mandag 27. august 2018

Inspirasjon: Miami 1984

Dere, jeg elsker åttitallet. Jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok. Noe av det jeg angrer mest på i livet, er at jeg ikke blei født på åttitallet. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at jeg ikke egentlig hadde noe valg når det gjaldt akkurat dét, men jeg er fortsatt litt bitter, særlig fordi jeg var så nær. Jeg er født tidlig på året i 1990, og kunne overlevd som et prematurt barn om jeg hadde blitt født i desember 1989. Det hadde selvfølgelig ikke utgjort noen forskjell i praksis, jeg ville uansett ikke huska noe mer fra åttitallet enn hva jeg allerede gjør, men da hadde jeg i det minste visst med meg sjøl at jeg var et barn av åttitallet, helt på ordentlig. Jeg føler liksom nemlig at jeg er det, og jeg føler at barndommen min har mer til felles med barndommen til de som er født på åttitallet enn til de som er født på nittitallet. Men som min gode venn Eirin sa en gang: det er ingenting som er mer åttitallet enn 1990. Og det er jo helt sant. Særlig her i Norge, hvor vi særlig i gamledager hang litt etter når det gjaldt kultur og trender. Og fordi jeg har ei storesøster som er født i 1985. Jeg arva jo alt etter henne, og vi så de samme filmene som små, så min tidlige barndom er nok antakelig faktisk mer påvirka av åttitallet enn av nittitallet. Og det er nok dét som er forklaringa på fantomnostalgien jeg føler for åttitallet (Jørgen har forresten patent på det fantastiske ordet fantomnostalgi).

Åttitallet var mye mer enn bare pastellfarger og tuperte hockeysveiser, for eksempel oppstod noe av den mørkeste og mest gothete musikken da. Tenk The Cure, Depeche Mode, Echo and the Bunnymen. Det ligner overhodet ikke på musikken til for eksempel Wham eller Kylie Minogue, men har likevel fortsatt en helt distinkt åttitallssound som jeg trudde var nesten umulig å gjenskape i dag, men så fins det likevel band og artister som John Maus, I Break Horses og Black Marble som viser at jo visst er det mulig; åttitallet høres nesten like bra ut i dag som det gjorde for tredve år siden.

I dag, derimot, er det ikke gothitallet (!) jeg skal konsentrere meg om. Akkurat i dag har jeg faktisk tenkt å reise i tid sammen med dere, kjære trofaste blogglesere, til the sunshine state, Florida, og nærmere bestemt Miami. Hvis vi blir enige om at gothitallet var åttitallets vinter, har jeg nå lyst til å ta dere med til sommeren: til salt vind i håret, til kabrioleter og palmesus, til netter som er lyst opp av pastellfarga neonskilt. Aller først vil jeg be dere om å trykke på sangen jeg har satt inn under her for å komme i den rette stemninga og la den spille, og så er det bare å la tidsreisen begynne. Som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.



















onsdag 22. august 2018

TEDtalks: The power of vulnerability og Listening to shame

Det er ikke veldig lenge siden jeg skreiv dette her på bloggen, og det er vel sannsynligvis blant de tankene som tar mest plass de gangene jeg tviler på meg sjøl og egen skriving. Og jeg mistenker at jeg nok ikke er aleine om å ha sånne tanker – det å la andre lese noe du sjøl har skrevet setter deg jo i en ekstremt sårbar situasjon. Men som jeg sjøl skriver i innlegget fra juni òg (alltid en anelse kleint å sitere seg sjøl): "Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine gis ut." For som Brené Brown snakker om i TEDtalk'ene under, kommer både angst og glede fra samme sted: sårbarhet. Og man kan ikke ha det ene uten å ha det andre.

Trur så godt som alle jeg kjenner kan ha godt av å se de to TEDtalk'ene under. Jeg syns egentlig den nederste er den beste, men den første bygger et grunnlag for å bedre forstå tinga hun snakker om i den andre, så jeg anbefaler å se begge to. Ja, til sammen blir det over førti minutter, og det er jo mye tid i vår allerede hektiske hverdag, men hvorfor ikke la det stå på i bakgrunnen mens du spiser middag, for eksempel? Med mindre du er som meg og ikke har noen evne til mulitasking, da. I så fall er det ingen vei utenom å sette deg godt til rette, kanskje med en kopp te eller et glass vin, og bruke førti minutter av dagen din på å prøve å sette litt bedre pris på deg sjøl og svakhetene dine.

(Forresten: jeg er cirka allergisk mot sjølhjelpstips og denslags, så hvis du er av typen som lar deg skremme av titlene på disse talk'ene: frykt ei! Ta det fra noen som føler det på samme måten.)




søndag 12. august 2018

Det står aldri stille, og likevel står det stille

Lierposten hadde en liten sak om meg på torsdag.


... og dette er egentlig grunnen til at jeg nesten ikke blogger lenger. Jeg er lei av å ikke kunne være forfatter. Jeg er utålmodig, jeg har lyst til å gi ut noe nytt , mest fordi det ville løst meg fra stillstanden jeg opplever for tida med utslitte dager og en jobb jeg egentlig ikke liker. Så den lille fritida jeg har, bruker jeg stort sett til å skrive. Og sånn må det bli, fram til jeg har fått gitt ut noe nytt, om det så er Mjuke, svarte stjerner eller novelleprosjektet mitt eller om jeg skulle klare å skape noe som kan ligne en rød tråd mellom dikta mine og kortprosaen min og overbevise et eller annet forlag om at det er ei samling, og ikke bare enkeltstående tekster. Det er litteratur eller ingenting, sånn som det har vært de siste åra, eller egentlig alltid. Det er bare det at det blir tydeligere og tydligere jo mer tid som går. Om jeg bare får gitt ut noe snart, da skal alt skje. Jeg skal blogge, jeg skal lese, jeg skal spille TV-spill, jeg skal lage musikk, jeg skal gjøre yoga. For akkurat nå tar alle andre ting fokuset vekk fra skrivinga, og dét kan jeg ikke ha noe av.

tirsdag 7. august 2018

... gå sakte... stans ofte...

Fotograf og journalist Stein Styve har nylig gitt ut ei fotobok, og sammen med Marit Reiersgård, Nicolai Houm, Laura Djupvik og Hanne Kolstø, har jeg vært så heldig å få bidra med en tekst.






Observante lesere vil kanskje legge merke til at omtrent halvparten av teksten min har forsvunnet... Dette er egentlig nemlig min såkalte greatest hit Alfa omega, som kan leses i sin helhet for eksempel her. Et eller annet ledd i prosessen har tydeligvis svikta litt, men oh well. Det er jo sånt som skjer.


Boka kan kjøpes via Lier kommune, og overskuddet går til et veldedig formål!

lørdag 4. august 2018

Juli 2018

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Slowdive. Bryllupet til Eirin og Eirik. Badeturer med Jørgen, Liv og Martina. Filmkveld med Martina, Anders og Olav. (Og veldig mye jobbing.)





Innkjøp: Kjøpte meg noe ny sminke i anledning bryllupet til Eirin og Eirik, men ikke noe spennende.

TV-serie: Fortsatt gjensyn med Game of Thrones, men også den nye sesongen av Orange Is the New Black, en serie som aldri slutter å imponere og berøre meg, pluss Netflix-serien The Alienist. Kule kostymer og grim stemning i New York seint på attenhundretallet. Anbefales alle som liker gotiske grøss og vintage-krim.



Film: Mennesker i solen, Heathers, The Witch og Ghost In the Shell. The Witch fascinerte meg litt – jeg ser ikke skrekkfilmer så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke liker å bli skremt, snarere tvert imot, jeg elsker alt som er skummelt, men fordi jeg nesten alltid syns skrekkfilmer er dårlige. De skremmer meg så godt som aldri fordi jumpscares ikke funker på meg. Dette, trur jeg, har gitt meg en slags evne til å gjennomskue skrekkfilmer, og de aller, aller fleste er lagd utelukkende for å skremme, så når de ikke skremmer meg, står man ikke igjen med så innmari mye. Jumpscares er det billigste trikset i boka, og dermed har jeg stor respekt for skrekkfilmer som nettopp ikke lener seg i noe særlig grad på dem. De som tør å ta i bruk mer krevende virkemidler for å skape en genuint creepy stemning. Jeg syntes ikke The Witch i så måte var en fantastisk film, men jeg må likevel rose den for å nettopp unngå jumpscares. Det skumle i denne filmen er ikke egentlig heksa, men splittelsen hun indirekte klarer å skape innad i familien vi følger. Jeg klarte ikke helt å bli emosjonelt investert i karakterene, men jeg likte likevel det den nesten fikk til; å skape uhyggelig stemning uten å ty til billige, lettgjennomskuelige triks.



Musikk: Jeg har snakka om dette med å gjenoppdage musikk flere ganger her inne tidligere, og i juli gjenoppdaga jeg Radiohead. Jeg har et litt rart forhold til Radiohead, for jeg har to album av dem og syns egentlig de er helt fantastiske, men av en eller annen grunn hører jeg nesten aldri på dem. Plutselig ramla jeg innom Where I End and You Begin og bare... wow, for ei perfekt låt dette egentlig er. Det er noe litt creepy ved den, og den har en seig oppbygging – på sitt vis ikke helt ulikt filmen The Witch som jeg nettopp snakka om. Også elsker jeg – virkelig elsker – stemmen til Thom Yorke. Når han begynner å messe "I will eat you alive" mot slutten der blir jeg seriøst redd, og jeg elsker det. (Jeg klarte ikke å finne en versjon uten en eller annen uoffisiell musikkvideo, så bear with me her.)