søndag 20. august 2017

Han













Du veit når du går inn i en bokhandel på måfå, blar litt i titlene på måfå, plukker ut ei bok fordi du husker du leste en anmeldelse av denne boka en gang som jo hadde vært ganske så positiv, begynner å bla i den, leser noen setninger, liker det du leser, blar videre, leser videre, det slår deg at du liker dette veldig godt, du står sånn og leser i bokhandelen, før du innser at du må jo begynne på begynnelsen, men om du begynner på begynnelsen så står du jo ikke bare der og blar lenger, da leser du den jo på ordentlig, så du kjøper den, og heldigvis er det varmt og sol så du forter deg til parken for å lese, og mens du leser går det opp for deg at dette er jo helt riktig, dette var akkurat den boka det var meninga at du skulle lese akkurat nå, det kunne ikke vært ei mer perfekt bok for akkurat nå enn denne, og du leser til du ikke kan lese mer fordi du har jo en avtale, det var jo derfor du dro inn til byen in the first place, men ved første ledige anledning plukker du den opp igjen, fortsetter der du slapp, og den er like perfekt som sist, kanskje mer perfekt, du ler og griner om hverandre, og plutselig har du lest den ferdig, og er litt trist fordi nå kan du aldri igjen lese den for første gang, men samtidig glad fordi du bare vil vise den til alle du kjenner? Du veit den følelsen?

Den er fantastisk.

(På en måte syns jeg det er litt... flaut? å fangirle så mye over denne boka fordi det norske forfattermiljøet er så lite?? Altså, jeg har jo fangirla masse over for eksempel Stig Sæterbakken òg, og han kjente jeg jo, men på en måte var det annerledes med ham likevel, på samme måten som med Tomas Espedal eller idk Øyvind Rimbereid eller noe fordi de er voksne og etablerte og alt det der, men når det gjelder oss forfatterkids født på åtti- og nitti-tallet så har liksom alle enten gått i Bø, Bergen eller Tromsø samtidig med deg eller sammen med noen du kjenner og så bare... ja. Men oh well.)

torsdag 17. august 2017

I anledning det forestående valget

Jeg skriver ikke så mye om politikk på bloggen min, i væffal ikke direkte (det er vel egentlig ikke så vanskelig å argumentere for at alt i bunn og i grunn er nettopp politikk), men jeg føler på mange måter at det nå er viktigere enn noen gang. Verden er et merkeligere sted nå enn for bare noen år siden, og da Trump vant presidentvalget i USA skreiv jeg et innlegg om hvor redd jeg var, for det var jo ikke bare i USA at ytre høyre vant fram, men i verden generelt. Nå tapte heldigvis Le Pen presidentvalget i Frankrike, men de nylige hendelsene i Charlottesville, høyreekstremistene under Stockholm Pride og ikke minst den ulovlige nazimarsjen i Kristiansand minner oss på at dette faktisk er holdninger og ideologier som eksisterer i dag, og at vi ikke må ta friheten og inkluderinga vi generelt opplever i Norge for gitt.

Forrige gang det var Stortingsvalg var jeg utrolig skuffa over resultatet. I fire år nå har vi hatt ei regjering som har vært kritiske til å i det hele tatt fortelle barn om andre legninger enn heterofili, ei regjering som har oppfordra til å angi venner og naboer til politiet, og som har vært involvert i shady lobbyvirksomhet. Bare for å nevne noe, for lista over mildt sagt problematisk politikk er så utrolig mye lenger enn som så. Vi har hatt ei regjering som har vært mer opptatt av rettighetene til de allerede priviligerte, enn rettighetene til de undertrykte.

11. september skal vi stemme igjen, noen har allerede forhåndsstemt, og jeg klarer ikke å understreke viktigheten av et regjeringsskifte nok. I et Europa der hatefulle ideologier enda en gang ser ut til å være i frammarsj, er det desto mer avgjørende at Norge kan fungere som en motvekt. Vi må vise resten av verden at kjærlighet, toleranse og inkludering fortsatt fungerer, og at det er dette som er norske verdier, ikke å spise svinekjøtt eller å dusje sammen med andre som enkelte statsråder syns å mene. Hvorvidt man spiser svinekjøtt eller dusjer sammen med andre bør strengt tatt ikke være relevant engang, fordi jeg vil bo i et land der innbyggernes matvaner eller forhold til egen kropp ikke har noe å si for måten vi behandler hverandre på. Jeg vil bo i et land der man kan kle seg som man vil, om det så er i hijab eller miniskjørt, og der man kan spise stort sett hva man vil - selv om jeg trur at ei generell oppfordring til og tilrettelegging for et grønnere kosthold er til det beste både for folk og dyr og planeten vår. Jeg vil bo i et land der alle gis de samme mulighetene uavhengig av etnisitet, religion, seksuell legning og/eller identitet, økonomi, sjukdomsbilde, kjønn og sosial bakgrunn.

Jeg skal ikke fortelle deg hvilket parti du skal stemme på, for det er tross alt ikke sånn et demokrati fungerer, men om du vil bo i samme slags type land som det jeg vil, syns jeg du bør vurdere å stemme på Rødt, Sosialistisk Venstreparti eller Miljøpartiet De Grønne, i og med at disse tre er de partia som best representerer det inkluderende og likestilte Norge jeg drømmer om. Det verste du kan gjøre er forøvrig å ikke stemme - alle som ikke stemmer mister retten sin til å klage på måten landet styres på. Da er det bedre å stemme blankt, for ved å ikke stemme forteller du omverdenen at du ikke bryr deg, men stemmer du blankt forteller du omverdenen at ingen av partia representerer deg og dine meninger. Bare nevner det.

Sjøl skal jeg stemme som jeg alltid har gjort; Rødt. Dette er hvorfor:



Så gjenstår bare å ønske dere alle et godt valg. Bruk stemmeretten din, og følg hjertet ditt. Som forresten ligger på venstre side av kroppen, just sayin'.

mandag 14. august 2017

TEDtalks: How reliable is your memory?

Jeg trur ikke jeg har nevnt dette på bloggen min før, men jeg har en rar... altså, det er vel ikke direkte en sjukdom, eller en lidelse, men mer en... særegenhet ved hjernen min som gjør at jeg syns det er vanskelig å kjenne igjen ansikter. Ikke bare ansikter, egentlig alt mulig. Jeg har for eksempel lært meg nå at huset jeg bor i er hvitt, men hadde du spurt meg hvilken farge det hadde da jeg bare hadde bodd her et års tid og jeg ikke stod og så på det direkte, ville jeg ikke hatt peiling. Det kan være veldig upraktisk og forvirrende når jeg for eksempel ser på film, men det gjør også at folk kan oppfatte meg som overlegen når jeg går forbi dem på gata uten å hilse. Og det er ikke så mye det at jeg ikke veit åssen vennene mine ser ut, men mer det at fordi jeg ikke forventer å se dem i den og den situasjonen, ser jeg heller ikke etter dem. Denne særegenheten kalles ansiktsblindhet, og NRK hadde en veldig fin artikkel om det for litt siden som du kan lese her om du er interessert.

Jeg liker å tru at dette er noe av grunnen til at jeg kanskje syns hukommelse er litt ekstra spennende. For eksempel begynner romanprosjektet mitt Mjuke, svarte stjerner med en liten refleksjon om hukommelse - nå tyder riktignok mye på at jeg kommer til å stryke denne åpninga, men likevel. Og for litt siden publiserte NRK en artikkel om falske minner som jeg syntes var utrolig interessant. For det er rett og slett ikke sikkert at alt det du husker som har skjedd deg, faktisk har skjedd - tvert imot er det mer sannsynlig at noe av det du husker aldri skjedde i det hele tatt. Jeg anbefaler virkelig denne artikkelen, for den går skikkelig i dybden på temaet, og de fleste tenker nok på sine egne minner som tross alt nokså pålitelige. Men så er det altså ikke tilfellet i det hele tatt.

Elizabeth Loftus er psykolog og minneforsker, og i TEDtalken under snakker hun om nettopp falske minner - og ikke minst hvor farlig det kan være å stole så mye på hukommelsen som vi faktisk gjør, for eksempel i kriminaletterforskning. Vel verdt å se, gjerne i kombinasjon med NRK-artikkelen jeg har linka til, om du syns hjernen er spennende og vil fordype deg litt i et tema du kanskje ikke visste så mye om fra før!

onsdag 2. august 2017

Juli 2017

Opplevelser: Jørgen og jeg var hundepassere for verdens fineste Zappa. Kafékos med Vibeke. Premierevisning av den nye Game of Thrones-sesongen på Colosseum. God mat på Habibi etterfulgt av ville tilstander på People's for å feire forlovelsen til Eirin og Eirik. Pizza på Villa Paradiso (for første gang i livet mitt fikk vi plass uten å ha reservert bord i forveien!). Hele to kinoturer med Vibeke.









Innkjøp: Mine trofaste Converse, som har vært i bruk siden vinteren 2010, har omsider blitt så slitte at hullet i sålen nå går tvers gjennom skoen, så på ett punkt på foten min er foten i direkte kontakt med underlaget når jeg har dem på - og det igjen fører til ekstremt slitte sokker som typisk blir hullete etter å ha brukt dem bare én gang med de fillete skoa. Dermed har jeg omsider kjøpt meg et nytt skopar! Syns alltid det er veldig vanskelig å finne et par ålreite allround-sko, fordi de må passe til cirka alt jeg har av klær, men samtidig ikke være kjedelige. Dessuten vil jeg ikke bruke lær, så utvalget blir dermed litt begrensa. Endte opp med å kjøpe disse veldig kule Superga-skoa, som jeg nok må bruke litt tid på å gå inn. De er én størrelse mindre enn jeg vanligvis bruker, men kipper likevel litt på hælen. Jeg må dermed knyte dem veldig stramt og ha hele sokker i, ikke tynn strømpebukse eller sokker med hull på hælen (som urovekkende mange av sokkene mine har...). Men de er sinnssykt kule.


TV-serie: Dere, nå er sesong sju av Game of Thrones i full gang, altså!!!!!



Film: Har blitt en del film denne måneden. Splice, Hannibal Rising, Control, May, Wonder Woman, Suicide Squad, Velvet Goldmine og nå sist, for to dager siden, Den andre siden av håpet. Gir dere traileren til sistnevnte, siden den snart er klar for norske kinoer, og det er en virkelig flott film som både er morsom og rørende på samme tid.



Bok: Har lest ferdig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad nå, og jeg sitter igjen med litt blanda følelser for den. Det er veldig mange fine enkeltsetninger, og språket flyter relativt knirkefritt, men særlig mot slutten syns jeg den har en tendens til å bikke over i melodramatikk, med litt vel overpoetisk og lada dialog, pluss at alt er så innmari... beleilig. Absolutt alt av løse tråder nøstes opp, og jeg får veldig på følelsen av å lese ei konstruert fortelling, og selvfølgelig er jo alle bøker nettopp konstruerte fortellinger, men jeg foretrekker likevel at det skjules for meg som leser, jeg liker at illusjonen opprettholdes, at jeg i øyeblikket glemmer at jeg leser og trur at jeg bare opplever uten noe mellomlegg, mens det i denne boka skinner veldig imellom at det er en forfatter som sitter bak det hele og klipper og limer sammen og alt gir så ekstremt mye mening, det er ingenting som står igjen som meningsløst og etterligner meningsløsheten i det virkelige liv, men alt blir isteden symbolsk og ingenting tilfeldig. Veit ikke om dette gir mening for andre enn meg. Dessuten syns jeg karakteren Ennen blir beskrevet som en litt vel stereotyp manic pixie dream girl, noe som også blir litt... meh... for meg. Men bevares, det var mange ting ved denne romanen jeg likte godt, særlig som sagt sjølve språket. Har nå, endelig!, begynt på Ut og stjæle hester av Per Petterson, og den liker jeg foreløpig veldig godt.

Musikk: Via Welcome to Night Vale har jeg blitt introdusert for denne fine, lille sangen: