Jeg trur ikke jeg har nevnt dette på bloggen min før, men jeg har en rar... altså, det er vel ikke direkte en sjukdom, eller en lidelse, men mer en... særegenhet ved hjernen min som gjør at jeg syns det er vanskelig å kjenne igjen ansikter. Ikke bare ansikter, egentlig alt mulig. Jeg har for eksempel lært meg nå at huset jeg bor i er hvitt, men hadde du spurt meg hvilken farge det hadde da jeg bare hadde bodd her et års tid og jeg ikke stod og så på det direkte, ville jeg ikke hatt peiling. Det kan være veldig upraktisk og forvirrende når jeg for eksempel ser på film, men det gjør også at folk kan oppfatte meg som overlegen når jeg går forbi dem på gata uten å hilse. Og det er ikke så mye det at jeg ikke veit åssen vennene mine ser ut, men mer det at fordi jeg ikke forventer å se dem i den og den situasjonen, ser jeg heller ikke etter dem. Denne særegenheten kalles ansiktsblindhet, og NRK hadde en veldig fin artikkel om det for litt siden som du kan lese her om du er interessert.
Jeg liker å tru at dette er noe av grunnen til at jeg kanskje syns hukommelse er litt ekstra spennende. For eksempel begynner romanprosjektet mitt Mjuke, svarte stjerner med en liten refleksjon om hukommelse - nå tyder riktignok mye på at jeg kommer til å stryke denne åpninga, men likevel. Og for litt siden publiserte NRK en artikkel om falske minner som jeg syntes var utrolig interessant. For det er rett og slett ikke sikkert at alt det du husker som har skjedd deg, faktisk har skjedd - tvert imot er det mer sannsynlig at noe av det du husker aldri skjedde i det hele tatt. Jeg anbefaler virkelig denne artikkelen, for den går skikkelig i dybden på temaet, og de fleste tenker nok på sine egne minner som tross alt nokså pålitelige. Men så er det altså ikke tilfellet i det hele tatt.
Elizabeth Loftus er psykolog og minneforsker, og i TEDtalken under snakker hun om nettopp falske minner - og ikke minst hvor farlig det kan være å stole så mye på hukommelsen som vi faktisk gjør, for eksempel i kriminaletterforskning. Vel verdt å se, gjerne i kombinasjon med NRK-artikkelen jeg har linka til, om du syns hjernen er spennende og vil fordype deg litt i et tema du kanskje ikke visste så mye om fra før!
Fascinerende å lese om. Er ikke ansiktsblind selv, men kjenner meg igjen i det du sa om ikke å huske fargen på huset du bor i siden jeg aldri lærte meg hvilken farge det var på veggene på rommet mitt da jeg bodde hjemme hos moren min. I det tilfellet handlet det dog om at jeg var veldig vimsete og uobservant da jeg var yngre i en fin kombinasjon med å mangle helt blikket for interiør. Jeg har fortsatt ikke noe godt blikk for interiør, men etter at jeg fikk Instagram og begynte å ta bilder mer så har jeg blitt mer observant de siste årene. Og det var en liten digresjon.
SvarSlettUansett så er tingene du skriver om her spennende ting og jeg liker at du tar for deg slike temaer for du skriver så smart og reflektert om ting. Og selv aner jeg ikke en gang om jeg har en god hukommelse eller ikke siden jeg skriver ned alt for ikke å glemme det uansett, jeg tar liksom ikke sjansen på å ikke huske noe og hvis jeg har noe skrevet ned husker jeg det alltid.
Så utrolig hyggelig at du syns det! Det med å skrive ned ting hørtes igrunn utrolig lurt ut - det bør jeg egentlig begynne med sjøl.
SvarSlett