torsdag 15. juni 2017

Den beste følelsen

Jeg klarer ikke å gjøre noe annet enn å skrive om dagen. Jeg skriver og skriver, i timer om gangen, legger meg i tretida fordi jeg ikke har klart å rive meg løs noe tidligere, ligger i senga mi og noterer på mobilen fordi hjernen fortsetter å spinne selv om jeg har bestemt meg for å sove. Jeg våkner tidlig, er fortsatt trøtt etter å ha sovet lite, men jeg må bare opp og skrive, har ikke tid til å planlegge blogginnlegg, har ikke tid til å lese, har ikke tid til å spille TV-spill, har ikke tid til å være ute i det fine været, må bare skriveskriveskrive hele dagen. Irriterer meg over å måtte ta pauser fra skrivinga for å spise eller gå på do, så jeg utsetter det lengst mulig. Skriver, skriver, skriver, skriver, skriver.


Nesten så jeg skulle ønske dette var november, for jeg føler på meg nå at femti tusen ord på en måned er helt overkommelig. Ikke minst er det litt mindre uglesett å sperre seg inne og skrive hele dagen når det er mørkt og kaldt døgnet rundt enn når sommeren er på sitt mest solrike.

(Jeg har forresten fått meg Instagram nå, om noen skulle være interessert.)

søndag 11. juni 2017

Kan man være utro med en tekst?

Jeg har et skrivemessig problem om dagen, noen vil kanskje kalle det et luksusproblem. Hovedprosjektet mitt Mjuke, svarte stjerner som jeg har skrevet på i roughly fire år nå, blir stadig lengre og stadig bedre, samtidig som jeg noen ganger blir litt motløs fordi det fortsatt føles som at det er så mye som mangler, til tross for at den per akkurat nå er 337 boksider lang. Og så er det alltid litt sånn at når jeg nærmer meg slutten av en roman, eller bare om jeg har skrevet på den tilstrekkelig lenge, så blir jeg unektelig litt lei av den. Det skjedde for eksempel med Fiji Kitsune, og jeg skulle akkurat til å sende mail til forlaget og beklage at boka ikke blei noe av da jeg oppdaga at jeg hadde fått mail av dem der det stod at de hadde begynt forarbeidet med boka og lurte på når omtrent jeg kom til å ha den klar. Så jeg tok meg sammen og fullførte, selv om det eneste jeg egentlig hadde lyst til å skrive på da, var Tyngden mellom oss.

Så det er egentlig litt sånn det er nå òg. Jeg har en besettende trang til å fullføre det jeg har begynt på når det gjelder absolutt alt, så dette betyr ikke at jeg kommer til å gi opp Mjuke, svarte stjerner, det betyr bare at jeg nesten alltid har litt mer lyst til å skrive på det andre prosjektet. Men i går fant jeg ut noe lurt: Jeg satt og skreiv på Mjuke, svarte stjerner (Det Egentlige Prosjektet), og så stoppa flowen opp litt, og jeg begynte å sjekke Facebook et cetera, før jeg kom på at det jeg jo egentlig ville, var å skrive mer. Men det kom ikke mer. Så jeg åpna Døden og gleden (Det Andre Prosjektet), skreiv til det sa stopp, bytta tilbake til DEP fordi jeg plutselig klarte å se det i et nytt lys, skreiv til det ikke kom mer, vendte tilbake til DAP, og sånn fortsatte det, og så hadde jeg plutselig skrevet hele dagen.

Deler med dere et nytt utdrag fra DAP. Handlinga følger direkte etter dette utdraget.



Det var en onsdag, det vil si, det kan ha vært en onsdag. La oss si at det var en onsdag jeg møtte Tobias for første gang. Da må det også ha vært onsdag den dagen uka etter, da jeg gikk ut i skolegården, sendte en SMS til mamma om at jeg kom litt seinere hjem, at vi hadde gruppearbeid, at jeg skulle bli med hun ene på gruppa mi hjem for å jobbe hos henne.
   ”Ringer du når du vil hentes, da?” skreiv mamma tilbake.
   ”Ja”, skreiv jeg. Så gikk jeg ut på bussholdeplassen, venta i sju minutter på bussen som gikk inn til byen, gikk inn, satte meg på det bakerste setet og fant fram headsettet mitt fra sekken. 
   Jeg gikk til kiosken først. Det var en long shot, jeg visste det, men jeg kom ikke på hvor ellers jeg kunne gå. Hele kroppen min føltes elektrisk da jeg gikk inn gjennom skyvedørene, for hva i alle dager skulle jeg gjøre om han faktisk var der, hva skulle jeg si, var det egentlig noen tilstrekkelig grunn til å si noe som helst. 
   Han var ikke der, selvfølgelig var han ikke der. Musklene mine løste seg opp igjen, like letta som de var skuffa. Jeg snudde meg rundt og så klesbutikken på den andre sida av veien. Jeg så ham så tydelig for meg, den lange, slanke kroppen, de mørke klærne, skikkelsen som hadde blitt mindre og mindre for hvert steg han tok bort fra meg. Jeg var livredd for å gå inn dit og for å møte ham igjen, jeg blei skjelven bare ved tanken, samtidig som jeg visste at jeg faktisk ikke hadde noe valg.
   Jeg gikk ut igjen av kiosken, så meg kjapt for før jeg småjogga over veien. Håret mitt falt ned i ansiktet mitt da jeg kom over på fortauet på den andre sida, jeg dro det irritert vekk. 
   Lufta var tettere og varmere inne på klesbutikken enn den hadde vært på kiosken, til tross for de store, synlige viftene i taket. En enorm plakat av uttrykksløse, hengslete modeller hang over et bord med pent sammenbretta dongeribukser. Jeg kasta et kjapt blikk mot kassa. Ei blond jente med håret i en rotete hestehale stod der og pirka på neglelakken sin. Jeg svelga unna en klump i halsen og bevegde meg innover i lokalet. Florlette bluser og stroppekjoler hang langs veggene, til tross for at det fortsatt ikke var mer enn ti varmegrader ute. 
   Jeg stod foran et stativ med boksershortser da det skjedde.
   ”Trenger du noe hjelp?” var det noen som spurte, og jeg spant rundt, selv om det eneste jeg ville, var å snu meg rolig og beherska og se fullstendig kul ut.
   Det var Tobias. Han smilte først høflig, men da han kjente meg igjen, blei blikket hans liksom varmere, smilet mer oppriktig, munnvikene stakk plutselig djupere inn i kinna hans.
   ”Takk for sist”, sa han, og panikken greip meg. 
   ”I like måte”, klarte jeg litt mer enn å hviske, beina mine visna hen under meg, og jeg var sikker på at jeg skulle gå overende, men det skjedde ikke, det eneste som skjedde var at Tobias smilte igjen, denne gangen enda djupere.
   ”Stalker du meg, eller skal jeg hjelpe deg med å finne…” Han kikka forbi meg, ”… undertøy?” Han lo faktisk, jeg blei varm i ansiktet, typisk meg å rødme nå.
   ”Nei, jeg bare…” sa jeg på refleks, men klarte ikke å fullføre. Jeg visste at jeg aldri skulle gjort dette, å følge mine egne idiotiske impulser er så å si aldri en god idé, denne gangen intet unntak, og jeg så ned, granska støveltuppene mine etter noe å fylle ut tomrommet med, bare hva som helst, men hjernen min gikk i spinn, dette var akkurat som å ha tentamen, bare verre. 
   ”Jeg ser etter en gave til søstera mi”, ramla det omsider ut av meg.
   ”I avdelinga for herreundertøy?” sa Tobias og lo igjen, jeg blei stående og gape et sekund eller to, før Tobias sa: ”Neida, jeg bare tuller. Hva er det hun liker?”
   ”Hettegensere”, sa jeg.
   ”Okei.” Han dro liksom litt på o’en, som om han ikke trudde på meg, men han leda meg forbi salgsstativer og flere plakater av skulende modeller, til han stoppa opp og så rundt seg.
   ”Veit du, jeg trur faktisk ikke vi har sånn dritmange hettegensere akkurat nå. Vi har fått inn sommerkolleksjonen, og der er det liksom mest kjoler og topper og sånn.” Han så bort på meg, så smilte han igjen.
   ”Du har ikke vurdert å kjøpe ei bok, da? Eller ei plate?” spurte han.
   ”Hva kan du anbefale?” sa jeg før jeg rakk å tenke.
   ”Av plater? Motorpsycho, Sigur Rós, Ulver, sånn on top of my head, liksom.” Han smilte fortsatt. ”Men nå jobber jeg som du ser ikke i en platebutikk, da.”
   ”Sigur Rós?” sa jeg.
   ”Ja, islandsk post-rock-band”, sa han.
   ”Jeg veit hvem de er”, sa jeg, og greip muligheten som med ett åpenbarte seg, ”var du på konserten i fjor?”
   ”I Oslo? Selvfølgelig var jeg det”, sa han, og så: ”Kult at du også var der. For du var der, ikke sant? Det var derfor du spurte?”
   ”Selvfølgelig var jeg der”, sa jeg og brøyt ut i ettermiddagens første smil, ”jeg grein som en unge da de spilte Glósóli.”
   ”Godt at det ikke bare var meg. Trur kompisen min som jeg var der med trudde jeg var sånn sykt gay eller noe sånt”, sa han, før han la til: ”Ikke at jeg er homofob eller noe sånt, altså.”
   Pinlig stillhet, jeg smilte ned mot gulvet.
   Han kremta. ”Hva kan du anbefale av plater, da?”
   ”Sigur Rós”, sa jeg.
   ”Er Sigur Rós det eneste du hører på?” spurte han.
   ”Omtrent, i hvert fall akkurat nå”, sa jeg.
   ”Har du ei yndlingsplate av dem, da?”
   ”Takk”, sa jeg.
   ”Så du er ikke en sånn old school’er som meg som liker Ágætis Byrjun best?”
   ”Den er på andreplass.” 
   ”Selvfølgelig, du kan jo ikke si noe annet nå.” Han gliste.
   Noen få øyeblikks stillhet.
   ”Men hør på Motorpsycho. Bandet jeg spiller i er ganske inspirert av dem.”
   ”Spiller du i band? Jeg spiller bass”, sa jeg fort, kanskje litt for fort.
   ”Så kult! Hva heter bandet du spiller i?” Han smilte oppglødd.
   ”Altså, jeg spiller ikke i noe band.”
   ”Men du spiller bass? Er ikke bass et sånt instrument som bare folk som spiller i band spiller? Det er jo ingen som spiller bass bare sånn for moro skyld og for seg sjøl? Alle spiller jo gitar?” Tobias var lattermild nå, jeg trur jeg rødma igjen.
   ”Jeg spiller bass i musikktimene på skolen, og så hender det jeg blir igjen etter skoletid og spiller for meg sjøl”, sa jeg, jeg hadde aldri før tenkt over at det skulle være så innmari rart.
   ”Nice. Så du går musikklinja?” Tobias la armene i kors over brystet.
   ”Nei, jeg går på ungdomsskolen”, sa jeg og rødma antakelig igjen.
   ”Seriøst? Hvor gammal er du egentlig?” 
   ”Femten”, sa jeg med tynn stemme, jeg blei alltid tatt for å være yngre enn jeg var, og jeg var lavere enn mange av jentene i klassen.
   ”Åh!” Tobias lo kort, ”jeg bare… å ja. Okei.”
    Jeg fikla med en løs tråd på innsida av jakkelomma mi. 
   ”Kult å være femten, da”, sa Tobias.
   ”Ikke så veldig, egentlig”, sa jeg og lo uten å se på ham.
   ”Unnskyld, jobber du her?” Ei dame kom bort til oss, og Tobias så kort på meg før han snudde seg mot henne og gikk sammen med henne mot noen salgsvarer som lå i en kurv borte ved kassa, og jeg blei stående igjen og stirre etter dem, hva skulle jeg gjøre nå, hvor i all verden skulle jeg ta det herfra, og hva var det egentlig jeg dreiv med i det hele tatt, og hvordan kunne det være så vanskelig og så ufattelig lett på éi og samme tid å snakke med ham på denne måten, og hvem var han egentlig. Jeg iakttok ham fra avstand, konturene av ryggen hans under den grå hettegenseren, den lyse huden i nakken hans, hendene når han gestikulerte, fingrene hans var lange og senete med markerte ledd. Jeg prøvde å se for meg hvilket instrument han spilte, og det måtte være gitar, det kunne ikke være noe annet. Jeg så ham for meg på en scene i et røykfylt lokale, den mørke luggen hans var fuktig av svette, de blå øya fokusert på gitaren, det var en Fender Jazzmaster, selv om lydbildet for mitt indre øre bestod av grungete rock ’n’ roll. 
   Han stilte seg bak kassa, dama var i ferd med å kjøpe noe. Han bretta plagget pent sammen og la det i en plastpose med butikkens logo. Han rakte dama posen, og i et ørlite øyeblikk var hendene deres nære hverandre; det virka ikke som om hun brydde seg nevneverdig med det, men jeg fikk et innfall om at jeg også måtte kjøpe noe, bare for å kunne kjenne hvordan huden hans føltes, om den var varm eller kald, mjuk eller ru, selv om det bare var for et brøkdels sekund. Jeg raska med meg et par sokker i riktig størrelse og bevegde meg mot kassa.
   Han så på meg og smilte idet jeg kom bort.
   ”Sokker, ja”, sa han da jeg la sokkeparet på disken.
   ”De blir alltid borte i vaskemaskinen”, sa jeg, før jeg i et vilt øyeblikk kom på at om jeg kjøpte dette sokkeparet hadde jeg ingen grunn til å fortsette å henge rundt i denne butikken, ingen grunn til å spørre ham om hvilket instrument han spilte, hva slags musikk bandet hans spilte, hva bandet het, om de øvde på kulturhuset, kanskje øvde de på kulturhuset og så kunne jeg komme innom, jeg klarte sikkert å finne et troverdig påskudd.
   ”Det blir tjueni nitti, da”, sa han. 
   ”Hva heter bandet ditt?” spurte jeg uten å ta fram lommeboka.
   ”Vi bytter navn hele tida, men jeg skal si ifra når alle i bandet blir enige”, flirte han.
   Jeg skulle til å spørre rett ut, men han kom meg i forkjøpet: ”Vi spiller forresten på kulturhuset nå på fredag. Du må gjerne komme.”
   ”Jeg får se om jeg får tid”, sa jeg i et spontant forsøk på å spille kostbar, men jeg angra umiddelbart; det var så åpenbart at det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg hadde venner å henge med eller planer å gjennomføre, og jeg trur nok han gjennomskua meg, for smilet hans var liksom litt ekstra lurt da han rakte meg den lille posen med sokkene. Handa hans var så vidt borti min idet jeg tok den imot, og jeg kjente det som et lynnedslag i miniatyrformat. 

torsdag 8. juni 2017

Throwback Thursday #10: Aloha verden - tredje kapittel

(Del én og to av første kapittel, andre kapittel.)

La meg presentere det hittil beste kapittelet av mitt magnum opus Aloha verden. Det er så utrolig mye gull her som gir så ufattelig lite mening, enda mer enn i de to første kapitlene. Høydepunktet er kanskje likevel at å varme opp før konserten består av... å hoppe opp og ned. Dermed kan trommisen selvfølgelig bare chille, for han skal jo bare sitte på ræva uansett. Without further ado:



”Stan! Stan! Staaan!” ropte det utenfor vinduet mitt. Jeg kikket ut. Jammen stod ikke Roger der og ropte! 
   ”Aloha, Roger!” ropte jeg. 
   ”Hei, hei! Nå var det på tide at du kom, du aner ikke hvor lenge jeg har stått her og bæljet!” Jeg lo og sa at jeg kom snart. Så gikk jeg for å kle på meg, slukte ei brødskive med leverpostei, grep sekken og rollerbladsene og skyndte meg ut.
   ”Der er du!” ropte Roger da han så meg. 
   ”Morn. Kan du stå på rollerblades?” spurte jeg og gikk rett på sak. 
   ”Eh, nei. Men du kan jo bare… gå på rollerblades, du. Jeg går fort, jeg, tror jeg, da. Jeg mener, jeg kunne jo godt tenkt meg det, men jeg har det ikke, da, så…” Jeg lo litt av Roger og så tok jeg på meg rollerbladsene. Så bar det i vei til skolen. Roger snakket som han pleide, han, og ved skolen møtte vi Tobias, Sid, Gabriel og Rune. Jeg hilste på dem og begynte å snakke med dem. De virket ganske hyggelige. Jeg fikk dessuten vite at Gabriel og Rune gikk i parallellklassen.
   Da det ringte inn, pilte Roger, Sid, Tobias og jeg inn i klasserommet. Der møtte vi Lill. 
   ”Jasså, så du henger med gutta, Vicky?” sa hun. 
   ”Ikke kall meg det”, snøftet jeg og så satte vi oss ned og gjøv løs på første time, som uheldigvis var matte. 
   Midt i mattetimen landet en lapp på pulten min. Jeg så meg om og fant ut at kysten var klar, så jeg åpnet lappen og leste. ”Liker du musikk? – Roger” stod det. Jeg snudde lappen og skrev ”Selvfølgelig liker jeg musikk” og kastet den tilbake til Roger i et øyeblikk læreren ikke så. Han (Roger, ikke læreren) nikket og smilte da han så lappen, men jeg fikk ikke noe tilbake.
   I midttimen kom, ganske overraskende, Sid og Tobias bort til meg. De fortalte at de skulle spille til helga på et lite sted og lurte på om jeg ville være med. Jo, det ville jeg. Så var altså det ordnet. Planer for helga var vel ikke verst første uka på en ny skole? 
   ”Hei, Tobias!” sa Lill som plutselig dukket opp ved siden av han. 
   ”Heisann”, sukket han og jeg måtte kvele et knis. 
   ”Planer for helgen, eller?” spurte Lill. 
   ”Ja, faktisk. Vi skal spille”, sa Tobias. 
   ”Kult. Da må jeg komme å se på. Når og hvor?” spurte Lill. 
   Da så Tobias på henne og sa: ”Hør her, Lill. Du kan egentlig bare slutte å mase nå med en gang. Jeg har kjæreste, jeg. Forstått? Jeg har kjæreste!” Lill så på han igjen, så ble hun helt mørk i blikket og så snudde hun og gikk.

Helgen kom endelig. Roger, Sid og Tobias skulle møte meg utenfor en liten fritidsklubb. Det var jo ikke store greiene å skryte av, men et sted måtte de jo begynne.
   ”Mornings, Stan!” ropte Roger da han fikk øye på meg. 
   ”Aloha”, sa Tobias og Sid sa ”Hei, hei!” 
   ”Hei”, kom det mumlende fra Gabriel og Rune. 
   ”Kom igjen, a’, gutter, Stan er grei, hun! Hils ordentlig!” krevde Roger. 
   ”Jo, heia, jeg er Gabriel”, sa Gabriel. Han hadde halvlangt svart hår og var helt tilgriset av sminke. Også på en gutt, da. Æsj. 
   ”Jeg er Rune”, sa Rune og nikket som hilsen. 
   ”Ja, detta var jo et fint sted”, sa jeg og tok et overblikk på det lille, ramponerte huset. 
   ”He, he. Vi fant ikke noe bedre”, sa Roger med et smil. 
   ”Bare vent, vi blir nok millionærer en dag, uansett”, sa Sid. 
   ”Millionærer? Åssen har du tenkt at vi skal greie det, da?” spurte Rune. 
   ”Enkelt som hakka møkk. Vi tjener masse penger, og det greier vi, for når jeg drar noen fete gitarsoloer, kommer publikum til å trygle etter mer!” spøkte Sid.
   Dette var helt sprøtt! Han var helt totalt forskjellig fra det jeg hadde forestilt meg han som! Jeg hadde trodd at han hang sammen med satanister og sa aldri et ord, og hvis han sa noe, så var det ”drep, drep, drep” eller et banneord. 
   ”Er det sant at du har kjæreste, eller Tobias, eller var det bare no du sa for å skremme vekk Lill?” spurte jeg. 
   ”Jo, jeg har kjæreste. Hun heter Kylie. Jeg tror du hadde kommet til å ha likt henne”, sa Tobias.
   ”Vi går inn, a’”, sa Gabriel. Så gikk vi inn. 
   ”Oi, dette stedet har ikke blitt vasket på år og dag!” sa Sid da vi kom inn. Og det var sant. Det fløt skrot overalt og tapetet var begynt å flasse av så vi så murveggen igjennom. Støv lå i tjukke lag. 
   ”Hvor er alle sammen?” spurte jeg. 
   ”Dette er bakrommet. Går vi inn den døra der”, sa Tobias og pekte, ”kommer vi rett ut på scenen hvor vi skal ha konsert”.
   ”Folk kommer til å bli ville når de får se gitaren min!” utbrøt plutselig Gabriel. 
   ”Og? Hva har skjedd med den?” spurte Rune. 
   ”Se!” sa Gabriel og holdt den opp, ”jeg har stæsjet den opp!”
   ”Kom igjen, vi har ikke hele dagen på oss!” sa Tobias og begynte å hoppe opp og ned. 
   ”Oppvarming”, sa han da jeg sendte han et forvirret blikk, ”jeg liker å hoppe og danse og da er det kjipt hvis jeg droppet oppvarmingen”. 
   Gabriel, Sid og Roger sluttet seg til Tobias, bare Rune satt helt i ro. ”Jeg er trommisen”, forklarte han. 
   ”Hvor er det meninga at jeg skal være?” spurte jeg. 
   ”Du kan alltids være bakom her, eller du kan menge deg med hele den bolken med folk som kommer til å være her”, sa Tobias. 
   ”Bolken med folk?” spurte Sid og Tobias sa: ”Nja… De folkene, i hvertfall. Kanskje det ikke er en bolk med folk, dette er tross alt den første konserten vår.” 
   ”Jeg er ikke nervøs!” informerte Sid. 
   ”Grøss og gru, jeg skjelver over hele meg, så nervøs er jeg!” grøsset Rune. 
   ”Jeg er supernervøs!”, kunngjorde Gabriel. 
   ”Hm, er jeg nervøs? Tror ikke det”, sa Tobias. Bare Roger sa ikke noe. 
   ”Er det no, Roger?” spurte jeg. 
   ”Hm? Å, nei, jeg er bare nervøs”, sa han, men det var nok ikke grunnen, trodde jeg. Dette var så ulikt han. Hadde han bare vært nervøs, hadde han snakket og ledd med de andre. 
   Jeg kom bort til han og gjentok: ”Er det no?” 
   ”Kjæresten min ringer meg ikke”, sa Roger til slutt. 
   ”Hvorfor ikke det? Knute på tråden?” spurte jeg. 
   ”Nei, det er det som er så rart. Vi har ikke kranglet eller noe. Kanskje… Tror du hun er lei av meg?”
   Tobias hadde tydeligvis hørt hva vi snakket om, så han sluttet med oppvarmingen og sa: ”Eh, Roger? Det er noe jeg må si deg…”
   ”Kom! Nå må vi ut!” hoiet Sid fra døra ut til scenen.
   ”Jeg blir her, jeg!” sa jeg idet de andre gikk ut.  
   De spilte bra musikk, og Tobias, som sang, hadde nydelig stemme. Jeg kikket ut av døra og så at alle var energiske og engasjerte, bare Roger så litt nedstemt ut. Da de var ferdige, spurte jeg om det var noe jeg kunne gjøre. 
   ”Nei, det er det ikke, men det er noe jeg kan gjøre”, sa plutselig Tobias som hadde hørt hva vi snakket om. 
   ”Å?” spurte Roger uten særlig håp. 
   ”Eh, jo, du skjønner det at… Uff, jeg vet ikke helt åssen jeg skal få sagt dette her… Eller… Du vet den gangen som du fikk skikkelig diaré på skolen?” spurte Tobias. 
   ”Hvordan kan jeg glemme det?” sa Roger mens han himlet med øynene. 
   ”Jo… Altså… Da ringte telefonen din og det var hun dama di og jeg tok altså telefonen… Jeg tenkte jeg skulle late som om jeg var deg, jeg… Hun spurte om jeg, eller altså du, ville bli med ut og spise og så begynte jeg å legge ut om at hun ikke var noe for deg eller noe sånt og så slo hun opp… Men jeg hadde tenkt å avsløre spøken, men jeg slapp ikke til for hun var så sinna! Og så tok hun ikke telefonen når jeg ringte til henne senere…”
   Roger stirret storøyd på Tobias. Så sa han en rekke med ord som ikke er verdt å få med her.
   ”Jeg skal drepe deg!” hylte Roger og hoppet på Tobias. Tobias var ganske tynn i forhold til Roger og datt i bakken som en potetsekk. 
   ”Roger! Ro deg ned!” ropte Gabriel og prøvde å dra Roger unna, men Roger var helt gæren og dengte løs. 
   ”Hei! Gi deg!” skrek Sid og han, som var kraftigere og helt sikkert også sterkere enn Gabriel, tok et fast tak i armene til Roger som han tvang bak på ryggen hans. Dette kunne ikke engang Roger greie og begynte å sparke i stedet, men Tobias var lett og smidig og trakk seg unna. 
   ”NEI! NEI! JEG HATER DEG!” ropte Roger og var illrød i det ellers så glade fjeset.
   Inntil den dagen hadde jeg aldri trodd at Roger kunne bli sinna. Men det var før denne dagen.
   Sid var også sinna. Han var sinna på Roger fordi han hadde gått løs på broren hans og derfor drev han og skrek til Roger, men Gabriel, som var litt mer diplomatisk av seg, greide å snakke til både Roger og Sid. Til slutt roet de seg begge ned. Roger satt etter hvert bare og skulte på Tobias. 
   ”Hør her…” begynte Tobias og jeg skjønte ut i fra blikket Sid sendte meg at det var på tide å gå. 
   ”Aloha, alle sammen”, sa jeg og gikk ut. Ute var det mørkt. Jeg fant ut at jeg ville ringe Pernille og fortelle om alt sammen.
   ”Hallo Stan!” sa den blide stemmen idet hun tok telefonen. 
   ”Hei, jeg har masse å fortelle deg!” kunngjorde jeg.
   Jeg fortalte om alt jeg ikke hadde fortalt om sist gang og jeg fortsatte der jeg slapp sist. 
   Jeg hadde akkurat fortalt om hvordan alle så ut (før jeg visste hvordan de var, altså), da Pernille plutselig sa: ”Oi, oi, oi, lavt batteri, snakkes, glad i deg, ha det!” og la på. Fælt da, tenkte jeg, så ruslet jeg hjem.

fredag 2. juni 2017

Mai 2017

Opplevelser: Murakami by Murakami på Hennie Onstad Kunstsenter. Oslo vegetarfestival. Filmkveld med Tone. Songfuglen på Det Norske Teatret. Opplesninger og forlagsfest hos Gyldendal.






Innkjøp: Albummet Old Soul av Unnveig Aas på knallfin gjennomsiktig sjøgrønn vinyl. Den fins i begrensa opplag, men jeg trur hun fortsatt har noen få igjen. Ta kontakt med henne på Facebook om du vil kjøpe en før de er borte for alltid. Jo, og så kjøpte jeg tre sesonger av The Walking Dead. Etter at HBO slutta å legge til nye sesonger, har jeg falt litt av. Blir godt (?) å komme inn i det igjen.




TV-serie: Veit nesten ikke hvor jeg skal begynne engang, har sett så mye på TV-serier i mai atte huttemegtu. Valkyrien, Fargo, Twin Peaks, Skam og The Handmaid's Tale. Sistnevnte må vel være noe av det beste jeg har sett på TV noen gang. Fy faen, altså. Jeg blir kvalm og opprørt, og klarer ikke slutte å se. Det virkelig triste med denne knyttneven av en serie er jo at den groteske dystopien den skildrer, ikke er så langt unna den faktiske hverdagen til kvinner andre steder i verden enn vår lille priviligerte flekk i nord. Sånn sett er den like aktuell nå som da boka serien er basert på blei skrevet på åttitallet.



Spill: Er det lov å si Wordfeud? Etter at jeg fikk meg smarttelefon, har jeg fått fullstendig hekta på Wordfeud. I det minste byr det på sunn trim for hjernen, så det er ikke det dummeste man kan slå i hjel tida med. Legg meg gjerne til og spill med meg! Jeg er ikke sikker på om jeg fikk til å lage meg et brukernavn, men i så fall er det Nattfall. Hvis ikke, så søk på navnet mitt.

Film: Som sagt har jeg nesten bare sett TV-serier denne måneden. Så Sofia Coppolas Marie Antoinette, da. Setta og kostymene var selvfølgelig helt fantastiske, soundtracket likeså, men jeg syns likevel filmen ga et litt for overfladisk overblikk på livet til en av historiens mest kjente monarker.



Bok: Holder fortsatt på med Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Musikk: Etter min mening fikk vi i årets ESC-finale høre et av Eurovision-historiens beste bidrag. Det kom fra Belgia. Jeg er helt bergtatt av den nydelige stemmen til Blanche. Dette er en av ytterst få ganger der jeg har hørt masse på ei ESC-låt i etterkant av finalen. Denne nedstrippa versjonen er fantastisk:

mandag 29. mai 2017

Jurassic love - revidert versjon

Trur ikke så mange av dere kan ha unngått å få med dere at jeg skreiv ei erotisk novelle om dinosaurer for et år og noen måneder siden. Anledninga var en konkurranse arrangert av Juntafil, og what do you know? Nå nylig arrangerte Universitas en lignende konkurranse. Universitas hadde ei maksgrense på seks tusen ord mot Juntafils ett tusen, så med andre ord hadde jeg mulighet til å forlenge den litt. Ett av kriteria var at det skulle ha noe med studenttilværelsen å gjøre, så noen små justeringer i den forbindelse blei også gjort.

Jeg vant ikke denne gangen heller (HVA ER I VEIEN MED DERE, HVORFOR LIKER DERE IKKE DINOSAURSEX), men jeg blei i det minste nevnt, da. Det er da noe.

Jeg ser ingen grunn til å ikke la dere lese den nye utgaven.

Som sist advarer jeg mot grovt språk og grafiske seksuelle skildringer, så om du ikke liker denslags, bør du slutte å lese nå.



Klokka er halv ni på formiddagen, jeg er allerede på min tredje kaffekopp. Jeg rakk ikke å barbere meg i morges, rakk så vidt å spise et knekkebrød på vei ut døra, denne bacheloroppgaven er i ferd med å ta knekken på meg. Jeg føler meg overhodet ikke klar for veiledning med Saul i dag; han er så streng, og jeg klarer ikke alltid å konsentrere meg når han er streng, jeg blir liksom alltid så kåt av det, av det autoritære blikket hans, av myndigheten i den rungende stemmen hans.
   Jeg lar høyrehanda skli over den ruglete haka mi, tar deretter en ny slurk kaffe, skumleser tafatt i pensumboka som ligger oppslått foran meg.
   Saul kommer inn på lesesalen, han ser om mulig enda morskere ut enn han pleier. 
   ”Kommentarer til bacheloroppgaven din, Kristian”, brummer han idet han går forbi, han smeller ei dokumentmappe på pulten min, som et piskeslag. Tanken gjør umiddelbart at noe kribler i meg, selv om jeg ikke kan forklare hva ”noe” er. Jeg legger merke til at Sauls hender virker tørre, huden flaker seg liksom ved knokene.
   Den store skikkelsen hans lukker døra ut av lesesalen etter seg, kontoret hans ligger bare noen rom lenger ned i gangen.
   Jeg kveler et gjesp og åpner dokumentmappa. Tar en langsom slurk kaffe. Og setter den nesten i halsen, hoster litt. Noen hoder der framme snur seg i min retning.
   Det er ett eneste ark i mappa. ”Kom inn på kontoret mitt så snart du ser dette. S.” er den utvetydige beskjeden, skrevet i comic sans med skriftstørrelse 36 midt på arket. Under er det en knotete tegning av en dinosaur, jeg skjønner ikke hva dette skal bety.
   Skjelven, jeg veit ikke om det kommer av kaffen eller om det er Saul som har utløst en nervøsitet, reiser jeg meg fra stolen. Jeg beveger meg langs radene av kaffedrikkende studenter, usikker på hva jeg kan forvente idet jeg går ut av lesesalen og banker på døra til Sauls kontor. Har jeg skrevet en så elendig bacheloroppgave at han vil kaste meg ut fra studiet? Eller en så god bacheloroppgave at han vil publisere den? Hvorfor har han tegna en dinosaur?
   ”Kom inn, Kristian”, runger Sauls stemme fra den andre sida av døra, han høres hesere ut enn vanlig, jeg blir med ett bekymra, har han fått strupekreft? Skal han dø, og skal nå fortelle meg at han overlater hele formuen sin til meg?
   Jeg åpner døra forsiktig, og deiser rett i gulvet på den andre sida.

Jeg åpner øya langsomt, ut fra tåka foran meg stirrer et digert, øglelignende hode med gulbrune øyne. Jeg burde være redd, men det er ikke redsel jeg kjenner nederst i ryggraden, det er en merkelig kåthet.
   ”Går det bra, Kristian? Det er meg, Saul”, sier dinosauren som glor leikent på meg, ”eller Saur, som jeg egentlig heter. Stego Saur, for å være helt nøyaktig. Men da jeg underviste på universitetet i Tokyo kalte de meg bare Saul-san, og siden har det navnet liksom bare blitt hengende igjen.”
   ”Jeg har alltid lurt på hvorfor kontoret ditt er så stort”, stønner jeg, fortsatt litt omtåka, og reiser meg opp fra gulvet.
   ”Ja, du skjønner at jeg er en såkalt var-dinosaur. Jeg blir forvandla til min egentlige skikkelse når det er sol og tjue grader ute, akkurat som nå. Du så kanskje at hendene mine var tørre i stad? Jeg var i ferd med å få dinosaurhud, og måtte skynde meg inn på kontoret så ingen skulle avsløre hemmeligheten min.” Saul sukker dypt og begynner å ta av seg buksa, som av en eller annen grunn ikke har spjæra, men vokst samtidig med ham. Jeg har alltid sett for meg at Saul har en svær kuk. Nå må den være enda større.
   ”Åssen visste du at jeg tenner på dinosaurer?” spør jeg, og løsner beltet fra min egen bukse. Pikken har allerede svulma opp, kjenner jeg, det er nesten så den kjemper for å komme løs fra klærne.
   ”Åh, Kristian”, Saul snur seg, han er nå helt naken fra hoftene og ned, den enorme dinosaurkuken peker rett til værs, ”det har jeg alltid visst.”
   Fram fra kontorskuffen tar han en lærpisk, han kommer mot meg med en begjærlig gnist brennende i reptiløya. 
   Glupsk tar jeg den knudrete kuken hans i munnen, den er så stor at den fyller hele munnhulen, jeg har omtrent ikke plass til å bevege den fram og tilbake der inne, men det gjør ingenting, jeg tar den bare ut igjen og begynner å sleike på tuppen av kukhodet. Huden er ru, full av furer, hemmelige gjemmesteder jeg kan lure tunga mi inn i. Saul brøler av vellyst og smeller pisken ikke altfor hardt over de bare rumpeballene mine, men hardt nok til at det kribler gjennom meg, ei kribling som bølger gjennom hele kroppen, men som likevel ender opp i underlivet, det kiler liksom litt ekstra i pikken min, og jeg biter tennene sammen. Saul sukker bare sensuelt, dinosaurhud er umulig for mennesker å bite gjennom, og lar meg fortsette å bite. Jeg biter meg nedover skaftet, lar tennene synke så dypt som mulig ned i det deilige dinosaurkjøttet, helt ned til testiklene, tar én og én testikkel mellom kjevene og holder hardt fast mens jeg kiler med tunga på den delen som buler inn i munnen min.
   ”Har du noen gang blitt knulla i ræva av en dinosaur?” stønner Saul. Han tar tak i meg med de sterke dinosaurhendene sine og snur meg rundt, jeg har ingenting jeg skulle ha sagt mot en koloss som dette, og jeg vil ikke si noe heller. Akkurat nå vil jeg bare knulles til jeg revner, metaforisk sett, selvfølgelig.
   Men det er akkurat revning det kjennes mest som, å bli penetrert i rumpa av en dinosaur. Bare at det er deilig. For er det ikke nettopp i skjæringspunktet mellom smerte og velbehag at den pureste, villeste, mest autentiske formen for nytelse oppstår? Saul hamrer inn i meg med taktfaste støt, igjen og igjen, tøyer endetarmsåpninga mi til bristepunktet. Jeg kjenner min egen kropp fullstendig omslutte kuken hans, jeg vil dra ham inn i meg med kuken først, være et svart hull, svelge ham hel, gjøre ham til en del av meg. Vil at han skal trenge inn i meg med hele seg, sprenge seg ut av meg fra innsida, som i en metamorfose, komme ut på den andre sida, født på ny. Jeg klarer ikke å holde meg lenger, jeg stønner høyt, de andre studentene som flakker omkring i gangene er nødt til å høre det, men jeg klarer ikke å beherske meg. ”Knull meg!” hyler jeg, og Saul knuller, kuken er så stor at jeg ikke bare kjenner det i rumpa, men i hele kroppen, dette er en helt ny dimensjon av knulling, og idet det går for meg snurper jeg musklene i endetarmen sammen, nekter å slippe taket, vil at han skal være inne i meg for alltid. Saul river seg likevel løs og sleiker den siste resten av sæd som drypper fra pikken min. Akkurat nå er jeg veldig glad for at stegosauruser er planteetere, ellers kunne dette fort gått galt.
   ”Du smaker søtt”, gliser Saul, de gulbrune øya glinser lidenskapelig, ”og forresten, du får en A på bacheloroppgaven.”
   ”Takk!” hveser jeg, jeg er fortsatt andpusten.
   ”Og hvis du noen gang trenger å forbedre en karakter, så veit du hvor du finner meg. Men altså bare når det er sol og tjue grader ute.” Han blunker lurt, jeg kler på meg, og så sender han meg ut døra med et klaps på rumpa.

tirsdag 23. mai 2017

Bokkjøpsliste

Hvor kjøper du bøker?
I bokhandler, i bruktbutikker, på (loppe)markeder og på slippfester. Sånn i all hovedsak.

Forhåndsbestiller du bøker? Hvis ja, gjør du det i butikk eller på nett?
Det trur jeg at jeg aldri har gjort.

Hvor mange bøker kjøper du i gjennomsnitt per måned?
Litt vanskelig å svare på, med tanke på at jeg en typisk måned ikke kjøper bøker i det hele tatt, men så er det plutselig forlagenes store boksalg eller tilsvarende, og plutselig har jeg kjøpt tjue bøker den måneden. Som kanskje igjen viser seg å være det eneste bokinnkjøpet mitt hele året.

Benytter du ditt lokale bibliotek? Hvis ja, hvor mange bøker låner du av gangen?
Mitt lokale bibliotek må vel kunne sies å være Deichmanske bibliotek på Holmlia, men der har jeg bare vært én gang - for å spørre om veien. Derimot hender det at jeg bruker hovedfilialen i sentrum. Nå er jeg ingen lidenskapelig bibliotekslåner (selv om jeg elsker sjølve ideen om et bibliotek), så jeg er ikke der veldig ofte. Jeg låner stort sett bare bøker som er vanskelig å få tak i ellers, fordi de har gått ut av produksjon eller hva som helst, fordi jeg er veldig glad i å samle på, og dermed eie, ting. Låner sjeldent mer enn éi bok om gangen fordi jeg leser veldig sakte.

Hva er din mening om biblioteksbøker?
Se ovenfor. Jeg liker sjølve ideen om å gå på bibliotek og låne bøker, men jeg bruker det sjeldent fordi jeg helst vil eie bøker. Men det er fint at det fins steder som har cirka alle bøker som har blitt gitt ut, sånn at det også er mulig å lese bøker som ikke trykkes lenger. Dessuten liker jeg å prøve å forestille meg hvem som lånte denne boka før meg, hva som var grunnen til at de lånte akkurat denne boka, og hva de syntes om den.

Hva syns du om brukte bøker?
Flott! Liker best å kjøpe nye bøker når det gjelder forfattere som lever i dag og som ikke er blant de bestselgende, for å støtte det de driver med som best jeg kan, men bruktbutikker og loppemarkeder er ypperlige steder å få tak i klassikere til en billig penge.

Står dine leste og uleste bøker sammen?
Ja (men de gjorde ikke det før).

Planlegger du å lese alle bøkene du eier?
Ja, men det er noen det er mindre sannsynlig at blir lest med det første enn andre.

Hva gjør du med bøker du eier, men som du ikke føler for å lese eller ikke liker?
Ingen verdens ting. Venter til jeg forhåpentligvis får lyst til å lese dem. Det skal sies at jeg har vurdert å gi de bøkene jeg eier, men som jeg absolutt ikke likte, til Fretex eller lignende fordi de tar opp plassen til noe jeg potensielt kan komme til å elske. Men foreløpig har det blitt med tanken.

Har du donert bøker noen gang?
Ja, har gitt noen eksemplarer av bøkene jeg sjøl har skrevet til barneavdelingene ved Haukeland sjukehus i Bergen og Drammen sjukehus. I februar ga jeg også noen eksemplarer av de samme bøkene til kampanjen Les for en god sak.

Har du noen gang hatt bokkjøpestopp?
Nei.

Føler du at du kjøper for mange bøker?
Noen ganger, med tanke på at jeg definitivt kjøper bøker i et hastigere tempo enn jeg rekker å lese dem, men de fleste uleste bøkene jeg har per akkurat nå er uansett bøker jeg jo har lyst til å lese før eller siden uansett. Det er derimot sjeldent jeg kjøper bøker til fullpris, med unntak av når jeg er på slippfestene til folk jeg kjenner, så i det minste er ikke bokkjøpa mine noe økonomisk problem.

(Liste lånt fra Karoline.)

lørdag 20. mai 2017

Det hverdagslige kaos

Jøje meg, nå er det lenge siden forrige blogginnlegg. De siste ukene har gått slag i slag med mye (etter min standard anyway) jobbing og andre begivenheter som har holdt meg altfor opptatt - eller etterlatt meg altfor sliten - til å gjøre sånt som blogging, skriving, lesing og TV-spilling. Men her er jeg altså! Appreciate it.

Jeg viste dere vel forresten kanskje aldri hva jeg fikk til bursdagen min? Jeg hadde ingen bursdagsfest i år, men jaggu var det ikke noen som dukka opp med gaver likevel.


Skikkelig fine øredobber, ammirite? Og fra noen som har vært i Harry Potter-parken i London:


Beklager at jeg ikke har åpna sjokoladefroskpakka mi ennå, men det rette øyeblikket har foreløpig ikke bydd seg. Og hvis du ikke skjønner hva det til venstre er - tillat meg å demonstrere:


Og vrir man på lyset, så skifter det farge! Ideelt sett burde jeg hatt flere, så jeg kunne hatt lysende flasker i mange forskjellige farger. Gavetips til neste år. Og så denne nydelige plata, da:


Oooooog nå lurer du kanskje (eller kanskje ikke) på hva i alle dager som har skjedd siden sist, siden bildene er så bra? Vel, da må du love å holde deg godt fast, for jeg har nemlig anskaffa en...

*trommevirvel*

... smarttelefon! Herregud! Den gamle telefonen min har den siste tida ikke helt skjønt at det er meninga at den skal være fullada, så den har drevet og gått tom for strøm på de mest ubeleilige tidspunkter. Da jeg var hos foreldra mine i Lier for noen uker siden tilbød pappa seg å spandere ny telefon på meg, og dermed var min første smarttelefon i en alder av tjuesju år et faktum. Send gjerne hjelp, for jeg skjønner ikke så mye ennå.

Som sagt var jeg i Lier for litt siden, men anledninga var dessverre ikke så hyggelig. Jeg var der for å gå i begravelsen til bestemora mi, som døde i slutten av april. Hun hadde vært dårlig lenge, og dement i mange år, så det var sånn sett ikke helt uforventa. Trist likevel, men samtidig fint å se de delene av slekta jeg ikke får sett så ofte.

Ellers har jeg den siste tida sysla litt med konkurranser og søknader. Jeg har pussa litt på og forlenga den erotiske novella mi Jurassic Love i denne forbindelse, så får vi krysse fingrene for at de har litt mer åpne sinn i Universitas enn i P3. Jeg har også sendt inn en søknad til påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, til tross for at jeg er cirka åtti prosent sikker på at jeg ikke kommer inn, med tanke på at jeg har søkt på Skrivekunstakademiet hvert år siden folkehøyskolen uten å komme inn. Jeg veit at de som bestemmer over opptaket til landets forskjellige skriveskoler er profesjonelle folk, likevel er det jo ikke til å komme bort ifra at å lese er en subjektiv opplevelse, og smak og behag er en greie til og med for de mest erfarne leserne der ute. Jeg trur folka på Skrivekunstakademiet rett og slett ikke liker skrivestilen min noe særlig (og jeg syns heller ikke sjøl at stilen min er spesielt Skrivekunstakademiet-aktig, og etter min mening syns jeg nok at nettopp Skrivekunstakademiet-elevene er de som ligner mest på hverandre, no offence).

Jørgen spurte meg forøvrig her om dagen om hva vi skal gjøre når han omsider består svenneprøva si ved teatret. Og jeg bare har ikke peiling og har heller ikke så veldig lyst til å tenke på det.

Apropos Jørgen så må dere komme på avgangsvisninga hans den sekstende juni! Han er drøyt flink, som i liksom jeg klarer nesten ikke å tru på at plagga han drar med seg hjem faktisk ikke er sydd av noen som har en doktorgrad i søm eller noe sånt, liksom. Om alt går etter planen skal jeg være modell for ham, så er du veldig forelska i meg, er jo dette en super anledning til å glo masse på meg helt uten at det er rart. Be there ♥