tirsdag 6. desember 2016

Inspirasjon: Winter is coming

Klimapessimist som jeg er blir jeg bare mer og mer glad i vinteren, fordi jeg veit at den kommer til å komme sjeldnere og vare kortere for hvert år som går. Jeg kan knapt nok huske en julaften uten snø fra da jeg var liten, mens de siste åra har snøfri julaften heller vært regelen enn unntaket. Kanskje vi etter hvert blir nødt til å flytte jula en måned fram i tid for å øke sjansene for snø?

Uansett. Jeg er veldig glad i alle årstidene, syns alle har sin sjarm, og nå om dagen er det ingenting jeg ønsker meg mer enn MER SNØ. Håper bildene jeg har funnet fram til kan inspirere til ei lun og stressfri adventstid. 

Klikk på bildet for å komme til bildekilden.













onsdag 30. november 2016

November 2016

Opplevelser: (Gratis!) førpremiere på Bone Tomahawk. Konsert med Regina Spektor på Folketeatret. Femårsjubileum med Jørgen (fikk roser!), med god middag og kinotur. Kino med Jørgen, av ingen annen grunn enn at det er gøy å gå på kino. Vegansk julefestival, der jeg tradisjonen tro spiste (og drakk) meg altfor mett. Og ikke minst blei jeg annonsert som en av mottakerne av Buskerud fylkeskommunes kulturstipend!



Innkjøp: Kjøpte selvfølgelig mengder med god mat på vegansk julefestival, men også denne fantastisk fine eyelineren. Har stjålet bildet fra nettsidene til LUSH bare fordi mobilen min ikke klarer å fange inn det helt nydelige fargespekteret. Så får det heller bare være at jeg er skikkelig dårlig til å påføre flytende eyeliner, haha.



TV-serie: November var framfor noe annet den måneden der også jeg endelig blei bitt av Skam-basillen (og apropos, den nyeste oppdateringa! HERREGUD DE ER SÅ JÆVLIG SØTE JEG ER SÅ FORELSKA I BEGGE TO PÅ ÉN GANG ELLER NÅR JEG TENKER MEG OM EGENTLIG HELE KOLLEKTIVET JHAIUHSFASGFYASOU). Ellers har jeg begynt å se litt på Black Mirror, som er veldig bra.



Spill: Dere, jeg har fullført Gone Home!! Fint, lite spill, men langt mindre skummelt enn hva jeg av en eller annen grunn hadde sett for meg på forhånd. Kanskje noe med hele settinga; å komme hjem til et stort, tomt hus, det regner og tordner og strømmen kommer og går, at huset omtales som "the psycho house", de mange henvisningene til at det spøker der. Men altså: overhodet ikke skummelt i det hele tatt. Nå gjenstår det å se om jeg får dratt ræva mi til å spille videre på Final Fantasy VIII, eller om jeg finner på noe annet. Har egentlig ikke så mye tid til å spille om dagen.

Film: Jeg var på kino hele tre ganger denne måneden! Bone Tomahawk, Doctor Strange og Fantastic Beasts and Where to Find Them. Så også Super 8, fordi jeg enda en gang leid av ekstreme Stranger Things-abstinenser, og da jeg leste et handlingsreferat fra den, slo det meg at de hadde en del til felles. Gir dere traileren til Bone Tomahawk, en rett og slett veldig god film, som de to første tredjedelene er et dialogdrevet westerndrama, før filmen mot slutten blir en slags brutal kannibalgrøsser (og altså, jeg er tøff, men jeg lukka nesten øya under scena som på internett har blitt omtalt som "the kill").




Bok: Holder fortsatt på med Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne.

Musikk: Har hatt mye... vel, jeg skal ikke kalle det ræl, men jeg har hatt en del musikk på hjernen i det siste som er veldig langt fra det jeg pleier å høre på. Men jeg har også gjenoppdaga Mew. Sånn som Snow Brigade, for eksempel.

tirsdag 22. november 2016

Flere TV-serier det ikke skader å få med seg

Jeg elsker TV-serier! Den dype karakterutforskninga og de langsomme konfliktene gjør at TV-serien egentlig ligner mer på romanen enn det filmen gjør. Episodeformatet og den totale lengden gjør at man kan bli kjent med alt TV-serien inneholder på en helt annen måte enn det man kan med en film - og bare så det er sagt, jeg elsker fortsatt også film. Det er bare det at de siste åra har jeg lært meg å sette enda litt mer pris på TV-serien.

Dette innlegget er en oppfølger til dette innlegget. Den gangen tok jeg rett og slett for meg alle TV-seriene jeg noen gang har sett alt som fins av, og som jeg i tillegg har likt. Den samme regelen gjelder denne gangen; jeg trekker bare fram serier der jeg har sett alt, enten fordi serien er ferdig og jeg har sett alle sesongene, eller fordi jeg har sett alt det som foreløpig eksisterer av den. For å mate dere med teskje: jeg har altså ikke valgt å ha med serier der jeg har sett noen sesonger, men har hoppa av etter hvert.



Westworld (2016 -)



Jeg husker ikke når jeg leste om denne serien første gang, men det var ei stund før HBO faktisk begynte å vise den. Jeg husker væffal at jeg allerede da visste at jeg måtte se den. Jeg er jo i utgangspunktet en sucker for sci-fi, jeg har sansen for J.J. Abrams, som er executive producer (herregud, hva i all verden heter det på norsk?) og western-settinga gjorde at jeg tenkte at dette i tillegg kom til å ha en viss steampunk-estetikk. I det hele tatt: mange ting å glede seg over, og at serien allerede før den blei sluppet, blei hypa noe voldsomt og utnevnt til HBOs nye Game of Thrones (utover at begge seriene er bra og forholdsvis episke, har de forøvrig lite til felles), gjorde at jeg ikke akkurat gleda meg noe mindre da første episode endelig lå ute. Den infridde absolutt. Som jeg nevnte helt innledningsvis i innlegget her, så liker jeg de langsomme konfliktene som er typisk for nettopp TV-serier, og Westworld er definitivt et eksempel på hvor godt det kan funke. I første episode er det ikke utvetydig hva som er kjernekonflikten, og hvem som er the bad guys - her er det mange lag som skal utforskes, og mange mellommenneskelige (og -robotslige) relasjoner som skal settes på prøve. Rett og slett en knallbra serie som lever opp til de høye forventningene HBO hadde skapt til den på forhånd.



Stranger Things (2016 -)



GUD, denne serien, ass! Jeg skal være forsiktig med å si at det og det var det beste jeg så i 2016, men fy søren, denne serien, ass! Og dere, hva er det med åttitallet som funker så usedvanlig perfekt i kombinasjon med det mystiske og overnaturlige? Bare se på Twin Peaks (som okei egentlig er nittitallet, men altså 1990 er så godt som åttitallet)! Det må være noe med det analoge, med et samfunn som ligner til forveksling på vår egen samtid, bare at alt liksom er litt mindre tilgjengelig, alt er bare litt mindre lettvint, vissheten om at man ikke bare kan google etter svar på hva det skumle kan være, og hvis man går seg bort, så er det ikke bare å fiske fram smarttelefonen og være hjemme igjen på null komma svisj. Jeg blir bare mer og mer glad i åttitallet for hver dag som går, for ja, det var utrolig mye teit på åttitallet, men det var også utrolig mye bra, ikke minst innen alternative miljøer, pluss at det er utrolig mye nydelig nostalgi for alle oss i min generasjon som er vokst opp på åtti- og tidlig nittitall. Og i Stranger Things er åttitallet så veldig gjennomført, det er ikke bare en artig tidskoloritt, vi er der, vi har reist i tid, til ei tid da alt ligna på nå, bare at alt var litt mer mystisk, og her møter vi en helt fantastisk vennegjeng og ei fryktinngytende gåte og og og og og og BARE SE DET.



Orphan Black (2013 -)



Passer egentlig fint å snakke litt om Orphan Black etter Stranger Things, fordi Orphan Black er en serie jeg snubla over etter fryktelig Stranger Things-abstinenser. Jeg google noe sånt som "tv-series similar to stranger things" og på ei av de mange listene jeg fant, var nettopp Orphan Black. Sjøl syns jeg egentlig ikke de ligner noe særlig, litt i tematikk, for så vidt, men stemningene er helt forskjellige. Ikke desto mindre er dette en drivende god serie som er utrolig spennende og har mange gode karakterer. Og mens vi først snakker om karakterer, så er det absolutt mest fascinerende med serien at skuespiller Tatiana Maslany spiller sånn... fem av hovedrollene? Og flere mindre roller? Og jeg veit jo at det skuespillere gjør, er å gå inn i andre karakterer og bli mer eller mindre noen andre, men jeg trur det aldri har blitt så tydelig poengtert for meg før som her. Hun spiller de ulike rollene med så mye særpreg og troverdighet at vi, til tross for at de altså har det samme ansiktet, aldri er i tvil om hvem de er, aldri blander dem sammen, og oppfatter dem helt klart som egne karakterer med sine egne spesielle quirks, heller enn variasjoner av den samme karakteren. I tillegg hender det flere ganger i løpet av serien at hun spiller en av karakterene som spiller en av de andre karakterene. Og det gjør hun attpåtil med glans.



Skam (2015 -)



Det er vel egentlig ikke sikkert at jeg trenger å utdype noe nærmere etter dette innlegget, men jeg skal prøve likevel. For noe av det jeg liker så godt med Skam, er hvor naturlig og utilgjort det virker. Manuset flyter fint, og replikkene faller naturlig. Jeg mistenker litt at de har gjort noe av det samme som vi gjorde da jeg gikk på folkehøyskole og vi lagde den fortsatt helt fantastiske filmen Kjell og Jan (regissør og manusforfatter ville ikke at den skulle legges ut offentlig noe sted, ellers skulle dere FAENMEG FÅ SETT DEN, ASS), nemlig at vi ikke egentlig hadde noe ordentlig manus, vi fant liksom bare ut hva karakterene skulle snakke om i hver scene, og så tok vi det derfra. Resultatet blei faktisk skikkelig bra og flott og troverdig med avbrytelser og snakking i munnen på hverandre og alt mulig sånt. En annen ting med Skam, som mer velformulerte hoder enn meg allerede har snakka om, er hvor fint de tar opp forskjellige temaer. Hvor mange filmer og serier fins vel for eksempel ikke om skaphomoen som prøver å ta livet av seg/blir mobba/ikke blir akseptert av foreldra sine/whatever? Altså, jeg skal ikke påstå at heterofile ikke har mange flere privilegier enn ikke-heterofile, men er det ikke bare fantastisk behagelig å se homo-kjærlighet framstilt som hvilken som helst annen kjærlighet? Og at bestevennen din ikke reagerer med "HÆ ER DU HOMO" når du kommer ut av skapet, men isteden bare spør hva det er han heter? Forresten: rekk opp handa hvis du òg sitter og oppdaterer hjemmesida til Skam i dette øyeblikk i tilfelle det har skjedd noe nytt siden sist.



Hannibal (2013 - 2015)



Det tok litt tid før jeg kom inn i TV-serien om Hannibal Lecter, rett og slett fordi begynnelsen av første sesong ligner ganske mye på veldig mange andre krimserier. Et bestialsk mord, en gjeng etterforskere går i gang med å løse det. Mye er løst innen episoden er over. Ny episode, nytt mord. Men etter hvert begynner det å bli tydelig at det er et mønster, og detaljer fra mordsakene i de første episodene hentes fram igjen og settes i en ny sammenheng, og plutselig føler man at man sjøl har blitt vikla inn i et slags mareritt som man ikke uten videre kan rømme fra. Mads Mikkelsen er intet mindre enn perfekt i rollen som Hannibal, og sammen med Hugh Dancy som Will Graham danner de litt av et par. Jeg har sett filmene Hannibal og Red Dragon for lenge siden uten å tenke videre over dem, men denne serien har gitt meg lyst til å utforske universet dypere, for det er virkelig masse spennende og foruroligende her.



Vikingane (2016 -)



Okei, så er kanskje ikke denne NRK-produksjonen helt på høyde med mye annet på lista mi her, men jeg koste meg likevel en hel del med den. Jeg syns det er et problem å finne komiserier jeg liker, rett og slett fordi jeg må jo ha en skikkelig merkelig type humor i og med at jeg nesten ikke syns noen ting er morsomt? Vikingane lo jeg av, ikke like godt, lenge og oppriktig som av Flight of the Conchords, Black Books eller The IT Crowd, men jeg lo, og jeg hadde det gøy. Jada, humoren er til tider litt teit, men dette var akkurat passe fornøyelig å slappe av med etter en utmattende dag på jobb. Jeg aner ikke noe om den historiske korrektheten her (språket er definivtiv ikke historisk korrekt, men det skal det jo heller ikke være), men mitt utrente øye syns i væffal kostymene og setta så riktig så vikingete ut. Dessuten må jeg medgi at jeg tross alt stoler litt mer på nordmenn når de skal lage serier om vikinger, enn jeg stoler på for eksempel amerikanere (med andre ord: nei, jeg har ikke tenkt å se Vikings). Dessuten liker jeg all den flotte musikken!



Deutschland 83 (2015 -)



Jeg snakka med Jørgen her om dagen om at det er jo ikke så mye som når oss i Norge fra Tyskland som ikke handler om andre verdenskrig eller tida fram til Berlinmurens fall, er det vel? Altså, jeg kommer på en håndfull titler, liksom, men det er vel mest krig og øst/vest det går i, er det ikke? Nu vel. Vi ramla over denne serien helt tilfeldig på Platekompaniet og syntes DVD'en hadde et kult cover, så vi tok den med oss hjem. Det skulle vise seg å være et godt valg, for dette er ei spennende og interessant skildring av ikke bare det mildt sagt kjølige forholdet mellom Vest-Tyskland og Øst-Tyskland på åttitallet, men det er også en ganske klassisk coming of age-historie satt i litt utradisjonelle omgivelser. Martin Rauch er en kar i tidlig tjueåra som verves av Stasi for å infiltrere den vest-tyske hæren. Likevel er kanskje ikke Martin den mest engasjerende karakterern. Kanskje enda mer interessant er Alex Edel, som også er i den vesttyske hæren, og sønn av generalen. Her er det duka for politiske så vel som relasjonelle spenninger.



This is England '86 - '90 (2010 - 2015)



Egentlig er dette tre mini-serier, og ikke tre sesonger av den samme serien, men jeg må innrømme at jeg tenker på den som sistnevnte. Dette er en oppfølger til This is England-filmen fra 2006, som også er veldig bra. Men veit dere hva? Serien er kanskje enda bedre. Det er heldigvis de samme folka som står bak, og de samme skuespillerne. Åttitallet i den industrialiserte, engelske småbyen er like dystert som før, men gjengen vi kjenner fra tidligere byr likevel på mye moro. Men ikke la deg lure av de snappy replikkene og komiske situasjonene; dette er bekmørkt, nesten enda litt mørkere enn filmen, og inneholder scener som jeg faktisk syntes var helt jævlige å se på. Jeg er ganske tøff av meg, og tåler det meste, men her vil jeg faktisk skyte inn en aldri så liten advarsel om at dette er veldig sterke saker. Ikke desto mindre har det blitt utrolig bra, og man blir enda mer glad i og kjent med karakterene som man i filmen begynte å ane omrisset av. Jeg skjønner godt at regissør og manusforfatter Shane Meadows (hovedpersonen heter Shaun Fields...) ikke klarte å la dem ligge, for å si det sånn.



Sherlock (2010 -)



Sherlock var også en sånn serie som jeg brukte litt tid på å komme inn i. Altså, jeg har aldri syntes det var dårlig eller noe sånt, men de lange episodene på cirka halvannen time gjorde at det egna seg litt dårlig for bingewatching, og jeg måtte liksom sette av en helaften i likhet med en film når jeg skulle se det. Og jeg syntes det var artig og underholdende, men det var ikke før jeg kom noen episoder inn i det at jeg virkelig begynte å elske det (en digresjon: skulle ønske det norske språket hadde noe som ligger mellom "like" og "elske", sånn at det framgår at man gjør mer enn å bare like noe, men at det tross alt ikke betyr like mye for deg som familien din, bestevennen din eller kjæresten din, liksom). Benedict Cumberbatch er virkelig Sherlock, og han er merkelig sjarmerende til å være en arrogant drittsekk. Det eneste som irriterer meg litt med Sherlock, er at jeg noen ganger outsmarter den. Sherlock skal jo liksom være en sånn hyperintelligent person som ser ting timevis før andre ser det, så når jeg da ser noe komme lenge før Sherlock gjør det, så føles serien litt vel... tilpassa et publikum, om dere skjønner hva jeg mener. Samtidig må det kanskje også nettopp være sånn for at vi skal kunne henge med, men det er vel del som er dillemmaet når man lager en serie med karakterer som skal være ekstremt intelligente. Uansett. Jeg trudde jeg nesten ikke skulle like det fordi det er satt til moderne tid, og jeg elsker viktoriatida, men det gjorde jeg jaggu!



Better Call Saul (2015 -)



Selv om dette er en spin-off av Breaking Bad, er det egentlig ikke nødvendig å ha sett Breaking Bad først, for seriene er ganske forskjellige. Jeg anbefaler det selvfølgelig likevel på grunn av karakterbygging og den slags, men vit at hvis du av en eller annen uforståelig grunn virkelig hater Breaking Bad, så kan du likevel kose deg med Better Call Saul. Sistnevnte er på mange måter en litt lettere serie, med mindre av den heseblesende dramatikken alle som har sett Breaking Bad vil kjenne igjen. Det betyr ikke at dette ikke er spennende, men det hele foregår på et litt mindre og mer hverdagslig plan: det handler om advokat Saul Goodman, som i tida før Breaking Bad het Jimmy McGill, som prøver å lykkes innen jusfeltet. Likevel hindrer sjølve karakteren hans ham gang på gang i å nå det overordna målet. Rett og slett en ganske klassisk historie om at du ikke kan rømme fra den du er. Sentralt står også forholdet til broren Chuck, men vi blir også bedre kjent med Mike, som var en veldig kul karakter i Breaking Bad. I Better Call Saul blir det klart at han er en KJEMPEKUL karakter!



Les Revenants (2012 -)



Denne serien var, i likhet med Stranger Things, en av mine aller største TV-opplevelser i 2016. Også i likhet med Stranger Things har denne serien en umiskjennlig Twin Peaks-vibe, som egentlig går mer på sjølve stemninga enn på handlinga. For ikke bare er denne serien spennende å følge med på på et reint dramaturgisk plan (altså, døde vender plutselig tilbake til livet, hva er det å ikke like ved det, liksom), men for meg er det sjølve atmosfæra som gjør serien til det den er. Ikke minst bidrar de skotske post-rock-guruene Mogwai til et musikalsk bakteppe som for meg perfekt klarer å fange inn lyden av mystikken og melankolien som hele tida er tilstede i dette franske mesterverket av en TV-serie. Tankene mine vandrer også til Jorge Borges, og til fortellinga hans om alef, punktet der man kan se alt som har skjedd, alt som skjer og alt som kommer til å skje. Jeg syns nok at sesong to er hakket svakere enn fantastiske sesong én, men jeg krysser fingrene for en sesong tre som klarer å vekke de samme følelsene i meg som gjorde at jeg drømte om denne serien hver natt etter å ha sett på den.



Riget (1994 - 1997)


Jeg ser mye rart, altså, men jeg må innrømme at Riget er noe av det merkeligste jeg har sett sannsynligvis noen gang. Kultserien til Lars von Trier kombinerer horror med absurd komedie og igjen med god, gammaldags såpeopera, tre elementer man skulle tru at ikke gikk så godt sammen, men så gjør de nettopp det. Vi følger pasienter og ansatte ved det danske Rigshospitalet, også kjent som Riget, der de får kontakt med ånder, prøver å gjøre hverandre om til zombier, holder losjemøter i kjelleren, vedder i ambulanserace og ellers strever med livets trivialiteter. Vi møter også en av skandinavisk TVs mest minneverdige karakterer, nemlig den svenske legen Stig Helmer, som ofte avslutter dagen med å klatre opp på taket av sjukehuset, se over til Sverige og rope ut "danskjävlar!". Full av scener og øyeblikk man bare har lyst til å se om igjen og om igjen. Absolutt sin kultstatus verdig.

tirsdag 15. november 2016

TEDtalks: Can we build AI without losing control over it?

I dag har jeg rota fram ikke bare én, men hele to TEDtalks til dere. De handler om mye av det samme, og jeg syns de utfyller hverandre på en god måte. Men det jeg egentlig vil at dere skal gjøre, er å lese denne artikkelen i to deler.

Men vent, nå begynner jeg i feil ende her.

I mitt forrige innlegg snakka jeg om det triste faktum at Donald Trump blir USAs neste president. Jeg uttrykte bekymring for rettighetene til amerikanske kvinner og minoritetsgrupper, men også for verden som en helhet i lys av at en av verdens mektigste menn nå er en klimafornekter. For folkens, klimautfordringene er reelle, og det eneste vi kan gjøre for å redde oss sjøl fra en verdensomspennende krise vi ikke har sett maken til i vår tid, er å skjerpe oss betraktelig. Og de som trenger å skjerpe seg aller mest, er politikere og statsledere verden over. At USA, som et av verdens største, mest folkerike og mest forurensende land, nå kanskje vil trekke seg ut av Paris-avtalen, kan vise seg å bli katastrofalt.

Men det skumle er at dette bare er én mulig variant av verdens undergang som truer i overskuelig framtid. En annen måte verden kan gå under på, og da mener jeg virkelig gå under, ikke "bare" masseødeleggelser og sultpandemier, er ved uforsvarlig utvikling av A.I. - artificial intelligence - eller kunstig intelligens, om du vil.

Hæ? tenker du kanskje nå. Tanken på menneskeødeleggende A.I.'er er noe vi stort sett utelukkende forbinder med action-sci-fi-filmer. En interessant framtidsfantasi, men ikke noe mer enn det heller.

Vel, artikkelen jeg har linka til øverst i innlegget forklarer hvorfor du ikke kunne tatt mer feil. Den snakker om eksponentiell vekst, teknologi og A.I. på en lettforståelig og lettlest måte, MEN den er veldig lang. Jeg syns temaet er såpass interessant at jeg slukte den hel, men om du gjesper litt innvendig ved tanken, kan jeg informere om at det er nettopp derfor jeg har posta TED-talkene under. Jeg trur kanskje at den rekkefølgen jeg har posta dem i, er den rekkefølgen som gir mest mening å se dem i. Om du ikke har tid til å lese artikkelen, så se i det minst TED-talkene. Det er så utrolig viktig.

(ALLER BEST utbytte får man selvfølgelig om man BÅDE leser artikkelen OG ser TED-talkene, men hey, jeg innser at ikke alle er så brennende opptatt av dette som det jeg er. Men jeg bare nevner det.)






fredag 11. november 2016

Den berettiga Trump-frykten

Jeg kan bare ikke la være å kommentere USAs presidentvalg og på den måten late som at verden er akkurat den samme nå som for bare noen dager siden. Mye har allerede blitt sagt, og jeg er dermed ikke helt sikker på om jeg kommer til å tilføre dette offentlige ordomskiftet noe nytt, men altså: det føles helt feil å bare late som ingenting.

Donald Trump blir altså USAs president de neste fire åra. En sexistisk og rasistisk milliardær som ikke kan en dritt om politikk vant dermed over ei kunnskapsrik dame som har vært involvert i politikken mesteparten av sitt voksne liv. Eller som disse twitrerne sa det:



Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet ikke var dritgira på Hillary Clinton, sjøl hadde jeg (noe naivt, kanskje) håpa på Bernie Sanders, men at hun er en uendelig mye bedre kvalifisert og kompetent kandidat enn Donald Trump, trur jeg det er liten tvil om. Deler av meg (ganske store deler, faktisk) trur at dette hadde noe å gjøre med det faktum at Hillary Clinton er ei dame. Det er faktisk sannhet i det gode, gamle feministordtaket om at ei dame må jobbe dobbelt så hardt for halvparten av anerkjennelsen. Dette valget er et tragisk godt bilde på hvor mye det faktisk stemmer.

Donald Trump har tidligere skrytt av seksuelle overgrep, kommer med åpenbart rasistiske uttalelser, er imot LGBTQIA+-rettigheter, trur ikke på menneskeskapte klimaforandringer, vil innskrenke kvinners rettigheter til prevensjon og abort, og dette er bare noen få eksempler på ekstremt problematiske sider ved ham som for meg varsler om et utrygt USA i åra som kommer. Dette blir farlig på et individnivå, men også på et globalt nivå. Det er vanskelig for meg å forutse hva som blir verst. Ei lesbisk, svart kvinne kan komme til å måtte oppleve å se rettighetene sine tatt fra seg den ene etter den andre. I tillegg vil Trump trekke USA ut fra Paris-avtalen, og som et av verdens største, mest folkerike og forurensende land, er det helt avgjørende at nettopp USA går foran som et godt forbilde i en av de største internasjonale krisene verden står overfor, nemlig den som handler om miljø. Innen 2050 kan store deler av verden, særlig i områdene rundt ekvator, bli ubeboelige på grunn av klimaødeleggelser, og den voldsomme flyktningsstrømmen som vil oppstå som en følge av det, vil være ekstremt mye større enn noen av dem vi har opplevd tidligere. Anbefaler blogginnleggets første langlesning for et bedre innblikk i hvorfor det er så sinnssykt farlig at verdens kanskje mektigste mann nekter for at klimaendringene er menneskeskapte.

Og apropos at Donald Trump er livsfarlig. Vil også anbefale ei langlesning nummer to, skrevet av Tobias Stone. Veldig kort oppsummert handler essayet om hva vi vil se tilbake på om seksti - søtti år og si at utløste tredje verdenskrig. Det er som kjent lett å være etterpåklok. For å sitere fra essayet:

"Trump says he will Make America Great Again, when in fact America is currently great, according to pretty well any statistics. He is using passion, anger, and rhetoric in the same way all his predecessors did — a charismatic narcissist who feeds on the crowd to become ever stronger, creating a cult around himself. You can blame society, politicians, the media, for America getting to the point that it’s ready for Trump, but the bigger historical picture is that history generally plays out the same way each time someone like him becomes the boss."

Essayet trekker linjer mellom Trump og Hitler - og egentlig alle andre statsledere som har vært pådrivere for verdensomspennende kriger. Hitler var selvfølgelig ikke aleine om å utløse andre verdenskrig, på samme tid hadde vi tross alt også Francisco Franco og borgerkrigen i Spania, og Mussolini i Italia. I tillegg til Trump, har vi i verden i dag Brexit og en bølge som flørter med høyreekstremisme som sprer hat og frykt i både Hellas og Frankrike og i andre land i Europa. Er verden moden for en tredje verdenskrig? Ja, sier Tobias Stone, og selv om jeg skulle ønske jeg ikke var det, ser jeg hvor utrolig gode poenger han har, og er nødt til å si meg enig.

Jeg er helt seriøst redd for hva framtida vil bringe. Min cirka eneste trøst oppi det hele, må være at det amerikanske folket kanskje nå skjønner hvor jævlig feil de har tatt, og kommer til å stemme helt annerledes ved valget i 2020. For åtte år med Trump går faktisk bare ikke.

tirsdag 8. november 2016

Skammekroken

Okei så. Veldig, veldig lenge så jeg ikke på Skam bare fordi jeg veit egentlig ikke helt, jeg kom liksom bare aldri så langt. Alle rundt meg snakka om hvor bra det var, og jeg bare, ja, det er det helt sikkert. Men på fredag var det noen i Facebook-feeden min som posta dette klippet, som jeg så og elska utrolig mye, så mye at jeg var nødt til å se det i kontekst, og begynte å se fjerde episode av sesong tre, men så innså jeg at jeg ikke skjønte så mye, så jeg begynte på første episode av sesong tre, og så så jeg alt som fantes av sesong tre sånn i ett strekk uten å i det hele tatt finne meg mat (det var nemlig cirka det første jeg gjorde da jeg stod opp, så frokosten blei sånn utpå kvelden).

Og nå har Jørgen, som allerede har sett på det ei stund, sett første og andre sesong sammen med meg, og jeg har selvfølgelig også fått med meg femte episode av sesong tre, i tillegg til DETTE JÆVLA MYSTISKE KLIPPET.

Og for tre dager siden så bare


Altså

IT'S KILLING ME.

Seriøst. Jeg har ikke vært så personlig involvert i en TV-serie, eller en fandom i det hele tatt, siden... I dunno, Death Note???? Dere som leste bloggen min den gang, husker dere hvor ekstremt jeg shippa L og Light?


For ordens skyld: jeg likte første og andre sesong òg, men jeg var liksom ikke like midt oppi det, fordi jeg først så dem nå, jeg veit ikke, men tredje sesong er HELT VILL. Jeg heier så jævlig på Even og Isak at det gjør fysisk vondt, jeg er dritdistrahert på jobben og forøvrig fordi jeg bare tenker på det siste klippet og at det IKKE KOMMER NOE MER FØR MANDAG OM EI UKE HERREGUUUUD. ÅSSEN SKAL DET GÅ. Jeg går rundt og er trist fordi det er så sinnssykt synd på Isak og jeg veit det ikke er ekte, og jeg veit at det ikke er jeg som er Isak, men det føles akkurat sånn. Jeg veit ikke om dette egentlig er mest slitsomt eller mest gøy, men intenst, det er det.

For så vidt oppsummerer dette blogginnlegget ganske godt det jeg egentlig prøver å formidle her.

Herregud dere


Vi må snakke om ostesmørbrød-scena.



Og ordspilla til Isak som er nesten like bra som mine. "Nøkler, ost, og ikke minst nøkkelost." Jeg elsker Isak og jeg er ikke redd for å innrømme det.

Jeg har forøvrig, som alle andre, en teori om hvem det er og hva som skjer i det JÆVLA MYSTISKE KLIPPET. Jeg trur det er Even og Isak, men at det er en drøm/dagdrøm Isak har.

Helt til slutt: en Vilde og Eva-bonus:


Føler at jeg også bør nevne at det jo er presidentvalg i natt, og at jeg pleide å være sånn seriøst skitredd for at Trump skulle vinne, men det jeg er mest redd for nå, er at Even og Isak ikke skal få hverandre.

(Men det betyr ikke at jeg ikke er redd for Trump, altså. Jeg syns ikke det er for drøyt å trekke Hitler-paralleller, og det skremmer meg.)

torsdag 3. november 2016

Jungelgrønn

Jeg har klipt og farga håret igjen.


Det morsomme med denne fargen, som heter "tropical green", er at den forandrer seg ettersom hvor lyst det er. På bildet over, der det er ganske lyst, ser den blåaktig ut, mens i mørkere omgivelser, som rett før jeg dro på Allehelgensfest på Naturhistorisk museum på søndag:


... ser den skikkelig Joker-grønn ut.

Jeg sliter med balansen mellom å faktisk ha nok penger, og å ha nok overskudd. Jeg har en jobb som suger energi ut av meg, og jeg orker stort sett aldri å gjøre noe annet enn å synke sammen i sofaen når jeg er ferdig. Dette betyr at jeg bare kan skrive de gangene jeg ikke er på jobb, men de gangene jeg ikke er på jobb, må jeg vaske opp, vaske klær, rydde, og så plutselig er Jørgen hjemme fra skolen, og så lager vi mat, og så plutselig er det så seint på kvelden at det eneste som gir mening å gjøre, er å nok en gang synke sammen i sofaen.

Dette er mye av grunnen til at jeg blogger sjeldent for tida. Jeg må jobbe så mye som jeg gjør for å ha nok penger til å klare meg, samtidig som at kroppen min kjenner at bare dette allerede er for mye.

Canada har opplevd positiv effekt av forsøk med borgerlønn. Syns tida er overmoden for et lignende forsøk her til lands.