onsdag 31. desember 2008

Den store, stygge hva jeg fikk til jul-lista

Så har ikke gava fra Kristina kommet ennå, men det får vi ta da, eller hur? Tenkte det kunne være greit å gjøre seg ferdig med jula før nyåret setter inn med all sin styrke elns. 

Så altså. Årets fangst var helt ærlig ikke det heeelt store. Bortsett fra ei gave som var fryktelig nydelig, var det labre greier sånn generelt. Vennene mine er jo søte, da. Litt lite kreative, men søte lell. Og jeg fikk penger, noe jeg ikke gidder å ta med i lista. Jeg fikk et gavekort òg. Det kommer vi tilbake til. 

And here... we... go... (*fniz*)



The Salmon of Doubt (Douglas Adams) fra Heidi 

Douglas Adams, nyahahaha! Mannen sin, det. Selvfølgelig går det ikke an å bli lei seg for å få verk av den karen. Men ser vi på at den tross alt stod på ønskelista mi, så vitner det jo om muligens latskap, muligens mangel på oppfinnsomhet å bare kjøre safe og legge i et byttekort.
Karakter: 4



Sofies verden (Jostein Gaarder) fra Nina 

Egentlig mye av det samme som overfor. Jostein Gaarder er bra mann, og Sofies verden stod på ønskelista mi. Altså kan jeg jo ikke akkurat klage. Det jeg heller trekker for, er som sagt plankekjøringa ved ikke-oppfinnsomheten. 
Karakter:



Mascara fra Victor 

Eventuelt mamma. Mamma er av den oppfatninga at jeg bruker tjue lag maskara hver dag, og derfor må ha ny annahver dag. Det gjør jeg ikke. Resultatet av de to ikke helt samsvarende oppfatningene, er at jeg har ca. fem fra før. Stapp fulle av innhold, altså. Ergo var gava litt unødvendig, men det er jo ikke noe direkte negativt med den i den forstand. 
Karakter:



Alveengleting, drageting og The Dark Knight (fihasgaftfasiiiiiiiih!!!1!1!!!) fra Tante Eirin, onkel Svein, Mari og Eirik 

Jada. Kanskje er det litt urettferdig å dømme annerledes her enn på de to første ettersom joda, dette var jo relativt safe dette og, i og med at både The Dark Knight, alver, engler og drager stod på ønskelista mi, men... Altså, hallo. Begynner vi fra venstre og jobber oss sakte mot høyre på bildet, kan jeg si at venstresida faktisk har opptatt en del av hjernen min og a good amount of blogginnlegga mine i år og. Jeg har vært veldig obsessed. Kanskje ikke Death Note-takter, men likevel en verdig fetter. Og sjøl om både herr Adams og herr Gaarder er bra herremenn, har jeg ikke noen obsessive tendenser overfor dem. I væffal ikke per atm. Såh derfor er The Dark Knight på DVD igrunn en innertier i seg sjøl. Men som du ser er det mer! Og jeg er overbevist om at ingen av vennene mine turte å kjøpe alver, engler og drager til meg fordi det tross alt er ganske generelt. Det er liksom litt lettere å bomme på det enn ei navngitt bok. Og ikke bare er det kudos til denne delen av familien for at de likevel kjøpte nettopp det, men herregud, se så fiiiine de er og! Nei, dette var bra saker, altså! 
Karakter:



Pysj, sokker, knestrømper og strømpebukse fra mamma og pappa 

Sånn som med maskaraen: nei, det er ikke noe direkte gærent med strømpebukse, sokker, knestrømper og pysj. Bare at jeg har ørten pysjer fra før. Og at sokker til jul er som å bli servert brødskiver på fest. Og at jeg hadde et nesten helt likt par knestrømper før, som jeg ga bort fordi de liksom ikke var helt min stil. Og at strømpebuksa var et godt forsøk, men at fargen er litt vel dus til meg. Men, men. Det er sikkert ikke greit å være foreldre og tru at de har forstått stilen til ungen sin fullt ut. Det er sikkert ikke det. Karakter: 3 


Kabalmysteriet (Jostein Gaarder) og øredobber fra Nathalie 

Jeg trur det var en sammensvergelse blant vennene mine å gi meg bøker. Har jo for så vidt ikke noe imot det, bortsett fra at jeg ikke har så mye tid til å lese lenger, dessverre, og at jeg har som forsett å lese væffal til og med Harry Potter-bok 6 før den kommer på kino. Men som nevnt, Jostein Gaarder er fint. Øredobber er jo ikke så dumt, det heller, særlig tatt i betraktning at jeg har veldig få smykker som er sånn ordentlig fine, liksom. Altså, som i ikke-hverdagslige. Så det er jo praktisk. Gjør gava hakket mer kreativ òg. 
Karakter:



Angel Sanctuary 17 fra Fiji 

Angel Sanctuary er alltid like snadder. Det blir dessverre lenge mellom hver gang jeg kjøper det nå, for 99 per bok er faktisk litt mye for en arbeidsledig stakkar som skal spare til to turer med fem dagers mellomrom i mars. Derfor er det jo fint å få til jul. Trekk for å ha ringt meg midt i timen noen dager før jul på skolen, da - "Hei, det er meg - du, jeg er i Oslo nå, og hvilke volum har du i Angel Sanctuary igjen?" "Eeeh, fra 1 til 16?" "OK, det var bare det jeg lurte på! Hei!" Så jah. 
Karakter:



American Gods (Neil Gaiman) og to neglelakker fra Silje 

Som sagt; en konspirasjon. Men Neil Gaiman er sex. Sjøl om han stod på ønskelista aldri så mye. Neglelakk er skøy, det òg, sjøl om det òg stod på ønskelista. Og sjøl om jeg har den neongule der fra før. Men det kunne jo ikke Silje vite. Og den rødfargen der er fin. 
Karakter:



Det var faktisk meg det. Jo, gavekortet! Du skjønner, jeg fikk et gavekort av leieboerne. Og jeg liker å få gavekort. Mye bedre enn penger. Jeg er ennå ikke voksen nok til å se det kule i å få papir til jul, og dessuten vil jeg ha gaver jeg kan bruke med én gang, ellers hadde jeg jo ikke trengt å få dem akkurat der og da i det hele tatt. Når jeg får penger såpass tidlig, kan de bare ligge der og friste meg og gjøre at jeg kjøper ting jeg ikke burde siden jeg burde spare, og så gir de meg dårlig samvittighet. Med gavekort blir det noe annet. Jeg mener, jeg kan jo strengt tatt spare et gavekort òg, men når det jeg sparer til er først Granada ei uke, så pause på fem dager, og så ei langhelg i London, er det liksom ikke noe vits i å drasse med seg et gavekort på Liertoppen. Med andre ord; gavekort kan brukes her og nå! Men som nevnt så er det altså på Liertoppen, da. Og Liertoppen er et kjøpesenter. Ikke én spesifikk butikk, men mange butikker på ett sted. Med andre ord; det er mange ting jeg kan velge å kjøpe. Jeg veit ikke hva. Så jeg har tenkt å gjøre som sist; la dere få rå over skjebnen. Syns det er litt kult, skjønner dere. Så her kommer alternativa: 

Crisis Core til PSP! - riktignok er gavekortet mitt på 150 kroner, og Crisis Core koster vel nærmere 400, men jeg vil veldig gjerne ha det, altså. Og jeg har faktisk ikke et eneste spill til PSP'en min. Jeg mener, jeg har hatt den i et halvt år, og jeg har ikke et eneste spill! Det er jo tragisk! Så med gavekortet får jeg jo om ikke annet et ganske bra avslag, da. Men jeg bør likevel prøve å bruke så lite som mulig. 
Random film - fordi jeg, til tross for å altså ha fått The Dark Knight til jul, er filmfrik og alltid åpen for nye ting. Det vil si, jeg trenger nye ting. Nye filmer er som bensin for meg. Som sagt sparer jeg, men da Vibeke fortsatt var her, var det jo greit, for hun kjøpte dem jo. Nå må jeg gjøre det sjøl, og det kan jeg ikke ta meg penger til. Men jeg må jo. Såeh, dilemma. Altså, uansett hvilken film jeg eventuelt skulle ende opp med å kjøpe, så har de den uansett og sikkert billigere på HMV i London. Men jeg vil jo ha den nå, da. 
New Moon og muuuuligens Eclipse - for joda, jeg fikk en god bråte bøker til jul, og jeg har som nevnt et forsett å lese til og med HP 6 innen sommeren, men det er Edward og co det er snakk om, da. Twilight var dop, og jeg vil ha resten. Og tatt i betraktning at jeg ikke fikk dem til jul, så sier resten seg sjøl. 
Masse sjokolade - jeg bare tuller. Faktisk. 

Så jah. Stem klokt. 

I dag er det jaggu 31. desember òg. Du verden som tiden flyr! Godt nyttår, da, dere. Sjøl skal jeg til Oslo i kveld med Raman og Bella. Det blir rart. Jeg mener, jeg har aldri sånn liksom vært på by'n før. Jeg kommer sikkert ikke til å like det.

fredag 26. desember 2008

Interaktivitet

Jula mi var litt kjei. Men nok om det.

Jeg har spilt ferdig Kingdom Hearts. Det blir ikke så mye spilletid på meg, for når det ikke er skole, det vil si i helger og ferier, er det masse sport på TV, og når sporten er ferdig og pappa har gitt seg, uffer mamma seg over at hun aldri får sett på TV når hun vil, og at hun derfor må gripe sjansen når den byr seg. Og når mamma er ferdig med å se på TV, går hun og legger seg i rommet ved siden av. Som ikke er adskilt fra rommet med TV'en i med ei dør. Altså kan jeg ikke spille da heller. Men i dag var mamma og pappa på noe spisegreier hos tante Gunvor, så da var det min tur. Og fordi jeg gikk glipp av en rød trinity i Halloween Town en gang for lenge siden, får jeg liksom ikke spilt spillet 100 % ferdig uansett. Derfor gadd jeg ikke å kødde rundt med Sephiroth, roboten i ørkenen og spøken ved Big Ben mer, og runda hele greia. Ta-da! Merkelig nok har jeg ikke noe intenst obsessbehov. Altså, for all del, spillet var bra, det. En fin opplevelse. Veldig, veldig fin. Anbefales! Men det er liksom ikke noe å gå bananas over foreløpig.

Så nå lurer du sikkert på hvorfor jeg gidder å blogge i det hele tatt hvis det ikke er for å meddele min teenybopperishe entusiasme over noe. Jo, du skjønner, nå skal jeg nemlig begynne å spille et nytt spill, og fordi jeg har mange uprøvde god(forhåpentligvis)biter liggende fra før, er det ganske knakende likegyldig akkurat hvilket det blir. Så jeg lar dermed dere bestemme min skjebne og stemme over hvilket spill jeg nå skal gi meg i kast med. Kommer til å ramse opp kandidatene her, og så har jeg linka til Wikipedia-sida til det, sånn i tilfelle du vil vite hva du stemmer på, mener jeg.

Kingdom Hearts II
Lost Odyssey
Final Fantasy IX
Unlimited Saga
The Bouncer
Ico

Mmm, ja. Det trur jeg var det. I tillegg har jeg for så vidt Eragon, men det vant jeg i en konkurranse, og helt ærlig ser det ikke så lovende ut.

Og jeg skal skrive et innlegg om hva jeg fikk til jul snart. Jeg må bare få alt sammen først.

tirsdag 23. desember 2008

Oresama (2004)

Bare så du veit det: det krever all min viljestyrke og all min sjøldisiplin å skrive en nøytral anmeldelse av denne filmen. Så derfor, før sjølve anmeldelsen begynner, må du bare la meg få det ut:

Kdsuisoahfuaugyu, OHEMGEELIEKKYAAAAAAAAAAH~ o høyere makter, noe så forstandsløst nydelig, og uhgpasiudgs smilet hans og agsyfogfoyeg latteren hans og bare auhgfapidg måten han går på og udgihdyugs dialekta hans og ugakfskghygs gitarskillza hans og bare sånn generelt bare FHSDPYGFhsakjfaigffSsglYFASiug!1!1!!!!!11

Takk. Vi går videre:

En person jeg på ingen måte har noe som helst forhold til overhodet, spiller i denne snerte lille filmen på drøyt en time hovedrollen som seg sjøl. En dag han er ute på kjøretur etter å ha blitt overfalt av en gjeng fangirls, skjer det, ved hjelp av elendige spesialeffekter, noe veldig, veldig rart. Uten videre forklaring blir han zappa ut fra nutiden, og befinner seg på merkelig vis i 1984. Han blir naturligvis helt fra seg da han finner ut det, men det er ingenting å frykte, for han blir kjent med Shiini, som han starter et band med. Samtidig er det en unge med en fotball, Ryuu, i nærheten. Kan denne personen, som jeg som nevnt er totalt ukjent med på forhånd, greie å komme seg tilbake til nutiden? Og hva er mysteriet med Ryuu?

Bortsett fra den veldig, veldig, veldig åpenbare grunnen, er det ingenting som er bra med denne filmen. Helt seriøst. Jeg har allerede nevnt spesieleffektene, men også manuset, spillinga og bare hele den dødfødte handlinga hører ikke noe sted hjemme. Vi får ikke noe forklaring på hvorfor han blir zappa tilbake, og når han omsider greier å finne hjem igjen (for jeg anser det ikke som en stor spoiler å røpe at, joda, han kommer seg til slutt til 2004 igjen) er det liksom bare snakk om at "hey, nå stikker jeg hjem igjen", mens han minutter tidligere har gått rundt og vært emo fordi han tenker at han aldri kommer tilbake igjen. Dessuten er det noe med tida her som er veldig, veldig feil. Som nevnt er personen i hovedrollen fullstendig fremmed for meg, så det er nok bare en magefølelse at jeg gjetter at han er født i 1981 - 14. september, for å være nøyaktig - og hvis vi går ut fra at magefølelsen min er riktig, vil det si at han er 23 år i filmen. Ryuu skal være 20 år yngre enn ham. Men han er ikke tre år. Jeg veit ikke, åtte - ni, kanskje? Men ikke faen om han er tre. EPIC PHAIL.

Og hva gjør Shiini i filmen i det hele tatt? Ser vi bort fra fan service-bruksområdene, mener jeg? Jeg har følelsen av at alt som skjer i filmen, liksom bare er der for å fylle den opp. Sikkert derfor den har blitt så kort som den er og. Den har liksom egentlig ikke handling. Derimot viser den hovedpersonen i veldig mange fine vinkler. Beklager hvis akkurat det der var for subjektivt, forresten. Det skal aldri skje igjen.

Kort oppsummert er Oresama en film blottet for handling, og det eneste som egentlig tilsier at dette er en spillefilm i det hele tatt, er at den er filma og gitt ut på DVD. Saker og ting som andre filmer regner som elementære, som skuespill og en viss rød tråd, er på en måte litt fraværende her. Sluttscena er bittebittebittebittelitt poetisk i sin antydningsform, og Coo Quack Cluck (som forøvrig er en sang jeg aldri har hørt før, og som for eksempel ikke er spilt, si, 25 ganger i iTunes'en min) er veldig fin i orkesterversjon, men det er igrunn det. Skulle gjerne ha sagt at "men filmen har i det minste sjarm!", men den har ikke det heller. Hovedpersonen, så. In spades. Men det er en annen historie, og selvfølgelig ikke en historie jeg kjenner.

Dommeren har talt (det knuser mitt hjerte, men): 1

mandag 22. desember 2008

License Note (redirected from Death Note) og andre ulumskheter

Hvis jeg skulle starta band, hadde det nok ikke gått så bra. Litt loking rundt på last.fm har nemlig avslørt at alle de tøffeste bandnavna allerede er tatt. Se bare på alt snadderet jeg fant:
- Bimbo Boy
- Drown Retarded Children
- Semen Across Lips
- Hentai Cum Dungeon
- Jesus Anal Penetration
- The Wanking Nuns
- Vomitronic
- lmfao
- The Homosexuals
- Clitboys

Og som om ikke dét var nok, har jeg fått hekta på Uncyclopedia. I seineste laget, jeg veit det, og det er lenge siden det egentlig var kult i det hele tatt, men saken er at jeg har visst om det lenge, skjønner du. Jeg har bare ikke søkt etter de riktige tinga ennå. Men jeg blei altså litt frista da Ingrid Marie tipsa meg om at Tokio Hotel redirects til gay, så jeg måtte jo selvfølgelig sjekke ut, og mens jeg først var der, kunne jeg jo søke litt rundt. Her følger de gylne øyeblikka:

See also:
- Death Note
- Dir en grey

(fra Yaoi)

Symptoms:
- Leather Pants
- Anorexia
- Hairstyles similar to that of the human female, or that of Gackt
- Thinking Gackt is hot

(fra Yaoi)

Targets:
- L
- Near

(fra Yaoi)

Its use is explicitly forbidden by the Japanese, who are apparently much smarter than us, until one realizes that they speak Engrish. You're only allowed to use the letter L if you can prove that you're a master detective. And then you have to use it as your name.(fra L)

Anthropomorphic representation of the letter L. Not to be confused with Eru desu.(bildetekst fra L)

Trivia:
- Last but not least, L is totally gay for Yagami Light!
(fra L)

Dué le Quartz was formed in 1999 when the Norwegian elf Miyabi travelled to Japan to begin creating music for humans, as Miyabi found Elven music to be quite dull. Banished from Elven society, Miyabi was forced to work as a prostitute in Tokyo to gain enough yen to buy food to feed the alternate universe formed inside his stomach after getting the tips of his ears cut off. If Miyabi could not keep the people in the universe happy, he would not be able to make music anymore. Even now as Miyavi, he must eat great quantities of food! This is why he is unable to gain weight.(fra Dué le Quartz)

“SUPER HAPPY AWESOME FUN TIME FIGHTER POWER DOUBRE BARR GO MASTER AWESOME WARRIAAAAAHHHHH!!!!”
~ Japanese on anything

(fra Japanese)

JP ranguage exampres:
- Makudonarudoooooooooooooooooo kawaiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!
(fra Japanese)

Prime Minister: Herro Kitty
Currency: Hentai
(fra Japan)

Religion: PR0N
(fra Norway)

Jeg har egentlig et liv, altså. Helt sant.

søndag 21. desember 2008

Miyavi + electronica = ZOMG!!!11!1!

Jeg har hørt rykter før òg, skal ikke benekte det, men nå blei det liksom litt bekrefta, da. At det nye albumet til Miyavi (som dedikerer hvert album han lager til en spesifikk sjanger) skal handle om elec føkkings tronica, altså! Jeg mener, bare høøør høøør høøør hvor fantastisk Dear My Friend høres ut i elektronisk versjon (den spilles i bakgrunnen på et punkt ganske lenge der).

Ååååh, jeg vil so totally se ham live, btw, liek omfg. Fyren er jo sjølve personifiseringa av en orgasme.

Og denne er random: ”emoscheiss” må være den aller mest geniale taggen jeg noensinne har sett på Tokio Hotel på last.fm!

lørdag 20. desember 2008

Le tag

Fra både Hege og Gud. Så da, så. In English, til og med.

A. People who have been tagged must write their answers on their blog and replace any question that they dislike with a new, original question.

01. What are your nicknames?
Errr, the ones I know about at least are Oge, Oh Gee and Børt. God knows what people call me behind my back. Haha. And oh, of course my online buddies know me as Nattfall. On the AJ-forum people even know me as Natt. Wickeeeed.
02. How do you style your hair?
First gel, mousse and hair paste. Then tons and tons of hairspray. Phew. Having a mullet is such a pain sometimes. Especially when I'm in a hurry.
03. What's new in your life right now?
Uhm, feeling hungover after a night of consuming alcohol? It was only a slight headache, though. I suspect the wine to be the culprit.
04. How many colours are you wearing now?
Hahaha, I'm sitting here in my frigging jogging suit, for crying out loud! I don't even like it. I got it for Christmas last year I think. Present from mum. Ugh. Anyway, it's brown and gold. That makes two. And I've got pink and orange socks. That makes four.
05. Are you an introvert or extrovert?
I'd say introvert. Most people who know me would say extrovert. So I dunno.
06. What was the last book you read?
The Chronicles of Narnia. Still reading it.
07. Do you nap a lot?
Yes. I  sleep all the time. At home, at school, at the bus, you name it. Not at night, though, ironically.
08. If the person you secretly like is already taken, what would you do?
Cry my heart out and listen to Placebo. At least that's what I did the last time. Next write some emo poetry.
09. Is there anything that has made you unhappy these days?
Yes, it is. I didn't finish the animated feature in time, and thus let the whole group down. I was in charge of drawing and editing, but I didn't make it for deadline.
10. What's your favourite dessert?
Ice cream. Be it banana split, gelato or wha'evah.
11. How long does it take you to get ready in the morning?
Too long. About an hour if I'm fast. But I rarely am.
12. What websites do you visit daily?
Skrivebua, Blogspot, Facebook, the AJ-forum and Hotmail.
13. What classes are you taking right now? And if you're not in school any more, what's your job?
Let's see. English, Spanish, communication and culture, Norwegian, religion, history, gym (oh, the pain!), aaand thaaat's aboouut iiiit?
14. Do you like to clean?
Not at all.
15. What's the last song that got stuck in your head?
Nemo by Nightwish. "Oh, how I wish...!" And that's about all I remember.
16. What's the last movie you saw?
The Holiday, but I didn't see the whole thing. That's why I never wrote a review.
17. What's better: eternal love or memorable love?
Eternal love, 'course.
18. What is your least favourite thing to do that you have to do every day?
Get out of bed.
19. Best time of your life?
I hate questions like these. Never know what to answer. I quite frankly don't know. Probably when I was a little kid running naked around and picking flowers.
20. What are you most looking forward to in the coming month?
It's embarrassing, but the New Year's Party. I hope there'll be one. My friends in a drunken haze is the most entertaining thing EVARR.

B. Tag eight people. Don't refuse to do that. Don't tag whoever tagged you.
Eight? That's an awful lot. Let's tag Karoline, Eva, Jenny, Ida, Nikoline, Vibeke and the rest of them have been tagged already. Or are painfully inactive (*cough*Daniel*cough*). 

And lookie! There's a P.S.: Som noen av dere kanskje har sett, har jeg nå blitt fan av meg sjøl!!1!1!1!!!

fredag 19. desember 2008

Ballorama

Så. Ting har stressa meg. Ergo null blogging. Det beklages. Nå er det ferie og herjetid. Forvent at jeg går tilbake til gamle vaner og blogger annahver dag om randomme obsessions. Fear me!

Det har også vært ball. I går. Skråstrek i stad. Var hjemme relativt tidlig i forhold til noen, det vil si at jeg var hjemme kvart på to. Skal hilse og si at det var ekstremt deilig å bli vekt klokka åtte for å måtte møte opp på skolen kvart over ni, der det blei tatt fravær. Og det eneste vi gjorde, var å se  dans-, drama- og musikkelevene boltre seg på scena. Hodet mitt sprakk hver gang folk klappa, eller de syngefolka traff høye toner. Det er ikke greit.

Men altså, som dere helt sikkert forutså like bra som jeg, blei ikke ballet som drømmene mine. Men det blei fortsatt ikke verst, altså. For om det så spiltes musikk uten innhold og det ikke gikk an å snakke sammen cirka fordi det var bråkete, så så det jo i det minste ut som en drøm, både lokalet og folka. Bortsett fra utsikta, da. Haha. Så da går det jo an å late som, i det minste? Ja, det gjør det. Og jeg syns ballet var fint, jeg, sånn alt i alt.
Jeg greier ikke å smile på bilder, og det beklager jeg. Virkelig. Men jeg hadde ganske fin kjole, hårbånd og sko, da?

Unnskyld, men jeg greier ikke å få nok av dem.

Vakre mennesker!

Dette var tidlig på kvelden.

... og dette var litt seinere på kvelden. Heldigvis for dere har jeg ikke noe bilde fra rett før jeg dro hjem.

Se, så pene jenter!

Ris, noe soppgreier, artisjokk eller squash eller noe, tomat og sukkererter. Nomnomnom.

... utsikta...

Og bare sånn generelt:








lørdag 13. desember 2008

Balldrømmer

Aight. Jeg har kjøpt julegaver i dag. Faen, for et nedsig. Ikke det at det var så mye annet å forvente heller når mamma hadde bestemt seg for å bli med. Eller egentlig ikke for å bli med engang, for alt sammen var hennes idé, og da måtte det jo bare gå som det gikk. For det er liksom ikke snakk om å gå rundt og kikke i butikkene og tenke at "hm, den hadde passa fint te hu", eller "øy, den er jo griseperfekt te han!", men neiiida, det er snakk om å skrive ut ønskelistene fra PC'en, pløye systematisk gjennom dem og krysse ut dem man har kjøpt til. Sånn, da var gaven hennes ute av verden, puh, da slipper jeg å bekymre meg mer om det. Bare igjen til ham og henne og han andre nå, men hva jeg skal kjøpe til ham, han sier jo aldri hva han ønsker seg og blablabla. ANGST! Hva skjedde med jula? Og det verste av alt var at mamma ikke kunne skjønne hva jeg skulle med en ekstra ting til *navn* siden jeg allerede hadde kjøpt en film hun ønska seg. "Det stod jo på ønskelista hennes", sa mamma. JAH, det stod på ønskelista hennes. Det fine med jula, er å overraske. Jeg vil gi en ekstra ting, en personlig ting, en som kan få henne til å tenke at "denna fikk jeg av Kristine jula 2008." Og da jeg ikke fant den ekstra tingen jeg leita etter på CC, blei mamma dritsur og klagde over at jeg var kresen, og at det "bare var en gave." Etterpå spurte mamma om jeg var ferdig med alle julegavene nå, og da jeg sa nei, blei hun enda en gang dritsur, og spurte hvorfor jeg ikke hadde gjort det nå mens vi først var i Drammen. MEN HERREGUD DA, KJERRING! TRURU JEG BLEI MED DEG I DAG FOR Å FÅ TING UNNAGJORT!? JEG BLEI MED FOR Å KJØPE GAVER! LEGGE NO I DET! DET ÆKKE BARE Å KJØPE! JEG HAKKE REKKI Å PLANLAGT NON TING, OG DA KJØPER JEG IKKE NO BARE FOR Å HA KJØPT NO! skreik jeg. Eller jeg ville skrike, rettere sagt. I stedet bare spurte jeg om hun eller pappa kunne kjøre meg til stasjonen neste lørdag så jeg kunne ta toget til Oslo i stedet. Aleine, helst. Ikke med mamma. Brrr.

Unnskyld utbruddet. Det er bare det at jul gjør meg så deppa.

Så! Til poenget!

Snart er det juleball. Russeball, faktisk, til tross for at jeg har ingen planer om å være russ. Børsen er innleid, ekkel mat er bestilt, og de mest populære på skolen står for regien. Børsen er fint, kalvesteik er ikke fullt så fint, og det at det er de mest populære som fikser det, betyr vel ikke annet enn at omkring 70 % er drita før maten kommer på borda, og at det ellers horedanses til forferdelig housemusikk. Lite hjelper det altså at jeg har en driiitfin hvit kjole med svarte blonder og roser og snøring, og har kjøpt svart lolita-hårband og svarte og hvite lolita-sko og løsvipper, og har planer om å krølle håret mitt og drømmer om fioliner og vals.

Da jeg var liten, var jeg egentlig aldri særlig til jente. For all del, jeg var ikke gutt heller, men jeg syntes at alle jentene i barnehagen som alltid skulle kle seg ut som prinsesser når det var karneval, var teite, og jeg avskydde rosa og elska blå. Altså har denne fascinasjonen først meldt seg i de seinere år. Nå har jeg blitt helt obsessed med tanken på et ball i ekte klassisk stil, med fullt orkester, eventyrlige kjoler, gutter som faktisk ikke stønner når taktene til polinaise blir spilt opp, vin og champagne og gjester som ankommer i vogner trukket av hester. Etter siste episode av Ouran, blei jeg helfrelst. Jeg hører på piano- og strykerversjonene av Sakura Kiss kontinuerlig, stirrer drømmende på bilder av hime gyaru og sweet lolita-antrekk og smiler som om jeg gikk på lykkepiller når vi i gymtimene nå konsentrerer oss om dansing. Vil du være med og drømme litt?










Tenk om...

tirsdag 9. desember 2008

Alt om meg

... eller i væffal sju nye ting. Men akkurat som Moses, var det Gud jeg fikk beskjed om det fra, og hvem veit hvor jeg vil havne etter dommedag hvis jeg ikke gjør som jeg får beskjed om, så det hjelper ikke å kny, egentlig.

1. Jeg var emo en periode på ungdomsskolen.
2. Jeg kan ikke plystre. Og da er det ikke sånn at jeg ikke greier å plystre melodier, men jeg greier ikke å lage plystrelyd i det hele tatt. Ikke et eneste tynt pip.
3. Jeg har fobi mot ører, føtter, brystvorter og mager. I det hele tatt er ikke menneskekroppen noe særlig for meg.
4. Den høyre tommelfingerneglen min, som jeg nevnte i den forrige utfordringssaken at var 2,5 cm lang, har nå knekt. Nå syns den ikke engang over fingertuppen når jeg snur handa.
5. Jeg er faktisk veldig romantisk, til tross for at ingen mistenker meg for det. Jeg avskyr romantiske komedier, liker ikke klær med hjerter på, og mener at de aller fleste kjærlighetssanger er møkk dårlige. Men det er fordi at nesten alle romantiske komedier er ufattelig sugne, forutsigbare, klisjéiske og kjedelig, og hjerter... veit jeg egentlig ikke hvorfor jeg misliker, og de fleste kjærlighetssanger jeg har hørt, har tekster som "I love you, and want to be with you forever and ever, 'cause you're my baby blablabla", og det er måte på hvor kreativt og friskt det er. Som regel er de akkompagnert av billige popmelodier som lukter samlebånd lang vei. Så jeg er overbevist om at folk som liker det der, både romantiske komedier og kjærlighetssanger fra VG-lista, er egentlig ganske anti-romantiske. Jeg mener, du kan ikke sette romantikken særlig høyt når du lar den bortforklares med sånt søppel? Jeg er mer ekte romantisk, og setter pris på at det er kvalitet over det. Dette har resultert i at jeg elsker for eksempel filmr som den om Amelie Poulain (og jeg veit at det er noen frekke apostrofer inni der, men jeg tør ikke å plassere dem i frykt for å sette feil), og sanger som Just Like Heaven av The Cure. Dessuten liker jeg veldig godt å lese gode romantiske tekster (legg merke til kursiven!), samt å skrive dem. Faktisk!
6. Jeg får ofte høre at jeg ser mye yngre ut enn mine 18 år. Hvis jeg ikke ber om noe annet spesielt, får jeg i de aller fleste tilfeller barnebillett på bussen, og når folk skal prøve å gjette alderen min, lander de som regel på 14 - 15, og i noen tilfeller 16. Men eldre enn 16 har jeg aldri blitt tatt for å være.
7. Jeg drikker iste, og andre drikker på kartonger med kork på sida, rett framover, hvis du skjønner. Jeg holder liksom det åpne hullet etter at jeg har tatt av korken rett imot meg, og ikke sånn at jeg ser hullet fra sida. Noen, eller faktisk ganske mange, syns det er rart. Dette fører igjen til at jeg får mønet, eller hva jeg skal kalle det på kartongen, i nesa, og må bøye meg langt bakover for å få ut siste rest når det bare er litt igjen. Men det funker bare ikke å drikke den fra sida, for da må jeg liksom bite over hullet på en skeiv måte. Det funker bare ikke.

Nå føler du at du har lært noe, tenker jeg. Staffettpinnen går videre til:
Jenny
Ida tilbake igjen
Christi Elin
Aurora
Linda
Kristina
Daniel (og jeg håper på at han får med seg denne, i det minste. Men helt ærlig tviler jeg på det.)

Oppdatert 10. desember: Fordi Karen hadde litt vondt for det, og ikke kunne forstå åssen jeg holdt istekartongen, følger veiledningsbilde. Tatt ute på gangen foran engelskrommet i stad av Martine.Jeg ser skikkelig lesbisk ut på det bildet. Hahaha.

mandag 8. desember 2008

søndag 7. desember 2008

Ny runde fangasm

Irashaimase!

Det er jo direkte ironisk. Den aller første animeserien jeg begynte å se på, fullførte jeg først i går. I GÅR. Men det er bare det at innimellom har det vært Fullmetal Alchemist og Death Note, og de som har sett dem, veit jo hvor avhengighetsskapende de er, og så dro Vibeke til Japan, og så følte jeg at jeg ikke kunne se det uten henne, og så bare jaaaah. Men i går så jeg de fem episodene jeg mangla. Og dette er en anime av den geniale sorten, så det er bare å holde seg fast. Du veit hva som kommer.
















Ouran High School Host Club!

For å gi dere en kort liten pekepinn: det dreier seg altså om Haruhi Fujioka, som er skikkelig flink på skolen. Faktisk så flink at sjøl om hun bare er ei helt normal jente fra en helt normal familie (bortsett fra at faren er drag queen, mener jeg), får hun stipend sånn at hun kan gå på den prestisjefylte privatskolen (du gjetta navnet, ja) Ouran High School. Stort sett består denne skolen av rikinger med tomrom i stedet for hjerne fordi de har rike foreldre som har betalt dem inn, og Haruhi er en av de få "vanlige" (omgz, a commoner!) der. Derfor er hun ganske ensom de første dagene.

Men så, vettu. Så skal livet hennes forandre seg dramatisk. For å få ro og fred til å faktisk studere, noe som er litt håpløst fordi hun ca. er den eneste på skolen som faktisk er det for å, vel, studere, går hun inn på et rom hun trur ikke er i bruk - det notoriske third music room. Og hva skjer der? Jo, en gjeng på seks blendende heite dudes ønsker henne velkommen med roser og dramatisk musikk, og Haruhi reagerer som naturlig er; nemlig med skepsis, sjokk og redsel, og det går ikke bedre enn at hun snubler og knuser en steindyr vase. Stakkars vanlige Haruhi har ikke penger til å betale summen vasen koster, så denne gjengen, som altså er en såkalt host club (nesten som horer, bare uten sexen), foreslår at hun kan jo joine dem. Du veit, varte opp den kvinnelige delen av skolen og tjene penger på det. Greia er jo nemlig at Haruhi har kort hår, og har ikke hatt råd til en av de overdådige jenteuniformene, og går med ganske kjønnsnøytrale klær. Gjengen trur dermed at hun er gutt. Haruhi ser ikke så mange andre utveier enn å si ja. Og det er ikke et så aller verst valg, for jentene på Ouran er helt gærne etter den merkelige feminine vesle tassen som tusler rundt og er naturlig, ærlig og rett fram. Men så finner vertsklubben (haha, passe lame norsk oversettelse, eller hur?) ut at hun er jente. Og med det finner Tamaki Suou (leder og stifter av teh club) ut at han ikke er homo likevel, men forelska i ei veldig søt og veldig vanlig jente. Men det skjønner han jo ikke sjøl, da. Han trur at han er bekymra for henne, glad i henne og sjalu når hun havner i intime situasjoner med andre fordi han bryr seg om henne som om hun var hans egen datter. Og forviklinger, forviklinger, forviklinger.

Nå spør du garantert hva i perkele som er så genialt med dette. Jeg innrømmer det sjøl; det høres unektelig grusomt fJoRtIzZzZ og fælt ut, men det som er det geniale, er at det er akkurat det som er meninga. Animeen er en eneste stor parodi på shojo-anime (anime retta mot jenter), som er like forutsigbare og typiske som de er kjedelige. Ouran tar nemlig tak i alle de vante klisjeene, og herjer fritt med alle kvinnelige otakuers villeste drømmer. Yaoi, shotacon, hele opplegget med at alt er så "KaWaIi!11!1!" og standardversjonen av drømmeprinsen som alltid akkopagneres av roser og fiolinmusikk, er alle eksempler på kjente og kjære fenomener som får gjennomgå så det gviner etter. Ellers er småting, som cosplay, Mac (der de bruker en ananas i stedet for eple) og utlendingers fascinasjon for Japan som noe "MYSTISK og EKSOTISK!" også nevnt i forbifarta. Jentedelen av skolen blir alltid framstilt som en hvinende, hylende fangirl-saueflokk når each of the respective members works their magic, og det er en fryd å kjenne seg igjen og le hånlig av.

Den eneste av personene som ikke er posterchild-utgaven av shojo-animes prototyper, er vår venn Haruhi. Hun er og blir ei anti-heltinne, som reagerer motsatt enn omtrent samtlige shojo-animeers heltinner. Hun er ikke dritpen, überfeminin, sjenert og rødmer hver gang en gutt ser i hennes retning, men til fingerspissene rasjonell, logisk og jordnær. I tillegg til at hun i nesten alle sammenhenger blir tatt for å være gutt, og snakker "guttete" (blant annet sier hun "boku wa" i stedet for "watashi/atashi wa"). Og som nevnt er faren drag queen. Han er jo igrunn et kapittel for seg.

Fordi alle veit at karakterer er noe av det som gjør en historie til en historie, skal jeg ta for meg mine favoritter, og tru det eller ei, men de er faktisk ikke så altfor mange. Tvert imot er det egentlig bare tre karakterer jeg virkelig har obsessa over fra Ouran, og de skal jeg altså ta for meg nå. De jeg instinktivt digga med én gang, er selvfølgelig de aller naturligste, siden det er meg det er snakk om.

Hikaru og Kaoru Hitachiin




Jeg er overbevist om at min fascinasjon for yaoi er omstridt, og derfor bør det ikke akkurat komme som julekvelden på kjerringa at disse to koseklumpene var mine umiddelbare favoritter. Som det egentlig er umulig å ikke legge merke til, er de altså enegga tvillinger, og som posene deres på bildene burde tilsi, er de veldig glade i hverandre. Søskenkjærlighet på høyt plan, altså. Og hver gang disse gjør sin entré, skriker fangirlsa som... eh, meg, for eksempel. De viser overdreven stor omtanke for hverandre gjennom hele serien, noe som gjør alle jentene i umiddelbar nærhet fra seg av fangirlism. Men tru det eller ei, Ouran har faktisk sine dypere sider, og bakgrunnen til våre venner Hitachiin er litt trist. Men de er altså to helt herlige typer, som er akkurat passe rampete. Tolk det siste der som du vil.

Men, i de seinere episodene har jeg i stadig større grad fått sansen for hele klubbens ubestridte drama queen, nemlig:

Tamaki Suou



Jeg veit ikke helt om det er på grunn av at han rett og slett er dødelig sjarmerende i all sin dumhet, eller om det er på grunn av den fenomenale jobben til vår venn Mamoru Miyano, som har stemmen hans og, men jeg heier på en kombinasjon, egentlig. Tamaki er ei fin blanding av morbide ansiktsuttrykk, cheezy replikker og en rekke sære lyder. Sistnevnte er altså Miyano-san (som btw er dritsøt i virkeligheten) sin feil, og jobben kunne vel ikke gjort av noen mer passende. Han lagde jo mange sære lyder som Light og, sjøl om de kom i en litt annen kontekst. Uansett er Tamaki pusen min for øyeblikket, og jeg greier ikke å nok av ham. Fyren hadde sikkert blitt slått av Lene Alexandra i en IQ-test, men han skal ha for at han prøver så godt han kan. Han er egoistisk, innbilsk og helt absurd fjollete, men det er jo derfor vi liker ham. Rett og slett en ufattelig fengende fyr, og han overreagerer på absolutt alt. En genuin satire på den perfekte drømmeprinsen i shojo-anime som kommer med Shakespeare-utbasuneringer i de underligste sammenhenger, og som selvfølgelig ingen tenker over at høres rett og slett fantastisk patetisk ut.

Og så fins det jo selvfølgelig en rekke koselige AMV'er til Ouran, da. Kos dykk!



fredag 5. desember 2008

I disse juletider

Jeg er ensom, og gir så langt faen i jula nå at mamma blir lei seg. Saken er at jeg aldri har hatt mindre julestemning enn nå. Det er trist.

Men jeg har lovt meg sjøl å ta meg sammen for omverdenens skyld, så nå skal jeg komme med forslag til noen fine filmer du kan se en av disse pepperkakestinkende, glorete, masete og kapitalistiske dagene. Jeg trur jeg skal se dem sjøl, til tross for at jeg veit at ikke dét kommer til å hjelpe engang.



Tre nøtter til Askepott - eller Three Nuts To Cinderella, som jeg nesten utelukkende tenker på den som, bare på grunn av Probat. Men jah, dette er julestemningsfilmen over alle julestemningsfilmer. Til tross for at jeg må opp urovekkende tidlig for å se den, trur jeg at jeg aldri noensinne har gått ei eneste jul uten. Hvis du av en eller annen merkelig grunn ikke veit hva den handler om, er det bare rett og rimelig at jeg forklarer det for deg, og det akter jeg altså også å gjøre: ehm, ja. Du har jo Askepott, sant, som bor med stemor og stesøster. Vondt å si hvem som er den kjipeste av dem. Hun er tjenestejente, og går bare kledd i filler og får ikke lov å være med når kongefamilien rir gjennom byen. Men den dagen kongefamilien rir gjennom byen, stikker prinsen av, og loker i stedet rundt i skauen med armbrøst og sine kæmmizer. Han skyter på et reir som i sin tur detter ned i ansiktet på kusken, som har vært i  byen og kjøpt stoff (sånn... til å sy med, altså) som stesøster skal bruke i kjolen sin. Hun skal nemlig på hoffball. Han har lovt å ta med noe til Askepott, så da han finner tre nøtter i reiret, tar han med det. Og det er begynnelsen på et episk eventyr elns. Du kommer aldri til å gjette åssen det ender. Illustrasjonsbildet røper heller ingen verdens ting om slutten. Og så er det juks å se den før julaften! Det skal forresten også nevnes at den eier Reisen til julestjernen så sinnssykt hardt at det gjør vondt i flere dager etterpå.



The Nightmare Before Christmas - godfilmen sin, det! Med mange fine sanger, verdens søteste spøkelseshund, en heit sydd-isammen-av-forskjellige-menneskedeler-babe, og doktor Finkelstein som med nesten ikke noe fantasi i det hele tatt ligner litt på Stephen Hawkings, er jo dette dømt til å gå rett til himmels. Litt sært at det faktisk er en Disney-produksjon, med tanke på det semi-makabre innholdet, men så slutta jo vår mann Burton å jobbe for dem kort tid etterpå uansett, da. Denne filmen ville jeg forresten se veldig, veldig lenge da jeg var liten, men fikk ikke lov av mamma fordi den hadde 11-årsgrense. For å kompensere, ser jeg den nå hver jul. Og for dere som ikke har skjønt det: dette er historia om gresskarkongen Jack, som i ca. hele livet har hatt ansvaret for å lage Halloween. For du har lurt på hvor alle høytidene kommer fra! Jeg veit det nok! Vel, Halloween lages i Halloween Town, med Jack i spissen. Problemet til Jack er at han kjeder seg (haha, jeg tenker på en viss herr Yagami hver gang... beklager digresjonen), så når han plutselig finner veien, ganske ikke-planlagt, til Christmas Town, får han en strålende idé: i år har han lyst til å lage jul i stedet for Halloween! Sally, den nevnte heite sydd-isammen-av-forskjellige-menneskedeler-baben, har samtidig hatt et syn som burde symbolisere at Jack sin jul sannsynligvis går rett i dass. Problemet er bare at ingen vil høre på henne, og aller minst Jack, som har blitt ganske besatt av tanken. Pssst...! Prøvde å få til å se denne filmen i engelsktimen som avslutning, men jeg var den eneste som stemte på den. Absolutt alle de andre stemte på Love, Actually. De veit ikke sitt eget beste.



Edward Scissorhands - enda en innertier fra Tim Burton. Fyren kan dette med julestemning. For det som er greia både her og i TNBC, er jo det at det er ikke den såkalte "klassiske" juleånden som glorifiseres. Det er ikke familiemoral, å være glad i hverandre, å hjelpe sin neste og å synge salmer hånd i hånd som er tingen her, men kanskje bare... jah. Andre ting? Eller, i bunn og i grunn er vel moralen både her, og tildels i TNBC, at kjærlighet er fint og overvinner alt og sånn, men det er liksom ikke standardinnpakninga. Og det er deilig. Det er forresten denne filmen og. Den er skjønn, morsom, sjarmerende, litt trist, eller egentlig veldig trist, og utrolig fascinerende. Klærne til vår venn Edward ser litt ut som noe Michael fra Angel Sanctuary kunne ha gått med. Og nå skal jeg ta for meg hva den handler om: ei dame, hvis navn jeg ikke husker just nu, finner en dude i et slott med mange fine buskskulpturer utafor. Dette er jo selvfølgelig Eddieboy, og som både tittel og bilde impliserer, er altså stakkaren utstyrt med sakser i stedet for hender. Hun syns synd på ham og tar ham med hjem, der han får mange fans og én hater. Seinere i filmen snur det og blir omvendt, men jeg skal ikke røpe for mye. Og hvis du lurer på hvor julestemninga kommer inn, så feirer de jul i løpet av filmen. Og så får du vite en veldig fin ting helt til slutt som jeg veit at du alltid har lurt på. Så det.

fredag 28. november 2008

På'n igjen

Jeg har alltid tenkt på Ida som søt og sympatisk, og så viser det seg at hun er like frekk som alle de andre. Jeg har blitt utfordra på nytt - men frykt ei! Det er et nytt opplegg denne gangen.

Nå er det sånn at jeg skal gi sju faktasetninger om meg sjøl. Jeg kan ikke garantere for at det er så spennende at det gjør noe, men jeg skal prøve så godt jeg kan.

1. Jeg suger i alt som har med fysisk aktivitet å gjøre. Og da snakker jeg ikke bare om de klassiske eksempla som løping, styrketrening osv., men om ABSOLUTT ALT som innebærer at du gjør noe helt konkret med kroppen/hendene/fingrene og sånn. Matlaging, sying, hekling, tegning, strikking, snekring, skjønnskrift og alt mulig annet rart, blir bare evig stygt hvis det er jeg som skal gjøre det. Jeg har funnet ut at kroppen min er feilkonstruert elns, og jeg duger bare til ting der kroppen på ingen måte er involvert. Skriving, for eksempel. For all del ikke for hånd, for da er det knapt lesbart (i andre klasse fikk jeg melding hjem der lærerne tagg foreldra mine om å lære meg å skrive penere, for de forstod ikke hva jeg skreiv - og det er lærere det er snakk om! De skjønner pokker meg det meste). Jeg har riktignok forbedra meg, men jeg kan ikke skrive foredrag for hånd, for jeg skjønner det ikke sjøl der jeg står oppe og knoter. Så altså; jo mindre kroppen min reint fysisk er involvert, jo bedre blir resultatet. Eh... ja.
2. Jeg kan nå nesa med tunga!
3. Jeg er allergisk mot nesten alle typer frukt og grønnsaker, i tillegg til nøtter. Da er det jææævlig praktisk å være
4. vegetarianer. Siden åttende klasse.
5. Den høyre tommelneglen min er 2,5 centimeter lang. Det høres kanskje ikke så mye ut, men finn en linjal, så skal du få se. Til sammenligning er hele tommelen min 5 centimeter lang.
6. Jeg lukter på nesten alt før jeg leser i det, enten det er ei bok, et blad, en katalog, ei avis, ei brosjyre, eller et ark, for den saks skyld. I de fleste tilfella lukter jeg på det ubevisst opptil flere ganger mens jeg leser i det og. Før var jeg verre, og lukta på alt som var før jeg brukte det. Av en eller annen grunn har jeg korta det ned til kun ting jeg leser.
7. Jeg har en veldig karakterisk (pen måte å si "stygg" på) gange. Den er litt vanskelig å forklare, og jeg har bare andres beskrivelser å gå etter fordi jeg naturligvis sjelden har muligheten til å se på meg sjøl mens jeg går, men jeg går visstnok veldig framoverbøyd. Jeg går liksom bare ikke lutrygga, men framoverbøyd. Altså at nesa kommer fram til et sted før tærne mine gjør det. Og så svinger jeg visst armene voldsomt fram og tilbake mens jeg går, sånn at det ser litt ut som om jeg prøver å fly, bare at jeg slenger dem til samme side samtidig.

Nå gjenstår det å tagge/utfordre/kall det hva du vil sju nye ofre. Jeg lover å velge dem med omhu:
Eva
Den Ida'en som ikke utfordra meg
Karen
Nikoline
Karoline
Vibeke
Gud

God fornøyelse og sånn.

mandag 24. november 2008

Nytt på obsession-fronten

Seriøst. Denne sangen er så stygg at den er bra. Teksten er så epic at det gjør vondt, så jeg poster den under sangen, jeg.



Fer sure, maybe, fer sure not
Fer sure, eh, fer sure bomb

Pulled up at a stop light
Did drugs on the dashboard
Look at the mess we made tonight

Kick off your stilettos (oh yeah!)
Kick off your stilettos
And fuck me in the backseat
Fuck me in the backseat

You're always falling in disguise
And always quick to compromise

Kick off your stilettos (oh yeah!)
Kick off your stilettos
And fuck me in the backseat (fa-fa-fa)
Fuck me in the backseat

Fer sure, maybe, fer sure not
Fer sure, eh, fer sure bomb-bomb-bomb-bomb-bombbombbombbombbombbbbbbbbbb

This is the end of what we planned, of what we planned, and now

We're not falling in love, we're just falling apart
So girl, let's dance the night away
This is how the beat goes, this is how the beat goes
Just let your body go

This is how the beat drops, this is how the beat drops
I wanna see your panties drop, girl, now

All this time is wasted pretending we're in love
But that's all right
'cause you know, I love being with you
And seeing you cry

So don't let go, oh~
Well, don't let go, no~
Don't let go~

Fer sure, maybe, fer sure not
Fer sure, eh, fer sure bomb

Pulled up at a stop light
Did drugs on the dashboard
Look at the mess we made tonight

Kick off your stilettos (oh yeah!)
Kick off your stilettos
And fuck me in the backseat
Fuck me in the backseat

You're always falling in disguise
And always quick to compromise

Kick off your stilettos (oh yeah!)
Kick off your stilettos
And fuck me in the backseat (fa-fa-fa)
Fuck me in the backseat

Fer sure, maybe, fer sure not
Fer sure, eh, fer sure bomb-bomb-bomb-bomb-bombbombbombbombbombbbbbbbbbb

This is the end of what we planned, of what we planned, and now

(The end of what we planned, of what we planned)

We're not falling in love, we're just falling apart
So girl, let's dance the night away
This is how the beat goes, this is how the beat goes
Just let your body go

This is how the beat drops, this is how the beat drops
I wanna see your panties drop, girl, now

All this time is wasted pretending we're in love
But that's all right
'cause you know, I love being with you
And seeing you cry

So don't let go, oh~
Well, don't let go, no~
Don't let go~

No jkjkjk lololol
I heart your fucking make-up
Oh my god, I love your hair
Is that a new tattoo?
Did that piercing fucking hurt?
No jkjkjk lololol

We're not falling in love, we're just falling apart
So girl, let's dance the night away
This is how the beat goes, this is how the beat goes
Just let your body go

This is how the beat drops, this is how the beat drops
I wanna see your panties drop, girl, now

All this time is wasted pretending we're in love
But that's all right
'cause you know, I love being with you
And seeing you cry

So don't let go, oh~ (All this time is wasted)
Well, don't let go, no~ (Pretending we're in love)

But that's all right
'cause you know, I love being with you
And seeing you cry
But that's all right

lørdag 22. november 2008

Jeg er gal

OK. Det er jo trend å være ærlig på verdensveven, så da kan jo ikke jeg være noe dårligere. So here goes:

Jeg er ensom og gal og har fantasimennesker rundt meg når jeg er aleine.

Takk.

onsdag 19. november 2008

Ymse perversiteter

Det begynner nesten å bli pittepittelitt siden jeg blogga sist, og dermed gjør jeg som jeg alltid gjør i sånne sammenhenger; nemlig klæsjer opp noen veldig fine bilder som gjør internett koseligere. Vil nevne at det første er dedikert til Ingrid Marie og resten av Team Rocket.