lørdag 27. august 2011

En liten bekjennelse

Noen ganger, sånn som akkurat nå, savner jeg Bø helt absurd mye. Ikke bare studiet - sjøl om, herregud, alle andre studier i hele verden virker sikkert kjedelige og meningsløse i forhold - men bare hele greia der. Jeg savner for eksempel vinteren der. Jeg savner at det er midt på natta, tjue minus, kanskje januar, februar, og jeg går ute med rimfrost og knirk-knirk under føttene, kanskje berusa av enten det ene eller det andre, hører på Salem på headset, eller prater skit/filosofi/følelser med Linda eller Kolbjørn eller begge. Jeg savner å fryse, fordi det var så godt å fryse der. Og jeg savner Porsgrunn, jeg savner november, da Linda og jeg så stjerner og vi pynta oss med visne blomster i håret, og vi var fulle nesten hver dag, og hørte på Cherry Bomb på badet i det nydelige fønkishuset fra søttitallet med barokke møbler i seg. Og jeg veit at det var sånn på denne tida i fjor og, bare at da savna jeg Skiringssal, og jeg trenger sikkert bare litt tid på meg til å vokse inn i veggene i den bohemske Frogner-leiligheten vår, for jeg er flink til å leve i nuet bare jeg kommer så langt, men bare ikke akkurat nå. Ikke helt ennå.

I morra blir en fin dag, da. Splittet kjerne der Eirin skal lese og Unnveig og Kolbjørn skal spille. Og så skal vi drikke vin!

Denne sangen blei min faste jeg-venter-på-fine-folk-som-kommer-med-nattoget-på-vinteren-sang. Seriøst. Jeg står fortsatt på perrongen med de gule lysa og fryser ræva av meg og nyter det hver gang jeg hører den.


torsdag 25. august 2011

Fiji Kitsune fra landet bak drømmer

Hva skal vel en blogg brukes til om ikke skruppelløs sjølpromotering og egosentrisme?

1. september kommer den andre Panthera-romanen min. Den skal kunne kjøpes fra nettsidene til Panthera og i utvalgte Libris- og Outland-butikker rundt om i landet, samt på Dragens hule. Og ja, vel, jeg har jo faktisk brukt fire år på boka, så jeg håper den er litt bedre enn I dypet av en ruin. Og så føler jeg meg vel herved ganske ferdig med fantasy-sjangeren for ei stund. Her, ta et lite utdrag, og nyt etter beste evne:

(Foto: Daniell N. de Sousa)

---
Jo lenger ned vi ble dratt, jo mer av landskapet åpnet seg under meg. Det var trær, så skinnende grønne at de så fuktige ut, og etter hvert så jeg også blomster med enorme kronblader i farger jeg knapt nok kunne ha forestilt meg på forhånd. Sommerfugler på størrelse med hodet mitt virret svimmelt rundt, og dyr med store øyne, lange fingre og glatt pels var over hodene våre og innimellom buskene.
Da vi landet på bakken, slapp den andre Fiji hånden min for første gang. Først hadde jeg ingen balanse i det hele tatt, men etter kort tid lærte jeg meg at det å bevege seg her var en fryd. Jeg oppdaget at jeg kunne ta kjempestore skritt som førte meg lenger av gangen enn skrittene jeg tok hjemme, og jeg kunne klatre i de enorme trærne uten vanskeligheter. Jeg svingte meg oppover trestammen til et av dem ved å ta tak i lianer og grener som hang og stakk ut fra den. Som om en slags motsatt tyngdekraft trakk meg, var jeg oppe i trekronene fortere enn jeg trodde var mulig. Jeg dyttet løvverket til side, og oppdaget at det var det enkleste i verden å klyve ut og opp på de helt øverste bladene og bare bli sittende der. Lyset på denne planeten kom ikke allestedsfra som det gjorde hjemme, men var konsentrert i en skinnende ball som stakk i øynene hvis jeg så direkte på den. Men denne ballen fikk området rundt meg til å gløde på en måte som liksom kom innenfra, og alt virket så uendelig… levende. Alt pustet rundt meg, og da jeg selv tok et dypt innpust, føltes det som om jeg luktet alt samtidig. Vann, krydder, jord, planter, det var liksom et snev av alt, og jeg foretok lange reiser inne i hodet mitt bare basert på duftene.
Men synet! Oppe fra trekronen kunne jeg se en bred elv sno seg langt fremme ved horisonten. Den lignet flytende gull. Og med det samme hørte jeg en lyd, og da jeg så opp, strøk en enorm rosa fugleflokk forbi.
Jeg reiste meg. Føttene mine var nesten ikke nær løvet engang, og jeg visste at jeg kunne fly. Jeg strakk begge armene ut til sidene, og tok meg tid til å føle på vinden. Den var lun og varm, og med et slags strøk av noe vått. Uredd lente jeg meg fremover, og en het oppvind tok tak i brystet og magen min og løftet meg opp over trekronene, og jeg kunne snu meg, ligge på ryggen og bare drive av sted mens øynene mine fortapte seg i det evige blå over meg.
Da jeg rullet rundt på magen igjen, peilet jeg meg nedover mot bakken. Den andre Fiji hadde kommet frem fra skogbrynet, og hun smilte opp mot meg. Jeg smilte tilbake, og hadde kursen rett mot henne…
Da plutselig bakken under henne revnet. En stor sprekk, som dukket opp av ingensteds, og knakk opp landet fra der hun stod og flere kilometer innover, vippet henne i overbalanse. Jeg prøvde å fly fortere, men det gikk ikke, og noen hundre meter unna var jeg vitne til at hun skrikende falt ned i den nyåpnede revnen.
Fortvilt så jeg meg om etter et sted å lande, men bakken under meg var i kaos. Biter av bakken ble flerret opp og slukt av en usynlig energi langt nedenfra et sted, de stolte trærne fra den fuktige skogen ulte idet de falt overende mens barken splintret, og dyrene prøvde å flykte, men snublet i sine egne ben og datt med ansiktene først ned i fallgruvene.
Blodet dundret i tinningene. Fingrene mine føltes numne, og balansen der jeg svevde ble vanskelig å opprettholde. Jeg kunne kjenne meg selv ramle ned gjennom luften; et hjelpeløst offer for den magnetiske kraften det ikke nyttet å kjempe imot.

tirsdag 23. august 2011

Kristiania-bohemen @ Frogner

Dette er mine fine samboere for et par uker siden utafor døra rett før vi skreiv kontrakt.

Og nå bor vi jaggu her. Ikke Linda helt ennå, da, men vi venter (u)tålmodig.

Gjett hvilken du må ringe på for å komme til oss, da:

Foreløpig er det ganske lite fancy her, men vi håper det kommer med tid og penger (og Linda). Gangen vår, for eksempel, ligner mistenkelig mye på en gang:

Men vi har Pez-pin-up-dame på veggen, da!

Vi har enda en gang, vi:

Uspennende og rotete, men at det er en gang, kan ingen ta fra den.

Forholdsvis kaotisk stue:

De som bodde her før oss, etterlott seg masse randomme bilder og et par stygge sofaer. Vi venter fortsatt i spenning på en container vi blei lovt som kan ta seg av problemet.

Kjøkkenet vårt:

Heller ikke dét så veldig interessant ennå, men vi har flere vakre enkeltelementer, da, sånn som ovnen vår, de skrå bestemorskapa, tekannene, oppslagstavla og de fine kjøleskapsmagnetene:

Badet vårt er gammalt, men nydelig:

Seriøst, tapeten:
Den er ikke egentlig i flere nyanser, bare lyset som gjør sånn med det.

Jeg gikk på rommet til Linda (i hovedsak fordi hun strengt tatt ikke bor her ennå) for å ta bilder derfra og, for hun har det største rommet. Det funker dessuten litt som ei slags ekstrastue, for det er hun som blant annet har balkongen.

Hun har fine ting på rommet sitt som vi, hvis Linda godkjenner vedtaket, har lyst til å flytte inn i stua:

Og, le grand finale, rommet mitt:



Heller ikke her er alt på plass ennå, men det begynner å komme seg.

Og for dere som lurer på åssen det går på UiO, kan jeg hilse og si at det går elendig. Joda, jeg har prøvd, men altså... kort og cirka bloggvennlig versjon: i dag, etter å nok en gang ha kommet et kvarter for seint til seminar, trengte jeg bare å sitte der i ti minutter før det blei for mye, og jeg løp ut på gangen og grein. Jada, det er hvor tilbakestående jeg er. Nå håper jeg bare å finne en jobb snart. Plis, noen! Sjøl om jeg er tilbakestående, betyr ikke det at jeg ikke vil ha penger!

torsdag 18. august 2011

Årets Øya

Hei.

Jeg var på Øyafestivalen, jeg. Og det var fint og koselig, og kunne ikke vært gjennomført hvis det ikke hadde vært for at Karoline tok seg av Vibeke og meg og ga oss husrom.

Her er vi på yndlingskafeen til Karoline på Hasle, liksom.

Og det var fint og koselig på festival! Først var vi på SubScene og så Mikhael Paskalev, Agent Cooper og Le Corbeau (Of Grace and Hatred spilte òg, men de virka så sinna, så vi gikk på Oslo City i mellomtida). Og så møtte jeg Regine og Jenny!

Og dagen etter regna det, men vi så Veronica Maggio og Edward Sharpe & The Magnetic Zeros. Og jeg møtte Tuva som jeg var på Westerdals-intervju med, og tremenningen min Kjetil. Men jeg trur jeg var litt sur den dagen, så vi dro hjem.

Men dagen etter var kjempestas. Vi så Pantha du Prince & The Bell Laboratory, som var FANTASTISK, i motsetning til bildene jeg tok derfra:

Og jeg møtte Jo Mikkel! Og jeg møtte Jenny igjen, og Åshild (som btw tok bildet av meg helt øverst her), og de kule vennene deres:

Og så hang vi masse rundt med Unnveig:

Og så så vi Fleet Foxes! Og Explosions In the Sky, og det var også fantastisk:

På samme konserten møtte jeg Kine som gikk i klassen min på Skiringssal. Koselig. Og så så vi Aphex Twin:

Og så dro vi hjem og sov.

Dagen etter så vi Noah and the Whale:

Og The Pains of Being Pure At Heart:

Og 120 Days, og det var AWESOME (akkurat som sist, og akkurat som forventa), og Pulp, og så stalka jeg Einar littegrann. Så gikk vi hjem og spiste honning. Men ikke noe av dette har jeg bilder av ennå, for de er på den andre filmen som jeg ikke har framkalt ennå.

Jeg har heller ingen bilder fra dagen etter, men da gjorde vi ikke så mye heller. Jeg lå på graset ved elvebredden og hørte The Avett Brothers spille et sted i bakgrunnen, begynte å se på Maria Mena, men blei litt sur igjen, og så satte vi oss på VG-tribunen og jeg fulgte distré med på Crystal Fighters, for jeg var sliten og teit, og så måtte vi dra hjem mens alle de kule hipsterne hang på Luna og oppdaterte oss andre om det via Twitter.

Nå er jeg i nyeleiligheten og nettet er elendig, men det kommer forhåpentligvis nytt om et par ukers tid, og jeg er skeptisk til UiO, og jeg syns ting egentlig er fint, men lurer på om jeg kanskje ikke helt er typen til å bo i kollektiv likevel, delvis misantrop som jeg er, mener jeg. Ikke at det er de jeg bor med sin feil, for de er fine, de. Jeg er bare hemma i huet, og sånn må det bare bli. Men jeg veit jo at jeg aldri kunne ha klart meg aleine heller.

Så ja. Jeg trur jeg prøver å si at jeg er litt fraværende om dagen nå, mens jeg ordner ting og venter på ting og sånn, men hey, hold ut? Skal nok poste noen freske bilder av huset mitt etter hvert som muligheten byr seg.

søndag 14. august 2011

Misantropi

Jeg skal snakke om Øyafestival, ny leilighet og masse kule bohemting, men bare ikke akkurat nå.

Fordi akkurat nå vil jeg bare informere dere om at jeg gruer meg som et reint helvete til å begynne på Universitetet, fordi spansk er liksom det mest intetsigende studiet i hele verden. Hva for slags tilbakestående suppehuer er det som studerer spansk, liksom? Oh, wait, hadde det bare vært tilbakestående suppehuer. Ser for meg at folk som studerer spansk, har hestehale, joggesko, perleøredobber og olabukse. JEG KOMMER IKKE TIL Å SE FORSKJELL PÅ DE I KLASSEN MIN ENGANG. Faen, ass. Jeg vurderer å ikke møte opp første skoledag bare fordi jeg virkeligvirkeligvirkelig ikke har lyst. Og ja, jeg er en generaliserende faen, men det er mest fordi jeg føler at jeg har lov til det fordi det virkelig er få folk jeg faktisk liker. Og jeg gir så langt faen i hele studiet fordi jeg veit jeg ikke skal bruke det til noe, og så flytter jeg i morra, og jeg har ikke pakka en dritt, og så har vi ikke strøm eller internett i leiligheten ennå, og så vil jeg egentlig bare dra ut i skauen og bo i toppen av et tre helt til jeg får greiner sjøl.

mandag 8. august 2011

Gi meg en jobb

Litt om meg: kreativ, glad i glitter og analogt foto, fascineres av spøkelseshus, skulle ønske hver dag var et maskeradeball, har lyst til å være en vill hest i skogen eller et lite amish-barn som gjør opprør mot sin kristen-konservative familie og joiner en omreisende sirkustrupp.

Ønsker å: tjene penger.

Virker dette interessant, ta kontakt snarest da undertegnede er fattig.

torsdag 4. august 2011

Den nye Kristiania-bohemen

Det er så sykt at jeg skal skrive dette dagen etter det forrige innlegget mitt.

I dag var vi på visning for ørnte gang. I kveld fikk jeg en telefon fra utleier som spurte når vi kunne flytte inn.

Det er faktisk nesten ikke til å tru. Jeg har helt seriøst et sted å bo. Det blei ikke i en fantastisk shabby, men nydelig villa med stor hage, eller i en toppleilighet på vestkanten med gipsrosetter i taket, men en likevel dugelig og stor femroms på Frogner. Eirin kunne ikke bo med oss likevel, men hun slipper ikke unna besøk.

Så her skal jeg bo sammen med Linda, Unnveig og Vibeke om mindre enn to uker:


Bilder stjålet fra finn.no.

Som dere ser; ganske plain, men vi skal nok trylle det til det mest magiske stedet dere noen ganger kommer til å besøke. For dere kommer vel til å besøke oss?

Augusthoroskopet mitt sa jeg skulle gå ut og fikse ting, og nå er én av de store tinga jeg har bæla med i det siste blitt fiksa. Nå gjenstår bare resten. Men hvem veit, dette har strengt tatt gitt meg ny virkelyst. Bare synd jeg er så trøtt.

onsdag 3. august 2011

Hvis du klikker på denne tittelen, får du høre et veldig fint album

Kanskje jeg bare skal selge livet mitt på finn.no, bruke pengene på togbillett til Brumunddal og bo i telt på Nes til jeg oppnår nirvana.

Og hey, se hva augusthoroskopet mitt sa til meg:

Det kan jo ikke være tilfeldig.

tirsdag 2. august 2011

Skrivebuatreff 2011

Jeg syns det var fint, jeg.


Jeg liker at jeg kan henge med enkelte mennesker kanskje én gang i året, kanskje sjeldnere, eller kanskje jeg møter dem for første gang, og så møtes vi igjen på Skrivebuatreff og så kan vi fortsette samtalen akkurat der vi slapp sist.

Jeg liker minnene de ga meg som jeg kan se eller ta på, og plutselig være tilbake sammen med dem:

(Altså det søte armbåndet av grasstrå som Terese fletta til meg.)

Og ikke minst:


Og så denne, da, herregud:


bare fordi jeg fikk flest stemmer i skrive-dikt-ut-fra-avisutklipp-man-fikk-fra-sidemannen-konkurransen. Sofia tok bilde av mitt, men jeg veit ikke hvor lett det er å se hva som står:


"ikke noe igjen
bare det vakreste jeg har"

Jeg liker at internhumoren vi har opparbeida fra åra og månedene før blir videreutvikla, og at jeg for noen dager har gått fra å være fylleonkel Åge til onkel Kremtopp. Takk for kremtoppene, forresten, Daniel. De var veldig gode, og jeg har spist dem opp alt, med god hjelp fra ymse andre treffgjengere:

Takk for fine dager i vakre Kristiansand, alle sammen. Dere er gode å ha.

(Har jeg nevnt at det er koselig om dere skriveinteresserte der ute vil melde dere inn i Creare?)