søndag 20. august 2017

Han













Du veit når du går inn i en bokhandel på måfå, blar litt i titlene på måfå, plukker ut ei bok fordi du husker du leste en anmeldelse av denne boka en gang som jo hadde vært ganske så positiv, begynner å bla i den, leser noen setninger, liker det du leser, blar videre, leser videre, det slår deg at du liker dette veldig godt, du står sånn og leser i bokhandelen, før du innser at du må jo begynne på begynnelsen, men om du begynner på begynnelsen så står du jo ikke bare der og blar lenger, da leser du den jo på ordentlig, så du kjøper den, og heldigvis er det varmt og sol så du forter deg til parken for å lese, og mens du leser går det opp for deg at dette er jo helt riktig, dette var akkurat den boka det var meninga at du skulle lese akkurat nå, det kunne ikke vært ei mer perfekt bok for akkurat nå enn denne, og du leser til du ikke kan lese mer fordi du har jo en avtale, det var jo derfor du dro inn til byen in the first place, men ved første ledige anledning plukker du den opp igjen, fortsetter der du slapp, og den er like perfekt som sist, kanskje mer perfekt, du ler og griner om hverandre, og plutselig har du lest den ferdig, og er litt trist fordi nå kan du aldri igjen lese den for første gang, men samtidig glad fordi du bare vil vise den til alle du kjenner? Du veit den følelsen?

Den er fantastisk.

(På en måte syns jeg det er litt... flaut? å fangirle så mye over denne boka fordi det norske forfattermiljøet er så lite?? Altså, jeg har jo fangirla masse over for eksempel Stig Sæterbakken òg, og han kjente jeg jo, men på en måte var det annerledes med ham likevel, på samme måten som med Tomas Espedal eller idk Øyvind Rimbereid eller noe fordi de er voksne og etablerte og alt det der, men når det gjelder oss forfatterkids født på åtti- og nitti-tallet så har liksom alle enten gått i Bø, Bergen eller Tromsø samtidig med deg eller sammen med noen du kjenner og så bare... ja. Men oh well.)

torsdag 17. august 2017

I anledning det forestående valget

Jeg skriver ikke så mye om politikk på bloggen min, i væffal ikke direkte (det er vel egentlig ikke så vanskelig å argumentere for at alt i bunn og i grunn er nettopp politikk), men jeg føler på mange måter at det nå er viktigere enn noen gang. Verden er et merkeligere sted nå enn for bare noen år siden, og da Trump vant presidentvalget i USA skreiv jeg et innlegg om hvor redd jeg var, for det var jo ikke bare i USA at ytre høyre vant fram, men i verden generelt. Nå tapte heldigvis Le Pen presidentvalget i Frankrike, men de nylige hendelsene i Charlottesville, høyreekstremistene under Stockholm Pride og ikke minst den ulovlige nazimarsjen i Kristiansand minner oss på at dette faktisk er holdninger og ideologier som eksisterer i dag, og at vi ikke må ta friheten og inkluderinga vi generelt opplever i Norge for gitt.

Forrige gang det var Stortingsvalg var jeg utrolig skuffa over resultatet. I fire år nå har vi hatt ei regjering som har vært kritiske til å i det hele tatt fortelle barn om andre legninger enn heterofili, ei regjering som har oppfordra til å angi venner og naboer til politiet, og som har vært involvert i shady lobbyvirksomhet. Bare for å nevne noe, for lista over mildt sagt problematisk politikk er så utrolig mye lenger enn som så. Vi har hatt ei regjering som har vært mer opptatt av rettighetene til de allerede priviligerte, enn rettighetene til de undertrykte.

11. september skal vi stemme igjen, noen har allerede forhåndsstemt, og jeg klarer ikke å understreke viktigheten av et regjeringsskifte nok. I et Europa der hatefulle ideologier enda en gang ser ut til å være i frammarsj, er det desto mer avgjørende at Norge kan fungere som en motvekt. Vi må vise resten av verden at kjærlighet, toleranse og inkludering fortsatt fungerer, og at det er dette som er norske verdier, ikke å spise svinekjøtt eller å dusje sammen med andre som enkelte statsråder syns å mene. Hvorvidt man spiser svinekjøtt eller dusjer sammen med andre bør strengt tatt ikke være relevant engang, fordi jeg vil bo i et land der innbyggernes matvaner eller forhold til egen kropp ikke har noe å si for måten vi behandler hverandre på. Jeg vil bo i et land der man kan kle seg som man vil, om det så er i hijab eller miniskjørt, og der man kan spise stort sett hva man vil - selv om jeg trur at ei generell oppfordring til og tilrettelegging for et grønnere kosthold er til det beste både for folk og dyr og planeten vår. Jeg vil bo i et land der alle gis de samme mulighetene uavhengig av etnisitet, religion, seksuell legning og/eller identitet, økonomi, sjukdomsbilde, kjønn og sosial bakgrunn.

Jeg skal ikke fortelle deg hvilket parti du skal stemme på, for det er tross alt ikke sånn et demokrati fungerer, men om du vil bo i samme slags type land som det jeg vil, syns jeg du bør vurdere å stemme på Rødt, Sosialistisk Venstreparti eller Miljøpartiet De Grønne, i og med at disse tre er de partia som best representerer det inkluderende og likestilte Norge jeg drømmer om. Det verste du kan gjøre er forøvrig å ikke stemme - alle som ikke stemmer mister retten sin til å klage på måten landet styres på. Da er det bedre å stemme blankt, for ved å ikke stemme forteller du omverdenen at du ikke bryr deg, men stemmer du blankt forteller du omverdenen at ingen av partia representerer deg og dine meninger. Bare nevner det.

Sjøl skal jeg stemme som jeg alltid har gjort; Rødt. Dette er hvorfor:



Så gjenstår bare å ønske dere alle et godt valg. Bruk stemmeretten din, og følg hjertet ditt. Som forresten ligger på venstre side av kroppen, just sayin'.

mandag 14. august 2017

TEDtalks: How reliable is your memory?

Jeg trur ikke jeg har nevnt dette på bloggen min før, men jeg har en rar... altså, det er vel ikke direkte en sjukdom, eller en lidelse, men mer en... særegenhet ved hjernen min som gjør at jeg syns det er vanskelig å kjenne igjen ansikter. Ikke bare ansikter, egentlig alt mulig. Jeg har for eksempel lært meg nå at huset jeg bor i er hvitt, men hadde du spurt meg hvilken farge det hadde da jeg bare hadde bodd her et års tid og jeg ikke stod og så på det direkte, ville jeg ikke hatt peiling. Det kan være veldig upraktisk og forvirrende når jeg for eksempel ser på film, men det gjør også at folk kan oppfatte meg som overlegen når jeg går forbi dem på gata uten å hilse. Og det er ikke så mye det at jeg ikke veit åssen vennene mine ser ut, men mer det at fordi jeg ikke forventer å se dem i den og den situasjonen, ser jeg heller ikke etter dem. Denne særegenheten kalles ansiktsblindhet, og NRK hadde en veldig fin artikkel om det for litt siden som du kan lese her om du er interessert.

Jeg liker å tru at dette er noe av grunnen til at jeg kanskje syns hukommelse er litt ekstra spennende. For eksempel begynner romanprosjektet mitt Mjuke, svarte stjerner med en liten refleksjon om hukommelse - nå tyder riktignok mye på at jeg kommer til å stryke denne åpninga, men likevel. Og for litt siden publiserte NRK en artikkel om falske minner som jeg syntes var utrolig interessant. For det er rett og slett ikke sikkert at alt det du husker som har skjedd deg, faktisk har skjedd - tvert imot er det mer sannsynlig at noe av det du husker aldri skjedde i det hele tatt. Jeg anbefaler virkelig denne artikkelen, for den går skikkelig i dybden på temaet, og de fleste tenker nok på sine egne minner som tross alt nokså pålitelige. Men så er det altså ikke tilfellet i det hele tatt.

Elizabeth Loftus er psykolog og minneforsker, og i TEDtalken under snakker hun om nettopp falske minner - og ikke minst hvor farlig det kan være å stole så mye på hukommelsen som vi faktisk gjør, for eksempel i kriminaletterforskning. Vel verdt å se, gjerne i kombinasjon med NRK-artikkelen jeg har linka til, om du syns hjernen er spennende og vil fordype deg litt i et tema du kanskje ikke visste så mye om fra før!

onsdag 2. august 2017

Juli 2017

Opplevelser: Jørgen og jeg var hundepassere for verdens fineste Zappa. Kafékos med Vibeke. Premierevisning av den nye Game of Thrones-sesongen på Colosseum. God mat på Habibi etterfulgt av ville tilstander på People's for å feire forlovelsen til Eirin og Eirik. Pizza på Villa Paradiso (for første gang i livet mitt fikk vi plass uten å ha reservert bord i forveien!). Hele to kinoturer med Vibeke.









Innkjøp: Mine trofaste Converse, som har vært i bruk siden vinteren 2010, har omsider blitt så slitte at hullet i sålen nå går tvers gjennom skoen, så på ett punkt på foten min er foten i direkte kontakt med underlaget når jeg har dem på - og det igjen fører til ekstremt slitte sokker som typisk blir hullete etter å ha brukt dem bare én gang med de fillete skoa. Dermed har jeg omsider kjøpt meg et nytt skopar! Syns alltid det er veldig vanskelig å finne et par ålreite allround-sko, fordi de må passe til cirka alt jeg har av klær, men samtidig ikke være kjedelige. Dessuten vil jeg ikke bruke lær, så utvalget blir dermed litt begrensa. Endte opp med å kjøpe disse veldig kule Superga-skoa, som jeg nok må bruke litt tid på å gå inn. De er én størrelse mindre enn jeg vanligvis bruker, men kipper likevel litt på hælen. Jeg må dermed knyte dem veldig stramt og ha hele sokker i, ikke tynn strømpebukse eller sokker med hull på hælen (som urovekkende mange av sokkene mine har...). Men de er sinnssykt kule.


TV-serie: Dere, nå er sesong sju av Game of Thrones i full gang, altså!!!!!



Film: Har blitt en del film denne måneden. Splice, Hannibal Rising, Control, May, Wonder Woman, Suicide Squad, Velvet Goldmine og nå sist, for to dager siden, Den andre siden av håpet. Gir dere traileren til sistnevnte, siden den snart er klar for norske kinoer, og det er en virkelig flott film som både er morsom og rørende på samme tid.



Bok: Har lest ferdig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad nå, og jeg sitter igjen med litt blanda følelser for den. Det er veldig mange fine enkeltsetninger, og språket flyter relativt knirkefritt, men særlig mot slutten syns jeg den har en tendens til å bikke over i melodramatikk, med litt vel overpoetisk og lada dialog, pluss at alt er så innmari... beleilig. Absolutt alt av løse tråder nøstes opp, og jeg får veldig på følelsen av å lese ei konstruert fortelling, og selvfølgelig er jo alle bøker nettopp konstruerte fortellinger, men jeg foretrekker likevel at det skjules for meg som leser, jeg liker at illusjonen opprettholdes, at jeg i øyeblikket glemmer at jeg leser og trur at jeg bare opplever uten noe mellomlegg, mens det i denne boka skinner veldig imellom at det er en forfatter som sitter bak det hele og klipper og limer sammen og alt gir så ekstremt mye mening, det er ingenting som står igjen som meningsløst og etterligner meningsløsheten i det virkelige liv, men alt blir isteden symbolsk og ingenting tilfeldig. Veit ikke om dette gir mening for andre enn meg. Dessuten syns jeg karakteren Ennen blir beskrevet som en litt vel stereotyp manic pixie dream girl, noe som også blir litt... meh... for meg. Men bevares, det var mange ting ved denne romanen jeg likte godt, særlig som sagt sjølve språket. Har nå, endelig!, begynt på Ut og stjæle hester av Per Petterson, og den liker jeg foreløpig veldig godt.

Musikk: Via Welcome to Night Vale har jeg blitt introdusert for denne fine, lille sangen:

tirsdag 25. juli 2017

Trettipunktersbloggutfordring #7: Fem ting du elska da du var yngre

1. Pastellfarga animasjonsserier fra åtti- og nittitallet
... og jeg elsker dem ennå. My Little Pony, Moon Dreamers og Princess Starla and the Jewel Riders er bare et lite utvalg. De to førstnevnte leide jeg på VHS på videoutleia i Lierbyen, sistnevnte trur jeg gikk som frokostbarne-TV på TV3. Som nevnt liker jeg dem fortsatt, hele den visuelle stilen appellerer noe voldsomt til meg den dag i dag. Animasjon er ikke hva det en gang var, og da jeg var på din alder osv.








2. Absolute Music 9
Denne inneholdt to av mine yndlingssanger fra den tida - Go West av Pet Shop Boys og What's Up av 4 Non Blondes. En eller annen gang da jeg skulle sette på denne plata, spurte jeg mamma hvilken sang som var best, og hun svarte at det var den til Janet Jackson. What's Up var den sangen som kom før den til Janet Jackson, og jeg rota det litt til og satte dermed på 4 Non Blondes isteden, og den sangen syntes jeg var kjempebra, så hjernen min konkluderte med at da måtte jo det bety at dette var den til Janet Jackson som mamma hadda snakka om. Det gikk ganske mange år før jeg skjønte at What's Up faktisk ikke var en sang av Janet Jackson.






3. Animorphs
Mest spennende bokserien ever. Vokste dessverre litt fra den før jeg fikk fullført den. Dessuten crusha jeg på Ax. Ikke rart i det hele tatt, med tanke på at han var en blått romvesen. Neiiiiida.



4. Tomb Raider
Et annet barndomscrush jeg hadde var Lara Croft. Egentlig var jeg jo altfor liten til å spille Tomb Raider-spilla, men jeg tok ingen nevneverdig skade av det. Særlig sterkt forhold hadde jeg til treer'n i serien, som jeg runda mange ganger (fant dog aldri det hemmelige brettet All Hallows). Guuuud som jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne spille det! Hadde det til PC, og gamle PC-spill på nye maskiner går liksom bare ikke. Heldigvis fins det til Playstation òg.



5. Introen til Jonny Quest
Eller Jonny Quest i det hele tatt, men introen, dere! Helt sinnssyk! Den hypnotiserte meg hver eneste gang. Den sprengte grensene for hva jeg trudde var mulig å få til av animasjon på den tida, i væffal. Min første tripp, helt rusfri attpåtil.




Her finner dere hele trettipunktersutfordringa.

lørdag 15. juli 2017

Fra skisseboka: Fiji Kitsune - the movie

Litt misvisende tittel, kanskje, med tanke på at inntil videre har ingen store (eller små) filmselskaper tatt kontakt med meg for å kjøpe rettighetene til å filmatisere romanen min Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det har derimot ikke hindra meg fra å skrive en manusversjon av boka. Min tidligere skrivelærer Kyrre Andreassen sa en gang at film er best på kino, i den betydning at hvis man er ute etter å skape en spennende historie med kule visuelle virkemidler, så... er det jo egentlig ikke noe vits i å skrive ei bok? Jeg har tenkt mer og mer på at Fiji Kitsune egentlig hadde egna seg bedre som en episk fantasyspillefilm enn en roman, men norsk filmproduksjon er 1. ganske begrensa i det hele tatt og 2. håpløst kommersiell. Egentlig har jeg lyst til at det skal være sånn at jeg bare kan skrive ferdig et filmmanus, sende det i posten til et filmselskap, og så liker de det eller ikke, og om de liker det, betaler de meg noen hundretusen for rettighetene, men sånn er det dessverre ikke. Filmbransjen er en ekstrovert bransje der man må nettverke, ringe rundt, pitche og skaffe spons, og det er sånne ting jeg syns er usannsynlig utslitende og også jævlig skummelt. Så. Kanskje er det bare derfor jeg skriver romaner og ikke lager film, selv om jeg har minst like mye lyst til sistnevnte. Dessuten innser jeg jo at det er en grunn til at Norge ikke spyr ut påkosta spesialeffektfilmer i fantasy- og sci-fi-sjangeren, og det har med økonomi å gjøre. Å lage film er dyrt. Sykt, sykt dyrt. Dessverre.

Uansett, dere! Manusversjonen min av Fiji Kitsune er ikke ferdig, og kanskje blir den aldri det heller (men skulle dere, Motlys, mot formodning finne dette av interesse, så skal jeg love å få ræva i gir, altså). Men det har vært gøy å skrive det, ikke minst fordi jeg har fått muligheten til å omskrive og forbedre den. For la oss innse det, folkens, det er mye elendig dialog i den boka som ikke funker i det hele tatt, og det blir ekstra tydelig når jeg ser det for meg som en film i hodet mitt. Og helt, helt dønn ærlig: jeg trur Fiji Kitsune ville blitt en dritkul film.

Jeg gir dere herved et lite utdrag fra manuset mitt. Dette er scene 8, ganske tidlig i filmen/boka, og dere som har lest romanen vil sikkert kjenne det igjen. God fornøyelse.


---



8. INT. HOS FIJI OG SUNALEI. KVELD/NATT.

FIJI, SUNALEI og EPSILON sitter rundt et plankebord og spiser suppe. Huset minner om ei hytte, med åpen peis, og vegger og møbler i mørkt tre. Det er lite, og bare innreda med noen få møbler, blant annet ei bokhylle og ei kiste. Det står ei oljelampe på bordet de sitter rundt, ellers er peisen den eneste lyskilden.

EPSILON (snakker med mat i munnen)
Altså, dere kan jo ikke si noe annet enn at dette er sykt. Der går jeg i øs pøs regnvær og leter etter trykkeriet fordi jeg har oppdaget noe snusk i utgaven jeg har, og så åpner jeg opp døren, og før jeg vet ordet av det, er jeg plutselig ikke på Jorden lenger i det hele tatt. Wham! Hvor sprøtt er ikke det?

Sunalei sitter helt stille med steinansikt, det ser ut som om hun konsentrerer seg for ikke å bryte ut i et irritasjons-/raserianfall. Fiji følger oppmerksomt med på det Epsilon sier, og ler litt av ham.

EPSILON
Arian-boken er helt grei, egentlig. Jeg mener, den er ikke akkurat Ringenes Herre, men jeg har lest verre. Og så er Arian og Fiji virkelige personer og greier. Men jeg syns at det burde ha vært skrevet litt mer om Den Onde Tvillingen, personlig digget jeg ham, men...

Epsilon blir avbrutt av Fiji som setter maten i halsen. Hun begynner å hoste. Sunalei, som sitter ved siden av henne, dunker henne i ryggen.

EPSILON
Alt i orden?

FIJI (grøtete)
Hvem... sa du?

EPSILON 
Den Onde Tvillingen? Husker at jeg syntes han var steike tøff, men husker ikke alt hva det stod om ham.

FIJI 
Hva er det egentlig du husker fra denne boken din?

SUNALEI 
Det er bare en bok som noen mennesker fra verdenen til Epsilon har skrevet for moro skyld. Det er sikkert ikke sant, det som står i den.

EPSILON 
Altså, han var en av de slemme og så forvandlet han seg til en drage mot slutten eller noe sånt.

Fiji ser skuffa på ham.

EPSILON 
Hva? Det er lenge siden jeg leste den, OK? Jeg husker ikke alt. Den eneste grunnen til at jeg tok den frem igjen, var fordi mamma hadde ryddet på rommet mitt, og så lå den tilfeldigvis fremme og slang. Jeg kom på at et sted i boken var et kapittel printet om igjen, og det var den eneste grunnen til bestemte meg for å oppsøke trykkeriet. Først gikk jeg til butikken, men den hadde gått ut av produksjon, og de kunne ikke hjelpe meg, så de ga meg adressen til trykkeriet isteden.

Fiji ser fra Epsilon bort på Sunalei. Hun åpner munnen og trekker pusten for å si noe, men blir avbrutt av Sunalei.

SUNALEI 
Jeg går og legger meg, jeg. Begynner tidlig på jobb i morgen.

Hun reiser seg fra stolen og tar med seg suppebollen idet hun går.

EPSILON 
Jeg joiner henne, jeg.

Sunalei snur seg brått og glor forferdet på Epsilon.

EPSILON 
Jeg mente bare at jeg òg skulle legge meg, da, jeg hadde ikke tenkt å legge meg i samme seng som deg eller noe! Dessuten har jeg fortsatt et håp om å befinne meg i mitt eget rom igjen i morgen tidlig, og, ikke et vondt ord om dere eller noe, men det øyeblikket hvor jeg finner ut at alt dette er resultatet av en litt for livaktig drøm, kan vel egentlig ikke komme fort nok.

Epsilon reiser seg og skal til å gå et sted, men stopper opp.

EPSILON 
Ehm... hvor har dere egentlig tenkt at jeg skal sove?

FIJI 
Bare ta sengen min, du. Sunalei viser deg hvor den er.

Han følger etter Sunalei inn ei dør. Fiji rydder sammen oppvaska på bordet, setter det på en benk. Hun blåser ut lyset i oljelampa. Så setter hun seg ned på gulvet foran peisen. Hun sitter og ser inn i flammene. Det ser ut som at hun sitter og tenker over alt det hun har sett og hørt i løpet av dagen, hun puster tungt ut, ser med ett helt utkjørt ut. Hun reiser seg opp igjen og henter ut et teppe fra kista. Hun legger seg ned på en benk med puter på som står inntil veggen. Hun tar teppet over seg. Hun legger seg på sida og ligger og stirrer inn i flammene. Gradvis glir øya hennes igjen og hun sovner. Etter å ha sovet noen timer, våkner hun brått av et bråk. Hun ser forvirra rundt seg. Bålet i peisen har nesten brent helt ut, men det er fortsatt nok lys til at hun kan se at Epsilon står midt på gulvet, gjennomsvett.

FIJI (grøtete)
Hva har skjedd?

EPSILON 
Bare et mareritt som skremte meg fra sans og samling. Du vet når du er liten og ikke tør å sovne igjen fordi du er redd for at drømmen skal vende tilbake? Akkurat sånn.

FIJI 
Hva drømte du?

Hun setter seg opp. Epsilon kommer mot henne og setter seg ved siden av henne på benken.

EPSILON 
Okei, jeg drømmer at jeg svever over himmelen, og ser det ene praktfulle landet etter det andre åpenbare seg. Jeg er ganske sikker på at det er denne verdenen, og landene er inndelt etter elementer, liksom du har snølandet, vannlandet, ildlandet, og så videre. Så plutselig, mens alt bare er fryd og gammen, hører jeg en buldrende stemme inne i hodet mitt som sier at jeg er hans sønn, og at alt dette kan bli mitt om jeg gjør som han sier. Han sier at jeg er født til å lede menneskene til visdom og lykke og et land som er lovet dem av gudene, før jeg plutselig blir dratt inn i planetens indre, og en kjempestor rød og svart drage står foran meg. Det ser ut som om øynene dens brenner, og alt er så uutholdelig varmt. Jeg skriker av smerte idet jeg faller ut i magmaen, og så våkner jeg.

Epsilon smiler litt flau til Fiji, men hun ser redd ut. Hun sier ikke noe, bare stirrer på ham med store øyne ei stund.

EPSILON (ironisk)
Takk for trøsten.

Han reiser seg og skal til å gå.

FIJI
Nei, vent, da!

EPSILON 
Du kunne jo i det minste ha sagt at slapp av, din fjompenisse, det var bare en drøm, og så kunne du ha funnet et glass vann til meg. Jeg vet ikke, noe sånt.

FIJI 
Det var ikke sånn ment! Jeg ble bare litt... uff, jeg vet ikke, jeg. Vil du... vil du ha en vårrull?

Epsilon stopper opp, snur seg og smiler.

EPSILON 
Du er ganske rar, du, og hun venninna di er helt gæren. Vårrull, sier du? Ja takk.

Fiji smiler og reiser seg fra benken. Hun går mot ei luke i gulvet, som hun åpner.

FIJI 
Gidder du å få liv i peisen igjen? Det står ved rett der borte.

Hun går ned gjennom luka, ned ei trapp, ned til spiskammerset. Hun viser tegn til å fryse. Hun tar med seg fire vårruller i hendene og går opp i stua igjen. Der har Epsilon fått fyr i peisen igjen. Hun legger fra seg vårrullene på en benk og lukker igjen luka. Epsilon ser bort på vårrullene.

EPSILON 
Nå snakker vi. Et par - tre minutter i mikroen, så er de der direkte lekre.

Fiji stirrer uforstående på ham.

EPSILON 
Ah, sorry, sorry, sorry. Jeg glemmer hele tiden at jeg ikke bare har blitt tatt med til en annen verden, men tilsynelatende også til en annen tid. Bare glem det. De kan sikkert varmes over åpen ild òg. Har dere grillspyd?

Fiji går bort til veggen der det henger ei katana-slire. Hun løfter det ned og drar fram det smekre samuraisverdet sitt. Epsilon glor storøyd.

FIJI 
Kan vi bruke dette?

EPSILON (stotrende)
Det der... det der...

Fiji kommer mot ham med sverdet i handa og setter seg ned ved siden av ham foran peisen. Epsilon tar ikke blikket fra henne og sverdet. Fiji ler.

EPSILON 
Det der er det legendariske Akumu, ikke sant?

FIJI 
Altså, legendarisk er det vel ikke, men det er pent å se på, i tillegg til at det er lett og skarpt, og mye sterkere enn det ser ut som. Det tåler både flammer og snø uten problemer.

EPSILON 
Nei, nei, nei, nei, nå må du huske. Det var det sverdet du drepte Den Onde Tvillingen med!

FIJI (skeptisk)
Har du lest det i boken din?

Epsilon ser bort og ned. Fiji trær vårrullene på sverdet og stikker det inn i flammene. Det er stille mellom dem ei lita stund. 

EPSILON 
Ikke at jeg har noe med det, altså, men er det noe særlig bra for bladet, det der?

FIJI 
Jeg er egentlig ikke herfra, fra Eira. Jeg kommer fra et land lenger sør som heter Kasai. Det er ildlandet, så ilden oppfører seg sånn som jeg vil at den skal oppføre seg.

De sitter i stillhet ei stund og ser på vårrullene som brunes.

FIJI 
Du, det er ikke sikkert alt det som står i den boken er sant, vet du.

EPSILON 
Så du er helt sikker på at det ikke var du som drepte ham? 

Han smiler fårete mens han ser på Fiji.

FIJI 
Jeg tror jeg ville ha husket det om jeg hadde drept noen, altså. Dessuten sa du at handlingen foregår i Rungholt? Rungholt er et land som ble ødelagt lenge før jeg ble født. Arian er derfra. Han liker ikke å snakke om fortiden sin, men hadde jeg vært en del av den, hadde han nok nevnt det.

De sitter stille ei stund til. Fiji snurrer litt på sverdet nå og da, Epsilon fikler med en løs tråd på genseren sin.

FIJI 
Jeg tror de er ferdige nå.

Hun trekker sverdet til seg og gir det til Epsilon. Hun går bort til kjøkkenskapa.

FIJI 
Du, Epsilon?

Hun åpner ei skapdør og finner fram to tallerkener.

FIJI 
Hva var det forfatteren av boken het for noe?

Hun går tilbake til Epsilon og rekker ham en tallerken som han tar imot. Han rekker sverdet med vårrullene tilbake til Fiji igjen.

EPSILON
Oi...

Han ser ut som om han tenker hardt mens han klør seg i panna. Fiji legger to vårruller på sin tallerken og to vårruller på hans tallerken. Så legger hun fra seg sverdet på gulvet.

EPSILON 
Mica ett-eller-annet.

FIJI 
Altså ikke et navn jeg kjenner igjen. 

Epsilon smaker forsiktig på vårrullen og gjør store øyne.

EPSILON 
Seriøst, disse er dritgode!

Fiji smiler til ham og begynner å spise.

EPSILON 
Så Fiji, du sa du ikke kommer herfra. Kan du ikke fortelle litt om deg selv? Hvordan er Kasai, og hvordan endte du opp her?

FIJI 
Du, det er en ganske dramatisk historie, faktisk. Jeg kom hit til Eira da jeg var seks år, ved en mirakuløs tilfeldighet.

EPSILON 
Jøss, dette lukter det skikkelig historie rundt leirbålet av, ass!

Fiji ler.

FIJI
Moren min døde da jeg var veldig liten, og jeg husker henne ikke så godt. Men hun var visst fra et land enda lenger nord enn Eira. Det er derfor jeg er lys i huden, og ikke gyllen, som de fleste fra Kasai er. Faren min var høvding, og det var ganske mange som var redd ham, faktisk, men jeg visste at han var verdens snilleste menneske. En gang, da jeg var seks år, tok han med meg ut på tokt. Han ville at jeg skulle bli kjent med skipet allerede fra ung alder, siden jeg skulle bli høvding etter ham. Men da vi bare var noen få timer fra å seile inn til Eira, kom vi ut for en forferdelig storm, som knuste skipet og drepte nesten alle om bord, inkludert faren min. Jeg var liten nok til å få plass oppå et stykke drivved, som altså drev i land i Eira litt etterpå.

EPSILON 
Shit, så sykt trist. Altså, da du sa at det var dramatisk, hadde jeg ikke sett for meg at det var dramatisk. Herregud, så fælt for deg, da, og så var du bare en sånn bitteliten unge. Shit.

FIJI 
Det var Sunalei som fant meg, faktisk. Hun var like gammel som meg, og også foreldreløs, og hadde nylig blitt tatt inn i en ninjagruppe. Hun tok meg med hjem til leiren deres, der vi ble trent som ninjaer. Vi reiste alltid rundt, hadde aldri leir samme sted flere enn noen dager av gangen. Da Sunalei og jeg var seksten år, fikk vi høre at kongen i Eira var på utkikk etter dragetemmere. Sunalei og jeg søkte på jobben, og de to siste årene har vi altså jobbet med å temme kongens drager.

EPSILON 
Wow, så du og Sunalei er faktisk liksom profesjonelle ninjaer, dere da?

FIJI 
Ja, men selv ble jeg aldri ordentlig god med ninjavåpnene. Kanskje det å håndtere et sverd ligger i blodet mitt. Men du skal se Sunalei. Når hun kaster shuriken, er hun dødelig treffsikker.

Epsilon plystrer imponert. De fortsetter å spise.

EPSILON 
Og Arian, da? Du sa han var fra Rungholt, men at det ble ødelagt?

FIJI
Ja, eller jeg vet ikke så mye om det, som sagt liker han ikke å snakke om fortiden sin. Han var prins, men måtte flykte, og hele familien hans er død.

EPSILON 
Jøss, prins og greier?

FIJI 
Ja, og det gjør at han har magiske krefter. Alle kongelige har det. Siden han er fra Rungholt, som var tordenlandet, har han makt over elektrisiteten.

EPSILON 
Så kongen av Eira har makt over...

FIJI 
... snøen. Eira er snølandet.

EPSILON
Og du har makt over ilden, det er derfor du kan få flammene til å gjøre som du vil!

Fiji ler.

FIJI 
Altså, jeg er ikke ordentlig kongelig, da. Jeg er bare datteren til en høvding, ikke noen prinsesse eller noe sånt. Jeg får bare til småtterier.

De spiser videre.

FIJI 
Hva med deg? Jeg visste ikke engang at det fantes flere verdener enn denne før i dag. Hvordan er det å bo i din verden?

EPSILON 
Nei, hva skal jeg si. Jeg syns selvfølgelig denne verdenen er utrolig mye mer spennende enn den jeg er fra, som helt ærlig er ekstremt kjedelig i forhold. Vi har ikke magi, og ingen drager, bare kjedelige dyr som hunder, katter, griser og sauer og sånt. Vi er ikke ninjaer og dragetemmere heller. Moren min er sykepleier og faren min jobber i bank. Jeg har en eldre søster, som forøvrig er helt vilt smart, og fikk sykt gode karakterer på skolen. Dermed ble mamma og pappa veldig skuffa over meg, som ikke fikk til det samme som henne i det hele tatt. Men altså, den eneste grunnen til at jeg ikke fikk gode karakterer, var bare fordi jeg sa meningene mine i samfunnsfag, og fordi norsklæreren min ikke likte at jeg leverte skjønnlitterære stiler uansett hva slags oppgave vi fikk, som regel diktanalyse eller noe sånt, og fordi jeg aldri helt ble fortrolig med det vanlige tallsystemet i matte, så jeg fant opp mitt eget tallsystem. Dermed ga læreren meg strykkarakter.

Fiji ler.

FIJI 
Okei, jeg må innrømme at jeg ikke skjønner noen ting av hva du snakker om, men det er utrolig gøy å høre på. Verdenen din høres ikke kjedelig ut i det hele tatt.

EPSILON 
Dessuten liker jeg ikke hårfargen min, så jeg går alltid med ett eller annet på hodet. Det var ikke pappa like begeistret for, og mente at jeg snart burde begynne å se ut som alle andre, hvis ikke ville folk tenke stygt om meg. Men tro meg, det gjør de uansett, så jeg ga en viss bokstav i det han sa, og tok på meg hatter, skjerf, luer og alt mulig annet jeg kunne finne. Mye av det var temmelig fargerikt også, for jeg liker farger, men det gjør ikke faren min. Han mente at jeg burde kle meg litt mer "anstendig", som han sa, og begynne å ha på mer nøytrale klær i beige, brun og grå. Men gjett hvilken finger jeg viste ham da!

Epsilon ler høyt med munnen på vidt gap. Plutselig åpner døra inn fra soverommet seg, og Sunalei kommer ut på stua. Epsilon og Fiji snur seg mot henne. Håret hennes er bustete og øya hovne.

SUNALEI (grinete)
Kan dere ikke være litt stille? Det er faktisk noen i dette huset som prøver å sove.

EPSILON 
Du vil ikke spise litt vårrull sammen med oss, da?

Sunalei sukker oppgitt og setter seg ned på gulvet sammen med dem.

EPSILON (ertende)
Får du ikke sove uten meg?

SUNALEI 
Kjeften på deg, din fjott. Jeg får ikke sove fordi dere bråker noe så inni granskauen.

De tre blir sittende og stirre inn i flammene sammen. Fiji begynner å glippe med øya, før hun sovner lent mot Sunalei.

tirsdag 11. juli 2017

Mostly void, partially stars

Kjære venner, jeg sliter litt med å vite hvor jeg skal begynne her. Fordi jeg er i et veldig rart humør om dagen. Jeg har vært aleine i leiligheten siden fredag og har heller ikke vært på jobb siden da, og jeg vaser rundt, skriver ekstremt mye (over ti sider om dagen, jeg veit ikke med dere, men det er HELT SINNSSYKT til meg å være), drikker Red Bull, legger meg seint og våkner tidlig, drømmer om en tidsmaskin til åttitallet, eventuelt et alternativt åttitall der alt det rare som skjer i Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko er ekte, hører masse på synthpop og shoegazing, og så har jeg kommet på at podcaster fins, jeg har liksom nekta litt for det fram til nå, mest fordi jeg har så dårlig konsentrasjon at jeg har vært redd for at jeg ikke skal klare å følge med når jeg ikke har noe å se på samtidig, og akkurat dét gjør ikke så mye når jeg for eksempel hører på musikk, men så har jeg jo hørt at Welcome to Night Vale er en sånn type podcast som inneholder ekstremt mange ting som er veeeeldig up my alley (jeg lagde meg ei liste her om dagen over ting jeg liker generelt, og WTNV oppfyller fascinerende mange punkter på lista), og... what do you know. Plutselig har jeg blitt sykt, sykt hekta.

Men aller først, før jeg begynner å forklare for dere hvorfor dette er podcasten du ikke visste at du trengte i livet ditt, så vær så snill og bruk i overkant av fem minutter på å høre en av de vakreste sangene jeg veit om akkurat nå:



Følelsen denne sangen fyller meg med er forholdsvis vanskelig å sette ord på, men jeg trur kjærlighet og melankoli er med i blandinga på en eller annen måte. GUD jeg elsker det seige, flytende, drømmende lydbildet til I Break Horses, og denne sangen er den perfekte kombinasjonen av shoegazing som dominerte førsteplata deres (som denne sangen er henta fra), og den åttitallsinspirerte synthpopen fra andreplata som jeg også setter umåtelig stor pris på. Jeg merker sjøl at jeg leser orda jeg skriver med stemmen til Cecil i hodet mitt, så jeg skal bare hoppe rett over til WTNV nå, jeg.


Fordi dere. Hva om det fantes en søvnig småby på prærien i USA der alle tenkelige konspirasjonsteorier var ekte? Hva om Stranger Things, Twin Peaks og Donnie Darko var én eneste TV-serie, og det var en komedie? Hva om Stephen King og Neil Gaiman lagde en by sammen på The Sims (jeg foreslår Snålfoss) og bare... lot ting skje (en ekstremt treffende beskrivelse, I might add)?

WTNV er et hørespill i lokalradioformat (!) der vi gjennom nyheter, sporten, været og ellers andre ting lokalradioer sysler med, får innblikk i den merkelige hverdagen til innbyggerne i den lille ørkenbyen Night Vale, alt gjennom den joviale og ekstremt radiovennlige stemmen til radiovert Cecil. Det veksler mellom hysterisk satire og absurd humor á lá Douglas Adams, og ekstremt rørende poesi. Nei, du tror det faktisk ikke før du har hørt det.

Altså humoren. Da jeg begynte å høre WTNV, syntes jeg det var artig nok, jeg liker jo random humor, men jeg tenkte at djeeeeezes, det er jo sånn over hundre episoder, hvor gøy er egentlig absurdisme i lengden, hvor lenge kan de holde dette gående uten at vi blir lei av at merkelige objekter popper opp fra ingensteder, at ting er rart bare for å være rart, og at ingenting gir mening? Men så hørte jeg flere episoder, og innså etter hvert at det er orden i kaoset, det er story arcs som kan ha opphold på flere episoder før det plutselig dukker opp igjen og viser seg å være viktig, det ser tilfeldig ut fra avstand, men studerer man det nærmere, henger faktisk alt sammen på en dritsmart måte og gir, nettopp, mening.

Og det er veldig morsomt. Noe av det aller morsomste er den fantastiske karakteren Hiram McDaniels. Han blir introdusert allerede i episode to. For å sitere episoden direkte:



Alert: the Sheriff’s Secret Police are searching for a fugitive named Hiram McDaniels, who escaped custody last night following a 9:00 PM arrest. McDaniels is described as a five-headed dragon, approximately 18 feet tall, with mostly green eyes, and weighing about 3600 pounds. He is suspected of insurance fraud.
   McDaniels was pulled over for speeding last night, and the Secret Police became suspicious when he allegedly gave the officers a fake driver’s license for a five foot eight man named Frank Chen. After discerning that Frank Chen was actually a five-headed dragon from somewhere other than our little world, the Secret Police searched McDaniels’ vehicle.
   Representatives from local civil rights organizations have protested that officers had no legal grounds to search the vehicle, but they ceded the point when reminded by Secret Police officials that our backwards court system will uphold any old authoritarian rule made up on the fly by unsupervised gun-carrying thugs of a shadow government.
   The Secret Police say McDaniels escaped custody by breathing fire from his purple head, and he was last seen flying and shrieking over Red Mesa.
   Secret Police are asking for tips leading to the arrest of Hiram McDaniels. They remind you that, if seen, he should not be approached, as he is literally a five headed dragon. Contact the Sheriff’s Secret Police if you have any information. Ask for Officer Ben.



Altså. Jeg lo HØYT på jobb da beskrivelsen av ham blei lest opp. Dette med at Hiram McDaniels bokstavelig talt er en femhoda drage blir en running gag, og når han etter hvert bestemmer seg for å stille til valg som ordfører, bruker han følgende valgkampsplakat:


I episode 32 bruker Hiram McDaniels lokalradioen i Night Vale for å drive valgkamp, og min hittil største latterkrampe i WTNV-sammenheng skjedde utelukkende på grunn av den tjukke sørstatsdialekta hans. Og så heter han... Hiram McDaniels, cirka det mest hillbillyete navnet i hele verden.



You’ve heard a lot of things from my opponent about how the night sky is beautiful but sad, and how sagebrush is a very important smell. You’ve also heard that I am literally a five-headed dragon. All of that is completely correct.
   But what you haven’t heard is that I’m literally a five-headed dragon…who cares.
   This is also my campaign slogan: “I’m literally a five-headed dragon. Who cares!”



Og så er det denne satiren, da. I våre dager er sannsynligvis det mest åpenbare hele fake news-aspektet, som jo hele podcasten er bygd rundt, men det er også mange småting som parodieres, for eksempel vår tids frykt for gluten (eller wheat and wheat by-products) som selvfølgelig når overdimensjonerte høyder i konspirasjonsbyen Night Vale. Det er også en helt fantastisk parodi på en mansplainer, komplett med fedora-hatt og det hele, i episode 32:



“It was a lovely sight,” said one witness.
   “I cannot even describe the beauty of her ascension,” said another.
   “You kind of did, though,” said another witness, who was wearing a fedora. “By saying you cannot describe something, that is a sort of apotheosis, a paralipsis, if you will, which gives the object an implied description through non-description,” he continued. “Plus, the word ‘indescribable’ carries with it a universal connotation and is, itself, a description. Here, let me explain…”
   But the other witnesses moved a little ways up the sidewalk, so they could no longer hear the man.



Men det aller mest fantastiske, og geniale, med WTNV, er hvordan det hele sømløst går fra å være hysterisk, absurd satire, til å bli rørende poesi. Jeg skjønner faktisk ikke åssen de får det til, åssen overgangen kan fungere så utrolig godt som det faktisk gjør, men det fungerer. Nå har jeg bare kommet til episode 36, så jeg har sånn sett hørt under halvparten av alle episodene, men en av mest tankevekkende og vakre episodene hittil har vært episode 13, A Story About You. Den er selvfølgelig ikke uten sine morsomheter, men så er det noen elementer her som er så gåtefulle og mystiske og merkelige at jeg nesten får den samme følelsen som jeg har en tendens til å få hvis jeg tenker litt for lenge på universet. Sånn som måten den underlige planeten er beskrevet på, planeten som også snakkes om i seinere episoder og som jeg er så uendelig nysgjerrig på:



You saw above you a planet, of awesome size, lit by no sun. An invisible titan, all thick black forests and jagged mountains and deep turbulent oceans.
   It was so far away.
   So desolate. And so impossibly, terrifyingly dark. And that day, you did not go home. You drove instead. You drove a long time, and eventually you ended up in Night Vale, and you stopped driving.



Og bare dette bildet av den enorme, mørke planeten over deg på himmelen... jeg syns faktisk det er helt magisk. Så rart, og så melankolsk, litt som portalen som åpner seg i kinolerretet i en av yndlingsscenene mine i Donnie Darko. 

Og dere, jeg har ennå ikke snakka om forholdet mellom Cecil og Carlos, og Jenny har igrunn allerede forklart hvorfor dette forholdet er så viktig i dette blogginnlegget, så det skal jeg egentlig ikke gå inn på. Men de er sykt søte, og den første spede kimen til romansen deres, som sås i episode 25, er helt nydelig fortalt:



I arrived at the parking lot to find Carlos perched on the trunk of his car in flannel and jeans, his perfect hair mussed, his perfect teeth hidden.
   “What is it?” I said. “Wha– what danger are we in? What mystery needs to be explored?”
   He shook his head. “Nothing,” he said. “After everything that happened…I just wanted to see you.”
   My heart leapt. My heart soared! My heart metaphorically performed a number of aerial activities and literally it began to beat hard.
   “Oh?” I said, my voice more tremble than word.
   Carlos looked at the setting sun. “I used to think it was setting at the wrong time,” he said, “but then I realized that time doesn’t work in Night Vale, and that none of the clocks are real. Sometimes things seem so strange, or malevolent, and then you find that, underneath, it was something else altogether. Something pure, and innocent.”
   “I know what you mean,” I replied.
   Somewhere, the tiny people of the city below have arrived in Night Vale, and are beginning their war against us – having already shown themselves capable of murder.
   Somewhere, a Man in a Tan Jacket is whispering into the ears of our mayor, and we do not know what agenda they pursue.
   Somewhere, the body of the Apache Tracker lies cold and still, never to speak of ancient Indian magics again.
   This all happens somewhere else.
   But here, Carlos and I sat on the trunk of that car – his car – looking together at the lights up in the sky above the Arby’s…they were beautiful in the hushed twilight, shimmering in a night sky already coming alive with bits of the universe.
   One year later. One year since he arrived. He put his hand on my knee and said nothing. And I knew what he meant. I felt the same. I leaned my head on his shoulder.
   We understand the lights. We understand the lights above the Arby’s. We understand so much.
   But the sky behind those lights – mostly void, partially stars  that sky reminds us we don’t understand even more.



Og den siste setninga der, det er jo nettopp det jeg syns er vakrest i hele verden! Og for meg virker det som at skaperne av WTNV føler en like intens kjærlighet til alt ved universet som vi ikke forstår som det jeg gjør, for de skildrer det så ekstremt presist. Og "mostly void, partially stars" har nærmest blitt et slags slagord for WTNV, og det er så sant og søtt og vakkert og rart på éi og samme tid, og veldig, veldig treffende, både for WTNV i sin helhet og for skjønnheten i alt vi ikke veit.

Altså, denne fantastiske podcasten kan lastes ned gratis fra iTunes, liksom. Gå og gjør det. Hør på det på jobb, mens du vasker opp, mens du sitter på toget. Og alt det som ikke gir mening innledningsvis, gir mening etter hvert. Jeg lover. 

La meg avslutte med ymse fantastisk fanart jeg har funnet:













(Denne har jeg ikke klart å finne den opprinnelige kilden til. Si ifra om du veit hvem som har lagd denne!)


(I julegave ønsker jeg meg hjemmelagd WTNV-fanart. Go, go, go!!)

lørdag 8. juli 2017

Men hva spiser du egentlig? #10: Wok

Først vil jeg bare si at dette sannsynligvis blir det siste matinnlegget mitt med dårlige bilder, i og med at den nye telefonen min har et veldig godt kamera. Er bare å glede seg, I suppose. Men i dag, altså:


Wok kan, i likehet med veldig mye annen mat jeg lager, lages på et utall forskjellige måter. Min typiske wok er en generell-asiatisk variant (er det dette som kalles fusion, kanskje) med utgangspunkt i ingredienser man allerede har. Grønnsakene kan varieres, men i woken på bildet har jeg brukt:

En paprika i strimler
En gul løk i båter
En - to gulrøtter i staver
En halv brokkoli, skjært smått
En boks hermetiske vannkastanjer
En vårløk i ringer

I tillegg trenger man:
Quorn (eller en annen proteinkilde)
Nudler (for eksempel eggnudler eller risnudler)
Rista sesamfrø
Noen centimeter hakka rød chili
Noen centimeter finhakka ingefær
To - tre finhakka hvitløksfedd
Sweet chili-saus (eller sursøt saus)
Soyasaus
Ei spiseskje peanøttsmør
Litt fersk koriander

Begynn med å skjære opp grønnsakene mens du rister sesamfrø. Du kan bruke de jeg har nevnt over her, eller bruke de du allerede har tilgjengelig eller liker best. Andre grønnsaker som passer bra i wok kan være sukkererter, ymse typer sopp, blomkål, bambusskudd og bønnespirer. Sesamfrø ristes i tørr panne på middels varme til de har blitt gylne, men ikke svidd. Når de er ferdige, setter du dem bort så lenge.

Så lager du sausen. Denne går på slump for min del, og varieres også etter hva jeg har tilgjengelig. Du kan jo prøve deg fram med et par spiseskjeer soyasaus, et par spiseskjeer sursøt eller sweet chili-saus, ei spiseskje peanøttsmør, og hakka chili, hvitløk og ingefær. Noen ganger rører jeg også inn ei teskje hakka koriander-paste. Rør alt dette sammen til konsistensen er jevn.

Sett på vann til å koke nudler i, jeg er ikke så nøye med mål, men det skal dekke nudlene. Begynn å woke mens du venter på at vannet skal koke, og når det koker, hiver du nudlene oppi (de fleste nuddelpakker har allerede delt nudlene opp i porsjoner). Koketid står på pakka.

Når du skal woke begynner du med de harde grønnsakene, som gulrøtter og brokkoli. Wok dem på høy temperatur i noen minutter før du tilsetter vårløk og løk. Quorn kan også tilsettes nå. Hermetiske grønnsaker tas oppi rett før nudlene.

Når nudlene er ferdigkokt lar du dem renne av seg i et dørslag før du hiver dem oppi wokpanna. Grønnsakene skal være gjennomvarme og ha litt tyggemotstand, men ikke være vanskelige å spidde med en gaffel. Når de er ferdige, heller du over sausen og de rista sesamfrøa og rører det sammen så alt er dekt med saus. Når alt er varmt igjen, drysser du over hakka koriander. Voila, maten er klar.

Veldig godt med mangoiste til!

tirsdag 4. juli 2017

Juni 2017

Opplevelser: Avgangsvisninga til klassen til Jørgen, før feiring på Café Sara. Eirin sin bursdag og Eirik sin Tiki-fest. Feiring av feriepenger på New Dehli med Mari. Var hårmodell.


(Foto: Eirin)


Innkjøp: Jørgen og jeg dro av alle ting på ekskursjon til IKEA i juni fordi vi trengte litt stort og smått til leiligheten. I tillegg til mye smått av typen kjøkkenglass, kleshengere, lyspærer og lignende, kjøpte vi en kontorstol (en stol jeg i utgangspunktet syntes ligna altfor mye på stolene vi hadde på videregående, men hey, enkelte kompromisser er man nødt til å inngå når man bor sammen), et klesstativ og ei bordlampe.




TV-serie: Mmmmmassssse! Så de siste episodene av Fargo og The Handmaid's Tale, så den nye sesongen av Orange Is the New Black, har begynt å se de nye episodene av Orphan Black, vi fortsetter å se de nye Twin Peaks-episodene etter hvert som de legges ut, og har også omsider begynt på sjette sesong av The Walking Dead. Jeezes, for en TV-slave jeg er. Sesong seks-trailer av The Walking Dead gir sikkert ikke så mye mening for dem som ikke allerede har sett de foregående sesongene, så jeg kliner til med trailer for sesong én, jeg. Dette er forøvrig den TV-serien jeg har sett som sliter mest på nervene til seeren, sånn med tanke på at jeg cirka holder pusten sammenhengende gjennom hele episoder. Også verdt å nevne at piloten er en av de beste pilotepisodene jeg har sett for noen serie, noensinne.



Film: Så den danske komedien Den sidste rejse, regissert av Lasse Spang-Olsen (om du har sett aldeles fantastiske I Kina spiser de hund, skjønner du åssen type humor det går i). Den har fått skikkelig dårlige kritikker, og jeg skal innrømme at det er mange plotthull og sider ved filmen som bare ikke gir mening, men når den er morsom, er den skikkelig morsom, og om du lo like mye av I Kina spiser de hund som det jeg gjorde, er sjansen stor for at du også vil le av Den sidste rejse.



Bok: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Musikk: I februar skreiv jeg om hvor hekta jeg hadde blitt på Chiaroscuro-albumet til I Break Horses, og det har ikke gått over siden da. Her, ta ei annen fantastisk låt fra plata, litt mer poppa og fengende enn Medicine Brush som jeg posta sist:

torsdag 29. juni 2017

Sjøheks

Jeg har sittet svennebrevsmodell for ekstremt talentfulle Warda, og jeg bare... altså herregud. DISSE FARGENE.



Jeg har hatt veldig mange kule farger på håret opp gjennom, men jeg trur faktisk disse er de råeste hittil. SE PÅ DET SPILLET, DA.


Jeg føler meg som en pønkete havfrue. Making the seven seas unsafe since 1990.




Nå er jeg klar for å gå sommeren i møte.