lørdag 31. oktober 2009

Sosialt sett

Ja. Det har blitt en del filmanmeldelser i det siste. Egentlig er det mest derfor jeg blogger nå. Balanse og sånn, dere veit. Greia er jo egentlig ikke det at det ikke skjer noe, men at det som skjer, ikke er så veldig spennende for utenforstående å lese om. Dessuten har jeg liksom ikke tid til å obsesse lenger engang (i det minste ikke over annet enn irl-mennesker), så... ja. Det må bare bli sånn. Men fordi folk (eller rettere sagt Astrid, i væffal i dette konkrete tilfellet) tydeligvis er nysgjerrig på framgangen her i denne skabbete avkroken av Vestfold, gir jeg den villig bort.

Jeg trives. Sykt godt. Hadde det ikke vært for Vibekes flyktige atterkomst, hadde jeg grua meg til juleferien allerede. The Homicidal Squad har bytta navn til The Deadly Viper Assasination Squad, primært fordi det høres kulere ut, og sekundært fordi Nord har... vel, meldt seg ut, for å si det så nøytralt som mulig. Dessuten må dere være enige, alle i hop, om at vi ser strengt tatt intet mindre enn badass ut:

... vel å merke hvis vi ser bort fra det faktum at jeg ser ut som en halvkødden attpåklatt. Litt sånn som at hvis Tor Espen og Henrik er Jessie og James, er jeg Meowth. Men åh, jeg er fra dypet av mitt hjerte intenst lykkelig for at jeg har greid å bli busser med skolens nydeligste mennesker, da. Og nå som vi har omrokkert på gruppene i filmklassen og, har jeg endt opp på dét dream teamet. Jeg trur quirky romantisk komedie-ideen vår kan gå rett til himmels hvis vi bare jobber litt for den, noe vi selvfølgelig akter å gjøre. Henrik vurderer forresten òg å bytte til klassen vår. Det hadde så klart vært vakkert!

Én liten oppdagelse har jeg gjort her, da. Jeg trur nemlig jeg ser en sammenheng mellom to faktorer som har forandra seg siden videregående/ungdomsskolen og nå. Eller kanskje til og med tre. Vi tar saken i nærmere ettersyn, på en fin og oversiktlig måte som alle blir kloke på, nemlig ved hjelp av den elskede listevarianten:

1. På ungdomsskolen og videregående var det alltid noen jeg kjente. Så sjøl om jeg begynte på nytt, så var det liksom ikke heeeelt på nytt likevel. På FHS kjente jeg som kjent ikke en sjel. Vel, strengt tatt fant jeg ut i ettertid at tre andre her har gått på St. Hallvard, da, men liksom... frisør- og musikklinja, liksom. Og ikke i min vennekrets uansett.
2. På ungdomsskolen og videregående var jeg veldig krampaktig oppmerksomhetssjuk. Jeg kunne finne på tilbakestående ting av én eneste grunn, nemlig å bli lagt merke til. Her, derimot, gir jeg faen i hvor mange som egentlig legger merke til meg, og orker ikke å stresse med å gjøre meg mer speisa enn jeg er. Og jeg trives veldig godt med å chillæxe sosialt på den måten.
3. (og dette er nøkkelgreia, kanskje) På ungdomsskolen og videregående skulle jeg nesten hver gang jeg var i selskap med andre, heller ønske at jeg var aleine, nesten egentlig uansett hvor gøy jeg hadde det. Her er det motsatt. På én måte litt trist og, i og med at jeg blir fortere ensom. Det skal liksom ikke mer til enn et par timer på rommet for meg sjøl før jeg begynner å savne mine homies. Men herregud. Dette er klart den varianten jeg foretrekker.

Jeg gidder ikke å trekke strekene for dere. Dere er såpass oppegående at dere greier det sjøl. Og Tor Espen og Henrik; JEG ELSKER DERE SPENT I HJEL. Jeg har sikkert ikke sagt det til dere før, fordi jeg aldri har vært full nok sammen med dere, men jeg gjør det, altså. Dere er så nydelige at dere veit det ikke sjøl engang.

Oh, og dette er jo litt gøy, da. Jeg sa det for så vidt til Eva og Marta da vi møttes i Oslo torsdag for ei uke (allerede!?) siden, men fortsatt: før jeg kom hit, var hip hop-kultur den mest åndsete ungdomskulturen jeg visste om. Men så er det jo bare det, at får du et tilstrekkelig karismatisk menneske til å misjonere om noe, så er jeg villig til å tru på hva som helst. Og som jeg så vidt var innom i persongalleriet mitt, så skjuler det seg en skikkelig gængztah bak Tor Espens bluesgitarspillende, kunstfilmregisserende ytre. Det begynte, som med mye annet, som en opprinnelig nærmest parodisk greie, men så festa det seg visst bare. Og Henrik skater jo fra før, og var sånn sett et lett bytte da Tor Espen kom og "I'm a white nigga from K-town, bitch!". Og siden har liksom bare jeg fulgt etter. Og la meg si det sånn; jeg har endt opp med å bli litt G, da. Det har til og med gått så langt som å innrømme at enkelte rapsanger faktisk ikke er så halvgærne. Og Beastie Boys er jo noen skikkelige røvere. Heh. Men alle impulser er bra impulser, ikke sant? Om ikke annet er jeg litt mindre fordomsfull nå.

I dag skulka Kristian fra Gjøvik, Tor Espen, Henrik og jeg de to siste timene til fordel for kake på rommet til Henrik. I morgen (og med det mener jeg lørdag kveld - sjekk klokkeslettet nederst) er det Halloweenfest, og DVAS har tenkt å nache på Kafka med litt voksenbrus. Jeg ser for meg at denne helga lett kan bli særdeles vellykka.

Oh, og dette innlegget blei mye lengre enn forventa. Hahahaha.

fredag 30. oktober 2009

Annie Hall (1977)

Jeg hadde faktisk ikke sett en dritt av Woody Allen før Annie Hall. Og jeg var sykt skeptisk, i og med at jeg strengt tatt egentlig har vært innstilt på å hate alle herr Allens filmer ganske lenge nå. Odd Einar, som vikarierer for Mads i store regissører, greide derimot å få meg til å glede meg til å se den, entusiastisk Woody-fan som han var.

Vel, dette prøver vel egentlig å være en romantisk komedie for de intellektuelle, og i bunn og i grunn har den vel ikke noe helt klart plott, men den er liksom bare en sånn hverdagslig, liten sak som handler om Woody Allen, hvis rollefigur jeg ikke helt husker navnet på nå, som livnærer seg som en ydmyk og temmelig sjenert stand-up-komiker, møter Annie Hall, som jeg egentlig ikke husker en dritt om. De blir forelska, blir sammen, slår opp, savner hverandre, blir sammen igjen og slår opp.

Så, var det fordommene mine som fikk rett, eller var det Odd Einars entusiasme? Egentlig ingen av dem. Jeg kan ikke hate denne filmen av samme grunn som jeg ikke kan elske den, nemlig at jeg ikke følte noen verdens ting etter at jeg hadde sett den. Det gjør jeg for så vidt ennå ikke. Noe av dialogen var ganske artig, det skal jeg ikke nekte for, men jeg husker jo knapt hva den handler om. Egentlig er det litt trist, for sånn som Odd Einar framstilte ham, virka faktisk Woodyboy som en regissør etter min smak. Men det er som Martin sa det, altså; denne filmen virker lang uten å være lang i det hele tatt. Og det er sjelden et godt tegn.

Men som nevnt; manuset er ikke så verst, altså. Det er ikke akkurat Tarantino-takter, men jeg ser jo klart sjarmen. Dessuten blir det jo litt feil å sammenligne dem uansett, med tanke på hvor forskjellige de faktisk er. Og til tross for at jeg sjøl syns den alltid tilstedeværende sødmen i filmen ganske ofte virker krampaktig og påtatt, så er det jo, vel, likevel søtt til en viss grad. Og jeg kan jo for så vidt se hva det er fanklubben til vår venn Woody ser i filmene hans. Og det må jo telle for noe, ikke sant?

Dommeren har talt: 4

torsdag 29. oktober 2009

The Matrix (1999)

Nei, jeg hadde faktisk ikke sett The Matrix før. Og jeg sier dere én ting, jeg: å se en film som dette ti år etter at den kom ut, har sine ulemper. Åssen faen skal det liksom være mulig å møte denne med et åpent, nøytralt, fordomsløst sinn? Jeg ser ikke bort fra at anmeldelsen hadde sett helt annerledes ut hvis jeg faktisk hadde sett den uten å ha hørt noe som helst om den på forhånd.

Jeg føler meg nesten litt teit ved å belære dere med hva den handler om, men det må liksom med: supernerden Thomas Anderson opplever en vakker dag å bli snakka til av datamaskinen sin. Og ikke bare det; den ber ham om å følge the white rabbit. Når noen folk øyeblikk seinere ringer på og spør om han skal være med ut - hvorav ei av jentene har tatovert en hvit kæniz på skuldra! - kan han liksom ikke si nei. På utestedet møter han svartkledde Trinity, som forteller ham noe helt syyyyykt. Og plutselig er han verdens eneste håp!

Man enten elsker eller hater Matrix. Og jeg lover deg: jeg skulle virkelig ønske at jeg greide å hate den. Jeg har skikkelig, skikkelig lyst til å hate den. Helt seriøst. Men sjølve konseptet er jo skreddersydd til min konspirasjonsteorifetisjistiske hjerne, og jeg kan faktisk ikke annet enn å digge det. Dessuten var den banebrytende visuelt da den kom, og jeg, som så den mandag, syns faktisk det var imponerende nå og. Actionscenene er jo en eneste stor orgasme for øyet.

Men nå har jeg tenkt å motsi meg sjøl ved å trekke fram hvorfor jeg ikke elsker den. For dere har vel skjønt allerede at jeg definitivt ikke hater den. Men vel, nå er jeg klar over at enkelte karakterer rett og slett ikke går an å spilles på en annen måte, men er det bare jeg som ser det så smått sjølparodiske i for så vidt alle, men aller mest i Morpheus og Trinity? De nesten SM-aktige kostymene deres i seg sjøl er nok til å tenke "dette kan umulig være seriøst ment", men når de i tillegg smekker på seg solbriller og legger armene i kors over brystet, så blir det faktisk litt... eh, i overkant pompøst?

For ikke å nevne at slutten var så smått litt anti-klimaks. Nå kan det ha sammenheng med at jeg så filmen på en måte jeg hater å se film, nemlig stykkevis og delt, samt at dette som alle veit selvfølgelig bare er første kapittel i en trilogi, men jeg følte meg faktisk litt snytt da plutselig rulleteksten begynte å... vel, rulle. Var det alt, liksom? Skal jeg ikke få oppleve TEH HØYDEPUNKT?

Nå høres jeg sikkert skikkelig kjip ut, men reint teknisk, og for all del tematisk, så er jo dette på langt nær en dårlig film. Joda, skuespillet er vel sjølhøytidelig, og jeg savner en skikkelig final showdown, men det hele er jo en interessant affære. Det er det minste man kan si om den, liksom.

Dommeren har talt: 5

onsdag 28. oktober 2009

The Big Lebowski (1998)

Det er få personer som er så ubetydelige som Jeffrey Lebowski. Han har tre store lidenskaper i denne verden; bowling, white russians og hasj (og satt på spissen, minner det jo ikke så reint lite om visse andre personer jeg kjenner, og jeg trur ikke sammenhengen er tilfeldig). Han har dårlig med penger, men er tilsvarende glad i teppet sitt. Uheldig for herr Lebowski - eller The Dude, som er hans foretrukne tittel - har han en navnebror. Og han er og har alt som The Dude ikke er og har. En kveld dukker det opp noen tyskere som pisser på teppet til The Dude fordi de blander ham med The Big Lebowski. Og når kona til The Big Lebowski blir kidnappa, er det bare The Dude som kan få henne tilbake igjen.

Du har sett O Brother, Where Art Thou. Du har med andre ord fått bevist at Coen-brødrene kan komediesjangeren så godt at de har gjort det til en kunst. Hvorfor du dermed sitter her og leser denne anmeldelsen framfor å stikke til nærmeste butikk for å kjøpe denne sporenstreks, er med andre ord et godt spørsmål. Kanskje fordi du har den allerede. Og hvis du har den, men ikke har sett den ennå; smekk ned hele nettleseren din, grav fram DVD-spilleren og sett den på . You're in for a treat.

Du får et manus fra en annen verden. Hysteriske karakterer, portrettert av mennesker som er så godt som født inn i rollene. Ei helt sinnssyk og oppfinnsom handling som setter det aller meste i skyggen. Fengende musikk. Vanvittige situasjoner man vanskelig kan forestille seg på forhånd. Instant klassisk scene etter instant klassisk scene. Som jeg leste på en annen nettplass; dette er rock 'n' roll. Og til tross for den i teorien lite oppmuntrende hendelsen helt mot slutten, greier du ikke annet enn å gå fra rommet med et gigaglis om munnen og litt den samme følelsen som en lang berg-og-dalbanetur (i væffal hvis du er av typen som digger berg-og-dalbaneturer). Det fenger! Noe så helt sinnssykt! Ikke bare er det morsomt, men du sitter nærmest og vogger i takt med lydeffektene fordi filmen har et sånt grep om deg som jeg sjelden opplever - og når jeg først opplever det, er jeg i ekstase i flere dager etterpå. Sånn som nå. Jeg merker at jeg får lyst til å se den om igjen bare av å skrive om den.

Med det sagt, så er dette en film som SKAL ses i selskap med gode venner. Ikke prøv deg på noe annet. Jeg trur ikke nødvendigvis filmopplevelsen vil bli ødelagt av at du ser den aleine, men den er liksom litt som en fotballkamp; liker du det ikke fra før, kan du ende opp med å likevel kose deg på grunn av sjølve stemninga, og liker du det fra før, kunne du vel ikke fått en kraftigere nytelsesorgasme. Nå var jeg så heldig at jeg satt og så den med en person som ikke bare har denne som yndlingsfilm, men som har en aldeles herlig latter i tillegg. Og om han har påvirka meg ved å sitere denne i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger egentlig helt siden skolestart, veit jeg ikke, men han bygde i væffal opp forventningene mine. Som jeg fikk innfridd til tusen. Nå har jeg bygd opp dine, så nå er det din tur.

Fuck it, let's go bowling.

Dommeren har talt: 6

tirsdag 27. oktober 2009

Drag Me to Hell (2009)

Søte, uskyldsreine Christine gjør bare jobben sin som bankansatt idet hun avviser ei gammal dame som trygler om at huset hennes ikke må bli revet, men som ikke har betalt leia si på gud-veit-hvor-lenge. Kjerringa, kledd som en kvasi-østeuropeer og med en tilsvarende aksent, tar dette dypt personlig, og bestemmer seg for å påkalle demonen Lamia. Hun lover demonen sjela til Christine, som bare har et visst antall dager på seg til å kvitte seg med den helvetes (ha-ha) skjebnen som venter henne.

La det være sagt: jeg har aldri skjønt meg på sjangeren "skrekkomedie." Og med dét ute av verden, er jeg for så vidt heller ikke sikker på om det er det den prøver å være. Egentlig håper jeg det, for det er mer morsomt enn skummelt, samtidig som den nærmest voldtar bø-effektenes vidunderlige verden. I bakhodet er det en liten stemme som hvisker meg at det er Sam Raimi (mannen bak blant annet Spiderman, for n00bza) som har regissert dette lille makkverket, og i og med at vi alle veit at han er en habil kar, har jeg vondt for å tru at han virkelig kan mene de latterlige scenene der den lurvete hurpa spyr inn i kjeften på Christine - noe som, med mindre jeg husker helt feil, ikke bare skjer én gang, men to herlige ganger! - seriøst. Likevel er det liksom ikke så åpenbart som med gullklumpen Black Sheep heller. Og det er jo beint fram urettferdig å i det hele tatt vurdere en film etter hvem som har regissert den, og hadde jeg ikke visst at det var herr Raimi, hadde jeg sikkert vært nådeløs allerede fra første linje.

Så ja. Dette er ei tynn suppe av et plott, noe som for all del ikke er unikt i forhold til andre skrekkfilmer, men i selskap med elendige skuespillprestasjoner, kålete spesialeffekter, så stereotype karakterer at det grenser til det rasistiske, samt det faktum at den ikke fins skummel, blir det ikke den helt store filmopplevelsen. Men som allerede nevnt, så er det jo faktisk en viss grad av... eh, sjarm?... i det hele. Litt artig er det i væffal. For ja, jeg lo. Ganske mye, egentlig, men latterkicka kom stort sett akkompagnert av oppgitte sukk. Om det var tilsikta eller ikke, har jeg ennå ikke helt greid å finne ut av. Men det er jo likevel på en måte litt underholdende, i det minste.

Btw har vi Hell-O-Week (zomg, hvilket ordspill!) i filmklubben nå. Nå som jeg bare er to anmeldeser unna å være i rute igjen, bør dere snart forvente flere skrekkanmeldelser.

Dommeren har talt: 2

mandag 26. oktober 2009

Full Metal Jacket (1987)

Vi følger ei gruppe marinesoldater fra de ankommer militæret til de blir sendt til Vietnam og the real thing. Vår mann i det hele kalles Joker fordi han er den som allerede under første møte med den gestapo-inspirerte sersjanten (eller hvilken rang man nå har når man liksom er sjefen for rekruttene... personlig kan jeg ikke sånt) tør å spøke. Etter hvert skal han komme til å utpeke seg som den som tør å stå opp for det han mener er riktig og den som tør å være ærlig, både mot seg sjøl og alle rundt ham.

Sjangermessig er dette en krigsfilm, til tross for at det, som Mads sa, er mer riktig å kalle den en antikrigsfilm. Den gir oss et skråblikk på Vietnamkrigen, noe som krevde mer bein i nesa på åttitallet enn i dag. Likevel er det ikke det samme magesuget jeg sitter igjen med etter å ha sett denne som jeg satt igjen med etter å ha sett Platoon, som kom året før. Med unntak av helikopterscena der han ene duden skyter lokalbefolkning for gøy og scena der Joker ikke greier å bare gå fra en dødelig såra snikskytter som nettopp har plaffa ned flere av vennene hans, syns jeg egentlig det er få av de scenene som virkelig, virkelig, virkelig får sympatien til å velle opp i meg. Jeg syns kanskje rett og slett ikke at det blir jævlig nok. Stanley Kubrick var en bra mann, men akkurat her har han ikke greid å trekke i de rette snorene for å få meg i rabiat ekstase.

Men nå snakker jeg om andre del av filmen, som etter mi mening er den svakeste av de to. Hele den første biten er intet dårligere enn genial. Manuset er kvikt, intelligent og sinnssykt morsomt, og sjøl om jeg ikke er sikker på hvem som spiller drillnazien, gjør han en eminent jobb. Så har du selvfølgelig hele greia med Pyle som bygger seg opp på en mesterlig måte. Og ikke minst åssen Joker skaffer seg seernes medfølelse og smertefulle gjenkjennelse ved å oppføre seg som anti-helten alle er i sånne situasjoner, slettes ikke ulik Amir fra Kite Runner.

Med andre ord: del én er et utsøkt stykke filmkunst. Del to er hakket svakere etter egen mening, og trykker ikke hardt nok på mine filmatiske erogene soner. Jeg veit at en film av denne typen har fått gjennom budskapet sitt når jeg sitter og fråder av sinne og engasjement når det hele er over, men den følelsen uteblei. Ikke at det ikke er engasjerende, men jeg blei ikke sint nok. Neste gang jeg ser en antikrigsfilm, vil jeg opprøres!

Dommeren har talt: 5

søndag 25. oktober 2009

Meet the Feebles (1989)

Varieté-ensemblet Feebles prøver å gjøre det stort. Det er derimot ikke bare lett når den store stjerna har blitt gammal og dvask, hennes ektemann og sjefen for det hele står i med en annen langt yngre sanger, og løssluppen sex og narkomisbruk krever sitt av atter andre. Og det er bare for å nevne noe. Oppi det hele kommer Robert, hvis store drøm er å bli tatt med i truppen. Det hele kompliseres ytterligere av at han forelsker seg i en søt, uskyldig puddel som en sleip snuskefilmregissør òg har sett seg ut.

... og i det hele tatt er det vanskelig å forklare nøyaktig hva Meet the Feebles handler om, fordi den når alt kommer til alt igrunn bare er masse syke og randomme gags spilt etter hverandre på et budsjett lavere enn mitt månedlige stipend. Likevel er det en viss tråd i det hele (ikke nødvendigvis rød), og om ikke annet greier du ikke å la være å la deg fenge av oppfinnsomheten. For dere som er kjente med Skrivebua, går det egentlig an å sammenligne denne med noen av Håkons mindre oppegående verk, til dømes klassikeren Arild og Johnny lukter giraffhjerne.

Men er det morsomt, da? Både ja og nei. For når den er morsom, så er det sånn at det kjennes som om trynet skal revne av latter, og når den ikke er morsom, er det sånn at det blir bare så dumtdumtdumt at du ikke helt trudde det gikk an. Man må definitivt være en viss type for å like denne filmen, og et visst humør i tillegg kommer garantert godt med. Personlig var jeg på vei til å bli overtrøtt, til tross for at de verste ticsa ikke helt hadde satt inn ennå. Jeg hadde nok fått mer ut av den hvis jeg hadde sett den nærmere daggry, sjøl om jeg for all del got my share.

Så jah. Reint objektivt sett er jo ikke dette en bra film for fem flate øre, men sjarmen er høyst tilstedeværende. Dessuten er jo ikke filmanmeldelser helt kjent for å være akkurat objektive heller, og takk for all del eventuelle høyere makter for det. Men jeg er ikke helt enig med meg sjøl, altså. Som sagt er noe av det bare for dumt, til og med for meg, samtidig som sodomy-sangen til reven mot slutten der og hele dopskilpadda bare eier det meste av det sjølhøytidelige våset som lages i dag. Veldig ustabilt, altså. Og som sagt ikke egentlig en bra film i det hele tatt.

Særdeles interessant, btw, å se åssen Peter Jackson har gått fra dette til The Lovely Bones, da - som jeg forøvrig gleder meg spent i hjel til. Come December!

Dommeren har talt: 3

fredag 23. oktober 2009

Barnekonvensjonsjubileum, bokutgivelse og random loking

Som dere helt sikkert husker, var i går en dag av interesse. Barnekonvensjonen feira tjue hele år, og i den anledning kom boka BARN ut. Spesielt interesserte kan kjøpe den her. Det har seg nemlig sånn at undertegnede, Marta, Eva, Håkon og Nikoline har fått med noen eldgamle tekster om forelskelse, av alle ting, i den. Følgelig blei vi alle invitert til å delta på nevnte feiring. Marta, Eva og jeg dukka opp.

Småpigene med et eksemplar av den!

Gamle festsal i Universitetet i Oslo. Pent sted.

Margreth Olin, som holdt et sterkt foredrag som Siv Jensen burde ha hørt.

Jon Bing, som mente jeg hadde pene turkise negler. Watch me name-drop. Andre fancy personligheter som møtte opp, var kongen og dronninga, barneombudet og barneministeren. I tillegg blei tekster av Eva, Marta, Håkon og jeg lest opp.

Marta, Reidar Hjermann (redaktør av boka), meg og Eva. Hele festen etterpå hos barneombudet var av typen slips og vin, og temmelig tørt i starten. Men vinen var på barneombudets regning, og da går det jo som det gjerne går, og det hele blei en god del festligere etter hvert. Vi blei til og med bedt av en av bidragsyterne om å legge ham til på Facebook. Trist jeg ikke husker navnet, da.

Lisa, Magnus og Malin joina oss på Oslo S etter festen!

Marta demonstrerte sine beinmasseringsskillz - vel å merke før Securitas kom og påstod at Passasjen ikke var noen leikeplass (som den jo er, herregud!) og ba oss fjerne oss. Korrupte fascister, ass.

... og i det hele tatt var det en god og sliten Kristine som satte seg på 22:43-toget tilbake til shesh-town. Og i samme slengen vil jeg benytte anledninga til å klage over at jeg simpelthen ikke greier å skrive "i dag gjorde jeg"-type innlegg, og beklage at det blei så kjedelig som det blei. Det var ikke så ille i virkeligheten, altså. Og de som vil se flere bilder, bes kikke her.

Denne helga ser ut til å bli rolig. Egentlig plagsomt rolig. Kanskje jeg drar til Drammen og finner Ingrid, da. Det kommer sikkert til å lette på stemninga.

(Når skal du lære deg å si ha det før du drar, din gjøk?)

onsdag 21. oktober 2009

Antichrist (2009)

Etter at ungen hennes dør, drar Charlotte Gainsbourg på hyttetur med elskeren sin, som i tillegg er terapauten hennes. Formålet er at hun skal overkomme frykten sin for skogen og tapet av pjokken samtidig. Men naturen er tydeligvis langt ondere enn det NU-medlemmer skal ha det til, og det tar ikke lang tid før ting gradvis begynner å gå beint til helvete.

For å friske opp hukommelsen din, så ja, dette er den til Lars von Trier der Willem Dafoe får prøve seg som pornostjerne, der dyr snakker og spiser seg sjøl og scenene er så absurd forstyrrende at de er i stand til å gi Chuck Norris mareritt. Den kontroversielle saken som førte til at frøken Gainsbourg fikk med seg beste skuespillerinne-prisen hjem fra Cannes, ja. Og for å svare på spørsmålet om den var alt det som media hypa om eller ei, så kan jeg svare at joda, den er jo i og for seg det. Du får se penetrasjon og blodige sekvenser som til og med er forbudt i ulovlig porno. Og surrealismen friker vettet ut av deg. For ikke å glemme at nevnte frøken Gainsbourg (Stéphanie!) fortjente prisen så det sang. Men den er faktisk en god del mer og.

For å begynne med dét, er den faktisk nydelig skutt. Hvem trenger vel sex når man får en prolog som denne? Hvert bidige stillbilde er på høyde med det aller fornemste innen kunstfotografi. Og den drømmeaktige, blå scena med Charlotte ute i skogen er jo et eventyr i seg sjøl. Uavhengig av alt det syke som skjer, er dette visuelt snadder, altså.

Men ja, det er forstyrrende. Men det er godt håndarbeid. Det hele er jo faktisk lagd som det er nettopp for å frike deg ut, og det greier den til gagns. Men, som jeg diskuterte med homiene mine noen timer etter at vi hadde sett den (på vei ned til Shell for å kjøpe nattmat, nærmere bestemt), så er det faktisk ikke sadobitene som er verst. Altså, jeg innrømmer at det var én del der der jeg faktisk måtte lukke øya et halvt sekund, og jeg har faktisk en tålelig sterk mage, men det er sjølve stemninga og atmosfæra som gir deg de store gåsehudopphopningene. Dette er bunnløs desperasjon, galskap og faenskap. Så intenst! Og etter hvert som filmen avdekker hvor grusom naturen egentlig er, skjer det ikke med et TA-DAAAA!-aktig sjokk man er kjent med fra thrillere, men det smyger som langsomt innpå deg og begynner sakte å spise av deg. Og det er en møysommelig prossess som ikke gjør så veldig vondt for hver gang, men som, når det hele er overstått, etterlater deg i det største, svarteste hullet du noen gang har vært i. Litt som å spises opp av kjøttende maur. Bit for bit for bit, sjøl om du egentlig ikke merker hvert bitt så veldig. Ikke at jeg har prøvd, men jeg kan jo innbille meg det.

Det er liksom ikke noe håp her. Når filmen er ferdig, er du så godt som suicidal. Filmens budskap er å vise hvor jævlig alt er. Og det gjør langt fra godt å se den. Den er enda mer ukoselig å se i festlig lag enn En ubehagelig sannhet. Dette er ganske enkelt ikke filmen du setter på når du vil kose deg. Sånn sett kan man jo spørre hva som er vitsen med å lage en film alle bare får vondt av å se i utgangspunktet, men så er det jo Lars von Trier og, da. Men at det er en sinnssvakt god film, går det liksom ikke an å komme fra uansett.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av Antichrist. Men det er garantert den filmen jeg har sett i år som har gått mest inn på meg, og helt sikkert en av de filmene som har gått mest inn på meg noensinne. Og det å sette karakter, er vanskeligere enn noen gang. Men jeg har gjort et forsøk, da.

Dommeren har talt: 5

tirsdag 20. oktober 2009

99% ærlig (2008)

La meg få si dette med én gang: jeg syns det er veldig vanskelig å anmelde dokumentarer. Særlig om temaer som i utgangspunktet ikke opptar meg så veldig. Så kan du jo vurdere sjøl om du vil ha det i bakhodet mens du leser.

Denne følger altså hiphopgruppa Forente minoriteter gjennom ett år der de jobber med plateproduksjon. De fire ungdommene er fra fire forskjellige land - Uganda, Irak, Bosnia og Pakistan - men de har likevel det til felles at de blir møtt med fordommer, har måttet lære seg et nytt språk og har blitt nødt til å flykte fra hjemlandet sitt.

Når jeg sier innledningsvis at dette ikke egentlig er et tema som opptar meg så veldig, så er det ikke sånn at jeg syns det er skikkelig kjedelig. Jeg er mer... nøytral, liksom. Og kanskje er det òg like greit, for det førte til at jeg møtte filmen med et åpent sinn uten forventninger. Og etter at jeg hadde sett den, var jeg like nøytral. Og med dét konkluderer jeg at filmen som en dokumentar ikke greide å ta meg inn i den på samme måte som for eksempel Michael Moore er så flink til. Jeg mener, det er jo en grunn til at sistnevnte er verdenskjent, og at Rune Denstad Langlo ikke er det. Altså, nå i det siste har han jo fått en del oppmerksomhet med Nord, men... du tar poenget. Nord er jo forsåvidt heller ikke dokumentar.

Noen intervjuer her, litt musikkvideo der. De fortalte om bakgrunnen sin og musikken. Begravelsen til mora til han ene blei filma. Og jeg syntes det var rørende da han begynte å grine da han snakka om henne litt etterpå. Litt artig er den og. Lillebror i studio-scena er jo faktisk beint fram herlig. Men jeg er fortsatt nøytral, altså. Mads sa så flott at dette var en film Siv Jensen burde se, men jeg som tilhører stikk motsatt ende av den politiske skalaen enn Siv, følte ikke noe særlig mer enn ellers om innvandrere. Så hvorfor skulle Siv gjøre det? Dette er ikke helt en musikkdokumentar, og ikke helt en innvandringsdokumentar. I steden er den en ganske halvhjerta utgave av begge på én gang. Og stort sett er den egentlig ganske kjedelig.

Bosnieren var ganske heit, da.

Dommeren har talt: 3

søndag 18. oktober 2009

Noens liv

I går blei fire elever her tatt for å drikke på rommet. Som reglementet krever, blei de utvist. Med andre ord betydde det at de måtte dra tilbake igjen til det miljøet og de foreldra de hadde flykta fra.

På grunn av det, prøvde en av dem å ta livet av seg.

Sånt går inn på deg.

fredag 16. oktober 2009

Litt random kjærleik

Heeeelt egentlig hadde jeg tenkt å anmelde filmer og andre saklige ting, men ikke nå. Dessuten har jeg blogga så sykt lite i det siste likevel, så jeg føler at jeg har lov til å rable skikkelig ufornuftig. Hahaha.

Meeeen, dere som leste innlegg av denne typen med bekymring kan bare puste letta ut nå. Jeg. Er. Dritglad. For tida! Sjøl om jeg ikke fikk sett Braindead i overigår likevel på grunn av fauidgydugftdg kjøkkentjeneste, smiler jeg så sinnssykt mye nå. Tor Espen, The Good Guy og jeg kom hjem fra Larvik for omkring en time siden, etter å ha vært der siden ett, og da jeg satt på toget hjem igjen, tenkte jeg bare, shit, så sinnssykt bra jeg egentlig har det, liksom.

Er det ikke rart åssen enkelte mennesker bare får deg til å bli skikkelig, skikkelig GLAAAAAAD bare ved å si god morgen til deg når dere tilfeldigvis møtes på badet, eller ved å randomly ringe deg og snakke med koselig dialekt? Helt seriøst, det er få mennesker jeg kjenner som jeg bare merker med hele meg at jeg er skikkelig, skikkelig glad i. Sånn genuint, liksom. Men nå... det er bare annerledes fra alt annet. Det er ikke sånn sommerfugler i magen, liksom, men bare... faen, jeg er jævla glad i deg, på en måte. Og vi har kjent hverandre, what, to måneder? Jeez. Og vi skal til og med kanskje på vinterferie sammen. Snakka om det i stad. Og i morgen blir det sannsynligvis kino!

Kanskje all denne overveldende kjærleiken bare er fordi jeg har drukket burn i dag. Det er jo tragisk, men jeg blir faktisk sånn av det. Hahaha.

Jeg mistenker forresten at det blir så lite blogging for tida fordi jeg - av alle ting - muuuligens er i ferd med å skaffe meg et liv. Og det er så jækla deilig!

Oooog, når det er såååå fine flasker:

... så er det lov å kjøpe iste til femti kroner, santsant?

onsdag 14. oktober 2009

Endelig!

Jeg stiller meg særdeles usikker til hvor mange som egentlig har fått det med seg, med tanke på de kryptiske kodene blogginnlegga mine nå i det siste har bestått av, men Tor Espen har i væffal vært på sjukehus. Og han kom tilbake i dag, etter tre uker. Temmelig hoven, men det gjør visstnok ikke vondt, so all is well.

Det er bare det at... vel, jeg føler litt at entusiasmen er litt skjeivt fordelt, da. Altså, jeg veit jo det at folk har forskjellige måter å vise følelser på og blablabla, men liksom... ja. Men nå er jo jeg sinnssykt innbilsk og, da. Og det har jeg igrunn vært alle disse ukene.

Men jeg er glad da, sånn alt i alt! Det er skikkelig godt å ha ham tilbake. Og han veldig blei glad for koppen Henrik og jeg hadde lagd til ham (til tross for at han foretrakk en litt annen staving av "bløtkake"). Og fordi jeg ikke har noe bedre å finne på, laster jeg likeså godt opp bilder av den:

Intern som bare faen, da. Men det er jo så vakkert.

I kveld blir det splatterfilm!

torsdag 8. oktober 2009

Bare... ja

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge i det hele tatt, for jeg har ikke en dritt å si. Ironisk nok blogger jeg jo tydeligvis likevel, da. Eh.

Altså, ord som beskriver meg for tida:
- likegyldig
- care
- uengasjert
- demotivert
- slapp
- lei
- sliten
- trøtt
... pluss at jeg ikke eier matlyst. Det vil si, jeg er sulten hele tida, for jeg spiser nesten ikke, men når jeg først spiser, blir jeg kvalm midtveis i første porsjon, og pælmer resten. Og i overigår eller noe sånt la jeg meg litt etter middag. Da jeg våkna, var klokka ti over åtte.

Vi skal liksom planlegge gutte- og jentefest som vi skal ha på lørdag nå, men jeg greier ikke. Jeg greier bare ikke. Av og til prøver jeg å late som om jeg bryr meg bittelitt, men jeg har ikke helt kapasitet til det.

I stad begynte jeg helt randomly å grine. Og da jeg så meg i speilet for noen timer siden, gikk det opp for meg hvorfor jeg aldri får meg noe, liksom. En slags aha-opplevelse. Høh.

Unnskyld, altså. Kanskje det bare er denne tida av året som gjør sånn med meg, jeg veit ikke. Men jeg vil at det skal slutte nå.

Og dette som begynte så bra...

torsdag 1. oktober 2009

Persongalleri

Det som er kozest med folkehøgskole, er liksom alle detaljene. Jeg skulle gjerne ha dedikert hele blogginnlegg til hver og en av dem, men fordi de stort sett bare er av typen "i dag gjorde jeg..." og det dreier seg om en enkelt dritsøt hendelse som varte i max. ti minutter, føler jeg at det blir litt unødvendig og masete. Men jah. Detaljene. Etter fem uker på skolen har jeg hittil:
- røyka te
- hørt på Lil' Wayne på full guffe midt i skolegården just for the irony, lzm
- vært statist i en middelalderserie som skal begynne på NRK, i regi av en veldig kjent duo jeg aldri hadde hørt om
- blitt midtsidepike for filmlinja og neste års studiekatalog (med to timers søvn i bakhånd! Slå den!)
- growla visesanger
- drukket sinnssyke mengder te
- kakla pikk til fem om morningen
- vært såpass bortskjemt at da hele skolen minus et ensifra tall var på fest, blei vi kjørt ned til Rimi rundt ni på kvelden for å handle snop
... og sikkert en hel del mer. Men det der var nå en gang noen av høydepunkta. Men altså. For å ta i bruk en skikkelig sliten klisjé, så hadde det ikke vært noe gøy i det hele tatt uten mine trofaste partners in crime. Og egentlig tenkte jeg rett og slett at jeg skulle dedikere et blogginnlegg til dem. Jeg mener, jeg er tilbake i L-town, har høstferie, og jeg gjør jo ikke annet enn å savne skolen likevel (bortsett fra at den jeg savner alleraller mest, ikke er der når jeg kommer tilbake igjen på søndag). Dessuten blir det muuuligens litt enklere for dere å henge med når jeg nevner navn og sånn i seinere innlegg. Og rekkefølgen er btw alfabetisk. Vil jo ikke at noen skal føle seg nedprioritert.

---

Gjermund (a.k.a. Double G)
Det første inntrykket jeg fikk av Gjermund, fikk jeg da vi spiste frokost ved samme bord en gang i løpet av de første to ukene. Han hadde gulost, agurk og banan. Oppå hverandre i lag. Pent dandert. Han spiste det med kniv og gaffel. Og siden har det blitt flere snurrige brødskivecombos. Kniven og gaffelen har blitt hans varemerke. Og i det hele tatt er Gjermund typen som kunne ha gjort internathverdagen lettere bare ved hjelp av syke matvaner, men så er han en gromkar i tillegg, som er nerdete på den rette måten. Og han er igrunn jækla morsom. Som i har god humor, liksom. Og vær så snill å si at du ser hvem han ligner på av utseende. Tor Espen og jeg så det første dagen - uavhengig av hverandre. Men det har kanskje noe å gjøre med at han og tvillingen hans har helt lik stemme og.


Henrik (a.k.a. The Bad Guy)
Da jeg fortalte Henrik at ei av jentene på bærturen vi var på en av de første dagene hadde sagt at hun syntes han så ut som hovedpersonen i en actionfilm, retta han seg opp i ryggen og sa "Åh?". Og egentlig oppsummerte han hele personligheta si i løpet av de sekundene det tok å utføre bevegelsen og lyden. Henrik liker snus, røyk, actionfilmer, FrP, å ha kort hår, McDonald's, å sprute vann og å poke jenter i ribbeina. Av ukjente grunner liker han òg å leike homse sammen med The Good Guy, men han klagde i flere dager da Kristian fra Bodø kyssa ham på kinnet til ære for et bilde. Uutgrunnelig fyr, med andre ord. Jeg veit aldri egentlig helt hvor jeg har Henrik.


Henrik (a.k.a. The Good Guy)
Grunnen til aliaset hans, var egentlig ikke så mye mer enn at siden overnevnte Henrik utvilsomt var The Bad Guy, trengte vi jo en Good Guy og. Men Henrik er skikkelig, skikkelig good guy, altså. I seg sjøl og, liksom, ikke bare fordi den andre Henrik er bad. Han er jo bare så snill! Han er av typen som gir oppriktige komplimenter og blir oppriktig glad av komplimenter, og som kommer hele den lange veien fra store-internatet til lille-internatet bare for å spørre om det går bra de dagene jeg er emo. Det var han som fant felleskuken (en forjævlig stygg og ødelagt DBS-sykkel the Homicidal Squad - altså han, Tor Espen, Nord og jeg - har på deling) i et tre i en park en kveld/natt vi gjorde sentrum av shesh-town til et utrygt sted. Han har store ambisjoner om sitt eget klesmerke OWL clothing, hvis kolleksjon inntil videre består av kopp og pute, samt at han skater mye. Han mer enn består prøva som involverer hva slags film- og musikksmak som er godkjent, og han er en skikkelig god samtalepartner. En av de aller første jeg blei kjent med på Skiringssal, og den dag i dag en av mine beste venner der.


Ingrid
Ingrid må jo uten tvil være klassens søteste jente. Bare se på henne, da! Hun er rett og slett ekstremt koselig, og påstår sjøl at hun egentlig ikke er sånn veldig god i noe, bare gjennomsnittlig i alt. Vel, jeg kan bidra med én ting: hun er ekstremt flink til å få folk i godt humør! Det er liksom bare noe ved Ingrid som gjør at du smiler i minst noen timer etter en samtale med henne. En av de siste dagene før ferien, satt jeg forresten sammen med henne og Kristian fra Stord nede i rommet som ingen bruker i en time. Vi skulle lage dreiebok. Før vi veit ordet av det, ligger Ingrid og jeg i sofaen og Kristian sammenkrøpet på noen stoler og sover. Det var ganske søtt. Men igjen; ting har en tendens til å bli nettopp dét hvis de involverer Ingrid.


Kristian fra Bodø
Det er ingen på skolen som har gitt meg så mange klemmer som Kristian. Og det funker bare ikke å si nei når han spør om jeg vil ha en heller. Veldig sjarmerende fyr, dette. Det triste er at jeg føler at jeg ikke egentlig kjenner ham så veldig godt. Men det er gode utsikter for at jeg kommer til å gjøre noe med det snarest. Jeg har jo fått tilbudet av ham - "hvis du vil finn på nåkka en dag, må du bare bank på!" - i tillegg til at han er gira på å starte animeklubb med meg. Den er jeg med på. Jo, og så er han flink til å høres ut som Harald Eia. Gjerne midt i foredragssalen når alle andre er stille.


Kristian fra G-town (også kalt "Gjøvik")
Kristian er enda en fyr jeg skulle ønske jeg kjente bedre. Kanskje det ligger i navnet. Men han går tross alt i klassen min, etter å ha ikke funnet seg så godt til rette på friluftsliv. Det er vi glade for. Og i det hele tatt har han vært veldig mye med The Homicidal Squad i det siste, så dette lover jo godt bekjentskapsmessig. Ellers har jeg litt inntrykk av at han er en sånn fin og staut fyr i bakgrunnen som smiler og er stødig, og som sier noe godmodig når alle andre er stille, og så begynner vi å prate og le igjen. Veldig ålreit fyr, Kristian.






Kristian fra Stord
Det er mange som heter Kristian på Skiringssal. Og av en eller annen merkelig grunn er det mange fra Stord. Jeg visste knapt at det fantes et sted som hette Stord før jeg kom hit. Kristian er altså så heldig at han har begge deler - både navnet og at han er fra Stord, mener jeg. Jeg har forresten kommet fram til at jeg trur ikke jeg kan være i samvær med en full Kristian noen gang, for jeg innbiller meg at snøvlestordsk ikke er forståelig. Men Kristian i seg sjøl er jo en godgutt, da, fra Stord eller ei. Det er alltid han som poser best på bilder, og så begynner jeg liksom alltid å le skikkelig minst én gang per samtale med ham. Dessuten har han planer om å lage mafiafilm. Det er klart det er kudos. Kristian var for så vidt også den nest første (også kalt andre) jeg snakka med i klassen min. Etter Nord. Vi sammenligna regissører dag nummer to. Det var koselig. Brillene på bildet er btw Gjermund sine.


Kristine (a.k.a. Nord)
Aliaset hennes burde si alt om hvor i Norge hun kommer fra. Kristine var altså den aller første jeg blei kjent med på Skiringssal. I ettertid har hun for så vidt blitt kjent som "hun som la alle til som venn på Facebook og MSN før skolestart." Ved å bli kjent med Kristine, har jeg lært meg at alle fordommene jeg måtte ha mot nordlendinger, stemmer. Hun drikker, banner, snuser og har en utstoppa ræv i gangen hjemme. Og så liker hun Death Note, da. Fun fact: da hun la til Tor Espen på MSN, skjønte han ikke en dritt, men i og med at mailadressa hennes er deathnote-noe, trudde han at hun var emo og blokka henne. Hahaha. Men ja. Kristine er en av tre maniske tedrikkere på skolen, og det at vi bor i samme gang på samme internat, gjør romma våre ypperlig for tea parties. Kos, det.


Linda
En gang skulle jeg noe på biblioteket. Jeg husker ikke hva det var, annet enn at det tok kort tid. Da jeg var ferdig, satte jeg meg sammen med The Good Guy ved bordet. Der satt Linda og. Vi blei der i, hva, fire timer? Fem timer? Og det er mulig du ikke trur på det, men vi hadde det sinnssykt gøy. Og før det hadde jeg bare egentlig snakka med Linda litt på Hudø. Plutselig blei jeg kjent med hele jenta i løpet av bare noen timer. Noe jeg for så vidt ikke angrer på. Linda er bare helt sinnssykt ålreit, og hun ler veldig mye. Det er en fin ting!


Mia
Mia går på teater. Det merkes. Ikke at det er noe negativt. Tvert imot er det skikkelig moro å være sammen med Mia, egentlig uansett. Hun snakker høyt, snakker mye, har utelukkende grimaseprofilbilder på Facebook, og er i det hele tatt bare veldig utadvendt. Sidekommentarene hennes er gull verdt. Dessuten var hun uslåelig i teaters legendariske stykke i flere deler, Reality school, som egentlig er akkurat hva det høres ut som; en realityserie om livet på folkehøgskolen. Hennes karakter Leif Vidar stod for den nest mest episke replikken i hele greia - "Mora mi kaller meg Pølsa. Det kan du og, hvis du vil" - kun slått av klassikeren "Det ække en pikk", som jeg må komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Snart skal hun spille heksa i Snøhvit. Det gleder jeg meg spent i hjel til.


Signe
Åh, jeg blei skikkelig glad første gang jeg snakka med Signe. Hun har liksom en sånn skikkelig fin aura, i mangel på bedre måte å beskrive opplevelsen på. Du merker ved første handrist (handshake?) allerede at hun er en skikkelig god person, rett og slett. Og det er hun og. Vi har overhodet ingen fag sammen, så bekjentskapet vårt baserer seg utelukkende på tilfeldige samtaler i gangene og under måltidene. Jo, og så har vi spilt Alias sammen en gang. Det var trivelig! Men Signe er uansett en i det hele tatt veldig fin person som jeg innbiller meg - og håper - at jeg blir bedre kjent med utover skoleåret. Hun liker Firefly, da. Og så har hun grønne hårtupper. Og en dritfin regnbuegenser. Som sagt; en fin person.


Sølvi
Sølvi har så sinnssyke tegneskillz, hun. Tor Espen, Henrik og jeg kom over noen av tegningene hennes som lå i peisestua ved en tilfeldighet - og fy faen i helvete, liksom. Det er helt vilt. Hvis jeg greier å få tak i en eventuell dA-konto, skal jeg love å gi dere adressa sporenstreks. Men ja. Sølvi husker jeg godt at jeg snakka med allerede første kvelden. Hun har bodd store deler av livet i Sverige, og kjenner liksom ikke så mange i Norge, da. Da er jo folkehøgskole en fin måte å fikse dét problemet på. Dessuten er hun i samme band som meg. Hun er faktisk hakket mer n00b enn meg, så det er så koselig, så. Men nå har Niklas lært oss noen skikkelig enkle riff som høres jækla badass ut i tillegg, så dette bør jo bli bankers i bøtta.


Tor Espen
Her har du mesterhjernen som starta hele tullballet med L-town, G-town og shesh-town. Og i tilfelle det skulle være noen tvil overhodet: selvfølgelig er han fra K-town. For å bare gjøre det hele hakket kulere, avslutter han nesten alle setninger med "bitch" eller "nigga", og er i det hele tatt en gangster i forkledning. Nokså (som btb er yndlingsordet hans) spesielt, i og med at han til vanlig spiller bluesgitar, tegner som en gud, analyserer filmene til Coen-brødrene og dagdrømmer om å vinne Gullpalmen i Cannes. Pluss at han ruller rullings, da. Og er dritgod i det. Han liker nemlig å legge masse perfeksjon i det. Og så røyker han ikke engang! Og det aller morsomste, er at jeg helt ærlig nesten ikke engang la merke til ham hele den første uka. Han kan nemlig ved førsteinntrykket minne om den typen person som bare glir umerkelig rundt i bakgrunnen - før du plutselig finner ut at du uten å tenke over det, har snakka med ham i flere timer, og funnet ut at han er den særeste, mest sjarmerende og mest sympatiske fyren du noen gang har møtt. For seriøst, han er så behagelig som person at man burde fått ham framfor lykkepiller på apoteka. Han blei fort en av mine beste venner på skolen, og jeg er veldig, veldig glad i ham.


Trine
Første gang jeg snakka ordentlig med Trine, var på Hudø. Der fant jeg ut at hun hadde sinnssykt lyst til å se Little Ashes, noe som selvfølgelig gjorde at jeg garantert kjeda henne i flere timer med ei analyse verdig en ærespris av noe slag. Grunnen til at hun ville se den var selvfølgelig av en helt annen grunn enn meg. Hvis jeg nevner at hun er en av dem som kan hele New Moon-traileren utenat, skjønner du sikkert grunnen. I det hele tatt er Trine ekstremt glad i vampyrer, noe som har ført til at hun har fått meg gira på ideen om å skaffe meg True Blood på DVD, samt at hun har hatt med seg blodampuller vi har hatt det kjempegøy med rundtom på skolens område. Dessuten jobba hun som vakt i Dyreparken i sommer. Resultat: BOMBEHOPP! Den sangen vil alltid ha en spesiell plass i filmklassens hjerter.


---

Ja. Nå skal jeg savne litt mer før jeg legger meg (jeg har seriøst brukt laaaang tid på dette innlegget). Jeg har kjørt hele høstferien fram til nå, og er mindre motivert enn noen gang til å ta det hersens førerkortet. Oh, og jeg trudde forresten at jeg hadde savna Lier pittelitt. Da vi kryssa grensa fra Drammen fredag for ei uke siden, gikk det opp for meg at jeg egentlig bare savna Sandefjord enda mer.