mandag 19. august 2019

Boksnobberi

Okei, det er lenge siden sist og det har vært en hel del kaos oppi hjernen min i det siste, sånn i tillegg til halsbetennelse, øyekatarr OG bihulebetennelse samtidig (jeg har ikke hatt stemme på tre dager – altså, jeg har ikke bare vært hes, jeg har bokstavelig talt IKKE HATT STEMME, og det er rimelig upraktisk i hverdagen, om jeg så bare skal på butikken en tur), så nå er jeg egentlig for sliten til å tenke, så jeg ser på RuPaul's Drag Race dagen lang og går veldig aktivt inn for å være veldig passiv, både mentalt og fysisk. Med andre ord passa det rimelig perfekt for meg å ramle over denne utfordringa på Karoline sin blogg. Nå har jeg jaggu bloggmateriale uten å trenge å gjøre noe særlig!



1. Adaptation Snob: Do you always read the book before you see the movie?
På ingen måte, men hvis det er ei bok jeg lenge har tenkt at jeg vil lese som plutselig skal bli filmatisert, prøver jeg å få det til. Da kan den kommende filmatiseringa fungere litt som et spark i ræva.

2. Format Snob: if you had to choose only one format for the rest of your life – print, electronic, or audio – which would it be?
Helt klart papirbøker. Jeg er ikke fan av å høre skjønnlitteratur som lydbok, og lesebrett og den slags eier jeg rett og slett ikke, og jeg ser heller ikke poenget med å eie det når jeg liker ekte bøker så godt. De gamle er eldst, og don't fix it if it ain't broken og så videre.

3. Ship Snob: would you date or marry a non-reader?
Det er nesten ei litt absurd problemstilling for meg, for jeg trur nesten ikke jeg kjenner noen jeg liker som ikke leser. Det er ikke det at jeg har plukka ut mennesker jeg liker etter hvilke bokvaner de har, det er vel mer det at folk som leser tilfeldigvis – eller ikke så tilfeldigvis – ofte er mer empatiske, smarte og kreative enn de som ikke leser. Med det sagt: Jørgen leser/leste aldri spesielt mye, og det var ikke noe stort problem. Men jeg liker folk som er opptatt av kunst, da, og en ikke-leser hadde vært et mye mindre problem enn noen som var fullstendig uinteressert i kunst og kultur i det hele tatt. Altså: jeg trur ikke det nødvendigvis være litteratur, men jeg trur kanskje det må være kunst av noe slag.

4. Genre Snob: You have to ditch one genre and never read it again, which would it be?
Jeg er helt uinteressert i å lese krim, så det kunne jeg fint levd uten. Krim syns jeg funker bedre i film- og TV-format.

5. Uber Genre Snob: You only read one genre for the rest of your life, which would it be?
Altså, det er litt rart dette her med "sjanger." Sjangerlitteratur er liksom ei greie. Det er alt det som ikke er de bøkene jeg pleier å lese. Når noen spør meg hvilken sjanger jeg foretrekker å lese, blir jeg alltid litt rådvill, for jeg… trur liksom at de bøkene jeg stort sett leser ikke tilhører noen sjanger? Jeg leser liksom som regel… helt vanlige bøker? Sjangerløs litteratur? Er det en sjanger?

6. Community Snob: Which genre do you think receives the most snobbery from the bookish community?
Av erfaring: krim og fantasy. Kanskje krim mest av alt. Og helt ærlig: jeg skjønner hvorfor. Det er mye ufattelig dårlig skrevet krim der ute, og det oppleves faktisk ganske urettferdig at noen som skriver mye dårligere enn meg tjener mer penger enn jeg noen gang kommer til å tjene. Sånn er det jo innenfor alle kulturuttrykk, men likevel. Altså, jeg hater deg ikke hvis du syns det er morsomt og underholdende å lese krim, men mye som er skrevet av disse såkalte nordic noir-forfatterne er rett og slett ikke god litteratur etter helt objektive kriterier. Kom ikke her og påstå noe annet, men du skal få lov til å kose deg med det. Det er på samme måte helt greit å like å høre på autotuna, masseprodusert listepop, men det er ikke godt håndverk.

7. Snobbery Recipient: Have you ever been snubbed for something you've been reading or for reading in general?
Å ja. Da jeg begynte på forfatterstudiet i Bø i 2010, leste jeg nesten bare fantasy, og det blei faktisk ganske uglesett av medelever og enkelte lærere. Fadderen vår fortalte at da han hadde gått forfatterstudiet for lenge siden, var det en i klassen hans som skreiv sci-fi til å begynne med, men det hadde han slutta med etter hvert. Fortalte fadderen vår. Som om forfatterstudiet hadde kurert ham. Opplevde faktisk forfatterstudiet i Tromsø som mindre fordomsfullt.

tirsdag 6. august 2019

Stockholm

Jeg endte opp på en temmelig spontan ferietur til Stockholm sammen med Vibeke i forrige uke.


Egentlig hadde vi tenkt å reise til Göteborg, men ganske plutselig blei det Stockholm isteden, noe som i utgangspunktet føltes litt som en nedtur for meg. Jeg har liksom alltid hørt så mye om hvor koselig og fint Göteborg er, mens Stockholm egentlig bare er stort og masete.

Vel. Stockholm sentrum er stort og masete, men på veien inn til byen fra flyplassen, blei jeg bare mer og mer positivt overraska. Vi bodde i Södermalm, en bydel der gatene ser sånn ut:


Og liksom, alle veit jo at Sverige er Norges rike og suksessfulle storebror, men det blei plutselig så innmari åpenbart for meg hvor lenge Sverige har vært mye rikere enn Norge. Vi har jo noen litt ålreite bygninger i Oslo òg, men de er stort sett fra nyere tid. Og hvis vi tar utgangspunkt i at Slottet er Oslos mest imponerende bygning, og så tar i betraktning at det basically var det ikke-fullt-så-fine sommerhuset til den svenske kongefamilien (eller åssen det der var igjen), så sier jo det sitt, tenker jeg. Stockholm er fullt av gamle, imponerende, dyre bygninger av den typen man gjerne forbinder med land lengre sør i Europa, samtidig som det ligner såpass mye på Oslo at det nesten føles litt som en parallell dimensjon. Stockholm er nesten det som Oslo kunne vært hvis historien hadde utspilt seg litt annerledes. En alternativ virkelighet.




Og egentlig er det bare dette jeg vil gjøre hver gang jeg er på ferie: gå i gatene, se på og gå inn i vakre bygninger, drikke godt drikke og spise god mat. Jeg er mindre komplisert enn jeg liker å tru at jeg er.

Jeg må fortelle dere en artig anekdote. Eller, jeg veit ikke egentlig hvor artig dere andre syns den er, men likevel: den dagen vi kom dit, spurte jeg på Facebook og Instagram etter anbefalinger (noe jeg fikk, tusen takk for det). Tone skreiv til meg at hun var i Stockholm nå. Jeg likte kommentaren hennes, tenkte jeg skulle svare henne seinere. Et par timer seinere stod Vibeke og jeg og skulle krysse ei gate, og plutselig stod Tone og Janne (sistnevnte endte jeg opp i bursdagen til ved en tilfeldighet tidligere i år, men det er en annen historie) rett ved siden av oss. Vibeke og jeg var egentlig på vei for å finne et sted å spise, det samme var de. Vi slo oss sammen, og så spiste vi veganske buffé på Hermans trädgårdscafé, et av de nydeligste stedene jeg noen gang har vært på. Det hele endte opp med å bli en av de koseligste kveldene jeg har hatt på lenge.

Det fins ei gate i Södermalm som heter Brännkyrkagatan.



Det syntes jeg var morsomt.

Egentlig er ikke jeg noen voldsom storshopper, og det er det hovedsakelig to grunner til: den ene er at jeg får veldig dårlig samvittighet når jeg kjøper noe jeg ikke trenger. Det har vært sånn lenge, i minst ti år hvis ikke mer, og jeg trur jo at litt dårlig samvittighet i forbindelse med overforbruk-mentaliteten bare er sunt, men det jeg føler er egentlig nærmere en skamfølelse enn god, gammaldags dårlig samvittighet. Det er noe tvangsmessig over det hele. Jeg har så vidt nevnt det her på bloggen et par ganger før, trur jeg, og det stikker djupere enn "bare" klimaangst. Det føles på sett og vis nærmere en spiseforstyrrelse, bare at isteden for å skamme meg etter å ha spist, skammer jeg meg etter å ha kjøpt. En slags kjøpeforstyrrelse. 

Den andre grunnen er noe så enkelt som at jeg har en mildt sagt spesiell klesstil, og det skal rett og slett mye til for at jeg finner noe jeg liker godt nok til å kjøpe det i de fleste vanlige butikker.

Når jeg er på ferie, har jeg lært meg å bli litt flinkere til å legge vekk kjøpeforstyrrelsen min, fordi en ferie bør ikke bare være ei pause fra jobben, men også ei mental pause. Sistnevnte er litt vanskeligere å unne seg enn førstnevnte, men jeg prøver. Når også Sverige generelt ligger lenger foran Norge hva angår det aller meste av trender, strømninger og tegn i tiden (altså: Sverige er faktisk bare kulere enn Norge, sånn er det bare), er det lettere for meg å finne ting og tang jeg liker og som faktisk er min stil. Så dere, jeg har oppdatert garderoben min litt. Og blant disse tinga var det bare den nederste t-skjorta som ikke blei kjøpt på bruktbutikk, så klimaavtrykket mitt etter denne handlerunden var ikke blant de aller verste heller:






Jo, og så kjøpte jeg to plater. Jeg har det samme "problemet" musikalsk som klesmessig: det er rett og slett ikke alltid så lett å finne musikken jeg liker i de fleste platebutikker her til lands. Ofte kan de bestille inn, og det tar lang tid, eller så kan jeg bestille utenlands, men det blir ofte dyrt. Og alt er uansett litt billigere i Sverige enn i Norge, så hey, nå eier jeg Careful av Boy Harsher på hvit vinyl og Criminal av The Soft Moon.


Jeg elsker rare detaljer:




Og jeg elsker når byer er mer enn bare steder folk bor. Når de er en rekkefølge av ting som har skjedd, i seg sjøl et kart over menneskelig liv, et flettverk av tilfeldig historie i evig utvikling.


lørdag 3. august 2019

Juli 2019

Opplevelser: Besøk hos Mari. Burger og øl på Aye Aye med gode venner. Ny tatoveringPrindsen hage, Brewgata og Vaterland. Besøk hos Vibeke. Tur til Stockholm.


Innkjøp: Kjøpte en del greier i Stockholm – overraskende mye, faktisk – men det skal jeg komme tilbake til i et seinere innlegg. Utover det kjøpte jeg to shortser, selv om jeg typisk ikke har pleid å være noe shortsemenneske, men nå har jeg som kjent ny tatovering på låret som jeg gjerne vil vise fram.



TV-serie: Jeg har egentlig bare sett den nyeste sesongen av Stranger Things, sånn i tillegg til å ha begynt på den siste sesongen av Orange Is the New Black. Hva gjelder førstnevnte er jeg litt skuffa; jeg merker jeg liker å se på det fordi jeg allerede er så glad i karakterene, men reint historiefortellingsmessig syns jeg det har vært ganske stusselig. Egentlig syns jeg det skjer det samme i denne sesongen som i de to foregående, bare at ting føles enda lettere og enda mindre skummelt enn før. Jeg syns det i de forrige sesongene blei lagt ut tråder som kunne ført oss på veldig interessante stier, for eksempel ei nærmere utforskning av the upside down, eller mer om bakgrunnshistorien til El og hva som skjedde med de andre forskningsbarna. Syns serieskaperne har valgt minste motstands vei når de har valgt å konsentrere seg om monstrene, som jeg i utgangspunktet egentlig syns er det minst spennende. Og hva gjelder OITNB, er jeg ikke helt fortrolig med voiceoveren i den første episodene – det skal MYE til for at jeg blir fortrolig med en voiceover – og en del av tilbakeblikka er liksom litt… vel sentimentalt framstilt, på en måte? Men det engasjerer meg langt mer enn hva Stranger Things 3 gjorde, og det skarpe manuset og de velspilte og velskrevne karakterene gjør at jeg gleder meg til å fortsette å se.






Film: The Neon Demon, C.R.A.Z.Y., The Endless, Irréversible og The Killing of a Sacred Deer. Med unntak av C.R.A.Z.Y. som ikke ga meg så veldig mye, var dette filmer som på hver sin måte gikk veldig inn på meg, til tross for at de altså er heeeelt forskjellige fra hverandre. The Neon Demon er en av de visuelt peneste filmene jeg har sett kanskje noen gang, og i anmeldelser av den har den blitt kritisert for å være for overfladisk, men det er jo nettopp det som er hele greia med filmen: den skildrer et ekstremt utseendefokusert og kynisk miljø, og på den måten blir den nettopp en slags metafilm. The Endless ga meg en rar og oppfinnsom sci-fi-opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe annet – dette var rett og slett en veldig god og småabsurd idé som også blei gjennomført veldig godt, det hele uten noe enormt budsjett eller kjente skuespillere. Irréversible har jeg hatt lyst til å se lenge – jeg hadde sett klipp fra den tidligere – og jeg syns rett og slett Gaspar Noé er en av de mest grensesprengende blant samtidas filmskapere, og det er aldri kjedelig, dog ofte ubehagelig, å være inne i en av psykosene hans. Og så er det ei rar greie jeg har, der jeg ofte på sett og vis trives i nettopp det ubehagelige, og særlig når jeg ikke har det bra sjøl. Det er som om jeg driver med en slags filmatisk sjølskading, og jeg føler meg ofte bedre etter å ha sett en ekstremt brutal eller voldelig film. Go figure. Irréversible er uansett ikke for sarte sjeler. Og apropos samtidas grensesprengende filmskapere, så trur jeg at nå som jeg også har sett The Killing of a Sacred Deer, begynner jeg faktisk å ha sett de fleste filmene til Yorgos Lanthimos, som har en så spesiell regi- og skrivestil at han nesten er sin egen sjanger. Man kan sikkert syns mye rart om den nærmest kliniske måten skuespillerne i filmene hans – og kanskje spesielt i The Killing of a Sacred Deer – leverer replikkene sine på, men jeg digger det. På sett og vis er/var det jo noe lignende jeg sjøl prøver/har prøvd å få til i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg skal ikke påberope meg å få det til like godt som det blir gjort her.









Musikk: Rett og slett helt umulig for meg å overse at juli skulle bli måneden der TR/ST slapp ny singel. Iris er den første smakebiten fra The Destroyer – 2 siden Destroyer havna på YouTube i 2017, og jeg liker det, altså. Robert har sagt i intervjuer tidligere at den kommende del to av albumet skal bli mer melankolsk enn første delen, og også at han generelt har lyst til å gi lytterne lyst til å danse og gråte om hverandre. Det får han til.