En liten bekjennelse

Noen ganger, sånn som akkurat nå, savner jeg Bø helt absurd mye. Ikke bare studiet - sjøl om, herregud, alle andre studier i hele verden virker sikkert kjedelige og meningsløse i forhold - men bare hele greia der. Jeg savner for eksempel vinteren der. Jeg savner at det er midt på natta, tjue minus, kanskje januar, februar, og jeg går ute med rimfrost og knirk-knirk under føttene, kanskje berusa av enten det ene eller det andre, hører på Salem på headset, eller prater skit/filosofi/følelser med Linda eller Kolbjørn eller begge. Jeg savner å fryse, fordi det var så godt å fryse der. Og jeg savner Porsgrunn, jeg savner november, da Linda og jeg så stjerner og vi pynta oss med visne blomster i håret, og vi var fulle nesten hver dag, og hørte på Cherry Bomb på badet i det nydelige fønkishuset fra søttitallet med barokke møbler i seg. Og jeg veit at det var sånn på denne tida i fjor og, bare at da savna jeg Skiringssal, og jeg trenger sikkert bare litt tid på meg til å vokse inn i veggene i den bohemske Frogner-leiligheten vår, for jeg er flink til å leve i nuet bare jeg kommer så langt, men bare ikke akkurat nå. Ikke helt ennå.

I morra blir en fin dag, da. Splittet kjerne der Eirin skal lese og Unnveig og Kolbjørn skal spille. Og så skal vi drikke vin!

Denne sangen blei min faste jeg-venter-på-fine-folk-som-kommer-med-nattoget-på-vinteren-sang. Seriøst. Jeg står fortsatt på perrongen med de gule lysa og fryser ræva av meg og nyter det hver gang jeg hører den.

Siste pust

Jeg kommer ikke til å skrive noe om Nes før jeg får framkalt bildene jeg tok derfra. Ikke at jeg trur jeg kommer til å finne på så mye å skrive da heller... det var liksom så utrolig fint og deler av det ganske uvirkelig, faktisk. Jada, jeg veit jeg snakker om føkkings NÆS på Hedmark her, men klisjeen vil jo ha det til at man ikke alltid trenger å dra så langt for å oppleve fine ting. I mellomtida kan dere jo se på noen av bildene fra det viktorianske haveselskapet vårt.

Og nå er jeg atter i Bø, sjøl om det bare er for tre dager. På onsdag flytter jeg. I dag sa jeg for eksempel ha det til Kolbjørn. Og det er bare... ja, jeg veit jeg snakka nesten kvalmende mye om dette i fjor og, men det blir jo aldri Bø igjen. Jeg skal jo flytte sammen med en gjeng fra klassen min til høsten, men det er alle småtinga, liksom. Ekko på Breisås, å våkna hos Linda uten å huske åssen jeg havna der, Dickheads-jamming hos Unnveig, lok og latter i klasserommet, nattprat og -røyk med Kolbjørn, gamle Bø sentrum... det er akkurat nå det er akkurat sånn akkurat her. Ikke om et år, ikke i Oslo. Det er høsten 2010 og våren 2011 i Bø. Og sånn må det bare bli.

Samtidig har jo erfaring vist at om ting blir helt annerledes fra det jeg trudde det skulle bli, så kan det hende det blir fint likevel. Og jada, jeg gleder meg til høsten. Så lenge jeg husker på å leve i øyeblikket, så trur jeg at jeg kan - strengt tatt - få noen veldig fine dager framover. Og ja, jeg veit jeg bruker ordet "fint" utrolig mye, men det er liksom det... fineste... adjektivet jeg veit om. For meg er "fint" alt som er bra samla i ett ord.

Dere burde sjekke ut innlegget til Kolbjørn om Bø-vandring. Mange fine bilder fra et underlig, lite sted i Telemark.

Så skal jeg bare gå og pakke livet mitt ned i esker.

Snart, snart

Jeg er i Bø igjen etter fullendt påskeferie.

Torsdag og fredag er de to siste dagene med undervisning vi har her. Da skal vi få besøk av forlag. Etter det er det leseleselesepuggepuggepugge før eksamen omkring midten av mai. Og så er det slutt.

Det er ufattelig, ufattelig trist.

Jeg har så lyst til å bruke de siste ukene til å sosialisere meg med den fine klassen min, men det går ikke, fordi vi må jo øve til eksamen. Jeg veit ikke, jeg er nok litt for fersk fra folkehøyskole. Innerst inne veit jeg jo at det ikke er sånn det funker på høgskoler og sånn. Man er ikke der for det sosiale. Man er der for å lære. Det er jo sånn det er.

I morra skal vi fyre opp grillen min for første gang. Det blir en hellig innvielsesseremoni.

Jeg skal bo i Bø helt til hybelkontrakta, som jeg glemte å si opp, går ut av seg sjøl. Og etter det veit jeg ikke hva som skjer.

Gjør dere sjøl en tjeneste og hør på disse sangene. De er noe av det vakreste i livet mitt akkurat nå:

Er det mulig å savne noen før de har blitt borte?

I så fall er det nok det jeg driver med nå. Og det er superteit, fordi jeg burde jo være hæppihæppi de siste ukene her. Y'know, bruke tida til å henge med folk og sånn. Ikke at det går uansett, fordi vi har eksamen og må lese og kommer til å dø og sånn, men... det er jo sånn det burde ha vært. Men jeg merker jo hvor ufattlig glad jeg blir bare jeg ser folk, da. Og jeg kommer meg på skolen hver dag for tida fordi jeg savner folk altfor mye hvis jeg blir hjemme. Så det er vel i hovedsak en god ting.

All this has happened before and will happen again

Shit, ass. Jeg stod på kjøkkenet i stad og lagde mat. Så noia jeg totalt. Det er bare halvannen måned igjen her. Greit nok at jeg hater Bø dypt og inderlig ganske ofte, noen ganger nesten like mye som Lier, men herregud... folka. Selvfølgelig har jeg jo en vag deja vu-følelse av det hele, og så klart har jo erfaring vist at det ikke blir siste gang jeg ser dem igjen når eksamen er overstått, men det er jo noe med den helt spesielle bobla man lever i akkurat her og akkurat nå, da. Og for å ta i bruk en sliten klisjé, så må alle bobler sprekke en gang.

Jepsi pepsi! Jeg har overhodet ikke noe spennende å blogge om. Livet mitt er egentlig bare stress. Bare april kommer i gang nå, så trur jeg det blir fint. Kanskje.

Jeg veit heller ikke hva jeg vil med dette innlegget

I fjor på denne tida var jeg på mitt lykkeligste noen gang i livet. Det høres kjempecheesy ut, men det er helt sant. Heldigvis var jeg klar over det da og, og sjøl om jeg visste at det ikke ville vare evig, så greide jeg å nyte det ordentlig. Kanskje det var derfor det blei så bra.

Natt til i dag gikk jeg barbeint ut på verandaen med Sigur Rós på headset og så på stjernene. Jeg følte meg som en diger klisjé.

Det er ikke det at jeg ikke trives

Herregud. Jeg bor på det nest mest perfekte studenthjemmet, jeg kom føkkings inn på det studiet jeg ville som hadde over hundre søkere, men bare plass til femten, jeg har herlige folk i klassen, og jeg har ikke engang lite penger for tida.

Det er bare det at når jeg står på kjøkkenet, har jeg utsikt til midten av området her, og der er det en superkoselig paviljong. Og jeg tenker at jeg har så utrolig lyst til å dra med meg skiringssalerne dit og sitte under der og shoot the shit som i gamle dager.

Og så er det bare det at alle snakker jo om at folkehøyskolen var det beste året i livet deres. Jeg vil ikke at det beste året i livet mitt skal være over.

Hvem sier man ikke lærer noe av folkehøyskole?

Pre-Skiringssal: Jeg hata nye folk, fikk angst av tvunget sosialt samvær, og hadde venner som jeg så på film, sladra og festa med. Ikke sjeldent fant jeg på unnskyldninger for å slippe å være med på saker og ting, og sjøl om jeg blei med og hadde det gøy noen timer, lengta alltid deler av meg etter å være aleine, og jeg kunne i væffal ikke finne på å sove over hos noen, for da blei jeg bortimot aggressiv neste morgen, som en slags reaksjon på sosialoverdosen jeg hadde opplevd. Jeg funka ikke uten masse aleinetid i løpet av en dag, og syntes det beste i verden var å være aleine hjemme, deilig isolert som følge av førerkortet jeg ikke hadde og bussavgangene som ikke var der.

Post-Skiringssal: Jeg blir fortsatt nervøs ved tanken på mange nye folk på ett sted, og tvunget sosialt samvær er fortsatt ganske urovekkende, men jeg har fått venner som jeg faktisk savner når de ikke er her - hvilket vil si ganske ofte nå i min sommerferieavsondra tilværelse. Jeg kjenner at det faktisk er ganske mange jeg er oppriktig glad i, og - herregud - jeg tar til og med initiativ til å finne på ting med folk. Jeg får sosialabsitenser, og gruer meg til ferier og ensomhetstid. Det er så ille at jeg til og med vurderer å delta på et par av arrangementa som er en del av åpningsuka i Bø, og det er ikke med folk jeg kjenner en gang. Jeg er ganske livredd for folka jeg skal bo med, men er likevel letta over at jeg skal bo i kollektiv, fordi jeg trur enebolig hadde drept meg.

Hei hurra. Dette er vel min måte å si at jeg har begynt å glede meg en liten smule til jeg kryper ut av skallet om ei uke.

I morra skal jeg leike med Henrik i hovedstaden. Det vil bli min sannsynligvis siste kontakt av skiringssalsk grad før Telemark kommer og tar meg. Men jeg har jo faktisk et liv etter det og (20. AUGUST OMGGGG). Jeg mener, jeg hopper jo ikke akkurat ned i et svart hull heller. Håper jeg, da.

Ikke klar

Jeg veit ikke helt. Jeg trur jeg er den eneste av oss som ser sånn på det. At dette er siste sjanse, og at etter i sommer vil alt være annerledes. Jeg veit jo at folkehøyskole er til for å vare ett år, og bare ett, og la det ene året være det året alle husker, og at det liksom er et avbrekk, ei slags pause i livet ellers. Det lar deg være på dette stadiet, dette berømte ikke barn, ikke voksen-stadiet, bare litt lenger. Sånn at vi kan gå videre med karriere og studier og universiteter etter å ha tørka ordentlig inn, etter å ha fått igjen pusten, etter å ha klatra det siste steget.

Men ikke jeg. Jeg tvinges videre, men føler at jeg fortsatt henger fast ved brygga i hvalbyen, og at jeg ikke får sove uten et tog som kjører forbi, det siste toget litt over midnatt. Hvem veit hvem vi vil være om et års tid? Dere vil ikke være noen dører unna til enhver tid fra høsten av. Jeg må spise middag uten dere, og gå til skolen aleine. Hva kommer dere til å gjøre i feriene? Jobbe? Ikke ha tid til å ta igjen det tapte? Åssen kan jeg komme til å føle meg hjemme igjen noen gang? Dette er den ene gangen jeg har følt at det ikke kommer til å gå bra til slutt. Jeg trenger dere. Vær så snill, ikke bli borte. Vær så snill, fortsett å være en del av livet mitt på tross av avstander.

(I Lier igjen nå, ja.)

Minner

Fra årboka (og det hjelper å trykke på bildene for å få skrifta i en lesbar størrelse):

(Brife, brife, jada, men hey, du hadde gjort det samme hvis det hadde vært deg.)
Og så har jeg fått noen nye additions til buksa mi. Stort sett bare intern shit, men det er jo faktisk det som er koseligst.

Fra Signe:

(Denne merksnodige fisken med bein er jeg faktisk ikke sikker på om det er Signe som har tegna, men den var der i væffal da jeg tok av meg buksa da jeg skulle legge meg samme dagen som Signe hadde gått berserk i form av de andre kunstverka her.)

Fra Linda:


Fra Vorpis:


Fra Sølvi:


Fra Helene:


Fra Trine:

(Kulepenn funker ikke like fett som tusj, så det er ikke så greit å se hva det står, men skarpøyde folk med hukommelsen i behold vil kanskje kjenne igjen det episke sitatet fra det mektige opuset Ungdomsskolen?)

Fra Gjermund:

(Det er sikkert vanskelig å tenke seg hvor dette fiffige enstavelsesutropet er plassert hen på buksa.)

Fra Henrik:


Fra Krølle:


Fra Tor Espen:


Fra Thomas:


Fra Kamilla:


Og ellers, da? Nå gleder jeg meg bare til Vibeke kommer hjem, denne gangen for godt, og til sommerpartyet hos Vorpis i juni. Og om to dager skal jeg jaggu meg på jobbopplæring. Liek, w0ah.

R.I.P. Skiringssal 09/10

"Det var fint skreve, Kristine. Tusen takk." - Tor Espen. Fordi jeg som kjent greier å uttrykke meg bedre skriftlig enn muntlig, og fordi jeg faktisk samla opp nok mot til å oppsummere alle emoinnlegga mine de siste månedene i form av en skreven beskjed til en fyr som har gjort inntrykk på meg. Jeg begynte å grine minuttet etter at han sa det.

Men herregud. Grine har jeg i det hele tatt gjort mye av i dag. Og i går. Og jeg våkna flere ganger natt til i dag av at jeg faktisk grein i søvne. I shit thee not. Da jeg sovna da jeg kom hjem i stad, drømte jeg at jeg og noen flere folk satt i foajeen og hadde blitt sperra inne på skolen fordi vi hadde gjort noe ulovlig, sånn at Skiringssal på en måte skulle funke som et fengsel for oss. Og jeg husker jeg tenkte i drømmen at jeg håpa at jeg aldri slapp ut av det fengselet.

De siste dagene har jeg vært så godt som zombiefisert fordi jeg har tenkt at JEGMÅFINNEPÅNOEEPISKNÅSOMJEGHARSJANSEN, noe som så klart bare har resultert i at jeg har vandra storøyd rundt og ikke har hatt energi til noe som helst. Så klart, det er fortsatt mye jeg angrer på at jeg aldri fikk gjort, men jeg kan faktisk ikke tenke sånn. Og egentlig tenker jeg ikke sånn heller. Akkurat nå er jeg bare glad for at jeg valgte akkurat Sandefjord og Skiringssal, og akkurat filmlinja, og at alle andre valgte Sandefjord og Skiringssal og sine respektive linjer og. Så sinnssykt tilfeldig det egentlig er, hvem som kommer inn på den samme skolen. Jeg tviler ikke på at jeg hadde kommet overens med andre som eventuelt hadde begynt i steden for de som faktisk gjorde det, men liksom... tenk at det var akkurat dere som begynte på nøyaktig den samme skolen som meg.

Akkurat som natt til fredag, som jeg kanskje eller kanskje ikke kommer til å snakke om seinere (noe som sannsynligvis ender opp med kanskje ikke), var dagen i dag jævlig på en fin måte eller fin på en jævlig måte, men jeg trur egentlig førstnevnte. Jeg mener, så klart har det vært helt vilt trist å si ha det til alle, men det er faktisk en fin følelse når folk du er glad i klemmer deg, gråter ned i skuldra di og forteller at de kommer til å savne deg. Satan, jeg begynner jo å grine på nytt mens jeg skriver dette her...

Gjermund - Du ler faktisk av vitsene mine, og det er ikke verst, bare det. Skulle ønske jeg hadde kjent deg bedre, men bare vit at jeg syns du er en badass motherfucker som fortjener alt godt.
Helene - Du er også en av dem jeg føler at jeg burde ha kjent bedre, men jeg er like fullt takknemlig for året vi tilbrakte sammen. Lykke til videre.
Henrik - Tusen takk for et ufattelig godt vennskap gjennom litt mindre enn et år. Samtalene våre har betydd ekstremt mye for meg. Håper alt ordner seg på alle måter.
Kamilla - Syns det er så utrolig trist at vi brukte nesten hele skoleåret på å finne hverandre. Hold ut, ha trua på deg sjøl, og ikke mist motet. Jeg er så glad i deg.
Krølle - Et år i klasse med deg går det ikke an å glemme. Du er er utrolig talentfull fyr som jeg veit at kommer til å nå langt. Lykke til på veien.
Linda - Det er så utrolig behagelig å være rundt deg, og sjøl om vi nesten bare kødder rundt når vi er sammen, veit jeg at jeg kan snakke med deg om mer seriøse temaer og. Takk for det.
Signe - Du gir gode klemmer og veit når ord ikke er nødvendig. Jeg har satt utrolig stor pris på den positive energien du har spredd rundt på skolen bare ved å være deg sjøl.
Sølvi - Det har vært meg en ære å spille i band med deg. Jeg har rukket å bli utrolig glad i deg, og jeg ønsker deg alt godt i England.
Thomas (som jeg for ordens skyld har snakka om her, her og ikke minst her) - Tusen takk for alt du er og har vært for meg. Jeg setter veldig stor pris på deg, og håper vi ses snart som du sa.
Tor Espen - Jeg er sinnssykt glad i deg. Det veit du. Håper du ikke glemmer meg helt, for jeg kommer aldri til å glemme deg.
Trine - Jeg skulle ønske jeg hadde fått mer tid til å henge med deg på skolen. Håper vi kan ta igjen det i sommer. Jeg lover å synge Kaptein Sabeltann og Kristian And med deg i Dyreparken!
Vorpis - Du er garantert skolens kuleste, og du greier å muntre meg opp på de dagene jeg depper som verst. Gleder meg til reunion'en du har lovt å holde i Gjøvik.

Beste året i mitt liv. Nå lurer jeg bare på hva faen jeg skal gjøre nå.

Snart over

Det føles som om datoen per akkurat nå er 28. desember 2011. You do the maths i forhold til hvilken dato lørdag i så fall er.

Seriøst. Jeg skjelver og får grineanfall omtrent annenhver natt, og det har pågått siden kanskje midten av april en gang. Unntaket var riktignok Cuba, for der hadde jeg faktisk andre ting å tenke på. For dette er liksom ikke som med ungdomsskolen og videregående, til tross for at jeg syns det var relativt jævlig, det og, men der bodde i det minste alle i området, og var sånn sett tilgjengelige hele sommerferien. Når folka reiser hjem på lørdag, blir det til Hamar, Gjøvik, Kristiansand, Oslo, Stord, Ålesund, Steigen, Arendal, Lørenskog, Kristiansund... kort sagt alle andre steder enn Lier. Ja, det fins tog, og ja, det fins sommerjobber som kan gi penger til togbilletter, men jeg veit jo så altfor godt at alle kommer til å styre såpass mye med sitt i sommer at vi kommer ikke til å tilbringe hele ferien hos hverandre, sjøl om det er det jeg skulle ønske. Nei, jeg veit at dette ikke er slutten, og at jeg garantert kommer til å se den harde kjerna igjen, for folkehøyskoleBFFs holder sammen hele livet, men hva med alle de andre? Hva med Kamilla og Karoline som jeg først begynte å henge med i april? Hva med de jeg alltid tenkte at jeg skulle snakke til, men endte opp med å bare hilse på dem når jeg tilfeldigvis gikk forbi dem på vei til timene? Hva med de jeg har snakka nok med til å vite at jeg vil bli kjent med dem, men aldri egentlig kommet til poenget? Dessuten stresser jeg meg sjøl ved å tenke at NÅ! NÅ! må jeg huske på å gjøre det meste ut av de siste dagene som er igjen, og rekke å gjøre alt det jeg planla tidligere i år, men som aldri blei noe av, og så må jeg si det jeg skal til folk mens jeg fortsatt har sjansen. Men det kommer jo ikke til å skje, vettu. Hvorfor skulle jeg ut av det blå finne guts nok til å la Tor Espen få vite alt jeg veldig lenge har følt at han bør vite, men som kanskje er like greit at han ikke veit fordi jeg allerede har sagt nok, men som jeg likevel trur at ville ha letta ett og annet inni meg, og som jeg føler at han fortjener å få vite fordi han er vennen min, og fordi jeg aldri har møtt en gutt som har gjort sterkere inntrykk på meg? Åssen i huleste skal jeg rekke og tørre å fortelle om min dype fascinasjon overfor mysteriemannen til ham, sånn at han forstår at jeg beundrer ham på den unike måten jeg gjør? Hvorfor faen må dette ta slutt etter bare ett år?

Det er som å vite datoen for sin egen død. Jeg veit det høres dramatisk ut, men jeg har faktisk kommet til det punktet hvor jeg ikke lenger greier å se for meg livet mitt uten Skiringssal. Jeg har med handa på hjertet aldri hatt så gode venner som det jeg har her, og i væffal ikke så mange på ett sted, og jeg vil at alle skal vite det, men sjenansen min tillater det ikke. Hvor mange av dem kommer jeg egentlig til å se igjen når jeg til helga klemmer dem for siste gang? Og sjøl om vi ses igjen, så er det ikke i Sigurd sine loka filosofitimer, eller på toppen av Farmandstredet, eller på den terassen på store-internatet som gir utsikt til hele stjernehvelvet. Og sjøl om vi faktisk er der, så vil det være i ei annen tid, og vi vil ha fått nye impulser, og det vil ha gått lang tid siden sist, og kanskje vi ikke engang kjenner hverandre lenger, men blir stående sammen fordi vi begge håper at det kanskje kan løse seg opp likevel, og så vil alt bli som før igjen, bare at det aldri blir det. Sigarettrøyk mot nattehimmelen, SkyMap-applikasjonen på mobilen til Tor Espen, nuddelparty hos meg klokka tolv om kvelden, vandringer rundt i mørket i Sandefjord sentrum mens vi hører på bølgene og våre egne fotskritt mot den brolagte veien. Det er sånne ting man fikk én gang, og som man griner over at man ikke får igjen.

Ja, jeg lover å nyte den siste tida her. Men ikke uten en viss melankoli.

Skufffff

Såh, basically skriver jeg dette mest fordi jeg obsessa over det i mai i fjor, og endelig fikk somla meg til å se filmen natt til i dag. Hva kan jeg si? Jeg blei kjempeskuffa. Men med et trekløver som gjengen i Cha Cha Chá Producciones, har jeg fortsatt trua og gleder meg til mer.

Videre har jeg fortsatt dårlig samvittighet fordi jeg ditsja kinotur med Karoline i dag, av ingen annen årsak enn mitt eget føkka sovemønster. Ser ut som om det kommer til å skje ting i helga, da. Kanskje det blir fint. Og kanskje jeg virkelig ikke bør drikke i den sinnstilstanden jeg for øyeblikket befinner meg i.

Jeg trur forresten at jeg slo min egen rekord i intetsigende blogging nå nettopp. Og det verste av alt, er at jeg publiserte det visst og.

Jeg savner Skiringssalvikingene, jeg. Og så er det bare halvannen måned igjen.

Endelig!

Jeg stiller meg særdeles usikker til hvor mange som egentlig har fått det med seg, med tanke på de kryptiske kodene blogginnlegga mine nå i det siste har bestått av, men Tor Espen har i væffal vært på sjukehus. Og han kom tilbake i dag, etter tre uker. Temmelig hoven, men det gjør visstnok ikke vondt, so all is well.

Det er bare det at... vel, jeg føler litt at entusiasmen er litt skjeivt fordelt, da. Altså, jeg veit jo det at folk har forskjellige måter å vise følelser på og blablabla, men liksom... ja. Men nå er jo jeg sinnssykt innbilsk og, da. Og det har jeg igrunn vært alle disse ukene.

Men jeg er glad da, sånn alt i alt! Det er skikkelig godt å ha ham tilbake. Og han veldig blei glad for koppen Henrik og jeg hadde lagd til ham (til tross for at han foretrakk en litt annen staving av "bløtkake"). Og fordi jeg ikke har noe bedre å finne på, laster jeg likeså godt opp bilder av den:

Intern som bare faen, da. Men det er jo så vakkert.

I kveld blir det splatterfilm!

Persongalleri

Det som er kozest med folkehøgskole, er liksom alle detaljene. Jeg skulle gjerne ha dedikert hele blogginnlegg til hver og en av dem, men fordi de stort sett bare er av typen "i dag gjorde jeg..." og det dreier seg om en enkelt dritsøt hendelse som varte i max. ti minutter, føler jeg at det blir litt unødvendig og masete. Men jah. Detaljene. Etter fem uker på skolen har jeg hittil:
- røyka te
- hørt på Lil' Wayne på full guffe midt i skolegården just for the irony, lzm
- vært statist i en middelalderserie som skal begynne på NRK, i regi av en veldig kjent duo jeg aldri hadde hørt om
- blitt midtsidepike for filmlinja og neste års studiekatalog (med to timers søvn i bakhånd! Slå den!)
- growla visesanger
- drukket sinnssyke mengder te
- kakla pikk til fem om morningen
- vært såpass bortskjemt at da hele skolen minus et ensifra tall var på fest, blei vi kjørt ned til Rimi rundt ni på kvelden for å handle snop
... og sikkert en hel del mer. Men det der var nå en gang noen av høydepunkta. Men altså. For å ta i bruk en skikkelig sliten klisjé, så hadde det ikke vært noe gøy i det hele tatt uten mine trofaste partners in crime. Og egentlig tenkte jeg rett og slett at jeg skulle dedikere et blogginnlegg til dem. Jeg mener, jeg er tilbake i L-town, har høstferie, og jeg gjør jo ikke annet enn å savne skolen likevel (bortsett fra at den jeg savner alleraller mest, ikke er der når jeg kommer tilbake igjen på søndag). Dessuten blir det muuuligens litt enklere for dere å henge med når jeg nevner navn og sånn i seinere innlegg. Og rekkefølgen er btw alfabetisk. Vil jo ikke at noen skal føle seg nedprioritert.

---

Gjermund (a.k.a. Double G)
Det første inntrykket jeg fikk av Gjermund, fikk jeg da vi spiste frokost ved samme bord en gang i løpet av de første to ukene. Han hadde gulost, agurk og banan. Oppå hverandre i lag. Pent dandert. Han spiste det med kniv og gaffel. Og siden har det blitt flere snurrige brødskivecombos. Kniven og gaffelen har blitt hans varemerke. Og i det hele tatt er Gjermund typen som kunne ha gjort internathverdagen lettere bare ved hjelp av syke matvaner, men så er han en gromkar i tillegg, som er nerdete på den rette måten. Og han er igrunn jækla morsom. Som i har god humor, liksom. Og vær så snill å si at du ser hvem han ligner på av utseende. Tor Espen og jeg så det første dagen - uavhengig av hverandre. Men det har kanskje noe å gjøre med at han og tvillingen hans har helt lik stemme og.


Henrik (a.k.a. The Bad Guy)
Da jeg fortalte Henrik at ei av jentene på bærturen vi var på en av de første dagene hadde sagt at hun syntes han så ut som hovedpersonen i en actionfilm, retta han seg opp i ryggen og sa "Åh?". Og egentlig oppsummerte han hele personligheta si i løpet av de sekundene det tok å utføre bevegelsen og lyden. Henrik liker snus, røyk, actionfilmer, FrP, å ha kort hår, McDonald's, å sprute vann og å poke jenter i ribbeina. Av ukjente grunner liker han òg å leike homse sammen med The Good Guy, men han klagde i flere dager da Kristian fra Bodø kyssa ham på kinnet til ære for et bilde. Uutgrunnelig fyr, med andre ord. Jeg veit aldri egentlig helt hvor jeg har Henrik.


Henrik (a.k.a. The Good Guy)
Grunnen til aliaset hans, var egentlig ikke så mye mer enn at siden overnevnte Henrik utvilsomt var The Bad Guy, trengte vi jo en Good Guy og. Men Henrik er skikkelig, skikkelig good guy, altså. I seg sjøl og, liksom, ikke bare fordi den andre Henrik er bad. Han er jo bare så snill! Han er av typen som gir oppriktige komplimenter og blir oppriktig glad av komplimenter, og som kommer hele den lange veien fra store-internatet til lille-internatet bare for å spørre om det går bra de dagene jeg er emo. Det var han som fant felleskuken (en forjævlig stygg og ødelagt DBS-sykkel the Homicidal Squad - altså han, Tor Espen, Nord og jeg - har på deling) i et tre i en park en kveld/natt vi gjorde sentrum av shesh-town til et utrygt sted. Han har store ambisjoner om sitt eget klesmerke OWL clothing, hvis kolleksjon inntil videre består av kopp og pute, samt at han skater mye. Han mer enn består prøva som involverer hva slags film- og musikksmak som er godkjent, og han er en skikkelig god samtalepartner. En av de aller første jeg blei kjent med på Skiringssal, og den dag i dag en av mine beste venner der.


Ingrid
Ingrid må jo uten tvil være klassens søteste jente. Bare se på henne, da! Hun er rett og slett ekstremt koselig, og påstår sjøl at hun egentlig ikke er sånn veldig god i noe, bare gjennomsnittlig i alt. Vel, jeg kan bidra med én ting: hun er ekstremt flink til å få folk i godt humør! Det er liksom bare noe ved Ingrid som gjør at du smiler i minst noen timer etter en samtale med henne. En av de siste dagene før ferien, satt jeg forresten sammen med henne og Kristian fra Stord nede i rommet som ingen bruker i en time. Vi skulle lage dreiebok. Før vi veit ordet av det, ligger Ingrid og jeg i sofaen og Kristian sammenkrøpet på noen stoler og sover. Det var ganske søtt. Men igjen; ting har en tendens til å bli nettopp dét hvis de involverer Ingrid.


Kristian fra Bodø
Det er ingen på skolen som har gitt meg så mange klemmer som Kristian. Og det funker bare ikke å si nei når han spør om jeg vil ha en heller. Veldig sjarmerende fyr, dette. Det triste er at jeg føler at jeg ikke egentlig kjenner ham så veldig godt. Men det er gode utsikter for at jeg kommer til å gjøre noe med det snarest. Jeg har jo fått tilbudet av ham - "hvis du vil finn på nåkka en dag, må du bare bank på!" - i tillegg til at han er gira på å starte animeklubb med meg. Den er jeg med på. Jo, og så er han flink til å høres ut som Harald Eia. Gjerne midt i foredragssalen når alle andre er stille.


Kristian fra G-town (også kalt "Gjøvik")
Kristian er enda en fyr jeg skulle ønske jeg kjente bedre. Kanskje det ligger i navnet. Men han går tross alt i klassen min, etter å ha ikke funnet seg så godt til rette på friluftsliv. Det er vi glade for. Og i det hele tatt har han vært veldig mye med The Homicidal Squad i det siste, så dette lover jo godt bekjentskapsmessig. Ellers har jeg litt inntrykk av at han er en sånn fin og staut fyr i bakgrunnen som smiler og er stødig, og som sier noe godmodig når alle andre er stille, og så begynner vi å prate og le igjen. Veldig ålreit fyr, Kristian.






Kristian fra Stord
Det er mange som heter Kristian på Skiringssal. Og av en eller annen merkelig grunn er det mange fra Stord. Jeg visste knapt at det fantes et sted som hette Stord før jeg kom hit. Kristian er altså så heldig at han har begge deler - både navnet og at han er fra Stord, mener jeg. Jeg har forresten kommet fram til at jeg trur ikke jeg kan være i samvær med en full Kristian noen gang, for jeg innbiller meg at snøvlestordsk ikke er forståelig. Men Kristian i seg sjøl er jo en godgutt, da, fra Stord eller ei. Det er alltid han som poser best på bilder, og så begynner jeg liksom alltid å le skikkelig minst én gang per samtale med ham. Dessuten har han planer om å lage mafiafilm. Det er klart det er kudos. Kristian var for så vidt også den nest første (også kalt andre) jeg snakka med i klassen min. Etter Nord. Vi sammenligna regissører dag nummer to. Det var koselig. Brillene på bildet er btw Gjermund sine.


Kristine (a.k.a. Nord)
Aliaset hennes burde si alt om hvor i Norge hun kommer fra. Kristine var altså den aller første jeg blei kjent med på Skiringssal. I ettertid har hun for så vidt blitt kjent som "hun som la alle til som venn på Facebook og MSN før skolestart." Ved å bli kjent med Kristine, har jeg lært meg at alle fordommene jeg måtte ha mot nordlendinger, stemmer. Hun drikker, banner, snuser og har en utstoppa ræv i gangen hjemme. Og så liker hun Death Note, da. Fun fact: da hun la til Tor Espen på MSN, skjønte han ikke en dritt, men i og med at mailadressa hennes er deathnote-noe, trudde han at hun var emo og blokka henne. Hahaha. Men ja. Kristine er en av tre maniske tedrikkere på skolen, og det at vi bor i samme gang på samme internat, gjør romma våre ypperlig for tea parties. Kos, det.


Linda
En gang skulle jeg noe på biblioteket. Jeg husker ikke hva det var, annet enn at det tok kort tid. Da jeg var ferdig, satte jeg meg sammen med The Good Guy ved bordet. Der satt Linda og. Vi blei der i, hva, fire timer? Fem timer? Og det er mulig du ikke trur på det, men vi hadde det sinnssykt gøy. Og før det hadde jeg bare egentlig snakka med Linda litt på Hudø. Plutselig blei jeg kjent med hele jenta i løpet av bare noen timer. Noe jeg for så vidt ikke angrer på. Linda er bare helt sinnssykt ålreit, og hun ler veldig mye. Det er en fin ting!


Mia
Mia går på teater. Det merkes. Ikke at det er noe negativt. Tvert imot er det skikkelig moro å være sammen med Mia, egentlig uansett. Hun snakker høyt, snakker mye, har utelukkende grimaseprofilbilder på Facebook, og er i det hele tatt bare veldig utadvendt. Sidekommentarene hennes er gull verdt. Dessuten var hun uslåelig i teaters legendariske stykke i flere deler, Reality school, som egentlig er akkurat hva det høres ut som; en realityserie om livet på folkehøgskolen. Hennes karakter Leif Vidar stod for den nest mest episke replikken i hele greia - "Mora mi kaller meg Pølsa. Det kan du og, hvis du vil" - kun slått av klassikeren "Det ække en pikk", som jeg må komme tilbake til i et annet blogginnlegg. Snart skal hun spille heksa i Snøhvit. Det gleder jeg meg spent i hjel til.


Signe
Åh, jeg blei skikkelig glad første gang jeg snakka med Signe. Hun har liksom en sånn skikkelig fin aura, i mangel på bedre måte å beskrive opplevelsen på. Du merker ved første handrist (handshake?) allerede at hun er en skikkelig god person, rett og slett. Og det er hun og. Vi har overhodet ingen fag sammen, så bekjentskapet vårt baserer seg utelukkende på tilfeldige samtaler i gangene og under måltidene. Jo, og så har vi spilt Alias sammen en gang. Det var trivelig! Men Signe er uansett en i det hele tatt veldig fin person som jeg innbiller meg - og håper - at jeg blir bedre kjent med utover skoleåret. Hun liker Firefly, da. Og så har hun grønne hårtupper. Og en dritfin regnbuegenser. Som sagt; en fin person.


Sølvi
Sølvi har så sinnssyke tegneskillz, hun. Tor Espen, Henrik og jeg kom over noen av tegningene hennes som lå i peisestua ved en tilfeldighet - og fy faen i helvete, liksom. Det er helt vilt. Hvis jeg greier å få tak i en eventuell dA-konto, skal jeg love å gi dere adressa sporenstreks. Men ja. Sølvi husker jeg godt at jeg snakka med allerede første kvelden. Hun har bodd store deler av livet i Sverige, og kjenner liksom ikke så mange i Norge, da. Da er jo folkehøgskole en fin måte å fikse dét problemet på. Dessuten er hun i samme band som meg. Hun er faktisk hakket mer n00b enn meg, så det er så koselig, så. Men nå har Niklas lært oss noen skikkelig enkle riff som høres jækla badass ut i tillegg, så dette bør jo bli bankers i bøtta.


Tor Espen
Her har du mesterhjernen som starta hele tullballet med L-town, G-town og shesh-town. Og i tilfelle det skulle være noen tvil overhodet: selvfølgelig er han fra K-town. For å bare gjøre det hele hakket kulere, avslutter han nesten alle setninger med "bitch" eller "nigga", og er i det hele tatt en gangster i forkledning. Nokså (som btb er yndlingsordet hans) spesielt, i og med at han til vanlig spiller bluesgitar, tegner som en gud, analyserer filmene til Coen-brødrene og dagdrømmer om å vinne Gullpalmen i Cannes. Pluss at han ruller rullings, da. Og er dritgod i det. Han liker nemlig å legge masse perfeksjon i det. Og så røyker han ikke engang! Og det aller morsomste, er at jeg helt ærlig nesten ikke engang la merke til ham hele den første uka. Han kan nemlig ved førsteinntrykket minne om den typen person som bare glir umerkelig rundt i bakgrunnen - før du plutselig finner ut at du uten å tenke over det, har snakka med ham i flere timer, og funnet ut at han er den særeste, mest sjarmerende og mest sympatiske fyren du noen gang har møtt. For seriøst, han er så behagelig som person at man burde fått ham framfor lykkepiller på apoteka. Han blei fort en av mine beste venner på skolen, og jeg er veldig, veldig glad i ham.


Trine
Første gang jeg snakka ordentlig med Trine, var på Hudø. Der fant jeg ut at hun hadde sinnssykt lyst til å se Little Ashes, noe som selvfølgelig gjorde at jeg garantert kjeda henne i flere timer med ei analyse verdig en ærespris av noe slag. Grunnen til at hun ville se den var selvfølgelig av en helt annen grunn enn meg. Hvis jeg nevner at hun er en av dem som kan hele New Moon-traileren utenat, skjønner du sikkert grunnen. I det hele tatt er Trine ekstremt glad i vampyrer, noe som har ført til at hun har fått meg gira på ideen om å skaffe meg True Blood på DVD, samt at hun har hatt med seg blodampuller vi har hatt det kjempegøy med rundtom på skolens område. Dessuten jobba hun som vakt i Dyreparken i sommer. Resultat: BOMBEHOPP! Den sangen vil alltid ha en spesiell plass i filmklassens hjerter.


---

Ja. Nå skal jeg savne litt mer før jeg legger meg (jeg har seriøst brukt laaaang tid på dette innlegget). Jeg har kjørt hele høstferien fram til nå, og er mindre motivert enn noen gang til å ta det hersens førerkortet. Oh, og jeg trudde forresten at jeg hadde savna Lier pittelitt. Da vi kryssa grensa fra Drammen fredag for ei uke siden, gikk det opp for meg at jeg egentlig bare savna Sandefjord enda mer.