onsdag 20. juni 2018

Musikksmaken min gjennom ti år

Okei, så jeg ELSKER lister og systemer og statistikker, har gjort det så lenge jeg kan huske, og det er få ting som gleder meg mer enn å holde oversikt over bøker jeg leser, filmer jeg ser, musikk jeg hører på, mat jeg spiser og så videre og så videre. Derfor elsker jeg nettsider som Bokelskere, Filmfront og Last.fm, og maten jeg spiser fører jeg privat statistikk over (!).

Jeg har hatt bruker på Last.fm siden 2008, altså i hele ti år. Musikksmaken min har utvikla seg en del i løpet av ti år, og jeg liker tanken på at den utviklinga har blitt arkivert. De ti artistene og banda jeg har hørt mest på i løpet av denne perioden er så ekstremt forskjellige fra hverandre at det nesten er utrolig at de tilhører musikksmaken til det samme mennesket.

Forresten: antall oppgitte avspillinger er ikke hundre prosent korrekt, bare fordi dette for det første utelukkende gjelder musikk jeg har hørt på digitalt. Jeg har i tillegg hørt masse på CD'er og LP'er, noe som naturlig nok ikke har blitt katalogisert automatisk. For det andre har det i løpet av de siste ti åra selvfølgelig også vært noen tekniske problemer, som har gjort at ikke engang alle digitale avspillinger har blitt tatt med i betraktninga. Men: dette er the gist of it.



10. Asobi Seksu – 718 avspillinger



Jeg husker faktisk veldig godt at jeg oppdaga Asobi Seksu, fordi jeg skreiv om det her på bloggen i 2008. Andrealbumet deres Citrus er den dag i dag et av de albuma jeg liker aller best å høre på. Musikken deres er støyete og drømmeaktig, med fuzzgitarer man bare har lyst til å lukke øya og flyte på. Fordi det er det som er magien med shoegazing: det minner på flere måter om pønk, med forholdsvis enkle melodier og grumsete lydbilder, men der pønken ofte er aggressiv og konfronterende, er shoegazing tilbaketrukket. Ta vokalen, for eksempel: en typisk pønkvokalist vil snerre, brøle og skrike inn i mikrofonen, gjerne sprenge noen høyttalere mens de er i gang, mens stemmen til en shoegazevokalist vil nå deg fra gjennom flere lag med honning, med ord det nesten ikke går an å skjelne fra hverandre. Det er ikke vokalisten som hovedpersonen i et shoegazeband. Det er en innadvendt sjanger, til og med de litt mer pønkete ytterpunktene av den, som My Bloody Valentine, er forholdsvis innadvendte. Dette er musikere som trives i sitt eget hode i et studio (eller i en garasje eller på et loft), ikke nødvendigvis på ei scene foran et publikum (derav navnet "shoegazing": de tidlige utøverne blei beskyldt for å stå og stirre på sine egne sko når de holdt konserter framfor å prøve å oppnå kontakt med publikum). Syns aldeleles nydelige Lions and Tigers er en perfekt representant for musikken til Asobi Seksu. Dette er musikk jeg elsker å høre på når jeg går til toget om morgenen, kanskje når blomstene er i ferd med å dukke opp i grøftekantene igjen etter en lang vinter.





9. Muse – 727 avspillinger



Muse er kanskje et av de banda som jeg fortsatt hører på i dag som jeg har hørt på lengst. Trur jeg begynte å høre på dem da jeg gikk i åttende klasse, altså rundt 2003, og da var det selvfølgelig den rolige, akustisk gitar-orienterte kjærlighetssangen Unintended jeg først og fremst hørte på. Etter å ha kjøpt albumet Absolution begynte jeg å like, kanskje til og med elske, de hardere sangene deres òg. Det var deilig å være sint til Apocalypse Please, og de til tider pompøse sangtekstene deres med inspirasjon fra naturvitenskap og astrofysikk gjorde at jeg følte at jeg var en del av noe viktig. Muse er i tillegg ekstremt dyktige musikere. Matthew Bellamy er kjent for sin enorme kapasitet som vokalist, gitarist og pianist, men også bassist Chris Wolstenholme bør nevnes – jeg leste et sted at bassgangen i Hysteria er en av de vanskeligste bassgangene som fins innen populærmusikken, og det er lett å skjønne hvorfor når man hører den. Selv om jeg i dag syns Muse framstår som i overkant stormannsgale og litt vel overbevist om sitt eget talent (og altså, med god grunn, de er som nevnt enormt dyktige, men for meg vitner de teknisk vanskelige gitarsoloene deres om et visst behov for å vise seg fram), syns jeg fortsatt albuma deres til og med Absolution er suggererende og, hva skal jeg si, energigivende å høre på. Å høre på dem mens jeg jobber, for eksempel, får fram arbeidsmaskinen i meg. Jeg er litt kvalmende hipster når det gjelder akkurat Muse, for jeg likte dem bedre før sangene deres begynte å dukke opp i Twilight og sånn, og jeg har egentlig ikke fulgt med på post-2003-utgivelsene deres i det hele tatt, men de gamle låtene deres står fremdeles fjellstøtt. Og, jeg sier det igjen, bassgangen i Hysteria, dere!





8. Current 93 – 840 avspillinger



Historien om Current 93 og meg begynte da jeg gikk i Bø. Vi hadde Stig Sæterbakken som gjesteforeleser, og mange i klassen, meg sjøl inkludert, leste hans daværende nyeste utgivelse, Ikke forlat meg. Den første delen av romanen heter Døden i juni, og en gang Kolbjørn, Linda og jeg stod ute og røyka med Stig, spurte Kolbjørn om det var inspirert av Death In June, noe Stig bekrefta. Og jeg spurte Kolbjørn om hva Death In June var, og han forklarte at de var et neo-folk-band, og den sjangeren hadde jeg aldri hørt om, men han anbefalte det på det varmeste, men han anbefalte egentlig et annet neo-folk-band, Current 93, enda mer. Og da han i ei tilbakemelding til meg skreiv at teksten min Klinkekuler minna han om låta Soft Black Stars av nettopp Current 93, måtte jeg jo sjekke det ut. Det har vært ekte kjærlighet siden. Og egentlig er det ekstremt vanskelig å snakke om Current 93, fordi jeg veit ikke om noe annet band som lager så utrolig mye forskjellig. Hvert album har et gjennomgående tema, og føles i stor grad som en enhet, lignende ei diktsamling eller noe tilsvarende. Den kanskje eneste fellesnevneren er David Tibets snakkesynging, og de symboltunge tekstene hans med referanser til religiøse tekster, myter, poesi og kunst. Har du hørt ett Current 93-album eller éi låt, så har du bare hørt ett album og éi låt, for et annet album og ei annen låt er ei helt annen greie. Det er kanskje ikke noe annet band enn Sigur Rós som har inspirert meg like mye i min egen skriving som Current 93, såpass at hele tittelen på romanen min Mjuke, svarte stjerner rett og slett er en direkte oversettelse av tittelen på et Current 93-album (og, som nevnt, ei låt).





7. Lady Gaga – 861 avspillinger



Jeg hadde en intens Lady Gaga-periode fra sånn cirka midten av videregående til... kanskje Bø, omtrent? For meg representerte hun noe unikt innen popmusikken – ikke så mye musikken hennes, men hele hennes person. Hun oste av sjøltillit og særegenhet, og en sjøltillit nettopp på grunn av særegenheten hennes. Hun var en David Bowie for vår tid, hun var nesten mer et konsept enn en person, og hun lot seg sjøl fødes igjen og igjen, og hver eneste gang dukka hun opp igjen som noe vi aldri hadde sett før – slett ikke ulikt David Bowies mange ulike transformasjoner opp gjennom, fra Ziggy Stardust til The Thin White Duke via Aladdin Zane. Det var dette som gjorde at jeg blei dratt mot henne, til tross for at jeg også da egentlig syntes at musikken hennes var betraktelig mindre spesiell enn det man kunne få inntrykk av gjennom væremåten og stilen hennes. Etter at Born This Way-albumet hennes kom ut, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke har fulgt med på henne i det hele tatt, men jeg blir fortsatt i godt humør av å høre de tidlige låtene hennes som nærmest har blitt som moderne klassikere å regne, som Bad Romance og Poker Face.





6. Miyavi – 884 avspillinger



Miyavi og Lady Gaga har det til felles at jeg hørte på dem ikke så mye på grunn av musikken deres, men mest på grunn av personene bak musikken. Miyavi var en av mine største obsessions way back when i 2008, og jeg elska at han omfavna både det utagerende og det androgyne. Altså, akkurat dét er det jo mange som har gjort før ham, misforstå meg rett, jeg nevnte jo nettopp David Bowie, men Miyavi er fra Japan, et land som i stor grad er prega av konservativisme og sin egen form for lukkahet. Japan har et motsetningsfylt forhold til vesten generelt og USA spesielt, ikke minst siden andre verdenskrig, men også før det har Japan vært veldig isolert – det er derfor språket japansk er så unikt og ikke ligner på noe annet språk i verden. Den dag i dag er 98.5 % av Japans befolkning etniske japanere, mens den største innvandrergruppa kommer fra Korea og Kina – og disse innvandrerne, til tross for at de altså ikke ser noe annerledes ut enn den etniske befolkninga, blir stort sett sett ned på. Miyavi er halvt koreansk, noe han blei mobba for i oppveksten. I riktig gamle dager (ikke spør meg om årstall), i kabuki- og samurai-tida, var feminine menn og homoseksualitet ikke bare akseptert, men opphøyd som noe vakkert. Det var ikke før Japan oppretta forbindelser med vesten at de "lærte" at homoseksualitet var en synd. Siden den gang har Japan nærmest opplevd seg sjøl som i et rivaliseringsforhold med vesten, en sjalusi der de både hater vesten og vil være som vesten. Japan har lært av vesten at for eksempel sex er syndig, men har forholdt seg til synden på en erkejapansk måte: ved å late som at den ikke fins og ikke snakke om den. Dermed har det oppstått en motreaksjon i form av ekstremt pervers porno som omtrent bare lages i Japan. Hvor vil jeg med alt dette? Miyavi tok den japanske skammen, snudde den på hodet, gikk på scena i ekstravagant sminke, fant opp sin egen sjanger som han kalte "kabuki rock", med fokus på gamledagers kjønnsoverskridende estetikk, og lanserte "Azn pride", en tanke om at alle asiater har noe til felles som man kan være stolte av, og ei oppfordring til samhold på tvers av landegrenser framfor statsbasert isolasjon og nasjonalisme. Jeg elska ham for alt dette, og selv om jeg sjeldent hører på ham i dag (igjen: jeg var mer opptatt av ham som person enn musikken hans), er det ikke til å komme ifra at han har lagd noen gode låter, og ikke minst at han er en ekstremt dyktig gitarist.





5. The Birthday Massacre – 909 avspillinger



Hvis man bare dømmer dem ut fra åssen de ser ut, kan man få inntrykk av at The Birthday Massacre er et sånt band som jeg utelukkende hørte på da jeg var fjorten (klesstilen min på den tida var ganske tett opptil det vokalist Chibi har på seg på bildet over her), men jeg trur faktisk ikke engang jeg hadde hørt om dem da jeg var fjorten. For sannheten er at The Birthday Massacre kombinerer så utrolig mange ting som jeg liker i dag på en måte som gjør musikken deres ganske uimotståelig for meg. De spiller gotisk-inspirert synth-rock med referanser til og stemninger og lydeffekter henta fra skrekkfilmer og TV-spill fra åttitallet, noe som gir musikken deres et distinkt retro-sound som jeg er utrolig svak for. Dette vever de sammen til fengende popmelodier som gjør musikken deres rett og slett ekstremt lyttbar, og da er jeg villig til å overse de til tider i overkant banale sangtekstene deres som i all hovedsak høres litt ut som dikta jeg skreiv i nettopp fjortenårsalderen (et unntak er tekstlinja "Looking like a compromise suicide" fra låta Kill the Lights som jeg den dag i dag syns er, til tross for fjortisgoth-vibbene, oppriktig bra). Jeg har kanskje ikke muligheten til å reise tilbake i tid til USA i 1985 og feire Halloween der som tiåring, men jeg kan høre på The Birthday Massacre, som jeg vil tru er det nærmeste det er mulig å komme.





4. Sigur Rós –  1417 avspillinger



Ah, Sigur Rós. Jeg trur ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg den intense kjærligheten jeg føler og har følt for dette bandet i mange, mange år. Forholdet mitt til Sigur Rós har egentlig utarta seg som kjærlighetsforhold flest: i begynnelsen intens forelskelse og et ønske om å omgi meg med dem – altså høre på musikken deres – så mye og ofte som mulig, et behov for å vite alt om dem og se alt og høre alt og få med meg alt, ledsaga av stress om jeg ikke fikk muligheten til det. Etter hvert har de verste sommerfuglene i magen roa seg litt ned, og heller gått over i en trygg og varm hengivenhet og en takknemlighet som aldri vil komme til å gå over, litt som jeg innbiller meg at et lykkelig ekteskap må være. Det er ikke noe annet band i verden som har inspirert meg og rørt meg like mye som disse har, ikke noe annet band har påkalt like store følelser i et så bredt følelsesregister som Sigur Rós, kort sagt ikke noe annet band som noen gang har betydd så mye for meg. Jeg liker ikke alle albuma deres like godt, men jeg setter likevel stor pris på ulikhetene albuma imellom, og jeg veit at uansett hva de måtte finne på i framtida, vil jeg sette pris på det òg. For selv om noen av albuma deres er ekstremt forskjellige, har de alle sammen likevel en kjerne som består av det samme, og den kjernen er så unikt Sigur Rós'esque at ingen andre kan gjenskape den. Og på samme måte som når et ekteskap eller et kjærlighetsforhold tar slutt, vil jeg ta det utrolig tungt om de noen gang bestemmer seg for å legge opp. Jeg håper de fortsetter å lage musikk så lenge de lever.




3. Taking Back Sunday – 1604 avspillinger



Det eneste relikviet på denne lista fra da jeg var veldig ung. Fra jeg var tretten – fjorten til jeg var kanskje seksten – søtten hørte jeg ekstremt mye på emo, pønk-rock og pop-pønk, og yndlingsbandet mitt innen emosjangeren var Taking Back Sunday. Jeg elska stemmen til vokalist Adam Lazzara, og jeg liker den veldig godt ennå. Noen av de tidlige sangtekstene deres er så usannsynlig emo at det grenser til det komiske, sånn som "The truth is you can slit my throat, and with my one last gasping breath I'd apologize for bleeding on your shirt" – ei tekstlinje som traff femten år gamle Kristine rett i hjertet. Etter hvert som tida har gått, har de utvikla et mer "voksent" sound – og ikke minst litt mer voksne sangtekster – og jeg tenker stadig at jeg skal sjekke ut de nyere albuma deres bare for å catche opp litt (det siste albumet deres som jeg har et forhold til er Louder Now fra 2006), men så er det rart med det, er det ikke, at det liksom er de albuma jeg hørte på da jeg var tenåring og konstant trist-sint som jeg stadig vender tilbake til. I dag hører jeg på dem mest for nostalgiens skyld, men sist gang jeg så vidt var innom det nyeste albumet deres Tidal Wave, blei jeg faktisk positivt overraska.





2. Salem – 1955 avspillinger



Jeg var fullstendig uforberedt da Salem slo meg rett i bakken med debutalbumet King Night i 2010. De endte opp med å bli en stor del av livet mitt mens jeg gikk i Bø, der vinterne var lange, mørke og kalde. Jeg satt inne på hybelen min og brant røkelse, hørte på Salem og skulle ønske jeg var ei heks. Jeg var helt klar til å omfavne Salem nærmest som en livsstil, men etter at EP'en I'm Still In the Night kom ut i 2011, har det blitt stille fra dem. Jeg aner ikke hvor det blei av dem, om de fortsatt lager musikk, om vi kan forvente noe mer fra dem, jeg har i væffal håpa det veldig lenge, men nå er det sju år siden de ga lyd fra seg, og jeg begynner å innse at det kanskje aldri kommer til å skje. Men det særegne soundet deres gjorde skikkelig inntrykk på meg, det var noe nærmest mytologisk ved dem, de var lyden av å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, eller å svømme i seig hostesaft. Medlemmene i Salem var katolikker, rusmisbrukere og tidligere prostituerte, en kombinasjon som for meg gjorde dem til noe litt farlig og desto mer forlokkende. I tida rundt Salem dukka det opp flere såkalte witch house-band, og med det fulgte en ny-okkult estetikk som fortsatt er synlig for eksempel i klærne de selger hos Killstar eller Hevn. King Night vil nok alltid være i stand til å gi meg frysninger, akkurat som musikkvideoen under – det er en uoffisiell video, men jeg syns den representerer musikken deres og stemninga musikken påkaller helt perfekt. Forresten: ikke se den rett før du legger deg, den er ganske marerittfremkallende.





1. Emilie Autumn – 2224 avspillinger



Jeg må innrømme at jeg har et litt ambivalent forhold til Emilie Autumn – kanskje litt overraskende, med tanke på at hun er den artisten jeg definitivt har hørt mest på de siste ti åra. For meg er hun nettopp det motsatte av det jeg skreiv om Lady Gaga og Miyavi; jeg liker musikken til Emilie Autumn veldig mye bedre enn jeg liker henne som person. Hun er en utrolig talentfull sanger, fiolinist og pianist, hun har en åpenbar teft for gode melodier, og blandinga hennes av steampunk, industrial og klassisk på albumet hennes Opheliac funker utrolig bra. Men som person virker hun helt ærlig ganske usympatisk og ekstremt narcissistisk. Ikke at åssen hun er på privaten nødvendigvis trenger å ha noe å si for hvorvidt man liker musikken hennes eller ikke, men jeg veit om mange Emilie Autumn-fans som nærmest tilber henne som en gudinne, og det virker som at hun sjøl bevisst har prøvd å bygge opp en slags kult rundt sin egen person. Med det sagt, syns jeg som nevnt Opheliac-albumet hennes har utrolig mange gode kvaliteter og er noe temmelig unikt. Oppfølgerplata, Fight Like a Girl, er bygd opp med et tydelig narrativ låtene imellom, sånn at man ved å høre den kan se en hel historie utfolde seg som i en musikal. Musikalsk er også Fight Like a Girl enda mer teatralsk enn det Opheliac er, og med unntak av noen få ganske gode låter, syns jeg det er et skuffende album sammenligna med Opheliac. Men hey, jeg vil nok aldri gå lei av låter som Dominant, 306 og Marry Me, for ikke å snakke om instrumental-albumet hennes Laced/Unlaced, som inneholder noen av de absolutt råeste el-fiolinstykkene jeg har hørt i hele mitt liv.

lørdag 9. juni 2018

Parantes

(Men har jeg i det hele tatt egentlig lyst til å gi ut Mjuke, svarte stjerner? Eller, for den saks skyld, Døden og gleden? Begge prosjekta er, på hver sin måte, så utrolig personlige, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på det som konkret skjer i dem, men som i at de kommer fra en slags urkilde inni meg som er vanskelig å forklare, som om romanene er uløselig bundet til meg på en måte de fleste andre tekstene mine – novellene, noen av kortprosatekstene mine, kanskje til og med noen av dikta mine – ikke er. Det er utrolig skremmende å skulle blottlegge en så viktig og nær del av meg sjøl framfor offentligheten, som de i sin tur står fritt til å pirke i, kritisere og analysere. Og kanskje er det sånn alle som har produsert kunst føler det, men hvorfor føler jeg det da bare sånn med romanene mine, og ikke med, ja la oss nå si novellene? Og dette er også hvorfor jeg er mer motivert til å skrive romanene, hvorfor trangen til å skrive dem er så presserende, hvorfor det er vanskeligere å redigere dem, fordi de på et vis ligger tettere inntil meg. Det føles som om jeg risikerer mindre ved å gi ut noveller eller kortprosa, jeg kan i større grad gjemme meg bak dem, det føles ikke like sårbart å la andre lese dem. Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine gis ut. Det grenseoverskridende i det å bevege seg utafor komfortsona. Jeg veit ikke helt, jeg dere.)

onsdag 6. juni 2018

Mai 2018

Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.










Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.



TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.



Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.

Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.



Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:

onsdag 23. mai 2018

Trettipunktersbloggutfordring #8: Et outfitbilde

Dere, jeg har så blanda følelser for disse outfit-greiene, fordi jeg føler litt at de er forbeholdt rosablogger, samtidig som jeg jo egentlig er veldig opptatt av mote. Ikke mote som i trender, men som i stil. Altså, for alle dere som på et eller annet tidspunkt har sett meg i virkeligheten, burde dette være åpenbart; jeg elsker å sette sammen antrekk, og jeg føler at jeg nærmest bruker stilen min for å uttrykke meg, litt sånn som med kunst. En helt annen ting: jeg har aldri i mitt liv hatt et helfigursspeil, så reint praktisk er outfitbilder vanskelige å gjennomføre.

Uansett. Her er et antrekk fra i fjor sommer:


Denne dagen følte jeg meg veldig chill og bare... ekstremt kul, i ordets rette betydning. Trur den mest spennende tingen jeg gjorde den dagen var å tømme søppel, men likevel.

Solbrillene er fra Retro & Me. T-skjorta er fra Johnny Leave Home/Urban. Buksa er en gave fra Japan (altså at gaven er kjøpt i Japan, ikke som i at staten Japan har skjenka meg buksa i gave).

lørdag 19. mai 2018

Fra skisseboka: ei scene i liva til Tobias og Kristian i framtida

Jeg har, om ikke alltid, så i veldig mange år, siden cirka ungdomskolen vil jeg anslå, hatt lyst til å skrive manus. Mest filmmanus, men det kunne sikkert like gjerne vært teatermanus, det er bare at jeg som en default ser det jeg skriver for meg som en film. Det er jo faktisk sånn når jeg skriver romaner, at det hele utspilles veldig filmatisk i hodet mitt, komplett med forskjellige kameravinkler og det hele. Kanskje særlig mitt nyeste prosjekt, Døden og gleden. Jeg føler i væffal at Døden og gleden er vesentlig mer filmatisk enn Mjuke, svarte stjerner, som i større grad foregår på et indre plan. Men jeg trur det kan være en bra ting – min mentor Anne Oterholm nevnte en gang at jeg er god på indre monologer og den slags, men faktisk enda bedre på rein, observerende tekst, som sett fra et helt nøytralt perspektiv uten filter.

Jeg trur jeg skreiv denne teksten... enten rett etter at jeg hadde begynt å skrive Døden og gleden eller rett før. Jeg hadde jo litt starttrøbbel med Døden og gleden; jeg måtte teste ut flere forskjellige måter å behandle materialet på før jeg faktisk fant en form som funka (dette var, utrolig nok, mitt første forsøk – nesten fullstendig ugjenkjennelig fra sånn som det faktisk endte opp). Jeg har en (ikke så) hemmelig drøm om å studere scenetekst ved Teaterhøgskolen, så jeg har ved flere anledninger skrevet scener fra dramatiske tekster som mest av alt er ment som øvelser. Denne gangen tok jeg karakterene mine fra Døden og gleden, flytta dem noen år inn i framtida, og undersøkte åssen forholdet deres kunne komme til å se ut når de har blitt voksne, for eksempel i slutten av tjueåra. Også elsker jeg jo å skrive dialoger – det må vel kunne kalles et godt utgangspunkt for å skrive for scene eller film.



---


SCENE 1

TOBIAS står på en togstasjon. Han ser opp på skjermen som viser togtidene og denslags. Tar opp mobilen fra lomma og ringer til noen.

TOBIAS
Skjera, styggen. Du, jeg er egentlig på vei inn til byen, men så er toget mitt jævlig forsinka. Du gidder vel ikke å muligens kjøre meg inn, vel? Strålende. Ses.

Han legger på. Like etterpå ringer mobilen hans igjen.

TOBIAS
Hei, babe. Forsåvidt, jeg venter på toget, skal på jobb. Ferdig rundt... åtte, kanskje? Spørs litt, kan hende jeg kan gå tidligere hvis det er lite å gjøre. Jeg kan jo ringe deg opp igjen når jeg er ferdig. I kveld? Faen. Jeg mener det kan vi godt. Det er bare det at du veit åssen jeg er når jeg nettopp har kommet fra jobb.

En bil stopper opp i nærheten, Tobias ser bort på den.

TOBIAS
Du, toget kommer nå, jeg kommer til å miste dekninga i tunnelen uansett. Jess. Men vi ringes når jeg er ferdig på jobb i sjutida. Åtte, ja. Jess. Hej då, babe.

Tobias går bort til bilen, åpner døra på passasjersida og setter seg inn. KRISTIAN sitter i førersetet.

TOBIAS
Hadde jeg visst at du var så kjapp, hadde jeg rukket å ta meg en runk først.

KRISTIAN
Den skjønte jeg ikke.

TOBIAS
Det vakke meninga heller.

KRISTIAN
Hei på deg, forresten.

Tobias reiser seg opp i setet og peker ut av vinduet med en overdrevent hektisk bevegelse.

TOBIAS
Følg etter den bilen!

KRISTIAN
Har du tatt speed, eller?

TOBIAS
Sorry, jeg veit ikke hva det er med meg i dag.

KRISTIAN
Hvor skal du, egentlig?

TOBIAS
På pøbben med deg.

KRISTIAN
Den var smud, du. Trudde kanskje det var noe viktig.

TOBIAS
Jeg har jo fått lønning, jeg spanderer til og med.

KRISTIAN
Du har lagt merke til at jeg sitter i en bil, ikke sant?

TOBIAS
Det gjør jeg òg, det.

KRISTIAN
Har ikke du en jobb å ta ansvar for?

TOBIAS
Jeg har også ei potteplante. Det betyr ikke at jeg vanner den hver dag.

KRISTIAN
Men seriøst, hvor skal du?

TOBIAS
På pøbben, sa jeg jo.

KRISTIAN
Du er faen meg trist, ass.

Kristian starter bilen og de kjører av sted.

SCENE 2

KRISTIAN kjører en bil, TOBIAS sitter i passasjersetet.

TOBIAS
Hører du gjør det bra.

Kristian trekker på skuldrene.

TOBIAS
Jammen du gjør jo det.

KRISTIAN
Jeg synger coverlåter.

TOBIAS
Du gjør det bedre enn meg.

KRISTIAN
Du lager din egen musikk.

TOBIAS
Jeg jobber på Platekompaniet.

KRISTIAN
Og lager din egen musikk.

TOBIAS
Jeg tjener 150 i timen.

KRISTIAN
Du lager din egen musikk, da.

TOBIAS
Som ikke akkurat betaler husleia.

De kjører litt videre i stillhet.

KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?

TOBIAS
Elisabeth.

KRISTIAN
Jeg visste det var noe på T eller E.

TOBIAS
Nei, jo. Hun jobber med masteroppgaven sin, da.

KRISTIAN
Sosialantropologi, var det?

TOBIAS
Journalistikk.

KRISTIAN
Ja, nettopp.

TOBIAS
Jo, nei. Hun skriver på den, da, og jobber fortsatt i barnehage.

Både Kristian og Tobias nikker langsomt mens de kjører videre ei stund til i stillhet.

KRISTIAN
Åssen skriver man en master i journalistikk, egentlig?

TOBIAS
Åssen skriver man en master i noe som helst?

KRISTIAN
Nei, men altså... jeg skjønner masteroppgaveprinsippet i liksom filosofi, en avhandling om Freud eller Marx eller hva de heter for noe alle sammen, men liksom... hva forsker man på når man tar en master i journalistikk, sladder innad i kongefamilien, liksom?

TOBIAS
Hvis man driver med forskning, er man vel strengt tatt i gang med en doktorgrad, ikke en mastergrad.

KRISTIAN
Hva er forskjellen?

TOBIAS
Pøbben.

KRISTIAN
Hæ?

TOBIAS
Stopp her.

Kristian stopper bilen, Tobias tar av seg beltet, blir sittende og stirre på Kristian.

KRISTIAN
Ja, ha det, da.

TOBIAS
Jeg spanderer en øl.

Kristian peker på rattet.

TOBIAS
Som om du ikke har fyllekjørt før!

KRISTIAN
Fyllekjøring er ikke akkurat målet mitt for dagen.

TOBIAS
Hva er det liksom du har av planer i dag som ikke kan utsettes, da? Må du hjem og pusse Spellemann-statuetten din?

KRISTIAN
Jeg trur ikke du skjønner hvor dust du er.

TOBIAS
Men jeg trur jeg skjønner hvor lyst du har på en øl.

Kristian blir sittende ei kort stund uten å si noe.

KRISTIAN
Faen ta deg.

Han tar av seg setebeltet, og han og Tobias går ut av bilen.

SCENE 3

KRISTIAN sitter ved et bord i en pub. TOBIAS kommer bort til bordet med en øl i hver hand, plasserer den ene på sin plass, den andre foran Kristian. Han setter seg ned. De tar begge en slurk.

TOBIAS
Så hva skulle du egentlig i dag som gjorde at du ikke kunne ta en øl med meg?

KRISTIAN
Du veit. Kjøre bil og sånn.

TOBIAS
Jammen seriøst. Skulle dere øve? Ny plate på gang?

Kristian trekker på skuldrene, drikker litt.

KRISTIAN
Greia med oss er at vi omtrent ikke trenger å øve fordi vi har jo hørt alle sangene så jævla mange ganger før, og riffa er ikke akkurat kompliserte. Og når vi spiller inn og sånn, blir de andre alltid sure når jeg, you know, faktisk gjør en egen vri på vokalen. Fansen vil bare at det skal høres så likt som originalen som mulig.

TOBIAS
Unnskyld at jeg spør, men hvem gidder vel egentlig å kjøpe ei plate med noen som ikke er Ramones, men som bare prøver å høres helt like ut som Ramones?

KRISTIAN
Veit da faen. Jeg bare veit at jeg får penger for å gjøre det, så jeg stiller ingen spørsmål.

TOBIAS
Altså, jeg skjønner jo at det er gøy å være på konsert med dere når man ikke har muligheten til å oppleve de ekte Ramones, pluss at, la oss innse det, du er faktisk ti tusen ganger mer karismatisk enn Joey uansett, men liksom... hvem kjøper platene deres?

Kristian trekker på skuldrene.

KRISTIAN
Folk bruker overraskende mye penger når de er fulle, altså. Og folk er som regel fulle på konsertene våre. Og liksom, platene ligger jo der i merch-boden, så...

Kristian tar en slurk øl, Tobias gjør det samme.

TOBIAS
Du har fortsatt ikke svart på spørsmålet mitt, da.

KRISTIAN
Hvilket spørsmål?

TOBIAS
Du skal sikkert på date.

KRISTIAN
Å ja, hva jeg skal i dag? Næh. Ingenting spesielt.

TOBIAS
Så hvorfor ville du ikke pilse med meg da?

KRISTIAN
Hva ser det egentlig ut som at jeg gjør nå?

TOBIAS
Du trengte overtalelse.

KRISTIAN
Hvor billig trur du at jeg er? Selvfølgelig trengte jeg overtalelse.

De tar en ny slurk hver.

TOBIAS
Jeg trur ikke noe på at du ikke hadde planer for i dag, jeg.

KRISTIAN
Hva vil du at jeg skal si? Har du lyst til at jeg skal prioritere deg framfor andre ting i livet mitt? Jeg gadd å komme og hente deg, gjorde jeg ikke? Hvor mange bekreftelser trenger du egentlig?

TOBIAS
Ro deg ned, styggen. Ta deg en chill pill. Nei, glem det. Ved nærmere ettertanke innser jeg at du faktisk kommer til å ta det til seriøs etterretning.

KRISTIAN
Jeg har ikke rusa meg på flere uker.

TOBIAS
(ironisk)
Vel, gratulerer!

Han hever glasset sitt til skål, Kristian løfter ikke sitt glass. Tobias drikker.

KRISTIAN
Åssen går det med Terese, da?

TOBIAS
Er du forelska i henne, eller?

KRISTIAN
Hæ? Jeg... åh, faen, glemte at jeg spurte om det i stad.

TOBIAS
ELISABETH driver med en master i JOURNALISTIKK for tida, takk som spør.

KRISTIAN
Du er så sykt dårlig til å være passiv-aggressiv. 

TOBIAS
Og du er sykt dårlig til å, du veit, faktisk bry deg om livet mitt.

KRISTIAN
Butthurt much?

TOBIAS
Sorry hvis jeg forventer at du faktisk husker hva kjæresten min heter.

KRISTIAN
Er hun kjæresten din nå.

TOBIAS
Hun har vært kjæresten min i fire måneder.

KRISTIAN
Hun var ikke kjæresten din for to uker siden.

TOBIAS
Jeg angrer på at jeg overtalte deg.

KRISTIAN
Du angrer på at du lå med meg.

TOBIAS
Snakk litt lavere, da, faen. Trenger ikke skrike ut til hele pøbben, liksom.

KRISTIAN
Du er bra egosentrisk hvis du faktisk innbiller deg at de andre folka her prøver å overhøre samtalen vår.

De tar hver sin slurk øl.

KRISTIAN
Men altså, Elisabeth... det er seriøst, liksom?

TOBIAS
Visst faen.

KRISTIAN
Okei. Fint for deg.

TOBIAS
Det er kjempefint for meg, faktisk.

mandag 14. mai 2018

Engler i Amerika

Om man på noe som helst vis er opptatt av teater og/eller kultur, kan man ikke unngå å ha fått med seg at Nationaltheatret i disse dager setter opp Engler i Amerika, et ikke så reint lite berømt og bejubla todelt stykke av Tony Kushner. Sjøl så jeg den på lørdag, etter å ha varma opp med HBO-serien, noe jeg så vidt nevnte for halvannen uke siden. Og forresten: bildene jeg har sprita opp innlegget med (bortsett fra Facebook-faksimilen, mener jeg) er lånt fra Nationaltheatret.


Det er vanskelig å gi noe ordentlig handlingsreferat, fordi dette er en sånn type historie med en sånn type såkalt plott som jeg sjøl er veldig begeistra for og som jeg streber etter i mine egne romaner: den hvor det ikke er noe fra A til B, men heller bare en vev av omveier, der det er som i klisjeen: at reisen er viktigere enn destinasjonen. Da jeg nevnte HBO-serien den gangen i begynnelsen av måneden, skreiv jeg at den på sett og vis minner om Six Feet Under, en serie jeg for det første nærmest bare går ut fra at alle har sett, og for det andre elsker innmari mye. Men om du faktisk er av dem som ikke har sett den eller overhodet veit hva det er for noe: den åpner med at en familiepatriark dør, og derfra følger vi liva til de gjenlevende familiemedlemmene etter hvert som de leves gjennom flere år. Den er et aldri så lite mesterverk, med fantastiske skuespillere, et smart, morsomt og rørende manus, og karakterer man blir glad i, hater, blir kjent med og ser utvikle seg. Man kan si mye av det samme om Engler i Amerika, selv om tidsspekteret er vesentlig kortere. Dette er skjebner som krysser hverandres veier i åttitallets New York, der AIDS fortsatt er som en dødsdom å regne, der hullet i ozonlaget fremdeles er den største bekymringa blant klimaforskere, og der Ronald Reagan er president. Dette er politikk, religion, identitet og kjærlighet på randen av tusenårsriket, og blant karakterene vi møter, er AIDS-sjuke Prior, kjæresten hans Louis, mormoneren Joe, hans psykisk sjuke kone Harper og den konservative advokaten Roy.


Det er sikkert mye man kan si om de tekniske tinga her. Altså, dette er fryktelig flott gjort, med nydelig musikk av Nils Petter Molvær, en minimalistisk, men samtidig mektig scenografi og imponerende skuespillerprestasjoner. Men som skriver er det selvfølgelig to ting framfor noe jeg lar meg begreistre av, og det er manuset og karakterbygginga. De to tinga henger sammen, for det er jo nettopp først og fremst gjennom det som blir sagt at vi blir kjent med karakterene. Nå skal det sies at jeg var på teater fra klokka ett på dagen til halv ti på kvelden, noe som jo tross alt er ganske lenge i teatersammenheng, men likevel er det veldig mye kortere enn hva de fleste TV-serier er. Jeg har vært lidenskapelig opptatt av film i veldig mange år nå, men den siste tida har det gått mer og mer opp for meg at jeg stort sett blir mer glad i karakterer fra TV-serier enn karakterer fra filmer, noe jeg rett og slett trur har å gjøre med at man får bedre tid til å bli kjent med dem i TV-serier. Det skal mye til for å gjøre meg like engasjert i livet til en filmkarakter, eller for den saks skyld en teaterkarakter, som jeg blir i livet til en TV-serie-karakter, men det er altså her Engler i Amerika for min del skinner aller sterkest: i sin evne til å skape empati for og dybde i karakterene sine, særlig sett i forhold til den relativt korte tida vi tilbringer sammen med dem. Relativt fordi, y'know, fra ett på dagen til halv ti på kvelden jo er lang tid å være på et teater, men i forhold til en flere sesonger lang TV-serie hvis handling utfolder seg over flere år... dere skjønner hvor jeg vil hen.

Dette resulterte blant annet i følgende Facebook-status fra undertegnede:


Da jeg skreiv om Skam way back when i desember 2016 (halvannet år siden! shit), ytra jeg et ønske om en Skam-spinoff som egentlig bare er en slags Friends (bare at det er morsomt, fordi jeg syns faktisk ikke Friends er morsomt i det hele tatt). Eller for å sitere meg sjøl:

Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette

... og jeg sitter igjen med det samme ønsket angående Engler i Amerika. Jeg har innsett at dette er det ulitmate beviset på at karakterene har endt opp med å bety mye for meg. Jeg vil helt oppriktig at de bare skal ha det fint sammen, jeg vil bare se dem glade. De føles allerede som vennene mine, og jeg vil dem bare vel. Og Prior og Belize har en så sinnssykt vakker kjemi sammen, og scena der de spionerer på mormoner-Joe på kontoret hans er kanskje yndlingsscena mi i hele greia. Det fins scener i stykket som er mer rørende, vakrere, dypere, viktigere, mindre fjollete, men denne scena viser framfor noen det utrolig fine vennskapet Prior og Belize imellom, i tillegg til at den kanskje er den morsomste og mest underholdende scena i hele greia. For å omformulere Facebook-statusen min: hadde denne scena vært ei representativ scene for en komedie-spinoff som mer eller mindre bare er Prior og Belize som vaser rundt i New York, ideellt sett mens Prior er kledd som Obi-Wan Kenobi (eventuelt som heksa i Snøhvit ute på tokt, som var det første jeg tenkte), hadde jeg slukt det. Engler i Amerika reimagined som Girls eller Looking – FUCK YES.


Og det er så mange lag her! Dette er et sånt stykke som man aldri blir helt ferdig med. Jeg la merke til andre ting nå enn da jeg så HBO-miniserien for litt siden, og hadde jeg sett det på nytt, kanskje i en annen utgave, med en annen regissør, hadde det sikkert vært atter nye ting som åpenbarte seg for meg. Og likevel er det ikke sånn at man ikke får noe ut av det om man ikke får med seg alle referansene: referansene og laga er mer som en bonus, som tilfører en ekstra dimensjon om de treffer, en ny inngang, en annet lys å se det i. Og på denne måten vil nok – som for så vidt all kunst, men spesielt dette – stykket oppleves og tolkes bittelitt forskjellig avhengig av publikummet som ser, og dermed ender det opp med å ikke bare være én historie, men millionvis av unike historier der alle er littegrann forskjellige. På jobb i stad tenkte jeg på prog-rock, og åssen mye prog er litt sånn som egentlig bare blir likt av musikknerder som forstår, men så har du et band som Muse, som har hatt en voldsom gjennomslagskraft også blant folk som ikke nødvendigvis kan masse musikkteori, og det blir litt på samme måten: kan man nok om musikk til å sette pris på de teknisk imponerende sidene ved Muse, er det en bonus som forsterker opplevelsen, men det er likevel givende å høre på Muse selv om man ikke har de samme referansene som de som har gått musikklinja på Stange vgs.


Og bare for å ha sagt det: sist gang jeg var leeeeenge på teater, var da jeg så Natt i verda på Det Norske Teatret for to år siden. Den gangen var jeg temmelig utkjørt etterpå. Det at stykket blei spilt i løpet av natta hadde sikkert en del med saken å gjøre, men likevel: jeg var ikke i det hele tatt sliten etter å ha vært hele dagen på teater og sett Engler i Amerika. Sjølve logistikken rundt det hele er faktisk genial: tjue minutters pause hver time, og så en times pause med matservering mellom de to delene. Tida fløy, og ikke en eneste gang lengta jeg etter pause eller til det var over. Jeg kunne lett vært på teater i flere timer til.


Vær så snill og se det. Dette, sammen med Klassen vår, er nok det beste jeg noen gang har sett på teater. Jeg kan faktisk ikke komme på noen dette stykket eventuelt ikke ville kunne passa for, for temaene det tar opp er så universelle og så dypt menneskelige at hvem som helst som liker historier vil kunne like dette. Du trenger ikke være vant til teater eller tenke at teater overhodet er noe for deg for å la deg sjarmere og bergta av Engler i Amerika. Men om du vil se begge delene i ett, som jeg gjorde, og som jeg virkelig anbefaler og som jeg lover at ikke er slitsomt i det hele tatt, så må du forte deg; delene spilles samla bare fire ganger til. Biletter fås her. Det er selvfølgelig også mulig å se del én og del to på hver sin dag, men siste frist er altså begynnelsen/midten av juni. Det er bare å rydde kalenderen, folkens, dette er teaterkunst på sitt aller ypperste.

mandag 7. mai 2018

Gdańsk 2018

Faren min fylte seksti i år, og for å feire bestemte han seg for å ta med meg, søstera mi og mora mi til Gdańsk i Polen.

Gdańsk er først og fremst en veldig gammal by (fra 900-tallet, i følge Wikipedia), og det er utrolig mye vakker arkitektur. Vi la også merke til noen byggeprosjekter der de faktisk konstruerte nye bygninger og leiligheter i samme stil som de gamle. Jeg blir faktisk ganske varm i hjertet når jeg ser sånn byplanlegging, der de ikke bare tenker at det nye de bygger skal være moderne akkurat nå, men der de ser byen som en helhet, med alt den har av historie og kultur.















(Dette er et bibliotek!!)



Jeg blir aldri så inspirert som når jeg reiser. Det er som når Thåström synger "Tänk nånstans där man inte är ifrån, tänk att vakna varje dag som ny" og "Tänk att lämna just när dimman kommer, tänk städer som är dina allihop" og "Tänk att alltid va på väg." Det er så mye som kan knyttes til steder.

Fordi det jeg egentlig liker aller best med å være på nye steder, er å bare gå rundt, oppdage, se. Og jeg har snakka om det før, men jeg blir så trist når jeg tenker på at jeg aldri, ikke engang om jeg på magisk vis blir steinrik, kommer til å få tid til å besøke alle steder i verden. Fordi alle steder har faktisk sin egen sjel, som er utforma av historien til stedet, og akkurat Gdańsk har sett det verste både av verdenskrigene og av Sovjetunionen. Hver gang jeg besøker et nytt land, eller en ny by, blir jeg så takknemlig for at akkurat jeg fikk være akkurat her i noen dager.

Dette er Solidaritetssenteret:


Det ser ut som noe som inneholder et ekstremt viktig dokument i en science fiction-film, for eksempel Blade Runner, men i virkeligheten er det et museum og et bibliotek tilegna en streik som fant sted i 1980, en streik som var begynnelsen på Polens løsrivelse fra Sovjetunionen, og i forlengelse av det, oppløsninga av Sovjetunionen.

Dette er et monument til minne om alle som blei drept under streiken:


Og inni sjølve museet var det grønt og vakkert:




Her er en annen science fiction-bygning, kanskje et politisk hovedkvarter:




Men egentlig er det museet for andre verdenskrig.



En av dagene tok vi båt nedover elva:



(Det var noe med himmelen og industrien den dagen.)

(En (forholdsvis stor) del av meg har en forkjærlighet for det stygge, det ødelagte, det falleferdige.)

(Altså, hva er egentlig greia med de trærne her?)

Å gå rundt, oppdage, se:









Og så fikk jeg spist og drukket litt: