Juni 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine og Martina (vi kom på andreplass!) og rave på Det gamle biblioteket. Øl med Mari og Marie på Oslo mekaniske. Middag på Sara med Renate, Mari og Vibeke. Piknik i hagen hos Mari. Besøk hos Vibeke. Pizza på Peloton med Vibeke.

TV-serie: Jeg har omsider sett ferdig The Expanse, som er en serie jeg likte godt nok til å fortsette å se på, men samtidig ikke godt nok til å unnslippe en slags utålmodighet etter å bli ferdig så jeg kunne se på andre ting. Jeg sleit med å klare å følge med på handlinga, som sikkert er mer hjernen min sin feil enn serien sin, men mer enn det klarte jeg aldri å bry meg nok om det som skjedde. Til det blei virkemidlene serien tok i bruk rett og slett for forutsigbare. Manuset blei litt for teatralsk til tider, og det var i overkant mange redda-i-siste-liten-sekvenser til at jeg egentlig noen gang bekymra meg for åssen det skulle gå. Men, underveis tok serien opp mange interessante temaer, og proto-molekylet begeistra og fascinerte meg. Syns forøvrig også det var gøyalt at i sesong fire, når menneskeheten er i ferd med å kolonisere planeten Ilus, så kommer de over noen eldgamle, mystiske strukturer bygd av en tilsynelatende utdødd romvesenart de kaller "Builders", og etter hvert begynner folk å vise symptomer i form av grønt utslett på en sjukdom de ikke finner noen medisin for. Dette er basically plottet i Subnautica, bare at der er romvesenarten kjent som "Architects." Strukturene i The Expanse og Subnautica ligner til og med på hverandre reint designmessig. Jeg veit ikke om det ene er inspirert av det andre, eller om dette bare er nok et eksempel på den kollektive underbevisstheten, men jeg satte pris på det okkesom. 

Og derfor har jeg også fått sett første del av sesong fire av Stranger Things! Som jeg har hatt masse glede av. Jeg syns det er deilig at serien har fått et større alvor igjen etter en tredje sesong som blei i overkant lett, og jeg liker karakterene, stemninga, musikken og det visuelle såpass godt at det nesten kunne handla om hva som helst, plottet er liksom sekundært, jeg bare elsker å oppholde meg i dette universet. Med det sagt begynner jeg å bli litt lei av at det egentlig skjer det samme i hver eneste sesong. Vi kan godt få litt ordentlig utvikling snart. Jeg har ikke lyst til at også denne serien skal gå i Killing Eve- og Walking Dead-fella.

Film: Jeg veit ikke helt hva som har skjedd, men den eneste filmen jeg så denne måneden var Lost Highway. Ikke for det, altså; når man først skal se bare én film en måned, er det helt i orden at den filmen er nettopp Lost Highway. Jeg trur kanskje dette kan være den David Lynch-filmen jeg liker aller best (kanskje bortsett fra The Straight Story, som tross alt er den minst Lynchete filmen hans). Den er over the top på den måten bare David Lynch kan tillate seg å være, den er ubehagelig og kul, og estetisk og stemningsmessig er den et helt eget moodboard. David Lynch har sjøl sagt at det ikke er noe poeng i å "forstå" den, at den mer skal oppleves som en sinnstilstand enn ei fortelling, og det er en måte å både lage og innta kunst på som jeg stiller meg bak. Nå er forøvrig min personlige tolkning at det hele dreier seg om parallelle dimensjoner og triggerpunkter der de parallelle dimensjonene blør over i hverandre, noe som sikkert overrasker ingen, men ikke la dét komme i veien for å oppleve filmen på den måten som gir mest mening for deg.

Bok: I går leste jeg ut økoromanen Sarabande av Sara Sølberg, ei bok jeg egentlig har brukt altfor lang tid på, men grunnen til det, er at den rett og slett er litt… seig. Bevares: den er vanvittig godt skrevet, og på setningsnivå er Sara bedre enn de aller fleste. Jeg veit derimot ikke om det egentlig skjer nok i den til å forsvare at den skal være 277 sider lang, jeg lurer på om dette er ei bok som kunne vært vesentlig kortere uten at det hadde gått på akkord med alt hun vil fortelle. For meg blir den litt for langtrukken (jeg sier ikke at jeg sjøl er noe flinkere til å fatte meg i korthet, altså). 

På den annen side: bare hør på dette, da:

Nå har jeg så vidt rukket å begynne på Her Body and Other Parties av Carmen Maria Machado.

Jeg har ikke kommet langt nok til å ha gjort meg opp noen ordentlig mening ennå, men jeg merker jeg allerede er litt redd for at den skal ligne for mye på noe av det jeg sjøl har skrevet? Liksom, jeg er redd framtidige lesere av mine tekster skal tenke at jeg prøver å kopiere Machado når jeg egentlig har skrevet som jeg gjør i mange år før jeg i det hele tatt visste hvem hun var. Jeg utviste i sin tid samme typen furten begeistring over Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg trur mer eller mindre samtidig litteratur som ligner på hverandre har mer å gjøre med nettopp den kollektive underbevisstheten og sosiokulturelle strømninger enn et ønske om å kopiere andre, men jeg har jo likevel et kanskje egoistisk ønske om at det jeg gir ut skal oppleves som noe man aldri har sett maken til før. Fordi disse blurbsene er jo nøyaktig det jeg har lyst til at folk skal si om mine tekster:

Musikk: Innrømmelse: jeg er fortsatt dypt personlig fornærma over at TR/ST avlyste Europaturneen sin knappe to uker før den skulle begynt og så deretter bare snakka på sosiale medier om hvor mye han gleda seg til å spille konserter i USA uten å nevne den avlyste turneen med et ord, og så, plutselig, annonserte han slippfest for den nye singelen sin i Paris med to dagers varsel, og liksom, når du plutselig kan dra til Paris for å slippe en ny singel, hvorfor kunne du ikke dra på Europaturné noen uker tidligere? Jeg skjønner også at uforutsette ting kan skje, men det hadde vært greit med noen få ord om hvorfor eller i det minste en, y'know, vedkjennelse. Men så er det nå en gang sånn at den nye singelen tross alt er så bra at jeg nesten glemmer at jeg egentlig fortsatt er sur på han som har lagd den. Den er TR/ST på sitt beste; aggressiv og truende, men samtidig intenst energisk og fengende. Den gir meg følelsen av å gå tur om natta rett før det begynner å tordne. Den tente også en gnist av inspirasjon som jeg den siste tida har savna, problemet var bare at samme dagen singelen blei sluppet, som også var da jeg følte den sterkeste tilstedeværelsen av denne inspirasjonen, hadde jeg egentlig ikke tid til å skrive. Jeg fikk rabla ned et avsnitt i full fart før jeg måtte videre med et håp om å ta opp igjen tråden seinere, men det har jeg dessverre ikke fått ordentlig til fordi jeg ikke har klart å finne tilbake til den mentale tilstanden jeg blei satt i de første gangene jeg hørte den. Jeg har dog ikke gitt opp håpet. Det er tross alt få artister som har inspirert meg så mye som TR/ST de siste åra, så det overrasker meg ikke om jeg kommer til å oppdage flere lag ved denne låta etter enda flere gjennomlyttinger. Og: jeg kan ikke nok om musikkteori til å kunne ordet for det som skjer på 2:13, men jeg elsker det så utrolig mye, og det er kanskje mitt favorittsekund i hele låta.