mandag 29. september 2008

Kosebilde

Frøken Karen hadde en så søt ting på bloggen sin at jeg ser meg nødt til å herme. Med andre ord: bildet sier liksom alt om meg, elns.



a. Type your answer to each of the questions below into Flickr Search.
b. Using only the first page, pick an image.
c. Copy and paste each of the URLs for the images into fd’s mosaic maker.

The Questions:
1. What is your first name?
2. What is your favorite food?
3. What high school did you go to?
4. What is your favorite color?
5. Who is your celebrity crush?
6. Favorite drink?
7. Dream vacation?
8. Favorite dessert?
9. What you want to be when you grow up?
10. What do you love most in life?
11. One word to describe you
12. Your flickr name (fikk ingen treff på "Nattfall", så jeg søkte på betydninga av ordet i stedet)



Nå kan du gjette hva orda jeg søkte på var, nå! (Skal innrømme at bilde nummer 10 er litt vanskelig å tolke, skal innrømme det.)

søndag 28. september 2008

27 Dresses (2008)

Det er ting som 27 Dresses som plager meg ved bursdager - særlig de bursdagene det bare er jenter i. Men nok om det.

Hovedpersonen heter Jane, og spilles av Hollywoods nye yndling Katherine Heigl. Siden hun var åtte år, har hun elska bryllup, og har vært brudepike i omtrent alle bryllup hun har vært i - og det er ikke få. Sjøl har hun ikke noe særlig hell i kjærligheten, til tross for at hun er avstandsforelsket i sjefen sin George. Så en dag kommer hennes vakre, blonde, vellykka lillesøster Tess hjem fra Italia for å bo hos Jane litt. Det går ikke bedre enn at George og Tess møtes på fest - bare for å bli forelska i hverandre og forlove seg. Nå må Jane være brudepike og arrangør for søstera si, som hun alltid har vært dypt misunnelig på, og mannen hun sjøl er forelska i. Midt oppi suppa blandes selvfølgelig "han andre" inn, denne gangen i form av en kjekk, men innpåsliten, journalist.

Hva er det å si? Du har sett dette før. Plottet i seg sjøl har et klissete utgangspunkt, og det blir ikke mindre kliss utover i filmen, kan jeg love deg. Den inneholder enkelte morsomme øyeblikk (av typen "trekke på smilebåndet", ikke "hyle av latter"), misforståelser, forviklinger, romantikk, soundtrack med ymse pop og rock (inkludert Bloc Partys nydelige So Here We Are - hurra!), stereotyper, kjoler nok til å få hele TL-klubben til å hvine av begjær, et svulstig klimaks og ellers resten av standardinnholdet i romantisk komedie-pakka. 27 Dresses prøver ikke en eneste gang å gå nye veier, og det kan virke som om absolutt alle karakterene er basert på karakterer fra andre filmer.

Men det har ikke gått direkte til helvete. "Bennie and the Jets"-scena er faktisk litt underholdende, og ingen av skuespillerne suger i rollene (til tross for at Malin Åkerman er litt overdreven som Tess - men hva er vel å forvente av den heldige som fikk spille filmens mest typiske figur?). Enkelte vridninger på plottet er litt uforutsigbare, og det var slettes ikke absolutt alt jeg greide å gjette meg til i løpet av den. Og for all del, det er veldig mange fine kjoler her.

Men for det meste er dette bare kjedelig. Ikke flaut, men bare kjedelig. I væffal for en som ikke helt har sansen for slappe flauser og et uengasjerende handlingsforløp. Er heller ikke urealistisk, pusenusseblomstrete, Hollywoodifisert kjærlighet din greie, så anbefaler jeg at du styrer unna. Er det derimot nettopp dét det er, så kommer du sikkert til å elske denne filmen. Eller nei, elske den gjør du nok ikke. Men da kommer du sikkert til å like den, i motsetning til undertegnede.

Dommeren har talt: 3

fredag 26. september 2008

Minirapport og ei lita oppmuntring (til meg sjøl)

Kjøretimen på onsdag gikk... greit. Den gjorde faktisk det. Kjørelæreren min syntes jeg var flink, og at jeg gira fint, men at jeg ikke var heeelt trygg når det gjaldt å holde meg ca. på veien. Høhø. Da jeg svingte, havna jeg nemlig av en eller annen grunn i venstrefila, og da biler kom mot meg, blei jeg helt fra meg og havna nesten i grøfta på mi side for å unngå at de kjørte på meg. Det var litt guffent, men jeg lever jo ennå. Ikke det at jeg er sugen på å ta noen flere timer, altså, til tross for at pappa har bestilt hele to til neste uke - mandag og tirsdag, faktisk, så jeg får det jo fort overstått.

Men jeg kom til å tenke på noe en gang for noen måneder siden da Vibeke og jeg var ute og kjørte en gang. Det var en skikkelig taper foran oss, og Vibeke banna ham/henne litt opp og litt ned, før hun så noe ikke jeg så, nemlig et skilt i bakruta, og sa: "Å ja, det var L, ja." Og gjett hva jeg tenkte. Wøhø. Uansett, det satte meg på ideen om at når (det gjør vondt å skrive dét i stedet for "hvis") jeg begynner å kjøre med pappa, så vil jeg ha et sånt skilt i bakruta:

Men jeg trur ikke Statens vegvesen, eller hvem det nå er som kontrollerer at alle L'ene skal være røde mot en hvit bakgrunn og i Arial font ville ha godkjent den. Men det hadde vært grisetøft, da, hallo. Sånne ting gir meg nesten lyst til å kjøre.

Og for å få tankene over på noe annet, poster jeg et artig lite sitat som jeg fant på AsiaJam-forumet under tråden "What do your parents think of the music you listen to?":

"every single person i know hates all the japanese music i listen too *sob* haha
they get all arsey like 'i dunno what she's saying'
'it's a he'
'well it looks like a girl!'
especially miyavi. my stepdad was like is that hilary duff?"


Jeg lol'a.

tirsdag 23. september 2008

Dommedag

Hvem hadde trudd at dommedag skulle komme på en onsdag? Sånn en kjedelig dag som onsdag. Det eneste litt morsomme som pleier å skje på onsdager, er at LOST går på TV Norge, men nå går jo ikke det lenger heller, og kommer ikke igjen før på nyåret. Ærlig talt, jeg syns skjebnen er lite oppfinnsom, altså. Jeg mener, hallo, onsdag. Går det an, liksom.

I tilfelle du lurer: jeg skal ha min første kjøretime på onsdag. A.K.A. i morgen. Jeg gruer meg som et reint helvete, kommer til å få nervøst sammenbrudd, begynne å grine, drite meg ut, dø, et cetera. Og så har pappa, luringen, greid å bestille time til meg klokka sju. På morningen. Altså kommer jeg til å sovne bak rattet, og skape det lameste førsteinntrykket ever. Jeg må føkkings opp seinest halv seks. Klem, takk?

Og så en annen ting som suger kjønnsorganer: jeg veit ikke helt hvor mange som faktisk husker det, men i innlegget ei stund tilbake om sko og kjærlighet, sa jeg nøyaktig: "Jeg har nemlig penger, men de skal spares. Jeg skal nemlig noe. Men jeg vil ikke si hva det er før det er 100 % sikkert (nå er det 99 %), til tross for at jeg egentlig bare vil bælje det ut. Noen veit det allerede, da. Men foreløpig er min munn lukket." Så hadde jeg planer om, cirka rundt denne tida, og legge ut masse fine bilder sånn at dere kunne ha gjetta, før jeg hadde blåst i trynet på dere at jeg skulle til Japan i juleferien, men planene har blitt spolert. Delvis på grunn av teite foreldre (hva er føkkings vitsen med å være atten når man ikke får bestemme sjøl?) og delvis på grunn av teite leilighetseiere ("overnatting er harry!" - gå og dø!). Så... nei. Nå har jeg med andre ord i overkant av 9000 kroner på kontoen som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Men det føles faktisk ikke bra i det hele tatt.

søndag 21. september 2008

Typisk søndag

Jeg sov til klokka to, det er intet å finne på, brusen i kjøleskapet er daud, og jeg har historieframføring og spanskprøve i morgen som jeg ikke gidder å forbederede meg til. Dermed er det tid for underholdning av den mest særegne JEGHARINTETLIV-formen. Stjel ideen hvis du føler det samme.

1. ROCK STAR NAME: (first pet, current car)
Mons Mustang (det blei jo nesten tøft og, det er det verste av alt!)

2. GANGSTA NAME: (fav ice cream flavor, favorite type of shoe):
Melon Converse

3. NATIVE AMERICAN NAME: (favorite color, favorite animal):
Blue Cat

4. SOAP OPERA NAME: (middle name, city where you were born in):
Oseth Drammen (lovely!)

5. STAR WARS NAME: (the first 3 letters of your last name, first 2 of your first name)
Gus Kr

6. SUPERHERO NAME: (The 2nd favorite color, favorite drink):
Violet Mountain Dew

7. STRIPPER NAME: ( the name of your favorite perfume/cologne/scent, favorite candy):
YoungSexyLovely Chocolate (heitt, hæ?)

8. TV WEATHER ANCHOR NAME: (Your 5th grade teacher’s last name, a major city/State that starts with the same letter):
Mehren Moss (ikke at Moss er så major city at det gjør noe, men i følge Wikipedia er Moss det største tettstedet i Norge som begynner på M)

9. SPY NAME: (your favorite season/holiday, flower)
Spring Rose

10. CARTOON NAME: (favorite fruit, article of clothing you’re wearing right now):
Passion Fruit Hoodie

mandag 15. september 2008

Russens forbannelse

Fra og med atm, skal jeg henvise til alle som spør og graver om hvorfor i helvete jeg ikke vil være ohmigodzliekRUSS!!1!11! og ha det kjempegøy med alkohol og seksualitet, til nettopp følgende blogginnlegg. Jeg er lei å gjenta forklaringa om og om igjen.

Altså. Russ er unødvendig, teit og meget lite stilfullt. Jeg er glad i alt som har stil. Russefeiringa eier ikke stil. Jeg syns ikke Norge er så altfor gæli, sånn egentlig og sammenligna med enkelte andre land, for eksempel USA (men hvem liker USA?), men på dette punktet pwner teh States de ynkelige rævene våres. Hva er vel rølp mot de fancy lange draktene og sånne hatter som ikke ser ut som hatter? Og er man ikke russ, slipper man snørrungene som kjeppjager en rundt på området. Er man så heldig å gå på sammenslått videregående, ungdomsskole og barneskole (ja, jeg bor på bygda hvis noen lurte) som nettopp undertegnede, kan man nemlig bli utsatt for nettopp dét. I fjor hadde de blitt igjen etter skoletid og stod og snørra oppetter glassdørene og venta på at de stakkars tredjeklassingene skulle slutte. Det er ei stri.

Og så er det så jævlig oppskrytt. Er det bare jeg som har merka det, eller? Allerede i 1. begynner jo alle fjortisene å fabulere om hvor mange de skal voldta i fylla i russetida, og hvor jÆvLiG fØkKiNgS cHiLl, AzZ!1!1!!!!!!11 det kommer til å bli. Jeg mener, hva er gærent med mennesker?

Jeg vil ikke være en del av sirkuset. Det er harry. Og jeg trenger ingen unnskyldning for å gjøre teite ting. Jeg greier det utmerket godt på egen hånd, ellers thank you very much.

torsdag 11. september 2008

Klar, ferdig, COSPLAY!

25. oktober er det klart for det tredje Desucon, og var det én ting jeg bestemte meg for da jeg var på Soracon, så var det at på Desucon ville jeg cosplaye. Jeg hadde så klart litt lyst til å være Misa, men det hadde bare blitt mongo om Ingrid og jeg skulle gå dit sammen - og begge være Misa. Tenkte også på at vi kunne gå som par, men hvem skulle jeg ha vært da, liksom? Light? Rem? Uansett, jeg bestemte meg uansett for et kostyme som er tusen ganger vanskeligere, nemlig Rikku fra Final Fantasy X:

Fordi jeg liker Rikku. Og sveisen er ikke så altfor vanskelig å få til. Og så er jeg blond fra før av og greier. Skal bleike det ytterligere før Desucon, tenker jeg, så da blir det maksimal effekt. Til toppen har jeg tenkt å kjøpe den her:

og så bare klippe av ermene og sy litt og sånn. Når det gjelder shortsen, tar jeg nok utgangspunkt i denne her som jeg her fra før, her modellert av mi prektige ræv:

til tross for at jeg ikke har så lyst til å sy de blonde/volanggreiene sånn ordentlig fast. Veit ikke åssen jeg skal løse det ennå.

Men. Det ekte problemet ligger uansett i alt det andre. Svømmebrillene tenker jeg like greit at jeg dropper, i og med at jeg ikke gidder å kjøpe et par svømmebriller bare for det, samt at de blå Speedo-greiene jeg har fra før... altså, jeg lar bare "de blå Speedo-greiene" tale for seg. Det går bare ikke. Beltet tenkte jeg at jeg kunne prøve å få tak i et billig beige stoffbelte og mekke litt på magisk vis på det, og til tross for at det er ei stor nok utfordring i seg sjøl, er det bare bagateller. Hva med de blå dingsebomsene som henger fast i toppen hennes bak? Den oransje hansketingen? Og, for crying out loud, støvlene!? Dette går til helvete!

Må dra med meg Fiji på Stoff og stil snart. Og håpe på et mirakel, elns. Tips og råd er VELDIG velkomne i kommentarfeltet. Jeg mener, jeg kan jo egentlig ikke sy engang.

onsdag 10. september 2008

søndag 7. september 2008

Alle med livet kjært i østlandsområdet bør snart holde seg innendørs

Hvorfor? Gjett hvem som snart skal slippes løs med bil og det hele. Det er ingen ringere enn yours truly, det. Og det skjer meget, meget motvillig. Du aner ikke hvor mye jeg har grini og banna for å slippe denne djevelskapen, men nå er det altså ingen utvei. Pappa har meldt meg på teorikurs. Greit nok, riktignok er det teorikurs, og prakisen lar vente på seg, men nå har jeg liksom enda mindre til unnskyldning. Før kunne jeg stolt proklamere at jeg ikke hadde traffikalt grunnkurs på samvittigheten, og derfor måtte holde meg på passasjersida, men jaggu greide ikke pappa å lure meg med på det òg. Nå er jeg altså påmeldt. Jeg føler meg skikkelig sjuk. Det skjer i morgen. Jeg kommer til å få nervøst sammenbrudd der. Og det verste er at jeg ikke har en skikkelig grunn for det engang. På overflata har det liksom vært at som kommunist mener jeg at jo færre biler, jo bedre, til og med når en bor 2,5 km under nærmeste bussholdeplass, nettopp som undertegnede, og at jeg derfor av miljømessige årsaker ikke vil ha lappen. Ikke bare er det en intelligent årsak som samtidig setter meg i et godt lys, men det er ikke så veldig usannsynlig at det hadde vært den faktiske grunnen heller. Men siden alle er så blodig ærlige på internett, skal jeg ut med hva som egentlige årsaken til at jeg lurer på om jeg skal fake mitt eget sjølmord innen morgendagen.










Jeg er livredd for å kjøre bil.

onsdag 3. september 2008

Sofies verden (1999)

Det er ikke måte på hva skolepensumet får elevene sine til å se. Bedre enn normal norskundervisning, for all del, men likevel. Bare ville ha dette nevnt for å få folk til å unngå å gjøre seg opp egne meninger om åssen i all verden jeg egentlig ender opp med å se filmer som denne.

Snart 15 år gamle Sofie får en dag et mystisk brev i posten. "Hvem er du?" er alt som står - ingen avsender, ingenting. Flere slike mystiske brev begynner å komme, og en dag får hun til og med en snerten videofilm, som viser en svenske i Athen, som på en eller annen merkelig måte kan kommunisere direkte med Sofie. Hvis hun spør om noe i stua, svarer han. Etter hvert møtes de i virkeligheten, og hun får greie på at hans navn er Alberto Knox. Han har en måte å reise gjennom tida på, og tar Sofie med til blant annet middelalderen, renessansen og den franske revolusjonen. Det er flere rare ting som skjer, blant annet finner Sofie et skikkelig sprøtt hus med et speil som viser ei jente som ligner på henne sjøl, bortsett fra at det ikke er henne. Og hvem er Majoren som Alberto hele tida snakker om?

Til tross for at den tar utgangspunkt i ei helt sikkert genial bok som har et dritspennende plott (har aldri lest den, men har så sinnssykt lyst - hadde av den grunn ikke mange planene om å se filmen først og få hele opplevelsen spolert, men som nevnt: som elev er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg for pensum), er den aldri det minste engasjerende. Hovedrollefrøken Silje Storstein er slettes ikke dum, men mora hennes er bare manisk masete og lite troverdig. Det samme gjelder veldig mange av de andre bifigurene. Og hva er egentlig greia med norsk film og svensker? De er ikke jækla underholdende at det gjør noe.

Men det er ikke bare det overdrevne moderskipet som plager meg med sin lite troverdige tilstedeværelse. Flere sekvenser virker så animerte at jeg har store problemer med å sette meg inn i det hele. Sofies stadige spørsmål om "hvem er jeg?" og "hvem er du?" med et lett drømmende, fjernt blikk og veldig åh-så-filosofisk tonefall (noe som sikkert ikke er skuespillerens feil, stakkars, for hun har sikkert blitt fortalt å si det nettopp sånn) greier jeg ikke å se for meg at en oppegående femtenåring i edru tilstand er i stand til å stille, væffal ikke i fullt alvor, som vår venn Sofie gjør. Klasseromscena der Sofie leser stilen sin, og torden og regn bryter løs på kommando, har jeg også store problemer med ikke bare å fordøye, men å trykke inn i kjeften i det hele tatt uten skepsis.

Dessuten er det sjølve historia, da. Jeg tviler ikke på fortellerevnen til herr Gaarder, for jeg har lest både Appelsinpiken og I et speil, i en gåte, og veit at han er en mann som kan sakene sine, men det er heller regissør Eirik Gustavson (eller var det Erik?) som jeg skuler litt stygt på. Uten at jeg vil røpe for mye, kan jeg si at slutten er helt ekstremt søkt og kommer som julekvelden på kjerringa, nesten uten glidende overganger og forberedelser. Greit nok at det skal være et sjokk og en overraskelse, men fortsatt... Altså, den er jo i og for seg interessant, men det kunne med fordel ha vært lagt opp til den litt tidligere.

Og la oss ikke glemme at den er så kjedelig! Så veldig, veldig kjedelig uten noen høydepunkt, kanskje så vidt det er å ane litt spenning i mosen mot slutten der, men ellers er det ganske platt. Og hva er vitsen med han blonde duden med boybandsveis?

Nei, jeg er ikke imponert. Kanskje er jeg bare for kvikk til å dømme norsk film fra nittitallet med malplasserte svensker og dustete sveiser, men engasjert, det var jeg aldri.

Dommeren har talt: 2

tirsdag 2. september 2008

The Beautiful Country (2004)

Fun fact helt innledningsvis: regissøren av denne er fetteren til faren til Martine! Følte at det bare måtte med. Jeg mener, man skryter jo av de få kjendisforbindelsene man måtte ha.

Binh er sønnen av en amerikansk soldat og ei fattig, vietnamesisk kvinne. Nå, som ung mann, bor han hos en fosterfamilie som behandler ham kjipt. Dette hjemmet flykter han fra for å dra inn til Ho Chi Minh, der hans biologiske mor bor. Etter å ha møtt henne, tar han med seg halvbroren for å flykte til Amerika og møte faren igjen.

Og det er egentlig alt det jeg vil gå inn på, for til tross for at det bare er skissa av et synopsis, og på ingen måte oppsummerer hva filmen handler om, skjer det så ufattelig mye her, så ufattelig mye som har betydning, at hvis jeg forklarte nærmere hva den dreier seg om, kunne jeg ha kommet til å grist til salaten deres noe skikkelig og ødelagt hele filmopplevelsen ved å spoile. Denne filmen har nemlig ikke noen tradisjonell handlingskurve, sånn som jeg ser den. Som Filmweb sier, er det nemlig cirka tre filmer i én, der det er tre individuelle klimaks. Litt spennende, litt slitsomt, men likevel kanskje mest det siste, ettersom jeg personlig hele tida hadde følelsen av at filmen begynte på nytt og på nytt og på nytt, uten at jeg hundre prosent greide å sette meg inn i den historia vi allerede hadde fått servert.

Karakterene i denne litt rare filmopplevelsen ("rar" fordi jeg ikke helt har greid å bestemme meg for hva jeg syns om den) er ikke akkurat endimensjonelle, men jeg føler at vi aldri helt blir kjent med dem. Mange av dem er borte i blaff, til tross for at filmen har ei relativt drøy spilletid på to timer og noen ti minutter. Greit nok, det er Binh det handler om, og dette er hans historie, men alle de han møter og blir kjent med opp gjennom trenger vel ikke framstå som innsatte roboter for at ferden hans skal komme noen vei? Dessuten syns jeg det er langt mellom de virkelige personlighetene her. Ser man bort fra en kinesisk skrulling vår venn Binh møter i en flyktningleir i Malaysia, er de fleste av dem egentlig ganske kjedelige, inkludert Binh sjøl. Han går bare rundt og er miserabel og tilbaketrukken og har lav stemme.

Men negativt pjatt til side, for den midtre delen av filmen (film nummer to av de tre, hvis vi ser på den som Filmweb gjør) er utrolig intens, nervepirrende, sterk og rørende, og det er absolutt her det aller meste av styrken til filmen ligger. Båtturen fra Malaysia til statene presenteres på en klaustrofobisk og høyst realistisk måte, og ser jeg bort fra plagsomme bagateller som at fem - seks år gamle Tam, som har bodd i den vietnamesiske slummen hele sitt unge liv, snakker overraskende bra engelsk med medpassasjerene, er akkurat denne sekvensen verdt filmen aleine. Hadde den bare valgt å fokusere litt mer på akkurat dette, og ikke den egentlig ganske uinteressante første delen, og den... ikke så veldig mye mer interessante tredje delen, så hadde nok dette tatt kaka lett. Men både begynnelsen og slutten virker famlete. Nick Nolte gjør en god og usentimental prestasjon som Binhs far, men ellers savner jeg ei mer gjennomtenkt handling og nærmere forklaring på hva som skjer med de ulike personene. For jeg mener, hvis fetteren til faren til Martine ikke hadde tenkt noe videre på bifigurene enn å bare la dem... være der, hvorfor gidde å introdusere dem i det hele tatt?

Så får det heller bare være at Binh tusler rundt i nesten klin like klær som L i to tredjedeler av filmen.

Dommeren har talt: 4

mandag 1. september 2008

Om søte mennesker, blant annet

Se, se, se hva leserne av bloggen min har stemt fram!:
Det varmer mitt hjerte i ei tid da jeg får greie på at den vidunderlige t-skjorta jeg har bestilt ikke kan bli sendt til meg likevel på grunn av at de må ha en kopi av kredittkortet til kjøperen sendt dem på fax. Butikken, altså. Det suger. Dessuten løp/jogga/lunta jeg tre komma føkkings seks kilometer i gymmen i dag, bare for å få hele klassen, meg sjøl inkludert, til å lure på om jeg har astma. Det suger jaggu det og.

Apropos ingen verdens ting er dette blogginnlegg nummer hundre. Det er jo litt kult.