lørdag 18. november 2017

Stillheten


På torsdag gjorde jeg noe jeg har planlagt veldig lenge – jeg dro til Furnes i Hedmark til ei hytte utpå et jorde. Og her skal jeg være i noen uker framover. Jeg veit ennå ikke helt nøyaktig hvor lenge, men jeg har holdt av tre uker i kalenderen min.


Og hva er det jeg gjør her? Jeg går turer, leser, spiller Stranger Things-spillet mitt, spiller synth og skriver. Mest skriver. Jeg har som kjent en roman å fullføre, og det er så evig vanskelig å finne fokus hjemme. Det er så mange distraksjoner der, til og med de dagene jeg ikke er på jobb. Det er oppvask, klesvask, rot, Internett, det er samboer (som jeg er veldig glad i, altså, men når man bor på førti kvadhrat er man liksom alltid sammen, uansett). I leiligheten vår er det ikke plass til å gå og være aleine.


Så nå er jeg her ute. Forhåpentligvis er det her Mjuke, svarte stjerner blir ferdig, samtidig som jeg oppdager noe annet, noe jeg ikke er sikker på om jeg liker eller ikke; at Døden og gleden bare ligner mer og mer på Mjuke, svarte stjerner i motiver og tematikk, men med noen viktige forskjeller: konsekvensene er større, det er mer som står på spill, oddsen er farligere. Med andre ord: nøyaktig det konsulenten etterlyste i Mjuke, svarte stjerner.

Men vi får se.








Det er fint her, da! Nå har jeg til og med klart å få til en ganske behagelig innetemperatur! Nå er musene det største problemet.


Som nevnt har jeg ikke Internett her, så dette innlegget blir til ved mobildataens nåde. Jeg kommer nok ikke til å blogge mer før jeg er tilbake igjen, men det hender jeg oppdaterer Instagram-kontoen min med stort og smått ved hyttelivet. Følg med der om du er nysgjerrig.



torsdag 9. november 2017

Throwback Thursday #11: Aloha verden – fjerde kapittel

(Del én og to av første kapittel, andre kapittel, tredje kapittel.)

Den siste tida har jeg gjenoppdaga My Immortal (minn meg på å blogge om mine favorittpartier derfra en gang), og det slår meg hvor mye den og Aloha verden egentlig har til felles?

Anyway.

Om du syntes tredje kapittel var urealistisk, så er det bare å holde seg fast, for dette kapittelet overgår det forrige i så måte.



Det ringte på døra. Jeg hadde akkurat pusset tennene. Jeg gikk ut for å åpne. Der stod Lill.
   ”Hei! Skal vi gå sammen til skolen i dag?” spurte hun. 
   ”Hm… Hadde egentlig lovt Roger det, da men…” sa jeg som sant var. 
   ”Roger? Vil du ikke heller gå sammen med meg?” Nei, hadde jeg lyst til å si, jeg hadde faktisk heller lyst til å gå sammen med Roger, men i stedet sa jeg: ”Har ikke du noen andre å gå med?” 
   ”Det er bare du, jeg, Roger, Tobias og Sid som går til skolen. Og nå som jeg vet at Tobias har kjæreste er det ikke noe gøy å gå med han heller”, sa Lill. 
   ”Gikk du mye med han før?” spurte jeg. 
   ”Nei, jeg takler ikke han derre Sid. Visste du at han har piercing på tunga, eller? Æsj!” utbrøt Lill. 
   ”Han er skikkelig grei, altså”, forsvarte jeg ham. ”Ja, stemmer, du henger jo litt med han, du…” sa Lill. 
   Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Lill hadde ingen å gå sammen med og det hadde tross alt Roger, men jeg hadde jo lovt Roger å gå sammen med ham. 
   ”Kan ikke Roger og du og jeg gå sammen, a’?” spurte jeg. 
   ”Roger? Er ikke han skikkelig snål?” spurte Lill. 
   ”Nei, han er kul. Jeg skulle møte han ved drop-in solariet nedi gata her, så la oss gå dit nå!” sa jeg og slik ble det.
   Jeg gikk foran Lill som skravlet ustanselig der vi gikk. Jeg fikk altså også da først øye på Roger, men så så jeg at også Sid og Tobias stod sammen med ham. De fikk også ganske snart øye på meg og siden Lill gikk bak meg, så de ikke henne med en gang.
   ”Staaan! Gladnyheter! Gladnyheter i anmarsj!” hoiet Sid mens han veivet med armene. Han så Lill dukke opp bak meg, og angret øyeblikkelig. Han trakk til seg armene, smilet forsvant og han snudde seg rundt så han stod med ansiktet inn mot veggen på solariet med lutende skuldre. Lill la merke til det, sendte et hånlig blikk i retningen av Sid, og sa henvendt til Tobias: ”Fortsatt sammen med kjæresten, eller?”
   Tobias svarte ikke. Han bare så hardt på Lill og sa: ”Du liker ikke broren min, gjør du?” 
   Lill så perpleks på ham og stammet: ”D-det har jeg ikke sagt, j-jeg…” 
   ”Du har ikke sagt det, nei, men jeg la veldig godt merke til blikket du sendte ham”, sa Tobias, så sa han til Roger og Sid: ”Kom, a’, vi går”. De begynte å gå og Tobias sa over skulderen til meg: ”Bli med du og, vel, Stan!” 
   ”Ikke…” begynte Lill, men jeg hadde bestemt meg. Jeg ble med Tobias, Sid og Roger. Så fikk Lill bare stå der med det himmelfalne blikket så mye hun ville.
   ”Som jeg sa, jeg har gladnyheter”, mumlet Sid da jeg kom bort. 
   ”Hva da?” prøvde jeg å si så entusiastisk som mulig, men det var igrunn litt vanskelig etter det Lill nettopp hadde gjort. 
   ”Jo, nå skal du høre!” tok Roger over, som tydeligvis ikke var sur etter gårsdagens noe uheldige hendelse, ”du vet på den konserten våres? Det vi ikke visste var at blant den gjengen som hadde møtt opp, var det noen talentspeidere som ringte Tobias i dag morges etter de fikk greie på navnet hans og tilbød platekontrakt! Selvfølgelig svarte Tobias ja på flekken!” 
   ”Supert!” ropte jeg og mente det oppriktig. De var virkelig fantastiske. 
   ”Ser ut til at vi blir millionærer allikevel, ikke sant, bro?” spurte Sid Tobias. Sid hadde visst glemt det som Lill hadde gjort, i allefall latet han som om han hadde glemt det.
   ”Når skal dere i studio, a’?” spurte jeg. 
   ”Om en uke, akkurat. Herregud, som jeg gleder meg!” hvinte Roger og så begynte han å hoppe rundt i ring. 
   ”Det derre der var noe inni helvetes stilig!” utbrøt Tobias. 
   ”Var det?” spurte Roger og stoppet, så vaklet han litt fordi han ble så svimmel. Sid holdt tommelen opp for å vise at han var enig med Tobias.
   Det var noen opprømte Gabriel og Rune vi traff i skolegården. 
   ”Klikken har fortalt deg det, ikke sant?” spurte Gabriel med et så strålende smil at han nesten ble pen. 
   ”Ja. Stå på, gutter!” sa jeg. 
   Samtalen til guttene dreide seg bare om platekontrakten og alt de skulle gjøre etter at de hadde spilt inn cd og musikkvideoer og singelslipp og alt mulig rart, så jeg begynte straks å føle meg ganske så utenfor. Det var grunnen til at jeg gikk inn. I gangen møtte jeg Yvonne. 
   ”Hei, hei, Victoria!” sa hun med det varme smilet sitt igjen. 
   ”Hei. Hvorfor er du alltid på gangen?” (Ja, det var kanskje et litt vel direkte spørsmål det, ja, men jeg liker å gå rett på sak, hvis du lurer).
   ”Jeg pleier alltid å ta en tur bort til kjæresten min, skjønner du. Han går i a-klassen som har klasserom der borte”, sa hun og pekte. Jeg nikket. 
   ”Du, da? Noe hell med Roger?” spurte Yvonne. 
   ”Ærlig talt har jeg ikke prøvd meg på Roger. Han er ikke min type”, sa jeg, med drømmegutten fra tegningen i tankene. 
   ”Nei, hvem faller vel egentlig for sånne gutter. Det er klart det at han har et søtt ansikt, men hårfargen hans er litt for sær for de fleste”, sa Yvonne. 
   ”Men det er ikke håret jeg tenker på, det er ganske morsomt, men sjølve fyren. Han er en kamerat, han, en kjæreste bør være litt… annerledes”, sa jeg. Det jeg mente med annerledes, var en romantisk type som hvisket romantiske ord i øret ditt og ville leie deg i hånda hele tida og kjøpte røde roser til deg uten forvarsel. Jeg kunne ikke akkurat tenke meg at Roger ville gjort noe sånt, samme hvor glad han var i kjæresten sin da de var sammen.
   Det ringte inn og Yvonne og jeg skyndte oss til klasserommet. 
   Skoledagen gikk som den pleide, den. Lill skravlet ustoppelig, som vanlig og jeg gjorde det jeg forstod i den dumme naturfagen. Så kom endelig midttimen og Lill gikk bort for å prøve seg på Tobias igjen. En ting skal i hvertfall den jenta ha, hun ga seg ikke så lett!
   Jeg stod litt for meg selv, så jeg fulgte ikke med på det hun snakket med Tobias om, men når hun kom tilbake, var det med et stort smil om munnen. 
   ”De skal gi ut plate, visste du det?” spurte Lill. 
   ”Eh, ja. Jeg pleier å vetta hva bestevennene mine gjør”, sa jeg. 
   ”Er de bestevennene dine?” spurte Lill og rynket brynene. Hun så overrasket ut. Noe jeg også sikkert gjorde. Jeg hadde kalt dem bestevennene mine. Pernille var min eneste bestevenn. Dessuten hadde jeg bare kjent klikken, som Gabriel kalte dem, i noen dager, mens Pernille hadde vært der for meg hele livet.

Dagene gikk uten at det skjedde noe spesielt. Det regnet som oftest og Lill fortsatte å mase gørra ut av Tobias og Roger var bare rar. Rar på en sånn positiv måte, vel å merke. Så plutselig en dag troppet Sid og Tobias opp på skolen med kofferter! Så la jeg merke til datoen og fant ut at det var i dag de skulle i studio. Men hvorfor i alle dager hadde de med seg kofferter? Jeg spurte dem.
   ”Det er fordi vi skal dra like etter skolen, det”, sa Tobias. 
   ”Men kunne ikke mora deres eller hvem det nå er som skal kjøre dere tatt koffertene i bilen, a’, isteden for at dere skal bæra dem rundt på skola?” spurte jeg. 
   ”Mamma… bryr seg omtrent ikke, så vi skal ta taxi…” sa Sid stille. 
   ”Ikke mora mi heller,” sa jeg. 
   ”Men du vet ikke åssen det er. Moren vår bryr seg virkelig ikke!” sa Tobias og jeg trodde jeg skjønte hva han mente, derfor skiftet jeg tema, nesten, i allefall: ”Men hvorfor kofforter? Er det så langt, a’?” 
   ”Jepp. Vi skal til USA!” kunngjorde Tobias og han rettet seg opp litt i ryggen når han sa det. 
   ”Wow! Til USA for å spille inn plate! Ikke verst, ikke verst i det hele tatt!” 
   ”Og vi skal spille inn musikkvideo!” hylte Sid med så lys stemme at jeg bare måtte le. 
   ”Kjempedigg, folkens!” sa jeg og holdt tommelen opp. 
   Da skoledagen var slutt, kom det en taxi for å kjøre Tobias og Sid til flyplassen. Roger, Gabriel og Rune ble kjørt av foreldrene sine. Akkurat idet jeg trodde taxien med Sid og Tobias skulle kjøre av gårde, dro Sid med meg inn i taxien! 
   ”Du er jo sprø!” skrek jeg til ham idet taxien startet. 
   ”Å, nei da”, svarte Sid som bare gliste. Tobias sendte ham et spørrende blikk og Sid sa: ”Ok, da, litt sprø, men vi har avtalt med foreldrene dine på forhånd og de har pakket kofferten din!” sa Sid opprømt, ”betalt flybilletten har de og! Så nå skal du bli med oss til USA!” 
   ”Nei! Du kødder nå, ikke sant?” spurte jeg vantro. 
   ”Å, nei da”, sa Tobias og da han så blikket jeg sendte ham, la han til: ”Eller jo, litt. Vi avtalte ikke med foreldrene dine, da…” 
   ”Hva? Betyr det at de ikke veit hvor jeg skal?” spurte jeg. 
   ”Jo, men de sa kanskje…” sa Tobias og kremtet. Jeg ristet på hodet, så sa jeg: ”Men du sa jo at de betalte flybillettene og pakket kofferten!” 
   ”Sid sa det, men han må du ikke stole på. Vi gjorde det, så foreldrene dine har å betale oss tilbake!” De er gærne, tenkte jeg.

fredag 3. november 2017

Oktober 2017

Opplevelser: Konsert med Sigur Rós. Final Fantasy VII-konsert i Oslo Konserthus. Kinotur med Vibeke. Spillkveld hos Mari. Konsert med Nick Cave and the Bad Seeds. Konsert med Thåström. Book of Mormon på Det Norske Teatret.








Innkjøp: Tok meg endelig råd til disse støvlene fra Vegetarian Shoes som jeg har sikla på ei stund nå – noe som strengt tatt var ganske fornuftig, med tanke på at jeg har trengt et par vinterstøvler i en nøytral farge ganske lenge. Jeg bruker fortsatt veeeeldig lang tid på å ta dem på, da, så jeg har ikke fått brukt dem noe særlig ennå – jeg har stort sett alltid dårlig tid om morgenene, ehe. Forhåpentligvis går det litt kjappere i vendinga når jeg har fått vent meg til all snøringa.



TV-serie: Herregud. STRANGERTHINGSSTRANGERTHINGSSTRANGERTHINGS.




Film: Apropos fantastisk sci-fi: Blade Runner 2049. I likhet med Stranger Things var nok musikken og stemninga det jeg likte alleraller best ved den. Dét, og hvor sykt pen den er. Og altså, for all del, historien og filosofien og alt det der òg, men noen filmer (og TV-serier) er bare så sinnssykt stemningsfulle at du bare har lyst til å omgi deg med dem på alle kanter.



Bok: Har i det siste holdt på med En komikers oppvekst av Jonas Gardell, ei bok jeg snakka litt om i det forrige blogginnlegget mitt.

Musikk: Egentlig har jeg mest av alt lyst til å poste absolutt alt av musikken fra både Stranger Things og Blade Runner 2049, fordi begge de to soundtracka er noe av den absolutt mest fantastiske musikken jeg veit om for tida, og jeg vil bare høre på begge to for alltid. Men for å begrense meg littegrann (denne sangen begynner jeg helt oppriktig nesten å grine av):

søndag 29. oktober 2017

Smakebit på søndag: "En komikers oppvekst" av Jonas Gardell


Mitt første møte med Jonas Gardell er egentlig litt tja. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Tørk aldri tårer uten hansker-trilogien hans, men så var det likevel En komikers oppvekst som blei mitt første møte med forfatterskapet hans, og det er ei bok jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns om. For det første er den litt lappeteppe-prega, der noen kapitler er handling fra hovedpersonen Juhas barndom, noen kapitler er fra brev Juha skriver som voksen, mens atter andre er utdrag fra sketsjer Juha lager, andre er lister over bøker han har lest, og så videre. Dette er for så vidt ikke noe problem, men bemerkelsesverdig er det ikke desto mindre. Hovedproblemet jeg har med den, trur jeg nok er sjølve skrivestilen. Den er ganske naivistisk, og egentlig liker jeg jo ofte et litt naivistisk språk, men akkurat i denne boka syns jeg det ofte føles påtatt, litt sånn nå-skal-jeg-skrive-sånn-som-barn-snakker-aktig, liksom søtt-klokt-trist, men så er det litt for lett å gjennomskue at det er dét forfatteren prøver på, og da mister det noe av sjarmen. Men de gangene det funker, funker det ganske bra, og da oppstår noen oppriktig fine partier, og kanskje særlig disse, side 53 og 54, kapittel 18 og 19, som jo appellerer veldig til den delen av meg som elsker å lese om oppvekst på små steder (som jeg snakka masse om den gangen jeg snakka om Vannfall):



18.
Det Sävbyholm som Juha og Jenny vandrer igjennom på vei til skolen er et samfunn med hus, store hager der det vokser bringebær, stikkelsbær, rips og plommer, oppdelte tomter med nybygde villaer i mexistein og skoeskeliknende garasjer hvor det står nyplantede og stussede einerbusker og like nyplantede og stussede rododendronbusker.
   Sävbyholm er et taust samfunn, stillestående som en kirkegård. Furutrærne er gamle og stolte, steinen gråsprengt og mosegrodd. Langs de smale veiene går det bekker der våren bringer hestehov.
   Alle voksne har Volvo. Ungene har sykler med racerstyre. Femtenåringene har moped. Alt har sin tid og sin plass. Hver alder sin drøm.
   Det er så mange drømmer.
   En drøm om solur. Den handler om sola.
   En drøm om vindmøller i miniatyr. Den handler om vinden.
   En drøm om utegriller. Den handler om å like hverandre og være sammen.
   Og en drøm til – den hemmeligste – om å få nok, pakke snippesken og dra sin kos. Hva handler den drømmen om?
   Om en verden uten solur, uten vindmøller og utegriller.
   En helt annen verden.

19.
Jeg tenker ofte på Sävbyholm. Paradis på jord, som vi alle flyttet til da vi var to eller tre eller fire år gamle. Der vi skulle vokse opp beskyttet mot all ondskap. Det var så fint der ute. Foreldrene våre drømte om lykken, men fikk magesår på grunn av nedbetalingsfristene på huslånet.
   Sävbyholm ligger fortsatt der det ligger, litt over en mil utenfor byen.
   Uforandret, upåvirket, like lukket som alltid. Vi som vokste opp der er forlengst slettet fra stedets hukommelse, jeg, du, Marianne, Jenny – alle.
   Sävbyholm puster ikke, rører seg ikke, Sävbyholm sover middag.
   Det er som om Sävbyholm venter, men ikke på noe spesielt, bare venter. Venter på sitt komme, men uten å ville bruke det til noe: Sävbyholm eter tiden som stedet eter mennesker, som det ås oss – for å bli feitere, eldre, mer velstående. 
   Sävbyholm er døsig og overmett, seg selv nok.
   Der lider ingen nød.
   Hva har det ikke gjort mot oss, dette paradis på jord.
   Inne i husene lå menneskene på magen med ansiktet ned i ei pute og skrek. 
   Det ble ikke hørt, for ingen skulle medgi at det var slik. Men slik var det. De skrek!
   De skrek! Ingen ville innrømme det, men de skrek!
   Ennå hører jeg dem skrike.



Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

onsdag 18. oktober 2017

Musikalsk utfordring #18: En sang du hører på for å slappe av

Her kunne jeg valgt utrolig mye, i og med at jeg elsker musikk uten noen særlig oppbygging, rytme eller melodi, særlig å høre på før jeg skal sove eller når jeg skriver, men noe må jeg jo velge, og da velger jeg Windy & Carl, til tross for at det nesten ikke går an å plukke ut én sang av dem, med tanke på at platene deres nærmest er som lange, sammenhengende sanger i seg sjøl å regne, der spora er kapitler snarere enn individuelle sanger, og nettopp derfor føles det riktig å i det minste velge den første låta på ei av platene deres, og da blir det Sirens fra albumet Depths, som er en musikalsk reise ned under havets overflate. Her har du noe å sove, skrive, meditere eller gå tur til:



Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

søndag 15. oktober 2017

Band jeg har sett live

Såååå fordi jeg er statistikknerd, har jeg de siste åra ført lister over artister og band jeg har sett live. Den kontinuerlig oppdaterte lista pleide å befinne seg på last.fm-kontoen min, men etter at last.fm fikk nytt utseende for ei stund tilbake, er det ikke lenger plass til den på profilen min. Dermed trenger jeg et nytt sted å ha den. For eksempel her, på bloggen min. Hvem veit, kanskje noen syns det er interessant. Personlig er jeg væffal veldig glad i lister. Særlig i alfabetisk rekkefølge.

Jeg kommer ikke til å gå tilbake for å oppdatere lista i dette blogginnlegget etter hvert som jeg ser nye band og artister, som for eksempel Nick Cave i morra og Thåström på lørdag. Dette vil med andre ord for alltid være ei Liste Over Band og Artister Jeg Har Sett Live Per 15. Oktober 2017™. Men kanskje jeg poster en oppdatert versjon om leeeeenge. Kanskje ikke òg. Kanskje mest sannsynlig dét.

En liten disclaimer før jeg setter i gang: altså, det er ikke alt jeg er like stolt over her, men noen ganger ser man ting man ellers ikke ville sett når man er på festival, noen ganger må man på konserter i skolesammenheng eller andre cirka obligatoriske sammenhenger, og noen ganger er man på konsert når man er tretten år. For eksempel. Bare nevner det.



120 Days (x 4)

Active Child

Agent Cooper

Alcest (x 2)

Alexander Hacke

The Algorithm

Amiina



Ampmandens døtre

Anna Aaron

Aphex Twin

Askil Holm

The Avett Brothers

The Beautiful People

Bendik

Benea Reach (x 2)

Bernhoft

Bertine Zetlitz

Big Bang

Bloc Party



Bow To Each Other

Brandon Flowers

Bright Eyes

Callisto

Cape Wrath

Casual Friday (x 4)

The Christians

Cirque du Soleil

Crimson Moonlight

Crystal Castles

Crystal Fighters

The Cure



Current 93

Dalane Emoband (x 2)

Dalit

Danielle de Picciotto

Death In June (x 2)

Delphic

Domene

Dr. Greve

Dyst

Earth Died Screaming (While I Lay Dreaming of Tom)

Edward Sharpe & The Magnetic Zeros

Einar Stenseng (x 3)

El Caco

Emilie Autumn

Eppic

Erasure

Explosions In the Sky (x 2)



Extol

Far From Tellus

The Fauns

Feilfødt

Fleet Foxes

Fleur de Lis

Forza

Frivil

General Forsamling (x 2)

Gerilja

Girl Army

Golden Resurrection

Grand Island

Graveyard

Grinderman

Gunnhild Sundli

Gåte



Happy Dagger

Haraball

HB

Helen Money

Helseskade

Hexvessel

Hi Ho Mustachio

Horde

Hyper Crush

I Break Horses (x 2)



Ila Auto

Janelle Monáe

Jarboe

Jason Webley

Jeroan Drive

Jethro Tull

Jimmy Eat World

Katzenjammer (x 2)

Kent



Kloster

Kraftwerk

Kolbjørn Opsahl

Kvelertak

Kylie Minogue

Lady Gaga

Le Corbeau

Leif and the Future

Lengsel

Leonov

Like Spinning

Lindsey Stirling



Living Sacrifice

Low

Lumen Drones

M83

Maria Mena

Maria Solheim

Maribel

Mari Boine

Mayhem

Metal Militia

MGMT



Mikhael Paskalev

Mikrominus

Misty Range

Moddi

Mogwai

Mono

Monograf (x 3)

Monzano

Moreld

The Mormones

Mugison

New Order

Nils Bech

Noah and the Whale (x 2)

Oake

Of Grace and Hatred

The One Night Stand Symphony

Oslo Ess

Oslo Oscillator

The Pains of Being Pure at Heart

Pandreas

Pantha du Prince & The Bell Laboratory (x 2)



Peachcake

Pirate Love (x 4)

Pom Poko

Porcelain Raft

Promise and the Monster

Pulp

Ralph Myerz and the Jack Herren Band

Razika

Rich Girl Funeral (x 2)

Robbie Williams

Robert Vendetta

Roger Waters

Rosix

Röyksopp



Saybia

Scarlet Chives

Search for Safety

Seigmen (x 4)

Shevils

The Shitsez

Sigur Rós (x 3)



Silver

Sju

Skyharbor

Sleepmakeswaves

Smith Westerns

Sóley

The Soundtrack of Our Lives

Stein Torleif Bjella

The Strokes

Sunshine Bullets

Svartskerm

Tantara

Terry Riley

Tides From Nebula

Tim Hecker



Tina Turner

Torgeir Waldemar (x 3)

Trollfest (x 3)

The Twilight Sad

Tønes

Unnveig Aas (x 7)

Upstrokes

The Vaccines (x 2)

Valkyrien Allstars

Veronica Maggio

Wardruna



Wolfmother

Årabrot

Åse Ava Fredheim

tirsdag 10. oktober 2017

Livet etter konsulentuttalelsen

Dette er jo egentlig allerede ei stund siden, men så har jeg brukt litt tid på å fordøye det, og det er vel igrunn ikke ferdig fordøyd ennå heller. Fordi dere veit Mjuke, svarte stjerner. Jeg har skrevet på det manuset siden sommeren 2013, og det er dermed det prosjektet jeg har jobba lengst med, og ennå er det ikke ferdig. Jeg har for lengst kommet til det punktet der jeg egentlig helst vil skrive på andre ting, samtidig som jeg ikke klarer å legge det fra meg. Så for ei stund siden tok jeg ei beslutning: jeg skulle sende det fra meg til et forlag. Jeg kom jo ikke noe særlig videre uansett, jeg trengte et spark i ræva. Etter en lang samtale med min mentor/ekstramamma/venn Anne sendte jeg det til Oktober med et lite notat om at det ikke var helt ferdig ennå.

Og dere har vel gjetta det allerede, men jeg fikk altså avslag. Dog med konsulentuttalelse. Og i ukene som fulgte (følger, kan man sikkert si, det gjelder i aller høyeste grad fortsatt) har denne konsulentuttalelsen kverna rundt i hodet mitt cirka døgnet rundt. Fordi jeg er jo tross alt glad for at de har lest det såpass nøye og brukt masse tid på det, fordi det betyr jo at det ikke er helt håpløst, og det stod jo masse hyggelige greier i konsulentuttalelsen ("Fordi forfatteren ofte har god innsikt i mellommenneskelige relasjoner (både gode og dårlige), synes jeg ofte at teksten både er ladet og morsom (ikke minst i de mange kostelige replikkvekslingene karakterene mellom). Kunnskapen forfatteren har om det menneskelige brukes også til å skrive frem det jeg oppfatter som en genuin og interessant hovedkarakter. I min lesning er det nettopp fortelleren, hennes personlighet og blikk på verden, som i store strekk gjør romanen engasjerende." og "(manuset har) et iboende overskudd og en formbevissthet som gjør det lovende. Forfatterens utvilsomme innsikt i vennskap og relasjoner, og blikket for både tragikomikk og selvironi, er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Det samme er den tilsynelatende skrivegleden forfatteren har, enkelheten hun ser ut til å turnere stoffet sitt med."), samtidig som... altså, det blir jo ikke utgivelse. Ikke denne gangen. Og jeg veit ikke om det noen gang blir det heller, fordi tinga som ikke er på plass ennå er så store og strukturelle, og så godt som umulig å gjøre om på uten å forandre hele romanen til noe ganske annet, og ikke bare er jeg ikke sikker på om det er det jeg vil, men jeg veit heller ikke nøyaktig åssen jeg skal få det til. Det må drøye mengder darlingkilling til, og gjennomskrivinger på atter gjennomskrivinger, og jobbingjobbingjobbing, og som nevnt føler jeg igrunn allerede at jeg har jobba mer enn lenge nok med dette prosjektet, samtidig som dét jo også nettopp er et argument for å ikke gi det opp: for når jeg har jobba med den samme romanen i nesten fire og et halvt år, skylder jeg det vel såpass å i det minste prøve, ikke sant?

Jeg sendte selvfølgelig konsulentuttalelsen videre til Anne (fordi jeg ikke klarer å ta en eneste skrivemessig beslutning uten hennes velsignelse), og hun var jo bare helt fantastisk:



Og så blei jeg fast bestemt på at jeg i væffal skal prøve minst én gang til. Og når jeg (om ti – tjue år?) føler at den er klar til å sendes inn igjen, så skal jeg kanskje også prøve å sende inn til flere forlag.

Det største problemet med manuset jeg har, trur jeg, er at jeg vil at konfliktene skal foregå i underteksten, men sånn som det er nå, er det for subtilt, og konsekvensene (som faktisk er der, men åpenbart i for små drypp) blir ikke tydelige nok. Fra konsulentuttalelsen:

"Fortellerens personlighet, i tillegg til den tilsynelatende lettheten forfatteren skriver med (den ofte effektive, nærmest tilforlatelige prosaen) gjør at manuset – tross det sterke preget av trivialitet og hverdagslighet – lenge holder på leserens interesse og engasjement. Men ettersom historien skrider frem faller prosjektet som helhet mer og mer sammen, og mye av årsaken til det er nettopp det sterkt alminnelige og gjenkjennelige ved teksten. For å bære en hel roman blir motstanden i stoffet rett og slett for liten."

og:

"Likevel er det altså, som nevnt, ikke tvil om at Mjuke, svarte stjerner – over 322 sider – blir i overkant pratsom og hendelsesfattig. Ganske tidlig i romanen blir det tydelig at den mangler noe vesentlig å hente kraft fra, hendelser som får betydning og som ikke bare glir lett forbi i en strøm av festligheter, avstandsforelskelser, tv-kvelder og venninnesamtaler. Jeg savner altså konsekvenser, for eksempel at fortellerens opplevelser avgir tydelige avtrykk i livet hennes. Historien har, slik jeg ser det, flere latente «kriser» som godt kunne fått vesentlig mer tyngde i teksten."

Så... Det er jo egentlig dette jeg har fått høre hele veien gjennom de to åra mine på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg ser jo hva de mener, men som sagt syns jeg balansegangen mellom det for subtile (der jeg tydeligvis er nå) og for åpenbare er utrolig vanskelig. For jeg vil jo ikke skrive en roman der det skjer masse dramatisk på overflaten, der de krangler og skjeller hverandre ut, jeg vil jo at stoffet ved første øyekast skal se harmløst ut, men så skal man merke ved nøyere gjennomlesing at det er noe farlig som ligger og murrer i bakgrunnen hele tida. Men det har jeg ikke fått til per akkurat nå. Jeg ser jo konsekvensene, jeg ser jo åssen de manifesterer seg i de subtile forandringene i måten hovedpersonen min snakker til vennene sine på og åssen de forandrer blikket hennes på omverdenen, men det er altså så sykt vanskelig å lese teksten min med et utenfra-blikk der jeg klarer å løsrive meg fra hele baklandet jeg som forfatter jo tross alt sitter på. Jeg veit ikke om dette er formulert på en måte som overhodet gir mening.

Men. Jeg tar Annes oppmuntrende ord med meg:


og stikker på hyttetur om noen uker med masse Redbull og vin og posesuppe. Jeg skal som sagt gjøre minst ett forsøk til. Såpass skylder jeg min stakkars, skakkjørte, engstelige, navnløse hovedperson.

Og om det faktisk ikke går denne gangen helller, så har jeg i det minste i skrivende stund 155 sider på det andre prosjektet.