søndag 23. september 2018

Why are you wearing that stupid man suit?

Det er valgfritt å spille av en av eller begge disse sangene mens du leser, men de hjelper deg med å komme i den riktige stemninga:





Jeg er litt usikker på nøyaktig hvor mange ganger jeg har referert til Donnie Darko på denne bloggen, men som jeg nesten urovekkende ofte har blitt oppmerksom på i det siste, så er det egentlig sjukt mange av de tinga jeg elsker og som har vært en del av meg lenge, som jeg rett og slett bare... aldri egentlig har snakka noe særlig om? Jeg mistenker at én av grunnene til det, er at jeg oppdaga noen av disse tinga før jeg begynte å blogge, og dermed hadde den verste obsession-fasen gitt seg innen jeg for alvor hadde muligheten til å dele tankene mine med omverdenen. Donnie Darko er et ekstremt godt eksempel. Jeg så den første gang i kanskje 2005 eller noe, og den er en av de filmene som har vært blant mine absolutte favoritter lengst. I anledning forrige ukes Kulturnatt, der jeg benytta muligheten til å se den på utekino, har jeg nå – omsider! – tenkt å gjøre noe med det.


For å ta dét først: filmen handler om Donnie, en tenåringsgutt som plages av søvngjengeri og etter hvert også hallusinasjoner, først og fremst i form av en mann ved navn Frank som er kledd i et marerittaktig kaninkostyme. Ei natt ramler en flymotor ned gjennom taket i huset der familien til Donnie bor, en flymotor ingen veit hvor kommer fra. Denne hendelsen setter i gang ei nedtelling mot dommedag, og Frank tar på seg oppgaven å veilede Donnie fram mot denne dommedagen. Frank forteller Donnie at han kan reise i tid, og at han også kan lære Donnie å reise i tid. Samtidig som disse hallusinasjonene opptrer stadig oftere og blir stadig mer skremmende, prøver Donnie å leve et noenlunde normalt liv med skole, venner og den nye jenta i klassen, Gretchen, som også bærer på mørke hemmeligheter.


For de av dere som kjenner meg, bør det ikke komme som noen enorm overraskelse at dette har vært en film som har betydd og fortsatt betyr en hel del for meg. Det er så mange basisråvarer som er på plass her at det skulle nesten bare mangle at jeg ikke elsker denne filmen. Handlinga er lagt til oktober 1988 i den amerikanske småbyen Middlesex i Iowa, soundtracket består hovedsaklig av synthpop, new wave og post-punk (dette var filmen som introduserte meg for og gjorde meg fan av Joy Division, for eksempel), filmens klimaks utspiller seg på sjølveste Halloween og sjølve plottet handler i all hovedsak om tidsreiser. Og likevel så hadde ikke disse ingrediensene hatt noe som helst å si hvis de ikke sammen klarte å skape den helt perfekte stemninga, men bare rolig, folkens, det gjør de.


Og det er litt vanskelig å snakke om dette med stemning, for det er så utrolig lite konkret. Likevel er det nettopp stemninga jeg ofte trekker fram når jeg skal snakke om hvorfor jeg liker noe så godt som jeg gjør. Kanskje er stemninga bare summen av det hele, av kostymene, kamerateknikkene, lyssettinga, setta, soundtracket, manuset. Likevel er stemning noe stort sett alle av oss klarer å kjenne igjen når vi blir utsatt for det, og som vi alle sliter med å beskrive og sette fingeren på når vi skal snakke om den til andre. Donnie Darko er en film som både er mystisk og creepy, men like mye som det, eller nesten mer, er den melankolsk, men der mystikken og det skumle gir mening ut fra plottet, og ut fra det fryktinngytende kostymet til Frank, er melankolien vanskeligere å sette fingeren på. Det er triste ting som skjer underveis, men det blir aldri sentimentalt, og uansett er det de scenene som ikke er uttalt triste som jeg likevel syns er de mest melankolske.


Og apropos rare, melankolske scener som jeg ikke engang fullt ut forstår hvorfor er så innmari triste: bildet over er henta fra min absolutte yndlingsscene gjennom filmen. Det er ei scene som har fått meg til å gråte uten at jeg klarer å skjønne hvorfor. Jeg veit ikke om melankolien kommer fram uten kontekst, men her har dere scena i sin helhet. Om du ikke har sett filmen før; vær så snill og se denne scena. Kom igjen, den er bare tre og et halvt minutt lang:



Hvorfor blir jeg så rørt av bildet av portalen som åpner seg i kinolerretet? Hvorfor gjør det faktum at det er akkurat Evil Dead de ser, scena så mye sterkere? Er det den klassiske musikken som spilles i bakgrunnen? Er det det faktum at Frank for første gang tar av seg kaninmaska, og vi ser det groteske såret hans? Er det hviskinga hans? Det er vel ikke bare jeg som blir dypt grepet av denne scena, som i utgangspunktet ikke inneholder noen spesielt melodramatiske effekter? Jeg veit ikke om jeg noen gang blir klok på det, men den der uhåndgripelige stemninga som gjør filmen til det den er, er helt perfekt representert i denne ene fantastiske scena. 


Dette er definitivt en av de filmene jeg har sett flest ganger, og det er ikke bare fordi den er så innmari bra, men fordi den rett og slett krever det av seeren; den er ganske tungtfordøyd, og det skal godt gjøres å skjønne alt på én gang. Med dét sagt: "å skjønne" denne filmen trur jeg egentlig ingen gjør, ikke fullt og helt og på ordentlig, kanskje bortsett fra filmskaper Richard Kelly sjøl, men man klarer i væffal å skrelle av noen flere lag ved nærmere og flere gjennomsyninger. Nå skal det sies at jeg var omkring femten år da jeg var på mitt mest besatte av denne filmen, og jeg hadde vesentlig mindre hjernekapasitet da enn hva jeg har nå, men likevel. Det skal også nevnes at denne filmen fins i to versjoner; den originale og director's cut. Jeg har sett begge, og originalen er den klart minst forvirrende av de to. Det var director's cut'en jeg så igjen og igjen way back when, og for meg er det den som er "den riktige" versjonen, men jeg skjønner jo at originalen sannsynligvis er den som egner som best å se for første gang – så kan man eventuelt gi seg i kast med director's cut om man blir dratt inn og fascinert på den måten jeg blei, og bare trenger mer og vil prøve å finne ut av alt. Forresten: hva skjedde egentlig med Donnie Darko-nettsida? Den var et lite mysterium i seg sjøl, men nå virker det som at den har forsvunnet. Om noen tilfeldigvis veit om det går an å gå inn på den igjen; holla at me!


Mer enn noe annet, er det kanskje detaljrikdommen i denne filmen som gjør den så uforglemmelig. Alt er litt skakt i forhold til virkeligheten, alle situasjonene er liksom bare skrudd ørlite grann skeivt sånn at det ligner en helt realistisk film, men så kommer det en replikk, eller det dukker opp en karakter, eller noe helt annet, som gjør at vi likevel føler oss like fremmedgjorte som det Donnie gjør. Sånn sett kan denne filmen minne litt om Twin Peaks. Det er ikke fantasy, og det er ikke sci-fi, det ligger tvert imot nært opptil realismen, og helt ærlig trur jeg ikke filmen hadde fungert like godt om den hadde gått all in og blitt en fullblods sci-fi-film. Det er noe med det at alt føles så ekte og nært at når det bare så vidt ikke er sånn som vi tenker at det skal være, så blir vi usikre, vi blir som Sigbjørn Obstfelder som har kommet til feil klode. Det er litt sånn som med skrekkfilmer, på en måte. For mye av det gode gjør at alt bare blir teit, men det er de snikende, underspilte detaljene som gjør oss redde. I Donnie Darko presenteres vi for en verden som vi ikke et sekund tviler på at er virkeligheten, men så dukker Frank opp, og vi begynner å tvile. Frank kan jo ikke være annet enn en hallusinasjon i hjernen til en schizofren tenåring, for universet vi befinner oss i har allerede blitt etablert som virkeligheten, og i virkeligheten fins ikke kaniner på størrelse med mennesker med makt til å manipulere tid og rom... eller gjør de det? Denne tvilen blir fundamentet for hele filmen, og alt som skjer farges av den. Dette er med på å gjøre Donnie Darko til en av de mest forstyrrende filmene jeg veit om, og jeg ELSKER DET. 


Og HERREGUD jeg har så lyst til å snakke om slutten, og om skjebnen og tidsreiser og filosofien i det hele, men det er jo litt dumt å spoile hele greia, er det ikke? Men om du har sett den og plutselig har lyst til å snakke med meg om den, så er jeg DOWN, både på bloggen og på Facebook og ellers. Som en rar, liten bonus er dette i tillegg en av de morsomste filmene jeg veit om, og det er flust av udødelige replikker. Sånn som



(det gir mening i konteksten, altså.)

og ikke minst denne fantastiske samtalen. Sånn, helt seriøst. Dette er god dialogskriving, fra én som liker å skrive dialog til (om?) en annen:



... jeg veit ikke helt åssen jeg skal avslutte dette innlegget, så her er en Samantha til dere:




tirsdag 18. september 2018

Hunden

Året er 1957, og det er jeg som er Laika. Det er bare noen timer til jeg skal dø. Dette veit jeg, jeg har overhørt dem snakke om det. De kaller det et selvmordsoppdrag, men det er ikke sant. Et selvmord er når man sjøl frivillig velger å dø. 
   Hjertet mitt har allerede begynt å banke fortere.
   De låste meg inne i stadig mindre bur, i opptil tjue dager av gangen. Angivelig var det for å venne meg til å sitte inne i Sputnik 2, her hvor jeg sitter nå, lenka fast, jeg kan ikke engang snu meg for å se hvor høyt oppe jeg er, men det er høyt. Og det blir stadig høyere. Jeg lukker øya.
   Jeg trudde faktisk ikke hjertet mitt var i stand til å banke fortere, men det gjør det. Det banker fortere enn det noen gang har gjort.
   Kanskje hadde jeg kommet til å overleve om de hadde brukt lenger tid på å konstruere fartøyet. Fra beslutninga om å skyte det opp til det stod ferdig, tok det bare fire uker. De burde ha skjønt det allerede da, at jeg ikke kommer til å overleve lenger enn noen timer. 
   Det er mange som trur at man blir rabiat og ute av stand til å tenke klart når man blir stilt ansikt til ansikt med sin egen død, men det er feil. Tvert imot tenker man klarere enn man noen gang har gjort, alt kjøles ned, man blir rasjonell i en helt annen grad, roligere enn før, kanskje har man frykta døden hele livet, og når den ironisk nok er der, er det ikke noe i hele verden man frykter mindre. Med én gang døden blir en realitet å forholde seg til, endrer man bevisstheten sin omkring den. Det er nok en evolusjonistisk grunn til det, en gang i fjernere fortid enn jeg kan forestille meg, unngikk sannsynligvis forfedrene våre grusomme skjebner ved hjelp av nettopp dette helt spesielle trekket ved hjernen. Men det veit jeg ikke så mye om, jeg er ikke en forsker, jeg er bare en hund, en eierløs kjøter som pleide å streife gatelangs, uviktig nok til å kunne ofres i vitenskapens navn, til å kunne sendes ut på et ”selvmordsoppdrag.”
   Det er lett for dem å kalle det et selvmordsoppdrag, det er jo ikke de som skal dø.
   Det er så varmt her inne, så uendelig varmt. Noe av grunnen til at de valgte akkurat meg, var visst fordi jeg er oppvokst på gata i Moskva. De mente jeg var vant til ekstreme temperaturer, og bedre rusta til å takle denne situasjonen enn hva mange andre ville vært.
   Som om det rettferdiggjør noe som helst. De har kommet med mange bortforklaringer allerede, og flere skal det bli. Omstendighetene rundt døden min vil ikke engang bli avslørt før i 2002; fram til da vil sovjetiske myndigheter hevde at jeg overlevde i hele seks dager her ute, og at grunnen til at jeg døde, var at den siste matrasjonen jeg fikk i meg, var forgifta. De vil hevde at de gjorde det for å gi meg en human død. Sputnik 2 er tross alt ikke lagd for noen returreise. Det var aldri meninga at jeg skulle kunne komme ned på Jorda igjen.
   Alt dette snakket om ekstreme temperaturer. Hva er vel en sommer i Moskva mot en ferd opp gjennom Jordas atmosfære med et defekt kjølingssystem. 
   Det er bare noen timer igjen nå. Sputnik 2 har gått inn i bane rundt Jorda. Gratulerer, Sovjetunionen. Dere har skrevet verdenshistorie. Dere har sendt verdens første levende skapning ut i bane rundt jorda. Beklager at jeg ikke gleder meg sammen med dere.
   Pusten min går raskt, tunga sklir fram og tilbake langs tennene, jeg sikler. Jeg er vektløs; flyter fram og tilbake i den lille kapselen min, fastlenka, med et hjerte som skal til å eksplodere. Det er så vanvittig varmt.
   Og der er den plutselig, stor, vakker og blå under meg, Jorda, som jeg aldri mer skal vende tilbake til. Dette blir min avskjed til den, en avskjed fra avstand. Jeg trur jeg hadde forventa at dette synet skulle overvelde meg, et siste glimt av hvor perfekt noe kan være før jeg dør, men jeg er altfor varm og redd til å bli sentimental. Der nede ligger Sovjetunionen, skjult bak virvler av hvite skyer, og jeg har lyst til å være sint, men jeg er bare trist og redd og så uutholdelig varm. 
   Jeg har gjennomgått flere operasjoner, fått implantater som skal måle blodtrykk, puls og hjerteslag. Jeg lurer på om de bekymrer seg for meg der nede, de må se at det lille hundehjertet mitt snart ikke klarer flere slag i sekundet. Jeg lurer på om de angrer på at de sendte meg opp hit, jeg håper de gjør det. Jeg husker Doktor Yazdovskij, han het Vladimir. Det er bare noen dager siden han tok meg med hjem til seg; jeg leika med barna hans, løp rundt i hagen hans, fikk godbiter hele dagen. Hver gang han så på meg, så det ut som at han var på gråten, noen ganger måtte han snu seg bort, han dro kona til side og sa at han ville gjøre noe fint for meg siden jeg hadde så kort tid igjen å leve, og grunnen til at han tok henne til side på den måten var nok så ikke barna skulle høre det og bli lei seg, men jeg hørte det. Vladimir trudde sikkert at jeg ikke skjønte noen ting, at jeg bare var en dum og lykkelig hund, at jeg bare koste meg hele den dagen, men fra min side var det bare et spill. Jeg visste at det ville lette på samvittigheten hans om det bare så ut som at jeg for én gangs skyld i mitt liv hadde en helt fantastisk dag, han hadde tross alt alltid vært snill mot meg, før de lukka meg inne i Sputnik 2, kyssa han meg på snuta og ønska meg en god tur. Men når vissheten om at du skal dø henger over deg, er det vanskelig å more seg. Jeg veit ikke hvorfor jeg lata som hele den dagen, jeg kunne bare ha stukket av. Jeg hadde klart å hoppe over hekken som omkransa plenen hans da den yngste sønnen hans kasta pinner til meg; jeg kunne løpt og ikke sett meg tilbake. Men dette var min jobb nå. Dette er min jobb nå. Jeg har vent meg til urettferdigheten. Nå er det uansett for seint å angre.
   Idet hjertet mitt omsider gir opp, henger jeg rett over Afrika. Jeg kjenner igjen dette veldige kontinentet fra kartet, ikke engang fra verdensrommet hadde jeg forestilt meg at det var så stort. Jeg lukker øya og tenker at det var herfra menneskene vandra ut for så utenkelig lenge siden, og hva om alt hadde gått galt om bord nå, hva om fartøyet hadde styrta ned med lysets hastighet, ville vi kunne reist tilbake i tid da, falt ned for hundre tusen år siden i en voldsom eksplosjon, og utrydda dem alle sammen før de hadde kommet så langt som til Sovjetunionen der de så opp på stjernehimmelen og sa: dit skal vi en gang dra?



(Jeg har litt dårlig skrivesjøltillit om dagen. Tenkte kanskje det ville hjelpe å poste en tekst/et førsteutkast jeg er sånn noenlunde fornøyd med. Og i tilfelle du skulle tru det: poster ikke dette for å fiske etter bekreftelser og ros, tvert imot tar jeg gjerne imot konstruktiv kritikk om du har!)

fredag 14. september 2018

Musikalsk utfordring #19: En sang på et språk du ikke kan

Her er det selvfølgelig helt ekstremt mye å velge mellom fordi jeg syns sjøl at jeg er ganske god på å utforske musikk utafor vår skandinavisk-engelske komfortsone. Har endt opp med å velge Les Discrets Après l' Ombre av to grunner, og den første er at den er på fransk, som er et språk jeg overhodet ikke kan. Jeg hører jo av og til på for eksempel tyskspråklig musikk, men jeg skjønner en del tysk selv om jeg egentlig ikke kan språket, og jeg kan mange nok enkeltord på for eksempel japansk til at jeg plutselig kan kjenne igjen de få orda jeg faktisk kan inni ei japansk låt. Fransk, derimot, skjønner jeg ingenting av. Skjønner bittelitt av det skriftlig fordi jeg hadde spansk på videregående, men muntlig er jeg ikke i stand til å skjelne ord fra hverandre eller forstå noe som helst. Med andre ord: fransk er et av de språka der jeg faktisk bare hører lydene i språket. Sånn sett er det et språk som egner seg godt til musikk for min del fordi jeg i enda mindre grad enn ellers tenker over hva de faktisk synger og i større grad forholder meg til vokalen som et instrument. Den andre grunnen til at jeg valgte denne sangen, er fordi den er nydelig. Umiddelbart kan man bli frista til å tenke at black metal ikke er en sjanger som egner seg til å blande med post-rock og shoegazing, men hvis man undersøker litt nærmere, så gir det faktisk ganske mye mening. I følge Wikipedia kjennetegnes black metal blant annet av "heavily distorted guitars played with tremolo picking, raw (lo-fi) recording, unconventional song structures, and an emphasis on atmosphere." Post-rock, da, for eksempel, kjennetegnes av, igjen i følge Wikipedia, "use of rock instruments primarily to explore textures and timbre rather than traditional song structure, chords or riffs", mens shoegazing igjen beskrives av Wikipedia som "an ethereal mixture of obscured vocals, guitar distortion and effects, feedback, and overwhelming volume." Resultatet? Hør på sangen under. Det er magisk, og det er gåsehudfremkallende.



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

tirsdag 11. september 2018

"A BOOMBOX IS NOT A TOY!"



(Jeg veit at denne er noen år gammal, altså, men jeg klarer ikke slutte å se på den. Og man kan sikkert mene mye rart om Lonely Island, det er ikke på langt nær alle som syns de er like morsomme, menmenmenmen JULIAN ♥ Herregud, for en mann.)

søndag 9. september 2018

Smakebit på søndag: "Bovara" av Jan Roar Leikvoll


Håper dere kan tilgi mitt patetiske forsøk på å ta et estetisk tiltalende bokbilde på samme måte som bookstagrammerne gjør. Jeg må jo benytte muligheten nå som jeg faktisk befinner meg i en pen, ryddig og rein leilighet. I motsetning til hva jeg pleier, mener jeg. Dessuten er hovedkarakteren i romanen gartner, så sånn sett var det riktig så passende med den eføyen på snei der.

Jeg er skikkelig glad i bøkene til Leikvoll. Jeg leste Eit vintereventyr for et par – tre år siden og likte den godt, og så leste jeg Songfuglen litt seinere og ELSKA den, såpass mye at jeg blei direkte sjokkert da jeg nå nettopp søkte på bloggen min for å finne den gangen jeg skreiv om Songfuglen, for bare å oppdage at jeg... ikke har gjort det?? Jeg var helt sikker på at jeg snakka litt ordentlig om den en gang, det vil si, jeg skreiv noen linjer om den i månedsoppsummeringa mi for oktober 2016, men jeg trudde jeg hadde et smakebit-innlegg om den? Nu vel.

Leikvoll har en helt særegen stemme, og i bøkene hans får det stygge og det vakre stå side om side, såpass at de to ytterpunktene glir over i hverandre og man som leser kan få problemer med å skille dem fra hverandre. De er mørke, poetiske og absurde, akkurat som jeg liker det. Har fått høre fra Vibeke at Bovara nok er den styggeste av bøkene hans, men foreløpig har jeg ikke kommet langt nok til å merke det sånn altfor tydelig – selv om jeg selvfølgelig aner at det ulmer noe i horisonten, men sånn var det jo også med Eit vintereventyr og Songfuglen.

Frrok er munk og gartner i et kloster han har bodd i siden han var barn. Fun fact: i alle de tre romanene jeg har lest av Leikvoll, er hovedpersonen velsigna med en nydelig sangstemme, også Frrok. Jeg er ennå bare på side 30, og så langt i romanen er to ting tydelige: han holder en livløs eller nesten livløs person i kjelleren, og han føler en borderline usunn besettelse/forelskelse overfor den eldre munken Flori, som har trukket seg tilbake for å skrive av ei bok. I dette utdraget er Frrok oppe hos Flori med mat:



Eg la handa på dørklinka og opna, sola kom rett på og blenda. Tårnvindauga vende mot kvar himmelretning, og framfor det vestvende glaset stod stolen og skrivebordet, bunken med skrivne ark voks for kvar dag, pennen låg på ei halvskriven side, og på senga i andre enden av rommet satt den runde kroppen til Flori bøygd, han kvilte olbogane på knea og rugga svakt, auga stirde rett fram. Det lukta surt i rommet av nedrøykt kjortel og beisk ande. Men eg ville ikkje spørje om han hadde vore i Bovara igjen, eg visste godt kva han gjorde i landsbyen om natta.
   Eg bar nista bort til skrivebordet, Flori såg framleis rett fram, eg vrikka litt på meg og opna det kvite tørkleet og la brødet og pølsene for seg.
   Det tunge hovudet hans løfta seg.
   – Kva har eg sagt om mat på skrivebordet? Eg skriv og skriv, og du bryr deg ikkje om arka mine.
   Eg pusta tungt, ark var då ark, men eg vikla brødet og pølsene inn att, bar maten gjennom bordet og la det på nattbordet,
   – Et, Flori, sa eg, men han var alt sur fordi eg gløymde meg. Eit bord var då eit bord enten ein skreiv eller åt, men han vart rasande for ingenting etter han valde å halde hus i tårnet og ikkje vere i anna enn skriving og ikkje ha noko med hagen og oss andre å gjere.
   Han satt krumrygga og stura.
   – Du treng å få i deg mat, sa eg, sjølv om han var like rund som alltid. Ingen kroppar likte å måtte ete på seg sjølv. I det siste var det ikkje mykje Flori hadde fått i seg, han som til vanleg åt og drakk så mykje.
   Han glodde rett fram, kroppen pusta, den gode, varme pusten, den mjuke magen, dei runde hendene. Sakna dei anna enn pennen, sakna dei slegga, sakna dei blomane, sakna dei jorda og sakna dei spaden, dei sakna vel meg.
   – Flori, sa eg, det er tungt i hagen utan deg, tenkte eg, eg veit ikkje korleis eg skal gjere alt aleine, eg pusta og sa lågt: – Det kom ein unge frå landsbyen i førgårs, eg veit ikkje kva eg skal gjere.
   Flori tok litt brød og begynte å tygge.
   – Er det liv i han?
   – Nei, men…
   – Då spar du han ned. Du har gjort det før.
   Eg gjekk bort til skrivebordet og såg ut vindauget.
   – Sjå kor fint det er ute. Alt det fine ventar på deg, sa eg. – Gjin og Kol spør ofte etter deg.
   Eg la ansiktet mitt i hendene og kikka ut den solblenkande ruta, på himmelen eit grågåstrekk på kanskje over hundre fuglar. Eg la hendene ned langs sida og snudde meg mot Flori.
   Munnen hans togg slapt.
   Eg visste ikkje meir å seie, slo berre ut med armane og sa namnet hans, ikkje det same å vere i hagen utan Flori, ikkje det same å synge morgon og kveld utan han, ikkje det same å legge seg om kvelden og sjå senga stå tom i sovesalen.
   – Abbeden er berre glad til for at eg skriv av. Denne boka er verdifull for klosteret. Og hagen er du snart den einaste som bryr seg om, likevel.
   Eg likte ikkje at han sa slikt, men ville ikkje seie han imot, eg stilte meg framfor han og la handa på skuldra hans, han slo henne bort, eg la handa på skuldra hans, han slo henne ikkje bort. Eg strauk på skuldra, den foldete og stikkande halsen, han brydde seg ikkje om hår som voks, brydde seg ikkje om noko som helst lenger, berre han fekk skrive om dagen og gå til landsbyen om natta. Men han likte å kjenne handa mi stryke valkane hans, så lenge han ikkje skreiv eller las.
   Eg kviskra namnet hans, han kviskra ikkje mitt tilbake, men han la handa si på mi.
   – Men eg treng deg i hagen, sa eg.
   – Eg har viktigare ting å gjere.
   – Du bruker å skrive om vinteren.
   – Tøm skitbøtta, Frrok, eg må skrive.
   Eg fortsette å stryke foldane hans, kjende varmen og lukta frå dei uvaska kroppsdelane, likevel kjendest han langt borte, han var alt gått frå meg, og eg kunne like gjerne sjølv gått til landsbyen og stroke på ein ukjend mann. Eg lirka handa ned i kjortellomma hans, han merka ingenting, eg drog opp ei hårklemme og stakk henne ned i mi eiga lomme.



Flere smakbiter fås hos Astrid Therese.

torsdag 6. september 2018

Bodø

Jeg har funnet ut at det absolutt beste stedet å skrive for mitt vedkommende, er hjemme hos noen andre. Er jeg hjemme hos meg sjøl, er det litt for lett å slappe av, mens sitter jeg på for eksempel Litteraturhuset, slapper jeg ikke nok av. Det var nok derfor jeg var så sinnssykt produktiv (husker ikke helt hvor mye jeg skreiv, trur det var et sted i nærheten av 130 sider) da jeg var på hyttetur på Furnes i fjor, og det er nok også derfor jeg skreiv femten sider i overigår òg.

Men nå begynner jeg i feil ende her (som jeg ofte gjør).

Eirin og Eirik gifta seg som kjent i sommer, og nå har de reist på bryllupsreise til San Francisco. De flytta til Bodø i vår, og da skaffa de seg også katt, så noen trengte å passe denne kattepusen mens de var bortreist. Det er altså her jeg kommer inn i bildet.

Jeg kom opp hit på fredag for nesten ei uke siden, og etter at Eirin og Eirik dro for noen dager siden, har jeg brukt tida på å skrive, gå tur og kose med katt. I all hovedsak.

Og jeg veit jo egentlig at Nord-Norge er dritfint, men jeg blir like sjokkert hver gang jeg opplever det i virkeligheten likevel:









Og dere, SE PÅ DENNE KATTA, DA:









Hun er så sinnssykt skjønn og tillitsfull. Altså, dette var vår aller første kveld sammen, liksom. Jeg hadde vel ikke kjent henne i en halvtime engang:

(Foto: Eirin)


Hun kommer og legger seg i senga mi hver kveld, og hver morgen vekker hun meg omtrent sånn:

(Dette er sannsynligvis det styggeste bildet som noen gang er tatt av meg, men dere skjønner greia.)

Jeg har vært innom det særdeles fancy biblioteket i byen, som også er stedet der Eirik jobber:



Jeg har fått øye på en nydelig sykkel som jeg fikk lyst til å stjele:


Jeg har tatt bilder av sopp, fordi hvorfor ikke:




Jeg har spist det som antakelig er den aller beste burgeren jeg noen gang har smakt på Burgasm. ABSOLUTT ALLE burgerne kunne fås i vegetarversjon, noe som på ingen måte sier seg sjøl, i tillegg til at de hadde supermasse digg tilbehør, blant annet veganske cheese sticks!!!!! De hadde også noe jeg bare må anta at var sinnssyke freakshakes, jeg hadde egentlig tenkt å ha en til dessert, men så blei jeg så mett av burgeren, atte. Her er vidunderet, komplett med facon på toppen:


I tillegg har jeg lest en del, spilt Life Is Strange og hengt med to fine venner. Jeg veit ikke med dere, men for meg er alt dette så godt som definisjonen av det gode liv. Jeg mener det, jeg har det rett og slett dødsbra her.

BARE SE PÅ DENNE ELSKVERDIGE PUSEN, DA:


Og se på denne byen:


Jeg blir her fram til førstkommende onsdag. Fram til da skal jeg skrive så mye jeg bare kan. Om jeg får til, da. Det er ikke så lett alltid:


søndag 2. september 2018

August 2018

Opplevelser: God mat på Café Sara, og så godt drikke på Prindsen hage (for et sted! ♥) med Mari, Marie, Martina og Renate. Middag på Monsun, spillkveld og kinotur med Vibeke og Jørgen. Jørgen sin bursdag på Habibi og Asylet. Forlagenes store boksalg. Bodø-tur.


Innkjøp: Kjøpte to bøker på Forlagenes store boksalg, og! Sist måned kjøpte jeg tre fantastiske fruktnett av Ingrid Syv, sånn at jeg kan kjøpe frukt og grønt i løsvekt uten å ty til plastposer, men så glemte jeg å poste bilder av dem. Poster dem nå isteden. Ingrid hekler, strikker, broderer og tover sinnssykt mye fint, og du kan følge henne på Instagram her.


(Har altså to til i tillegg til dette: ett som er likt som dette, bare litt større, og ett som er svart sånn at også Jørgen kan bruke fruktnett uten å bli flau, haha.)

TV-serie: Nye episoder av The Affair og Better Call Saul, i tillegg til at Jørgen og jeg endte opp med å se nesten hele den første sesongen av Atypical. Jeg er ekstremt kresen når det gjelder komiserier – noe som er litt rart, for jeg veit om veldig mange komedier i filmformat som jeg liker veldig godt – men Atypical har en sjelden fin balanse mellom drama og komedie, syns jeg. Nå er ikke jeg fullt så dårlig med sosiale situasjoner som det hovedpersonen Sam er, men det er likevel sånn at jeg på mange måter kjenner meg igjen i ham – noe som gjør det både ekstra gøy og ekstra nært å se på.



Spill: Jeg har jo egentlig ikke spilt supermye i det siste, men en kommentar jeg fikk fra Karoline her på bloggen en dag fikk meg til å gjøre nettopp det – og veit dere hva, det føltes utrolig bra, og jeg fikk ikke engang dårlig samvittighet for å ikke skrive. Nå er jeg snart ferdig med de fire bretta i India i Tomb Raider 3!!


Film: The ConjuringSommer 1993, Småfugler, Room, Ghost In the Shell (altså den amerikanske live-actionversjonen med Scarlett Johanson) og Thelma. Og hvis du bare skal se én av disse filmene, så trur jeg at jeg har lyst til at du skal se Småfugler. Den er styggvakker og rørende, med sinnssykt fint fotografi og nydelig musikk komponert av Kjartan Sveinsson, tidligere pianist i Sigur Rós.




Musikk: Altså, jeg har funnet ut at jeg elsker radiofunksjonen til Spotify. Den har gjort at jeg har oppdaga utrolig mye bra musikk, blant annet Black Marble. Jeg har blitt fullstendig forelska i albumet deres A Different Arrangement. De minner meg litt om Former Ghosts og litt om TR/ST, og jeg tenker at de hadde vært det perfekte soundtracket til en film eller TV-serie som både var Stranger Things og Donnie Darko på én gang. For på samme måte som både Stranger Things og Donnie Darko er forholdsvis nye og i og for seg føles moderne og av i dag (selv om Donnie Darko faktisk er svimlende søtten år gammal, noe som føles helt sprøtt), men med ei handling lagt til åttitallet, er Black Marble et samtidsband som likevel har et melankolsk åttitallssound. Jeg trur jeg har funnet ut at nesten enda bedre enn jeg liker åttitallet, liker jeg åttitallet sett fra dagens perspektiv. Jeg veit ikke om dette gir så mye mening, men gud bedre, disse to låtene, ass (og egentlig hele albumet):