Oktober 2026

Opplevelser: 2002 Ntoro yume på Det Norske Teatret og middag på Bule med Kit, Karoline, Hannah og Hanne. The Rake's Progress på Operaen og middag på Barcode Street Food med Vibeke. Fruen fra havet på Nationaltheatret med Vibeke og Marte.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Etter at denne teaseren dukka opp i Instagram-feeden min, fikk jeg – i mangel på bedre ord – fullstendig hekta på Elizabeth Holmes. Vibeke og jeg endte opp med å se den fiksjonaliserte historien om henne, The Dropout, med Amanda Seyfried i hovedrollen, og for meg som ikke kjente saken fra før, blei det en usedvanlig suggererende opplevelse. Amanda Seyfried vant en særdeles velfortjent Emmy for innsatsen, og etter å også ha sett dokumentaren The Inventor, er det ikke annet å gjøre for meg enn å vente på den norske premieren av You Can See Everything (som jeg har billett til!).

Spill: Jeg fortsetter å nerde meg gjennom Kingdom Come: Deliverance og jeg fortsetter å elske det, bugs og alt.

Film: Den stygge stesøsteren, Gladiator II og The Long Walk. Herregud, så glad jeg er for at det går an å få støtte til å lage filmer som Den stygge stesøsteren her til lands. Syns norsk filmpolitikk i løpet av de tiåra jeg har vært i live har vært prega av i overkant trygge avgjørelser, sånn at norske filmskapere som vil lage noe som verken er barnefilm, filmatiseringer av bestselgende bøker eller historisk drama (helst andre verdenskrig) typisk har blitt forbigått i stillhet. Men noe er heldigvis i ferd med å skje!! For noen år siden fikk vi Syk pike, og nå har vi blitt skjenka den klin kokos Askepott-gjenfortellinga Den stygge stesøsteren. Den er, i likhet med Syk pike, ikke "god til å være norsk", men god i alle betydninger av ordet, internasjonale og forøvrig. Den satiriske stilen og de gladvoldelige body horror-sekvensene fikk meg til å tenke på The Substance, og den fortjener etter min mening et like stort publikum. 

Bok: Jeg har fullført The Man In the High Castle og likte den ganske godt, selv om jeg i all oppriktighet må innrømme at jeg faktisk likte TV-serien bedre. Nå skal det også sies at TV-serien er noe av det beste jeg har sett i serieformat kanskje noen gang, og nå som jeg også har lest boka setter jeg egentlig enda større pris på den. Serien har virkelig gjort det alle adapsjoner burde strebe etter, nemlig å bruke originalstoffet som utgangspunkt og så utvide historien og universet derfra, framfor å bare blindt kopiere kildematerialet. Men selvfølgelig ville serien aldri eksistert uten boka den er basert på, så jeg er veldig takknemlig for at den fins, og å lese den har vært en givende opplevelse.

Nå har jeg så vidt rukket å begynne på Camp Damascus av Chuck Tingle, ei bok jeg fikk til bursdagen min av Vibeke som syntes premisset for den hørtes ut som noe jeg ville like, helt uvitende om at Chuck Tingle og jeg går way back. Jeg har ennå bare lest det første kapittelet, men foreløpig er jeg litt skuffa. Jeg syns merkelig nok at Chuck Tingle skriver bedre når han skriver cray-cray erotiske noveller, eller kanskje det bare er at jeg en gang i tida forventa mindre av den sjølpubliserte pornoen hans enn det jeg nå gjør av denne mainstream-utgivelsen. Jeg syns språket er litt skolestilaktig, noe som gjør at selv om den er fortalt fra et førstepersonsperspektiv, føles historien både kunstig og overfladisk. Jeg skal ikke gi den opp etter bare ett kapittel, altså, men jeg sitter ikke igjen med det førsteinntrykket jeg hadde håpa på.

Musikk: Statistikken min viser at den låta jeg hørte mest på i oktober var Beat and the Pulse av Austra, en sang jeg nå nettopp blei på grensa til sjokkert over å finne ut at jeg aldri har nevnt på denne bloggen, i og med at den er ei av de låtene som jeg med jevne mellomrom kommer tilbake til igjen og igjen og igjen. Eller kanskje nettopp derfor? Siden den kom ut i 2011 har den liksom figurert som ei slags basislåt for meg; umiddelbar nok til at jeg likte den fra første stund, men uten å være så insisterende at jeg noen gang gikk lei av den. Jeg kan ikke huske å noen gang ha hatt så hekta på den at jeg trengte å høre den flere ganger om dagen, men jeg kan likevel hvert eneste sekund av den utenat. Jeg innser nå at det fins et ganske stort knippe låter i akkurat den kategorien for meg; kanskje de låtene må eksistere i den lomma av musikkbevisstheten min som rett og slett kan få hete "tidløse klassikere."

September 2026

Opplevelser: Spillkveld hos Karoline. Konsert med TR/ST på Vulkan.

Innkjøp: Fikk visst bare ting gratis, jeg.

TV-serie: I september fikk jeg fullstendig hekta på den helt eminente Widow's Bay. Jeg hadde fått for meg at det var en slags krimserie, og hadde i og for seg hørt bra ting, men til tross for at jeg har sett opptil flere gode krimserier i mitt liv, er ikke krim den sjangeren jeg typisk trekkes mot. Widow's Bay har riktignok enkelte elementer som kanskje kan kategoriseres som kriminspirerte, men først og fremst er dette en skrekk-komedie. Og da mener jeg ikke skrekk-komedie av typen Scary Movie, jeg mener oppriktig creepy og hysterisk morsomt samtidig, sånn sett ikke helt ulikt for eksempel Mandy, selv om den generelle stemninga og estetikken i Widow's Bay minte meg mer om Dredge enn om en viss neonbelyst syretripp i filmformat. Dette er noe av det rareste jeg har sett på TV siden Severance, og rart er i min bok et enormt kompliment. 

Spill: Jeg har fullført Mass Effect-trilogien og er veldig takknemlig for at jeg har fått oppleve en spillserie som kulturhistorien vil se tilbake på som en aldri så liten revolusjon for hva gaming kan være. Jeg har kost meg masse og jeg har blitt rørt til tårer, men en liten del av meg skulle jo egentlig ønske at jeg hadde spilt Mass Effect for første gang da det faktisk kom ut, og ikke nesten tjue (!) år seinere. Dessverre er Playstation 3 den konsollen jeg aldri har hatt, så akkurat den perioden er litt dark ages for meg spillmessig. Det er lett å se at spill som Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3 har henta masse inspirasjon fra og videreført og videretutvikla elementer som Mass Effect pionerte (er det et ord på norsk?), og jeg er ganske sikker på at spill, og særlig rollespill, ville sett helt annerledes ut i dag om det ikke hadde vært for Mass Effect. Men så er det jo heller ikke til å stikke under en stol at nettopp Cyberpunk og BG3 med tida til hjelp har perfeksjonert mekanismene som Mass Effect introduserte verden for, og dermed er det vanskelig for meg å ikke sammenligne dem, hvor enn urettferdig det måtte være. Mass Effect måtte gå for at Cyberpunk og BG3 kunne løpe eller noe sånt. Ikke desto mindre: Mass Effect er et mektig og medrivende eventyr som fortsatt står støtt såpass lenge etterpå, og jeg gleder meg forsiktig til den kommende TV-serien vi har blitt lovt.

Dermed har jeg begynt på Kingdom Come: Deliverance, som antakelig er det mest nerdete spillet jeg noen gang har vært borti, og jeg absolutt elsker det. Jeg fikk det anbefalt av Martin på rollespillkveld for ei tid tilbake etter at jeg nevnte hvor mye jeg elsker å gjøre helt banale ting som å dusje og spise mat i Cyberpunk, og i KCD er hverdagens banaliteter tatt på det største alvor. Det sikter seg inn på å være et historisk korrekt og realistisk spill satt til seinmiddelalderen i Tsjekkia, og det lykkes det med. Her trykker du ikke på en knapp for å brygge potions; her må du først samle urter, deretter finne en alkymibenk, knuse urtene med morter, tilsette de riktige ingrediensene i de riktige mengdene, og så må du koke brygget i angitt tid før du kan helle det over på ei flaske. Det langsomme tempoet og det omstendelige detaljfokuset er sikkert ikke for alle, men det er definitivt for meg.

Film: Jeg så Nightmare Alley, som hadde masse deilig vintage sirkusestetikk. Ikke blant Guillermo del Toros beste, men vel verdt å se for stemninga, setta og kostymene.

Musikk: TR/ST spilte et par nye sanger på konserten på Vulkan, og den jeg er mest spent på studioinnspillinga av, er den som har arbeidstittelen Nostalgia. Liveopptak er ikke akkurat de mest optimaliserte måtene å høre på musikk på, men kanskje videoen under kan gi et visst inntrykk av åssen det er å være på TR/ST-konsert, selv om Oslo-konserten nå sist hadde vesentlig mindre interessant lysdesign.

August 2026

Opplevelser: Middag med familien på Anchas bodega. Loppemarked på Lier bygdetun. Wrestlingshow med Karoline og Catrine (og Kit).

Innkjøp: Jeg har riktignok to Cyberpunk-t-skjorter fra før, men da jeg kom over ei som var spesifikt Kerry Eurodyne-merch (jeg er sannsynligvis blant verdens største Kerry-stans og er til enhver tid klar for å forsvare ham mot alle som sverter hans gode navn og rykte), klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å skaffe meg Cyberpunk-t-skjorte nummer tre.

TV-serie: En gang for lenge siden blei jeg fortalt at jeg ligna på hovedpersonen i A Murder At the End of the World, og da jeg googla den fant jeg ut at den var skapt av Brit Marling, og siden har jeg hatt lyst til å se den. Det har jeg nå fått gjort, og det som til å begynne med virka som en temmelig konvensjonell krim, krøyp stadig nærmere Black Mirror-land etter hvert som episodene utfolda seg, noe som gjorde en allerede god serie radikalt mer interessant i min bok.

Spill: Jeg er helt i sluttspurten av Mass Effect 3 nå og koser meg minst like mye med dette som med toeren. Også så utrolig pent det er, da!! 

Film: Sphere, Jurassic World, Jurassic World: Fallen Kingdom og Pillion. Som det sikkert er mulig å dedusere, har Vibeke og jeg et Jurassic Park-prosjekt på gang for tida. Hun hadde bare sett den første, mens jeg bare hadde sett de tre første, og Jurassic Park 3 for så lenge siden at jeg egentlig bare huska én eneste scene derfra. Dermed har vi begynt på begynnelsen og tatt det derfra, og jeg blei faktisk positivt overraska over Jurassic World. Syntes heller ikke Fallen Kingdom var noen dårlig film, selv om jeg syntes humoren traff bedre i den første av de to. Selvfølgelig er de nyere filmene både fullstendig unødvendige og klart underlegne originalen, men det fins langt verre måter å underholde seg sjøl på, og personlig ville jeg valgt Jurassic World over noe som helst MCU i så godt som alle tilfeller.

Musikk: Jeg er veldig fan av plateselskap som ikke nødvendigvis er sjangerspesifikke, men som gir ut band og artister som har en vanskelig definerbar . ݁˖ .⋆ ݁｡˚⋆vibe⋆˚｡⋆. ݁˖ . til felles. Etter at TR/ST signa til Dais Records har jeg begynt å sjekke ut hva annet de gir ut, og har dermed ramla over Purest Form, som det er lite sannsynlig at jeg ville oppsøkt på egen hånd. Jeg hører ikke så mye på hardcore generelt, men energien og trøkket i Animal er så oppslukende at jeg ikke klarer å la være å høre etter. Dessuten liker jeg at låta kunne vært en helt naturlig del av soundtracket til Cyberpunk.

Juli 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Lønsj på Nordvegan og tur på Historisk museum med Vibeke. Middag på Mamma Pizza og kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla.

Innkjøp: Kjøpte meg ny PS4-kontroll, som ikke er spennende nok til at jeg gidder å poste bilde av den, pluss noen suvenirer, som jeg sannsynligvis poster neste måned.

TV-serie: I all hovedsak prioriterer jeg å holde meg oppdatert på serier jeg allerede ser på, men jeg har slumpa til å se et par episoder av Altered Carbon. Foreløpig er jeg ganske likegyldig til hele greia, men at serien ser helt nydelig ut er det ingen tvil om.

Spill: Jeg har begynt på Mass Effect 3!! Men vil også nevne at jeg i begynnelsen av måneden lasta ned Dave the Diver på Steam fordi jeg sliter sånn med å komme inn i Baldur's Gate 1 som jeg kjøpte meg fordi jeg ville ha noe som lar seg spille på Macen min til de gangene jeg er kattepasser og ikke har konsollene mine tilgjengelig. Jeg har noen veldig spesifikke krav til hvilke typer spill jeg er OK med å spille på Mac, fordi konsollgaming jo er min åpenbare preferanse og Mac generelt ikke akkurat er optimalisert for gaming, og en gang i tida var Disco Elysium det helt perfekte spillet i så måte. Men all good things come som kjent to an end, og jeg skaffa meg det første Baldur's Gate-spillet til å fylle tomrommet, og jeg har prøvd mange ganger nå og det bare går ikke. I hvert fall ikke nå, kanskje seinere. Så jeg blei lei av å prøve å tvinge meg sjøl til å like et spill jeg ikke fikk noe særlig ut av og kjøpte Dave the Diver, som er så tullete og teit at det nesten føles bortkasta å spille det, men samtidig er det så gøy at jeg innser at det umulig kan være helt bortkasta. Generelt foretrekker jeg jo, hva skal jeg kalle det, den mentale stimulansen fra spill som for eksempel Mass Effect 3, men når jeg bare trenger dum underholdning i noen timer, funker Dave the Diver som bare faen.

Film: The Odyssey og Picnic at Hanging Rock. Jeg hadde liksom lyst til å finne noe å ta The Odyssey på, siden det føles som basic bitch-oppførsel å digge Christopher Nolan og jeg selvfølgelig har lyst til å være en unik rebell, men jeg må bare innrømme at den i mine øyne er en nesten perfekt film. Jeg driter i om rustningene (og skipa) ikke er historisk korrekte, de ser dritbra ut (ryggvirvlene nederst på hjelmen til Agamemnon make me go rrrrrr). Elska hvor brutal og til tider rett ut creepy de har gjort den. Kyklop-scena gjorde meg uvel på en måte de fleste skrekkfilmer bare kan se langt etter (og syns det er kult at noe av det første jeg tenkte på var Saturn-bildet til Goya, bare for å finne ut at jepp, nettopp Saturn-bildet til Goya har fungert som inspirasjon). Jeg klarer bare ikke å tenke meg noen måte som helst dette kunne vært gjort bedre på.

Bok: Jeg har – og dette føles nesten for godt til å være sant – fullført Dune Messiah, og dermed satt ny personlig rekord i hvor lang tid jeg har brukt på ei bok noensinne – og det med ei bok på under 300 sider. Kanskje er jeg for sta for mitt eget beste, men nå er det over, og nå gleder jeg meg til å ikke lese noe mer Frank Herbert igjen på leeeenge, kanskje noen gang. Herbert har en skrivestil som er komplisert, men uten å være mer presis av den grunn, heller motsatt; de innfløkte setningene hans minner mer om noen som prøver å høres smart ut for å dekke over at de ikke aner hva de snakker om, enn de lange og elegante tankespringa til, ja, la oss nå si Herman Melville. Nå har jeg så vidt begynt på The Man In the High Castle av Philip K. Dick, og er så langt bare skikkelig glad for at den er mye, mye bedre skrevet enn Dune.

Musikk: Sånn apropos å ville være unik rebell, hater jeg litt når sosiale medier gjør at jeg får hekta på hvilke enn popsanger som trender for tida, men dere. Folkens. De John Carpenter-aktige synthene i Dance av Slayyyter?? KØDDER DERE MED MEG?? De er så mmmmm delicious.

Juni 2026

Opplevelser: Familieferie til Dalen hotell. Europavisjonar på Det Norske Teatret med Hannah, Kit, Karoline og Catrine. Bryllupet til Trine og Lars. Sverige-tur med Vibeke.

Innkjøp: Bare gave til brudeparet.

TV-serie: Jeg har lenge tenkt på å skrive et oppdateringsinnlegg til dette, men det er så vanskelig å få tid til egentlig noe som helst oppi alt som skjer, men forhåpentligvis kommer det i løpet av måneden. Men situasjonen er fortsatt kaotisk og jeg har lite tid til meg sjøl, så det blir ikke til at jeg får gjort så mye av det jeg pleier, inkludert å sjekke ut nye serier. Men jeg har sett litt på true crime-serien Trust Me sammen med Vibeke, og den er veldig god. På et eller annet tidspunkt etter Making a Murderer og Serial, fant strømmetjenestene ut at det er gode penger i true crime, og siden har vi blitt bombardert med true crime av veldig varierende kvalitet, såpass at det har blitt vanskelig å skille klinten fra den proverbiale hveten i alt mylderet. Trust Me er noe av det beste jeg har sett innen sjangeren i nyere tid, mye på grunn av at filmskaper Christine Marie er et såpass karismatisk og dyktig menneskelig forankringspunkt. 

Spill: Jeg er på min tredje playthrough av Baldur's Gate 3 og jeg har hatt litt bråstopp i Mass Effect fordi reasons, men jeg har kommet på at jeg egentlig ikke har snakka noe særlig om Date Everything, som jeg skaffa meg relativt kort tid etter at det kom ut. Jeg, i likhet med alle andre jeg har snakka med som har spilt det, har vært litt skuffa over sjølve utførelsen av et i utgangspunktet veldig gøyalt konsept, men med det sagt, har jeg likevel blitt glad i spillet. Det er ikke et spill jeg blir oppslukt av i timesvis om gangen, men det er en såpass lettvin og underholdende tidtrøyte at jeg faktisk kommer til å savne det når jeg en vakker dag fullfører det. Litt som at jeg til enhver tid (under normale omstendigheter anyway) pleier å ha én lettbeint serie med korte episoder og én mer seriøs serie med lange episoder å se på, har Date Everything endt opp med å fylle et tomrom jeg ikke før har visst at har vært der. Alle som kjenner meg, veit at når jeg liker et spill, liker jeg det så mye at det er vanskelig for meg å ha plass til noe annet i livet mitt samtidig, men det har vært overraskende forfriskende å ha et spill jeg faktisk kan holde på med i tre kvarter av gangen og så er det nok.

Film: Jeg har sett animeklassikeren Perfect Blue (selv om en del av meg syns det gjør litt vondt å omtale en film fra 1997 som "klassiker"), og jeg ser absolutt hvorfor den har vært en så viktig inspirasjonskilde for mange av samtidas filmskapere (hei hei, Darren Aronofsky), samtidig som jeg ikke helt klarer å fri meg fra tanken på at denne filmen hadde gjort vesentlig sterkere inntrykk på meg om jeg hadde sett den som tenåring, og en liten del av meg er litt bitter for at jeg åpenbart så den for seint i livet.

Musikk: Også musikk er vanskelig å få tid til om dagen, i hvert fall som en aktiv hobby på den måten det jo egentlig er for meg, men i juni snubla jeg over Heaven av Mercy Girl, og det er en oppdagelse som i høyeste grad fortjener å deles videre.

Mai 2026

Opplevelser: Perleworkshop hos Kit. Rollespill hos Martin. DnD hos Kit. Kino med Vibeke.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Den generelle situasjonen min er litt ekstraordinær om dagen, og jeg har i hovedsak oppdatert meg på nye sesonger av serier jeg allerede følger, istedenfor å begynne å se så mye nytt. Jeg har fullført sesong to av Fallout og er i gang med sesong tre av Euphoria, og jeg merker jeg ikke har noen sterke meninger fra eller til vedrørende noen av dem.

Spill: Jeg fortsetter å være ond i min tredje playthrough av Baldur's Gate 3, parallelt med at jeg guider Vibeke gjennom hennes første playthrough.

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Project Hail Mary, som absolutt innfridde forventningene mine. Jeg trur den kunne tålt noe mer klipping mot slutten, men scfi-fi-hjertet mitt forlot kinosalen fullt og fornøyd. 

Musikk: Ved en tilfeldighet har jeg oppdaga Haute & Freddy, og som om det herlige synthpop-lydbildet deres ikke var nok, kjører de i tillegg en vintage-sirkus-estetikk som gjør meg svak i sjela på den riktige måten.

April 2026

Opplevelser: Besøk av Vibeke. Bitteliten bursdagsfeiring. Utdrikningslaget til Trine.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Har hatt det gøy med I Love LA denne måneden. Underholdende og satirisk om influenser- og C-kjendislivet i LA som rett og slett var veldig min greie, ikke minst fordi jeg, y'know, elsker LA.

Spill: Jeg durer videre i Mass Effect 2, som jeg fortsatt liker, selv om det på enkelte områder (som jeg ikke har lyst til å gå i detalj om i frykt for å spoile noe) føles litt datert. Ikke noen stor greie, bare at jeg trur at om spillet hadde blitt lagd i dag, ville enkelte valg bare blitt gjort… annerledes. Ellers har jeg vært mildt sagt jævlig stressa de siste ukene, så i noe som kanskje var et underbevisst forsøk på å trøste meg sjøl, har jeg starta på enda en ny playthrough av Baldur's Gate 3. Møt Nyx, en drow necromancer som i motsetning til Durge ikke er ond som en tragisk konsekvens av alvorlig PTSD, men som er ond bare fordi hun er en kald psykopat. Jeg koser meg.

Film: X og Lost River. Blei litt skuffa over X, bare fordi jeg hadde høye forventninger til den, men ikke skuffa nok til å være uinteressert i å se resten av trilogien når sjansen byr seg – tross alt var den over gjennomsnittlig gøyal og gladvoldelig. Blei også en anelse skuffa over Lost River, som jeg har hatt på den mentale lista over filmer jeg har lyst til å se i maaaange år, først og fremst på grunn av det fantastiske soundtracket som jeg fortsatt hører på i ny og ne. Audiovisuelt var den alt jeg kunne ønske meg, men jeg klarte ikke helt å bli så engasjert i sjølve historien eller karakterene som jeg gjerne skulle blitt. 

Musikk: For mange år siden var jeg på aktiv leiting etter gladmusikk, i og med at det meste av det jeg hører på jevnt over tross alt pleier å være triste greier. Fikk anbefalt discopunk-legendene Blondie (takk, Maria fra Tromsø-klassen min!), som jeg ikke har hatt noe utprega forhold til tidligere, og april 2026 var endelig tida for å sjekke dem ut for alvor. Og selv om jeg brukte lang tid på å ta tipset til etterretning, var det verdt tida, for dette er virkelig sjølve essensen av musikk man blir glad av.

Mars 2026

Opplevelser: Sushi på Mini Thai og kino med Kit og Karoline. DnD hos Kit. Konsert med Lnua og Jo Quail på Vaterland med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Ikke noe.

TV-serie: Jeg har fått hekta på reality/dokumentarserien Neighbors, som rett og slett handler om nabofeider mellom et utvalg særdeles fargerike typer. Hver episode tar for seg nye nabofeider, og selv om jeg liker at vi blir kjent med mange forskjellige bygdetullinger og byoriginaler, skulle jeg litt ønske at vi likevel fortsatte å følge de vi allerede har blitt kjent med, i og med at man tross alt blir ganske investert i kranglene deres og gjerne vil se åssen det utvikler seg. Kanskje lov å håpe på at vi får nettopp dét i en eventuell andresesong? 

Spill: Jeg har gått hen og fullført Clair Obscur: Expedition 33 etter at jeg hadde nådd max level og ikke lenger gadd å krangle med de siste gjenstående bossene, og jeg må innrømme at slutten ikke ga meg så veldig mye. Dermed har jeg plukka opp igjen Mass Effect, og i likhet med mange andre spill før det, blant annet Cyberpunk 2077, var det eneste som skulle til et nytt forsøk. Jeg tuller ikke, minst halvparten av alle spill jeg begynner på legger jeg fra meg igjen nesten med én gang, for så å plukke dem opp igjen månedsvis, i noen tilfeller til og med årevis seinere, og så plutselig er alt så mye lettere, akkurat som at hjernen min blir litt overvelda av alt som er nytt, får et akutt behov for pause, og så kan inntrykka marinere i underbevisstheten min i noen uker, sånn at de på magisk vis føles mye enklere å forholde seg til neste gang jeg oppsøker dem. Jeg veit ikke helt, jeg ass, men dette er på altså på ingen måte første gangen det skjer. Jeg har hatt et større enn vanlig behov for eskapisme i det siste – jeg kommer tilbake til det i et framtidig innlegg, jeg lover – og da har å utforske fremmede planeter i Mass Effect vært gull. Jeg var litt overraska over hvor kort det var, og syntes en del av sideoppdraga blei litt for monotone, men alt i alt har jeg kost meg mye. Før jeg reiste bort for påsken rakk jeg så vidt å begynne på Mass Effect 2, og ifølge absolutt alle jeg har snakka med om Mass Effect, er visst toeren det beste i serien. Og foreløpig gir det masse mening, for selv om jeg ikke har kommet så veldig langt, syns jeg rett og slett dialogene er bedre skrevet, skuespillet er bedre, og NPC'ene er mer utvikla denne gangen – i tillegg til at spillet har mer humor, uten at det samtidig betyr at det er mindre seriøst. Jeg gleder meg rett og slett skikkelig til å spille videre.

Film: Jeg så Kraken på kino med Kit og Karoline, og Queer mens jeg passa katt på Nordstrand for noen uker siden. Kraken var helt grei underholdning som det ikke gjør meg så mye fra eller til at jeg har sett, og Queer var nydelig fotografert – lyset! fargene! – uten at jeg klarte å bli grepet av historien av den grunn.

Musikk: Health er et sånt band jeg har hørt på jevnt og trutt siden hvert fall folkehøyskolen. De har rett og slett et sound jeg ikke blir lei av uansett hvor mye jeg hører på dem, kanskje fordi det er et sound som ikke ligner på noe annet. Ikke minst fikk bandet en ny renessanse for meg da jeg spilte Cyberpunk, i og med at de har en sang med i soundtracket – forøvrig en av soundtrackets beste, i min ydmyke mening – noe som gir all verden av mening, for jeg syns ikke "cyberpunk" er en dum beskrivelse av soundet deres, uten at det betyr synthwave av den grunn. Anyway, Ashamed var blant låtene jeg hørte mest på i mars, og det er ei fantastisk låt.

Februar 2026

Opplevelser: DnD-økter hos Kit. Varieté-show med Haus of Blossom på Sentralen. Middag på Monsun og kino med Kit.

Innkjøp: Jeg er tydeligvis i ferd med å bli seriøs som rollespiller, for nå har jeg (etter pålegg fra dungeon master Kit) gått til innkjøp av Player's Handbook, pluss blyant som matcher personligheten til karakteren min, viskelær og blyantspisser.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt å se på Heated Rivalry, som jeg syns er litt oppskrytt, men det er kanskje bare fordi jeg forventer det samme av en serie som primært er lagd for å, vel, innfri basale lyster, som jeg forventer av en hvilken som helst annen serie? Etter tre episoder syns jeg den rett og slett ikke er særlig godt skrevet, med den tredje episoden som et hederlig unntak, og jeg sliter ganske enkelt med å finne en grunn til å heie på romansen mellom de to hovedpersonene. Har også begynt å se på A Knight of the Seven Kingdoms, som jeg liker tålelig godt, og som jeg vil anbefale også til folk som ikke likte Game of Thrones, for den er vesentlig lettere i tonen, i tillegg til at den foreløpig er mindre opptatt av pupper og voldtekt.

Spill: Siden sist har jeg fullført Disco Elysium, og jeg har egentlig ikke så mye å tilføye som jeg ikke allerede har sagt om det, men jeg er veldig takknemlig for å ha fått muligheten til å spille noe så velskrevet, morsomt, absurd, filosofisk og unikt. Alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av å ville ha mer, og det er visst basert på et tabletop-rollespill utvikla av de samme folka som står bak TV-spillet, så i teorien har jeg flere muligheter til å fordype meg i dette sjeldent rike og fascinerende universet som jeg nå har vært så heldig å få oppleve en flik av. Jeg vil ydmykt anta at om du noen gang har likt noe jeg har skrevet, vil sjansene være gode for at du også vil like Disco Elysium, for det er i det minste mitt håp at jeg har fått til noe av den samme viben i blant annet novellene mine og i mitt nyeste romanprosjekt. 

Film: The Northman, som er første gang jeg har blitt skuffa av Robert Eggers, og den enormt kule indieoverraskelsen Iron Lung. Jeg så den uten å ane noen ting annet om den enn ratinga dens på IMDb (6,5 av 10) og at den var kategorisert som horror/sci-fi, og jeg trur det var en god idé, for dette var den typen film der mesteparten av moroa var å prelle av lag etter lag etter hvert som filmen presenterte dem for oss. Med andre ord har jeg ikke lyst til å si for mye om handlinga, men den klarte den imponerende bragden det er å fengsle seeren i to timer med stort sett én skuespiller og én location, og den ga meg en distinkt følelse det er vanskelig å beskrive av å oppleve et TV-spill. Etter filmen fant jeg ut at den faktisk er basert på et spill, så den merkelige følelsen min var velbegrunna. Først og fremst så jeg mange paralleller til Subnautica, men også (kanskje overraskende nok) Baldur's Gate 3 og Disco Elysium. Jeg hadde det hvert fall skikkelig gøy på kino – men den anbefales ikke til folk som er rødgrønn-fargeblinde.

Musikk: Den sangen som antakelig oppsummerer februar best for min del, må være Hildegard von Blingin's versjon av Pink Pony Club, fordi DnD-karakteren framførte den på et vertshus i løpet av vår første session ♥︎ I hodet mitt har jeg begynt på et framtidig innlegg om DnD og kampanjen vår, la oss håpe at det blir virkelighet om noen uker.

Januar 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Middag på Maximus Trattoria og kino med Vibeke.

Innkjøp: TV'en som jeg har hatt i tolv år, og som ikke var ny da jeg fikk den heller, takka omsider for seg, og etter temmelig mye om og men og stress og angst, har jeg nå kjøpt ny TV!

TV-serie: Jeg så Alex Garland-miniserien Devs, etter å ha elska alle filmene jeg har sett som Alex Garland har vært involvert i. Jeg likte sci-fi-delen av den bedre enn spion-thriller-delen (syntes spiondelen føltes litt påklistra, som om det var noe produsentene pusha igjennom for at serien skulle favne breiere, på en måte?), men jeg er alt i alt glad for å ha sett den.

Spill: Jeg er på det stadiet av Clair Obscur: Expedition 33 nå der det eneste som gjenstår er the endgame, pluss alle de kjedelige og/eller vanskelige tinga jeg har prokrastinert i månedsvis. Dessverre har jeg OCD, så jeg syns det er oppriktig vanskelig å gå hen og fullføre et spill når jeg veit at det fortsatt fins ting igjen å gjøre, selv om jeg egentlig ikke syns det er noe gøy lenger. Så jeg er der om dagen at jeg prøver å prioritere å jobbe meg gjennom de siste strabasene i E33, og så unner meg litt kos når jeg syns jeg fortjener det i form av playthrough nummer to av Cyberpunk 2077, playthrough nummer tre og fire (!) av Baldur's Gate 3 (henholdsvis multiplayer med Kit og Karlach origin i tactician mode), og selvfølgelig Disco Elysium, som jeg nå dessverre også nærmer meg slutten av.

Film: Filmen Vibeke og jeg så på kino var Avatar: Fire and Ash. Den ga meg nøyaktig det jeg forventa, og noen ganger er det akkurat det jeg trenger (og jeg crusher litt på Varang, må innrømme det).

Musikk: Hvis noen, inkludert meg sjøl, kom til skade for å tru at jeg blei ferdig med Chappell Roan for ei stund tilbake, så let the record show at vi tok feil, alle som en. Det er ikke engang de nye låtene hennes jeg hører på (må innrømme at de ikke gir meg noe særlig), bare slagere fra The Rise and Fall of a Midwest Princess som popper opp igjen og igjen. Men en vokal i mesterklasse og relaterbar låtskriving er nå en gang kvaliteter som aldri går av moten.

I fjor

Jeg pleier alltid å starte mine årlige oppsummeringer av fjoråret med å skumlese tidligere års innlegg og sammenligne med dem, og det første som slår meg av å lese det innledende avsnittet i 2024-innlegget mitt, er at jeg har følt meg mer som meg sjøl i 2025 enn på lenge. Med det mener jeg at jeg virkelig har gått all in når det gjelder interessene mine på en måte jeg var litt for nedfor til å egentlig orke å gjøre i samme grad i 2024. Før jeg begynner å gå systematisk til verks, er det nemlig tre titler som automatisk dukker opp i hodet mitt, og de er henholdsvis Our Flag Means Death (som sammenfalt med Moby-Dick og havet generelt), Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Ut fra dette velger jeg å dele fjoråret inn i tre æraer av varierende lengde: haværaen, etterfulgt av cyberpunk-æreaen, som igjen glei over i Forgotten Realms-æraen, der jeg fortsatt oppholder meg. På den negative sida har jeg skrevet langt mindre enn jeg har spilt, men jeg må kanskje akseptere at inspirasjon kommer og går, the heart wants what the heart wants, og noen ganger vil den kreative ånden sanke inspirasjon, mens andre ganger vil den bruke inspirasjon. Jeg trur jeg i skrivende stund er OK med å være i sankefasen, for erfaring tilsier at den uunngåelig vil avlastes av en brukefase før eller siden uansett. Når tida er inne for det.

Hva gjorde du i 2025 som du aldri har gjort før?

Var på Nesodden. Eide en Playstation 5. Dekorerte ei russebukse. Deltok i et burleskshow. Spilte Dungeons and Dragons. Opplevde den lokale sensasjonen som er den lyssatte Gullaugkleivtunnelen.

Beste konsert:

Sannsynligvis årets første, den med Ms. Boan og SRSQ, men jeg vil også gi en shoutout til Neko3 og Only Slime, for æren av å være den mest unike konsertopplevelsen, ikke bare av året, men for å være den eneste konserten jeg noen gang har vært på der jeg ikke visste hva jeg forventa og likevel fikk noe helt annet, og dette andre som jeg fikk var en gedigen positiv overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2026 som du har savna?

Mer skrivetid.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Our Flag Means Death var den som gikk mest inn på meg og som jeg fikk mest hekta på, men Severance var kanskje den beste.

Hvilken bok var den beste du leste?

I 2024 var Moby-Dick den eneste boka jeg leste, men den var i det minste såpass lang og tung at det var forståelig, men den eneste boka jeg leste i 2025 var Dune Messiah, som verken er spesielt lang eller komplisert, den er bare… drit kjedelig. Og jeg har ikke lest den ut ennå, nei. Kanskje burde jeg gitt den opp, men nå har jeg såpass lite igjen av den at jeg likeså godt kan lese det som mangler. Forhåpentligvis får jeg det til innen 2027.

Hvilke artister/band har du hørt mest på?

Philip Glass, The Midnight, Ride, TR/ST og Health.

Hvilke var de beste filmene du så?

Jeg kan dessverre ikke komme på en eneste skjellsettende filmatisk opplevelse fra fjoråret, men skrekkfilmene Heretic og Talk To Me skilte seg ut som positive overraskelser, ikke minst fordi de tilhører en sjanger som er berykta for å bestå av en høy prosentandel ræl.

Beste spill?

Who the fuck are we kidding. Framfor noe annet står 2025 igjen for meg som året der jeg omtrent ikke klarte å tenke på noe annet enn Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3. Men jeg vil også gi en honourable mention til Disco Elysium, for å gi meg skikkelig Welcome To Night Vale-stemning, og for å være mer David Lynch enn noe som faktisk er skapt av David Lynch.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Skravla høl i huet på Trine og Martina om Cyberpunk på House of Nerds.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Ikke bare én, men to altoppslukende besettelser, kanskje til og med tre.

Ønsker og planer for det nye året:

Fullføre romanen jeg jobber med for tida hadde vært optimalt.

Desember 2025

Opplevelser: Middag på Mathallen med Mari og Knut og Anna von Hausswolff-konsert på Vulkan Arena med Kit. Jul i Vinterland med Martina og Hannah. Jul i Lier. Nyttårsaften hos Kit.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Endelig har AMC-serien Interview With the Vampire dukka opp på Netflix, og av grunner jeg føler det er overflødig å forklare, elsker jeg det, i hvert fall første sesong; andre sesong går litt treigere unna, kanskje fordi Lestat er vesentlig mindre med i den. Jeg må innrømme at fordi alt ved denne serien er så innmari min greie, har jeg oppriktige vansker med å forholde meg objektiv til den, og jeg er genuint usikker på om det faktisk er en god serie, eller om jeg bare blir litt blenda av, y'know, kjekke vampyrer og New Orleans tidlig på 1900-tallet.

Spill: 2025 har først og fremst vært et intenst spillår for meg, noe jeg med stor sannsynlighet kommer til å snakke mer om en gang om forhåpentligvis ikke altfor lenge, prega av Cyberpunk og BG3 og tomrommet som fulgte i etterkant. De siste månedene har hovedsakelig handla om å fylle dette tomrommet, eller i det minste finne en måte å akseptere det på, og i prosessen har jeg vingla litt mellom spill. På PS5 har jeg veksla mellom Clair Obscur: Expedition 33 og playthrough nummer to av Cyberpunk, og som tidligere nevnt har jeg vært… småskuffa over E33. Mye av det er nok fordi det hadde en veldig urettferdig oppgave foran seg, nemlig å leve opp til den nye standarden satt av mine to beste spillopplevelser kanskje noensinne, men nå som kjærlighetssorgen min tross alt har hatt litt tid til å roe seg, ser jeg spillet i et marginalt klarere lys, og jeg syns fortsatt ikke det når opp til BG3 og Cyberpunk – i hvert fall ikke for meg personlig, for alle rekordene det har satt og andres lovord tilsier at flertallet ikke er enig med meg. Jeg er nå helt på slutten av spillet og liker det bedre nå enn på begynnelsen, nå som jeg i større grad kan utforske mer eller mindre fritt og gjøre litt mer som jeg vil. Det er fortsatt intenst vakkert å se på, men det virker som at den viktigste grunnen til at fansen elsker det, er på grunn av historien, og kanskje er det nettopp derfor dette spillet ikke helt hadde den effekten på meg som jeg hadde håpa på, for jeg syns rett og slett ikke historien er så god. Det er mye ved den som funker, men jeg syns spillet bruker en del kjedelige narrative klisjeer og virkemidler som blir for lette å gjennomskue til å fortelle det det vil. En stor grunn til at jeg for eksempel aldri har likt krim, er tendensen enkelte krimforfattere har til å bevisst og på kunstig vis holde tilbake informasjon. For meg ligner dette rett og slett på et billig triks for å distrahere lesere fra det faktum at plottet ikke er spennende nok i seg sjøl. BG3 gjør til dels det samme innimellom, men BG3 har så gode karakterer og et så sinnssykt engasjerende gameplay med sine myriader av ulike versjoner av den samme historien at jeg ikke opplevde det som et like stort problem. Som en leser med universitetsutdanning innen skrivefaget, sliter jeg rett og slett med å tru på historien i E33, ikke fordi den i seg sjøl er usannsynlig, men fordi Verso sin motivasjon for å holde tilbake informasjon ikke er sannsynliggjort grundig nok for meg. Eller kanskje er det heller det at jeg ikke kjøper det faktum at de andre karakterene ikke peprer ham med spørsmål om typ alt med én gang de møtes og han forteller dem hvem han er. Og det verste av alt er at historien egentlig er ganske god, men på grunn av virkemidlene som brukes for å fortelle den, lures hjernen min til å tru at den er dårligere enn den faktisk er, litt som en oppriktig skummel skrekkfilm som lener seg tungt på jumpscares som den egentlig ikke hadde trengt, men som den slenger på likevel bare i tilfelle de ikke har klart å lage skummel nok stemning uten dem. Istedenfor å, vel, stole på at håndverket står støtt som det er. Misforstå meg rett, jeg liker spillet og syns det er bra, men jeg syns ikke det er fullt så bra som jeg hadde trudd det skulle være.

Men dere, jeg har faktisk også spilt på Steam i det siste!! Da BG3-avhengigheten min var på sitt verste, dro jeg med meg Playstationen min rundt til katteeiere for å spille mens jeg var ute på oppdrag, men en av mine faste kunder har ikke TV, og fordi jeg er inne i en periode nå der jeg ikke klarer å ha lyst til noe annet enn å spille på kveldstid, blei det til at jeg spurte venner om anbefalinger til spill som funker på laptop og resten er historie. Jeg har siden den gang kommet skikkelig inn i Disco Elysium, og om jeg skal være helt ærlig, er jeg mer personlig investert i det enn i E33. Det er et isometrisk rollespill som ser litt retro ut i lys av samtidas 3D-default, men for meg som har vokst opp med Fallout 2 er old school-vibbene pur nostalgi og good times. Og: det er et av de best skrevne spilla jeg noen gang har spilt, kanskje det faktisk best skrevne. Det klarer å balansere så perfekt mellom hysterisk morsomt og mindblowingly filosofisk at man nesten ikke skulle tru det var mulig, men det er det altså!! 

Film: Train Dreams og Weapons. Førstnevnte var en langsom og melankolsk meditasjon over livet, og riktig så fin. Sistnevnte hadde en veldig god idé og var guffen og interessant fram til mysteriet blei avslørt for raskt – og som så ofte er tilfellet, var løsninga på mysteriet temmelig utilfredsstillende.

Musikk: Min mest spilte sang i desember var Stamina av Pixel Grip. At jeg syns vokalisten er skikkelig heit er en fin, liten cherry on top på ei allerede kul og sexy låt.