Jeg er fjorten år

Denne gangen hadde jeg jo lovt meg sjøl at det ikke skulle skje, at det ikke tjener til en dritt, at enkelte ting hører hjemme aller innerst, men så er det denne greia, det med at jeg til tider bare vil si det til absolutt alle, kanskje bortsett fra deg, eller kanskje aller mest deg, og at jeg tenker at hvis du finner dette, så kanskje du skjønner at det er til deg, fordi kanskje stalker du meg like mye som jeg stalker deg, men det trur jeg ikke, og jeg må uansett slutte å tenke at stalking er et sikkert tegn på kjærlighet, jeg er jo bare idiot, det er det som er problemet, jeg er idiot, og du aner ikke hvor mye jeg vil si til deg, og hvor mye jeg vil si så veldig mye til deg, men jeg tør ikke, samtidig som jeg er redd for å tørre, for dette går jo ikke bra, det går aldri bra for idioter som meg, og du aner ikke, du aner virkelig ikke, og egentlig sitter jeg vel bare og venter på at det skal gå over, for det går jo over, alt går over til slutt, men det er så vondt og dumt hver gang, og tenk hvis du finner dette, herregud tenk hvis du finner dette

jeg er idiot jeg er idiot jeg er idiot