fredag 12. januar 2018

Neither can live while the other survives

Egentlig helt siden hytteturen min har jeg tenkt på en ting angående min egen skriving.

For som mange av dere sikkert veit, skriver jeg egentlig på to prosjekter samtidig: Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden. Førstnevnte er jo definitivt det som er mest ferdig av det, jeg trur jeg har alt av sjølve historien på plass, men det er fortsatt en del redigering som gjenstår før den ferdig-ferdig, og som jeg snakka masse om i innlegget mitt om konstulentuttalelsen jeg fikk, er det en del greier der som bare ikke funker sånn som det er nå, blant annet dette med konsekvenser. Med dette i bakhodet har Døden og gleden fått langt farligere odds og en mye tydeligere narrativ struktur, og jeg er fortsatt usikker på om fortellerstemmen i Døden og gleden er like god som den i Mjuke, svarte stjerner, men jeg er i det minste helt sikker på at de tinga som fungerte dårligst i MSS fungerer vesentlig bedre i DoG.

MEN, som jeg var inne på i hytteturinnlegget mitt: er de egentlig litt for like? Og er det et problem?

Jeg har ikke posta supermange utdrag fra noen av dem, og i væffal ikke fra DoG, så dette er kanskje ikke så lett for dere å hjelpe meg med, men jeg prøver likevel.

Fordi hovedhandlinga i MSS er at ei usikker jente blir kjent med ei kulere og mer utadvendt jente som hun utvikler ei nesten grenseløs beundring overfor. Etter hvert viser det seg dog at den kulere og mer utadvente jenta – hun heter forresten Elisabeth – ikke er så kul likevel, fordi hun egentlig bare bruker hovedpersonen til å styrke sitt eget ego, men innen dét har hovedpersonen allerede blitt fanga i et avhengighetsforhold til Elisabeth som hun sliter med å bryte ut av. Det vil si, jeg trur det er dét det handler om. Egentlig vil jeg at det også skal være ei alternativ tolkning av historien, som går ut på at den upålitelige fortellerinstansen gjør at man som leser kan lure på om Elisabeth virkelig er så utnyttende og fæl som det hovedpersonen vil ha det til, eller om det bare er jeg-ets litt skakkjørte virkelighetsoppfatning som gjør at hun framstiller Elisabeth på denne måten, og at hun egentlig er sykt urimelig og vanskelig å forholde seg til sjøl, og at om historien hadde blitt fortalt fra Elisabeth sitt perspektiv, hadde den sett ganske annerledes ut.

Det er dette jeg i væffal vil at den skal handle om; konsulentuttalelsen jeg fikk tyder jo på at jeg ikke har lyktes helt, men der har dere nå utgangspunktet mitt.

Så er det DoG. Hovedpersonen ligner på mange måter på hovedpersonen i MSS, men det er en gutt istedenfor ei jente, og han er en del yngre enn hun i MSS. Han er også usikker og engstelig, men i tillegg også veldig emosjonelt ustabil. Jeg-et i MSS har også humørsvingninger i den forstand at om Elisabeth gjør noe fint for henne blir hun ekstatisk, og om Elisabeth gjør noe kjipt blir hun depressiv. Humørsvingningene til jeg-et i DoG er derimot mer ekstreme, og han reagerer mer impulsivt og utagerende. Der jeg-et i MSS ville brutt sammen i gråt, vil jeg-et i DoG bryte sammen i gråt mens han skjeller ut alle rundt seg for bagateller. Jeg-et i MSS ville aldri kunne skjelt ut Elisabeth – og kanskje nettopp derfor har mange som har lest en del fra prosjektet ei oppfatning av at det "skjer lite" – men jeg-et i DoG er absolutt i stand til å skjelle ut "sin Elisabeth" – for så å skamme seg og angre etterpå.

Apropos "sin Elisabeth". Han som "tilsvarer Elisabeth" i DoG heter Tobias og er eldre, mer populær og mer sjølsikker enn jeg-et. Det som kan leses som en subtil forelskelse eller vennskap på grensa til forelskelse i MSS, er en helt uttalt forelskelse i DoG. Og Tobias er både snillere og farligere enn Elisabeth – snillere og mer omsorgsfull når ting er bra, og i stand til å gjøre verre ting enn det Elisabeth gjør når ting går dårlig. Og på samme måten som forholdet mellom jeg-et og Elisabeth utgjør kjernen i MSS, utgjør forholdet mellom jeg-et og Tobias kjernen i DoG. Men jeg har plassert dem i ulike settinger: i MSS er det studietilværelsen som binder hovedpersonene sammen, mens i DoG er det musikkmiljøet og bandet de spiller i.

Så: jeg lurer rett og slett litt på om det egentlig er den samme historien jeg forteller i de to romanene, bare at det eksistensielle trøkket er skrudd til flere hakk i DoG. Ikke bare det eksistensielle trøkket, egentlig, men alt er tatt lenger ut i DoG; ting som er hinta til i MSS, er gjort åpenbart i DoG. MSS er mye mer subtil – og kanskje også tvetydig? De skal forresten slutte helt annerledes, sannsynligvis helt motsatt fra hverandre. Men av hensyn til potensielle lesere når den tid forhåpentligvis kommer, skal jeg ikke snakke om akkurat dét her. Blunkefjes.

Og da er det store spørsmålet: er det et problem? Fordi jeg trur det er det. Jeg mistenker at det er det. Husker dessverre ikke hvor det var, ellers skulle jeg ha linka dere til originalkilden, men Knausgård snakka en gang om at grunnen til at han valgte å skrive Min kamp, var at han hadde sett seg lei på at forfattere basically skreiv den samme boka om igjen og om igjen, fordi de aldri klarte å bearbeide råmaterialet sitt ferdig. Løsninga hans var da altså å skrive ut alt han hadde av råmateriale i klartekst og dermed bearbeide det én gang for alle, og så kunne han gå videre med blanke ark. I den konteksten blir prosjektet hans nærmest beundringsverdig. Jeg lurer på om MSS og DoG egentlig bare er forskjellige versjoner av denne samme historien, og dermed må jeg forholde meg til noe jeg syns er en skremmende tanke: kanskje kan bare én av dem se dagens lys som bok. Men jeg trur jeg skal gjøre som Keith og David i Six Feet Under når de krangler om hvorvidt de skal adoptere barn eller bruke kunstig befruktning: pursue both options until one of them pays off. Sikkert ikke helt ordrett, men dere skjønner greia.

Eller hva trur dere?

Minn meg forresten på å poste flere utdrag fra DoG. Jeg har egentlig ganske lyst til det, og sideantallet har allerede gått forbi det til MSS, og jeg er på ingen måte lei av det eller føler meg ferdig med det ennå.

søndag 7. januar 2018

Gavene jeg fikk

Da jeg var liten skjønte jeg liksom ikke uttrykket "som julekvelden på kjerringa" helt, men det er et uttrykk som har begynt å gi så mye mer mening etter hvert som jeg har blitt eldre. Nå føles det nesten som om jula er over bare sånn et par timer etter at den begynte, og det til tross for at butikkene starter kalaset allerede i oktober. Sånn er det å bli gammal, I guess. Åra går og går, og jeg føler jeg ikke gjør så mye annet enn mitt beste for å få råd til husleia hver måned. Mitt nyttårsforsett i år bør jo egentlig være å bli flinkere til å prioritere skrivinga mi, men jeg er en sånn plagsomt høflig person som ikke klarer å si nei når jeg blir spurt om jeg kan jobbe, for jeg kan jo som regel det. Seriøst, Jørgen og jeg var hos familien hans på Nes denne jula, og jeg hadde med meg ei frossen nøttesteik som jeg lagde for flere måneder siden som julemiddag denne gangen, så liksom... det eneste jeg trengte å gjøre i desember, var å kjøpe julegaver. Likevel syns jeg det var enormt stressende å kjøpe julegaver og jobbe fem dager i uka, og så tenker jeg at vanlige folk gjør jo dette i tillegg til at de lager masse mat, baker masse kaker, pynter, rydder og vasker??? Altså HÆ? Og så bor de som regel på større arealer enn førti kvadrat, så ryddinga og vaskinga tar jo mye lenger tid?? Så åssen ER DET MULIG å gjøre alle de tinga alle andre gjør i desember, når jeg følte at å kjøpe julegaver i tillegg til å jobbe mer eller mindre fulltid nesten var synonymt med å revne i to? HVA ER ANDRE MENNESKER ENN MEG LAGD AV? Noen ganger blir jeg så baffled av hva såkalte normale mennesker får til at jeg bare innser enda mer enn noen gang at jeg aldri vil kunne bli som dem. Og alle disse utrolige tinga de får til tar de som regel som den største selvfølgelighet! Selvfølgelig skal de bake, lage mat, rydde, vaske, pynte, kjøpe julegaver og være i cirka full jobb, de tar superkreftene deres for gitt, og når de da ser at sånne som meg så vidt får til en brøkdel av det de gjør, er det sikkert fristende å be sånne som meg om å ta oss sammen, for når de tross alt klarer det helt fint, bør alle andre gjøre det òg. HERREGUD.

Ja, dere! Dette er hva jeg fikk til jul:

Jeg har ikke hørt så mye på Coil, men jeg veit at de befinner seg i Current 93/Death In June-landskapet, og dét er jo et landskap jeg liker veldig godt. Dette er visstnok et samlealbum med en del av de mer ambient-aktige låtene deres som de spilte under en konsert i Russland, og jeg gleder meg veldig masse til å høre!

 Sjokoladefonduesett! Veldig fint å ha til den dagen i framtida der jeg arrangerer et helt fantastisk teselskap.

 Apropos te: se på denne fantastisk søte teboksen!!!!! Med te oppi!!! Som jeg ikke har rukket å smake på ennå, fordi jeg omtrent ikke føler at jeg har rukket å gjøre noe som helst siden egentlig hele desember, men altså jeg gleder meg!!!!

 Ingefærøl ♥

Veldig fin og glossy julepynt! Forhåpentligvis har jeg fått orden på livet mitt og helsa mi i framtida og kan være en sånn person som orker å pynte til jul.

 Mummikopp! Er den ikke fin? Mummisamlinga mi er ikke så imponerende som mange andre sin, fordi jeg på generell basis har litt plass- og pengemangel, men!!! Det er det som er så fint med å få sånt i gave!

Albumma You Are There av Mono og Alternate Worlds av Son Lux. Kanskje jeg skal sette på en av disse to etterpå?

Jeg er all set til neste gang jeg skal bake muffins. Som jeg er faktisk er forholdsvis flink til, om jeg får si det sjøl.

Jeg har ennå ikke lest noe av Kazuo Ishiguro, men har hatt lyst til det lenge! Visstnok er The Buried Giant et godt sted å starte.

Ooooog en av verdens kuleste gensere!

I tillegg fikk jeg undertøy, penger, sjokolade, kortholder og gavekort. Jo, og sånn Hardanger-bestikk! Er ikke helt sikker på hvor det er akkurat nå, ehe.

torsdag 4. januar 2018

Desember 2017

Opplevelser: Juletrefest hos Eirin og Eirik. Førpremiere på Happy End på Kunstnernes hus. Hundepass. Lier-tur. Julefeiring på Nes med familien til Jørgen. Kan nokon gripe inn på Det Norske Teatret. Nyttår hos familien til Jørgen.

(Foto: Eirin)



Innkjøp: Verdens søteste julecardigan som jeg selvfølgelig brukte på julaften sammen med den fine, rosa kjolen min. Elsker Manillusion! Det dumme med å blogge på vinterstid, er at det aldri er naturlig lys mens jeg er hjemme, så fargene på bildene yter den ikke rettferdighet. Har slengt ved illustrasjonsbildene fra nettsidene til Hellbunny for at dere bedre skal skjønne greia. 




TV-serie: Jørgen har klart å ødelegge dataen sin, og det er stort sett den vi bruker for å se på serier. Så det blei dårlig med serier på oss i desember. Ikke at det gjorde noe, vi hadde nok av annet å finne på.

Film: Nevnte Happy End og Leviatan. Likte begge filmene godt, men Happy End kom ikke i nærheten av Amour av samme regissør (heller ikke i nærheten av Det hvite båndet, etter hva jeg har hørt. Den har jeg fortsatt til gode å se). Eller som en filmanmelder sa om den (fritt etter hukommelsen): Haneke på en dårlig dag er likevel bedre enn de fleste andre regissører på en god dag. Leviatan var sterk, fæl og nydelig fotografert, og etter alle målestokker en veldig god film, men den greip likevel ikke så godt tak i meg som jeg hadde håpa den ville gjøre. Den viste absolutt fram det grusomme og det korrupte ved Russland, men for meg var det også det eneste den gjorde – jeg så det skje, men jeg følte det ikke på kroppen. Gir dere traileren til Happy End, jeg, den går jo tross alt fortsatt på kino:



Bok: Det blei lite lesetid forrige måned, ass. Driver fortsatt med Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson.

Musikk: Sólstafir har ei fantastisk låt ved navn Fjara. Denne elektroniske coverlåta er kanskje enda bedre, og jeg klarer ikke å slutte å høre på den:

mandag 1. januar 2018

2017

Herregud, dere, jeg har jo virkelig forsømt denne bloggen grovt i det siste. For dere skjønner at da jeg omsider kom hjem fra en tre uker lang hyttetur uten internett, skulle jeg jobbe nesten hver dag, og så var det jo desember med alt det innebærer av julegaver, familiebesøk og kjas, og jeg har så mange innlegg på vent nå at dere aner ikke, men her kommer i det minste ei slags oppsummering av året som har gått:



Hva gjorde du i 2017 som du aldri har gjort før?
Hang meg opp etter kroker fra taket. Mottok Buskerud fylkeskommunes kulturstipend. Fikk konsulentuttalelse. Hørte en podcast (helt sant, jeg hadde faktisk aldri hørt en podcast før i fjor!). Dro på hyttetur aleine.

Beste konsert:
Her er nok kanskje Sigur Rós og Nick Cave nødt til å komme på en delt førsteplass.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige, ass.

Hva ønsker du deg neste år som du har savna?
I fjor på denne tida ønska jeg meg forlagskontrakt, og det trur jeg jaggu jeg ønsker meg i år òg.

Hvilken TV-serie var den beste du så?
Det trur jeg nok er nødt til å bli The Handmaid's Tale. Den reiv godt i sjela. Og selvfølgelig de nye sesongene av Stranger Things og Game of Thrones.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Vannfall av Atle Håland var i væffal den som gikk mest inn på meg.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
Bloc Party, I Break Horses, Sigur Rós, Asobi Seksu og Raga Rockers, i den rekkefølgen. Det er riktignok den musikken jeg har hørt mest på digitalt, i tillegg kommer selvfølgelig platene jeg har hørt på hjemme, men dem har jeg ingen statistikker på.

Hva ønska du deg? Og fikk?
Gode leseropplevelser.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste middag og drakk drinker på Der Pepper'n Gror med Jørgen og Vibeke.

Hvilke var de beste filmene du så?
Blade Runner 2049 og Call Me By Your Name – helt fantastiske på hver sin måte. Sistnevnte har jo faktisk ordinær premiere nå ganske snart! Gå og se den.

Ønsker og planer for det nye året:
Skrive ferdig Mjuke, svarte stjerner. Jeg skjønner ikke engang om det er et realistisk mål, for jeg har jo holdt på med den så sinnssykt lenge, dette har jo omtrent vært målet mitt hvert eneste år de siste åra nå, men kanskje 2018 er mitt år?

søndag 10. desember 2017

November 2017

Opplevelser: Middag på Habibi og kinotur med Jørgen. Og, y'know, hyttetur.


Innkjøp: Julegaver, men ingenting til meg sjøl.

TV-serie: Jeg føler litt at min tre uker lange hyttetur kommer til å gjennomsyre hele dette innlegget, for halve måneden gjorde jeg jo faktisk lite annet enn å sitte aleine og skrive. Men før jeg dro, rakk jeg å se nesten hele andre sesong av Vikingane.

Edit: holy shit, tenk at jeg glemte at jeg i november så den fantastiske miniserien Alias Grace da jeg skreiv dette innlegget for et par dager siden. Gir dere traileren til den isteden, sammen med ei varm anbefaling. Ikke minst interessant for oss som skriver og som liker å leike oss med fortellerperspektiver; Alias Grace er et prakteksempel på spenninga som oppstår med en god upålitelig fortellerinstans.



Spill: Fikk fullstendig hekta på Stranger Things – the Game (som kan lastes ned gratis i App Store!) mens jeg var på hyttetur og ikke skreiv. Nå har jeg fullført 98, 7% og jeg forstår ikke hva det er jeg mangler, meeeeen bortsett fra at akkurat dét er smått frustrerende, er spillet veldig gøy ellers!!! Særlig hvis du er født på åtti- eller tidlig nittitallet og har vokst opp med denne typen 2D-RPG.



Film: Dogtooth. Har hatt lyst til å se denne ei stund, og særlig etter å ha sett og likt The Lobster. Den er minst like sær som The Lobster, og til tider hysterisk morsom i all sin grusomhet.



Bok: Fullførte En komikers oppvekst av Jonas Gardell. Nå leser jeg Når du kjenner at det begynner å ta slutt av Stig Larsson, ei bok jeg syns det (foreløpig anyway) er veldig vanskelig å si noe om, formen tatt i betraktning. Men den er ikke uinteressant.

Musikk: Veit dere, da jeg var på Furnes blei jeg mint på hvor utrolig godt jeg liker å gå tur på kvelden om vinteren. Selv om Hauketo er et bedre egna sted for nattlige turer enn Oslo sentrum, er det likevel ikke det samme som å gå turer på landet. Jeg gjorde jo knapt annet da jeg bodde i Sandefjord og i Bø. Ekstra godt var det med Loveless-plata til My Bloody Valentine på øra.

lørdag 18. november 2017

Stillheten


På torsdag gjorde jeg noe jeg har planlagt veldig lenge – jeg dro til Furnes i Hedmark til ei hytte utpå et jorde. Og her skal jeg være i noen uker framover. Jeg veit ennå ikke helt nøyaktig hvor lenge, men jeg har holdt av tre uker i kalenderen min.


Og hva er det jeg gjør her? Jeg går turer, leser, spiller Stranger Things-spillet mitt, spiller synth og skriver. Mest skriver. Jeg har som kjent en roman å fullføre, og det er så evig vanskelig å finne fokus hjemme. Det er så mange distraksjoner der, til og med de dagene jeg ikke er på jobb. Det er oppvask, klesvask, rot, Internett, det er samboer (som jeg er veldig glad i, altså, men når man bor på førti kvadhrat er man liksom alltid sammen, uansett). I leiligheten vår er det ikke plass til å gå og være aleine.


Så nå er jeg her ute. Forhåpentligvis er det her Mjuke, svarte stjerner blir ferdig, samtidig som jeg oppdager noe annet, noe jeg ikke er sikker på om jeg liker eller ikke; at Døden og gleden bare ligner mer og mer på Mjuke, svarte stjerner i motiver og tematikk, men med noen viktige forskjeller: konsekvensene er større, det er mer som står på spill, oddsen er farligere. Med andre ord: nøyaktig det konsulenten etterlyste i Mjuke, svarte stjerner.

Men vi får se.







Det er fint her, da! Nå har jeg til og med klart å få til en ganske behagelig innetemperatur! Nå er musene det største problemet.


Som nevnt har jeg ikke Internett her, så dette innlegget blir til ved mobildataens nåde. Jeg kommer nok ikke til å blogge mer før jeg er tilbake igjen, men det hender jeg oppdaterer Instagram-kontoen min med stort og smått ved hyttelivet. Følg med der om du er nysgjerrig.



torsdag 9. november 2017

Throwback Thursday #11: Aloha verden – fjerde kapittel

(Del én og to av første kapittel, andre kapittel, tredje kapittel.)

Den siste tida har jeg gjenoppdaga My Immortal (minn meg på å blogge om mine favorittpartier derfra en gang), og det slår meg hvor mye den og Aloha verden egentlig har til felles?

Anyway.

Om du syntes tredje kapittel var urealistisk, så er det bare å holde seg fast, for dette kapittelet overgår det forrige i så måte.



Det ringte på døra. Jeg hadde akkurat pusset tennene. Jeg gikk ut for å åpne. Der stod Lill.
   ”Hei! Skal vi gå sammen til skolen i dag?” spurte hun. 
   ”Hm… Hadde egentlig lovt Roger det, da men…” sa jeg som sant var. 
   ”Roger? Vil du ikke heller gå sammen med meg?” Nei, hadde jeg lyst til å si, jeg hadde faktisk heller lyst til å gå sammen med Roger, men i stedet sa jeg: ”Har ikke du noen andre å gå med?” 
   ”Det er bare du, jeg, Roger, Tobias og Sid som går til skolen. Og nå som jeg vet at Tobias har kjæreste er det ikke noe gøy å gå med han heller”, sa Lill. 
   ”Gikk du mye med han før?” spurte jeg. 
   ”Nei, jeg takler ikke han derre Sid. Visste du at han har piercing på tunga, eller? Æsj!” utbrøt Lill. 
   ”Han er skikkelig grei, altså”, forsvarte jeg ham. ”Ja, stemmer, du henger jo litt med han, du…” sa Lill. 
   Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Lill hadde ingen å gå sammen med og det hadde tross alt Roger, men jeg hadde jo lovt Roger å gå sammen med ham. 
   ”Kan ikke Roger og du og jeg gå sammen, a’?” spurte jeg. 
   ”Roger? Er ikke han skikkelig snål?” spurte Lill. 
   ”Nei, han er kul. Jeg skulle møte han ved drop-in solariet nedi gata her, så la oss gå dit nå!” sa jeg og slik ble det.
   Jeg gikk foran Lill som skravlet ustanselig der vi gikk. Jeg fikk altså også da først øye på Roger, men så så jeg at også Sid og Tobias stod sammen med ham. De fikk også ganske snart øye på meg og siden Lill gikk bak meg, så de ikke henne med en gang.
   ”Staaan! Gladnyheter! Gladnyheter i anmarsj!” hoiet Sid mens han veivet med armene. Han så Lill dukke opp bak meg, og angret øyeblikkelig. Han trakk til seg armene, smilet forsvant og han snudde seg rundt så han stod med ansiktet inn mot veggen på solariet med lutende skuldre. Lill la merke til det, sendte et hånlig blikk i retningen av Sid, og sa henvendt til Tobias: ”Fortsatt sammen med kjæresten, eller?”
   Tobias svarte ikke. Han bare så hardt på Lill og sa: ”Du liker ikke broren min, gjør du?” 
   Lill så perpleks på ham og stammet: ”D-det har jeg ikke sagt, j-jeg…” 
   ”Du har ikke sagt det, nei, men jeg la veldig godt merke til blikket du sendte ham”, sa Tobias, så sa han til Roger og Sid: ”Kom, a’, vi går”. De begynte å gå og Tobias sa over skulderen til meg: ”Bli med du og, vel, Stan!” 
   ”Ikke…” begynte Lill, men jeg hadde bestemt meg. Jeg ble med Tobias, Sid og Roger. Så fikk Lill bare stå der med det himmelfalne blikket så mye hun ville.
   ”Som jeg sa, jeg har gladnyheter”, mumlet Sid da jeg kom bort. 
   ”Hva da?” prøvde jeg å si så entusiastisk som mulig, men det var igrunn litt vanskelig etter det Lill nettopp hadde gjort. 
   ”Jo, nå skal du høre!” tok Roger over, som tydeligvis ikke var sur etter gårsdagens noe uheldige hendelse, ”du vet på den konserten våres? Det vi ikke visste var at blant den gjengen som hadde møtt opp, var det noen talentspeidere som ringte Tobias i dag morges etter de fikk greie på navnet hans og tilbød platekontrakt! Selvfølgelig svarte Tobias ja på flekken!” 
   ”Supert!” ropte jeg og mente det oppriktig. De var virkelig fantastiske. 
   ”Ser ut til at vi blir millionærer allikevel, ikke sant, bro?” spurte Sid Tobias. Sid hadde visst glemt det som Lill hadde gjort, i allefall latet han som om han hadde glemt det.
   ”Når skal dere i studio, a’?” spurte jeg. 
   ”Om en uke, akkurat. Herregud, som jeg gleder meg!” hvinte Roger og så begynte han å hoppe rundt i ring. 
   ”Det derre der var noe inni helvetes stilig!” utbrøt Tobias. 
   ”Var det?” spurte Roger og stoppet, så vaklet han litt fordi han ble så svimmel. Sid holdt tommelen opp for å vise at han var enig med Tobias.
   Det var noen opprømte Gabriel og Rune vi traff i skolegården. 
   ”Klikken har fortalt deg det, ikke sant?” spurte Gabriel med et så strålende smil at han nesten ble pen. 
   ”Ja. Stå på, gutter!” sa jeg. 
   Samtalen til guttene dreide seg bare om platekontrakten og alt de skulle gjøre etter at de hadde spilt inn cd og musikkvideoer og singelslipp og alt mulig rart, så jeg begynte straks å føle meg ganske så utenfor. Det var grunnen til at jeg gikk inn. I gangen møtte jeg Yvonne. 
   ”Hei, hei, Victoria!” sa hun med det varme smilet sitt igjen. 
   ”Hei. Hvorfor er du alltid på gangen?” (Ja, det var kanskje et litt vel direkte spørsmål det, ja, men jeg liker å gå rett på sak, hvis du lurer).
   ”Jeg pleier alltid å ta en tur bort til kjæresten min, skjønner du. Han går i a-klassen som har klasserom der borte”, sa hun og pekte. Jeg nikket. 
   ”Du, da? Noe hell med Roger?” spurte Yvonne. 
   ”Ærlig talt har jeg ikke prøvd meg på Roger. Han er ikke min type”, sa jeg, med drømmegutten fra tegningen i tankene. 
   ”Nei, hvem faller vel egentlig for sånne gutter. Det er klart det at han har et søtt ansikt, men hårfargen hans er litt for sær for de fleste”, sa Yvonne. 
   ”Men det er ikke håret jeg tenker på, det er ganske morsomt, men sjølve fyren. Han er en kamerat, han, en kjæreste bør være litt… annerledes”, sa jeg. Det jeg mente med annerledes, var en romantisk type som hvisket romantiske ord i øret ditt og ville leie deg i hånda hele tida og kjøpte røde roser til deg uten forvarsel. Jeg kunne ikke akkurat tenke meg at Roger ville gjort noe sånt, samme hvor glad han var i kjæresten sin da de var sammen.
   Det ringte inn og Yvonne og jeg skyndte oss til klasserommet. 
   Skoledagen gikk som den pleide, den. Lill skravlet ustoppelig, som vanlig og jeg gjorde det jeg forstod i den dumme naturfagen. Så kom endelig midttimen og Lill gikk bort for å prøve seg på Tobias igjen. En ting skal i hvertfall den jenta ha, hun ga seg ikke så lett!
   Jeg stod litt for meg selv, så jeg fulgte ikke med på det hun snakket med Tobias om, men når hun kom tilbake, var det med et stort smil om munnen. 
   ”De skal gi ut plate, visste du det?” spurte Lill. 
   ”Eh, ja. Jeg pleier å vetta hva bestevennene mine gjør”, sa jeg. 
   ”Er de bestevennene dine?” spurte Lill og rynket brynene. Hun så overrasket ut. Noe jeg også sikkert gjorde. Jeg hadde kalt dem bestevennene mine. Pernille var min eneste bestevenn. Dessuten hadde jeg bare kjent klikken, som Gabriel kalte dem, i noen dager, mens Pernille hadde vært der for meg hele livet.

Dagene gikk uten at det skjedde noe spesielt. Det regnet som oftest og Lill fortsatte å mase gørra ut av Tobias og Roger var bare rar. Rar på en sånn positiv måte, vel å merke. Så plutselig en dag troppet Sid og Tobias opp på skolen med kofferter! Så la jeg merke til datoen og fant ut at det var i dag de skulle i studio. Men hvorfor i alle dager hadde de med seg kofferter? Jeg spurte dem.
   ”Det er fordi vi skal dra like etter skolen, det”, sa Tobias. 
   ”Men kunne ikke mora deres eller hvem det nå er som skal kjøre dere tatt koffertene i bilen, a’, isteden for at dere skal bæra dem rundt på skola?” spurte jeg. 
   ”Mamma… bryr seg omtrent ikke, så vi skal ta taxi…” sa Sid stille. 
   ”Ikke mora mi heller,” sa jeg. 
   ”Men du vet ikke åssen det er. Moren vår bryr seg virkelig ikke!” sa Tobias og jeg trodde jeg skjønte hva han mente, derfor skiftet jeg tema, nesten, i allefall: ”Men hvorfor kofforter? Er det så langt, a’?” 
   ”Jepp. Vi skal til USA!” kunngjorde Tobias og han rettet seg opp litt i ryggen når han sa det. 
   ”Wow! Til USA for å spille inn plate! Ikke verst, ikke verst i det hele tatt!” 
   ”Og vi skal spille inn musikkvideo!” hylte Sid med så lys stemme at jeg bare måtte le. 
   ”Kjempedigg, folkens!” sa jeg og holdt tommelen opp. 
   Da skoledagen var slutt, kom det en taxi for å kjøre Tobias og Sid til flyplassen. Roger, Gabriel og Rune ble kjørt av foreldrene sine. Akkurat idet jeg trodde taxien med Sid og Tobias skulle kjøre av gårde, dro Sid med meg inn i taxien! 
   ”Du er jo sprø!” skrek jeg til ham idet taxien startet. 
   ”Å, nei da”, svarte Sid som bare gliste. Tobias sendte ham et spørrende blikk og Sid sa: ”Ok, da, litt sprø, men vi har avtalt med foreldrene dine på forhånd og de har pakket kofferten din!” sa Sid opprømt, ”betalt flybilletten har de og! Så nå skal du bli med oss til USA!” 
   ”Nei! Du kødder nå, ikke sant?” spurte jeg vantro. 
   ”Å, nei da”, sa Tobias og da han så blikket jeg sendte ham, la han til: ”Eller jo, litt. Vi avtalte ikke med foreldrene dine, da…” 
   ”Hva? Betyr det at de ikke veit hvor jeg skal?” spurte jeg. 
   ”Jo, men de sa kanskje…” sa Tobias og kremtet. Jeg ristet på hodet, så sa jeg: ”Men du sa jo at de betalte flybillettene og pakket kofferten!” 
   ”Sid sa det, men han må du ikke stole på. Vi gjorde det, så foreldrene dine har å betale oss tilbake!” De er gærne, tenkte jeg.