Tomprat

Så dere, om ei uke og én dag har jeg eksamen i økonomi. Jeg har bare lyst til å dø. Neida. Joda. Fordi jeg leser i boka eller er på forelesning (via livestreaming, yeah) og så bare tenker jeg aha, så det er sånn det er! Og så får jeg en tilsvarende oppgave å løse på egen hånd, og så bare... går det ikke. Jeg stopper ved første setning og skjønner ikke i det hele tatt hva det er oppgaven ber meg om å gjøre. Det er lenge siden jeg har følt meg så dysfunksjonell, og det kommer fra meg. Og så er jo greia det at på grunn av mitt veldig mislykka forsøk på å studere spansk for et par år siden, mister jeg retten til stipend og lån hvis jeg stryker. Og flytur og opphold i Tromsø en gang i måneden pluss husleie kan se veldig håpløst ut uten. Og man må ha minst 30 % riktig for å kunne stå, noe som jeg ikke syns gir mening???? Fordi jeg har liksom alltid tenkt sånn at det må være omtrent like vanskelig å få A som F, og det som skiller A fra B er 8 %, mens det som altså skiller F fra E er 30 %???? Jeg skjønner ikke? Er dette vanlig praksis? Jeg er dødsdømt. Og faktisk ikke bare fra min side, men foreleser har sagt ganske direkte at han trur jeg kommer til å stryke. Og jeg veit at dere som sier sånne ting helt sikkert mener det kjempegodt, men vær så snill å ikke si sånne ting som "jammen det går bra, du er jo så flink!!!" for jeg er virkelig ikke flink i dette her i det hele tatt. Det er ganske stor forskjell på å gi ut ei bok og å sette opp et korrekt regnskap.

På den positive sida så er det nå opplest og vedtatt at min nye roman Tyngden mellom oss kommer ut i august, da. Dette veit vel alle som er venn med meg på Facebook allerede, og jeg trur helt ærlig ikke jeg har så mange lesere som ikke er venn med meg på Facebook, men nå står det altså her òg. Jeg har faktisk allerede hinta til det på bloggen min, men jeg veit ikke om noen plukka det opp. Men uh ja, det blir jo stas, da.

Her er en katt som ikke har noe med saken å gjøre:

Eller kanskje litt. Jeg føler meg faktisk ganske sånn akkurat nå.

Jeg er fjorten år

Denne gangen hadde jeg jo lovt meg sjøl at det ikke skulle skje, at det ikke tjener til en dritt, at enkelte ting hører hjemme aller innerst, men så er det denne greia, det med at jeg til tider bare vil si det til absolutt alle, kanskje bortsett fra deg, eller kanskje aller mest deg, og at jeg tenker at hvis du finner dette, så kanskje du skjønner at det er til deg, fordi kanskje stalker du meg like mye som jeg stalker deg, men det trur jeg ikke, og jeg må uansett slutte å tenke at stalking er et sikkert tegn på kjærlighet, jeg er jo bare idiot, det er det som er problemet, jeg er idiot, og du aner ikke hvor mye jeg vil si til deg, og hvor mye jeg vil si så veldig mye til deg, men jeg tør ikke, samtidig som jeg er redd for å tørre, for dette går jo ikke bra, det går aldri bra for idioter som meg, og du aner ikke, du aner virkelig ikke, og egentlig sitter jeg vel bare og venter på at det skal gå over, for det går jo over, alt går over til slutt, men det er så vondt og dumt hver gang, og tenk hvis du finner dette, herregud tenk hvis du finner dette

jeg er idiot jeg er idiot jeg er idiot

Dum

La meg innledde ved å si at jeg veit ikke hvor jeg vil hen med dette innlegget sjøl engang, så jeg forventer ingen glupe kommentarer.

Men altså, poenget er at jeg er ekstremt dum. Ikke som i gjør lite gjennomtenkte ting og sier ting jeg kanskje ikke burde ha sagt, for det har vel strengt tatt ikke så mye med intelligens å gjøre. Jeg er dum som i kort. Som i treig. Og dette syns jeg er kjempeflaut og nedverdigende. Og det er nå vi kommer til det punktet hvor det ikke er noen vits i for deg å si ”du er ikke dum”, for det er der du tar feil. Jeg later som om jeg er smart, og jeg trur faktisk at jeg lurer folk ganske godt, såpass innbilsk er jeg nok. Jeg får seriøst lyst til å begynne å grine når jeg tenker på hvor dum jeg er. Jeg skjønner så lite. Jeg forstår langt mindre enn de aller fleste godtfolk. Og likevel later jeg som om jeg er smart. Jeg er altså tragisk og dum.

Hva enn du måtte ha hørt om min intelligens: den er overvurdert. Jeg er overvurdert. Og innerst inne trur jeg sjøl at jeg er litt smart. Faen ta. Denne dumskapen vil ingen ende ta.

Jada, jeg skal anmelde film snart. Jeg må bare prøve å knuse stoltheten min først og spørre hva faen den handla om. Dette hadde nesten vært greit hvis det bare hadde vært første gangen.

Unnskyld at jeg er så sentimental og personlig, altså. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne la være.