fredag 29. januar 2010

Sjølinnsikt

Jeg skjønner jo såpass at jeg ikke har noe særlig å konkurrere med på det sosiale plan. Jeg veit at jeg verken er spennende eller interessant, og at klesstilen min ljuger noe så jævlig, for jeg har ikke noe å tilføye eller noe nytt å fare med, og jeg er ureflektert og uvitende og innadvendt og kjedelig. Jeg veit at jeg ikke greide å leve opp til førsteinntrykket, og at jeg bare er nok en oppmerksomhetssjuk drittunge. Jeg veit at til tross for enkelte tilfeldigheter, er jeg lite annet enn middelmådig, og jeg kan bevise det. Jeg er lat, uengasjert og apatisk. Jeg greier ikke å bry meg. Orker ikke å bry meg. Og hver gang jeg begynner på nytt et sted, sier jeg til meg sjøl at denne gangen, denne ene gangen, skal jeg ta alle med storm, og naiv som jeg er trur jeg alltid at jeg får det til, i væffal bittelitt. Men sånne som meg er vel ikke lagd for å lære.

Jeg vil fortsette å skuffe dere.

mandag 25. januar 2010

Spørsmål:

For å holde styr på altet, begynte jeg for noen måneder siden å skrive de filmene jeg har sett på ei liste i kronologisk rekkefølge. Dette fordi jeg ser det jeg liker å tru er over gjennomsnittlig mye film, og ting har lett for å klusse seg til når det er jeg som har kontrollen. Per akkurat nå driver jeg fortsatt og har anmeldelser fra juleferien på vent. Jeg prøver å ikke overstige femten blogginnlegg i måneden fordi jeg etter beste evne vil unngå å drukne dere. Samtidig tenker jeg at jeg av og til vil og bør komme med random info om mitt faktiske liv.

Vel, med alle de faktaene i bakhodet, kan jeg informere dere om at på lista mi nå, står elleve filmer. Det er faktisk ganske mye, og særlig med tanke på at når de elleve filmene er anmeldt, har det garantert dukka opp elleve nye. Jeg begynner å tenke at det såkalte systemet mitt kanskje ikke går lenger.

Meeen så har jeg jo blitt trofast anmelder på Filmfront, så spørsmålet mitt til dere er da som følger: vil dere fortsette å lese anmeldelsene på bloggen min, eller er dere kule med å lese dem på Filmfront i steden? Jeg mener, direkte link til profilen min der står strengt tatt til høyre her, og du trenger ikke være medlem for å lese dem. For jeg begynner å merke at det blir mer og mer tvangshandling som ligger bak. Kosen har blitt så smått litt borte, liksom. Men vær for all del ærlige.

Vil du fortsatt lese anmeldelsene på bloggen min, eller takler du å lese dem på Filmfront?

onsdag 20. januar 2010

Coz that's how famous I am

Det var Christoffer som tipsa meg om dette.

http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1184111&st=80&p=14887987&#entry14887987

That's right; 'tis I. Og Magnus, for så vidt. Jeg føler at dette er begynnelsen på en lang karriere som internettkjendis på lik linje med andre legender som for eksempel Pedobear.

Og siden sist post som ikke var filmanmeldelse, kan jeg nevne at jeg har det faktisk bra. Han er jo en bra fyr. En veldig bra fyr. Og i dag har jeg hatt en fin dag. Relativt sett, i væffal.

tirsdag 19. januar 2010

Transformers (2007)

Planeten Cybertron er en småføkka plass. Slemmerobotene og snillerobotene har bestemt seg for å bruke kreftene sine til to forskjellige formål, med en krig av dimensjoner og en ødelagt hjemplanet som resultat. Og hva gjør man når slagmarka di blir borte vekk? Jo, da finner du deg ei ny ei. Og robotene fra Cybertron velger jorda som egna arena. Dette byr så klart på problemer for dennes innbyggere, som for eksempel den håpløse nerden Sam, som aner fred og ingen fare da han får sin første bil av faren sin...

Transformers er sikkert den mest overfladiske filmen jeg så i 2009. Plottet er bare så helstøpt teit at det nesten gjør litt vondt å skrive det ned, og den kronidiotiske kjærlighetshistoria oppi det hele er så klisjé at du får medfølelse med skuespillerne for at de faktisk blei bedt om å gjennomføre slowmotion av hender som griper hverandre-sekvensene. Men veit du hva? Det gjør faktisk ikke så alvorlig mye denne gangen, fordi det er så forbaska underholdende. Jeg har lenge hatt ganske heftige fordommer mot denne filmen, rett og slett fordi den er så grunn som den tross alt er, men den er faktisk imponerende vellagd. Og da tenker jeg ikke bare på spesialeffektene, som for all del så klart er kule å se på, men også et jækla fengende manus. Replikkvekslingene smeller som strategisk plasserte kinaputter på rekke og rad, og jeg vil til og med gå så langt som å kalle flere av de morsomhetene så smått litt intelligente.

Transformers breier seg ut i drøye to og en halv time, og til å være en film som primært er robotvold og en håndfull snappy replikker, kan det etter hvert oppleves som litt langdrygt. Jeg mener, det er måte på hvor mange eksplosjoner du kan se etter hverandre uten at du går lei. Og igjen, dette er liksom så voldsomt ikke-dypt at det er bortimot fascinerende. Likevel sitter jeg igjen med et positivt inntrykk av en underholdende sak som tross alt overraska meg veldig.

Dommeren har talt: 4

mandag 18. januar 2010

The Visitor (2007)

Hovedpersonen er forfatter og lærer, og må motvillig reise i jobbsammenheng til New York. Ikke at det egentlig er så stress, for han har en leilighet der. Når han kommer fram, finner han derimot ut at den tydeligvis i hans fravær har blitt leid ut til et par han ikke kjenner. Likevel ender han opp med å få sympati med dem, og gir dem lov til å bli, og før noen av dem egentlig veit ordet av det, har et veldig usannsynlig vennskap oppstått.

I likhet med regissør Thomas McCarthy sin forrige film, aldeles nydelige The Station Agent, er ikke dette en film for de utålmodige. Derimot er den i stand til å gi dem som er åpne for det en utsøkt filmopplevelse. Dette er et finstemt mellommenneskelig drama med øye for detaljer, og den har en forsiktig framgangsmåte til tross for at den tar opp brennaktuelle og vanskelige temaer. Og det er nettopp derfor det virker så sterkt på en. Systemkritikken slår deg i trynet ved å bruke egentlig akkurat motsatt metode som våkn opp!-måten for eksempel Michael Moore har en tendens til å være glad i. Og ikke ett vondt ord om kjære herr Moore, men jeg vil påstå at en sterk historie fortalt med stramme virkemidler fra et nesten banalt ståpunkt virker like godt. Herr McCarthy lar budskapet sitt liste seg fram bilde for bilde i et rolig tempo, og du lar det gradvis gå opp for deg sånn at når rulleteksten glir over skjermen, sitter du med gåsehud til langt oppå skuldrene. Og ikke en eneste gang har du reist deg og skreket ikke-trykkvennlige remser i frustrasjon. Det er kunst, ass.

The Visitor er en vakker, varm, sjarmerende og minimalistisk film som sikkert kommer til å kjede mange, men som er veldig verdt bryet å sjekke ut for den delen av befolkninga som likte juveler som Landhandleren i Provence, Rosetta og allerede nevnte The Station Agent.

Dommeren har talt: 5

fredag 15. januar 2010

Blæh

Jeg føler et behov for å skrive et unødvendig emoinnlegg, så hold deg fast.

Men åh. Det er ikke det at jeg ikke er glad for å være tilbake, for jeg er jo det, men det er vel mer det at jeg hadde glemt hvor ekstremt bipolar visse mennesker (les: et visst menneske) får meg til å bli. Og det verste er jo at den naive nervøsiteten i elsker/elsker ikke så klart er borte, så jeg burde strengt tatt ikke ha noen grunn engang. Men jeg kan bare ikke noe for det. Jeg skulle for alt i verden ønske at siden det liksom ikke er noe håp likevel, at jeg bare kan skru av en merkelig forelskelsesknapp så jeg kan begynne å ha et normalt følelsesliv igjen, og slippe å se ut som ei hoven kjøttkake i trynet til enhver tid fordi jeg har begynt å få grineanfall igjen, eller for den saks skyld bli berusa og patetisk håpefull bare på grunn av ting som ikke engang betyr noe. Jeg orker snart bare ikke mer, for dette sliter meg ut, og jeg vil at han skal holde seg langt borte fra meg og sammen med meg hele tida om hverandre og samtidig.

Og så er det jo ikke bare dét. Jeg greier ikke å skrive lenger, og har mista en god del av det nyeste prosjektet mitt. Jeg eier ikke energi til noe som helst, og er, som kjære Jokke sa det en gang i tida, søvnløs om natta og bevisstløs om dagen. Og mitt tidvis anstrengte forhold til mat er tilbake atter en gang, og jeg er dritsulten, men blir spykvalm bare av et par biter. Og så syns jeg at alle maser, og at de som ikke maser, overser meg.

Jeg vil ha ferie fra verden. Og så vil jeg ikke være forelska. Nå er det ikke gøy lenger.

onsdag 13. januar 2010

mandag 11. januar 2010

Burn After Reading (2008)

Osbourne Cox jobber i CIA, men blir sparka fordi han veldig tydelig har et alkoholproblem. Harry Pfarrer står i med kona hans og en treningssenteransatt ved navn Linda Litzke. Sammen med sin kollega Chad Feldheimer, finner Linda ved en tilfeldighet en CD som inneholder det som skal bli boka til Osbourne, og trur det hele er topphemmelig spionstæsj. For å få penger til plastisk kirurgi, bestemmer hun og Chad seg for å presse Osbourne for penger på grunnlag av denne oppdagelsen. Med andre ord; i kjent Coen-stil, er det ei real smørje av absurde tilfeldigheter vi presenteres for.

Og de mister aldri grepet. Visst er det til enhver tid mange baller i lufta, men det oppleves aldri som et problem, egentlig. Uten at vi som seere føler oss forvirra et øyeblikk, blir liva til de forskjellige hovedpersonene blanda inn i hverandre med fatale og til dels hysterisk morsomme følger. Manuset er som forventa lagd av gull, og skuespillerne er som skapt for rollene sine. Eller, det er de faktisk og. En kikk på ekstramaterialet, avslører at Coen-brødrene faktisk skreiv rollene spesielt til de forskjellige skuespillerne, og det merkes så godt. Særlig George Clooney som sleip, men ikke spesielt intelligent rundbrenner og Brad Pitt som småfemi, entusiastisk og sjarmerende dum treningssenteransatt, er bare... vakkert.

I denne filmen er det aller meste bra. Det hele flyter liksom så knirkefritt, og man koser seg skikkelig mens man ser på den. Derimot blir det aldri de magevrengende latterkrampene jeg opplevde for eksempel i The Big Lebowski. For joda, det er gøy, det er kjempegøy, og mye gøyere enn de fleste komedier jeg ser, og manuset er smud og skuespillerne er habile og vel så det, men det kan faktisk bli enda litt gøyere. Jeg har kjent kjære Joel og Ethan gi enda hardere gymnastikk til lattermusklene mine enn dette, så jeg greier ikke å bli fra meg av begeistring. Men dette er likevel en gjennomført god og smart film, til tross for at den er fullasta med ekstremt lite smarte karakterer. Og pssst...! Sluttreplikken er bare ace.

Dommeren har talt: 5

søndag 10. januar 2010

Avatar (2009)

Random: Hvor gøy hadde det ikke vært hvis taglinen til Avatar hadde vært From the director of "Aquaman"? *fniz*

Velkommen til Pandora, en planet (eller er det en måne?) noen lysår fra vår egen jord. Pandoras atmosfære består av gasser mennesker ikke kan puste i, noe som er høyst upraktisk med tanke på et grunnstoff som er verdt dritmye og som bare fins på Pandora. For å greie å utvinne dette grunnstoffet, smelter forskere sammen DNA fra na'vi (lokalbefolkninga på Pandora) og menneske. Resultatet er et sjelløst hybrid kalt avatar, som menneskene kan fjernstyre gjennom et slags VR-system. Jake Sully er en av avatarførerne, men under den første aksjonen deres, roter han seg bort. Han blir omsider funnet av na'vien Neytiri, som tar ham med til stammen hennes for å lære mer om ham, samtidig som han lærer mer om dem.

Ja... hvor skal man begynne? Forventningene til fjorårets mest etterlengta film var så klart skyhøye, og jeg blir lett skuffa, altså. Nå hadde jeg i tillegg lest på forhånd at dette var omtrent like dypt som ei pannekake, men likevel pent å se på. Så åssen var da følelsen da jeg omsider gikk ut av kinosalen?

Vanskelig å beskrive, helt ærlig. For Avatar blåste forventningene mine til pinneved. Ikke bare visuelt, sjøl om den for all del garantert er den aller vakreste filmen jeg noen gang har sett, og da er blant annet orientalske perler som "Vår, sommer, høst, vinter... og vår" og "Hero" med i tellinga. Animasjonen er så livaktig at du ikke engang lurer på om det du ser er ekte eller ikke, men du tar det, no questions asked, for gitt at det faktisk fins et folkeslag kalt na'vi på et fantastisk sted der ute kalt Pandora, og at herr Cameron og co har fysisk dratt ut dit og filma det. Maken til realisme har jeg aldri sett, og alle fargene! Landskapa minner meg om ymse Final Fantasy-spill, og det er ikke et lite kompliment når det kommer fra meg. Jeg svever. Jeg gjør faktisk det. Hvem trenger vel LSD når man kan se Avatar i 3D?

Men tilbake til det at den ikke bare er en eneste lang estetisk orgasme. For jo visst har den blitt kritisert for å ha et veldig tradisjonelt plott og spenningsoppbygging og historieutvikling og alt det der, men HALLOOOOO. Hvem klagde da Hayao Miyazaki ga verden Mononoke-hime i 1997? Hørte vi noen protestere mot Walt Disney Productions og deres Pocahontas? Føkkings Ringenes Herre! Har den et så jævla originalt plott at det gjør noe, kanskje? La oss innse det, folkens; enkelte fortellinger er så mektige at de kler å være litt klassiske. Ikke for å disse noen her, men det er nesten så jeg får litt på følelsen av at folk pirker på historien til Avatar bare fordi filmen er perfekt - og det kan de ikke ha noe av. Personlig syns jeg de bakenforeliggende problemstillingene om miljø, kapitalisme og krig passer nydelig inn med resten, og sekvensen der Jake, som i menneskeutgave er lam i beina, ikke bare får igjen bevegeligheten som avatar, men i tillegg får erfare den overmenneskelige styrken til en na'vi, er gåsehudfremkallende vakker.

Det er nok mye mer jeg kunne ha sagt, men denne anmeldelsen begynner å bli lang nok fra før. Kan kanskje medgi at voiceoveren er bittelitt unødvendig, som den ofte er i filmer, men når en sånn bagatell er det eneste pripne, kresne meg kan komme på, da snakker vi fanden meg godt håndverk tvers imellom, ass.

Dommeren har talt: 6

lørdag 9. januar 2010

Låt den rätte komma in (2008)

Tolv år gamle Oskar har ingen venner og blir mobba på skolen. En dag flytter derimot jevngamle Eli inn i naboleiligheten, og det går ikke lang tid før Oskar forelsker seg i henne. Men noe er veldig, veldig rart med henne. Hun går bare ut når det er mørkt, og kan ikke gå inn i et rom med mindre man inviterer henne inn. Hun lover å hjelpe Oscar med å ta hevn over mobberne.

For meg er dette i første omgang en veldig visuell film. De kontrastrike fotografiene er nydelige å hvile øya på, og det til tross for at flere av dem strengt tatt både er blodige og brutale. Skuespillerne leverer solide rolleprestasjoner, og sjølve handlinga blir subtilt fortalt gjennom en skjør og minimalistisk fortellerteknikk.

Og nettopp på grunn av nevnte fortellerteknikk, var jeg sikker på at det var ett og annet jeg ikke hadde fått med meg da filmen var ferdig. Jeg søkte den opp på nettet, bare for å finne ut at joda, jeg hadde fått med meg det aller meste. Og helt ærlig; sjølve plottet er dermed ikke all verden. Joda, det er ei veldig fin stemning som er tilstedeværende under hele filmen, men det hindrer meg ikke fra å tenke at sjølve historien virker litt... uferdig, nærmest. I følge Wikipedia, skal filmen ha lagt ut hint til forhistoriene til karakterene som bare er mulige å oppfatte hvis man har lest boka, og sånn sett er jeg nesten frista til å trekke den bare fordi det strengt tatt er litt urettferdig å ikke la film og bok forbli to separate medier. For det er litt urettferdig?

Men joda. Sjølve stilen i filmen er upåklagelig, komplett med vakre bilder, ei helt unik stemning og skjønn bakgrunnsmusikk. Historia i seg sjøl er for så vidt engasjerende nok til at det ikke blir kjedelig, men likevel skuffende platt til å ha høsta så gode kritikker verden over. Mener jeg.

Dommeren har talt: 4

fredag 8. januar 2010

A Christmas Carol (2009)

De aller fleste bør, for deres eget intellekts ve og vel, allerede vite hva Charles Dickens' klassiker handler om, men hvis det fins noen slasker der ute som hadde kommet til å stryke til litteratureksamen, værsågod: Ebenezer Scrooge er en skikkelig jævel av en kapitalist. Han er sjef i et firma, men underbetaler de innsatte så det gviner etter, og viser heller ikke noe særlig medfølelse når det gjelder arbeidstider og -mengder. På sjølveste julaften blir han derimot oppsøkt av tre ånder - fortid, nåtid og framtid - som alle prøver å lære ham noe.

Nå er jeg ekstra svak her, i og med at jeg alltid har elska originalfortellinga, og når den i tillegg presenteres så lekkert som dette, er det vanskelig å forholde seg usentimental for en stakkars filmanmelder. For det ER lekkert. Helt siden jeg fikk greie på at Disney skulle gi faen i nye tegna klassikere og heller pøse på med 3D-mas i steden av kommersielle årsaker, har jeg vært litt lunkent innstilt til nettopp 3D-animasjon. Som spesialeffekter i spillefilmer er det liksom greit, men helaftens filmer utelukkende i 3D? Nja. Likevel er dette så perfeksjonert at til og med en pessimist som meg lot meg imponere allerede i første scene. Dette flyter. Detaljrikdommen er blant det aller beste jeg har sett, så til tross for til dels karikerte figurer utseendemessig, ser det likevel intenst troverdig ut. Kudos!

Historia i seg sjøl kan jo ikke akkurat Disney ta på seg æra for, men det er ikke til å komme ifra at den likevel går inn på meg hver gang. Stemninga svinger mellom å være tåredryppende rørende, rett og slett dritskummel og utrolig varm, lun og julete. Jeg har aldri i 2009 vært så i julestemning som da jeg kom ut av kinosalen etter å ha sett denne, og det til tross for at det var i romjula, gavene allerede var pakka opp og juletreet pynta for lengst.

Det fins allerede utallige filmatiseringer av denne der ute, men Disney sin nyeste er blant de beste. Ser for meg at denne lett kan bli en juleklassiker man kan se år etter år.

Dommeren har talt: 5

tirsdag 5. januar 2010

Hallo i stuggu

Skulle egentlig bare si ifra om at joda, jeg gjør andre ting enn å se film. Men bare nesten, fordi:

Nei, jeg har ikke fått kusma. Jeg har heller ikke tatt en kjønnsskifteoperasjon (bare droppa sminke). Derimot har jeg operert i kjeften. Utvida juleferie, med andre ord, hvilket jeg har blanda følelser for. Jeg elsker å slække på sofaen med film med Vibeke (ikke får jeg lov til så mye annet heller), men det plager meg faktisk at på skolen har folk allerede begynt å gjøre gøye ting - UTEN MEG. Pluss at jeg så klart savner menneskene. Men akk.

Nyttårsaften i Jølster var vakkert, men jeg gidder ikke oppsummere året eller skrive noen nyttårsforsetter eller noe sånt.

Jo, og som dere har eller ikke har fått med dere, har jeg blitt administrator på Filmfront (noe som forøvrig skjedde dagen etter at jeg registrerte meg i det hele tatt HEEEEEH!). Pluss at jeg så langt har tjent tusen kroner på å skrive anmeldelser for dem. Ja, jeg syns det er dritkult. Jeg har blitt lønna filmanmelder!

Og dette gjorde jeg jo på julaften, men glemte/gadd ikke å si ifra:

Og det syns jeg du bør og. Og hvis det mot all formodning er noen som vil ha mesterverket (som ar blitt sjarmerende krøllete nå etter at mamma mistok det for et makkverk, krølla det sammen og slang det i papirkurven min), så må dere sende meg en mail (kaninen_rulle@hotmail.com) med adressa deres. Førstemann til mølla, til tross for at jeg ikke helt kan forestille meg at konkurransen blir så hard. Høh.

Nå skal jeg gå og knaske litt mer smertestillende, tenker jeg.

Edit: I anledning 2010; her har dere noe å høre på:

mandag 4. januar 2010

A Little Princess (1995)

Ei jente jeg per akkurat nå ikke greier å huske hva heter, bor med faren sin i India. Alt er så perfekt som det er mulig å bli, helt til faren hennes må i krigen. Sjøl blir hun sendt vekk for å gå på internatskole i USA, som blir styrt av en tyrann. Likevel blir hun veldig populær blant de andre jentene på internatskolen, og ikke minst fordi hun er en briljant historieforteller. En dag, derimot, får hun den fryktelige beskjeden om at faren er antatt død, og bestyreren finner det for godt å konfiskere alle eiendelene hennes og gjøre henne til tjener.

Dette er en sånn type film jeg skulle ønske jeg så da jeg var liten. Jeg bare veit at jeg hadde elska den da. Når jeg ser den nå, er det altfor lett for meg å legge merke til skavanker som at den er lessa med klisjeer til bristepunktet, inneholder åpenbare logiske brister og er så forutsigbar at du ikke trenger å ha sett mange minuttene av den før du skjønner hvor dette bærer hen. Likevel er det ingen dårlig film, og jeg kan som sagt lette forestille meg at unger vil ha mye å hente her. På tross av en noget grumsete oppfinnelse fra regissør Alfonso Cuarón (!) si side, er den ikke så reint lite rørende, og en del av situasjonene som er tenkt morsomme, funker faktisk i praksis og. Dessuten holder mange av fotografiene fra India et høyt estetisk nivå, så da går det an å se gjennom fingrene når det gjelder enkelte andre ting.

Som en film generelt, blir den beklageligvis aldri noe annet enn helt grei. Som en barnefilm, er den nok både vakker og sjarmerende og skurrer ikke i like stor grad som den gjør for et voksnere publikum.

Hovedrolleinnhaveren er forøvrig nesten irriterende søt.

Dommeren har talt: 4

søndag 3. januar 2010

Christmas Vacation (1989)

Jeg prøvde å se denne for noen år siden. Da var jeg følgelig en god del yngre, men syntes humoren var så dødfødt at jeg skrudde av. Hvorfor jeg nå, enda modnere (?) og mer livserfaren, plutselig skulle syns at det å prøve igjen var en veldig god idé, har jeg ingen anelse om. Eller jo, egentlig. Tor Espen påstod at det ikke blei jul uten. Og hvis du har møtt fyren, veit du hvor umulig det er å si nei til ham.

Uansett! En real kjernefamilie som har hatt ferie i mange flere filmer med lignende navn, skal denne gangen forsøke å feire jul. Besteforeldre og noen senile tanter og onkler fra begge sider kommer, og det samme gjør deres noe dysfunksjonelle naboer, til tross for at det skjer en smule motvillig fra hovedpersonene si side. Det er duka for ei julefeiring der det aller meste går til helvete.

Dette ser ut som en skikkelig amerikansk familiekomedie med slapstickhumor til tusen som store og små ler like hjertelig av. Og jeg kan til en viss grad skjønne hvorfor. Det er liksom sånne filmer som egentlig bare er veldig dårlige, men som er så koselige fordi du har vokst opp med dem. Litt det samme som med Alene hjemme, med andre ord. Eneste forskjellen på Alene hjemme og Hjelp, det er juleferie (som er den sinnssykt stygge norske tittelen, som du sikkert allerede har gjetta), er at sistnevnte så jeg, som nevnt, i en alder av nitten år. Og en familiekomedie der folk får stiger i hodet og detter ned fra taket, oppfattes ganske forskjellig når du er nitten og når du er ni. Fordelen er vel at anmeldelsen blir mer... vel, om ikke objektiv, så i det minste... tja, fornuftig, kanskje? Jeg har sett litt film siden da, kan du si. Og jeg har blitt flinkere til å sortere møkka fra perlene.

Og la meg si det sånn: dette er ikke morsomt. Jeg er troende til å le av jækla mye rart, men dette blir liksom ikke gøy uansett. Og da snakker jeg til og med om hvis vi ser bort fra stereotype, usannsynlige karakterer, overspilling og hollywoodske budskap om familieverdier. Jeg er klar over at joda, det er en familiefilm, og dét har jo alltid vært en sjanger for seg sjøl, men jeg er av den mening at unger skal få lov å vokse opp til å lære å like gode filmer. Bare se på Tor Espen; han kaller seg filmelsker, men liker en film som dette. Det tar seg ikke bra ut på filmrullebladet. Og det kunne han ha vært spart for, hvis foreldra hans for eksempel hadde vist ham Totoro i steden. Ikke at det er så voldsomt til julestemning i den, men det er det pokker meg ikke i denne heller.

Påtatt og jevnt over lite festlig. Et par episoder er litt småartige, men det er ikke nok til å resultere i en god film.

Dommeren har talt: 2