søndag 28. juni 2015

Smakebit på søndag: "Stigninger og fall" av Josefine Klougart

Tenkte å kaste meg på smakebit på søndag-prosjektet som jeg har blitt kjent med via bloggen til Karoline. Jeg er en usedvanlig treig leser, så dette kommer ikke til å være noe som skjer hver søndag framover, for å si det sånn. Men i første omgang tenkte jeg altså å gi dere en liten smakebit på Stigninger og fall, som er debutboka til danske Josefine Klougart.


Jeg pleier egentlig ikke å like når romaner innledes med sitat og lignende, men sjeldent har sånne ting passa like godt som når Klougart innledningsvis siterer den amerikanske lyrikeren William Carlos Williams:

so much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens.

For hva er dette om ikke ei samling poetiske betraktninger på de aller enkleste tinga i livet - i prosaform, vel å merke. Vi hopper fram og tilbake i oppveksten til ei jente som bor på den danske landsbygda på åtti- og nittitallet, og for vårt indre øye males det ene bildet opp foran oss etter det andre; hesten, de pløyde jordene, de hvite skyene, faren som baker brød, regnet på blikktaket. Det er sånne ting jeg ser for meg at en poetisk anlagt hobbit ville kunne skrevet. Bare se hvor vakkert hun skriver om bladene og stillheten på side 102 (trykk på bildet for større og mer leservennlig versjon):


torsdag 25. juni 2015

Throwback Thursday #4: Liljen

Herregud, jeg har så sykt mye rart liggende fra gamledager at dere aner ikke. Jeg har selvfølgelig mye mer av Over skyene - skrik ut hvis dere vil lese mer derfra! - men denne gangen skal jeg gi dere ei novelle skrevet i skolesammenheng i åttende klasse, helt konkret den 22. oktober 2003. Jeg aner ikke hva oppgaven var, men jeg har en fornemmelse om at jeg har tolka den ganske fritt. Mistenker at både Ringenes Herre og Star Wars har vært inspirasjonskilder. Enjoy.



Jeg oppdaget nå nylig at verden ikke er som den ser ut til. At akkurat jeg skulle finne ut det. Et under. Lille, skeptiske, jordnære meg. Men det viktigste nå er at du tror på meg. Selv om fortellingen min er ganske utrolig. Men prøv, i allefall.
   Jeg har alltid likt blomster. Bestemor sier at jeg har grønne fingre. Hva nå enn det skal bety. Pappa sier at det bor en gartner i meg. Han er heldigvis ikke like dyp. Noe jeg setter pris på. Jeg liker at ting er korte og konkrete, ikke pakket inn i alt mulig krimskrams som gjør at du er nødt til å vri hjernen ut av ledd for å finne ut noe.
   Bestefar er en merkelig skrue. Han tror på magi og spøkelser og påstår at han har blitt bortført av romvesener. Han snakker om balanser i universet og liv på andre planeter. Helt forskjellig fra meg. For meg er jorda rund og universet stort og ferdig med det. Men bestefar sier at det finnes noe mer, og at nettopp jeg kan være den som oppdager det.
   Jeg er enebarn og bortskjemt, som mamma sier. Skjønt jeg selv syns jeg ikke er det spor bortskjemt. Ta for eksempel det jeg har. Eller det jeg ikke har. Merete og Janne boltrer seg i merkeklær, dataer, hjemmekinoanlegg, badstue og gudene vet hva. Jeg arver klær fra kusinen min, blir underholdt av en skraphaug av en tv, oppbevarer tingene mine i pappesker og har like mange cd’er som du kan telle på en hånd. 
   Jeg legger ikke skjul på at jeg av og til misunner dem, Merete og Janne. De får virkelig alt de peker på, selv om de har en lillesøster hver. 
   Som du sikkert har skjønt, er de bestevenninnene mine. Jeg har ingen kjæreste, men det er like greit. Jeg er ikke så veldig guttegæren. Selv om de fleste rundt meg påstår at jeg er pen. Langt, blondt hår har jeg, og en figur de fleste på min alder ville dødd for. Jeg vet nok at omtrent alle guttene på hele skolen er forelsket i meg. Men, som sagt, jeg er ikke klar for en kjæreste.

   ”Næ, jøss! Se så skjønn!” utbrøt Janne og holdt opp en rosa topp så Merete og jeg fikk se. ”Jeg syns den lyseblå var penere”, sa Merete. ”Men sjekk prisen! 79 kr! Den er så absolutt billigere enn den lyseblå!” sa Janne.
   Venninnene mine i et nøtteskall. Guttegærne og shoppingfrelste. De hadde dratt meg med opp på kjøpesenteret, men jeg ønsket meg tusen mil vekk.
   ”Skal vi gå på kino etterpå, eller?” spurte Merete, ”det går en ny film med Colin Farrell nå. Han er bare sååå kjekk!” ”Jeg vet ikke helt, jeg”, sa jeg og vred på meg. ”Nei, kom igjen, Cecilie! Du sa jo at du syntes han var kjekk?” sa Merete bedende. ”Jeg blir i allefall med. Da kan jeg ha på meg den rosa toppen!” sa Janne. ”Men kjøpte du den rosa allikevel? Hvorfor ikke den lyseblå?” Å, nei, den diskusjonen igjen. For å få dem til å holde opp, sa jeg: ”Ok, jeg blir med.” ”Kjempebra!” hvinte Merete og hoppet opp og ned. 

   Filmen var ikke så veldig bra, så i motsetning til Janne og Merete satt jeg ikke og skravlet om den på skolen neste morgen.
   Med ett kom læreren inn og hun sa at vi skulle få en ny elev i klassen. Døren gikk opp, og inn kom det ei lav jente med lyst, halvlangt krøllete hår. ”Dette er Olga Katrin”, sa læreren. Så sa hun, henvendt til Olga Katrin: ”Kan ikke du gå å sette deg ved siden av Cecilie, hun høye med det lange, lyse håret og de blå øynene?” Olga Katrin gikk lydig bort og satte seg ved siden av meg og sa blygt ”hei”. ”Hei”, sa jeg tilbake, ”jeg heter Cecilie.” ”Du vet allerede hva jeg heter, men vær så snill å kall meg Katrin, jeg hater navnet mitt”, sa Katrin. Jeg fniste.
   I friminuttet så jeg Merete og Janne gå og fnise borte ved gjerdet. Jeg skulle til å gå bort til dem, da jeg sa at Katrin gikk for seg selv. Jeg gikk bort til henne i stedet. ”Hallo”, sa hun da hun så meg. ”Hei!” sa jeg og smilte, ”jeg så at du gikk for deg selv og tenkte at du trengte selskap.” ”Takk, det var snilt av deg. På den gamle skolen var jeg venneløs, og dessuten et mobbeoffer.” ”Uff, så fælt!” sa jeg og mente det oppriktig. Uten at jeg engang merket det, gikk vi sammen og sammenlignet hvilke popstjerner vi likte, og vi kom fram til at vi hadde ganske lik smak.
   På bussen hjem satte jeg meg ved siden av Merete. Da jeg så Katrin gå hjemover, vinket jeg til henne og hun vinket tilbake.
   ”Janne og jeg så at du gikk sammen med hun nye jenta i dag, hva var det hun het igjen? Å, ja, Olga Katrin. Olga Katrin! For et navn!” fnøs Merete da hun så meg. ”Og har du sett den klesstilen hennes?” sa Janne og satte seg i setet foran oss, ”at det går an å gå kledd sånn!” ”Hun er faktisk veldig grei”, sa jeg og forsvarte den nye venninnen min, ”dessuten hater hun navnet sitt og vil helst bare bli kalt Katrin.” ”Du verden så mye du har snakket med henne!” sa Merete og kastet på det halvlange, brune håret, ”hva heter gullfisken hennes?” Merete og Janne hånlo. ”Fint, hvis dere er sånn, gidder ikke jeg å være venninne med dere mer!” sa jeg og satte meg et annet sted, men Janne og Merete fulgte etter. Janne sa: ”Vi mente ikke å gjøre narr av deg, vi vil bare få deg til å forstå at det ikke går an å være venninne med henne! Merete, husker du hvordan hele klasserommet stinket da hun kom inn?” De lo igjen. Da jeg gjorde mine til å gå, tok Merete tak i meg og holdt meg fast. Hun så på meg og sa: ”I dag skal Janne og jeg spise is på den nye iskrembaren på kjøpesenteret og vi lurte på om du ville bli med. Nå, hva syns du?” Da sa jeg noe så stygt at det ikke er verdt å skrive i denne historien, så gikk jeg av på nærmeste bussholdeplass, enda det var minst 5 kilometer igjen til jeg var framme. Men jeg orket bare ikke å høre på preiket til de to jeg før hadde kalt venninner.
   Da jeg kom hjem, var mamma bekymret. ”Hvor ble du av?” spurte hun da jeg kom inn i huset. ”Jeg hadde en liten krangel med Merete og Janne”, sa jeg, og sparte mamma for detaljene. ”Uff, da. Håper dere snart blir venner igjen”, sa mamma og gikk inn på kjøkkenet for å lage mat. Det skjer nok ikke med det første, tenkte jeg.
   Plutselig ringte det på døren. ”Jeg åpner!” ropte jeg og styrtet til døra. Jeg ble så å si paff da jeg så hvem det var. ”Sorry for det jeg sa på bussen”, sa Merete, for det var hun som hadde kommet. ”Jeg mente ikke noe galt. Det var forresten feil av meg å dømme noen etter navnet. Olga Ka… Katrin er sikkert hyggelig, hun, men det er bare det at… Janne og jeg ble sjalu fordi du heller ville være sammen med henne enn oss.” ”Hva?” utbrøt jeg. ”Uff, så dumme vi har vært…” sa Merete. ”Det var ikke sånn at jeg ikke ville være sammen med dere, men Katrin så så ensom ut. Ingen burde få være totalt uten venner”, sa jeg. ”Det er sant. Hei, har du forresten ombestemt deg? Vil du være med Janne og meg ut å spise iskrem?” ”Så klart jeg vil! Venner?” spurte jeg forsiktig og rakte ut hånda. ”Venner… for alltid!” sa Merete og grep den, og vi utførte et lett håndtrykk. Så løp jeg for å hente jakka mi.

   Neste dag på skolen kom jeg litt for sent fordi jeg hadde vært hos tannlegen. Da jeg kom, var det friminutt, og det første jeg la merke til, var tre jenter som kranglet. Eller rettere sagt, to jenter som plaget en annen jente. Da jeg kom nærmere, så jeg at det var Katrin, Merete og Janne. Jeg kunne så vidt skjelne ordene som ble sagt: ”Sorry meg, men hva er det du har på deg? Fant du det på containeren eller?” Latter. ”Nei, den hang faktisk i skapet mitt.” ”Å, ja, det glemte jeg jo. Du bor jo i en container!” Rå latter igjen. ”Hva er det egentlig som er så kult med å stå her å plage meg?” ”Nei, si det du. Neimen om jeg vet. Vet du hvorfor, Janne?” ”Nei, ikke jeg heller. Kanskje fordi du faktisk ikke fortjener noe annet, liten og stygg som du er!” Latter, nok en gang, men også en annen lyd. Gråt. ”Neimen, ble du lei deg, nå da? Skal jeg hjelpe deg? Nei, uff, så klossete jeg er!” Merete dyttet Katrin hardt i bakken og jeg stormet til. 
   ”Vet dere hva? Jeg tåler bare ikke sånn oppførsel fra to klovner som tror de er venninnene mine! Dra pokker i vold!” skrek jeg og stilte meg foran Katrin som for å beskytte henne. ”Cecilie, hva er det du driver med?” sa Janne og så overrasket ut. ”Beskytter Katrin. Jeg trodde du hadde forandret deg!” sa jeg og så olmt på Merete. ”Kanskje det, men du må innrømme at det hun påstår er den nye buksen hennes er latterlig!” lo Merete. ”Hvorfor syns du det? Du har jo lik bukse selv!” skrek jeg. Merete og Janne ble stumme og så på hverandre. ”Er det sant?” hulket Katrin bak meg. Jeg snudde meg og så på henne. Da kjente jeg et hardt puff i siden og jeg lå så lang jeg var på bakken. Merete kom helt opp i ansiktet på meg og snerret: ”Det der skulle du ikke ha ropt ut i hele skolegården! Det skal du få angre!” Så ble alt svart. 

   Sekunder senere, eller i allefall noe som kjentes som sekunder, våknet jeg hos helsesøster. ”Uff, har du vært i slåsskamp?” spurte det snille fjeset hennes. Jeg tok meg ør til hodet og følte meg skikkelig svimmel. ”Du fikk deg en skikkelig smell”, forklarte helsesøster, ”det var derfor du svimte av”. ”Hva med Merete?” spurte jeg. ”Observante elever så at de plaget Katrin og deg, så vi skal nok ta oss av de to”. Jeg smilte takknemmelig og skulle til å gå, da hun grep meg i armen. ”Det er best du hviler deg litt”, sa helsesøster. Jeg satte meg ned igjen. 
   Da jeg fikk lov til å gå, var jeg full av hat ovenfor Merete og Janne. At jeg noen gang kunne være venninne med dem!
   Jeg ble med Katrin hjem fra skolen.
   Da vi kom fram til henne, fant jeg ut at hun bare ble greiere og greiere for hver dag som gikk. Ærlig talt hadde jeg ikke hatt en så god venninne i hele mitt liv. For i stedet for at praten bare dreide seg om gutter, shopping og sladder, var det som om Katrin forstod hva jeg ville prate om. 
   Da foreldrene hennes dro på jobb, gjorde Katrin noe som overrasket meg. Uten forvarsel slo hun av alt lyset i rommet, dro for gardinene og låste døra. Deretter satte hun seg rett ovenfor meg og stirret meg dypt inn i øynene.
   ”Cecilie, nå må du tro på meg”, begynte hun lavt, ”for det jeg nå skal fortelle kan igrunn virke ganske sprøtt.” Hun trakk pusten dypt, og så fortalte hun en historie jeg vil huske resten av mitt liv: ”Jordkloden er ikke som du tror, og det er heller ikke jeg. Jorden er nemlig en del av en eneste stor gartnerkonkurranse”. ”En hva!?” utbrøt jeg og lo. Men da sa Katrin gravalvorlig: ”Dette må du ikke le av. Det er blodig alvor. Jorda er en av liljene i konkurransen. Det er De høyere makter som arrangerer denne gartnerkonkurransen, og de er veldig ivrige. Faktisk så ivrige at de er villige til å sabotere hverandres blomster. Og du vet hva det betyr?” ”Eh… nei”, sa jeg. Katrin forklarte: ”Det å sabotere er, som du vet, synonymt med det å ødelegge. Hvis noen er villige til å sabotere liljen, betyr det at de også er villige til å sabotere jorden. Ta vekk livskraften. Da vil menneskene, plantene og alle dyrene dø.” Katrin trakk pusten dypt før hun fortsatte: ”Det er jeg, prinsesse Leya, som skal sørge for at det ikke skjer”. ”Prinsesse Leya?” spurte jeg. ”Ja, Cecilie”, sa Katrin, ”det er mitt virkelige navn”.
   
   Litt senere satt vi nede på kjøkkenet og drakk kakao. Katrin hadde tatt sjansen på at ingen ville smuglytte eller smugkikke, så hun lot lyset stå på og gardinene være trukket til side før hun fortsatte på historien sin: ”Jeg er ingen Märtha Louise, hvis det er det du tror. Jeg er en skjoldmøy, en krigerprinsesse, og jeg vet å ferdes i rommet”. 
   Jeg var taus en stund før jeg så på Katrin og sa: ”Dette er den mest utspekulerte spøken du noen gang har gjennomført, ikke sant, Katrin?” Hun stirret meg inn i øynene igjen og sa: ”Jeg har aldri vært så alvorlig i hele mitt liv.” ”O-o-okay”, sa jeg og reiste meg svimmel fra stolen. 
   ”Jeg tror jeg går nå”, sa jeg og gikk mot døren. ”Vent!” ropte Katrin og kom etter meg. ”Prøv å tro på meg!” 
   Jeg frøs stillingen et øyeblikk og snudde hodet langsomt mot Katrin og sa: ”Gir du meg en god grunn til det?” 
   Katrin så ut som om hun lette etter ord som kunne forklare hva hun følte, men da jeg tok i dørhåndtaket, sa hun: ”Vent! Jeg skal bevise at jeg snakker sant!”
   Katrin dro meg med ut i låven sin. Da hun åpnet låvedøra, stod jeg foran et romskip! ”Tror du meg nå?” spurte Katrin, men jeg bare måpte. ”E-e-er det et e-ekte romskip?” stammet jeg. Et øyeblikk så Katrin stolt ut og sa: ”Så ekte som man kan få det!” 
   Vi stod stille et øyeblikk, men så sa Katrin: ”Kom, vi har arbeid å gjøre”. Deretter satte hun i vei mot huset igjen. ”Vent litt!” ropte jeg og løp etter. Da jeg tok henne igjen, spurte jeg: ”Hvor er det du skal?” ”Hvor er det vi skal, mener du vel?” sa Katrin. ”S-skal jeg være med?” stammet jeg. Katrin snudde seg og sa: ”Så klart. Hvis ikke hadde jeg ikke fortalt deg dette! Men kom, bli med meg inn, du er jo nødt til å ha noen kule klær når du skal henge med en superhelt!”
   Litt senere stod jeg i en sølvdrakt med noen slags lange serpentiner langs bena og oppover armene. Serpentinene bestod rett og slett av noen slags hull i drakten, så det var bar hud. 
   Men min drakt bleknet sammenlignet med Katrin sin. Hun hadde en lang, sid kjole i gull med ikke annen dekor enn en rubin på brystet. En annen rubin som var prikk maken til den hun hadde på brystet var festet til Katrins panne med et gullbånd.
   Vi gikk og satte oss i romskipet.
   Jeg har aldri vært i noe romskip. Og jeg kommer ikke en enda en gang til å være i et sånt som dette.
   Hovedfargene var stålgrått og neonrosa. Selve ”frontruta” var lagd i gjennomsiktig rosa så vi ikke skulle bli blendet av lyset fra stjernene. Det var også en mengde spaker og pedaler, alt av det var grått med rosa detaljer. For eksempel var den lille knotten vi skal ta tak i på mange spaker rosa. Dessuten var det rare, rosa mønstre på veggene.
   ”Hold deg fast!” ropte Katrin, og dermed startet romskipet med et brak. Låven som det hadde vært i forsvant som dugg for solen, og en rosa landingsbane trillet ut. 
   Farten var så voldsom at jeg ble slengt tilbake i setet og hodet mitt var presset bakover. På et blunk var vi ute i rommet og Katrin fortalte meg at vi fløy fortere enn lysets hastighet. 
   Etter noen timer kom en blekgrønn planet til syne. 
   ”Dette er mitt andre hjem. Velkommen til Petunia”, sa Katrin idet vi gikk inn for landing. ”Petunia? Er ikke det et navn på en blomst?” spurte jeg. ”Feil, min venn. Det er Petunia som er navnet på en planet. Blomsten er bare oppkalt etter planeten.” ”Men… jeg skjønner ikke…” sa jeg, ”blomsten kan umulig være oppkalt etter planeten når menneskene ikke engang vet at den finnes. De gjør vel ikke det, vel?” Katrin smilte lurt og sa: ”Faren min er en kjent norsk gartner, og det var han som fant på navnet. Fant på og fant på. På Petunia vokser petuniaer vilt. Han tok bare med seg en blomst eller to fra hjemplaneten sin og sa at blomsten het petunia. Dette var fordi den minnet ham om hjemmet hans.” 
   Katrin smilte og sa: ”Akkurat som meg har pappa to personligheter. På jorda er han koselige, middelaldrende Knut Vivelsrud. På Petunia er han den guddommelige kongen kong Borke”.
   Katrin landet skipet sitt på en flyplass og åpnet døra og steg ut. Jeg gjorde det samme.
   Synet som møtte meg var overveldende. Ikke det at jeg noen gang i min villeste fantasi kunne forestille meg hvordan det ville se ut på en fremmed planet, men… Det så bare helt sprøtt ut: Blågrønne trær som lignet på asparges stakk opp fra jorda som var dekket med lysegrønt grass. Himmelen var oransje og på den var en veldig, rød sol, mye større enn vår. Dyr som lignet på en blanding mellom en stor rotte og en gris med langt tryne pilte omkring på bakken. På grunn av bena som stakk ut fra siden, beveget de seg omtrent som øgler.
   Katrin hadde lagt merke til at jeg så forbløffet på dyrene og sa: ”Det der er kamstambler. Det kryr av dem, men ikke vær redd dem, de gjør deg ingen ting.”
   Himmelen var tåkete av rosa skyer som nesten dekket den helt.
   Jeg fulgte etter Katrin på en steinete sti til jeg kom til et svært palass. Det var voktet av to kvinner i røde, korte kjoler i samme glinsende materiale som våre drakter var laget av.
   ”Gerina og Fantaseka, kan vi slippe inn? Dette er min venn Cecilie, hun skal hjelpe oss i kampen mot de onde skyggekasterne”. ”Skal jeg?” hvisket jeg til Katrin. ”Selvfølgelig”, hvisket hun tilbake, og jeg ble skikkelig urolig.
   ”Så klart, deres kongelige høyhet prinsesse Leya”, sa de to vaktene som het Gerina og Fantaseka og flyttet seg så vi kunne komme inn.
   Inne i palasset var alt i glinsende farger, til og med maten som stod på bronsebordene. Da Katrin la merke til at jeg så på akkurat det, hvisket hun: ”Det er bare konditorfarger, altså.”
   På en høy gulltrone satt Knut, faren til Katrin, eller kong Borke, som han het på Petunia.
   ”Men… Er det ikke Cecilie du har med deg, Leya?” spurte han. Det overrasket meg at han sa Leya i stedet for Katrin, men det var jo Leya som var hennes egentlige navn. 
   ”Ja, far”, svarte Katrin, ”Cecilie vil hjelpe oss i kampen mot skyggekasterne”. ”Du vet vel at det kan bety døden for din venninne?” sa Knut. Jeg ble stiv av skrekk da jeg hørte det. ”Ja, far”, svarte Katrin lydig. ”Så gjør dere klare. Vi drar om seks timer.”
   Jeg dro Katrin med meg bort fra tronen og hvisket: ”Hva er det du driver med? Prøver du å få oss drept!?” Men Katrin hadde steinansikt og sa: ”Nei. Gå opp å få deg litt søvn”. ”Men… du kan da ikke bare si sånn!” ropte jeg etter henne da hun gikk. ”Katrin! Det kan du bare ikke!” Så kom det noen vakter og førte meg bort og opp på rommet mitt.
   Litt senere kom Katrin inn på rommet mitt. ”Vi… vi skal dra nå”, sa hun forsiktig. Da hun så at jeg bare satt på senga mi og stirret stivt inn i veggen, satte hun seg ved siden av meg, la armen rundt meg og sa: ”Hør. Jeg mente ikke det jeg sa i stad. Men sannheten er den at…” Jeg ventet tålmodig på fortsettelse. Da det ikke kom noe, sa jeg: ”Ja?” Akkurat som om Katrin ble rykket ut av en drøm, skvatt hun til og sa: ”Sannheten er den at vi nesten helt sikkert kommer til å tape og vi trenger flere folk på vår side. Jeg håpet at du ville bli med. Men jeg forstår godt hvis du ikke vil det.” Jeg tenkte meg godt om en stund før jeg sa: ”Vil du også være i dødsfare?” Katrin nikket og sa: ”Ja, det vil jeg”. Da jeg hørte henne si det, løftet jeg hodet og sa: ”Jeg blir med”. ”Det er bra, vi trenger så mange på vår side som vi kan få. Men kom nå, pappa venter ved romskipet”. 
   Mens vi gikk mot romskipet fortalte Katrin at skyggekasterne var de som ville sabotere for resten. De som ville sabotere var gudene. ”Gudene?” spurte jeg. ”Ja. Ikke overraskende er det Gud som stiller ut liljen dere bor på.” ”Så det er altså ikke han som vil oss noe vondt?” ”Nei, absolutt ikke.”
   Jeg er ikke særlig religiøs av meg, men da vi gikk mot romskipet, håpet jeg at Gud ville beskytte liljen sin godt.

   ”Vi nærmer oss gartnerkonkurransen”, sa faren til Katrin. ”Hvor da? Jeg ser ingenting”, sa jeg. ”Det er fordi vi er så bitte små”, forklarte faren til Katrin, ”men hvis du kjenner sjokkbølgene som slår mot romskipet, så er det gudene som snakker”. 
   Kjente dem, ja. Det kan du trygt si jeg gjorde. Hele skipet vogget opp og ned.
   Plutselig kjente jeg en sjokkbølge som var verre enn alle de andre.
   ”Det der, det er kong Hasparus som prater”, sa faren til Katrin som om han hadde lest tankene mine, ”det er han som er den mektigste av alle skyggekasterne, han er også kongen deres”. 
   ”De åpner ild!” skrek plutselig Katrin. ”De har oppdaget oss!” skrek faren hennes. ”Hvem? Hva? Hvor?” spurte jeg forvirret. ”Skyggekasterne! De har sett oss!” vrælte Katrin. ”Men hvordan kan de det?” undret jeg. ”De djevlene ser bedre enn en olumolv”, ropte faren til Katrin. Da Katrin så mitt uforstående blikk, forklarte hun: ”Det er vesener som ser hundre ganger bedre enn en ørn”. ”Wow!” sa jeg og gjorde store øyne.
   Jeg kjente at det skaket i romskipet. ”Vi er truffet!” hoiet faren til Katrin. ”Men jeg ser ingen laserstråler!” sa jeg grublende. ”Din tufs! Det er bare på film at alle utenomjordiske vesener bruker laser”, sa Katrin, ”i virkeligheten bruker de kraft-sjokkbølger. Det er helt usynlig og mye, mye farligere enn laser!” 
   Jeg så at faren til Katrin sendte ut noe som lignet på gullstøv. ”Traff det?” spurte Katrin. Faren hennes var helt stille og så nervøs ut, til han ropte: ”Yess! Det traff!” Men så fikk han med ett en langt alvorligere mine. ”Cecilie? Leya? Nå må dere gå ut av romskipet og krige til fots. Jeg kan ikke bli med dere, jeg må bli her i skipet og passe på. Stjeler de skipet vårt er det ingen vei tilbake!” ”Oppfattet, pappa!” sa Katrin, så gikk hun bort til faren sin, kysset ham på kinnet og sa: ”Jeg elsker deg”. ”Jeg elsker deg også, skatten min”, sa faren ømt før han jaget oss av sted til våpenrommet.
   ”Her! Ta dette!” sa Katrin og slengte meg et magasin av noen rare kuler. ”Dette også!” ropte hun og hev et belte til meg med mange kniver som så veldig avanserte ut. Selv slengte hun på seg noe som så ut som et maskingevær og rakte meg noe som lignet mest på en kvist med blader på. ”Det er en skyter. Kulene putter du inn her”, sa Katrin og viste meg hvor jeg skulle putte inn kulene. ”Og her er avtrekkeren”, sa hun og pekte.
   Hun begynte å gå mot døra, da jeg stoppet henne. ”Vent!” ropte jeg, ”skal vi virkelig gå ut i dette tøyet?” ”Tro meg, Cecilie, bedre beskyttelse finnes ikke”, sa Katrin og smilte. Deretter sa hun: ”Kom nå!” Så forsvant hun ut døra med meg hakk i hel.
   Ute så jeg bare svart. ”Katrin! Ka… Katrin!” ropte jeg ut i mørket. ”Her borte!” hørte jeg Katrin sa, men jeg så ikke noe til henne. ”Katrin! Hvor er du?” ropte jeg. ”Her sa jeg jo!” Da gikk det opp for meg at hun gikk bak meg. Jeg ble flau og så ned i bakken for ikke å vise rødmen min. 
   ”Følg etter meg”, sa Katrin, og det gjorde jeg også.
   Alt var helt svart, og jeg skjønte faktisk ikke noe. Men Katrin sa at selv om ikke jeg så skyggekasterne, så så de meg.
   Plutselig fikk jeg øye på en svart fort med stygg vablete hud. Det var røde sprekker over det hele, omtrent som når størknet lava sprekker opp, og det er flytende lava under.
   ”Dette er kong Hasparus”, ropte Katrin. ”Hører han ikke godt også?” spurte jeg forvirret. ”Han er faktisk helt døv. Han hører ingenting!” sa Katrin, og så begynte hun å skyte på foten hans med maskingeværet.
   ”Avravavarææææææææhhh!” vrælte skapningen og spratt frem og tilbake. Hvert hopp utløste et voldsomt trykk som blåste meg over ende. 
   ”Kom! Vi må springe! Gjemme oss!” ropte Katrin og løp. Jeg prøvde så godt jeg kunne å løpe etter henne, men jeg mistet henne fordi hun løp fortere enn meg. ”Katrin! Hvor er du? Hvor er du, Katrin?” ropte jeg. Ingen svarte. Å nei! Tenkte jeg. 
   Jeg gikk en stund rundt og lette etter henne, men jeg så ikke noe til verken Katrin eller den onde skyggekasterkongen. 
   Plutselig hørte jeg en snill, men voldsom latter som blåste meg noen meter bort. Jeg gikk litt nærmere og så kom jeg til noe hvitt. Jeg tok på det og det kjentes som silke. Jeg så opp, men det var så langt opp at jeg ikke så noen ting. 
   Men plutselig ble jeg løftet rett opp! 
   Jeg så inn i den største nesen jeg noen gang kunne forestilt meg. Den hadde omtrent samme størrelse som hele himmelen, og hånden, eller hva det nå var, jeg satt i, kunne gått for å være Alpene.
   Jeg hørte den rungende latteren igjen, og magasinet blåste av meg.
   Da fikk jeg øye på en blåaktig lilje. Den var lyseblå, samme type farge som du av og til ser på is. Det er jorda! Tenkte jeg. Og denne tingen her… er Gud!
   ”Hei… øh, herr Gud!” ropte jeg så høyt jeg kunne. ”Hm?” den veldige stemmen blåste som en storm. En pupill så stor som Oslo glante på meg. ”Æh… Vet du hvor ei jente som heter… prinsesse Leya er?” ”Gå tilbake til jorda di nå”, sa Gud og plasserte meg på liljen. ”Nei! Du forstår ikke! Vær så snill! Jeg må finne henne! Uten henne er jeg i livsfare!” skrek jeg. ”Du er bare i livsfare hvis du fortsetter å bli på dette forferdelige stedet. Gå tilbake nå. Jeg aner ikke hva du gjør her, men gjør som jeg sier, er du snill!” sa Gud. ”Nei!” ropte jeg og satte i å løpe.
   Til min både store skrekk og glede traff jeg ved et mirakel på kong Hasparus og Katrin. Katrin så skadet ut og jeg stilte meg opp foran henne som den dagen hun ble mobbet.
   ”Hei, styggen!” ropte jeg opp mot kong Hasparus, men så kom jeg på at han var døv. Men til min store overraskelse svarte han!
   ”Hvem ropte?” spurte han forfjamset. ”Det var jeg, det!” ropte jeg, men la til: ”Men hvordan hørte du meg når du er døv?” Det gikk en stund før han svarte. Han sa: ”Jeg har en tolk sittende her på skulderen min. Den er litt større enn en kamoglago.” Jeg ante ikke hva en kamoglago var, men det kunne være det samme. Jeg ropte opp til ham: ”Du såret venninnen min!” ”Å, er prinsesse Leya venninnen din? Da må jeg nok drepe deg!” sa han og langet ut med en diger hånd. ”Ikke gjør det!” ropte jeg. ”Hvorfor ikke det?” svarte han og stoppet bevegelsen. I ren frustrasjon skrek jeg: ”Jeg kan mye mer om planter og blomster enn deg, så!” Dette fikk ham til å stå og tenke litt. ”Jasså?” sa han omsider. ”For eksempel vet jeg det latinske navnet på hestehov, og det er tusilago fanfarao.” Selvfølgelig visste ikke han hva latinsk og hestehov var for noe, men det var like greit. 
   ”Å, det visste ikke jeg”, sa han og hørtes bedrøvet ut. ”Hva med en konkurranse?” foreslo jeg, ”den som kan mest om planter og blomster vinner. Hvis jeg vinner, tar du meg og venninnen min hjem og lar meg vilje Gud vinne gartnerkonkurransen, og hvis du vinner kan du drepe prinsesse Leya og meg og fullføre din onde plan.”
   Kong Hasparus tenkte seg om litt, så sa han: ”Ok.”
   ”Jeg tar første spørsmål”, sa jeg. Jeg tenkte meg litt om, før jeg sa: ”Hva slags farge kan en betlehemsstjerne ha?” ”En hvaforno’?” utbrøt kong Hasparus. Jeg spilte på uvitenheten hans om jordiske blomster og sa: ”Ærlig talt, har du ikke hørt om betlehemsstjerne er du jammen dummere enn du ser ut til!” Jeg visste at denne kommentaren traff et ømt punkt, og, akkurat som jeg tenkte, mannet han seg opp og sa: ”Jo, så klart har jeg hørt om betlehemsstjerne, jeg bare… øh… tolken min sa feil”. ”Jaha, ja. Ja, så hva er svaret ditt?” spurte jeg utålmodig. ”Æh, øh, grønn!” ropte han. ”Feil, det riktige svaret er lilla og hvit”. ”Det der gjorde jeg med vilje så du skulle ha en ørliten sjanse til å ta igjen meg!” ropte kong Hasparus, ”men, det er jo så klart umulig!” la han til. 
   ”Ok, da er det min tur til å spørre: Hva slags plante vokser vilt på Petunia?” spurte han selvsikkert. Med en bråkjekk mine sa jeg: ”Det er selvfølgelig petuniaer. Alle vet jo det!” ”Øhm… ja, det er klart. Så klosset av meg. Jeg visste jo at alle vet det, da”, sa han og jeg lo lavt. ”Min tur”, kunngjorde jeg, ”hva er det latinske navnet for kongebegonia?” ”Hva er latinske?” spurte kong Hasparus. ”Alle vet jo det!” skrøt jeg. ”Ja, jeg vet også det, så!” sa han, ”jeg ville bare teste deg om du gjorde det”. Jeg himlet med øynene.
   ”Svaret er… koloka!” vrælte han. ”Ha! Svaret er såklart Begonia rex-hybrid”. 
   ”Du tar finalespørsmålet”, sa jeg. ”Men du vinner jo uansett!” sutret han. ”Betyr det at du overgir deg?” spurte jeg forbløffet. ”Ja”, sutret han, og jeg la merke til at han gråt. Jeg jublet inni meg, gikk bort til Katrin, løftet henne opp i armene mine og beinet til romskipet.
   Inne i romskipet, da faren til Katrin hadde startet, snakket Katrin til meg. Hun sa: ”Tenk at din blomsterkunnskap reddet deg og resten av jorda fra døden”. ”Du har glemt en ting”, sa jeg, ”jeg reddet deg også!” Men Katrin ristet på hodet og sa: ”Nei, Cecilie. Jeg er dødelig skadet. Jeg vil dø innen vi når Petunia”. ”Men, Katrin, ikke gi opp! Vi skal finne på noe! Jeg lover! Hvor er førstehjelpsskrinet?” ropte jeg fortvilet. ”Ikke stress, Cecilie. Uansett hva du gjør, kommer jeg til å dø. Prøv å akseptere det”, sa Katrin, så lukket hun øynene, og stoppet å puste.

   Noen dager senere var jeg tilbake på skolen, på min egen planet, jorden. Faren til Katrin hadde kjørt meg hjem.
   I friminuttet var jeg fremdeles trist etter det som hadde skjedd med Katrin, hun hadde vært min eneste virkelige venn. 
   Jeg gikk bort til Merete og Janne, noen andre hadde jeg ikke å gå til.
   ”Neimen, hei, Cecilie!” sa Janne da hun fikk se meg, ”jeg visste at du ville komme tilbake til oss! Hun der Olga Katrin var ikke noe for deg, var hun vel?” ”Olga Katrin er død, har du ikke fått det med deg?” sa Merete. ”Død?” spurte Janne. ”Ja. Hun druknet i et tjern”, forklarte Merete. Jeg himlet med øynene for meg selv. ”Uff, for en forferdelig måte å dø på!” sa Janne, ”men, har du hørt noe annet sladder?”
   Sladder!? Hvordan kunne de se på noe så alvorlig som sladder? 
   ”Ja, Elisabeth, hun lubne med som alltid går med fletter, har blitt sammen med Jonas, da”. ”Jonas? Han med de store ørene?” ”Ja. De sier at Jonas bare ble sammen med Elisabeth fordi han kjedet seg!” ”Uff, så fælt for Elisabeth!” ”Ja, men hun sier at…”
   Jeg gikk. De merket det ikke allikevel. Jeg brydde meg ikke om dem lenger. Når alt kom til alt hadde Katrin vært den beste vennen jeg kunne ha ønsket meg. Ikke sånn som Merete og Janne som bare snakket om tre ting: Sladder, gutter og shopping. Jeg kom aldri i verden til å more meg sammen med dem igjen. 
   Plutselig slo en tanke ned i meg. Det måtte da finnes flere som Katrin? Min tvillingsjel? Som ville prate om alt det som jeg ville prate om? 
   Full av pågangsmot gikk jeg rundt i skolegården, på jakt etter en ny venn, en som Katrin. Men vet du hva? Jeg fant ingen. Ikke en eneste sjel var akkurat slik som Katrin hadde vært. 
   Jeg innså det først da. At Katrin hadde vært perfekt, enestående, unik og spesiell. Fra første øyeblikk jeg så henne, hadde jeg skjønt det. Og uansett hvor mye jeg leter i hele verden, vil jeg aldri finne en som var akkurat slik som Katrin var. Aldri.

tirsdag 16. juni 2015

Musikalsk utfordring #11: En sang som har inspirert deg

Her er det utrolig mye forskjellig å velge mellom. Lander på sangen som har inspirert kortteksten min Alfa omega. Men herregud, bare hør på teksten, da dere. Makan til poesi. Bildene med revene som slutter å løpe og klokkene som imploderer er så fantastiske atte bare åh!



Her er hele den musikalske utfordringa.

onsdag 10. juni 2015

Hår, ting og andre tang

Halla på'ræ!!!!!



Dette er meg med rødt hår og verdens fineste hårbøyle, lagd av superflinke Ingrid. Jeg farga det rødt fordi jeg skulle ha på meg grønn kjole på Oslo Middelalderfestival, og grønn kjole og rødt hår er en awesome kombinasjon. Jeg har noen bilder fra festivalen på engangskameraet mitt, men de får dere ikke se ennå, fordi... y'know, engangskamera. MEN! Vi kjøpte noen ting:


Dette er pålegg, glass, lys og fløyte. Pålegget er henholdsvis honning, sjokolade og vanilje, og honning og kanel. Sjøl om jeg liker å tenke at den med honning og kanel egentlig er mjød og cyanid, jamfør etiketten og polsk og sånn.

Helt urelatert har jeg også kjøpt meg to par nye solbriller siden jeg har en tendens til å ødelegge solbriller like ofte som andre folk mister dem og glemmer dem igjen:


Disse er kjøpt fra Etsy-butikken retroandme, som har såååå mye fint omg, inkludert massevis av dinosaurøredobber som jeg har sykt lyst på.

Og ny lommebok:


Og... ja? Ting!♥

Forresten skal flinke Kim og de andre i klassen hennes vise fram de fine tinga de har sydd i kveld, og du må komme:


Oppfordrer også til å komme hvis du er veldig forelska i meg, siden jeg skal være modell.

lørdag 6. juni 2015

Vekster

Oslo-slippfesten for forfatterstudiet-antologien Vekster gikk over all forventning på onsdag! Lokalet blei så stappfullt at jeg egentlig blei litt redd, men aller mest var det jo gøy å se at så mange faktisk ville se og høre oss lese.
















Alle foto: Jorunn Solli

Dessuten førte slippfesten til at jeg mottok en ekstremt spennende mail litt etterpå. Men forhåpentligvis får dere høre mer om det en annen gang, når litt flere ting er avklart og sånn.

Om du verken var på denne slippfesten eller den i Tromsø, men likevel har lyst på en antologi, kan jeg informere om at jeg har en konkurranse gående på Facebook-sida mi nå der man får muligheten til å gjøre noe med akkurat dét. Don't be shy, liksom.