lørdag 20. august 2016

Veien videre

(...)
   Og Hallgrim stumper røyken sin, sier at han skal gå hjem, utnytte rusen som kan komme hvert øyeblikk til å få skrevet noe, og Elisabeth og jeg går tilbake inn i hybelhuset, jeg setter meg på senga hennes, legger plutselig merke til hvor godt tennene mine er festa i tannkjøttet, kan kjenne for første gang at blodet faktisk renner gjennom meg, jeg har aldri før følt meg som en levende organisme på den måten jeg føler det nå, og samtidig ikke, samtidig henger jeg på utsida av verden, jeg ser Elisabeth foran meg, hun har satt seg på kontorstolen ved skrivepulten med dataen sin foran seg, og det er som om et usynlig slør henger mellom henne og meg, jeg føler at det ikke egentlig er Elisabeth som sitter i rommet sammen med meg, bare ei fysisk avstøpning av henne, sjølve ideen om Elisabeth er her med meg, på denne sida, den abstrakte sida, som kan kikke inn, men ikke egentlig gripe inn, og med ett går det opp for meg at jeg har klart det, jeg har omsider transcendert over til den andre sida, der tid og rom aldri har eksistert, Elisabeth snur seg i kontorstolen foran meg, smiler, ”skal vi lage vafler!” sier hun.

---

Jeg har ikke skrevet noe mer på Mjuke, svarte stjerner siden siste Tromsø-samling. For omtrent ei ukes tid siden åpna jeg Word-dokumentet for første gang siden da, og bare stirra på det. Nå har jeg gjort det samme. Jeg har åpna Word-dokumentet, lest litt her og der, og jeg trur jeg endelig, kanskje, er klar for å skrive videre.

søndag 14. august 2016

Trettipunktersbloggutfordring #4: Ti ting som er superfint hos de(t) foretrukne kjønn

Kreativitet - Absolutt det aller mest tiltrekkende trekket. Det har ikke så mye å si om det gjelder musikk, skriving, billedkunst, skulpturering, film eller noe annet, kjæresten min driver for eksempel med søm og musikk, men kreative mennesker har noe eget ved seg som jeg elsker. I og med at jeg er kreativ sjøl, har vi ofte mye til felles både når det gjelder personlighet og preferanser innen ymse kulturelle felt, og også ofte mye til felles reint politisk. Folk som skaper er sexy!

En spesiell og kul klesstil - Nå bruker jeg kjæresten min som eksempel igjen, og det er kanskje ikke så merkelig, innleggstittelen tatt i betraktning, men jeg falt med én gang for den gothinspirerte stilen hans da vi møttes for første gang. Jeg syns han kler seg usedvanlig stilig, med mørke skjorter, klassiske bukser, og noen ganger dress med vest og hatt. Men egentlig syns jeg alle med en spesiell stil har noe fint ved seg, så lenge stilen er gjennomført. Den eneste klesstilen jeg kan komme på sånn on top of my head som jeg ikke syns er fin uansett, er hiphopstil, men det er sikkert bare smak og behag. Folk som veit å kle seg, og som tør å skille seg ut, er nesten alltid verdt å snakke med.

Høye kinnbein - Bare fordi.

Nerdiness - Å være ordentlig brennende opptatt av noe, om det så er noe innen musikk, vitenskap, TV-spill eller noe annet, er rett og slett skikkelig hot. Hjelper jo litt på saken at jeg er forholdsvis nerdete sjøl.

Hender - Særlig slanke, grasiøse hender med lange, tynne pianofingre!

Langt hår - Har en skikkelig greie for langt hår, eller halvlangt, krøllete hår. Det begynte med Legolas da jeg var tolv.

Omsorg for dyr - Empati med alle levende skapninger er et stort pluss i min bok.

Venstresidepolitikk - Jeg har oppriktige problemer med å se for meg at jeg kunne vært sammen med noen som mente det klin motsatte av meg i saker som for eksempel innvandring, feminisme, miljø og rettigheter for minoriteter. Skal vi fungere sammen, må vi kunne snakke sammen uten å innerst inne ha litt lyst til å drepe hverandre. Uenigheter er selvfølgelig greit, men bare innenfor visse grenser.

Hva enn det motsatte av en "alpha male" er - Det er kanskje ingenting i verden jeg syns er mindre attraktivt enn ekstremt målretta, pågående menn som mener de kan "få deg" bare de prøver hardt nok. Da vil jeg mye heller ha noen som er usikre, ydmyke og sjenerte. Altså, det er bra å ha sjøltillit, for all del, men det er minst like bra å ha sjølinnsikt.

Intelligens - Jeg er faktisk ganske smart, og jeg trur ikke jeg kunne fungert sammen med noen som ikke var på samme intelligensnivå som meg sjøl. Samtalene våre kunne da fort blitt litt amputerte, for å si det sånn.



Her er hele utfordringa.

onsdag 10. august 2016

Kristine smaker på japansk godteri


Jeg har nylig begynt å abbonere på TokyoTreat, som er en månedlig boks man får i postkassa fylt med japansk snacks og godteri. Dette er meg som smaker på innholdet i den første boksen! Jeg kommer sikkert ikke til å skrive om alle boksene framover, men kanskje jeg likevel gjør det flere ganger om det er stemning for det?




Denne er en skikkelig luring. Den lukter ekstremt syntetisk, smaker likedan, og har en konsistens som ei pille som går i oppløsning på tunga. Kanskje er det konsistensen som gjør det, jeg veit ikke, men jeg endte likevel opp med å bli skikkelig avhengig av disse, og selv om førsteinntrykket var at jeg ikke likte dem, smakte de bare bedre og bedre etter hvert. Lurer på om godteriet kan være forheksa på noe vis. Blir ikke helt klok på det, med tanke på at jeg ikke liker det i det hele tatt og samtidig ikke kan la være å spise én til.


Pocky er en type godteri mange forbinder med Japan, og originalen består av tynne kjeksstenger trukket i mørk sjokolade. Jeg var umiddelbart skeptisk til denne appelsinvarianten fordi jeg trudde den kanskje skulle smake sjokolade og appelsin, en kombinasjon jeg er veldig lite glad i. Men det er ikke noe sjokolade involvert, bare en deilig, stivna krem med god appelsinsmak som rett og slett var skikkelig snadder.


Mjuke, gummiaktige greier med sukker på, ikke helt ulikt gelétopper i konsistens, bare mjukere, med... melkesmak?! Teksten om godteriet i heftet som fulgte med, lovte en flytende kjerne, noe som ikke egentlig gjorde at det hørtes så mye bedre ut. Og jeg veit ikke, dette smaker kanskje bedre enn frykta? Det er absolutt etandes, og jeg syns ikke egentlig det smaker så veldig melk. Er sjøl ikke overbegeistra for konsistensen, men jeg liker generelt ikke mjukt gelégodteri så veldig.


Pokémongodis! Flere mjuke gelégreier. Smaker søtt og syntetisk. Jørgen likte disse ganske godt, men som sagt er jeg på generell basis ikke overbeistra for vingummi og gelégodteri i utgangspunktet, så denne nådde ikke helt opp hos meg. Visstnok skal man kunne spise to og to av disse gelégreiene på én gang, noe som igjen skal føre til en helt annen smak, noe verken Jørgen eller jeg egentlig fikk til å funke. For eksempel står det på framsida her at det blå godteriet (som i virkeligheten ser mer grønt ut), som i seg sjøl angivelig skal smake brus (syns ikke egentlig det smaker brus), skal smake cola hvis man samtidig spiser et rødt godteri, som i seg sjøl angivelig skal smake blodappelsin (syns ikke egentlig det smaker blodappelsin). Dette blei formulert ekstremt forvirrende, merker jeg, men hovedpoenget er i væffal at jeg syns denne smakte helt greit, mens Jørgen syntes de var gode.


Denne posen er helt seriøst noe av det søteste jeg har sett noen gang! Dessverre er kanskje dét det eneste positive jeg har å si om dette godteriet. I posen ligger søte, små, rosa hjerter, som har litt sånn porøs kjeks-konsistens, litt lignende ostepop, på en måte...? Og så smaker det bare skikkelig, skikkelig seigt og søtt og klissete og kunstig og ekkelt. Denne smaken kunne kanskje passa bedre til, I dunno, vingummi eller tyggis eller hva som helst, men liksom... chips?! Nei, dette blei altfor rart for meg, ass.


Speaking of chips har jeg også fått med en pose rekechips, og det liker jeg jo. Akkurat denne varianten smaker litt mindre utprega rekete enn det enkelte andre typer gjør, så her er det sikkert mulig at også de som i utgangspunktet ikke liker rekechips kan like akkurat denne. Denne her typen snacks kan jeg lett få skikkelig cravings på og mumse opp i løpet av fem minutter.


Vi holder oss i chipsland. Trudde først dette var helt vanlig streit potetgull, men så leser jeg i heftet som fulgte med at det er potetgull med... melkesmak. Av alle ting. Sykt skeptisk umiddelbart. Tar en liten smak, og syns det hele er fryktelig rart. Det smaker liksom litt søtt, en smak jeg overhodet ikke er vant med på potetgull. Etter hvert blir smaken saltere og minner dermed mer om typisk potetgull som jeg kjenner det. Vil ikke si det smaker melk, akkurat, men det smaker litt snodig. Skjønner foreløpig ikke helt hva jeg syns om denne. Kan se for meg at dette akkurat nå er bare sånn HAHA WTF men som etter hvert vokser på meg, og så plutselig har jeg spist opp hele posen uten å ane hva som har skjedd.


Thomas-toget-Pocky! ... som ikke er Pocky, fordi det heter noe annet, men det er akkurat det samme; kjeksstenger dekt med sjokolade. Og det er jo godt! Pluss i boka for Thomas-toget, min barndoms store helt!



Mer Thomas-toget, tyggis denne gangen. Minner om Juicy Fruit i det at hver tyggis er en lang, ganske flat sak istedenfor en kompakt klump. Hver inviduelt innpakka tyggis har et eget motiv, og de er seriøst skikkelig fine, illustrasjonene ligner noe man kunne ha funnet i ei barnebok fra åttitallet. Jeg er egentlig ikke noe særlig tyggismenneske, jeg blir bare tørst og sliten i kjevene av å spise det, men denne smaker faktisk ganske godt, om enn litt rart. Av konsistens er den mye mer smuldrete enn hva jeg er vant til at tyggis er, og det går ikke an å blåse bobler med den.




Denne kjærligheten på pinne er altfor søt til at jeg har smakt noe mer på den enn litt forsiktig gnaging på sida, men i tilfelle du syns det ser ut som at den er lagd av sjokolade, kan jeg bekrefte at jepp, det er den! Mørk sjokolade bak, og så vanlig lys melkesjokolade, og de lyseste partia er hvit sjokolade. Sannsynligvis er den dritgod for de som har hjerte til å spise den.


Klarer ikke å bestemme meg for om dette føles mest som å spise kake eller sjokolade, men DIGG ER'E, ASS! Mørk sjokoladekjeks fylt med nøtter og sjokoladebiter. Dette er som å spise Oreo, cookies, brownies og Helnøtt på én gang. Synd den er så liten.


Fortune chocolate pills! Helt grei sjokoladesmak, litt tam i forhold til norsk sjokolade, men ålreit. Nå det gjelder framtida, kan jeg nevne at chatter = good. I følge sjokoladepilla jeg spiste. Tolk det som du vil.


Jeg har aldri sett Dragonball, men jeg trur ikke det er nødvendig for å kunne spise Dragonball-snacks. Denne minner om ostepop i både smak og konsitens, om enn hakket mindre ostete. Rett og slett ganske godt, dette her!


Hvis du syns det ser ut som at jeg drikker ut av en do, så er det bare fordi det er nøyaktig det jeg gjør. Okei, japanske godteprodusenter har åpenbart noen bisarre påfunn. Her er det altså meninga å helle pulver ned i en plastdo, blande med vann, og drikke. Jeg blei først positivt overraska da jeg helte i pulveret fordi jeg syntes det lukta godt, men da jeg smakte på det etter å ha blanda det med vann, syntes jeg konsistensen gjorde at det blei litt kvalmende. Jeg har fått tre forskjellige pulvere med hver sin smak og har bare smakt den ene, så vurderer å prøve neste rett og slett uten vann og heller spise det som et slags bruspulver. I tillegg syns jeg, med medfølgende do og det hele, at dette var litt i overkant mye plastemballasje.


Kanskje ikke så lett å se hva dette er, men dette er altså gelé dekka med soyabønnemel. Skikkelig merkelig, og ikke noe særlig godt. Kombinasjonen gelé og soyabønnemel (smaker litt som knuste havrekjeks) byr på motstridende smaker og konsistenser, og det falt ikke i smak hos meg, i væffal.


Dessverre uten noe medfølgende reaksjonsbilde av meg, men du kan jo prøve å se det for deg i ditt indre øye. Denne fruktdrikken, en slags saft, skal visstnok smake fersken, men i virkeligheten smaker den helt likt sånn lyseblå barnetannkrem som i væffal jeg hadde da jeg var liten fordi jeg ikke takla peppermyntesmaken (det gjør jeg for så vidt fortsatt ikke på generell basis, men akkurat når det gjelder tannkrem har jeg lært meg å leve med den). Skikkelig kunstig og ganske ekkelt. Lurer på hvor mange E-stoffer de har brukt for å få til den rosafargen.

onsdag 3. august 2016

TEDtalks: Do we see reality as it is?

Et mysterium som har opptatt meg lenge: siden synsinntrykka våre blir til i hjernen, som ikke er et objektivt, nøytralt redskap, kan man virkelig stole på det man ser? Anbefaler alle som har lurt på det samme til å sjekke ut TEDtalk'en under. Utrolig fascinerende og lærerikt. Virkeligheten overgår faktisk fantasien (det veit alle som er interessert i vitenskap!).

søndag 31. juli 2016

Juli 2016

Opplevelser: Naturhistorisk museum og Botanisk hage med Jørgen, etterfulgt av byens kanskje beste pizza og Tøyencola på Postkontoret. Tusenfryd med Jørgen (der jeg brått fant ut at jeg har blitt utrolig mye eldre siden sist jeg var der). SÅ 2016. I tillegg var Jørgen og jeg nettopp på tur i skogen utafor her og fant masse blåbær og bittelitt tyttebær!







Innkjøp: Jeg liker å tru at jeg sjeldent lar meg påvirke av reklamer, men denne fantastiske reklamen for Thug Kitchen gjorde utslaget. Dessuten kjøpte jeg med meg to bøker til bare ti kroner per stykk fra standen til Maritabutikken på SÅ, i tillegg til en fin asjett.





TV-serie: Har sett begge sesongene som foreløpig fins av Better Call Saul, noe som anbefales veldig, også om du ikke har sett Breaking Bad. Og i går så Jørgen og jeg første episode av Stranger Things, og så plutselig så vi fire episoder til fordi det ikke gikk an å stoppe. Og herregud, dere, soundtracket er helt fantastisk!




Spill: Holdt på å pælme hele kontrollen i veggen da jeg fikk game over på dag tolv av Lightning Returns (med tanke på at den trettende dagen er den siste dagen, gir det deg kanskje en viss indikator på hvor enormt frustrerende det var), fordi jeg hele tida hadde trudd at det var fire hovedoppdrag, og ikke fem. Det går heller ikke an å loade til et tidligere punkt fordi spillet har en autosave-funksjon som kontinuerlig saver over de gamle filene. Nå har det gått noen uker, og jeg har fått roa meg ned, og om kanskje noen år, når jeg har glemt mesteparten av det likevel, kommer jeg kanskje til å ta det opp igjen. Det var nesten dette som skjedde da jeg spilte Final Fantasy IX for ganske lenge siden òg, bare at da var det minnekortet som blei korrupt mot slutten av spillet. Nå føler jeg derimot kanskje at jeg bør ta det opp igjen, siden det nå har gått så lang tid at jeg uansett ikke husker stort, og at det sånn sett vil bli litt som å spille det for første gang igjen. Nå har jeg uansett så vidt begynt på indie-spillet Gone Home, etter å ha kjøpt det på Steam da det var på tilbud til tjue kroner.




Film: Inside Llewyn Davis og Searching for Sugar Man. Likte begge filmene, uten at de satte noen varige spor i sinnet mitt eller noe sånt.




Bok: Har begynt på Rita blir forfatter av Kristine Næss, ei bok jeg har veldig blanda følelser for. Jeg syns Rita er en ekstremt irriterende hovedperson, og verre enn det, virker det som at også forfatteren syns det. Helt ærlig syns jeg den lider litt under den samme forfatterarrogansen som dette prosjektet som jeg aldri klarte å fullføre nettopp fordi jeg innså at jeg faktisk ikke kunne ha en hovedperson jeg ikke tok på alvor. Det er som om forfatteren ser ned på hovedkarakteren sin, på en måte. Likevel driver historien meg videre, og jeg får ganske vondt av Rita, og uansett hvor teit jeg syns hun er, leser jeg videre for å finne ut om hun noen gang lærer.

Musikk: På SÅ gjorde jeg to fantastiske musikalske oppdagelser: Oake og The Algorithm. Sistnevnte spiller ei slags blanding mellom elektronika, dubstep og metall, førstnevnte er litt vanskeligere å definere sånn ut fra sjangere, men det er skummelt, stemningsfullt og elektronisk, og ligner ikke så mye på noe annet jeg har hørt tidligere. Å se dem live er en del av hele opplevelsen, men de er vanskelige å oppspore på YouTube, så her har dere litt lyd:

onsdag 20. juli 2016

Fra skisseboka: prosjektet som ikke klarte å ta seg sjøl på alvor

Jeg begynte å skrive på noe en gang, og jeg trudde det skulle bli til noe. Jeg har posta utdrag fra det tidligere, både herher og her. Det var gøyalt å skrive de første sidene, men jeg trur mye av problemet her er lettheten som ligger allerede i åpninga - som kan leses om du trykker på den første av de tre her'ene - sjølve premisset for dette prosjektet var en distanse som tillot meg som forfatter å se ned på hovedkarakteren min. Og sånt blir det ikke god litteratur av i lengden. Uansett hvor patetisk man personlig syns hovedkarakteren sin er, så må man i det minste late som at man ikke syns det, man må for alt i verden skjule det, for hvis det skinner imellom, klarer plutselig ikke leseren å få noen som helst empati med dem.

Jeg har offisielt vraka dette prosjektet, men har tatt deler av det, resirkulert det fullstendig, og latt det delvis gjenoppstå som en fugl føniks.



Utpå kveldinga banka Mio på døra til rommet jeg hadde okkupert inntil videre. Det var et nøytralt, knøttlite, helt ryddig, diskret dekorert rom. Det så ikke ut til at noen pleide å sove her, til tross for senga jeg lå på. 
   ”Jonathan?” sa han. 
   ”Nei”, sa jeg. 
   ”Vi skal ut”, sa han. 
   ”Igjen?” sa jeg. 
   ”Ja.” 
   ”Vi var ute i stad.” 
   ”Nei, da tok vi bare noen øl”, sa han. 
   ”Jeg er blakk”, sa jeg. 
   ”Jeg sa jo det, jeg har masse penger.” 
   ”Har du masse penger?” 
   ”Å ja”, sa han. 
   Og jeg som nesten hadde hatt tid til å tenke over tilværelsen min slik den tydeligvis hadde blitt også. Dette var herved hjemmet mitt. Det var ikke så farlig med penger, for det kom til å ordne seg. Jeg hadde ikke jobb, jeg hadde ikke lenger skole. Dette var det beste i verden. 
   ”Jeg kommer”, sa jeg.

Mio fant et bråkete utested til oss. Hele kollektivet var med. Dette var tydeligvis et slags kveldsrituale for dem, de naturlige bevegelsene, rutinene, det var så åpenbart at dette var noe de var vant med. Måten de erfarent dytta de andre menneskene til side på for å komme seg til baren, den nonchalante armen på bardisken mens de venta, den effektive replikkvekslinga med bartenderen. De satte seg ned ved samme bord og gikk i gang med det de kunne best som om dette var en arbeidsplass og de alle hadde ulike arbeidsoppgaver. Mio og Patti begynte å kline, Øyvind drakk med begge hender, Oskar satt litt bakoverlent og så tankefullt ut i rommet mens han nippa til rødvinen sin når det best passa seg. Jeg observerte dem. Jeg misunte dem ikke like mye som jeg syntes de var komiske. Det var noe som virka så innøvd ved det hele, som om de var statister i en storfilm, og deres eneste oppdrag var å gli umerkelig inn i den satte situasjonen. Tok de virkelig seg sjøl alvorlig sånn som de satt? Jeg var ikke sikker på om jeg klarte å tru på at Patti var noe annet enn en rekvisitt som Mio kunne tafse på. Og Oskar, falt det ham aldri inn hvor stereotypisk han så ut med sitt halvlange hår, halvfulle rødvinsglass og sjelfulle, blå øyne? Hvorfor måtte han bestille rødvin? Kunne han da for faen bare ikke bestille en cider og være ferdig med det? 
   Det var da det slo meg. Jeg reiste meg resolutt opp og gikk bort til baren. 
   ”En cider”, sa jeg med en stemme som skulle låte bestemt og maskulin, men som nesten ikke hørtes i støyet fra omgivelsene. 
   ”Eple eller pære?” spurte bartenderen, ei svensk jente med kraftig sminka øyne. 
   ”Eple, nei pære”, sa jeg. 
   Mens jeg venta på cideren min stakk jeg handa i lomma etter en sigarett og plasserte den mellom leppene. Da hun rakte meg glasset, mumla jeg ”takk” som en buktaler, og tok med meg cideren ut i bakgården. Denne skulle drikkes like a boss. 
   Bakgård og bakgård. Da jeg åpna døra, førte den ut til en slags terrasse med et par bord. Rundt det ene satt en høylytt, fnisete jentegjeng. Ved det andre satt en enslig pønker med svart piggsveis og skinnjakke. Han hadde et glass rødvin i den ene handa og en sigarett i den andre. Han nikka til meg da jeg kom ut. Jeg tolka det som en invitasjon, gikk bort til der han satt og spurte: ”Er det ledig her?” Han gjorde en håndbevegelse og jeg satte meg ned. Jeg tente røyken min og prøvde å holde cideren min på samme måte som jeg hadde sett Øyvind holde ølen sin. 
   Pønkeren sa ikke noe, drakk bare langsomme slurker og tok dype trekk av røyken. De rødvinsfarga leppene stod i en nesten poetisk kontrast til den kvisete haka. Jeg ville at han skulle si noe. 
   ”Hva heter du?” spurte jeg. 
   ”Drikker du cider?” spurte han, stirra på glasset mitt og gliste. 
   ”Ja, som et politisk poeng”, sa jeg. 
   Han gliste enda mer. ”Du mener det faen meg alvorlig, du. Faen, jeg har aldri møtt noen som deg før, ass.” Etter to replikker. Jeg kunne nok dette med førsteinntrykk. 
   ”Så”, han lente seg nærmere og blåste røyk i ansiktet mitt, ”fortell mer om dette politiske standpunktet du har tatt ved å velge å drikke cider.” 
   ”Poetiske poeng blir borte når du må forklare dem”, sa jeg. 
   ”Du sa nettopp politisk”, sa han. 
   ”Det er jeg klar over. Men for meg henger de to ofte sammen.” 
   ”Det er faen meg ikke mye poesi over hu derre blonde fitta fra Fremskrittspartiet.” 
   ”Godt poeng, men er det noe særlig mer politikk over henne?” 
   Pønkeren smilte og satte seg tilbake igjen, imponert. ”Det spørs vel kanskje åssen man definerer politikk, det da”, sa han til slutt. 
   ”Og hva er så din definisjon?” spurte jeg. 
   ”All politikk kan kysse meg i ræva!” sa han. 
   ”Så det er der du helst vil ha henne? Denne blonde fitta fra Fremskrittspartiet? Med tunga mellom rumpeballene dine?” 
   Pønkeren begynte å le. ”Du er morsom, du! Du er faen meg morsom, ass!” 
   ”Ja, hvor tar jeg det fra”, sa jeg. 
   Mio kom ut på terrassen fra døra bak meg, Patti var ikke å se. 
   ”Jonathan!” ropte han og ga meg en klem. Han sølte øl på frakken min idet han bøyde seg ned. ”Har du en sigg til meg, eller?” 
   Jeg rakte ham en røyk og en lighter, men pønkeren reiste seg opp og tente den for ham isteden.
   ”Takk, unge, fremmede mann”, sa Mio, deretter, henvendt til begge: ”åh, hva heter den derre norske filmen igjen? Jeg trur det faktisk er Lillebjørn Nilsen eller noe som sitter med en halvkilos hasjklump og klager over at det nesten ikke er noe igjen.” 
   ”Er du alltid så random?” spurte pønkeren. 
   ”Nei, det var et hint”, sa Mio. 
   ”Bli med hjem til meg. Jeg har ikke en halv kilo, men det er ikke langt unna”, sa pønkeren. 
   ”Sweet!” sa Mio. Så snudde han seg til meg og sa: ”Pass på Patti så lenge for meg, du da.” Så hoppa han over gjerdet fra terrassen. Pønkeren fulgte etter. 
   Jeg gikk inn til de andre. Ikke at jeg hadde hatt lyst til å ligge med pønkeren eller noe, men jeg hadde jo hatt lyst til at han skulle hatt lyst til å ligge med meg. 
   Ved bordet vårt satt Øyvind og Oskar og snakka om et eller annet. Patti stirra ned i det tomme ølglasset sitt. Jeg satte meg ned ved siden av henne. 
   ”Så du og Mio har et åpent type forhold, dere da?” spurte jeg henne. 
   ”Hæ?” skreik hun. 
   Jeg tilpassa stemmen min etter det øvrige lydnivået og skreik tilbake: ”Så du og Mio har et åpent type forhold, dere da?!” 
   ”Dra til helvete, din fordømte pikk”, skreik hun til meg. Jeg fulgte rådet hennes og traska hjemover. Jeg håpa halvveis at jeg skulle bli utsatt for en overfallsvoldtekt, den beskjedne høyden min og det lange håret bidro tross alt ofte til at folk trudde jeg var jente, i det minste bakfra. Innerst inne ville jeg jo egentlig bare at folk skulle ha lyst på meg.

lørdag 16. juli 2016

Fiji Kitsune og Platons idéverden (med innslag av astrofysikk)

Jeg er ikke helt sikker på om jeg noen gang har gått ut og sagt dette såkalt offentlig, men mange av dere har kanskje fått med dere at Panthera Publishing, forlaget jeg har gitt ut tre bøker på, har vært litt... stille i det siste? Vel, det er fordi Panthera har blitt lagt ned. Ikke noe drama, bare litt for mye jobb fordelt på litt for få personer som gjorde litt for mange ting og sånt. Dermed er også bloggen til Panthera lagt ned, og med dét sagt nærmer vi oss kjernen i dette blogginnlegget, for jeg skreiv nemlig en gang et gjesteinnlegg på bloggen deres som handla om åssen jeg brukte filosofi og naturvitenskap som noen av de viktigste inspirasjonskildene til å skrive Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Jeg syns helt ærlig jeg hadde noen poenger i det gjesteinnlegget, så jeg har likeså godt bestemt meg for å poste det her òg. Jeg har lyst til at det skal finnes et sted der ute. God lørdagslesning!



Hei, alle sammen, dette er Kristine Oseth Gustavsen, forfatteren av Panthera-klassikeren I dypet av en ruin og fantasyeventyret Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Som dere ser, er det jeg som står for underholdninga på Pantheras blogg i dag, og i den anledning vil jeg benytte tida vi har sammen nå til å snakke litt om sistnevnte roman. Mer konkret vil jeg snakke om noen av inspirasjonskildene mine, med fare for at jeg kommer til å falle i den høytsvevende filosofiske fella, noe som igrunn ikke er så rart, fordi en av mine største inspirasjonskilder når det gjelder Fiji Kitsune, er Platon. Og jeg kan si med én gang at ja, det vil bli spoilere, så de av dere som ikke har lest Fiji Kitsune ennå, men har lyst til å gjøre det, bør slutte å lese nå ganske snart hvis dere ikke vil at en av de virkelige store plottwistene skal bli avslørt for dere. 

Og med dét bare begynner jeg. 

 Aller først er det kanskje passende å gi dere en kjapp introduksjon til Platon, for de av dere som ikke er så kjent med hans liv og virke fra før. Platon var en gresk filosof, elev av kanskje enda mer kjente Sokrates, som levde omkring fra siste halvdel av 400-tallet til første halvdel av 300-tallet før Kristus (eller før vår tidsregning, hvis du foretrekker dét). Platon sa og tenkte både mye fornuftig og mye rart, og ganske mye som var like fornuftig som det var rart. En av de rare tinga han sa og tenkte på, var det han kalte idéverdenen. Hvorvidt idéverdenen bare var et rart påfunn, eller om det hadde ulike grader av fornuft i seg, må nesten være opp til den enkelte å avgjøre, og det er jo nettopp det som er så fint med filosofi; at det ikke fins noen fasitsvar. Men sånn Platon så det, er den verdenen vi lever i, ufullkommen. Det fins i tillegg en annen verden, som inneholder alle svara, eller alle ideene, og en gang før vi blei født, fløyt vi alle rundt som ånder i denne perfekte idéverdenen. Så kom vi hit, og vi så rundt oss, og gjenkjente alle formene. Vi så en katt, og underbevisstheten vår huska ideen om en katt. Dermed kunne alle mennesker, uansett nasjon eller kultur, være enige om at dyret de så, var en katt, sjøl om de kanskje brukte forskjellige ord for det. Og dette til tross for at ingen katter er like. Om vi så to katter, der én var oransj og langhåra, og én var en liten, grå og spinkel korthåra kattunge med bare ett øye, ville vi likevel sett at begge to var katter. Men poenget til Platon var at kattene vi ser i denne verdenen, bare er formen av en katt. Den ekte katten, ideen om katten, fins i idéverdenen. Fordi katter alltid vil være katter, men ingen katter vil være helt perfekte, tenkte Platon at dette bare var et bevis for at katter i vår verden blir ”modellert” etter en idé om en perfekt katt i idéverdenen. Det blir på en måte litt som pepperkakeformer. Hvis du har en pepperkakeform forma som en katt, kan du bruke den til å bake pepperkaker forma som katter. Sannsynligvis vil ingen av dem bli akkurat så fullkomne som pepperkakeformen du brukte. Noen vil bli for godt stekt, noen vil kanskje mangle halen, noen får store bobler på seg. Men likevel har du pepperkakeformen, som det perfekte motstykket som de er skapt ut fra. Platon mente videre at jo mer opplyst du var, jo mer huska du fra idéverdenen, og at et typisk trekk ved filosofer, var nettopp at de i større grad enn andre var i kontakt med idéverdenen. Og dermed kommer hans berømte hulelignelse inn: ei gruppe mennesker sitter djupt inne i ei hule. De er bundet på en sånn måte at de ikke kan bevege seg, og ikke kan se andre steder enn rett framfor seg. Bak dem er et bål, og på veggen foran seg, ser de skyggene av alt som foregår på motsatt side av bålet. De har vært her hele livet, og dette er det eneste de kjenner til. De trur med andre ord at dette er hele verden. Men én dag kommer en av dem seg løs, og løper ut i verden for bare å oppdage at alt er så uendelig mye mer enn hva de hadde kunnet forestille seg inne i hula. Når han kommer tilbake og forteller alle de andre om det fantastiske som er den egentlige verden, dreper de ham. Sokrates blei dømt til døden ved å drikke gift da Platon var tjueni år, bare for å opplyse andre. Det er vel ingen tvil om hvem utbryterkongen i Platons hulelignelse er meninga å symbolisere. Uansett kan forholdet mellom vår verden og idéverdenen nettopp også ses som forholdet mellom det de bundne menneskene opplever som hele verden, og den egentlige verdenen bortenfor dem. Det de ser, og dermed også vi ser, er bare skyggebilder av sånn det egentlig er. 

OK. Det der blei ikke så kjapt som jeg innledningsvis hadde håpa på. 

 Noe av det jeg liker best med å skrive fantasy, er at man kan skrive alt. Absolutt alt. Man kan blande sammen alt man liker, alt man syns er spennende, låne fra historien, fra sitt eget privatliv, fra psykologien, fra naturvitenskapen, eller som jeg gjorde, fra filosofien. Man kan bruke fantasy til å formidle noe man ellers ikke ville visst åssen man skulle formidle, det være seg viktige politiske spørsmål eller etiske dilemmaer eller helt andre ting, eller så kan man bare ha det gøy ved å la forestillingsevnen løpe løpsk. Sjøl gjør jeg vel litt av alt når jeg skriver; diskuterer aktuelle temaer samtidig som jeg drømmer meg bort ved å beskrive drager og snakkende, hyperintelligente ulver, det hele nokså ubevisst, vel å merke. Alle jobber vel forskjellig, men jeg er en av dem som nesten aldri bevisst tar i bruk et virkemiddel eller som setter meg ned og tenker at nå skal jeg jammen meg skrive en skjennepreken om åssen det kan gå hvis vi lar det voldsomme konsumet vårt og den ustoppelige forurensinga ta overhånd, for eksempel. Men jeg ser det i ettertid, at boka blei den som den blei på grunn av mine underbevisste tanker, mine interesser og mine tenkemåter. Sånn var det også da jeg skapte hele den merkelig sammensatte verdenen vi befinner oss i i Fiji Kitsune fra landet bak drømmer. Det er ikke før i ettertid at jeg har sett de åpenbare likhetstrekka mellom deres verden og Platons teori om en idéverden, og nå klarer jeg ikke å unngå å legge merke til det. 

Og her kommer den massive spoileren, for de av dere som faktisk ikke har lest Fiji Kitsune: verdenen som 99 % av handlinga foregår i, er meninga at skal være den verdenen vi ser for oss når vi dagdrømmer eller skriver eller tegner eller på noen annen måte bruker vår evne til å fantasere, være kreative og forestille oss. Ganske tidlig i boka forteller Arian vår hovedperson Fiji om de fire dimensjonene, som til sammen er romtid. Verdenen de befinner seg i, ligger i dimensjon fem, seks og sju, mens de deler den fjerde dimensjonen med vår verden. Tilhengerne av astrofysikkens strengeteori mener at vi også i vår verden operer med flere dimensjoner enn de fire kjente, men heldigvis for meg fungerer to ting jeg er veldig glad i, fantasy og filosofi, på ett punkt på nøyaktig samme måte: det fins ingen fasitsvar. Med andre ord kan jeg hente inn elementer fra både strengeteori med mange, mange dimensjoner og relativitetsteorien om at vi har fire dimensjoner og blande dem sammen til min egen lille teori som forklarer åssen verdenen i Fiji Kitsune henger sammen. Men felles for både strengeteoriene og relativitetsteorien er at hvis det fins flere dimensjoner, er de skjult for oss. Og verdenen vi blir introdusert for i Fiji Kitsune, er uten tvil skjult for oss. Med mindre man er som Epsilon, da, at man blir frakta dit via en guddommelig kraft. 

Menneskene i Platons hulelignelse opplever verden som skyggebilder foran dem. Er ikke på sett og vis også våre egne liv skyggebilder av åssen vi helst skulle ha opplevd dem? Eller kanskje er det omvendt? Når jeg drømmer meg bort, kanskje forestiller jeg meg at jeg er en uovervinnelig superhelt, er denne fantasien et skyggebilde av mitt egentlige liv? Eller er mitt egentlige liv skyggebildet av fantasien? Hva er mest virkelig, den verdenen vi kan forestille oss, eller den verdenen vi opplever? Siden vi opplever verden gjennom sanser, og sanser egentlig bare er impulser i hjernen, kan vi dermed si at livet vårt er en illusjon? Og hvis livet vårt er en illusjon, hva er det da som skiller fantasien fra virkeligheten? 

Jeg liker ideen om at fantasi ikke nødvendigvis er noe mindre virkelig enn det vi fysisk opplever. Hvis du hadde ligget mange år i koma og hatt en eneste lang, sammenhengende og fantastisk drøm, hadde ikke på sett og vis den drømmen blitt virkeligheten din? Og hvis virkeligheten som sagt bare er impulser i hjernen uansett, er det ikke så veldig mye som skiller den livaktige, langvarige drømmen fra det de som ikke er i koma opplever. Ingen veit hvorfor vi lever eller helt og holdent hva det er som skiller oss fra en ekstremt avansert maskin. Hva er det som gir oss livskraft og sjel (bortsett fra nattalvene, mener jeg)? Hvis vi kan leve, er det da så utenkelig at alle vesenene fra den komatiske drømmen også kan leve et sted i strengeteoriens små, usynlige dimensjoner? For hva er de små, usynlige dimensjonene, og hva er det de rommer? Og er det den komatiske drømmen eller vår fysiske virkelighet som er skyggebildene på veggen? 

Filosofi blei regna som naturvitenskap i antikken, og at astrofysikk blir regna som naturvitenskap i dag, hersker det vel ingen tvil om. Fiji Kitsune fra landet bak drømmer er rein fantasi og ville påfunn fra begynnelse til slutt, men vår egen virkelighet er likevel så mystisk og fantastisk at vi ikke trenger å bevege oss så langt unna vår komfortsone før vi kan begynne å finne inspirasjon til å skrive fantasy. Ved singulariteten til et svart hull, bryter fysikkens lover sammen, og ingen, absolutt ingen, kan forutse hva som kan skje der. Og så har du de gamle filosofene, som trudde på flere verdener, og former som alt vi kan se og oppfatte er trykt ut av. Og relativitetsteorien, med fire dimensjoner. Og strengeteorien, med mange dimensjoner. Mitt beste tips til alle som vil skrive fantasy, er å plukke opp ei bok om filosofi eller astrofysikk og lese til det svir i øya. Fantasi og virkelighet er ikke så langt unna hverandre, tross alt.



Psssst og sånn: til tross for at Panthera er lagt ned, er det likevel mulig å kjøpe Fiji Kitsune og de andre bøkene mine. Bare kontakt meg på kristine.oge@gmail.com, så finner vi ut av det.