Blekk

Angående forrige lørdag:

Noen som husker at jeg en gang for lenge siden skreiv dette? Jeg fikk aldri svar, men ved hjelp av klipp og lim og tålmodighet klarte jeg det til slutt sjøl. Jaggu på tide, forresten, med tanke på at jeg i en alder av tjuetre år endelig fikk gjort alvor ut av bursdagsgaven jeg lovte meg sjøl til attenårsdagen min. Som dere ser, er jeg fortsatt litt rød, men nå har jeg tross alt tatt av plasten.

Jeg hadde forøvrig ingen anelse om at jeg hadde så sykt mange føflekker på ryggen før jeg så dette bildet. Hahaha.

Takk til Astrid på 1969 Tattoo, som gjorde en fantastisk jobb!

Allehelgen 2012

Bør supplementeres med dette innlegget.

Klikk her for soundtrack.

Nå skal jeg love å kanskje blogge mer i samtid framover.

Forresten må dere ønske meg lykke til på lørdag. Jeg skal gjøre noe skummelt. Oppdatering får dere selvfølgelig.

Trondheim høsten 2012

For et halvt år siden skreiv jeg dette. På Bookstars blei jeg intervjua og leste høyt foran et stort publikum og signerte som en proff.

(Foto: Marte.)

Utpå kvelden dro Vegard, en kamerat av ham, Marte og jeg på barhopping. Det endte i falafel, og mine hvite laken på hotellet blei seende sånn ut:

Bilde nummer én er falafeldressing, bilde nummer to er et resultat av at jeg blødde fra beinet. Jeg lover.

Jeg skjønte ikke åssen jeg skulle skru på lyset på hotellrommet, men jeg fikk masse frokost, så det var greit:

Jeg tok noen finere bilder òg:

Utover det har jeg ikke så mye annet å meddele enn at jeg fikk pasta i posten i dag. Det viser seg at jeg har klart å vinne en konkurranse der premien nettopp er en ferdigrett. Hurra for meg.

Tromsø høsten 2012

Besøk hos Kolbjørn, Ulver-konsert, nydelige høstfarger, vin på Verdensteateret, latter og sang, tull og tøys, kaffe til frokost og flott tur.

Beklager forsinkelsen.

Dagen i dag

Så. Jeg kom ikke inn på noen skoler i år heller. Begynner å bli greit lei av å søke nå, og enda mer lei av avslag. Og jeg begynner å skjelve, litt mer for hver dag, når jeg tenker på hvor lettvint alt har blitt. Hvor trygt og stabilt og lunkent. Når jeg tenker på at jeg har jobb, har sted å bo, har en ganske forutsigbar inntekt hver måned. Jeg skjelver. Og kanskje må jeg flytte, få enda en ny start, bare fordi at hver gang jeg har begynt å føle meg til rette et sted, gjør vanene mine meg livredd. Hva om jeg blir her. Hva om dette er alt som er, som kommer til å bli. Og hva hvis alternativet er å se gode filmer, spise god mat, gå lange turer, drikke masse te, ha fine samtaler og hver eneste natt sovne inntil verdens beste. Da er det jo ikke sikkert det er så aller verst.

Årets TrafoTalent 2012

Det var dette dere gikk glipp av, dere som ikke var på Litteraturhuset fredag den 12. april:

(Foto: Mathilde Pettersen for Trafo.no.)

Kortteksten min "Alfa Omega" nådde helt opp! Utrolig flaut, men veldig morsomt å ta imot blomster og lovord på Litteraturhuset foran stort publikum etter å ha inntatt et bedre måltid på statens regning.

Fun fact: Mette Karlsvik trudde at Vibeke var meg. Jeg veit ikke, hun så vel kanskje litt mer Nattfall ut, med brun kjole og svart cardigan.

Juryens begrunnelse:


Skal Årets talent - tittelen vere løn eller motvasjon? Er han ei kvilepute etter strabasiøse, kunstnariske krafttak, eller eit skot med ein startpistol ved ein startsstrek for dei som er kvalifisert til finalieløpet? Skulle vi gi prisen til den treffsikre lysfangaren eller den som jobbar i skumringa av kvelden og natta? Skal prisen løfte høgare den som allereie står i blitsregnet, eller skal han løfte maska frå ein halvt skjult kunstnar? 

Talentkonkurransa 2012 var eit jamnt løp mellom to Trafomedlem. Skulle juryen velje han som har brukt 2012 til å perfeksjonere eit håndtverk, han som i løpet av året har bevegd seg frå det meir designorienterte - mot eit meir poetisk uttrykk? Eller skulle vi velje poeten som har brukt 2012 til å opne verka sine for stadig fleire meiningar og mulegheiter? 

Juryen falt for ein kunstnar som syslar i det mørke rommet, det nede i kjellaren av huset ho vaks opp i, men som finn eit vindauge der, som ho opnar. Vi falt for ein person som begynner der, med det personlege, før ho tar inn den store verda i verket sitt. Vinnaren fangar gråtonar, skriv dei saman til tette stykke tekst. Kjenneteiknet til denne kunstnaren har ho alltid vore tru til: Ho koplar solsystem til atom, og får, mellom det minste og det største, plass til noko så konkret som å haike. Og no har de gjetta at vinnaren er Nattfall, som vann talentkonkurransen for juni med den nemnte kortteksten Alfa og omega. Hjemås falt for Kristine Oseth Gustavsens val av ein symolsterk rekvisitt - teleskopet. Zoominga ut og inn i perspektiv var ikkje berre tilstades i formen. Kristina O. Gustavsen gjorde der noko så prosaisk som å skrive grepet sitt ut i klårtekst: "endelig; det store i det små." Avslutningen punkterte på mange måtar denne teksten for oss. Men så skulle han vise seg å vere byrjinga på ei utvekling. Sidan juni har Gustavsen utvekla seg. Tekstane ho skreiv tidlegare var oftare i infitt form av perfektum partisipp: Om korleis alt kunne ha vore. I dei siste tekstane har ho valt meir aktive formar av verbet. Tiltaleformene har vore meir direkte. Det er mindre dis mellom avsendar og mottakar. Bodskapen blir ikkje meir styrd av den grunnen. Tvert om. Tekstar blir stadig mindre filtrert gjennom avsendaren. Dei framstår meir klår. Og meir opne. 

De innerste detaljene frå august er eit dikt til eit du: Ein tradisjonell tiltaleform i poesien. Men også med ei moderne og ny vridning som opnar det, frigjer det frå tradisjonen: 

Sånn som da du fikk glassmaling til bursdagen din: rommet ditt var innsida av en grønn og lilla konkylie. (…) Den natta gikk vi til brua og døste i regnet, en konsert i bakgrunnen, et industribygg like ved. Og jeg sa: "skal vi bade?" og så gjorde vi det ikke, men vi delte en sigarett; tente den med fyrstikker og holdt rundt hverandre. 

Den direkte tiltaleforma blir tatt heilt ut i Prosess frå oktober: Hva gjør kirurgene med amputerte kroppsdeler?

Det heiter seg at ein skal gjere ei endring om gongen. Kristine Oseth Gustavsens forfattarskap følgjer kanskje denne regelen. Ho har holdt på dei store linene. Kortprosaforma held ho på. Ho blir betre og betre innanfor desse linene. 

Som det ser ut for juryen, har Gustavsen hatt godt av å bli heidra som Månadens talent for juni. Ho har ikkje brent seg på sola, men vokst og blomstra av den vesle stunda i lyset. 

Nattfall ramlar ikkje. "Men ho har eit stykke att", sa vi, og tenkte mellom anna på bloggetekstsjuka; tendensen som ein del unge, lovande forfattarar har i dag til å skrive personleg og raust, blomstrande og erkjennande, men kanskje for fort, hoppande forbi filtre - som kan stramme tekst opp, passe på at dei er med - elementa som drar i lag - drar teksten så langt som han kan komme. For det er ikkje som ein har sagt, syntest vi, at ein kan nemne Nattfall i same andedrag som Tor Ulven. Til det er ho framleis for lite sjølvkritisk og litt for lite kresen. Men det er ei tid for alt; det er ei tid for å vere i natta og i draumen, i den delen av skrivearbeidet som handlar om å få det ut, som ut skal komme. Vi trur at Nattfall er der no, og synest at ho skal få ei oppmuntring til å halde fram med det. Det kan komme ei tid for siste rydding. Det kjem til å komme ei tid for ein redaksjonell runde, trur vi. Vi trur på Nattfall, og ser ikkje bort frå at ein forlagsredaktør fell for henne, og tar tekstane heilt ut, og heilt opp lyset av allmenta.

For juryen, som har vore Hågen Rørmark, Karén Nikgol og Mette Karlsvik

- Mette Karlsvik


Les hele saken her.

I kveld skal det handle om Fidel Castro

Dette er jeg som prøver å holde liv i bloggen. Neste gang jeg kommer tilbake, er det forhåpentligvis for å meddele den store nyheten som blei offentliggjort på Litteraturhuset i forrige uke, eller for å vise dere de fordømte bildene en gang for alle.



Dette er til informasjon noe jeg lagde til en historietime for lenge siden da jeg ikke hadde lyst til å ha en muntlig presentasjon. Det beste kommer dog helt til slutt. Jeg kan ikke tru at læreren aksepterte hva jeg har skrevet under "kilder" og "bilder." Hvis han da aksepterte det. Ærlig talt kan jeg ikke huske noe særlig om hva dette resulterte i hva angår karakterer og generelle reaksjoner.