søndag 17. september 2017

Inspirasjon: Firefly Path

Selvfølgelig er jeg dritskuffa over valget i år, men tross alt fornøyd med at Rødt er inne på Stortinget. Jeg syns det er helt forferdelig å tenke på at en så stor del av Norges befolkning syns en enda mer behagelig hverdag for de allerede rike og priviligerte er viktigere enn å styrke rettighetene til de blant oss som har minst, og problemet med demokratiet er egentlig verdig et helt blogginnlegg i seg sjøl, men det sparer jeg til en eventuell seinere gang. Akkurat nå prioriterer jeg minste motstands vei i form av litt deilig eskapisme.

JoEllen Elam er navnet på designeren og skaperen bak prosjektet Firefly Path. For å sitere henne:

I have this silly habit. With every person I meet I imagine what they might look like in the faerie realm. As I begin to know them better their fay features become more evident to me. This is the way I design fantasy costumes, enhancing or contorting their attributes. Lifting the veil to reveal their own otherworldly beauty and enchantment they possess. There is a place somewhere between waking and sleeping where faeries play. In this twilight hour we can pass through to their world and in that short time we might be able to enjoy their glamor and learn the secrets of their society.

Jeg husker ikke helt åssen jeg oppdaga kreasjonene hennes, men jeg har fulgt henne ei stund nå både på Facebook, Etsy og Instagram, og selv om jeg anser det som relativt lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å eie en av de fantastiske kjolene hennes, hindrer det meg ikke i å drømme meg bort i de overjordiske bildene hun poster. Firefly Path er nøkkelen inn til en alternativ virkelighet der alt kan skje, der alvestøv svever i lyset mellom trærne, der havfruesang kan høres når sola går ned i horisonten, og der skogen lever.

Bildene er lånt fra de offisielle sosiale medier-profilene til Firefly Path. Denne gangen har jeg valgt å ikke la bildene linke til kildene, sånn at man isteden kan se dem i større størrelse når man klikker på dem.



 (Foto: Kindra Nikole)

(Foto: Brett Stanley)

(Foto: Esther and Smith)

(Foto: Elizabeth Stanbury)

(Foto: Lillian Liu)

(Foto: Lillian Liu)

(Foto: Kindra Nikole)

(Foto: Jvdas Berra)

(Foto: Bella Kotak)

(Foto: Anita Anti)

(Foto: Indigo)

(Foto: A.M. Lorek)

(Foto: Elizabeth Elder)


Sjekk ut firefly-path.net for mer.

søndag 10. september 2017

Suspension

Det har tatt litt tid med dette innlegget, litt fordi det har tatt litt tid å fordøye sjølve opplevelsen, men aller mest fordi jeg har jobba så mye i det siste. Jeg gir litt bånn gass på jobb for tida for å tjene opp litt peng sånn at jeg kan dra på en halvlang hyttetur jeg har planlagt ei lita stund nå. Men mer om det en annen gang.

Den siste søndagen hver måned er det Suspension Sunday arrangert av Wings of Desire. I følge Wikipedia er suspension "the act of suspending a human body from hooks that have been put through body piercings. These piercings are temporary and are performed just prior to the actual suspension."

Så kan man jo spørre seg sjøl: hvorfor i alle dager skulle noen ville utsette seg sjøl for dette?

Har en god venn, Mari, som begynte å drive med suspension for litt under et år siden. Siden den gang har jeg fått høre utrolig mye om den helt spesielle ekstasen som suspension utløser, og jeg blei unektelig ganske nysgjerrig. Så, i sommer, begynte jeg omsider å få lyst til å gjøre det sjøl. Bare sånn for å ha prøvd det. Og den siste søndagen i august gjorde jeg det altså.


Jeg hadde selvfølgelig prøvd å forberede meg på forhånd. Jeg hadde prøvd å tenke hva er det vondeste jeg noen gang har opplevd? Jeg prøvde å ta utgangspunkt i den smerten jeg antok at hadde mest til felles med suspension, som var piercingene jeg har tatt i øra. Det syntes jeg jo ikke var særlig vondt, og jeg veit jo sjøl at jeg har en ganske høy smerteterskel, så jeg tenkte at dette hadde jeg ganske god koll på.

Så feil kan man altså ta.


For greia med suspension som jeg ikke klarte å forutse, er at den fysiske smerten bare er en brøkdel av opplevelsen. Det psykiske aspektet hadde jeg ikke i min villeste fantasi klart å forestille meg. Jada, jeg hadde jo hørt Mari snakke om euforien hun følte, men det er litt som når du har sett bilder av fantastiske steder, som for eksempel de jeg har posta bilder av her, og du ser dem og tenker over hvor vakkert det er, men det er ikke før du faktisk er der at skjønnheten slår deg i bakken med all sin kraft og du blir stående og måpe fordi du ikke helt klarer å ta det innover deg. Du forstår det ikke før du opplever det med dine egne sanser. Akkurat sånn er det med suspension òg, og ingen forberedelser i verden er i stand til å klargjøre deg for den aldeles vanvittige følelsen det er å henge seg opp etter kroker.

La oss begynne med piercinga.

Som forøvrig var mye vondere enn piercingene jeg har tatt i øra. Greit nok, de piercingene gikk gjennom brusk, men som du ser av bildet over her er krokene mye tjukkere enn vanlige piercing-ringer, og så går de mye djupere ned i huden. Men ikke desto mindre var dette helt vanlig smerte. Et langt innpust, krok gjennom huden på utpust, au, men ikke verre enn en liten grimase, gjenta. Bare helt vanlig smerte. Så langt trudde jeg at jeg tross alt hadde kontrollen, sånn mer eller mindre. Mari anbefalte meg å bare henge meg opp med det samme, nå som jeg likevel var i det, så WoD-crewet snudde på krokene mine og hekta dem fast i tau.

(Foto: Rolf Buchholz)

Og visstnok er det sånn at de fleste som tar en suspension for første gang foretrekker å bli heist opp av et crew-medlem, men jeg var veldig bestemt på å heise meg opp sjøl. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor, det er vel dette med kontroll, og dessuten syntes jeg helt ærlig at følelsen av huden som blir strukket ut var ganske så jævlig, så jeg ville egentlig bare få det overstått, så jeg heiste meg opp sjøl, og det tok kanskje så mye som et par minutter, bare.


En annen ting som gjør det umulig å forberede seg på å ta en suspension, er det at alle reagerer så utrolig forskjellig på det. Se på Mari, for eksempel, se hvor mye hun koste seg da hun hang seg opp noen timer etter meg:

video

Og så var det meg, da:

video

Jeg var så ekstremt inni mitt eget hode som jeg omtrent aldri har vært før. Mari og crewet snakka til meg, men jeg klarte ikke å svare dem, klarte så vidt å høre hva de i det hele tatt sa, jeg var redusert til – eller oppløfta til? – rå sansing og følelser, jeg følte nesten ikke at jeg var en kropp engang, eller kanskje var det nettopp det jeg var, bare en kropp, ingen tanker, bare opplevelse, nærmere nirvana enn jeg noen gang har vært når jeg har prøvd å meditere, bare så intenst tilstede i øyeblikket at jeg nesten var hypnotisert.

Men for min del var det ingen eufori. Dessuten blei jeg litt bilsjuk av å dingle fram og tilbake – jeg er veldig overfølsom for bevegelse, og blir dårlig bare av å huske – så jeg var ikke oppe så lenge. Jeg mista alle begrep om tid mens jeg hang der, men Mari anslo at jeg hang oppe i kanskje to ganger fem minutter – først fem minutter, så gikk jeg ned igjen, satt litt på en stol og pusta, samla meg, så opp igjen i fem minutter, så ned igjen for godt. Og da jeg gikk til aftercare og blei massert og lappa sammen, begynte jeg å grine. Jeg grein i nesten en hel time etterpå, og klarte ikke å snakke igjen før etter at jeg hadde slutta å grine. I følge Mari er visst også grining en helt vanlig reaksjon på suspension, men mange får den mens de henger oppe eller før de går opp. Jeg fikk det altså etterpå.

Og nå i ettertid har jeg prøvd å sortere følelsene mine og prøvd å skjønne om opplevelsen min med supsension var mest positiv eller negativ. Jeg trur jeg har kommet fram til at den var verken eller. Ikke like store deler det ene som det andre, bare verken eller. Bare intenst. Og rett etterpå tenkte jeg at dette vil jeg aldri gjøre igjen, for kanskje var denne ekstreme tilstedeværelsen mest av alt skremmende, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Det var tross alt dette som fikk meg ned på jorda igjen etter å ha blitt rastløs, og dessuten vil kanskje opplevelsen være helt annerledes neste gang. Jeg veit i væffal at Mari måtte gjøre det noen ganger før det blei som i videoen av henne oppi her. Og kanskje var ikke suicide riktig for meg, jeg som blir så lett bilsjuk og er så redd for å miste kontrollen, kanskje hadde for eksempel lotus vært bedre, gitt meg en større følelse av stabilitet, selv om det innebærer flere kroker. Kanskje skulle jeg brukt lenger tid på å venne meg til krokene i ryggen før jeg hang meg opp, og kanskje skulle jeg ikke dratt meg opp med én gang.


Samtidig kan jeg faktisk forstå hva det er ved suspension som gjør folk så ekstatiske. Han som plastra meg sammen etterpå fortalte at han nylig hadde lest om torturmetoder i middelalderen – perfekt timing, ikke sant? – og at han hadde lest om det å bli flådd levende, og at det hadde slått ham hvor mye det hadde til felles med suspension. Selvfølgelig måtte jeg lese om akkurat det samme da jeg kom hjem, og hang meg opp i dette (no pun intended, forresten):

"When the brain is faced with extreme pain and stress, it begins to release chemicals to counteract these negative feelings. Some of these chemicals are called endorphins, and they help to transmit electrical signals throughout the body. They act similarly to morphine, numbing you and giving you a feeling of happiness." (herfra)

Så... det forklarer jo mye av det. Det forklarer kanskje til og med hvorfor jeg ikke blei euforisk av det. Det er jo åpenbart noe som feiler meg, og mye tyder på at det er en slags depresjon av noe slag, og forskere er vel jevnt over ganske enige om at depresjon i væffal delvis er forårsaka av en kjemisk ubalanse i hjernen, som gjør at den rett og slett ikke klarer å produsere tilstrekkelig med neurotransmittere som gjør oss glade. Så hvis hjernen min i utgangspunktet syns det er vanskelig å lage lykkekjemikalier, sååååå... syns den sikkert også det er vanskelig mens jeg henger etter kroker. Min fullstendig ukvalifiserte hypotese, altså.

Dessuten er det dette med rus, da. For suspension er jo nettopp en slags rus, det trur jeg mange som har prøvd det vil kunne være enige i. Når det gjelder enkelte andre rusmidler får jeg generelt ikke en sånn superbra opplevelse som de fleste andre får. Mange blir glade og lattermilde, mens jeg – igjen – stort sett bare forsvinner inn i mitt eget hode. Kanskje er ikke hjernen min skrudd sammen på en sånn måte at det er så lett for meg å få glede ut av denne typen ting.

(Foto: Rolf Buchholz)

Men dere, jeg gjorde det! Jeg var den nest første som gjorde det denne dagen, så jeg fikk god tid til å se på alle de andre som gjorde det etter meg. Og det var faktisk en ganske absurd følelse å se folk bli heist opp etter kroker festa i ryggen og vite at det der gjorde jeg for bare noen timer siden. Og ikke minst er jeg utrolig stolt over å ha utfordra meg sjøl på denne måten – og gjennomført det. 

Så får tiden vise om jeg noen gang gjør det igjen. Foreløpig haster det ikke.

(Forresten! Når man henger seg opp sånn, så blir også sjølve hulla som krokene er festa i strukket ut, og inn gjennom disse utstrukne (?) hulla kommer det luft, som samler seg under huden når man er ferdig, og følelsen av å ha luftbobler under huden som popper når man klemmer på den, litt som bobleplast, er utrolig sær.)

lørdag 2. september 2017

August 2017

Opplevelser: Hundepass. Jordbær i parken med Unn. Kinotur på Cinemateket. Øyafestivalen. Grønlandsūtraen på Nationaltheatret med påfølgende middag på Der Pepper'n Gror. Forlagenes store boksalg, etterfulgt av pizza på Hell's Kitchen. Suspension Sunday. Slippfest for Runa Fjellangers På motorveiene. 








Innkjøp: Det har blitt noen bøker denne måneden. Blir gjerne sånn når det er forlagenes store boksalg og slippfest og sånn.




TV-serie: Har fortsatt i samme sporet som tidligere med Game of Thrones og Twin Peaks, og seriøst, den nyeste episoden av sistnevnte var jo bare helt sinnssyk.



Film: The Evil Dead (hadde faktisk ikke sett originalen fra før, bare oppfølgeren), I Am the Pretty Thing That Lives in the House, Secret Window og Dunkirk. Sistnevnte så jeg i 70mm på Cinemateket – det var stort. Aner ikke åssen det er å se den i digitalt format og standard utsnitt på vanlig kino, men den funker sannsynligvis bra sånn òg. Trur nok også at den kan ses både av folk som vanligvis ikke liker krigsfilmer, og av folk som vanligvis ikke liker filmene til Christopher Nolan – sammenligna med for eksempel Interstellar er den veldig nøktern og ujålete.



Bok: Altså, jeg veit ikke om det er noe vits i å snakke enda mer om Han/Vannfall av Atle Håland, men jeg kan jo sitere det jeg skreiv om dem for litt siden på Facebook:

Jeg elsker enkelheten i dikta, naiviteten i skrivestilen, og melankolien som både er god og vond på samme tid. Disse små diktsamlingene endte til sammen opp med å bli en av mine største leseropplevelser på lenge, og jeg må helt tilbake til 2011 for å komme på ei bok som gjorde like sterkt inntrykk på meg. Og det hele altså uten at det er noe som helst prangende eller påtrengende ved disse dikta; de er tidvis nesten banale, og likevel er det plass til noen av de største og vanskeligste følelsene i dem.

Ellers går det (u)jevnt og trutt framover med Ut og stjæle hester av Per Petterson.

Musikk: Dere, de siste par ukene i august fikk jeg så utrolig hekta på Raga Rockers, såpass at jeg var nødt til å se igjen Mannen som elsket Yngve. Klarte ikke å slutte å danse til Slakt aleine i leiligheten. Digger skjorta til Michael Krohn i denne liveopptredenen fra 1989:

mandag 28. august 2017

Det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i

(Jeg skal snakke om suspension en dag når jeg bare har fått fordøyd det litt!!)

(Og! En annen ting: noen av bildene av tekst her blir kanskje litt små, men om du trykker på bildene blir de større. Væffal om du sitter på data.)

Så dere. Jeg kjøpte denne her en dag for ikke så lenge siden, og det er altså de to bøkene til Atle Håland, Han og Vannfall, i én utgave. Som dere helt sikkert skjønte ut fra blogginnlegget mitt for ei ukes tid siden, elska jeg Han. Jeg syntes den var fin, melankolsk og vond, og den litt naivistiske skrivestilen appellerte veldig til meg.

Og så leste jeg Vannfall.

Og det er heller ikke så lenge siden jeg leste Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Nå er jeg for så vidt klar over at Buzz Aldrin er en roman, altså, og ikke en dokumentar eller noe sånt, men der er det altså en karakter, Anna, som går på et galleri og ser et maleri, et maleri som skal komme til å utløse en psykose hos henne. I lang tid etterpå hallusinerer hun at det står dryppende sjøfolk ved senga hennes og stirrer på henne.

Og det er nok å ta i å kalle det jeg opplevde etter å ha lest Vannfall en psykose, men jeg blei sugd inn i en sykt sær mental tilstand, et slags emosjonelt høl som jeg sist opplevde under sesong tre av Skam, bortsett fra at i Skam ga det på mange måter mening at det var sånn, på grunn av sjølve formatet og alt det der, jeg følte jo at det var jeg som var Isak og at alt skjedde med meg. Så kanskje er det ikke sammenlignbart likevel, kanskje må jeg helt tilbake til da jeg leste Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken mens jeg fortsatt gikk på forfatterstudiet i Bø i 2011.

Og jeg veit ikke, dere, kanskje er det mest fordi jeg er fra et lite sted sjøl, og noen ganger kan jeg ikke forestille meg at noen som har vokst opp i en by i det hele tatt kan forstå denne diktsamlinga på samme måten som meg, bare fordi de ikke fullt ut kan sette seg inn i det farlige ved bygdedyret og alle konsekvensene det har.


Og det er jo litt morsomt, er det ikke, litt komisk med disse menneskene som har levd hele livet sitt på det samme stedet og som blir så ekstremt prega av det, som nesten glemmer verdenen som fins utafor, og som er superdefensive med én gang det dukker opp noe som kan komme til å forandre det de alltid har sett på som sitt og som trygt, og når the calls are coming from inside the house i form av et lokalt utskudd, noen som har vokst opp der i likhet med dem, men som likevel er altfor annerledes, det er da at det kan bli virkelig mørkt. Jeg-et i Vannfall er dette utskuddet, på samme måte som jeg var det, og på mange måter alltid kommer til å være det, i hjembygda mi.




Og dette, herregud, dette! For det er jo akkurat sånn det er! At alle veit, men ingen sier noe, for vi må for guds skyld ikke forstyrre freden, hvis vi bare later som at alt er fint, ignorerer det fæle lenge nok, så vil ingen på utsida merke at vi ikke er det harmoniske samfunnet vi liker å late som at vi er, og da vil jo det i praksis bety at alt er som før, nok en gang. Alt er som før. Ingenting forandres. Alt som før. Dette er sånn vi alltid har gjort det.

Og jeg kom til å tenke på podcasten S-town, som jeg også blei ekstremt fascinert av. Den begynner som ei ganske straight-forward true crime-greie, men utvikler seg til å bli et dypdykk i den merkelige hjernen til denne lille bygdas eget lokale utskudd, som i kraft av å være et oppegående og smart individ på et lite sted ellers befolka av hillbillyer, nettopp blir den rare. Og jeg har ikke lyst til å røpe for mye av S-town, for selvfølgelig vil jeg jo at dere alle skal høre det sjøl, men det lokale utskuddet, John B. McLemore, kom seg aldri vekk, og det gikk ikke bra med ham.

Og så er det jo helt sikkert veldig mange som spør men hvis det var så jævlig å bo i S-town, hvorfor tok han ikke bare bilen og kjørte vekk?



Sjøl kom jeg meg jo på en måte vekk, jeg bor jo i Oslo nå, og jeg-et i Vannfall kom seg på et vis også vekk til slutt, fordi det må man jo for å overleve, samtidig som man aldri kommer seg helt vekk, og kanskje er det nettopp dét dette er:



Denne rastløsheten som er bundet til steder, små steder, de stedene man aldri får unnsluppet helt, de svarte høla, det var denne rastløsheten som kom over meg, trur jeg, etter å ha lest denne diktsamlinga. Den kommer i rykk og i napp, blir aldri helt kvitt den, noen ganger lurer den bare i bakgrunnen, andre ganger tar den nesten fullstendig over styringa. Og så må man bare vekk, men man skjønner at det er midlertidig, for rastløsheten ligger alltid klar og venter, den lar deg aldri slå deg ned ett sted, den gjør at du aldri fikser det:


Og jeg tenker på den fantastiske låta Land Locked Blues av Bright Eyes, og seriøst dere, Conor Oberst er en av vår tids største låtskrivere:



For det er jo akkurat det han snakker om òg, er det ikke? Og kanskje er det ikke eksklusivt for oss som kommer fra små steder, kanskje merker man det uansett, hva veit vel jeg, jeg har jo aldri prøvd å komme fra et stort sted, men denne rastløsheten som på nytt kom over meg etter å ha lest Vannfall, i overskrifta referert til som "det emosjonelle hølet", trur jeg kanskje midlertidig slapp taket etter å ha prøvd ut suspension (John B. McLemore foretrakk blant annet tatoveringer, piercinger og pisking), men kanskje også fordi jeg sannsynligvis snart skal isolere meg for ei stund på ei hytte. Jeg trur det kan bli godt for meg.

Jeg veit ikke om dette engang var en bokomtale.

torsdag 24. august 2017

Unicorn punk




ER JEG IKKE FIN PÅ HÅRET OM DAGEN????

In other news er jeg skikkelig rastløs for tida, og i dag begynte jeg jaggu å skrive dikt igjen. På jobb. Bakpå jobbpapirer. Stappa dem i lomma. Jeg veit ikke om dette blir til noe. 

Og en eller annen gang bør jeg sikkert snakke om det emosjonelle hølet som Vannfall etterlot meg i, men foreløpig har jeg ikke funnet de riktige orda.

søndag 20. august 2017

Han













Du veit når du går inn i en bokhandel på måfå, blar litt i titlene på måfå, plukker ut ei bok fordi du husker du leste en anmeldelse av denne boka en gang som jo hadde vært ganske så positiv, begynner å bla i den, leser noen setninger, liker det du leser, blar videre, leser videre, det slår deg at du liker dette veldig godt, du står sånn og leser i bokhandelen, før du innser at du må jo begynne på begynnelsen, men om du begynner på begynnelsen så står du jo ikke bare der og blar lenger, da leser du den jo på ordentlig, så du kjøper den, og heldigvis er det varmt og sol så du forter deg til parken for å lese, og mens du leser går det opp for deg at dette er jo helt riktig, dette var akkurat den boka det var meninga at du skulle lese akkurat nå, det kunne ikke vært ei mer perfekt bok for akkurat nå enn denne, og du leser til du ikke kan lese mer fordi du har jo en avtale, det var jo derfor du dro inn til byen in the first place, men ved første ledige anledning plukker du den opp igjen, fortsetter der du slapp, og den er like perfekt som sist, kanskje mer perfekt, du ler og griner om hverandre, og plutselig har du lest den ferdig, og er litt trist fordi nå kan du aldri igjen lese den for første gang, men samtidig glad fordi du bare vil vise den til alle du kjenner? Du veit den følelsen?

Den er fantastisk.

(På en måte syns jeg det er litt... flaut? å fangirle så mye over denne boka fordi det norske forfattermiljøet er så lite?? Altså, jeg har jo fangirla masse over for eksempel Stig Sæterbakken òg, og han kjente jeg jo, men på en måte var det annerledes med ham likevel, på samme måten som med Tomas Espedal eller idk Øyvind Rimbereid eller noe fordi de er voksne og etablerte og alt det der, men når det gjelder oss forfatterkids født på åtti- og nitti-tallet så har liksom alle enten gått i Bø, Bergen eller Tromsø samtidig med deg eller sammen med noen du kjenner og så bare... ja. Men oh well.)

torsdag 17. august 2017

I anledning det forestående valget

Jeg skriver ikke så mye om politikk på bloggen min, i væffal ikke direkte (det er vel egentlig ikke så vanskelig å argumentere for at alt i bunn og i grunn er nettopp politikk), men jeg føler på mange måter at det nå er viktigere enn noen gang. Verden er et merkeligere sted nå enn for bare noen år siden, og da Trump vant presidentvalget i USA skreiv jeg et innlegg om hvor redd jeg var, for det var jo ikke bare i USA at ytre høyre vant fram, men i verden generelt. Nå tapte heldigvis Le Pen presidentvalget i Frankrike, men de nylige hendelsene i Charlottesville, høyreekstremistene under Stockholm Pride og ikke minst den ulovlige nazimarsjen i Kristiansand minner oss på at dette faktisk er holdninger og ideologier som eksisterer i dag, og at vi ikke må ta friheten og inkluderinga vi generelt opplever i Norge for gitt.

Forrige gang det var Stortingsvalg var jeg utrolig skuffa over resultatet. I fire år nå har vi hatt ei regjering som har vært kritiske til å i det hele tatt fortelle barn om andre legninger enn heterofili, ei regjering som har oppfordra til å angi venner og naboer til politiet, og som har vært involvert i shady lobbyvirksomhet. Bare for å nevne noe, for lista over mildt sagt problematisk politikk er så utrolig mye lenger enn som så. Vi har hatt ei regjering som har vært mer opptatt av rettighetene til de allerede priviligerte, enn rettighetene til de undertrykte.

11. september skal vi stemme igjen, noen har allerede forhåndsstemt, og jeg klarer ikke å understreke viktigheten av et regjeringsskifte nok. I et Europa der hatefulle ideologier enda en gang ser ut til å være i frammarsj, er det desto mer avgjørende at Norge kan fungere som en motvekt. Vi må vise resten av verden at kjærlighet, toleranse og inkludering fortsatt fungerer, og at det er dette som er norske verdier, ikke å spise svinekjøtt eller å dusje sammen med andre som enkelte statsråder syns å mene. Hvorvidt man spiser svinekjøtt eller dusjer sammen med andre bør strengt tatt ikke være relevant engang, fordi jeg vil bo i et land der innbyggernes matvaner eller forhold til egen kropp ikke har noe å si for måten vi behandler hverandre på. Jeg vil bo i et land der man kan kle seg som man vil, om det så er i hijab eller miniskjørt, og der man kan spise stort sett hva man vil - selv om jeg trur at ei generell oppfordring til og tilrettelegging for et grønnere kosthold er til det beste både for folk og dyr og planeten vår. Jeg vil bo i et land der alle gis de samme mulighetene uavhengig av etnisitet, religion, seksuell legning og/eller identitet, økonomi, sjukdomsbilde, kjønn og sosial bakgrunn.

Jeg skal ikke fortelle deg hvilket parti du skal stemme på, for det er tross alt ikke sånn et demokrati fungerer, men om du vil bo i samme slags type land som det jeg vil, syns jeg du bør vurdere å stemme på Rødt, Sosialistisk Venstreparti eller Miljøpartiet De Grønne, i og med at disse tre er de partia som best representerer det inkluderende og likestilte Norge jeg drømmer om. Det verste du kan gjøre er forøvrig å ikke stemme - alle som ikke stemmer mister retten sin til å klage på måten landet styres på. Da er det bedre å stemme blankt, for ved å ikke stemme forteller du omverdenen at du ikke bryr deg, men stemmer du blankt forteller du omverdenen at ingen av partia representerer deg og dine meninger. Bare nevner det.

Sjøl skal jeg stemme som jeg alltid har gjort; Rødt. Dette er hvorfor:



Så gjenstår bare å ønske dere alle et godt valg. Bruk stemmeretten din, og følg hjertet ditt. Som forresten ligger på venstre side av kroppen, just sayin'.