var å drikke på offentlige plasser på bygda, men i Oslo hender det faktisk at folk får bot for sånt, men jeg har med ei lommelerke i tilfelle det blir krise, og jeg ser I på lang avstand når jeg kommer gående, hun har satt seg på et teppe rett i nærheten av aluminiumregnbuen, hun har det samme lange håret, og idet hun får øye på meg og reiser seg og strekker armen opp og vinker så den nederste delen av t-skjorta hennes sklir opp, er det som om det ikke har gått noen tid i det hele tatt, og jeg undertrykker impulsen til å spontant bryte ut i gråt, jeg trur ikke I merker det på meg når jeg kommer helt bort, hun som pleide å være så mye høyere enn meg er nå noen centimeter lavere enn meg, og jeg rekker ikke å tenke på åssen det er mest naturlig å hilse på hverandre før hun har dratt meg inn i en klem, hun lukter blomstersjampo og det samme som rommet hennes pleide å lukte, jeg legger armene rundt ryggen hennes, har lyst til å holde fast både henne og alle øyeblikka vi har hatt sammen, men så er klemmen over, og hun ser helt påvirka på meg og sier: «Det var jammen lenge siden!»

   Vi setter oss ned på teppet hennes, jeg føler meg overrumpla av noe jeg ikke veit hva er, I ser på meg, smiler, fukter leppene og sier: «Så hva har skjedd siden sist? Hva driver du med for tida?» 

   «Nei, altså, jeg jobber bare på en fabrikk», sier jeg, så keitete har jeg ikke vært siden jeg var tolv.

   «Jøss, så spennende!» sier hun.

   «Egentlig ikke», sier jeg, hun ler, «hva med deg?»

   «Nei, altså, hvor skal jeg begynne», sier hun, hun lener seg bakover på albuene, «det mest spennende som har skjedd er vel at jeg nettopp har skilt meg.»

   «Kødder du?» Jeg stirrer på henne, «jeg visste ikke at du hadde vært gift engang.»

   «Nei, jeg er jo ikke så aktiv på Facebook, og det er jo sånn folk får med seg ting om dagen», sier hun, «men joda, vi møttes på folkehøyskolen og gifta oss året etter. Det var sikkert ikke det smarteste vi kunne funnet på, men vi var så sykt forelska at vi ikke klarte å se for oss at det noen gang kom til å gå over. Og så trudde vi nok at vi var litt mer voksne enn vi egentlig var. Men altså, det var et pent og redelig brudd, vi er fortsatt venner. Det hadde sikkert vært vanskeligere om vi hadde hatt barn.»

   «Dæven», sier jeg, vennene mine er i beste fall samboere, og barn er det hvert fall ingen som har.

   «Så nå har jeg nettopp flytta tilbake til Norge», sier I.

   «Hæ? Hvor bodde du før?» 

   «San Francisco», sier I, og jeg ler, jeg er så overraska at kroppen min bare reagerer uten at hjernen min har fått tid til å bearbeide det hun sier, var det ikke egentlig også sånn det var før, jeg følte meg alltid så primitiv sammen med henne, så latterlig overlatt til instinkter og følelser.

   «Så eks-mannen din er amerikaner?» sier jeg.

   «Eks-kona. Nei, hun er norsk, den eneste grunnen til at vi bodde i San Francisco var at vi hadde lyst», sier hun.

   «Å ja», sier jeg, jeg fikler med mine egne fingre, «jeg visste ikke at du var… du veit, ute.»

   «Hvorfor skulle jeg ikke det? Det er 2019», sier hun.

   «Jeg veit hvilket år det er», sier jeg, og det skulle være en slags spøk, men tonen min er for skarp og I gir meg et blikk jeg ikke klarer å være i, jeg ser bort.

   I åpner piknikkurven sin og tar ut ei pakke kjeks, en ost og et beger med druer. Jeg ser nedover meg sjøl, på de hullete støvlene mine og den slitte buksa, så ser jeg bort på I, som har på en blondebluse og noe som kan være ei linbukse, vinden tar tak i håret hennes, hun sitter bakoverlent og spiser druer som en romersk keiserinne, hun fanger blikket mitt, jeg ser bort igjen, finner fram røykpakka mi fra lomma, jeg har ikke rukket å tenne sigaretten ennå idet I sier: «Kan du la være å røyke mens jeg spiser?»

   Jeg legger sigaretten tilbake i pakka, dette minner om følelsen av å bli tatt på fersken med fake leg, nå tør jeg hvert fall ikke å ta opp lommelerka.

   «Jeg visste ikke at du røyker», sier I, «du er liksom ikke typen til det.»

   Jeg trekker på skuldrene. «Jeg visste ikke at du hadde slutta.»

   I ler. «Herregud, jeg har jo aldri røyka-røyka, liksom.»

   «Men da vi var små –»

   «Det var jo bare noe jeg gjorde som et idiotisk opprør mot mamma», sier hun, «jeg trakk jo ikke ned engang.»

   «Det gjorde du, det», sier jeg, «det var jo du som lærte meg å nettopp trekke ned.»

   «Nå forveksler du meg med noen andre her», sier hun, men hvem skulle jeg kunne forveksle I med.

   Det plinger i telefonen min, jeg plukker den opp fra nettet, det er fra M: «Kleint ennå?» Jeg smiler, skal svare seinere.

   «Fra typen, eller?» Jeg ser opp, møter blikket til I.

   «Nei, det var bare… en kollega, liksom», sier jeg.

(Dette var tenkt som en måte å la hovedpersonene i Gullfiskene møtes igjen på mange år seinere, men så bare… klarte ikke stoffet å engasjere meg.)

---

Av alle de pinlig sjølutleverende tinga jeg noen gang har skrevet, er det deg jeg aldri klarer å skrive om. Det vil si, jeg klarer å skrive om ulike versjoner av deg, forskjellige inkarnasjoner, men aldri deg som du faktisk er. Og jeg var redd jeg aldri skulle klare å snakke om deg til henne, til tross for at jeg skjønte at det var viktig for at jeg skulle kunne få riktig diagnose og dermed riktig hjelp, men jeg var vel redd at hun skulle ta deg fra meg, på samme måten som jeg er redd for å snakke med henne om både sjølskading og om alkoholforbruket mitt, jeg er redd hun skal ville få meg til å slutte, for jeg er ikke klar for å slutte, ikke ennå, kanskje aldri. For det er jo det som er så fint med skjønnlitteratur: for meg er det en forlengelse av del delen av meg som eksisterer i samme romtid som det du gjør, en måte å tre inn i den delen av bevisstheten min på som teknisk sett ikke er en del av den objektive virkeligheten, hvis det da i det hele tatt fins noe sånt som en objektiv virkelighet, noe jeg blir mer og mer overbevist om at det ikke gjør. Og det er en befriende tanke: kanskje er du og det forholdet jeg har til deg like virkelig som noe annet jeg kan sanse, i hvert fall hvis vi tar parallelle dimensjoner og kvantemekanikk med i ligninga, for hvis alt som kan skje, vil skje, fins det et du og et jeg i en objektiv virkelighet der ute som ligner denne, der jeg ikke trenger å late som.

   Kan jeg få lov å kalle dette skjønnlitteratur hvis det gjør det enklere for meg å skrive det?

Ting som inspirerer

Jeg tenker noen ganger på inspirasjon, og på hva det egentlig er. For min del inspireres jeg aller mest når jeg ikke er klar over det. Stort sett dreier det seg om filmer, TV-serier, sanger, podcast-episoder og bøker som jeg har konsumert og som nå ligger i et arkiv et sted bak i hjernen min, og som plutselig, når jeg minst venter det, popper fram til pannebrasken på en måte som gjør at jeg ikke klarer å overse det, som tvinger meg til å på en eller annen måte ta stilling til det. Jeg skulle ønske jeg kunne bevisst plukke stoff fram fra dette arkivet de gangene det er beleilig for meg, og kanskje fins det metoder for å få til det som mer mindfulle folk enn meg veit om, men sjøl er jeg prisgitt de tilfellene der hjernen min finner det for godt å gjøre dette når det passer best for den, som ofte er like før jeg sovner eller idet jeg skal til å gå ut døra. Akkurat nå, for eksempel, hadde det passa innmari godt for meg å skrive, for jeg har ingen andre planer i dag. Men det eneste jeg klarer, er å stirre inn i dokumentet mitt og lese over tidligere tekster jeg er fornøyd med og lure på åssen i all verden det var jeg egentlig kom på den ideen og på hva jeg kan gjøre for å skrive noe like bra igjen.

Det er derfor jeg ser så mye film som jeg gjør. Eller, det er hvert fall delvis grunnen. Det er selvfølgelig også fordi jeg elsker å se film i seg sjøl, men det er altså like mye for å fylle opp hjernearkivet mitt med materiale som kanskje kan vise seg å være nyttig for framtidig skriving. For det er en annen ting: ofte er det veldig vanskelig for meg å vite på forhånd hvilke ting som faktisk har inspirasjonsverdi for meg. Ofte er det veldig detaljorientert: det er det stillbildet i den filmen, det er den setninga i den boka, det er den tingen akkurat der og akkurat da. Jeg har blitt fortalt mange ganger at når jeg ikke skriver bør jeg lese, men jeg er ikke så flink til å lese, og for min del får jeg uansett like mye ut av andre medier, så min oppfordring til alle som føler seg uinspirerte og som har veldig lyst til å gjøre noe kreativt, men ikke helt finner noen inngangsmetode må være: omgi deg med kunst og kultur! Se filmer! Se TV-serier! Hør på podcast! Gå på kunstutstillinger, gallerier og museer! Les bøker! Hør på musikk! Det er i hvert fall det som funker for meg. 

Jeg føler meg alltid litt ekkelt sjølopptatt når jeg skriver om min egen skriving, men hvis jeg ikke skal ta utgangspunkt i egne erfaringer, hva skal jeg da ta utgangspunkt i. Dessuten er det tross alt frivillig å lese denne bloggen, og har du lest så langt, er sjansen der for at du kanskje har lyst til å lese om åssen skriveprosessen min arter seg, haha. Her er noen ting som har inspirert noen av novellene i det nyeste prosjektet mitt: 

Flamingoen

Jeg delte et utdrag fra denne novella sist gang jeg skreiv om min egen skriving, men for å oppsummere er denne blant de nyere tekstene mine som jeg har kost meg aller mest med å skrive. Den handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å se igjen kjæresten sin som han ikke har sett på lenge på grunn av korona, og den er mitt første ordentlig vellykka forsøk på sci-fi, og grunnen til det er kanskje at jeg ikke engang prøvde å skrive sci-fi, det bare viste seg etter hvert som jeg skreiv at det faktisk var sci-fi det var. Dessuten befinner den seg i et veldig mye mer "whimsical" (jeg skulle ønske vi hadde et tilsvarende ord på norsk) landskap enn det for eksempel Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet gjør, et landskap min tidligere skrivelærer Morten Wintervold omtalte som (og denne beskrivelsen elsker jeg av hele mitt hjerte) "Tor Ulven i Mummidalen", sagt i forbindelse med dikta mine, men jeg trur det er overførbart til denne novella òg. 

Jeg har hatt lyst til å skrive om romvesener lenge, men noe ordentlig bra, der jeg kan tulle litt med stereotypiene, men likevel ta materialet mitt på alvor. Jeg skreiv denne åpninga, men jeg kom aldri lenger, og en eller annen gang hørte jeg sangen Close Encounters av Bat For Lashes:

Sangen er fra konseptalbumet The Bride, som handler om en brudgom som dør på vei til bryllupet sitt og sorgen bruden sitter igjen med etterpå. Akkurat denne sangen handler visstnok om at bruden blir hjemsøkt av spøkelset til forloveden sin, men det visste ikke jeg før nå nettopp da jeg leste om sangen, for fra første gang jeg hørte den, har denne for meg handla om romvesener og det å bli forelska i et romvesen. Jeg elska ideen om å skrive en slags kjærlighetshistorie mellom et menneske og et romvesen, men det løsna ikke for meg før jeg en kveld satt og så gjennom noens gamle Flickr-profil (jeg skreiv et dikt om det) og begynte å fantasere om å reise tilbake i tid for å henge med noen man kjenner i nåtida, men til et punkt før man faktisk har møttes, og alle de merkelige følelsene det nødvendigvis var nødt til å føre med seg. Og hvis man, som meg, trur at UFOer og spøkelser egentlig er to sider av samme sak, fordi de på et vis representerer en romdimensjon (romvesener) og en tidsdimensjon (for hva er spøkelser om ikke tidsreisende) – og har man lest noe Einstein veit man at rom og tid er nettopp to sider av samme sak – begynner alt dette plutselig å gi veldig mye mening. At det vi opplever som "romvesener" kanskje er tidsreisende fra framtida er en idé som blant annet dukker opp i Interstellar, og jeg liker den tanken skikkelig godt. 

I utdraget fra Flamingoen som jeg posta den gangen for noen uker siden står det at den tidsreisende klatrer ned fra en by i himmelen, en idé som heller ikke er ny, og dette bildet har helt sikkert ligget i underbevisstheten min hvert fall siden jeg leste Den mørke materien som tenåring, men det var ikke før jeg hørte Last Podcast On the Left sin tredelers episode om Skinwalker Ranch at noe kickstarta i hjernen min. For dere som ikke veit: Skinwalker Ranch er en eiendom i Utah der det har blitt rapportert om overnaturlige fenomener i mange tiår. Jeg anbefaler virkelig å høre hele serien Last Podcast har om Skinwalker Ranch, for det er så utrolig interessant og mystisk og vakkert at jeg blir helt fra meg av begeistring. Og så var det spesielt det de snakker om fra omkring 40:50 til cirka 43:25 i denne episoden som gjorde at jeg begynte å føle veldig store følelser:

Over the two years they spent on the ranch, both Tom and his family saw a gigantic orange mass floating in the sky dozens of times. (…) They said that the object changed shapes, sometimes it appeared to be flattened and elongated, other times it looked like a large, orange, setting sun, looked almost perfectly round, and in the middle of it was what Tom described as, quote, "another sky." (…) Well, Tom said that he could use binoculars to peer into the center of this object at night, and sometimes you could see a distinctly blue sky hanging there, as if there was a window into another world where it was daytime instead of night. (…) It was evening, and you could look into the center and see a blue sky with clouds on the other side.

Og akkurat dette bildet – som noen har opplevd i virkeligheten! – slår meg som så utrolig vakkert og poetisk at det fungerte som et springbrett i hjernen min, og plutselig hadde jeg alt jeg trengte for å skrive en rar og søt, liten tekst om kjærlighet og tid og parallelle dimensjoner. Av alle novellene mine er det akkurat denne jeg håper aller mest at kan bli tilgjengelig for alle å lese i framtida, aller helst i bokform, så klart, men om det en gang blir klart at denne aldri kommer til å bli utgitt, lover jeg å poste den her.

Elefanten

Jeg sendte den novella jeg har endt opp med å kalle Elefanten til årets Signaler, men fikk avslag, noe jeg tok ganske tungt, for jeg har hørt fra flere hold at dette er en av mine beste tekster noensinne. Det avslaget var egentlig noe av motivasjonen min for å skrive dette lange innlegget, for jeg blir litt lei meg når jeg tenker på at kanskje ikke engang mitt beste er godt nok. Signaler er bare én kanal, jeg veit jo det, men det er frustrerende likevel for noen som har dedikert absolutt hele livet sitt til skriving, som har skriving og det å bli forfatter som eneste mål. Jeg skulle ønske jeg ville andre ting, det hadde gjort alt så mye lettere, men skriving er det eneste jeg faktisk er god nok i til å faktisk kunne lykkes, så ting er nå som de er.

Den dagen jeg begynte å skrive Elefanten følte jeg meg litt melankolsk, og jeg hadde hørt veldig mye på sangen My Work av JFDR den siste tida:

Og det var noe med linja "I dreamt I'd gone back home to collect my old winter coat", samt vissheten om at JFDR er en islandsk artist som er bosatt i Australia, som satte i gang et utgangspunkt for meg; jeg så for meg en karakter som hadde bodd en lang periode et sted langt borte og veldig forskjellig fra der de vokste opp, men så var det noe som skjedde som gjorde at personen måtte dra hjem igjen "to collect their old winter coat", som i dette tilfellet var å ta opp igjen kontakt med et gammalt bekjentskap. Og kanskje var det denne samme linja fra My Work som fikk meg til å tenke på ei annen tekstlinje fra et helt annet sted, nemlig replikken "I dreamed that I was old", som er det siste Aemon Targaryen fra Game of Thrones sier før han dør:

Og av alle de forholdsvis heftige scenene som Game of Thrones består av, er akkurat dette øyeblikket et av de vakreste, uten at jeg klarer å forklare nøyaktig hvorfor, men jeg trur det har å gjøre med å eldes, med at tida går beviselig fortere jo eldre man blir, og i Elefanten fungerte tida som har gått siden sist de to karakterene så hverandre nærmest som en karakter i seg sjøl, for når man er borte fra hjemstedet sitt lenge nok, er det liksom en ubevisst del av en som forventer at alt er som før når kommer tilbake igjen, men så er det ikke det, for tida har gått videre selv om det hele for deg fortonte seg som ei pause, tida går videre også uten at du er der til å oppleve den, og det kan være en skremmende erkjennelse, og akkurat den erkjennelsen var det jeg ville undersøke nærmere i denne novella.

Kolibrien

Jeg liker å skrive om folk som har vanskelige forhold til hverandre, det er vel et gjennomgående tema i nær sagt alt jeg noen gang har skrevet, og jeg syns skjæringspunktet mellom hat og kjærlighet er veldig interessant, i hvert fall om man gjør det riktig. Jeg veit sjøl at jeg har opplevd å like noen så mye at jeg begynner å hate dem (veit ikke om det noen gang har skjedd motsatt vei, haha), og jeg syns det er fascinerende at to ytterpunkter begynner å ligne hverandre bare man drar dem langt nok i hver sin retning. Og en av filmene som jeg syns gjør dette aller best, er Black Swan:

 

Jeg elsker dynamikken mellom Nina og Lily, og det er sikkert mange måter man kan tolke forholdet mellom de to på – for ikke å snakke om filmen som en helhet – men jeg hadde lyst til å skrive om et rivaleri som ligna det mellom dem, og jeg ante fred og ingen fare da denne sangen dukka opp i en av mine automatisk genererte spillelister på Spotify:

Kor! Jeg skulle plassere et hat/kjærlighet-rivaleri i et kor! Jeg begynte å lese masse om de forskjellige stemmene, og en av de sjeldneste mannsstemmene som fins er kontratenor, som er en mann som er i stand til å synge like lyst som en alt, eller til og med en sopran, som er den lyseste damestemmen. Dermed dukka ideen opp i hodet mitt om en mannlig hovedperson som er veldig god til å synge lyst, men som på audition for å bli med i et klassisk kor blir slått av noen som ikke nødvendigvis synger enda lysere, men som synger bedre når han synger lyst enn det hovedpersonen gjør. Og fordi det var akkurat denne versjonen av The Lion Sleeps Tonight som ga meg ideen om ei korsetting, har den også fått lov å bli med i novella som en sang de faktisk synger i koret – og kontratenoren synger den lyse damestemmen. 

Gullfiskene

Jeg veit ikke akkurat når eller hvorfor min dragning mot åttitallet begynte, for den har ikke alltid vært der, men jeg mistenker at den skyldige kan være Stranger Things:

Å se åttitallet gjenskapt med teknologi fra 2010-tallet (titallet? Hva skal man liksom kalle det?) gjorde at et tiår jeg aldri har opplevd, men som liksom har vært tilstede gjennom barndommen min likevel fordi jeg blei født i 1990 og har ei eldre søster som jeg arva alt av leiker og ellers fra, føltes nærmere enn noen gang. Da Stranger Things kom hadde jeg aldri sett noe lignende, og kombinasjonen av barnlig uskyld og noe skremmende og mystisk var for meg helt uimotståelig – og for et fantastisk soundtrack! Jeg har veldig lenge hatt lyst til å skrive noe som oppholder seg i et Stranger Things-inspirert landskap, men jeg har etter hvert innsett at det ikke er så farlig om jeg ikke får det til sånn som jeg vil, for Stranger Things fins jo allerede. Men det Stranger Things gjorde med meg hadde ringvirkninger, for jeg begynte å utforske også andre moderne kulturelle uttrykk der inspirasjonen fra åttitallet er åpenbar, og på min ferd fant jeg Black Marble, et band jeg følte en like stor kjærlighet til som det jeg gjorde til nettopp Stranger Things, og selv om jeg til å begynne med likte førstealbumet deres A Different Arrangement best, fant jeg etter hvert ut at også andrealbumet It's Immaterial var i stand til å sette meg i kontakt med ei helt spesifikk stemning:

Chris Stewart, hovedpersonen i Black Marble, har vel sagt i et intervju en gang at han valgte coverbildet fordi han syntes jenta på bildet så ut som noen som kanskje hører på Black Marble; hun litt rare jenta som sjeldent går ut døra, og som de andre barna kanskje er litt redde for. Jeg syns i hvert fall dette albumet har et litt mer sommerlig sound enn det førsteplata har, samtidig som det tar vare på melankolien og åttitallsinspirasjonen som var grunnen til at jeg først falt for Black Marble. For meg er dette lyden av den sommeren for lenge siden der man var litt fascinert av, og kanskje forelska i, hun mystiske jenta på den andre sida av veien, hun som man aldri så igjen verken før eller siden, og dermed hadde jeg egentlig det jeg trengte for å skrive Gullfiskene, ei novelle jeg posta i sin helhet på denne bloggen i august 2018. Den foregår ikke på åttitallet, men på nittitallet, fordi det var mer naturlig for meg, men overgangen mellom åtti- og nittitallet var mer glidende enn 1. januar 1990, og det som gjorde åttitallet til åttitallet var absolutt tilstede tidlig på nittitallet òg, særlig her i Norge hvor vi henger litt etter alle andre, haha.

(Jeg har forresten ei spilleliste men den musikken som har inspirert og inspirerer novelleprosjektet mitt, så spesielt interesserte må gjerne sjekke den ut.)

Kristine er flink til å skrive

Jeg innså at det er lenge siden jeg har posta noe som helst tekst av noen annen grunn enn nostalgi, og nostalgi er vel og bra, det, men jeg skriver jo faktisk bedre nå. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg skriver ganske bra. Og det gjør det ekstra frustrerende å få standardavslag fra forlag. Jeg veit at jeg står i fare for å bli oppfatta som en sutrete og bitter dårlig taper her, men det kan jeg godt være, for jeg føler meg faktisk litt… oversett? Er dét det ordet jeg leiter etter? For jeg har ikke gått tre år med forfatterstudier bare for moro skyld, liksom, skriving er mer enn en hobby for meg. Jeg blei skikkelig irritert en gang jeg lufta lignende tanker som dette i ei Facebook-gruppe om skriving, og en som svarte meg skreiv at jeg måtte slutte å tenke på forfatter som noe jeg skulle bli, og begynne å tenke på det som noe jeg hadde veldig lyst til å bli. EXCUSE ME men jeg har ikke satsa hele livet mitt på én ting for noe jeg bare syns er gøy å holde på med. Skriving er en stor del av identiteten min, og dere, en god gif kan ikke gjentas for ofte, kan den vel:

Dette er det jeg gjør, dette er den jeg er, og bare for å fortsette med Drag Race-referansene, relaterer jeg mer enn jeg kanskje bør til the safe queens, de som gir alt og likevel opplever å ikke vinne utfordringer som handler om den ene tingen de har brukt hele karrieren sin på å perfeksjonere. 

Og er det lov å være litt misunnelig på de jeg har gått i klasse med som har fått gitt ut bøker? Det vil si, misunnelig er ikke riktig ord – vi mangler et norsk ord for det jeg føler. For det er jo ikke det at jeg ikke unner dem det, tvert imot syns jeg de har skrevet utrolig gode bøker som fortjener et enda større publikum, men jeg må ærlig innrømme at jeg i all oppriktighet ikke klarer å skjønne hva det er de har som ikke jeg har? I klassen følte meg aldri dårligere til å skrive enn noen av de andre, og likevel er det bare Oktober (som ikke er bare-bare, altså, jeg veit det) og til dels Cappelen som har gitt meg noe som helst annet enn "takk, men nei takk" når jeg har sendt dem tekstene mine. Og det bringer meg til et av de mest relaterbare venn-diagramma jeg har kommet over:

Dette er faktisk meg hver eneste dag. Ikke bare bytter jeg mellom polene JEG SKRIVER FANTASTISK HVA ER PROBLEMET TIL ALLE NORGES FORLAG og MEN HVA OM JEG FAKTISK IKKE HAR DET SOM SKAL TIL, men oftere oppholder jeg meg i begge tankesetta samtidig. Herregud. Ingen har noen gang påstått at det er lett, si. Bortsett fra de folka som alt tilsynelatende kommer veldig lett for, og noen ganger føles det som om det er alle andre skrivere enn meg, selv om den rasjonelle higher mind'en min veit at det ikke er sant. Jeg tar antakelig feil, men jeg har ofte inntrykk av at det er ingen som jobber hardere og som vil det mer enn meg, men uansett hvor mange inspirerende sitater man omgir seg med, forandrer ikke dét det faktum at ambisjon og vilje til å ikke gi opp bare tar deg et stykke på veien; når alt kommer til alt, er faktisk talent det viktigste av alt. Og uten hjelp fra en redaktør er det måte på hvor mye jeg er i stand til å utvikle talentet mitt på egen hånd. Så når det i all hovedsak er standardavslag det går i, er jeg stuck med tre år med forfatterstudier, masse studiegjeld og ingen formening om hva som er neste skritt. 

TL;DR: jeg syns rett og slett det er et misforhold mellom det alle – andre skrivende, forelesere, faktiske forfattere, venner – forteller meg om min egen skriving – i.e. at jeg er veldig dyktig – og måten forlag svarer meg på. Hvis jeg er så dyktig som så mange mener at jeg er, hva er da greia med alle refusjonene? 

Så jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på å snakke om og poste utdrag fra de nyere prosjekta mine, siden det har blitt så innmari mye gamledager de siste månedene på denne bloggen. Og selv om dette innlegget mest av alt ser ut som et digert rop om hjelp og en bønn om komplimenter, er det faktisk ikke det jeg er ute etter, så jeg tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger som kan hjelpe meg videre på alle disse tekstene. Det er heller ikke direkte feil å se på dette som en slags showcasing av mitt eget talent. For jeg veit jo at jeg tross alt har noen kvaliteter som skribent, for man kommer ikke inn på forfatterstudiene i Bø og Tromsø utelukkende på grunnlag av megalomani.

Mjuke, svarte stjerner

Jeg fikk et mildt sjokk da jeg innså at jeg begynte å skrive Lunisand bare tre – fire år etter Aloha verden, for den utviklinga og den læringskurva på de tre – fire åra har vært mildt sagt bratt. Og hva var det som skjedde mellom Aloha verden og Lunisand, som gjorde at jeg skreiv så radikalt mye bedre på bare noen få år? Skrivebua. Nå fikk jeg nettopp et nytt sjokk: jeg begynte å skrive på et materiale som skulle utvikle seg til å bli Mjuke, svarte stjerner bare fem år etter at jeg skreiv den siste episoden av Lunisand. I mellomtida hadde jeg gått forfatterstudiet i Bø (Lunisand var faktisk en del av søknaden min). Om ikke disse to erkjennelsene er bevis nok for hvor utrolig godt utbytte jeg har av å ikke sitte aleine og skrive i min egen private boble, så veit ikke jeg. Jeg tenker jo om meg sjøl at jeg ikke er flink til å jobbe med andre, men empirien viser egentlig det motsatte. Ikke at skriving er samarbeid-samarbeid, men jeg er faktisk veldig mottagelig for kritikk, noe til og med Trafo-redaksjonen skreiv i sin vurdering av hvorfor jeg blei kåra til årets TrafoTalent den gangen for lenge siden. Jeg er litteraturens Bimini Bon-Boulash! (I wish.)

Hvor var jeg. Jo. Mjuke, svarte stjerner er til dags dato det mest gjennomarbeida av alle prosjekta mine. Jeg jobba med det gjennom begge åra på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg har fått en konsulentuttalelse på det. Sånn sett er det kanskje det nærmeste jeg kommer et ferdig produkt, samtidig som jeg nå i ettertid ser hvor utrolig mange feil og mangler det har, og hvor enorme endringer som skal til for å gjøre det verdig en utgivelse i bokform. For meg var det lettere å la dette prosjektet ligge, og heller ta med meg de tinga jeg visste at funka over i nye prosjekter. Mye av problemet med Mjuke, svarte stjerner var at selv om det ikke var noen sjølbiografi, ligna likevel hovedpersonen altfor mye på meg sjøl. Det blei et så personlig prosjekt at det blei vanskelig for meg å lese det og behandle det som litteratur, for jeg klarte ikke å se på det med et utenforstående blikk, det blei umulig for meg å presse det inn i en narrativ struktur, for de personlige følelsene mine stod i veien. Men det har faktisk mange fine passasjer, og jeg er litt redd for at den unike fortellerstemmen, som jeg trur var hovedgrunnen til at mange likte dette prosjektet så godt, blei litt borte da jeg begynte å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (som jeg kommer tilbake til).

Totalt er dette prosjektet 360 sider langt og pekende i alle tenkelige retninger, men jeg har skrevet ut historien. Her er en liten bit:

Jeg har oppdaga en type musikk jeg aldri før har hørt, som jeg aldri før har visst at fantes. Det er et band som omtrent bare bruker sløve synthesizere og trommemaskiner i låtene sine, jeg kaller dem Hostesaftbandet, det var søstera mi som anbefalte meg dem, jeg har nå kjøpt plata, Hostesaftbandet, jeg kaller dem det fordi å høre på dem kjennes som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Jeg hører på dem på hybelen min mens jeg brenner røkelse og drikker urtete og røyker ut av balkongdøra. Hver av låtene deres legger ut et nytt scenario framfor meg, og yndlingslåta mi er den første på plata. Å høre på den kjennes som å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, så kaldt at det er deilig. Jeg går turer om natta mens jeg hører på Hostesaftbandet, aller best liker jeg å stå på togstasjonen der det skinner gult fra lykta som henger på veggen til stasjonsbygget, jeg ser på strømledningene høyt over skinnene som dirrer i den frosne vinden, jeg er så lykkelig, jeg er så deprimert.

Døden og gleden

Går det an å ha veldig mye til felles med noe samtidig som man er det komplett motsatte av noe? Døden og gleden oppstod som en ganske direkte reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen jeg fikk på Mjuke, svarte stjerner, på et vis kan man si at prosjektet nesten er å regne som ei slags omskriving av Mjuke, svarte stjerner. Hovedpersonene ligner på hverandre, og begge romanene handler i bunn og i grunn om det samme: om å møte et annet menneske, som man er litt misunnelig på fordi de er akkurat som man sjøl har lyst til å være, og dermed nesten utslette seg sjøl i et forsøk på å få denne personen til å akseptere og elske seg. Men konsekvensene er likevel er større i Døden og gleden, og alt er mer eksplisitt og uttalt. Ting som er antyda i Mjuke, svarte stjerner, er skrevet ut i klartekst i Døden og gleden. Alle faktorer er skrudd strammere til. Og Døden og gleden er minst like lang og uregjerlig: den er i skrivende stund 596 SIDER LANG, historien er langt ifra ferdig, og den har kanskje en enda løsere narrativ struktur enn det Mjuke, svarte stjerner har. Anne har lest begynnelsen på denne teksten, men bortsett fra det, har denne fått veldig få mer eller mindre profesjonelle blikk på seg. Og jeg har ikke skrevet på den siden 2018, mest fordi jeg nok har innsett at om Mjuke, svarte stjerner ikke funka, så er det no way in hell at Døden og gleden kommer til å funke, for kanskje tok jeg denne gangen større hensyn til konsekvenser og trøkk, men det andre store problemet Mjuke, svarte stjerner hadde, var at prosjektet liksom ikke var på vei noe sted, det var ingen konkret handling, ikke noe mål som dreiv karakterene framover. Og i utgangspunktet ville jeg jo egentlig heller ikke ha det; jeg hadde lyst til å skrive noe lignende Six Feet Under, der hele premisset er et knippe interessante karakterer og liva deres som utfolder seg og tida som går. Dessverre har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er like god til å skrive som det Alan Ball er, og inntil videre er det et uproporsjonalt forhold mellom ambisjon og utførelse når det gjelder både Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, men aller mest sistnevnte. Likevel: denne har også sine kvaliteter, og særlig er det mange av dialogene som jeg rett og slett syns jeg er skikkelig gode. Og det hele er skrevet i preteritum! Jeg skriver nesten alltid i presens, og jeg syns det er interessant å observere hvor annerledes skrivestilen min faktisk blir av å skifte tid. Jeg syns også hovedpersonen min i Døden og gleden var en morsommere karakter å skrive ut fra enn hovedpersonen i Mjuke, svarte stjerner, rett og slett fordi han tar mer initiativ, driter seg ut mer og har en særere personlighet. Og jeg har egentlig allerede posta en del dialogbaserte utdrag fra dette prosjektet her før, så hva med noe annet:

Jeg leste så utrolig mye den vinteren. Noen ganger leste jeg éi bok om dagen, og jeg skreiv mye òg, mest dikt. Jeg prøvde å sette melodier til det jeg skreiv med bass og synth, men jeg fant ganske fort ut at jeg egentlig ikke var så innmari god til å lage melodier, men jeg lagde lyder, stemningsfulle, lange lyder som sklei umerkbart over i hverandre, Markus hadde vist meg så mange kule ting man kunne gjøre med synth, og med penger jeg fikk til jul kjøpte jeg meg endelig en ordentlig opptaker òg, og jeg spilte på vinglass, tok opp lyder av biler, sampla lyden av vin som helles over i glass, og sangene mine blei sju og åtte og ni minutter lange, jeg lasta dem opp på Urørt og folk hørte faktisk på det, jeg blei like rørt hver gang jeg fikk et nytt hjerte eller ei ny avspilling. Over nyttår fikk jeg til og med ei melding fra Markus, han lurte på om jeg ville komme på filmkveld, Vegard og de andre skulle også komme, og jeg kom, vi drakk øl og røyka og jeg holdt meg på en armlengdes avstand fra ham og dro samtidig med de andre, det var best sånn, var det ikke, og Ylva spurte meg en dag om jeg hadde bestilt russebukse ennå, og jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å være russ, ”og jeg som trudde du ville elske en unnskyldning til å være drita i ukevis”, sa hun, ”jeg trenger ikke russetida for det”, sa jeg, og hun innså vel at jeg hadde et poeng. Jeg hadde møte med rådgiveren på skolen òg, hun snakka om høyere utdanning, hun så på den seineste karakterutskrifta mi og sa ”du kan jo bli nesten hva du vil”, men jeg visste jo ikke hva jeg ville bli, jeg ville jo egentlig ikke bli noen ting, ville jeg vel, kanskje bortsett fra forfatter og musiker, og hun rakte meg masse brosjyrer fra folkehøyskoler som hadde skrive- og musikklinjer. 

   Jeg skamma meg litt over de gode karakterene mine, samtidig som jeg var stolt over dem, jeg prøvde å forklare følelsen for Ylva, men hun skjønte ikke åssen jeg kunne være begge deler på én gang. Hvordan forklare for henne at jeg ikke egentlig passa inn noen steder, at jeg var altfor flink og korrekt til å være en ordentlig pønker, men samtidig altfor rølpete til å bli en del av noen som helst elite, og jeg ville jo for guds skyld ikke være noe midt i mellom, hvordan forklare at noe skurra liksom uansett hvilken type mennesker jeg omga meg med, at jeg ikke hørte hjemme verken med den ene eller den andre, at det alltid var litt feil uansett, at om jeg stod på ei scene med mikrofonen i den ene handa og ølen i den andre, så venta jeg egentlig bare på det øyeblikket der noen i lokalet skulle avsløre meg for de andre, skulle trekke av meg julenisseskjegget og bevise at jeg egentlig bare var en wannabe, en nerd med kvalmende gode karakterer som bare hadde vært heldig en eller annen gang da han var femten og klart å egle seg innpå de kule gutta, på et eller annet vis klart å bløffe seg inn i rockemiljøet, ligge seg til en posisjon som vokalist i et ekte band, eller hvordan skulle jeg forklare at om jeg skulle begynt på et universitet, kanskje studert litteraturvitenskap eller noe helt annet, så ville jeg vært altfor flau til å si noe høyt i frykt for at de andre skulle le av dialekta mi, den egna seg tross alt bedre på ei rockebule enn inni et auditorium, gjorde den ikke, og hvem var det egentlig jeg prøvde å lure med klesstilen min, militærstøvlene og ringene i øra, for dem ville jeg bare være en tomsete bygdetulling som egentlig ikke hadde skjønt noen ting, annet enn å utnytte systemet så også jeg klarte få innpass i de innviddes krets, jeg var en verdiløs mann, og jeg så nedover meg sjøl, på den spinkle skikkelsen min, på de små føttene mine og smale hendene, jeg var jo attpåtil fullstendig verdiløs som mann, jeg klarte ikke å gro noe annet enn en pusebart, jeg var det dårligste forsøket på en mann i manns minne.

Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet

Jeg innser nå mens jeg skriver dette hvor selvfølgelige sammenhengene mellom de forskjellige prosjekta mine egentlig er. De ulike tekstene mine hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for at jeg før dem hadde skrevet noe annet. Akkurat som med Døden og gleden, begynte jeg å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet som en reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen på Mjuke, svarte stjerner. Jeg hadde fått høre at Mjuke, svarte stjerner var for pratsom – at jeg har en pratsom og ufiltrert skrivestil er forøvrig noe også Trafo-juryen snakka om i uttalelsen som jeg linka til litt lenger opp – og jeg visste jo egentlig at jeg gjorde det veldig vanskelig for meg sjøl ved å prøve å la Mjuke, svarte stjerner handle om alt på én gang, så da jeg i en voldsom virvel av følelser (en mani?) skreiv hele førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet i løpet av en måned for cirka to år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte alt overflødig dilldall fra starten av, og jeg gikk bevisst inn for å skrive så minimalistisk som mulig og konsentrere stoffet om én ting. Som tilbakemeldinga fra Oktober viste, dro jeg dette forsøket litt for langt, og jeg endte opp med å skrive min korteste roman noensinne på 140 sider som er det stikk motsatte av alt det Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden er. Den har rett og slett ikke nok der de to andre romanene mine har for mye. Åssen jeg skal havne på akkurat passe er vel nøkkelen til min suksess, men den balansen veit jeg ikke om jeg har funnet ennå. 

Nesten alle romanene mine har minst én poetisk stream of consciousness-aktig passasje som dukker opp når du minst venter det, her er en fra siste halvdel av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet:

Jeg sitter på metroen, lydene den lager når nye stopp annonseres får meg til å smile selv om jeg egentlig ikke har lyst til å smile. Jeg går av på Hősök Tere, statuen på toppen av søylen på Helteplassen får meg til å tenke på Berlin, den gangen jeg var der med eksen min, vi hadde ikke vært sammen så lenge da, og det var helt sinnssykt varmt, vi gjorde nesten ikke annet enn å gå oss bort, og hvem skulle trudd at å gå seg bort var det aller beste man kunne gjøre på en ferietur, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det der jeg krysser torget, jeg prøver å unngå turistene som vimser rundt og tar bilder, det er ingenting i hele verden jeg har så lyst til å gjøre som å gå meg bort igjen, forsvinne inn mellom søylene og statuene og la trærne der inne i parken sluke meg, kanskje hoppe fra brua og ned i vannet, synke helt til jeg ikke kan synke mer, gå i oppløsning og på den måten vende tilbake til naturen, hver eneste partikkel som noen gang har vært meg spredd for alle vinder og alle jorder og alle dråper vann, være alt og ingenting samtidig, opphevelsen av bevisstheten, ingen flere tanker, ingen flere lyster, bare en evig strøm av verden på alle kanter. Men jeg nøyer meg med å legge meg på ryggen i graset, jeg spriker med fingrene, gråter så stille jeg får til, hvis jeg bare later hardt nok som om jeg ikke er her, kanskje jeg vil forsvinne da.

Fauna

Nå for tida skriver jeg mest noveller. Igjen: novellene mine oppstod som en reaksjon på tilbakemeldingene på romanene mine. For jeg er glad i å skrive fram stemninger og dialoger, men jeg syns narrativ struktur er det vanskeligste i hele verden – kanskje er det en grunn til at jeg blei kåra til Årets TrafoTalent for et dikt og ikke en roman. Hele premisset for Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet var at jeg ville gi meg sjøl mindre plass i håp om at det ville gjøre den uunngåelige redigeringsprosessen enklere, så nå kutter jeg enda en gang ned, prøver å simplifisere ytterligere for meg sjøl, for jeg kommer ikke til å skrive noen ny Six Feet Under, i hvert fall ikke ennå, kanskje om mange år, men det er ikke dét jeg skal debutere med. Kanskje novelleformatet rett og slett passer meg bedre når jeg sliter så mye som jeg tross alt gjør med romanen. Jeg fikk litt trua på meg sjøl etter at jeg fikk veldig god tilbakemelding på mitt første forsøk på ei novelle på mange år, Reveungen, som jeg skreiv da vi hadde Bjarte Breiteig som gjestelærer under førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø, og det var dét som fikk meg til å tenke at hey, kanskje noveller er det som har vært greia mi all along, bare at jeg ikke har skjønt det før nå. Så fordi jeg ikke visste åssen man egentlig skriver ei samling av noe som helst – fordi det er ikke bare å skjmokke et utvalg tekster sammen mellom to permer og si FERDIG, det bør helst ha noe som binder dem til hverandre, på samme måten som et musikkalbum – tenkte jeg okei. Hva er det jeg har å jobbe med her. Jo, det er en rev, da. Jeg liker dyr. Og dermed dukka tittelen Fauna opp, og planen var at hver novelle skulle få tittel etter et dyr, og så la det dyret på en eller annen måte fungere som inspirasjon for teksten. I begynnelsen gjorde jeg dette på en ganske bokstavelig måte; jeg skreiv blant annet ei kort novelle (eller noe sånt) som jeg kalte Hunden, som handla om romhunden Laikas siste øyeblikk. Men etter at jeg hadde skrevet ferdig førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og jeg fortsatt satt igjen med en voldsom skrivetrang, begynte jeg i større grad å bevege meg bort fra tanken om å konkret skrive om dyr. Det blei stadig oftere metaforiske dyr heller enn faktiske dyr, som i ei novelle som heter Elefanten som handler om to mennesker som møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på flere år, og det er en åpenbar elefant i rommet mellom dem. Jo mer jeg skreiv, dess mindre handla det om dyr, og nå som jeg begynner å få et ganske omfangsrikt manus – 245 sider per akkurat nå – ser jeg jo at dyr bare har blitt et påskudd for å skrive om menneskelige relasjoner og tid – a.k.a. de to tinga i verden jeg syns er vanskeligst å forstå, haha. Og der jeg i begynnelsen tenkte at det ville være utfordrende å skape en helhet og en slags tematisk rød tråd novellene imellom, ser jeg jo nå at det har skjedd av seg sjøl. Jeg veit ikke når jeg skal si meg ferdig nok med dette til å sende det fra meg, det er ikke ennå, men det er kanskje snart? Det er langt nok, i hvert fall. 

Jeg liker forresten at jeg med novellesamlingsideen kan tillate meg å eksperimentere så mye som jeg nå gjør. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet blei jo i utgangspunktet skrevet som et slags eksperiment, men isteden for å skrive 140 sider lange eksperimenter, skriver jeg nå ti – tjue siders eksperimenter – og da sier det seg kanskje sjøl at det er lettere og mindre smertefullt å kutte vekk om de skulle vise seg å være feilslåtte eksperimenter. 

Jeg avslutter dette laaaange innlegget med åpninga på ei av favorittnovellene mine blant det jeg har skrevet, ei novelle som på mange måter er quintessential meg, og den er sannsynligvis noe av det lyseste og letteste og mest håpefulle jeg har skrevet. Jeg skriver jo ofte veldig mørke og ubehagelige ting – Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er kanskje det mest brutale og vonde jeg har noen gang skrevet – men akkurat denne novella, som har endt opp med å hete Flamingoen, er ei slags motvekt til all jævelskapen som har rent ut av meg de siste åra, uten at den egentlig føles mindre viktig av den grunn – syns jeg sjøl, da. Den er også mitt første oppriktig vellykka forsøk på science fiction, noe som gleder meg enormt, for jeg elsker jo science fiction. Min skrivevenn Sarah omtalte denne teksten som "emosjonell sci-fi", en merkelapp jeg satte veldig pris på, og kanskje er det nettopp derfor jeg er så fornøyd med denne novella som jeg er: jeg har bevisst ikke fokusert på de tekniske delene av sjangeren, så handlinga er isteden konsentrert rundt nettopp menneskelige relasjoner. Nevnte jeg at hele det overordna temaet for Fauna har vist seg å være menneskelige relasjoner og tid? Altså, det er kanskje ikke noe sted tydeligere enn i nettopp Flamingoen, som handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å kunne henge med kjæresten sin igjen, som han ikke har sett på mange måneder på grunn av korona. Jeg håper å kunne la dere lese hele novella i ei ferdig bok en gang:

Det er som regel om nettene at jeg går turer, eller om ikke nettene, så i hvert fall etter mørkets frembrudd, og det er særlig nå etter at jeg flytta til byen, for da jeg fortsatt bodde på landet kunne jeg likeså godt gå tur midt på lyse dagen, men det er noe helt spesielt ved en by som faller til ro. Det er mange byer som det har blitt påstått at aldri sover, men dette er en by som går og legger seg rundt klokka ti om kvelden på hverdagene, det er en fornuftig by sånn sett, og den står opp igjen i rimelig tid omkring soloppgang, da kryper cellene den består av ut av hulene sine og svermer rundt i biler og i busser og i t-baner, og når de etter jobb og skole og ærender er trygt tilbake der de kom fra, når de åpner vinduene og lukker gardinene, går jeg tur.

   T-banen tar meg helt til grensa til skogen som kranser rundt byen, skogen som pakker byen inn i noe jeg alltid har tenkt på som et beskyttende lag mot resten av verden. Lufta er annerledes fra det øyeblikket jeg stiger opp av t-baneundergangen, den lukter fuktig av jord og søtt av den typen forråtnelse som tyder på at økosystemet går sin gang. Jeg går langsmed trærne og ikke inn i mellom dem, på utsida av både skogen og byen, i et ingenmannsland, her hvor alt og ingenting kan skje samtidig.

   Det er sjokkerende udramatisk når himmelen revner. Jeg trur først det er en slags værballong, for det er jo alltid dét de sier at det er når uforklarlige himmelfenomener oppstår, og jeg har tiltro til både media og styresmaktene, men det er ikke en værballong, lyset som stråler ut fra den er altfor klart, så med en indre ro jeg ikke ville ha kunnet forutse konkluderer jeg med at det må være en UFO, uroen oppstår ikke før jeg ser nærmere etter og ser at det som lyser et stykke over meg på himmelen er en by. Men uroen er ikke en frykt, det er en oppstemthet, en eufori, en klarhet, en glede som bølger gjennom meg, jeg får lyst til å gråte av hvor vakkert det er, en by som ligner på denne der oppe i himmelen, himmelen bak byen er lys blå med hvite skyer, det er som om noen har åpna et avlangt vindu på nattehimmelen, som om nattehimmelen bare er et lerret og en illusjon, et slør, et tablå som er lagd for å narre oss, for å hindre oss i å se den virkelige verden, som om det er vi som er lenka fast i hula med skyggebildene, og det som er på den andre sida er virkeligere og vakrere enn noe her. Og ut fra vinduet på himmelen klatrer et menneske, et menneske som hopper ned og blir borte blant trærne, og så er revna borte, og nattehimmelen ser like hel og virkelig ut som den alltid har gjort, og når jeg strekker handa ut, drar den fram og tilbake foran meg, kjenner jeg luftmotstanden mot huden min. 

Un Chant d'Amour

Vi danser, vi danser helt til han nesten ikke får puste lenger, han går foran meg ut av lokalet for å få luft, han lener seg med ryggen mot husveggen, jeg tenner en røyk, han legger hodet bakover og strekker armene i været, lukker øya, jeg veit at stjernene er der oppe selv om lysa fra byen visker dem ut, jeg kan nesten se svetten på armene hans tørke idet en nattlig bris skyller over oss, den lukter av eksos og søppel. Jeg snur hodet til sida, blåser røyken vekk fra ham, han åpner øya igjen og smugkikker på meg, jeg møter blikket hans, han ser ned i asfalten, kokett. 
   «Er dette liksom… en typisk kveld på byen for deg?» spør han, han smiler, men stirrer fortsatt i bakken.
   «Jeg veit ikke helt hva du forventer at jeg skal svare», sier jeg, han ler kort. 
   «Det er bare det at du har ikke spurt meg hva jeg heter engang», sier han.
   «Du kan fortelle meg det om du har lyst», sier jeg.
   «Kanskje seinere», sier han, nå ser han opp, jeg går noen skritt nærmere, tar et nytt trekk av sigaretten.
   «Gap opp», sier jeg, han gjør som han får beskjed om, jeg blåser røyken inn i den åpne munnen hans.

(fra ei novelle jeg fullførte førsteutkastet til for to dager siden.)



(Jeg skal ikke skryte på meg å se veldig mye stumfilm, altså, men de gangene jeg gjør det, blir jeg slått av hvor utrolig mye man kan gjøre ved hjelp av musikken, det blir av åpenbare grunner enda tydeligere enn når det gjelder vanlige filmer. Litt research lærte meg at musikken til denne er komponert av Gavin Bryars på søttitallet. Jeg tenker litt på den gangen jeg så Nosferatu med livemusikk av Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft, hvor mye filmen avhenger av musikken, i hvor stor grad musikken skaper filmen, at Nosferatu med annerledes musikk hadde vært en helt annet film.)

(Oh, og denne filmen er NSFW, forresten.)

Om å bli kidnappa av romvesener

Jeg skriver så lite for tida, og det tynger meg skikkelig. Jeg har prøvd å tvinge meg sjøl til å bli inspirert ved å gjøre de to tinga som oftest sparker igang skrivemotoren min; høre på stemningsfull musikk, og sette meg inn i et mentalt landskap jeg liker å være i. Vissheten om at jeg bør ha ei handling på plass eller noen som helst idé om hvor dette skal føre hen kan være ganske hemmende for min del, jeg syns jo uansett sjøl at jeg er best når jeg beskriver stemninger, så får heller det andre komme etter hvert. Når man leser over de cirka ferdige tekstene mine kan man jo sikkert spørre seg om det andre (narrativ, struktur) noen gang kommer til å dukke opp, men å skrive handlingsløst tullball er bedre enn å ikke skrive, ikke sant? Så fordi jeg har likt romvesener så lenge jeg kan huske, var det dette jeg skreiv sist gang jeg skreiv. Det var i januar. Det var ikke så mye.



Jeg fikk ikke sove den natta, jeg svetta når jeg hadde dyna på, frøys når jeg la den til side. Jeg kunne ikke huske sist jeg hadde spist, men jeg var ikke sulten, ikke direkte, jeg kunne se hendene mine skjelve når jeg holdt dem opp foran meg i det blå mørket, men det var som om skjelvinga ikke angikk meg, det var bare noe som kroppen min gjorde, og kroppen min opererte utelukkende på et fysisk plan. På et eller annet tidspunkt stod jeg opp, vandra rundt i leiligheten min i noen minutter, skrudde på springen, men ombestemte meg og skrudde den av igjen uten å drikke noe, og da jeg gikk inn igjen på soverommet, var det blå mørket så blått og ugjennomtrengelig at det føltes som å bevege seg i stoff, flere lag med slør som jeg måtte dra til side for å nå senga, og det var da jeg kom bort til senga at jeg kjente bevisstheten i rommet, den andre bevisstheten i tillegg til meg, det blå mørket som hadde blitt materie hadde en bevissthet og ei vilje, og da bevisstheten kommuniserte fylte det hele meg, det var en type kommunikasjon som ikke var begrensa til lyd eller engang tanker, dette var en direkte overføring av informasjon, bilder jeg ikke hadde kontroll over bretta seg ut over netthinna mi, følelser jeg ikke kan forklare strømma gjennom brystet mitt, og jeg klarte ikke å fysisk bevege meg, men fysisk bevegelse var uansett overflødig, for jeg var allerede i ferd med å reise gjennom landskap og rom som beina mine ikke ville vært i stand til å ta meg til, 



Og ikke kom her og påstå at dette ikke handler om å bli kidnappa av romvesener, for det GJØR DET. Jeg håper jeg klarer å fullføre denne teksten.

Sangen jeg hørte på? Bare verdens vakreste abduction anthem, fra albumet som er soundtracket til det livet jeg lever i en parallell dimensjon akkurat nå der det alltid er åttitallet og der fibrene virkeligheten består av er tynnere enn de er i denne sånn at vesener fra andre dimensjoner noen ganger trenger seg gjennom. Y'know, Cruel Summer av Black Marble.

Tenåringer med sykler

Jeg har nettopp sett Super Dark Times, og det slår meg hvor godt jeg av en eller annen grunn liker filmer som handler om tenåringer som sykler rundt på småsteder på åtti- og nittitallet?? Altså, jeg veit ikke helt hvorfor akkurat dét appellerer så innmari til meg, kanskje fordi de representerer den ungdomstida jeg sjøl ikke hadde, men som jeg kanskje lengta etter, men det fikk meg uansett til å tenke på ei novelle jeg skreiv tidligere i år, der hele greia egentlig bare var at jeg ville skrive om tenåringer med sykler i en forstad på nittitallet. Så, in the spirit of It, Donnie Darko, Stranger Things, Summer of 84, Goonies og nettopp Super Dark Times: værsågod.

(Jeg tar forresten VELDIG GJERNE! imot tilbakemeldinger av alle slag på denne. Jeg har overhodet ingen følelse av hvorvidt dette er bra eller dårlig. Skulle tru tre år med skriveskoler hadde gjort meg bedre til å lese egne tekster, men jeg veit ikke helt, jeg.)

(Forresten nummer to: etter min mening er albumet It's Immaterial av Black Marble det perfekte soundtracket til denne teksten. Jeg hørte faktisk på det mens jeg skreiv.)



Jeg var tolv år den sommeren Ingrid flytta inn i huset på den andre sida av veien. Hun var tretten, hadde ingen far, hadde ei mor som aldri var hjemme, og en morgen ringte hun på døra vår med rulleskøyter på beina.
   ”Mamma sa at jeg burde ringe på fordi det bodde ei jente på min alder her”, sa hun, hun hadde håret samla i en hestehale på sida av hodet, jeg hadde aldri sett noen med sånn sveis før.
   ”Vil du bli med hjem til meg og spille Donkey Kong?” spurte hun.
   Ingrid hadde soverom i kjelleren, hun gikk foran meg ned ei trapp og inn ei dør.
   ”Oi, har du TV på rommet ditt?” sa jeg.
   ”Ja, og discokule”, sa hun og pekte.
   Hun var høyere enn meg, hadde hull i øra og lange negler med rosa neglelakk.
   ”Vil du ha en Fanta?” spurte hun.
   ”Midt i uka?” sa jeg.
   Ingrid bare flirte og gikk ut av rommet igjen, og etter å bare ha kjent henne i noen minutter var jeg allerede aleine i hennes verden. Hun hadde ikke plakater av hester eller popstjerner på veggene, men hun hadde en stor X-Files-plakat, det fikk ikke jeg lov til å se på. Hun hadde Grøsserne-bøker og Fantomet-blader, et rektangulært akvarium med gullfisker, og i skuffen under akvariet fant jeg masse godteri og ei åpen røykpakke. 
   Da hun kom tilbake, hadde hun med seg to åpne Fanta-glassflasker med sugerør.
   ”Har du fått mensen ennå?” spurte hun og rakte meg den ene.
   Jeg rødma. ”Nei.”
   ”Det har jeg”, sa hun, fortrakk ikke en mine og stakk sugerøret inn i munnen, ”jeg fikk det for to måneder siden.”
   ”Er det vondt?” sa jeg.
   ”Nei”, sa hun.
   Hun satte seg ned med beina i kors på gulvet foran TV’en, strakte seg fram og slo på Nintendoen, jeg satte meg ned ved siden av henne, drakk Fanta med sugerør.
   ”Har du kjæreste?” spurte hun, hun så ikke på meg, hun så inn i TV-skjermen, på den skimrende Nintendo-logoen.
   ”Nei”, sa jeg, ”du?”
   ”Ikke nå lenger”, sa hun.
   Ingrid var veldig mye bedre enn meg, jeg døde igjen og igjen, mens hun fant bonusbrett og samla så mange bananer at hun fikk ekstra liv, som jeg deretter brukte opp. Men hun blei ikke sur, loada bare på nytt fra forrige checkpoint, lot meg prøve å slå bossene selv om hun visste at jeg ikke kom til å få det til. Og da jeg hadde drukket opp Fantaen min, så hun på meg, spurte ”en til?”, før hun satte spillet på pause og på nytt forsvant ut gjennom døra, og mens hun var borte satte jeg meg i saccosekken som stod i hjørnet, den var allerede forma etter kroppen hennes, jeg prøvde å plassere min egen hengslete figur i avtrykket etter henne, men rumpa mi var for liten, ryggen min for kort.
   I ukene som fulgte spilte vi oss gjennom både Donkey Kong og Super Mario, og da vi var hadde runda dem, spilte vi Mortal Kombat, Bust-A-Move og Street Fighter helt til fingertuppene mine var dekt av vannblemmer. Vi så på filmer, Jurassic Park og Alien selv om den hadde sekstenårsgrense. Vi drakk brus som jeg ikke ante hvor kom fra, det var som om kjøleskapet på magisk vis blei fylt opp av seg sjøl, og en dag da Ingrid satte spillet på pause og satte fra seg Fantaen sin på gulvet før hun gikk på do, løfta jeg opp flaska hennes, stakk sugerøret i munnen og jeg drakk vel egentlig ikke en slurk engang, jeg flytta bare sugerøret fram og tilbake med tunga.
   Ingrid var aldri hjemme hos meg, jeg hadde ingenting som kunne imponere henne. Hun kom inn i gangen vår en gang, mamma håndhilste på henne, spurte om hun ville bli til middag, men jeg sa kjapt at vi allerede hadde sagt til mora til Ingrid at vi skulle spise der, men mora til Ingrid var ikke hjemme, det eneste sporet etter henne var en post-it-lapp på kjøleskapet der det stod at det var spaghetti à la Capri i skapet som vi kunne ta. Ingrid varma det opp i ei gryte på ovnen, jeg satt oppå kjøkkenbenken og så på de bare armene hennes som rørte i gryta med ei sleiv, så på matosen som la seg som ei blank hinne over ansiktet hennes, så på puppene hennes under den løse t-skjorta, sjøl var jeg helt flat, men Ingrid sine var akkurat store nok til at hun ikke klarte å gjemme dem bort, særlig når hun satt på gulvet og lente seg tilbake på albuene, det hendte hun gjorde det, når vi så på film på rommet hennes eller når vi satt ute på plenen og hørte på musikk på walkman. 
   Det var den kvelden Ingrid ga meg en sigarett for første gang. Det var seint, rundt midnatt, Ingrid og jeg hadde spilt Street Fighter hele kvelden, og mora hennes hadde fortsatt ikke kommet hjem.
   ”Jobber hun nattevakt?” spurte jeg, Ingrid bare trakk på skuldrene, skrudde av Nintendoen og gikk bort til skuffen under akvariet, fant fram røykpakka og holdt den fram mot meg, som et trofé.
   ”Kom”, sa hun, og så fulgte jeg etter henne ut av rommet, opp trappa og ut ytterdøra, vi gikk bak huset, satte oss inntil garasjeveggen, det var tropenatt og insekter i lufta, men Ingrid sa at sigarettrøyken ville holde myggen på avstand. Graset var kjølig og fuktig mot de bare beina mine, huden vår var blålig, horisonten fortsatt svakt gul, resten av himmelen turkis. Ansiktet til Ingrid lyste opp da hun tente på sigaretten hun hadde plassert mellom leppene, men istedenfor å røyke den, rakte hun den til meg. Jeg tok imot med fingre som skalv, tenkte ikke så mye på tobakken eller nikotinet som jeg tenkte på leppene til Ingrid da jeg sugde inn og det kribla i meg på en måte jeg aldri hadde kjent før, jeg blåste ut igjen, spøkelsesaktige formasjoner mellom oss.
   ”Du må dra ned”, sa Ingrid.
   ”Hæ?” sa jeg.
   ”Jeg skal vise deg”, sa Ingrid, hun tok sigaretten fra meg igjen, stakk den i munnen, sugde inn, trakk pusten overdrevent inn, jeg så brystkassa hennes utvide seg, før hun pusta ut igjen, jeg husker jeg tenkte at hun så ut som en voksen.
   ”Nå kan du prøve igjen”, sa Ingrid og rakte meg sigaretten på nytt, ”du må få røyken ned i lungene, det er da det blir godt etterpå. Det kan hende du hoster litt, da.”
   Og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, sigaretten som hadde vært mellom leppene hennes mellom leppene mine, trakk pusten så djupt jeg klarte før jeg blåste ut igjen, men jeg hosta ikke, hosta ikke en eneste gang der Ingrid og jeg fnisende sendte sigaretten fram og tilbake mellom oss, lepper og røyk og mygg og fuktig gras helt til jeg måtte legge meg ned, på ryggen med hendene på magen. Ingrid tok det siste trekket før hun stumpa sigaretten inn i sin egen underarm.
   ”Blei du kvalm?” spurte hun, jeg nikka bare, det var fortsatt for lyst ute til at jeg kunne se særlig mange stjerner, men jeg visste at de var der ute et sted.
   Ingrid la seg ned ved siden av meg, så nærme at håret hennes kilte meg på kinnet. Så la hun handa si over handa mi, handa mi som fortsatt lå på magen min, jeg hadde pulsen og pusten helt øverst i halsen, hun var varm og mjuk mot meg, jeg tok tak i handa hennes, løfta den ned fra magen min, la den i det kalde graset mellom oss, fletta fingrene mine inn i mellom hennes, jeg hørte henne trekke pusten, hørte leppene hennes skille seg, men hun sa ikke noe, og hva kunne vel jeg si.
   Husker ikke helt hvor lenge vi lå sånn, det var sikkert ikke like lenge som det kjentes som, men en eller annen gang sa Ingrid ”jeg begynner å bli kald, vi bør gå inn”, og så gjorde vi det, og selv om vi hadde hele huset for oss sjøl, gikk vi inn på rommet hennes igjen, jeg stirra inn i akvariet, gullfiskene som svirra fram og tilbake mellom de blåaktig grønne plantene og som trudde dette var hele verden, bak meg hørte jeg Ingrid sette seg ned på senga si.
   ”Er du trøtt?” spurte jeg.
   ”Ja”, sa hun.
   ”Jeg òg”, sa jeg, ”kanskje jeg kan overnatte.”
   ”Vi har ikke noen ekstra seng”, sa Ingrid.
   ”Men senga di er jo ganske stor, da, det er jo plass til begge i den”, sa jeg.
   ”Det blir for trangt, da får jeg ikke sove”, sa Ingrid, jeg så på gullfiskene igjen, det meningsløse i tilværelsen deres.
   Mamma var ikke sint da jeg kom hjem selv om det var seint, ”det er jo tross alt sommerferie” sa hun, og neste morgen hadde jeg nesten forventa at Ingrid ikke kom til å ringe på, men så gjorde hun det, jeg løp for å åpne og hun stod der med rulleskøytene sine og håret samla i en sidelengs hestehale.
   ”Vil du bli med til stranda?” spurte hun, og jeg løp tilbake inn på rommet mitt, fant fram badedrakt og håndklær og solkrem som jeg stappa i en sekk, jeg løp ut igjen til Ingrid, jeg låste opp sykkelen og sykla ved siden av Ingrid og rulleskøytene hennes, men innen vi kom fram til stranda, hadde det skya over, det regna til og med litt. Vi satte oss på et svaberg likevel, tett inntil hverandre, jeg med hodet på skuldera hennes og vi så havet bli grått foran oss.
   ”Hvis du kunne bodd hvor som helst i verden, hvor ville du bodd da?” spurte Ingrid.
   På den andre sida av veien for deg, tenkte jeg. ”På Mars”, svarte jeg, hun lo.
   Det begynte å regne kraftigere, jeg la armen rundt livet til Ingrid, men hun reiste seg opp og ut av omfavnelsen min, plukka opp rulleskøytene sine, holdt dem etter lissene. 
   ”Vi kommer til å bli forkjøla”, sa hun, og jeg reiste meg også, gikk bort til sykkelen min.
   ”Vil du sitte på styret på vei hjem?” spurte jeg, Ingrid stirra på sykkelen.
   ”Eller du kan sitte bakpå”, sa jeg. Hun vippa litt fram og tilbake på føttene, før hun rista langsomt på hodet.
   ”Jeg bare går ved siden av”, sa hun, og jeg endte opp med å trille sykkelen, regnet blei stadig kraftigere, og vi var søkkvåte da vi kom hjem.
   ”Jeg må inn og skifte”, sa Ingrid da vi stod utafor huset hennes, det regna fortsatt, håret mitt var tungt mot panna. Jeg fulgte etter henne inn gjennom inngangsdøra, ned trappa og inn på soverommet, blei stående og se på at hun fant fram tørre klær fra klesskapet sitt. Hun la fram ny t-skjorte og shorts på senga si, så flytta hun blikket til meg.
   ”Jeg hadde tenkt å skifte nå”, sa hun.
   ”Ja vel”, sa jeg.
   ”Ja?” Hun så på meg, ”du må gå ut.”
   Jeg snudde meg, gikk ut av rommet hennes, Ingrid lukka døra bak meg, og mens jeg stod på gangen og så for meg hva som skjedde på den andre sida av veggen, begynte jeg å gråte, ikke så mye, jeg trur ikke det syntes da Ingrid åpna døra igjen etter det som virka som altfor lang tid, mine klær var fortsatt dryppende våte, men jeg gikk ikke hjem, spurte ikke Ingrid om jeg kunne låne tørre klær av henne, vi blei bare stående ved siden av hverandre ute i gangen, jeg stirra rett fram, hørte på lyden av Ingrids pust, kjente nærværet av kroppen hennes, hun utsondra varme og jeg stod taus ved siden av og tok imot, sugde den til meg, svelga en gang før jeg tok handa hennes, hun holdt den, knuga den til og med, kanskje i så mye som ti sekunder, før hun slapp taket i meg samtidig som hun slapp pusten, lufta imploderte rundt oss.
   ”Jeg har en onkel som er homse”, sa hun plutselig, ”visste du at man kan få AIDS av det?”
   Jeg stirra inn i veggen på motsatt side, furupanel, årringer som slynga seg ut fra kvisten i midten som kosmisk gass etter en supernova. 
   ”Jeg må hjem og skifte”, sa jeg.
   ”Ja, det drypper skikkelig av deg”, sa Ingrid, jeg gikk opp trappa og ut av huset, snubla i mine egne bein da jeg kryssa veien, men klarte så vidt å hente meg inn igjen.
   ”Har du og Ingrid hatt det fint?” ropte mamma til meg inne fra stua da jeg kom inn døra, men jeg gikk bare rett inn på rommet mitt, satte meg på senga, jeg hadde lyst til å enten kaste opp eller gråte, men jeg fikk ikke til noe av det, det eneste jeg fikk til var å puste så fort at jeg blei svimmel, og under meg trakk vannet fra klærne mine inn i sengetøyet, jeg blei sittende omgitt av klamt stoff og høre på vekkeklokka mi som tikka helt til jeg begynte å skjelve, det var som om regnvannet hadde trukket hele veien inn, inn gjennom porene i huden min, ned gjennom musklene, lagt knoklene mine i bløt helt til de gikk i oppløsning, og da jeg prøvde å reise meg fra senga, var det ingenting som fungerte, jeg bare falt sammen igjen ned til det klamme og kalde, varmen som hadde strålt ut fra kroppen til Ingrid for bare kort tid siden var langt borte, den nådde ikke bort hit.
   Uka etter begynte vi på skolen igjen, Ingrid på ungdomsskolen, jeg på siste året på barneskolen, og jeg så henne nesten aldri mer, hun slutta helt å ringe på. En gang jeg skulle legge meg og gikk bort for å åpne vinduet, syntes jeg at jeg så to skikkelser snike seg ut av døra til huset hennes, og så hørte jeg latteren til Ingrid, og latteren til ei annen jente, jeg så dem gå rundt hjørnet, jeg trengte ikke å følge etter dem for å vite at de skulle røyke sigaretter bak garasjen, jeg dro for gardinene og kledde av meg.