lørdag 29. april 2017

Futuristisk fruktsorbet

Heisann og hoppsann. For noen dager siden var jeg modell for Redken og L'Oréal-akademiet, og altså bare SJEKK DISSE FARGENE:


Jeg følte meg litt som superhelten i en sci-fi-anime, på en måte? Men samtidig også en pose med smågodt?


På scena hadde jeg på meg en ekstremt kul buksedress som jeg likte sinnssykt godt, til tross for at jeg ser veldig flau ut på dette bildet:


(Foto: Astrid Idebøen)

Og så må jeg faktisk bare vise dere skoa jeg gikk med:


Altså, de høyeste hælene jeg vanligvis går med, er cirka én centimeter. Jeg var så sykt nervøs for at jeg skulle tråkke over og brekke ankelen foran alle som så på, men så gikk det helt fint! Til tross for at de til og med var bittelitt for store, at scenegulvet var skikkelig glatt, og at jeg sannsynligvis så ut som en trebeint hest der jeg stavra meg nedover catwalken!

Mye awesome hår i løpet av et par dager:


Jeg tok toget hjem like før ti på kvelden, blodskutt i øya og veldig fornøyd:


søndag 23. april 2017

Smakebit på søndag: "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad

Til dere som har fulgt med: jeg endte til slutt opp med å legge fra meg Neuromancer av William Gibson. Det var en enorm lettelse å tillate seg sjøl å gjøre det! Nå har jeg benytta friheten til å begynne på ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg har hørt utrolig mye fint om, nemlig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.


Så langt liker jeg den godt, selv om jeg innimellom føler at Johan Harstad har litt i overkant fikse formuleringer. Den etter hvert småberømte åpningssetninga, for eksempel, Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker, er nesten litt for god, liksom at jeg ser for meg at forfatteren har satt seg ned og bestemt seg for at nå skal han skrive ei skikkelig god åpningssetning. Jeg veit ikke. Dét er en ting, en annen ting er en sekvens der hovedpersonen hiver TV'en sin ut av vinduet. Dette må jeg faktisk skrive i capslock, fordi JEG HATER NÅR KARAKTERER HIVER TV'ER UT AV VINDUET. Det er så uforholdsmessig mange som hiver TV'er ut av vinduet på film og i bøker. Ut fra andelen fiktive karakterer som faktisk gjør dette, skulle man nesten tru at dette var helt dagligdags. Og liksom, jeg kunne ha trudd på det om hovedpersonen her hadde blitt etablert som en småaggressiv person med problemer med å uttrykke seg verbalt, og som dermed utagerer på en fysisk måte isteden, men hovedpersonen har tvert imot blitt etablert som noen som for alt i verden ønsker å stikke seg ut så lite som mulig, som vil bli borte i mengden, som bare vil gli inn. Sånne menensker hiver ikke TV'er ut av vinduet!!!!!

Nå som de to tinga som foreløpig irriterer meg ved boka er ute av verden, kan jeg konsentrere meg om de tinga jeg faktisk liker, og dem er det jo tross alt flere av. For den er velskrevet, og ei av få ganske lange bøker som jeg faktisk leser kjempefort, og det er jo nettopp fordi den flyter så innmari godt. Dessuten er det oppriktig spennende å følge med på hva som skjer, og i utgangspunktet er jeg ganske lite opptatt av plott og sånt, men i dette tilfellet er det faktisk sånn at jeg gleder meg til å finne ut hva som skjer videre. Med andre ord er denne boka noe så sjeldent som en velskrevet pageturner, og det kan man jo ikke annet enn å sette veldig stor pris på.

Jeg gir dere en smakebit fra side 94 og 95:

Jeg satt opp lenge utover kvelden, så Friends på TV2, kanalens etter hvert utslitte forsøk på å redde tirsdagene fra forglemmelsen, spiste havregrøt, drakk vann, ventet på at Helle skulle komme hjem. Men hun var som vanlig mer tålmodig enn meg, mer utholdende, og jeg hadde allerede sovnet før hun kom, sto opp før henne om morgenen, ville ikke vekke henne, kledde på meg og dro på jobb, og når jeg kom hjem, hadde hun nesten alltid vært innom leiligheten, lagt igjen lapp, gått ut, jeg vurderte om jeg kanskje skulle bestille time, men jeg skrev meg aldri opp, så vi møttes sporadisk og tilfeldig på soverommet, ved kjøkkenbordet, hun sa det er travelt på jobben, hun beklaget, det er så mye å gjøre, og jeg klemte henne inntil meg, sa at det var ok, det går bra, vi kommer over dette, sa jeg, det føltes som å skyve en elefant opp trappene, og jeg elsket henne, ville at hun skulle være hjemme mer, oftere, nesten hele tiden, slik det var i begynnelsen, for så lenge siden, så mange år siden nå, og hun sa ja, jeg vet, det er ikke så lett, sa hun, det var alltid så mye å gjøre, og jeg sa at det var greit, jeg er glad for at du har funnet noe å gjøre, sa jeg, det er sånn det er i denne bransjen, sa hun og snakket om reklamebransjen, den ene dagen reklame for nye sjokolader, potetchips, større poser, mer for pengene, landets fett, og dagen derpå, slankeproduktene, god samvittighet på kartong for 44,90 på Rema 1000, søppelmusikken de promoterte på teve, grytesettene ingen trengte, med kreftfremkallende teflonpanner lagd på nullbudjsett i Indonesia, og når kreften oppdages tre år senere, er pannen for lengst kassert, erstattet av nye og ingen vet om de små bitene av teflon som flasset av pannen hver gang den ble brukt, snek seg inn i maten og spredte seg rundt i organismen, spredte seg ut i lymfene, celleeksplosjon, men ingen beskylder billige grytesett, for denne uken er Nicorette på tilbud, kampanjen er ferdig, og den store ordren på tosiders-reklame for House of Prince i Danmark skal komme til å dra inn enorme summer neste uke, hvis de bare blir ferdige i tide, men det er ikke lett, det meste er vanskelig, det er mye å passe på og teflonpannene selv sier ingenting.

Gå til Flukten fra virkeligheten for å lese flere smakebiter.

torsdag 20. april 2017

Musikalsk utfordring #17: En sang som gjerne kan spilles i begravelsen din

Egentlig tenker jeg så lite som mulig på begravelsen min, fordi døden skremmer meg så jækla mye, og jeg jo uansett ikke får oppleve den sjøl likevel. Men hva med for eksempel denne, som var blant de første sangene jeg hørte av Sigur Rós (som nok alltid vil være yndlingsbandet mitt) fra den første plata deres Von. Jeg elska denne sangen allerede ved første gjennomhøring, og tittelen (= håp) fanger så perfekt opp stemninga i all sin enkelhet. Den er like deler trist og håpefull, og sånn sett den ultimate begravelsesmusikken. Pluss at ville blitt et veldig personlig valg, nettopp på grunn av det denne sangen har betydd for meg.



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

torsdag 13. april 2017

Inspirasjon: Kerli

Disclaimer: jeg liker egentlig ikke musikken til Kerli så veldig godt, men den visuelle stilen hennes er så ekstremt kul og gjennomført at hun faktisk fortjener et eget innlegg likevel.

Om du ikke har hørt om henne før, klandrer jeg deg ikke. Kerli er altså en popartist fra Estland som sikkert ikke jeg hadde hørt om heller hvis det ikke hadde vært for at en venn av en venn en gang på videregående hadde en estisk kjæreste, så jeg kjenner altså til henne via via. Mitt første møte med henne var musikkvideoen til Walking on Air fra 2008, som sannsynligvis er den av sangene hennes jeg til dags dato liker best. Jeg falt veldig for den gothic lolita-inspirerte stilen i videoen:



Videoen til Tea Party fra 2010 er også veldig up my alley. Det er liksom litt hagefest, litt teselskap og litt maskeradeball på éi og samme tid:



Kerli er ei dame som har forandra/utvikla stilen sin veldig i løpet av de siste åra. I disse videoene, som jo er noen år gamle, er det åpenbart at hun var inne i en gothic lolita-periode. Da hun i 2010 slapp singelen og musikkvideoen Army of Love, var det med en mye mer futuristisk og cyberpunk-aktig estetikk - og et mye mer dansbart sound. Med dette fant hun opp sin egen sjanger og klesstil - bubblegoth.



Kerli sier om bubblegoth at det basically er "putting together things that don’t necessarily go together. It’s about making dark things beautiful and beautiful things dark."

Men det som egentlig er grunnen til at jeg bestemte meg for å skrive hele dette innlegget om Kerli i det hele tatt, er et av de nyere prosjekta hennes, Feral Hearts, fra 2016. Musikkvideoen overgår alt hun tidligere har gjort. Hun tilbrakte angivelig ni måneder aleine i skogen med bare musikkutstyret sitt for å lage albummet sangen er henta fra.



Altså, om du trenger videre overbevisning for hvorvidt du skal se Feral Hearts-videoen eller ikke:




For mer Kerli, sjekk ut YouTube-kanalene hennes (både den nye og den gamle) og følg henne på Facebook.

onsdag 5. april 2017

Akkurat nå

Tenker jeg på:
- At jeg har bursdag i morra.
- At jeg i stad knuste en kopp, som jeg egentlig allerede hadde knust, men første gang jeg knuste den, knuste den i store, fine, limbare deler, men nå gikk den faktisk i mange biter, og jeg blir nesten usunt knytta til fysiske ting jeg har og er nå oppriktig trist.
- At jeg ikke føler meg helt frisk.
- At jeg fortsatt er livredd for å sende fra meg manuset mitt til et forlag.
- At jeg bekymrer meg mer enn jeg sannsynligvis burde for at det skal være noe gærent med minnekortet jeg har lagra alle filene mine fra Final Fantasy VIII , og at jeg må begynne helt på nytt med et nytt minnekort eller noe sånt.

Ser jeg på:
Har så vidt begynt å se The Americans.

Leser jeg:
Neuromancer av William Gibson, ei bok jeg allerede har snakka om her og her, og som jeg altså vurderer å gi helt opp fordi jeg ikke klarer å la meg engasjere av den. Det har bare skjedd to ganger tidligere at jeg faktisk har lagt fra meg bøker etter å ha begynt på dem, og det skjedde med Ett hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez, og Hamlet av Shakespeare. Førstnevnte trur jeg bare var feil for meg der og da, og jeg trur nok at jeg kan få glede av å lese den på et seinere tidspunkt. Hamlet har jeg på originalspråket, og brukte altså så ekstremt mye tid på å forstå sekstenhundretallsengelsk at jeg foreløpig har lagt den på vent - forhåpentligvis kommer jeg på et punkt i framtida til å bli god nok i engelsk til å kunne ta den opp igjen. Problemet med Neuromancer er at jeg rett og slett syns den er så dårlig skrevet at jeg ikke klarer å følge teksten i det hele tatt, og liksom... der de to andre bøkene er lagt bort midlertidig fordi en dag kan komme der jeg er bedre rusta til å lese dem, kommer ikke Neuromancer til å bli bedre skrevet bare fordi jeg legger den bort for noen år. Jeg sliter rett og slett litt med å rettferdiggjøre å gi den opp når sannsynligheten er stor for at jeg aldri kommer til å prøve å lese den igjen. Samtidig er det så utrolig mange gode bøker der ute som jeg med mitt lesetempo aldri kommer til å få lest uansett, så det er jo egentlig de bøkene jeg bør prioritere å lese så mange som mulig av. Hm... dette er vanskelig.

Har jeg på meg:
Oh lord. Ei blå pysjbukse i sateng med ei svæææær revne bak i rumpa, ei misfarga okergul t-skjorte som syns veldig godt gjennom den brune hettejakka i velour fordi glidelåsen på sistnevnte ikke fungerer, og den er forever stuck på en måte som gjør at sjølve hettejakka holder seg sammen på midten, men bare akkurat der hvor sjølve glidelåsklumpen er, så den er åpen ellers??? Jeg er ikke så god på å forklare. Anyway: FASHUN ♥

Hører jeg på:
Vinden i trærne. Klisjéfylt, men sant.

Spiser jeg:
Ikke noe for øyeblikket, men det siste jeg spiste var to brødskiver med peanøttsmør og sjokoladepålegg.

Ønsker jeg meg:
Kontrakt med et forlag. Egentlig ønsker jeg meg at et forlag skal ta kontakt med meg, så jeg slipper den eksistensielle angsten som medfølger det å sende inn et manus til et forlag, og at denne kontakten ender opp med en kontrakt.

Ser jeg fram til:
Bursdagen min i morra, og restaurantmiddag på lørdag sammen med Vibeke og Jørgen i den anledning. Gleder meg ellers allerede til Oslo Vegetarfestival, som var en av de aller fineste dagene mine i fjor.

(Liste lånt herfra.)

søndag 2. april 2017

Mars 2017

Opplevelser: Teknisk museum og utstillinga Grossraum (gratis, til og med!), før byens kanskje beste pizza på Postkontoret. Suspension Sunday, der jeg for ordens skyld var tilskuer, ikke deltager. Forfatterklassereunion med Tromsø-gjengen hos Anne Lise.

Innkjøp: Jeg har faktisk ikke kjøpt noe denne måneden heller. Det er ikke planlagt eller noe sånt, jeg har visst bare ikke hatt behov for nye ting i det siste.

TV-serie: Har sett det som foreløpig fins av Taboo. Det er lagd av de samme folka som har lagd Peaky Blinders som jeg snakka litt om her, og det merkes. Gritty attenhundretallsdramatikk av mørkeste sort. Har også begynt å se The OA, en serie det er litt vanskelig å sjangerbestemme, men jeg vil kanskje kunne kalle det magisk realisme. Liker det i væffal godt så langt!



Spill: Jeg har funnet igjen Final Fantasy VIII, som jeg hadde rota bort sist jeg skreiv månedsoppsummering. Til gjengjeld får jeg ikke minnekortet til å virke. Jeg veit ikke hvor mange det er av dere som leser denne bloggen som har peiling på de tekniske sidene ved konsollspilling, men jeg tar likevel sjansen på å legge ut en videosnutt her som illustrerer problemet mitt. Dette er altså et PS1-minnekort i en PS2, og dette minnekortet har jeg jo brukt i mange, mange år, og det er altså nå helt nylig at det plutselig bare står sånn og blinker. Ja, jeg har blåst, og ja, jeg har skrudd maskinen av og på igjen. Mange ganger, til og med. Hjelp?

video

Film: Har sett litt av hvert denne måneden. Von Trier-filmen Dogville, Midnight Special og A.I. - Artificial Intelligence, i tillegg til at jeg har sett de to første filmene i Ethan Hawk og Julie Delpy-trilogien til Richard Linklater, Before Sunrise og Before Sunset. Alle interessante filmer - men A.I. var nok den jeg likte minst av dem. Gir dere traileren til Midnight Special, en film som fascinerte meg voldsomt. Ikke minst har den noe av den mest imponerende og vakre futuristiske arkitekturen jeg har sett på film - eller i det hele tatt - noensinne.



Bok: Jeg sliter fortsatt med Neuromancer av William Gibson, og har begynt å lure på om jeg rett og slett skal gjøre noe jeg nesten aldri gjør - gi den opp. Sånn siden jeg får så veldig lite ut av den, mener jeg. På den annen side har jeg ikke kommet så veldig langt i den, og det er jo mulig den tar seg opp etter hvert, men... ja. Vi får se.

Musikk: Har fortsatt smått hekta på Bloc Party etter at jeg gjenoppdaga dem i januar. Bare hør på den gitarintroen, da dere!