lørdag 17. november 2018

Fra skisseboka: begynnelser

Jeg trur alle som skriver opplever å begynne på noe og legge det fra seg igjen før det er ferdig. Og ikke bare ferdig-ferdig, typ utgis-i-bokform-ferdig, men gi det opp før det som skal skje, har skjedd. Dere veit. Ting som mangler ei avslutning. Ting som kanskje bare er begynnelser.

Her er et knippe av mine begynnelser fra de siste åra. Blir de noe mer? Kanskje. Sannsynligvis ikke.



---



Dette er et av mine tidligste minner: sol mot lukka øyne, og bildet det framkalte på netthinna mi; et kryssverk av blodårer mot en varm oransj bakgrunn, nesten pulserende, som om hva enn det var som befant seg på den andre sida, kunne komme til å sprekke, eller klekkes ut, når som helst. For deretter å åpne øya og finne ut at det som befant seg på den andre sida, var ingenting mindre enn hele verden; den endeløse blå himmelen, vinden i trekronene, åkeren med de meterhøye kornaksene. 
   Et annet tidlig minne: å plukke opp ei snegle etter sneglehuset for så å plassere den på håndbaken. Følge med mens sugekoppkroppen dens langsomt seilte bortover huden min, det glinsende laget med slim den etterlot seg. 
   Men jeg husker ikke hvordan varmen fra sola kjentes mot huden min, eller hvordan det føltes å la ei snegle bevege seg på meg. Det eneste jeg husker fra før katastrofen er bilder, og de eneste følelsene jeg er i stand til å gjenoppleve når jeg ligger i senga med lukka øyne og venter på søvnen, er hender mot kaldt stål, klam gummi mot huden, sko som klemmer på tærne, høytrykkspylere mot kroppen i dekontamineringsrommet. Ved siden av meg kan jeg høre Yun vri på seg; hun var femten da katastrofen inntraff og husker det fremdeles godt, og minnene hennes om den gangen er aldri så sterke og livaktige som i nettopp drømmene. 
   Det var Anna som fortalte Yun og meg om monsteret. 



---



Samboeren min blei først sur da jeg fortalte ham det. Dagen etter lo han av det. Felles for begge reaksjonene, var at de var utløst av vantro.
   ”Jeg må fortelle deg noe, noe viktig”, hadde jeg sagt. Jeg hadde bedt ham skru av TV’en og se på meg, og det gjorde han.
   ”Okei.” Han nikka langsomt, forståelsesfullt, tok henda mine, så meg inn i øya.
   ”Du må love at du trur på meg”, hadde jeg sagt.
   ”Selvfølgelig”, hadde han svart, den idioten.
   ”Og ikke begynn å le.”
   ”Selvfølgelig skal jeg ikke begynne å le.”
   Jeg trakk pusten. ”Dette er ganske vanskelig for meg å fortelle.”
   ”Jeg er her for deg uansett.” Han strøyk meg over kinnet.
   Stillheten som fulgte varte kanskje i et halvt minutt. Så sa jeg: ”Jeg er i ferd med å forvandles til ei flaggermus.”
   Han stirra på meg, blunka et par ganger, før han utbrøyt noe i nærheten av: ”Men faen, jeg trudde det var noe alvorlig! Det der var ikke morsomt!”
   ”Det er ikke morsomt for meg heller!” hadde jeg prøvd å si, men da sa han bare: ”Okei, kutt ut nå. Jeg mener det.”
   ”Men du lovte å tru på meg!” sa jeg.
   ”Seriøst, slutt. Jeg kødder ikke.”
   ”Jeg kødder heller ikke.”
   Og så la vi oss uten å snakke noe mer om det.
   Sånn sett var han i bedre humør morgenen etter.
   ”Du lurte meg skikkelig i går kveld, du”, sa han mens han var i ferd med å sette fram pålegg fra kjøleskapet.
   ”Jeg prøvde ikke å lure deg”, sa jeg, resignert allerede før diskusjonen hadde begynt.
   ”Don’t push it too far.” Han satte seg ned ved siden av meg og smilte.
   Nå står jeg på badet og prøver desperat å finne igjen 



---



De blei gitt det vitenskapelige navnet Monstrum galaxia, som betyr nøyaktig det det høres ut som: galaksemonsteret. Etter den første ekspedisjonen til månen Europa trudde forskerne at de bare hadde oppdaga en mikroorganisme, noe som for all del ikke var bare-bare. Jeg var vel kanskje ti år den gangen, men jeg husker fortsatt overskriftene: de hadde oppdaga utenomjordisk liv for første gang, attpåtil i vårt eget solsystem.



mandag 12. november 2018

Blir dette noen gang en roman?

Det er natt og helt stille i leiligheten. Jeg står midt på soverommet med lyset slått av, vinduet åpent selv om det er kaldt, utenfra dempa lyder av trafikk og et generelt sus som bare fins i byer av en viss størrelse. Jeg forestiller meg et punkt der ute, en singularitet, uendelig tett og så tung at ikke engang lys kan unnslippe, og jeg forestiller meg å falle inn i singulariteten, den uunngåelige spagettifiseringa, den ville tatt livet av meg, men hva om det ikke gjorde vondt i det hele tatt, hva om det ikke ville føltes som ei hard dragning, men heller en mjuk omfavnelse. Og kanskje ville jeg bare dødd i dette universet; en utenforstående observatør ville sett meg henge for alltid rett over hendelseshorisonten, mens en annen versjon av meg ville fortsatt å falle innover mot den mjuke, svarte stjerna, før singulariteten åpna seg for meg, viste veien inn til et parallelt univers, til forveksling lignende dette, men likevel helt annerledes: Elisabeth og jeg som aldri dro på nachspiel den kvelden for nesten et år siden, Elisabeth og jeg som aldri forlot høgskolen, som blei værende igjen, eller Elisabeth som ringte Konstanse istedenfor meg den første helga, jeg som hadde gått ut på kjøkkenet for å finne meg mat og møtt på Irene isteden, Irene og jeg med rom og champagnesaft noen kvelder seinere, Irene, Silje og jeg i villaen med de antikke møblene og den store hagen, eller jeg som aldri blei mobba på barneskolen, som var den som tok kontakt med Elisabeth, som var den kule som Elisabeth skulle ønske hun kunne være som, som fikk Elisabeth til å kjøpe marihuana for seg, som klinte med alle de pene venninnene sine på fest, som visste hva jeg skulle si og gjøre, som skjønte noe som Elisabeth ikke skjønte. 
   Jeg går bort til vinduet. Ute er det stjerneklart. De fleste stjernene jeg kan se er døde for lenge siden, men i denne parallelle virkeligheten på jorda lyser de videre, for denne utenforstående observatøren lever de i beste velgående. 
   Et annet vindu i bygården åpner seg, og naboen begynner å spille fiolin. 



(Slenger med denne fra John Waters. Det er det sanneste jeg har lest på lenge. Ikke fullstendig urelatert til innlegget forøvrig heller.)



fredag 9. november 2018

Men hva spiser du egentlig? #12: Luksuspasta i en fei

Folkens, jeg ELSKER pasta. Det kan være så utrolig mye mer enn bare spaghetti med tomatsaus! Det er også i mange tilfeller sinnssykt lettvint, og det er lett å få det til å smake som noe som har tatt lang tid å lage uten at det har tatt noe særlig lenger enn et kvarters tid. Det er helt genialt, faktisk.

For et par uker siden var jeg sjuk, og da lagde Jørgen dette til meg:


(Beklager at bildet er ganske mørkt, men det er bortimot umulig å ta ålreite bilder av noe som helst på denne tida av året.)

Du trenger:
Pasta
Et halvt – helt glass grønn pesto (vi har kjøpt ferdig på butikken)
Et beger cherrytomater
En liten blomkål
Olje
Salt og pepper
Tørka oregano
Tørka timian

Eventuelt også:
Revet parmesan
Rista pinjekjerner
Fersk basilikum

Sett ovnen på omtrent 200 grader. Skjær eller riv blomkålen i små buketter og legg dem på et bakebrett med bakepapir. Del cherrytomatene i to og legg dem på bakebrettet sammen med blomkålen. Risle over olje, for eksempel olivenolje eller rapsolje, og kvern over salt og pepper, eventuelt også tørka oregano og tørka timian. La det bake i ovnen i omtrent ti minutter – kjenn litt på blomkålbukettene underveis, de skal bli gylne utapå og møre inni.

Kok pasta etter anvisning på pakka. Hell av kokevannet, behold eventuelt litt av det hvis du vil ha en tynnere og mer "sausete" pesto. Bland pestoen sammen med pastaen, og server sammen med de bakte blomkålbukettene og cherrytomatene. For ekstra luksus: strø over revet parmesan, noen friske basilikumblader og rista pinjekjerner. Du kan kjøpe pinjekjerner som allerede er rista, eller riste sjøl: bare steik dem noen få minutter i tørr panne på medium – høy varme til de har blitt gylne og nøtteaktige.

Denne oppskrifta kan varieres i det uendelige! Det er for eksempel også kjempegodt med bakt rosenkål istedenfor blomkål og cherrytomater, også fins det jo også både rød og gul (!) pesto i tillegg til den grønne. Nesten alle grønnsaker smaker best når de bakes, etter min mening. Prøv deg fram!

lørdag 3. november 2018

Oktober 2018

Opplevelser: Slippfest for Anne Oterholms Løgnhals. Kinotur. Treretters (!) middag på Olivia med Vibeke. Altern80s.



Innkjøp: Kjøpte en stereokabel til DJ-bruk som jeg endte opp med å ikke bruke, men det er vel cirka det eneste jeg kommer på utover husholdningsgreier.

TV-serie: Nye sesonger av Better Call Saul, Mr. Robot og Making a Murderer, men også HBOs nye Castle Rock, som, for dere som ikke veit det, ikke er basert på ei spesifikk Stephen King-bok, men på Stephen Kings univers og karakterer generelt, brakt til skjermen av blant annet mannen som har stått bak Lost og Westworld. Likte det godt, kule karakterer og passe spooky og mystisk småbystemning, men i kjent Lost- og Westworld-stil blir det i overkant mange tråder å holde styr på underveis. Anbefaler det likevel, altså, med ei oppfordring om å holde tunga rett i munnen mens du ser!

 


Film: The Death of Stalin, Florence Foster Jenkins, 1922 og It – og selvfølgelig Mandy, som jeg skreiv langt og utfyllende om her, så jeg trenger kanskje ikke å gjenta det. Likte de andre filmene jeg så denne måneden jevnt over ganske godt, uten at noen av dem utmerka seg på en måte som ga meg et intenst behov for å overbevise andre om å se den. Slenger likevel med en trailer til It, altså nyinnspillinga, fordi den snakka til hjertet mitt på samme måten som Stranger Things gjorde. Hadde kanskje gått fra å like denne filmen til å elske den om soundtracket hovedsakelig hadde bestått av retrowave-synthpop, men den er likevel morsom, fornøyelig og akkurat passe småskummel (få, om noen, jumpscares, for de som hater denslags) om en sjarmerende vennegjeng i trettenårsalderen som bor i en småby som bærer på en mørk hemmelighet. Året er 1989. Og hey, Bill Skarsgård og Chosen Jacobs i både denne og i Castle Rock!

 


Musikk: Har hatt litt sånn generelt hekta på spillelistene jeg lagde til Altern80s, jeg har liksom blitt litt mint på hvor godt jeg liker enkelte sanger. Her er et gledelig stykke pønk-shoegaze fra The Jesus and Mary Chain. Fuzzgitarene og feedbacken er hva drømmer er lagd av.

mandag 22. oktober 2018

Sweet dreams are made of this

Jeg overlevde lørdagen!!!!! Ikke bare det, jeg hadde det kjempegøy!!!!!!!!!

Det var kortversjonen. Nå til langversjonen:


Min største kilde til angst og bekymring i dagene som leda opp til lørdagen, var følelsen av å ikke ha god nok oversikt. Jeg snakka masse om det sist jeg blogga, at jeg blir enormt stressa med mindre jeg på forhånd klarer å finne ut så mye som mulig av hva jeg skal gjøre når jeg skal gjøre noe jeg aldri har gjort før før jeg gjør det. Det som stort sett skremmer meg mest, er å ikke vite hva jeg kan forvente. Etter å ha utveksla noen meldinger med Altern80s-sjef Alex, endte jeg opp med å ta med eget miksebord (strengt tatt Jørgen sitt miksebord, men mine venner er dine venner osv.) for sikkerhets skyld. Jeg skaffa meg også Spotify premium for anledninga, og lånte i tillegg Vibekes premium-konto i og med at det ikke går an å være logga inn på to enheter med samme konto samtidig.

Fordi min eneste tidligere erfaring som DJ, er fra Kroa i Bø. Jeg kjente til miksebordet de hadde der sånn cirka ganske godt, men det var til gjengjeld det eneste miksebordet jeg kjente til og kunne bruke. Jeg ante rett og slett ikke om jeg kunne forvente at alle miksebord hadde de samme funksjonene. Viktigst for meg var crossfade-funksjonen; miksebordet på Kroa hadde en slags spak man kunne dra fram og tilbake som crossfada mellom to musikk-kanaler, men siden referansegrunnlaget mitt var såpass snevert, og jeg aldri hadde vært på Altern80s før, visste jeg ikke om jeg kunne forvente en lignende funksjon på miksebordet de hadde der. Og liksom, det var jo åtte år siden sist. Jeg skjønte jo at det reint teknologisk antakelig hadde skjedd mye på lydfronten, ikke minst hadde det skjedd teknologiske framskritt innen data. Jeg har jo fortsatt den samme gamle Macen jeg hadde mens jeg gikk i Bø, og den gangen var den langt sprekere enn den er nå. Altern80s-Alex snakka om at det enkleste var å bruke en programvare for miksinga, men jeg syns mange programvarer kan være veldig krevende å sette seg inn i når man aldri egentlig har vært borti lignende før, og dessuten fikk jeg jo uansett ikke lasta ned noe programvare før torsdag, fordi det var da Kolbjørn kom, og jeg skulle låne Macen hans. Macen min har nemlig blitt for gammal til å kunne ha de fleste nye programmer. Og hvis jeg blei nødt til å kjøpe et program, var det dumt å kjøpe et program til dataen til Kolbjørn, liksom.

Det enkle er ofte det beste. Jørgen sitt miksebord er veldig ukomplisert og ligner på dette. Typiske DJ-miksebord, inkludert det jeg brukte på Kroa, ligner mer på dette (og det fins laaaaaangt mer kompliserte varianter). Kompliserte, digitale duppeditter er ofte det aller enkleste når man allerede kan en del. Enkle, analoge duppeditter har som regel ikke like sømløse funksjoner, men man skjønner som regel hva man skal gjøre med dem, selv om det som regel krever litt manuell jobbing. Det går jo an å sammenligne det hele med for eksempel telefoner: man trenger ikke å ha veldig god peiling på teknologi for å finne ut av åssen en vanlig hustelefon fungerer. En smarttelefon er egentlig mye enklere å ringe med, fordi man som regel allerede har lagra de nummerne man trenger og bare trenger å trykke på en knapp for å ringe til noen, men om man aldri har sett en smarttelefon før, er det ikke så lett å skjønne at det i det hele tatt er en telefon. 

Det jeg gjorde med miksebordet til Jørgen, var at jeg kobla iPhonen min til den ene kanalen og dataen til Kolbjørn til den andre, og så brukte jeg volumkontrollene til å crossfade. Jeg satte på en sang på Spotify på iPhonen, og når den nærma seg slutten, satte jeg på neste sang på Spotify på dataen, og skrudde ned volumet på iPhonen samtidig som jeg skrudde opp volumet på dataen. Manuell crossfading i sin aller simpleste variant. Og det funka altså så overraskende bra!!!!! Det var sikkert et par lydnerder tilstede som la merke til at overgangene kanskje ikke var fullt så smoothe som de kunne ha vært om jeg ikke hadde gjort det manuelt, men jeg trur jeg til og med imponerte de to profesjonelle DJ'ene der med hvor bra og riktig det faktisk hørtes ut. Jeg trur ikke utrente ører la merke til forskjellen.



Jeg er ekstremt glad og takknemlig for at Jørgen og Kolbjørn ikke bare dukka opp på Altern80s til dørene åpna, men for at de faktisk blei med meg på lydsjekken aller først. Det viste seg nemlig at det hadde vært vorspiel til D.D.E.-konsert rett før vi kom dit, og de hadde rota til lydutstyret en god del. Jeg kan ekstremt lite om lyd, og hadde jeg møtt opp der aleine, hadde jeg nesten garantert fått panikk, men Jørgen kan en del mer enn meg, og han og Alex fikk orden i sysakene sammen. Det viste seg forøvrig at miksebordet til Altern80s hadde den samme fine crossfade-spaken som den til Kroa i Bø hadde, men stereokablene jeg hadde med meg, hadde jack-plugger som ikke passa inn i miksebordet – litt ironisk, fordi da jeg stod og skulle kjøpe stereokabler på torsdag med Jørgen på telefon, hadde jeg i utgangspunktet funnet en med minijack-plugger. Jørgen sa jeg skulle ha vanlig jack. Hadde jeg kjøpt de med minijack, hadde de passa inn i miksebordet til Altern80s. Det de derimot ikke hadde passa inn i, var miksebordet til Jørgen, som jo var det jeg hadde øvd på å bruke. Og veit dere hva? Det funka enda bedre live enn på generalprøva jeg hadde hatt hjemme i stua dagen i forveien. Jeg hadde også tatt med ei notatbok med notater om åssen og når sangene begynte og slutta, så det at det verken på data, iPhone eller miksebord var ledig utgang til hodetelefoner, gjorde egentlig ikke så mye. 

Det vil si, det funka stort sett bedre live enn på generalprøva. En gang tidlig i settet glemte jeg å skru ned volumet på den ene kanalen, men hell i uhell; det var New Orders Blue Monday som begynte å spille uten at det var meninga, og introen er bare trommemaskin og sånn sett ikke noe som ødela hele den andre låta. Jeg rakk å skru ned igjen før det blødde noe mer enn trommemaskiner igjennom fra Blue Monday. Den andre gangen var også ganske tidlig i settet, hvor Jørgen ironisk nok kom bort for å si at jeg klarte meg jo kjempebra, noe som jinxa det hele, gjorde meg ukonsentrert, fikk meg til å glemme om jeg spilte fra data eller iPhone, og endte opp med å stoppe alt av musikk fordi jeg var på feil kanal. Fikk starta opp igjen etter ei pause på ikke så altfor mange sekunder, og jeg trur ingen hata meg på grunn av det, men litt flaut var det jo likevel.


Det skumle med å spille til slutt, er jo at jeg hadde hele kvelden fram til halv to å grue meg på. Det hjalp jo sånn sett heller ikke at de to som spilte før meg, var profesjonelle DJ'er. Jeg innså mens de andre to spilte at de definitivt hadde konsertert seg mer om dansing enn hva jeg hadde. På mine egne spillelister var det mest post-punk med enkelte innslag av forsåvidt dansbar synthpop, mens hos de to andre var det nesten techno til tider. Heldigvis virka det ikke som at det var noen som blei lei seg da jeg begynte å spille Bauhaus og Christian Death. Tvert imot fikk jeg det inntrykket helt til slutt at Alex syntes det var tøft at jeg hadde tatt kvelden i den retninga, og jeg fikk også veldig gode tilbakemeldinger fra folk i lokalet underveis.

OG HERREGUD, SÅ GØY DET VAR!!!

Sånn helt seriøst. Det var jo som å være på fest, bare at vinen var gratis, det var utelukkende musikk jeg likte over anlegget, jeg trengte ikke å snakke med noen, og jeg trengte heller ikke å rydde opp etterpå. Vinn-vinn-vinn-vinn-situasjon, med andre ord.

Og nå har jeg jo fått skikkelig lyst til å kjøpe meg et DJ-miksebord, da. For det er jo så mye mer gøyalt man kan gjøre med miksinga underveis enn bare crossfading. Særlig hvis man har muligheten til å leike seg litt på egen hånd før man skal spille live, noe man jo har mulighet til med eget miksebord. Det er ikke så halvgærne priser heller. Og det følger stort sett med programvare.

Det var bare dette med å få seg ny data først, da.

Og hvis du er interessert: det var disse tre spillelistene jeg veksla mellom på lørdag. Det største problemet som oppstod underveis, var egentlig at jeg ikke rakk å spille alle sangene jeg hadde lyst til å spille.

mandag 15. oktober 2018

Altern80s

Jeg har noe jeg må fortelle dere.


Jeg hadde egentlig ikke trudd det skulle føre til noe, men da klubbkonseptet Altern80s søkte etter nye folk til å spille musikk for dem, tok jeg bare kontakt med dem i Messenger for å høre hvor mye erfaring man trengte som DJ, for jeg har egentlig ingenting utenom den tida da jeg var DJ på Kroa i Bø, og det begynner jo å bli ganske lenge siden. Vi snakka litt om musikk. Og plutselig spurte personen jeg snakka med om jeg kunne stille opp allerede førstkommende lørdag. Og det sa jeg ja til.

Noen få minutter seinere fikk jeg panikk.

Jeg har en rar egenskap som gjør at jeg kan fylles av et plutselig overmot og gjøre noe forholdsvis impulsivt, og så, litt seinere, kommer erkjennelsen av hva jeg har gjort skyllende over meg og jeg friker ut. For faktum er det at jeg har jo egentlig ikke peiling. Jeg trur ikke jeg forventa at shit plutselig kunne bli så real, og nå står jeg overfor noen praktiske utfordringer som jeg liksom ikke hadde rukket å tenke gjennom. Sånn som at Macen min begynner å bli såpass gammal og vaklevoren at jeg ikke stoler på den lenger. Har fått fiksa det sånn at jeg får låne en Mac, men så kom jeg på en annen ting: sist jeg var DJ, hadde jeg egentlig to Macer som jeg crossfada mellom. Spotify har en automatisk crossfade-funksjon som det går an å bruke i nødstilfeller, men jeg vil jo helst kontrollere det manuelt. Mye har jo skjedd med teknologien sist gang jeg snurra plater, så kanskje dette ikke blir et problem i det hele tatt, kanskje miksebordet jeg skal bruke har en funksjon som gjør at jeg kan crossfade mellom sanger på samme maskin. Og personen jeg snakka med virka skikkelig grei og chill og prøvde å berolige meg med at det ikke var et problem at jeg ikke hadde gjort dette på årevis og så videre, men jeg er flink til å krisemaksimere.

Jeg trur dette mest av alt handler om at jeg gjerne vil forberede meg på ting. Jeg syns alltid det er fryktelig skummelt å gjøre noe jeg ikke har gjort før fordi jeg ikke veit hva jeg kan forvente. Jeg foretrekker å komme et sted først, undersøke, finne ut åssen ståa er. For det er jo ikke sjølve det å spille foran mennesker som skremmer meg, men at jeg ikke veit åssen miksebordet der fungerer, at jeg ikke veit om det er greit å bruke Spotify til å spille av musikk i, at jeg ikke veit om jeg får til å crossfade mellom låter med én maskin, og tusen millioner andre ting jeg ikke engang kommer på. Jeg trenger å vite på forhånd. Selvfølgelig kan jeg spørre, og det har jeg for all del tenkt å gjøre, og jeg skal møte opp i goooood tid på lørdag for å gjøre meg kjent med miksebordet og teste lyden et cetera, men jeg er så redd for å framstå dum og uvitende. Men igjen så er det jo sånn at det er bedre å framstå litt for dum, og så heller finne ut at det var lettere enn jeg frykta, enn å virke som at jeg har bedre peiling enn jeg egentlig har, og så komme dit og finne ut at jeg har tatt meg vann laaaaangt over hodet. Og den rasjonelle stemmen i hodet mitt spør selvfølgelig hva er det verste som kan skje? og det verste som kan skje, er at jeg opptrer keitete og stiller dumme spørsmål, og dét er eeeeegentlig ingen grunn til å ha et nervesammenbrudd over.

Eller vent, da.

Det verste som kan skje, er faktisk at han jeg skal låne dataen av glemmer dataen sin og at jeg må bruke Spotify på telefonen med den automatiske crossfaderen der. Og... jeg skal nå klare å spille musikk da likevel, selv om det ikke blir like perfekt som det kunne blitt hvis alt hadde gått i orden.

Prøver å minne meg sjøl på at jeg fikk beskjed at om man i utgangspunktet ikke trenger noen erfaring. Og at erfaring viser at det er veldig sjeldent det går like dårlig som eller verre enn det jeg har forestilt meg. Det går nesten alltid bedre.

Og jeg er jo en sånn person som er redd for alt mulig, men akkurat som Kavring, er jeg faktisk noen ganger nødt til å gjøre ting jeg egentlig ikke tør, for ellers er jeg bare en liten lort. Eller sagt på en annen måte: når muligheten til å gjøre noe jeg har skikkelig lyst til åpenbarer seg, er det dumt å si nei fordi man er for redd.

Så folkens, KOM KOM KOM på Altern80s førstkommende lørdag! Det hadde gjort det hele vesentlig mindre skummelt om jeg hadde sett noen kjente fjes i forsamlinga. Sjekk ut Facebook-arrangementet her.

Og så fresha jeg opp frisyren min i dag. Vi kan jo satse på at det gir meg en liten sjøltillitsboost:


torsdag 11. oktober 2018

Mandy

Dette innlegget kunne sikkert ha venta til månedsoppsummeringa mi, men så er det nå en gang sånn at det bare er to forestillinger igjen på Cinemateket, den første av de to er allerede i kveld, og så vidt jeg veit er dette den eneste kinodistribusjonen filmen får her til lands bortsett fra på filmfestivaler, så time er of the essence her. Det HASTER. Folkens, kom dere for all del på Cinemateket i kveld eller 17. oktober, fordi du er faktisk nødt til å se Mandy på kinolerretet. Sorry, det er faktisk ingen vei utenom.


Og jeg har vært i flere diskusjoner/samtaler der det debatteres hvorvidt film er best på kino eller hjemme. Jeg har pleid å argumentere ganske godt for hvorfor film ikke nødvendigvis er best hjemme, men i væffal veldig, veldig bra hjemme, men Mandy MÅ faktisk ses på kino. De overveldende fargene, den åttitallsinspirerte estetikken og den sjelerøskende musikken – hvil i fred, Jóhann Jóhannson – krever det faktisk av deg. Denne filmen forlanger at du omgir deg fullstendig med den, at du tar den inn fra alle tilgjengelige kanaler, lar sanseinntrykka skylle over deg i en kakofonisk strøm. Det er en helhetlig opplevelse som ikke lar et eneste av filmmediets virkemidler gå til spille, og jeg har rost Cinemateket inne på denne bloggen før, men her kommer det jaggu igjen: TUSEN TAKK, Cinemateket i Oslo, for at dere forstår viktigheten av god film og lar det norske publikummet oppleve denne spesifikke kunstformen på den måten den er ment til å oppleves.


Sjølve plottet har du sannsynligvis sett i en eller annen versjon før. Et par nyter en idyllisk og forelska tilværelse før en gjeng grusomme bad guys knuser harmonien på verst tenkelige måte. Nå må mannen – denne gangen i Nicolas Cages skikkelse – ta hevn. Spoiler: han får hevn. Men det er ikke på grunn av plottet at du skal se denne filmen, det er først og fremst på grunn av denne uhåndgripelige stemninga som jeg brukte noen linjer på å snakke om i Donnie Darko-innlegget mitt for litt siden. Og som med Donnie Darko, har Mandy såpass mange basisingredienser på plass i utgangspunktet at det nesten ville vært rart om jeg ikke likte denne filmen. Dette er kanskje filmen du ville fått om du hadde prøvd å lage en mashup av The Crow og Evil Dead i Stranger Things-universet. For jeg elsker virkelig Stranger Things, jeg veit ikke hvor godt jeg har fått uttrykt det på bloggen min, men de som kjenner meg veit at jeg syns Stranger Things er noe av det beste som har kommet på TV kanskje noen gang, fordi jeg elsker åttitallet, jeg elsker synthpop, jeg elsker åttitallsinspirert synthpop, jeg elsker overnaturlig horror, men det jeg nok savner i Stranger Things, er et større alvor. På en måte er det et ambivalent savn, fordi jeg elsker jo virkelig sjarmen som gjennomsyrer serien, og den sjarmen ville nok kanskje forsvunnet i takt med at alvoret økte, men likevel: selv om Stranger Things ofte er veldig spennende, føles det aldri ordentlig farlig, man skjønner at det kommer til å løse seg til slutt. Mandy har noe til felles med Stranger Things reint utseendemessig og musikkmessig – hallo, bare se på (det nydelige) coveret til soundtracket:


– men i motsetning til Stranger Things, er alt veldig farlig. Det er til tider så mørkt og jævlig at man bare har lyst til å hyle, akkurat som hovedpersonen i ei scene på badet med ei spritflaske, ei scene som slår meg som en umiddelbar klassiker. Filmen begynner i himmelen, så kastes man brått ut i helvete, og der skal man bli ganske lenge, og jeg lover deg at det kommer til å gjøre vondt, før vi gradvis begynner å kjempe oss ut igjen med nebb og klør, og ikke minst en armbrøst og ei spesialdesigna slegge.


En detalj som jeg virkelig elska: i denne typen filmer utsettes vi ofte for en trope jeg er sinnssykt lei av; dama til den mannlige hovedpersonen drepes innledningsvis for å skape sympati med ham og for å fungere som motivasjon til å ta hevn for ham, mens hun sjøl aldri blir noe annet enn et billig plot device, fullstendig uten egen personlighet eller sjel. Kanskje får vi noen få scener med henne helt på starten, men de scenene viser egnetlig bare hvor forelska han er i henne, og handler sånn sett ikke om henne i det hele tatt, men nok en gang om ham. DENNE FILMEN UNNGÅR DENNE DRITKJIPE TROPEN. Karakteren Mandy er skrevet som og spilles med fylde, respekt og, vel, nettopp personlighet og sjel. Hun er en ordentlig karakter, ikke bare et plot device, og det gjør det forferdelige som skjer med henne ekstra vondt for oss som seere. Det er tross alt vanskelig å empatisere med et plot device, men med en faktisk karakter blir det noe helt annet.


Så altså, de verste scenene i denne filmen skjærer djupt inn i marg og bein. Men, nå skal jeg motsi meg sjøl her, for jeg impliserte for noen få avsnitt siden at sjarm og alvor nødvendigvis må gå på bekostning av hverandre. Veit dere hva, Mandy klarer jaggu å være begge deler på én gang, ass. Filmen skifter litt tone uti andre halvdel, når Nic Cage er i full sving med hevntokten sin, og det er flere scener videre utover som glir rett inn i splatterlandskapet – derav sammenligninga med Evil Dead tidligere – og det er særlig éi scene, der Nic Cage tar livet av... er det den tredje av bikerorkene? (takk til Natt&Dag for en presis beskrivelse av de demoniske jævlene)... for så å sniffe kokain som det aldri før har blitt gjort verken på film eller i virkeligheten, som fikk tankene mine til å umiddelbart vandre til "Groovy"-scena fra Evil Dead 2, eller nesten egentlig Evil Dead 2 i sin helhet. Og det er så mye absurd humor innimellom alt det groteske og forferdelige, og jeg skjønner nesten ikke engang åssen det går an at den både er så mørk og intens og fæl og så full av corny åttitallssjarm på éi og samme tid, men den får det til, det funker som fjell, de to tilsynelatende motpolene utfyller hverandre framfor å forvirre eller ødelegge for hverandre.


Og mest av alt har jeg bare lyst til å snakke om hvor fantastisk og perfekt musikken er, hvor nydelig og syrete det visuelle utrykket er, hvor rørt man blir, hvor opprørt, hvor sint, hvor trist, hvor gira, hvor lattermild, hvor marerittaktig skrekkinngytende motorsykkelgjengen er, hvor fullstendig merkelig denne filmen er, at du aldri før har sett eller kommer til å se noe lignende, at uansett hvor mange andre fantastiske filmer og serier jeg sammenligner den med, så kommer jeg aldri til å komme i nærheten av å faktisk fange med ord det som gjør denne filmen så spesiell, for det er en grunn til at det ikke er en roman, til at det er en film, til at det være en film, til at det kunne ikke vært noe annet enn en film, for som nevnt utnytter den alt filmmediet tilbyr til det fulle. Musikken, lyset, fargene, fotografiet, skuespillerne, scenografien (kalles det dét i film òg?), kostymene, de rare visuelle effektene, kombinasjonen av det hele. Men jeg kan ikke snakke om noe av dette, for det fins ikke ord for å beskrive det, eller kanskje de fins, men jeg finner dem ikke. Egentlig er jeg vel bare uendelig takknemlig for at denne filmen blei lagd, og for at den blei lagd akkurat sånn, og for at det fins folk som har lyst til å lage sånt som dette når de heller kunne lagd noe trygt, noe kommersielt, noe tradisjonelt.


Jeg veit ikke om jeg kommer til å tilgi deg om du ikke ser denne på kino nå mens du har sjansen.

Og forresten, før jeg glemmer det, her er en trailer: