.gif)
Innkjøp: Fikk visst bare ting gratis, jeg.
TV-serie: I september fikk jeg fullstendig hekta på den helt eminente Widow's Bay. Jeg hadde fått for meg at det var en slags krimserie, og hadde i og for seg hørt bra ting, men til tross for at jeg har sett opptil flere gode krimserier i mitt liv, er ikke krim den sjangeren jeg typisk trekkes mot. Widow's Bay har riktignok enkelte elementer som kanskje kan kategoriseres som kriminspirerte, men først og fremst er dette en skrekk-komedie. Og da mener jeg ikke skrekk-komedie av typen Scary Movie, jeg mener oppriktig creepy og hysterisk morsomt samtidig, sånn sett ikke helt ulikt for eksempel Mandy, selv om den generelle stemninga og estetikken i Widow's Bay minte meg mer om Dredge enn om en viss neonbelyst syretripp i filmformat. Dette er noe av det rareste jeg har sett på TV siden Severance, og rart er i min bok et enormt kompliment.
Spill: Jeg har fullført Mass Effect-trilogien og er veldig takknemlig for at jeg har fått oppleve en spillserie som kulturhistorien vil se tilbake på som en aldri så liten revolusjon for hva gaming kan være. Jeg har kost meg masse og jeg har blitt rørt til tårer, men en liten del av meg skulle jo egentlig ønske at jeg hadde spilt Mass Effect for første gang da det faktisk kom ut, og ikke nesten tjue (!) år seinere. Dessverre er Playstation 3 den konsollen jeg aldri har hatt, så akkurat den perioden er litt dark ages for meg spillmessig. Det er lett å se at spill som Cyberpunk 2077 og Baldur's Gate 3 har henta masse inspirasjon fra og videreført og videretutvikla elementer som Mass Effect pionerte (er det et ord på norsk?), og jeg er ganske sikker på at spill, og særlig rollespill, ville sett helt annerledes ut i dag om det ikke hadde vært for Mass Effect. Men så er det jo heller ikke til å stikke under en stol at nettopp Cyberpunk og BG3 med tida til hjelp har perfeksjonert mekanismene som Mass Effect introduserte verden for, og dermed er det vanskelig for meg å ikke sammenligne dem, hvor enn urettferdig det måtte være. Mass Effect måtte gå for at Cyberpunk og BG3 kunne løpe eller noe sånt. Ikke desto mindre: Mass Effect er et mektig og medrivende eventyr som fortsatt står støtt såpass lenge etterpå, og jeg gleder meg forsiktig til den kommende TV-serien vi har blitt lovt.
Dermed har jeg begynt på Kingdom Come: Deliverance, som antakelig er det mest nerdete spillet jeg noen gang har vært borti, og jeg absolutt elsker det. Jeg fikk det anbefalt av Martin på rollespillkveld for ei tid tilbake etter at jeg nevnte hvor mye jeg elsker å gjøre helt banale ting som å dusje og spise mat i Cyberpunk, og i KCD er hverdagens banaliteter tatt på det største alvor. Det sikter seg inn på å være et historisk korrekt og realistisk spill satt til seinmiddelalderen i Tsjekkia, og det lykkes det med. Her trykker du ikke på en knapp for å brygge potions; her må du først samle urter, deretter finne en alkymibenk, knuse urtene med morter, tilsette de riktige ingrediensene i de riktige mengdene, og så må du koke brygget i angitt tid før du kan helle det over på ei flaske. Det langsomme tempoet og det omstendelige detaljfokuset er sikkert ikke for alle, men det er definitivt for meg.
Film: Jeg så Nightmare Alley, som hadde masse deilig vintage sirkusestetikk. Ikke blant Guillermo del Toros beste, men vel verdt å se for stemninga, setta og kostymene.
Musikk: TR/ST spilte et par nye sanger på konserten på Vulkan, og den jeg er mest spent på studioinnspillinga av, er den som har arbeidstittelen Nostalgia. Liveopptak er ikke akkurat de mest optimaliserte måtene å høre på musikk på, men kanskje videoen under kan gi et visst inntrykk av åssen det er å være på TR/ST-konsert, selv om Oslo-konserten nå sist hadde vesentlig mindre interessant lysdesign.
