søndag 20. november 2022

Umuligheten av å skrive

Varmen føltes full av saltvann da jeg gikk ut fra flyplassen med kofferten rullende bak meg, solnedgangen lyste ultrafiolett mellom fjelltoppene og fikk tennene til Beatrice til å gløde der hun smilte mot meg foran bilen. Hun omfavna meg før jeg i det hele tatt hadde rukket å slippe taket i kofferten, og jeg tok imot, lente nesten hele kroppsvekta mi inn mot henne, hun lukta blomster, parfyme og svette i akkurat riktig porsjonerte mengder, og jeg la armene rundt henne, spredde fingrene, lot neglene synke inn mot ryggen hennes som en parasitt klar til å suge livskrafta ut av henne. 
   «Gikk det greit å fly?» spurte hun, jeg følte stemmen hennes mer enn jeg hørte den, vibrasjonene fra halsen hennes forplanta seg gjennom meg og videre ned i bakken vi stod på, utløste verdens minste jordskjelv under føttene mine, umerkelig for noen andre enn meg.
   «Jeg er litt jetlagga», sa jeg.
   «Du kan sove i bilen, hvis du vil», sa hun, men jeg var for oppglødd til å sove, hadde altfor oppspilte øyne der jeg stirra ut på de neonfarga tentaklene som bukta seg ut fra buskaset langs motorveien, de tallerkenstore sugekoppene som akkurat ikke nådde bilen, og på himmelen: tusenvis av stjerner i lilla, blått, grønt og rosa, jeg stakk hodet ut av det åpne bilvinduet for å se enda flere av dem, de sang ned mot meg fra fjerne verdener, falt over huden min i et glitrende støvlag.
   Beatrice bar kofferten min inn i huset sitt mens jeg segna om i en stol på verandaen hennes. Summinga fra motorveien nådde ikke ut hit, og lyden av gresshopper og den glassklare stjernesangen var i ferd med å bysse meg i søvn da telefonen min ringte.
   «Du er akkurat som mamma, må ringe bare for å forsikre deg om at jeg har kommet trygt fram», sa jeg til Tobias istedenfor «hei.»
   «Så veldig freudiansk av deg å sammenligne meg med mora di», sa han, jeg snøfta.
   «Så alt er bra? Du har ikke fått migrene av alle fargene ennå?» sa han.
   «Jeg liker fargene», sa jeg.
   «Og jeg regner med det var fint å se igjen Beatrice», sa han.
   «Det var det», sa jeg.
   Lysa fra sentrum kilometervis unna blinka om kapp med stjernene, verandadøra stod åpen og jeg fikk øye på Beatrice der inne på kjøkkenet, hun lata som at hun var opptatt med andre ting enn å lytte til samtalen her ute på verandaen, jeg skifta stilling i stolen min, hørte Tobias puste gjennom telefonen, en forvrengt og metallisk lyd som fikk meg til å tenke på å helle sand inn i ei vifte. 
   «Åssen er Oslo uten meg?» sa jeg.
   «Å, du veit. Steder som ikke endrer plass, tid som oppleves likt overalt, natur som har de fargene man forventer», sa han.
   «Men jeg må faktisk vise deg stranda en gang, Beatrice og jeg skal dra dit i morra», sa jeg.
   «Men ikke noe av det er ekte, du veit det, ikke sant», sa Tobias.
   «Det spørs vel hva som menes med ekte», sa jeg.
   «Egentlig ikke. Det fins en helt objektiv definisjon av ordet ekte», sa han.
   «Ikke i en by der all virkelighet er subjektiv», sa jeg.
   «Jeg vil bare ikke at du skal bli skuffa», sa han.
   I utkanten av synsfeltet mitt så jeg Beatrice i ferd med å blande drinker på kjøkkenet, hun hadde ansiktet vendt mot benken og ryggen mot meg, muskuløse armer som bevegde seg under en hvit singlet, hun var så vakker at jeg ikke klarte å følge med på noe av det Tobias sa, samme kunne det være uansett, han fant bare nye måter å si det samme på likevel, kanskje han en dag etter tilstrekkelig med telefonsamtaler ville ha snakka seg ferdig og kunne gå videre med livet sitt.
   «Jeg må gå», sa jeg da Beatrice viste seg på dørkarmen, hun hadde én gin tonic i hver hand, da jeg la telefonen fra meg rakte hun meg den ene. Hun satte seg i stolen ved siden av seg, hun la armen nærmest meg på bordet mellom oss i en invitasjon, jeg strakk handa nærmest henne ut og begynte å stryke henne mellom håndleddet og albuen der hvor huden var aller mjukest.
   «Åssen ser himmelen ut for deg?» spurte jeg henne.



It's me. (Hi. I'm the problem, it's me.)

Jeg har verken skrevet eller lest siden august. Innledningsteksten her er det siste jeg har skrevet. (Tobias er navnet jeg bruker på karakterer jeg ikke helt veit hva jeg skal kalle ennå.) Dette er ikke første gang det sier stopp for meg, men det er første gang jeg i all oppriktighet er redd for at det aldri skal komme noe mer igjen. Jeg veit, jeg veit, all empiri tilsier at alle skrivesperrer kommer til å gå over, de har alltid gjort det før eller siden så langt i livet mitt, men som sagt føles ikke dette som alle andre ganger. Skrivinga, og livet generelt (jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: de to tinga er så tett forbundet med hverandre at når én av dem går bra, gjør det andre også det og vice versa), har stått helt stille etter at jeg fikk verdens kjipeste nei fra Gyldendal. Jeg har selvfølgelig fått massevis av avslag før, men akkurat det jeg fikk i sommer plager meg fortsatt, fordi jeg faktisk hadde oppriktige forventninger om å i hvert fall få et ordentlig svar, og da jeg spurte dem hva i all verden som hadde skjedd, om jeg hadde misforstått eller hva det var, var det radiostille. Sjukepleieren min mener jeg må legge det bak meg og se framover, og det høres jo så lett ut når hun sier det sånn, som om det bare var noe jeg kunne velge å gjøre, og jeg hadde lett valgt dét om det føltes som om jeg hadde et valg, men for meg er det litt som å be noen som sitter fast i ei hengemyr om å bare klatre ut og gå videre. 

Allerede har jeg glemt hva som egentlig var planen med dette innlegget. 

Jeg har blitt henvist til en psykiater. Jeg håper det fører til at jeg kan få ADHD-medisiner og en generelt bedre forståelse av min egen hjerne.

Nav har gitt meg en karrieretest for å tvinge meg til å tenke i andre retninger enn bare forfatter. Etter å ha tatt den, satt jeg igjen med tre mulige jobbalternativer: forfatter, arkeolog og romforsker. Hva kan jeg si. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde et breiere interessefelt, at jeg ikke var enten helt oppslukt eller fullstendig uinteressert, at jeg kunne være fornøyd med noe som bare var helt greit, men dessverre er det ikke sånn hjernen min funker. Og Nav som hele veien tilsynelatende har tenkt at forfatter var et for uoverkommelig mål for meg! Plutselig framstod forfatterplanen som tross alt ganske fornuftig og innen rekkevidde.

Jeg trener masse. Jeg gjør fortsatt yoga hver dag, og i november har jeg også vært på Sometimes to ganger per uke istedenfor bare én. Det fine med å ha en såpass intens treningsform, er at det ikke er plass i hjernen min til å tenke på andre ting enn på hva den fysiske kroppen min driver med. Det er en god sinnstilstand å være i. Og jeg blir stadig bedre! Det er gøy å se hvor langt jeg har kommet siden jeg begynte for et halvt års tid siden.


Selv om det ofte resulterer i blåmerker av en annen verden:


Og: dette har absolutt ingenting med noe annet i dette innlegget å gjøre, men jeg snubla over dette forleden dag, og blei veldig fascinert av den tilfeldige symmetrien i bildene av John Maus og Max Richter, og av Nick Cave og Trent Reznor:


Hilsen den eneste i verden som fortsatt bruker last.fm.

torsdag 3. november 2022

Oktober 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Hannah og Cecilie (andreplass denne gangen òg, men vi var veeeeldig nære førsteplassen). Sigur Rós i Oslo Spektrum. Bonusbursdag for Mari på Rock In. Øl med Mari.




Innkjøp: Jeg driver, som kjent, med lydbokproduksjon av Mjuke svarte stjerner (over halve romanen, det vil si rundt seks timer med lyd, er nå tilgjengelig på Patreon!), men etter at Martina måtte flytte og jeg ikke lenger har tilgang på hjemmestudioet hennes – fordi det nå er demontert og ligger på et lager – har jeg kjøpt min egen mikrofon fra Anna. Jeg har ennå til gode å få testa den ut, fordi dette rotehuet ikke klarer å finne adapteren jeg må bruke for å få kobla den til dataen (ingen USB-inngang, som observante sjeler kanskje husker), men forhåpentligvis snart! (Ordet "snart" er så befriende vagt.) Jeg har også, etter å ha skaffa meg en telefon uten jack-inngang (seriøst, hva er egentlig greia med nymotens teknologi) måttet kjøpe en Bluetooth-høyttaler sånn at jeg kan høre på musikk på badet (når man er meg, er faktisk det plent nødvendig). Og når den billigste høyttaleren viste seg å være en elefant, var jo saken veldig grei.




TV-serie: For ikke lenge siden nevnte jeg at det eneste som har fått meg til å føle i det siste, er vakre naturfotografier og den (relativt) nye Dahmer-serien til Netflix. Fordi som mange av dere allerede veit, er Jeffrey Dahmer min, eh, største favoritt blant seriemordere. En litt merkelig setning å skrive, men det er jo på en måte sant. I frykt for å provosere noen, har Dahmer bare alltid vært den seriemorderen som har påkalt størst sympati hos meg. Ikke at jeg unnskylder noe av det han gjorde, men som Dylan Marron sier; empathy is not endorsement. I det hele tatt har jeg trua på ideen om radikal empati. Det er lett å være empatisk overfor den typen mennesker som ligner mest på oss sjøl, men jo lenger borte fra vårt utgangspunkt de befinner seg, jo vanskeligere – og dermed viktigere – er det. Hvis empati bare skal gjelde de vi allerede har mye til felles med, faller litt av poenget bort. Uansett, serien Dahmer har fått mye kritikk for å ikke rådføre seg med de pårørende til ofra til Dahmer og for å gi et nyansert og menneskelig portrett av mannen som blei kjent som The Milwaukee Cannibal. Det første punktet kan jeg skjønne at er kritikkverdig. Det andre punktet, derimot, syns jeg overhodet ikke er et problem, jeg syns heller det er et problem at det blir sett på som et problem. Serien har blitt anklagd for å romantisere seriemorderen Dahmer, når det den gjør, så vidt jeg kjenner historien til Dahmer fra før, er å fortelle det som det var. Jeg har aldri hatt inntrykk av at personen Jeffrey Dahmer var et iskaldt monster, han var derimot veldig sjuk og veldig deprimert. Det å være sjuk og deprimert er selvfølgelig ingen unnskyldning for å drepe, men jeg kan ikke forstå at det skal være til noens beste å framstille mennesker som monstre, når ingen mennesker er monstre fordi monstre ikke fins i virkeligheten. Jeg snakker myyyye mer om akkurat dette i innlegget mitt om seriemordere fra 2018 som jeg allerede har linka til, jeg bare blir provosert av det som virker som den rådende oppfatninga innenfor true crime-miljøet for tida, der et snev av empati overfor folk som har begått grusomme handlinger blir sett på som "romantisering" og "glorifisering", når jeg i all oppriktighet mener at svart-hvitt-tenkning er mye mindre konstruktivt. For serien Dahmer er virkelig god, den viser hvilken tragedie det var for alle involverte parter, og selv om jeg jo helt fra begynnelsen av visste åssen det kom til å gå med alle, var det flere ganger jeg håpa at det denne gangen skulle gå bra likevel. Jeg er ingen typisk binge-watcher, jeg ser som regel én episode av en serie jeg følger med på per dag, men Dahmer så jeg i løpet av to dager, der jeg faktisk ikke gjorde noe annet enn å se på TV hele dagen. Det er rett og slett sjeldent serier klarer å gjøre dette med meg, og etter min mening har Ryan Murphy skapt et helt glimrende krimdrama som forteller en tragisk historie fra flere sider og som byr på noen ufattelig sterke skuespillerprestasjoner. Dette er den typen serie jeg vil anbefale til alle som lurer på hvorfor jeg er fascinert av true crime generelt, seriemordere spesielt, og helt spesifikt Jeffrey Dahmer. 



Spill: Jeg har fullført hovedoppdraget mitt i Fallout 4, og jeg både liker og misliker at jeg likevel kan fortsette å spille og gjøre oppdrag og levle opp og utforske. Jeg liker det fordi det tross alt gjør spillopplevelsen mer troverdig, for i virkeligheten fortsetter jo livet å gå sin gang også etter omveltende revolusjoner, i tillegg til at det alltid medfører en viss opplevelse av ambivalens for meg å fullføre et spill, fordi da må jeg nødvendigvis si meg ferdig med utforskning og sideoppdrag, sette strek og si en gang for alle at nå er det nok, så å kunne fortsette også etterpå gjør det litt mindre stressende for min del. Jeg veit at nå kan jeg alltids vende tilbake og fortsette om jeg vil. Samtidig er det noe litt behagelig endelig ved å få opp rulleteksten og være ferdig-ferdig, en opplevelse av closure og av at nå er det på tide for meg å gå videre, begynne på noe nytt og ikke bare henge fast ved de samme trygge opplevelsene for alltid fordi det er behagelig. Så… per akkurat nå er jeg litt uavklart når det gjelder Fallout, MEN nå som The Sims 4 er gratis både på Steam og PSstore, benytta jeg anledninga til å laste ned den foreløpig nyeste iterasjonen av en gammal favoritt. The Sims er en barndomsklassiker for meg, The Sims 2 er kanskje det spillet jeg har tilbrakt mest tid i noensinne, og jeg hadde enorme og kompliserte familieforbindelser (og hey, Lunisand!), men så kom The Sims 3 og jeg kom aldri inn i det. The Sims 4 er fortsatt et overveldende og komplisert spill for meg, i likhet med alle nye spill, men jeg håper jeg etter hvert kommer virkelig inn i det, på den måten jeg jo veit jeg pleier å gjøre. Et problem, derimot, som plager meg mer enn jeg liker at det gjør, er at man ikke kan oppnå trophies hvis man skrur på juksekoder, heller ikke hvis man skrur av juksekodene seinere. Man må i praksis operere med to parallelle universer med ulike familier på de samme stedene hvis man vil ha både juksekoder og muligheten til å få trophies. Jeg liker å ha noen familier der jeg jukser og noen familier der jeg ikke jukser og at disse kan samhandle med hverandre, jeg vil ikke ha to adskilte verdener. Ekstra irriterende er det at dette visstnok bare gjelder på konsoller, dette er ikke tilfellet om man spiller på data. Og jeg trudde egentlig ikke at jeg brydde meg så mye om trophies fram til jeg blei stilt overfor dette dilemmaet, for trophies gir jo ingen belønning utover å være stas i seg sjøl, og nå irriterer det meg at jeg tydeligvis er veldig opptatt av en så ubetydelig ting. 



Film: Halloween (2007), Spencer, Creep og Creep 2. Jeg blei veldig positivt overraska over Creep, en film jeg ikke visste så mye om i utgangspunktet, bortsett fra at den blei diskutert inne på Incredibly Strange Films, ei av yndlingsgruppene mine på Facebook, og en nesten uendelig kilde til filminspirasjon. Det er en såkalt found footage-skrekkfilm, en sjanger som byr på veldig mye ymse, men Creep er en av de mest realistiske variantene jeg har vært borti. Helt uten filmmusikk klarer den å være skikkelig, vel, creepy, mye på grunn av skuespiller Mark Duplass. Den er creepy på en så gjenkjennelig måte, fordi hovedpersonen befinner seg i en situasjon mange sannsynligvis har vært nær ved å ende i sjøl, der man på et visst punkt tenker "oh, shit, nå er det for seint", det hele uten å være over the top eller benytte seg av klisjeer. Som med de fleste andre skrekkfilmer var jeg mer interessert i begynnelsen og fram mot midten enn mot slutten, men jeg syns likevel denne filmen var et friskt pust innen en sjanger man kanskje har tenkt på som oppbrukt.



Musikk: TR/ST har sluppet en ny singel, og jeg er helt ærlig skikkelig skuffa over den. Jeg syns de første førtifem sekundene eller deromkring lover veldig godt, men så begynner plutselig låta å utvikle seg i en helt annen retning enn hva begynnelsen legger opp til, og på det verste minner denne sangen meg om det aller første albumet til Robert, pre-TR/ST og spilt inn under eget navn, noe som ikke er et kompliment for en artist som har hatt vel femten år på seg til å vokse. Kanskje er jeg bare ekstra streng fordi han allerede har lagt lista så høyt for meg. Mest av alt føles denne sangen egentlig bare uferdig, og det er liksom så frustrerende fordi jeg føler at jeg kan høre et potensial som bare ikke har blitt gitt rom til å utfolde seg. 

Men for å også dele ei låt med dere som jeg virkelig elsker, velger jeg i tillegg å lime inn den helt fantastiske Baby, We're Ascending av HAAi og Jon Hopkins. Den gir meg mye av de samme følelsene som mesterverket Xtal av Aphex Twin, og jeg så noen på internett som omtalte denne låta som en fortsettelse av Brian Enos klassiker An Ending (Ascent), en beskrivelse som heller ikke føles feil. HAAi slapp debutalbumet sitt i mai i år, og der jeg dessverre ikke fikk like mye ut av resten av låtarsenalet, står denne igjen som en euforisk technohymne.



lørdag 29. oktober 2022

Hos nevropsykologen

Ifølge henvisning fikk Gustavsen konstatert en Asperger-diagnose ved OUS DPS i fjor. Det foreligger imidlertid en mistanke om at hun evt. også kan ha en ADHD-lidelse. Ved inntaksintervjuet ved dagens undersøkelse forklarer pasienten at hun er avledbar og at hun strever med å opprettholde oppmerksomheten over et lengre tidsrom. Hun har alltid hatt problemer med å holde fokus på undervisningen på skolen, hun klarer ikke å få med innholdet når hun leser og hun faller ofte ut av samtaler. Hun føler seg også rastløs/urolig, og hun har problemer med å komme i gang med, og fullføre forskjellige oppgaver. 




Jeg har endelig fått rapporten fra nevropsykologen! Og skjemaet over bekrefter egentlig følelsen jeg har hatt hele livet av at jeg både er veldig smart og veldig dum samtidig. Jeg har blant annet over gjennomsnittlige kognitive ferdigheter og verbal hukommelse, men under gjennomsnittlig oppmerksomhet og visuell hukommelse (det veit alle postbud og sjåfører som ikke har funnet fram og spurt meg på telefon hvilken farge huset jeg bor i har, og jeg har vært nødt til å gå ut og sjekke. Og alle som har sett en film eller en serie med meg og som jeg må spørre om vi allerede har blitt introdusert for den og den karakteren fordi jeg ikke kan huske om jeg har sett dem før eller ikke. Og ikke minst alle jeg egentlig har møtt før, men som jeg har gått rett forbi på gata uten å hilse fordi jeg rett og slett ikke husker åssen noen ser ut med mindre jeg omgås dem ofte). Det eneste som egentlig er gjennomsnittlig ved meg, er mine sensomotoriske ferdigheter i venstrehanda. Interessant nok utførte jeg finmotorikk-testen bedre med venstrehanda enn høyrehanda, til tross for at jeg er høyrehendt, sånn egentlig.



Gustavsen møter til avtalt tid til undersøkelsen. Dagsformen rapporteres å være som vanlig. Hun samarbeider godt i testsituasjonen, gir god kontakt og gir inntrykk av å gjøre sitt beste. Hun har ingen vansker med testinstruksene; påbegynner, gjennomfører og avslutter samtlige oppgaver i henhold til kriteriene. 

Det ble gjennomført en omfattende testing av oppmerksomhetsfunksjoner (oppmerksomhetsspenn for ord, tall og prosedyrer, fokusert-, delt- og vedvarende oppmerksomhet samt reaksjonstid), arbeidsminne, impulskontroll og prosesseringshastighet. I tillegg ble funksjonsområder som sensomotorikk, hukommelse,
reguleringsfunksjoner og almenintellektuelt nivå kartlagt.

Den neuropsykologiske undersøkelsen viser en normal sensomotorisk funksjon for begge hender. Det fremkommer ingen tegn på ataxi (skjelvinger) eller vansker med bevegelighet.

En kortvarig ”penn og papir” oppgave som stiller krav til kognitivt tempo og visuelt søk mestres i overkant av gjennomsnittet. Minnespenn er også intakt mens ved en computeroppgave på vedvarende oppmerksomhet ser man klare begrensninger.

Ved testing av verbale hukommelsesfunksjoner (liste med 16 ord) oppnår Gustavsen tilfredsstillende resultater. Hun lærer 15 enkeltord i løpet av fem presentasjoner og ved retesting mot slutten av testsesjonen klarer hun fortsatt å redegjøre for 15 enheter. Ved visuelle hukommelsesmål ser man en tilsvarende innlæringskapasitet mens resultatene ved prøving av utsatt minne varierer fra upåfallende til betydelig redusert.

Oppgaver på kognitiv fleksibilitet og fokusert oppmerksomhet (undertrykking av innlærte responser) gjennomføres som forventet.

Evneprøver knyttet til almenkunnskap, begrepsforståelse, visuokonstruktive ferdigheter og visuell analyse gav resultater innenfor øvre del av normalområdet. Relativt noe bedre prestasjoner ved verbale- enn visuelle deloppgaver.

Det ble benyttet SCL-90-R for å registrere omfanget og styrken av symptombildet til pasienten. Resultatet kan med bakgrunn i tilsvarende undersøkelser av personer med psykiske belastninger gi indikasjon på den mentale tilstanden til klienten. Testen består av 90 spørsmål om plager knyttet til egen livssituasjon, og svarene angis gradert på en 5-delt skala med verdiene ’ikke i det hele tatt’,’litt’,’måtelig’, ’ganske mye’ og ’veldig mye’. Svarene er i tillegg fordelt på 9 såkalte faktorskalaer samt 1 tilleggsskala. Gjennomsnittsverdien på skalaene er angitt til høyre i tabelloversikten. Kolonnen lengst til høyre angir skalavurdering, enten som betydelig forhøyet, forhøyet, lett forhøyet eller normal.




(Jeg syns forresten det er litt morsomt at der riktignok både sinne/fiendtlighet og psykotisisme er innafor normalen, er jeg likevel hakket mer psykotisk enn jeg er aggressiv, haha.)



Oversikten viser at Gustavsen sliter med konsentrasjons- og hukommelsesvansker, angstsymptomer, nedsatt stemningsleie, problemer med mellommenneskelige relasjoner samt forstyrret søvn (tilleggsskala).

Symptomcheckliste - Hyperkinetiske forstyrrelser
Her oppnår pasienten 121 poeng av 180 mulige. Hun angir omfattende problemer av den typen som er vanlige ved en ADHD-tilstand. Gjennomsnittsscoren er 2,7 på en skala fra 0 (ingen) til 4 (veldig mye).

Ifølge henvisning sliter Gustavsen med ADHD-symptomer. Ved inntaksintervjuet forklarer hun at hun er distraherbar og at hun har en kortvarig fokuseringsevne. Hun føler seg også rastløs/urolig og hun har problemer med å komme i gang med, og fullføre forskjellige gjøremål.

Testresultatene viser vansker med vedvarende oppmerksomhet, i tråd med de beskrevne symptomene. Utfra bakgrunnsdata fra henvisning, testresultater og informasjon fra inntaksintervjuet konkluderes det med at Gustavsen fyller de diagnostiske kriteriene for en ADHD-tilstand. Ved en gjennomgang av hennes sykehistorie fremkommer det ingen øvrige forhold som på en bedre måte kan forklare det observerte sviktbildet.

Det kan være aktuelt å vurdere en utprøvning med centralstimulerende preparater (Ritalin, Elevanse, etc.), hvis pasienten er interessert i dette.

Ved en kartlegging av hennes psykiske tilstand avdekkes det symptomer på angst og depresjon. Det er foreløpig uavklart i hvilken grad disse vanskene er forårsaket av en ubehandlet ADHD, men hvis dette vedvarer etter at man har oppnådd et behandlingsmessig grep omkring ADHD-problematikken anbefales det en henvisning til samtaleterapi.



Så… alt i alt er jeg veldig fornøyd med denne rapporten fordi den bekrefter det jeg sjøl har følt hele livet. Nå er jeg bare usikker og spent på veien videre. Ut fra denne rapporten, og ut fra det inntrykket jeg sjøl fikk da jeg var hos nevropsykologen, virker det som at jeg nå offisielt har ADHD-diagnosen, men sist gang jeg var hos legen, som var tidligere denne uka, virka det som at hun mente at en nevropsykologisk undersøkelse bare var ett ledd i prosessen fram mot en ADHD-diagnose, og at hun ville henvise meg til en psykiater etter å ha mottatt rapporten. Jeg skal tilbake til legen neste uke, så får vi se hva hun sier da etter å ha lest rapporten. Jeg håper jo helt ærlig at dette skal være nok til at vi i det minste kan begynne å prøve ut medisiner, for holy hell, tenk om jeg faktisk hadde blitt i stand til å lese bøker og rydde leiligheten min, det hadde vært noe! Dessuten må jeg også innrømme at etter å ha ganske nylig vært gjennom én lang og slitsom diagnostiseringsprossess, frister det ikke så mye å hoppe rett over i en annen. 

Men da jeg altså var hos legen sist, fikk jeg i det minste resept på antidepressiva, som jeg nå tester ut for første gang i mitt liv. Foreløpig er den eneste forskjellen jeg merker at jeg er sinnssykt tørr i munnen til enhver tid (i natt drømte jeg til og med at jeg putta en magisk leikebåt (!) i munnen og sugde på den og at den kurerte munntørrheten), men det tar visst vanligvis litt tid før de begynner å virke. 

Så hey, send #thoughtsandprayers og #goodvibes i min retning, om du har noen til overs. Så skal jeg gjøre mitt for å være snillere med meg sjøl og prøve å akseptere at grunnen til at jeg er lat og dum, ikke er at jeg er lat og dum i det hele tatt, men bare har en hjerne som funker litt annerledes enn hva som er tilfellet for majoritetsbefolkninga.




Undersøkelsen og vurderingen ble basert på et utvalg standardiserte tester hentet fra større testbatterier (Wechsler Adult Intelligence Scale of Intelligence, Halstead-Reitan), samt supplerende tester og skalaer relatert til hukommelse, oppmerksomhet, reguleringsfunksjoner, personlighet og stemningsleie.

Pasientens testresultater er sammenlignet med forsøkspersoner uten en kjent skade og er angitt med en percentilverdi fra 1 (laveste resultat) til 100 (høyeste score). Indikert percentil for hver prøve viser antallet personer pr. 100 i normalbefolkningen som presterer lavere enn pasienten.



Så, altså… reaksjonstid på 99 av 100, impulskontroll på 1 av 100. Sounds about right.

fredag 21. oktober 2022

Sjøstjerner og muggsopp

Jeg venter på svar på mailer, og det er igrunn det hele. Helt seriøst, jeg føler ikke at jeg overdriver når jeg sier at dagene mine for tida bare føles som et flere uker langt venteromsopphold før jeg får de svara jeg trenger for å – eventuelt – komme meg videre i livet. Mest utålmodig venter jeg på svar fra nevropsykologen jeg var hos for halvannen måned siden. Egentlig skulle jeg få svar i løpet av to uker, men uforutsette hendelser har skjedd, og nå har det plutselig gått seks uker og jeg venter fortsatt. 

Et halvt år etter at jeg fikk ny jobb hos Filmmagasinet, mista jeg den igjen. De kom seg aldri ordentlig på beina igjen etter pandemien og beslutta omsider å legge ned så de slapp å gå konkurs. Dette var selvfølgelig fullstendig utafor min kontroll, men for meg er det liksom bare enda et eksempel på hvor usedvanlig dårlig flaks og timing jeg har hatt de siste månedene. 

Jeg trur jeg på generell basis har to måter å være deprimert på: en veldig aktiv måte og en veldig passiv måte. Jeg er enten sint, sjøldestruktiv og intenst lei meg, eller så er jeg helt tom. Enten går jeg veldig aktivt inn for å straffe meg sjøl, eller så orker jeg ikke noe annet enn å glo i veggen. Ofte henger de to sammen. Det er som om jeg bruker så mye energi på å være aktivt deprimert at jeg omsider ender opp som passivt deprimert. Det er tross alt utrolig slitsomt å grine i flere timer per dag. Jeg klarer ikke finne motivasjon til å komme meg ut av senga eller rydde i leiligheten min, som sant nok sjeldent er spesielt ryddig uansett, men jeg føler nå at jeg er på et punkt der jeg når stadig nye lavmål. Jeg har ikke lest noe som helst siden august, og jeg har hvert fall ikke skrevet noe. Det eneste som har fått meg til å føle noe som helst i det siste, har vært den nye Dahmer-serien til Netflix – kommer tilbake til den i oktoberoppsummeringa mi – og disse fotografiene, som begge er bidrag til naturfotokonkurranser, henholdsvis Wildlife Photographer of the Year og Nikon's Small World.


Dette bildet av Tony Wu viser ei sjøstjerne som slipper ut sperm på grunt vann i Japan, men samtidig viser det et H.P. Lovecraft-monster klar til å sønderslå et skip i en storm på en annen planet. Bildet fremkaller mange av de samme følelsene jeg får av å høre The Shore av TR/ST, de samme følelsene jeg helt ærlig håper å påkalle med min egen skriving, for eksempel i den nyeste novella jeg har klart å fullføre. Den heter Lynnedslag, kan leses på Patreon, og jeg er veldig fornøyd med den. Morsomt nok, da jeg så dette bildet for første gang og reagerte instinktivt på det, før jeg egentlig hadde registrert noen detaljer som helst, trudde jeg dette var et bilde fra det ytre rom. Jeg kommer aldri til å ikke være fascinert over hvor mye dypet under oss og tomrommet over oss speiler hverandre. As above, so below og så videre. Hvem hadde trudd at dyresex kunne være så vakkert! (Hadde aldri trudd det var ei setning jeg kom til å skrive, men here we are.)


Dette bildet av Alison Pollack viser en slimmuggsopp på nært hold, men samtidig viser det et av trærne som vokser på havbunnen i Subnautica: Below Zero – og for alt jeg veit, kan det godt være at floraen i begge Subnautica-spilla er inspirert av nettopp muggsopp på nært hold, det ville ikke overraska meg. Sopp er en av de mest interessante organismene jeg veit om, og vil du vite hvorfor, anbefaler jeg deg å se dokumentaren Soppenes fantastiske verden (eller Fantastic Fungi som den heter på originalspråket), og, for den saks skyld, å høre det nyeste albumet til Björk. Du kan høre Biophilia òg mens du først er i gang. Og denne remiksen av Virus, som jeg helt oppriktig syns er bedre enn originalen.

Og om du ikke syns formering blant pigghuder og muggsopp er like spennende som det jeg syns (og hva, i så fall, er det du gjør på min blogg), beklager jeg, men jeg syntes jeg måtte benytte anledninga når jeg først kom over noe som fikk meg til å føle til å faktisk dele det med omverdenen. Kanskje jeg til og med syntes jeg var forplikta til det. I og med at det ikke er så mye som foregår på denne bloggen lenger, mener jeg. Og det har jeg jo lyst til at det skal være, det er bare det at det er vanskelig å få til å blogge om noe som helst når jeg møter de aller, aller fleste inntrykk om dagen med et mentalt skuldertrekk. Sånt blir det liksom lite tanker og observasjoner rundt.

Nå på onsdag fikk jeg forresten for første gang til å være ei sjøstjerne sjøl:


Star on the bar har vært blant de movesa jeg har øvd på som har sittet lengst inne for meg, men i går løsna det omsider! Jeg fikk det til!!!! Det er faktisk innmari gøy å oppleve å helt konkret bli bedre. Alle andre dager fram til onsdag fikk jeg ikke til star on the bar, og på onsdag gjorde jeg det. En liten milepæl i det store og det hele, men en milepæl ikke desto mindre.

lørdag 1. oktober 2022

September 2022

Opplevelser: Forfattertreff på Kulturhuset. Konsert med Jon Hopkins på Sentrum scene. Besøk hos Vibeke. Konsert med Go_A på Vulkan arena. Middag med Vibeke på New Delhi





TV-serie: I det siste har jeg sett mest på den nyeste sesongen av Westworld, selv om det er en serie jeg gradvis har mista interessen for etter hvert som den har utfolda seg. Jeg syns fjerde sesong er helt grei sci-fi-underholdning så lenge man ikke tenker at den skal ha noe som helst å gjøre med første sesong, for allerede fra sesong to blei Westworld en helt annen type serie enn den begynte som, og siden da har den fjerna seg stadig lenger vekk fra utgangspunktet. Jeg syns den fortsatt er forvirrende og føles litt meningsløs, ettersom man liksom aldri veit hva som er ekte og ikke, og sånn sett gidder man liksom ikke helt å bry seg heller. Jeg aner ikke om det er planlagt flere sesonger, men for min del trenger det ikke å komme flere nå.



Film: The Electrical Life of Louis Wain, Ted K og Halloween (2007). Og egentlig er ikke The Electrical Life of Louis Wain en spesielt nyskapende film innen historisk biografi-sjangeren, den forteller historien sin uten radikale grep og med trygge virkemidler, men jeg har vært fascinert av personen Louis Wain i noen år allerede, og han var på mange måter noen jeg kjenner meg en del igjen i. Syns denne filmen er et fint og rørende portrett av en eksentrisk fyr som dessverre levde i et samfunn og ei tid som ikke makta å tilrettelegge for ham.



Musikk: Is It Cold In The Water? av Sophie er for meg den lengselsfulle sangen til en digital havfrue som skulle ønske hun hadde en kropp til å faktisk føle vannet. Nå kan det hende at albumcoveret bidrar litt til denne tolkninga, men likevel. Sophie døde etter et fall i 2021, bare 34 år, og jeg syns det er utrolig tragisk at verden aldri får høre resten av den musikalske reisen hennes. 

mandag 5. september 2022

Per og jeg

Jeg tenkte lenge at jeg ikke burde skrive dette innlegget, for alle er lei av klaginga mi, alle er lei av at jeg sier det samme igjen og igjen og ikke kommer meg videre. Akkurat som veilederen min på Nav og sjukepleieren i bydelen. Begge de to vurderer nå å si meg opp fordi jeg ikke viser noen utvikling. Ironien i det hele er at jeg blir avvist av psykologer fordi det ikke feiler meg noe som kan kureres, men samtidig har jeg tydeligvis ikke rett på den lille hjelpa jeg per akkurat nå får fordi jeg ikke har blitt noe bedre? Jeg har ikke rett på hjelp fordi jeg ikke kan bli bedre, og jeg har heller ikke rett på hjelp fordi jeg ikke blir bedre? 

Jeg er veldig klar over at jeg nesten ikke skriver noe her lenger. Jeg har ikke noe å si, har ikke lyst til å si eller gjøre noe. Og når folk spør hvorfor, svarer jeg at det er fordi jeg er så hinsides lei av av å få standardavslag fra forlag. Og da virker det som at de blir letta; heldigvis er det ikke noe ordentlig jeg er lei meg for, det er ikke det at jeg er ensom eller noe sånt, heldigvis er jeg bare litt betutta fordi jeg får nei fra forlag, men det er jo bare å ikke gi opp, å fortsette å skrive, bedre lykke neste gang.

Det er bare det at jeg er så sinnssykt lei av å ikke gi opp. Jeg har ikke gitt opp i sånn rundt femten år nå og begynner å bli ekstremt sliten av å ikke gi opp. Det er ikke som at dette er første gangen det skjer, liksom, jeg klarer ikke å trekke på skuldrene og tenke at livet går videre når jeg har investert hele livet mitt, inkludert tre år med høyere utdanning, i dette her. På et punkt mot slutten av tenåra eller begynnelsen av tjueåra bestemte jeg meg for at det skulle være litteratur eller ingenting, fordi selv om jeg hadde flere interesser, var det ingenting av det jeg var så god i som nettopp skriving. Og tilsynelatende var alle rundt meg enige om at jeg var god til å skrive òg! Men hva om man, i en alder av trettito år, innser at man har satsa alt på ett kort, og så leder ikke det kortet noen vei. Kanskje om jeg faktisk hadde satsa annerledes for ti år siden, at jeg kunne ha vært i en annen situasjon nå enn avhengig av Nav og nødt til å snu oppned på døgnrytmen min fordi jeg ikke har penger til å vaske klær på dagtid. 

For noen dager siden møtte jeg noen av skrivevennene mine fra forfatterstudiet i Tromsø. De forstod frustrasjonen min, men innså samtidig at utgangspunkta våre var forskjellige. Som Maria sa; hun syntes det var gøy å skrive, men hun elska uansett jobben sin. Jeg har inntrykk av at de fleste som skriver har det litt på samme måten; de har uansett liv, familier, venner, jobber og interesser utafor skrivinga, men det har ikke jeg. De jobbene jeg har hatt, har jeg utelukkende hatt for å tjene nok penger til å kunne skrive. Jeg har lagt opp livet mitt rundt skrivinga, skriving har aldri vært en artig hobby for meg, det har alltid vært liv eller død. Folk som forteller meg at jeg ikke må gi opp, mener selvfølgelig godt, men de skjønner ikke hva jeg mener. Jeg kjenner meg mer igjen i det transpersoner forteller om opplevelsene sine før de kunne få være seg sjøl, enn den til de fleste skrivende. Det handler ikke om at jeg blir lei meg fordi et forlag ikke syns jeg er god nok, men at jeg blir hindra i å være meg sjøl. Skriving er ikke en hobby for meg, det er identiteten min. Eller som en av de få skrivende der ute som ser ut til å ha hatt det på samme måten sa da han gjesta Litteraturhuset i januar:


Jeg kan helt ærlig ikke huske å ha hatt det så ille som jeg har det nå. Før når jeg har fått avslag, har jeg alltid allerede vært i gang med et nytt prosjekt, et prosjekt jeg uansett hadde bedre tru på. Det er ikke tilfellet nå. Jeg skreiv én roman, som jeg fikk høre at var for stor, hadde for mye stoff og pekte i alle mulige retninger, så jeg tok det til meg og skreiv en ny roman, men denne gangen fikk jeg høre at det var for lite av alt det den første hadde for mye av. Så jeg bestemte meg for så skrive noveller, siden jeg åpenbart ikke fikk til romaner. Og tilsynelatende får jeg ikke til noveller heller, til tross for tilbakemeldinger underveis på at dette virker å være ideelt for meg, at novellene mine virker ferdige og helstøpte, solide. Til tross for at jeg blei oppfordra av en redaktør i Gyldendal til å sende dem novellene mine. Jepp, også sistnevnte førte til et standardavslag. Akkurat dét var det avslaget som såra meg mest, så jeg sendte denne mailen tilbake (klikk på bildet for leselig størrelse): 


Jeg har ikke fått svar på den. Fordi ingen syns at bitre, forsmådde forfatterspirer er det spor sjarmerende. Da jeg altså møtte skrivevennene mine for litt siden, sa Jo Mikkel at ingen psykologer har lyst til å høre på noe av dette, for det virker jo ikke som at dette er en ordentlig grunn til å være deprimert. Til og med i min egen journal fra DPS er dette nevnt i et litt nedlatende ordlag, og jeg skjønner jo åssen det kan virke for noen som ikke sjøl driver med noe kreativt. Det virker sutrete, som om jeg mener jeg er så god at jeg har krav på å bli gitt ut og anerkjent, og når det ikke skjer, begynner jeg å surmule. Som om det ikke er mange andre der ute som også drømmer om å være forfatter, som drømmer om å kunne leve av hobbyen sin, som om det er noe annet enn en luksus å kunne bli utgitt på et stort forlag, som om jeg er så vant til å få alt jeg vil ha servert på sølvfat at når jeg møter motstand, innbiller jeg meg at jeg er deprimert. 

Jeg skjønner åssen alt dette høres ut.

Men de fleste som "drømmer om å bli forfatter", gjør nettopp det: drømmer om å bli forfatter. De fleste som drømmer om å bli forfatter har ikke lagt opp hele livet sitt rundt nettopp dette ene målet, og utelukkende dette ene målet. De fleste som drømmer om å bli forfatter blir ikke værende i en jobb de hater i mange år fordi den gir dem friheten de trenger til å skrive. De fleste som drømmer om å bli forfatter klarer å finne en måte å være lykkelig på også om de ikke skulle bli forfatter. De færreste som drømmer om å bli forfatter vil heller dø enn å ikke være forfatter.

Jo Mikkel sa at han hadde tatt et valg om å ikke bli en sånn bitter ikke-forfatter som begynner å hate å skrive, som ikke lenger klarer å lese uten å sammenligne sin egen skriving med boka man leser, som ikke klarer å glede seg på andres vegne fordi man er sjalu. Og jeg skulle ønske jeg også bare kunne velge det, for jeg hater virkelig den personen jeg er, eller den personen jeg har blitt, selv om jeg egentlig trur jeg alltid har vært sånn. 

Og greia med standardavslag er jo at jeg ikke engang veit hva jeg gjør feil! Jeg syns i all oppriktighet jeg skriver bra. Jeg trur ingen av novellene mine er perfekte, men jeg syns de er gode nok til å fungere som et utgangspunkt til å skrive noe det er verdt å lese. Selvfølgelig er det ingen forlag som skylder meg noe som helst, men jeg klarer bare ikke å forstå misforholdet mellom det forfattere, medstudenter og redaktører forteller meg og det at jeg bare får standardavslag. Jeg trur ikke at folk ljuger når de sier til meg at jeg er god, at det er en større ro i novellene mine enn i romanene mine, at jeg er inne på noe. Så hva er det da? Er det dét at jeg ikke allerede er et kjent navn, at jeg ikke allerede har jobba som journalist i ei landsdekkende avis i flere år, at jeg er for keitete og innadvendt, at jeg ikke kjenner de riktige folka? 

Jeg trur alt dette egentlig bare var en veldig omstendelig måte å unnskylde det at jeg omtrent ikke blogger lenger på. Blogginga er ikke det eneste jeg ikke har motivasjon til, jeg har ikke motivasjon til noe som helst. Jeg tviholder på rutinene mine fordi akkurat nå er de det eneste jeg har. Tanken på at hele livet mitt har leda opp til ingenting er ikke til å holde ut. Og uansett hva veilederen min i Nav ser ut til å mene, er det ikke mulig for meg å kanalisere denne lidenskapen over i noe annet. Nei, jeg kan ikke legge bort skrivinga og bli kunderådgiver i et reisebyrå isteden. Kanskje andre kan det, men det kan ikke jeg. Folk må slutte å behandle meg som om jeg var et normalt menneske, for det er jeg ikke.

Og selv om det kanskje kan virke sånn ut fra at jeg nå har brukt mange timer på å skrive om hvor fælt jeg syns jeg har det, liker jeg ikke at folk syns synd på meg, så det er ikke dét jeg er ute etter. Jeg veit egentlig ikke hva det er jeg er ute etter. Som sagt er vel dette ment som ei forklaring mer enn noe annet. Jeg beklager at jeg ikke klarer å være glad.

torsdag 1. september 2022

August 2022

Opplevelser: Dranks på Godthåb og konsert med Kite på Blå. Frokost på stranda med Martina. Middag på Hell's Kitchen med Vibeke. Noe jeg velger å kalle barhopping med Mari, Martina og Renate. Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Siri og Hannah (tredjeplass denne gangen, men til gjengjeld vanskeligere quiz og flere lag). Batplanet med Martina.





Innkjøp: Sist snakka jeg om at den nye telefonen min ikke hadde jack-utgang, noe jeg i all oppriktighet fortsatt syns er veldig teit, men det gjorde i det minste at jeg endelig fikk ræva i gir og fikk kjøpt meg et par skikkelige støykansellerende hodetelefoner, noe som jeg egentlig har hatt løse planer om lenge. Og nå i ettertid er jeg veldig glad for det sparket i ræva, for mine nye Jabra Elite 85h viste seg å være ei fantastisk investering. Ikke bare er de skikkelig gode på å blokkere ut lyd, men man kan også velge å for eksempel høre på hvitstøy eller undervannslyder for å maskere lydene utenfra enda bedre. Det eneste problemet med dem, er at jeg fant ut i dag at de ikke er kompatible med dataen min. Akk, ja. I det minste har dataen min tross alt fortsatt jack-utgang, og jeg har uglene mine, det er bare det at uglene mine ikke er like gode som disse nye og nå har jeg blitt litt bortskjemt, haha. 



TV-serie: Jeg har vært enda litt mer sliten enn vanlig i det siste, og da har det passa meg helt perfekt at nye episoder av What We Do In the Shadows legges ut i disse dager. Dette må være en av de seriene i verden jeg koser meg aller mest med. Kanskje den eneste serien jeg håper at faktisk varer evig.



Film: Star Trek Beyond, Ett sekunds lykkeThe Wild Reeds, Evil Dead (2013), Bodies Bodies Bodies, RoseDe uskyldige, Under the Silver Lake og Sing. Og kanskje er det De uskyldige som er den som fortjener oppmerksomheten mest blant disse? Jeg liker hvert fall når jeg ser norske filmer og aldri tenker ting som "god til å være norsk." For dette er en god film, uavhengig av nasjonalitet, med barneskuespillere som faktisk er troverdige. Ikke verst i en film der alle hovedrollene spilles av barn. Jeg syntes slutten var litt underveldende, samtidig som jeg på et vis er glad for at den ikke endte i Hollywood-versjonen av et klimaks, så… jeg er vel litt delt på akkurat det. Jeg er absolutt for en minimalistisk slutt, men kanskje bare en litt annen minimalistisk slutt. Jeg veit ikke. Jeg er ikke akkurat verdensmester i å skrive slutter sjøl. Men den er en imponerende og ubehagelig film som utfordrer det som ser ut til å være gjengs oppfatning om at barn alltid er uskyldige, og skal jeg dømme ut fra min egen barndom, er jeg definitivt med på at (noen) barn har en iboende ondskap.



Bok: Jeg har lest ut A Good Man is Hard to Find og står egentlig ved det jeg skreiv om den sist; at den er ei god bok som er full av både humor og mørke og som jeg skjønner hvorfor har den klassikerstatusen den tross alt har, men som ikke rørte ved den delen av meg som får meg til å løpe i ring i leiligheten av pur begeistring (som jeg bokstavelig talt gjør når jeg leser bøker jeg virkelig elsker.) Med det sagt er karakteren Mrs. Pritchard beskrevet på en fantastisk måte, og jeg elsker at Flannery O'Connor med bare disse setningene gjør at jeg veit nøyaktig hvilken type hun er:



Nå er jeg godt igang med Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg fikk i bursdagsgave av Vibeke ("mest på grunn av omslaget"). Jeg liker den godt fordi den er så deilig å være i. Det er ei samling anekdoter og omtrent ikke noe plott i hver tekst, bare ei løs samling karakterer som kommer og går, flyter inn og ut. Og hun skriver det så fint i den første teksten òg, den som heter Late dagar: "For at noko skal vere fiksjon, må det som kjent halde stø kurs og ikkje vingle inn mellom buskane for å stire over mot nabokommunen. Dessverre er det umuleg med LA. Du kan ikkje skrive ei historie om LA som ikkje snur midt i eller går seg vill." Jeg har jo fått kritikk for nettopp dette når det gjelder min egen skriving. Jeg skulle ønske jeg hadde den samme integriteten, at jeg bare kunne insistere på at tekstene mine være vinglete og retningsløse, fordi noe annet er ikke mulig med det materialet jeg har til rådighet.



Musikk: Jeg har gått en del turer i skogen i det siste, fordi det er et sånt type humør jeg har vært i, og der fant jeg jaggu ut at Spellwork av Austra er det perfekte soundtracket til å gå i skogen. Og det fant jeg ut før jeg så musikkvideoen, altså, for den så jeg for første gang i dag.