Opplevelser: Middag med familien på Anchas bodega. Loppemarked på Lier bygdetun. Wrestlingshow med Karoline og Catrine (og Kit).
Innkjøp: Jeg har riktignok to Cyberpunk-t-skjorter fra før, men da jeg kom over ei som var spesifikt Kerry Eurodyne-merch (jeg er sannsynligvis blant verdens største Kerry-stans og er til enhver tid klar for å forsvare ham mot alle som sverter hans gode navn og rykte), klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å skaffe meg Cyberpunk-t-skjorte nummer tre.
TV-serie: En gang for lenge siden blei jeg fortalt at jeg ligna på hovedpersonen i A Murder At the End of the World, og da jeg googla den fant jeg ut at den var skapt av Brit Marling, og siden har jeg hatt lyst til å se den. Det har jeg nå fått gjort, og det som til å begynne med virka som en temmelig konvensjonell krim, krøyp stadig nærmere Black Mirror-land etter hvert som episodene utfolda seg, noe som gjorde en allerede god serie radikalt mer interessant i min bok.
Spill: Jeg er helt i sluttspurten av Mass Effect 3 nåog koser meg minst like mye med dette som med toeren. Også så utrolig pent det er, da!!
Film: Sphere, Jurassic World, Jurassic World: Fallen Kingdom og Pillion. Som det sikkert er mulig å dedusere, har Vibeke og jeg et Jurassic Park-prosjekt på gang for tida. Hun hadde bare sett den første, mens jeg bare hadde sett de tre første, og Jurassic Park 3 for så lenge siden at jeg egentlig bare huska én eneste scene derfra. Dermed har vi begynt på begynnelsen og tatt det derfra, og jeg blei faktisk positivt overraska over Jurassic World. Syntes heller ikke Fallen Kingdom var noen dårlig film, selv om jeg syntes humoren traff bedre i den første av de to. Selvfølgelig er de nyere filmene både fullstendig unødvendige og klart underlegne originalen, men det fins langt verre måter å underholde seg sjøl på, og personlig ville jeg valgt Jurassic World over noe som helst MCU i så godt som alle tilfeller.
Musikk: Jeg er veldig fan av plateselskap som ikke nødvendigvis er sjangerspesifikke, men som gir ut band og artister som har en vanskelig definerbar . ݁˖ .⋆ ݁｡˚⋆vibe⋆˚｡⋆. ݁˖ . til felles. Etter at TR/ST signa til Dais Records har jeg begynt å sjekke ut hva annet de gir ut, og har dermed ramla over Purest Form, som det er lite sannsynlig at jeg ville oppsøkt på egen hånd. Jeg hører ikke så mye på hardcore generelt, men energien og trøkket i Animal er så oppslukende at jeg ikke klarer å la være å høre etter. Dessuten liker jeg at låta kunne vært en helt naturlig del av soundtracket til Cyberpunk.
Opplevelser: Besøk av Mari. Besøk av Vibeke. Bakeverksted hos Martina. Middag på Nordvegan med Vibeke. Drænks på Kulturhuset med Mari, Marie og Pål. Juleferie hos Vibeke. Nyttårsaften hos Mari.
Innkjøp: Før middagen vår på Nordvegan var jeg med Vibeke innom Outland for å kjøpe en julegave, og da så jeg at de solgte Steven Rhodes-t-skjortene jeg har sett rundtom på internett og som jeg har hatt lyst på lenge, men ikke fått somla meg til å kjøpe fordi jeg allerede har en drøss t-skjorter og det fort blir dyrt med frakt og toll når man bestiller greier fra utlandet, sååååå jeg greip det jeg anså som en gyllen mulighet:
TV-serie: Hos Vibeke i jula så vi miniseriene Appropriate Adult og The Act, der sistnevnte viste seg å, via tilfeldighet eller synkronisitet, sammenfalle med at hovedpersonen Gypsy Rose Blanchard slapp ut av fengsel. I tilfelle du ikke kjenner historien fra før: i 2015 blei Dee Dee Blanchard funnet drept i sitt eget hjem. Det viste seg at gjerningspersonene var hennes egen datter Gypsy Rose og kjæresten hennes, etter at Dee Dee i skjul hadde mishandla dattera si gjennom nesten hele oppveksten hennes som et resultat av at hun sjøl leid av Munchausen by proxy-syndrom. Mitt første møte med saken var denne episoden av My Favorite Murder, men for ei dypere utforskning anbefaler jeg dokumentaren Mommy Dead and Dearest, som i skrivende stund er tilgjengelig på HBO. The Act fra 2019 er en fiksjonalisert dramaserie basert på liva til mor og datter Blanchard, og da vi bestemte oss for å se den, var vi altså uvitende om at Gypsy Rose, både offer og utøver, skulle slippe ut av fengsel mens vi var seks episoder inn i serien om den grufulle ungdomstida hennes. Serien er usedvanlig velspilt med en nesten ugjenkjennelig Patricia Arquette og Joey King i rollene som henholdsvis Dee Dee og Gypsy, og er helt ærlig like spennende selv om man veit åssen det går med alle til slutt.
Film: How the Grinch Stole Christmas, Moonage Daydream og Triangle of Sadness. Jeg opplevde Triangle of Sadness som en mer ujevn film enn fenomenale The Square, men jeg koste meg – i mangel på bedre ord – med størstedelen av den. Piffen gikk litt ut av den i filmens tredje del og den kunne med fordel vært en halvtime kortere, men det er likevel bare å la seg begeistre av manus og skuespill på samme skyhøye nivå som vi – eller hvert fall jeg – har begynt å forvente av Ruben Österlund etter The Square. Og hey, det er vel ikke mange filmskapere som kan skryte på seg å vinne to Gullpalmer i Cannes rett etter hverandre?
Bok: Under det siste av mine to kattepassopphold i desember blei jeg helt akutt – og helt ærlig fullstendig uforvarende – overrumpla av en intens lesetrang, og jeg leste ut The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft. Jeg likte de tre utvalgte novellene i boka godt og fant stor glede i Lovecrafts pompøse og ordrike språk, men syntes alt i alt at tekstene ligna såpass mye på hverandre at jeg ikke veit om jeg føler et sterkt behov for å lese enda flere av novellene hans med det aller første.
Nå har jeg veldig så vidt begynt på Moby-Dick av Herman Melville, og jeg har kanskje ikke som mål, men hvert fall som ønske å lese den ferdig innen jeg skal se den i sceneversjon på Det Norske Teateret om noen uker. Kjenner jeg meg sjøl rett er det temmelig urealistisk, men om det kan fungere som en motor til å generelt bli flinkere til å prioritere lesing, vinner jeg på det uansett om jeg klarer det eller ikke.
Musikk: Årets siste måned blei betraktelig lysere av at TR/ST slapp sin veldig etterlengta andresingel etter The Shorefra en framtidig lengre utgivelse. Robrash er ikke like slagkraftig som The Shore, men føles i det minste heldigvis som ei ferdig låt, i motsetning til skuffelsen Razr. Jeg har uansett et håp om at neste singel fra den kommende plata, utgitt av hans nye plateselskap Dais, skal være Boys of LA. Basert på klipp jeg har sett fra livekonserter det siste året, trur jeg Boys of LA har potensial til å leve opp til – og om vi er riktig heldige; overgå – forventningene han skapte med The Shore.
Jeg var på Bloc Party-konsert i går. Nå elsker jeg dem enda mer.
Men føøørst må jeg få lov å introdusere dere til Delphic. De var oppvarmingsband. For å si det sånn: jeg fikk en intens trang til å hyle "EID!!!!11!!!!" til de tullingene som liksom skulle være smarte og droppa oppvarmingsbandet sånn at de kom seinere og slapp køen og sånn. Det var nydelig. De har ikke kommet med noe album, eller en EP engang, men de er å finne på YouTube i form av noen sloppy liveopptak. Kvaliteten er ikke allverden, men det bør gi deg ei viss oppfatning, eller et fragment av ei oppfatning, eller noe lignende.
Her er de, forresten:
Ja, jeg veit, jeg veit, men jeg gadd bare ikke å drasse med meg speilreflekskameraet. Og jeg har ikke noe annet kamera heller. Veska mi er ikke sååå svær. Og som du muligens skjønner ut fra vinkel og sånn, var jeg på galleriet. Det var ikke så verst.
Og seee, her er Bloc Party!:
Det var ganske mørkt på scena. Så begynte de å spille, og lysa kom på. Så slutta de å spille. Så sa Kele "Hello." Og så begynte de å spille på nytt. Det syntes jeg var litt søtt.
Sjøl om det kanskje kan se litt sånn ut på ett av bildene, spilte de ikke Blue Light, da. På en måte var det kanskje like greit. Vi kan jo ikke ha noe av at jeg sitter og sipper offentlig heller, liksom. Dessuten hadde jeg jo litt øyesminke på meg. Det hadde sikkert ikke sett så pent ut etterpå. Men de spilte blant annet Talons, Banquet og The Prayer, da. Så det var jo nok å kose seg med.
Se, se, se hva leserne av bloggen min har stemt fram!: Det varmer mitt hjerte i ei tid da jeg får greie på at den vidunderlige t-skjorta jeg har bestilt ikke kan bli sendt til meg likevel på grunn av at de må ha en kopi av kredittkortet til kjøperen sendt dem på fax. Butikken, altså. Det suger. Dessuten løp/jogga/lunta jeg tre komma føkkings seks kilometer i gymmen i dag, bare for å få hele klassen, meg sjøl inkludert, til å lure på om jeg har astma. Det suger jaggu det og.
Apropos ingen verdens ting er dette blogginnlegg nummer hundre. Det er jo litt kult.
Det er ikke så verst i Sandvika, egentlig. Litt kvalm dialekt, men det er pene parker der, og et stort og fint kjøpesenter for materialistiske kommunister som meg, hvor jeg blant annet har kjøpt grønn strømpis (til forveksling lik Ida sin - alien-power FTW!!1!!!1). Men kjærleiken blei overøsende først da jeg oppdaga hvilket postnummer Sandvika har, nemlig:
(hold dere fast)
1337!
Fnis! Og, og, og, det bringer tankene til den nye t-skjorta jeg har kjøpt, som er bra nydelig etter egen mening:
