Fortsettelsen på visa

Da jeg skreiv dette innlegget for snart tre måneder siden, var jeg… vel, jeg vil ikke gå så langt som å si lykkelig uvitende, for spesielt lykkelig var jeg ikke, men jeg var definitivt uvitende om hvor omfattende problema med leiligheten min skulle vise seg å være.

For å ta opp tråden igjen fra der jeg slapp den sist: det var april og jeg var sånn noenlunde i rute med nedpakking med tidvis hjelp fra venner, da jeg en skjebnesvanger søndag morgen – dagen derpå etter utdrikningslaget til Trine, bare sånn for sikkerhets skyld – våkna til lyden av knitring. Jeg syntes også det lukta litt brent, men skyldte på at jeg var trøtt og fyllesjuk og sannsynligvis uansett halvveis i drømmeland. Jeg sovna igjen, men våkna av det samme litt seinere, så jeg stod opp og gikk ut på stua, og da så jeg at det kom røyk ut fra den ene stikkontakta. Jeg kledde på meg og ringte brannvesenet, som ba meg om å skru av sikringene, og så dukka de opp omkring fem minutter seinere. Det var ikke så mye mer de fikk gjort enn å konstatere det vi jo egentlig allerede visste: at jordfeilen i leiligheten min var en big deal og at jeg ikke under noen omstendigheter kunne fortsette å bo der. Så jeg ringte Vibeke, hun ba meg pakka de viktigste tinga mine og ga beskjed til pappa om at jeg trengte å hentes, og halvannen time seinere var jeg på vei til Lier med en sekk full av bagasje jeg håpa ville være nok til de neste ukene.

Vi er vel i skrivende stund oppi sånn cirka ti uker.

Sånn i tillegg til de veldig konkrete, fysiske skavankene som må fikses av håndverkere, har det vært en del utfordringer av en litt mer personlig karakter, som jeg ikke har noe videre lyst til å dele her. Men det er snakk om ting jeg i april trudde ville gå greit som har vist seg å overhodet ikke gå greit, og nå befinner jeg meg i et ubehagelig limbo der jeg ikke aner åssen den nærmeste framtida vil se ut, og for noen som blir engstelig AF av å ikke vite, kan jeg ikke tenke for lenge på det om gangen. 

Jeg er veldig takknemlig over å få bo hos Vibeke, ikke minst fordi hun har stor nok plass til at vi ikke trenger å bo oppå hverandre av den grunn, men som rutinemenneske av rang som er veldig vant til – og glad i –  å bo aleine, kan jeg bli litt frustrert over at jeg ikke kan gjøre absolutt alt på den måten jeg pleier lenger. Jeg har for eksempel kommet veldig ut av treningsrutinene mine, ikke bare fordi jeg har fryst medlemskapet mitt på Sometimes fordi det blir for tungvint å komme seg dit når jeg ikke bor i Oslo, men også fordi det er vanskelig å få drevet med hjemmetrening så lenge jeg er gjest et sted. Ikke at Vibeke ikke gjør at jeg føler meg velkommen, for dette er utelukkende i mitt eget hode, og det gjelder uansett ikke bare trening: når jeg ikke er hjemme hos meg sjøl, har jeg lett for å glemme helt grunnleggende rutiner jeg egentlig har, som hvilken rekkefølge jeg gjør ting i på badet. Det blir lett for meg å for eksempel glemme å pusse tenner eller å ikke lenger huske hva jeg pleier å spise til middag, bare fordi jeg ikke er vant til å gjøre disse helt fundamentale greiene i akkurat disse omgivelsene. Men det jeg syns er det mest krevende, er at det ikke fins noe kollektivtilbud utover skolebussen, så jeg er helt avhengig av å få skyss av familien min når jeg skal ting, så ikke bare må ting passe inn i min timeplan, men også i timeplanen til de som gjør meg en tjeneste.

Jeg håper det fins en slags lærdom et sted i dette. At situasjonen kanskje tvinger meg til å sette pris på ting det kanskje er litt for lett å ta for gitt, sånn som, hva skal jeg kalle det, logistisk autonomi.

I det minste har Vibeke fire veldig fine katter, da. På godt og vondt, kan man kanskje si, siden jeg sånn egentlig er allergisk.

Og ikke minst har jeg overtalt Vibeke til å spille Baldur's Gate 3. Ikke at hun trengte rare overtalelsen; jeg har tross alt bedrevet en ganske intens vervekampanje i månedsvis allerede. 

I hele juli minus tre dager er jeg opptatt med kattepass på for det meste mer sentrale plasser enn familiegården. Egentlig stengte jeg ned dyrepasserbusinessen min allerede i april da Alt Skjedde™, men dette er oppdrag som kunder har betalt for for lenge siden, så selv om jeg per akkurat nå ikke tar på meg nye oppdrag – jamfør punktet om logistisk autonomi – gjør jeg fortsatt oppdrag som allerede var avtalt før ting begynte å gå til helvete. Nå har jeg vært ei ukes tid på Nordstrand, og man skulle kanskje ha håpa og trudd at denne nyfunne midlertidige friheten skulle gjøre underverker, men dessverre er hjernen min sånn at dette bare innebærer enda et lokasjonsbytte og enda flere endringer i rutinene, så jeg har ikke funnet tilbake til meg sjøl helt ennå likevel. Jeg satser på at det kanskje går lettere etter hvert som juli skrider fram. Nå har jeg oppholdt meg i – i hvert fall for meg – ekstraordinære omstendigheter såpass lenge at jeg merka at da jeg så Europavisjonar sist måned – og det var første gang på ganske lenge at jeg var sosial med noen utafor nærmeste familie – hadde jeg nesten glemt åssen man gjør sosiale greier. Det var vanskelig for meg å holde en samtale, og det føltes som om jeg ikke helt klarte å huske min egen personlighet.

Det meste som pleide å utgjøre hverdagen min har blitt kraftig stokka om på. Jeg får ikke trent på studio, hjemmetrening er vanskelig å få til så lenge hjernen min er som den er, DnD er en luksus som må planlegges nøye, og hobbyer som blogging, lesing og til dels gaming må gjøres i… tilpassa former. Jeg har ikke lyst til å høres altfor sutrete ut, for jeg veit hvor heldig jeg er som har familie som stiller opp og at alt dette kunne vært mye verre enn det allerede er, men for å si det med Tommy og Tigern:

Og: selv om hva som skjer framover er ganske mye mer usikkert enn hva jeg sjøl ville foretrukket, så varer ingenting evig, ikke engang dette. Selv om det akkurat nå føles litt sånn.

Juni 2026

Opplevelser: Familieferie til Dalen hotell. Europavisjonar på Det Norske Teatret med Hannah, Kit, Karoline og Catrine. Bryllupet til Trine og Lars. Sverige-tur med Vibeke.

Innkjøp: Bare gave til brudeparet.

TV-serie: Jeg har lenge tenkt på å skrive et oppdateringsinnlegg til dette, men det er så vanskelig å få tid til egentlig noe som helst oppi alt som skjer, men forhåpentligvis kommer det i løpet av måneden. Men situasjonen er fortsatt kaotisk og jeg har lite tid til meg sjøl, så det blir ikke til at jeg får gjort så mye av det jeg pleier, inkludert å sjekke ut nye serier. Men jeg har sett litt på true crime-serien Trust Me sammen med Vibeke, og den er veldig god. På et eller annet tidspunkt etter Making a Murderer og Serial, fant strømmetjenestene ut at det er gode penger i true crime, og siden har vi blitt bombardert med true crime av veldig varierende kvalitet, såpass at det har blitt vanskelig å skille klinten fra den proverbiale hveten i alt mylderet. Trust Me er noe av det beste jeg har sett innen sjangeren i nyere tid, mye på grunn av at filmskaper Christine Marie er et såpass karismatisk og dyktig menneskelig forankringspunkt. 

Spill: Jeg er på min tredje playthrough av Baldur's Gate 3 og jeg har hatt litt bråstopp i Mass Effect fordi reasons, men jeg har kommet på at jeg egentlig ikke har snakka noe særlig om Date Everything, som jeg skaffa meg relativt kort tid etter at det kom ut. Jeg, i likhet med alle andre jeg har snakka med som har spilt det, har vært litt skuffa over sjølve utførelsen av et i utgangspunktet veldig gøyalt konsept, men med det sagt, har jeg likevel blitt glad i spillet. Det er ikke et spill jeg blir oppslukt av i timesvis om gangen, men det er en såpass lettvin og underholdende tidtrøyte at jeg faktisk kommer til å savne det når jeg en vakker dag fullfører det. Litt som at jeg til enhver tid (under normale omstendigheter anyway) pleier å ha én lettbeint serie med korte episoder og én mer seriøs serie med lange episoder å se på, har Date Everything endt opp med å fylle et tomrom jeg ikke før har visst at har vært der. Alle som kjenner meg, veit at når jeg liker et spill, liker jeg det så mye at det er vanskelig for meg å ha plass til noe annet i livet mitt samtidig, men det har vært overraskende forfriskende å ha et spill jeg faktisk kan holde på med i tre kvarter av gangen og så er det nok.

Film: Jeg har sett animeklassikeren Perfect Blue (selv om en del av meg syns det gjør litt vondt å omtale en film fra 1997 som "klassiker"), og jeg ser absolutt hvorfor den har vært en så viktig inspirasjonskilde for mange av samtidas filmskapere (hei hei, Darren Aronofsky), samtidig som jeg ikke helt klarer å fri meg fra tanken på at denne filmen hadde gjort vesentlig sterkere inntrykk på meg om jeg hadde sett den som tenåring, og en liten del av meg er litt bitter for at jeg åpenbart så den for seint i livet.

Musikk: Også musikk er vanskelig å få tid til om dagen, i hvert fall som en aktiv hobby på den måten det jo egentlig er for meg, men i juni snubla jeg over Heaven av Mercy Girl, og det er en oppdagelse som i høyeste grad fortjener å deles videre.