søndag 17. mars 2024

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:


Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.


Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som VannfallHar døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.

lørdag 2. mars 2024

Februar 2024

Opplevelser: Middag på Gandhi og kinotur med Vibeke. Middag på Rent mel og Mandy på Cinemateket med Hannah. Tacofest og brettspill i lånt leilighet. Middag på Nordvegan og Caligula på Det Norske Teatret med Kit. Skrivetreff med skrivevenner.




Innkjøp: Ingenting.


TV-serie: I februar fikk jeg endelig sett miniserien Unorthodox, som jeg har blitt anbefalt flere ganger tidligere. Det er litt tilfeldig at jeg ikke har fått sett den før fire år etter at den dukka opp på Netflix, men noe av det har handla om at jeg basert på handlinga – ortodoks jødisk kvinne flykter fra et lukka og konservativt miljø i New York til frigjorte Berlin – har syntes at den har hørtes litt for tung og seriøs ut. Og serien er jo absolutt seriøs, men likevel mye lettere enn jeg hadde sett for meg. Ikke som i at den er for lett, men der jeg på forhånd innbilte meg ei litt stereotypisk svart-hvitt tilnærming som faller i de klassiske klisjéfellene med undertrykte kvinner og onde religiøse menn, får vi isteden ei befriende nyansert og nøktern fortelling. De jødiske lederne og familien til hovedpersonen Esty mener oppriktig godt, og hun blir heller aldri direkte mishandla – hun bare passer ikke inn i et samfunn der det er forventa at kvinner underordner seg menn. Rett og slett en veldig god serie som belyser et tema jeg i utgangspunktet visste innmari lite om. Ikke minst endte jeg opp med å syns at frisyren til Esty i Berlin var så kul at jeg brukte stillbilder fra serien som referanse da jeg var hos Lars noen dager seinere.




Film: Vibeke og jeg så Poor Things på kino, den nyeste til Yorgos Lanthimos, som så langt i karrieren sin ikke har en eneste dårlig film på samvittigheten. Og helt ærlig veit jeg ikke hva jeg kan si om Poor Things som ikke allerede har blitt sagt. Herregud, for en vanvittig fest av en film dette er. Produksjonsdesignet og kostymene er noe av det nydeligste og mest whimsical (hvorfor fins det ikke et godt norsk tilsvarende til det ordet?) jeg har sett på lenge. Den er hysterisk morsom, usedvanlig velspilt og så full av innfall at ikke engang den mest hardbarka og kyniske kinogjenger (meg) klarer å forutse hva som skal skje rundt neste sving. Den sprudler av overflod og originalitet i ei tid der remakes og superheltfilmer som alle ligner hverandre dominerer det øvrige kinotilbudet. Denne vil garantert stå igjen som en av årets aller beste filmer for meg.



Bok: For noen måneder siden begynte jeg å høre Ringenes Herre på lydbok. Dette er første gang siden jeg var tolv at jeg leser den, dog denne gangen på engelsk; da jeg var tolv leste jeg den på norsk. Jeg er nå litt over halvveis i The Two Towers, og jeg syns det er utrolig kult med et gjenhør av ei bok som har vært blant mine absolutte favoritter siden barndommen, fordi jeg naturlig nok legger merke til helt andre ting denne gangen enn hva jeg gjorde sist for over tjue år siden. Dessuten har jeg sett filmene såpass mange ganger at jeg cirka kan dem utenat, noe som gjør det lett for meg å følge med i handlinga, noe som ikke pleier å være tilfellet med lydbøker. Syns også innleser har en veldig god lesestemme, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med måten han leser replikkene til Gollum på, haha.



Musikk: Det bør ikke komme som noen overraskelse, men Caroline Polachek har gjort det igjen. Et av fjorårets aller beste album kom i februar ut i utvida versjon, der vi blant annet finner den helt sinnssyke Spring Is Coming With a Strawberry in the Mouth. Første gang jeg hørte den, visste jeg ikke at det var Caroline Polachek, men jeg gjetta det allerede før jeg hørte stemmen hennes. Jeg hadde også en distinkt opplevelse av å ha hørt låta før, selv om jeg visste at jeg ikke hadde det. Etter litt research (som ikke er så vanskelig i mitt tilfelle i og med at jeg fører statistikk over veldig mange irrelevante greier i hverdagen min), fant jeg ut at det er ei coverlåt, og at jeg har hørt originalen før, dog bare én gang. Jeg veit ikke hva noe av dette betyr, men dette er ei både merkelig og vakker låt som påkaller en viss fornemmelse av fantomnostalgi for meg. Sjekk gjerne også ut originalen, jeg syns begge versjonene er like deler like hverandre og forskjellige fra hverandre, og dét er ei motsetning som kanskje bare gir mening for meg, men i tilfelle ikke: high five.


torsdag 22. februar 2024

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefjerde kapittel

Jeg får litt bandmøte-inne-på-et-kontor-i-det-newzealandske-konsulatet-med-bandmanager-Murray-vibber av dette her. Bare med et langt større budsjett (av en eller annen grunn).


Tidligere kapitler? Klikk her.



Da jeg kom hjem til klikken, var jeg fortsatt i sjokk. Det samme var Tobias som sikkert nettopp hadde fått vite hvem vi så i byen i dag. 
   ”Giovanni ringte nettopp”, mumlet Arne, som hadde kommet på besøk. 
   ”Å?” spurte jeg, uten entusiasme i stemmen. Arne bare overså meg. Deretter sa han igjen: ”Jeg sa at Giovanni ringte nettopp”. 
   ”Og jeg så ’å’!” sa jeg. Arne stirret surt på meg og sa: ”Men jeg sa det ikke til deg, så du kan holde kjeft”. 
   ”Hold kjeft selv, Arne, selv om hun ikke er med i bandet, er hun en like stor del av oss”, sa Roger og da tiet Arne. Jeg sendte et takknemmelig blikk i retning av Roger.
   ”Hva ville han?” spurte endelig Gabriel. 
   ”Han ville at vi skulle komme og lage en ny musikkvideo, i allefall begynne å planlegge”, forklarte Arne. Gabriel tygget på underleppa si før han spurte meg: ”Vil du være med?” 
   ”Kan jeg godt”, sa jeg og trakk på skuldrene. 
   Alle bare satt eller stod der. Det hvilte en ganske ubehagelig atmosfære over hele huset, igrunn. Alle hadde sitt å tenke på, virket det som. Jeg hadde nettopp fått vite at Kylie var søsteren min og Sid hadde oppdaget faren sin i byen. Nå visste Tobias også om det, og akkurat som Sid, følte tydeligvis han også at faren deres var ute etter noe. 
   ”Kanskje vi skal… kanskje vi skal komme oss bort…” mumlet Arne og kom seg på beina, men han var den eneste. 
   ”Vær så snill, motiver meg, a’”, sa Roger som lå nærmest henslengt i saccosekken. Tobias tok på seg oppgaven og begynte å synge en koselig liten sang han som var på cd’en deres om nettopp det å bli motivert. 
   ”Fin sang”, bemerket jeg og Tobias mumlet et ”takk”.  
   ”Nei, nei, vi får vel komme oss opp, da”, sa Roger og reiste seg. Vi andre fulgte hans eksempel og gikk ut døra sammen med han.
   Ute tok Gabriel opp mobilen sin for å ringe etter taxi. Den kom ganske fort og vi satte oss inn alle sammen, selv om det ble trangt, og ble kjørt til studio.
   Det var ingen Fantastic 5-gutter som ventet på oss da vi ankom, bare oss. Deilig. Hele greia for oss selv.
   ”Hei dere!” sa Giovanni og kom mot oss. 
   ”Nei, så koselig å se deg igjen også”, sa han og smilte mot meg og jeg smilte tilbake. 
   Vi gikk etter ham inn på samme rommet vi hadde sittet når vi hadde diskutert musikkvideoen til debutsangen deres. Der satte vi oss ned alle sammen i slitte skinnsofaer og klappstoler i det gråmalte rommet som igrunn var et ganske ukoselig rom, men med oss i det, følte jeg at det faktisk lettet stemningen.
   ”Det nærmer seg utgivelsen av cd’en deres…” hintet Giovanni da alle hadde satt seg godt til rette. Da ingen sa noe, fortsatte han: ”… og flere cd-butikker har allerede ringt og vil at dere skal være der på dagen den blir gitt ut. Dere må bestemme selv hvilken butikk dere vil være til stede i eller om dere vil være der i en av dem i det hele tatt. Som dere skjønner, er det faktisk ikke så mange som blir tilbudt å være til stede på slippdatoen så dere har nådd en viss popularitet.”
   Guttene stirret rett framfor seg. Ingen sa noe. Sid fiklet litt med glidelåsen på jakken sin og Gabriel pirket av neglelakken sin med pekefingeren. 
   ”Så… hva blir det til? Vil dere være der? Oppleve ordentlig kjendisliv med lynende blitzlamper, hylende fans og spørsmål om autografskriving?” spurte Giovanni, men fortsatt var guttene tause. 
   ”Altså, dere behøver ikke hvis dere ikke vil, jeg mener…”
   ”Vi stemmer over det”, avbrøt Sid Giovanni, ”rekk opp hånda dere som er for at vi skal være der i en av butikkene!” Sid, Arne og jeg (som Roger sa, selv om jeg ikke var med i bandet, var jeg minst like viktig) rakte hånda i været. Altså var det tre mot tre. 
   ”Loddtrekning”, avgjorde Sid og tok av seg kjedet han hadde på seg og holdt det bak ryggen. Deretter snudde han seg mot Giovanni og sa: ”Ok, Giovanni, siden du ikke er med på avgjørelsen, skal du få det ærefulle oppdraget av å velge hånd”. Giovanni valgte den som kjedet til Sid lå i og dermed var det avgjort – de skulle møte opp i en av butikkene om få dager for å være med på å slippe sin egen cd. 
   Giovanni så på søknadene han hadde tatt med seg fra forskjellige butikker som ba om at ”de store stjernene” skulle bli med på lanseringsdagen. Han klødde seg litt i skjegget før han spurte guttene om hvilken butikk de ville bli med å lansere i. Sid trakk på skuldrene for å vise at det var samme for han, men allikevel fikk han bunken med søknader å se gjennom. Tobias lente seg over skulderen hans for å lese han også.
   Plutselig holdt Sid fram en søknad og sa: ”Dere, denne kommer fra en butikk som ligger på vestkysten, nærmere bestemt California!” 
   ”Jippi! Jeg stemmer for den! Sol og varme!” utbrøt Roger. 
   ”Nettopp, jeg tenkte det samme”, sa Sid og la den søknaden til side mens han bladde fort gjennom de andre. Siden ingen andre virket interessante, spurte han de andre: ”Greit for dere med California-butikken?” Det var alle helt enige i, jeg også, tenk a’ gitt, California, varmt og godt året rundt, så da var det bestemt også – om ikke lenge skulle hele klikken til California bare for å lansere en cd. Tøft. 
   Giovanni satt i en stressless-stol i brunt skinn som han nå lente seg tilbake i og sa: ”Så til det dere egentlig kom for. Fansen er utålmodige etter flere musikkvideoer. Dere kan allerede nå begynne å tenke på hvem dere vil gi ut så skal vi begynne planleggingen med en gang dere er hjemme fra California”. 
   ”Håpløssangen!” foreslo Sid med en gang, men Giovanni sukket og sa: ”Beklager, altså, Sid, men vi fikk den dessverre ikke med på cd’en engang.” 
   ”Hva!?” sa Sid og så forbløffet ut, ”det var jo en av yndlingssangene mine!” 
   ”Ja, jeg vet det og jeg er lei meg”, sa Giovanni, ”men cd’en deres er fullspekket allerede og vi var nødt til å utelate noen og den sangen var en av dem.” 
   ”Men… men…” stammet Sid, men Giovanni avbrøt: ”Vi får den nok alltids med på den neste cd’en deres for det er dere vel enige om alle sammen? At det blir en neste cd?” 
   ”Jepp”, sa alle, ganske i kor og Giovanni nikket fornøyd. 
   ”Den sangen vi har lagd… om oss… den er vel kul?” foreslo Gabriel, ”jeg mener, hadde det gått an å lage musikkvideo til den?” 
   ”Det der var et glimrende forslag, Gabriel”, sa Giovanni, ”virkelig supert. Den er tross alt en av de mest humørfylte sangene deres som samtidig fenger skikkelig. Jeg tror jeg kan ha rett hvis jeg antar at den kan bli en sann hit”. Gabriel smilte stolt som om det allerede var bestemt at de skulle ta den sangen.
   ”Skal jeg bli med til California?” spurte jeg, direkte som vanlig, men jeg bare måtte vite det. California, lissom, det var bare så utrolig og hvis jeg skulle bli her, hadde det vært kjipt, for å si det sånn. Allikevel var jeg sikker på at jeg visste hva svaret ble. Jeg var tross alt ikke med i bandet.
   ”Jepp, det hadde jeg tenkt”, sa Giovanni, noe som overrasket meg. 
   ”Men… hvorfor det?” spurte jeg. 
   ”Ja, såklart, vil du jo ikke, skal jeg ikke tvinge deg”, sa Giovanni som misforstod. 
   ”Nei, nei, jeg vil veldig, veldig gjerne, men hvorfor, holdt jeg på å si? Jeg er jo ikke med i bandet”, sa jeg. 
   ”Nei, det er du ikke, men du har en nesten like viktig rolle. Du er maskoten deres”, sa Giovanni og jeg satte i å hikste av latter. 
   ”Maskoten deres?” fikk jeg presset fram mellom latterkulene. 
   ”Ja! Du har fått den rollen som nærmest en liten god fe som er med bandet hvor enn de er”, svarte Giovanni og det virket som om han strevde for ikke å buse ut i latter han også, ”du er faktisk litt kjent du også selv om ingen vet hva du heter!” Jeg lo enda mer mens tårene spratt og da endelig det verste ga seg, hadde jeg skikkelig vondt i magen av hele greia.
   ”Hør her, flybilletter er betalt”, sa Giovanni og jeg hørte et lavt ”yes!” fra en av gutta, men siden det ikke var annet enn hvisking, var det umulig å si hvem det var.
   ”Hvor lenge skal vi være der?” spurte Tobias. 
   ”Bare fire dager. Dere vet, livet dere har valgt inneholder mye reising. Det er derfor jeg seriøst har tenkt over å anskaffe dere en turnébuss. Hvis det er greit for dere, da. Det blir jo svindyrt å hele tiden sponse flybilletter”, sa Giovanni. 
   ”Turnébuss? Fete saker!” gliste Sid. Giovanni nikket og smilte før han sa: ”Ja, ja, da ringer jeg til butikken i California og sier at dere kommer, da? Skal jeg bestille en turnébuss til dere også mens jeg først holder på med å ringe?” 
   ”Ja!” ropte de alle sammen og Giovanni reiste seg og gliste mens han sa: ”Greit! Sier vi det, da! Da får dere ha en god dag!” 
   ”Jøss da, såklart skal vi det!” sa Roger og reiste seg han også noe som førte til at hele resten av klikken også gjorde det. Deretter gikk vi ut døra mens vi sa ”ha det!” alle mann.
   ”Alle disse taxiene tar livet av meg en vakker dag”, sa Roger da vi kom ut og han skulle ringe etter taxi tilbake også, ”det blir så dyrt! Kanskje vi burde skaffe oss sykler og begynne å sykle hit i stedet.” 
   ”Sykle? Altså, ikke noe galt med sykling, men på vintertid? Eh, nei takk”, sa Sid og Roger flirte idet han slo nummeret til taxiselskapet. Snart svingte en opp ved fortauskanten og alle hoppet inn. Snart var vi hjemme.
   ”Tenk på det, dere, California!” sa Tobias og greide ikke annet enn å gå fram og tilbake i det lille huset, ”har aldri vært på et så varmt sted før, jeg!”
   ”Ha det, må gå nå”, sa Arne og gikk før vi andre rakk å si ”ha det” tilbake. Merkelig type.
   Plutselig la jeg merke til at Tobias stod borte ved veggtelefonen og slo ivrig inn et nummer. 
   ”Hva gjør du?” spurte jeg. 
   ”Ringer bort til Kylie og hører om hun vil bli med til California. På min regning, såklart”, smilte han. 
   ”Romantiske lille idiot”, mumlet jeg spøkefullt og Tobias prøvde å sparke meg fra der han stod, men jeg var for langt unna. 
   ”Bare vent, jeg skal nok ta deg”, flirte han og i det samme var det nok noen som tok av røret i den andre enden for Tobias begynte straks å legge ut. Jeg bare ristet på hodet og forduftet inn på kjøkkenet hvor jeg fant Roger i ferd med å sette til livs en pose med potetgull. Han så overrasket på meg idet jeg kom inn og sa: ”Ikke et ord til de andre om at jeg spiser opp lørdagssnacksen nå, ok?” 
   ”Ikke et ord”, sa jeg og tegnet et kors med fingrene mine på halsen min som tegn.

fredag 16. februar 2024

Kroppen min gjør det litt vanskelig å være kroppspositivist

Forrige helg blei jeg spurt om legene noen gang fant ut hva som egentlig var greia med ryggen min. Og svaret på det er jo egentlig nei. Og det er ekstremt frustrerende. Siden sist har jeg vært hos fem forskjellige fysioterapeuter, som alle har gjort så godt de kan, men fordi verken øvelser, massasje eller strømterapi (veldig gøy å si til folk at jeg har fått elektrosjokkbehandling) har hjulpet, får heller ikke de gjort noe mer for meg. En av fysioterapeutene sa rett ut da jeg fortalte om daglig yoga, gåturer og luftakrobatikk at jeg allerede gjør alt riktig og at det ikke er noe mer en fysioterapeut kan bidra med. Jeg gjør alt riktig, så i teorien bør jeg ikke ha vondt. Og så gjør det vondt likevel og ingen skjønner hvorfor. Det vil si, flere av behandlere jeg har gått til hevder at de skjønner hvorfor (stort sett skylder de på stress eller at jeg bare er skikkelig uheldig), men jeg syns det er ei veldig vanskelig forklaring å akseptere. Jeg har blitt skrevet ut fra sjukehuset, og nå er vi på papiret ferdig med saken. 

Kit har introdusert meg for Instagram-kontoen burritos_and_adhd, som er drevet av en vektløfter med utdanning innen fysiologi og trening. Hun er også autist og har ADHD og Ehlers-Danlos syndrom. Hun lærte meg om noe som heter hypotoni, som jeg aldri hadde hørt om før:


Og… dette gir jo allverden med mening? Hvis ryggen min bruker færre muskler enn den bør når den gjør egentlig relativt chille ting, er det jo ikke rart jeg blir sliten og får vondt, selv om jeg ikke fysisk er noe svakere enn folk flest – heller motsatt, etter fire år eller deromkring med daglig trening. Hvorfor er det ingen behandlere som har fortalt meg dette? Hvorfor må jeg på Instagram for å finne ut av hva som feiler meg, når jeg omtrent ikke har gjort annet de siste åra enn å fly rundt til leger og sjukehus og psykologer og fysioterapeuter?

Kanskje fordi jeg ifølge legen som utreda meg på Ullevål ikke er hypermobil. Og kriteriene hennes for å mene det, er egentlig basert på en detalj: hun mente jeg ikke scora over cutoff på Beighton-testen. Fastlegen min mente derimot at jeg gjorde det, og det var nettopp derfor hun mistenkte Ehlers-Danlos. Det som gjorde utslaget, var den delen av testen som innebærer å dytte tommelen inn til underarmen. Det kan jeg fint gjøre på begge hender, noe som ifølge fastlegen indikerte at jeg fikk poeng. Ifølge legen på Ullevål, brukte jeg for mye kraft på å dytte tommelen inn mot underarmen, og derfor fikk jeg ikke poeng. Hadde også hun gitt meg poeng for det, hadde jeg scora over cutoff og hadde blitt regna som hypermobil.


Jeg har snakka med sjukepleieren min om dette, og hun sa at til tross for at medisinske undersøkelser og tester er utforma for å være så nøyaktige og objektive som mulig, må de tross alt tolkes av mennesker. Uansett hvor profesjonelle menneskene som tolker dem er, vil det alltid være en viss grad av subjektiv mening tilstede. Sånn som i at fastlegen min mente at tommelen min gikk inntil underarmen min såpass lett at det tyder på at jeg er hypermobil, mens sjukehuslegen mente at tommelen min ikke gikk inntil underarmen min lett nok. Det er meninger basert på skjønn, riktignok kvalifisert skjønn, men skjønn ikke desto mindre.

En av fysioterapeutene jeg var hos, mente at det ikke egentlig spilte noen rolle om jeg så fikk diagnosen EDS eller ikke, fordi det uansett ikke fins noen behandling mot det. Hun har forsåvidt et poeng, men for det første liker jeg å vite hvorfor ting er som de er, for jeg har problemer med å godta "sånn er det bare", "veit ikke" eller "det er nok ikke noe å bekymre seg for" når jeg helt åpenbart merker at det er noe. For det andre gjør en konkret diagnose det lettere å forklare ting for andre. Hvem som helst kan ha vondt i ryggen (noe ulike behandlere har mint meg på i det uendelige: at ryggsmerter er veldig vanlig. Det kan godt være, men jeg har likevel aldri hørt om noen som har samme typen ryggsmerter som meg, så selv om generelle ryggsmerter er vanlig, er ikke mitt konkrete symptomsbilde vanlig nok til at jeg har hørt om noe annet enn EDS som kan forklare det). Det gjør at mange ikke forstår alvoret i det eller innser hvor begrensende det er for meg, og jeg er så utrolig lei av å bli avfeid som bare svak eller sutrete. Sutrete er jeg kanskje, men svak er jeg langt ifra, bare spør trenerne mine på Sometimes.

Så for å oppsummere: hadde jeg scora over cutoff på Beighton-testen, som sjukehuslegen mente at jeg ikke gjorde fordi tommelen min ikke gikk lett nok inntil underarmen, hadde jeg kanskje blitt diagnostisert med EDS fordi jeg oppfyller nesten alle de andre diagnosekriteriene i tillegg. Men så lenge jeg scorer under cutoff, er jeg bare helt vanlig mjuk og ingenting feiler meg. Til tross for smerter som har vært tilstede siden tenåra. Til tross for at jeg i perioder skader meg bare fordi jeg svinger på armene når jeg går. 

Siden EDS er en såpass sjelden tilstand, er det så vidt jeg veit ingen flere steder i landet enn på akkurat Ullevål som diagnostiserer det, så det er liksom ikke bare-bare å få en second opinion heller. Og kanskje spiller det uansett ingen rolle, men siden jeg tydeligvis fortsatt plages av å ikke vite, så vil jeg egentlig påstå at jo, det spiller noen rolle. Om ikke for annet, så for min psykiske helse sin skyld.

På den positive sida er jeg i det minste i ferd med å gjenvinne styrken min, da. Jeg klarer per akkurat nå ennå ikke å klatre opp en silk som før, men jeg har ikke lenger problemer med å komme meg opp og inn i hoopen.

På den negative sida har jeg skada den venstre hamstringen min på nytt. Etter at den hadde begynt å gro. Heldigvis skada jeg denne gangen ikke den høyre hamstringen i samme slengen sånn som sist, så å ha én som ikke fungerer og én som fungerer suboptimalt, er i hvert fall bedre enn å ha to som ikke fungerer i det hele tatt.

Kropp, dere! Og fortsatt er jeg bare i tredveåra. Blir spennende å se om jeg fortsatt kan stå oppreist om enda tredve år.

lørdag 3. februar 2024

Januar 2024

Opplevelser: Skrivetreff med skrivevenner. Overraskelsesbursdag for Marie. Moby Dick på Det Norske Teatret med Kit. Middag på Via Village og kinotur med Hannah. 




Innkjøp: Nei.


TV-serie: Etter en skambra førstesesong, har Fargo hatt litt ujevn kvalitet. Men! Den nyeste og femte sesongen, med en Juno Temple jeg ikke kjente igjen i hovedrollen, var helt fantastisk. Personlig syntes jeg denne sesongen var den minst humoristiske og den mest emosjonelt vanskelige å se av alle sesongene, men til gjengjeld en av de mest velspilte og mest engasjerende. Og i tilfelle du ikke allerede visste det: sesongene er helt frittstående fra hverandre, så du kan fint se denne sesongen uten å ha sett de andre.



Film: Hannah og jeg så How To Have Sex for ei uke siden, debutspillefilmen til regissør Molly Manning Walker, som er tre år yngre enn meg, noe som gjør at jeg føler meg gammal og særdeles unaccomplished, haha. Filmen har ikke noen tydelig narrativ struktur, noe som strengere folk enn meg nok vil ha problemer med, men som jeg sjøl ikke syns gjør så mye (kanskje fordi jeg ikke sjeldent har fått samme kritikken sjøl, ehe). Isteden er den ei utforskning av psyken til unge mennesker som trur de er voksnere enn de egentlig er, helt uten å verken dømme eller konkludere. Den tematiserer nyansene av fri vilje, dømmekraft og samtykke på en måte som føles befriende apolitisk. Filmen går inn i de ubehagelige realitetene med den hensikt å vise fram framfor å moralisere. Til tider brutal, men samtidig usentimental og nøktern. I det hele tatt en veldig imponerende debut, og jeg er veldig spent på resten av karrieren til knapt tredve år gamle Walker.



Bok: Som tidligere nevnt har jeg hatt et ønske om å lese så mye som mulig av Moby-Dick før jeg så den på teater, og jeg er helt ærlig ganske fornøyd med at jeg rakk over omtrent 200 sider av totalt cirka 650. Jeg sliter litt med den viktorianske engelsken til Melville, mest fordi det er en del navn på gjenstander og ting som ikke er noe særlig i bruk lenger som jeg ganske enkelt ikke forstår (hva i all verden er for eksempel scrimshander?) og det ville tatt for lang tid og ødelagt flyten om jeg skulle ha googla ethvert ord jeg ikke kan. Ikke desto mindre syns jeg den er ei langt mer underholdende og engasjerende bok enn mye annet, kanskje det meste annet, jeg har lest fra samme tidsperiode, og for alle dens kronglete formuleringer, tar jeg meg i å både le av, filosofere over og nyte den tidvis slående poesien i Melvilles særegne språk.



Musikk: Den forstående lengre utgivelsen til TR/ST som jeg skjønte at var på ferde i desember, kom ut i form av en EP i januar. Min umiddelbare reaksjon var at dette var nok en skuffelse, men etter diskusjoner med andre fans, har jeg, om ikke begynt å like EP'en bedre, så i hvert fall begynt å forme en slags forståelse for omstendighetene rundt den. TR/ST har de siste åra vært et uavhengig musikalsk prosjekt, så da Robert knytta seg til plateselskapet Dais på tampen av fjoråret, burde jeg kanskje lest det som en indikator på at ting framover kom til å bli litt annerledes. For eksempel inneholder denne EP'en den eurodance-inspirerte Slug, som blei sluppet på YouTube i 2015 uten å være tilknytta noen faktisk utgivelse i form av et album eller en singel. For meg ser dette mest av alt ut som at et plateselskap pusher en artist til å gi ut noe de veit at fanbasen allerede har et forhold til, så de kan tjene penger på det som ei offisiell låt. Alt i alt er dette en litt merkelig og ujevn EP som virker å være et slags sammenrask av låter som ikke har så mye å gjøre med hverandre, litt som at plateselskapet syntes de var for gode til å ikke finnes der ute, men at de likevel ikke passa inn i en tross alt mer helhetlig enhet i form av et album. Og tross alt er jo også jeg veldig glad for at Slug endelig er tilgjengelig på Spotify, og EP-versjonen av den er lydmessig forbedra fra YouTube-versjonen. Jeg har ikke hatt et like sterkt forhold til den som mange andre fans har hatt, men den er likevel for meg åpenbart EP'ens sterkeste låt. Som sagt syns jeg at jeg hører tydelig inspirasjon fra nittitallets eurodance og trance, og selv om jeg foretrekker mørk og møkkete-TR/ST framfor lett og poppete-TR/ST, syns jeg at Slug tar vare på nok av melankolien og lengselen fra låtene jeg virkelig elsker til å likevel være kompleks og ektefølt. Det samme kan jeg ikke si om for eksempel Run eller coverlåta Being Boring, som for meg framstår litt overfladiske. Men igjen, for alt jeg veit kan nettopp disse lettere og mer tilgjengelige låtene være et bevisst forsøk fra plateselskapet sin side på å nå ut til et større publikum.

torsdag 18. januar 2024

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuetredje kapittel

Desember kom og desember gikk, full av kattepasseoppdrag, sjukdom og julestri, og jeg fikk rett og slett ikke Aloha verden til å passe inn i adventskalenderen. Men frykt ei! Neste kapittel av Hotell Cæsar for utilpasse fjortiser er endelig her. Som alltid: Aloha verden-emneknaggen inneholder alle tidligere kapitler. 



Sollyset sev inn gjennom vinduet og gjorde at jeg glippet med øynene. 
   Først skjønte jeg ingenting, men et blikk bort på haugen min med gaver borte ved saccosekken, gjorde at jeg husket. Det var 1. juledag i dag og det hadde vært julaften i går. Rundt meg lå mange og sov.
   Jeg måtte kvele et knis da jeg så Mario. Han halvveis satt, halvveis lå lent mot armlenet på sofaen og hodet hans lå bakover. Munnen hans var halvveis åpen og han så rett og slett komisk ut.
   Jeg prøvde å krype ut av sofaen uten å vekke noen. Det gikk fint. Deretter listet jeg meg i retning av badet så stille jeg kunne. Jeg gikk inn og hoppet i klærne som jeg innså var kjedelige og (grøss og gru!) romantiske. Ok, greit, jeg er en romantisk person, men behøver det strengt tatt å vises i klesveien? Tro meg, i virkeligheten er jeg ikke noe stort fan av blonder og blomster. Kanskje jeg kunne få med meg guttene eller kanskje Kylie på bytur neste dag.
   Jeg kom inn i stua igjen. De andre sov fortsatt og jeg satte meg ned ved saccosekken for å se på alt det jeg hadde fått.
   Av Kylie hadde jeg fått en fin stol. En stol, ja, men jeg ble kjempeglad for den. Den var i stål med blå pute å sitte på og en blå, hjerteformet pute i ryggen. Av Roger hadde jeg fått en spesialdesignet kalender med bilder av meg og klikken. Av Sid hadde jeg fått cd’en deres, den hadde egentlig ikke kommet ut ennå, og en svart neglelakk. Av Tobias fikk jeg en DVD jeg hadde ønsket meg. Av Gabriel fikk jeg gavekort på kino. Jeg hadde fått gave av Pernille og Ole også, men de var jeg ikke noe glade for, spesielt ikke nå når jeg visste hva de hadde gjort. Av Ole hadde jeg fått noe skikkelig teit. Kanskje jeg hadde likt det hvis jeg hadde trodd at han mente noe med det, men det gjorde han jo ikke, derfor var gaven bare helt utrolig dum. Jeg hadde fått hjerteformet konfekt. Jeg gikk og kastet den i søpla. Jeg hadde fått gave av Lill og Yvonne også, samt noen tanter, onkler og besteforeldre som egentlig ikke var i slekt med meg i det hele tatt.
   Oi! Det hadde jeg ikke fortalt dem! Når de våknet, var jeg nødt til å fortelle dem at jeg hadde fått vite mens jeg var hjemme at jeg var adoptert.
   Snakker om sola… Sid begynte å røre på seg. ”Sid!” hvisket jeg høyt til ham og han reiste seg opp og så på meg med et trøtt blikk. Jeg vinket ham bort til meg og han reiste seg og skulle til å skreve over sofaen, men snublet og gikk på trynet. Jeg greide ikke å holde latteren tilbake, men allikevel skyndte jeg meg bort til ham og spurte ham om hvordan det gikk. Han bare lo selv også og sa at det gikk bra. Deretter var det opp på beina igjen og like blid.
   ”Jeg må si deg noe”, sa jeg til ham lavt og ba ham bli med meg sånn at vi kunne snakke vanlig. Vi måtte ikke vekke de andre, vet du.       
   Jeg tok ham med meg på gjesterommet hvor det var meningen at jeg skulle sove. 
   ”Hva er det?” spurte han. 
   ”Jeg må fortelle deg noe. Du skjønner det at du er noe inni helvetes pen, veit du det?”
   Nei da, jeg sa ikke det. Det var på en måte det jeg hadde aller mest lyst til å si, men allikevel sa jeg det ikke. For når han stod der og stirret meg alvorlig inn i øynene, var han bare… ja, noe inni helvetes pen! 
   ”Jeg må si deg noe. Du skjønner det at… da jeg var i Norge, fikk jeg nemlig vite noe av mamma. Jeg… jeg er adoptert.” 
   ”Adoptert!?” utbrøt Sid og gjorde store øyne. 
   ”Ja, jeg er egentlig amerikansk”, sa jeg. 
   ”Hva, er du? Da er vi nesten skulls, da”, sa han. 
   ”Ja, vi er vel det”, sa jeg, ”men det er ikke det verste. Jeg har egentlig ei søster, skjønner du, som bor her i USA et sted, men hvor, nei, det har vi ikke sett”. 
   ”Du må finne henne”, sa Sid litt brått. 
   ”Åssen da?” lurte jeg på. 
   ”Tja. Den var vrien. Vet ikke, jeg. Kontakt Tore på sporet eller noe”, sa Sid og trakk på skuldrene. 
   ”Tore på sporet? Hm, kanskje. Eller kanskje ikke. Jeg burde vel egentlig innse at jeg ikke kommer til å finne henne”, sa jeg. 
   ”Nei, det er vel ikke så… Men du…” sa Sid og avbrøt seg selv. 
   ”Eh, ja?” sa jeg og så opp på ham, for selv om han var liten, var jeg enda mindre. Høy har jeg aldri vært. 
   ”Det er bare det at… Nei, forresten… Eh…”, stotret Sid og jeg lurte på hva han prøvde å si. Han var jo vanligvis ikke sånn kjempenervøs akkurat når han pratet. 
   ”Nei, glem det, du. Det… det var ikke noe”, sa Sid og jeg trakk på skuldrene.
   ”Blir du med til byen i morgen?” lurte jeg på. Jeg ville jo ha meg nye klær, husker du. 
   ”Ja, det kan jeg. Får du med noen flere og, eller?” spurte han. 
   ”Skal spørre, men kan ikke love noe”, sa jeg. 
   ”Ok”, sa Sid bare og med det gikk vi ut igjen.
   ”Nei, se hvem som kom ut fra soverommet. Hva gjorde de der, mon tro? Hm, la meg tenke…”
   Kylie stod rett utenfor. Hun lo seg nesten fordervet.
   ”Heisann, Kylie”, sa jeg. 
   ”Hei”, sa hun mellom lattersalvene. 
   ”Lurte på om du ville bli med til byen i morgen”, sa jeg og ignorerte kommentaren hennes om Sid og meg på soverommet. Vi hadde jo uansett bare pratet sammen. 
   Kylie var ute av stand til å prate. Hun lo og lo og lo og jeg så at Sid holdt på å bli litt lattermild han også. I stedet sa han til henne: ”Hold kjeft, biatch, vi bare pratet!” 
   ”Særlig!” utbrøt Kylie og lo enda mer, men til slutt, når hun var ferdig, sa hun: ”Jo da, jeg skjønte jo det. Det så bare litt mistenkelig ut. Det eneste som manglet, var at dere hadde holdt hverandre i hendene”. 
   ”Idiot”, sa jeg og slo etter henne, men bommet. 
   ”Jeg blir med til byen”, sa hun da hun hadde tatt seg sammen, ”hvem flere skal?” 
   ”Foreløpig er det bare deg, meg og Sid”, sa jeg. 
   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie og var nær ved å begynne å le igjen, men jeg bare viste henne den midterste fingeren min, jeg, så greide hun å holde seg. Verre var det ikke. 
   De andre våknet litt etter litt de også og alle sammen fikk samme spørsmålet: ”Blir du med til byen i morgen?” Nei, det kunne de ikke. Det var alltids noe som kom i veien. Alle hadde forskjellige unnskyldninger også, alt fra ”jeg skal prøve rollerbladsene mine i dag” (Roger sin) til ”nei, vi må holde julefreden hellig” (Tobias sin, tro det eller ei). Derfor endte det med at det bare ble Kylie, Sid og meg. Jeg tror Sid syntes det var litt flaut å bare henge med jenter, men han taklet nok det. Han var jo tross alt Sid!
   Altså gikk vi tre til byen. Jeg hadde planer om å kjøpe noen nye klær, som sagt, sikkert noe annet også. Sid ville vel garantert innom noen cd-butikker eller noe og det var greit, jeg liker å kikke på cd’er jeg også. 
   Ja, vi gikk omkring i byen, da. Vi gikk i parker og i gater og jeg stoppet ikke å forundre meg over hvilken nydelig by D.C. egentlig var.
   Plutselig bråstoppet Sid. Kylie og jeg snudde oss og så på han. Han var hvit som et laken og øynene hans var festet på… en mann som gikk noen meter unna oss. Han hadde runde solbriller selv om det var vinteren, men han så ikke blind ut, altså. Han gikk rundt og så på seg rundt i parken. Han så helt ordinær ut, så hvorfor Sid glante så på han, kunne man jo lure på.
   ”Det er stygt å glane”, sa jeg til Sid, men han enset meg ikke, eller ville ikke ense meg. Han hadde bare øynene stivt festet på mannen. 
   ”Eh, Sid? Hva er det?” spurte Kylie, men han svarte ikke denne gangen heller. Bare stirret. Stirret. Stirret. Stirret.
   ”Kom. Vi må vekk”, sa plutselig Sid. 
   ”Å hjelp”, mumlet jeg da jeg trodde jeg visste hvem denne fyren kunne være og Kylie og jeg fulgte etter han der han gikk fort, men samtidig bestemt og stille mot en annen kant av parken.
   ”Han var han morderen som var etterlyst i avisa til morgenen i dag, ikke sant?” spurte jeg Sid. Jeg hadde så vidt sett overskriften på avisen idet vi gikk forbi kiosken bare noen minutter tidligere.
   ”Nei, din ikke-smurf”, sa Sid og jeg begynte nesten å le, men greide å holde meg fordi Sid så helt gravalvorlig ut. Ikke-smurf? Hva var det? Tydeligvis noe negativt.
   ”Han er ikke morder, men det er neiggu ikke langt ifra”, sa Sid lavt. Jeg så på ham med et uforstående blikk.
   Sid så ned litt før han igjen løftet hodet og sa med litt småskjelven stemme som om han var på gråten: ”Han var faren min en gang. Jeg var liten sist gang jeg så ham, men jeg kjente ham igjen med en gang, selv om han hadde solbriller på. Jeg lurer på hva han vil meg”. 
   ”Han vil deg sikkert ikke noe”, sa jeg. 
   ”Jo, jeg kjenner det på meg”, sa Sid brått og så på meg med det direkte blikket sitt igjen. Det fikk han alltid til på en merkelig måte å se både sint og kald ut samtidig som han så trist, ensom og forlatt ut. Hvis du skjønner, ville jeg både vike fra blikket hans og gjemme meg og klemme ham og trøste ham samtidig. Ganske underlig, men han fikk det til på en sånn rar måte jeg bare tror han fikk til. Sikkert på grunn av øynene hans som alltid ser så triste ut. Ja, ja, de sier jo det at øynene er sjelens speil og med det han hadde vært gjennom, var det jo forståelig. 
   Vel, vel, tilbake til historien. Hvor var jeg? Jo, Sid så på meg med blikket sitt, ja. 
   ”Kan vi gå?”, ba han (Sid, altså) plutselig. Jeg nikket og Kylie sa: ”Ja jøss”. 
   Vi gikk en omvei for at Sid skulle slippe å gå rett forbi faren sin. Allikevel stirret han etter ham hele tiden. 
   Det ble ikke mye shopping på oss den dagen. Vi tenkte alle på vårt, særlig Sid, tenker jeg. Han hadde jo sett faren sin i dag som han ikke hadde sett siden han var liten. Dessuten kan man jo ikke akkurat si at de to hadde ideal-far-sønn-forholdet, hvis du skjønner hva jeg mener.
   Til slutt foreslo Kylie at vi ble med henne hjem. Sid ville ikke, han måtte hjem og si det til Tobias, sa han. Jeg ble med, da. Kylie var min beste venninne for øyeblikket, så. 
   Det er litt merkelig, igrunn. Jeg visste cirka ingenting om henne, allikevel var vi blitt kjempegode venner. Jeg hadde ikke møtt, ikke engang sett foreldrene hennes, jeg visste ikke hva hun hette til etternavn, jeg visste ikke engang hvor gammel hun var! Ja, ja, samme det, tenkte jeg, hun er grei, det er det som betyr noe.
   ”Hallo mamma og pappa!” ropte Kylie inn i huset da vi kom hjem til henne. 
   ”Ha…” Moren hennes kom til syne i døråpningen og skulle til å hilse, men stoppet og glodde på meg. Kanskje ikke veldig rart i, hun var utrolig pen og det var jo ikke jeg. Hvis jeg hadde vært utrolig pen og plutselig hadde stirret på et udyr, tror jeg at jeg hadde gjort det samme.
   ”Hva… gjør du her?” spurte hun. 
   ”Eh, jeg er med Kylie hjem”, sa jeg, det var jo sant. 
   ”Men… nei, det kan ikke… Hva heter moren og faren din?” spurte hun meg. Jeg fortalte henne hva de hette med etternavn og hun gispet. Plutselig ble hun alvorlig og så på Kylie. 
   ”Jeg må si deg noe”, sa hun. Kylie nikket og så forvirret og redd ut. Så spurte moren hennes meg: ”Vet du det?” 
   ”Veit hva da?” spurte jeg omtåket. 
   ”Om adopsjonen”, sa hun. 
   ”Adop… Hæ? Hva? Jeg hadde fått… Hva har det med… Hæææ?” spurte jeg. Ordene kom hulter til bulter. 
   ”Hva vet du om adopsjon? Hvilken adopsjon?” spurte Kylie og så på meg. 
   ”Jeg er adoptert og det er det jeg veit”, sa jeg. 
   ”Ja, det er hun”, sa moren til Kylie og så stirret hun på datteren sin igjen og sa: ”Og det er du også. Hun er søsteren din”. 
   Jeg stirret på moren til Kylie, Kylie og tilbake til moren hennes igjen. 
   ”Jeg kjente deg igjen med en gang du kom inn. Du har ikke forandret deg noe særlig. Dessuten stemmer foreldrene dine sine navn. De er paret vi møtte da vi adopterte deg, Kylie!” forklarte moren hennes og Kylie så ut som om hun kunne besvime når som helst.
   Moren hennes tok oss med inn i stuen og fortalte Kylie hele historien.
   Ja, ja, nå ble det oppklart. Kylie var min til nå ukjente, amerikanske og biologiske søster. Jeg hadde funnet henne. 
   Det var vanskelig å se på Kylie og tenke ”søsteren min”. Hittil hadde Kylie bare vært en venninne, men nå var alt annerledes. Helt annerledes. Uansett hvordan ting utartet seg fra nå, ville ingenting bli som før. 

søndag 14. januar 2024

Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.


For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:











Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.


Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.