tirsdag 20. desember 2022

AOTY 2022

… eller Albums of the Year 2022, om du vil.

2022 er ikke over ennå, meeeen disse listene begynte å dukke opp allerede i høst, så etter enkelte målestokker er jeg faktisk seint ute.

Du veit når folk sier at de hører på "mye forskjellig" og så hører de utelukkende på hva enn det er som er mest populært for øyeblikket? Når jeg sier jeg hører på mye forskjellig, så mener jeg det faktisk. Som når det gjelder film, er jeg mindre opptatt av hvor teknisk godt noe er, og mer av hva musikken faktisk får meg til å føle. Jeg liker rart, jeg liker alt som ikke kunne vært på noen annen måte, jeg liker å bli overraska. Og så liker jeg alt som er elektronisk – ikke fordi jeg har noe imot akustiske instrumenter – men fordi innen elektronisk musikk er det ingen grenser for hva som kan skje. Alt er mulig. Det er liksom musikkens open world-spill.

Dette er ikke nødvendigvis De Beste Albuma i 2022, det har jeg ikke kompetanse nok til å uttale meg om – dessuten har jeg ikke hørt alle albuma som kom ut i 2022, noe som gjør oppgaven enda mer umulig – isteden er dette ei liste over de seks albuma som har gitt meg mest i musikkåret 2022. Med andre ord er dette høyst personlig og subjektivt, basert på magefølelse framfor teknisk forståelse. Egentlig ville jeg at det skulle være fem, for det var et mer symmetrisk tall i hodet mitt, men så var det to stykker jeg ikke klarte å velge mellom, så det mest rettferdige var at begge fikk være med. Jeg har sortert dem kronologisk etter utgivelsesdato, for å rangere dem og sammenligne dem med hverandre ga lite mening når det er snakk om seks vilt forskjellige utgivelser i forskjellige sjangre. Dessuten, uten at det var planlagt, har alle de seks artistene/banda forskjellige nasjonaliteter! Det var jo litt kult, var det ikke?





Jeg oppdaga spanske Sandra Bernardo helt tilfeldig, og hun er nok kanskje det mest ukjente navnet på lista her for de fleste, og som dere kanskje veit, er det få ting jeg liker bedre enn å ikke egentlig forvente noen ting, og så få en fullstendig uforutsett fantastisk opplevelse tilbake. På Es el Momento har hun fått med seg El Búho, og resultatet er et usedvanlig deilig album, like chill som et vaiende palmeblad i en havbris. Med raggaerytmer og fløyter har albumet fått et mer tropisk enn europeisk sound, og tilbyr en mental flukt fra minusgrader og snø til sørligere breddegrader, der kvelden er lun, solnedgangen er rosa, lufta er fuktig og der man kan danse dorskt i sanda helt til det ikke lenger er mulig å skille mellom bølgeskvulp og musikk…
Yndlingslåt fra albumet: dette albumet gjør seg aller best som en kontinuerlig strøm fra første til siste spor, for sangene følger en veldig naturlig progresjon, nesten mer som satser i en sonate enn individuelle låter, så la oss nå for enkelhets skyld si åpningssporet, Es el Momento.






Molly Nilsson sitt sound har ikke utvikla seg nevneverdig siden albumdebuten Europa i 2009 – noe som gjenspeiles i alle de geometriske albumcovera i svart-hvitt som alle ser ut som det neste naturlige steget fra hverandre i en visuell logikktest. Men som låtskriver har hun blitt både modnere og modigere, og Extreme er ikke uten politisk slagkraft – dessuten, why fix it if it ain't broken, akkurat som hos Black Marble har jeg null problemer med at Molly Nilsson fortsetter i det samme sporet hun allerede har perfeksjonert. Sjølve melodiene hennes er forholdsvis enkle, men det enkle er ofte det beste (det samme er også tilfellet med Sigur Rós, uten sammenligning forøvrig), og hun behersker melankoli/eufori-balansen like godt som mer kjente svensker som Robyn og ABBA, eller vår egen Susanne Sundfør. Noen av sangene henter inspirasjon fra cheesy åttitallspop, andre fra grunge og garasjerock, men alle er likevel umiskjennelig Nilssonsk. Dette er musikk som virker naivt ved første ørekast (?), men som man oppdager at er smartere enn først antatt om man virkelig hører etter.
Yndlingslåter fra albumet: Earth Girls og Pompeii.






Til forskjell fra Molly Nilsson er Röyksopp i kontinuerlig utvikling, og jeg er veldig spent hver gang de slipper et nytt album, for jeg skjønner aldri helt hva jeg kan forvente. Spennet deres kom for alvor til uttrykk da de gikk fra lette og dansbare Junior i 2009 til seige og melankolske Senior året etter – og begge deler mestra de med samme tilsynelatende letthet. Om jeg blir tvunget til å plassere Profound Mysteries, den første av en trilogi, i en Junior eller en Senior-kategori, går jeg for sistnevnte. Det er helt innafor å danse til Profound Mysteries, men dansen ser ut til å være prega av et større alvor enn den ekstatiske hoppinga i Junior, kanskje mest på grunn av albumets høydepunkt The Mourning Sun med Susanne Sundfør. Den tar tankene mine til et annet mesterverk av Röyksopp & Sundfør, Running to the Sea. The Mourning Sun er mye mer meditativ enn Running to the Sea, men begge låtene gir meg følelsen av å sveve utafor tid og rom på en lignende måte. Selvfølgelig er miksinga hundre prosent smertefri, og overgangen mellom Impossible og This Time, This Place er blink-and-you-might-miss it-perfekt. 
Yndlingslåt fra albumet: The Mourning Sun.






Arcade Fire var hele verdens indiefavoritter for en ti – femten år siden, så alle millenials var naturlig nok fra seg av begeistring da de gjeninntok øregangene våre med WE etter den skuffende affæren Everything Now fra 2017. Dette var comebacket vi har fortjent og venta på! Jeg ante fred og ingen fare da jeg spent satte på denne en dag mens jeg lagde middag, og plutselig stod jeg på kjøkkenet og hylgrein fordi tekstene og Win Butlers inderlige formidling snakka rett til sjela mi. De har i løpet av karrieren sin stått for noen av mine mest meningsfylte musikalske opplevelser, som No Cars Go fra Neon Bible og Suburban War fra The Suburbs, og på WE henter de fram den samme magien som fra den gang, om ikke enda mer magi i kraft av at de har blitt eldre og enda klokere siden sist.
Yndlingslåter fra albumet: Age of Anxiety I, The Lightning I og The Lightning II.




Causeway – We Were Never Lost


Som sagt: det fins få ting som er bedre enn å ikke forvente noe spesielt, og så, som ved et uhell, ende opp med å få høre et av årets aller beste album. Causeway fra Italians Do It Better, et av mine absolutte favorittplateselskap (jeg har litt lyst til å skrive et innlegg om de plateselskapa jeg liker aller best, men det aner meg at jeg kanskje vil være den eneste som er interessert i det…), har visse soniske likheter med de fleste andre labelkollegene sine (IDIB spesialiserer seg på moderne italo-disco og analog synth), og siden så mye allerede har blitt gjort innen søtti- og åttitallsinspirert samtidssynthpop, skal det litt til for å imponere meg. Nå finner ikke Causeway opp hjulpet på nytt med We Were Never Lost, men det trenger man heller ikke når man gjør greia si så innmari godt som dette. Dette er rett og slett høykvalitets synthpop, og kvalitet går som kjent aldri av moten.
Yndlingslåter fra albumet: Hide & SeekWe Were Never Lost og Birthday.







Ah, Taylor. Jeg snakka litt om henne i min forrige månedsoppsummering, og jeg står ved det jeg sa da. Anti-Hero traff meg hardere enn jeg hadde lyst til at den skulle gjøre, og det samme kan sies om albumet Midnights som en helhet. Jeg er rett og slett rasende uenig med denne anmeldelsen i NRK (noe sier meg at den spesifikke anmelderen kanskje heller ikke var helt i målgruppa). Jeg syns Midnights er en helt glimrende fortsettelse fra karrierehøydepunktet Folklore, og har tvunget meg til å se på en artist jeg inntil nylig har avfeid som irriterende middelmådig med et nytt blikk. Dette er solid låtskriving, og det er en hjerteskjærende balanse mellom fengende-dansbart og melankolsk-relaterbart, og den balansegangen takler bare de aller dyktigste musikkunstnerne. It is known.
Yndlingslåter fra albumet: Maroon og Anti-Hero.





… og sikkert mange flere jeg ikke kommer på i forbifarta. Jeg hører på så sykt mye bra!

torsdag 15. desember 2022

Throwback Thursday: Aloha verden – tolvte kapittel

Lenge siden sist! Jeg tar opp igjen tråden herfra og fortsetter med å poste kapitler fra min første roman, skrevet da jeg var fjorten år. 

Tidligere kapitler finner du her.



Neste dag var det en på en måte litt sur og irritert Giovanni som stod i døra til studio idet vi ankom i taxi. Han skulte direkte på Sid som straks lurte på hva det var. Giovanni brummet: ”Holdningen din”. Sid så forbløffet ut og Giovanni forklarte: ”Jeg har sett på musikkvideoen og var nødt til å slette mye mer enn det jeg hadde tenkt fordi du ser altfor sur ut i musikkvideoen!” 
   ”Jeg er ikke sur!” protesterte Sid, men Giovanni sa: ”Kanskje ikke det, men du ser sur ut og det må vi ordne på. Ingenting av det dere gjør vil selge hvis gitaristen ser sur ut!” Med det gikk Giovanni inn og vi fulgte etter, men det viste seg at han i stedet for å sette seg ned og diskutere ”problemet” med oss, gikk han og fant lommeboka si og bilnøkler og så gikk han ut og satte seg inn i en rød Honda som stod parkert.
   ”Hvor skal du?” lurte Gabriel på. 
   ”Hopp inn!” mumlet Giovanni uten å svare og du kan vel tenke deg at vi så ut som noen spørsmålstegn der vi klemte oss inn i baksetet.
   ”Jeg har allerede ordnet en avtale med Wendy”, sa Giovanni da han hadde begynt å kjøre. Han kjørte i motsatt retning av opptaksstedet vårt, så du kan tro vi lurte.
   ”Wendy? Hvem i helvete er Wendy?” lurte Sid surt på. 
   ”Wendy er en venn av meg som jobber som stylist”, sa Giovanni. 
   Jeg trodde jeg skulle hoppe 10 meter opp i været da Sid utbrøt med særdeles lys stemme: ”Hæ?” 
   ”Ja, du hørte riktig, unge mann. Jeg skal få deg en stylist, det er det du trenger. Det er måten du går kledd på som får deg til å virke like sur som en sitron”, sa Giovanni. Mens han sa det, var det nettopp han selv som virket som en sur sitron, da men.
   ”Jeg skal faen ikke ha noen stylist! Jeg har faktisk min egen stil som jeg er stolt av!” skrek Sid. 
   ”Jasså, en stil? Svart lue av bomull dratt langt ned i ansiktet, band-t-skjorter, digre sæggebukser og basketsko? Er det det du kaller stil?” spurte Giovanni spydig. 
   ”Ja, det er sånn min stil er!” sa Sid sint. 
   Det var helt stille helt til vi stoppet utenfor en diger, hvit bygning. 
   ”Ut”, sa Giovanni og åpnet døren. Vi pilte utålmodig ut, bare Sid satt i ro med armene i kors over brystet. Underleppa hans hang flere hakk nedover. 
   ”Sid!” ropte Giovanni. Sid viste finger til ham. 
   ”Kom ut!” sa Giovanni og dro Sid i armen så han praktisk talt datt ut av bilen. Han datt i asfalten, men reiste seg straks opp igjen og børstet støv av seg. Deretter lusket han etter Giovanni inn i den hvite bygningen med oss andre litt bak.
   Vi la merke til Wendy med en gang vi kom inn. Hun var en middels høy og middelaldrende dame med brunt hår i hestehale og masse sminke. Hun smilte vennlig til oss og fortalte at hun het Wendy og rakk fram hånden for at hun skulle få håndhilse. Alle rakte fram hånden etter tur og fortalte navnet, til og med Sid, selv om han var ”litt” sur.
   ”La oss gå og snakke sammen litt”, sa hun med et typisk stivt reklamesmil. Vi gikk og satte oss i en hvit skinnsofa som stod til interiøret. Alt var nemlig hvitt, rent og stilig. 
   ”Æsj, skinn”, mumlet Sid idet han satte seg og han så veldig ukomfortabel ut og rynket på nesen av den umiskjennelige skinnlukten. 
   ”Du”, sa Wendy, henvendt mot Roger som så litt sjokkert ut. Sikkert fordi han trodde hun skulle snakke til og om Sid.
   ”Du prøver liksom å være den gærne i bandet, ikke sant? For alle har vel sånne roller? Og du er den gærne, ikke sant?” spurte hun og vi så på hverandre med uforstånde blikk. Sånne roller? Hva bablet hun om?
   ”Eh, ja, vi har vel det, ja. Jeg er vel den gærne, ja. Tenker det”, sa Roger en smule forvirret. 
   ”Det var det jeg ventet å høre”, sa Wendy og smilte. Deretter pekte hun på guttene og sa ”bølla” idet hun pekte på Sid, ”gettogutten” idet hun pekte på Tobias og ”den shabby” idet hun pekte på Gabriel. Vi så på hverandre uforstående igjen.
   Wendy lente seg litt tilbake og så ut som om hun tenkte seg om. Så sa hun, mens hun pekte på Sid og Roger: ”Jeg kunne tenkt meg at dere kunne bytte roller”. 
   ”Hæ? Skal jeg bli bølla?” sa Roger, nesten redd, og gjorde store øyne. 
   ”Nei da. Jeg kunne tenkt meg at du var mors lille engel, jeg!” sa Wendy med et altfor sukkersøtt smil. 
   ”Mors lille engel? I et punk rock band?” hvisket Roger skeptisk til meg og jeg fniste.
   ”Den gærne? Hva mener du, den gærne?” spurte Sid mens han la armene i kors over brystet. 
   ”Vel, du må få deg sånne kule klær, du vet, funky med masser av groove”, sa Wendy. Hun snakket i gåter. 
   Da hun så hvor dumt vi så på henne, sa hun: ”Ja, neonfarger, da!” Hun virket nesten oppgitt over at vi ikke skjønte hennes språk.
   ”Neonfarger? Jeg bruker faen meg ikke neonfarger!” sa Sid og reiste seg opp. Han stirret så sint på Wendy at jeg var redd at øynene hans skulle slå gnister. 
   ”Jo, nå har det seg sånn at Giovanni har kontaktet meg til stylisten deres og jeg vet best hva som passer til dere. Du ville kledd den stilen som den gærne med merkelige klær som ingen ville drømme om å gå med”, sa Wendy og Sid sa ironisk: ”Ja, det hørtes jo lovende ut, dere.” 
   ”Hør, prøv i allefall”, sa Wendy. 
   ”Ja, hvis jeg får gå over til min personlige stil som jeg føler meg 100 % komfortabel med som ingen andre går med og som er særegen for meg hvis jeg ikke liker dette jævlige forslaget ditt, så!” sa Sid og stirret uredd Wendy rett i øynene. 
   ”Ja, det kan du. Bli med meg, du også, mors lille engel, så skal vi få ordnet litt. Dere får se om dere liker det eller ikke”. Roger reiste seg skjelven og nikket nervøst.
   Wendy gransket Sid og snappet plutselig luen hans. 
   ”Nei!” ropte Sid og dekket håret sitt med hendene, men det var ikke lett. Håret hans var DIGERT og bustete og stod til alle kanter og var helt ravnsort. 
   ”Tenkte meg det, ja. Men du har et godt utgangspunkt”, sa Wendy, som om hun ventet at vi skulle forstå noe av det. Så snudde hun og gikk på syltynne stiletthæler bortover gangen og sa over skulderen: ”Dere to. Bli med meg”. Roger og Sid fulgte etter. Sid knurret faktisk mens han trasket bortover mens Roger, derimot, så ut som en nervøs kanin mens han trippet anspent etter Wendy.
   Tilbake satt vi, da. Tobias satt med armene i kors og la beina på bordet og da først bemerket jeg at vi hadde like sko. 
   ”Ja, de er kule, ikke sant? Yndlingsskoene mine”, sa han. 
   Vi ventet lenge før vi så en sur blond gutt plutselig stå foran oss. 
   ”Hvorfor blondt? Hvorfor blondt!?” ropte Roger, for det var han det var. Hun hadde bleket håret hans kraftig og det så ut som om Roger var nesten på gråten. 
   ”Jeg hadde jo vært så fornøyd med det grønne!” sa han og satte seg ned i sofaen og trakk beina oppunder haken. Han fikk straks trøst av Gabriel.
   Litt etterpå skar plutselig et skrik stillheten som hadde oppstått og alle skvatt høyt.
   ”NEI! NEI! NEI!” hørte vi noen rope, hørtes nesten ut som om denne personen ble torturert. 
   ”HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT? HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT!?” skrek personen og med Wendy på slep kom Sid stormende med lua så langt nede i ansiktet at vi ikke engang så øynene hans. Overraskende at han så noe i det hele tatt. 
   ”Sid! Ro deg ned!” ropte Tobias, men Sid var helt bananas! Han løp rundt og rundt mens Wendy prøvde å følge etter, men på de hælene hennes og et åletrangt miniskjørt var sikkert ikke det helt lett.
   ”Kanskje du liker det bedre etter hvert”, sa Wendy, mer håpefull enn beroligende. 
   ”Liker det? Liker det!? Jeg går faen ikke rundt sånn!” hylte Sid og løp rundt i ring mens han skrek og bannet om hverandre. 
   Klærne hans var helt som de pleide, men jeg syntes at under lua kunne jeg skimte noen merkelige pigger…
   ”Har du fått piggsveis, Sid?” spurte Gabriel som om han hadde lest tankene mine. 
   ”Hadde det ennå vært så vel!” ropte Sid og løp, skrek og bannet enda mer. 
   ”Men hva er det som er så ille da?” spurte Roger som hadde kommet over at han var blitt blond. Sid stoppet opp et øyeblikk og rev med en sint håndbevegelse av seg lua. Det som var under den, fikk oss til å gispe.
   ”Dette! Dette er ille!” skrek Sid og pekte på håret mens øynene lynte så kraftig at jeg var redd bygningen ville ta fyr.
   Jo visst var det piggsveis, men det var ikke bare piggsveis – det var rosa piggsveis! Han hadde fått farget rosa inn i det kullsorte håret og fått det stylet i noen kraftige pigger som stod ut fra hodet hans som lynavledere.
   ”Vi må dra. Vi er nødt til å film… Men, Roger og Sid, da, hvorfor vil dere ikke ha de klærne Wendy foreslo?” spurte Giovanni som kom gående. 
   ”Jeg skulle til å hente noen klær som stod til den nye imaget deres, men så langt kom jeg ikke, de friket jo helt ut!” sa Wendy oppgitt og slo ut med armene. Giovanni ristet på hodet og sa: ”Vel, vel. Vi må i allefall komme oss videre”. 
   Sid trakk på seg lua igjen og vi gikk alle sammen med Giovanni ut og satte oss inn i Hondaen igjen, Roger og Sid sure som noen padder.
   Først kjørte vi hjemom for å se hvordan det stod til med Rune. Han var fortsatt syk og orket omtrent ikke å røre på seg. Det var bare vanlig feber, men ut av sengen klarte han ikke å kare seg og filmingen, som det allerede gikk dårlig med siden Giovanni var nødt til å klippe vekk mer enn nødvendig, var nødt til å fortsette uten han. Det var bare å håpe på at han ikke ble syk til neste gang.
   Vi tøffet til studio igjen og byttet til den svarte vanen. Deretter bar det rett til opptaksstedet. 
   Planen for i dag var å ta hele konserten om igjen og putte inn gutta med nytt image her og der i den allerede ferdige greia. Vi tok med andre ord det beste fra i dag og det beste fra i går med noen få åpne hull til det beste av det jeg filmet.
   ”Å nei!” utbrøt Giovanni idet han var framme og hadde parkert bilen, ”jeg har glemt noe!” Dermed var det tilbake igjen, men uten meg. Jeg gadd ikke. Jeg kunne heller snakke med Pernille for statistene var alt på plass.
   Det tok ikke så lang tid. Jeg rakk faktisk ikke å snakke med Pernille i det hele tatt før jeg hørte noen komme kjørende og snudde meg. Og jo da, mot meg kom den velkjente svarte vanen med en rosahåret, sur gutt hengende ut av vinduet av. Jeg filmet det med kameraet mitt og flirte litt av trynet til Sid. Han var virkelig pottesur.
   Da bilen var parkert, kom Sid ut av bilen med et så surt ansikt at jeg kunne ikke annet enn å le for meg selv. Han sa: ”Jeg får ikke lov av Giovanni til å ha på meg lua, han synes jeg ser for sur ut med den.” Både det at han hørtes ut som en sutrete småunge og at det at han fikk det til å høres ut som om han var sur med lua, men ikke sur i det hele tatt nå, fikk meg til å begynne å fnise ukontrollert. 
   ”Hva er det som er så morsomt?” sa han, nesten sint, men jeg sa ingenting og skyndte meg bort til Giovanni som imens hadde tatt plass i stolen sin.

fredag 9. desember 2022

Bow down to your alien overlord

Det er harde tider, men heldigvis går jeg nå på antidepressiva, og jeg merker stor forskjell. Det betyr ikke at jeg er glad, men det betyr at der jeg tenker er det ikke alltid mørkt. Akkurat nå tar jeg det jeg kan få. Og jeg tar en dag av gangen. 

Jeg har forresten tenkt på en ting. Da jeg posta siste episoden av Lunisand, lurte jeg på hva jeg skulle fylle det gjenværende tomrommet med, om noe overhodet. Er det noe stemning for å fortsette å poste mitt enda eldre prosjekt Aloha verden en gang rundt midten av måneden istedenfor Lunisand? Jeg ser nå at det er over et år siden sist jeg posta noe fra det, så om alle (haha! mine to – tre?) lesere har glemt det fullstendig bort, er det veldig forståelig. Og om det overhodet ikke er interessant, tar jeg det heller ikke ille opp; det er tross alt maaaange år siden jeg skreiv det, og ingen veit hvor dårlig det er bedre enn meg sjøl. Jeg aner ikke om noe av dette er gøy for andre enn meg sjøl, det er derfor jeg spør, og jeg gidder ikke ta meg bryet med det om ingen egentlig har lyst til å lese, så ikke vær redd for å være ærlig.

Jeg lasta ned Lensa her for noen dager siden ut av kjedsomhet. Mine umiddelbare favoritter blant avatarene den genererte for meg, posta jeg på Instagram. Siden den gang har jeg sett at en del har retta kritikk mot bruk av denne typen kunstige intelligenser fordi det går på bekostning av økonomien og publisiteten til faktiske menneskelige kunstnere. La det være sagt: jeg syns på ingen måte såkalt "kunst" skapt med en kunstig intelligens kan sammenlignes med noe skapt av et menneske. Det er heller ikke sånn at jeg stod mellom å betale en kunstner for å lage disse bildene eller la Lensa gjøre jobben, for meg var dette kun ment som underholdning ei natt jeg ikke fikk sove. Jeg ville aldri lent meg utelukkende på en kunstig intelligens til å designe noe profesjonelt til meg, og jeg ser på det mer som et artig og nyttig verktøy enn ei faktisk erstatning for the real deal. Minner også om at jeg for litt over et års tid siden anbefalte ti Instagram-kunstnere jeg sjøl har sansen for, så sjekk gjerne ut det innlegget om organisk kunst er mer din greie!

Siden Instagram har ei grense på ti bilder per post, og det tross alt får være grenser for narsissisme, fikk jeg bare posta en håndfull av alle bildene. Bloggen min, derimot, kjenner ingen grenser, verken hva angår det ene eller det andre, så jeg tenkte å benytte anledninga til å dele enda flere av dem her inne. Noen av dem ligner ikke på meg i det hele tatt, men gøy er det læll. Må innrømme at de jeg liker aller best er de som får meg til å ligne på en futuristisk polfarer:



Se så barsk! Men har jeg virkelig ei sånn tøff kløft i haka i virkeligheten, eller er det noe Lensa har funnet på for å gjøre meg kjekkere? Jeg trur det siste, men akkurat nå gidder jeg ikke å gå til nærmeste speil for å finne det ut, haha.

Futuristisk polfarer-bildene overlapper til dels med det knippet blant bildene som har fått meg til å ligne på hovedpersonen i et Final Fantasy-spill:





Blant bildene av meg jeg lasta opp for å generere disse portretta, var det bare kanskje ett, maks to, der jeg hadde på meg hodetelefoner. Likevel var visst akkurat dét en detalj som festa seg for godeste Lensa:




Andre gjengangere er at de har fjerna føflekkene mine (mest åpenbart er den jeg har på kinnet), gjort alveørene mine rundere i kantene og fjerna piercingene mine. Jeg skjønner at det er jo nettopp det disse appene gjør, altså å gjøre folk mer "attraktive" gjennom å viske ut særtrekka deres, men for meg er det likevel en irriterende påminnelse om at den rådende definisjonen av skjønnhet, er å ligne så mye som mulig på andre. 

Med det sagt er det jo kult å bli framstilt som en slags cyborg alien overlord eller en demigud, med glorie og det hele:









Eventuelt som, idk, leninistisk propaganda? 


De to illustrasjonene under er kanskje de som ligner aller minst på meg, men de ser jo stilige ut. Bortsett fra de veldig forstyrrende hendene? 



I tillegg til hodetelefoner, har denne kunstige intelligensen tilsynelatende en greie for skulderreimer, til tross for at jeg ikke kan huske å ha lasta opp et eneste bilde der jeg har på meg noe som kan tolkes i den retning.


Og her er noen flere for good measure: 











lørdag 3. desember 2022

November 2022

Opplevelser: Mat på Oslo Street Food og Hannah Gadsby på Folketeateret med Vibeke. Besøk hos Martina. Vin og Utiseta på Det Norske Teateret med Unn. Bursdagen til Trine. Harrytur til Sverige med Vibeke.

Innkjøp: De siste ti+ åra har jeg egentlig ikke hatt noen ordentlig tjukk vinterjakke, så da Mischelle Moy, en kunstner jeg har veldig sansen for, inngikk et samarbeid med The Very Warm, som produserer vinterjakker i hundre prosent resirkulert plast, så jeg rett og slett ingen grunn til å ikke benytte muligheten. Og den er så god! Skikkelig varm og behagelig. Dessuten vil jeg gi The Very Warm cred for å faktisk ha en veldig brukervennlig og nøyaktig størrelsesguide. Da jeg var i Sverige fikk jeg også endelig kjøpt meg litt nytt treningstøy, som jeg i utgangspunktet har veldig lite av.





TV-serie: Etter tips fra Martina så jeg The Midnight Club, den nyeste serien til Mike Flanagan, som blant annet har skapt aldeles eminente The Haunting of Hill House tidligere. Også her er det spøkelser og gamle, gotiske villaer og leik med tid og rom. Alt i alt likte jeg det, selv om jeg syns manuset og skuespillet til tider blei i overkant teatralsk og forutsigbart. Det er også tilfellet i blant annet Hill House, og til en viss grad kler det stilen hans, men det passer kanskje enda bedre inn i Hill House enn i Midnight Club, i og med at førstnevnte tross alt er basert på romanen av Shirley Jackson og inspirasjonen fra klassisk gotisk horror er mer utprega. Dette er en veldig tydelig regissert og fortalt historie, i motsetning til en annen serie jeg har sett i november, nemlig den nyeste sesongen av The Crown, som jeg må minne meg sjøl på at tross alt ikke er virkelighet. Men Midnight Club har mange fine og rørende øyeblikk, der episode nummer sju utpeker seg som et høydepunkt.



Film: Jeg endte opp med å se bare to filmer i november, The Seed og David Cronenbergs Crash, som begge definitivt hadde fornøyelige elementer ved seg, men som jeg også ser klare svakheter ved. The Seed er egentlig en veldig forenkla og fordumma versjon av The Thing, eventuelt The Colour Out of Space, som handler om en venninnegjeng det er ekstremt vanskelig å både like og heie på, som blir utsatt for et ublidt møte med en utenomjordisk parasitt. Dette er ikke så underholdende som det kunne ha blitt, men den er heldigvis ikke spesielt lang, og liker man body horror og romvesener, er dette helt OK underholdning som man kan følge halvveis med på mens man spiser pasta (som er min foretrukne måte å se denne typen filmer på). Crash har definitivt et veldig gøyalt premiss, og jeg ser helt klart hvorfor den har den kultstatusen den har, men det største problemet jeg har med filmen, er at den liksom ikke går noen vei? Den har, så vidt jeg kan se, ingen egentlig handling, og hovedpersonene har tilsynelatende ingen motivasjon utover å ville ligge med hverandre i ett kjør (no pun intended). Når personer som bør ha en viss emosjonell tilknytning til de ulike karakterene dør, har det heller ingen åpenbare konsekvenser i form av sorgreaksjoner eller andre reaksjoner. Noe av dialogen er så cringe at jeg ikke klarer å ta den på alvor, men jeg er – tross alt – glad det fins regissører som David Cronenberg som tar ting ut til det ekstreme og bare gjør fullt og helt sin egen greie.




Musikk: Jeg har et komplisert forhold til Taylor Swift, men at hun er en god låtskriver og har en teft for fengende popmelodier er det ingen tvil om. Som alle andre har jeg virkelig følt Anti-Hero den siste tida. 

Og! Jeg har en greie for tullesanger som fester seg på hjernen i alt sitt fjasete tullballeri. Det nyeste tilskuddet på den lista er denne fra Podcast the Ride. McGruff the Crime Dog er en amerikansk propagandakarakter fra åttitallet som skal oppmuntre barn til å ikke være kriminelle. Vertskapet i Podcast the Ride har lagd sin egen vri på ham, og resultatet kan du høre under. For ordens skyld har jeg ikke noe forhold verken til karakteren McGruff eller Podcast the Ride, det er bare tilfeldigheter som har fått meg til å snuble over denne sangen. At denne ikke har blitt en TikTok-hit allerede er for meg et mysterium.