lørdag 27. november 2010

Fæzt

Hei hopp. Planen var jo ikke egentlig å blogge noe mer fra Porsgrunn, men det var jo før jeg fant ut at vi tydeligvis har trådløst nett i funkishuset vårt likevel. Lol.

Og det er sikkert mye jeg kunne ha sagt om byen og teateret og huset og undervisninga og alt, men det får bli en annen gang, fordi jeg var på fest i går, og begynte etter hvert å føle meg ganske crap, sånn reint mentalt, og da gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg føler meg crap mentalt sett på fest; jeg fisker etter sympati hos utvalgte kontakter i telefonlista mi. Og jeg endte opp med å sende en del meldinger med Henrik, som mente at jeg burde skrive et blogginnlegg om hva jeg mente en god fest burde være. Siden jeg har en tendens til å hate nesten alle fester jeg er på uansett, liksom.

Neida, det var en grov overdrivelse. Jeg gjør jo ikke det i det hele tatt, faktisk. Men det er sinnssykt vanskelig å skulle finne en fellesnevner for hvorfor noen fester blir bra. Så kanskje det er enklere å begynne med å finne ut hvorfor enkelte fester bare suger balle:

1. Jeg drikker for fort og blir dårlig og kvalm og spyr. Ganske klassisk grunn.
2. Jeg er der med folk jeg har lite til felles med.
3. Folk snakker ikke til meg. Delvis sjølforskylt, så klart, i og med at jeg kunne ha prata til folk, jeg og, men det er nesten bare aldri sånn det funker for meg.
4. Det er for høy musikk. Føler meg gammal når jeg skriver det, men jeg hater å måtte rope og anstrenge meg for å få fram noe som helst eller høre hva andre sier. Det ender opp med at jeg ikke gidder å prøve.
5. Noen prøver å sjekke meg opp. HAH, I KNOW. Men hey, jeg er så godt som aseksuell, okei?

... og jeg ser jo det at den tyngstveiende faktoren her, er jo nummer to. Og "lite til felles" går utover det med interesser, altså. Hvis flertallet av de som er der har ei generell livsholdning som bare er så radikalt forskjellig fra min at bølgelengden så helt tydelig bare ikke er der, er det vanskelig å føle seg tilpass, altså. Men samtidig så var jo i festen i går sammen med forfattarstudentar, ein skodespelar og ein ljosmann, og jeg veit jeg beveger meg over i generaliseringsterrenget nå, men kreative folk er jo gjerne en type mennesker jeg har en del til felles med, da. Og nå trur jeg at jeg må slutte å snakke om den spesifikke festen, for det blir bare for kleint.

Pluss at jeg har jo ikke kommet fram til en dritt. Og jeg har jo bare fokusert på den negative biten. Så okey, her er litt brainstorming over enkle faktorer som jeg trur kan gjøre en bra fest:

Bra folk. Bra musikk på pratenivå. Grunne, teite, barnslige lavkultursamtaler. Akkurat passe mengde alkohol i blodet.

Så så enkel er jeg altså. Så hvorfor det skal være så helsikes vanskelig, er jo et godt spørsmål.

Denne utfordringa takla jeg dårlig. Nå må jeg snart opp og ut av senga så jeg kan kjøpe meg smågodt på Ica.

onsdag 24. november 2010

I'll show you things you've never seen. I'll take you where you've never been.

Hei, jeg er i Porsgrunn. Det er bare nett på teateret, og jeg gjør jo ting i ett kjør, så noe ordentlig innlegg får dere seinere. I mellomtida:




(En liten del av meg beklager at alle innlegga mine handler om det samme for tida.)

søndag 21. november 2010

-----> Porsgrunn

I morra drar jeg. Bussen går 09:07, så det er neiggu ikke mye jeg rekker før den tid. Og jeg som helst skulle kjøpt meg jakke (til halv pris på opphørssalg! JESS!) og henta ei pakke som jeg tydeligvis fikk for ei uke siden (åpna ikke postkassa før for ikke så lenge siden), og som må hentes innen to uker. Jeg veit ikke når posten åpner engang. Forhåpentligvis ikke seinere enn ni, da.

Jeg skal ta med meg min kjære MacBook, så selv om jeg ikke veit om det er trådløst nett på teateret vi skal bo på - og jeg veit ikke så mye annet heller - slipper dere å grine blod i anledning mitt fravær inntil videre.

Og dere som følger meg på Twitter, har sikkert inntrykk av at livet mitt utelukkende består av Salem og Robot Unicorn Attack for tida. Det er helt riktig.

Jeg føler at jeg burde ha brukt dette innlegget på å si noe fornuftig, men jeg trur ikke jeg gidder. Ønsk meg god tur, a? Etter Porsgrunn er det rett på MGMT-konsert!!

torsdag 11. november 2010

Fordi folk ville se hele

Aight. Kutta opp i ørten deler på tre minutter hver fordi det er sånn det må bli når man bruker gratisversjonen av et konverteringsprogram; her har dere altså her "Ekkoet som døde ut." Det er så elendig lyd at det minste jeg kan anbefale, er å se på den med headset. Og i tilfelle noen skulle lure; det er ment dønn seriøst.

video

video

video

video

video

video

video

video

video

Og angående eksperimentet mitt, så faila det totalt. Det gikk egentlig bare ut på at siden jeg innså at jeg ikke kom til å få sove den natta likevel, så kunne jeg jo bare prøve å slå min egen rekord i søvnløshet (som jeg mener å huske ligger på trettién timer). Men en vakker dag!

Og dere, Black Death;

BOROMIIIIIIR! Herregud. Sean Bean må jo skjønne at når han har langt hår og brynje, så er det ikke så mange tolkningsmuligheter.

tirsdag 9. november 2010

sick sick sick

"I saw John on the street and I came up and started talking to him and I was like, 'Oh, we should be friends.' And I had seen him before, but we'd never talked and I'm like, 'You can't be friends with any of your other friends any more, just me' and he was like, 'OK' and he stopped talking to his other friends and we were friends." - Jack Donoghue om åssen han møtte John Holland.

Men nå begynner jeg jo i helt feil ende her.

For seriøst. Dette begynner jo å ligne på noe som kan utvikle seg til noe seriøst. Jeg har ikke kunnet navna på alle medlemmene i et band siden... Sigur Rós. Det må da bety noe.


Altså, Salem. Jeg har vært innom dem før, og nå er det alvor. Jeg spiser lite, sover enda mindre og brenner egentlig bare røkelse og raver rundt. Og det føles møkk deilig med dem som bakgrunnsteppe. Dette kommer til å høres drøyt cheesy-hippie ut, men det er noe med musikken deres som setter meg i kontakt med syke, syke ting inni meg som jeg egentig ikke var helt klar over at jeg hadde der, men som det er fint å få ut. Jeg blir intenst depressiv av å høre på dem, men ikke i tradisjonell forstand. Jeg blir så depressiv at det er behagelig. Trur du meg ikke? Sjekk ut King Night-albummet deres på Spotify. Og hvis du ikke har Spotify, kan dere få Frost, Redlights og Killer her:







Dette er musikk som graver seg inn i sjela di. Jeg husker da jeg satt på toget hjem fra Eva i Bergen og var småsjuk, da ville jeg bare høre på King Night på repeat. Og nå som jeg har fått hele albummet, er det aller meste komplett.

Og jeg leste et intervju med John i BUTT Magazine, og etter å ha lest det, hadde jeg bare lyst til å gi ham en klem.


Ogogog det er så vanskelig å beskrive følelsen av musikk med ord, og i væffal musikk som Salem, for det er mer enn musikk, det er atmosfære, og... ja. Sjekk for all del ut hvis du vil høre noe du aldri har hørt maken til før.

mandag 8. november 2010

Dette skjer:

Noen streite oppdateringer, old school style:

én. For sånn omtrent tjueén timer siden, satt jeg og hørte på Salem og brant røkelse. Plutselig noia jeg totalt. Og halvparten av meg tenkte at det sikkert bare var vanlig noia omstendighetene tatt i betraktning, og at det ville gå over hvis jeg bare sov litt, og så sov jeg, bare for å våkne med akkurat like stor og plutselig dødsangst. Den begynner å slippe taket nå, etter at jeg posta litt rundt på forumer og sånn, for innerst inne veit jeg jo at jeg bare er litt overfølsom overfor sånne ting, og at det eneste jeg egentlig trenger, er nok folk som sier at det kommer til å gå bra. Men det er faen ikke gøy å noie i nesten et helt døgn.

to. Jeg slang inn en søknad til Cinerama litt ut av det blå, og tenkte at dette gikk ikke imellom, fordi jeg ikke hadde tilstrekkelig med tekniske kunnskaper, men i dag fant jeg en særdeles hyggelig mail i innboksen min:


I morra sendes The Machine Girl og Lady Snowblood til meg. Helt gratis. Og jeg får gå på pressevisninger. Helt gratis. Og jeg har snacks til CV'en. Helt gratis. Jess. Jeg liker'e!

tre. Jeg skal kanskje muligens gå i gang med et eksperiment som jeg har tenkt på i evigheter fra og med i dag. Jeg kan ikke si hva det er, i tilfelle jeg ikke lykkes spesielt bra, som har vært tilfellet de andre gangene jeg har prøvd, men hvis jeg mot all formodning gjør det, skal dere få statusrapport. Så klart. For jeg tenker litt at det å skrive det her, kan gi meg motivasjon til å faktisk fullføre.

Og det var det.

søndag 7. november 2010

Jubileum

I dag er det ett år siden min forrige virkelig store knekk.

Jeg veit ikke hvorfor jeg markerer det på denne måten.

Det har jo blitt bedre siden den gang. Herregud. Det har jo det.

La oss ikke dvele ved temaet. I steden skal dere få den mest fantastiske sangen i livet mitt akkurat nå. I disse det-er-fortsatt-lenge-til-desember-men-folk-er-tydeligvis-i-julestemning-for-det-tider, mener jeg.

torsdag 4. november 2010

Old times pt. III

Åh herregud, dette her blir aldri gammalt (no pun intended... NÆÆÆÆT). Nå har jeg altså funnet igjen en film vi lagde i tiende klasse. Det er så flaut at det er fantastisk.


video

Skuespillet! Manuset! Sjølve filminga, med ikke-eksisterende vinkler og zero klipping! Lyden! "Og... action" midt inni! Tempoet som plutselig går ut av kontroll! Vi var geniale.

Og for å sette dere litt inn i sammenhengen: dette handler altså om Aurora (meg) som nettopp har blitt sammen med Ari-Antån (ja, han hette faktisk det... sånn går det når Thomas får velge navnet sitt sjøl). Det liker ikke eksen hans Anita særlig godt, så Anita prøver først å gå gjennom Auroras bestevenninne Marie, men når ikke det funker, går hun etter Aurora in person. Det der er den tredje scena eller noe sånt, så ting er fortsatt ganske idyllisk, men det er bare midlertidig... "Wondershare" oppi der fordi jeg bruker gratisversjonen, som igjen heller ikke tillater meg å laste opp hele filmen, i væffal ikke med lyd. Historien er uansett såpass enkel at jeg trur ikke det er sånn veldig farlig.

Men her blir det skikkelig dramatisk:


video

Akk, denne kjærleiken. The final showdown:


video

Det seeren skal skjønne helt av seg sjøl her, er at det er snakk om samme bil i de to scenene, og at i mellom der hvor Anita kommer med kniv hjem til Aurora og Aurora stjeler bilen til Anita, har Ari-Antån vært og tukla med bremsene til Anita sånn at hun skal... ja. Det er kanskje ikke så vanskelig å tenke seg åssen det går med arme Aurora, men vi valgte nå en gang å ta det med lell:


video

DET ER DEN SAMME GENSEREN SOM I STAD ALTSÅ EHEHEHEHE!

Videre følger en begravelse og masse mer voice-over. Dere skal se hele, dere. Det er bare å komme til meg. Jeg stiller til disposisjon.

Jeg trur jeg hadde godt av året på Skiringssal, jeg. Eventuelt kan de få lov av meg å bruke den som ledd i et før/etter-prosjekt for å tiltrekke nye elever. Hihi.

tirsdag 2. november 2010

Old times pt. II

Det er så mye som er teit og stress akkurat nå, men jeg håper alt går over snart. Skal prøve å ikke klage for mye til dere.

Uansett har jeg, som jeg allerede har nevnt, begynt så smått å rote litt rundt i arkivskuffen på harddisken min. Inspirert av Sabrina, som påstod at da hun var yngre, så hun ut som om hun feira Halloween hver dag, presenterer jeg dermed meg sjøl rundt den tida jeg skreiv "Aloha verden", med andre ord da jeg var fjorten - femten. En... joy?


Det er min naturlige hårfarge, forresten. Uheldigvis for dere og heldigvis for meg, fant jeg faktisk ikke så veldig mange bilder av meg sjøl fra den tida. Men så var det jo før vi fikk Facebook og, da.

Og med takker jeg for oppmerksomheten.

mandag 1. november 2010

Veldig, veldig fin høstferie

... som ikke var høstferie. Vi har nemlig ikke høstferie på høyskolen, bare "undervisningsfri."


Jeg er veldig glad i dere, altså.