fredag 30. januar 2015

Inspirasjon: spøkelser

På mandag var jeg på sjukehuset og fikk konstatert at jeg er anemisk. Først blei jeg sånn Å NEI Å HERREGUD HVA GJØR JEG NÅ, men så kom jeg på at hey, dette passer jo egentlig helt perfekt til mitt image som skjør poet fra en forgangen tid. Og dette var en relevant innledning fordi et typisk anemisk utseende er litt spøkelsesaktig, så derfor. Interessen min for spøkelser har vel ligget mer eller mindre latent hele livet - eller latent og latent, jeg skreiv faktisk en oppgave om spøkelser i sjuende klasse eller så. Da var det derimot sjølve fenomenet som opptok meg mest, mens nå er det i større grad estetikken og stemninga rundt hele spøkelsesgreia som fascinerer meg. Sommeren og høsten 2011 tok Former Ghosts meg med storm, og i den sangen der Freddy Ruppert synger om "wooden floors and chandeliers", klarte jeg ikke å se det for meg uten et umiskjennlig lag med støv over. Jeg kjøpte meg en kjole som jeg fortsatt er like forelska i, og gleda meg til Halloween. Det viktigste med spøkelsesestetikken for min egen del, er ikke at den er skummel, men at den er melankolsk. Klikk på bildet for å komme til bildekilden.










Videre inspirasjon: Hør på Former Ghosts, særlig låta Dreams. For litt mer klassisk spøkelsesmusikk, hvis man kan kalle noe dét, sjekk ut albummet The Malady of Elegance av Goldmund (særlig låta Threnody, den er fantastisk.) Nå i det siste har jeg hørt veldig mye på Jonathan Johansson, og albummet Ett språk för dom dömda, som er lydsporet til en teateroppsetning av Dracula, er herlig hjemsøkt og melankolsk. Bryt deg inn i forlatte hus, som jeg gjør når muligheten byr seg.

mandag 26. januar 2015

torsdag 22. januar 2015

Throwback Thursday #2: Ringenes Herre

Ja, det er helt sant, jeg har faktisk skrevet et dikt - på rim! - som heter Ringenes Herre. Dette diktet, som det forrige gæmlisdiktet jeg posta, er visstnok også skrevet den 25. januar 2003 - tilsynelatende en spesielt kreativ dato. Nå syns jeg jo at jeg skriver mye hvis jeg skriver to tekster i løpet av en måned, liksom. Men det er nå en gang sånn at jo yngre jeg var, jo mindre sjølkritisk var jeg, og uten at jeg husker nøyaktig åssen livet som tolvåring og sjuendeklassing fortonte seg, så kan jeg lett se for meg at jeg skrudde på dataen da jeg kom hjem fra skolen og skreiv sikkert ti dikt etter hverandre i rasende tempo. Jeg trengte ikke inspirasjon, det bare kom av seg sjøl. Så blei jo resultatet så som så også, da.

Jeg veit ikke om diktet Ringenes Herre krever noen videre introduksjon. Dette var skrevet mens To tårn fortsatt gikk på kino, og jeg så vel de tre Ringenes Herre-filmene tre ganger hver på kino, trur jeg. Dette må vel ha blitt til etter et nylig kinobesøk.

Jeg veit forresten heller ikke hva adjektivet "toppeslig" egentlig er for noe, men jeg det var noe jeg fant på siden "helt topp" ikke passa inn rim- og (haltende) rytmemessig.



Praktfullt! Fantastisk! Helt genialt!
Ringenes Herre er Filmen over alt
Boka er også helt på topp
Jeg vil ikke legge den fra meg, sier aldri stopp

Ringenes Herre, den skulle jeg se
Selv om det om en uke ble!
Ja, den måtte jeg få med meg
Og jeg hadde vært glad om jeg kunne fått med meg deg.

Jeg satt der, i kinoen, følte meg bra
Ringenes Herre, å, hipp hurra!
Jeg synes det var så sørgelig
At du ikke ble med og hadde det toppeslig!

Om noen få dager så blir det fest
Jeg skal være din hedersgjest
Du skal dra på kino med meg
Og se hva Filmen kan vise deg.



Og jeg må faktisk bare vise dere åssen sjølve Word-dokumentet ser ut, for på den tida hadde jeg ennå ikke forstått at det faktisk ikke er noen som syns at WordArt er noe kult:


Akkurat som sist har jeg tenkt å slenge med et bilde av meg sjøl, og dette er enda kulere enn det forrige jeg posta. Det er visstnok tatt den 8. februar 2005, noe som gjør meg fjorten år, og dette var i den tida da sosiale medier så vidt hadde begynt å ligne på det det er i dag, og dette lasta jeg altså opp, totalt blotta for ironi, på Blink-profilen min. Teksten - for i 2005 var jeg overbevist om at engelske sangtekster gjorde underverker for bildets estetiske kvalitet (kombinert med høye kontraster, vel å merke) - er selvfølgelig henta fra mitt daværende yndlingsband, Good Charlotte. Det er også denne tekstlinja jeg har mitt første Skrivebua-brukernavn fra, for de av dere som er gamle nok til å huske det; gcbaby.


Og bare sånn for the heck of it, og fordi jeg er så godt i gang ogsånn, slenger jeg med et bilde til! Siden vi først er inne på Ringenes Herre og sein barneskole/tidlig ungdomsskole og sånn. Jeg lagde alvekniv i sløyden i åttende, og jeg er fortsatt bitter, fordi vi, som de små barna vi var, ikke fikk lov til å bruke den tingen man bruker på sløyden til å skjære i tre med. Med andre ord fikk vi bare lov til å tegne opp omrisset av sånn vi ville ha kniven, og så skulle læreren skjære det ut for oss. Læreren misforstod mine alviske linjer som ustødig hand eller dårlige tegneferdigheter eller noe, og skar ut kniven så den blei aldeles for krum! Den skulle ikke se sånn ut i det hele tatt, jeg lover.


Seriøst, den ser jo ut som... jeg veit ikke, noe jeg ikke ville det skulle se ut som. Google "Legolas knives", så får du ei viss formening om hva det var jeg hadde sett for meg. Jajaja, expectations vs. reality og alt det der.

mandag 19. januar 2015

Datekalender

Så. Denne jula lagde jeg en dateadventskalender til Jørgen, og jeg lovte å skrive opp alle de forskjellige datene i tilfelle noen ville gjøre noe lignende en gang, eller bare ville ha ideer til ting å finne på en kjedelig dag, enten aleine eller sammen med andre. Dette er meg som holder løftet mitt. Rekkefølgen de er skrevet opp i her, er forøvrig ikke den rekkefølgen Jørgen trakk dem, i og med at han trakk en tilfeldig pose hver dag. Og hvis du skulle lure: vi har ennå bare bygd pepperkakehus og hatt kaffedate på Starbucks med sjokomuffin attåt, så det er fortsatt mye fint og gøyalt som venter oss.

1. Gå på skøyter, gjerne i selskap med en termos med kakao og kanskje en Kvikklunsj eller to.
2. Vi går ut og spiser på en restaurant du velger. Jeg spanderer, selvfølgelig.
3. Vi går på et museum du velger. Jeg betaler eventuelle inngangsbilletter.
4. Ut på tur i skogen med engangsgrill og pølser!
5. Vi ser en film du velger på kino. Jeg spanderer.
6. Full kroppsmassasje, utført av meg!
7. Bowling! Jeg betaler.
8. Først velger du hva vi skal ha til middag. Så velger du hva vi skal ha til dessert. Så velger du hvilken film vi skal se. Jeg skaffer ingredienser og film, og lager mat og etterpågodt, mens du bare slapper av. Så ser vi filmen til slutt.
9. Spillkveld! Du velger om det gjelder brettspill eller Playstation/Xbox eller en kombinasjon. Jeg kjøper inn snacks eller godteri som du velger.
10. Du bestemmer! Vi legger opp en dag med det du vil. Nøyaktig det du vil. Fra hva vi skal finne på på dagtid, som kan være alt fra se film til gå på kino til gå på tur til gå på ei utstilling, til hva vi skal ha til middag. Du bestemmer.
11. Drammen-date: vi tar toget til Drammen, kjøper is på McDonald's, tar noen glass på Unique, går innom Strømsø Plateforetning, går kanskje en tur opp til Spiralen… hva du vil, egentlig. (Denne er litt spesiell for Jørgen, siden han er så glad i Drammen (forstå det den som kan)).
12. Akedate: vi tar en svipptur innom Lier og henter akebrett og overtrekksbukser og så drar vi på aketur!
13. Vi bygger snøhule!
14. Turist i egen by - vi sjekker ut turistguider for Oslo og legger opp en dag med sightseeing.
15. Gå inn på www.uio.no/livet-rundt-studiene/arrangementer og velg noe fra lista.
16. Gå inn på www.aktivioslo.no/hva-skjer/kurs-og-foredrag/ og velg noe fra lista.
17. Vi går inn for å skaffe alle tinga vi trenger og så bygger vi endelig pinhole-kameraet! (Denne er også litt spesiell for Jørgen, siden vi har snakka om å bygge et pinhole-kamera leeeeenge.)
18. Kreativ kveld - vi lager ting sammen, med valgfri godt drikke og snacks attåt. Vi kan for eksempel fortsette på vimpelen vår, eller du kan lære meg å strikke, eller så kjøper vi inn store ark og maler.
19. Jeg kjøper en god kopp kaffe og lønsj til deg en dag vi er ute i byen. En liten pause i hverdagen.
20. Drinkkveld - vi kjøper inn ymse ingredienser til å lage drinker vi syns virker gode, og så mikser vi i vei.
21. Jeg spanderer kaffe og valgfri kake, is eller annen dessert en dag vi er ute i byen.
22. Vi finner et julemarked eller en annen type marked og ser oss rundt og kjøper snurrepipierier. Jeg spanderer kaffe/gløgg/vaffel/mat.
23. Vi drar rundt i bruktbutikker og kjøper hvite klær som vi batikkfarger.
24. Lage pepperkakehus!

Forresten! Dette har ingenting med saken å gjøre, men nå kan alle miljøbevisste folk lage mine berømte burritos på kjøttfri mandag, via matbloggen til Framtiden i våre hender. Det syns jeg er litt kult.

fredag 16. januar 2015

Verdens vakreste kåpe

Jeg lovte dere bilder av kåpa jeg fikk av mamma og pappa til jul. Jeg har ønska meg den siden 2010 eller 2011 en gang, fordi den er helt perfektperfektperfekt, og jeg er veldig opptatt av at plagg skal være perfekte, siden jeg veldig sjeldent kjøper meg noe nytt, og når jeg først gjør det, er det for å ha det og bruke det, og da duger ikke noe middelmådig. Se se se se se:



Skreddersydd etter mine mål, siden min merkelig proporsjonerte kropp er, vel, merkelig proporsjonert, og kjøpt på den fantastiske nettbutikken FanPlusFriend, som jeg anbefaler alle som er opptatt av lolita og historisk mote å kikke innom. Og ikke la deg lure av at den er kinesisk - de syr alt på bestilling, benytter seg ikke av den typen billig arbeidskraft som blant andre H&M er berykta for, og det er skikkelig kvalitet. Med toll og frakt kosta kåpa mi omkring to tusen kroner - noe som tilsynelatende er ganske dyrt etter norsk standard, men igjen, så er den sydd etter mine mål, og i tjukt, flott ullstoff, og hadde denne vært kjøpt i Norge, hadde den sannsynligvis blitt veldig mye dyrere. Poenget mitt er at noe som er tilsynelatende dyrt etter norsk standard, er definitivt dyrt etter kinesisk standard, og jeg betaler gladelig en sum som gjør at alle ledd i produksjonen får rettferdig lønn for arbeidet sitt (ja, jeg veit, lett for meg å si som fikk den i julegave, men du skjønner hva jeg mener...).

Nå er egentlig bare problemet at jeg nesten er redd for å bruke den. Jeg kan jo ikke bare slenge den på meg for en kjapp tur på butikken, liksom. Den er så fin at jeg ikke kan bruke annet enn høye hæler til. Og så bør jeg få meg en hatt...

tirsdag 13. januar 2015

Om intet mindre enn Guds tilstedeværelse i universet, fra en selverklært agnostikers perspektiv

Author's note: Jeg skriver så godt som aldri essays, og trur heller aldri jeg har skrevet et, ikke før nå anyway. Til neste Tromsø-samling skal vi derimot ha om nettopp essaysjangeren. Dette er mitt bidrag. Egentlig er dette bare en noe mer strukturert utgave av dette babbelet, og med "noe mer strukturert" mener jeg nettopp dét. Struktur har aldri vært min sterkeste side, jeg har det heller med å springe fra assosiasjon og assosiasjon i ujevnt tempo, noe som sannsynligvis forklarer hvorfor jeg er en bedre prosalyriker enn akkurat essayist. Nå skal jeg snart ikke snakke mer. Men jeg veit at folk generelt syns det er slitsomt å lese store tekstbolker, så jeg har delt det opp litt med illustrasjonsbilder, bare for leservennlighetens skyld. Bildene er henta fra rundtomkring, og man kommer til kilden ved å trykke på bildet. God lesning.



---



Av alle ting har jeg tenkt å innlede med en referanse til Dan Brown. Jeg har selvfølgelig aldri lest noe han har skrevet, men det har min noe mindre litterært bevisste søster. I Den digitale festning møter vi visstnok en kristen vitenskapsmann som, kanskje naturlig nok, ikke ser på religion og vitenskap som motstridende elementer. Tvert imot evner han å se nettopp det guddommelige i vitenskapens ekstremt finstemte logikk.

Om jeg gjør det samme? Jeg veit ikke ennå. Først må vi kanskje undersøke hva jeg trur, og om jeg trur.



La oss begynne med begynnelsen. Jeg trur på Jesus. Jeg trur at Jesus levde, og at han var et av de mest tolerante og fordomsfrie menneskene i den delen av historien vi kjenner til. Jeg trur ikke han var Guds sønn, og jeg trur at han døde for nesten to tusen år siden. Jeg trur ikke at han utførte mirakler, men jeg trur at han fascinerte og rørte beundrerne sine så dypt og inderlig at når de skulle fortelle andre om ham, tenderte de til å overdrive handlingene hans, noe som igjen leda andre til å tru at det faktisk var mirakler han utførte. Kanskje fant beundrerne hans ingen andre måter å forklare denne uvanlige uselviskheten på, enn at han måtte være Guds sønn. Kanskje sa aldri Jesus sjøl at han var Guds sønn, sånn som det står i Bibelen. Kanskje var det disiplene som la disse orda i munnen hans når de seinere skreiv ned alt de hadde opplevd, for hvem andre enn en guddommelig skikkelse ville finne på å behandle prostituerte og samaritanere som likeverdige mennesker? Jeg trur ikke at Gandhi var Guds sønn, eller at Mor Teresa var Guds datter. Likevel, hadde noen påstått dette om en av dem, hadde jeg ikke hatt problemer med å skjønne hvorfor. Jeg trur på samme måten heller ikke at Jesus var Guds sønn.



Hva med Gud? Hvem er Gud? Hva er Gud? I det gamle testamentet snakkes det om menn (aldri kvinner!) som hører Guds stemme. Gud snakker til Abraham og Moses, og de går hen og gjør hans befaling. I fare for å høres nedlatende ut overfor både Abraham, Moses og alle verdens kristne, tør jeg legge fram følgende fakta: man hadde dårlig, om noen, kunnskap om psykiske lidelser på den tida. Hvis man for fire tusen år siden hørte en stemme i hodet, ville kanskje det mest nærliggende være å anta at det var Gud, for hvem ellers har vel muligheten til å snakke til en både allestederfra og fra inni en sjøl på éi og samme tid?



Noe annet jeg alltid har syntes har skurra i forbindelse med Gud, er dette med religion. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med å tru på Gud, men å tru på en religion virker vanskeligere. Spørsmålet jeg lenge har stilt meg sjøl, er dette: Åssen kan man, med så mange religioner, både i samtida og i oldtida, tru at ens egen religion er den eneste rette? Er det ikke vel arrogant av for eksempel en jøde å anta at over en milliard hinduer tar riv ruskende feil i deres verdensoppfatning? Så hvis man går med på at det er en Gud, eller flere for den saks skyld, åssen kan man rettferdiggjøre eksistensen av alle religionene?


Jeg har gjort et forsøk: Enten har Gud – la oss nå kalle vedkommende Gud for enkelhets skyld – snakka til både Abraham, Mohammed og alle de andre profetene, men Abraham, Mohammed og de andre profetene tolka det ulikt fordi de tilhørte ei viss tid og en viss kultur. Kanskje sa Gud ”jeg elsker alle”, og en profet, i lys av sine omstendigheter, tolka det dit hen at Gud elska hans folk, eller at ”alle” naturligvis ikke inkluderte for eksempel slaver og prostituerte. På denne måten kan man komme unna med at Gud har sagt mye rart, og over tid har dette utvikla seg til å bli det religiøse mangfoldet vi kjenner i dag.



Den andre muligheten er det jeg allerede har vært inne på med stemmer i hodet. Kanskje har aldri Gud sagt noe som helst til menneskene, men likevel utstyrt oss med et upålitelig sanseapparat. Kanskje lener hin seg i dette øyeblikk godt tilbake og ler av oss.

Kort oppsummert: Jeg trur på Jesus, men ikke som Guds sønn. Jeg veit ikke om jeg trur på Gud, men jeg trur ikke på religion. Jeg trur definitivt på vitenskapen, og benytter dermed anledninga til å innlede dette essayets andre del.



Da jeg var liten, var jeg den merkelige ungen som satt inne og lærte seg navna på alle himmellegemer synlige fra jorda mens de andre barna var ute og klatra i trær. Med andre ord er det astronomi, og seinere også kosmologi, som er de greinene av naturvitenskapen som ligger mitt hjerte nærmest, sjøl om jeg for all del syns alt som kan forklare hvorfor vår verden er som den er, er det mest spennende som fins. Det er like logisk som det er mystisk, og det å undersøke naturvitenskapen kan sammenlignes med en underlig ligning: Jo mer man finner ut, dess mindre veit man, og dess mer er det å lure på. På denne måten innledes en endeløs runddans der man som nysgjerrigper i all evighet fortsetter å grave seg sjøl ned i et stadig dypere hull, og jo lenger ned man kommer, dess mindre lys slipper inn, og dess mer spennende blir det. Man håper at bare man graver lenge nok, og bare det blir tilstrekkelig mørkt nedi hullet, vil man til slutt grave seg gjennom hele jordkloden, komme ut på den andre sida og la alt som fins av lys strømme inn i den ubegripelig lange tunnelen, og så se alt. Realistene blant oss veit innerst inne at vi aldri kommer til å rekke å grave såpass langt, men det hindrer oss ikke fra å prøve, og kanskje vi også vedkjenner for oss sjøl at hvis vi faktisk hadde kommet oss tvers igjennom, så ville jo all moroa vært over. Naturvitenskap er en konstant spenning, som bare kan øke i intensitet. For meg fins det ikke noe vakrere enn denne underlige ligningen.



I essayets overskrift sier jeg at jeg er agnostiker. Følgende utsagn er kanskje bare et resultat av min personlige arroganse, men like fullt: Jeg mener at dette er den gunstigste tilnærminga til både religion og vitenskap, og helt ærlig også alt mulig annet.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg har mange kristne venner, og for noen år siden blei jeg med noen av disse kristne vennene på en kristen festival – som agnostiker er jeg uendelig nysgjerrig på alt, inkludert religion – og den desidert mest interessante opplevelsen, var en samtale mellom humanetiker Didrik Søderlind og teolog Stian Aarebrot. Et av spørsmåla Søderlind fikk, var om han som ateist noen gang hadde opplevd noe som fikk ham til å lure på om det kanskje var en Gud likevel. Søderlind svarte at det hadde skjedd opptil flere ganger. Han så det guddommelige i kunst og i kjærlighet, men hadde omsider konkludert med at det ikke var Gud som fikk ham til å føle så sterkt overfor dette kunstverket, men kunstneren. Den som fikk ham til å bli euforisk av forelskelse, var kjæresten hans, ikke Gud. Disse følelsene kunne forklares med logikk og kjemiske reaksjoner, men hadde til forveksling mye til felles med det Aarebrot beskreiv som følelsen av Guds nærvær.



Så er da det store spørsmålet, det største av alle spørsmål, og som jeg ikke våger å håpe at jeg finner svaret på: Er det egentlig Gud som setter disse følelsene i sving, eller synapser i hjernen? Kan det være begge deler?

Her er et annet ubegripelig stort spørsmål: Hva er sjela? Har vi ei sjel? Vi har sikkert alle hørt den berømte påstanden om at idet kroppen dør, blir vi 21 gram lettere, og at dette kan fungere som såkalt ”bevis” for at sjela er noe ekte og til og med fysisk. Nå skal jeg gjøre noe veldig flaut, nemlig å referere til noe jeg har skrevet sjøl, men i min fantasyroman Fiji Kitsune fra landet bak drømmer har jeg egentlig skrevet ned hva jeg sjøl trur sjela er: det som skiller mennesket fra en velfungerende robot, den skjøre og usanselige livskrafta som holder maskineriet vårt i gang, som er hele forskjellen på død og levende, som gjør at hjertet pumper blod, at hjernen mottar signaler, at lungene puster. I et science fiction-univers kan vi sikkert tenke oss at framtidige mennesker finner en måte å utnytte denne energien på – for i hodet mitt er det nettopp energi sjela er – og bruker den opp som en ikke-fornybar energiressurs, på samme og forurensende måte som vi bruker olje i dag. Tanken om at sjel er energi har jeg også brukt til å reflektere meg fram til at kanskje er det noe i ideen om gjenfødelse, for regelen sier jo nettopp at energi aldri forsvinner, men bare går over i nye former. Hvis hele bevisstheten din er energi, vil jo det faktisk si at sjela helt konkret lever videre etter at du er død – men i hvilken form har jeg selvfølgelig ingen formening om. Kanskje svever vi rundt som kosmisk stråling, eller kanskje er det sjela som er svaret på gåten om mørk energi, som tross alt utgir om lag 75 prosent av hele universet.



Forleden dag lærte jeg et nytt, flott ord på et kult språk som heter japansk – yūgen. Dette ordet har jeg nærmest lyst til å tatovere over hele kroppen, fordi det med bare to stavelser perfekt oppsummerer en følelse jeg tidligere har trudd at har vært ubeskrivelig, nemlig ”a profound, mysterious sense of the beauty of the universe” (sagt av Benito Ortolani i boka The Japanese Theatre fra 1964). En annen oversettelse jeg har sett, er ”an awareness of the universe that triggers emotional responses too deep and powerful for words.” Begge disse følelsesskildringene ligner mistenkelig mye på det jeg har forstått gjennom samtaler med kristne venner at er nettopp sjølve følelsen av Guds nærvær. For Søderlind var det kunst og kjærlighet som igangsatte disse enorme tankene og den gåtefullt vakre energistrømmen, og jeg skjønner hva han er inne på, men sjøl blir jeg aldri så komplett overmanna av følelser som når jeg leser om universet, om kvantefysikk, om det store i det små, om svarte hull, om kvarker, om hvor perfekt alt er, om hvor mye alt avhenger av alt, om de uhyre elegante finjusteringene, for forandrer man én ting, forandrer man alt, og hadde jorda vært bare ørlite nærmere eller lenger unna sola, kunne vi ikke levd her. Jeg føler meg ubetydelig og ekstremt viktig på éi og samme tid, og alt jeg foretar meg her på denne usannsynlige korte tida jeg har fått tildelt, betyr ingenting og betyr alt. Dette er sannsynligvis den vakreste tanken av dem alle, og hvis ikke dette er Gud, så fins det ingen Gud, for ingenting er så sterkt og intenst for meg. Og nå passer det kanskje bra å trekke inn Platon, som mente at beviset for at Gud fins, er at det fins en idé om noe fullkomment. Denne ideen kan ikke ha kommet fra ingensteder. For se rundt deg og sans: hva er det, om ikke fullkomment, at lufta vår består av ei så perfekt blanding av nitrogen, oksygen og andre gasser at vi kan puste og planter kan gro? Tenk at planeten vår har en så perfekt temperatur at vannet er flytende, og at atmosfæra vår er så tjukk at vi blir beskytta mot den farlige strålinga fra rommet. Tenk at sola vår er akkurat så stor og kraftig som den er, og ikke noen grader kaldere eller varmere. Når vi ser mot stjernene, ser vi mange millioner år tilbake i tid, for så store er avstandene. Når vi ser mot en pore i vår egen hud, ser vi samtidig på mange millioner celler, og for å zoome enda lenger inn, på enda flere millioner atomer, og disse atomene, til tross for et navn som betyr ”udelelig”, kan fortsatt deles opp i mindre bestanddeler, for så små er avstandene. Hvis ikke dette er fullkomment, hva er det da? Hvis ikke dette er Gud, så fins ikke Gud.



Og dermed er jeg tilbake der jeg starta, med den kristne vitenskapsmannen som innså at noe så usedvanlig finstemt ikke kan være noe annet enn guddommelig. Personlig syns jeg faktisk tanken om at noe så usedvanlig finstemt er helt tilfeldig, er om mulig enda vakrere. Hvis bare tilfeldigheter og kaos får oppstå ukontrollert over lang nok tid, vil man ende opp i noe så avansert og fantastisk at vi nok aldri kommer til å forstå det – mennesket. Jeg skulle ønske at jeg kunne se hvor alt fører hen – når all denne tida har gått med på å legge til rette for oss, hva slags former for liv vil kunne eksistere om ti milliarder år? Jeg håper at når jeg dør, får jeg alle svara, men egentlig trur jeg ikke det. Egentlig trur jeg bare at jeg blir borte. Da jeg var liten, lurte jeg veldig på åssen det var å være død – men så innså jeg at det sannsynligvis var det samme som å ikke være født ennå. Og jeg hadde jo tross alt ikke vært født uendelig mye lenger enn jeg hadde levd. Sånn sett ”visste” jeg jo åssen det var.



Jeg innser at jeg er nødt til å avslutte dette essayet før det blir aldeles for utsvevende. Det er ikke akkurat sånn at jeg kommer til å komme noe nærmere et svar på alt om jeg bare skriver lenge nok, og som tidligere nevnt; jo mer jeg finner ut, dess mer er det å lure på, og sånn sett kunne denne teksten blitt uendelig. La meg dermed runde av med et sitat av Carl Sagan, et av de klokeste menneskene som har levd: ”Some part of our being knows this is where we came from. We long to return. And we can. Because the cosmos is also within us. We’re made of star-stuff. We are a way for the cosmos to know itself.”

onsdag 7. januar 2015

Tre anbefalinger på T

Tomb Raider - Hele barndommen min er omtrent bygd opp rundt min kjærlighet til Lara Croft. Det begynte allerede i barnehagen - min bestevenninne Anja hadde ei sånn kul mor som alltid lagde spaghetti og som spilte Playstation i stua. Altså, nå skal ikke jeg gå hen og oppfordre barn i barnehagealder til å spille voldelige TV-spill eller noe sånt, men jeg tok i væffal ingen skade av det (hallo, jeg er vegetarianer i dag, liksom), tvert imot er jeg takknemlig for å ha blitt introdusert for TV-spillas fantastiske verden fra så ung alder. Dessuten er jo ikke Tomb Raider egentlig voldelig i den forstand, ikke noe særlig mer enn for eksempel Indiana Jones. Lara er en eventyrerer, og hun dreper i sjølforsvar, joda, men det gjør henne ikke voldelig. Og vold i TV-spill var uansett ikke det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om, men hvor utrolig mange timer moro Tomb Raider har gitt meg opp gjennom åra. Jeg har ikke vært oppdatert på TV-spill-fronten på evigheter, litt sånn hovedsaklig grunna dårlig råd og nye konsoller som kommer med kortere mellomrom enn jeg rekker å registrere, så den nyeste Tomb Raider'n jeg har spilt, er Chronicles (som, i følge Wikipedia, kom i 2000. Vibeke og jeg kjøpte det med bare mynt, husker jeg...). Jeg har selvfølgelig veldig lyst til å spille de nye spilla, de ser awesome ut, men det er likevel de gamle som ligger mitt hjerte nærmest, og da spesielt treer'n, som er det eneste Tomb Raider-spillet jeg noen gang har runda - men så har jeg til gjengjeld runda det minst ti ganger òg, da. Jeg har riktignok aldri funnet alle hemmelighetene, og dermed har jeg aldri fått spilt det hemmelige ekstrabrettet "All Hallows", og tru meg, hadde det vært sånn at gamle dataspill fortsatt fungerte på nye maskiner, hadde jeg sannsynligvis ikke gjort annet, men den gang ei. Heldigvis lasta jeg ned toer'n som en app i april i fjor, og har hatt mye moro med det, men nå har dataen min blitt sånn at alle litt større anstrengelser gjør at den slår seg av, noe jeg trur har å gjøre med at batteriet begynner å halte. Men jeg gidder ikke å bytte det ut før det er helt gåent heller. Åh herregud, nå har jeg babla mye. Men jeg elsker Tomb Raider, jeg elsker Lara Croft, og Tomb Raider III er et av de beste spilla jeg veit om. Og se, 90-tallsgrafikk:



Teknisk museum - Jeg besøkte Teknisk museum første gang som 20-åring, og det er litt synd, for hadde jeg vært ti år der, trur jeg det kunne ha blitt en av de beste dagene i mitt liv. Misforstå meg rett, jeg hadde det dritkult som 20-åring, og som 24-åring da jeg var der i tidlig høst, men ting som er dritkult når man er 20, er ofte helt usannsynlig episk når man er ti. Jeg var et sånt rart nerdebarn som satt og leste om verdensrommet og ønska meg mikroskop til bursdagen min, og Teknisk museum er et sånt sted som bare lar deg gjøre alle de rare eksperimenta du skulle ønske at du fikk lov til hjemme. De her et planetarium òg, som jeg aldri har vært i fordi det var stengt begge gangene jeg var der, men jeg trur det er kjempekult. Og så har de Legofestival og masse fete utstillinger, og da Jørgen og jeg var der i fjor, så vi på masse rare instrumenter og prøvde å spille på en merkelig ting jeg ikke husker hva heter, men som lager lyd ved hjelp av støy rundt ei antenne. Det er nesten så jeg har lyst til at noen jeg kjenner skal få barn, bare så jeg kan ta dem med hit og sikre at de utvikler sunne interesser. Og så er det sikkert ingen, kanskje bortsett fra British Museum, som har så kul suvenirbutikk. Det er helt sikkert mange bra museer i Oslo, men Teknisk museum er definitivt blant de beste!

Tim Hecker - Den musikken jeg oftest vil høre på, er sånn stillferdig, pulserende i bakgrunnen, stemningssettende når jeg for eksempel skriver. Jeg klarer ikke å høre på musikk som tar mye plass når jeg skriver, da blir jeg bare distrahert. Tim Hecker lager nydelig, minimalistisk elektronika som spenner over alle tenkelige atmosfærer. Dette er musikk som like godt kan passe til meditering, jogging, maling eller soving. I det hele tatt alle sammenhenger der du enten ønsker å være på plass i din egen kropp, eller det helt motsatte. Hør på Spotify, det er mange fantastiske album å velge mellom.

fredag 2. januar 2015

2014

Så. Her ligger jeg hjemme aleine på sofaen med noe som minner mistenkelig mye om influensa. Tjohei. Da passer det fint med ei oppsummering av året som har gått:

Hva gjorde du i 2014 som du aldri har gjort før?
Tok eksamen i økonomi - og fikk D!!! Gikk på forfatterstudiet i Tromsø. Var i Brønnøysund. Padla i kajakk. Var daudsjuk med e-coli. Ga ut en såkalt realistisk roman. Bodde i utkant-Oslo. Gikk på en catwalk. Fikk tekster på trykk i samme antologi som Mona Høvring. Så Silver live. Lagde pepperkakehus, i væffal nesten.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Jeg har faktisk ikke vært utenlands i det hele tatt i år! Nå gikk det akkurat opp for meg hva nyttårsforsettet mitt i 2015 skal være.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
En ålreit jobb. Mer energi.

Hvilken TV-serie var den beste du så?
Game of Thrones. Jeg var jo kjempeseint ute i forhold til alle andre, men nå har jeg til gjengjeld sett alle tilgjengelige sesonger.

Hvilke bøker er de beste du har lest i år?
Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold var sannsynligvis den som påvirka og inspirerte meg mest, Camillas lange netter av Mona Høvring var sannsynligvis den beste.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
I følge last.fm var det Regina Spektor, Tim Hecker og Grouper.

Hva ønsket du deg? Og fikk?
En plass på forfatterstudiet i Tromsø og en ålreit leilighet i et ålreit strøk i en ålreit by som heter Oslo.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Jørgen og jeg spiste nydelig middag på Royal India i Hamar, og så gikk vi på kino og så The Grand Budapest Hotel.

Hva har holdt deg i mental balanse?
Jeg svarer som i fjor: en forståelsesfull, snill og motiverende samboer.

Hvilke var de beste filmene du så?
Her, Amour og Fortellingen om prinsesse Kaguya.

Ønsker og planer for det nye året:
Nei, det var nå å få tatt en tur utenlands igjen, det da. Et gjensyn med Granada må vel snart være på sin plass.