søndag 15. januar 2017

Smakebit på søndag: "Seismiske smell" av Sara Sølberg


Jeg har veldig nylig - i går, faktisk - begynt å lese denne bemerkelsesverdige romanen - det er i væffal "roman" den omtales som på omslaget - skrevet av Sara Sølberg som var debutant i fjor. Spesielt interesserte må gjerne lese et intervju jeg gjorde med henne om denne boka i juli. Jeg lurer forresten litt på om min bruk av tankestrek i denne innledninga kan være inspirert av tankestrekbruken i boka...

Seismiske smell utforsker forholdet mellom mennesket og havet, og åpner med en beskrivelse av en jeg-persons hjerteoperasjon der narkosen gir henne følelsen av å synke ned i havet. Det er denne åpninga som blir smakebiten fra meg denne søndagen. Som sagt omtales boka som en roman, men så vidt jeg leser den, kunne den like gjerne vært ei kortprosasamling, med sine forholdsvis korte tekstbrokker skrevet i et lyrisk og billedrikt språk som jeg opplever som nærmere poesien. Værsågod:

Det er blått og kaldt, undersjøisk, her under operasjonsduken: Blodet suser i ørene, pusten damper mot duken. Skyggene skimtes gjennom stoffet. Plastdunkene med varmt vann under armer og bein forhindrer meg fra å synke. Lydene fra det som foregår i rommet der oppe er fremmede, utilgjengelige; hjerteslagene oversettes til tekniske pip, tall og begreper henger i luften mellom legene, skjermene summer, kniven snitter i kjøttet, plastinnpakninger åpnes og fjernes, lysrørene dirrer svakt over det hele. Der oppe ser hjertet mitt lyset - og mennesker innsiden min - for første gang.
   Det stikker i blodårene idet legen skyver ledningene inn.
   Den beroligende medisinen drar meg videre ned, jeg hører blåhvalens stemmebåndsløse toner vibrere gjennom vannmassene og navigere den fram over undersjøiske fjell og daler. Jeg tenker på hvalens hjerte, kraften i den enorme resonanskassen, om mørket der er det samme som i våre hjerter, at et menneske kunne svømt inn, blitt pumpet fram av pulsen, gjennom hvalens arterier - opp til de buldrende hjertekamrene, uten at hvalen ville merket det. Dypt inne i den varme, forhistoriske kroppen kunne jeg latt meg frakte med over verdenshavene, uten å være klar over det, ville hvalen ikke lenger vært alene.
   Som fra langt borte et sted hører jeg legen synge. De beroligende stoffene forbrennes - fordamper ut av nervesystemet. Sykehuslampenes sterke lys trenger svakt gjennom operasjonsduken. Sykepleieren sier at ledningene er plassert: Alt er klart. De opererer inn og tilkobler den lille maskinen som skal hjelpe - ta over for - hjertet mitt når det er for krevende å banke blodet gjennom kroppen og meg gjennom verden. Hjertet er uvitende om at det aldri mer skal slå alene. 

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

torsdag 12. januar 2017

Throwback Thursday #9: Aloha verden - andre kapittel

Ja, dere. Jeg kommer til å fortsette med å poste fra dette 2003 - 2004-prosjektet til dere trygler meg om å stoppe. Er dere ikke spente på hva som skjer videre? Kommer Stan/Victoria til å få seg nye venner på den nye skolen? Hvorfor fortsetter Lill å prøve å bli venn med noen hun åpenbart ikke har noe til felles med? Hvem er egentlig Sid? Har han en pose? Er det mel i den? Er det i så fall rent? Følg med i morgen! Eller følg med i dag, rettere sagt.

Første del av første kapittel kan leses her.
Andre del av første kapittel kan leses her.
Andre kapittel, værsågod:



”Aloha!” sa jeg til Lill idet jeg så henne ved biblioteket. Vi hadde avtalt kvelden i forveien at hun skulle møte meg der så vi kunne gå sammen til skolen.
   ”Se! Der går Tobias!” fniste Lill og pekte. Og ganske riktig, der gikk Sid og Tobias. De lo og tullet med hverandre. Det var ganske kaldt i dag, så Tobias hadde på seg en caps, olabukse og olajakke. Sid hadde på seg lua si, svart sæggebukse og ei svart og hvit lusekofte.
   ”Hallo, Tobias!” smilte Lill idet vi var nærme nok til at de kunne høre oss.
   ”Hallo, Lill”, sa Tobias uten å snu seg. Jeg ville faktisk tro at han hørtes oppgitt ut.
   Det var nesten skremmende det som skjedde med Sid. Fra å le og tulle med broren sin, ble han helt stille og gikk med lutende skuldre idet han ble oppmerksom på oss. Jeg gikk ut ifra at han hadde veldig dårlig selvtillit. Jeg syntes synd på han, men jeg torde ikke å si det, jeg er altfor sjenert.
   ”Skal du noe etter skolen, eller?” spurte Lill og kom opp ved siden av Tobias så jeg ble hengende bak.
   ”Nja, jeg skal øve med bandet, tenker jeg”, sa Tobias og trakk på skuldrene.
   ”Så kuuult! Spiller du i band? Det har du ikke fortalt meg! Hva spiller du, da?” spurte Lill.
   ”Jeg spiller ikke noe. Jeg synger. Men Sid spiller gitar. Han synger av og til også.”
   ”A-ha”, sa Lill og hørtes oppriktig uinteressert ut, for å si det sånn. Deretter rettet hun litt på håret som helt plutselig lå feil, smilte og sa: ”I overimorgen, da? Skal du noe da?”
   ”Hm, jeg vet ikke, jeg. Kanskje, kanskje ikke”, svarte Tobias.
   ”Ringer du meg hvis du ikke skal noe?” spurte Lill og uten å vente på svar, fortsatte hun: ”Nummeret mitt er 97…”
   ”Jeg vet hva nummeret ditt er, du har sagt det hundre ganger før, du trenger ikke gjenta det”, sa Tobias og sukket.
   ”Så du ringer, altså?” spurte Lill.
   ”Øh, ja, jøss, så klart”, sa han og så skyndte han og Sid seg av gårde.
   Da de var utenfor hørevidde, sa Lill til meg: ”Tror jeg har fått napp hos han, altså! Så du hvordan han så på meg?”
   Nå begynte jeg å bli grundig lei og sa rett ut: ”Du, Lill, det blikket han sendte deg, kalles uinteresserthet og jeg er sikker på at han ville synes du var ei helt knall jente, hadde du bare ikke mast så mye på han. Plis, slapp av litt, det har du godt av. En dag, når du er sammen med Tobias, vil du takke meg for rådet”, sa jeg.
  ”Så frekk du er, da!” sa Lill og så fulgte hun etter Tobias for å mase litt mer.
   Jeg sukket for meg selv. Da hørte jeg noen bak meg.
   ”Hei!” ropte en stemme og jeg snudde meg. Mot meg kom det en fyr med grønt hår!
   ”Morn, kompis, trenger du selskap? Du så lissom så ensom ut der du gikk”, sa den grønnhårede gutten.
   ”Ja, vi kan sikkert gå sammen. Hvilken klasse går du i, a’?” spurte jeg.
   ”Jeg går i samme klasse som deg, men i går hadde jeg blondt hår. Jeg var hos frisøren etter skolen i går, skjønner du. Ble det ikke stilig?”
   Dette var sprøtt! Her kom det en fyr jeg overhodet ikke kjente og begynte å snakke med meg som om vi var gamle bekjentskaper og dessuten ville han gå sammen med meg!
   ”Victoria, var ikke det navnet?” spurte han.
   ”Jo, egentlig, men ikke kall meg det. Kall meg Stan, det blei jeg alltid kalt før”.
   ”Ok, som du vil, Stan. Jeg heter Roger”.
   Roger og jeg gikk sammen til skolen og han var en ordentlig likandes kar. Han sa morsomme ting hele tida som fikk meg til å le. På den måten gikk det fort å gå.
   Da vi kom fram, sa Roger: ”Der borte ser jeg kameratene mine. Vi snakkes kanskje etterpå. Ses!” Så forsvant han. Jeg fulgte han med blikket idet han løp og så at kameratene han mente, var Sid og Tobias. De stod ute i skolegården ved et tre.
   Jeg gikk inn og der møtte jeg ei jente som jeg hadde sett før. Hun gikk i klassen min. Hun var ganske pen, med halvlangt brunt hår og et varmt smil.
   ”Hallo, du. Du er Victoria, eller?” Før jeg skulle til å forklare at hun måtte kalle meg Stan, fortsatte hun: ”He, he. Så at du gikk sammen med Roger. Han er ordentlig snål. Også det nye håret hans, da. He, he, he. Jeg heter Yvonne og er bestevenninnen til Lill. Hun har fortalt om deg. Sier du er koselig og vittig, men ganske sjenert. Ta det rolig, sjenansen din skal jeg hjelpe deg med. He, he, den må du kvitte deg med hvis du skal drive og henge med Roger. Han er den minst sjenerte personen jeg vet om, i hvertfall sammen med venner. Alene er han ikke mye å skryte av da, men det virker som om han liker deg ganske godt.”
   Yvonne virket koselig, jeg likte faktisk henne bedre enn Lill. Roger også, han var mer min type. Lill var liksom litt for jålete og… jentete, lissom. Altså, jeg er jo jente jeg og, men hun var lissom litt for mye av det gode.
   Det ringte inn.
   ”Kom igjen!” sa Yvonne og jeg gikk inn i klasserommet sammen med henne.
   ”Hei igjen. Du, hvordan kunne du egentlig si noe sånt? Det er jo opplagt at Tobias er interessert i meg, mener jeg”, sa Lill og smilte litt. Takk og pris var visst ikke Lill den typen som var sint lenge av gangen.
   De tre første timene sneglet seg av gårde. I midttimen kom Roger bort og snakket med meg. Bak han stod Sid, Tobias og to gutter jeg ikke hadde sett før. Han presenterte meg for dem. De het visst Gabriel og Rune. Han sa at han spilte i band med dem.
   ”Hei, deg kjenner jeg jo! Det var jo du som gikk sammen med Lill!” sa plutselig Tobias, ”å, Victoria het du jo”.
   Jeg tenkte at å, nei, nå kommer den forklaringa igjen, men heldigvis kom Roger meg i forkjøpet: ”Kallenavnet hennes er Stan.”
   ”Stan. Kult navn. Jeg liker det.”
   Jeg ble overrasket over å se hvem det var som snakket. Det var Sid. Jeg hadde aldri hørt han si et ord før. Jeg la merke til at han hadde piercing i tunga.
   ”Du er skikkelig koselig, du!” utbrøt Roger og sa at hvis jeg ikke hadde noe å finne på en gang, kunne jeg alltids ringe han.
   Da midttimen var ferdig, hvisket Lill til meg: ”Ærlig talt, du har skikkelig funnet tonen med Roger, du! Hvem vet om ikke dere blir det nyeste paret som står omtalt i skoleavisa!”
   ”Å ja, du, tenker det, jeg. Roger er jo den som er lengst fra idealtypen min i hele verden!”
   ”Å, du skal ikke se bort ifra at det er nettopp dere to det blir til slutt!” sa Lill. Jeg bare fnyste.
   Etter skolen stakk jeg innom kjøpesenteret alene. Jeg kjøpte rollerblades. Så stod jeg på dem hjem. Jeg hadde litt trening fordi jeg hadde drevet med det litt hos Pernille. Hun hadde et par som var litt for lite og det hadde jeg fått låne når jeg var der. Dessuten hadde hun et par som hun brukte selv.
   Jeg savnet virkelig Pernille, landet, klassen min og alt det andre. Hadde bare ikke pappa fått den jobben her, kunne vi fortsatt ha bodd der. Jeg vet jo at pappa var arbeidsledig og at vi var fattige, men det var tross alt bedre enn dette. Lill, Yvonne og Roger var jo greie de, men det ble liksom ikke det samme.

lørdag 7. januar 2017

Julegaver

Det begynner nesten allerede å bli ei stund siden julaften, men her er jeg likevel, klar til å legge årets julefangst ut til offentlig skue. Ingen har vel noen gang beskyldt meg for å ha orden på tida.

Bildene er ikke allverden. Tilgi det.

Jeg fikk kalender med ny kattepus hver måned!!!!


Jeg veit at litt av poenget med kalendere for eksempel kan være å notere viktige datoer og hva som skjer på de viktige datoene og litt sånn, men veit dere hva? Det siste året har jeg faktisk blitt så flink at det har jeg oversikt over på mobilen. Så denne kalenderes hovedoppgave blir å pryde leilighet vår med en søt kattunge hver måned.

Jeg fikk selvfølgelig te:


Litt dårlig bilde, men julete til venstre og eple- og kanel-te til høyre.

Og får man te, passer det også bra å få tekanne:


Jeg har to tekanner fra før, men denne har avtagbar medfølgende tesil. Praktisk.

Jeg fikk votter og tøfler:


Jeg fikk et nytt og fargerikt nett:


Jeg fikk Pocky med Snoopy-motiv:


Og selvfølgelig bøker:


Det blir faktisk ikke jul om jeg ikke får minst éi bok. Og jeg trur det aldri har skjedd før at jeg ikke har fått minst éi bok. Fra venstre: Syv korte leksjoner i fysikk av Carlo Rovelli. Leilighetssanger av Stine Pilgaard. Og Skrivehistorier, en antologi utgitt av Flamme forlag der ymse kjente forfattere deler, vel, skrivehistorier. Og en litt morsom anekdote om boka lengst til venstre her: før jul var Jørgen og jeg på Tanum på utkikk etter julegave til faren hans. Og da, plutselig, ramler jeg over Syv korte leksjoner i fysikk, ei bok jeg aldri før har hørt om, men som jeg umiddelbart blir fanga av på grunn av dens nydelige utseende og fordi jeg innser med én gang at dette antakelig er ei bok jeg kommer til å like veldig godt. Så jeg sier til Jørgen at jeg ønsker meg den. Og så fikk jeg den til jul. Ikke av Jørgen, men av Vibeke, som så boka og tenkte at den så helt nydelig ut, og at den antakelig var ei bok Kristine kom til å like veldig godt. Det var nok med andre ord meant to be.

I tillegg fikk jeg julepynt:


Jeg fikk kjøleskapsnisse og neglelakk, som ikke har noe annet med hverandre å gjøre enn at begge fikk plass på samme bilde:


Og til slutt fikk jeg denne plata - Chiaroscuro av I Break Horses:


I tillegg fikk jeg penger og Flax-lodd.

Og dere, endelig har snøen kommet. For nå.

onsdag 4. januar 2017

Desember 2016

Opplevelser: Mat og vin med gode venner på New Anarkali. Kafékos med Tromsø-venner. Kinotur med Vibeke og Jørgen. Julefest hos Eirin og Eirik. Var modell på Adam og Eva-skolen. Jul i Lier, med alt det innebærer av TV-titting, spising, gaveåpning og familiesammenkomster.

Innkjøp: Helt sist i desember spleisa Jørgen og jeg på et nytt stereoanlegg etter at det gamle blei ødelagt. Betalte bare 300 kroner for den typen kvalitet som man bare lagde da man trudde teknologien kom til å vare i femti år.



TV-serie: Framfor alt annet Skam. Så også litt på Peaky Blinders, en spennende og kul serie, særlig om man, som meg, liker tidlig 1900-tallsestetikken.



Spill: Har egentlig ikke kommet meg noe særlig videre på Final Fantasy VIII. Har liksom vært så veldig opptatt med å skrive den siste tida. Men altså, det er vel strengt tatt dette jeg holder på med på spillfronten om dagen, om det kan sies at jeg holder på med noe på spillfronten om dagen overhodet.




Film: Arrival og De urørlige. Flotte filmer begge to, på hver sin måte, selv om jeg kanskje blei bittelitt skuffa av dem begge. Ikke fordi de på noen måte er dårlige filmer, altså, heller fordi forventningene mine var en smule for høye, særlig etter å ha lest denne anmeldelsen av førstnevnte. Men begge anbefales, la meg få understreke det enda en gang!




Bok: Det går sakte, men sikkert framover med Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne.

Musikk: Jørgen viste meg denne fantastiske sangen, som leder tankene mine hen til Stranger Things. Nå hjelper det litt at jeg allerede har en forkjærlighet for åtti-nitti-tallssynth, da.

lørdag 31. desember 2016

2016-lista

2016 har vært det jævlige året da (nesten) alle heltene døde, og da verden gikk mer eller mindre til helvete reint politisk. På et reint personlig plan, derimot, har det fortona seg omtrent som dette for meg:



Hva gjorde du i 2016 som du aldri har gjort før?
Skreiv erotisk novelle - og leste den høyt for et publikum! Tilbrakte ei hel natt på teater. Vant Buskerud fylkeskommunes kulturstipend. Var på fest på Naturhistorisk museum. Hadde grønt hår. Fullførte et toårig forfatterstudium. Var på Ultimafestivalen og på Elvelangs i fakkellys. Kjøpte kjole fra Manillusion (som har vært en av mine yndlingsklesbutikker i fem - seks år, men jeg har tidligere bare kjøpt ei strømpebukse og hårfarge der før). Var på Oslo Vegetarfestival. Var på opera.

Beste konsert:
Jeg har faktisk vært på veldig mange bra konserter i år, så det er vanskelig å velge bare én. Kent var kanskje den beste, men Fremtidshund var den som overraska meg mest.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige ♥

Hva ønsker du deg neste år som du har savna?
Forlagskontrakt, hehe.

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Skam og Stranger Things. Skam var det jeg obsessa mest over, men jeg trur mye av grunnen er måten det blir publisert på. Det at ingen veit når neste klipp eller chattelogg kommer, skaper en helt unik deltagelse for seeren i serien. Med Stranger Things, derimot, hadde jeg muligheten til å se alt rett etter hverandre, om det var det jeg ville. Og det ville jeg jo. Jeg så hele første sesong i løpet av to dager. Det gjorde at jeg forholdsvis fort blei ferdig med det, på en måte. Men åååhhh, neste sesong kommer antakelig i løpet av 2017!!!! Honorable mentions: Westworld og Les Revenants (som riktignok kom i 2012, men jeg så det jo i år).

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Songfuglen av Jan Roar Leikvoll.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
I følge last.fm er det Rasputina, Emilie Autumn, Lindsey Stirling, Crystal Castles og Taking Back Sunday. I den rekkefølgen.

Hva ønska du deg? Og fikk?
Kulturstipend fra Buskerud fylkeskommune.

Hva gjorde du på bursdagen din?
På sjølve datoen spiste Jørgen og jeg thaimat på Yaya's og gikk på kino og så Hail, Caesar!. Noen dager seinere feira jeg den med besøk fra et utvalg fine mennesker i forholdsvis rolige omgivelser.

Hva har holdt deg i mental balanse?
Jørgen og andre bra mennesker i livet mitt.

Hvilken var den beste filmen du så?
Ikke umulig at det var Bone Tomahawk.

Ønsker og planer for det nye året:
Skrive ferdig novellesamlinga mi for deretter å jobbe mot en utgivelse. Skrive masse mer på romanen min. I det hele tatt bli flinkere til å prioritere skrivinga.

tirsdag 27. desember 2016

Rainbow unicorn attack

Så dere! Jeg var modell på Adam og Eva-skolen for ei lita stund siden! For et par uker siden blei jeg stoppa på Karl Johan av fire stykker som syntes jeg var kul på håret og som lurte på om jeg kunne være modell for avgangsvisninga deres, som hadde temaet grunge. Jeg syns jo sånne ting er kjempegøy, så jeg var ikke vond å be.



 (Bilder: Tanita og Marie fra Adam og Eva-skolen.)

Egentlig var planen at fargene skulle bli skikkelig knalle, men håret mitt, som gikk gjennom to avfarginger og to omganger med bleiking, tok ikke til seg fargene så godt som planen opprinnelig var. Heldigvis så det jo også sykt bra ut i pastellvariant!






Dritfornøyd med å kunne gå på catwalken til Only Happy When It Rains av Garbage, for å si det sånn.

Tusen takk til Marie og Tanita for en helt rå sveis og for noen kjempemorsomme dager!

Klikk her for å se en liten videosnutt av alle modellene som går samla ut på catwalken en siste gang.

fredag 23. desember 2016

O helga natt

"Det var med stor ærefrykt jeg gikk i gang og tenkte på hvordan jeg skulle klare å knekke den sangen. Jeg så på teksten. Og tenkte at Jussi Björlings versjon er så massiv – han tar de høye tonene med så enorm kraft, veldig myndig. Som en befaling. 'Folk, fall nu neder!', som et 'ta dere sammen!! Gud har ofret sin eneste sønn for dere!!!' Men hva om vi leser det mer som en bønn? tenkte jeg. Det kan være interessant. At man ber, 'vær så snill! Fall nu neder..! Ser dere ikke hva Gud har gjort? Kan dere ikke prøve å ta det til dere?' Jeg ville dra sangen i en mer tander retning." - Nils Bech



God jul, da dere.