onsdag 18. oktober 2017

Musikalsk utfordring #18: En sang du hører på for å slappe av

Her kunne jeg valgt utrolig mye, i og med at jeg elsker musikk uten noen særlig oppbygging, rytme eller melodi, særlig å høre på før jeg skal sove eller når jeg skriver, men noe må jeg jo velge, og da velger jeg Windy & Carl, til tross for at det nesten ikke går an å plukke ut én sang av dem, med tanke på at platene deres nærmest er som lange, sammenhengende sanger i seg sjøl å regne, der spora er kapitler snarere enn individuelle sanger, og nettopp derfor føles det riktig å i det minste velge den første låta på ei av platene deres, og da blir det Sirens fra albumet Depths, som er en musikalsk reise ned under havets overflate. Her har du noe å sove, skrive, meditere eller gå tur til:



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

søndag 15. oktober 2017

Band jeg har sett live

Såååå fordi jeg er statistikknerd, har jeg de siste åra ført lister over artister og band jeg har sett live. Den kontinuerlig oppdaterte lista pleide å befinne seg på last.fm-kontoen min, men etter at last.fm fikk nytt utseende for ei stund tilbake, er det ikke lenger plass til den på profilen min. Dermed trenger jeg et nytt sted å ha den. For eksempel her, på bloggen min. Hvem veit, kanskje noen syns det er interessant. Personlig er jeg væffal veldig glad i lister. Særlig i alfabetisk rekkefølge.

Jeg kommer ikke til å gå tilbake for å oppdatere lista i dette blogginnlegget etter hvert som jeg ser nye band og artister, som for eksempel Nick Cave i morra og Thåström på lørdag. Dette vil med andre ord for alltid være ei Liste Over Band og Artister Jeg Har Sett Live Per 15. Oktober 2017™. Men kanskje jeg poster en oppdatert versjon om leeeeenge. Kanskje ikke òg. Kanskje mest sannsynlig dét.

En liten disclaimer før jeg setter i gang: altså, det er ikke alt jeg er like stolt over her, men noen ganger ser man ting man ellers ikke ville sett når man er på festival, noen ganger må man på konserter i skolesammenheng eller andre cirka obligatoriske sammenhenger, og noen ganger er man på konsert når man er tretten år. For eksempel. Bare nevner det.



120 Days (x 4)

Active Child

Agent Cooper

Alcest (x 2)

Alexander Hacke

The Algorithm

Amiina



Ampmandens døtre

Anna Aaron

Aphex Twin

Askil Holm

The Avett Brothers

The Beautiful People

Bendik

Benea Reach (x 2)

Bernhoft

Bertine Zetlitz

Big Bang

Bloc Party



Bow To Each Other

Brandon Flowers

Bright Eyes

Callisto

Cape Wrath

Casual Friday (x 4)

The Christians

Cirque du Soleil

Crimson Moonlight

Crystal Castles

Crystal Fighters

The Cure



Current 93

Dalane Emoband (x 2)

Dalit

Danielle de Picciotto

Death In June (x 2)

Delphic

Domene

Dr. Greve

Dyst

Earth Died Screaming (While I Lay Dreaming of Tom)

Edward Sharpe & The Magnetic Zeros

Einar Stenseng (x 3)

El Caco

Emilie Autumn

Eppic

Erasure

Explosions In the Sky (x 2)



Extol

Far From Tellus

The Fauns

Feilfødt

Fleet Foxes

Fleur de Lis

Forza

Frivil

General Forsamling (x 2)

Gerilja

Girl Army

Golden Resurrection

Grand Island

Graveyard

Grinderman

Gunnhild Sundli

Gåte



Happy Dagger

Haraball

HB

Helen Money

Helseskade

Hexvessel

Hi Ho Mustachio

Horde

Hyper Crush

I Break Horses (x 2)



Ila Auto

Janelle Monáe

Jarboe

Jason Webley

Jeroan Drive

Jethro Tull

Jimmy Eat World

Katzenjammer (x 2)

Kent



Kloster

Kraftwerk

Kolbjørn Opsahl

Kvelertak

Kylie Minogue

Lady Gaga

Le Corbeau

Leif and the Future

Lengsel

Leonov

Like Spinning

Lindsey Stirling



Living Sacrifice

Low

Lumen Drones

M83

Maria Mena

Maria Solheim

Maribel

Mari Boine

Mayhem

Metal Militia

MGMT



Mikhael Paskalev

Mikrominus

Misty Range

Moddi

Mogwai

Mono

Monograf (x 3)

Monzano

Moreld

The Mormones

Mugison

New Order

Nils Bech

Noah and the Whale (x 2)

Oake

Of Grace and Hatred

The One Night Stand Symphony

Oslo Ess

Oslo Oscillator

The Pains of Being Pure at Heart

Pandreas

Pantha du Prince & The Bell Laboratory (x 2)



Peachcake

Pirate Love (x 4)

Pom Poko

Porcelain Raft

Promise and the Monster

Pulp

Ralph Myerz and the Jack Herren Band

Razika

Rich Girl Funeral (x 2)

Robbie Williams

Robert Vendetta

Roger Waters

Rosix

Röyksopp



Saybia

Scarlet Chives

Search for Safety

Seigmen (x 4)

Shevils

The Shitsez

Sigur Rós (x 3)



Silver

Sju

Skyharbor

Sleepmakeswaves

Smith Westerns

Sóley

The Soundtrack of Our Lives

Stein Torleif Bjella

The Strokes

Sunshine Bullets

Svartskerm

Tantara

Terry Riley

Tides From Nebula

Tim Hecker



Tina Turner

Torgeir Waldemar (x 3)

Trollfest (x 3)

The Twilight Sad

Tønes

Unnveig Aas (x 7)

Upstrokes

The Vaccines (x 2)

Valkyrien Allstars

Veronica Maggio

Wardruna



Wolfmother

Årabrot

Åse Ava Fredheim

tirsdag 10. oktober 2017

Livet etter konsulentuttalelsen

Dette er jo egentlig allerede ei stund siden, men så har jeg brukt litt tid på å fordøye det, og det er vel igrunn ikke ferdig fordøyd ennå heller. Fordi dere veit Mjuke, svarte stjerner. Jeg har skrevet på det manuset siden sommeren 2013, og det er dermed det prosjektet jeg har jobba lengst med, og ennå er det ikke ferdig. Jeg har for lengst kommet til det punktet der jeg egentlig helst vil skrive på andre ting, samtidig som jeg ikke klarer å legge det fra meg. Så for ei stund siden tok jeg ei beslutning: jeg skulle sende det fra meg til et forlag. Jeg kom jo ikke noe særlig videre uansett, jeg trengte et spark i ræva. Etter en lang samtale med min mentor/ekstramamma/venn Anne sendte jeg det til Oktober med et lite notat om at det ikke var helt ferdig ennå.

Og dere har vel gjetta det allerede, men jeg fikk altså avslag. Dog med konsulentuttalelse. Og i ukene som fulgte (følger, kan man sikkert si, det gjelder i aller høyeste grad fortsatt) har denne konsulentuttalelsen kverna rundt i hodet mitt cirka døgnet rundt. Fordi jeg er jo tross alt glad for at de har lest det såpass nøye og brukt masse tid på det, fordi det betyr jo at det ikke er helt håpløst, og det stod jo masse hyggelige greier i konsulentuttalelsen ("Fordi forfatteren ofte har god innsikt i mellommenneskelige relasjoner (både gode og dårlige), synes jeg ofte at teksten både er ladet og morsom (ikke minst i de mange kostelige replikkvekslingene karakterene mellom). Kunnskapen forfatteren har om det menneskelige brukes også til å skrive frem det jeg oppfatter som en genuin og interessant hovedkarakter. I min lesning er det nettopp fortelleren, hennes personlighet og blikk på verden, som i store strekk gjør romanen engasjerende." og "(manuset har) et iboende overskudd og en formbevissthet som gjør det lovende. Forfatterens utvilsomme innsikt i vennskap og relasjoner, og blikket for både tragikomikk og selvironi, er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det samme er den tilsynelatende skrivegleden forfatteren har, enkelheten hun ser ut til å turnere stoffet sitt med."), samtidig som... altså, det blir jo ikke utgivelse. Ikke denne gangen. Og jeg veit ikke om det noen gang blir det heller, fordi tinga som ikke er på plass ennå er så store og strukturelle, og så godt som umulig å gjøre om på uten å forandre hele romanen til noe ganske annet, og ikke bare er jeg ikke sikker på om det er det jeg vil, men jeg veit heller ikke nøyaktig åssen jeg skal få det til. Det må drøye mengder darlingkilling til, og gjennomskrivinger på atter gjennomskrivinger, og jobbingjobbingjobbing, og som nevnt føler jeg igrunn allerede at jeg har jobba mer enn lenge nok med dette prosjektet, samtidig som dét jo også nettopp er et argument for å ikke gi det opp: for når jeg har jobba med den samme romanen i nesten fire og et halvt år, skylder jeg det vel såpass å i det minste prøve, ikke sant?

Jeg sendte selvfølgelig konsulentuttalelsen videre til Anne (fordi jeg ikke klarer å ta en eneste skrivemessig beslutning uten hennes velsignelse), og hun var jo bare helt fantastisk:



Og så blei jeg fast bestemt på at jeg i væffal skal prøve minst én gang til. Og når jeg (om ti – tjue år?) føler at den er klar til å sendes inn igjen, så skal jeg kanskje også prøve å sende inn til flere forlag.

Det største problemet med manuset jeg har, trur jeg, er at jeg vil at konfliktene skal foregå i underteksten, men sånn som det er nå, er det for subtilt, og konsekvensene (som faktisk er der, men åpenbart i for små drypp) blir ikke tydelige nok. Fra konsulentuttalelsen:

"Fortellerens personlighet, i tillegg til den tilsynelatende lettheten forfatteren skriver med (den ofte effektive, nærmest tilforlatelige prosaen) gjør at manuset – tross det sterke preget av trivialitet og hverdagslighet – lenge holder på leserens interesse og engasjement. Men ettersom historien skrider frem faller prosjektet som helhet mer og mer sammen, og mye av årsaken til det er nettopp det sterkt alminnelige og gjenkjennelige ved teksten. For å bære en hel roman blir motstanden i stoffet rett og slett for liten."

og:

"Likevel er det altså, som nevnt, ikke tvil om at Mjuke, svarte stjerner – over 322 sider – blir i overkant pratsom og hendelsesfattig. Ganske tidlig i romanen blir det tydelig at den mangler noe vesentlig å hente kraft fra, hendelser som får betydning og som ikke bare glir lett forbi i en strøm av festligheter, avstandsforelskelser, tv-kvelder og venninnesamtaler. Jeg savner altså konsekvenser, for eksempel at fortellerens opplevelser avgir tydelige avtrykk i livet hennes. Historien har, slik jeg ser det, flere latente «kriser» som godt kunne fått vesentlig mer tyngde i teksten."

Så... Det er jo egentlig dette jeg har fått høre hele veien gjennom de to åra mine på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg ser jo hva de mener, men som sagt syns jeg balansegangen mellom det for subtile (der jeg tydeligvis er nå) og for åpenbare er utrolig vanskelig. For jeg vil jo ikke skrive en roman der det skjer masse dramatisk på overflaten, der de krangler og skjeller hverandre ut, jeg vil jo at stoffet ved første øyekast skal se harmløst ut, men så skal man merke ved nøyere gjennomlesing at det er noe farlig som ligger og murrer i bakgrunnen hele tida. Men det har jeg ikke fått til per akkurat nå. Jeg ser jo konsekvensene, jeg ser jo åssen de manifesterer seg i de subtile forandringene i måten hovedpersonen min snakker til vennene sine på og åssen de forandrer blikket hennes på omverdenen, men det er altså så sykt vanskelig å lese teksten min med et utenfra-blikk der jeg klarer å løsrive meg fra hele baklandet jeg som forfatter jo tross alt sitter på. Jeg veit ikke om dette er formulert på en måte som overhodet gir mening.

Men. Jeg tar Annes oppmuntrende ord med meg:


og stikker på hyttetur om noen uker med masse Redbull og vin og posesuppe. Jeg skal som sagt gjøre minst ett forsøk til. Såpass skylder jeg min stakkars, skakkjørte, engstelige, navnløse hovedperson.

Og om det faktisk ikke går denne gangen helller, så har jeg i det minste i skrivende stund 155 sider på det andre prosjektet.

lørdag 7. oktober 2017

An evening with Sigur Rós

I går var tredje gangen jeg så Sigur Rós live, og jeg har en tendens til å bli veldig overvelda av følelser under konsertene deres. Det er liksom ikke sammenlignbart med noe, det er bare Sigur Rós som har evnen til å gjøre dette med meg. Har ikke egentlig tenkt å si så mye mer om gårsdagens konsert, for det er så vanskelig å vite hva man skal si, i væffal i bloggformat, men jeg tenkte å dele en tekst med dere, en tekst jeg skreiv for noen måneder siden, som egentlig er et utdrag fra Det Andre Prosjektet. I utdraget er hovedpersonen på konserten Sigur Rós spilte i Oslo Konserthus i 2005, som også var første gangen jeg så Sigur Rós live.

(Jeg begynte forresten å gråte da de spilte Vaka i går.)



Og jeg har ikke lyst til å prøve å beskrive konserten, for jeg veit ikke hvordan jeg skal få det til. Jeg var femten år, og mottakelig for sanseinntrykk på en måte jeg aldri har vært siden, det er som om sansene mine bare blir sløvere og sløvere jo eldre jeg blir, jeg fenges ikke inn til skjellettet av noe som helst lenger, musikk er bare musikk, men sånn har det ikke alltid vært, jeg trengte ingen rusmidler for å oppnå ekstase den gangen, jeg hadde psykedeliske opplevelser i edru tilstand i ett kjør, jeg var ikke på konsert og hørte på musikk den kvelden, jeg var musikken, jeg var ei utflytende sky av følelser og instinkter, alle grenser var oppheva, lyder blei til lukter blei til smak blei til bevegelse blei til syn blei til tårer blei til latter blei til begge armene opp i været og lukke øya og reise og flyte og svømme og fly og høre og høre og høre og høre og hjertet sprengtes og hjernen sprengtes og hele kroppen sprengtes men jeg var ikke fysisk tilstede i denne dimensjonen uansett, jeg var ei tåke som dreiv uforstyrra gjennom rom og tid, på tvers av rom og tid, mellom de ulike laga som utgjør rom og tid, multidimensjonell og ikke-dimensjonell, transcenderer alt og ingenting, vibrerer i ørsmå sammenkveila endimensjonale strenger der hver vibrasjon svarer til en subatomær partikkel, opplever alle mulige parallelle universer samtidig, ser fortid nåtid framtid utfolde seg i én eneste singularitet, i en alef, i en mektig symfoni skapt av universets strengeinstrumenter, en symfoni som utgjør alt vi kan se og høre og ta på og smake og lukte og bevege oss i, det var denne symfonien jeg var vitne til på ei scene i Oslo konserthus denne grå novemberkvelden, sjølve universets engler stod foran meg og skapte materiens musikk. Og det var fullkomment. 



Edit: Det er sjeldent jeg er så enig med konsertanmeldere som i dette tilfellet.

søndag 1. oktober 2017

September 2017

Opplevelser: GranittRock (Seigmen!!!!!). 70mm-festivalen. Harrytur til svenskegrensa med Vibeke. Ultimafestivalen. Kulturnatt, med lydinstallasjoner og utekino/stumfilmkonsert Nosferatu med Bugge Wesseltoft og Nils Petter Molvær. Elvelangs i fakkellys. Oslo/Fusion. Slippfest for Thomas Espeviks Hva ville Johannes gjort?



video


video


Innkjøp: Kjøpte selvfølgelig boka til Thomas på slippfesten hans.


TV-serie: Jeg har av ukjente grunner sett lite på serier i september, og dét til tross for at jeg var sjuk i nesten ei uke i strekk (fikk til gjengjeld lest en del, da). Det var vel mest sjette sesongen av Walking Dead det gikk i. Jo, i går kveld så jeg for så vidt pilotepisoden av The Mist:



Film: Okja, Nosferatu, The Hateful Eight og Call Me By Your Name. De to sistnevnte så jeg på Cinemateket, og før dét igjen så jeg Dunkirk på Cinemateket, noe som gjør at jeg faktisk har vært på Cinemateket de tre siste gangene jeg har vært på kino. Det anbefales, altså, om du ikke allerede bruker Cinemateket. De viser film på ekte filmruller, setter opp filmer som kanskje ikke ellers får distribusjon i Norge, arrangerer filmfestivaler, gir deg en sjanse til å se yndlingsfilmene dine som ikke har gått på kino på mange år på lerret, og har førpremierer. Superstas! Og nettopp derfor så jeg Call Me By Your Name i september, til tross for at den ikke har ordinær premiere før i januar 2018. Jeg så traileren til Call Me By Your Name i sommer, blei dritgira fordi jeg syntes den så så bra ut, før jeg blei skuffa fordi den som sagt ikke skulle vises på norske kinoer før neste år. Men Cinemateket, altså! Takket være Oslo/Fusion fikk jeg sett den i høst likevel. Og dere, gå for all del og se den på kino når den omsider dukker opp utpå nyåret, for makan til nydelig film, a gitt. Aller mest på grunn av innsatsen til hovedrolleinnehaver Timothée Chalamet, som bare... wow. Blew me away, som det heter på godt norsk.



Bok: Takket være en aggressiv forkjølelse fikk jeg lest ut Per Pettersons Ut og stjæle hester. Leste også Runa Fjellangers På motorveiene, noe som var en spesiell opplevelse for meg, fordi jeg har fulgt tilblivelsesprosessen til den boka i to år, fra novelleutkastet som satte i gang hele greia, til ei faktisk bok. Og det har jammen blitt ei fin, lita bok. Leste også Kim Hiorthøys Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, som er ei samling tekster og tegninger. Noen av tekstene traff så det sang (no pun intended), andre var jeg litt mer likegyldig til, men også den alt i alt en veldig fin leseopplevelse. Nå har jeg begynt på ei annen bok jeg har fulgt i to år, nemlig Hva ville Johannes gjort? av Thomas Espevik. Liker det supergodt så langt!

Musikk: Hørte en helt fantastisk sang under showet til Pain Solution under Kulturnatt, og brukte ei stund på å spore den opp. Det har jeg fått til nå, og den er virkelig atmosfærisk sår og nydelig:

torsdag 28. september 2017

Liste over ting jeg liker på generell basis

  • Vitenskap, spesielt astrofysikk
  • LGBTQIA+-tematikk
  • Åttitallet
  • Synth-pop
  • Enhjørninger
  • Pastellfarger
  • Shoegazing
  • Nittitallet
  • Surrealisme
  • Spøkelser
  • Romvesener
  • Post-rock
  • Katter

Bare for å nevne noe. Nå: ANBEFAL MEG TING.

lørdag 23. september 2017

onsdag 20. september 2017

Problemet med demokratiet

En disclaimer først som sist: jeg ANER IKKE hva alternativet skulle vært, og demokratiet er sannsynligvis det beste av flere onder, og jeg har ikke som mål å kuppe regjeringa og innføre et kommunistisk diktatur i tilfelle noen av dere trur det (altså, det burde være unødvendig å påpeke, men det er mange gærninger der ute som trur at jeg er gæren).

Så dere. Cirka siden jeg skjønte hva politikk i det hele tatt var for noe, som vel skjedde i løpet av ungdomsskolen en gang, har jeg fått en litt rar følelse i mellomgulvet av ymse læreres bunnløse prising av demokratiet. Altså, jeg skjønte jo at det at folket bestemmer åpenbart er veldig mye bedre enn at én eneste diktator gjør det, men jeg syntes bare det var litt... merkelig? hele den her ensidige framstillinga av demokratiet vi gjennom hele skolegangen blei utsatt for? Vi er så heldige i Norge som har et demokrati, det er det ikke alle land som har, vi har kjempa for dette demokratiet, vi må ikke la noen ta det fra oss. Ja vel. Jeg kunne jo være enig i at jeg i væffal ikke ville at en Saddam Hussein-aktig figur skulle bestemme absolutt alt, men... jeg veit ikke. Jeg trur jeg savna et litt mer mangefasettert syn på det, og jeg trur mye av det har å gjøre med at jeg aldri var en av de populære kidsa.

Jeg har vel antakeligvis siden barneskolen vært raringen i klassen, på flere måter enn én. For det første har jeg gjennom hele skolegangen vært en av de flinkeste elevene – hver gang jeg sier det, høres det ut som at jeg skryter, men jeg var jo faktisk det, så åssen ellers skal jeg formulere det – og så var det de kanskje litt mer åpenbare måtene, som at jeg siden jeg fikk noe som kunne minne om en klesstil, alltid har skilt meg ut. Og etter hvert som jeg slutta å være et barn og i stadig større grad begynte å minne om den personen jeg er i dag, utvikla jeg blant annet en musikksmak som i det store og det hele neppe kan kalles særlig unik, men på en ungdomsskole i Lier syntes de aller fleste andre at jeg hørte på dritsær musikk, og at jeg hadde sykt spesielle interesser og så videre og så videre.

Dere skjønner greia.

Problemet med å være så annerledes, i mangel på et bedre ord, var at jeg aldri blei hørt. I nesten enhver sammenheng der klassen skulle bestemme noe sammen, enten ved hjelp av håndsopprekning eller anonym stemming, hadde jeg stort sett alltid den mest upopulære meninga. Dette gjaldt jo i all hovedsak bagateller, for all del, som i hva slags musikk som skulle spilles på juleballet. Det skjedde ikke akkurat at jeg fikk høre noe av det jeg likte, fordi vi måtte jo ta hensyn til flertallet, og dermed gikk det vel i Beyoncé, Britney Spears, Anastacia og Enrique Iglesias (som i følge VG var det som var populært rundt den tida). Jeg var kanskje den eneste i klassen som ikke bare så viktigheten og nødvendigheten av å lære nynorsk, men som attpåtil likte å lære nynorsk, noe jeg fikk høre fra de andre. Jeg blei spurt om jeg var satanist (!) fordi noen av de andre mente at jeg så ut som en satanist (er dere ikke enig?). Hvis vi skulle se film i en eller annen avslutningstime, og vi skulle stemme over hvilken film vi skulle se, så var det så godt som helt sikkert at vi definitivt ikke endte opp med å se den filmen jeg hadde lyst til å se. Men jeg blei hele tida fortalt at det ikke var noe vits i å klage, nå hadde vi jo stemt, jeg måtte jo bare bøye meg for flertallet. Og det gjorde jeg jo.

Og dette handler ikke i det hele tatt om at jeg er bitter fordi det blei spilt Britney Spears på juleballet, og ikke Muse eller Green Day eller noe av den andre sykt spesielle musikken jeg hørte på da jeg var sånn fjorten – femten, eller at jeg ikke fikk hatt engelsk med fordypning i litteratur på videregående fordi vi var for få som valgte det (selv om okeida, akkurat dét er jeg faktisk litt bitter på fortsatt), men at om man i utgangspunktet er noen som skiller seg ut, som har litt upopulære meninger, så er man den som aldri blir hørt. Jo mer gjennomsnittlige meningene dine er, jo oftere blir de tatt hensyn til. Og på en måte gir det jo litt mening, for ikke bare pleaser man flest mulig mennesker når man tar utgangspunkt i den mest gjennomsnittlige meninga, men det at den er nettopp gjennomsnittlig gjør at sannsynligvis har ikke så altfor mange mennesker kjempemye imot den. Sånn som for å ta musikk igjen, da. Nå var jeg selvfølgelig en sånn furten emokid da jeg var fjorten som virkelig HATA Britney Spears, med brennende lidenskap, jeg var jo tross alt fjorten, men hvis vi tar utgangspunkt i noe som er populært i dag, da:


Og okei, nå innser jeg jo hvor lite jeg følger med, for hadde det ikke vært for at P3 stod på i bilen til Vibeke da hun og jeg dro på harrytur til svenskegrensa her forleden, hadde jeg ikke hørt noen av disse sangene. Men på grunn av nevnte harrytur trur jeg at jeg kanskje likevel har hørt sånn to – tre av dem. Husker ikke helt åssen de var, da, og akkurat dét er vel egentlig ganske talende for mitt forhold til nesten hva som helst som ligger på hitlistene til enhver tid: jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye. Jeg syns det meste er intetsigende og kjedelig, men når noe er intetsigende og kjedelig, kan jeg liksom ikke hate det heller, for dét påkaller det ikke nok følelser til. Men jeg kan likevel se for meg at mange av dem som hører på Astrid S, Justin Bieber og Taylor Swift virkelig kan hate en del musikk de syns er for spesiell for dem. De fleste jeg gikk på ungdomsskolen med, for eksempel, syntes svartmetall var det aller verste i hele verden (selv om jeg egentlig ikke helt trur at de fleste som syntes det hadde hørt så innmari mye svartmetall at det gjorde noe).

Poenget er vel at gjennomsnittet som oftest er et helt greit sted å være. De fleste kan overleve å høre Avicii spilt fra en klesbutikk når de må innom et kjøpesenter, men hadde klesbutikken spilt Gorgoroth, hadde det garantert kommet inn massevis av klager, og folk ville sannsynligvis faktisk skygga unna. Og nå er kanskje ikke det nødvendigvis fordi Gorgoroth er så mye jævligere musikk enn det Avicii er, jeg trur egentlig det handler mest om at folk flest er vant til Avicii, men ikke Gorgoroth, men uansett.

Nå er det veldig enkelt å snakke om musikk her, fordi det i det store bildet tross alt er en bagatell. Altså, for all del, musikk kan bety enormt mye for enkeltmennesker, og jeg trur jo egentlig at musikk og andre kunstformer har evnen til å forandre verden, i væffal være med på å forandre den, men hvis vi nå snakker om musikk som lyder man har i bakgrunnen mens man for eksempel handler klær eller vasker opp, så er det en forholdsvis liten ting. Å ha upopulær musikksmak kan være kjedelig når man må innom Oslo City etter jobb og Justin Bieber tvinges inn i øregangene dine (okei det ga meg et rart bilde i hodet, ehem), men ofte er det ikke noe mer enn kjedelig. Jeg kan jo bare ta på meg headsettet og sette på noe jeg liker isteden – og det gjør jeg jo som oftest. Da er det litt vanskeligere når man har upopulære politiske meninger.

For det er jo selvfølgelig ikke tilfeldig at det er akkurat nå jeg har lyst til å snakke om problemet med demokratiet. Det er jo så klart på grunn av det nylige valget, og som nevnt tidligere på denne bloggen blei jeg veldig skuffa over valgresultatet. Akkurat som at jeg blei skuffa over valgresultatet for fire år siden.

Og apropos det kjipe valgresultatet, så husker jeg da vi på folkehøyskolen fikk besøk fra de forskjellige politiske partia som alle skulle snakke litt om sitt parti og så kunne man stille dem spørsmål og sånn, og på en folkehøyskole med nesten utelukkende kreative linjer, så blei ikke akkurat Frp-representanten som snakka om kutt i kulturstipender så innmari godt mottatt. Argumentet hans var at "skal du drive med kunst, så skal du være så god at du kan leve av det."

Og dette skurrer jo helt enormt mye for oss som faktisk driver med kunst, fordi vi veit jo noe som Frp ikke veit, og det er at det er jo ikke de beste som lever av det. I mange tilfeller er det tvert imot.

Og det er jo dette som er kjernen i problemet med demokratiet. Demokratiet, det folket har bestemt, er jo nesten aldri det beste. Det er det mest populære. Hvis du ser på bildet over her, så ser du at det ikke er verdens beste musikere som er representert på VG-lista. Hva slags musikk man liker å høre på, er jo åpenbart individuelt og ekstremt subjektivt, men jeg trur ikke engang den mest hardbarka Taylor Swift-fanen vil kunne påstå at Taylor Swift er en dyktigere musiker enn for eksempel Nils Petter Molvær. Likevel er det Taylor Swift, og ikke Nils Petter Molvær, vi finner på VG-lista. Fordi Taylor Swift har et mer tilgjengelig sound og sangene hennes ikke er så kompliserte.

Altså, folk flest har dårlig smak. Kall meg elitistisk om du vil, men det er jo helt sant. Når Kari-Ola Nordmann kler på seg, er det H&M og Cubus det går i. Er man derimot fashionista, er man spesielt interessert. Kari-Ola Nordmann danser til Avicii på byen, hen henger ikke på Victoria Jazzscene, det er det de spesielt interesserte som gjør. Kari-Ola Nordmann ser på Varg Veum når hen kommer hjem fra jobb, fransk nybølgefilm får de spesielt interesserte ta seg av. Og bevares, det er ikke nødvendigvis noe gærent i å kle seg i H&M og Cubus (bortsett fra, y'know, etikk), eller å danse til Avicii på byen eller å se på Varg Veum. Men når en motefotograf skal ta bilder til en reklame, er det ikke Kari-Ola Nordmann hen ringer til for å be om å komme og style modellen. Foråsiresånn. Og akkurat klær er jo nettopp bagatellmessig, men likevel etterlater vi profesjonell styling til nettopp ekspertene. Men når det kommer til noe så ekstremt og inderlig viktig som politikk, til hvem som skal styre landet vårt, så er ikke dét noe vi etterlater til ekspertene, men derimot til folk flest. Det er jo mildt sagt betenkelig. De fleste klipper seg hos en frisør, selv om åssen man ser ut på håret alt i alt er ganske uviktig, men når det gjelder å avgjøre landets framtid, kan hvem som helst over atten ha noe å si. Og de som får mest å si, er enda en gang de med den mest gjennomsnittlige meninga.

Og altså, NEI, vi skal ikke utnevne et ekspertutvalg som hvert fjerde år skal avgjøre hvem som får sitte i regjering. Trur jeg. Det høres jo ganske urovekkende ut. Men jeg syns helt ærlig også at å la Kari-Ola Nordmann bestemme høres ganske urovekkende ut. For det er jo de samme som blir hørt igjen og igjen. Det lønner seg å være gjennomsnittlig.

Og jeg trur jo egentlig jeg innser at demokratiet tross alt er det beste alternativet, for et diktatur vil vi jo i væffal ikke ha, og hvilke andre styringsformer fins, egentlig? Fins det noen andre? Anarki? Jeg veit ikke??

Men en litt mer nyansert måte å snakke om demokratiet på hadde ikke vært å forakte. For det er et digert problem med det, og det syns jeg vi må snakke om.

søndag 17. september 2017

Inspirasjon: Firefly Path

Selvfølgelig er jeg dritskuffa over valget i år, men tross alt fornøyd med at Rødt er inne på Stortinget. Jeg syns det er helt forferdelig å tenke på at en så stor del av Norges befolkning syns en enda mer behagelig hverdag for de allerede rike og priviligerte er viktigere enn å styrke rettighetene til de blant oss som har minst, og problemet med demokratiet er egentlig verdig et helt blogginnlegg i seg sjøl, men det sparer jeg til en eventuell seinere gang. Akkurat nå prioriterer jeg minste motstands vei i form av litt deilig eskapisme.

JoEllen Elam er navnet på designeren og skaperen bak prosjektet Firefly Path. For å sitere henne:

I have this silly habit. With every person I meet I imagine what they might look like in the faerie realm. As I begin to know them better their fay features become more evident to me. This is the way I design fantasy costumes, enhancing or contorting their attributes. Lifting the veil to reveal their own otherworldly beauty and enchantment they possess. There is a place somewhere between waking and sleeping where faeries play. In this twilight hour we can pass through to their world and in that short time we might be able to enjoy their glamor and learn the secrets of their society.

Jeg husker ikke helt åssen jeg oppdaga kreasjonene hennes, men jeg har fulgt henne ei stund nå både på Facebook, Etsy og Instagram, og selv om jeg anser det som relativt lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å eie en av de fantastiske kjolene hennes, hindrer det meg ikke i å drømme meg bort i de overjordiske bildene hun poster. Firefly Path er nøkkelen inn til en alternativ virkelighet der alt kan skje, der alvestøv svever i lyset mellom trærne, der havfruesang kan høres når sola går ned i horisonten, og der skogen lever.

Bildene er lånt fra de offisielle sosiale medier-profilene til Firefly Path. Denne gangen har jeg valgt å ikke la bildene linke til kildene, sånn at man isteden kan se dem i større størrelse når man klikker på dem.



 (Foto: Kindra Nikole)

(Foto: Brett Stanley)

(Foto: Esther and Smith)

(Foto: Elizabeth Stanbury)

(Foto: Lillian Liu)

(Foto: Lillian Liu)

(Foto: Kindra Nikole)

(Foto: Jvdas Berra)

(Foto: Bella Kotak)

(Foto: Anita Anti)

(Foto: Indigo)

(Foto: A.M. Lorek)

(Foto: Elizabeth Elder)


Sjekk ut firefly-path.net for mer.

søndag 10. september 2017

Suspension

Det har tatt litt tid med dette innlegget, litt fordi det har tatt litt tid å fordøye sjølve opplevelsen, men aller mest fordi jeg har jobba så mye i det siste. Jeg gir litt bånn gass på jobb for tida for å tjene opp litt peng sånn at jeg kan dra på en halvlang hyttetur jeg har planlagt ei lita stund nå. Men mer om det en annen gang.

Den siste søndagen hver måned er det Suspension Sunday arrangert av Wings of Desire. I følge Wikipedia er suspension "the act of suspending a human body from hooks that have been put through body piercings. These piercings are temporary and are performed just prior to the actual suspension."

Så kan man jo spørre seg sjøl: hvorfor i alle dager skulle noen ville utsette seg sjøl for dette?

Har en god venn, Mari, som begynte å drive med suspension for litt under et år siden. Siden den gang har jeg fått høre utrolig mye om den helt spesielle ekstasen som suspension utløser, og jeg blei unektelig ganske nysgjerrig. Så, i sommer, begynte jeg omsider å få lyst til å gjøre det sjøl. Bare sånn for å ha prøvd det. Og den siste søndagen i august gjorde jeg det altså.


Jeg hadde selvfølgelig prøvd å forberede meg på forhånd. Jeg hadde prøvd å tenke hva er det vondeste jeg noen gang har opplevd? Jeg prøvde å ta utgangspunkt i den smerten jeg antok at hadde mest til felles med suspension, som var piercingene jeg har tatt i øra. Det syntes jeg jo ikke var særlig vondt, og jeg veit jo sjøl at jeg har en ganske høy smerteterskel, så jeg tenkte at dette hadde jeg ganske god koll på.

Så feil kan man altså ta.


For greia med suspension som jeg ikke klarte å forutse, er at den fysiske smerten bare er en brøkdel av opplevelsen. Det psykiske aspektet hadde jeg ikke i min villeste fantasi klart å forestille meg. Jada, jeg hadde jo hørt Mari snakke om euforien hun følte, men det er litt som når du har sett bilder av fantastiske steder, som for eksempel de jeg har posta bilder av her, og du ser dem og tenker over hvor vakkert det er, men det er ikke før du faktisk er der at skjønnheten slår deg i bakken med all sin kraft og du blir stående og måpe fordi du ikke helt klarer å ta det innover deg. Du forstår det ikke før du opplever det med dine egne sanser. Akkurat sånn er det med suspension òg, og ingen forberedelser i verden er i stand til å klargjøre deg for den aldeles vanvittige følelsen det er å henge seg opp etter kroker.

La oss begynne med piercinga.

Som forøvrig var mye vondere enn piercingene jeg har tatt i øra. Greit nok, de piercingene gikk gjennom brusk, men som du ser av bildet over her er krokene mye tjukkere enn vanlige piercing-ringer, og så går de mye djupere ned i huden. Men ikke desto mindre var dette helt vanlig smerte. Et langt innpust, krok gjennom huden på utpust, au, men ikke verre enn en liten grimase, gjenta. Bare helt vanlig smerte. Så langt trudde jeg at jeg tross alt hadde kontrollen, sånn mer eller mindre. Mari anbefalte meg å bare henge meg opp med det samme, nå som jeg likevel var i det, så WoD-crewet snudde på krokene mine og hekta dem fast i tau.

(Foto: Rolf Buchholz)

Og visstnok er det sånn at de fleste som tar en suspension for første gang foretrekker å bli heist opp av et crew-medlem, men jeg var veldig bestemt på å heise meg opp sjøl. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor, det er vel dette med kontroll, og dessuten syntes jeg helt ærlig at følelsen av huden som blir strukket ut var ganske så jævlig, så jeg ville egentlig bare få det overstått, så jeg heiste meg opp sjøl, og det tok kanskje så mye som et par minutter, bare.


En annen ting som gjør det umulig å forberede seg på å ta en suspension, er det at alle reagerer så utrolig forskjellig på det. Se på Mari, for eksempel, se hvor mye hun koste seg da hun hang seg opp noen timer etter meg:

video

Og så var det meg, da:

video

Jeg var så ekstremt inni mitt eget hode som jeg omtrent aldri har vært før. Mari og crewet snakka til meg, men jeg klarte ikke å svare dem, klarte så vidt å høre hva de i det hele tatt sa, jeg var redusert til – eller oppløfta til? – rå sansing og følelser, jeg følte nesten ikke at jeg var en kropp engang, eller kanskje var det nettopp det jeg var, bare en kropp, ingen tanker, bare opplevelse, nærmere nirvana enn jeg noen gang har vært når jeg har prøvd å meditere, bare så intenst tilstede i øyeblikket at jeg nesten var hypnotisert.

Men for min del var det ingen eufori. Dessuten blei jeg litt bilsjuk av å dingle fram og tilbake – jeg er veldig overfølsom for bevegelse, og blir dårlig bare av å huske – så jeg var ikke oppe så lenge. Jeg mista alle begrep om tid mens jeg hang der, men Mari anslo at jeg hang oppe i kanskje to ganger fem minutter – først fem minutter, så gikk jeg ned igjen, satt litt på en stol og pusta, samla meg, så opp igjen i fem minutter, så ned igjen for godt. Og da jeg gikk til aftercare og blei massert og lappa sammen, begynte jeg å grine. Jeg grein i nesten en hel time etterpå, og klarte ikke å snakke igjen før etter at jeg hadde slutta å grine. I følge Mari er visst også grining en helt vanlig reaksjon på suspension, men mange får den mens de henger oppe eller før de går opp. Jeg fikk det altså etterpå.

Og nå i ettertid har jeg prøvd å sortere følelsene mine og prøvd å skjønne om opplevelsen min med supsension var mest positiv eller negativ. Jeg trur jeg har kommet fram til at den var verken eller. Ikke like store deler det ene som det andre, bare verken eller. Bare intenst. Og rett etterpå tenkte jeg at dette vil jeg aldri gjøre igjen, for kanskje var denne ekstreme tilstedeværelsen mest av alt skremmende, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det var tross alt dette som fikk meg ned på jorda igjen etter å ha blitt rastløs, og dessuten vil kanskje opplevelsen være helt annerledes neste gang. Jeg veit i væffal at Mari måtte gjøre det noen ganger før det blei som i videoen av henne oppi her. Og kanskje var ikke suicide riktig for meg, jeg som blir så lett bilsjuk og er så redd for å miste kontrollen, kanskje hadde for eksempel lotus vært bedre, gitt meg en større følelse av stabilitet, selv om det innebærer flere kroker. Kanskje skulle jeg brukt lenger tid på å venne meg til krokene i ryggen før jeg hang meg opp, og kanskje skulle jeg ikke dratt meg opp med én gang.


Samtidig kan jeg faktisk forstå hva det er ved suspension som gjør folk så ekstatiske. Han som plastra meg sammen etterpå fortalte at han nylig hadde lest om torturmetoder i middelalderen – perfekt timing, ikke sant? – og at han hadde lest om det å bli flådd levende, og at det hadde slått ham hvor mye det hadde til felles med suspension. Selvfølgelig måtte jeg lese om akkurat det samme da jeg kom hjem, og hang meg opp i dette (no pun intended, forresten):

"When the brain is faced with extreme pain and stress, it begins to release chemicals to counteract these negative feelings. Some of these chemicals are called endorphins, and they help to transmit electrical signals throughout the body. They act similarly to morphine, numbing you and giving you a feeling of happiness." (herfra)

Så... det forklarer jo mye av det. Det forklarer kanskje til og med hvorfor jeg ikke blei euforisk av det. Det er jo åpenbart noe som feiler meg, og mye tyder på at det er en slags depresjon av noe slag, og forskere er vel jevnt over ganske enige om at depresjon i væffal delvis er forårsaka av en kjemisk ubalanse i hjernen, som gjør at den rett og slett ikke klarer å produsere tilstrekkelig med neurotransmittere som gjør oss glade. Så hvis hjernen min i utgangspunktet syns det er vanskelig å lage lykkekjemikalier, sååååå... syns den sikkert også det er vanskelig mens jeg henger etter kroker. Min fullstendig ukvalifiserte hypotese, altså.

Dessuten er det dette med rus, da. For suspension er jo nettopp en slags rus, det trur jeg mange som har prøvd det vil kunne være enige i. Når det gjelder enkelte andre rusmidler får jeg generelt ikke en sånn superbra opplevelse som de fleste andre får. Mange blir glade og lattermilde, mens jeg – igjen – stort sett bare forsvinner inn i mitt eget hode. Kanskje er ikke hjernen min skrudd sammen på en sånn måte at det er så lett for meg å få glede ut av denne typen ting.

(Foto: Rolf Buchholz)

Men dere, jeg gjorde det! Jeg var den nest første som gjorde det denne dagen, så jeg fikk god tid til å se på alle de andre som gjorde det etter meg. Og det var faktisk en ganske absurd følelse å se folk bli heist opp etter kroker festa i ryggen og vite at det der gjorde jeg for bare noen timer siden. Og ikke minst er jeg utrolig stolt over å ha utfordra meg sjøl på denne måten – og gjennomført det. 

Så får tiden vise om jeg noen gang gjør det igjen. Foreløpig haster det ikke.

(Forresten! Når man henger seg opp sånn, så blir også sjølve hulla som krokene er festa i strukket ut, og inn gjennom disse utstrukne (?) hulla kommer det luft, som samler seg under huden når man er ferdig, og følelsen av å ha luftbobler under huden som popper når man klemmer på den, litt som bobleplast, er utrolig sær.)

lørdag 2. september 2017

August 2017

Opplevelser: Hundepass. Jordbær i parken med Unn. Kinotur på Cinemateket. Øyafestivalen. Grønlandsūtraen på Nationaltheatret med påfølgende middag på Der Pepper'n Gror. Forlagenes store boksalg, etterfulgt av pizza på Hell's Kitchen. Suspension Sunday. Slippfest for Runa Fjellangers På motorveiene. 








Innkjøp: Det har blitt noen bøker denne måneden. Blir gjerne sånn når det er forlagenes store boksalg og slippfest og sånn.




TV-serie: Har fortsatt i samme sporet som tidligere med Game of Thrones og Twin Peaks, og seriøst, den nyeste episoden av sistnevnte var jo bare helt sinnssyk.



Film: The Evil Dead (hadde faktisk ikke sett originalen fra før, bare oppfølgeren), I Am the Pretty Thing That Lives in the House, Secret Window og Dunkirk. Sistnevnte så jeg i 70mm på Cinemateket – det var stort. Aner ikke åssen det er å se den i digitalt format og standard utsnitt på vanlig kino, men den funker sannsynligvis bra sånn òg. Trur nok også at den kan ses både av folk som vanligvis ikke liker krigsfilmer, og av folk som vanligvis ikke liker filmene til Christopher Nolan – sammenligna med for eksempel Interstellar er den veldig nøktern og ujålete.



Bok: Altså, jeg veit ikke om det er noe vits i å snakke enda mer om Han/Vannfall av Atle Håland, men jeg kan jo sitere det jeg skreiv om dem for litt siden på Facebook:

Jeg elsker enkelheten i dikta, naiviteten i skrivestilen, og melankolien som både er god og vond på samme tid. Disse små diktsamlingene endte til sammen opp med å bli en av mine største leseropplevelser på lenge, og jeg må helt tilbake til 2011 for å komme på ei bok som gjorde like sterkt inntrykk på meg. Og det hele altså uten at det er noe som helst prangende eller påtrengende ved disse dikta; de er tidvis nesten banale, og likevel er det plass til noen av de største og vanskeligste følelsene i dem.

Ellers går det (u)jevnt og trutt framover med Ut og stjæle hester av Per Petterson.

Musikk: Dere, de siste par ukene i august fikk jeg så utrolig hekta på Raga Rockers, såpass at jeg var nødt til å se igjen Mannen som elsket Yngve. Klarte ikke å slutte å danse til Slakt aleine i leiligheten. Digger skjorta til Michael Krohn i denne liveopptredenen fra 1989:

mandag 28. august 2017

Det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i

(Jeg skal snakke om suspension en dag når jeg bare har fått fordøyd det litt!!)

(Og! En annen ting: noen av bildene av tekst her blir kanskje litt små, men om du trykker på bildene blir de større. Væffal om du sitter på data.)

Så dere. Jeg kjøpte denne her en dag for ikke så lenge siden, og det er altså de to bøkene til Atle Håland, Han og Vannfall, i én utgave. Som dere helt sikkert skjønte ut fra blogginnlegget mitt for ei ukes tid siden, elska jeg Han. Jeg syntes den var fin, melankolsk og vond, og den litt naivistiske skrivestilen appellerte veldig til meg.

Og så leste jeg Vannfall.

Og det er heller ikke så lenge siden jeg leste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Nå er jeg for så vidt klar over at Buzz Aldrin er en roman, altså, og ikke en dokumentar eller noe sånt, men der er det altså en karakter, Anna, som går på et galleri og ser et maleri, et maleri som skal komme til å utløse en psykose hos henne. I lang tid etterpå hallusinerer hun at det står dryppende sjøfolk ved senga hennes og stirrer på henne.

Og det er nok å ta i å kalle det jeg opplevde etter å ha lest Vannfall en psykose, men jeg blei sugd inn i en sykt sær mental tilstand, et slags emosjonelt høl som jeg sist opplevde under sesong tre av Skam, bortsett fra at i Skam ga det på mange måter mening at det var sånn, på grunn av sjølve formatet og alt det der, jeg følte jo at det var jeg som var Isak og at alt skjedde med meg. Så kanskje er det ikke sammenlignbart likevel, kanskje må jeg helt tilbake til da jeg leste Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken mens jeg fortsatt gikk på forfatterstudiet i Bø i 2011.

Og jeg veit ikke, dere, kanskje er det mest fordi jeg er fra et lite sted sjøl, og noen ganger kan jeg ikke forestille meg at noen som har vokst opp i en by i det hele tatt kan forstå denne diktsamlinga på samme måten som meg, bare fordi de ikke fullt ut kan sette seg inn i det farlige ved bygdedyret og alle konsekvensene det har.


Og det er jo litt morsomt, er det ikke, litt komisk med disse menneskene som har levd hele livet sitt på det samme stedet og som blir så ekstremt prega av det, som nesten glemmer verdenen som fins utafor, og som er superdefensive med én gang det dukker opp noe som kan komme til å forandre det de alltid har sett på som sitt og som trygt, og når the calls are coming from inside the house i form av et lokalt utskudd, noen som har vokst opp der i likhet med dem, men som likevel er altfor annerledes, det er da at det kan bli virkelig mørkt. Jeg-et i Vannfall er dette utskuddet, på samme måte som jeg var det, og på mange måter alltid kommer til å være det, i hjembygda mi.




Og dette, herregud, dette! For det er jo akkurat sånn det er! At alle veit, men ingen sier noe, for vi må for guds skyld ikke forstyrre freden, hvis vi bare later som at alt er fint, ignorerer det fæle lenge nok, så vil ingen på utsida merke at vi ikke er det harmoniske samfunnet vi liker å late som at vi er, og da vil jo det i praksis bety at alt er som før, nok en gang. Alt er som før. Ingenting forandres. Alt som før. Dette er sånn vi alltid har gjort det.

Og jeg kom til å tenke på podcasten S-town, som jeg også blei ekstremt fascinert av. Den begynner som ei ganske straight-forward true crime-greie, men utvikler seg til å bli et dypdykk i den merkelige hjernen til denne lille bygdas eget lokale utskudd, som i kraft av å være et oppegående og smart individ på et lite sted ellers befolka av hillbillyer, nettopp blir den rare. Og jeg har ikke lyst til å røpe for mye av S-town, for selvfølgelig vil jeg jo at dere alle skal høre det sjøl, men det lokale utskuddet, John B. McLemore, kom seg aldri vekk, og det gikk ikke bra med ham.

Og så er det jo helt sikkert veldig mange som spør men hvis det var så jævlig å bo i S-town, hvorfor tok han ikke bare bilen og kjørte vekk?



Sjøl kom jeg meg jo på en måte vekk, jeg bor jo i Oslo nå, og jeg-et i Vannfall kom seg på et vis også vekk til slutt, fordi det må man jo for å overleve, samtidig som man aldri kommer seg helt vekk, og kanskje er det nettopp dét dette er:



Denne rastløsheten som er bundet til steder, små steder, de stedene man aldri får unnsluppet helt, de svarte høla, det var denne rastløsheten som kom over meg, trur jeg, etter å ha lest denne diktsamlinga. Den kommer i rykk og i napp, blir aldri helt kvitt den, noen ganger lurer den bare i bakgrunnen, andre ganger tar den nesten fullstendig over styringa. Og så må man bare vekk, men man skjønner at det er midlertidig, for rastløsheten ligger alltid klar og venter, den lar deg aldri slå deg ned ett sted, den gjør at du aldri fikser det:


Og jeg tenker på den fantastiske låta Land Locked Blues av Bright Eyes, og seriøst dere, Conor Oberst er en av vår tids største låtskrivere:



For det er jo akkurat det han snakker om òg, er det ikke? Og kanskje er det ikke eksklusivt for oss som kommer fra små steder, kanskje merker man det uansett, hva veit vel jeg, jeg har jo aldri prøvd å komme fra et stort sted, men denne rastløsheten som på nytt kom over meg etter å ha lest Vannfall, i overskrifta referert til som "det emosjonelle hølet", trur jeg kanskje midlertidig slapp taket etter å ha prøvd ut suspension (John B. McLemore foretrakk blant annet tatoveringer, piercinger og pisking), men kanskje også fordi jeg sannsynligvis snart skal isolere meg for ei stund på ei hytte. Jeg trur det kan bli godt for meg.

Jeg veit ikke om dette engang var en bokomtale.