torsdag 29. september 2011

Thomas spådde meg i englekort

"Ha håp og tillit, det er noe positivt og nytt i horisonten som du enda ikke kan se. Frøene du sådde har begynt å spire og bringe resultater. Du er dog kanskje ikke oppmerksom på disse resultatene siden de er i sin spede begynnelse. Nå er det viktigere enn noen gang å forbli positiv, og holde en klar visjon om dine ønsker og intensjoner. Unngå skepsis eller folk med negative tankemønstre. Daglig handling, selv om det kun innebærer små steg mot virkeliggjørelsen av din drøm, er helt essensielt. En telefonsamtale, et brev, eller å lese relevant litteratur vil holde energien til din manifestasjon på et høyt nivå. Hver dag må du positivt affirmere at du allerede har nådd, eller mer enn nådd, din drøm. Og viktigst av alt, be om englenes assistanse til hvert steg på veien."

Det er jo sikkert sånn at man leser seg sjøl inn i sånne ting fordi man har så veldig lyst til at det skal stemme, men sannheten er at hver gang jeg har blitt spådd eller lest de riktige horoskopa eller hva som helst, så har det stemt. Jeg håper det gjør det denne gangen også.

mandag 26. september 2011

Sopor Aeternus & The Ensemble of Shadows

Grotesk avskyelighet vipper ofte over i morbid fascinasjon. Og hvis det bare graver seg dypt nok inn, vipper den morbide fascinasjonen over i bisarr skjønnhet.



fredag 23. september 2011

Lokalkjendiseri

Pliz overse at jeg myser verre enn en... okei, jeg skal ikke være rasistisk nok til å si nærsynt kineser. Og det at jeg ser ut som en bæsj. Fordi det at du leser bloggen min, bør bety at bryr deg litt over gjennomsnittlig om meg, ikke sant? Og sånn sett er det bare for meg å pøse ut med egosentrisme. Og oh, klikk på bildet for full størrelse og leselig skrift.

Faksimile: Lierposten.

Karoline har forresten gitt meg en veldig fin anmeldelse.

Nå skal jeg kutte ut sjølpromoteringa før det blir kleint. Til helga skal jeg lese på Splittet Kjerne og henge med fine folk!

torsdag 22. september 2011

My so-called life

Åh, jeg hadde det jo så klart for meg åssen jeg skulle skrive dette i går, eller kanskje det var i overigår, men nå bare... words fail me. Så sannsynligheten blir stor for at dette ikke kommer til å handle om noe som helst.

Fordi altså ja. Jeg gjør jo morsomme ting i Oslo. Jeg har gjort morsomme ting helt siden jeg kom hit. Splittet Kjerne 19, med Eirin som leste og Unnveig og Kolbjørn som spilte, fester hos folk, besøk hos folk, besøk av folk, kaféturer, vin på byen, latter på byen, konserter med 120 Days, Pirate Love, Einar Stenseng og Jason Webley, Åpen Mikrofon på Litteraturhuset der blant andre Unnveig, Linda, Karoline, Jo Mikkel samt undertegnede leste, kos i kollektivet... joda. Ja. Jeg har det fint.

Men jeg bare... jeg veit ikke. Jeg gjør gøye ting, og har det ganske bra, men jeg er aldri sånn... jeg veit ikke, jeg tenkte liksom at dette året skulle bli sånn at jeg bare kom til å gå rundt og smile hver dag fordi alt er så bra, men ting er jo fortsatt litt tull, pluss at jeg hele tida går rundt og bekymrer meg for framtida mi. JADA JEG ER TEIT og dere trenger ikke å si "du må huske å leve i øyeblikket", for så klart er jeg klar over det, men det er bare... det er jo ingenting som gir meg langvarig lykke. Skriving, joda. Men ikke egentlig. Før, så, men ikke nå lenger. Og da blir jeg sånn, hva er vitsen å fortsette dette tøyset når det bare fortsetter som dette uansett? Jeg er ikke i stand til å få noen ordentlig jobb, det har jeg jo skjønt. Skal jeg liksom studere, da? Ta et kult studium, for eksempel filosofi, og skaffe meg en bachelor som ikke kan brukes til en dritt? Og når jeg har kommet dit, og ikke har noe mer å finne på, skal jeg gå på en master, bare sånn for the heck of it? Ikke at det er noe mer brukbart, det. Og så skriver jeg, da, kanskje jeg publiserer noe og får noe penger for det, og så kjøper jeg vin og et korsett og så er de borte. Det blir til at jeg lever bare fordi jeg ikke har noe annet å finne på.

Jeg skjønner at dere ikke kan gi meg meninga med livet eller noe, men... nei. Jeg veit ikke. Kanskje verden hadde vært vakker hvis alle bare hadde vært venner og jeg ikke hadde vært tilbakestående og stygg. Men jeg veit ikke hvilken av de to som er verst å rette opp i.

Og jeg er ikke egentlig emo, jeg er bare apatisk.

Nei, når dere har kommet så langt, syns jeg i det minste dere kan bruke litt under tre minutter av deres liv og høre litt på Generalen. Bare fordi det er en veldig fin ting å gjøre:

søndag 18. september 2011

Hvorfor er jeg ikke et spøkelse?

Vindeltrapp. Lysestake. Blondegardiner. Nattkjole. Himmelseng. Fløyel. Rødvin. Støv.

Og så en sang som ikke har så mye med innlegget forøvrig å gjøre, men den er så fin:

lørdag 17. september 2011

Jeg er fjorten år

Denne gangen hadde jeg jo lovt meg sjøl at det ikke skulle skje, at det ikke tjener til en dritt, at enkelte ting hører hjemme aller innerst, men så er det denne greia, det med at jeg til tider bare vil si det til absolutt alle, kanskje bortsett fra deg, eller kanskje aller mest deg, og at jeg tenker at hvis du finner dette, så kanskje du skjønner at det er til deg, fordi kanskje stalker du meg like mye som jeg stalker deg, men det trur jeg ikke, og jeg må uansett slutte å tenke at stalking er et sikkert tegn på kjærlighet, jeg er jo bare idiot, det er det som er problemet, jeg er idiot, og du aner ikke hvor mye jeg vil si til deg, og hvor mye jeg vil si så veldig mye til deg, men jeg tør ikke, samtidig som jeg er redd for å tørre, for dette går jo ikke bra, det går aldri bra for idioter som meg, og du aner ikke, du aner virkelig ikke, og egentlig sitter jeg vel bare og venter på at det skal gå over, for det går jo over, alt går over til slutt, men det er så vondt og dumt hver gang, og tenk hvis du finner dette, herregud tenk hvis du finner dette

jeg er idiot jeg er idiot jeg er idiot

mandag 12. september 2011

Blue sky, black death

Jeg gjør jo det jeg vil, jeg gjør jo det. Jeg skriver og leser masse, bor i Oslo der hvor alt skjer, og der hvor hver bydel liksom er en ny verden, og uansett om jeg er på Grønnland eller på Frogner, så er det fint, og det er loppemarkeder her, det er konserter, litteraturarrangementer, og jeg bor sammen med så fine folk, og flere av de andre menneskene jeg er så glad i er heller ikke så langt unna, og vi har vår egen leilighet, som vi kan gjøre hva vi vil med, og jeg kan gå hvor som helst når som helst.

Men snart er det ikke motivasjon nok til å stå opp lenger, når jeg ikke har et sted å gå, noe å gjøre, noen å treffe, noe som trenger meg.

søndag 11. september 2011

Dating?

Jeg kan ikke tru at jeg faktisk lager et blogginnlegg om dette. Ja, ja. Og la meg presisere først som sist at sjøl om det kanskje kan virke som om dette er en dårlig skjult kontaktannonse, så er det ikke det, og jeg er heller ikke så desperat som jeg sikkert må virke på Twitter. All #foreveralone-twitringa mi er i hovedsak for underholdningas skyld.

Jeg har hørt to forskjellige og veldig motstridende ting om meg sjøl og mitt forhold til dette med kjæresteri:
- jeg er altfor kresen
- jeg forelsker meg altfor lett

Det siste skal jeg ikke si noe på, for tru meg når jeg sier at jeg er smertefullt klar over det, så det skal jeg ikke gidde å utforske noe nærmere. Vil kanskje bare supplere det med noe annet jeg har hørt, som også strider imot den første der, nemlig at jeg ikke skal ta til takke med hva som helst, noe jeg er fullstendig enig i.

Men ja. Er jeg altfor kresen? Jeg skjønner nesten ikke hva det utsagnet der skal bety engang, med tanke på at jeg strengt tatt ikke velger hvem jeg forelsker meg i. Hadde jeg klart å forelske meg i en tjukkas uten hår eller framtid, hadde jeg så klart valgt det, bare fordi da hadde jeg jo faktisk hatt en sjanse, men altså... nei. Jeg kan ikke late som om noe jeg overhodet ikke syns er attraktivt, er attraktivt bare fordi det gjør det enklere for meg sjøl. Det blir å lure meg sjøl og den andre, og det er jo bare slemt og feil.

Så altså, dating... Jeg har opplevd at folk på forumer og på Twitter irriterer seg over at jeg klager over at jeg ikke har kjæreste når jeg avviser alle likevel. Men det blir jo samme greia. Hva faen er vitsen med å late som om jeg liker noen når jeg ikke liker dem, bare fordi de er interessert i meg? Det er jo bare kjempefalskt og, så vidt jeg har forstått begrepet "forelskelse", ikke det som er meninga i det hele tatt? Og når jeg ikke vil bli med noen på date, eller bli med noen hjem, eller kysse en eller annen random kødd på et eller annet utested, så er det ikke fordi jeg er altfor kresen. Det er fordi jeg faktisk ikke er interessert, og det å ha en så høy standard som jeg tydeligvis har, er jo alt annet enn fordelaktig for meg sjøl, men å ønske seg en kjæreste er ikke det samme som å ta til takke med hva som helst som måtte by seg.

Og så forstår jeg ikke konseptet "dating." Kanskje det bare er jeg som har en sinnssyk intuisjon, men jeg gidder ikke å bli med noen jeg ikke er interessert i på date. Og hvorvidt jeg er interessert eller ikke veit jeg ganske fort. Folk har argumentert med at tingen med dating er at man skal bli bedre kjent med hverandre og finne ut om man liker hverandre, men sjøl noier jeg igrunn bare jeg hører ordet "date." Jeg noier bare jeg hører spørsmålet "vil du bli med og ta en kaffe?" med mindre det er fra noen jeg kjenner godt, fordi bare dét har blitt en slags klisjé for "jeg er interessert i deg." Det er en fin ting å bli bedre kjent med folk, og jeg har mangen en gang irritert meg over at det ikke er fullstendig sosialt akseptert og helt normalt å bare kunne spørre folk "har du lyst til å bli vennen min?", litt sånn som på The Sims, at nå har vi avklart at vi er venner, så derfor er vi venner, og nå kan vi gjøre morsomme ting sammen. Hvis noen, og med "noen" mener jeg vel egentlig et medlem av det motsatte kjønn, jeg ikke egentlig kjenner noe særlig spør om jeg vil være med og ta en kaffe, får jeg baktanker med én gang. Jeg tenker "shit, han er interessert i meg", og så finner jeg på tusen unnskyldninger fordi jeg ikke er interessert i ham. Ja, jeg er nok litt innbilsk, men det er bare sånn det har blitt. Så klart skulle jeg ønske at fortsatt var som da vi var små, at det var helt vanlig å bare ringe på døra til noen vi ville bli venn med og spørre om de ville være med ut og leike, for det er jo virkelig bare koselig, men jo eldre jeg blir, dess mer virker det som om absolutt alt man finner på med noen av det motsatte kjønn er fordi en av dem har planer i bakhodet. OG DET ER SÅ DUMT. Fordi jeg vil jo ikke at jeg skal frike ut bare fordi noen vil bli kjent med meg - en liten innskytelse: ja, jeg friker stort sett alltid ut hvis jeg finner ut at noen er interessert i meg, med mindre jeg er interessert i dem og, og grunnen til det er sannsynligvis altfor freudiansk til at jeg vil gå inn på det på bloggen min, så bare ha det i bakhuet fra nå av - og jeg vil kunne spørre noen jeg vil bli bedre kjent med, uansett om det er en gutt eller ei jente, om de vil for eksempel ta en kaffe med meg uten at de skal tenke "shit, hun er interessert i meg."

Nå har jeg nesten mista tråden sjøl her, så hvis du fortsatt henger med, er jeg veldig stolt av deg.

Jeg kan ikke tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Det må skje av seg sjøl. Hvis jeg i tillegg veit at det er et press på meg - som det jo av naturlige årsaker er under en date - klarer jeg væffal ikke å tvinge meg sjøl til å forelske meg i noen. Og jeg bare gjør ikke one night stands. Så det at jeg ikke vil bli med deg hjem eller ut eller wherever, er ikke fordi jeg er kresen eller prippen. Eller kanskje det er det. Men jeg syns faktisk ikke du har rett til å kalle meg bipolar bare fordi jeg "veksler mellom å være desperat og prippen", når jeg faktisk ikke er desperat. Jeg gjentar: Å HA LYST PÅ KJÆRESTE ER IKKE DET SAMME SOM Å VÆRE DESPERAT. Det å ikke date fordi jeg ikke forstår meninga med det - og det skal en jævla god grunn til for at jeg skal forstå det, fordi ingen av argumentene jeg har hørt hittil har appelert til meg - er jo sikkert litt upraktisk for min del, men når jeg først forelsker meg, så er det fordi det bare skjer naturlig uten at jeg prøver å styre det, og det å gå på en date for å "prøve å finne ut om jeg liker noen", er å prøve å styre det.

Og det er sikkert så utrolig mye mer jeg vil si i saken, men jeg innser jo at jeg gjentar meg sjøl, og dette er uoversiktlig nok som det er.

Too long, didn't read: JEG GÅR IKKE PÅ DATE. JEG BLIR IKKE MED DEG HJEM FRA BYEN. JEG VIL IKKE HA DET JÆVLA TELEFONNUMMERET DITT. Lev med det og ikke kall meg kresen.

Takk for meg.

onsdag 7. september 2011

Marbles

Arbeidsledighet er ei tid for å dyrke hobbyene sine. Sier vi. Eller sier jeg til meg sjøl. Seriøst, noe må jeg jo fylle dagene med når motivasjonen etter hundre tusen ubesvarte søknader uteblir.

UANSETT! La oss ikke deppe. Se hva jeg har lagd:



Skodde-sampler er på vei.