lørdag 18. februar 2017

Kulturstipend og prisaften

Som jeg har nevnt på denne bloggen tidligere, er jeg en av mottakerne av et kulturstipend fra Buskerud fylkeskommune. Det betyr at jeg kan trappe ned på jobbinga på deltidsjobben min (som jeg ikke akkurat jobber så innmari ofte på fra før av heller) og faktisk ha skrivebordet som arbeidsplass. Jeg kan ikke love verken dere eller meg at dette gjør at jeg fullfører romanen min med det første, men nå er jeg i det minste cirka halvveis, og jeg har begynt på del to, som foregår på et annet sted enn del én, og bare denne change of scenery'en er ganske motiverende i seg sjøl - det er jo nesten som å ha begynt på en ny roman, og nesten det beste jeg veit i hele verden er å begynne på en ny roman.

På onsdag var det prisutdeling i fylkeshuset, og jeg og de andre stipend- og prismottakerne fikk sjekker, diplomer, blomster og ære.


(Foto: Buskerud fylkeskommune)




Jeg er rett og slett utrolig takknemlig for at fylkeskommunen velger å støtte lokale kulturutøvere på denne måten. Det betyr så masse for oss!

Blomstene jeg fikk står forøvrig fint plassert i tekanna jeg fikk til jul:


For full oversikt over hvem som fikk priser og hvor mye, kan du sjekke ut hjemmesidene til Buskerud fylkeskommune.

tirsdag 14. februar 2017

Cyberrosa

Hva er det med rosa? Hvorfor føler jeg at rosa er min naturlige hårfarge, og dermed den hårfargen jeg alltid vender tilbake til igjen og igjen?


Jeg kan forresten ikke huske at det har vært sååå rosa før? Stort sett oppholder jeg meg mest i pastell-landskap, men nå bare... POW. Full-blown plastikk. Men det er greit, altså. Det fine med rosa er dessuten at det fader så fint, fargen blir liksom bare dusere og dusere istedenfor å bli grå, som for eksempel blå eller grønn noen ganger blir.

I morra skal jeg motta kulturstipend fra Buskerud fylkeskommune, noe som selvfølgelig blir veldig gøy, men også ganske... ukomfortabelt? Det er liksom noe med oss som skriver, vi er gjerne ganske innadvendte og jobber alltid for oss sjøl, skaper i ensomhet, men så er det likevel visse forventninger til oss om at vi, i væffal innimellom, må være litt rockestjerner. Stå på ei scene, proklamere noe, ta imot noe, holde taler, i det hele tatt tvinge oss fra skalla våre og ut i verden, der vi nesten føler at vi ikke helt hører hjemme. Men akk. Det blir sikkert bra. Og er du ekstra interessert, kan du følge prisutdelinga på fylkeskommunens web-TV her.

Husk å lese for en god sak i morra, da!

lørdag 11. februar 2017

Fra skisseboka: smugtitt i Mjuke, svarte stjerner-notatene

Når jeg skriver romaner, eller skriver i det hele tatt, foretrekker jeg å skrive kronologisk, altså at jeg skriver begynnelsen først og slutten til sist, til tross for at jeg noen ganger veit om ting som skal skje på andre tidspunkter i romanen. Noen ganger kan en framtidig hendelse i romanen være så spennende at den fungerer som en motivasjon for å skrive alt som skal skje fram til da - liksom at jeg må forte meg å komme meg dit, så jeg kan kose meg med å skrive denne hendelsen som jeg har gleda meg så lenge til å skrive. Men så hender det jo at jeg plutselig får et innfall, typisk mens jeg sitter på jobben min og gjør en av mine monotone arbeidsoppgaver, kanskje ramler det ei setning ned i hodet på meg, som jeg må skrive ned på armen min eller på et stykke papir som ligger lett tilgjengelig, og så må jeg skrive det inn i kladd-dokumentet jeg har på dataen når jeg kommer hjem. For når det gjelder Mjuke, svarte stjerner har jeg både en kladd og ei innføring. Opprinnelig hadde jeg bare ett dokument, men så begynte jeg etter hvert mens jeg skreiv å foreta så radikale endringer, noen ganger strøyk jeg flere sider, at jeg fant ut at jeg måtte ha ett dokument der absolutt alt av råmateriale skulle finnes, og ett dokument der jeg kunne gå berserk med redigering. Nå fungerer det altså sånn at når jeg skriver, åpner jeg kladd-dokuementet, skriver skriver skriver skriver, og når jeg er ferdig med akkurat den delen/avsnittet/kapittelet/kall det hva du vil, limer jeg det inn i innføringsdokumentet og redigerer det etterpå i sistnevnte. Jeg er dritdårlig til å forklare ting, så jeg håper dere fortsatt henger med.

Tilbake til disse innfalla, enkeltsetningene som plutselig kan deise ned i hodet på meg. Jeg planlegger sjelden hva som skal skje i romanene jeg skriver reint historiemessig på forhånd. Som regel har jeg heller en vag formening om et generelt tema jeg vil skrive om, eller et forhold mellom to veldig forskjellige personer, for eksempel, som jeg vil utforske. Kanskje har jeg et spørsmål, og ender opp med å skrive en roman for å finne svaret på det. Men det kan likevel skje at jeg, nærmest som om jeg var synsk, får "flashes" om hva som skal skje i framtida i romanen min, og som sagt kan dette gjerne skje bare i form av ei setning, som egentlig ikke sier så veldig mye om historien. Kanskje bare ei scene, en replikk, som vil være veldig talende og forklarende for denne spesifikke karakteren, det trenger ikke være noe stort i det hele tatt. Det er ikke sikkert jeg ender opp med å bruke framtidsflasha til noe heller, kanskje finner jeg ut når jeg endelig kommer meg til det tidspunktet i historien, at det passa ikke inn likevel, at denne karakteren har utvikla seg annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg, og nå er ikke denne replikken lenger noe vedkommende ville kunne sagt.

Uansett. Under presenterer jeg noen av disse framtidsflasha som er lagra blant råmaterialet i kladd-dokumentet mitt. Noen av dem vil jeg helt sikkert ta inn i historien på et framtidig tidspunkt, andre vil jeg bruke ideen til, men omformulere så det passer bedre inn i situasjonen, og noen vil sannsynligvis komme til å forsvinne ut av hele greia. Og for å lese mer fra Mjuke, svarte stjerner, som altså er Den Store Romanen jeg har jobba med nå i tre - fire år, kan dere klikke her.



Det er ikke så mye et aktivt dødsønske som det er å ikke gidde å gjøre en innsats for å leve. Jeg kommer aldri til å hoppe fra et høyt sted, det tør jeg ikke, og jeg skjærer alltid på tvers, ikke på langs. Men å legge meg ned og gi opp, det tør jeg.

---

Jeg viser meg fram for Elisabeth i den nye kjolen.
   ”Du ser ut som et gammalt spøkelse”, sier hun, hun veit ikke at det er det fineste komplementet hun kunne ha gitt meg.

---

Jeg er altfor lat til å ta livet av meg.

---

Jeg er så grusomt, avsindig lei av å hele tida måtte finne andre, mer poetiske vendinger for det jeg føler, når det eneste som er sant her i verden, er at jeg er drittlei. Drittlei av å vise for ikke å fortelle, men enda mer drittlei av å stå opp om morgenen. Jeg er så redd for å plutselig ikke holde ut lenger, men jeg er like redd for å holde ut; å, før jeg veit ordet av det, ha tilbrakt halve livet på den samme trøstesløse plassen uten å ane hva som har skjedd, og med så lange røtter at det gjør vondt å prøve å røske dem opp.

---

”Du er så snill”, sier Jardar og klemmer meg, leppene hans er i håret mitt, ”du er den snilleste jeg kjenner.” Stakkars gutt, han veit jo ikke hvor sint og frustrert jeg er i lang tid når jeg får vite at noen jeg kjenner har fått til noe jeg ikke har fått til ennå. Stakkars naive vesen, som trur at usikkerheten min bare er at jeg vil det beste for alle. Han ville sikkert dumpa meg på flekken, i likhet med alle andre jeg kjenner, hvis han bare visste at med litt mer sjøltillit hadde jeg vært en ondskapsfull, manipulerende psykopat.

mandag 6. februar 2017

Les for en god sak

15. februar er det den internasjonale barnekreftdagen. I år som i fjor har bokbloggen MoonStar's bokverden tatt initiativet til en kampanje som alle lesere oppfordres til å være med på. Kampanjen er ganske enkel, og kan justeres etter hvor god økonomi man har, og går ut på at man leser så mye man kan denne dagen, og deretter donerer penger til Barnekreftforeningen. Jeg foreslår å donere like mye penger som sider man leser, sånn at hvis man for eksempel leser 156 sider den 15. februar, donerer man 156 kroner til Barnekreftforeningen. Man kan også gjøre det annerledes, for eksempel donere ti kroner per leste kapittel, eller 100 kroner per bok hvis man virkelig går inn for et lesemaraton. Eller gjøre det helt annerledes? Uansett kan man donere pengene her, men husk å skrive navnet ditt, for blant alle som donerer, trekkes også en vinner av ei bokpakke. Kampanjen har også en Instagram-konkurranse, der man kan ta bilde av det man har tenkt å lese denne dagen og tagge det med #lesforengodsak2017. De lover også andre giveaways den 15. februar, så det lønner seg å følge med på Facebook-arrangementet! Jeg veit at premiene er varierte hva angår både sjanger og målgruppe, og jeg tillater meg å røpe en liten hemmelighet: bøkene jeg har skrevet (I dypet av en ruin, Fiji Kitsune fra landet bak drømmer og Tyngden mellom oss) er blant premiene.

Les mer om kampanjen på MoonStar's bokverden, og noter dere datoen i kalenderen. I fjor blei det samla inn hele 7150 kroner, noe som er veldig bra, men jeg håper dere vil være med på å gjøre summen enda større i år! Sjøl har jeg gyldig grunn til å ikke være med denne gangen, i og med at jeg skal på prisutdeling og motta stipend i hjemfylket mitt akkurat da, men jeg har jo faktisk allerede donert tre bøker til denne kampanjen, så jeg satser på at jeg er tilgitt.

God lesning!

onsdag 1. februar 2017

Januar 2017

Opplevelser: Kinotur med Vibeke og Jørgen. Kafékos med Thale. Slippfest for Alt som ikke har blitt fjoret fast. Splittet Kjerne på Ugla og middag på Mucho Mas. Konsert med Wardruna. Game On på Tekisk museum en siste gang før utstillinga blei tatt ned.

(Foto: Eirik) 

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Jeg fikk endelig en veldig søt julegenser jeg bestilte for lenge siden. Så kom også den triste nyheten om at Body Map, en klesbutikk både jeg og mange andre med litt spesiell stil har hatt et veldig nært forhold til fra vi var tenåringer, skal legges ned. Dermed hadde de et vilt opphørssalg, der jeg kjøpte hårfarge og buksa på det nederste bildet. 



TV-serie: Jeg begynte å se litt på A Series of Unfortunate Events, eller Den onde greven som det har blitt hetende på norsk, men til tross for at jeg egentlig likte den Tim Burton/Wes Anderson-aktige stilen, syntes jeg likevel det blei litt slitsomt i lengden, og har bare sett de tre første episodene. Men nå har jeg begynt å se The Affair, og det lover veldig godt. I tillegg er den veldig romanaktig, og dette må være første gang jeg har sett upålitelige fortellere bli brukt i en TV-serie på denne måten.



Spill: Jeg har ikke kommet videre i Final Fantasy VIII, nei, takk som spør.

Film: Jeg fikk endelig rota meg til å se Rogue One: A Star Wars Story, som bare var skikkelig gøy på alle mulige måter. Dessuten, etter at Jørgen og jeg blei intenst hekta på TV-serien om Hannibal Lecter, trur jeg vi begge har blitt veldig fascinert av hele Hannibal-universet, og har hatt et gjensyn med Silence of the Lambs, Hannibal og The Red Dragon. Førstnevnte var riktignok ikke et gjensyn for min del, i og med at jeg faktisk ikke hadde sett den før. I tillegg så jeg indie-overraskelsen Scenic Route, som begeistra meg såpass at jeg skreiv min første filmanmeldelse på lenge, pluss at Jørgen fikk meg med på å se Eventyret om Askepott, altså den nye liveaction-versjonen fra 2015. Søt og safe historie, med imponerende kostymer og sett. Gir dere traileren til Rogue One, jeg, som faktisk fortsatt går på kino:



Bok: Jeg har lest ut Seismiske smell av Sara Sølberg, ei bok som berørte meg enda mer enn jeg trudde den ville gjøre på forhånd. Fascinerende, melankolsk og klok, og med flere enkeltsetninger jeg mest av alt har lyst til å ramme inn. Referansetung er den også, men ikke på en sånn måte at man ikke får noe ut av den om man ikke gidder å sjekke ut alle referansene. Heller sånn at den bare gir deg enda mer om du faktisk gjør det. Nå gleder jeg meg til å begynne med Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen.

Musikk: Noen ganger kan jeg nesten helt plutselig gjenoppdage et band jeg egentlig har likt veldig lenge. I januar skjedde det med Bloc Party. Song for Clay (Disappear Here) er virkelig bare vilt fengende:

søndag 29. januar 2017

Fra Seismiske smell

Legen sitter bak skrivebordet og ser på meg. Jeg bryr meg ikke om min egen fortid, det var uansett ikke jeg som levde da, men en annen. Celler dør - skiftes ut, hver dag våkner jeg og er en annen, husker nesten ikke hva jeg gjorde dagen før. Jeg er den jeg er. Legen noterer. Det finnes vesen i havet som tåler alle de ulike trykkvariasjonene, men om et menneske drukner - dør på dypet, må det dekomprimeres i et trykkammer for at ikke de indre organene skal eksplodere - ødelegge for obduksjonen. Tenk på Tiktaalik, et av mellomleddene som levde for 375 millioner år siden, ingen anelse (selvfølgelig) om sin egen forestående utryddelse, uvitende om å skulle oppdages - flere millioner år senere, sammentrykt mellom geologiske masser - av menneskene, en oppdagelse som skulle bli en vitenskapelig sensajon, at dette lille individet som svømte omkring i fortidens hav, er et evolusjonært etterlengtet spor - et forskernes vidunder, et av forstadiene til at vi i dag går, puster, har fingre. Hadde det ikke vært for de urfiskene som videreutviklet gjellene - etterkommerne som begynte å bruke musklene og nervene til å svelge med - etter hvert snakke med, hadde du aldri vært i stand til å snakke til meg nå. Tenk på hvem eller hva vi kommer til å ha vært mellomledd for, når dette noen eller noe, gjenoppdager oss om milliarder av år: Se, dette forhistoriske vesenet, det var her, i denne grå massen de selv kalte hjernen, en fysisk kroppsdel, den siste instans før vi til slutt kunne forlate - frigjøre oss fra all masse, bli ørsmå celler - transmittere - ikkematerielle subtanser som forflyttes transporteres - flyter gjennom forbi over under, fram og tilbake i tid og rom. Transformeres, innta, bli, være, hvem og hva som helst. Tenk på alt de kommer til å være i stand til. Kanskje er de her nå, reist tilbake i tid for å studere oss, og uutviklet som vi ennå er, mangler vi evnen til å nå dem. Kanskje har en av dem transformert seg inn i ham, tenker jeg, og nå later han som ingenting, forsøker å virke autentisk i rollen som et uvitende menneske. Du tenker mye på havet, sier legen, vil at jeg skal si noe om hvorfor, forsøker å distrahere meg. 

-- Sara Sølberg

mandag 23. januar 2017

Men hva spiser du egentlig? #9: Hjemmelagd prim

Veldig mye av maten jeg lager, lager jeg for å unngå matsvinn. Jeg snakka en del om matsvinn i det forrige matinnlegget mitt, og nå snakker jeg jaggu om det igjen, for det er så utrolig viktig! Med økende global oppvarming vil nettopp mat bli et av de største problema etter hvert som tidligere dyrkbar mark vil bli tørr og ufruktbar som følge av høyere temperaturer. Å bruke opp rester kommer dermed bare til å bli viktigere og viktigere framover.

Så! Jeg har tidligere gitt dere bruke-opp-rester-oppskrifter i form av buljongterninger, chili sin carne fra tacorester og thaicurry med de grønnsakene man har liggende. I dag skal jeg vise deg verdens beste måte å bruke opp den tørre, inntørka brunostklumpen du har liggende innerst i kjøleskapet, den du ikke vil spise fordi den er altfor tørr, men heller ikke kaste, for den er jo ikke muggen. Og nei, du skal ikke kaste den. Du skal lage prim av den!


Primen jeg har lagd på bildet over her, blei litt sjokade-aktig i konsistensen fordi jeg hadde lite brunost. Konsistensen vil komme til å variere etter hvilket brunost-melk-forhold du har.

Så dette trenger du:
Brunost
Melk
Sukker

Som med veldig mye annen mat jeg lager, går dette på slump. Når man lager mat på slump, må man nesten regne den første gangen som et eksperiment, og så veit du bedre hva du begir deg ut på den andre gangen. Men resultatet blir nok etandes uansett, det skal nok godt gjøres at det ikke blir det.

Så dette er så enkelt at det nesten er latterlig. Du heller melk i en kjele, begynn med omtrent en desiliter, og så heller du eventuelt på mer etter hvert. Skjær eller bryt brunosten opp i mindre biter og ha bitene i kjelen med melka. Kok opp melka, men husk å røre, den brenner seg fast lett. Skru ned varmen litt når den har kokt opp, men ikke la den slutte å koke, og rør inn noen spiseskjeer sukker - smak deg fram, noen liker den syrlig, andre liker den søt. Når brunosten og sukkeret har smelta og blanda seg inn i melka, fortsetter du å koke og røre til du har fått den konsistensen du vil ha. Blir den for tjukk, heller du i mer melk. Generelt er det jo selvfølgelig sånn at jo mer brunost du har, jo mer melk må du bruke. Jeg hadde så vidt ei brunostskorpe igjen da jeg lagde porsjonen på bildet over.

Velbekomme!