tirsdag 31. mars 2015

Litterariteter

Altså, nå for tida bare jobber jeg, men i forrige uke og uka før der igjen gjorde jeg litterære ting. Den 19. mars leste jeg på Drammensbiblioteket på litterært skråblikk under Triztan Vindtorn-festivalen, og tirsdag for ei uke siden leste jeg på slippfesten til det nyeste nummeret av tidsskriftet Filologen, der jeg har en tekst på trykk. Jeg har ikke noen bilder fra førstnevnte arrangement, til tross for at jeg så en fyr i bakgrunnen der med et ordentlig kamera, men etter tilbakemeldingene å dømme, gikk det ganske så bra! Et par dager seinere deltes Triztan Vindtorn-prisen ut i Drammens Teater (gjestlisteplass ftw), og så var jeg egentlig invitert til en mottagelse rett etterpå, men da jeg kom inn der hvor mottagelsen skulle være, blei jeg redd, så jeg dro hjem isteden.

Dette er meg som leser på slippfesten til Filologen!:


Foto: Filologen

Det kan fås tak i gratis rundt omkring på Blindern, så plukk gjerne med deg et eksemplar hvis du avlegger universitetet en aldri så liten visitt.



lørdag 28. mars 2015

Inspirasjon: magiske steder

Jeg er glad i å reise. Jeg veit ikke om jeg er så glad i å reise at jeg kan diagnoseres med wanderlust, men tanken på at det er så å si umulig for meg å oppleve alle verdens kulturer og se alle land i løpet av livet mitt, gjør meg oppriktig trist. Da jeg under min forrige nyttårsoppsummering innså at jeg ikke hadde vært utenlands i løpet av hele 2014, fikk jeg litt vondt i sjela mi. Det er nesten ikke noen spesifikke steder jeg vil reise til mer enn andre heller, jeg vil bare se alt, oppleve alt, ta del i alt. Her er ei fullstendig ufullstendig liste over bare noen vakre steder i verden. En dag, dere. En dag...

Klikk på bildet for å komme til bildekilden.




Island. Om alt går etter planen, drar jeg faktisk dit i sommer. Det gleder jeg meg til.






Kyoto, Japan.






Slovakia. 






Provence, Frankrike.






Moravia, Tsjekkia.






Irland.

fredag 20. mars 2015

Total eclipse (of the heart)



#dagensoutfit

Altså, jeg visste jo at det var meldt gråvær, så jeg forventa igrunn ingenting, men så så jeg ut av vinduet på kjøkkenet og bare:


SYKT GIRA. Skylaget fungerte jo faktisk som et par solformørkelsesbriller! Helt til jeg fikk melding av min kjære:


Fordi jeg er i Lier nå fordi Triztan Vindtorn-festivalen, og i dag skal jeg ingenting, men jeg leste på biblioteket i går, og i morra er det utdeling av Vindtorn-prisen, så jeg gadd ikke reise fram og tilbake og fram og tilbake til Oslo, men nå bare HVORFOR GJORDE JEG IKKE DET DA HERREGUD JEG ER SÅ DUM. Og veit dere hva? Nå, noen minutter etter at solformørkelsen er over, sprekker det jaggu opp og blir klarvær. Det er litt dårlig gjort av universet å hate meg så mye når jeg elsker det.

En dag i uoverskuelig framtid når jeg har så mye penger at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med dem, skal jeg reise på solformørkelsesferie. Det er jo ganske ofte totale solformørkelser et eller annet sted på jorda, sånn relativt sett.

Og jeg skal snakke mer om Vindtorn-festivalen og hva som skjedde der og sånn, altså, men ikke ennå!

mandag 16. mars 2015

Ting som skjer



For ikke å glemme solformørkelsen den 20. mars! Jeg håper på klarvær, sjøl om det foreløpig ser dårlig ut på langtidsvarselet for de delene av landet jeg har tenkt å oppholde meg på fredagen. Uansett - kom gjerne og hei på meg!

torsdag 12. mars 2015

Throwback Thursday #3: Over skyene

Da jeg var liten, hadde vi kaniner. Mange. Som etter hvert døde. Det var like trist hver gang. Så jeg skreiv om de døde kaninene våre, om hvor sykt fett de hadde det i himmelen, i en trilogi ved navn Over skyene. Jeg finner ikke ener'n på dataen min, sannsynligvis fordi den blei skrevet for så lenge siden at dataen den lå lagra på, for lengst er historie, men tenkte å poste første kapittel av toer'n. Dette blei skrevet høsten 2003, altså da jeg var tretten år, og fullstendig uten avsnitt. For leservennlighetens skyld, har jeg lagt inn noen. Kos dere med himmelsk kaninaction.



”Å, gudskjelov, han er i live!” Celine, Gabriel og antydning til Snart Middag stod bøyd over han. Doktor Englesen stod borte ved døra og tok notater. 
   ”Hvor er Victoria? Jeg skulle redde henne!” sa han. 
   Celine klappet ham på skulderen og sa: ”Victoria er død.” 
   ”Men engler kan ikke dø!” ropte han fortvilet. 
   ”Bruse. Det er mer i himmelen enn vi noen gang kan forklare deg. Engler kan dø. Men det er svært sjelden, og… Ja…” Gabriel tiet da han så at han gråt. 
   ”Victoria kan ikke dø,” hvisket han. ”Hun bare kan ikke!” 
   ”Bruse, jeg er redd hun kan det.” Celine smilte tappert. 
   ”Nei!” ropte han. 
   ”Bruse, Victoria falt ned fra himmelen. Hvilke sjanser har hun? Det er over 1000 meter ned, ingen kan overleve det fallet.” 
   ”Victoria kan. Men si meg en ting, hvorfor redder dere henne ikke?” spurte han. 
   ”Doktor Englesen, er det sjanser?” spurte Gabriel. 
   ”Veeeeel…” Det irriterte han at Doktor Englesen snakket så utrooolig saaaaakte. ”Deeeeeeeet eeeeeeer faaaaaaktiiiiiiisk muuuuuliiiiiiiig.” 
   ”Virkelig?” spurte han interessert. 
   ”Jaaaaaaaaaa, deeeeet eeeeeeeeeeer veeeeeeeeel deeeeeeeeet, jaaaaaaa.” 
   ”Gabriel, hører du? Vi er nødt til å redde Victoria!” 
   ”Bruse…” 
   ”Deeeeeeeeeet ååååååååååå reeeeeeeeeeeeeddeeeeeeeeee heeeeeeenneeeeeeee eeeeeeer uuuuuuumuuuuuliiiiiiiiiig.” 
   ”Hva er det du sier?” sa han redd. 
   ”Hviiiiiiiilkeeeeee eeeeeeeeeeengleeeeeeeeer kaaaaaaaaaan flyyyyyyyy såååååååå foooooooooort?” 
   ”Jeg kan lage raketter!” ropte han. 
   ”Bruse, du er den eneste som tør å sitte på de rakettene i mils omkrets, og du er syk!” sa Gabriel. 
   ”Gabriel, det er feil,” sa Celine. 
   ”Å?” 
   ”Ja, for jeg tør å sitte på rakettene!” Så forsvant hun. Han krysset labbene for at hun skulle klare det. 
   ”Doktor Englesen, er jeg veldig skada?” 
   ”Jaaaaaa, duuuuuu haaaaaaaar bruuuuuuuuuukkeeeeeeeeeeet beeeeeeeeeeeeiiiiiiiiiineeeeeeeeeet, oooooooooog noooooooooooeeeeeeeeeeen riiiiiiiiiiiibbeeeeeeeeiiiiiiiiin.” 
   ”Søren også. For jeg lengter etter å stå på skateboard.” 
   ”Jeeeeeeeeeg mååååååååååå noooooooook skuuuuuuuuuuffe deeeeeeeeeg deeeeeeeeeeer. Duuuuuuu kaaaaaaaaaaan aaaaaaaaaldriiiiiii meeeeeeeeer ståååååååååå pååååååååå skææææææææiiiiiiiiit-båååååård iiiiiiiiiiiiiigjeeeeeeeeeeeen!” 
   ”Å!” Han trøstet seg med å sprette opp Mini-PC’ en, og følge med på hva Vibeke og Kristine foretok seg. De var hos kaninene nå, og snakket med dem. 
   ”Vi er kjempe-kjempeglade i dere, og vi savner dere veldig. Det er så mørkt, så vi tør ikke å prate så lenge med dere. Men vi har i allefall ikke glemt dere! Hils til Victoria og si det samme! Ha det, snuppelupper, ser dere i morgen!” Hvordan kunne de vite at Victoria kanskje var død? De gikk inn i stua, og Kristine la en Rema 1000 pose på bordet. Så Rema 1000 fins, tenkte han fornøyd. Han hadde funnet ut noe! De satt i sofaen og gjorde no’. 
   ”Nå begynner Farmen,” sa de, og gikk ned en trapp til de kom ned. Han gadd ikke se mer. Farmen var bare noen mennesker han aldri hadde sett før som var stappa inni en ganske stor boks. Men menneskene var små, og det rare var at de forandret størrelse noen ganger, uten at de kom nærmere!!  Jaja, tenkte han da. 
   ”Bruuuuuuuuseeeeeeee, deeeeeeeeeeeeeeeet koooooooooooommeeeeeeeeeer beeeeeeeeeeeesøøøøøøøøøøøk tiiiiiiiiiiil deeeeeeeeeeg!” sa doktor Englesen. 
   ”Å”, svarte han matt. ”Hvem er det?” 
   Englesen forsvant utpå gangen, får så å komme tilbake 15 sekunder eller mer senere. 
   ”Deeeeeeeeeeeeet eeeeeeeeeeeeeeer Guuuuuuuuud”, sa doktor Englesen. 
   ”Gud!?” Han sperret øynene opp til vidåpne glugger. ”Hva vil han?” 
   ”Deeeeeeeeeeeeet veeeeeeeeeet jeeeeeeeeeeeg iiiiiiiiiiiiikkeeeeeeeee.” Sa Englesen. ”Jeeeeeeeeeeeeeg giiiiiiiiiiir deeeeeeeeeeg liiiiiiiiitt tiiiiiiiiiiiiid.” 
   Gud kom inn. Han var… tja, han SÅ ham ikke, for Gud kan ingen se, men av likevel var han der, som om han var usynlig, men han så ham av likevel, på en måte. 
   ”Hva vil du?” spurte han surt. 
   ”Tja, jeg tenkte jeg skulle stikke innom med disse! Og, forresten, kan det gå an å få bestilt kaffe her?” 
   ”Klart det”, svarte han. 
   ”Disse” som Gud hadde med, var røde roser i en glassvase med gullpåskriften ”Hero” på. Gud forsvant en stund, og kom tilbake med en kopp kaffe. 
   ”Ja, Bruse, så er jeg her”, sa Gud. 
   ”Hvorfor det?” spurte han. 
   ”Tja… Visste du forresten at du er en stor helt? Alle utenfor sjukehuset snakker om deg! Det har til og med begynt å komme actionfigurer av deg. Den nyeste heter Bruse X with Motor Bike.”
   ”Actionfigurer? Av meg? Kult!” utbrøt han. ”Har de sånne kule gunnere?” spurte han. 
   ”Ja, noen har sånne laser-greier mens andre har shotgun og pistoler. Neongrønne solbriller har han og. Svart og neongrønn hjelm. Det er mange neonfarger som er tatt i bruk i de actoinfigurene!” 
   ”Tenk om noen kom fra gamle dager med sverd, armbrøst, pil og bue og sånt, a’!” utbrøt han. 
   ”Jeg har hørt at de holder på å lage noen sånne nå”, sa Gud. 
   ”Kult!” utbrøt han. ”Og forresten”, la han til (Ikke Gud, altså.), ”Har Action Bruse sånne kule sportsbiler og rakettbiler og?” 
   ”Å, jada! Men åssen visste du forresten at de het ”Action Bruse”?” 
   ”Jo, jeg bare tippa det”, sa han og trakk på skuldrene. 
   Doktor Englesen kom plutselig inn. ”Paaaaaaaaaasiiiiiiiiieeeeeeeeeeeenteeeeeeeeen treeeeeeeeengeeeeeeeeeeeeer roooooooooooooo”, sa doktoren. 
   Gud sukket. ”Ha det, da Bruse. Ses i morgen!” 
   Han vinket til Gud. Han hørte Englesen og Gud snakke sammen på vei ut. Like etter på falt han i en drømmløs søvn. Han våknet midt på natten av et forferdelig bråk fra gangen. Det første han gjorde var å reise seg halvt opp å rope: ”Mammaaaaaaa!” 
   Han så seg rundt. Månelyset badet det hvite rommet i et skjær av en blanding mellom grått, blått og sølv. Var ganske pent, men han hadde ikke tid til å se på det nå. Det var nemlig en ting som bekymret han. Han var kvalm. Han deiste ned og prøvde å få sove. Men sove fikk han ikke oppi alt dette lurvelevenet. Han hadde ikke før sovnet før døren smalt opp. Noen leger rullet inn en sykeseng som det lå noen i. Men han kunne ikke helt se hvem. Han tenkte det nok var Victoria eller Celine. Men sikker, det kunne han ikke være. Så snart legene hadde gått ut og bedt om unnskyldning for at de forstyrret søvnen hans, sov han. Han hadde en merkelig drøm. Han drømte at den som lå ved siden av ham var dronningen selv, og at hun strålte som gull, bare inni seg. Hun var pen, men han kunne ikke se det. Hun var nok pen inni seg. Pen i hjertet sitt. Neste morgen husket han ikke at det hadde blitt trillet inn en ny person. Men det husket han med en gang han hørte noen på sin høyre side si: ”Å, hjelp! Jeg detter ned! Redd meg! Å, der er heldigvis Bruse! Nå redder han meg. Å, nei, han har falt av raketten! Raketten er borte… Å, nei…” 
   ”Victoria?” Han snudde deg og så på henne som lå ved siden av seg. Hun svarte ikke. Hun sover, tenkte han. Det var logikk i det han tenkte, noe som det vanligvis ikke var. 
   Doktor Englesen kom inn. ”Gooooooood daaaaaaaaaaag, uuuuuuuuuuungeeeeeeeeeeee heeeeeeeeeeeeerreeeeeeeeeee! Jeeeeeeeeeg seeeeeeeeeeer duuuuuuuuuuuu haaaaaaaaaaaar våååååååååååkneeeeeeeeeeeet! Eeeeeeeeeeeer deeeeeeeeeeeetteeeeeeeeeee Viiiiiiiiiiiictoooooooooooriiiiiiiiiiiaaaaaaaa?” 
   ”Ja”, svarte han mutt. 
   ”Huuuuuuuuuuuun liiiiiiiiiiiiiiggeeeeeeeeeeer iiiiiiiiii koooooooooomaaaaaaaaa. Jeeeeeeeeeg troooooooooor huuuuuuuuuuun iiiiiiikkeeeeeeeee viiiiiiiiil klaaaaaaaaaaaaareeeeeeeee seeeeeeeeeeg.” 
   ”Men hun snakket i stad!” sa han håpefullt. 
   ”Ååååååååå? Jaaaaaaasååååååååå, gjooooooooordeeeeeeeeeee huuuuuuuuuuuuun deeeeeeeeet? Jeeeeeeeeeeg troooooooooor huuuuuuuuun viiiiiiiiil klaaaaaaaaaaaaareeeeeeeeee seeeeeeeeeeg daaaaaaaaa!” 
   ”Så fint!” sa han. 
   ”Skaaaaaaaaaal duuuuuuuuuu haaaaaaaaa noooooooooooeeeeeeeeeeee maaaaaaaaaaaat?” 
   ”Ja takk. Har du en meny?” 
   ”Jaaaaaaaaaa. Grøøøøøøøøøøt oooooooooooog eeeeeeeeeeeegg oooooooooog baaaaaaaaaaacooooooooooon.” 
   ”Ikke kebab?” spurte han skuffet. 
   ”Hvaaaaaaaaaa eeeeeeeeeer deeeeeeeeeet?” spurte den vimsete doktoren. 
   Han bare ristet oppgitt på hodet. ”Send meg egg og bacon”, sa han småtøft. 
   ”Jaaaaaaaasåååååååå, uuuuuuuuuuungeeeeeeee maaaaaaaaaann, deeeeeeeeet eeeeeeeeeeeer iiiiiiiiiikkeeeeeeeeee sliiiiiiiiik maaaaaaaaaaan snaaaaaaaaaaakkeeeeeeeeeeer tiiiiiiiiiiiiiiil sniiiiiiiiiiiille dooooooooooooktooooooooooooreeeeeeeeeer!” 
   ”Unnskyld!” sa han fort. ”Doktor Englesen, jeg skulle gjerne bestilt egg og bacon.” 
   ”Sååååååååå, jaaaaaaaaaaa! Deeeeeeeeeeet vaaaaaaaaaaar beeeeeeedreeeeeeeee!” Så gikk Englesen for å hente maten. 
   Hva skal jeg gjøre? Tenkte han, men fant på noe. 
   ”Game Boy Advance”, sa han høyt, og i hendene hans lå en lyserosa Game Boy Advance. 
   ”En svart Game Boy Advance”, sa han, og han fikk en svart. Men hva skulle han spille? 
   ”Slåsspill til Game Boy Advance”, sa han. Og vips! Der hadde han det! Han spilte det. Nesten i samme øyeblikk han hadde satt Game Boyen på, kom Englesen med bacon innsmurt med egg. Han ble nesten kvalm når han så på det. 
   ”Heeeeeeeeeeeeeeeer. Spiiiiiiiiiiiiiiiiiis oooooooooog væææææææær glaaaaaaad,” sa Englesen og gikk. Han bare satt og pirket i maten. 
   ”AAAAAAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHH!” Et øredøvende skrik flerret luften. 
   ”Aaaaaah!” skrek han, men ikke så høyt og lenge. Han snudde seg med en gang og så på Victoria. Hun hadde reist seg opp i sittende stilling. 
   ”Åssen går det, Vicky? Har du mista hukommelsen?” 
   Hun trakk pusten dypt før hun så på han. ”Jeg tror ikke det, hvis det er Bruse som sitter der, halvgæren og fornøyd?” 
   ”Jeg er så absolutt ikke fornøyd!” brølte han. Han trakk pusten og sa lavt og rolig: ”Sticky-Vicky, vil du ha maten min?” 
   ”Ikke hvis du har spist av den!” 
   Han kom plutselig til å tenke på noe: ”Victoria, så du Celine i forbifarta?” 
   ”Du måk’ke tru at jeg husker ALT heller da, stumpen! Jeg husker ingenting av den halsbrekkende, forræderske fallskjermhoppinga som DU foreslo! Den dagen som Celine ikke gadd mer og satte seg ned og leste Allers. Og vet du hva? Og Bruse, ikke vær så eplekjekk hele tiden, tenk på det! Jeg har hatt det tøft, jeg! Nå forleden datt jeg gjennom mange skyer, før det kom ei gæren dame på en rakett og tok meg opp! Så trur du ikke hu’ spankulerte hjem og forlangte meg på sjukehuset?! Maken til frekkhet. Også besvimte jeg, og så er jeg sikker på at den derre dama bare gikk rett forbi meg! Huff!” 
   ”Eh, Victoria? Du er klar over at du har fortalt hele historien, og at den gærne dama var min mor, Celine?” 
   ”Oops! Sorry, Bruse… Det visste jeg ikke. Vel, vel, da ser vi hvem du ligner på.” 
   ”Victoria? Ta det tilbake, ellers brekker du flere bein!” 
   ”Ha! Jeg har ikke brekki no’ bein, og det har du! Det betyr at jeg er mer motstandsdyktig enn deg! Så!” 
   ”Hmmpf!” mumlet han. 
   ”Ompf, ompf!” mumlet Victoria da. (Den der setningen til Victoria gadd jeg bare ikke oversette fra kaninspråk til norsk.) 
   Doktor Englesen kom inn. Å, nei, på’n igjen, tenkte han. Ååååååå, neeeeeeeeeeeiiiiiiiii, pååååååååååå’n iiiiiiiiigjeeeeeeeeeen! Tenkte doktor Englesen. 
   ”Faaaaaaaabeeeeeeeeelaaaaaaaaaaktiiiiiiiig!” utbrøt plutselig doktoren. Han forsvant! 
   ”Hvem var det?” spurte Victoria. 
   ”The nutty professor,” svarte han. ”Nei, asså, han er bare en helt vanlig og forskrudd liten fyr. Han er med andre ord doktor.” 
   ”Å, nei! Så grusomt!” utbrøt Victoria, før hun begynte å le av sin egen vits. 
   Plutselig gikk døra opp, og mange andre doktorer kom inn. 
   ”Du har våknet!” ropte mange. En kom bort til Victoria og spurte hvordan hun hadde det. 
   ”Ingen bryr seg om meg!” ropte han plutselig, i ren frustrasjon. 
   ”Egoist,” hørte han en doktor snerre mellom sammenbitte tenner. 
   Han trodde nok at han ikke skulle høre det, men det gjorde han, og det fikk konsekvenser; Han reiste seg opp i senga og skrek ut: ”DERE ER EN STOOOR GJENG MED EGOISTER ALLE SAMMEN! OG VET DERE HVA? JEG HAR VÆRT HER LENGST, OG JEG MÅ HA LEVD LENGST MED DE UTALLIGE LIDELSENE OG PLAGENE PÅ DETTE SJUKEHUSET! JEG FINNER MEG IKKE I DETTE MER!” Han stupte forover.



Og i tilfelle du skulle lure - jeg digga WordArt:


søndag 8. mars 2015

Livstegn

Håret mitt har forandra seg litt igjen. Speilreflekskameraet mitt er umulig å vekke opp igjen fra de døde, så jeg har prøvd å ta bilder med telefonen min. Det siste halve året har jeg hatt kort, platinablondt hår med pastelldetaljer, og det har jeg også nå, men de delikate fargetonene i lilla og grønn er vanskelige for et så dårlig kamera som det på telefonen min å fange opp. For å vise dere fargene på en så rettferdiggjørende måte som overhodet mulig, har jeg noen kontrastredigerte bilder i fullt dagslys - der kan man se grunnfargen godt, men pastelldetaljene går litt i ett med resten - og noen uredigerte bilder tatt inne på badet (!) der man ser pastelldetaljene litt bedre. Helt i bunnen av håret, altså i det jeg hadde av ettervekst, er en lilla grunnfarge. Hvis dere kombinerer det beste fra alle bildene til et virtuelt bilde framfor deres indre øye, er det mulig å få en viss formening om åssen håret mitt ser ut akkurat nå:







Stol på meg. Det ser bra ut. Lars er veldig flink.

Jeg kom meg aldri til Tromsø for marssamlinga, da. I går var jeg med klassen min via Skype, så det var da noe. Fikk også vite at det har kommet inn over femti søknader til andreåret, noe som gjør at jeg skjelver i buksa. Denne gangen konkurrerer jeg ikke bare mot alt som rører seg av forfatterspirer rundt om i landet, men forfatterspirer som er så gode at de allerede har gått et forfatterstudium. Jeg skulle til å skrive at hvis jeg ikke kommer inn, veit jeg ikke hva jeg gjør, men det var bare sant fram til i går kveld, da jeg i dyp fortvilelse fant ut at jeg skulle søke på bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, bare sånn i tilfelle. Det betyr ikke at jeg har lyst til å studere litteraturvitenskap, ikke i det hele tatt, faktisk. Men det er bedre enn å jobbe fulltid på den utrolig kjipe industrijobben min, noe som sleit meg totalt ut da det faktisk var realiteten min i 2012 og 2013. Helt ærlig driter jeg i litterære analyser, jeg vil jo skrive, og når jeg leser, foretrekker jeg å gjøre det uten å formulere et tisiders essay om åssen bruken av fri indirekte narrativ diskurs påvirker teksten ved siden av.

Men jeg orker ikke å sutre over smerten ved å studere litteraturvitenskap når jeg ikke engang gjør det ennå. I første omgang håper jeg bare at jeg kommer inn på andreåret i Tromsø. Så tar vi det derfra.

Ellers har jeg noen spennende dager i vente. Torsdag 19. mars skal jeg delta på en litterær salong på Drammensbiblioteket! Oppdraget er til og med honorert. Dessuten har jeg blitt invitert til utdelinga av Triztan Vindtorn poesipris den 21. mars, et arrangement som vanligvis koster 250 kroner. Stor stas! Dette skjer under Triztan Vindtorn-festivalen, som kan studeres nærmere her. Ta gjerne turen! I tillegg skal jeg trykkes i neste nummer av litteraturtidsskriftet Filologen, med påfølgende slippfest den 24. mars. Hadde igrunn vært koselig å se noen kjente fjes der òg, så you know... hvis du ikke har noe bedre å finne på.

Og dét må jeg ikke glemme: god 8. mars, alle sammen!

onsdag 4. mars 2015

Kristine digitale diktsamling: Dropar i austavind

Så her ligger jeg i senga mi i Oslo, når jeg egentlig skulle vært på et hotellrom i Tromsø. Marssamlinga for forfatterstudiet begynner i morra, men på grunn av streiken i Norwegian, blei flyet mitt kansellert. Ikke har jeg råd til de svindyre SAS-billettene som fins heller, og hotellet er forhåndsbetalt uten mulighet for refusjon. Jeg har fått ombooka flybillettene til tidlig i morgen, så mitt eneste håp nå er at alt er i orden til da, sjøl om det kanskje ikke er så veldig sannsynlig. Skikkelig drit. 2500 hotellkroner rett i dass er ikke bare-bare for en student som jobber rundt fire ganger i måneden, pluss at det selvfølgelig er ekstremt kjedelig å gå glipp av samlinga. Hadde gleda meg ekstra mye til denne, med Mona Høvring som gjesteforeleser og påfølgende poetikkseminar.

Så! Måtte bare få det ut. Til sakens kjerne:

Jeg syns fortsatt Dropar i austavind er en av de fineste titlene på ei diktsamling noen gang, og Olav H. Hauges tingdikt kommer jeg aldri til å slutte å like. Men det var ikke før på ei studiesamling vi hadde i høst at jeg endelig skjønte hvor mye den tittelen egentlig inneholdt. Hvorfor blåser vinden fra øst? Kan det ha noe med at det knappe språket og den jordnære formen i Hauges tingdikt minner litt om... zen-aktige haiku? Jeg låner i væffal Hauges tittel til mine haiku-inspirerte dikt - noen av dem er faktisk haiku òg.



Hysj, det er høst

Raslende blader
Verden stanset et sekund

En stille høstvind…

(4. september 2006)



Før

Drøm om høsten, barn
om rimfrost og glemte ord
Drøm om det som var

(14. oktober 2006)



Etter stormen

Høstblader og vind
En silhuett mot mørket…
Alt annet er vekk

(24. oktober 2006)



En geishas død

Aldri
har kirsebærblomstene
falt

så langsomt

(20. april 2009)



Slike dager

Den samme
holdeplassen
som alltid 

– en ny vind
også denne gang

(22. mai 2009)



Fallskjermer

De to forlatte
stolene
dekkes av snø

og det er ikke engang
vinter

(25. mai 2009)



Lukten av ny dag

Svøper om meg med
kirsebærvinder

ser hvordan
sprekken i skydekket
utvider seg

(27. mai 2009)



Det veldige blå

Slik fortaper jeg meg

og faller oppover

(27. mai 2009)




søndag 1. mars 2015

Tre anbefalinger på V

Vegetarianisme - Jeg har selvfølgelig snakka litt om det før, for eksempel her, men jeg har tenkt å utdype litt. Jeg får ganske ofte spørsmålet "hvorfor er du vegetarianer?", mens kjøttspisere trenger ganske sjeldent å svare på det samme spørsmålet om hvorfor de spiser kjøtt. Mange mener at kjøtt er "naturlig", og det er jo naturlig i den forstand at mennesker klarer å fordøye det, men siden mennesker også fordøyer planter like godt og kan ha et fullverdig kosthold uten kjøtt, er det ingenting "unaturlig" ved å være vegetarianer. De som sier at mennesker er rovdyr, tar faktisk helt feil. Bare ta en titt på denne:


I motsetning til for eksempel katter, som kan dø av underernæring hvis de ikke får kjøtt i kostholdet sitt, kan mennesker helt fint leve på bare planter. Jeg sier ikke at vi ikke kan spise kjøtt, men når det bare er helsemessige og miljømessige - og viktigst for min egen del, etiske - fordeler ved å spise vegetarisk, ser jeg faktisk ingen grunn til å ikke gjøre det. Mange tenker at det er tungvint, men det trenger det ikke å være. Hvis man er av typen som ikke liker å lage mat fra bunnen av hver dag, er det veldig enkelt å erstatte kjøtt i halvfabrikatgryteretter med for eksempel bønner, linser, kikerter eller tofu, som ikke er noe mindre proteinrikt enn kjøtt. Mange argumenterer også med at kjøtt er så godt, men heldigvis fins det, både i matbutikker, helsekostbutikker og nettbutikker, massevis av gode kjøtterstatninger. På for eksempel norske veganermat.no kan man finne smaks- og næringsrike vegetariske varianter av blant annet bacon, servelat og kebab. Hvis man av ulike grunner likevel ikke vil være vegetarianer, anbefaler jeg å innføre minst en kjøttfri dag i uka. På bloggen til Framtiden i våre hender finner man stadig ny inspirasjon. Ellers er gode matblogger som Veganmisjonen, Green Bonanza, Vegetarbloggen, Indisk vegetarmat, Veganeren, Veggisbloggen og Vegan's Life absolutt å anbefale!

Vladimir Kush - Jeg skreiv - eller egentlig posta jeg for det meste bilder - et eget innlegg om ham for noen år siden, men en god ting kan ikke gjentas for ofte. Vladimir Kush er altså en surrealistisk maler fra Russland, født i 1965, bosatt i USA. Og jeg kan egentlig ingenting om billedkunst, så jeg trur egentlig ikke jeg skal prøve å si noe mer, men heller bare vise fram noen av de fantastiske bildene hans, som i væffal jeg mer enn gjerne kan fortapes i:







VNV Nation - Mitt første møte med VNV Nation var gjennom balladen Illusion, mer spesifikt denne lille videoen. Jeg sjekka dem ut ytterligere, og fant ut at de lager musikk i et breidt sjangerspekter, fra elektropop til hardcore, industrial og til og med techno, og til og med klassisk! Temaer som går igjen, er nettopp de temaene jeg lar meg fascinere, begeistre og henrive av, sånn som verdensrom, filosofi og tid. Det er nettopp denne typen musikk jeg vil skal være soundtracket til alle de knallbra sci-fi-filmene jeg lager i et parallellt univers. Låter jeg liker spesielt godt, er for eksempel Space & Time, The Farthest Star, As It Fades og Further. De har mange album liggende på Spotify, så det er bare å utforske!