Dager, tid, livet

Jeg er mer fraværende enn jeg vil være, både på bloggen og forøvrig. Hver eneste dag våkner jeg med en følelse av å henge bakpå, å være på etterskudd, å bare så vidt ha hodet over vannet. Jeg føler jeg bør vie mer oppmerksomhet til alle aspekter ved livet mitt, og i et forsøk på det, ender jeg opp med å forsømme alt litt. Foreldra mine klarer ikke helt å forstå åssen det kan være så mye på gang i livet mitt når jeg ikke engang har jobb, men en ADHD-hjerne står aldri stille, ikke engang med medisiner. 

Jeg har klipt meg. Det er egentlig lenge siden allerede, omkring halvannen måned siden, og om noen dager skal jeg faktisk tilbake igjen for en touch-up fordi klippen er i ferd med å bli for lang, fargen for blass. Men sånn så hvert fall sveisen ut da den var ny:

Om kort tid skal jeg på siste kurskveld med Bjarte Breiteig. Dere veit, det kurset jeg fikk sponsa av Nav. Det har faktisk gått over all forventning. Bjarte Breiteig er selvfølgelig like dyktig som han var da jeg hadde ham som gjestelærer i Tromsø, men også de andre kursdeltagerne har vist seg å være usedvanlig skarpe og kompetente lesere. Jeg har endt opp med å få enda mer ut av kurset enn jeg hadde håpa på, og jeg føler meg faktisk ganske så… inspirert? Til å jobbe med tekstene mine igjen? Til å prøve på nytt? Selv om all rosen jeg får på kurset helt ærlig sender tankene mine, nok en gang, i disse baner. Hvis jeg er så flink som alle skal ha det til, hvorfor radiostillheten når jeg sender tekstene mine til alle Norges forlag? På et vis en trøst i å vite at heller ikke de andre kursdeltagerne ser ut til å skjønne hvorfor. Har snakka litt med Susanne derfra de siste ukene, og det har vært veldig digg å kunne lette litt på trykket til noen som forstår. Jeg blir jo litt konspiratorisk og tenker at det hele sikkert handler om meg som person, at jeg ikke har det rette trynet, den rette personligheten, den rette karismaen. Kanskje handler det mest av alt om timing, hell og lykke. Noe som også er frustrerende, for i så fall er det jo ikke noe jeg kan gjøre. 

Kanskje annet enn å prøve igjen.

Med andre ord er jeg i disse dager i gang med å søke på litterär gestaltning i Göteborg, noe som er én av grunnene til at jeg har vært litt fraværende. Jeg veit ikke hva som er verst; å komme inn eller å ikke komme inn. Umiddelbart tenker jeg førstnevnte. For i så fall må jeg flytte til Göteborg. Jeg trur jeg kan like Göteborg veldig godt, men jeg vil jo egentlig ikke flytte fra verken leiligheten min, naboene mine, vennene mine eller Oslo. Det er så mye som må ordnes, så mye som må forandres på, så mye angst knytta opp mot det. Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og i første omgang må jeg bare få ferdig søknaden min. Så kan jeg ta bekymringene mine etter hvert, om det viser seg at jeg har bruk for dem.

Og i morra skal jeg ha et veldig spennende møte med noen jeg kanskje skal starte skrivepodcast med. Det er skummelt og gøy. ADHD-hjernen min er kjempegira på å starte opp nye prosjekter, utforske nye greier, kaste meg ut i alt som er morsomt. Asperger-hjernen min vil holde fast på det vante, vil bli der jeg allerede er, er redd for det ukjente. Det er en evig drakamp, og i midten står jeg og er redd, gira, frustrert og sliten. Men det er gøy å møte noen som tilsynelatende er like engasjert som meg. Veldig ofte er jeg den mest engasjerte i enhver relasjon, har så lyst til å starte noe, brenner lyset i begge ender, og så lar andre seg blende av engasjementet mitt, men når det virkelig gjelder, får de kalde føtter og trekker seg unna, og jeg står igjen, like skuffa hver gang. Jeg føler jeg er Belinda Lindsey, og jeg har møtt utrolig mange utgaver av Tanya McQuoid opp gjennom.

Jeg veit ikke helt. Men det gjør jeg jo igrunn aldri.

Throwback Thursday: Aloha verden – femtende kapittel

Usannsynlig hippe besteforeldre og usannsynlig innvikla drama. Det er tid for Aloha verden. Klikk her for tidligere kapitler.

Det virket ikke så langt som det egentlig var. Pernille var jo der og vi hadde masse å fortelle hverandre. Det er jo begrenset hva vi kan få fortalt hverandre over telefon.
   ”Nå skal vi av!” sa Pernille, like blid og glad som jeg kunne huske henne.
   Vi tok koffertene våre og steg av toget.
   Det var ikke vanskelig å legge merke til bestemoren og bestefaren til Pernille. Det var i allefall tydelig at det gode humøret lå til slekta, for både de og Pernille var hyggelige og alltid å se med et smil om munnen og det smittet over på klesstilen. Nå stod bestemoren og vinket til oss med lilla kjole og en merkelig, men glad, kreasjon av en lilla hatt.
   ”Pernille! Hei!” ropte hun og da hun fikk øye på meg, sa hun: ”Hei, Victoria! Så koselig at du også ble med! Jeg hørte at du har flyttet, hvordan liker du deg på det nye stedet?”
   ”Det er vel ok”, sa jeg og trakk på skuldrene da vi kom helt bort til dem.
   ”Noen kjekke gutter der, eller?” spurte bestemoren til Pernille og dultet meg i siden.
   ”Nei, dem er det heller dårlig med”, sa jeg. Men ikke her, la jeg til inni meg.
   ”Kom igjen! Vi har nettopp pusset opp huset, dere er vel spent på hvordan det ser ut?” spurte bestefaren hennes og vi fulgte etter ham ut av togstasjonen og inn i hans store stolthet, nemlig den gamle veteranbilen hans.
   ”Så god som ny!” sa han da vi satte oss inn og han tok plass bak rattet.
   Det var omtrent en times kjøring fra togstasjonen og inn til besteforeldrenes hus.
   Jeg har aldri vært i huset deres i Ålesund før, har bare hilst på dem når de har vært hjemme hos Pernille, men jeg var sikker på at huset deres ikke så sånn ut før i det hele tatt. I allefall fikk jeg helt sjokk når jeg kom inn.
   Det var det stiligste huset jeg noen gang hadde sett! Ikke et sånn typisk besteforelderhus, akkurat.
   Pernille ble også helt sjokkert.
   ”Å, gubbanoa!” utbrøt hun og jeg lo litt fordi hun hadde sin helt egne spesielle måte å si det på.
   Huset var topp moderne og helt hvitt. Minnet litt om den bygningen vi var i når vi møtte Wendy, stylisten, og Sid fikk rosa hår og Roger fikk blondt, bortsett fra at i tilegg til å være stilig, var det også hjemmekoselig her. Jeg følte meg velkommen i motsetning til hva jeg hadde gjort den dagen i D.C.
   ”Liker dere det?” spurte bestemoren, og alt Pernille og jeg greide å gjøre, var å nikke. Bestemoren smilte stolt da hun så det.
   ”Er dere sultne? Vi kan sikkert varme en pizza eller noe”, sa bestefaren.
   ”Ok”, fikk jeg så vidt fram. Jeg var fortsatt nærmest forhekset av huset.
   Bestemoren og bestefaren til Pernille har alltid vært moderne og ungdommelige, men noe sånt? Nei, det hadde jeg ikke engang ventet av dem.
   ”Wow!” ropte plutselig Pernille. Jeg fulgte blikket hennes og så at øynene hennes hvilte på en gigantisk plasma-tv, enda større enn den som Giovanni hadde hatt og jeg lover deg, den som Giovanni hadde hatt, den var stor, den.
   ”Biljardbord!” utbrøt jeg idet jeg fikk øye på et stilig biljardbord i blått og stålgrått.
   ”He, he, he!” lo bestefaren og kom til syne i døråpningen, ”det gamle huset vårt ble så kjedelig så vi tenkte at dette ville gjøre susen. Dere vet, vi er ikke som alle andre oldinger!”
   ”Kan vi prøve biljardbordet?” lurte Pernille på.
   ”Prøv i vei! Det er der for å brukes!” lo bestefaren.
   Jeg ble med Pernille for å spille biljard, men vi kom ikke så veldig langt, for bestemoren ropte innenfra kjøkkenet: ”Maten er klar!”
   Pernille og jeg stormet inn på kjøkkenet hvor vi så en stor, deilig pizza stå klar på kjøkkenbordet til oss. Det var en pizza med skinke og sjampinjong.
   Vi satte oss til bords og bestemoren skar pizzaen i biter som Pernille hev seg grådig over med en gang. Deretter slukte hun pizzaen med iver og lyst som om hun ikke hadde smakt mat på flere dager.
   Jeg tok et pizzastykke jeg også og jeg pelte av skinkestykkene. Jeg hadde ikke glemt løftet mitt på McDonald’s-restauranten den dagen.
   ”Eh… Stan? Var det ikke du som elsket skinke og sjampinjongpizzaer før?” spurte Pernille en smule forvirret. Hun hadde pizza i hele ansiktet.
   ”Før, ja. Før er ikke nå”, svarte jeg og spiste pizzaen min uten skinke.
   ”Ikke snakk sånn, a’. Hvorfor tar du av skinka?” spurte Pernille.
   ”Fordi jeg har tatt til fornuft”, svarte jeg og smilte inni meg.
   ”Åssen da?” ville Pernille vite. Jeg smilte og sa: ”Jeg har blitt vegetarianer!”
   ”Hæ?” utbrøt Pernille og satte en pizzabit i halsen. Hun hostet og hostet og etter hvert sa hun: ”Men du trenger jo kjøtt! Tenk på alt det du ikke får i deg som kroppen trenger!”
   ”Ser jeg sjuk ut, kanskje?” sa jeg og Pernille ristet på hodet og sa: ”Nei, men du veit jo det at hvis du fortsetter sånn, kan du…”
   ”Pernille, da! Vil jenta leve i new age-stil, så la henne gjøre det, da! Det er hennes liv!” avbrøt bestefaren hennes og smilte oppmuntrende til meg.
   ”Ja, ja, men jeg skjønner allikevel ikke hvorfor du gjør det”, sa Pernille surt og spiste mer pizza.
   Da vi var ferdige med å spise, foreslo bestemoren at vi gikk opp på rommet vårt for å pakke ut. Pernille og jeg gjorde det.
   Vi skulle dele rom, men det gjorde ingen verdens ting, jeg likte å dele rom med Pernille, jeg. Mens alle de andre hadde lagt seg, kunne vi ligge og skravle til langt på natt.
   Besteforeldrene til Pernille visste jo ikke at jeg også kom, så de hadde ikke satt fram noen ekstra seng. Jeg visste jo det, derfor hadde jeg på forhånd tatt med madrass, dyne og pute så jeg kunne sove på gulvet.
   ”Oi, dette kan ta sin tid å rydde bort!” sa Pernille da hun åpnet kofferten sin. Jeg tenkte at det var ganske utrolig at hun hadde fått med seg så utrolig mye klær.
   Pernille tok noen gensere og bukser og hang dem på plass i skapet som allerede hadde kleshengere.
   ”Ok, da tar jeg høyre halvdel av skapet og så tar du venstre, greit?” spurte Pernille.
   ”Ja, jøss, greit for meg!” sa jeg.
   Da jeg åpnet min egen koffert og så at den bare inneholdt de fineste klærne mine, tenkte jeg på grunnen til at jeg i det hele tatt hadde blitt med. Hm. Tobias hadde sagt at Ole var naboen til tanten hans, men hvem var tanten til Tobias? Kanskje Pernille visste det. Hun hadde tross alt vært her en del ganger før.
   ”Pernille, kjenner du ei som har en nevø som heter Tobias?” lurte jeg på.
   ”Ja, da. Hun bor i sentrum”, svarte Pernille og jeg ble lettet. Heldigvis kjente hun henne!
   ”Hvordan det?” lurte Pernille på.
   ”Jo, Tobias går i klassen min, jeg mener, gikk i klassen min, han har flyttet nå, og han fortalte om tanta si…”
   ”Tobias? Gikk i klassen din? Tror ikke det, nei! Han Tobias jeg kjenner er to år!” sa Pernille.
   ”Å. Ok”, sa jeg og greide ikke la være å høres skuffet ut. Pernille merket det, kom bort til meg og sa: ”Er dette veldig viktig for deg?” Jeg nikket og Pernille sa: ”Greit, jeg kan godt hjelpe deg å finne henne. Det er nok bare å spørre rundt.”
   ”Vil du det? Takk skal du ha!” sa jeg og mente det oppriktig.
   Da vi hadde ryddet på plass alt som var, var vi så slitne at vi likeså godt gikk og la oss.
   Vi sov helt til ettermiddagen dagen etter. Da vi våknet, var vi alene. Først lurte jeg på hvorfor, men da vi gikk ned i etasjen under, så vi en lapp hvor det lå noen penger og på lappen stod det: ”Hei! Bestefar og jeg er en tur i byen i dag! Kom etter om dere vil, ta pengene og stikk en tur til sentrum og kos dere litt! – Bestemor”
   ”Kult!” sa jeg og tok pengene, men Pernille så litt lei seg ut. Jeg spurte hvorfor og hun svarte: ”Du må ikke tro at det bare er gøy å ha såpass unge og kule besteforeldre, for det er det ikke. De er jo som tenåringer, jo, skal bare ha det gøy hele tida og bryr seg ikke om meg, det er derfor jeg ikke liker å være her, jeg er bestandig aleine”.
   Jeg hadde ikke tenkt på det sånn før. Det eneste jeg hadde tenkt, var at Pernille var heldig som hadde så ungdommelige og sporty besteforeldre.
   ”Skal vi stikke til sentrum eller vil du heller være her?” spurte Pernille. Jeg så ut. Været var perfekt. Ikke en sky på himmelen og det så ganske varmt ut til å være 10. oktober, så jeg besluttet at jeg ville ta turen ut.
   ”Jeg vil til byen, jeg!” sa jeg. Pernille smilte og sa: ”Ok!” og så gikk vi for å ta på oss skoene.
   ”Har du de der fortsatt? Skjønner ikke at du gidder!” lo Pernille da hun så at jeg fortsatt gikk med de velbrukte basketskoene mine.
   ”De er yndlingsskoa mine!” protesterte jeg og Pernille smilte og sa: ”Du burde bli litt mer trendy, kjøpe moteriktige klær, for ikke å nevne sko, for en gangs skyld! Dette er det vi gjør: I dag ser vi oss om etter sko av nyeste mote til deg!”
   ”Nei!” utbrøt jeg forferdet.
   ”Jo!” sa Pernille og lo. Hun skjønte ikke at jeg faktisk elsket skoene mine som om de var av gull, derfor fortsatte hun: ”Du kan ikke gå rundt med de der, de er jo fra 80-tallet eller noe sånt, jeg mener…”
   ”Nei!” avbrøt jeg, ”jeg vil virkelig ikke ha nye sko! De kan være så 80-talls de bare vil, det er disse jeg vil ha!”
   ”Hallo! Det fins ikke noe mer harry enn å gå med basketsko!” flirte Pernille.
   ”Samma det! Jeg vil ikke ha nye!” sa jeg og det var først da at Pernille oppdaget at jeg faktisk var sint, så hun satte opp en sur mine og sa: ”Ja vel, da!”
   Pernilles sure humør var som forduftet idet vi trådde over dørterskelen. Det er kanskje det jeg liker aller best ved henne, humøret hennes. Jeg tror ikke hun klarer å være sur i mer enn to sekunder av gangen.
   Hele den dagen trasket jeg rundt og rundt i Ålesund og håpet å få se Ole, men uten hell. Ålesund var jo dessuten en stor by og det var temmelig naivt å gå rundt og bare håpe på å se mine drømmers gutt.
   Da vi dro hjem til besteforeldrene sitt hus, kom jeg på noe. Hvis Pernille virkelig hadde tegnet Ole, måtte hun jo ha sett etter ham, hun kunne vel ikke ha tegnet ham uten å ha sett ham? Og hvis Ole hadde stått modell for mesterverket hennes, måtte det jo bety at hun kjente Ole, i allefall visste hvem han var, derfor, mens vi slanget oss i den digre sofaen i jukseskinn i stua til besteforeldrene, nevnte jeg tilfeldigvis Ole.
   ”Kjenner du noen som heter Ole, Pernille?” spurte jeg.
   ”Ole? Neeei”. Hun dro litt på det.
   ”Sikker på det, a’? For det er vel temmelig vanskelig å tegne noen uten å kjenne personen…”, sa jeg. Dette fikk Pernille til å stirre storøyd på meg og utbryte: ”Hvem har fortalt deg at han på tegningen het Ole?”
   ”Tobias, han jeg fortalte deg om i stad, han som gikk i klassen min”, svarte jeg. Da Pernille bare stirret tilbake, tok jeg ordet: ”Hvor har du ham fra? Hvordan kjenner du ham? Og hvorfor i alle dager løy du da du sa at du ikke kjente ham?”
   ”Løy? Du snakker om lyving? Ikke si at du ikke løy for meg da du i virkeligheten var i USA! Da sa du at du hadde drømt om tidsforskjeller!” ropte Pernille bestyrtet.
   ”Jeg hadde en grunn, og vil du vite den? Jeg tenkte at du ville tro jeg var en dårlig venninne som ikke hadde fortalt deg noe så viktig som at jeg hadde dratt til USA! Så, det var min grunn, hva er din?” spurte jeg utfordrende. Pernille prøvde å vinne tid og sa: ”Dårlig venninne for ikke å ha fortalt meg noe sånt? Og er det å lyve bedre, altså, da?”
   ”Hva er din grunn?” gjentok jeg.
   ”Svar meg!” freste Pernille.
   ”Hvis du svarer meg først, så”, sa jeg. Pernille sukket og sa: ”Da jeg tegna Ole til deg, var vi sammen, men jeg ville ikke si det til deg, for jeg visste at du ville bli sjalu hvis du fikk vite at han hadde kjæreste og siden den kjæresten altså var meg, var jeg redd det ville ødelegge vennskapet vårt! Men jeg sverger, vi er ikke sammen nå mer!”
   Jeg var helt paff. Noe sånt hadde jeg aldri ventet.
   Pernille måtte ha sett hvordan jeg reagerte og la til: ”Æresord!”
   ”Ja, ja, det er ikke det at jeg ikke tror at det er slutt, men hvorfor i alle dager fortalte du meg det bare ikke som det var? Da ville jeg på forhånd visst at han var opptatt og jeg hadde sluppet å bli forelsket i ham også! Dessuten, hadde jeg blitt forelsket i ham for det, hadde jeg i allefall hatt et håp fordi jeg visste han var ekte i stedet for å gå rundt og være helt fortapt i en tegning!” ropte jeg.
   ”U-unnskyld…” stammet Pernille.
   ”Håper du mener det også!” sa jeg og gikk opp på rommet mitt.
   Ok, jeg var kanskje litt vel hard mot Pernille, men det var tross alt ganske dårlig gjort. Tenk så lenge jeg faktisk hadde gått rundt og trodd at jeg var håpløst forelsket i en tegning! Det hadde faktisk gjort meg veldig ille til mote, det, fordi å gå rundt og være forelsket i en det ikke er håp om å få uansett, det er fælt, det, det er jeg den første til å skrive under på!
   Pernille lot meg være i fred resten av ettermiddagen og mens hun bedrev tiden nede i stuen, tok jeg fram boka jeg leste på og fortapte meg i den en liten stund, før jeg kom på noe glupt: Ringe til klikken! Sid og Tobias visste om Ole og hvis jeg fortalte dette til dem, kom de sikkert til å syntes det var interessant!

   Oppspilt grep jeg mobilen min som lå på gulvet ved siden av madrassen min og begynte å lete nedover telefonlista mi etter nummeret til en av dem eller helst begge. Hjertet mitt sank mens jeg bladde og da jeg var på toppen av lista igjen uten å ha funnet nummeret dems, bannet jeg høyt. Veldig høyt, så jeg håper besteforeldrene til Pernille ikke hadde kommet hjem da.
   Hvorfor i alle dager kunne jeg ikke i det minste ha fått nummeret deres? Jeg løp rundt og rundt på rommet vårt fordi jeg var så sint og prøvde av alle krefter å la være å skrike høyt.

Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.

Februar 2023

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Hyttetur med Trine, Hannah, Siri og Elise (og før det et veldig trivelig hyttemøte på Barcode Street Food).

(Foto: Trine)

Innkjøp: Det eneste var et par sokker på Europris, haha, etter at Vibeke klarte å overtale meg til å bruke hele ti kroner på et nytt par i og med at de aller fleste sokkene mine er ekstremt hullete og jeg ikke klarer å kaste dem (det er en hel greie).

TV-serie: Etter gjentatte tips fra ulike hold om å se The Leftovers, ga jeg til slutt etter for trykket, og selv om jeg opplevde den som litt treig i starten, kom jeg skikkelig inn i det mot slutten av første sesong. Nå er det verdt å nevne at jeg er eksepsjonelt utålmodig når det gjelder TV-serier, og jeg blir gjerne litt demotivert når episodene varier i rundt en time hver når det ikke allerede fra første øyeblikk skjer nok av zany shit til å holde på oppmerksomheten min. Til gjengjeld ender jeg ofte opp med å syns at de langsomme seriene er de beste når jeg først investerer i dem. Jeg unnlot å se for eksempel Six Feet Under i mange år nettopp fordi jeg syntes den første episoden var så treig, men da jeg endelig satte meg ned for å se det ordentlig etter å ha flytta til Hauketo, viste det seg å være en av de beste seriene jeg noen gang hadde sett. Uansett, The Leftovers er skapt av blant andre Damon Lindelof, som sammen med J.J. Abrams og Jeffrey Lieber i sin tid skapte Lost, og The Leftovers har visse likheter med Lost, samtidig som det på meg virker som at serieskaperne har tatt med seg de elementene fra Lost som ikke funka og forbedra dem. For The Leftovers har noe av den samme mystikken, den samme spenninga, den samme urfrykten for det ukjente, men der Lost bare rota seg mer og mer bort i sitt eget plott (kanskje den egentlige grunnen til at serien fikk navnet Lost, hehe), avslører The Leftovers svara på hvert fall noen av gåtene vi introduseres for underveis, sånn at den holder på interessen vår. Man går tross alt overraskende fort lei av å bare bli mer og mer forvirra. Kort fortalt er premisset at noe som kanskje eller kanskje ikke er Bibelens the rapture inntreffer en dag i oktober 2011, og vi følger et knippe mennesker som tilhører de 98 prosentene som fortsatt er her. Jeg har i skrivende stund nettopp begynt på tredje og siste sesong, så jeg veit ennå ikke hvor mye mer som vil bli avslørt, eller hvor mye mer jeg vil at de skal avsløre, men foreløpig syns jeg serien klarer balansegangen mellom for mye og ikke nok godt. Pluss for musikk av Max Richter og en meget god hovedrolleprestasjon av Justin Theroux, som gjør en ekstremt annerledes rolletolkning fra sist jeg så ham.

Spill: Jeg har blitt inspirert av serieversjonen av The Last of Us til å endelig begynne å spille The Last of Us Part II. Jeg fikk det egentlig til jul for et par år siden sammen med det første spillet, men fordi det første spillet var en såpass intens opplevelse, orka jeg ikke å begynne rett på toer'n da jeg var ferdig med det. Men nå som jeg takket være HBO-serien igjen befinner meg i dette universet, har jeg omsider fått lyst til å få vite resten av historien – i tillegg til at jeg ser duster folk delvis spoile handlinga i oppfølgeren i kommentarfelt som handler om første sesong av TV-serien, og det vil jeg jo unngå. Og akkurat som forventa er også dette spillet en intens opplevelse. Egentlig funker det veldig bra å spille det parallelt med The Sims 4, haha, for når TLOU2 blir for voldsomt for meg, kan jeg roe ned pulsen min litt med The Sims etterpå. Men at det er vakkert og velskrevet er det ingen tvil om.

Film: Jeg ser knapt filmer lenger, og jeg må nok bare akseptere at det går an å ha filmsperre på lik linje med at jeg har boksperre. Da jeg var på besøk hos Vibeke så vi Frozen, fordi hun og de fleste andre jeg kjenner syns det er en skam at jeg har gått så lenge uten å se den. Egentlig bør jeg jo se flere av de nyere Disney-filmene uansett for å høyne kompetansen til quizlaget mitt, haha, for i den grad jeg har peiling på Disney, gjelder det bare filmene fram til slutten av nitti/begynnelsen av totusentallet. Syns uansett Frozen var en fin og morsom film med vakker animasjon, men for min del når den ikke opp til filmene fra Disney renessanse-æraen. 

Musikk: Caroline Polachek har gjort det igjen, og på sjølveste Valentinsdagen slapp hun et av de beste albuma jeg hørte i februar, Desire, I Want To Turn Into You. Den låta jeg liker best er åpningssporet Welcome To My Island, og Caroline har en helt egen evne til å skape utrolig fengende og allsangvennlig popmusikk som hun kombinerer med smarte tekster og en både imponerende og leiken vokalprestasjon. Jeg er usikker på om denne dama overhodet er i stand til å gjøre noe feil.