Bø, Bø, Bø

(Første gang jeg gikk forbi her, trudde jeg det stod "storkaos.")

Det er i væffal større enn Lierbyen. Litt, i væffal. Trur jeg.

(Utsikt fra kjøkkenet.)

(Utsikt fra verandaen min.)

Oh, og her er klassen min:

Fin gjeng!

Jeg er fortsatt litt misunnelig fordi Skiringssal-folka som bor i Oslo har vorspiel med og hos hverandre før de drar hvert til sitt, men sånn må det kanskje bare bli.

Opprinnelig var det masse mer jeg hadde tenkt å si, men jeg trur ikke jeg gidder.

Det er ikke det at jeg ikke trives

Herregud. Jeg bor på det nest mest perfekte studenthjemmet, jeg kom føkkings inn på det studiet jeg ville som hadde over hundre søkere, men bare plass til femten, jeg har herlige folk i klassen, og jeg har ikke engang lite penger for tida.

Det er bare det at når jeg står på kjøkkenet, har jeg utsikt til midten av området her, og der er det en superkoselig paviljong. Og jeg tenker at jeg har så utrolig lyst til å dra med meg skiringssalerne dit og sitte under der og shoot the shit som i gamle dager.

Og så er det bare det at alle snakker jo om at folkehøyskolen var det beste året i livet deres. Jeg vil ikke at det beste året i livet mitt skal være over.

Her bur eg no:

Nå som jeg endelig har internett, er det på høy tid å la dere ta del i min ferske hybeltilværelse. Så
sånn ser altså omgivelsene mine ut. Eget bad og greier, og kjøkken som deles med Eirin, som i tillegg går i klassen min, og tre andre fysakker ved navn Lise, Henrik og Eirik. Egentlig skal det være en til og, men hvis vedkommende er her i det hele tatt, gjemmer han/hun seg godt.

Og ja. Hver eneste skoledag starter halv elleve, og vi har fri, jeg mener skrivedag, hver onsdag. Det kan jeg leve med. Dessuten er Bø så lite at alt er i gangavstand, men likevel stort nok til at man får trent heftig av å bære matvarer fra butikken og hjem. Og så ligner det litt på Lier, reint utseendemessig. Men der jeg trudde Lier var ganske ille rånemessig, er Bø sånn sett helvete på jord. Seriøst, da Eirin og jeg satt og spiste på gatekjøkkenet oppe ved togstasjonen, kjørte de samme bilene inn i rundkjøringa, tok en runde, og kjørte tilbake igjen samme vei tre ganger minst, med respektivt drithøy hip-hop, drithøy trance og drithøy Hellbillies eller noe lignende møl på anlegget. Lovely.

Men herregud, det er bra her. Og det at innlegget mitt er så innmari overfladisk, skyldes at det er fadderuke og ting som skjer i ett kjør, og jeg ikke helt har tid til å tenke ennå. Kanskje like greit, for på lørdag og søndag da jeg nettopp hadde kommet og ennå ikke hadde fått internett eller vært med på noe opplegg i regi av skolen, ville jeg grine av Skiringssal-savn.

I går var det billig vin på en av plassens to lokale barer, før det var vorspiel oppe på Breisås før det egentlig skulle være solbrilledisco, noe jeg ditsja med glans. Nå venter jeg vel egentlig bare på at jeg skal få melding om når det er nytt vorspiel på Gullbring før det er konsert med Forza. Torsdag er det Karpe Diem-konsert, fredag er det Gåte i Oslo med fine folk jeg savner, og lørdag er det Jethro Tull og Katzenjammer på Gvarv (!). Seriøst. Reint bortsett fra at Gvarv garantert er det tøffeste stedsnavnet i hele Norges land, kommer jeg ikke på noen grunn til at Jethro Tull vil spille der. Men det er fint for meg, da.

En gang jeg har tid skal jeg skrive om dype og fine ting som alle blir varme i hjertet av å lese. Eller noe sånt.

Hvem sier man ikke lærer noe av folkehøyskole?

Pre-Skiringssal: Jeg hata nye folk, fikk angst av tvunget sosialt samvær, og hadde venner som jeg så på film, sladra og festa med. Ikke sjeldent fant jeg på unnskyldninger for å slippe å være med på saker og ting, og sjøl om jeg blei med og hadde det gøy noen timer, lengta alltid deler av meg etter å være aleine, og jeg kunne i væffal ikke finne på å sove over hos noen, for da blei jeg bortimot aggressiv neste morgen, som en slags reaksjon på sosialoverdosen jeg hadde opplevd. Jeg funka ikke uten masse aleinetid i løpet av en dag, og syntes det beste i verden var å være aleine hjemme, deilig isolert som følge av førerkortet jeg ikke hadde og bussavgangene som ikke var der.

Post-Skiringssal: Jeg blir fortsatt nervøs ved tanken på mange nye folk på ett sted, og tvunget sosialt samvær er fortsatt ganske urovekkende, men jeg har fått venner som jeg faktisk savner når de ikke er her - hvilket vil si ganske ofte nå i min sommerferieavsondra tilværelse. Jeg kjenner at det faktisk er ganske mange jeg er oppriktig glad i, og - herregud - jeg tar til og med initiativ til å finne på ting med folk. Jeg får sosialabsitenser, og gruer meg til ferier og ensomhetstid. Det er så ille at jeg til og med vurderer å delta på et par av arrangementa som er en del av åpningsuka i Bø, og det er ikke med folk jeg kjenner en gang. Jeg er ganske livredd for folka jeg skal bo med, men er likevel letta over at jeg skal bo i kollektiv, fordi jeg trur enebolig hadde drept meg.

Hei hurra. Dette er vel min måte å si at jeg har begynt å glede meg en liten smule til jeg kryper ut av skallet om ei uke.

I morra skal jeg leike med Henrik i hovedstaden. Det vil bli min sannsynligvis siste kontakt av skiringssalsk grad før Telemark kommer og tar meg. Men jeg har jo faktisk et liv etter det og (20. AUGUST OMGGGG). Jeg mener, jeg hopper jo ikke akkurat ned i et svart hull heller. Håper jeg, da.

Se, jeg har ei framtid!

Ja, jeg veit at det er føkkings BØ, og ikke akkurat London eller noe sånt, men er det egentlig noe problem når jeg hele livet har vært vant med Lier, og syntes Sandefjord var en utavdegsjælopplevelse? Egentlig er jeg bare glad jeg ikke kommer til å bli dassende rundt hjemme og... og... stuke, i mangel på bedre ord (takk, Thomas, for nyttige tilføringer til vokabularet mitt), noe jeg trudde jeg strengt tatt blei nødt til etter avslaget fra UiT. Jeg sliter fortsatt med pris versus beliggenhet versus luksus i forhold til boligsøking, da, men det ordner seg nok. Alt har som kjent en tendens til å gjøre det. Og siden Imma approves, så kan det vel ikke være så ille? Trur nok dette blir fint, jeg (hvis vi ser bort ifra at jeg er en institusjonalisert folkehøyskoleelev som kommer til å dø i mangelen på sosialt samvær tjuefire-sju, da).

Og ellers savner jeg godfolka så mye at jeg får randomme grineanfall i tide og utide. Mamma og pappa har meldt seg inn i FrP, og jeg lover at det er sært å finne mørkeblå propaganda i posten. Og nå skal jeg snart grille. Prekæs!