fredag 27. mai 2011

Når trollmor har lagt sine fem små troll

Nachspiel i Bø. Jeg elsker dette bildet.

Foto: Ingrid i (den forhenværende :( ) forfatterklassen.

mandag 23. mai 2011

Man er ikke hipster før man spiller ukulele

Du kan få lov til å se på dette som en slags videoblogg, hvis du vil.

video

Jeg blei faktisk flinkere etter at jeg var ferdig med å filme, altså. Og så lærte jeg en sang til. Og fordi det er litt vanskelig å høre fordi jeg strengt tatt ikke synger til - som har sin naturlige forklaring i det at jeg virkelig ikke kan synge overhodet - så er dette altså Use Somebody av Kings of Leon. Og sjøl om videoen er max loka, så er den liksom så fin med Unnveig og Linda som pusler rundt i bakgrunnen der. Og jeg er så mye styggere på film enn jeg er på bilder. Det er liksom, jeg ser et bilde av meg sjøl og tenker, "jeg ser OK ut", og så ser jeg meg sjøl på film og bare "EEEEWWW." Men okei.

Ukulele! Jeg vil ha en.

(Pssst...! The Dickheads har lagt ut to nye sanger nå.)

torsdag 19. mai 2011

Falske motiva

(Jeg har alltid pleid å si at jeg ikke får til å høre på et band eller en artist utelukkende fordi de har bra tekster. Kombinasjonen gode tekster og gode melodier er så klart å foretrekke, men jeg velger helt klart gode melodier med dårlige tekster framfor dårlige melodier med gode tekster. Skal jeg bare høre på tekstene, kan jeg like så godt lese noe. Det jeg med dette prøver å si, er ikke at Happy Dagger har dårlige melodier. Det jeg prøver å si, er at de er at av de få banda som jeg hører på i første omgang på grunn av de gode tekstene deres. Jeg var ikke hundre prosent overbevist etter førsteplata deres, Songs of Shame, men så kom Bittarheden, og jeg falt litt. Kanskje bare fordi jeg syns det er enklere å legge merke til at tekstene er gode når de tross alt er på norsk. Når de er på engelsk, blir stemmen for meg ofte bare en del av instrumentene. Og dette blei en veldig lang parantes når det egentlig dreier seg om en sang som taler for seg.)



Eg he sodde og grubla i lange tia
på mitt skakkjøyrde liv og mine falske motiva
Bag kver einaste setning
eg prøve å skriva
e der alltid bagtanka og falske motiva

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Om eg bebreide meg sjøl, så blir eg bedre likt
Det fer deg te å tru at eg he gode sjølinnsikt
Men du forstende det vel nå?
Du he'kje någe å ta meg på
For alle syndan eg he gjort he eg allerede innrømt

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Og eg synge melankolske sanga om dei mørke tingan
Om Gud og om Satan, alkohol og om jenta
Men du sko bare ha visst
kanskje eg ikkje e så veldig trist
men at eg faktisk bare e ein store egoist

Så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa
Eg tege meg ein dram og eg håbe det ska hjelpa
for nå he det blitt så vanskelig å leva
så eg rabe opp ein sang og eg håbe det ska hjelpa

Eg syns det hjelpe lidegrann å raba opp ein sang
Eg syns det hjelpe lidegrann å ta ei lida dram
for nå he det blitt et helvede å leva
så eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang
Ja, eg rabe opp ein sang som lette livets tunge gang

onsdag 18. mai 2011

Kristiania-bohemen

Til dere som holdt pusten av spenning på mine vegne: jeg kom ikke inn på Den norske filmskolen. Fikk brevet i dag. Jeg er så klart litt trist, fordi det hadde unektelig vært AWZUM og jeg følte jo at intervjuet gikk så bra og greier. Men jeg har uansett et intervju med Westerdals ganske snart, så... vi får se.

Poenget var at jeg ikke var udelt trist da jeg fikk greie på det, men liksom litt letta oppi det hele òg. Nå trenger jeg jo ikke lenger ta hensyn til dilemmaet kul skole versus kul by, for nå er jo kul skole strøket av lista for meg. Ikke sånn å forstå at Westerdals ikke er en kul skole, for all del, men det er mer det at Den norske filmskolen er enda kulere igjen.

Men. Jeg veit ikke om det er dette jeg egentlig vil, da. Du veit, jeg er en klassisk forvirra tjueénåring som leiter etter ei mening med livet, og jeg veit ikke om den meninga ligger i tekst og skribent-linja (med ei tilhørende årsavgift på over seksti tusen). Og jeg veit hva dere tenker:

LOL KRISTINE ER SÅ SYKT FAIL NÅ KOMMER BARE WESTERDALS TIL Å GOOGLE HENNE FØR INTERVJUET OG SÅ FINNER DE DETTE OG SÅ KOMMER DE TIL Å BARE NEI HUN KOMMER I VÆFFAL IKKE INN HER NÅR HUN IKKE HAR LYST TIL Å KOMME INN ENGANG.

Men jeg har jo lyst til å komme inn, da. Problemet er at jeg også har lyst til å skrive og jobbe og bli en levende bohemsk legende (yeah, right). Men vi får se, vi får se. Oslo blir det væffal, forhåpentligvis sammen med noen av de beste menneskene jeg veit om i ei skranglete pønkrønne som nesten ikke har husleie i det hele tatt. Det er bare om å gjøre å finne den perfekte rønna.

mandag 16. mai 2011

Opprinnelig var planen å legge ut om mitt bedrøvelige kjærlighetsliv, men ved å faktisk skrive ned alle problema mine i tur og orden, innså jeg at det vel egentlig ikke er det som er kjerna. Altså, det er jo ingen hemmelighet at jeg er særdeles angsty når det kommer til forhold og, y'know, intimitet, men det er bare en liten del av det.

Jeg veit ikke hva det er, men jeg har aldri vært sammenhengende glad i flere uker av gangen siden... jeg veit ikke, jeg var elleve eller noe sånt. Det er ikke sånn å forstå at jeg alltid er emo, for det er jeg jo ikke. Faktisk er jeg mesteparten av tida sånn i helt OK humør, og igrunn egentlig ganske blid, ganske ofte. Men jeg trur det i hovedsak er fordi jeg er distrahert. Når jeg gjør ting med andre, får jeg andre ting å fokusere på annet enn alt dritet oppi huet mitt som begynner å kverne med én gang jeg kommer for meg sjøl igjen. Jeg merker det så tydelig nå som det er ferie. Jeg MÅ virkelig ha et gjøremål som involerer å gå ut av døra og møte andre mennesker for at ikke dagen min skal bli borte. I dag, for eksempel, har jeg lagd middag og hengt de reine klærne mine på plass i klesskapet. Det er det. Resten av tida har jeg ligget helt stille i senga mi. Gårsdagen var likedan, bare at da rydda jeg ikke klærne på plass. Og det gir seg liksom ikke heller. Jada, jeg kan ha oppsvingperioder, men igjen, de går stort sett over igjen når jeg blir aleine. Men jeg vil jo ikke finne på noe hele tida heller, for da får jeg jo ikke tid til de tinga jeg bare får gjort når jeg er aleine. Sånn, skrive, lese type ting. For i steden for å gjøre sånne ting som jeg veit at strengt tatt kan distrahere meg, blir jeg bare liggende og ikke orke noen ting.

Jeg veit ikke. Jeg veit virkelig ikke.

søndag 15. mai 2011

Et paradoks

(Ååååh, Blogspot var nede i en periode og da blei kommentarene jeg fikk i den perioden borte vekk! Det er trist, syns jeg.)

(Og oh, jeg ralla i vei om alle problema mine så anonymt jeg kunne på et forum i stad - skifta til og med om fra mitt ellers så radikale bokmål til mer konservativt riksmål så ingen skulle ta linken - og jeg har fått sånn fem kommentarer av folk som ber meg komme meg til psykolog. Sier ikke dette her for å skryte eller noe, altså, sjøl om jeg til tider tenker at det eneste jeg sikkert lider av, er en variant av dette. Uansett hadde jeg aldri i verden turt å snakke med en psykolog likevel.)

Men ja! Nå er vi ferdige med parantesene, og beveger oss heller over til innleggets kjerne, som er et paradoks jeg har tenkt på skikkelig mye og skikkelig lenge. Veit ikke, fikk bare en trang til å dele det. I sin tid sendte jeg det til og med inn til Illustrert vitenskap, uten at jeg fikk noe svar på det. Kanskje fordi det ikke var formulert som et spørsmål, i væffal ikke som et ordentlig spørsmål. Jeg veit ikke. Men anywayz:

Sant at i et språk har man et visst antall ord. Disse antall orda kan settes sammen på en viss måte i forskjellige typer setninger. Altså fins det også et visst antall type setninger. Disse setningene kan igjen settes sammen på forskjellige måter til å danne avsnitt. Og fordi det bare fins et visst antall ord, må det nødvendigvis bare finnes en viss antall måte å sette sammen setningene på òg. Med andre ord bør det bety at en gang i fjern, fjern framtid, ville alle bøker være skrevet.

Det samme gjelder musikk. Det fins bare et visst antall toner. Disse kan settes sammen på forskjellige måter, men en eller annen gang vil alle de forskjellige kombinasjonene være brukt opp.

MEN. Menneskers fantasi og kreativitet er endeløs. Er den ikke? Den er jo det?

Så: er det da mulig at en gang i fjern, fjern framtid vil alle bøker være skrevet og alle sanger komponert? I følge sannsynlighetsteorien bør det jo tilsi det. MEN ÅSSEN KAN DET VÆRE MULIG AAAHFLSGFYDGA. Jeg kan liksom ikke se for meg ei framtid der det... går an, da. For hvorfor har det i så fall ikke skjedd før, liksom. Vi har jo skrevet og lagd musikk ganske lenge? Hvis da ikke det vi lager i dag er plagiat av noe som blei lagd for eksempel i steinalderen, for det er det jo ingen som kan bekrefte uansett?

Jeg blir litt gal, men det er liksom litt gøy og. Og - sukk! - tenk om noen ordentlige vitenskapsmenn eller matematikere faktisk ville lest og kommentert dette her!

torsdag 12. mai 2011

Sett og hørt i klasserommet

Sanna har vært veldig flink og skrevet ned spontane visdomsord som har kommet fram i ulike sammenhenger i klasserommet. Disse har i tur blitt sendt rundt på mail til alle i klassen, og jeg tør påstå at til og med ikke folk som kjenner oss personlig, kan være enig i at vi er ganske geniale med ord, altså. Men vi går vel kanskje ikke forfatterstudiet for ingenting heller:



Marta (etter å ha vært på Kroavalg kvelden i forveien): "Jeg våknet i dag morges og innså at jeg var blitt scenograf."

Gunnstein Bakke (om at man ofte tenker på tall eller farger i forbindelse med steder): "Det stedet jeg kommer fra heter Grendli og har postnummer 4681, men så bytta de til 4247, og det syns jeg fremdeles er helt forferdelig... og veldig usmakelig."

Rikke (om sjangerbetegnelser): "Hvis du skal skrive dikt, så kan du liksom ikke skrive en svær roman, da... for da er det liksom ikke dikt."

Rikke (om filmen "I rosens navn"): "Hvis dere kjeder dere veldig en kveld og nesten er litt sånn... suicidal, så kan dere se den her."

Kyrre Andreassen (om at det er en dverg som er bartender i en av Ingrids tekster): "Neida, jeg er ikke imot det, det er fint at dverger kan være bartendere."

Rikke (om Marits tekst fra gårdsmiljøet på attenhundretallet): "Nei, altså, det at hun går barføtt... Altså, store folk gjør jo sikkert også det, da, men... ja... de hadde kanskje ikke så høye krav til hva som var gøy på den tida."

Kyrre Andreassen (om norske menn): "Ja, nei asså, norske menn er en trist rase, for drømmedama til norske menn er Dorthe Skappel."

Kristine (det vil si yours truly) (om Lindas tekst): "Jeg føler meg liksom litt depressiv i positiv forstand når jeg leser det."

Kyrre Andreassen (om "What's Eating Gilbert Grape"): "Det er akkurat som det der 'hva er det med Gilbert Grape.' Jeg skjønte egentlig ikke hva det var med Gilbert Grape, han hadde stor mor, og Leonardo DiCaprio var ikke helt tam, han heller."

Marit (om at hun blei skremt av NRK-serien "Ansur"): "Ja, men jeg mener, jeg har alltid vært redd for svartedauden."

Marit (om Finnmark): "Ja, men det er liksom der folket bor!"

Rune Christansen (etter at vi har sittet førti minutter og venta på at alle skal bli ferdige med å printe og kopiere så vi kan begynne timen. Noen spør om de kan hente en kaffe så lenge): "Ja, gjør gjerne det, så kan jeg gå og hente wienerbrødet mitt hjemme."

Bjørn Esben Almaas (illustrerer forholdet mellom protagonist og antagonist i film): "Altså, man kan gå til veldig drastiske skritt når man har lyst på frukt."

Marit (om Anne Oterholms "Tilfeldigvis begjær"): "Jeg syns de ødelegger konseptet handle-mat-på-nærbutikken... det burde vært litt finere, da."

Kyrre Andreassen (om forfatterøkonomi): "Det er et simpelt honorar for det å komme inn som en klovn og lese opp."

Håvard Syvertsen: "Jeg og Kyrre har planlagt en ny bok nå som heter 'Ut og stjæle sykler.'"
Kyrre Andreassen: "Ja, det er etter min selvbiografi 'Min kam.'"
Håvard (med handa på hodet til Kyrre): "Ja, det blir en kort bok."
Kyrre: "Ja, haikudikt, faktisk."

Rikke (om at man bør lese Roman Jakobson til eksamen): "Det kommer litt som jul'kvelden på kjerringa, på en måte, hvis du ikke har lest den."

Kyrre Andreassen (om sentimentalitet): "Sentimentalitet er når livet er tungt, og så setter man på en film med Hugh Grant for å føle noe."

Kyrre Andreassen (om melankoli): "Nei, melankolsk er sånn, 'NÅ VAR DET GODT Å VÆRRA TRIST!'"



Hahaha. Så fin klasse og forelesere.

onsdag 11. mai 2011

... In which jeg prøver å virke kultivert

Lol, ass. Jeg har ikke hatt sommerferie så innmari lenge, så det er kanskje bare derfor jeg ikke lenger husker hva det å ha denne "fritida" folka snakker om innebærer. Er så lenge siden det var en del av vokabularet mitt. Nå har vi jo hatt intet mindre enn to avslutningsfester, i går og i overigår, og jeg skal se om jeg orker å drasse den lett fyllesjuke ræva mi til fest nummer tre i kveld. Ikke at jeg har penger til mer drikke, men ja. Og det er jo på ingen måte det at jeg kjeder meg, det er vel heller det at nå har jeg plutselig mulighet og tid til å gjøre alt det jeg ikke har gjort før med god samvittighet, og så bare blir jeg apatisk av alle valga jeg har. Nå har jeg klipt litt på en kommende musikkvideo med The Dickheads, og snart skal jeg lage mat. Men først skal jeg vise dere noe fint.

Jeg har endelig blitt flinkere til å faktisk kjøpe CD'er igjen, og da får jeg jo se så mange fine platecovere! Og plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville vise dere noen av de fineste jeg veit om. Snill som jeg, har jeg lagt ved en av yndlingssangene mine fra albummet i tillegg.

Hvorfor slutta jeg egentlig å skrive denne typen blogginnlegg, forresten? For et par år siden var jo listebaserte innlegg det eneste jeg la ut. Oh well. Her er albumcovera i ingen spesiell rekkefølge (ikke alfabetisk engang!):

Sigur Rós - Takk...

Denne er rett og slett fantastisk vakker, og så greier den veldig godt å fange essensen av musikken til Sigur Rós, og spesielt musikken på akkurat Takk...-albummet (som forøvrig er yndlingsalbummet mitt av dem). Noe nostalgisk, noe melankolsk, noe inderlig nydelig... og så er sjølve CD'en i noe som ligner på resirkulert papir med det svarte trykt på. Noe hjemmelaga ved det, på samme måte som Sigur Rós ofte bruker leikeinstrumenter eller helt dagligdagse gjenstander til å skape den himmelske musikken sin.

Her, ta for eksempel Sæglópur, sjøl om jeg kunne ha gitt dere en hvilken som helst sang, egentlig. Umulig å velge en favoritt fra dette mesterverket:





Bat For Lashes - Two Suns

Bortsett fra at jeg på ingen måte liker fonten, eller hva jeg skal kalle det, som hun har skrevet navnet sitt med - det passer liksom ikke inn til coveret forøvrig overhodet - er dette virkelig fabelaktig. Jeg kan jo ikke en dritt om billedkunst og komposisjon og sånn, så jeg klarer ikke helt å forklare det annet enn at fargene er nydelige sammen, og så får jeg en sånn hindu-psykedelia-verdensrommet-althengersammen følelse av det hele, og det er en veldig god ting, det. Og så er hun jo utrolig pen sjøl og.

Det er jo sikkert litt lite innovativt å legge til Daniel nederst her, men det er jo ikke til å komme ifra at det er en nydelig sang (som jeg vel å merke brukte litt tid på å like, men hey, jeg lover at den vokser fra gang til gang):





Blue Sky Black Death - Third Party

Holga? Engangskamera? Mobilkamera med sinnssyk photoshopping etterpå? Hva det abstrakte albumcoveret til yndlingsplata mi av BSBD er tatt med, eller for den saks skyld forestiller, er ikke greit å si. Det er et gjerde der, og så noe snø? Noe som lyser er det væffal. Kanskje eksploderer, til og med? Men det er så fine farger, og minner meg om de bildene jeg tar sjøl som blir kjempefine ved et uhell. Bare at jeg sjelden får dem så fine, da. Dette er rett og slett bare deilig å se på.

Jeg har lasta opp Carl Sagan på bloggen min før, men fyyyyy faen, den sangen er fantastisk, da:





Blue Sky Black Death - Noir

Det er en viss nostalgi her og, men der jeg føler meg på slutten av attenhundretallet i forhold til Sigur Rós, er dette snakk om seksti-søtti-åra, eller kanskje femti-åra, til og med. Det er vel noe med kjolen og håret til hun som står nærmest, og at det ser ut som om hun tar bilde med et veldig gammalt kamera som gjør det, pluss selvfølgelig det at sjølve coveret ser jo òg ut som om det er tatt med et gammalt kamera. Og noe som minner vagt om stjerner helt øverst? Et nydelig cover, og et nydelig album i det hele tatt.

Jeg har ikke hørt like mye på Noir som Third Party, så jeg greier ikke helt å skille sangene fra hverandre ennå, men på mange måter føler jeg at enkeltsangene ikke er så viktige i akkurat Noir-sammenheng, for de passer så fint sammen, og er så fint plassert etter hverandre, at jeg nesten ikke legger merke til at sangen bytter engang. Hele CD'en er bare én eneste lang, fantastisk sang, føler jeg. Så nå bare tar jeg en random sang fra albummet og veit at den er nydelig:





Nightlands - Forget the Mantra

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er heeeelt sikker på om dette er en slags alternativ utgave av Forget the Mantra-CD'en eller om det er EP'en til 300 Clouds eller hva det er for noe, men at det er et eller annet albumcover som har med 300 Clouds å gjøre og er av Nightlands, det veit jeg. Så ta den lille underoverskrifta her med ei klype salt, okei? Uansett er dette bare ufattelig pent. Ikke minst passer den så godt til stemninga i 300 Clouds, for hver gang jeg hører på den, blir jeg tatt med til et harmonisk fantasiland, kanskje plassert i nærheten av Afrika, og det er herlig. Som med Two Suns til Bat For Lashes, får jeg en slags trip-følelse her, men det er bare positivt. Til evigheten og forbi eller noe sånt. Helt nydelig.

Selvfølgelig skal dere få 300 Clouds, sjøl om jeg trur jeg har posta den her før. Den er bare... episk. Ja. Episk. Ikke som i "OMG AWESOME :D" men som i faktisk episk. Eller, ikke som i fortellende heller, men... faen da, bare hør på sangen:





... og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt veldig lenge, men det er disse jeg veit om sånn med én gang som jeg umiddelbart tenker på når jeg skal se for meg pene albumcovre.

Jeg er i hovedsak glad om dagen, og det er jo veldig fint. Så derfor skal jeg gå og gjøre flere ting som gjør meg glad nuh. ❤

tirsdag 10. mai 2011

Hurra!

Jeg leverte noe jeg trur var et godt intervju med Filmskolen på lørdag, og i dag fikk jeg vite at jeg bestod eksamen! Nå skal livet mitt fram til 15. juni være sånn her:

fredag 6. mai 2011

Uff

Dette gruer jeg meg til:

- intervju med Den norske filmskolen på lørdag
- eksamen på mandag eller tirsdag, jeg er helt ærlig ikke sikker, med mindre noen kan forklare meg om "mandag 10. mai" vil si mandag eller 10. mai

Og det er jo ikke så mye, det, det gjelder jo bare framtida mi, og så er det andre ting, som at - haha, dette høres så teit og barnslig og fjortiz og whinete ut at jeg ikke vil skrive det her engang, men så gjør jeg det visst likevel - Twitter-kontoen min sannsynligvis har blitt hacka og Twitter åpenbart ikke skjønner hva jeg mener når jeg forklarer dem problemet, og og og og og hvor skal jeg ellers gå når jeg føler at jeg må si noe, men ikke vil at noen skal svare sånn direkte, jeg kan jo ikke bare gå på balkongen og rope heller? Og så er det dette andre, dette not-blog-material, som føkker opp hodet mitt, og folk som ikke har trua på meg og ymse rør. Ikke finner jeg pensumbøkene mine heller, og det begynner jo å haste litt, da. Hybelen min flyter over av matrester og søppel, og jeg ligger bare i senga med puta over huet og spiser kokesjokolade.

"Selvmordet er barnsligheten i sin ytterste konsekvens" - Stig Sæterbakken.

Edit: JA, jeg er veldig føkkings klar over at veldig mange andre har myyyye større problemer enn meg, og at jeg er et bortskjemt barn av kapitalismen som egentlig bare har godt av det. JEG HAR SKJØNT DET, OKEI.

torsdag 5. mai 2011

Inger Christensen - Alfabet

(dessverre tatt ut av kontekst, men sjøl om jeg har veldig lyst, er det liksom likevel ikke aktuelt å gjengi ei hel diktsamling på bloggen min.)

snøen
er slett ikke snø
når det snør
midt i juni

snøen har
slett ikke falt ned
fra himmelen
i juni

snøen har
selv steget opp
og blomstret
i juni

som epler
aprikoser
kastanjer
i juni

forville seg
i den ekte snøen
som er snøen i juni
med blomster og frø

når man aldri skal dø