mandag 19. februar 2018

Podcaster jeg har hørt

Når man har en monoton jobb av den typen jeg har – og har hatt akkurat den jobben i ganske mange år – så blir man faktisk litt lei av musikken man har på mp3-spilleren sin etter hvert. Og siden jeg er en sånn person som egentlig ikke orker noen ting når jeg kommer hjem fra jobb, var det helt fantastisk å finne ut at podcaster er en ting som fins og som ikke er noe vanskeligere å høre på enn en radiodokumentar på P2. Altså, tanken på å gjøre noe mens man faktisk er på jobb og tjener penger, var en aldri så liten revolusjon for meg.

Jeg har inntrykk av at podcaster er en litt sånn enten/eller-greie for veldig mange. Før hørte jeg ikke på podcaster i det hele tatt, og det kjenner jeg mange som ikke gjør, og nå syns jeg podcaster er kjempekult. Så hey, dette er egentlig min oppfordring til alle dere der ute som aldri har hørt en podcast før om å i det minste prøve, fordi det fins podcaster i de fleste tenkelige kategorier, og jeg er faktisk hundre prosent sikker på at alle kommer til å finne minst én som passer dem helt perfekt.

Jeg er ennå ganske fersk i podcast-terrenget, så jeg har ikke hørt så veldig mange, men her er de jeg har hørt og likt, i den rekkefølgen jeg hørte dem. Helt prima å høre på mens man jobber, går tur, før man legger seg, eller er sjuk og ikke orker å lese eller se på TV.





Okei, jeg har faktisk ikke tenkt å si så mye mer om WTNV på grunn av det grundige innlegget jeg skreiv om det i fjor, men det hører hjemme på denne lista likevel fordi det var WTNV som starta det hele for min del. Men i motsetning til hva jeg var da jeg skreiv det innlegget i juli, er jeg jo nå à jour med episodene, og jeg kan jo nevne at WTNV bare fortsetter å utvikle seg, og at det, i motsetning til for eksempel Lost, faktisk virker som at alt er nøye planlagt og at alle trådene, uansett hvor lange og fulle av knuter de måtte være, tross alt henger fast et sted. Jeg blei fylt av en fantastisk følelse en gang etter episode hundre da vi faktisk fikk vite hva Night Vale egentlig er, og hvorfor det skjer så mange absurde ting der. Ting som virker tilfeldig og tilforlatelig i starten, viser seg seinere, noen ganger mye, mye seinere, å være det motsatte. Jeg elsker det.



Conversations with People Who Hate Me


En naturlig vei videre fra WTNV, er Converations with People Who Hate Me. Ikke fordi de to egentlig ligner så mye på hverandre – eller ligner på hverandre i det hele tatt – men fordi det er produsert av de samme folka og fordi verten, Dylan Marron, også har en stemme i WTNV. Så. Dylan Marron er, i tillegg til en stemmeskuespiller (det fins vel egentlig ikke noe godt, etablert ord for "voice actor" på norsk?), også en YouTuber som stort sett lager videoer som handler om social justice (også et ord jeg gjerne vil ha et godt, norsk tilsvarende for). Dette fører til at han får en del negative kommenaterer og hatefulle ytringer slengt i sin generelle retning, og denne podcasten er hans måte å ta et oppgjør med nettrolla på. Så det han gjør, er å ringe dem på Skype, og så har de sammen en samtale om hvorfor kommentatoren valgte å kommentere som de gjorde. Som det sikkert ikke er så vanskelig å tenke seg, uttrykker menneskene som står bak kommentarene seg ganske forskjellig når de faktisk blir konfrontert med det de har skrevet på direkten. Slettes ikke helt ulikt TV2s Haterne. En modig og utrolig viktig podcast som dessverre har litt dårlig lydkvalitet til tider på grunn av Skype-formatet, men som jeg likevel syns at alle som ferdes på internett bør høre minst et par episoder av.



Alice Isn't Dead


Enda en podcast fra folka som står bak WTNV, og denne er mer Night Vale'esque hva angår både stemning og handling. Akkurat som WTNV er dette fiksjon, og handler om ei dame som har mista kona si. Hun trur hun er død, men begynner å legge merke til at kona, Alice, dukker opp i bakgrunnen av nesten alle nyhetssendinger hun ser på TV. Dette gjør at hun tar seg jobb som lastebilsjåfør for å kunne reise gjennom landet og dermed leite etter henne. Dette syns jeg er et utgangspunkt som bare virker helt sinnssykt lovende, og til tider er det også veldig spennende og akkurat passe creepy. Det har også noen virkelig vakre og forstyrrende absurd-poetiske deler, sånn som episoden der hovedpersonen kommer til en fabrikk ved havet der det etter hvert viser seg at tida fungerer helt annerledes enn i resten av verden – når jeg tenker tilbake på de to sesongene som foreløpig fins, trur jeg faktisk det er yndlingsepisoden min av hele greia. Dessverre syns jeg det blir mindre interessant når det begynner å dukke opp monstre, noe jeg for så vidt nesten alltid syns uansett, bare fordi jeg syns monstre blir en litt for lettvin måte å gjøre noe skummelt på. Som jeg for så vidt var inne på i det forrige innlegget mitt, fins jo faktisk ikke monstre, og jeg syns noe som ikke fins er veldig mye mindre skummelt enn noe som faktisk fins. Ikke som å forstå at jeg ikke liker surrealistisk fiksjon, for det gjør jeg jo, men jeg syns hele ideen om et monster, noe ubestridig ondt, er et litt for deus ex machina-aktig plot device (herregud, det frustrerende med å lese ymse teori på engelsk er at man har jo ikke noe norsk vokabular for det). Men hey, Alice Isn't Dead er i skrivende stund i ferd med å bli en TV-serie, og jeg er skikkelig spent på resultatet!



S-Town


Jeg har allerede referert til S-Town såpass mange ganger på denne bloggen at det begynner å bli på tide å faktisk snakke ordentlig om det. Denne fikk jeg anbefalt av ei vanvittig kul dame jeg kjenner, Marie, og i all oppriktighet trur jeg den er en av de beste podcastene jeg noen gang har hørt, kanskje den aller beste, selv om det jo er vanskelig å sammenligne den med podcaster innen andre sjangre. Det er egentlig en litt vanskelig podcast å snakke om uten å spoile noe, fordi den blei som det blei på grunn av en rekke uforutsette hendelser. Men utgangspunktet er altså sånn: John B. McLemore skriver til den New York-baserte journalisten Brian Reed at han bor i Shit-town, Alabama, og at i Shit-town er det en rikmannssønn som går rundt og skryter av at han har drept noen, uten at det får noen konsekvenser. Om ikke Brian Reed kan komme ned til Shit-town og undersøke hva som egentlig har skjedd? Som sagt, så gjort, og i begynnelsen forventer man en true crime-greie i samme gata som Serial (mer om Serial om et øyeblikk), men så tar podcasten etter hvert ei ganske annen vending, og begynner i stadig større grad å handle om mennesket John B. McLemore. For John B. er et skikkelig utskudd i Shit-town. Det ligger som sagt i Alabama, en stat som er kjent for kristenfundamentalister og rednecks. John B. er en smart og oppegående klokkemaker som er veldig opptatt av blant annet matematikk og klimaforandringer, interesser han overhodet ikke deler med de øvrige innbyggerne i den lille sørstatsbygda. Han kom seg aldri vekk derfra, han skylder blant annet på at han må ta seg av mora si, og dermed oppstår en litt merkelig situasjon: den som ikke trur på konspirasjonsteorier og som er opptatt av harde fakta, blir plutselig til bygdetullingen i kråkeslottet som alle hvisker om. Ikke overraskende begynner dette å tære på psyken til John B. i lengden, og det podcasten S-Town står igjen som, er et rørende og sterkt portrett av han som er annerledes og fanga i bygda han ikke klarer å unnslippe. Hele podcasten er sju episoder lang, og du hører den i løpet av to arbeidsdager. Dette er en sånn podcast som jeg bare vil at alle jeg kjenner skal høre. Anbefaler å samtidig lese Vannfall av Atle Håland og å høre Land Locked Blues av Bright Eyes; sånn som jeg leser og tolker boka og låta, handler de i stor grad om en del av det som S-Town handler om, nemlig rastløsheten og klaustrofobien bygdedyret kan påføre det lokale utskuddet, og som aldri helt slipper taket, ikke engang om man klarer å rømme. Og i tilfelle du skulle lure: dette er altså ikke fiksjon, men med autentiske lydopptak og intervjuer.





Serial er lagd av de samme folka som lagde S-Town – eller egentlig er det riktigere å si det motsatt, i og med at Serial kom først, og nettopp Serial og This American Life var grunnen til at John B. tok kontakt med Brian Reed. Så altså, for noen måneder siden var jeg helt besatt av S-Town og spurte min venn Sarah om hun hadde hørt det, noe hun hadde, og så spurte hun meg om jeg hadde hørt Serial, noe jeg ikke hadde, og dermed lasta jeg det ned og begynte å høre. Det er foreløpig to sesonger, og av det jeg har fått med meg, virker det som at den generelle konsensusen er at sesong én er best, men sjøl syns jeg faktisk toeren er best. Det er uansett vanskelig å sammenligne dem, fordi de er såpass forskjellige. Men altså, Serial er en granskende journalistikk-podcast som har en nærmest Dickensk føljetongaktig oppbygging – derav tittelen. Det er en dokumentarserie som er like spennende som en thriller, litt på samme måte som Netflix-serien Making a Murderer, og første sesong minner faktisk en del om Making a Murderer; vert Sarah Koenig blir kontakta av familien til drapsdømte Adnan Syed, som mener han fikk en ekstremt urettferdig rettssak. Sarah Koenig begynner å undersøke nærmere, og resultatet er til tider nervepirrende. Sjøl datt jeg litt av da det blei mye snakk om de tekniske detaljene rundt noen telefontårn og litt sånn forskjellig, men alt i alt er dette opprørende og, trur jeg, veldig viktig, fordi det viser fram noen av de mest problematiske sidene ved det amerikanske rettssystemet. I sesong to handler det ikke om true crime i det hele tatt, noe som visstnok gjorde en del lyttere skuffa, men det jeg jo liker så godt ved true crime, er jo nettopp psykologien i bånn, og sånn sett syns jeg sesong to har mer til felles med S-Town enn det sesong én har. I sesong to handler det om Bowe Bergdahl, en amerikansk soldat som i 2009 forlot posten sin, for deretter å bli fanga av Taliban. Han blei holdt fanga i fem år før han omsider blei løslatt. Saken hans er interessant fordi desertering er straffbart i henhold til amerikansk lov, så da han omsider blei utlevert til USA igjen, venta en rettssak på ham; men dette var jo en ung mann med alvorlig PTSD som allerede hadde tilbrakt fem år i fangenskap under umenneskelige forhold. Men aller mest interessant syns jeg altså det er når de begynner å undersøke psyken til Bowe Bergdahl nærmere, når de for eksempel ser på oppveksten hans for å prøve å forklare hvorfor han kan ha tatt det mange vil mene er et ekstremt ulogisk valg ved å forlate posten sin. Ikke minst er også hele historien om tida hans som Taliban-fange, inkludert fluktforsøk, sinnssykt spennende i seg sjøl.





Lore er den eneste podcasten på denne lista som jeg fant fram til helt på egen hånd; jeg trengte en ny podcast å høre på, åpna iTunes, Lore dukka opp blant de mest populære, jeg leste beskrivelsen, tenkte "sweet", lasta det ned, og resten er historie. Lore dukker ned i historien og graver fram de skumleste historiene som fins der; noen av dem er mer eller mindre sanne, noen baserer seg på folketru – derav tittelen – men oftest er det begge deler, for det er nettopp det som er så mystisk og spennende med eldre historie: det er nesten umulig å vite hva som faktisk er fakta, og hva som har blitt lagt til og trukket fra og overdrevet i ettertid. Her snakkes det vekselvis om seriemordere, varulver, vampyrer, alver og spøkelser, så om du er som meg og liker å bli akkurat passe skremt, i tillegg til å ha inneha en viss fascinasjon for overnaturlige fabelvesener som dukker opp i nesten samtlige mytologier rundt om i verden, så er sjansen stor for at du vil kose deg med Lore.





Min nyeste obsession, og hovedgrunnen til at min interesse for true crime har tatt helt av i det siste (takk til Tone for introduksjon!). My Favorite Murder kombinerer to så usannsynlige motpoler som true crime og komedie, og det funker som fjell. Karen Kilgariff og Georgia Hardstark er to true crime-entusiaster som i hver episode møtes og snakker om hver sin utvalgte mordsak, saker som i seg sjøl er superinteressante, men de to har i tillegg en helt fantastisk morsom formidlingsevne som gjør hele affæren enda et par hakk mer underholdende. De har ikke skrevet noe manus på forhånd, og researcher sakene sine ekstremt lite i forveien, noe som sikkert kan virke avskrekkende på noen (men de kommenterer det sjøl òg ved flere anledninger: vil du ha god research og noen som faktisk veit hva de snakker om, så er ikke dette podcasten for deg). Men spontaniteten er nettopp noe av poenget her, for man får ikke følelsen av å høre et foredrag, man får følelsen av å sitte der sammen med dem, der alle har hver sin øl, der man er fryktelig engasjert i en samtale som er så intens at man ikke engang legger merke til alt bakgrunnsstøyet. Det er noe nettopp intimt ved My Favorite Murder, og nettopp mangelen på research gjør at man ikke føler at vertene så mye snakker til deg som at de snakker med deg. Dette er ikke ei forelesning, men nettopp en samtale, og selv om man som lytter naturlig nok ikke egentlig deltar i samtalen, føler man seg likevel ikke utelatt. Jeg veit ikke åssen de gjør det, men de får det til. Jeg er helt sikker på at det er nettopp entusiasmen deres som har smitta meg og dermed gjort en true crime-nerd av meg i løpet av bare noen få dager. Du veit folk som er så lidenskapelig opptatt av noe at det nærmest varmer deg i hjertet? Nettopp sånn er det å høre på My Favorite Murder, og det skal godt gjøres å ikke la seg rive med.



Da gjenstår vel bare å spørre hvem enn det er som leser dette om du har noen tips til meg? Ved å skrive denne lista innså jeg at interessene mine tydeligvis er ganske vidtfavnenede, så igrunn er alt som har evnen til å engasjere av interesse! Trur forresten at jeg kommer til å elske denne når den omsider har premiere:


Altså: det er folka som står bak Welcome to Night Vale i samarbeid med Chuck føkkings Tingle. Og dere husker vel Chuck Tingle?

lørdag 10. februar 2018

Ondskap og seriemordere

Ja, dere. For et par uker siden kunne jeg melde at jeg den siste tida har vært veldig opptatt av true crime og psykologien som får seriemordere til å bli seriemordere, og siden den gang har jeg lest enda mer om temaet, og jeg bare... det er så enormt fascinerende, og så mye mer komplisert enn det veldig mange ser ut til å tru. Og med "veldig mange" mener jeg ikke bare folk som ikke egentlig har satt seg så veldig inn i det, men også folk som virkelig burde hatt peiling, sånn som forsvarsadvokater ("If you had to rate Ted Bundy on a scale of one to ten, ten being the worst of evil, where does Ted Bundy fit in?" "Twelve."). Det minner meg om når Sylvi Listhaug kaller folk som begår overgrep mot barn (la oss nå kalle dem dét istedenfor pedofile fordi de to tinga ikke nødvendigvis overlapper) for monstre.

Som vanlig begynner jeg i feil ende her.

Da jeg gikk forfatterstudiet i Bø for lenge siden, begynte vi å diskutere hva ondskap egentlig var med Stig Sæterbakken (selvfølgelig gjorde vi det). Kolbjørn og jeg blei liksom aldri helt ferdige med den diskusjonen, og den gang kom jeg fram til at enten fins ikke ondskap, eller så fins ikke galskap. Jeg trur jeg egentlig fortsatt er av den oppfatning at ondskap egentlig ikke fins. En ting jeg væffal er helt sikker på, er at å si om noen at de er "onde" eller at de er et "monster" er usedvanlig lite produktivt, og altfor lettvint. Derfor reagerer jeg når for eksempel forsvarsadvokater har et såpass unyansert syn på saken – å avskrive noen som onde, blir å nekte å forstå dem. Det minste jeg hadde forventa av advokaten min om jeg hadde begått en ond handling, var at vedkommende i det minste prøvde å forstå meg.

Men jeg trur folk generelt er redde for å prøve å forstå. Jeg trur at hvis man prøver å forstå, er det lett for folk rundt å beskylde dem for å sympatisere med hvem enn det er som har begått ugjerninga man prøver å forstå. Ved å heller si om dem at de er onde, distanserer man seg fra dem. Men folkens, monstre fins ikke; det er mennesker som forgriper seg på barn, og det at et menneske er i stand til å gjøre sånne ting, gjør jo hele greia desto skumlere, mye skumlere enn om et fabeldyr skulle gjøre det. Dessuten: hvis det sitter mennesker der ute som kjenner på en trang til å voldta barn, men som prøver å undertrykke denne trangen – hva trur dere det å bli kalt et "monster" gjør med dem? Jeg trur det gjør at de føler seg ytterligere utstøtt av samfunnet, noe som gjør dem bitrere, og reddere for å fortelle for eksempel leger og psykologer om disse tankene – hvis de bare avfeier dem som monstre likevel, kan det være det samme. De blir utstøtte, de blir bitre, de begynner å hate, de begår overgrep. Men om man anerkjenner dem som de menneskene de tross alt er, ideelt sett før noen overgrep blir begått – prøver å forstå dem – prøver å legge til rette for at de kan leve så godt og harmonisk som overhodet mulig ute i samfunnet – så trur jeg man avverger overgrep.

Så dere. Dette er meg som prøver å forstå tre forskjellige seriemordere, og som prøver å avgjøre hvorvidt de er onde eller ikke.

Jeg nevnte Ted Bundy innledningsvis. La oss begynne med ham.


Ted Bundy var den første seriemorderen jeg blei skikkelig fascinert av, fordi han på mange måter var den perfekte psykopaten. Jeg skreiv litt om ham i innlegget jeg linka til øverst òg, men det interessante – og for meg veldig talende – er at siden den gangen for to uker siden, har jeg endra synet mitt på ham flere ganger. Og jeg trur det er derfor han er så fascinerende: man blir liksom aldri klok på ham, det er så mange lag, og det var vel også nettopp derfor han var så, hva skal man si, vellykka som seriemorder.

I innlegget jeg skreiv for to uker siden, saksa jeg inn den mørke triaden og definisjonene på de tre; psykopati, narcissisme og machiavellisme. Eller, forklart med en vits:

Narcissisten, psykopaten og machiavellisten går inn på en bar. De går bort til bardisken, bartenderen begynner å tappe i øl til dem og spør: "Så, hvem av dere er den ondeste?" Narcissisten sier: "Jeg!" Psykopaten sier: "Jeg bryr meg ikke." Machiavellisten sier: "Det er hvem enn jeg vil at det skal være."

Så når jeg sier at Ted Bundy var den perfekte psykopaten, mener jeg egentlig at han var den perfekte representanten for den mørke triaden. De tre personligsforstyrrelsene – man kan kalle dem det, ikke sant? – overlapper ofte, og Ted Bundy viste trekk fra alle tre. Kanskje var han først og fremst en machiavellist, for av de tre seriemorderne jeg snakker om i dette innlegget, var han definitivt den mest utnyttende og manipulerende av dem. Som nevnt for to uker siden, pleide han å lokke unge kvinner til seg ved å halte rundt på krykker eller ha armen i fatle og så be om hjelp til å bære bøker eller andre ting til bilen sin, og når de kom til bilen, slo han dem i hodet med et brekkjern. Med andre ord er det ekstremt vanskelig å se eller lese intervjuer med Ted Bundy og vite når han er genuin, og når han ljuger for å framstille seg sjøl på en måte som han trur er mest fordelaktig for ham. Han var en virkelig, ikke-litterær upålitelig forteller, og kunne framstå som vidt forskjellige personer avhengig av hvem han snakka med. I The Stranger Beside Me snakker Ann Rule om at da han blei løslatt fra fengsel første gang, var hans daværende – og på mange måter livslange – kjæreste Elizabeth Kloepfer livredd; hun hadde sagt til politiet at hun ville ha beskjed umiddelbart om han kryssa grensa til Washington, der hun bodde. Et par dager seinere hadde han ikke desto mindre flytta inn sammen med henne, og hun var igjen helt og fullt hengiven mot ham. Det var en sånn effekt han hadde på folk, og til og med jeg, som ikke engang har levd samtidig med ham og som bare kjenner ham fra intervjuer og lesestoff, merker det: jeg bytter på å tenke at han var en iskald, kynisk psykopat, og egentlig bare en (nesten) vanlig mann som mer eller mindre var et offer for sin egen psyke. Også Ann Rule beskriver ham, fra den tida hun jobba sammen med ham, som en skikkelig ålreit fyr, som en sånn sjelden venn som bare alltid lytter til deg og som du opplever som genuint interessert i deg og livet ditt. Ta en kikk på dette lille klippet, for eksempel:



(00:45 er forresten øyeblikket der det berømte bildet av ham som jeg posta litt lenger opp her blei tatt.)

Altså, det første jeg tenker når jeg ser dette klippet, er at han virker jovial. Jeg gjentar: jeg ser et trekvartminutts klipp av en mann jeg veit at har drept over tretti kvinner og jenter, og inntrykket jeg får av ham, er at han virker føkkings jovial.

Så da er jo spørsmålet: var det Ann Rules gode venn, som jobba frivillig hos en telefonbasert hjelpesentral for suicidale som var den egentlige Ted Bundy, eller var det den hjerteløse mordereren som var den egentlige Ted Bundy? Var han egentlig en grei fyr som i depressive perioder blei overmanna av et ugjennomtrengelig mørke som gjorde at han måtte drepe for å klare å føle noe? Eller var han en feig og kynisk drapsmann som jobba frivillig for en selvmordshjelpetelefon for å opprettholde en falsk fasade sånn at det skulle være vanskeligere å gjennomskue ham? Ted Bundy klarer å manipulere meg til tross for at han har vært død i snart tredve år, og jeg dras hele tida mellom de to. Jeg trur ikke jeg, eller noen andre, ikke engang de som trudde de kjente ham, noen gang kommer til å vite helt sikkert hvilken av de to det var. Men han gråt da mora hans under rettsaken trygla dommerne om å la ham leve, og jeg har en personlig teori om at han utelukkende drepte kvinner han ikke kjente nettopp fordi han tross alt var glad i de kvinnene han kjente. Jeg trur ikke for eksempel Ann Rule hadde noen som helst grunn til å være redd for ham, nettopp fordi han var glad i henne og aldri ville ha skada henne. Han hadde definivtivt en mangel på empati, men jeg trur ikke engang han var helt følelsesløs. Det kan hende hans måte å være glad i noen på ikke var den samme måten som folk med normal empati er glad i noen på, men likevel.

Og en ting som jeg tenkte på da alt dette styret med at Lance Armstrong hadde dopa seg holdt på: folk var så skuffa over ham, over at han av alle mennesker hadde dopa seg, han som hadde gjort så mye bra for kreftsaken. Vel, guess what, det at han hadde dopa forandra jo ikke det han hadde gjort for kreftsaken. Det går an å gjøre dumme ting og gode ting. Man er ikke enten en helt eller en skurk, og det trur jeg ikke engang Ted Bundy var. Jeg trur faktisk at det går an å drepe uskyldige kvinner og jenter og være en god venn.

Og nettopp derfor klarer jeg ikke å være enig med alle de som kaller Ted Bundy ond. Han gjorde definitivt masse ting som jeg ikke har noe problemer med å kalle onde handlinger, men jeg trur egentlig ikke noe på at et menneske kan være ondt, ikke engang et menneske som nesten ikke har empati.

Men hvem veit egentlig. Kanskje er det bare Ted Bundy som enda en gang føkker med hodet mitt fordi han var en mester i å manipulere.

La meg hoppe uelegant videre til Jeffrey Dahmer.


Jeffrey Dahmer var en av de seriemorderne som jeg til å begynne med nærmest bare bestemte meg for å ikke forstå, nettopp fordi morda han begikk var så usedvanlig groteske. Ikke at Ted Bundy var noen helgen i forhold, liksom, men han pleide i det minste å slå ofrene sine bevisstløse, for så å kvele dem, mens Jeffrey Dahmer gjorde noen veldig... syke... ting mot ofrene sine før han drepte dem. Ved noen anledninger drilla han for eksempel hull i kraniet deres, for så å helle kokende vann eller syre inn i hjernen deres i håp om å skape en zombiesexslave. Han blei nemlig veldig seksuelt opphissa ved tanken på å ha sex med noen som var fullestendig ute av stand til å motsette seg handlingene; han syntes at levende/ikke-zombiefiserte sexpartnere bevegde seg for mye.

Men jo mer jeg leste om ham, jo mer interessant syntes jeg han var, og jo mer vondt fikk jeg av ham. Jeffrey Dahmer var etter alt å dømme dypt deprimert, og noe av det han har sagt i intervjuer fra fengselet skjærer i hjertet mitt. Sånn som dette:

"I couldn't find any meaning for my life when I was out there, I'm sure as hell not going to find it in here. This is the grand finale of a life poorly spent and the end result is just overwhelmingly depressing... it's just a sick, pathetic, wretched, miserable life story, that's all it is. How it can help anyone, I've no idea."

Alt ved Jeffrey Dahmer er bare så ufattelig trist. Han hadde ikke noe av den kjepphøye sjarmen og sjøltilliten Ted Bundy hadde, det virker som at han bare ga opp livet før han i det hele tatt hadde begynt på det; og det var kanskje også grunnen til at han begynte å drepe. Som liten blei han utsatt for omsorgssvikt fra foreldra sine som stort sett bare krangla med hverandre, familien hans flytta mye, faren hans har fortalt at en nabo utsatte ham for seksuelle overgrep da han var åtte, han hadde få venner gjennom oppveksten sin og blei av de andre på skolen sett på som et utskudd. Lærerne hans beskreiv ham som apatisk, og han begynte tidlig å drikke. Han var homo, men fortalte ikke foreldra sine om legninga si. I det hele tatt er det mye ved Jeffrey Dahmer som minner meg om et annet menneskes korte, triste livshistorie, nemlig den til John B. McLemore fra podcasten S-town, som jeg er nødt til å snakke mer om en annen gang. Så begynte han altså å drepe, blei etter hvert arrestert, og etter to år i fengsel blei han drept av en medfange.

Og jeg trur det som gjør at historien til Jeffrey Dahmer går sånn inn på meg, er at jeg tar meg i å tenke at dette kunne nesten vært meg. Jeg er sjøl redd for å ende opp med å ha levd et fullstendig meningsløst liv uten å ha utretta noen ting, og nå kan man jo si at Jeffrey Dahmer på sitt vis utretta noe med tanke på at han er en av nyere histories mest berømte seriemordere, men ut fra det jeg har lest om ham, er det ingenting som tyder på at han fant noen som helst glede i å drepe. Det var bare en forferdelig ting han gjorde, som han til slutt blei arrestert for, og så døde han. Jeg har aldri hatt lyst til å drepe et annet menneske – bortsett fra en gang i sjette klasse, men det er en historie for another time – men jeg har hatt lyst til å gjøre til dels drøye ting – noen ganger har jeg også gjort ganske drøye ting, noen vil for eksempel si at suspension er en ganske drøy ting – og jeg trur grunnen til det, er at jeg på et eller annet vis er sjuk, noe Jeffrey Dahmer helt åpenbart også var. Når jeg blir rastløs eller trist, får jeg en sterk trang til å handle, break free, for eksempel gjennom sjølpåført smerte, og noen ganger lurer jeg på om det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg for eksempel heller har lyst til å henge opp kroppen min etter kroker fra taket enn å drepe noen. Hva om Jeffrey Dahmer bare var rastløs og trist, og det eneste som kunne distrahere ham fra rastløsheten hans for en stakket stund, var å drepe noen? Kunne jeg sjøl blitt en morder om jeg hadde hatt en dårligere oppvekst? I mine øyne var ikke Jeffrey Dahmer ond, han var bare ufattelig trist, og jeg trur det er lett for noen som aldri har vært like trist å avfeie ham som "ond" – sånn som forfatteren av denne lista, som plasserer Jeffrey Dahmer på level 22 av ondskap; det høyeste nivået.

Livet til Jeffrey Dahmer er kort fortalt en av de tristeste historiene jeg veit om.

Folkens, dette er Ed Kemper:


Jeg skal prøve å la være å kalle en seriemorder for sympatisk, men sammenligna med de andre to på denne lista... Eller altså, det slo meg mens jeg leste om Ed Kemper i dag tidlig (!) at han nesten virker som en fyr jeg har lyst til å være venn med. Nesten, altså. Forbrytelsene hans er ganske kvalmende og drøye, men det er noe realt ved ham som er stikk motsatt av falskheten til for eksempel Ted Bundy.

Altså. Ed Kemper vokste opp med ei mor som definitivt hadde en del issues sjøl. Som liten mishandla hun ham verbalt og psykisk; hun låste ham blant annet inn i kjelleren, og mobba ham for størrelsen hans. Som voksen drepte han seks uskyldige, mer eller mindre tilfeldige unge kvinner, noe som jo så langt minner en del om det Ted Bundy gjorde, men disse seks kvinnene var egentlig bare hans måte å øve på, perfeksjonere skillsa sine før le grand finale: hovedofferet, mora hans. Også etter at han hadde flytta hjemmefra, kom kontrollfrikmora ofte på uanmeldt besøk, i tillegg til at hun ofte ringte ham; hun klarte bare ikke å slippe taket i ham. Han drepte henne i 1973 som tjuefemåring, og etter at han hadde drept henne, kutta han av hodet hennes, voldtok liket hennes, plasserte hodet på ei hylle, stod og skreik til det, og kasta dartpiler på det. Så dro han fra åstedet, ringte politiet fra en telefonkiosk, fortalte hva han nettopp hadde gjort, og ba dem arrestere ham. Han motsatte seg ikke arrestasjonen, og han tilstod alt. I rettsaken ba han om å få dødsstraff – intet mindre enn "death by torture", fordi han mente at noen som hadde gjort de tinga han hadde gjort, fortjente å tortureres til døde – men han fikk "bare" fengsel på livstid.

Kontrasten til Ted Bundy syns jeg er slående: som jeg snakka litt om for to uker siden, ville ikke Ted Bundy for noe i verden ta ansvar for handlingene sine. Han nekta straffeskyld helt til han innså at det ikke var noe poeng i å nekte lenger, og begynte ikke å tilstå før han fant ut at han kunne bruke tilståelsene til å kjøpe seg litt tid; for så lenge han hadde noe å tilstå, ville de fortsette å utsette henrettelsen hans. I tillegg rømte han fra både rettsaker og fengsler, noe som for meg bare vitner om at han tross alt var ganske feig. Når han blei pressa opp i et hjørne, henfalt han til de mest primitive mestringsstrategiene, en reaksjon jeg ikke har noe problemer med å forstå, fordi jeg gjør nøyaktig det samme sjøl: han nekta for alt, uansett hvor åpenbar skylda hans var, eller han flykta.

Som sagt er forbrytelsene til Ed Kemper mildt sagt avskyelige, men man må nesten gi ham litt cred for å være ærlig. Det står faktisk respekt av å stå til ansvar for handlingene sine, særlig når handlingene er så jævlige. Etter at Ed Kemper hadde drept mora si, var det ikke noe poeng i å fortsette lenger, han var ferdig. Eller som han sa sjøl:

"The original purpose was gone ... It wasn't serving any physical or real or emotional purpose. It was just a pure waste of time ... Emotionally, I couldn't handle it much longer. Toward the end there, I started feeling the folly of the whole damn thing, and at the point of near exhaustion, near collapse, I just said to hell with it and called it all off."

Og jeg trur ikke man kan drepe uskyldige mennesker og ha et normalt empatinivå, men Ed Kemper innrømmer i det minste at hva han gjorde var grusomt, og jeg trur han mener det oppriktig, en følelse jeg på ingen måte får når jeg ser og hører Ted Bundy snakke om anger i intervjuet han gjorde med James Dobson. Dessuten skal visst Ed Kemper i følge fengselsbetjentene være en hyggelig fyr med noe så gammaldags som en god arbeidsmoral. Og: han skal ha blitt tilbudt prøveløslatelse på grunnlag av god oppførsel, men han har ikke tatt imot tilbudet; i følge ham sjøl, hører sånne som ham hjemme i fengsel og ikke ute blant mennesker. Isteden fortsetter han å sone livstidsdommen sin mens han hjelper politiet med å løse saker – han har angivelig en geni-IQ på 145, i tillegg til at han er, y'know, en seriemorder, noe som gir ham et ganske unikt perspektiv. Litt som Hannibal Lecter, med andre ord. Fun fact: Ted Bundy foreslo noe lignende i sin tid, at han kunne fungere som en slags konsulent i drapssaker nettopp fordi han forstod åssen seriemordere tenkte, mot at de omgjorde dødsstraffen hans til fengsel på livstid, men politiet bare, nope. Med andre ord har Ed Kemper klart det Ted Bundy ikke fikk til.

Og jeg bare... jeg ser for meg Ed Kemper stå og skrike til det avkappa hodet til mora hans, og liksom... det var mange års frustrasjon han endelig fikk utløp for, ass! Altså, jeg sier åpenbart ikke at han gjorde det rette, men om jeg forstår ham? Jada. 

Og nei, hvis det skulle være noen tvil: etter å ha researcha Ed Kemper, syns jeg virkelig heller ikke at han er ond.

Og dere, det som går igjen når det gjelder ikke bare disse gutta, men så godt som alle seriemordere der ute: de opplevde omsorgssvikt, seksuelle overgrep og/eller vold i hjemmet under oppveksten – også Ted Bundy, selv om han påstår det motsatte i James Dobson-intervjuet; han hadde en voldelig bestefar, og det spekuleres i om bestefaren hans i tillegg var faren hans, om dere skjønner hva jeg mener. Selvfølgelig blir det ikke seriemordere ut av alle som har opplevd disse tinga, men hva om de ikke hadde blitt seriemordere om de ikke hadde opplevd det? Som så vidt nevnt tidligere i innlegget, fins det et mørke i meg òg, som ikke er i nærheten av mørket som fantes og fins inne i denne gjengen, men et mørke like fullt. Om jeg hadde hatt en tilsvarende fæl oppvekst, kan jeg ikke utelukke at mørket inne i meg hadde vært tilsvarende monstrøst. Og den tanken er i og for seg skremmende, men den gjør også at jeg forstår at ingen av disse menneskene er monstre, de har bare vært jævlig uheldige. De er mennesker, og kanskje er det nettopp derfor noen velger å kalle dem monstre: kanskje er det for smertefullt å innrømme at man har noe som helst til felles med noen som er i stand til å drepe, torturere og voldta. Men man løser ikke problemer ved å late som at de ikke fins, og man avverger ikke alvorlige forbrytelser ved å ekskludere mennesker som er i stand til å begå dem.

søndag 4. februar 2018

Januar 2018

Opplevelser: Suppekjøkken og bokmarked hos Thomas. Middag på Mr. India og kino med Vibeke. Hundepass. Middag på Jewel of India for å feire at Jørgen bestod svenneprøva.


Innkjøp: Dette var bøkene jeg fikk med meg hjem etter bokmarkedet hos Thomas. Penga jeg betalte gikk til Leger uten grenser. Og sjekk ut ekstramaterialet jeg fant i Hundene i Tessaloniki!




TV-serie: Dataen til Jørgen er fortsatt ødelagt, men nå har vi skaffa oss Chromecast, så all is well. I januar så vi Ideal, den nye sesongen av Black Mirror, GirlsThe End of the Fucking World pluss at vi rakk så vidt å begynne på The Jinx. Syns The End of the Fucking World er verdt hypen, altså, selv om jeg stiller meg litt ambivalent til slutten.



Film: Star Wars: The Last Jedi, Beauty and the Beast (altså spillefilmversjonen), Captain Fantastic og Zodiac. Og da jeg så The Force Awakens, husker jeg at jeg tenkte at denne var den beste Star Wars-filmen hittil, men jeg trur jeg muligens faktisk syns at The Last Jedi overgikk den. Altså, dynamikken mellom Hux og Kylo er faktisk helt magisk. Det eneste problemet jeg har med Star Wars i sin helhet, er at det er litt for tydelig at dette er en historie som kan holde på for alltid. Fordi i originaltrilogien er det The Empire, og i disse er det The First Order, som etter en periode med fred prøver å gjenoppbygge The Empire, og så kan vi se for oss at i neste film klarer the good guys å slå The First Order, men det er på en måte ingenting som hindrer George Lucas & co i å la The Empire/The First Order gjenoppstå som noe annet i en ny trilogi om femten år. Samtidig kan jo nettopp hele denne evig gjentagende kampen mellom det gode og det onde ses på som en metafor for the force (som jeg for så vidt syns blir forklart helt nydelig av Luke Skywalker i The Last Jedi), så... på en måte er det også en veldig smart måte å fortelle og formidle historien på??? I dunno, nå babler jeg her. Værsågod, ta en trailer, filmen er fet:



Bok: Ja, dere, jeg somler meg framover med Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson. Han har en ekstremt omstendelig skrivestil, syns jeg, og jeg syns rett og slett at den er ganske tung å lese. Men! På tampen av måneden gjorde jeg noe nytt og rart som jeg aldri hadde trudd at jeg skulle gjøre, nemlig å lese, eller rettere sagt høre, ei lydbok. Jeg har ennå ikke turt å høre skjønnlitteratur fordi jeg leser veldig sakte, har dårlig konsentrasjon og liker å gå tilbake og lese avsnitt jeg liker eller ikke helt forstår om igjen, men det gikk opp for meg at å lese faglitteratur umulig kunne være så mye annerledes enn å høre en radiodokumentar på P2, så jeg lasta ned The Stranger Beside Me av Ann Rule og hørte den i løpet av en arbeidsdag. Ann Rule er altså en true crime-forfatter og tidligere politietterforsker som en periode jobba hos en selvmordstelefon – altså et nummer man kan ringe hvis man sliter med selvmordstanker og trenger noen å snakke med – og en av hennes nærmeste kolleger var Ted Bundy, som hun for ordens skyld ikke ante at voldtok og drepte unge kvinner på fritida. I denne boka forteller hun om morda begått av ham, men enda mer interessant er det når hun forteller om forholdet dem imellom; han var en nær venn av henne, og hun beskriver ham som en sånn sjelden venn som virkelig lytter og som er genuint interessert. Jeg skreiv jo litt om ham i det forrige innlegget mitt, og synet mitt på ham er så ekstremt mye mer nyansert nå etter å ha lest/hørt The Stranger Beside Me. Det at mennesker ikke bare er onde, ikke engang de vi som samfunn har bestemt oss for at er onde, er egentlig et såpass interessant tema at jeg nesten bør skrive et eget blogginnlegg om det en gang, men vi får se.

Musikk: Nei, jeg veit ikke helt, jeg dere? Jeg har jo nesten bare hørt på podcaster i det siste. Men det hender jeg oppdager, eller gjenoppdager, musikk når jeg skriver på Døden og gleden, fordi musikk er et så viktig motiv i romanen. De forskjellige karakterene mine der defineres i stor grad av musikken de hører på, en av karakterene mine hører for eksempel på Sonic Youth, og for å bli bedre kjent med ham som karakter, satte jeg med ned og hørte på Sonic Youth her en dag mens jeg skreiv. Ikke helt min kopp te, men akkurat denne instrumentallåta syntes jeg var skikkelig stemningsfull:


(Forresten: jeg har lagd ei spilleliste med musikken karakterene fra Døden og gleden hører på. Om du er interessert, kan du høre på den her.)

søndag 28. januar 2018

I det siste: podcaster, psykologi og true crime

Jeg veit ikke helt, jeg dere. I det siste har jeg egentlig følt meg ganske rastløs. Dere veit, litt sånn som dette. Men jeg vil ikke skrive, så jeg trur ikke det hjelper å gjemme seg på ei internettløs hytte i noen uker denne gangen. Jeg innbiller meg at suspension ikke fikser det heller, pluss at jeg fortsatt ikke har så lyst til å prøve det igjen ennå, jeg veit ikke om jeg noen gang vil få lyst til å prøve det igjen, det var jo tross alt en jævlig intens opplevelse å utsette seg for sist. Uansett trur jeg ikke rastløsheten er så ille som sist heller, så jeg kan jo håpe at det bare går over av seg sjøl.

Jeg jobber ganske mye om dagen. Jørgen har bestått svenneprøva si – hurra! – men det innebærer også at han ikke har jobb lenger, så jeg føler jeg må ta på meg det jeg kan fram til han finner seg noe nytt. Dere som har lest denne bloggen ei stund har vel lest mellom linjene her at jeg blir ganske sliten av jobben min, så for min del er ikke akkurat dette noen ideell situasjon. Et annet problem med jobben min, er at jeg mesteparten av tida opererer ganske bråkete maskiner, noe som gjør det vanskelig å høre på podcaster mens jeg jobber, noe som er synd, for podcaster er noe jeg har blitt skikkelig glad i. Herregud, jeg bør egentlig skrive et innlegg om podcaster jeg liker en dag nå ganske snart, for det er ikke bare Welcome to Night Vale (som starta det hele), men også for eksempel S-town og Serial. Nå i det siste har jeg hørt mest på My Favorite Murder, noe som har tent en interesse for true crime i meg, noe som forøvrig egentlig fantes der fra før òg, altså, og som jeg også rørte borti mens jeg var fullstendig oppslukt av Making a Murderer (noe jeg aldri snakka om på bloggen min, sorry) og mens jeg hørte Serial.

Og det er jo ganske interessant, for jeg er jo overhodet ikke interessert i fiktiv krim. Eller altså, jeg syntes som alle andre at Dexter var en gøyal serie, men det var litt sånn til tross for at det var krim og ikke på grunn av. Dessuten hadde Dexter et såpass annerledes utgangspunkt fra de fleste andre krimserier, nemlig at hovedpersonen var den politiet jakta på, et premiss jeg jo også elska da jeg hadde vilt hekta på Death Note for flere år siden (ti, faktisk! Herregud), at det likvel føltes unikt og interessant. Og: det var jo ikke egentlig krimgåtene jeg var interessert i uansett, men psyken til Dexter, og psyken til Light.

For psykologi er noe jeg har vært interessert i så godt som hele livet. Jeg har alltid elska filmer og bøker som tar for seg kompliserte sinn, og det er jo også noe av det jeg liker aller best å skrive om sjøl. Og det er nok nettopp her at appellen ved true crime ligger for meg òg, for dette er jo ting som faktisk har skjedd, det er ekte mennesker som har vært i stand til å gjøre alle disse tinga, og i min erfaring handler de fleste krimfortellinger for mye om sjølve saken som må løses. Derfor elska jeg for eksempel Hannibal (altså serien med Mads Mikkelsen) – den fokuserte på ham, hjernen hans, og forholdet hans til Will Graham. Fy søren, altså, for en serie! Alle som har en lignende fascinasjon for psykologi er faktisk bare nødt til å se den. Den ligger på Netflix.

De siste dagene har jeg, inspirert av My Favorite Murder, lest masse om seriemordere. Jeg har sett klipp fra det siste intervjuet Ted Bundy gjorde før han døde, og det som fascinerer meg mest, er ikke hva han faktisk sier, men måten han sier det på.





Som en i kommentarfeltet påpeker: han høres ut som en politiker. Altså, dette er dagen før han blei henretta, og han er såpass rolig og velformulert og tilsynelatende reflektert at det ikke virker genuint i det hele tatt, heller innøvd. Han snakker om anger som om det er noe som ikke angår ham, at det bare er et abstrakt konsept, noe han har lest om i et leksikon en gang. Og likevel, til tross for hvor rolig han virker, så er det som om han likevel anstrenger seg for å forholde seg rolig – plutselig gråter han, plutselig ler han, men han klarer likevel alltid å samle seg igjen ganske kjapt. Og i løpet av alle åra han satt i fengsel før han til slutt blei henretta, var han nettopp veldig rolig og nesten litt kjepphøy – fram til henrettelsesdatoen altså nærma seg, som i dette intervjuet, der det virker som at den rolige fasaden hans er i ferd med å slå sprekker. Natt til henrettelsesdagen skal han visst ikke ha klart å gjøre annet enn å gråte og be, og på sjølve henrettelsesdagen gråt han da de barberte hodet hans, og på vei bort til den elektriske stolen, snubla han.

Og noe av det skumleste med ham, er hvor lite skummel han egentlig virker. Jeg veit at han har voldtatt og drept kanskje over hundre unge kvinner og jenter, han voldtok lika til flere av dem, og til og med når jeg veit alt dette, klarer jeg ikke å se klippa fra intervjuet over uten å tenke at jeg syns han tross alt virker ganske sympatisk. Jeg har tidligere lest masse om den mørke triaden, og psykologer som snakka med ham, er jevnt over enige om at Ted Bundy oppfylte krava til alle de tre personlighetstrekka; han var en psykopat, en narcissist og en machiavellist. Fra Wikipedia:

  • Narcissism is characterized by grandiosity, pride, egotism, and a lack of empathy.
  • Machiavellianism is characterized by manipulation and exploitation of others, a cynical disregard for morality, and a focus on self-interest and deception.
  • Psychopathy is characterized by continuing antisocial behavior, impulsivity, selfishness, callousness, and remorselessness.

Av disse er kanskje machiavellisme en av de aller skumleste, nettopp fordi det kan være så vanskelig å legge merke til, væffal om man faktisk er god til å manipulere – og Ted Bundy var god til å manipulere. For å lokke til seg unge kvinner, gikk han ofte rundt på krykker eller med armen i fatle og spurte om de kunne hjelpe ham. Det er liksom det ynkeligste av alt: at han helt bevisst peila seg inn på de beste og mest empatiske sidene i andre mennesker for så å utnytte den hjelpsomheten og tilliten de viste ham på verst tenkelige måte. Og når jeg veit dette, veit åssen han løy og manipulerte alle rundt seg, så er det ingenting ved det han sier i intervjuet over som man kan stole på, det er ingenting som skulle tilsi at han mener noe av det han sier, og likevel, likevel, klarer han å lure meg til å tru at han jo egentlig bare er et helt vanlig menneske som dessverre blei utsatt for pornografiens korrumperende krefter. Litt kontekst: han som intervjuer ham, jobba for en konservativ kristen TV-kanal som blant annet var veldig imot nettopp pornografi. Det er selvfølgelig ikke tilfeldig hvor mange ganger Ted Bundy nevner at han kommer fra en kristen familie, eller hvor mange ganger han nevner Gud. Han veit nøyaktig hvilke strenger han skal spille på. I tillegg: shit, for en behagelig stemme han har!

Og dette er en annen mørk triade-greie: å ikke klare å ta ansvaret for egne handlinger. Ted Bundy tilstod etter hvert motvillig at han hadde drept noen av ofra sine, men han ville ikke for noe i verden vedgå at han var skyldig av den grunn. Å si om seg sjøl at han var skyldig, ville være å innrømme at han var ansvarlig for at alle disse menneskene var døde, og dét var han altfor stolt til. Det var ikke før han fikk dødsstraff at tilståelsene begynte å komme, fordi han fant ut at hvis politiet skjønte at de kunne få noe mer ut av ham, ville de holde ham i live lenger. Dermed holdt han med vilje tilbake informasjon i håp om at de ville utsette henrettelsen ytterligere.

Alt i alt var Ted Bundy på mange måter den perfekte psykopaten. Folk som kjente ham før det blei kjent at han faktisk var en av USAs verste massemordere, beskreiv ham som snill, hjelpsom og sjarmerende. Fire av de som kjente ham godt, inkludert kjæresten hans, kontakta politiet etter å ha sett fantomtegninger av mannen som var ettersøkt for ha bortført flere unge kvinner, de sa de kjente en som passa signalementet perfekt, men politiet trudde ikke på dem – det falt dem ikke inn at en så velkledd, veltalende, kjekk og sjarmerende ung mann kunne være monsteret de leita etter.

Og er det forresten ikke på høy tid at USA avskaffer dødsstraff??? Altså, mennesker som Ted Bundy bør ikke drepes, men undersøkes sånn at man bedre kan forstå åssen hjernene deres virker og dermed lettere kunne legge til rette for at mennesker som ham kan fungere sånn mer eller mindre i et samfunn sammen med andre mennesker.

Nå vil jeg egentlig bare benytte anledninga til å lime inn dette aldeles fantastisk bildet av ham. Jeg elsker alt ved det:


Forresten: det fins angivelig fanfiction om Ted Bundy og Jeffrey Dahmer (selvfølgelig gjør det dét). Internett, ass. Og memes:


Jeg har en grusom sans for humor, beklager. Jeg er ikke farlig god i Cards against humanity for ingenting.

I utgangspunktet skulle jeg bare skrive et blogginnlegg om at jeg egentlig ikke har gjort så mye i det siste, men, you know, that escalated quickly. 

tirsdag 16. januar 2018

De 34 beste øyeblikka fra My Immortal

(Tittelen på dette innlegget tilsier nesten at bloggen min har blitt til Buzzfeed! Jeg skal prøve å ikke la det skje igjen.)

For noe som begynner å bli flere måneder siden hadde jeg helga fri til å skrive – noe jeg for så vidt også gjorde. På fredagen. På lørdagen blei jeg derimot plutselig opptatt med å lese det som kanskje er verdens mest berømte fanfiction – My Immortal.

Veldig kort fortalt: My Immortal er en Harry Potter-fanfiction som etter hvert oppnådde kultstatus fordi den er så... fascinerende dårlig. For det første på grunn av forfatterenes, ehm, liberale forhold til rettskriving, for det andre på grunn av hovedpersonens Mary Sue-tendenser (The prototypical Mary Sue is an original female character in a fanfic who obviously serves as an idealized version of the author mainly for the purpose of Wish Fulfillment. She's exotically beautiful, often having an unusual hair or eye color, and has a similarly cool and exotic name. She's exceptionally talented in an implausibly wide variety of areas, and may possess skills that are rare or nonexistent in the canon setting. She also lacks any realistic, or at least story-relevant, character flaws — either that or her "flaws" are obviously meant to be endearing), for det tredje på grunn av det usammenhengende plottet, for det fjerde på grunn av at så godt som alle karakterene fra det originale Harry Potter-universet er usedvanlig out of character, for det femte på grunn av de latterlig klisjémessige framstillingene av goth-kulturen, for det sjette på grunn av... altså, jeg kunne fortsatt sånn i hele bloggposten, egentlig.

I den grad det i det hele tatt går an å oppsummere det bisarre forsøket på et plott, kan man si at det handler om Ebony Dark'ness Dementia Raven Way, som er en vampyr og en Slytherin, og som går sjuende året på Hogwarts. Ebony er eksepsjonelt vakker og alltid perfekt antrukket. Mye av fanfic'en, særlig i starten, går i det hele tatt med til å beskrive alle antrekka hennes ned til minste detalj, antrekk som, til tross for å være beskrevet som "goffik", mest kan sies å falle innunder det de fleste av oss tenker på som emo/scene-landskapet. De fleste karakterene i det originale Harry Potter-universet har fått en goth-makeover, i tillegg til nye navn (med unntak av Draco, som kanskje hadde et gotisk nok navn fra før). Harry Potter heter nå Vampire Potter, Hermione Granger har blitt til B'loody Mary Smith, Ron er Diabolo, og Neville er Dracola. De som ikke er goffs, er preps (roughly tilsvarende sosser her til lands). Ebony er på dealer'n med Draco, og sammen går de på konserter med My Chemical Romance og Good Charlotte. Så dukker Voldemort opp, og ting begynner å bli vanskelig. Voldemort vil at Ebony skal drepe Harry/Vampire, og med hjelp fra professor Trelawny, sendes Ebony tilbake i tid for å forføre Tom Riddle, i den tru at om han bare opplever ekte kjærlighet, vil han unnlate å gå over til the dark side. Etter at Ebony har kommet tilbake til vår tid igjen, mister jeg helt ærlig litt tråden fordi plottet blir enda mer usammenhengende og skrivefeila tar enda mer overhånd, og den slutter i en cliffhanger med et løfte fra forfatteren om at hun skal skrive mer så fort hun kommer tilbake fra Dubai.

Egentlig var planen at dette egentlig bare skulle bli en kjapp introduksjon, men det går åpenbart ikke an å introdusere det komplekse mesterverket som er My Immortal på en fort og gæli måte.

Uansett. Jeg har samla sammen mine yndlingsøyeblikk fra fanfic'en under. Hele fanfic'en kan forøvrig leses her, men om du ikke har lest den før, er det ikke nødvendig for å more seg med utdraga jeg har plukka ut.

Let's go, bitches.



1. Når Draco og Ebony ligger sammen for første gang, og det hele er beskrevet latterlig tilforlatelig (det meste annet enn antrekka til Ebony er forøvrig skrevet på samme IKEA erotica-måte).
And then…………… suddenly just as I Draco kissed me passionately. Draco climbed on top of me and we started to make out keenly against a tree. He took of my top and I took of his clothes. I even took of my bra. Then he put his thingie into my you-know-what and we did it for the first time.



2. Direkte etter Ebony og Dracos seksuelle debut sammen, følger sannsynligvis min yndlingsdel av hele greia, nemlig denne udødelige karakterintroduksjonen:
“Oh! Oh! Oh! ” I screamed. I was beginning to get an orgasm. We started to kiss everywhere and my pale body became all warm. And then….

“WHAT THE HELL ARE YOU DOING YOU MOTHERFUKERS!”

It was…………………………………………………….Dumbledore! 



3. Når forfatteren bryter inn og forklarer hvorfor Dumbledore ikke helt oppførte seg som den Dumbledore vi kjenner fra det originale Harry Potter-universet.
Da only reson Dumbledeor swor is coz he had a hedache ok an on tup of dat he wuz mad at dem 4 having sexx!



4. Denne kjærlighetserklæringa fra Draco.
I went to the girl’s dorm and brushed my teeth and my hair and changed into a low-cut black floor-length dress with red lace all around it and black high heels. When I came out….

Draco was standing in front of the bathroom, and he started to sing ‘I just wanna live’ by Good Charlotte. I was so flattered, even though he wasn’t supposed to be there. 



5. Denne andre udødelige karakterintroduksjonen (og -beskrivelsen):
In the Great Hall, I ate some Count Chocula cereal with blood instead of milk, and a glass of red blood. Suddenly someone bumped into me. All the blood spilled over my top.

“Bastard!” I shouted angrily. I regretted saying it when I looked up cause I was looking into the pale white face of a gothic boy with spiky black hair with red streaks in it. He was wearing so much eyeliner that I was going down his face and he was wearing black lipstick. He didn’t have glasses anymore and now he was wearing red contact lenses just like Draco’s and there was no scar on his forhead anymore. He had a manly stubble on his chin. He had a sexy English accent. He looked exactly like Joel Madden. He was so sexy that my body went all hot when I saw him kind of like an erection only I’m a girl so I didn’t get one you sicko.

“I’m so sorry.” he said in a shy voice.

“That’s all right. What’s your name?” I questioned.

“My name’s Harry Potter, although most people call me Vampire these days.” he grumbled.

“Why?” I exclaimed.

“Because I love the taste of human blood.” he giggled.



6. De mange tilfellene av ".........................."-bruk for å oppnå da-da-da-DAM-effekt.
“Oh Draco, Draco!” I screamed while getting an orgasm when all of a sudden I saw a tattoo I had never seen before on Draco’s arm. It was a black heart with an arrow through it. On it in bloody gothic writing were the words………… Vampire!



7. Når Ebony anklager Draco for å ha AIDS.
“You bastard!” I shouted angrily, jumping out of the bed.

“No! No! But you don’t understand!” Draco pleaded. But I knew too much.

“No, you fucking idiot!” I shouted. “You probably have AIDs anyway!”



8. Hele denne scena... jeg prøver å se den for meg i settinga til en Harry Potter-film, og klarer ikke uten å få latterkrampe.
I put on my clothes all huffily and then stomped out. Draco ran out even though he was naked. He had a really big you-know-what but I was too mad to care. I stomped out and did so until I was in Vampire’s classroom where he was having a lesson with Professor Snape and some other people.

“VAMPIRE POTTER, YOU MOTHERFUCKER!” I yelled.  



9. Hermione's forvandling til B'loody Mary Smith.
My friend B'loody Mary Smith smiled at me understatedly. She flipped her long waste-length gothic black hair and opened her crimson eyes like blood that she was wearing contact lenses on. She had pale white skin that she was wearing white makeup on. Hermione was kidnapped when she was born. Her real parents are vampires and one of them is a witch but Voldemort killed her mother and her father committed suicide because he was depressed about it. She still has nightmares about it and she is very haunted and depressed. It also turns out her real last name is Smith and not Granger. (Since she has converted to Satanism she is in Slytherin now not Griffindoor. )



10. Når fortellerperspektivet uten forvarsel skifter fra Ebony sitt til Draco sitt og så tilbake til Ebony igjen.
“Vampire, I can’t believe you cheated on me with Draco!” I shouted at him.

Everyone gasped.

I don’t know why Ebony was so mad at me. I had went out with Vampire (I’m bi and so is Ebony) for a while but then he broke my heart. He dumped me because he liked Britney, a stupid preppy fucker. We were just good friends now. He had gone through horrible problems, and now he was gothic. (Haha, like I would hang out with a prep.)

“But I’m not going out with Draco anymore!” said Vampire.

“Yeah fucking right! Fuck off, you bastard!” I screamed. I ran out of the room and into the Forbidden Forest where I had lost my virility to Draco and then I started to bust into tears.  



11. Det fantastiske øyeblikket der Voldemort blir beskrevet som at han ser ut som Voldemort fra filmene.
Then all of a suddenly, an horrible man with red eyes and no nose and everything started flying towards me on a broomstick! He didn’t have a nose (basically like Voldemort in the movie) and he was wearing all black but it was obvious he wasn’t gothic. It was…… Voldemort!



12. Når navnet til katten til Hermione tydeligvis også er et spell (jeg har lest Harry Potter-bøkene på engelsk, okå, så jeg har ikke peiling på åssen man skal oversette det ordet til norsk??).
“Crookshanks!” I shouted at him. Voldemort fell of his broom and started to scream. I felt bad for him even though I’m a sadist so I stopped.



13. Voldemorts fantastisk arkaiske måte å snakke på.
“Ebony.” he yelled. “Thou must kill Vampire Potter!”

I thought about Vampire and his sexah eyes and his gothic black hair and how his face looks just like Joel Madden. I remembered that Draco had said I didn’t understand, so I thought, what if Draco went out with Vampire before I went out with him and they broke up?

“No, Voldemort!” I shouted back.

Voldemort gave me a gun. “No! Please!” I begged.

“Thou must!” he yelled. “If thou does not, then I shall kill thy beloved Draco!”

“How did you know?” I asked in a surprised way.

Voldemort got a dude-ur-so-retarded look on his face. “I hath telekinesis.” he answered cruelly. “And if you doth not kill Vampire, then thou know what will happen to Draco!” he shouted. Then he flew away angrily on his broomstick.
("I hath telekinesis" er hands down en av de morsomste replikkene jeg veit om sånn... i hele verden.)



14. Det ene øyeblikket gjennom hele historien der Draco faktisk er in character, før han vender tilbake til sine keitete, sjenerte out of character-ways.
“Ebony! Are you OK?” B’loody Mary asked in a concerted voice.

“What the fuck do you think?” I asked angrily. And then I said. “Well, Voldemort came and the fucking bastard told me to fucking kill Harry! But I don’t want to kill him, because, he’s really nice, even if he did go out with Draco. But if I don’t kill Harry, then Voldemort, will fucking kill Draco!” I burst into tears. Suddenly Draco jumped out from behind a wall.

“Why didn’t you fucking tell me!” he shouted. “How could you- you- you fucking poser muggle bitch!” (c is dat out of character?)

I started to cry and cry. Draco started to cry too all sensitive. Then he ran out crying.



15. Hele denne scena som bare er fantastisk fra ende til annen. "Masticating" er herved det nye yndlingsordet mitt.
Anyway, I started crying tears of blood and then I slit both of my wrists. They got all over my clothes so I took them off and jumped into the bath angrily while I put on a Linkin Park song at full volume. I grabbed a steak and almost stuck it into my heart to commit suicide. I was so fucking depressed! I got out of the bathtub and put on a black low-cut dress with lace all over it sandly. I put on black high heels with pink metal stuff on the ends and six pairs of skull earrings. I couldn’t fucking believe it. Then I looked out the window and screamed… Snap was spying on me and he was taking a video tape of me! And Loopin was masticating to it! They were sitting on their broomsticks.



16. Apropos hands down morsomste replikker...
“I MAY BE A HOGWARTS STUDENT….” Hargirid paused angrily. “BUT I AM ALSO A SATANIST!”



17. Atte hæ?
“BECAUSE…BECAUSE….” Hargid said and he paused in the air dramitaclly, waving his wand in the air. Then swooped he in singing to the tune of a gothic version of a song by 50 Cent.



18. Vampire Potter suger bare casually litt blod fra en Hufflepuff.
Vampire was in the Hair of Magical Magic Creatures. He looked all depressed because Draco had disappeared and he had used to be in love with Draco. He was sucking some blood from a Hufflepuff.

“Hi.” he said in a depressed way. “Hi back.” I said in an wqually said way.



19. Når enda en lærer avbryter det romantiske øyeblikket.
We both looked at each other for some time. Harry had beautiful red gothic eyes so much like Dracos. Then……… we jumped on each other and started screwing each other.

“STOP IT NOW YOU HORNY SIMPLETONS!” shouted Professor McGoggle who was watching us and so was everyone else.



20. Når Ebony innser at hun er for vakker for sitt eget beste (attpåtil mens Draco kler av seg og er klar for sexytime).
“What’s wrong honey?” asked Draco taking off his clothes so we could screw. He had a sex-pack (geddit cuz hes so sexah) and a really huge you-know-what and everything.

“Its so unfair!” I yielded. “Why can’t I just be ugly or plain like all da other girls and preps here except for B’loody Mary, because she’s not ugly or anything.”

“Why would you wanna be ugly? I don’t like the preps anyway. They are such fucking sluts.” answered Draco.

“Yeah but everyone is in love with me! Like Snape and Loopin took a video of me naked. Hargrid says he’s in love with me. Vampire likes me and now even Snaketail is in love with me! I just wanna be with you ok Draco! Why couldn’t Satan have made me less beautiful?” I shouted angrily. (an” don’t wory enoby isn’t a snob or anyfing but a lot of ppl hav told her shes pretty) “Im good at too many things! WHY CAN’T I JUST BE NORMAL? IT’S A FUCKING CURSE!” I shouted and then I ran away.  



21. Jeg har seriøst lyst til å starte et band som heter Volsemort and da Death Dealers.
We ran happily to Hogsmede. There we saw the stage where GC had played. We ran in happly. MCR were there playing ‘Helena’. I was so fucking happy! Gerard looked even sexier than he did in da pictures. Even Draco thought so, I could totally see him getting an erection but it didn’t matter cuz I knew know that we were da only true ones for eachother. I was wearing a black leather minidress and black leather platinum boots with red ripped fishnets. Draco was wearing a black baggy MCR t-shirt and black baggy pants. Anyway, we stated moshing to Helena. We frenched. We ran up 2 the front of the band to stage-dive. Suddenly, Gerard pulled off his mask. So did the others. We gasped. It wasn’t them at all. It was.,……………………….. Volsemort and da Death Dealers!



22. Hvis man handler klær noe annet sted enn på Hot Topic, er man åpenbart en prep.
B’Loody Mairy Nodded ENREGeticALLlY. “Omfg totally lets go shopping.”

“In Hot Topic, right?” I asked, already getting out my spshcial Hot Topic Loiyalty carde.

“No.” My head snaped up.

‘WHAT?” my head spuin. I could not believe it. “B’Loody Mary are u a PREP?”



23. Når den lokale gothbutikken har eksklusive klær kun tilgjengelig for da real goffs.
We were going in a few punkgoff stores SPECIALLY for the concerts in Hogsmeade. The salesperson was OMG HOTTER THAN GERARD EXCEPT NOT CAUSE THAT’S IMPOSSIBLE and he gave me a few dresses. “We only have these for da real goffs.”

“Da real goffs?” Me and B’Loody Mary asked.

“Yah u wouldn’t believe how many posers ther are in this town man! Yesterday loopin and snap tried to buy a goffic camera pouch.” He shook his head. “I dint even no they had a camera.”



24. Når man sier noe med en gotisk stemme og løper på en suicidal måte.
Later we all went in the skull. Draco was crying in da common room. “Draco are u okay?” I asked in a gothic voice.

“No I’m not u fuking bitch!” he shouted angrily. He stated to run out of the place in a suicidal way.



25. Dette fantastiske eksempelet på en freudian slip.
“You fucking bustard!” yelled Draco at Vampire. “I want to shit next to her!1”



26. Når Star Wars helt uten forvarsel blir blanda inn i herligheten.
Vampire and Draco stopped fighting….I shopped eating….Everyone gasped. Da room fell silent………………….Volzemort!

“Eboby…..Ebony…….” Darth Valer sed evilly in his raspy voice. “Thou havfe failed ur mission. Now I shall kill thou and I shall kill Vampire as well. If thou does not kill him before then I shall kill Draco too!”



27. Darth Vader er forøvrig ikke den eneste karakteren fra andre fiktive univers som blir sausa sammen med Harry Potter-karakterene.
Suddenly I was in fornt of teh School. In front of me wuz one of da sexiest goth guyz I had ever seen. He was wering long blak hair, kinda like Mikey Way only black. He had gren eyes like Billie Joe Amstrung and pale whit skin. He wuz wearing a blak ripped up suit wif Vans. It was…………………….Tom Bombodil!1111 



28. Når Ebony/Enoby/Eboby/Egogy har reist tilbake i tid til... åttitallet??... og møter Tom Bombodil (eller Tom Riddle, da), som forøvrig kalles Satan, og Tom plutselig bare... tydeligvis er synsk?
“guess what they have a concert in hogsment.” satan whispered.

“hogsment?” I asked.

“yeah that’s what they used to call it in these time before it became Hogsmeade in 2000.” he told me all sekrtivly. “and theres a really cool shop called Hot-“

‘topic!” I finshed, happy again.

He froned confusedly. “noo its called Hot Ishoo.” He smiled skrtvli again. “then in 1998 dey changd it to hot topic.” he moaned.



29. Denne sexscena. Og avslutninga på den.
We sat on my goffik blak coffin. My cloves were kinda drity so I pot on a blak leather outfit fingie kinda like da 1 Suelene haz in Undreworld. (if u haven’t herd of it den FUK U!111) . I put on some blak platform high heelz. Darko put on ‘desolition liverz’ by MCR. Den………………………………………….we storted 2 take of eachotherz clozez. I tok of his shit nd he had a six-pak, lolz. We started 2 mak out lik in Da Grudge. He pot his wetnes in my u-know-what sexily. I gut an orgy.

“Oh Draco!111111!1 Oh mi fuking gud Draco!1111” I screemed passively as he got an eructation.

“I luv u TaEbory.” he whispred sexily and den we fel aspleep lol.



30. Enda en freudian slip, denne gangen er det Sirius det går utover.
“Dey are xcused form skool 2day.” Sodomize moaned sexily. “Rite now they are watching Da Nigtmare b4 Xmas.”



31. Professor Slutborn.......
“Whose he!11” I asked.

“Oh, datz Profesor Slutborn.” Satan said.



32. Siden vi først er i gang med tidsreiser, er kanskje denne gjesteopptredenen fra et annet fiktivt univers på en måte nesten litt relevant?
“Ok.” I said but I new dat I had 2 get a new outfit. I walked outside wondering how I kud go forward in time. Suddenly someone jumped in fornt of me. It wuz…..Morty Mcfli!1]] He was wering a blak bnad tshrit and blak bagy jeans.

“What da hell r u dong here!11” I asked.

“I wil help u go frowad in tim Enoby.” he said siriusly Den……….he took out a blak tim machine. I went in2 it and……………………..sudenly I wuz forward in tim!111  



33. Denne feilstavinga av Azkaban.
“Oh my fucking god, where’s Draco!!!!111 How did Snap get back here!!! I tohot he wuz in Azerbaijan.” I asked sadly.



34. Oooooog helt til sist, en av de aller beste skrivefeila i hele greia.
“The Dark Lord shall kill all of you. Then you must submit to him!!!!” Snape ejaculated menacingly.

fredag 12. januar 2018

Neither can live while the other survives

Egentlig helt siden hytteturen min har jeg tenkt på en ting angående min egen skriving.

For som mange av dere sikkert veit, skriver jeg egentlig på to prosjekter samtidig: Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden. Førstnevnte er jo definitivt det som er mest ferdig av det, jeg trur jeg har alt av sjølve historien på plass, men det er fortsatt en del redigering som gjenstår før den ferdig-ferdig, og som jeg snakka masse om i innlegget mitt om konstulentuttalelsen jeg fikk, er det en del greier der som bare ikke funker sånn som det er nå, blant annet dette med konsekvenser. Med dette i bakhodet har Døden og gleden fått langt farligere odds og en mye tydeligere narrativ struktur, og jeg er fortsatt usikker på om fortellerstemmen i Døden og gleden er like god som den i Mjuke, svarte stjerner, men jeg er i det minste helt sikker på at de tinga som fungerte dårligst i MSS fungerer vesentlig bedre i DoG.

MEN, som jeg var inne på i hytteturinnlegget mitt: er de egentlig litt for like? Og er det et problem?

Jeg har ikke posta supermange utdrag fra noen av dem, og i væffal ikke fra DoG, så dette er kanskje ikke så lett for dere å hjelpe meg med, men jeg prøver likevel.

Fordi hovedhandlinga i MSS er at ei usikker jente blir kjent med ei kulere og mer utadvendt jente som hun utvikler ei nesten grenseløs beundring overfor. Etter hvert viser det seg dog at den kulere og mer utadvente jenta – hun heter forresten Elisabeth – ikke er så kul likevel, fordi hun egentlig bare bruker hovedpersonen til å styrke sitt eget ego, men innen dét har hovedpersonen allerede blitt fanga i et avhengighetsforhold til Elisabeth som hun sliter med å bryte ut av. Det vil si, jeg trur det er dét det handler om. Egentlig vil jeg at det også skal være ei alternativ tolkning av historien, som går ut på at den upålitelige fortellerinstansen gjør at man som leser kan lure på om Elisabeth virkelig er så utnyttende og fæl som det hovedpersonen vil ha det til, eller om det bare er jeg-ets litt skakkjørte virkelighetsoppfatning som gjør at hun framstiller Elisabeth på denne måten, og at hun egentlig er sykt urimelig og vanskelig å forholde seg til sjøl, og at om historien hadde blitt fortalt fra Elisabeth sitt perspektiv, hadde den sett ganske annerledes ut.

Det er dette jeg i væffal vil at den skal handle om; konsulentuttalelsen jeg fikk tyder jo på at jeg ikke har lyktes helt, men der har dere nå utgangspunktet mitt.

Så er det DoG. Hovedpersonen ligner på mange måter på hovedpersonen i MSS, men det er en gutt istedenfor ei jente, og han er en del yngre enn hun i MSS. Han er også usikker og engstelig, men i tillegg også veldig emosjonelt ustabil. Jeg-et i MSS har også humørsvingninger i den forstand at om Elisabeth gjør noe fint for henne blir hun ekstatisk, og om Elisabeth gjør noe kjipt blir hun depressiv. Humørsvingningene til jeg-et i DoG er derimot mer ekstreme, og han reagerer mer impulsivt og utagerende. Der jeg-et i MSS ville brutt sammen i gråt, vil jeg-et i DoG bryte sammen i gråt mens han skjeller ut alle rundt seg for bagateller. Jeg-et i MSS ville aldri kunne skjelt ut Elisabeth – og kanskje nettopp derfor har mange som har lest en del fra prosjektet ei oppfatning av at det "skjer lite" – men jeg-et i DoG er absolutt i stand til å skjelle ut "sin Elisabeth" – for så å skamme seg og angre etterpå.

Apropos "sin Elisabeth". Han som "tilsvarer Elisabeth" i DoG heter Tobias og er eldre, mer populær og mer sjølsikker enn jeg-et. Det som kan leses som en subtil forelskelse eller vennskap på grensa til forelskelse i MSS, er en helt uttalt forelskelse i DoG. Og Tobias er både snillere og farligere enn Elisabeth – snillere og mer omsorgsfull når ting er bra, og i stand til å gjøre verre ting enn det Elisabeth gjør når ting går dårlig. Og på samme måten som forholdet mellom jeg-et og Elisabeth utgjør kjernen i MSS, utgjør forholdet mellom jeg-et og Tobias kjernen i DoG. Men jeg har plassert dem i ulike settinger: i MSS er det studietilværelsen som binder hovedpersonene sammen, mens i DoG er det musikkmiljøet og bandet de spiller i.

Så: jeg lurer rett og slett litt på om det egentlig er den samme historien jeg forteller i de to romanene, bare at det eksistensielle trøkket er skrudd til flere hakk i DoG. Ikke bare det eksistensielle trøkket, egentlig, men alt er tatt lenger ut i DoG; ting som er hinta til i MSS, er gjort åpenbart i DoG. MSS er mye mer subtil – og kanskje også tvetydig? De skal forresten slutte helt annerledes, sannsynligvis helt motsatt fra hverandre. Men av hensyn til potensielle lesere når den tid forhåpentligvis kommer, skal jeg ikke snakke om akkurat dét her. Blunkefjes.

Og da er det store spørsmålet: er det et problem? Fordi jeg trur det er det. Jeg mistenker at det er det. Husker dessverre ikke hvor det var, ellers skulle jeg ha linka dere til originalkilden, men Knausgård snakka en gang om at grunnen til at han valgte å skrive Min kamp, var at han hadde sett seg lei på at forfattere basically skreiv den samme boka om igjen og om igjen, fordi de aldri klarte å bearbeide råmaterialet sitt ferdig. Løsninga hans var da altså å skrive ut alt han hadde av råmateriale i klartekst og dermed bearbeide det én gang for alle, og så kunne han gå videre med blanke ark. I den konteksten blir prosjektet hans nærmest beundringsverdig. Jeg lurer på om MSS og DoG egentlig bare er forskjellige versjoner av denne samme historien, og dermed må jeg forholde meg til noe jeg syns er en skremmende tanke: kanskje kan bare én av dem se dagens lys som bok. Men jeg trur jeg skal gjøre som Keith og David i Six Feet Under når de krangler om hvorvidt de skal adoptere barn eller bruke kunstig befruktning: pursue both options until one of them pays off. Sikkert ikke helt ordrett, men dere skjønner greia.

Eller hva trur dere?

Minn meg forresten på å poste flere utdrag fra DoG. Jeg har egentlig ganske lyst til det, og sideantallet har allerede gått forbi det til MSS, og jeg er på ingen måte lei av det eller føler meg ferdig med det ennå.

søndag 7. januar 2018

Gavene jeg fikk

Da jeg var liten skjønte jeg liksom ikke uttrykket "som julekvelden på kjerringa" helt, men det er et uttrykk som har begynt å gi så mye mer mening etter hvert som jeg har blitt eldre. Nå føles det nesten som om jula er over bare sånn et par timer etter at den begynte, og det til tross for at butikkene starter kalaset allerede i oktober. Sånn er det å bli gammal, I guess. Åra går og går, og jeg føler jeg ikke gjør så mye annet enn mitt beste for å få råd til husleia hver måned. Mitt nyttårsforsett i år bør jo egentlig være å bli flinkere til å prioritere skrivinga mi, men jeg er en sånn plagsomt høflig person som ikke klarer å si nei når jeg blir spurt om jeg kan jobbe, for jeg kan jo som regel det. Seriøst, Jørgen og jeg var hos familien hans på Nes denne jula, og jeg hadde med meg ei frossen nøttesteik som jeg lagde for flere måneder siden som julemiddag denne gangen, så liksom... det eneste jeg trengte å gjøre i desember, var å kjøpe julegaver. Likevel syns jeg det var enormt stressende å kjøpe julegaver og jobbe fem dager i uka, og så tenker jeg at vanlige folk gjør jo dette i tillegg til at de lager masse mat, baker masse kaker, pynter, rydder og vasker??? Altså HÆ? Og så bor de som regel på større arealer enn førti kvadrat, så ryddinga og vaskinga tar jo mye lenger tid?? Så åssen ER DET MULIG å gjøre alle de tinga alle andre gjør i desember, når jeg følte at å kjøpe julegaver i tillegg til å jobbe mer eller mindre fulltid nesten var synonymt med å revne i to? HVA ER ANDRE MENNESKER ENN MEG LAGD AV? Noen ganger blir jeg så baffled av hva såkalte normale mennesker får til at jeg bare innser enda mer enn noen gang at jeg aldri vil kunne bli som dem. Og alle disse utrolige tinga de får til tar de som regel som den største selvfølgelighet! Selvfølgelig skal de bake, lage mat, rydde, vaske, pynte, kjøpe julegaver og være i cirka full jobb, de tar superkreftene deres for gitt, og når de da ser at sånne som meg så vidt får til en brøkdel av det de gjør, er det sikkert fristende å be sånne som meg om å ta oss sammen, for når de tross alt klarer det helt fint, bør alle andre gjøre det òg. HERREGUD.

Ja, dere! Dette er hva jeg fikk til jul:

Jeg har ikke hørt så mye på Coil, men jeg veit at de befinner seg i Current 93/Death In June-landskapet, og dét er jo et landskap jeg liker veldig godt. Dette er visstnok et samlealbum med en del av de mer ambient-aktige låtene deres som de spilte under en konsert i Russland, og jeg gleder meg veldig masse til å høre!

 Sjokoladefonduesett! Veldig fint å ha til den dagen i framtida der jeg arrangerer et helt fantastisk teselskap.

 Apropos te: se på denne fantastisk søte teboksen!!!!! Med te oppi!!! Som jeg ikke har rukket å smake på ennå, fordi jeg omtrent ikke føler at jeg har rukket å gjøre noe som helst siden egentlig hele desember, men altså jeg gleder meg!!!!

 Ingefærøl ♥

Veldig fin og glossy julepynt! Forhåpentligvis har jeg fått orden på livet mitt og helsa mi i framtida og kan være en sånn person som orker å pynte til jul.

 Mummikopp! Er den ikke fin? Mummisamlinga mi er ikke så imponerende som mange andre sin, fordi jeg på generell basis har litt plass- og pengemangel, men!!! Det er det som er så fint med å få sånt i gave!

Albumma You Are There av Mono og Alternate Worlds av Son Lux. Kanskje jeg skal sette på en av disse to etterpå?

Jeg er all set til neste gang jeg skal bake muffins. Som jeg er faktisk er forholdsvis flink til, om jeg får si det sjøl.

Jeg har ennå ikke lest noe av Kazuo Ishiguro, men har hatt lyst til det lenge! Visstnok er The Buried Giant et godt sted å starte.

Ooooog en av verdens kuleste gensere!

I tillegg fikk jeg undertøy, penger, sjokolade, kortholder og gavekort. Jo, og sånn Hardanger-bestikk! Er ikke helt sikker på hvor det er akkurat nå, ehe.